SmS #97 Susanne Heart om forskjell på å informere og programmere, demokrati, frykt og frihet
Silje Snjevig samtaler med Susanne Hart om forskjellen på å informere og programmere befolkningen, mediaskandale i NRK Debatten, demokrati, Epstein-koblinger, teknologi, frykt, frihet og indre bevissthet. Episoden avsluttes med info om kommende jubileumsbegivenhet.
00:00
Eksperter kan hindre oss i å se helheten, men bevissthet om mønstre kan gi oss frihet fra programmering.
10:08
Talen illustrerer sensur i mediedebatten om over- og unnervaksinert overdødelighet etter pandemien og mangel på offentlig datagrunnlag.
14:51
Taleren uttrykker viktigheten av spontane og åpne samtaler fremfor regisserte debatter, og hvordan ærlig lytting kan berike samfunnet.
20:25
Mediebransjen må lytte til flere stemmer for å styrke demokratiet og reflektere virkeligheten bedre.
27:25
Pandemien har avdekket alvorlige forbindelser mellom maktpersoner og et kriminelt nettverk, som utfordrer demokratiet og krever medienes undersøkelse.
Transkript
Nevnt i episoden
Susanne Hart
Gjest i podkasten, tidligere folkevalgt, samfunnsengasjert, skriver om programmering vs. informering.
Silje Snjevig
Vert og psykologspesialist som leder podkasten Snakk med Silje.
NRK
Kritiseres for sensur og påstått skjønnjournalistikk i Debatten og Epstein-sak.
Debatten (NRK)
TV-program der Susanne Hart ble kuttet under live sending i november.
Fredrik Solvang
Programleder for Debatten som stilte spørsmål om eksempel Hart fikk forbud mot å bruke.
NRK Debatten-sensurering
Sentralt tema: Hart ble kastet ut av sending da hun nevte overdødelighet etter pandemien.
Morgenbladet
Skriv kritisk artikkel (over 10 000 tegn) om Hart og podkasten hennes.
Asle Toje
Nevnt som offer for urettferdig NRK-eksemplifisering knyttet til Epstein-dokumenter.
Jeffrey Epstein
Dokumenter om Epstein omtales som avslørende nettverk av makt og medier.
Bill Gates
Nevnt i sammenheng med koblinger til Epstein og vaksineallianser.
Erna Solberg
Nevnt knyttet til vaksineallianser (Gavi, WHO) og Epstein-nettverk.
Børge Brende
Nevnt i koblinger mellom Norge og internasjonale organisasjoner.
World Economic Forum
Del av nevnt nettverk knyttet til pandemi og vaksinewinning.
Verdens helseorganisasjon (WHO)
Nevnt som del av internasjonale samarbeid med påvirkning på demokrati.
Matrix
Filmen brukes som metafor for å se mønstre og bli fri fra programmering.
Matthias Desmet
Nevnt for begrepet 'free-flowing anxiety' om ensomhet og propaganda.
Internet of Bodies (IoB)
Nevnt som farlig utvikling der kroppen kobles til skyen.
Charlie Kirk
Nevnt som tema i Debatten Hart ikke fikk forberedt seg på.
Espen Teigen
Deltaker i samme Debatt-episode som Hart, nevnt om uklar forberedelse.
Gaute Grøtta Grav
Annonsert gjest på 100. episode 11. april på Clarion Hotel.
Henriette Lien
Annonsert gjest på 100. episode, har erfaring med medier og Afrika.
Clarion Hotel Oslo
Lokasjon for 100. episode-fest 11. april.
Rogaland fylkesting
Hart ble valgt inn i 2019 etter lokal politikk.
Nistervangra bystyret
Hart ble valgt inn i bystyret 2015.
Mette-Marit
Nevnt som tema mediene prioriterer fremfor viktigere saker.
Deltakere
host
Silje Snjevig
guest
Susanne Hart
guest/announced guest (outro)
Gaute Grøtta Grav
Poeng
Både media og myndigheter har gått fra å informere befolkningen til å programmere befolkningen.
Kjernebudskapet i Susanne Harts samfunnskritikk, presentert uten at hun mener det er et bevisst komplott.
Det vi kaller demokrati er egentlig ekspertveldet som styrer det meste.
Harts opplevelse som folkevalgt i åtte år – folkevalgte sier bare ja eller nei til ferdiglagde saker.
Det er aldri teknologiens feil – det er hvem som kontrollerer teknologien.
Et tydelig skille: teknologi som styrker enkeltmennesker er bra, teknologi som styrker sentral makt er dystopisk.
To see is to be free – hvis du ser mønstrene, er du fri.
Om selvinnsikt og mønstergjenkjenning som vei ut av programmering, med Matrix som metafor.
Veldig mye av psykisk lidelse kommer som et resultat av usunne forsøk på å unngå smerte.
Silje Skjevigs psykologfaglige poeng, koblet til metaforen om musen som vokser til en løve.
Noen ganger er eksperter det siste du trenger for å få et overblikk.
Metaforen om meitemarkens tunnel kontra ørnens overblikk.
Mange av de beste vennene mine er knall uenige med meg – og det er helt perfekt.
Silje om verdien av samtaler på tvers av meninger fremfor ekokamre.
Hvis du ikke risikerer å miste ditt eget verdensbilde, vet du aldri om det er sant.
Om nysgjerrighet og mod som forutsetning for oppdatert virkelighetsforståelse.
Vi tar beslutninger basert på følelser – og tror vi tar rasjonelle beslutninger.
Om hvordan undertrykte følelser styrer oss skjult, og at bevisst følelsesliv gir bedre valg.
Påstander
Susanne Hart har vært folkevalgt i åtte år.
Ble valgt inn i Kristiansand bystyre i 2015 og Rogaland fylkesting i 2019 (transkripsjonen har skrivefeil «Nistervangra bystyret»).
Susanne Hart skrev en artikkel med tittelen «Redaktørstyrt eller styrte redaktører» dagen før en NRK-debattsending.
Angitt som bakgrunn for hendelsen i debatten i november.
Susanne Hart ble kastet ut av en livesending i NRK-debatten etter å ha gitt et eksempel på programmering, og fikk aldri svar på spørsmålet.
Hun satt på video-link fra Stavanger, og fikk i forkant beskjed om ikke å bruke eksempelet.
Fredrik Solvang spurte Susanne Hart om et eksempel på programmering og informering på direkten, til tross for at hun på forhånd var bedt om ikke å bruke sitt eksempel.
Ifølge Harts egen fremstilling i episoden.
Eksempelet Hart ikke fikk bruke gjaldt en NRK-sak om norske forskere som slo alarm om overdødelighet etter pandemien.
Hun hevdet det savnes sammenstilte tall på vaksinerte og uvaksinerte fra midten av 2021.
Espen Teigen deltok i samme NRK-debatt og hadde ifølge Hart ikke fått tydelig beskjed om hvilke angrep han ville møte.
Basert på Harts samtale med Teigen.
Morgenbladet publiserte en artikkel om Susanne Hart og hennes podcast på over 10 000 tegn uten å ta kontakt med henne på forhånd.
Hart fremsetter dette som kritikk av varsomhetsplakatens etterlevelse.
Susanne Hart sendte et åpent brev til Erna Solberg i 2021 der hun ba om pause i massevaksineringen inntil det var nok sikkerhetsdata.
Etter dette ble hun ifølge seg selv en offentlig «hoggestabbe» i Norge.
NRK skal ha knyttet Aslak Tøye til Epstein-saken gjennom et bilde og en mail der han bare var nevnt, uten direkte kontakt med Epstein.
Harts fremstilling av en sak hun mener er urettferdig omtale av statskanalen.
Podcasten «Snakk med Silje» feirer episode 100 med et arrangement 11. april på Clarion Hotel i Oslo, klokken 18.30.
Gaute Grøtta Grav og Henriette Lien skal være gjester; billetter selges via psykolog-silje.no.
Støtte til podcasten kan gis via fast månedlig trekk i PayPal, bitcoin, eller Vipps til nummer 806513.
Nevnt flere ganger i episoden.
Silje Skjevig er psykologspesialist og driver podcasten «Snakk med Silje».
Presentert i podcastens intro.
Begrepet «Internet of Bodies» (IoB) brukes om å koble kroppen opp mot skyen, i forlengelsen av «Internet of Things».
Hart beskriver dette som en teknologiutvikling hun betrakter med blandede følelser.
Mathias Desmet bruker begrepet «free-floating anxiety» om ensomhet, utrygghet og bombardement av skremselspropaganda.
Sitat gjengitt av Hart i samtalen.
Det har vært en økning i selvmordsstatistikken i Norge.
Fremsatt av Hart uten tall eller kilde i episoden.
Ungdom har i dag mindre kjæresteforhold og mindre sex, og mer av livet skjer på mobiltelefonen.
Fremsatt som en generell observasjon om ungdomsutvikling.
Susanne Hart skal delta sammen med Henriette Lien i podcastinnspillingen nummer 100, og Henriette Lien er i Kenya i skrivende stund.
Nevnt i avslutningen av episoden.
Laster
Noen ganger er eksperter det siste du trenger for å få et overblikk. Fordi når du har et overblikk, så kan du se mønster. Du kan se at det er et helt mønster med hål der nede, og så er det sånn og sånn og sånn. Sånn henger det sammen i deg, og så blir du fri. Da er det ikke så lett å programmere, det er ikke så lett å trygge deg,
fordi du har sett gjennom en mønster. Vi ble jo fascinert av filmen Matrix for veldig mange år siden, men litt av den Matrix-tankegangen, det er jo også et mønster på et vis. Du lever inni det mønstret, så du er fanget der. Men i det øyeblikket du kommer ut av mønstret, så kan du se det fra utsiden. Og så kan du være med å leke inni mønstret etterpå, men du er ikke fanget. Der er det den viktigste, tenker jeg, bevissthetsreisen man kan gjøre,
Det jeg tror vi alle har muligheten til å se disse tingene bare med venneblikk innover. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen, Susanne Hart. Tusen takk, Silje. Kjekt å være her.
