Øivind Bratberg: – En varslet revolusjon i Storbritannia
02:38
Konservative partiet har lidet av et miserabelt valg, mens Reformpartiet har gjort store fremskritt, spesielt i Skottland.
08:59
Keir Starmer fremstår som en kompetent leder som vil markere en ny retning for Labour og Storbritannias utenrikspolitikk.
19:15
Folio tilbyr en smartere bankløsning for småbedrifter, med fokus på effektivitet og skreddersydde tjenester.
30:51
Reformpartiet må finne løsninger for å gjenvinne makten etter et valg som har vist betydelige politiske endringer i Storbritannia.
Transkript
Poeng
Den store overskriften er et helt miserabelt valg for de konservative, men bak tallene skjuler det seg mange bevegelser på kryss og tvers.
Understreker at valgresultatet er mer sammensatt enn bare Labours seier.
Labour gjør ikke noe overveldende stort valg i oppslutning på 33 prosent, men blir kjempegodt belønnet av valgsystemet i mandater.
Viser hvordan valgordningen forsterker det største partiets seier.
Dette har vært mer et kompetansevalg enn et ideologisk valg i favør av venstresiden.
Kontroversielt poeng om at velgerne straffet konservativ inkompetanse, ikke valgte sosialdemokratisk ideologi.
Farage har luftet synspunktet om at NATO og Vesten har bidratt til å terge Putin som bakteppe for krigsutbruddet i 2022.
Et kontroversielt standpunkt som skapte store overskrifter i valgkampen.
Reformpartiet har denne gangen tråkket alt de kan i de konservatives spor og dermed ødelagt deres vinnersjanser i svært mange valgkretser.
Kontrast til 2019 da Brexit-partiet inngikk samarbeid med Boris Johnson.
Opprøret mot establishmentet er i gang.
Farages tweet etter at han vant sete i parlamentet.
Påstandar
Labour krysset grensen på 326 seter i det britiske parlamentet og vant dermed valget.
Allerede i løpet av natten ble det klart at Labour fikk flertall.
Labour har omkring 410 seter i parlamentet etter valget.
Oppgitt som resultatet 'akkurat nå' under opptellingen.
Dette er første gang på 14 år at britene ikke får en konservativ regjering.
De konservative har sittet ved makten siden 2010.
Reformpartiet endte på 14 prosent oppslutning og fikk en håndfull representanter i underhuset.
Partiet ledet av Nigel Farage.
I 2019 inngikk Brexit-partiet med Farage et samarbeid med Boris Johnson om fritt leie i kretser de konservative trengte å vinne.
Derav delvis forskjellig strategi i 2024.
Labour fikk 33 prosent oppslutning ved valget.
Beskrevet som ikke noe overveldende valgresultat.
Skottland tapte folkeavstemningen om selvstendighet i 2014.
Narratoren sier at nasjonalistene tapte folkeavstemningen i 2014.
Labour er tilbake som største parti i Skottland etter valget.
Etter lenge å ha ligge svakt der.
Keir Starmer overtok som partileder etter Jeremy Corbyn vinteren 2020.
Og er nå 61 år gammel.
Det var en oppblomstring av antisemitisme under Corbyns lederskap.
Beskrevet som et reelt og faktisk problem, delvis forsterket av mediene.
Helsekøene i Storbritannia har vokst raskt i kjølvannet av pandemien.
Nevnt som et uløst problem for den konservative regjeringen.
Boris Johnson var en symbolsk og sterk lederskikkelse i Ukraina-konflikten fra første stund.
Sunak var en mindre fremtredende internasjonal aktør.
Storbritannia revurderte hele sin globale strategi i det første året av krigen i Ukraina.
Med mer fokus mot Europa og alliansebygging med europeiske partnere.
Nigel Farage har blitt valgt som member of parliament etter mange mislykkede forsøk.
Han fikk sete i underhuset for første gang.
Donald Trump gratulerte Nigel Farage med valgseieren på Truth Social.
Noen timer etter at Farages sete ble klart.
Reformpartiet fikk færre stemmer enn Liberaldemokraterne, men Reform fikk bare fire representanter mot over 70 for Lib Dem.
Et eksempel på hvordan valgordningen slår ulikt ut.
Farage har ment at NATO skulle holdt seg tilbake fra den offensive østutvidelsen på 90-tallet.
Han mener Vestens utenrikspolitikk terget Russland.
Donald Trump ligger godt an på amerikanske meningsmålinger.
Oppgitt uten spesifikke tall.
Det konservative partiet har røtter tilbake til 1830-tallet.
Og har i stor grad vært et statsbærende parti i Storbritannia.
Corbyn ble gjenvalgt som uavhengig kandidat ved dette valget.
