SmS #73 Anne Marie Ulvolden om ungdom med selvmordstanker, helsepersonells ytringsfrihet og gudstro
Silje Snjevig samtaler med helsesykepleier Anne-Marie Ulvolden om selvmordsforebygging, programmet «Livet på timeplan», hvordan voksne skal møte ungdom med selvmordstanker, Ulvoldens erfaring med å stå frem mot koronavaksine og munnbind, helsepersonells ytringsfrihet, bekymringer rundt kjønnsbekreftende behandling av barn, og hennes kristne tro.
00:00
Ytringsklimaet er trangt, og erfaringer med vaksinedebatten har gjort meg sterkere i møte med motstand.
03:55
Programmet "Livet på timeplan" utdanner lærere til å forebygge selvmord blant elever ved å skape trygge samtaler.
08:18
Det er viktig at voksne i skolen er mottakelige for elevers følelser og utfordringer for å skape trygge samtaler.
17:41
Viktigheten av å være til stede og lytte uten å dømme i møte med sorg og selvmord.
22:52
For å hjelpe noen i sorg, må man møte dem i deres smerte og tilby praktisk støtte og forståelse.
Transkript
Nevnt i episoden
Anne-Marie Ulvolden
Gjest og helsesykepleier i Bergen; selvmordsforebygger som deler personlige erfaringer.
Silje Skjevig
Vert og psykologspesialist som leder samtalen.
Livet på timeplan
Selvmordsforebyggende program i skolen som lærer opp helsesykepleiere og lærere.
RKBU Vest
Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, hvor Ulvolden jobber.
RVTS
Ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging; eier programmet.
Bergen kommune
Ulvoldens arbeidsgiver; har forpliktet seg til selvmordsforebyggingsprogrammet.
Leve Hordaland
Landsforening for etterlatte etter selvmord; Ulvolden var tidligere leder.
Halvor Ness
Nevnt som en av motstemmene i Bergensavisen om vaksine.
Thomas Aksnes
Driver Health Optimizing; nevnt i avissaken om vaksinemotstemmer.
Bergens Tidende
Avis som publiserte helsides annonse mot vaksinering av barn.
Mette Lyberg Rasmussen
Forsker på selvmord blant tilsynelatende velfungerende unge menn.
Søren Kirkegaard
Siteres om å møte mennesket der det er.
Charlie Kirk
Nevnt som eksempel på åpen dialog, og som ble drept.
FHI
Kilde til statistikk om smitte og dødelighet under pandemien.
Legemiddelverket
Kilde til bivirkningsrapporter Ulvolden studerte.
Fri
Organisasjon nevnt som politisk i debatten om kjønn.
Paypal
Støttemulighet for podcasten.
Bitcoin
Støttemulighet for podcasten.
Deltakere
host
Silje Skjevig
guest
Anne-Marie Ulvolden
Poeng
Vinduet er åpent – når en elev kommer og snakker med en lærer de har tillit til, er vinduet åpent, og hvis læreren ikke klarer å ta imot det, kan det kjennes som en avvisning.
Beskriver hvor viktig det er at voksne i skolen kan ta imot unge som åpner seg.
Det viktigste er ikke å være redd for å si noe feil – det viktigste er at man gjør noe.
Om å tørre å gå inn i vanskelige samtaler fremfor å gjøre ingenting.
Man kan ikke si at man forstår det, men man kan si at jeg har lyst til å prøve å forstå hvordan du har det.
Om å gå ned i kløften sammen med den selvmordsnære.
Når meninger brytes, er det da man nærmer seg sannheten.
Sitert fra gjestens far – om betydningen av dialog og meningsbryting.
Det krever mot å gå imot en kompakt majoritet.
Om ytringsklima og å stå for sine meninger.
Vi tror vi har lært veldig mye av historien, men mennesket er det samme.
Om at mennesker fortsatt angiver og stenger hverandre ute, som under pandemien.
Det aller viktigste for trivsel og læring er at læreren liker deg.
Om betydningen av positive voksenrelasjoner i skolen.
Det vondeste er å stå i noe helt alene.
Om betydningen av å ikke være alene i vanskelige tider.
Man må ikke glemme at dette er summen av et levd liv – ikke bare det som skjer rett før selvmordet.
Om kompleksiteten bak selvmord.
Vi er åndelige vesen, og når det ikke er der, så er det en tomhet.
Om behovet for åndelighet og mening i livet.
Det skal være veldig lite til – veldig små ting du gjør – som kan ha stor betydning for den eleven sin helse og livskvalitet for resten av livet.
Om lærere og voksnes betydning for unge.
Påstander
Anne-Marie Ulvolden er helsesykepleier og jobber i Bergen kommune på en videregående skole.
Om gjestens yrkesbakgrunn.
Programmet Livet på timeplan er et selvmordsforebyggende program i skolen der helsesykepleiere og lærere læres opp til å bli kursledere for et kurs for kollegaer.
Om programmet som diskuteres.
Lærerne får tre dager med teoriundervisning om psykisk helse, selvskading, selvmordsadferd og etterlatte i programmet.
Detaljer om programinnholdet.
Hele Bergen kommune har forpliktet seg til å delta i programmet Livet på timeplan, sammen med Askvoll og Fjaler.
Om kommunenes deltakelse.
Anne-Marie har mistet sin bror i selvmord.
Personlig informasjon fra gjesten.
Anne-Marie har selv hatt selvmordstanker som ungdom og laget en plan og skrevet et avskedsbrev.
Personlig erfaring delt i podcasten.
Anne-Marie har vært leder for Leve Hordaland.
Om gjestens engasjement i selvmordsforebygging.
Om lag 30 prosent av de som tar selvmord skriver selvmordsbrev.
Statistisk påstand fra samtalen.
Mette Lyberg Rasmussen har forsket på unge menn som tok livet sitt uten psykiske problemer og uten at pårørende tenkte det var fare for selvmord.
Om forskning på lyn fra klar himmel-selvmord.
Bergen kommune har startet et opplegg med universell undervisning om psykisk helse med opp til fire timer i alle VG1-klasser.
Om nytt forebyggende tilbud i skolen.
Anne-Marie ble intervjuet i Bergensavisen med tittelen 'Helsesykepleiere vil ikke ta koronavaksinen'.
Om mediedekningen av gjestens standpunkt.
Svineinfluensavaksinen (Pandemrix) skapte bivirkninger som narkolepsi hos unge og ble senere trukket tilbake.
Om tidligere vaksineerfaring i Norge.
Flere studier etter pandemien viser at barn og unge ikke var store smitteførende for COVID-19.
Om smittefare for barn og unge.
En helsides annonse med opprop mot vaksinering av barn ble publisert i Bergensavisen med underskrifter fra helsepersonell.
Om gjestens aktivisme mot vaksinering av barn.
Reglene for kjønnsbekreftende behandling av unge er blitt mer restriktive både i England og Sverige.
Om endringer i behandlingspraksis for kjønnsdysfori.
I Norge opereres ikke barn med kjønnsbekreftende kirurgi, men de kan få pubertetsblokkere.
Om norsk praksis for behandling av kjønnsdysfori hos barn.
Antonio Egas Moniz fikk Nobelprisen i medisin for utviklingen av lobotomi.
Historisk referanse fra samtalen.
Det finnes en unnskyldning om at man må være 25 år før man kan sterilisere seg i Norge, mens man kan fjerne brystene ved kjønnsbekreftende operasjon fra 18 år.
Om aldersgrenser for medisinske inngrep i Norge.
Det står 365 ganger i Bibelen 'frykt ikke' eller lignende formuleringer.
Påstand om innholdet i Bibelen fra samtalen.
Rikshospitalet i Norge er blitt mer restriktive i behandling av kjønnsdysfori hos unge.
Om endringer i norsk behandlingspraksis.
Charlie Kirk ble drept etter å ha praktisert dialog med motstandere.
Om en hendelse som ble omtalt i samtalen.
Det er flere jenter som tar selvmordsforsøk, men flere gutter som tar livet sitt.
Statistisk påstand om kjønnsforskjeller i selvmord.
Silje Skjevig er psykologspesialist og har en podcast om helse, politikk, psykologi og samfunn.
Om vertens bakgrunn.
Laster
Dette ytringsklimaet i dag er veldig trangt, og det har jo jeg erfart også som helsesykepleier. Så valgte jo jeg å gå og stå frem med at jeg ikke ville ta koronavaksinen. Det ble mye større enn jeg hadde tenkt. For jeg jobber jo med vaksiner også, så jeg var jo ingen vaksinemotstander. Men jeg hadde lest meg opp, og jeg tenkte noe skrurret ganske fort utover.
Da den 12. mars, så skjønte jeg at dette var veldig rart, og så plutselig ble det sånn at man ikke kunne snakke om eller diskutere at man ikke skulle ta vaksin når den kom. Vi ble kalt inn på teppe og måtte ha samtaler, og lærere gikk til ledelsen for å advare mot denne helsesykepleieren som gikk imot alle de statlige rådene.
Og det var også med munnbind. Som sykepleiere vet vi jo litt hvordan munnbind skal brukes og ikke brukes. Så jeg brukte jo heller ikke det. Og jeg hadde jo også uttalt meg i forhold til hvordan bruken av munnbind var, som egentlig ville skape mye mer infeksjoner. For man gikk jo med de. Noen brukte jo samme munnbind gjennom hele pandemien. Det var ganske tøft når det stod på.
Men jeg kjenner jo at jeg har blitt veldig mye sterkere i etterkant. At du klarer å stå i stormer. Men det er jo en rar opplevelse når du prøver å nyansere ting, og så blir du tillagt meninger du ikke har, eller holdninger du ikke har. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig.
Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen da, Anne-Marie Ulvolden. Nei, sa jeg det riktig da? Ja, du sa det riktig. Du er jo utdannet sykepleier og jobber jo innenfor skolehelsetjenesten nå, eller hva er det du gjør nå for tiden? Ja, helsesykepleier. Men det stemmer, så jeg er sykepleier i bunn, og så er det en videre utdanning av sykepleier.
sykepleieutdanningen. Så jeg jobber i Bergen kommune på en videregående skole, og jeg har jobbet på mange forskjellige skoler i Bergen kommune, og helsestasjon for ungdom og studenter, og på en ungdomsskole har jeg også jobbet. Og så jobber jeg også på RKBU Vest. Det er en sånn forkortelse som trenger en forklaring. Regionalt kunnskapssenter barn og unge
Og der jobber jeg kun med selvmordsforebygging, med et program som heter Livet på timeplan. Og det er et samarbeidsprosjekt med RVTS, som er ressurssenter for vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging. Du skjønner at man må ha forkortinger når det er så lange ord. Så det er egentlig de som eier, RVTS eier programmet og samarbeider med oss.
Så kan du fortelle litt om det programmet, for det var litt av hovedgrunnen til at jeg ville snakke med deg i dag, for det hørtes veldig bra ut når jeg så deg ha et foredrag om det på konferansen for selvmordsforebygging. Ja, så Livet på timplanen er en selvmordsforebyggende program inne i skolen,
Det betyr at vi lærer opp helsesykepleiere og lærere, det vil si ressurspersoner blant lærerne som blir valgt ut. Vi lærer dem opp til å bli kursledere i noe som kalles et portnakurs, som er for lærerne på skolen der de jobber.
Så det de får av oss, det er mye kunnskap, masse teori. De får tre dager med teoriundervisning om psykisk helse, om selvskading, selvmordsadferd, selvmordstanker, etterlatte, blant annet. Og så får de også et kurslederkurs, og så går de tilbake til sin skole, og så holder de et syv timers kurs for sine kollegaer.
Og i det så er det både på det som vi kaller portnakurser for lærerne, så er det masse øvelser, masse samtale-metodikk, og de får sjansen til å sitte og trene og forberede seg på de vanskelige samtalene.
Også er det jo sånn at hele Bergen kommune har forpliktet seg til å være med på det, og så har vi Askvoll og Fjalar som også er med. Også er det mange andre kommuner som er interessert, som er på trappene. Og det som er med dette her programmet, det er jo at det er forankret i ledelsen i kommunen.
Det er også innlemmet i handlingsplan for selvmordsforebygging, og andre handlingsplaner som omhandler psykisk helse, barn og unge. Det tenker vi er kjempeviktig at det kommer ovenifra, så det ikke blir den enkelte skole som må presse frem at man skal ha det. Det som er bra med det er at det er de voksne i skolen som får en kompetanse og en kunnskap
og ferdigheter til å møte barn og unge som strever. Det de lærer er å være trygg i å ta initiativ til kontakt, og snakke med de som har det vanskelig, og tørre å stå i samtalen. For veldig mange lærere blir jo kjemperedde når de møter barn og unge som har det vanskelig, eller har selvmordstanker. Det er lett å få panikk.
Og så er det, som tidligere, så var det bare å dra med seg den ungdommen til helsesykepleier for eksempel. Og for mange unge da, så kan det føles som en avvisning. Vi sier at vinduet er åpent. Når en elev kommer og snakker med en lærer som de har tillit til, og som de er trygge på, så er det vinduet åpent som betyr at da er de rede til å snakke om det. Hvis den læreren ikke klarer å ta imot det,
så kan det kjennes som en avvisning, og når den eleven kommer til helsesykepleier en dag etter, eller to dager etter, så er vi en du lukket, kanskje. Det er litt sånn kortet om livet på timeplanen. Ja, men det du sier der tror jeg er veldig viktig. For jeg tenker jo at når de først åpner seg til noen, da er de klar. Også hvis den personen ikke klarer å ta det imot noen,
å være mottakelig for det den eleven ønsker å fortelle om til den personen. Fordi det er en grunn til at de velger seg ut noen som de ønsker å snakke med. Det handler jo om at det kanskje er en trygghet i bånd der. Og det å da, hvis du ikke har den samme relasjonen til den helsesykepleieren, eller den fastlegen, eller den andre som man blir hendis til for å snakke om det,
så vil man jo kanskje ikke være trygg nok til å snakke ordentlig da. Så det der tror jeg er kjempeviktig, at det barnet kommer til, må kunne klare å ta det imot, sånn at man faktisk får frem det barnet forsøker å si. For det er jo veldig mange ting som det er kjempevanskelig for barnet å snakke om, som er vanskelig for alle å snakke om. Ja.
Så det er jo så viktig og så bra, og jeg tror at veldig mange lærere setter så pris på det der, for de har jo et så stort ansvar. For når jeg sitter her og sier det, at ja, men de må jo ta det imot, så er det sånn, de må jo da få redskaper til å ta det imot på en måte som er ivaretagende også for den læreren og for det barnet da. Ja, og de har veldig lik til utdanningen sin.
