‹ Tilbake til podkaster ‹ Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

7/30/2024

#JP148: Å "tjene penger" på bærekraft

I denne episoden av Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen diskuterer Sveinung Jørgensen og Lars Jakob Pedersen spørsmålet om å «tjene penger» på bærekraft. De ser på hvordan bedrifter kan håndtere sine egne negative eksternaliteter, men også hvordan de kan finne lønnsomhet i å hjelpe andre bedrifter med å håndtere deres eksternaliteter. De reflekterer også over hvordan retorikken rundt bærekraft og lønnsomhet har utviklet seg over tid, og om det kan være en fare for å miste synet på det etiske grunnlaget for bærekraft.

00:02

I denne episoden utforsker vi cliffhangere i TV-serier og historien om The Golden Thirteen under andre verdenskrig.

08:46

Vi diskuterer viktigheten av felles læring og kunnskapsdeling i bærekraftige forretningsprogrammer.

13:26

Diskusjonen dreier seg om bærekraft, eksterne kostnader og forholdet mellom økonomisk gevinst og ekte bærekraft.

23:24

Diskusjonen tar for seg hvordan forretningsmodeller kan skape lønnsomhet ved å håndtere både egne og andres bærekraftsproblemer.

38:01

Diskusjonen fokuserer på hvordan ansvar og bærekraft henger sammen i bedrifter, og hvordan eksternaliteter kan bli ressurser.

Transkript

Nemnt i episoden

The Golden Thirteen

En gruppe på 13 svarte menn som ble de første svarte offiserene i US Navy i 1944.

Adam Grant

En forfatter og forsker som skriver om 'The Hidden Potential' og 'Scaffolding'

Twin Peaks

En TV-serie som er kjent for sine cliffhangers

The Bridgerton

En TV-serie som er populær og mye omtalt

Veidekke

Et norsk byggefirma

Lars-Erik Lund

Direktør for strategi og bærekraft i Veidekke

Bærekraftig Business

Et eksekutivprogram for ledere innen bærekraft

NOH

Norsk Handelshøyskole

Teknisk Ukeblad

Et norsk tidsskrift for teknologi

Kristina Kolderud Eistheim

En forfatter av en artikkel i Teknisk Ukeblad om kunstig intelligens og bærekraft

Monika Gundersen

En forfatter av en artikkel i Teknisk Ukeblad om kunstig intelligens og bærekraft

Tonje Bjørkvik Lindbeck

En forfatter av en artikkel i Teknisk Ukeblad om kunstig intelligens og bærekraft

Ingebjørg Mayer Bygdbøstad

En forfatter av en artikkel i Teknisk Ukeblad om kunstig intelligens og bærekraft

Hanna Ugarnes

En forfatter av en artikkel i Teknisk Ukeblad om kunstig intelligens og bærekraft

Berkeley

Et universitet i California

Van der Berg

En forsker ved Berkeley som jobber med eksternaliteter

Porter and Kramer

Forfattere av 'Creating Shared Value', et alternativ til CSR

CSR

Corporate Social Responsibility

Harvard Business Review

Et amerikansk forretningsmagasin

ESG

Environmental, Social and Governance

London Business School

En handelshøyskole i London

Alex Edmonds

En finansprofessor ved London Business School

Apple

Et amerikansk teknologiselskap

Philips

Et nederlandsk teknologiselskap

Renault

Et fransk bilmerke

Mikk

En ukjent person

Miljødirektoratet

Et norsk direktorat for miljø

Operan

Et operahus i Oslo

CO2

Karbondioksid

Eccles et al

Forfattere av en studie om bærekraft og lønnsomhet

LinkedIn

Et sosialt nettverk for profesjonelle

Deltakarar

Host

Sveinung Jørgensen

Host

Lars Jakob Pedersen

Guest

Lars-Erik Lund

Sponsorar

Diacentral

Lignende

Lastar

Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.

Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Vi lever jo nå, Sveinung, i en Netflix og HBO og VR Play og Disney Plus-verden og fenomenet binging finnes. Og med fenomenet binging

så forsvant jo i stor grad fenomenet cliffhanger. Det er jo ikke helt sant, for det finnes vel fortsatt serier som er sånn, vi slipper en episode i uka. Men det er jo sjeldnere og sjeldnere at det skjer. Jeg husker jo fryktelig godt min store, min favoritt-TV-serie gjennom tiden med veldig god margin, er jo Twin Peaks. Og jeg husker veldig godt det å være

antageligvis litt for lite barn til å sitte oppe på fredagskveldene NRK var vel ikke i sin tid og liksom ventet hele uken på, det var jo steingode på cliffhangers den gangen. Men må ikke også dagens serie være gode på cliffhangers, sånn som jeg for eksempel da har binget du drakk noe sånt Twin Peaks og du er så mystisk, ikke sant? Mens jeg har jo brukt deler av sommeren til å se på The Bridgertons

Ja, du og resten av verden jeg så det her i dag. Jo, men det var jo sånn omtrent rekordbladet. Det er jo ikke sånn at jeg bestemmer meg for å se på mange episoder i slengen, selv om jeg slipper å vente en uke til neste kommer, så må jeg jo bli tisa nok med at hun er den vakre indiske semiprinsessen som har kommet opp til England for en ny sesong og som skal giftes bort.

Kanskje. Men han skulle jo egentlig ikke giftes bort, for det er jo en titel jeg ikke har peiling på, som er en populær unkar, og de fighter jo om han, denne indiske søsteren. Og søsteren, jeg føler ikke at jeg kaster hele denne serien under bussen for å ryttre nå, men jeg hører jo

Er det sånn spoiler alert? Nei, altså det hører jo også hvor passig jeg følger meg, men jeg synes jo det er så spennende å se om han endelig tar til fornuft. Så en liten cliffhanger må det vel være selv om det produseres på en sånn måte at du kan se det hele på en kveld. Ja, det der er veldig interessant. Vi burde få noe med mer sånn kallet filosofisk kompetanse. Det er noe av meg selv. Altså, til...

Er det som cliffhangerens natur, som fenomenologisk endrer seg av at

Hvor lang må den tidsmessige avstanden være for denne? Jeg er jo lett kjøpt, så jeg er lett solgt, kanskje. Så jeg hiver meg over kjærlighetsserier i stor fart. Det skal jeg ha. Men jeg krever jo at det er noe der. Jeg sitter jo nå med sesong 3, for det er jo sesong 2 jeg viser til i stad. Og jeg får jo ikke den samme følelsen av...

i sesong 3 som jeg fikk i sesong 2. Jeg tror vi er i sesong 1, bare skal se om jeg ikke vet. Er det noe jeg har sinnet blitt... Jeg husker Acast-plattformen vi liksom...

publisere via, den spurte oss en gang hvilken sesong er det. Og jeg vet ikke om vi svarte, men la oss si at det er en evig sesong 1 litt her da. Så slengte vi jo ut vår første cliffhanger i forrige episode, og for deg som da ikke hørte forrige episode, så

Så slutta den, eller i hvert fall nesten slutta, med at Sveinung tisa både lytterene våre, men også meg, med et fenomen som hvis jeg husker det rett, heter The Golden Thirteen. Ja, du gjorde det. Og det kunne jo vært et litt sånn alternativt country and western band, men jeg har en feeling av at det er noe annet.

Det er absolutt noe annet til det. Historie, da jeg hørte den, så syntes jeg det var veldig rart at jeg ikke hadde sett den, og ikke fått med meg filmen. Men så er det unge Adam Grant i den boka som jeg snakket litt om i forrige episode, om «The Hidden Potential».

som viser hvordan individer og grupper kan jobbe på andre måter, nettopp for å hente fram et potensial som ikke nødvendigvis ligger åpent i dagen. Og The Golden Thirteen, Lars Jakob, det er ikke så ofte jeg drar sånne begreper ut av lufta, synes jeg, så har ikke du hørt om det i det hele tatt du heller. Men vi skal til 1944.

det er verdenskrig og Navy, altså sjøforsvaret i USA har selvfølgelig kun hvite offisere det er

Og det var andre tider, men det var kanskje andre behov også. Det var en krig, det var mange som dro ut i krigen, og man så behovet for at man måtte utdanne andre, ikke bare på sånn håndtlanger-nivå, men som offiserer i marinen.