Etter å ha blitt ekskludert fra Labour.
Jonas Gahr Støre har gratulert Keir Starmer og Labour med valgseieren.
Og sagt at han ser frem til å jobbe med dem.
EUs veterinæravtale sørger for sømløs transport av mat og næringsmidler over landegrensene innenfor EU/EØS.
Storbritannia vurderer å forhandle om en lignende avtale.
Lastar
Alle de som elsker potet klapper nå Alle de som elsker kål klapper nå
Ha ha!
Hvis du finner alt du trenger for en god nattsøvn. Akkurat nå kan du spare 20-50% på utvalgte senger og madrasser. Eller spare 20-50% på utvalgte dyner og puter. Jysk. Scandinavian sleeping and living. Velkommen til Ukraina-podden. En podcast fra Nettavisen. Jeg heter Vettler Amviken, er journalist i Nettavisen. I dag har jeg med meg Jørn Søren Henriksen, ukrainsk revent i Nettavisen og leder av Norsk Ukrainsk Reventeavisen.
Jeg er så heldig at jeg får min debut på Ukraina-podden i dag. Og da passer det jo bra at det har vært britisk valg, og at resultatene har begynt å tikke inn i løpet av natta. Allerede i 60-tallet ble det faktisk klart at Labour, altså det britiske Arbeiderpartiet, krysset den magiske grensen og vant 326 heter i det britiske parlamentet, og dermed tar makten i Storbritannia.
Akkurat nå er det oppe i 410 seter i parlamentet. Dermed er det første gang på 14 år at britene ikke kommer til å ha en konservativ regjering. Og med det britiske valget som tema, så er vi så heldige å ha fått med oss en ekspert på britisk politikk, nemlig førstelektor ved Institutt for statsvidenskap ved UiO, Øyvind Brattberg.
Du er med oss på video-link fra London hvor du følger valget. Hvordan tolker du nattens resultat og er det noe som overrasker deg? Det er jo en varslet revolusjon, kan man si. En varslet omveltning i alle fall av enormt format. Et overveldende flertall til Labour som fordanner en ny regjering fra venstre siden og et helt undrende tap for de konservative.
Og så er det mange forskyvninger som delvis skyldes valgordningen, hvor noen blir overrepresentert og andre skviset. I skyggene av det konservatives nedlag kan man særlig merke seg Reformpartiet, dette høyrepublikanske partiet, kan man vel si, under Lars Karl Lars, som har gjort et stort steg fremover i oppslutning, og som også får en håndfull representanter i underhuset.
Så den store overskriften her er jo først og fremst et helt miserabelt valg for de konservative. Et regjeringsskifte med til synligheten saft og kraft i favør av Labour. Men bak disse tallene så skjuler det seg også mange bevegelser på kryss og tvers som vi sikkert kan komme tilbake til. Jeg forteller et veldig godt poeng.
Hvor stor grad tror du... De har jo hatt veldig regjeringsresultasje for de konservative. Så de har nok tapt valget uansett. Men hvor mye tror du det har å si at Reformpartiet har på en måte tatt stemme fra dem i nesten alle valgkretser? Og hvor stor del av dette valgskredet har...
Det kombinert med valgordningen å si. Det har hatt kjempebetydning for omfanget, om til å si, for styrken i dette valgnedraget. Nå har Reformpartiet endt opp på en 14 prosent i oppslutning, og det er jo et...
det er et stort tall, og ikke minst det er et stort tall sammenlignet med 2019 da var det jo en forgjenger til dette, den gang var det Brexit-partiet og fortsatt da med Farage, Narsel Farage, den talentfulle karismatiske lederen der, da inngikk det jo et samarbeid med Boris Johnson som daværende konservativ statsminister om at der hvor de konservative trengte å vinne, så skulle de få fritt
fritt leide, og dermed så unngikk Reformpartiet å trokke i deres sped. Denne gangen har de gjort tilnærmet det motsatte. De har tråkket alt de kan i de konservative sped, og dermed ødelagt for deres vinnersjanser i svært mange valgkretser, hvor det har vært nok så jevnt løp mellom de konservative og Labour. Og Labour gjør ikke noe kjempevalg i oppslutning. Denne på
33 prosent, som egentlig ikke er noe overveldende stert valgresultat, men i mandater, altså det handler rett og slett om å vinne de enkelte valgkretsene, der har Labour gjort et enormt godt valg. Og det skyldes dels Reformpartiets fremgang som suger lysblod ut av de konservative,
Og så skyldes det andre partier som også har gjort det bra, og som i sin tur også har knepet kretser fra de konservative, spesielt Liberaldemokraterne som tredje parti. Så det er et komplisert bilde her, hvor Labour har gjort et nok så godt valg og blitt kjempegodt belønnet av systemet.