Du har jo vært folkevalgt i åtte år, og har jo gjort deg noen erfaringer med det, og du har jo også engasjert deg ganske mye det siste i samfunnsdebatten. Hvordan synes du det er? Det er heftig, og levende, og intenst, og spontant mange ganger. Men det er akkurat som om den erfaringen jeg har fått i livet passer veldig godt til å bare ta den ballen som jeg gjør nå.
Men det er klart det er jo utrolig mye som skjer i livet akkurat nå. Eller i livet, i livene til oss mennesker på hele planeten, tror jeg. Også mange områder. Det er jo ikke bare lokalpolitikk som angår oss, det er liksom hele verden plutselig. Ja, for vi er jo ikke kommet så langt ut i året. Men det har skjedd veldig mye på veldig kort tid. Og
Ja, du har jo også erfart hvordan det har vært å være på debatten, og opplevde jo egentlig å bli litt sånn sensurert der, og har jo...
skrevet også om hva er det mediene driver med? Er det, hva skal jeg si, programmering eller indaktionering? Vil du si litt om tankene dine rundt det? Det kan jeg godt gjøre, men kanskje skal jeg først bare si litt om hva er min bakgrunn egentlig. For det leder litt opp til den interessen der. For jeg har jo hele livet vært opptatt av
både indre og ytre utvikling i oss mennesker. Som grunder og ådgiver til grunder. Jeg har grunnet mange selskaper selv og har hatt mye erfaring der. Der er det mye i den indre verden som skjer. Det er mye kreativitet og av og til nye oppfinnelser. Det er mye av den indre verdenen.
Så det har vært en stor del av mitt liv, og så gikk jeg, ikke minst den personlige utviklingen, som jeg har holdt en del kurs og jobbet veldig med meg selv for å finne ut hva handler livet om? Hva er livet? Og hvem er jeg? Disse store spørsmålene har jeg jo vært veldig opptatt av. Og da jeg gikk inn i politikken i 2015, ble jeg valgt i Nistervangra bystyret.
Og i 2019 ble jeg valgt inn på Rogaland fylkesting. Så tok jeg jo med meg både den kreativiteten fra det å skape, og den bevisstheten rundt hvor viktig det er for oss mennesker å ha et rikt indre liv, der vi også forstår oss selv og vår rolle i samfunnet, og ikke minst at vi også får rommet til å utvikle oss.
Men det jeg merket i politikken var at jeg aldri fikk bidratt med de tingene der. Fordi det er jo ikke veldig mange mennesker i Norge som har vært i den posisjonen at de har vært folkevalgt. Og det er jo egentlig den høyeste tillitserklæringen du kan få i et samfunn, for du representerer folket som er i førstemarkten. Og uansett hva nivå du er på.
Og når jeg oppdakte litt med et sjokk at jeg kan jo være med å skape bedre løsninger for samfunnet. Jeg har lyst til å være med og lage livene bedre for folk. Mer frihet, mer glede. Men det var liksom ingen plass til det. Så det jeg opplevde var jo at det var ferdiglagte saker utviklet av byråkrati eller administrasjonen og fagfolk og eksperter.
Og at vår eneste rolle var på en måte å si ja eller nei. Eller å diskutere et bittelitt av innholdet i en eller annen sak. Det ble bare en veldig rar krasjlanding for meg. Å innse at det vi kaller for demokrati egentlig ikke er... Altså vi som er folkevalgt, og folk har nesten ingenting å si derfor. Det er ekspertveldet som egentlig styrer det meste av.
Det gjorde meg veldig vondt. Jeg fikk nesten en sånn heartbreak. Og tenkte at jeg kan ikke være med på dette. Jeg må melde meg ut av alt. Men når du har blitt folkevalgt, så må du sitte de fire årene du valgte innenfor. Så jeg tok heller en annen retning og tenkte, jeg må finne ut av, hvorfor er det sånn? Hvorfor er det sånn at vi, til og med vi som skal være med og bidra på vegne av folket, bare blir...
liksom en sånn majorenett-dokka som sa ja eller nei og jeg har egentlig ingen albu-rom til å gjøre noe annet. Så da begynte jo min oppdagelse på det som endte opp nå i debatten som jeg prøver å gjøre litt enkelt forklart fordi at både media og politikken og myndigheter lider litt av det samme. Altså, det er en overvekt av det jeg kaller for programmering av samfunnet eller av befolkningen
og ikke så mye informering. For informering i mitt bilde er jo det som kan sette folk fri. Og der du får informasjon om egentlig alle sider av en sag. Slik at du selv kan få mer kunnskap og bruke din egen refleksjon for å ta beslutninger i ditt liv og demokratiske beslutninger også. Så jeg tenker jo at...
Både media og myndighet har gått fra å informere befolkningen til å programmere befolkningen. Og når du programmerer befolkningen så har du på en måte en agenda. Da vil du ha et mål. Du vil egentlig ikke at folket skal involvere seg. Du vil egentlig kontrollere dem. Og jeg mener jo ikke at verken myndigheter eller media sitter og prøver å kontrollere mennesker direkte. Men det har blitt en kultur, tror jeg.
Det er det jeg tror veldig mange begynte å merke i pandemien. Fordi da ble det veldig åpenbart. Volumeknappen ble skrudd opp på hele den programmeringen. Og der var det nok veldig mange som bare kjente at «hæ?» «All min frihet er jo egentlig vekket.» «Hvis det ikke er lydig, så går alt bra.» «Men hvis jeg vil tenke selv, så går det ikke bra lenger.»
Det tror jeg var et sjokk for veldig mange. Så den episoden som skjedde på debatten i november, den fikk jo plutselig en stor del av Norges befolkning til å se tydelig i Norge, så de nok sikkert hadde hatt antagelig, de hadde kjent på seg at det er noe her, det er noe skurr. Men det som skjedde var jo at dette ble jo demonstrert på livesendingen på debatten.
Fordi, og jeg kan godt fortelle litt om det. Ja, gjør det. Fordi jeg hadde jo skrevet en artikkel som heter Redaktør styrt eller styrte redaktører. Og den hadde jeg skrevet dagen før denne debattsendingen, og jeg visste egentlig ikke at det med redaktører og etablerte medier var temaet den dagen. Men når jeg da ble spurt om å delta på debatten, så tenkte jeg at jeg skulle egentlig snakke om det da.
programmering og informering og hva jeg ser da. Men jeg ble jo fort spurt av redaksjonen i debatten om å komme med et eksempel på forskjellen på programmering og informering. Og da hentet jeg opp det som jeg tenkte var et godt eksempel. Det var en NRK-sak.
der de slo opp ganske stort med at forskere, norske forskere, som slo litt alarm på grunn av overdødeligheten etter pandemien. Og egentlig det som den artiklen pekte på, og det er veldig mange andre i Norge har pekt på, både forskere og vanlige folk, og professorer og leger, de har pekt på nettopp dette, at vi savner jo
Vi savner jo tallene. Det er separert på denne store overdødeligheten som har skjedd fra midten av 2021. Vi savner og sammenstiller tallene på de som var vaksinert og de som var uvaksinert. Det er jo vanlig å sjekke når man har gjort et så stort inngrep i befolkningen. At så mange har tatt en helt ny type teknologi eller vaksine med mRNA-genteknologi. Så det er klart vi må sjekke. Har dette vært vellykket eller ikke?
Og da ble jeg jo tatt rett av lufta når jeg da ble spurt om dette spørsmålet av Fredrik Solvang. Du fikk i forkant beskjed om at det eksempelet burde helst ikke ta? Ja, for først fant jeg frem eksempelet, og så fikk jeg beskjed om at det får du ikke lov til å bruke.
Så måtte jeg liksom love nesten tre ganger på telefonen at du bruker ikke det eksempelet. Hva var begrunnelsen for det da? Begrunnelsen var at mitt spørsmål eller eksempel kom for sent. Jeg leverte det veldig fort med en gang de spurte om det. Og det andre forklaringen var jo at NRK hadde ikke tid til å forberede seg på det spørsmålet, for det var for vanskelig.
Og det respekterte jo jeg. Så jeg tenkte, ja, men da skal jeg ikke spørre om det. Da skal jeg kun snakke om min artikkel. Men så spurte jo Fredrik Solvall meg allikevel om et eksempel på direkten. Og da hadde jeg jo ingen andre eksempler enn det, klart. Og da tenkte jeg, nå får jeg bare være litt ulydig. Og faktisk bare gjøre det. For det er viktig at det spørsmålet blir stilt i offentligheten.
Og da fikk Norges befolkning se på direkten at jeg ble sensurert. For jeg ble kastet rett ut av sendingen og fikk aldri et svar. Og jeg har heller ikke spurt om nye spørsmål. Så jeg var på video-link fra Stavanger. Så det var lett å kutte med gav. Ja, det hadde vært litt vanskeligere om du sto i studio der. Og kunne, hva skal jeg si, man kan jo kutte til den der mikrofonen kanskje som sto på bordet foran deg. Men...