Mange lærere føler ikke at de er rustet til dette. De sier at de er ikke psykologer. Men samtidig står det i opplæringsloven at de skal sørge for at elevene trives og gjørs til gangsmenneske, lærelyst og en lyst på livet. Lærerne kan ikke unngå å ha disse vanskelige samtalene med barn og unge. De ser jo de daglig,
Og de har disse samtalene, så det er jo veldig rart at de ikke har mer i utdanningen sin. Og samtidig så har vi jo veldig mange andre program i skolen, livsmesteringsprogram, JAM for eksempel, Youth Awareness Mental Health, altså alle disse programmene som skal hjelpe ungdom og barn å håndtere liv og sette ord på tingene og
som er vanskelig. Og da trenger vi jo voksne som kan ta imot. For det hjelper, og det er veldig flott, altså alle disse tingene utfyller hverandre. For det er veldig fint at det er mange program i skolen som skal hjelpe barn og unge å sette ord på det, men det trengs voksne som kan ta imot. Og da tenker jeg at Liv og betynplan er en av de få programmene som
rettet mot de voksne i skolen. Vi bruker jo også snakkemedbarn.no, som er en AI-generator, og det bruker vi i den samtalemetodikk-opplæringen. Og det er jo også rettet mot de voksne, at de kan øve på samtaler med forskjellige innhold.
Så det er bra. Ellers vet jeg faktisk ikke om andre program som er rettet mot de voksne i skolen. Nei, for det er jo også de voksne som kan hjelpe barna å sette ord på ting. For hvis du er mottakelig og nysgjerrig,
så er det jo lettere for barn å finne de ordene da. Ikke sant? Fordi det er jo mange ting som er vanskelig å bare si rett ut. Og noen ganger så trenger man jo få spørsmål fra oss voksne. Det husker jeg jo selv fra da jeg jobbet en del med ungdom. At det å stille foreslående spørsmål. Er det sånn, eller er det sånn? Hvis du bommer, hvis du antar at det er på en måte, er det sånn at det er på den måten her?
Og du bommer, så sier de jo nei. Ikke sant? Og de blir jo ikke fornærmet for det, for det ungdommen opplever er jo da at nå prøver hun å forstå meg, og sette pris på det, og sier nei, det er ikke sånn. Og da er det også lettere for dem å si hvordan det egentlig er. Ikke sant? Nettopp. Og det er jo mange sånne saker, altså det sier jo også alle disse som er med på timplanen, at det skal veldig lite til før de spør. Vi øver jo på dette å spørre direkte om selvmord.
Sånn at i alle samtaler som har noe sånn vanskelig ved seg, så spør de, er det sånn at dette er så vanskelig for deg at du har tenkt på at du ikke har lyst til å leve mer, for eksempel? Og da erfarer man jo at de sier, at de kanskje sier nei, men det er jo ingen som blir støtt av at du spør.
Men det som ofte skjer er jo at det kommer frem tidligere ting som de har erfart. For eksempel at de har hatt selvmordstanker når de gikk på ungdomsskolen, for eksempel, eller tidligere. Jeg har jo selv hatt en som jeg spurte dette spørsmålet til, og så sa hun nei, men hun hadde masse tanker når hun gikk i femte klasse, sjette klasse og syvende klasse. Da hadde hun det vanskelig på skolen, hun hadde det vanskelig hjemme,
Hun hadde faktisk laget en plan på hvordan hun skulle ta livet sitt. Hun sa det ikke til noen. Hun hadde aldri snakket med noen før hun kom til meg på videregående skole. Og jeg spurte det spørsmålet. Hun hadde jo fått det mye bedre på ungdomsskolen, og hadde det veldig, veldig bra på videregående skole. Men det at hun da fikk snakket om dette og gråt, det er jo noe som har sittet veldig fast i henne veldig lenge siden.
Det opplevde hun, tror jeg, veldig positivt. Og vi har masse sånne historier. Ja, og det er noe med det at hvis du tør å spørre om det, så vet de at, ok, men da går det an å si det til deg. Hvis det skulle skje, eller hvis det er andre kjempevanskelige ting, så
som man ønsker å snakke med deg om, ikke sant? Hvis du er mottakelig, og du spør direkte om ting, og du viser at du kan ta det imot hvis det er noe der, og det ikke er sånn at blålistene går på, og du røsker det inn på helsestasjonen for å snakke med en annen om det, fordi du ikke er mottakelig for det, så er jo det en tillitserklæring som gjør at andre blir tryggere på deg, da.
Det er jo veldig mange ungdommer som ikke forteller hvordan de har det. De vet jo aldri hva de kommer fra når de kommer på skolen. De kan komme fra helt forferdelige hjem og situasjoner og oppleve masse ting som de aldri snakker om.
Så det er jo kjempeviktig at de voksne kan oppdage det. De klarer ikke å si det selv, som du sier. Det er veldig vanskelig for dem å sette ord på det. De har jo ikke språk for det. Det er også veldig mange voksne som ikke har språk for det, som synes det er vanskelig. Derfor er det så viktig at de lærer både å se etter tegn, endringer i adferd for eksempel,
Og at man spør, og at man ikke gir seg. For det er veldig mange som er veldig lojale i forhold til, for eksempel hjem og foreldre. Men jeg tenker at hvis man spør igjen og igjen, og er litt utholdende, og at man ikke gir seg med det første, så kan det jo hende at det kan løsne. Men uansett så betyr det jo veldig mye for en ungdom at det er noen som bryr seg.
Jeg har jo selv erfaringer. Vi tror vi alle, vi fleste av oss kommer jo med bagasje. Vi har et levd liv, og vi har, jeg tror de fleste av oss husker, spesielt lærere, vi husker den ene læreren som så deg, og som brydde seg, og som likte deg. Vi sier jo at det at læreren liker deg er noe av det viktigste for trivsel og læring. Og jeg hadde jo selv, jeg kan jo godt fortelle min egen historie. For jeg er
Jeg har jo selv en historie. Jeg har to. Jeg har også en bror som har tatt livet sitt. Det er jo derfor jeg har vært leder for Leve Hordaland for en tid tilbake. Og da må man ha mistet noen for å være leder. Men jeg har både mistet det i selvmord, og jeg har selv hatt selvmordstanker. Jeg hadde det ganske vanskelig når jeg gikk på ungdomsskolen. Og da var det...
såpass vanskelig en stund at jeg selv tenkte på å ta livet mitt. Og jeg hadde faktisk laget en plan og også skrevet et avskedsbrev. Som de aller fleste andre da, så feiget jeg ut i det jeg skulle, jeg var på vei til å gjøre det, så da gikk jeg hjem igjen og så brente jeg brevet og så sa jeg det ikke til noen.
Og akkurat den historien har jeg egentlig ikke fortalt offentlig mer enn en gang, og det var noe du hørte på. Men jeg har fortalt det til noen folk. Jeg sitter langt inne og forteller akkurat at man ikke har mestret livet, selv om jeg var bare 14 år gammel. Men det jeg husker, det var jo at det var en lærer som så meg, og som brydde seg, og som spurte meg om alt var ok.
Og jeg klarte ikke å si noen ting. Men hun spurte litt til, og jeg klarte fortsatt ikke å si noen ting, og jeg sa aldri noen ting til noen. Men for meg så betydde det så mye at hun...
gjorde det. Og enda nå, hundre år etterpå, så står hun frem som en av de viktige voksne for meg, fordi jeg følte at hun virkelig hadde lyst til å hjelpe meg, og at hun brydde seg, selv om jeg ikke klarte å ta imot. Men jeg tror at hvis hun hadde vært utholdende, så hadde jeg kanskje, kanskje ikke, men kanskje sagt noen ting. Så ja,
Og i forhold til min bror, da var jeg litt eldre når han tok livet sitt. Og det er jo utrolig brutalt å oppleve. Det er jo akkurat som man mister jo fullstendig fotfeste når man opplever at noen som man er veldig glad i tar livet sitt. Og det er en sånn helt kaotisk situasjon. Og jeg sa jo heller ikke det til noen.
Jeg snakket aldri om det til noen. Og knapt med min far, som jeg hadde et godt forhold til. Min mor hadde psykiske problemer, så jeg hadde et veldig vanskelig forhold til min mor. Så når min bror tok livet sitt, så bodde hun oppe i Ålesund. Hun flyttet opp til Ålesund der hun kom fra. Og min far var jo i Spania. Så jeg var ganske alene når det skjedde. Så...
Jeg husker at det kom noen hjem til meg, det var flere som kom hjem, men de klarte ikke å snakke om det. De snakket om alt mulig annet, og det føltes jo helt feil for meg, så derfor valgte jeg å være alene når kvelden kom. For det tok to dager før min far klarte å få flybillett fra Spania til å komme hjem. Så valgte jeg å være alene, og det var...
Det var jo på grunn av at jeg trengte å sørge, og folk klarte ikke å ta imot eller snakke med meg om det. De prøvde helt sikkert, men det var veldig tabubelagt på den tiden. Det er jo kanskje blitt litt bedre i dag, men det er fremdeles veldig vanskelig å snakke om. Så var det da det trengte at noen sa? Jeg hadde vel bare trengt at de snakket om det som hadde skjedd, så enkelt og så vanskelig. Det er jo veldig rart at man ikke klarer det.
Folk blir så redde, eller de vet ikke hva de skal si i sånne situasjoner. Men hva kan man si i sånne situasjoner da? Du som har litt erfaring nå. Ja, det er interessant. Man kan si at man ikke vet hva man skal si, for eksempel. Og så er det jo ikke, man kan jo ikke løse et sånt problem. Det handler jo sammen om man jobber med det, man sitter med en selvmordsnær ungdom. At man
Man trenger bare å være der. Det å tåle smerten, tåle å se og lytte til at den andre har det vondt, det er jo også sånn brutalt, og det er jo sånn rått, egentlig. Det må jo ha vært veldig for vanskelig for de som var med meg der. Det er såpass vanskelig at de ikke klarte å takle det.
Fordi man er jo helt oppløst, og man klarer ikke å være høflig, eller sitte og snakke om andre ting heller. Men det som hadde hjulpet hadde jo kanskje bare vært at noen holdt rundt deg, eller tok deg i hånd, eller bare si at jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg er her. Jeg har lyst til å hjelpe deg, bare å støtte deg.
Du trenger ikke, ja, bare være der egentlig. Vi kaller en medvandrer i mørket eller i det vanskelige. Vi har jo en tendens til at vi ønsker å få folk opp fra det vonde og vanskelige, og så kommer vi med råd og løsninger, og du har livet foran deg, og alle sånne litt klisjéaktige ting, da.
Men det aller viktigste tenker jeg jo, man må ikke bli redd for å si noe feil. Det viktigste er jo at man er der. Hvis man sier noe feil, så merker man det kanskje på den andre at dette var feil, og da går han an å si, unnskyld, nå sa jeg noe dumt. Kan vi bare gå videre, eller kan vi bare glemme det og så gå videre?
Ja, for ofte så trenger man bare, som du sier, at noen er der, en klem, bare fysisk nærhet, bli strøket på, eller det kommer jo an på relasjonen i utgangspunktet, ikke sant? Men man trenger jo ofte ikke å si så mye, men bare tåle å sitte der, egentlig, og spørre kanskje direkte, hva trenger du fra meg nå?
Ikke sant? Nå vet jeg ikke hva jeg skal si eller gjøre. Så jeg blir litt usikker på hva som blir riktig for deg. Fordi det verste du kan gjøre, er jo egentlig å gjøre ingenting. Og når man er redd for å gjøre noe feil, så gjør man jo ofte ingenting. Ja, det er akkurat det. Og det er kanskje bare omsorg.
Det er jo ikke så veldig mye å si, sånn at det er kanskje en kopp te, et varmt ullpledd, en god klem, sånn som du sier, noen som stryker deg over hånden og sier, jeg er her med deg. Bare gråt, eller bare legg deg ned, gjør hva du vil, hvis det er noe jeg kan gjøre for deg. Og det er jo også et vanskelig spørsmål, det er jo veldig mange som sier det til folk som har mistet noen i selvmord. Ta kontakt hvis det er noe jeg kan gjøre for deg. Det er det ingen som gjør. Det er veldig vanskelig å spørre om hjelp.
Ja, det er litt sånn, egentlig så trenger jeg bare at du kommer med konkrete forslag til hva du kan gjøre for meg, og så kan jeg si ja eller nei. Fordi det er veldig vanskelig å vite egentlig selv hva man trenger i en sånn situasjon. Og det vet man kanskje bedre hvis man får forslag, ja skal jeg lage noe mat til deg, hva vil du ha, skal jeg komme innom deg med middag, hva ønsker du at jeg skal lage til deg, eller noe.
eller noe sånt konkret da, skal jeg hjelpe deg med å bare ta klesvasken eller vaske gulvet liksom. Fordi det også er jo omsorg å få hjelp til praktiske ting i en sånn situasjon, fordi ofte så er man jo så langt nede at det er vanskelig å komme i gang med ting da. Men det er jo varierende. Det er jo fullstendig kaos.
når man nettopp, altså det er jo litt sånn krise krisehåndtering er jo mer sånn omsorg og så kommer jo det etter hvert det med å snakke om det altså, men man kan jo snakke med en gang altså, det var jo det som jeg opplevde som så rart at jeg ikke fikk snakke om hva som hadde skjedd, eller det synes jeg var veldig rart og det er jo det at man kan altså, jeg kjente på akkurat denne følelsen av at at de ikke tålte min smerte
Det å tåle den andre sin smerte. Og det er vondt. Det er ganske emosjonelt krevende å være med noen som er i krise, eller noen som er selvmordsnær. Det krever jo kjempe mye å dykke ned i det vonde og være der til stede. For man blir så usikker, man blir utrygg, gjør noe galt, gjør noe feil, må det mitt ansvar om denne personen tar livet sitt eller ikke.
Så det er ikke bare den personen som er selvmordsnær som er sårbar, men også den som skal hjelpe er veldig sårbar. Det er jo ikke én oppskrift på dette. Det er det som gjør det så vanskelig. Og så er det jo ofte litt sånn at man prøver jo å gjøre at den andre har det bedre. Og da er det veldig typisk at vi prøver å
dra den andre opp ved å nesten bagatellisere det den personen opplever. Ja, ja, men du har jo sånn og sånn. Eller at man prøver å gå for den lyse siden og prøver å hjelpe ditt å fokusere på det positive. Men da kan man jo oppleve at da skjønner ikke du hvordan jeg har det. Fordi jeg kan jo ikke bare, hadde det vært så enkelt at jeg bare kunne ha fokus på alt det som er bra i livet, så ville jo ikke
Da hadde jeg jo klart meg, liksom. Altså, jeg klarer ikke det. Så jeg tror egentlig at noen bare er med det som er vondt, og gir meg en eller annen varme, eller kjærlighet, eller omsorg i det, så er det jo ikke alltid man kan fjerne det. Ikke sant? Men hvis man hjelper noen å stå i det, så vil jo det bli mindre vondt. For det vondeste er jo å stå i noe helt alene. Vi snakket om det som det å...