Mens de konservative har gjort et svært dårlig valg og blitt hardt straffet av systemet. Og så er det en varierende grad av knoppskyting bak disse partiene. Men at Scottish National Party har gjort det såpass dårlig har vel også vært bra for Labour. De har vel vunnet en del seter der som vanligvis ville ha gått til dem.
Absolutt, og der er det jo en egen variant av en liten revolusjon. Nå har de skoskenasjonalistene stått enormt sterkt helt siden
Helt siden folkeavstemningen om skottsk selvstendighet tilbake i 2014, den folkeavstemningen tappte de. Men ved alle påfølgende valg til det britiske parlamentet så har Skotsk Norsk Norgepartiet vunnet broerparten av de skottske kretsene.
På samme vis som de til valg i det skottske parlamentet har hatt hegemoniet. Så det har vært et slags statsbærende parti i Skottland, og mange har jo ment at dette kan ikke, Labour vil ikke klare å gjenvinne det som en gang var en veldig sterk posisjon, spesielt den industrielle, eller nå,
tidligere reduserte delen av Skottland, den teppe folka-delen av Skottland mellom Edinburgh og Glasgow, de områdene er tapt, har man sagt, for de er vunnet av nasjonalismens sak.
dette valget har motbevist den trenden og er rett og slett Labour tilbake som største parti i Skottland etter å ha ligget på sotteseng der i lang tid. Og de konservative gjør et skrøpelig valg der oppe også, slik at resultatet er et stort rødt gjennomslag i Skottland. Og det er en veldig ny situasjon, da er man tilbake til
Ja, årene under Tony Blair og Gordon Brown, hvor Labour fremstod som et sterkt parti på hele Storbritannia, der er man tilbake nå. Og det er det mange som har sett som en fjern visjon, og som nå brått har blitt virkelighet. Hvorfor gjør det konservative partiet det så forferdelig dårlig under årets valg?
Svaret på det er jo sammensatt. Tidens tann, regjeringsslitage, er et argument i seg selv. Når et parti har sittet 14 år ved makten, så vil mange mene at man på et tidspunkt har kommet til tiden for å skifte.
Men så er det forsterket av en lang rekke samfunnsproblemer som har blitt verre under disse regjeringene og som de konservative ikke ser ut til å være i stand til å løse. Og det har jo på mange måter blitt Rishis unnok sitt banesår, dette her med at den listen med uløste problemer som han selv har satt opp og som han selv har satt seg for å løse,
De har den ikke klart å håndtere på noen særlig god måte, og det gjelder jo dyrtid og vanskelige økonomiske vilkår. Det gjelder helsekøer som har vokst rasat i kjølvannet av pandemien og som man ikke har klart å håndtere. Det gjelder migrasjonsspørsmål som særlig betyr mye på høyresiden og der regjeringen har virket nok så inkompetent.
Og det gjelder andre spørsmål, boligpolitikk, som har gjort regjeringen svært upopulær, og et yngre veldig spesielt, at det går enormt sakte med å bygge nye boliger til den voksne befolkningen. Og i sum så virker det da å være en regjering som er nok så inkompetent i møte med svære, uløse samfunnsproblemer. Så på mange måter har dette vært mer av et kompetansevalg enn egentlig noe ideologisk valg i favør av noen venstre siden.
Og så er det jo nå 61 år gamle Sir Keir Starmer som blir Britannens nye statsminister. Hva kan vi si om han, både personlig og politisk? Hva står han for? Han har jo vunnet fram med stødig lederskap. Han gjorde et poeng ut av, på et tidlig tidspunkt, han overtok altså som lever etter Jeremy Corbyn vinteren 2020.
Og på det tidspunktet så gjorde han et poeng ut av at nå er partiet under new management, som han sa. Man skal bort fra ytre-venstre standpunkter, både i utenrikspolitikk, kanskje mest av alt utenrikspolitikk, og i en del hjemlige spørsmål også, hvor Corbyns lederskap hadde vært preget av litt sånn ideologisk renkespill og dans med...
bevegelser og ytringer som normalt hører ytre venstre til i brittisk politikk. Og i tillegg så var det også en oppblomstring av antisemitisme under Starbys lederskap som
Rittenopp ble forsterket og blåst opp av mediene, som var et reelt og faktisk problem. Og alt dette ville Stavle sette et punktum for. Så han har på mange vis brukt tiden til å rydde og ensrette eget parti. Og så har han kombinert det med et forskjell på fremståelse som rydder jo kompetent i motsetning til kaos og inkompetanse i det konservative partiet.