Alle var jo fra redaktørstyrt medier også, så det var jo litt sånn rar de to sidene. Egentlig var det etablerte medier mot medier som er litt mer uavhengige, som får litt mindre statsstøtte. Men de har jo også redaktører. Men det var jo de som måtte komme eksempler, og så skulle da de...
etablerte mediene prøve å motargumentere de eksemplene de kom med. Og etter som jeg forstod, så var det sånn at dere måtte komme eksempler som de etablerte mediene skulle forberede seg på å svare på, men visste dere hva som
som kom andre veien. For det var det som var litt interessant her, at dere kom inn der, kunne komme med eksempler, og de kunne i forkant få disse eksemplene. Men når jeg snakket med Espen Teigen, som også var med i den debatten, så hadde jo ikke de fått noe veldig tydelig, hva slags angrep kommer de til å få tilbake? Så det er litt sånn rart...
at det er greit og at ingen lager noe sak ut av det at det er bare den ene veien altså de som er etablerte, de skal få masse muligheter og tid til å forsvare seg og hvis de ikke har tid til det, så skal du ikke få lov til å ta frem det eksempelet det er
Nei, jeg synes det er fascinerende. Etter så et feil lag? Jeg synes egentlig det. De har toppet laget, på en måte. Og de får masse tid i starten til å forklare hvorfor det er så viktig å følge hver varsomplakaten, og hvorfor det er så viktig med at du har redaktører som kan faktasjekke og styre ordene, ikke sant? Altså...
For meg blir det litt et spill for galleriet. Det er så lagt opp og så regissert i forkant. For de står jo der og sier at dette er uredigerte samtaler, og at dette skjer live. Og så er det liksom, nei, det er i forkant bestemt hva som er lov å si og ikke lov å si. Og hvem som skal forberede seg godt, og hvem som egentlig ikke får forberedt seg i noe særlig grad. Jeg visste ikke noe når jeg var på debatten om
Jeg visste noe om tema, og så fikk jeg egentlig forespeilt at jeg skulle snakke mer om det med barn som har kjønnsinkongruens, enn egentlig om...
Charlie Kirk da så får du bare det spørsmålet i fleisen om Charlie Kirk og hva jeg mener det er jeg visste at det skulle være en del av debatten men det var likevel litt sånn jeg hadde egentlig forberedt meg på noe litt av alt og så må du bare ta ting på sparket der da og det er jo den fine delen av debatten tenker jeg sånn egentlig det er jo sånn det egentlig skulle være
Det er ikke sånn som nå når jeg kommer her nå i denne podcasten til deg, så har jeg faktisk ikke hatt en eneste tanke på forhånd om hva skal jeg snakke om. Og det synes jeg er litt fint, men trenger mer om det. Jeg har lyst til å bidra med det fra min egen del i alle fall. Fordi jeg savner jo at debatten er
Altså at folk snakker rett fra leveren. Ja, litt mer spontant. 200 kommunikasjonsrådgiver som sier akkurat hvordan du skal si noe for å beskytte deg i tilfelle du går i en eller annen fella. Ja, heller til disse fellene, tenker jeg. Men kan alle trø litt feil? Kanskje sier jeg noe i dag som jeg ikke burde sagt?
som kommer ut litt feil. Men jeg vil heller ta den sjansen enn å prøve å ha en slags kontroll. Fordi jeg tror folk begynner å merke når du enten snakker med en agenda, eller unngår å svare, eller at det er temaer som ikke får lov å være med i den offentlige samtalen. Det tror jeg folk begynner å være med for nå. Og med en gang du ikke driver og skal hele tiden...
styre samtalen hit eller dit, så får du beskjed om at empatisk lytting, det er jo forferdelig. Det er farlig, det er farlig for demokratiet. Ja, selvfølgelig. Å bare ha åpne samtaler uten å skulle drive oss og arrestere folk, eller sette folk på plass, eller
utfordre, altså jo det å utfordre litt er jo interessant og det å ikke være enig om alt og diskutere ting det er jo kjempebra og at det er uredigerte samtaler er kjempebra men det er jo kanskje derfor folk også ser med på podcaster eller hører med på podcaster for tiden da det tror jeg også og jeg tror du er en veldig godt bidrag i så måte for det er akkurat en partisk lytting
synes jeg er så undervurdert. Og det er nok fordi at vi har fått et sånn enormt konkurransesamfunn. Og det gjelder liksom på alle nivåer. I politikken har vi fått den verste sorten på et vis, fordi
Der er det virkelig snakk om å slå hverandre i hovedet med meningene sine, og prøve å overbevise hverandre om meningene sine. I så tilfelle har jeg vært veldig lite politiker, tror jeg, fordi jeg synes ikke det der er
konstruktivt i et samfunn jeg synes det er viktigere å ha den samtalen der vi faktisk har rom til å lytte og både empatisk lytting men også tilstedelytting altså observant lytting bare det å virkelig ta inn en annen person sitt perspektiv
For ellers klarer vi ikke å vokse hvis vi bare skal være opptatt av å vinne poeng, eller å få overbevist andre, og få dem til å bli enige med oss. Hva er poenget? Vi er jo en blomstring av folk, holdt vi seg. Alle har et eller annet bra perspektiv å bidra med. Og hvis vi slutter å lytte til hverandre, hva skjer da? Jeg vil heller sitte i et rom med mange folk som har forskjellige perspektiver, som er veldig annerledes enn meg.
enn noen som er i en slags heiergjeng rundt mine meninger. Det er jo uinteressant. Det er jo kjempe lite meningsfullt. For meg som menneske, ja det er kjedelig, rett og slett. Så jeg tror at vi har fått et samfunn som er så vel resursert i forhold til politisk korrekthet og moral og sånne ting. Og det er det tror jeg produserer ulykkelige mennesker som ikke får
kjenne en dybere mening av å være. Altså, vi har en økning i selvmordsstatistikken. Jeg tror jo at når et menneske ikke kjenner at du er unik og har en plass, og du har en rolle, og du er faktisk viktig. Ikke viktig, viktig i det ytre settet i hierarkiet, men som den unike personen.
noten du er på denne planeten. Alle mennesker ser jo omgivelsene sine fra bare sin egen plass. Og det er jo i seg selv superspennende. Så jeg tenker, jeg klarer meg å skape et samfunn som lytter mer. Og du er jo et godt bidrag, i så måte. Men jeg forstår også at de som kritiserer deg vil gjøre det, fordi de
Hvis de da er på et oppdrag å overbevise deg og andre om sin mening. Men da har de egentlig avslått seg litt selv, tenker jeg. Ja, for det var jo i Morgenbladet. Og det også synes jeg er litt sånn fascinerende, fordi de slår i bordet med denne hva-sjån-plakaten, disse redaktørstyrte mediene, eller etablerte mediene. Men de følger den jo ikke selv.
Jeg synes det er så fascinerende, ser dere ikke at dere ikke følger den hverværelseomplakaten? Ser dere ikke at dere har en vinkling av alt, og det skal belyses fra flere sider? Minoriteter skal få si ting, de som kanskje ikke er helt enige med flertallet og konsensus. Det var over 10 000 tegn,
som ble brukt i den artiklen som omhandlet meg og min podcast. Tror du Morgenbladet tok kontakt med meg og ga beskjed om det? Nei. Nei? Jeg tror de redaktører styrte mediene, eller styrte redaktørene, som jeg kaller dem nå etter hvert, at jeg tror de har misforstått noe viktig i sin rolle. Og der kommer den der moralske pekefingeren inn igjen, at det er noe som er rett og noe som er galt. Har de missa det
Poenget er at i et demokrati så er det nettopp alle sidene som gjør det til et demokrati. Det er ikke den rette meningen som gjør det til et demokrati. Men det er noe som har skjedd der, tror jeg, som har lagt en kultur i mediebransjen og i veldig mange andre, altså i politikken generelt også. I politikken så har det jo for så vidt vært lov å være venige, men når media tar tak i det, så er det ofte...
Det reflekterer ikke alltid det som skjer i politikken. Hvis du går til de forskjellige kommunestyrene og fylkestingene og på Stortinget, så ville jo medier kunne lagt en mye bredere reportasje om hva som ble sagt. Men de plukker liksom ut en sensasjonell ting, eller en og greit. De tar liksom ikke og rapporterer hva skjer egentlig i kommunestyrene rundt omkring i landet.
Folk er mye nærmere demokratiet da de har tørr å løfte stemmen fordi de har en lokal sak som de brenner for eller noe så urettferdig. Jeg mener jo at masse medier har sviktet så enormt nå, befolkningen.
for å gi informasjonen ut slik at befolkningen faktisk kan være deltakerne i demokratiet. Ja, og jeg har jo fått med meg også egentlig en ganske stygg sak, hvor NRK virkelig har gått etter han Asle Tøye, hvor han, når det kommer til de Epsheim-filene, så har han vært nevnt i en mail mellom to andre,
hvor det var snakk om at han kanskje kunne bidra inn i å planlegge et eller annet møte. Og dette ble han aldri involvert i i det hele tatt. NRK hadde ikke sjekket noe omkring det der møtet som kanskje skulle finne sted som en eller annen foreslo. Han hadde ingenting med Epstein å gjøre. Ingen direkte kontakt eller kommunikasjon med Epstein. Han hadde bare blitt nevnt i en mail
Og så klister NRK opp et bilde av han, sammen med alle disse andre som faktisk har vært involvert direkte med Stein og hatt kommunikasjon med han, i et sånt der edderkoppnett. Og så bare sånn, det er jo åpenbart... Og det er statskanalen. Ja, det er åpenbart uten at man på en måte framet han, eller får det til å se ut, at man faktisk har noe med dette her å gjøre. Og det er jo...