Vi har en sånn bilde som jeg viste på det foredraget du hørte, der det illustrerer hvordan det er å være selvmordsnær, for eksempel. Denne selvmordsnæret sitter i denne kløften, og i den kløften blir det mørkere og mørkere, og det er det vi kaller tunnelsyn.
Og da ser du oppe på toppen der vi er, der er det sol og du har perspektiv på ting. Du kan se alle de lyse tingene og håp og alt som er bra. Men stedet som du sitter nede i det, og jo lenger dypere han kommer, jo mørkere og trangere blir det nede i den kløften. Og da virker det veldig avvisende, som man ikke forstår, hvis du beker på alt en person har i livet sitt å leve for.
Da vil han kanskje bare lukke seg enda mer og tenke at ingen forstår meg, ingen bryr seg, jeg er helt alene. Den følelsen der vil bare bli forsterket. Så det vi skal gjøre da, er å gå ned i overført metaforisk betydning, gå ned i kløftene sammen med den selvmordsnære, og sitte der med dem, prøve å forstå det som den forstår,
Og kanskje litt sånn som Søren Kirkegaard sier, møte personen der han er. Det å være i den smerten, tåle, og si, man kan ikke si at man forstår det heller, men man kan si, jeg har lyst til å prøve å forstå hvordan du har det. Og så prøve å få den andre til å
tørre å sette ord på hva er det som er vanskelig hva er det du opplever som er det vanskeligste i den situasjonen som du er i nå hva er det som er kjent med deg altså få fram hvordan terrenget, hvordan livet ser ut for den personen og så når den personen har fått snakket litt om hvordan situasjonen er nå
så kan man lete etter det som vi kaller gulltråer, eller forbindelser til livet. Jeg er også, som vi var et instruktør, det kalles det vendepunkt. Et vendepunkt som gjør at de kanskje begynner å se noe av det de har å leve for. For det må komme fra den personen selv. Det hjelper ikke at jeg forteller deg alt du har å leve for, og alt som er bra hvis ikke du ser det selv. Det er litt sånn sånn en emig, motiverende intervju,
Det er litt det samme prinsippene at det er personen selv som må si det. Og det å komme med råd og løsninger
Det virker bare veldig irriterende. Ja, for det er noe med det at for at du skal kunne komme med noe konkret råd da, eller forslag til ting, så må du jo først virkelig forstå. Ikke sant? Så man må jo ned i kjelleren, eller ned i dypet, eller ned i
Hva var det? Kløften, du sa? Kløften, ja. For å i det hele tatt kunne se hva er det som kunne vært hjelpsomt i den situasjonen. Fordi hvis du ikke forstår situasjonen, så har du jo ikke peiling på hva som kunne vært nyttig eller hjelpsomt, uansett. Og så tror jeg jo at hvis du er med i lenge nok i det,
Og er nysgjerrig nok, så er det jo noen ganger man kanskje kan klare å utvide perspektivet sitt litt selv. For det som ofte skjer, som er noe av det som gjør at noen blir drevet til selvmord, er jo at de selv opplever at det ikke finnes noen annen løsning på problemene sine enn selvmord. Og da blir selvmord sett på som en løsning.
Og når man har det tunnelsynet, så ser man kanskje ikke at det finnes andre måter å håndtere den situasjonen man er i på. Og så sa du noe i sted om at det å minne dem på alt det positive og bra de har i livet, det kan føles som en avvisning. Men noen ganger så tenker jeg også at det er viktig å minne vedkommende på hvordan det vil være for de som blir igjen. For det er ofte noe man glemmer. Fordi
Man tror kanskje at andre er bedre tjent uten dem. Det er hvertfall noe som ofte blir skrevet i selvmordsbrev. De fleste skriver ikke selvmordsbrev, det er bare sånn 30% som skriver det, men i sånne selvmordsbrev er det ofte sånne formuleringer som står, og da minner folk på at det faktisk ikke er sant. Det har jeg i hvertfall opplevd, det har også vært ganske...
For noen ganske endrende i dem da, og minne de på at, ja, det er det mange som tror. Men jeg sitter jo og har samtale med etterlatte, dag ut og dag inn, og jeg ser jo hvordan det er.
Selv om relasjonen har vært vanskelig, uansett hva, så sitter de igjen med en dyp, dyp smerte. For det er alltid noen som savner deg. Ikke sant? Ja, og noen ganger er det ingenting som er rett eller feil her. Men for mange som er når det er helt mørkt,
Så det er ikke det første du sier? Nei, nei, nei, selvfølgelig ikke. Men sånn, at det har vært sånn at man har fått lov å få samtalen i gang, og
Og gjerne spørre dem. De sier det selv. Spørre dem hva forholdet de har til foreldre, for eksempel. Det kan jo være til helt forferdelige forhold også. Det er jo nettopp det som du sa. Man må vite hvordan situasjonen er. Først å få dem til å tenke over det, og spørre dem. I stedet for at man kommer med
Ja, du må huske på alle de som kommer til å savne deg. Men vi har lett for å gjøre det alle sammen. Og så er det jo, som igjen, vi må bare understreke at folk ikke må bli redd for å si feile ting. Nei, nei, nei. For det viktigste er jo at man gjør noe, som vi sa. Og så ser du, hvis du ser at den andre lukker seg, eller ikke klarer å tenke på akkurat, for eksempel at noen kommer til å savne de for ditt,
I deres hodet er alt uløselig. Kanskje de har følt seg totalt alene. Og det er ingen som kommer til å savne. Det kommer til å bli bedre for alle andre hvis jeg er vekke. For jeg er bare et problem. Jeg skaper bare problemer for min familie. De er hele tiden bekymret. Det er veldig mange ganger de tenker. Sånn at...
Det er ikke en oppskrift her som er sa i sted. For hver eneste du snakker med som er selvmordsnær, så er det ikke sånn at du lærer deg ok, nå kan jeg dette. Det er noe nytt hver gang, og du er nødt til å tilnærme deg det på en helt annen måte. Og så er det en
Noe med det at det er jo ikke feil å hende disse til noen andre heller. Det skal man jo gjøre hvis man tror at det kan være akutt fare for at vedkommende slikker
skal kunne finne på å ta livet sitt. Men da er det jo måten man gjør det på som kanskje kan gjøre at det ikke blir opplevd som en avvisning. For hvis man først har brukt tid på å snakke ordentlig med personen en stund og blitt ordentlig kjent med hva er det du opplever som et så stort problem i livet ditt, at det blir den eneste utveien du klarer å se nå, så er det jo også ...
En kjærlighet i det å, vet du hva, dette her kan ikke jeg nok om, og jeg ønsker virkelig at du skal få riktig hjelp, og at noen som kan dette her kan hjelpe deg med det, ikke sant? Og da bli med den personen til en som har mer kompetanse på det, det er jo en kjærlighet i det også. Ja. Ja.
Og spesielt lærere skal jo aldri stå alene i en sånn situasjon. Men det som de sier er at de kan ha is i magen mye lenger. At de ikke bare drar det med seg til oss, for eksempel. At de klarer å sitte i samtalen, og det betyr veldig, veldig mye. Og så skal de selvfølgelig ikke sitte alene med det. I hvert fall ikke som lærere.
Det som er bra med Liv på din plan er at de får et nettverk. På skolen har vi en trappetrinn-modell som jeg viste deg. Det vil si at når lærerne får den kunnskapen, så blir de løftet et trappetrinn. De får mer kunnskap, og de lærer å se både det som er sagt og det som ikke er sagt. De får den tryggheten til å ta kontakt med den eleven som strever.
Og samtidig så er det ressurspersoner som trappetrinner over igjen, og helsesykepleier over der igjen. Og så får man også et kollega-nettverk, både på skolen og mellom skoler. For det at vi har...
Vi har samarbeid og nettverk mellom skoler i en bydel, og mellom bydeler også. Etter hvert når man har blitt en live på Teamplan skole, så kan man delta på nettverkssamlinger som ressurspersoner arrangerer, eller fagdager som vi er med på å arrangere.
Og er det, hvis man da har utfordringer og ikke vet hva man skal gjøre med en sak, så kan man også kontakte oss på kunnskapssenterne og diskutere situasjonen, enten anonymt eller med navn og alt dette som. Sånn at man ikke er alene, og så får man et felles språk og en felles forståelse for selvmordsproblematikken.
Og så er det jo, det må jeg bare si med en gang, at det er jo, det trenger jo ikke være så alvorlig. De bruker disse samtalemetodikken og kunnskapen de får, kan også brukes i mindre alvorlige settinger. Ja, helt vanlige ungdoms- og barneproblemer, ikke sant? Ja, helt vanlige ting, for det gjør at man blir modigere og tørrere å snakke om de vanskelige temaene på en annen måte enn før.
Det er jo noe av det viktigste. Jeg tenker jo at det er noe av den viktigste forebyggingen i skolen, er jo nettopp det at det er voksenpersoner der som kan ivareta, snakke med, se elevene,
Det gjør jo også at elevene får mer kompetanse. Bare det. At de ikke trenger en undervisning som forteller dem hvordan de skal snakke om ting. Det er fint det også, men det aller viktigste tenker jeg er at det er voksenpersoner som er trygge, og som man kjenner at der kan jeg stole på, der kan jeg snakke med, og det kjennes trygt for alle elevene.
Du nevnte så vidt det med løvetannbarn i stad. Forskning viser også at noen barn klarer seg mot alle odds. Når man ser for seg en oppvekst og et liv hvor man ikke kan fatte at det har gått så bra med de barna når de vokser opp, så ser man at det er en fellesfaktor der.
Og det er en signifikant annen. Hvis de har en som ser dem, det kan være en nabo, det kan være en lærer, det kan være noen andre, det kan være mammaen til en god venn av deg, eller hvem som helst, men det er at det er en person som ser deg, og som er til stede for deg, og som viser deg det. Vi hadde en konferanse i Bergen for mange, mange år siden som het Den Ene. Og der var det en som...
som hadde fortalt om hele barndommen sin, og det var jo ingen lyspunkter der, så det hadde gått fra fosterhjem til fosterhjem, og alt som du kan tenke deg. Men det han relaterte at han hadde klart seg i livet, det var en barnehagetante da, den gangen, som fra han gikk i barnehagen, han var jo en voksen mann, han tiller hun all æren for at han hadde klart seg, for dette hun så han, brydde seg, og var glad i han.
Det er jo mange år siden, men det har jeg aldri glemt at han sa det. Og det synes jeg er helt fantastisk. Men jeg tror mange lærere, mange av disse personene som er den ene, de vet ikke om at de har vært det. Så jeg tror det skal være veldig lite til, veldig små ting som du gjør, som kan ha stor betydning for den eleven sin helse og livskvalitet for resten av livet.
Og så er det, må jeg bare si en ting, det er jo forskjellige nivåer av muligheter til å ta, altså hvem som tar livet sitt, for det er som du sier, noen tåler alt og er løvetannbarn og har hatt mange utfordringer i livet og masse problemer, men tar likevel ikke livet sitt. Og så er det noen som tilsynelatende har hatt det bra, som
Som tar livet sitt likevel. Som lyn fra klar himmel. Og det er en. Hva heter hun? Mette Lyberg Rasmussen. Hun har gjort en forskning på det. Intervjuet etterlattet etter unge menn. Som har tatt livet sitt. Eller unge voksne menn. Som ikke hadde noen psykiske problemer. Og der de påhørende. Ikke hadde tenkt at det var noe selvmordsfare. Og de var sånn. Høyt mestrende. De var flinke menn.
mestret livet godt og mestret jobb og alle sånne ting så det var ingenting som tilsa at de skulle ta livet sitt men der det var kanskje kanskje de hadde en ustabil selvfølelse dårlig på følelsesregulering
og hadde en fasade, viktig at fasaden var bra, at de kanskje hadde dårlig erfaring med å løse kriser. Når de da opplevde kriser eller nederlag som vi kan tenke er helt normalt for et menneske å oppleve i livet, så ble det for mye for de å bære.
Og de valgte å ta, altså det er i hvert fall en hypotese at det var små kriser som gjorde at de tok livet sitt. Vi kan ikke si små sånn i forhold til, for det stod for den enkelte. Men det sier noe om at man ikke alltid må tenke at det er alt man har, altså alvorlige ting man har opplevd at det må være omsorgssvikt eller overgrep eller sånt.
Eller at det må være ting de ikke klarte å mestre i livet sitt. Min bror for eksempel, han var jo en sårbar person. Han taklet ikke det livet som vi vokste opp i. Det var mye konflikter mellom foreldrene mine og min mor som var litt uforutsigbare psykiske ting.
Jeg skal ikke begynne å diagnostisere henne. God bless her, for hun er død nå. Men det var mye ting. Vi flyttet veldig mye. Han fikk en kvarsi-dialekt, og jeg tok etter dialekten etter to dager. Jeg holdt kjeft til jeg kunne dialekten. Jeg fikk venner. Jeg var flink på skolen, mens han var ikke flink på skolen.
Han hadde dysleksi og mye forskjellig. Det var summen av alle tingene. Men vi hadde jo egentlig i utgangspunktet den samme oppveksten og de samme omgivelsene. Men vi var jo allikevel ikke det samme, for det handler jo om å finne noen områder i livet som man mestrer på.
Og så er det vel kanskje noen medfødt også, men vet ikke. Jeg hadde kanskje medfødt ressurser i tillegg, som han ikke har. Det å være en sårbar personlighet,
har veldig mye å si. Ja, for det er jo det mange glemmer kanskje, at man henger seg opp i det som skjer rett før selvmordet, og glemmer at dette er summen av et levd liv. Og både det du sier, det du har med deg inn i livet, din personlighet, eller det man kaller temperamentet hos små barn, og måten det blir møtt på. Og vi er jo utgangspunktet forskjellig, og da blir vi også møtt litt forskjellig, basert på hvordan vi er.