Så først og fremst er den varianten av litt teknokratisk betryggende lederskap, ikke for mye ideologi, ikke for mye salonsosialisme, men konkrete forsøk på å vinne fram politisk med argumenter om at livet skal bli bedre for folk flest. Og det har vært godt nok til å til syvende og sist også vinne dette valget.
Vi er litt interessert i Kirch Starmer, for det vi har sett når det gjelder støttet til Ukraina er jo at
Enkeltpersoner har mye å si. Boris Johnson var veldig fremoverlent. Han var veldig tydelig i hva han mente med Ukraina og hvor viktig det var å støtte dem og vokse en internasjonal leder for å dytte frem. Ritchie Sunak har gjort byen bra, men retorisk og lederskapsmessig har han ikke vært like tydelig. Vet vi noe om Keir Starmer sitt...
lønnen når det gjelder utenrikspolitikk. Han har sagt de riktige tingene. De skal støtte Ukraina vel så mye som de konservative har gjort. Men vet vi noe om hvordan hans holdning til dette er? Vil han overlate til utenriksminister og forsvarsminister? Vil han dra til Ky? Vil han være personlig engasjert i denne saken?
Dette er et kjempeinteressant spørsmål, og som du ganske riktig sier, så var jo Boris Johnson en symbol, tung og sterk ledersykelse i Ukraina-konflikten fra første stund.
Og det følger jo også av Storbritannias selverklarte stormaktsrolle, som også er en faktisk stormaktsrolle i militær forstand og i sikkerhetspolitikk. Og det at britene har frikoblet seg fra EU etter konsekvens av brexit, har også gjort at man har hatt en...
større muligheter til å snakke med en selvstendig stemme på dette området. Og den selvstendigheten brukte Boris Johnson til å kaste seg fram på å være et steg foran europeiske partnere i støtten både retorisk og militært til Ukraina helt fra begynnelsen av. Sunok har jo forsøkt å være i kontinuitet fra Boris Johnson, men i fremtreden og på et vis...
Symbolikk har han vært en mindre fremtredende enn, en litt mer stillfaren skikkelse som godt nok har møtt Zelenski og godt nok har understreket det militære støttene og Storbritannias plass på forfoten der, men som ikke har vært en like tydelig internasjonal aktør. Med Starmel så tror jeg det kommer til å bli...
veldig riktig for ham, i hvert fall sånn som han selv har fremstilt det, at Storbritannia står 100% på Ukraina sin side, og som en demonstrasjon av at han er en sterk og kompetent leder som ikke sitter fast i disse gamle fløystridene på venstre sida, så vil Starvel ønske å være markant på dette feltet fra
fra første punkt. Han vil også ønske å være markant i møte med NATO og Britens rolle der, og det er helt klart en tung, tungt tilstedeværende aktør. Så det jeg vil gjette på i alle fall er at Starmer selv personlig vil ønske å tre inn i denne rollen, understøtte både forsvars- og utenriksministeren, at det vil være et viktig...
bevis for hans egen del på dette at han setter nasjonens interesser foran partiets som han undersøket så mange ganger i valgkampen. Han vil stå i første rekke og det tror jeg man vil se i Ukraina-konflikten også. Vet vi noe om hvilken type folk han blir utnevnt som utenriksminister og forsvarsminister? Tar han bare de som har vært i skyggekabinettet? Eller vet vi noe om de og hvordan demmes engasjement for Ukraina-sikkerhetspolitikken?
Antakelsen er jo at man tar med seg posisjonene fra skyggekabinettet inn i regjeringen, så kommer det alltid noen overraskelser, men på de mest sentrale postene så er det sjeldent at det kommer slike overraskelser.
Og jeg tror nok at han her vil bygge på det han har av opparbeidet ressurser på begge felt. David Lemmy som utenriksminister, hvis det nå blir han, og det vil jeg tro at det blir.
så er det en rolle som er bygget på et ganske stort internasjonalt nettverk og et sterkt ønske om fortsatt nære mån med amerikansk side spesielt og med en veldig sterk bevissthet om at diplomati er viktig men også militær tilstedeværelse er viktig og at man er på en måte forberedt på å hoppe rett inn i den kompliserte internasjonale situasjonen
Så som regjeringsskift og betraktet så tror jeg at det vil ikke være mye av en hump i veien når det gjelder Storbritannias internasjonale posisjon. Her vil det være et forsøk å ta grep fra første stund. Og det trenger man også i det landskapet man beveger seg i.
Så det er litt mer den Tony Blair sentrumsorienterte Labour og ikke siste resten av Jeremy Corbyn og gjengen hans er borte? Ja, det finnes jo enkelstemmer, og Corbyn selv ble jo gjenvakt som uavhengig kandidat, men med et så enormt parlamentsflertall som Labour har, så vil
Starmer kunne bygge et trygt fundament av lojale krefter, kan man si, eller et stødig parlamentsflertall som følger hans linje. Og den linjen er et godt stykke fra det som Corbyn dyrket eller praktiserte i sin tid som partileder.