Det er så stygt, da. Altså, folk må snart våkne og se hvordan NRK holder på, og hvor uredelige det er. Altså, det er jo ikke å følge hvervarsomplakaten og få det til å se ut som at noen er skyldige i noe de har ingenting med.
Ja, og så kan du si det i motsetning til det som jeg har skrevet om også i de siste, og det er jo blant annet koblingene mellom Epstein og Gates, og veldig mange i Norge. Gjennom vaksineallianser, og Erna Solberg i Sepi, og Gavi, og Børge Brende. Det er veldig mange som har vært
involvert på mye mer enn Arsle Tøye. Hvor er den? Hvor graver de der henne? Fordi når det kommer så tydelig fram gjennom dokumentasjonen at Epstein har vært en arkitekt rundt Bill Gates for å lage en finansiell struktur som gir avkastning
enorme avkastninger på pandemier, så er det så massivt, og det er
virkelig medier som oppgave det er ikke min oppgave å drive og formidle dette som kommer frem men her er jo mediene opptatt av brød og sirkus ja, de blir ikke bare metamorit ikke de der som faktisk har innflytelse og masse penger som er med i disse alliansene på tvers av ja, hva sa du, verdens helseorganisasjon og World Economic Forum og liksom
Disse samarbeidene, det der strategiske samarbeidet de har, FN også er jo involvert der, ikke sant? Og dette her husker jeg jo leste under pandemien, mye av dette her, som begynner å komme fra mer og mer nå via disse filene. Men ja, hvor er mediene der? De bryr seg mer om Mette Marit enn om viktigere saker. Ikke sant? Og dette er faktisk så store ting, egentlig angrep på vår demokrati,
Og så har det klart gjennom pandemien så har litt og litt kommet frem av disse tingene, og så har noe tatt fyr og blitt, kommet helt ut av proposisjoner, og folk bruker fantasien og blir sinte, og så blir de kalt konspirasjonsteoretikere og så videre. Men nå når det kommer faktiske dokumentasjon som underbygger faktisk ganske mye av de antakelsene folk har hatt,
og fått drupp av, så er det mediers rolle å gå inn og undersøke det. Og det er jo på vegne av vår demokrati. Fordi vi i Norge har et suverent land som styrer oss selv. Og når det er så tette bånd mellom viktige norske mennesker,
og et sånn kriminellt nettverk rundt. Hvis det nå viser seg at det er så store knyttninger mellom alle disse store institusjonene og viktige personer rundt det som har skjedd i pandemien, sånn som det ser ut,
så er det et så stort angrep på vår demokrati, fordi media har drevet med programmering gjennom pandemien, i stedet for informering. Og myndighetene har gjort det samme. Så befolkningen har på en måte vært trengt i et hjørne, uten verken å ha en stemme lenger, og eksperter i Norge har ikke kommet til ordet.
Så det har jo påvirket Norge og vår demokrati så alvorlig. Det er jo dette mediet skal ta tak i. Og ikke tenkt så veldig mye på det kan vi ikke si nei om. Det er så mange agendaer. Kan vi ikke bare få fakta på bordet? Informasjonen. Og tillit til at befolkningen faktisk kan vurdere den informasjonen. For ellers så kommer det å gå i samme fellene igjen senere.
Så jeg håper jo virkelig at det som skjer nå rundt de Epstein-dokumentene, at det er begynnelsen på den opprydningen som vi virkelig trenger. Eva Scholi har jo pekt på det samme fra sitt perspektiv, at vi i Norge har hatt litt lett for å la oss lure litt inn i sånne spill, så det ser ut som det har vært.
Jeg vil sikkert rolle opp veldig mange forskjellige ting nå fremover. Og jeg tror faktisk det er helt unnvendig. Og nå vil vi jo se om media kommer til å gjøre jobben sin. Ja, fordi nå har vi jo flere ikke så etablerte medier, nyetablerte medier, en del som har kommet på banen, som kanskje da vil...
i større grad grave litt mer, sånn som du egentlig etterspør, hvorfor har dere ikke fokus på det som faktisk har angrepet vårt demokrati når det kommer til disse samarbeidene på tvers av de store organisasjonene?
Selvfølgelig er det jo viktig å få frem at vår potensielle dronning, hva hun har holdt på med. Det er jo ikke som om det er uinteressant, selvfølgelig. Men ikke bare gjør den ene tingen, gjør også de andre viktige. Når det kommer til stykket, tror jeg alle disse tingene henger litt sammen uansett. Det er et nettverk, og det har jo vært en agenda en eller annen plass der.
Så det å trekke inn veldig mange av de viktige maktpersonene i verden inn i et sånt nettverk vil jo være en svært god valuta på mange måter. Norge er jo et rikt land, så det er jo klart at vi må jo være tungt involvert i en del planer på tvers om hvordan få god avkastning på...
For eksempel vaksiner og diverse annet som kan være hensiktsmessig for de store internasjonale selskapene. Det viktige for meg, det var det jeg startet litt med, er at jeg tror på at vi mennesker er født frie og vi skal være frie. Det er noe av det som er hele meningen med livet.
Det å ha et rikt indre liv, ikke bare en oppskrift fra det ytre, som man skal, sånn skal du leve. Det er rett og det er galt. Livet er jo en oppdagelse, og det er spennende. Og hvis man skal ha en verden som er totalitær og teknokratisk og elitestyrt og digitalt,
der det er faktisk det blir mer og mer et spill der det faktisk er rett og galt, altså noen bestemmer hva som er rett og galt så skrumper det indre livet inn så veldig mye og da blir vi på en måte blir vi slaver da av et system, eller det kan man gjerne si i verste fall men det blir litt og litt om gangen og så blir vi egentlig fengslet frivillig fordi
Det er jo interessante ting, smart teknologi på alle mulige måter, som er gøye. Og så blir man fascinert av det. Og så adapterer man det jo. Og til slutt har man omgjør med å spare med sendere og mottakere. Og til slutt får man det inn i kroppen, for det vil plutselig folk ha også. Fordi at det er sånn og sånn og sånn.
Og så får vi dette som jeg tenker er den farligeste veien av alle. Det er det de kaller for I.O.B. eller Internet of Bodies. Nå har du jo snakket om Internet of Things. Ja, på mobilen så er det jo... Ja, du kan jo ha på mobilen så kan du styre snart kjøleskapet og kjøleskapet leser av hva du skal handle av og hva du har for lite av. Du kan ha sånne sendere og mottagere av data overalt. Og det er Internet of Things.
og det må vi selvfølgelig få full fart inn i men det neste er jo internet of bodies og at vi kobler kroppen opp på skyen og det klarte jeg det kan være kjempegøy ja, ja men hvordan gjør du det i praksis? har du en sånn chip i hånda? nei, det er det sikkert noen som kan ha men hvis du tenker, jeg har jo vært veldig opptatt av teknologien i alle år, så jeg er litt sånn teknologinørd
Så jeg har en skrekk blandet fri til dette, for jeg synes jo teknologi er kjempegøy. Det er jo kjekt. Og det er aldri teknologiens feil. Det er jo ikke teknologien det er noe galt med, det er hvem som kontrollerer teknologien. Det er bare det. Og derfor har jeg vært veldig opptatt av det med forskjellen på sentralisering av makt og desentralisering av makt. Og det er liksom den store aksen som jeg er opptatt av.
For med teknologi som gjør enkeltmenneskene sterke, så er det superbra. Men teknologi som gjør at en sentral makt blir sterk, er virkelig...
dystopisk. Ja, for det er jo litt det, hvis du tenker litt på det, jeg har en sånn smart klokke, den måler søvnen min, den måler pulsen min, den vet hvor jeg er i... Hvor jeg er i syklusen min, og Google Maps vet hvor jeg er og hvor jeg skal, og det er litt sånn...
Og for å si sånn, telefonen min kommer jo med forslag til ting da, ikke sant? Når jeg har vært i kantina samme tid hver dag over flere dager, så spør den du, skal ikke du begynne å betale noe i kantina nå? Men det er jo ganske gøy, og så er det jo veldig lett vind. Ja, praktisk det. Telefonen min vet mer enn meg om hva jeg skal og hva jeg driver med. Og Jens, er det ikke teknologien sin feil altså? Det er liksom, hvem eier dataene, og hvem kan styre dataene?
For på et vis, jeg tror jo de fleste vil være enige om at det å ha et samhold i en familiesituasjon, om du er far, mor og barn, eller om du er mor og barn, eller hvem du enn er, i hvert fall det med ungene dine, det har du jo et, du kjenner jo hva...
Hvor tid skal de få en mobiltelefon, eller hvor tid skal de legge seg på kvelden, eller hva er bra for dine hvis det ikke er sånn? Det er jo litt av det å være mor eller far, og kunne ta ansvar og være den viktige personen i ungene sitt liv. Men hva skjer når barnet i fremtiden kanskje blir kontrollert av de bedutter på en eller annen måte?
og plutselig forsvinner ut. Jeg tror det er mange foreldre allerede som er ganske frustrert av at ungene blir så påvirket av ting de får på nettet og telefonen, at de ikke har inngang i den samme kulturen hjemme i huset sitt lenger. For du har forskjellige... Du har ikke møteplasser lenger, fordi påvirkningen, programmeringen er så anderledes. Ungene får en type programmering, mens foreldrene får en annen.