Og så er det noe med den matchen også, mellom oss og det miljøet vi vokser opp i. Noe miljø passer bedre for noen personligheter, at det er noe der som skjer ganske tidlig. Og så er det jo hvordan dette utvikler seg videre gjennom livet. Så hva du opplever gjennom ditt liv har mye å si for måten du hanterer problemer på, måten du er i verden på, måten du tolker ting,
Så det er så komplisert hva som er grunnen til at en person havner der at man ikke ser noen annen løsning enn å ta livet sitt. Den forskningen du viste oss da har jeg også lest. De så at det var fellesfaktorer blant disse lynfraklarhimmelselmordene. De så at det du nevnte, at
Man kanskje hadde en litt sånn sjør selvfølelse i bånd, og så bygde man selvfølelsen litt som et sånt korthus. Man bygde det på prestasjoner, ikke sant? At jeg får til dette, jeg får til dette, jeg er flink til dette. Og det var veldig presterende, vellykkende menn, egentlig alle sammen i den studien, og det var veldig interessant.
Og da er det jo helt umulig for folk utenfra å se at de er sårbare for akkurat det. Hvis ikke de vet det og har lest den forskningen og tenker at hvis man har en litt sånn perfeksjonistisk stil, og kanskje hvis man da, hvis man hele tiden tenker at jeg er verdt noe, for det får til,
Fordi jeg er flink for noen andre. Det er ofte veldig omsorgsfulde personer også, ikke sant? Fordi man egentlig setter alle andres behov før sine egne, for man tenker at man selv er ikke så viktig. Det er viktigere at jeg er der for alle andre, for det er det som definerer min verdi. Og hvis man ikke kan være der for noen andre, eller man ikke får til alle de tingene som er viktige for å være perfekt og flink, så blir det veldig sårbart da.
Så det er fort gjort å glemme, og da for den personen som du sier, så er det jo litt sånn at, ok, hvis jeg ikke får til dette, hvis jeg ikke får til å være en ektefelle, for ekteskapet ryker, eller bedriften min går åt skogen, fordi man går kanskje konkurs, eller man taper masse penger, så er jo det for den personen, så raser jo hele kortet seg, fordi ett kort faller ut, ikke sant? Ja, det er det. Og det er en
Det handler jo om resiliens og robusthet, og det å kunne være seg selv og bli elsket for det man er, og ikke for det man presterer. Hvis man tillegger all sin verdi i det man får til, så kan det jo fort rase. Og det er jo litt om ungdom i dag som har mye psykiske problemer, mye psykisk uhelse.
så er det jo veldig interessant dette her med robusthet og resiliens. Hvordan kan vi bygge resiliens hos ungdom, eller hos barn i det hele tatt? Jeg har nettopp vært med, og vi har et prosjekt i videregående skole i Bergen, i forhold til å jobbe forebyggende. Som helsesykepleier er man utdannet til å jobbe forebyggende, men vi har blitt sittende i behandling,
i sånn 1-1-samtaler, der det er et umettelig behov for samtaler. Og da er det noen få som får veldig mye samtaler, og veldig mange får ingenting.
Vi har jo sagt i alle år, snakk om det, kom og snakk om det, om alt. Vi ser jo de bupper, det er alt for, det er trolig pågang, sånn at de heller ikke klarer å ta av alle som blir henvist der. Og så er det jo også mange som blir henvist som kanskje ikke skulle vært der, for det er
De har kjempet seg inn der, for eksempel. Så det vi har gjort i Bergen kommune nå, det er at vi har laget et opplegg der vi skal ha mye mer universell undervisning. Vi skal ha opp til fire timer i alle VG1-klasser.
og litt mindre i VG2 og VG3, men at vi skal satse veldig mye på forebyggende undervisning om psykisk helse, om sosiale medier og forskjellige ting.
Så det er vi veldig spent på nå, for det tar jo litt tid å snu den skuten, men det er ikke bare kraftig å fortsette på den samme måten som vi har gjort før. Vi må prøve også å lære ungdom hva et normalt liv innebærer, med at vi kanskje har sykelig gjort mer enn normalisert livet. For hva er et liv? Altså det er
Jeg tror nok at det er reelt sett at mange ungdom har det vanskeligere i dag. Det er urolige tider, og det er utrolig komplisert å være ung, tenker jeg, i forhold til smarttelefonen, for eksempel. Og det at man sammenligner seg hele tiden. Det er veldig mye å si om det er en egen podcast, egentlig. Men de trenger å...
og få mer kunnskap om livet, som jeg pleier å si. Hva er et normalt liv, og hva kan man gjøre selv? Det er ikke sånn at med en gang man møter et problem, så trenger man en psykolog eller en helsesykepleier. Jeg pleier å si til dem når jeg kommer inn i klassen at «Før tenkte vi sånn at man skulle gå til psykolog og helsesykepleier, men nå tenker vi at det viktigste er at du snakker med noen».
Fordi alle lever et liv, alle har levd, og de kan forstå, så det med å snakke med noen som du er trygg på, som du har tillit til, eller en venn, eller en lærer, eller en trener, det er det viktigste. Man trenger ikke alltid en profesjonell hjelp. Så dette er vi da midt i nå, i vår kommune, og prøver å snu den skuten der.
Ja, nei, det er jo ikke lett å være ung i dag, tror jeg. Jeg er veldig glad for at jeg ikke fikk meg smarttelefon før etter jeg var ferdig på videregående. Fordi den påvirker meg ganske mye, og jeg opplever jo at jeg som voksen egentlig er mer motstandsdyktig når det kommer til den påvirkningen som man får gjennom disse sosiale mediene.
Og også den der, jeg synes det er ganske urovekkende at det er så mange ungdom i dag som ikke tør å være ærlige om hva de mener.
for det er vanskelig i dagens samfunn ikke bare for ungdom det å stå frem og si noe som kanskje går litt imot konsensus eller litt imot det som er riktig å mene jeg får litt inntrykk av at noen ting er ikke lov å si da blir du satt i bås som en person som har feil holdninger og som har masse dårlige egenskaper rett og slett
Du har jo også gjort noen erfaringer der med å si hva du mener om ting, hvor det har fått litt motbør. Vil du fortelle litt om hvordan det har vært for deg? For du er ganske modig, synes jeg, som står for det du mener er viktig. Ja, like må det. Det er et veldig trangt ytringsrom i Norge, og spesielt gutter er jo veldig opptatt av det at
At det er noe av det viktigste de tenker å kjempe for, det er å kunne si det man mener. Eller nyanser av det man mener. For jeg tror det er litt av problemet også for mange, at når man ikke kan være seg selv eller si det man mener, så blir man litt sånn, man trekker seg, man blir ensom av det, litt remmedgjort. Og det er ganske tøft, for dette ytringsklimaet i dag er veldig trangt. Og det har jo jeg erfart også som helsesykepleier,
Så valgte jo jeg å gå og stå frem med at jeg ikke ville ta koronavaksinen. Så plutselig, det var en serie i en Bergenservis der de intervjuet alle eller flere stemmer, for eksempel Halvor Ness og Thomas Aksnes som driver Health Optimizing. Og så var det meg og det var sikkert noen flere også.
De hadde en serie med motstemmer, fordi de hadde fått kritikk på at de ikke lot andre stemmer slippe til i forhold til det. Så da var det første siden av en Bergens Avis. Helsesykepleiere vil ikke ta koronavaksinen. Og det ble jo et... Det ble mye større enn jeg hadde tenkt. For jeg jobber jo med vaksiner også. Så jeg var jo ingen vaksinemotstander. Men...
Jeg hadde lest meg opp, og jeg tenkte noe skrurret ganske fort da den 12. mars. Så skjønte jeg at dette var veldig rart, og så plutselig ble det sånn at man ikke kunne snakke om eller diskutere at man ikke skulle ta vaksine når den kom. Og det var jo ikke en vanlig vaksine heller.
Jeg gjorde dette for å advare folk. For jeg tenkte at dette kan potensielt skape veldig mye bivirkninger. Det er ikke forsket nok på det. Den var midlertidig godkjent og sånne ting. I lyset av den svineinfluensavaksinen som vi hadde noen år før, som skapte veldig masse bivirkninger og ble til slutt forbudt, eller den ble tatt av,
Og der var det jo mange ungdommer for eksempel som fikk narkolepsi og ME for eksempel. Så jeg lyset den som var min intensjon å skape noen nyanser og advare folk. Men det skapte jo et ramaskrik.
Mange lærere ble jo veldig redde sikkert, for det var jo mye fryktbasert informasjon. Jeg tror lærerne ble redde for det som skjedde. Jeg pleier å si at jeg holdt på å miste jobben, jeg gjorde gjerne ikke det, men jeg ble kalt inn på teppet og måtte ha samtaler, og lærere gikk til ledelsen for å
mot denne helsesykepleieren som gikk imot alle de statlige rådene. Og det er også med munnbind. Jeg som sykepleier vet jo litt hvordan munnbind skal brukes og ikke brukes. Så jeg brukte jo heller ikke det. Og jeg hadde jo også uttalt meg i forhold til hvordan
bruken av munnbind var som egentlig ville skape mye mer infeksjoner, for man gikk jo med de noen brukte jo samme munnbinde gjennom hele pandemien eller det hang på hodet eller overalt men det var faktisk en veldig interessant opplevelse på å si det mildt der du på en måte ble kanselert og baksnakket og du
Det var ganske tøft når det stod på, men jeg kjenner jo at jeg har blitt veldig mye sterkere i etterkant, at du klarer å stå i stormer. Men det er jo en rar opplevelse når du prøver å nyansere ting, og så blir du tillagt meninger du ikke har, eller holdninger du ikke har, i forhold til at stormingen av Kongressen og Antifa ble tillagt å være en sånn... Og på den tiden visste jeg ikke helt hva en Antifa var, så da jeg satt i møte...
med ledelsen på skolen og det var kommet frem påstander om at jeg var en antifa-tilhenger så måtte jeg bare si at nå må jeg rett og slett gå og sjekke litt hva det er for jeg vet ikke hva det er men det er jo interessant at det blir tillagt det når jeg ikke engang vet hva det er
Merkelig. Ja, men antifa, de er vel imot fascisme eller noe sånt? Er det ikke det det står for? Antifascisme? Jo, det er nok sikkert det. Jeg skal skille inn meg inn på hvem de er. Ja, så de begynte liksom å koble deg opp mot andre ting som ikke hadde noen ting med din holdning til akkurat den konkrete vaksinen å gjøre. Det blir tillagt alt mulig annet som...
som kom fram da konspirasjonsteoretikere var jeg det er veldig interessant at man blir kanslert på den måten og veldig mange ble jo kanslert i den tiden av professorer som egentlig hadde samme intensjon som meg å gå ut og advare
å informere om det. For det var jo frelsen, det var redningen, alle måtte ta den vaksinen. Og det var jo veldig... Det var ikke lov å mene noe annet. Du hadde ikke lov å si imot det. Så jeg mistet en del venner, faktisk. Jeg mistet ikke jobben. Jeg hadde en veldig grei leder i skolehelsetjenesten, som selv om hun ikke var enig med meg, så støttet hun meg. Og det tenker jeg...
Det var sånn det var før. Da kunne man ha ulike meninger, og så respekterte man hverandre, og man kunne diskutere det. Det er sånn som min far sier, at når meninger brytes, det er da man nærmer seg sannheten på en måte. Men det krever jo, jeg vet ikke om jeg sa det i denne intervjuet, men
Jeg har i hvert fall sagt veldig mange ganger at jeg har sitert IPSen. Det krever mot å gå imot en kompakte majoritet. Og det er jo sånn ennå. Det er jo mange temaer man ikke kan snakke om uten at det blir ganske hett. Og man blir tillagt veldig mye man ikke egentlig mener. Det gjelder for eksempel identitetspolitikken. Det gjelder alle konfliktene. Det gjelder
Trump, det gjelder Israel, Gaza, Ukraina, Russland. Det er veldig mange ting som man må være forsiktig med, som man helst ikke bør snakke om. For man blir tillagt veldig mye hvis man sier noe som egentlig er ment som en nyanse.
Man har en politisk korrekt mening, men man liksom sjekker. Det var også noen som sa, det er et dikt, det tror jeg, man må sjekke hva andre mener før man sier hva man mener selv. Er det greit å si det? Og dette merker jo ungdommene, og spesielt guttene. Også, ja, jeg er jo kristen, jeg tror på Gud. Det er også veldig konservativt og kontroversielt. Da kan du fort bli tillagt å være høyere ekstrem, for eksempel.
Det er merkelig det der, at det skal gjøre at du er på ytre høyre, at du tror på Gud. Før så trodde vi, nå er vi jo blitt et veldig sekulært land, men før så, vi har jo vært et veldig kristent land, og det har vært helt normalt å ha en tro. Så det er veldig rart at det også er blitt så stigmatisert nå.
Det er færre og færre ting som er lov å være, og det er en utvikling som ikke er bra for et samfunn. Og det er jo ikke bra heller hvis man ønsker utvikling eller ønsker å finne en sannhet, så kreves det jo at man kan diskutere åpent for og imot forskjellige ting.
Litt som han Charlie Cook, som gikk rundt og ut, og han som ble drept nå, som gikk ut og hadde dialog med folk. Jeg tenker jo at det skulle vi hatt mye mer av.
Ja, for han også ble jo tillagt en del som det kanskje ikke var grunnlag for å anta. Og det også synes jeg er veldig interessant. Men her i podcasten min, her får man lov til å si det man mener. Og så trenger jo ikke jeg å være enig i det. Jeg har jo ikke noe problem med å snakke med folk som er uenige med meg. Da blir jeg bare mer nysgjerrig. Og så prøver jeg å forstå. Og så er det jo ikke sånn at... Det er nesten sånn at folk tror at det er smittsomt å ha en mening.
Det er som om jeg blir smittet av deg fordi du ikke har tatt vaksinen. Det er jo veldig merkelig. Fordi du er kristen, så blir jeg smittet. Fordi jeg snakker med deg. Jeg kan ikke snakke med andre som er kristne hvis jeg selv ikke opplever å være personlig kristen. Da kan det bli et tillegg hvis du har meg som venn, du og Sander som hund. Det opplevde jeg under pandemien at folk var redde for å
for å bli identifisert sammen med meg. Fordi etter da ville folk tro at de også var imot vaksinen, for eksempel. Ja.
At de måtte helt unnskylde seg. Jeg mener ikke det samme som hun. Ja, man må liksom si det. Ja, nei, altså, jeg er ikke enig med alle gjestene mine. Det må jeg faktisk si noen ganger. Ja, men jeg er jo ikke enig med alle gjestene mine. Gjestene mine mener jo helt ulike ting av hverandre, så det er faktisk ikke mulig at jeg kan være enig med alle i alt. Og så er det litt sånn at, ja, men jeg kan jo være enig med deg i en ting, og uenig med deg i noe annet. Mhm.