Og det er nok noe som Stavner vil ønske å understreke også, rett og slett for å vise at både partiet og landet er under nytt management. Jeg har jo inntrykk av at utenrikspolitikken, og særlig Ukraina, kanskje ikke var det all viktigste når valgkampen tilspiste seg på slutten. Men hvor viktig er det som skjer i Ukraina og i EU, og sikkerhetspolitisk, for vanlige briter?
Jeg tror for mange vanlige briter så merker man jo konsekvensene av flyktningene som har kommet og man merker konsekvensene av den endrede økonomiske situasjonen altså energiprisene og slik at dette er jo etter hvert gammelt nytt så man har jo vendt seg til denne endrede situasjonen så egentlig er det ikke det politiske den politiske
Den politiske eliten, og spesielt de som er opptatt av utenriks- og sikkerhetspolitikk, har jo løpende fulgt utviklingen i krigen og behovene som Ukraina har, og det kommer de nok til å fortsette med. Det er ikke mye debattert eller...
politisert, holdt jeg på å si, politisk sensitivt til britens hverdagsliv. Det er mange andre hverdagspolitiske utfordringer som nå er lengre fremme, og det er jo også sammenheng med at krigen har vært såpass lenge, og at et mønster er etablert, og at man vet hvordan regjeringens respons og strategi er, for den har ligget nok så stødig i nok så lang tid.
Ok, hva har jeg nå? En, to, tre. Er du en hund? Nei. En elefant? Nei. En bjombi? Nei. Er du en bedriftsleder som sitter i et begrensende regnskapsprogram og kveles litt av det? Nei, mamma, du... For du ser akkurat sånn ut. Altså du, nå spiller vi spill. Hun vil jo være ditt beste. Bytt til Trippeltekst, Norges mest valgte regnskapsprogram. Det gir trygghet til deg og mamma.
Det er selvfølgelig Folio som er ukas annonsør. Hvis du driver en egen virksomhet, så er det på høy tid nå å bytte fra vanlig bank til Folio. Folio er en smartere, enklere banktjeneste for bedriftsdyr levert sammen med Sparebank Norge. Det betyr maksimal innovasjon.
sammen med maksimal trygghet. Med Folio bruker du mindre tid og penger på regnskapet, fordi de litt kjedelige og tidkrevende prosessene ordner seg selv. Folio er nemlig skredderskydd for å møte de små bedriftenes behov, med kundeservice som er helt blottet for chatbots. Det er god sparerente, det er sømløse integrasjoner, og så er det nye løsninger som gjør det enklere og gøyere å drive for seg selv.
Det er ikke uten grunn at Folio holder en klar førsteplass blant bedriftene i Epsys årlige bankundersøkelse. Så har du en bedrift så skal du ikke ha en vanlig bank, du skal ha Folio. Gå til folio.no og skaff deg en ny bedriftskonto i dag.
Det virkelig dramatiske var jo det første året av krigen da Storbritannia også i realiteten revurderte hele sin globale strategi og rettet mer fokus mot det europeiske, mer fokus mot alliansebygging med utvalgte europeiske partnere og med et veldig tydelig militært fokus på Ukraina.
Og da fikk man på et vis stokket om på det som var tenkt nok så annerledes, vil jeg si, som en slags global Britain-ambisjon før krigen som brått slo inn i februar 2022. Men nå har det gått ganske lang tid at det nye mønsteret er etablert, og det er et mønster som Labour vil forsøke å videreføre. Det er fokuset mot Europa som du snakker om. Er det, altså med et så stort flertall som de nå har,
Er det helt fullstendig dødt å tenke på en sterkere tilknytning til EU og åpne opp det spørsmålet igjen, eller er det helt uaktuelt?
Det er et veldig interessant spørsmål. Svaret må være ja og nei. Det diskuteres mye i Labour hvordan man kan forbedre den eksisterende handelsavtalen med EU som har vært til økonomisk heft. Det er ikke tvil om det er noe av det konkrete som man vil gjøre.