Og det som skjedde var at de tok inn 13 svarte unge, godt utdannet på ulike felt, mennesker som da fikk

som var de første svarte som fikk offiserutdanning. Og de ble jo selvfølgelig dømt nord og ned i forkant. Men de som i enhver god historie Adam Grant ville fortalt, de mestret dette her på mye, mye bedre vis, og scoret mye, mye høyere på de avslutende testene enn noen andre. Og dette her trodde jo da...

folk at det var juks, så de ble utsatt for nye prøver, og de gjorde det igjen mye bedre enn alle de andre. Og så er spørsmålet om hva som gjorde at de fikk til dette her. For de hadde ikke bedre lærere, de hadde dårligere lærere enn de andre, de hadde alle forutsetningene mot seg, og de hadde heller ikke den kompetansen nødvendigvis

alle sammen, som var nødvendig. Men det de gjorde, og det de brukte som et fundament i denne læringen, apropos stillasbyggingen, hvordan de bygget et stillas rundt seg selv, det var å utvikle egen læring gjennom å drive opplæring av hverandre.

Så de fikk egentlig ikke lov til å lese senere enn klokka 11 på kvelden, for da ble lyset virkelig slokket. Men så satt de oppe på natta med lommelykter og leste, og så bygde de opp pensum, og så drev de kurs med hverandre på de ulike temaene som de enkelte hadde interesse for, eller hadde en særlig kunnskap om allerede. Og gjennom å bruke hverandre på denne måten, og lære hverandre opp,

så ble de som en enhet mye, mye bedre enn noe man hadde sett tidligere. De ble igjen, altså sånn, jeg mener ikke ironisk, men jeg sier det likevel så tydelig at dere skjønner at dette her er jo ikke selvfølgelig, men de ble selvfølgelig

nektet adegang i offisiersmessen. Altså, de sleit jo om å få jobb etterpå, men over tid så endret jo omgivelsene seg der, i hvert fall til en viss grad, og i 1777, når de hadde sin første reunion, så så de

hvor mange svarte offisere som hadde blitt utdannet siden da, og de ble også løftet fram som pionerer her, både på måten de hadde jobbet på, de har blitt forsket på, de har blitt skrevet et bok om, det har vært laget et film om det senere, og nå Adam Grant er i siste boka. Han har flere kapitler rundt sånn scaffolding, og hvordan bygge den type stilase rundt deg som individ, men også som grupper, og hvordan få til de resultatene i team da.

Så det var cliffhangeren fra sist. Nå fortalt ut her, tørr å anbefale Adam Grant sin hidden potential, men da vet jo lytteren at jeg er også en type som liker The Bridgerton, så da skjønner de frem til hvilket intellektuelle nivå jeg driver seg aller best med. Ja, nå er du gitt å spoile her da fra begge to, så takk til Sveinung Jørgensen med Diacentral.

I det ene kunnskapsmessige stillasbyggingen som du er inne på her, så er det en del som er

Jeg og du lever et privilegiert liv på veldig mange måter. Men blant annet ved at vi får lov til å bruke hverdagen vår på å holde på med både kunnskapsproduksjon og kunnskapskonsum og kunnskapsformidling og kunnskapsdeling. Og en av arenene hvor det er aller mest moro å drive med det er jo innenfor av mennene og utenfor av mennene stort sett.