Og jeg også var jo skeptisk til den vaksinen, eller ble jo det etterhvert. Jeg tok jo to doser av den, både fordi jeg trodde at det beskyttet meg mot å bli syk, og det hadde jeg jo ikke så veldig lyst til, men jeg trodde jo også at det beskyttet de rundt meg mot at jeg kunne smitte de, for jeg var jo veldig redd for å smitte andre, ikke sant? Men så så jeg jo etterhvert at det ga jo ikke mening når de ba om en tredje. Da husker jeg begynte å si at «Nei, nå!»
Dette synes jeg blir for spesielt. At man skal ha masse vaksinering av en tredje også. Femte og sjette også. Men jeg heldigvis...
Ikke hatt problemer i forbindelse med jobb. Min leder har støttet meg i alt og i podcasten min. Selv om han ikke er enig i alt jeg har i podcasten, så har det vært litt sånn at jeg har ytringsfrihet og har rett til å
Du kan si det jeg mener om ting, så lenge jeg begrunner det godt og ikke er noe hatefull eller noe sånt. Men det er jo noen som har sendt mail til min arbeidsgiver. Det er det jo. Men det kan man jo kanskje forvente at vil skje. Bare for å dobbeltsjekke at jeg...
kan gjøre jobben min på en god måte. Og det fikk jeg jo begynnelse på. Men det er jo litt spesielt det også, at folk sender sånne mailer til arbeidsgiver,
Og betviler. Jeg betviler min kompetanse da, fordi jeg har denne podcasten. Men det var jo veldig interessant, for jeg følte jo at jeg var kanskje litt på en spidestall før det. At alle, ikke jeg har forgudet meg, men det var kanskje urealistisk det, men at jeg hadde en veldig stor stjerne. Og så var fallet veldig høyt.
når det skjedde. Altså, jeg har bare vokst på det, jeg har bare fått en styrke i det, men nå er det jo ingen som snakker om det lenger, for nå later vi nesten som om det ikke har skjedd. Men det var jo folk som skrev kommentarer på Facebook, som jeg kjente, kollegaer og sånn, som for eksempel at jeg håper at hvis du blir syk,
Så håper jeg at sånn er det. Hvis du blir syk, at du ikke får behandling, for eksempel. Og det er jo kollegaer som jeg snakker med i dag. Jeg husker jo det. Og jeg vet jo hvem som har sagt hva. Men jeg tilgir de. Eller jeg skjønner at de var redde. Sånn sett. Jeg skjønner at det er fryktbasert. Men det er ganske... Det sitter jo i deg. Du vet hva folk har sagt. Så...
Jeg tenker at vi tror vi har lært veldig mye av historien, for eksempel under 2. verdenskrig, med angiverier og sånne ting. Men mennesket er det samme, det er det jeg har lært. Mennesket er det samme uansett. Min far fortalte jo mye under krigen om folk som angar hverandre, angar naboene sine. Og når krigen var slutt,
så plutselig så lot de som de hadde vært på rett side, sa han. Men de visste at de hadde angitt folk og hadde vært på nazistene sin side. Og sånn i ettertid så kan man tenke at ja, vi har utviklet oss som mennesker, men det er jeg litt usikker på. Ja, nei, vi blir jo påvirket. Og
Når du dag ut og dag inn, de lagde jo egne oppslag i avisen hvor det sto at du skal være ganske forsiktig med å invitere noen som ikke er vaksinert hjem til jul. Det var ganske alvorlig, tenker jeg, og det å stå som en lege og si det, at han ville vært veldig forsiktig med å invitere noen som var uvaksinert hjem i juleselskap, og noen som mente at de ble holdt som gissler av en minoritet, som om det var de uvaksinerte sin feil,
at vi var nødt til å stenge ned igjen og igjen og igjen. Vi var nok mest sannsynlig ikke nødt til å stenge ned en eneste gang, men det var jo det inntrykket man fikk. Så
Det er en ganske stygt kapittel i historien, tenker jeg. Måten dere som ikke tok vaksinen ble behandlet på av folk flest. Men folk var redde, og man trenger en syndebok. Er du livredd, så opplever du at du trenger å gjøre noe. Hvis du faktisk tror at dere som ikke tok vaksinen
var mye mer smittsom enn alle andre, og så virket det som at folk nesten trodde at hvis du fikk covid, så var det en dødsdom. I starten så fikk du jo det inntrykket, selv om de visste at det ikke stemte.
så trodde man jo det. Og da er det jo forståelig, som du sier, hvis man faktisk tror at noen er mye mer farlige å være i nærheten av enn alle andre, og at du faktisk kan, selv de syke og gamle som hadde en høyere sannsynlighet for å dø, så var det vel det dobbelte av en vanlig influensa farlig, altså dødeligheten. Ja.
Basert på FOI sine statistikker, så er det jo ikke alle som tror på det heller. Men tar man utgangspunkt i det, så var det jo fortsatt sånn at folk flest visste at det var jo egentlig ikke så veldig dødelig heller.
Men han trodde jo nesten at hvis man fikk en klem fra noen, som var helt uten noen symptomer, og hvis man ikke hadde tatt den vaksinen, så kunne man dø av det. Det var sånne logiske bryster der. Jeg fikk inntrykk av at folk var mye mer redde enn det de hadde trengt. Og det var jo propaganda. Jeg vil kalle det propaganda. For det var en fryktpropaganda. Så det kom jo fra et sted, sant?
Og det var jo i mediene hele tiden med smittetall og alt det som du beskriver i forhold til at man ble redd for alle de uvaksinerte. Så jeg tenker at mediene har jo en god del av skylden for dette her. Og jeg husker jo at jeg sa til en kollega en påske at «Hva skal du i påsken?» «Ja, jeg skal ut til min far, han bor ute i Øygaren utenfor Bergen».
Han er jo 90 nå, så han var jo ganske gammel da. Og da var det sånn rarmest kring. Har du tenkt å drepe din far? Herregud. Da må du i hvert fall ta munnbind på. Da tenkte jeg, hvorfor sa jeg det? Stakkars gamle mennesker som ble isolert og ikke fikk se familien sin for det at man var redd for at man skulle ta livet av dem.
Min far, jeg sa det jo til min far, så sier jeg, han ville jo at jeg skulle komme. Jeg sa, du må bare si fra hvis du er redd, hvis ikke du vil at jeg skal komme på en bestemmelse. Han ville jo selvfølgelig at jeg skulle komme. Folk kan jo dø av ensomhet også.
Ja, og det var jo ikke som om mange gamle fikk et valg. Nei. De fikk ikke lov til å få besøk av sine nærmeste. Og det synes jeg er ganske stygt, for er ikke det en rett man har til å få lov til å få besøk av dem man vil selv? Fordi selv må jo kunne få lov til å vurdere om de ønsker å utsette seg for den faren da, ikke sant? Når noen ikke er vaksinert, eller om noen skal komme på besøk.
Fordi vi må jo akseptere at vi er dødelige, og noe skal vi jo dø av når vi er i siste fase av livet, når vi bor på et sykehjem. Ikke sant? Man kan dø av en urinveisinfeksjon, man kan dø av et hoftebrudd. Det er jo noe som gjør at du har dine siste dager som gammel og sårbar. Noen er jo så heldige at de du bare sovner stiller inn uten at det har vært noe konkret som har bidratt til det, men
Men jeg tenker jo litt sånn at hver enkelt må jo få lov til å bestemme såpass over sitt eget liv at de må få lov til å ta den beslutningen selv. Det var jo på sykehus også, så fikk man ikke lov til å ta farvel med sine nærmeste. Det var jo helt forferdelig. Det er jo et mørkt kapittel i vår historie. Folk som døde alene. Og
Man må jo hele tiden gjøre den forholdsmessighetsvurderingen. Hvor farlig er dette viruset i forhold til...
de negative konsekvensene du får av alle de tiltakene som skal beskytte deg mot dette viruset. Og der var jo jeg uenig i en del vurderinger som ble tatt. Det ble jo egentlig i veldig liten grad tatt sånne gode forholdsmessighetsvurderinger av de negative konsekvensene det ville få å ha veldig strenge smittevernstiltak. Men selvfølgelig, jeg forstår jo den tanken
på sykehjem, hvis du først får det inn der, så tenker man jo at er man jo redd for at alle skal dø som fluer, ikke sant? Så jeg ser jo den, jeg forstår den vurderingen, men så kunne det jo vært sånn at man delte det opp da. Ok, dere som ikke ønsker å ha besøk fordi dere er livredde for dette viruset, da kan dere være på denne avdelingen, og så kan vi ha de som faktisk ønsker besøk, og at man kunne gjort noen sånne tiltak, men det var veldig, veldig strengt. Ja, det var det. Det var det, og
I ettertid, i hvert fall når det gjelder barn og unge, jeg kan jo også forstå det at man på et sykehjem er redd for hva som kan skje hvis flere blir smittet selvfølgelig.
Men det gjelder barn og unge i forhold til Sverige som ikke stengte nedsamfunnet, så har jo ettertiden vist at det ikke var nødvendig. Barn og unge var ikke veldig smitteførende. Der var nedstengningen mye, mye mer skadelig fordi
enn om de hadde fått lov og så levde i et åpent samfunn. Ja, og vi visste jo tidlig at det ikke var så farlig for barn. Ja da. Så du har jo selvfølgelig noen barn som er sårbare som det kunne være ekstra farlig for, men da må man jo beskytte de fremfor å skulle la det gå ut over alle. Og så begynte jo det at de skulle vaksinere barn også. Men først så var det jo de eldre, så gikk det jo ned og var ned og var...
Og da var jeg med på... Altså, min jobb er litt å beskytte barn og unge. Og jeg tenkte, hvorfor skal barn og unge risikere bivirkninger? Vi har satt i ettertid med myokaditt, perikaditt og sånne ting. Hvor skal de risikere en del bivirkninger for å beskytte alle andre? Og da var vi...
var vi noen som tok en generativ til en sånn underskrift til en helsides annonse i Bergenstidene. Truls Olufsen med hus var med blant annet. Også en som...
drev vinduespesialisten i Bergen han sponset det og så samlet vi inn noen penger selv og da hadde vi en helsides annonse der masse helsepersonell hadde skrevet under og et opprop mot vaksinering av barn med faktakunnskap eller sitater fra kjente personer professorer og forskjellige i forhold til å ikke vaksinere barn da
Det var jo en helside, og da fikk vi etter tid vite at det var veldig mange foreldre som hadde sett denne annonsen, som valgte å ikke gi vaksinen til barna sine. Jeg husker jeg leste det kunnskapsgrunnlaget for når de tillot vaksinen.
Å vaksinere barn var jo ikke anbefalt til annet enn barn som selv var ekstra sårbare av en sykdom eller noe annet. Men da husker jeg at jeg reagerte på det, fordi det var jo egentlig ingenting som sto i den vurderingen som tilsa at barn trengte det av hensyn til seg selv. Og det reagerte jeg litt på.
For hva er da årsaken til at friske barn skal måtte ta en vaksine som vi ikke vet langtidskonsekvensen av? For det var det som ble en logisk brist for meg, for vi snakker om å være førevarer.
Men tydeligvis ikke førevar når det kommer til en helt ny vaksine med en ny teknologi som vi vet at man kan få alvorlige bivirkninger av. Og når vi vet at barn selv ikke har behov for den for sin egen del, da tenker jeg det faktisk, det sa jeg i en eller annen sammenheng, at jeg tenker at det er egoistisk å vaksinere disse barna. For hvem gjør vi det for? For de syke og de gamle?
Skal vi offre et friskt, ungt barn sin helse potensielt for noen som er syke og gamle å redde? For et virus som har så lav dødelighet som vi på det tidspunktet så at det viruset hadde? Det var da jeg begynte å kjenne at her er det noe som er alvorlig galt.
Selv om jeg generelt tenker at vaksiner, da tenkte jeg jo det at vaksiner generelt kan ha mange positive effekter og kan være beskyttende og alt sånt, men da tenkte jeg at dette her, dette er ikke greit.
Og da fikk jeg også veldig mye negativt knyttet til det. Da fikk du oppleve det. Men ikke blant mine nærmeste, ikke blant folk på jobb eller noe som helst, for de kjente meg, og jeg hadde jo logiske argumenter for dette her. Det var jo ikke som om jeg hadde lest en eller annen blogg om et eller annet tull. Jeg forholdte meg jo til det FOI sa, og det legemiddelverket sa, når det kom til bivirkningsmeldinger og sånne ting. Så det var jo ikke som om jeg...
Jeg hadde jo ikke noen annen statistikk eller kunnskap enn alle andre. Da var jeg også tydelig på at tredjedose er ikke anbefalt for unge og friske. Jeg var jo relativt ung og frisk, i hvert fall frisk. Men jeg husker jeg så på det. Jeg så på innleggelsestall hos de i min aldersgruppe.
Og så så jeg bivirkningsmeldinger, altså alvorlige bivirkningsmeldinger, hos folk i min aldersgruppe. Det som var dumt var at de overlapp ikke, altså det var ikke helt like aldersindelinger hos legemiddelverket og på FOI når det kom til innleggelsestall. Men på det tidspunktet så var det jo egentlig snakk om at du skulle forebygge innleggelser. Ja.
Fordi vi visste at det ikke var så veldig effektivt mot smitte, som jo var utgangspunktet for at alle skulle vaksinere seg. Så der var det jo... Det ble jo en sannhet til slutt da, at det ikke virket mot smitte. Vaksinen gjorde ikke sånn at du ikke smittet andre, for det var jo en sannhet før. Det var derfor vi ble uglesett, som ikke vaksinerte oss. Ja, for da kunne du jo drepe faren din om du ga han en klem. Ja. Ja.
Så det er jo det samme med den lappteorien. Så det er jo noen som sier, hvor tid får man en unnskyldning? Men det tror jeg man ikke kan regne med. Det er jo fremdeles mange konspirasjonsteorier som har blitt sannheter etter hvert. Ganske mange sier, de som har studert det nå, har jo lagt dette her litt vekk.
Men jeg må si at dette har vært en antropologisk studie, nesten, i forhold til hva man har opplevd. På en måte så er jeg jo glad for at jeg har opplevd det, for jeg har ikke lyst til å være feik heller. Jeg har lyst til å stå opp for det jeg mener, og
å tenke selv og stole på mine vurderinger. Så jeg tenker at jeg har lært meg at det skal jeg, men samtidig blir man jo litt skeptisk for å gå inn i krigen igjen på andre områder. Men det skal aldri stille stemmen min.