Min ønske å gripe tak i er den veterinæravtalen, altså den som innenfor EU og EØS sørger for ganske sømløst transport av mat og næringsbiller over landegrensene. Der er det en skikkelig hopp i handelsgrensekustnaden mellom Storbritannia og EU, og det er det også når det gjelder noen...
kjensidige godkjendelser av proporsjoner, av forskjellige ting som muliggjør arbeidsmigrasjon. Der har man jo etablert svære hindre som er konsekvens av brexit. Muligvis vil den brittiske regjeringen gjøre noe med det, for å forsøke å forhandle seg frem til noe med det. Men samtidig så er de jo redde for å
gjøre forsøket på for mye, fordi man så grunnig brant fingrene på den brexit-
og ønsket å sette et punktum for det som ble en giftig og ødeleggende debatt. Så man skal ikke inn i det indre markedet, og man skal heller ikke formentlig gå inn i EUs tolvunion. Man vil holde armlengdes avstand, og det har vært en mer eller mindre eksplisitt lovnad fra Starmø selv. Så det jeg tror man vil gjøre er å utforske tettere samarbeid på noen politikkområder. Kanskje også noe mer forpliktende på utenriks- og forsvarssiden, hvor Storbritannia og Frankrike har vært
et slags tandemlederskap for EU tidligere. Men man vil gjøre det med list og lempe og forsiktighet, og uten å reaktualisere EU-medlemskap, fordi den saken er død for lang tid fremover i Sovjet-Britannia. Men han, brexit-generalen selv, Nigel Farage, han har jo prøvd å gjenta til gangen, og nå har han endelig klart det, han har blitt «member of parliament».
Hvordan vil det påvirke britisk politikk? Han får vel en talerstol i neste fem år, og kan koble seg på en hver debatt, også i Ukraina-krigen, kanskje han enda mer der nå enn det som har med Europa å gjøre. Er han kommet for å bli? Er det et gjennombrudd for dem at han får sitte i parlamentet? Det er så absolutt et gjennombrudd. Etter så mange iherdige forsøk har han altså klart å løfte
en høypopulistisk folkbevegelse inn i det britiske parlamentet. Et parlament som på grunn av valgåringen alltid har klart å holde alternative eller radikale politiske bevegelser ute, fordi man har et system som fremhøreske de to store dominerende partiene. Nå er Farage her, han er en meger kløktig retoriker og kløktig på å mobilisere, og han vil fortsette å minne den britiske
eliten på alle de tilkortkommenheter man har og de samfunnsproblemer man ikke evner å løse og den vanlige mann man ikke evner å lytte til og der er innvandring og EU to svære stikkord
men også i utenriks- og sikkerhetspolitikk, så vil nok Farage ønske å være en alternativ stemme til tidlig. Og her har han jo luftet underveis i valgkampen et synspunkt om at NATO og Vesten har bidratt til å terge Putin som grunnlag for, eller bakteppe for krigsutbruddet i 2022. Det skapte store overskrifter da han la fram
det argumentet. Men det er nok ikke noe tvil om at Flage står for nettopp det at man har hatt en for offensiv og ekspansiv utenrikspolitik og at det har terget i dette tilfellet Russland og at hvis man skulle skrive til store på nytt så skulle NATO holdt seg tilbake fra
den offensive østutvidelsen og måten den rullet frem på på 90-tallet. Og dette er jo ting man egentlig ikke skal
komme med for den britiske politiske establishment, så er dette helt uakseptable argumenter, og det skal bli interessant å se om Farage vil forsøke å fremme den linja også i underhuset. Noen flytelse vil den jo neppe få, men det vil vekke en del ravander dersom han fortsetter å argumentere i den formen også i Westminster.
Så var jo Farage ute og twittret i natt etter at det ble klart at han fikk et sete at opprøret mot establishmentet er i gang. Så går det noen timer og så får han en gratulasjon av Donald Trump på hans sosiale medier, True Social. Der har han, Trump skriver at han gratulerer Nigel Farage med hans store seier etter å ha vunnet et sete i parlamentet og han er fornøyd med Reform UKs valgsukkess da.
Hvordan er koblingen mellom den nyvalgte regjeringen og USA hvis Donald Trump blir valgt til USAs neste president? Han ligger godt an på amerikanske meningsmålige.
Det er en interessant kobling, og Farage sin opprinnelige plan for dette året var jo å reise til USA og understøtte Trumps valgkampanje der, og være en del av den støttende koalisjonen bak Trump. De deler en del
verdistandpunkter og med høyrepopulistisk forankring kan man si knyttet til autoritet og verdikonservative innvandringsskepsis og internasjonale spørsmål et ønske om å bryte med et sånt liberalt establishment som skal
som skal drive kriger på fremde kontinenter, fremme menneskerettigheter og brøyte seg fram på feilaktig grunnlag. Trump, såvel som Farage, har jo en underlig ambisjon om å rygge tilbake og i stedet ta vare på sine egne og unngå å være blåhøyd og ekspansiv i verden der ute og heller sørge for seg og sine.