Så du lever liksom ikke i helt samme virkelighet lenger. Vet du om du som psykolog merker noe av RKT det? Jo, det blir jo større avstand mennesker mellom, ikke bare i familier, men på arbeidsplassen og generelt. Det er jo, noen blir foran med en algoritme, og den andre blir foran med en annen algoritme, og så har de helt forskjellig virkelighetsoppfatning da. Politisk for eksempel, men også mer sånn faglig, eller ja, altså du...
Du får jo mer av det du engasjerer deg i på den mobilen. Så ser jo feedene helt forskjellig ut. Og hvis det hadde vært sånn at det var en individuell reise, der du faktisk ikke søkte visse typer informasjon fordi det berikte deg, så hadde det vært en ting. Men når det er algoritmestyret og sentralstyret, så er det noen som har en agenda overfor deg, eller overfor ungene.
Og de vil at de skal få akkurat den programmeringen. Og det blir et slags overgrep overfor foreldrene på et vis. For du tar vekk foreldrerollen på den måten. For programmering skjer overalt. Det skjer gjennom skolen og media og selvfølgelig i en familie. Men det er et verdispørsmål. Skal ikke vi mennesker være familier lenger? Liksom
Skal vi bare produsere barn? Og er det ikke den verdi, den glede, den kjærlighet i livet? Å ha den retten da.
Og så er det jo også sånn at kjæresteparer og den der intime relasjonen, den nærheten, det er jo noe fysisk man også går glipp av. I hvert fall når det kommer til ungdom nå, så er de mindre fysiske. Veldig mye av livene til ungdommer skjer på den mobilen, faktisk. Man har mindre kjæresterelasjoner, ungdom har mindre sex også, og det er mye porno og...
andre ting som egentlig tar over eller ødelegger kanskje litt den der intimiteten og nærheten mennesket trenger seg imellom da. Altså kjærestepar som ligger med hver sin mobil på kvelden når de skal legge seg, i stedet for å snakke med hverandre for eksempel. Det er jo litt sånn urovekkende hvordan den teknologien kommer imellom mennesker. Ja, og så tok jo akkurat denne utviklingen et kventesprang under pandemien og under lockdown selvfølgelig.
som var til så lenge. Så det er klart, det er ingen bra utvikling. Jeg håper jo, og jeg tror jo faktisk, at savnet ikke den intimiteten og den nærheten kommer til å være så stor hos folk nå etter hvert. At det tvinger seg frem igjen, den motsatte retningen. At du bare må logge av litt, rett og slett, og logge deg på folk. Ja, og at det blir mer møteplasser og mer rom for folk
Og tilbake igjen til det jeg sa tidligere, det med den nysgjerrige samtalen, å være nysgjerrige på hverandre i stedet for å ha ekokamere, men at mennesker møtes i alle aldersgrupper og alle politiske retninger. Jeg tror det er kanskje den motkraften som kan komme nå, fordi det har gått så langt, at folk kjenner på ensomheten og meningsløsheten i den digitale verdenen.
Fordi den drenerer oss over tid. Og så er det så mye som skjer på det mobilen når det kommer til nyhetsbilder og alt sånt også. Det er ikke noe du kan gjøre noe med. Jeg tror også det kan skape en maktesløshet i folk. Det at hva som skjer i Gaza, hva som skjer i Ukraina,
at man blir sint og frustrert og agitert og så er det liksom ikke noe man kan ikke gjøre av det noen plass hva skal man gjøre liksom hvilken innflytelse har jeg egentlig så er det litt det at nei, kanskje du kan bli litt mindre opptatt av hva som skjer overalt ellers i verden, så kan vi kanskje forholde oss til hvordan har vi det her hvordan er vi med hverandre, hvordan har jeg det i livet mitt
Hva slags sinstemning er jeg i? Hva er det jeg ønsker å bidra med i mitt lokalsamfunn, i min familie? Og kanskje starte med det man kan gjøre noe med, da. Jeg er enig i det. Det minner meg om når jeg satt på, jeg tror det var på flytoget her en gang, når jeg skulle på vei inn til Oslo. Og det kommer jo inn med den klassiske blikket du får over i kupéen, så ser du bare alle sitter med den mobiltelefonen. Og så satt jeg meg ned, og...
tok faktisk opp min mobiltelefon også. Men så kom det jo et par, et eldre par, som var ute og reiste med ryggsekk, og de så så glade ut. Så satte de seg ned rett over meg, og da bare... Jeg bare tok et blikk i øynene de, så så jeg, de der er jo spilleverne. Jeg legger vekk min mobil. Og så satt de med og pratet, og hadde det så kjekt. Og de var jo fra Australia, og skulle besøke Oslo, og...
Bare lage merke til resten av kupéen. Alle sitter bare med hver sin telefon, mens vi sitter og har det så gøy. Og forteller hverandre masse. Sånn som vi gjorde før. Og det er så berikende. Jeg tror jo at mange savner akkurat sånne menneskemøter. Det tror jeg. Ja, for det var jo litt sånn... Før man fikk den smarttelefonen, så var man jo mye mer...
sammen og man ble kjent med folk i alle mulige slags settinger fikk kontakt rett og slett bare sånn tilfeldig da
De tilfeldige møtene har jo blitt helt borte. Man snakker jo ikke med folk. Før måtte man spørre om ting. Informasjonen var ikke så lett tilgjengelig overalt. Hvor er biblioteket? Hvilken restaurant vil dere anbefale dere som ser ut til å komme herfra? Nå er det TripAdvisor, Google Maps, Google,
chat-gpt, altså sånn. Skal ikke vi bare gjøre et lite spell her nå, Silje, så anbefaler vi oppfordringer med alle som ser på her, til å gå hver dag i en periode, og gå bare og snakke med en fremmed person, og spørre om et spørsmål, eller si hei, eller smile, eller noe annet. Se hva som skjer. Ja, bare sitte på toget, og bare se rundt deg, eller bare, og, ja, liksom, heve blikket litt. Tror du
Tror mange får nakkeproblemer, og jeg må drifte og sitte og se led på det. Men du har jo også dette at folk har blitt så redde for hverandre. Altså, de er redde for mennesker som har et annet perspektiv. Hva er det for noe? Det er ikke som om det er en helt annen type menneske, liksom. Det er jo nesten en fremmedfrykt.
Hva er det? Ja, hva er det man er redd for? Er man redd for at man selv skal bli overbevist om noe annet enn den overbevisningen man har? Eller at man skal bli utfordret på sitt eget? Er det farlig, kanskje? Et svar jeg kan se for meg, det er at de stoler ikke på seg selv. De stoler ikke på at de virkelig tror på det de mener.
Ja, sin egen dømmekraft. Ja, for hvis du virkelig vet, hvis du står for noe, så du bare vet at dette er rett for meg. Altså er det jo ingen som klarer å overbevise meg om noe annet. Hvis det er en faktabasert ting, så er det jo noe. Men det med en verdi, eller hva jeg tenker om noe, det er jo mitt, liksom. Men hvis jeg har kjøpt den av noen andre, og bare adoptert det for noen andres meninger, så er det jo ikke mitt, og da ligger den jo litt mer...
da er det jo lettere å forandre og bli så mye noe annet igjen. Ja, men er det så farlig da? Nei, det er jo ikke det. Eller er man redd for at man kanskje identifiserer seg for mye med den meningen, og så kanskje man selv er redd for å bli kippet ut av sin lille flokk, eller sin, hva skal jeg si, sin...
Men da er det jo på en måte ikke noen ekte, grunnleggende connection til de andre heller, hvis den connection handler om en eller annen mening man har felles. Nei, det var det. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg, hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube, eller følge knappen på Spotify.
Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
igjen tilbake til denne gruppetilhørigheten altså vi trenger jo å tilhøre selvfølgelig men det er ikke så farlig å hvis du kjenner på den følelsen fullt ut og ikke tilhører så går jo det noe over og så er du fri etterpå
Det har jo jeg vært nødt til å gjøre mange ganger i løpet av de stormene jeg har stått i i media de siste årene siden jeg har vært liksom en sånn når jeg sendte opp eller åpnet brev til Erna Solberg når hun var statsminister og bare pauset masse vaksineringen inntil man hadde nok sikkerhetsstart da i 2021. Jeg ble jo en offentlig hoggestappe i Norge plutselig.
Du har jo bare et verd. Enten så blir du knust, eller så vokser du på det. Og det gjorde jeg. Jeg har ikke en eneste gang kjent på frykt, eller anger, eller at jeg har vært redd. Jeg har vært 100% trygg på det jeg har stått i og gjort. Fordi det er ikke en mening noen har overbevist meg om, det er noe som kommer fra innsiden inn i meg. Så jeg bare vet. Jeg vet at nå er det viktig at jeg sier dette, og stiller disse spørsmålene.
For det resonerer bare inni meg. Og det er egentlig ikke så farligt å oppleve å bli sett utenfor. Kanskje du får noen litt sånne rare blikk, i en periode. Men til og med det er ikke farligt. Det er ikke farligt. Man hevner ikke ut forbi flokken, uansett. Nei, altså, hvis du blir skvist ut av en flokk, så er spørsmålet, er det den flokken du skal være en del av? Egentlig da? Eller finner du kanskje en flokk
hvor du kjenner større tilhørighet ved at du blir akseptert for akkurat den du er. Hvis du faktisk står i det du mener er viktig, og i din integritet, så er det litt sånn at det merker jo folk rundt også, ikke sant? Og da tiltrekker man seg kanskje også flere mennesker som tør å skape en ordentlig relasjon til deg, da.