Det bør heller være litt rart. Litt kontroversiell. Ja, men det er det som er så rart, at det er ting som jeg tenker at burde ikke være så kontroversielt å si, som er veldig kontroversielt å si. Ikke sant? Det å beskytte barn mot for eksempel det å bli påvirket til å være usikker på kjønnene sitt, for eksempel, som kan bidra til at
At man gjør irreversibel skade ved hjelp av den behandlingen barn som har kjønnsinkongruens og medfølgende kjønnsdysfori, som de kaller det. At det også, å si at her må vi også være litt førevar, fordi forskningen er ikke så entydig på at det er det riktige å gjøre i så mange sammenhenger. Det også har jo blitt kontroversielt å si,
Og der har jeg hatt flere gjester inne som har snakket varmt om det å gi pubertetsblokkere, og andre som ikke har snakket så varmt om det. Så det å stå opp og si noe annet enn flertallet, det har egentlig bare gitt meg mer gøds til å stå i og si noe.
det jeg mener er riktig, og det gjør at jeg også får seg respekt for alle andre som tør å stå opp og si hva de mener er riktig. Og så kan det jo være at jeg tar feil, det kan være at andre tar feil, og jeg diskuterer det gjerne, ikke sant? Jeg må gjerne høre andres perspektiver og meninger, og tenke at, ja, jeg har endret så mange meninger, for jeg var veldig
støttene knyttet til den kjønnsbekreftende behandlingen som de kaller det, det å gi barn pubertetsblokker og sånt, for jeg tenker jo at det er jo helt grusomt å måtte tvinge de gjennom en pubertet som de ikke identifiserer seg med i det hele tatt. Men så er skiftet mening, ikke sant? Fordi jeg ser jo den andre siden av det veldig tydelig nå, at vanlig utviklingspsykologi
Når vi vet alt hva som skjer gjennom puberteten, og hvor viktig den er. Hvor ble den kunnskapen av? Alt vi vet om hva som skjer i puberteten, og barn som ikke kan ta egne valg. De kan ikke bestemme hvor tid de skal legge seg, hva de skal se på TV. Det er mye de ikke kan bestemme, men så skal de kunne ta et valg om å
skifte kjønn. Det er et ganske stort valg å ta. Og jeg tenker jo at før frontallappen er utviklet, så bør det jo ikke være lov i det hele tatt. Og der igjen, så er mitt mandat å beskytte barn og unge.
Hva folk gjør når de er voksne, det er ikke min anleggende. Folk må gjøre hva de vil når de er voksne, selv om det er bra for dem eller ikke bra for dem. Men både vi som jobber som helsesykepleiere eller som samfunn skal beskytte barn og unge.
Og dette er også en ting jeg tenker vi kommer til å bli dømt hardt for i fremtiden, selv om det nå, opinionen har endret seg, og lover og regler har også endret seg, for for en stund så var det jo sånn at man ville at regionale sentre skulle få mer og mer myndighet til å gi hormoner og pubertetsblokkere. Ja,
Mens nå er det blitt mer restriktivt igjen, og dette har jo skjedd både i England og i Sverige også, at de har strammet inn veldig på reglene fordi de har sett konsekvensene av det. Men der igjen er det også akkurat det samme som skjer, at man har ikke lov å mene noe annet, og min yrkesgruppe er en veldig
lojal og ordentlig ordentlig menneske utenom egne men de er veldig lojal til det helsemyndighetene sier sånn at det er også vanskelig å snakke om dette her blant mine kollegaer for der veier regnbueflaggene på kontorene og det er en veldig jeg forstår jo
at man ønsker det beste. Jeg tror ikke det er noe vondt, men man ønsker det beste, og man ønsker å forstå, og man ønsker å hjelpe disse barna. Men når det kommer fra helsemyndighetene, så blir det en sannhet som de ikke lover å sette spørsmålstegn med. I hvert fall i min yrkesgruppe, så er det
Så er det helt normalt at man tenker at det er stakkars barn, hvis de føler at de er født i feil kropp, så må de få lov til å skifte skjønn. Og da tenker jeg, hvor ble det av det som vi snakket om, å være trygg i seg selv og selvfølelse, å akseptere og respektere seg selv som den man er, i alle andre settinger. Men plutselig skal man sette spørsmålstegn ved skjønnet sitt.
Det har jeg ingen problemer med å behandle disse elevene med respekt. Jeg har mange sånne på skolen. Som opplever at det er annet kjønn. Men jeg tenker at og jeg tror at jeg har jo ikke svaret på hvorfor det er flere og flere, men en del av grunnen er nok at det har vært veldig mye i media om dette her. I skolebøkene
med pride og alle disse tingene som gjør at folk begynner å lure, eller barn begynner å lure. For de får jo, i skolebøkene så står det, det kan jo hende at du
du ser ut som en jente eller ser ut som en gutt, men så føler du deg som noe annet kjønn enn det du har litt tildelt ved fødsel. Jeg tenker hele språkbruken er jo også sånn. Vi snakker sånn det kjønnet du har blitt tildelt mennesker med penis og mennesker med vagina man har nesten ikke lov å snakke om kvinne og mann lenger.
Når vi underviser og sånn, så står jo det i måten vi skal snakke om, så skal vi snakke om sånn. Altså, personer med vagina, de kan ha det sånn og sånn. Og så blir det en veldig rar måte å snakke på, der minoritetene skal bli tatt hensyn til, mens majoriteten ikke har noe å si. Men jeg tenker at dette er politikk.
Og jeg tenker også at organisasjonen Fri og Pride også er politikk. At det er veldig politikk.
Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
For det er noe med det at når et faglig spørsmål blir så politisert, så er det vanskeligere å ha en faglig debatt om det uten å bli tillagt politiske holdninger.
For det er jo ikke som om jeg har personlig noe imot noen mennesker basert på hva de opplever seg selv som av kjønn, eller spesielt ikke når det kommer til, eller bare sånn generelt, så må jo folk få være kjæreste med hvem de vil, og ha sex med hvem de vil, så lenge de er over den seksuelle lavalderen.
Og alle er samtykkekompetente og alt er greit. Og det er jo ikke noe problem for barn å forstå at man kan være forelsket i noen av samme kjønn eller begge kjønnene. Men jeg blir jo tillagt holdninger knyttet til det også, som jeg overhovedet ikke har. Og jeg kjenner flere transpersoner. Det er jo ikke noe problem å se på de som...
alle andre, ikke sant? Det er ikke det det handler om. Jeg må kan ha respekt for det, som du sa i sted, jeg må kan ha respekt. Jeg har respekt for alle mennesker, uansett hva de mener, og hva de står for, og hva de har gjort med livet sitt.
Men jeg tenker som fagpersoner da, så har vi jo et ansvar i forhold til å hindre, jeg tenker også at man begynner å operere på friske barne- og ungdomskropper for eksempel.
Jeg tenker at det der i seg selv må det ringe en varselbjelle. Men i Norge så opererer vi jo ikke barn når det kommer til det, men de får pubertetsblokkere da, som kanskje øker sannsynligheten for at de opererer seg i ung voksen alder. Men jeg tenker jo det at vi får ikke lov til å sterilisere oss før vi er 25. Nei, det er nettopp det. Mens man kan få lov til å fjerne brystene når man er 18.
Ja, og så tenker jeg at når man gir pubertetsblokker og hormoner, så skjer det jo også noe med hjernen. Det skjer noe der som gjør at det blir vanskelig kanskje å gå tilbake på det. Og også når man endrer sitt sosiale kjønn, når man går ut åpent om det, så blir det vanskelig å gå tilbake og si at dette ikke...
Det var ikke rett likevel. Og veldig mange av dem tenker at alle problemene de har er på grunn av at de har et feilt kjønn. Og uansett hva du sier om det, det er ikke sikkert at problemene forsvinner for det om man endrer kjønnet sitt.
så er de ikke mottagelige for å høre, for de har lagt alt på det ene kortet. Hvis jeg bare får endret kjønn, så blir alt bra. Og mange ganger så blir det jo ikke det. Og det er jo veldig trist også å tenke på at
Det å ikke få puberteten sin, hvor kjønnsutviklingen skjer, hvor identitetsutviklingen, mye av den skjer, hvor seksualutviklingen skjer, og veldig mye viktig utvikling skjer, og også frontallappen og mye annet gjennom puberteten. Det virker som at en del ikke forstår hvor stor innvirkning hormonene har i den utviklingen også av puberteten.
hele identiteten og alt sånt for det er jo et virvar av følelser som man skal gjennom i den perioden som er veldig tøft for veldig mange og hvis man stopper alt det så vil man jo kjenne at man føler seg kanskje roligere, man har jo mindre angst og mindre negative følelser
Men spørsmålet er, ja, men hva med alt det man går glipp av? Og hvis man ikke har fått puberteten sin, for det er jo det som skjer, at man utsetter puberteten, ikke sant? Og så går man over da, kanskje til å ta hormoner av det motsatte kjønn, og da får man en slags...
en slags pubertet for det motsatte kjønn, hvor man kan som kvinne eller jente få stemmeskiftet og bredere skuldre og skjeggvekst og motsatt, så kan man jo få mer femininetrekk og penisen vokser ikke og skuldrene vokser ikke og man får kanskje litt hofter og litt sånn, ikke sant? Så
Jeg vet ikke helt akkurat hvor stor innvikning det har på den siden når det kommer til å bruke kvinnelige kjønnshormoner som gutt. Men det som er vanskelig her er jo at det blir veldig komplisert det med anger.
For det er ingen som vet hvordan de ville hatt det om de ikke hadde tatt disse pubertetsblokkene, og hvordan de ville hatt det om de hadde fått puberteten sin. For veldig mye kunne jo ha falt på plass gjennom puberteten, og det vet man jo ikke. Og det er det jeg ser på som litt problematisk, fordi hvis vi var helt sikre på at alle de som får pubertetsblokkere og går over til
det motsatte kjønn og kjønnstrømmen, hvis vi kunne være sikre på at de faktisk vil få det best den veien, så hadde det vært mye lettere for meg å akseptere. Men jeg...
Tenker at før vi vet det med sikkerhet, hvis vi ikke har sett hvordan, ha en kontrollgruppe da, og se hvordan det går hvis de ikke får denne behandlingen, og kanskje får mer hjelp til å finne seg til rette i sitt medfødte kjønn, og være igjennom den prosessen som selvfølgelig for mange vil være veldig tøff. Så hvordan ville folk da, og hvordan ville de fått det hvis de ikke fikk denne undervisningen på skolen?
For før så kunne man kanskje vært tryggere på at du treffer riktig. Ikke sant? Men når du leser i skoleboken din at hva du liker å ha på deg, hva slags hårfisyr du vil ha, og hva du liker å leke med, har noen å si for hva slags kjønnsidentitet du har?
Når det står, så tenker jeg at, men hva om du er en veldig feminin gutt? Eller en litt sånn guttejente som liker å spille fotball og ha kort hår. Det trenger jo ikke bety at du er gutt, ikke sant? Og det er den forvirringen der jeg tenker at kan oppstå når man har et veldig sånn, når man lærer om et veldig sånn
stereotypisk måte å se på kjønn på. For meg er det en brist der også. Hvorfor skal vi se på kjønn på den måten? Kan ikke du bare være en veldig feminin gutt da? Og tenke at det er greit, og så går du gjennom puberteten og så finner du kanskje ut at du bare er en feminin gutt og du er heterofil, eller kanskje du finner ut at du er homofil. Og så har du ikke gjort noe dumt på veien der. Ja.
Ja, det er sånne tanker jeg har gjort meg, og det er jo tydeligvis blitt veldig kontroversielt å si og bare anerkjenne den vanlige utviklingspsykologien, og at det kan være andre grunner også til at du strever med kjønnet ditt, som man kanskje ikke avdekker, som for eksempel seksuelle overgrep, eller
andre grunner til at du kjenner forakt mot din egen kropp da. Kanskje man er på autismespektret og har en veldig svart-hvitt tankegang knyttet til kjønn. Det kan være så mange andre ting som jeg er redd for at hvis man ikke har riktig fagkunnskap i bånd for å avdekke eller se på
Så kan man havne litt sånn langt ut der. Men heldigvis, på Rikshospitalet så har de jo den kompetansen. De ser kompleksiteten i det og er blitt veldig restriktive. Men det var jo en periode her hvor det ikke var sånn i det hele tatt. Jeg har fått et spørsmål om å sette hormoner på en elev som fastlegen sendte. Bare eleven spør meg om det.
Og jeg sa at jeg vil ikke ta noe sånt ansvar. Og det er jo heller ikke min oppgave. Så det var ikke noe problem å si nei. Men det var på den tiden det var så løsloppent at alle skulle kunne være med og gjøre det. Men i forhold til kjønnsrollene så tenker jeg at dette her er en sånn
nesten å gå tilbake igjen i tid for når jeg vokste opp så var det egentlig mye videre kjønnsroller og det var ok å være gutte, jente tomboy og det var tenk når det står sånn i skolebøkene hvis du liker å leke med biler eller dokker det blir relatert til at du kanskje kan være et annet kjønn det er jo virkelig en tilbakegang
Vi trenger jo å utvide kjønnsrollene, sånn at det er ok å være en feminin gutt, eller å være en maskulin jente. Så dette er jo ikke, dette er tilbakegang. At man skal bli innskrenket hvordan man skal være. Ja, og så endre kroppen sin på grunn av det. Det er litt sånn...
Ja, det kan være riktig for noen. Og før, når man ikke lærte om det på skolen, så kunne man være tryggere kanskje på at ok, men dette her kommer innenfra. Dette er ikke en påvirkning utenfra som gjør at du blir usikker på deg selv. Ikke sant? Men vi vet jo hvordan det er med for eksempel jenter rundt pubertetstiden. Veldig lett påvirkelig på mange måter. Det er jo det som barn uansett. Det er veldig lett påvirkelig. Og hvis man da...
I tillegg til alt andre man skal igjennom i puberteten, eller i livet, så skal man også finne ut av, er man gutt, er man jente, er man... Altså alt man skal begynne å fundere og undre seg på, i tillegg til at livet er ganske vanskelig i seg selv. Ja. Ja.
Ja, nei, jeg tenker jo at det må vi kunne snakke høyt om, uten å bli sett på som transphob eller hatefull, for det er jo ikke det det handler om i det hele tatt. Det her er jo noe jeg sier utenfor kjærlighet til alle de barna som kan stå i fare for å miste en viktig del av utviklingen sin.