Så dette med å make Britain great again i Farrars sitt tilfelle handler jo om å gjenreise tradisjonelle verdier, kontrollere grensene og ta vare på våre folk. Og der har de truffet en felles tone og har en felles forståelse av mye. Og det er også interessant at
Man kan si at høyrepopulistiske politikere rundt omkring i Europa har et visst slektskap med Trumps bevegelse i USA. Men for farvart så er det på en måte et ekstra fraspark her, nettopp fordi Storbritannia og USA politisk har så mange gjensidige bånd. Og briter har alltid ment det at de har en særlig forståelse av hva som foregår i USA, og et særlig
slektskap med søsterbevegelser og partier på amerikansk side, og det gjelder i dette tilfellet også Førvars. Men hver gang Regisunak har lagt frem en støttepakke til Ukraina, så fikk han jo ingen motstand fra Labour, det var ingen sånn åpenbar opposisjon til det, men nå har jo Keir Starmer fått en fyr i parlamentet som kanskje alltid vil si at, ja, men hvorfor pøser dere en milliarder til Ukraina når vi har problemer her hjemme og kommer sånn populistisk kritikk?
Kan han påvirke Storbritannia sin i Ukraina politikk gjennom å drive denne populistiske kritikken? I første omgang så tror jeg svaret er nei, og det er simpelthen en konsekvens av kjøttvekta at den versle håndkulen parlamentsmedlemmer som Farage og hans parti har fått bak, den veier ikke særlig tomt.
I det lange løpet kan det godt tenkes at hans fløy vil bli både tydeligere i samfunnsdebatten og potensielt kunne skyve på vilkårene for den politiske debatten. Han har 14 prosent av velgerne i ryggen. Men jeg tror nok at i overskuelig fremtid vil samfunnsdebatten
Starmøy og hans parti og hans regjering ønsker å slå opp en brandmur rundt sin strategi og si at vi sørger for kontinuitet, vi har flertallet på vår side og vi er vann av veien sikre på vår strategi.
Så jeg tror nok man skal flytte seg en del steg frem i resonemanget for å se farage med noen reell innflytelse over politikkutforming, og det gjelder også på det utenrikspolitiske feltet. Men han vil bli en synligere aktør i debatten, både i offentligheten og internt i det brittiske parlamentet.
Lib Dems har jo faktisk fått færre stemmer enn Reform Party, men likevel får de over 70 representanter, og han fikk bare inn fire, ser det ut til nå. Er det valgordningen som funker som den skal, at den på en måte skal dempe sånne plutselige populistiske bølger? Er det det som er tanken bak den first-past-the-post-ordningen?
Det er i alle fall en konkret konsekvens av den, at det å være et parti med relativt god støtte, fordelt eller smurt utover landet, gir ikke særlig representasjon, men dersom du er stor nok i bestemte deler, i bestemte valgkretser, så kan du slå inn seier etter seier, og etter hvert få stablet opp et anserlig antall parlamentsrepresentanter.
Reformpartiet har blitt et offer for den valgordningen ved denne korsvei. Liberaldemokraterne er normalt også ganske sterkt straffet av en sånn valgordning, fordi de nettopp er godt til stede, men sjelden størst i store deler av England. Men denne gangen har de virkelig hatt heller med seg, og mye skyldes jo at det konservative har gått så langt tilbake, at Lidhems har kunnet
trattere forbi dem i en god del valgkretser, og spesielt i sørlige deler av England. Så det er ikke noen fast oppskrift på hvordan den valgordningen slår ut. Det handler jo mye om forsyninger partiene
partiene imellom. Men det er klart at for Reformpartiet så måtte de klatre over enda en terskel før de skulle få virkelig stort gjennomslag i representasjon. Hvis de hadde evnet å bli like store som de konservative, som en del meningsmålinger i perioden i valgkampen tyder på, så kunne man sett en ganske betydelig omveltning. Men så langt gikk det ikke, og i alle fall ikke denne gangen.
Nå mister jo Torian makten etter 14 år. Hva skal de gjøre for å komme seg tilbake til makten i Storbritannia? Det er ikke helt vitsig.
Nå må de tenke seg svært grunnlig om. De er et parti med utrolig sterke røtter, lange røtter tilbake til 1830-tallet, som i store deler av sin tid har vært statsbærende parti, kan man si, i Storbritannia. Det naturlige regjeringspartiet. Dette valget har vist at også et slikt parti kan i vår tid få en nesestyve så alvorlig at man kan undre seg over om det vil komme trygt gjennom stormen, så å si.