Jeg er jo super takknemlig for alle de fantastiske menneskene jeg har truffet disse årene. Det er virkelig, virkelig bra. Og det er jo ikke sånn at alle er enige om ting. Det er ikke det som er fellestrekk. Alle de nye kontaktene jeg har fått, det er mennesker som tør å lytte, og ikke er redde for andre sine meninger, egentlig. Men de som er redde for andre sine meninger, det kan da være litt mer vanskeligheter med å ...
Jeg tror mange har opplevd dette, at det vansker å snakke om alt mulig. For det stopper liksom. Du kan ikke være helt åpen og snakke om alt. Da stopper samtalen, for noen vil ikke gå der. Da har jeg fått masse tilbakemeldinger fra folk rundt omkring i Norges land disse årene, som har vært igjennom veldig mye sånn sorg, fordi at de står så alene i familiesituasjoner og sånn.
Det virker jo at det har bedret seg litt i det siste. Jeg vet ikke hva du tenker om det. At disse relasjonene har begynt å bli litt hila igjen, og at informasjonen begynner å flyte litt mer fritt igjen. Ja, fordi det jeg legger merke til nå er jo liksom med de der app-stam-filen og sånt også, at det er jo ting jeg har, altså,
som egentlig har ligget der lenge. Det har vært informasjon som har ligget der lenge, men nå når mye kommer frem i de etablerte mediene, som egentlig har blitt rapportert om i en del andre medier, så begynner folk også å si at, åja, ja,
Men det var kanskje noe i det Silje sa om akkurat det. Jeg tror at vi mennesker trenger, altså noen av oss er sånn, vi er på jakt etter sannheten, vi er på jakt etter å utvikle oss, vi er på jakt etter en slags indre drive til å ikke bare være på samme plass, men vi vil videre, så vi vil utvikle oss som mennesker. Men veldig mange vil ikke det. De har det godt og vil ikke endre på det.
Når det kommer ny informasjon, så nei, nei, nei, nei, nei, ikke kom her og forstør mitt lille liv. Og da tror jeg det tar veldig lang tid før den nye informasjonen får plass da, inn i bevisstheten, når det er sånn motstand mot ny informasjon.
Og da må det enten komme igjennom en sånn krise litt sånn som nå med Epstein-filene, at det kommer som et sjokk på mange, at ting har vært sånn som det er. Eller så må det tas pø om pø, og da tar det lang tid. Og det er jo, det er der jeg føler at nå begynner det gape litt og lukkes litt mer da.
Så kanskje de to grupperingene som har vært veldig tydelige under pandemien, kanskje kan finne tilbake til hverandre igjen, og få et felles virkelighetsbild igjen. Det er det som jeg tenker har vært litt vanskelig, at folk...
Noen har vært åpen for å se på bevisene. Noen har det man kaller gått litt inn i noen kaninhull og utforsket litt med et åpent sinn. Og så er det litt sånn at nå må du faktisk ikke aktivt gå inn i det kaninhullet. Nå kommer den hatten, den blir tredd over hodet på deg gjennom bevisene.
disse redaktørstyrte mediene da, som har begynt å utforske litt mer da, og så får vi håpe da at de utforsker de tingene som virkelig betyr noe, ikke bare sånn se og høre journalistikk, men kanskje litt mer det man kaller gravejournalistikk. Maktkritisk. Ikke sant? Ja, fordi det er jo det som, igjen tilbake til det med hva er vare som plakaten, ikke sant? Du skal jo
Du skal utforske på vegne av befolkningen og se makten i kortene og ikke angripe det mannlige mannet i gata som prøver å være litt maktkritisk. Vi kan jo håpe at ting begynner å utjevne seg litt, sånn at folk begynner å få litt mer likt verdensperspektiv eller litt mer...
nyanser også, inn i en del ting som har vært veldig sånn, nei, sånn er det, ferdig med det, trygg og effektiv, ikke noe spørsmål her, hvis du stiller spørsmål over det, så er du farlig, liksom. Og det nettverket med det kriminelle, eller det nettverket som nå har dukt opp rundt Epstein,
Det er jo klart at hvis det har tentakler rundt omkring i makt og organisasjoner og politikk og land og over hele verden, så er det klart at det, da er det jo, den største trusselen er jo at vi mennesker samler oss og blir, altså står sammen i et virkelighetsbildet og sier «Nei, dette aksepterer vi ikke».
For da tar folk tilbake av marken. Men de kan fortsette å leve i skyggene så lenge vi lar oss splitte og herske med. Og den splittingen, tenker jeg, er viktig å bli klar over. Det er faktisk veldig bra for oss at vi nå tar og samler oss, og ikke splitter oss, at vi får felles virkelighetsbilder igjen for å komme oss videre, rett og slett.
Ja, fordi vi krangler om veldig meningsløse ting. Er det to kjønn, liksom? Jo, jo, men det er jo ikke nødvendigvis meningsløst, men at det er på en måte du skaper fine bilder, og det blir en sånn splitt og hersk hvor vi krangler med hverandre da, i stedet for å åpne blikket, se oppover hvorfor vi krangler med hverandre, vi må jo stå sammen mot
denne makteliten som turer frem som de vil, og medier som bidrar til en splittelse i familier, oss imellom. Jeg ville vært veldig forsiktig med å invitere noen som ikke har vaksinert seg til familieselskap. Det skaper jo splid mennesker imellom.
Ja, for det treffer følelsene til folk. Jeg tror jo de fleste mennesker har jo et lokk på følelsene sine, fordi vi lever i et, vi skal liksom være så siviliserte, så vi får liksom, vi trykker vekk veldig, opps, vi trykker vekk veldig mye følelser. Og det er klart, når media da hiver en liten sånn bomba som trigger følelsene våre, så blir det jo da bare full krig. Da er det oss mot de, og så videre. Så der er jo, der må vi jo bare lære oss å telle til ti, og puste med magen, og bare ikke agere med følelser.
Fordi vi er jo så lett lurte på det der. Og det kommer vi oss ikke videre med. Det er mye bedre å stoppe opp når du kjenner at følelsene bruser, og at de andre er forferdelige. Stoppe opp og si at ...
Vi er alle mennesker, vi alle prøver så godt vi kan, vi har forskjellige historier, vi har forskjellige trigger, vi har forskjellige perspektiv, og hvorfor ikke heller ikke være sint på hverandre, men heller rett og slett være nysgjerrige, tørre det, tørre å risikere å miste ditt eget verdensbilde, liksom.
Hvis du ikke risikerer det, så vet du aldri om det i verdensbildet er sant. Det å være nysgjerrig både innover, på seg selv og sitt. Hva reagerer jeg på nå? Hvorfor reagerer jeg så stert på det her? Handler det om noe i min historie? Eller handler det om noe i den andre som jeg reagerer på? Eller litt sånn at man er nysgjerrig på den andre, og reagerer den andre på det som skjer her og nå? Eller er det kanskje noe i...
Som den personen har med seg i bagasjen eller ryggsekken. Og jeg tror jo at hvis vi generelt er litt mer nysgjerrig på oss selv og våre egne følelser, og tørr å lette litt på lokket for å utforske litt hva handler dette om for meg, så vil vi også ha mer overskudd til å forstå hva som skjer når vi blir trigget da.
og kanskje ikke la oss påvirke på samme måte. Mathias Desmet snakker jo om det der free-flowing anxiety, at det er denne ensomheten vi går rundt med, den utryggheten, vi blir bombardert med propaganda, skremselspropaganda fra alle kanter, om hva som skjer rundt omkring i verden, og hva vi kan bli utsatt for i vårt eget nærmiljø, og litt sånn
Og da hvis du bare får en løsning på, nei, dette er syndeboken, der har du svaret, så er det veldig fort gjort å bare hoppe på den. Jeg tror i Norge, eller i Norden, i Skandinavia, så tror jeg vi har et veldig usundt forhold til sinne, som gjør at vi er lett trigget når det er noe sånt. Jeg ser sinne som, enten så kan du bli sint, eller så kan du bli sint på det.
Og det der å bli sint, det bør du jo bli veldig mye oftere. For hvis du ikke tillader deg å bli sint, for det er jo en helt vanlig følelse, så vil jo det bli lagt lokk på, og da blir det at du blir sint på noen. Når du er sint på noen, det er da det blir farlig å få konsekvenser. Men det der å bare være sint, sånn er sinnetakken i Fragnerparken. Når vi er små unger, når vi er to-tre år, når vi blir sint,
så ser du bare på hele kroppen at vi er sint. Sånn som du ser med han. Han er jo ikke sint på noen. Så det der rene sinnet, for meg så er det livskraften vår. Og hvis vi legger lokk på det, så blir det mer farlig, både for oss selv og for andre. For da blir det en subtil, manipulerende, passiv-aggressiv
Så det å lære seg det der, det stemmer jeg for. Ja, for det er noe med det der primære selvhevdende sinnet som går mer på noe mer kraftfullt i meg, at jeg må stå opp for det jeg mener er riktig og bra. Og så har du det litt mer aggressive sinnet, som er mer sekundært sinnet, som kanskje legger seg opp på en angst eller en skam, eller noe som ligger under, som blir mer...
blaming anger, eller liksom sånn anklagende sinne, mot noe annet da, som man vil støtte fra seg, eller sånn som egentlig ikke er et ekte sinne da, som jeg ser det, utenfor mer psykologfaglig da, at vi må komme tilbake til den der urkraften, det der primære ekte sinne, og vekk fra det der aggressive sekundære som
som egentlig ikke handler om noe ekte da. Og da hadde du psykologordene på det, så jeg prøver bare å si at det er sint og sint på. Jo, det er akkurat det som er litt interessant da. Men det er jo spennende, disse følelsene våre, for de fleste er vel ganske enige om at det er forskjell på måten spanjoler og nordmenn bruker sin livskraft på. Altså, vi er jo så teit, og alt er så innlåst inni oss.