Men heldigvis så har det blitt veldig strengt, sånn at folk ikke er engstelige nå for at man kan gå til helsesykepleier på skolen og så få pubertetsblokkere, for det var jo nærmest på det nivået det var tidligere. Sånn er det ikke lenger, så vi trenger ikke være like engstelige for det nå. Men det er fremdeles vanskelig, og så snakker jeg høyt om innenfor mitt miljø da,
Og i faglige miljøer, og i alle miljøer, så er det jo vanskelig. Men samtidig så er det jo veldig mange mennesker, og det var det jo under den pandemien også, så var det jo veldig mange mennesker som kom til meg i smug, eller som stoppet meg på gaten og ga meg en klem og sier «Jeg er egentlig enig med deg, det er så flott at du sier det du sier». Og også det samme med kjønn, at de kommer og sier «Jeg mener egentlig det samme som deg».
Men de orker ikke så å stå i det. Og det skjønner jeg veldig godt. Samme her. Veldig mange psykologer og leger og folk generelt sier jo masse til meg å komme med historier, med erfaringer de har gjort og ting de har opplevd som også egentlig gjør at jeg blir også tryggere i min sak da når det kommer til en del ting.
Det var noen som tok kontakt med meg, hvor det var snakk om en klasse, hvor det var veldig mange jenter som opplevde å være motsatt kjønn.
Og hvor de visste ikke nødvendigvis om hverandre, altså foreldre og lærere og sånn, hadde ikke full oversikt over det her, men så kom det frem at det tror jeg var over halvparten av jentene. Og da tenker man jo, da må det jo være et eller annet som gjør at så mange jenter opplever å være gutter. Så må det være noe mer enn bare ren tilfeldighet. Og jenter, altså vi vet jo at det er jo...
på en måte smittsomt når det kommer til selvskading og når det kommer til selvmordstanker jenter i den alderen der så da tenker jeg at ok, når vi vet at det er sosial smitte også, ja, kanskje ikke så mye selvmordstanker men i hvert fall selvskading og anoreksi er jo veldig sånn at en del, hvis man er i et jentemiljø med mye av det så kan man bli påvirket av det og når vi vet at det er en sånn sosial smitte der
så kan det jo være andre ting. Altså, vi kan ikke utelukke den muligheten. Det kan hende. Vi har jo ikke undersøkt det ordentlig, ikke sant? Det må være lov også, uten å si at det er en sannhet, men det må være lov å si at kanskje vi skal undersøke det. Og det er flere jenter som ønsker å bli gutter enn omvendt. Det var i hvert fall det, statistisk. Og det sier jo noen ting om at
at det er vanskelig å være jente da. Det er jo ganske mye psykisk uhelse mer blant jentene enn guttene, selv om det er flere gutter som tar livet sitt. Det er jo flere jenter som tar selvmordsforsøk. Men det sier noe om at det er vanskelig å være jente i dag. Som vi også må ta inn over oss. Hva er det med det å være jente som er så vanskelig? I samfunnet vårt generelt? Ja. Ja.
Ja, og så er det jo litt sånn at når du kommer til å oppleve også vonde ting knyttet til seksualitet, for eksempel overgrep og sånne ting, da sier jeg overhodet ikke at det å oppleve at man er det motsatte kjønn trenger å ha noe med det å gjøre. Men jeg tenker jo at det er jo ikke rart å ville fjerne det på kroppen sin
har bidratt til et stort traume da, hvis man for eksempel blir seksuelt misbrukt som veldig liten, så pleier man jo ikke å si noe om det, for man er godt, godt voksen til
heldigvis er det jo sånn at en del klarer å si det før det, men det er jo vanlig å si det ganske sent. Og det er ikke sikkert at man selv opplever at det har en sammenheng, hvis man opplever noe sånt, at man har et veldig ambivalent forhold til seksualitet, til kjønnet sitt. Og jeg er litt sånn redd for at
at det er de aller mest sårbare barna som har opplevd sånne ting som også kanskje er neuroatypisk, som man kaller det, hvis man er på autisme spektra eller sånne ting. At de tingene der er det vel ikke sikkert man kjenner til eller vet om når de begynner å fortelle om at kanskje jeg er det motsatte kjønnene og begynner å undre seg på det eller blir ganske postålig at jeg er det motsatte kjønnene.
Så det er jo også det jeg er redd for, at det er de mest sårbare barna som kan komme i skade for å kjenne på en utrygghet knyttet til disse tingene. Og at det er de barna vi skader da, med å forholde oss til dette temaet på den måten vi gjør i dag, med å normalisere det på den måten vi gjør. For jeg tenker jo at
det du er inne om med lærere og helsepersonell og andre, få masse kompetanse på det, tenker jeg at er fint.
at man ser på hvordan man snakker med ungdom og barn om temaene og sånne ting, at man blir god på det og at man anerkjenner at ja, ok, du opplever det sånn uten at man nødvendigvis begynner å snakke med barn om at kanskje du er et annet kjønn hvis du skjønner litt hva jeg mener at man på en måte, man kan være validerende anerkjenne og la en gutt være feminin og en jente være maskulin uten at man skal begynne å snakke
om, ja, men kanskje du egentlig er gutt, eller kanskje du egentlig er jente, for det er den biten som jeg synes er ekstremt
urovekkende. For da kan man jo gå i den bekreftelsesfellen og tenke at alt er tegn på det. Og så kanskje man får en blindzone med alt det andre som også kan være grunn til at et barn opplever seg annerledes knyttet til kjønnene sitt og seksualiteten sin og sånt. Og det er jo helt uprogrammatisk for et barn å lære seg at de kan være...
lesbisk eller homofil eller sånt det har jo ingen irreversible konsekvenser på noe som helst nivå det er jo helt greit at de kan utforske det og finne ut av det så det blir jo noe annet, og det er så rart at man putter det i samme bås for det er ikke det vi snakker om, ikke sant? vi snakker ikke om seksuell leggning, vi snakker om kjønnsidentitet og det at det skal bli sett på som en og samme ting det er også noe som blir litt vanskelig, synes jeg da
Ja, men det er jo det som vi har snakket om nå, det er jo det typiske at man blir tillagt så mye mer når man begynner å snakke om nyansene av en sak. Og jeg tenker liksom det å kludre med hormoner og
og hjerne og kropp og alt sånt det er ganske alvorlige ting å gjøre, altså det må jo være lov å stille noen spørsmål og det har jo vist seg faktisk, takket være at det har vært noen motstemmer i det så er det jo det har jo vist seg at det har blitt mer restriktive lover og regler heldigvis at man tenker litt mer det er lov å si litt mer i dag i forhold til det for det har skjedd en utvikling
Og det er jo akkurat det som min far sier, hvis ikke man kan bryte meninger mot hverandre, så skjer det jo ingen utvikling. Så derfor er det jo kjempeviktig for de som tør å stå med sine meninger mot, for det koster noen ting. Men verden har aldri utviklet seg uten.
Så det er veldig viktig at du fortsetter å lage den podcasten for eksempel, og at man ikke blir tiet, eller lar seg tie i hel, altså.
Selv om han tar feil, og jeg er åpen for det også, sånn som du. Det kan hende jeg tar feil, men vi må ha en dialog. Så kan det jo hende at du skifter mening, eller at jeg skifter mening. Men det er gjennom dialogen at vi kan finne en sannhet, kanskje. Eller i hvert fall at det skjer utvikling. Det er jo det som har vært med vitenskapen alltid, at det har vært questions, at man har satt spørsmålstegn og sånn. Det har aldri vært at vitenskapen er en sannhet.
vitenskapen er under utvikling hele tiden. Ja, det var jo en periode hvor man lobotomerte psykisk syke mennesker, og den lobotomeringen den gikk jo fra de som var alvorlig psykisk syke til å skulle egentlig
kurere en depresjon, eller en kvinne som hadde masse angst og var veldig urolig kunne jo risikere å få en lobotomi. Og det var jo helt støttet av fagmiljøene og alle rundt, og det vedkommende som var det E-gasmonis eller noe sånt, i hvert fall så var det hvertfall en som fikk en Nobelpris i medisin for å ha utviklet det. Og der ble det jo holdt skjult også
en del negative konsekvenser av den behandlingen som ikke kom frem med det første. De la det frem som om det var en mye bedre metode. Det var jo folk som døde av den behandlingen.
Selvfølgelig. De fikk jo ødelagt livet sitt også, de som ikke døde. Ja, og det er også litt interessant, fordi familiene til veldig mange av de som fikk lobotomi, var jo veldig støttende overfor det her, ikke sant? Var jo kanskje pådrivet for det, og de mente jo ofte at det var veldig bra, det var riktig å gjøre her, ikke sant?
Så vi må jo ikke glemme, igjen tilbake til det du sa i sted, at historien kan gjenta seg. Vi må jo ikke være for skråsikre. Jeg tenker jo det er motstemmende mot lobotomi. Hvis alle de ble kneblet, så kunne det vært at man fortsatte med det mye lenger. Ja.
Ja, så det er kjempeviktig det du gjør. Ja, det du gjør som tør å stå for det du mener og går ut i avisen og forteller om det, og som også har et så stort hjerte for og brenner for å forebygge
psykiske vansker hos barn og ungdom. Den viktige jobben du gjør, som jeg tenker at er så selvmordsforebyggende, eller generelt helsebringende, helsefremmende, at lærere
og andre i skolen tør å snakke med barn og ungdom om de vanskelige tingene for det er så viktig for barn og ungdoms utvikling og ikke min selvfølelse og ja, for det er mange som strever med mye skam ikke sant, knyttet til mange ting tenker det med seksuelle overgrep og sånne ting også, eller bli utsatt for vold og alt mye sånt man tar veldig mye på seg selv, og det er
ha en trygg voksen som kan klare å ta imot når du forteller om de tingene der. Det også er så viktig. Og den samtaleteknikken og den måten å stå trygt i vanskelige samtaler på handler jo ikke bare om selvmord, det handler om de tingene også. Ja, barn trenger trygge voksne som tør å bry seg egentlig. Det er viktig å
Ja, men er det noe mer du vil si nå før vi runder av? Vi har vel kanskje kommet til vei i søndagen, har vi snakket mye? Ja, nå har vi sikkert snakket en stund. Nei, det er jo et utømmelig tema, men jeg tenker jo at det er viktig at man fortsetter å stå opp for det som man tror på. Vi har ikke vært så mye innom tro, men det er jo også en ting i forhold til at det er
Ja, opplever du mye negativt knyttet til at du er kristen? Jeg tror jeg hadde gjort det hvis jeg hadde snakket mer om det. Jeg tror vi er veldig tolerante overfor alle andre religioner enn vår egen. Altså den som vi egentlig er vår kristne arm. Norge er jo et kristent land egentlig, selv om vi er ganske sekulære nå.
Som betyr at vi egentlig ikke er så veldig religiøse. Men vi omfamner jo alle andre religioner veldig mye. At det er ok å være muslim, og det er ok å være buddhist. Vi adopterer jo mye av for eksempel buddhismens filosofi. Det er jo litt sånn kult og trendy, meditasjon for eksempel.
Det er helt ok å ha yoga og meditasjon på skolen, men jeg tror at jeg hadde fått problemer hvis jeg satt og ba for en elev på helsesykepleierkontoret. Det tror jeg ikke hadde vært akseptert. Det er bare sånne tanker man har i forhold til hva som er ok og hva som ikke er ok, og hva som er akseptert og ikke akseptert.
Jeg tenker jo, nå skal jeg være forsiktig med hva jeg sier, men jeg vet ikke hvem som hører på dette her. Ikke heller? Nei, men altså, man må være forsiktig med... For min del har jeg aldri snakket med psykologer, og det er ingenting i vei med psykologer eller helsesykepleiere. Det er viktig å snakke med noen når man trenger det, som har en kunnskap. Men grunnen til at man
må snakke med, det er jo kanskje fordi at man ikke har andre å snakke med, at vi ikke deler så mye i livet sånn som vi kanskje burde gjøre. For har man en god venn, har man god familie, så trenger man kanskje ikke å snakke med psykologer når ting er butter imot. Og så tenker jeg også, for det som har hjulpet meg, har jo vært min tro.
det er at jeg tror på noe som er høyere og sterkere enn meg selv. Når jeg ikke lenger klarer å kjempe i egen kraft, så kan jeg få hjelp og støtte fra noe som er høyere enn meg selv. Noe som er sterkere i kraft da, enn meg. Og det å ikke kunne få lov å
å gi det videre da når man, det synes jeg er litt vanskelig faktisk at det som jeg vet hjelper for meg
Det er kontroversielt å snakke om elevene. Selv om når vi snakker om død og liv og sånn, så kommer man jo inn på hva tror du på? Tror du på et liv etter døden hvis du har tenkt å ta livet ditt? Hva tror du på? Det er jo veldig essensielt å snakke om når man snakker om de temaene.
Men man må jo være veldig forsiktig, for dette vil jo lett bli tillagt som å være konverteringsterapi, hvis man begynner med det. Ja, ikke sant? Fordi du har jo ikke lov til å komme med
din religiøse tro og skulle liksom konvertere noen til den troen på samme måte som man egentlig ikke har lov til å drive politisk påvirkning når det kommer til barn og ungdom på skolen. Men hvor går grensen? Hva kan man si og hva kan man ikke si i forhold til hva som er greit? Ja.
Men jeg kjenner på det at det er et veldig sensitivt tema, at man må være forsiktig i det. Ja, vi har snakket jo med etterlatte, snakket jo ganske mye om det med, nå skal jeg jo slutte i den jobben da faktisk, men jeg har jo da lenge over, ja det er vel fire år snart at jeg har hatt den stillingen, men jeg har jo fått opplæring og snakket mye med etterlatte også før det. Ja.
Og der er jo et viktig tema, er jo døden. Hva tenker du om døden? Det er jo et spørsmål jeg stiller stort sett alle, hvis ikke de kommer med det før jeg rekker å komme dit. Og det har jo veldig mye å si for folk. Og der er det jo veldig viktig
at hva jeg tror og tenker er jo irrelevant. Ikke sant? Men det kan jo være interessant, eller det kan være viktig å diskutere det. Absolutt, og jeg er veldig åpen for at det er noe etter døden. Og jeg har fått mange historier fra etterlatte som opplever masse når det kommer til at man opplever at vedkommende følger med, eller at
At man fortsatt har en connection, en tilknytning til den som er død, som er veldig viktig å ha med seg videre. Og hvem er jeg til å si at det ikke kan stemme? Det aner jo ikke jeg. Jeg er jo kjempeåpen for at, oi, shit, det er
Så fint at du har den connection, liksom. For det er jo kjempevanlig. Uansett hva de dør av, så er det jo veldig vanlig, spesielt med en gang etter at personen er død, at man kjenner på en nærhet, at man kanskje fornemmer, eller til og med lukter, eller nesten ser personen etter de er døde.