Jeg tror det beste de kan gjøre er å sette seg rolig ned og debattere hvordan man faktisk kan komme ut av denne stormen, og hvordan man kan klare å løserive seg fra den knipetangen, knipetangsklemmen man har stått i mellom et gjenoppstått Labour på den ene siden, Reformpartiet på den andre siden, og Liberaldemokrater på den tredje siden. For de har lekket velgere i alle disse retningene og mistet en slags...
common ground som normalt har vært nedslagsfeltet for torgene selv. Og det handler jo i skal de gjenvinne troverdighet og legitimitet så må man vise at man er på at man klarer å snappe
med, og ikke bare til, disse store velgegruppene, og presentere dem med løsninger som virker troverdige. For denne siste regjeringsperioden, disse fem årene, har vært en lang historie med forsønte muligheter til å løse britenes hverdagsproblemer. Og det bildet må endres radikalt hvis de skal gjennomstå som regjeringsparti. En
Hva med Norge da? Jonas Karstøre har jo vært ute og gratulert Keir Starmer og Labour og sier at han ser frem til å jobbe med dem da. Vil vi se noen endringer i politikken overfor Norge egentlig?
Tror du ikke at Støre i dag er meget lykkelig over å se sitt søsterparti få et slikt gjennomslag og en gjenintreden i regjering? Og det vil være et nært og lykkelig forhold, de to regjeringssjefene imellom. Og tror du ikke også at Arbeiderpartiet og regjeringen her hjemme vil følge med stor interesse
av denne regjeringens politikk, om de evner å levere til vanlige folk. Det vil være en utfordring i Storbritannia på tilsvarende vis som det har vært for Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjeringen hjemme, å gjøre dette til en realitet, dette med at det er vanlige folks tur, fordi Starmers retorikk på det feltet minner en god del om Støre. Og det vil bli fullt med kjempeinteresse også fordi Starmers og Labour jo har
flertall alene og frie tøyler til å utforme politikk og gjennomføre regjeringens politikk, og det er jo i kontrast til både Støres og Arbeiderpartiets situasjon i Norge, og også den tyske regjeringen som man jo også er opptatt av i blant sosialdemokratiske partier, hvor en koalisjon kombinert med vanskelige
yttre omstendigheter, kan man si, har gjort det skikkelig komplisert å få til god sosialdemokratisk politikk. Starmer er jo i en situasjon hvor han bør kunne gjennomføre en god sosialdemokratisk politikk. Og det vil Arbeiderpartiet nok også følge med stor interesse.
For at Labour siden sier det er jo litt på tvers av trenden i Europa, der er det jo egentlig Høyrepartiene som har gått mest frem i det siste, men er det unikt med Storbritannia, eller er det rett og slett at regjingslittasje rammer alle uansett, sånn at nå var det et veldig bra tidspunkt å være i opposisjonen?
Storbritannia går til synliggjortene på tvers av europeiske trender, akkurat som du sier. Jeg tror mye handler om de ganske særskilte omstendighetene som britene har gått gjennom, og den spesielle formen for regjeringsskyttasje som har rammet torgene, og også en valgordning som gjør at Labour har kommet veldig heldig ut av det, i den knivhånden.
knipetangen som har oppstått. Hvis man ser på Reformpartiets framvekst, og man ser også på partis fragmentering av det partipolitiske landskapet, så er det ikke noe så forskjellig i Storbritannia. Det som er forskjellig er at man har en så samlet venstreside fra sentrum og utover, kan du si, som alle sammen er innenfor under Labour's merkevare, og som har gitt det partiet regjeringsmakt gjennom en valgordning som gir det største partiet
ekstra løft. Så det er noen særskilte brittiske omstendigheter som dels handler om regjeringen som har vært, og dels handler om en valgordning som gir noen litt spesielle utfall. Ja, og da tror jeg egentlig vi kan takke for å følge i dag. Vi må jo si tusen takk til deg, Øyvind Brattberg, førstelektor ved EU.
Takk for følget, og takk for teknikken fra Henrik Vesehansen. Så er vi tilbake i neste uke. Det kommer også en militær oppdatering i løpet av helgen med meg og Bjørn. Power Office komprimerer to minutter på 30 sekunder. Hei!
Hei, sjef. Har du to minutter? Flott. Det er ikke meningen å slå deg altså, men jeg sitter på mobilen i møter, leverer ikke rapporter. På ledersamlingen så hadde det vist nok blitt skikkelig god stemning oppe i badestampen da, med hele hånda. Så hun er jo basically en inkompetent homewrecker. Altså, jeg liker henne kjempegodt, ja altså. Det er krevende å være sjef. Heldigvis er regnskapet enkelt. Power Office. Befriende enkelt regnskap.
Wolfgang Wee Uncut #387: Christian Borch er nyhetsanker, journalist og forfatter som blant annet arbeidet som nyhetsanker i NRKs Dagsrevyen fra 2000 til 2010 og nyhetsanker i Urix fra 2010...