Og det kan være bra og dårlig det, for vi blir sikkert veldig flinke diplomater da, fredsdiplomater. Kanskje. Kanskje derfor vi har fått den rollen i verden. Men så ligger det allikevel ting under overfladen der som ikke var helt bra allikevel. Nei, for det er jo noe med det at når ting blir undertrykt, så fortsetter vi å bli påvirket av det. Altså,
du styres mer av følelsene dine hvis du har lagt lokk på dem. Men hvis du vet hva du føler, så kan du velge å ta den inn i beslutningsprosessen, den følelsen. Hvis du ikke vet hva du føler, så blir du
da tar du jo beslutninger basert på følelser, og så tror du at du tar rasjonelle beslutninger. Altså, man ser jo på følelser som noe irrasjonelt, liksom. Der sier du egentlig det som jeg mener når vi blir anklagt for at vi er naive i Norge, så tror jeg det handler akkurat om dette. Altså, vi har så mye undertrykt livskraft og sinne, på den måten som du sa, at vi har masse triggerer, sånn at vi er lett å programmere. Veldig lett å programmere, på grunn av at vi har så mye triggerer.
så blir vi et lydig folkeslag. Og det er jo... Igjen til fredsnasjonen Norge, og nå dukker det jo opp at mye av disse freds... Det var gjerne ikke så fredelig. Det som kunne vært ærlig, det har skjedd ting under overfladen, det er et nettverk der. Det er noe som ikke har vært sett. Når vi mennesker tør å være ærlige med følelsene våre, og tør å bare...
og bare leve de ut, uten at det går ut av hverandre, så er vi jo ærlige da. Og da vil vi på en måte kart og treng stemme, fordi det du sier og det du viser er likt det samme energien i det. Men når vi sier en ting og holder lokk på noe, så vil folk på en måte plukke opp at det her er ikke ærlig. Det er noe som skurrer. Og der tror jeg at de...
Jeg tror det er mange i kommunikasjonsrådet som kommer til å miste jobben fremover. Fordi folk lar seg ikke lure så veldig mye lenger. Nå krever vi jo faktisk at folk skal være litt mer ærlige. Jeg synes det er greit at vi burde kreve det. Ja, og ikke komme med masse loddende formuleringer og unngå spørsmål og finne en eller annen måte å vinkle ting på slik at du slipper å forholde deg til noe som er litt ubehagelig.
Jeg synes noen formuleringer i de etablerte mediene blir sånn merkelig. Det er mye manipulasjon. Det sniker seg inn. Det høres rett ut, og så er det et eller annet som skurrer. Så du får ikke hele bildet. Men igjen så tror jeg at mennesker er i en bevissthetsreise. Jeg tror vi er
Vi oppdager mer og mer nettopp den evnen til å se kart og terreng. Se om det stemmer å kjenne borgermagefølelsen ditt. Det er mange som har undertrykt den magefølelsen lenge. Lagt lokk på ting. Men det er jo sånn trykkoker. Så legger du lokk på ting, så kommer det på en måte kraft underfra. Følelsene våre, de prøver å fortelle oss ting, og
Jo mer vi trykker på det lokket, jo mer trykk vil det komme fra undersiden, og jo mer damp vil komme ut da.
Sånn at følelsen blir ikke bare borte, selv om vi bare ikke forholder oss til det, eller legger lokk på det. De er der. Og til slutt så blir man redd for våre egne følelser, at de må ikke eksplodere, for det er farligt. Ikke sant? Så mister du kontrollen. Det er derfor det er lurt å bare lette litt på lokket innimellom, og slippe ut litt damp, ikke sant? For hvis ikke så blir det lurt at det lokket bare popper av, og så får du en panikkanfall, eller raseriutbrudd. Det er jo ikke sunt. Nei, men det finnes jo veldig mye fine metoder,
Da du på ingen måte trenger å leve ut disse gamle følelsene. Fordi det holder å se de bare. Og det har jo jeg gjort i mitt liv. Jeg har holdt på i 30 år med sånn indre utvikling. Masse av mine gamle greier som jeg har bare gått i dyp meditasjon for å ha introspection. Å se innover i deg selv.
Og da må du først via den der kjedsomheten, og så blir du rastløs. Og når du kommer forbi det stadiet, så går du inn i et tomt mørke. Nei, her er det jo ingenting. Nei, nei, nei. Eller til og med skummelt. Og så må du forbi den, og så begynner det å lyse og slå seg på. Og så begynner du å se deg selv, litt sånn, som om du kan se livet i revy.
At du ser sammenhenger, du ser mønstre, du ser koffer, det ble sånn, å ja! Så det sinnet jeg, eller den triggeren jeg har med disse tingene, det kommer derifra, ja, men nå ser jeg det jo. Så tar du med deg den innsikten du får,
inn i livet etterpå, og neste gang den triggeren kommer, så er det bare sånn, ja, men vi trenger jo ikke trigger på dette, for det kommer jo fra det gamle der. Så da biks det vekk, og det er så fint for det liksom, å se gjør deg fri, altså to see is to be free. Hvis du bare ser de mønstrene, så er du fri. Og det er noe av det mest fascinerende, tenker jeg, i livet, og det er ikke så mye hokus pokus, det er liksom bare, vi er så vant med at øynene alltid skal gå utover,
Vi skal forholde oss til verden ute, ta inn informasjon og forholde oss. Jeg har mitt lite tomrom av stillhet, så trykker vi hjemme på en musikk eller noe som tar vekk stillheten. Jeg tror stillheten er den aller viktigste tingen vi har fremover for å komme videre.
Og stillheten gir oss også muligheten til å se disse mønstrene. Ikke bare inni oss selv, men også på utsiden. Og det får jeg litt lyst til å si et par ord om, men jeg tror jo at det er de menneskene som har brukt pandemien til å...
Grave i informasjon, grave i seg selv, prøve å se hva som skjer her nå. De kan vi ofte kalle for mønstergjenkjennere. Fordi med en gang du blir opptatt og girer på å finne ut mønstret, så åpner verden seg. Du får helt nye øyne. Fordi du ser ikke hva en og en og en ting lenger.
I sektorer, sånn som vi har blitt vant med nå, at alt, altså, til og med kroppene våre skal jo være, ok, tannlegen er et eget univers, ikke sant? Armen er et annet, det henger ikke sammen med resten. Altså, jeg bruker ikke til å holde... Ikke et hele klimensk. Nei, nei. Så du vet, det er liksom en... Vi er så vant med å tenke av sektorer og tunneller og eksperter. Og så glemmer vi helheten. Altså, en ekspert, på en måte, er jo... Da går du inn i en tunnel, for du blir veldig flink på ett område.
Og da går du inn, ikke til forklenelse, men hvis du tenker en liten meitemark som lager seg et hål nær jorda, så er jo den en ekspert, han blir jo utrolig flink på akkurat den tunnelen. Mens en ørn eller en fokkel som flyr der oppe, vil jo få overblikket. Så noen ganger er eksperter
liksom det siste du trenger for å få et overblikk. Fordi når du har et overblikk, så kan du se mønster. Du kan se, oi, det er et helt mønster med hål der nede, og så er det sånn og sånn og sånn. Sånn henger det sammen i deg. Og så blir du fri. Og da er det ikke så lett å programmere, det er ikke så lett å trygge, fordi du har sett gjennom en mønster. Og
Vi ble jo fascinert av filmen Matrix for veldig mange år siden. Men litt av den Matrix-tankegangen, det er jo også et mønster på et vis. Du lever inni det mønstret, så du fanger det. Men i det øyeblikket du kommer ut av mønstret, så kan du se det fra utsiden. Og så kan du være med å leke inni mønstret etterpå. Men du er ikke fanget. Der er det den viktigste, tenker jeg, bevissthetsreisen man kan gjøre.
Og det er, ja, det er at vi alle har muligheten til å se disse tingene bare med venneblikk innover. Og det er jo mye det man gjør i terapi også, å prøve å liksom forstå seg selv fra innsiden, og også hva er det som, ja, hvordan blir jeg påvirket av det rundt meg og sånn. Og det du sa med stillhet, det tror jeg er veldig viktig, fordi det jeg mistenker at har skjedd litt, er jo at vi har hatt for mange distraksjoner hele tiden,
Vi har ikke sittet stille og reflektert. Det har ikke vært rom for det, for vi har fylt all tiden hvor man kunne prosessert litt mer, analysert litt mer, vært litt i stedet her og nå. Vi er ikke så gode på det lenger, kanskje, fordi vi hele tiden har en TV, en mobiltelefon,
Ting rundt oss som vi kan fylle det tomrommet med, eller den dødtiden. Jeg tror veldig mye av psykisk lidelse kommer som et resultat av usunne forsøk på å unngå smerte. Ja. Ikke sant? Vi forholder oss ikke til vår egen smerte. Vi går jo alle rundt og har noe som gjør vondt, ikke sant? Ja.
Men problemet oppstår jo egentlig ikke om du kjenner på den. Problemet er jo om du hele tiden finner usunne forsøk på å prøve å rømme fra den. Så det er jo som du sier, med en gang du har fått satt lys på og anerkjent
Det som er inni deg, så blir du mer fri. Mitt bilde bakover til det er jo faktisk coming på det nå. Hvis du ser for deg at i livet går vi fremover som menneske, og så har vi på et eller annet tidspunkt blitt bedt av en liten mus i helen, så gjorde det veldig vondt. Den smertet.