Det hadde jeg med min bror også. Det var akkurat, og jeg kan egentlig, jeg pleier jo å feire bursdagen hans for meg selv, og drikke litt vin og sånne ting, og gråte litt, og da føler jeg at jeg får den nære kontakten igjen. Og det er jo kjempevanlig egentlig, og det betyr jo ikke vennligvis at det er sånn, det vet jeg ikke, det var jo ikke peiling. Men jeg vet, jeg kan kanskje fortelle en siste ting,
så må det sikkert være kontroversielt men, men, nå har vi snakket om alt mulig ja, ja, ja, så nå er vi puttet i den bås noensinne hvis det bare fortsetter men, altså når min bror døde og jeg sa det jeg fortalte deg at jeg valgte å være alene så hvis, altså da er man så kaotisk man er så kaotisk i følelselivet at man vet ikke hva man skal gjøre så det eneste jeg klarte å gjøre da var å ta med meg bibelen inn i sengen
Og så lå jeg med Bibelen på brystet mitt, klarte ikke å åpne den, eller be, eller noe sånt. Det var egentlig bare, kanskje du bare roper i desperation til Gud, eller, det er sant, kjære, jeg tror alle mennesker når de har en skikkelig krise, så tror jeg alle sammen sier, kjære Gud, hjelp meg. Det tror vi alle har gjort.
Men når jeg lå sånn, og du har en sånn smerte som du ikke vet hva du skal gjøre med, og du er helt i oppløsning. Men når jeg lå der, så kjente jeg plutselig veldig sterkt nerver, som jeg bare visste. Det var en visshet, jeg så ingenting, jeg hørte ingenting. Jeg var ikke psykotisk psykolog, men jeg bare kjente veldig nerver av at Jesus satt på sengekanten min.
Og det gjorde at jeg roet meg, og liksom fikk sove og hvile, og jeg kjente liksom, det var som om jeg var et barn som ble bært, eller holdt. Litt som du har hørt i historien om fotspore i sand, der en mann ser tilbake på livet sitt, og så ser han at det er to par fotspore i sanden, det ene var hans, og det andre var Jesus sitt fotspore.
Også når han kom til de episodene i livet sitt der han hadde det som verst, så var det bare ett sett med fotspore og så sier han, men hvorfor var ikke du der når jeg trengte deg mest når jeg hadde det verst? Hvor var du da? Og så svarer Jesus at det var da jeg bar deg.
Og det var litt sånn, for jeg følte at jeg ble bært igjennom. Jeg var i hvert fall fikk sove den natten. Og neste dag var det fullstendig kaos igjen. Med alt som skulle skje, og prøve å få tak i min far og alle sånne ting. Så jeg hadde to netter alene før han kom. Og når jeg gikk og la meg den andre natten, så skjedde akkurat det samme. Det var ikke noe sånn at du ble redd eller noe ting. Det var bare en sånn veldig, utrolig sterk nærvær.
Som gjorde at jeg fikk hvile. Jeg fikk en pause i den kaotiske, smertefulle sorgen som jeg var midt oppi. Og det har jeg aldri glemt. Jeg vet at når livet mitt er vanskelig, selv om jeg ikke har opplevd det så sterkt i siden som det, så har jeg kjent på at når det er som verst, så vet jeg at det er noen som bryr seg.
og folk kan jo si, altså når man er i en sånn situasjon så kan man bli nesten psykotisk, sant? Men jeg tror at det handler om at når man er i en sånn situasjon så er man så åpen. Da har man ikke den vanlige, fornuftige logikken lenger, at man bare åpner opp og sier, kjære Gud, hjelp meg, og inviterer egentlig Jesus inder. Og jeg tror ikke at han vil tvinge seg på noe enn det vi har fritt valg å
og vi velger selv. Så jeg tenker at det er da du får kjenne på sånne ting, som er litt overnaturlige og veldig spesielle. Men det er en veldig trygghet for meg å vite.
For da får du mye mer ro når det stormer som verst. Det at du vet at du er ikke alene. Nettopp. Selv om du... Jeg tenker at det er kanskje mange som... Jeg tror veldig mange har en åndelig søken, fordi at det er...
Det er ikke så mye som kan fylle dette tomrommet i oss. Jeg tror jo som kristen at vår sjel er urolig til vi kommer til Gud. Vi trenger jo noe åndelig, og mange søker det åndelig i andre religioner enn den de har vokst opp med. Men jeg tenker at det er en tomhet i oss.
for vi er jo åndelige vesen også. Vi er fysisk, psykisk, åndelige og sosialt. Så vi er åndelige også. Når det ikke er der, så er det en tomhet. Samtidig tror jeg at alt det som skjer i livene våre, hvis du har opplevd veldig mye vondt og smertefullt, eller man har dårlige foreldre, så kan det fylle det tomrommet.
som jeg pleier å si at Jesus kan være min mor, min far, min bror, min psykolog. Min psykolog i hvert fall. Og så synes jeg jo også, jeg har jo tre sønner, og i forhold til min eget helbredelse, så er det jo også det at
Den kjærligheten som jeg har til de, og som de har til meg, har også vært med å helbrede meg. Men også det med disse menneskemøtene, med alle disse ungdommene der du møter deg selv i døren. Selv om ikke du sier det, du kan jo ikke si det, men du kjenner deg igjen.
Og så kan du bruke alle de tingene du har opplevd som en ressursbank, egentlig i møte med disse ungdommene som du treffer, som har det vondt. Så du kan snu det vonde og bruke det til noe godt. Så det er jo sånn, det er mange måter å bli hel på, å bli helet og helbredet på. Ja, men så fint at du deler dine erfaringer. Fordi
Jeg tenker at det er mange som helt sikkert kjenner på en sånn ensomhet og en sånn tomhet, og at man kanskje kunne følt seg mer hel hvis man fikk romma det med noe andelig, noe spirituelt, noe religiøst. Fordi det er jo egentlig det som er mest naturlig for oss mennesker. Det er jo veldig få samfunn som ikke har noe av det.
Og hvor man ikke har vokst opp med noen form for tro. Men i min egen oppvekst var jo faren min ateist, og moren min var ikke religiøs på noe som helst nivå. Så jeg ble jo ikke døpt. Vi hadde en navnefest. Så jeg hadde ikke vokst opp med noen religion, egentlig. Men jeg ble veldig mobbet på barneskolen.
Og jeg ble mobbet for alt som man kunne bli mobbet for. Så en av tingene jeg ble mobbet for også var jo at jeg ikke var døpt. Ja. Så de ertet meg da og kalte meg for ingenting.
For jeg hadde jo ikke noen navn, for jeg hadde jo ikke fått navnet i dåpen, for de var jo barn, ikke sant? Så det tenkte man jo at man har jo ikke noen navn hvis ikke man har døpt. Selv om jeg hadde jo hatt navnefest, men det telte ikke. Så det som skjedde var at jeg spurte mamma da, og jeg fikk med meg lillebror min da. Han er to og et halvt år yngre enn meg. Jeg tror jeg var sånn åtte år eller noe sånt, og han var vel sånn seks år.
og spurte da om ikke vi kunne døpes da for jeg sa det at jeg trodde på Gud og Jesus og ønsket å bli døpt og det fikk jeg lov til så jeg og broren min vi døpte oss vi i kirka da vi var 8-6 år tror jeg det var
Det var fint. Så mamma var jo åpen for at du må jo få tro på det som er riktig for deg. Det var jo en aksept for det. Moren og faren min var jo skilt, så vi hadde jo begge familiene inn. Så det er litt min...
Vi lærte om det på skolen på den tiden. Det gjør vi kanskje ikke nå lenger. Jeg var jo ateist veldig lenge. Jeg konfirmerte meg borgerlig, så jeg ikke konfirmerte i kirken. Så en konfirmasjonsopplegge var jo Humanetisk Forbund, husker jeg.
Men de siste årene har jeg begynt å bli mye mer åpen for hva enn det er. Om det er typ Gud og Jesus og kristendom, eller om det er noe annet.
Det vet jeg ikke. Det er derfor det kalles tro. Ja, selvfølgelig. Men likevel, det er ikke sånn at jeg har en sånn... Jeg er vel mer en sånn ikke-ateist, for det er jo ikke-tro. Så der er jeg ikke lenger. Men jeg er vel mer agnostisk. Jeg har en veldig åpen holdning til det. Jeg tror det finnes noe mer mellom himmel og jord. Jeg tror at det er noe mer
Og det er jo kanskje også på grunn av mange av de erfaringene som de etterlatte beskriver til meg. Jeg tror ikke de, altså det er noe de opplever. Men jeg vet jo ikke hva, altså om Gud er den som blir beskrevet i Bibelen, eller om det er noe annet. Der har jeg på en måte ikke noen klar tro, hvis det gir mening. Ja.
Men tenk jo at det må jo være en kraft i verden som ønsker noe godt, og som driver oss, som ønsker å gjøre noe godt. Og hva eller hvilken form det har, det vet jeg jo, det har jeg ikke noen klare tanker eller mening om. Men jeg synes jo det er en trøstende og god tanke å tenke at
det er noe der som er på lag med meg og som hjelper meg i det som det jeg jobber for da den drivkraften min
Jeg lurer jo på, jeg må jo ha den fra et sted. Det er jo nesten sånn at jeg lurer på, det må jo være noe som hjelper meg gjennom alle de kampene jeg tar, alt det jeg gjør for å forsøke å få samfunnet vårt til å bli mer åpent, aksepterende og
Det liker jeg å tro, i hvert fall. At det er noe som driver meg, som hjelper meg. At det er en kraft. Det er en trygghet, jeg tror det. Og jeg tror jo at det er Gud, og at det er Jesus jeg har det nærmeste forholdet til. Jeg er som en usynlig venn. En trygghet. Men det er... Jeg tror det står...
365 ganger i Bibelen enten frykt ikke eller ikke være redd eller være ikke bekymret og det er jo en kjempetrygghet å vite at det er noen som har kontroll i denne verden som er så urolig som man er og at det er noen som er med deg hele tiden
Det er jo en styrke. Og selvfølgelig kan man tvile av og til. Som mange sier, tror du på eventyr? Men jeg har en såpass sterk visshet, og det tror jeg det. Jeg tror at smerter og lidelse gjør deg mer åpen. Det gjør...
det gir jo også både en robusthet og en karakter, men det gjør jo også at du trenger noe utover deg selv å åpne opp for det, som jeg sa i sted. Men jeg føler jo at jeg er heldig som har det da, i forhold til
Til de som ikke tror på noen ting. Ja, jeg kjenner jo på det. At jeg skulle ønske at jeg var like sikker som deg. Ikke sant? At det ville vært kjent etter det trygt. Å kjenne på den tryggheten. Den vissheten om at det er noen her for meg. Ja, jeg tenker jo uansett hva som skjer så er jeg trygg. Og det ultimate er jo døden. Det er jo vi redd for.
Men jeg tenker også der, kan jeg bare legge livet mitt i Guds hender, at det går bra. Ikke at jeg er ikke redd for ting, men det er en ekstra styrke da, å kunne ha den vissheten at noen er med meg hele tiden. Så, ja. Ja.
Ja, men takk for at du deler alt dette med oss, med meg og alle som ser og hører på. Takk for at jeg får lov til det, så får vi se om det blir noen reaksjoner på dette. Ja, det blir det alltid. Det er den samme gjengen som er kritisk i kommentarfeltet mitt i hvert fall, på Facebook. Men ellers så opplever jeg vel egentlig veldig mye positivt på
alle episodene mine. Og så er det jo noen som sender meg en mail i ny og ned som har noen innspill og noen meninger som de ønsker å dele med meg, og det er helt greit. Så tenker jo det at det er naturlig. Det er viktig at vi som, i forhold til selvmord, så tenker det er viktig at vi som jobber med dette her tør å være åpne selv. Selv om jeg da var tøus i 20 år før jeg begynte å snakke om det, så tenker jeg det er kjempeviktig at vi er åpne og ærlige og kan
tørre å være sårbare og snakke om livet sånn som vi opplever det da for at andre skal tørre å snakke om livet ja, men det lurer jeg litt på da du var liten da og hadde tanker om at du ville dø hadde du den gudstroen da? jeg hadde jo en barnetro
Alt er jo veldig blurry akkurat, og litt sånn utydelig. Jeg kan ikke huske at jeg hadde noe, at jeg snakket med Gud akkurat da. Det kan hende at jeg gjorde det, men jeg husker ikke, for det var en stund at jeg var veldig forbannet på Gud. Sint på alt, og
ville ikke vite noe av det. Jeg tenkte at det kunne ikke være noe god Gud i den verden, i hvert fall i den verden jeg levde i. Så jeg var veldig sint en stund. Men så, det var vel sikkert over 20 år før jeg da hadde, altså det var kanskje et år eller to før min bror døde, at jeg tok et valg om at jeg begynte å bli interessert i
i Gud og traff det jeg hadde noen naboer som var kristen og så ble jeg jo da kristen og da var det akkurat som noen ting falt på plass det var jo akkurat som jeg ble alle tomrommene, alt jeg hadde manglet i livet mitt ble fylt opp av det jeg var egentlig litt sånn forelsket i Jesus en stund leste Bibelen som sånn
Kjærlighetsromaner. Kjærlighetsromaner. Kriminalromaner. Det står jo mye rart her. Så det var mye spennende. Men alt ble liksom, og det er det de sier, det ble liksom levende ord for meg. Før du kunne lese Bibelen så skjønte du ingenting, men så plutselig ble alt levende. Og siden da så har jeg jo hatt den tryggheten da. Jeg var jo alltid litt usikker på om foreldrene mine var glad i meg.
I hvert fall min mor da, som satt i barndommen. Og det har jo forbant meg på at mine barn aldri skulle lure på. Så jeg har jo alltid sagt at jeg elsker deg sånn tre ganger for dagen. Rupp dette de på skolen, når de går på skolen. Ja, jeg vet jo at jeg elsker deg, sier jeg. Ja da, jeg vet det mamma. Men den kjærligheten som jeg har opplevd da, med Jesus, det har på en måte...
Det har dekket mangelen på det som jeg ikke hadde når jeg vokste opp. Takk. Tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Takk.