Og du er sånn, åh, jeg må få vekk den smerten, få vekk den smerten. Og så blir du redd for disse musene, sant? Bare sånn veldig hypotetisk, eller en metafor da. Og hvis du da ikke dealer med den smerten, du bare prøver å få den vekk, så går du videre i livet, videre i livet. Til slutt så snur du deg bak, så er det ikke en mus som kommer midt i deg, det er en leopard, sant? Som kommer midt i deg. Og til slutt så er det noe som er en løve som kommer midt i deg. For den vokser inne i syken vår på et vis, til å bli større og større når vi ikke dealer med det.
Og til slutt så er det så vondt. Den ene tingen som gjør vondt, og vi blir trigget av, gjør oss så livredde. At det er helt ut av proposisjonen, og det henger ikke sammen med virkeligheten. Det er en psykologisk redsel som ikke henger sammen med noen ting. Og da tenker jeg at det eneste muligheten vi har, det er å stoppe opp, snu oss rundt, og hoppe inn i munnen på den løven.
La spise opp av den frykten. Kan du konfrontere det? Ja, gjerne ikke konfrontere det i forhold til at jeg er greid for den tingen og skal gjøre det. Men konfrontere følelsen bare. At neste gang jeg kjenner at dette blir trigget, denne redselen blir trigget, så skal jeg tenke «Hm, den løven har prøvd å springe etter meg hele livet. Arker jeg det lenger?» «Kanskje han har noe han skal si til meg?» «Kanskje han ikke er farlig?»
Det er jo bare tanker og følelser. Er det farlig? Og så bare snus jeg rundt og bare, ok, vis meg hva du har tenkt å si til meg. Spis meg opp. Jeg har opplevd det mange ganger. Det er bare en måte å si det på, men det er liksom den der følelsen av å tørre å føle en følelse ferdig er.
er så befriende. Det er så fantastisk. Ja, for det er jo veldig ubehagelig med følelser, men følelser er jo ikke farlige. Det er jo ikke det. Følelser er jo der for å gi oss viktige signaler og viktige beskjed om hva vi egentlig trenger. Nei, for før så sto jo den løven ut forbi hula, sant? Så da måtte vi jo passe oss for den løven. Men nå er det jo bare fantasiløver.
og de er jo ikke farlige men følelsen våre oppfører seg jo som om det var en ekte løve ja, for de blir litt sånn overbeskyttende gjerne, ikke sant man er redd for ting som kanskje var farlige en gang i historien din, ikke sant som har vært veldig ubehagelige men nå som den vokste deg så er det en helt annen situasjon du er i nå enn det du var da du var liten for eksempel da
Men alle de strategiene vi har utviklet opp igjennom har jo vært nyttige en gang. Men er de det nå? Det er jo det som er spørsmålet. Så jeg tenker jo at den tiden vi lever i nå er så dramatisk på utsiden. Det er så mye forholdet seg til. Det er så mange...
På en måte, det høres ut som løver ute i medielandskapet. Det høres ut som farlige ting. Nå skjer det, nå skjer det, nå er det krig, nå er det... Men fremdeles har det ikke skjedd. Men alligevel så går vi inn i en slags frykt tilstand bare av å høre at det kan skje. Og da blir... Jeg tror jeg er litt redd for at vi blir litt karalisert. Og i stedet for å... Det går liksom i freeze. Ja. I stedet for liksom å...
bli aktivert at hei, dette er jo tull, liksom nå må vi jo få orden på dette landet igjen, og vårt samfunn igjen og kom igjen, la oss få opp selvforsyningsskaden så vi klarer oss hvis det er noe altså bruke energien til nyttige ting som faktisk bidrar på en positiv måte knytte nettverk lage gode samfunn
Begynner å forlange at media faktisk kommer med alle sider av en sag, sånn at vi blir opplyst om ting. Ikke bare programmert i en retning. Det er jo interessante perspektiver du kommer med, og veldig viktige ting, tenker jeg, i den samfunnet vi har i Norge i dag. Jeg begynner for veldig mye, både som samfunnsengasjert og politiker, og for...
Det indre livet vårt, for jeg tror hvis vi ikke endrer måten, hvis vi ikke utvider bevisstheten vår inni oss, så er det greit for at vi kommer til å skabe mer gjennom det samme vi har hatt i samfunnet, for jeg tror at det må starte inni menneskene. Vi må starte med oss selv og våre lokalsamfunn egentlig da. Være den endringen du ønsker å se i samfunnet generelt kanskje.
Rett slett bare tørre å ta inn andre mennesker og meninger og alt liksom. Det er den retselen der tror jeg er så hemmende og splittende. Så jeg håper jo for eksempel at NRK-debatten at de kan videreutvikle den til å bli en ekte debatt. Eller det vil si en ekte dialog kanskje til og med.
NRK-dialogen. Ja, i gamle dager hadde man vel kanskje lengre samtaler hvor folk fikk fullføre resonemangene sine og argumentert godt og ikke bare liksom
slengt ut i samme punchline fordi du ikke har tid til å forklare ting i dybden og reflektere, men bare overbevise motparten om at jeg har rett. Og du lytter egentlig ikke hva motparten sier fordi du er så opptatt av hva du selv skal si. Og da er det ingen dialog. Det er mange monologer. Ja, men skal vi se på det som...
slutten på denne samtalen. Ja. Fint å kunne bare prate fritt og om mange ting. Jeg håper det har gitt en litt... Det har vært noen røde tråder og gitt litt mening, men det er jo risikoen vi tar når vi bare snakker uten agenda. Ja, ikke sant? Jeg vil vel tro at det er helt sikkert en del, i hvert fall dere som fortsatt lytter, at dere har klart å følge tråden litt
og at dette ga mening for flere enn oss to som sitter her og snakker sammen. Men jeg er veldig troen på det da, ikke sant? De uredigerte, usensurerte samtalene, hvor man bare snakker litt mer intuitivt det som kommer opp. At det gir litt mening for folk også, håper jeg.
Det håper jeg ikke også. Jeg synes det er veldig fint det prosjektet du har, og at du inviterer inn så mange spennende mennesker. Det er virkelig berikende i podcastverdenen også. Takk. Tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Takk for at jeg fikk komme, Silje.
Hei, nå sitter jeg her med Gaute Grøtta Grav. Og hva er det som skal skje 11. april? Da skal du spille inn podcast nummer 100 på Claring Hotel her i Oslo. Og det blir jo en kjempefest. Jeg ble så heldig å bli invitert som gjest sammen med Henriette Lien. Og det blir spennende da. Vi skal ha en veldig interessant samtale. Jeg gleder meg til den. Jeg også, fordi det skjer jo så mye i verden. Og både du og Henriette Lien har jo mye erfaring med hvordan mediene fungerer.
Men dere har også god erfaring med det å beholde roen når ting blir litt sånn turbulent.
Vi tenker at nå er jo verden på vei den veien, og så på vei den veien, og så blir vi dyttet som en saueflokk i alle mulige retninger. Men hvordan kan vi da klare å bevare blikket og ta et steg tilbake og se det fra utsida? Det tenker jeg er veldig viktig da. Både for at det er et hvilepulsested, men også for oss som gruppemennesker, at vi ikke bare plutselig ender på et sted vi egentlig ikke ville komme, fordi det bare ble sånn.
Det handler om å være våken. Det blir spennende å snakke om. Henret Lien har sikkert veldig mange innputs på det, både fra Afrikas mål og er mye i, og fra Norge og sine erfaringer der gjennom et langt liv. Hun er jo i Kenya nå og har sikkert hvilepuls. Du har jo skrevet bok om det, så vi må snakke litt om den også når du er på scenen med meg.
Og jeg håper jo at dere har lyst til å komme og se på, for det er åpent for alle. Det kommer veldig mange spennende mennesker. Mange av de som har vært gjest i podcasten min kommer også. Og så må jeg vel si det, at jeg har fått se på billettsalget ditt, så det har jo gått unna meg biletter, så det er bare å forteste kjøpe før det blir for sent, fordi at det er
Det blir jo en fest. Og det er ikke bare podcast, du skal jo ha andre greier også. Ja, det blir mye spennende ting som skjer. Litt kulturelle innslag, litt konkurranser. Og røde løper. Det blir servert tapas. Det blir en hel aften der.
Jeg må på med dressen da? Ja, den må du ha på. Det er kjole, ja. Det skal være stivt og ordentlig. Så du må komme 11. april. Det er klokken 18.30 på Klarion Hotel i Oslo.
Så da er det bare å bestille billetter. Du kan gå inn på psykolog-silje.no for å kjøpe billetter. Men du kan også se på QR-koden for dere som ser på, eller så er det link i beskrivelsen av episoden.
Så da håper jeg å se veldig mange der. Jeg tror det blir bra. Jeg gleder meg veldig til å snakke med alle dere, og møte ikke minst alle dere. For det blir jo en mingling etterpå. Jeg tror det er mye vi har usnakket som burde snakke om. For det kommer veldig mye forskjellige folk med forskjellige perspektiver på ting. Og det er litt kult. Det er litt spennende. Du får fram litt nyanser.
for min del er jeg ikke så opptatt av å møte folk som er enige med bestandig jeg kan gjerne være uenig med folk, jeg synes det er helt perfekt mange av de beste vennene mine er knall uenige med men jeg tør å si hva de mener og da kan de respektere det og det her tenker jeg vi får respekt da når vi tør å si uenigheten vår til hverandre og grunne i deg og ikke bare slenge merkelapper på hverandre men faktisk ha en samtale så jeg gleder meg veldig til å møte mange av dere på klæringen hos deg 11. april