av eksekutivprogrammet vårt, Bærekraftig Business, som nå snart skal starte opp sitt fjerde kull i disse dager. Det er fortsatt mulig å melde seg på for eventuelle etternødder, hvis lenge seg mener det fortsatt noen plasser igjen på kull 4. Dette blir jo et sånn, vi har jo da hatt tre kull til sammen med en oppmodell, det begynner å stemme om 70 og 75 prosent,

ledere fra alle mulige slags bransjer og virksomheter i det ganske land som har tatt dette programmet. Og det blir jo nettopp et kunnskapsfellesskap. Og nå er ikke alle av disse 70 pluss mennesker vi er like mye i kontakt med, selv om vi er ulike kanaler hvor vi driver og deler litt både

tanker og innsikter og erfaringer og kunnskap og you name it. Men noen har jo mer kontakt med enn andre. Og en person fra det første kullet i dette eksekutivprogrammet som det både titt og ofte dumper en sånn chat-trådmelding innfra, det er tidligere gjest Lars-Erik Lund, som er direktør for strategi og bærekraft i Veidekke. Hei Lars-Erik.

Han sendte oss en melding på denne trådensveien i sommeren.

som tok for seg litt sånn evergreen tematikk, ikke bare for oss og denne serien her og for eksekutivprogrammet, men mer generelt for Barkhalsfeltet. I mellomtiden da, eller Jakob, når du kom inn på denne skaffholdingen, stillasbyggingen, og vi har jo absolutt et stillas rundt oss. Vi har folk vi lærer av, vi har folk vi lærer sammen med, både forskerkollegaer og unge og seniorer og studenter i ulike...

sjangeren er sagt alt fra masterstudenter på på på NOH til disse eksekutivstudentene du nevnte nå og en av disse grupperne, Lars Jakob har jo publisert funnene fra sin prosjektoppgave i teknisk ukeplan og i sommer, apropos

Ja, men den stillasbyggingen, jeg er glad du klarte å ta min cliffhanger og så bygge den inn i dette her. Jeg visste ikke helt hvor det skulle gå etter at jeg hadde nevnt dem. Men denne felles læringen, det å lære hverandre, og det å få ha så dyktige studenter på ulike nivåer, og dyktige kollegaer og dyktige praktikere som vi får lov til å jobbe sammen med, enten som forskere eller grunner eller på andre måter.

så synes jeg det var gøy å se i sommer at det var en gruppe der som har publisert sin, altså funnet i sin prosjektoppgave syv råd for å komme i gang med KI i norsk industri. Ja,

Ja, og det er slik det har vært her å slenge inn at forfatterne som det gjelder, og eksekutivalumine som det gjelder, er henholdsvis Kristina Kolderud Eistheim, Monika Gundersen, Tonje Bjørkvik Lindbeck, Ingebjørg Mayer Bygdbøstad og Hanna Ugarnes. Hei alle sammen.

Og de tok altså dette eksekutivprogrammet vårt i året som er gått. Vi har akkurat avrundet dette kullet, og de tok da innsiktene fra det dyptykket som de har gjort inne i skjæringspunktet bærekraft og kunstig intelligens, og skrev det opp i de kommentarartiklene eller debattinnlegget i Kulturskolen.

i Teknisk Ukeblad som vi vil oppfordre alle til å finne frem til. Så noen kan skrive kronikker, andre sender oss messengermeldinger, Sveinung, og det var vel omtrent der vi var med vår mann Lars-Erik. Kan ikke du dra spørsmålene, Sergustin? Ja, jeg skal forsøke å yte dette spørsmålet rettferdighet, og du må hjelpe meg, for det er jo alltid sånn med dette vi snakker om, ofte er det jo at det er ofte en får spørsmål og ikke fullt utklaret, og

ikke forstå deg, ikke poenget, men å liksom ordentlig slepe ut av det som egentlig er intensjonen, og det er jo særlig sånn når du kommer i form av en messengermelding. Så la oss ta det. Ikke at vi er kjent for å være de mest respektfulle herremennene i rommet, men med respekt

om Melle, så er jo dette her et lite spørsmål som ikke, og den som har stilt spørsmålet er jo ikke her for å forsvare seg eller å utdype, så vi prøver nå med våre

begrensede kapasiteter å utlede. Og ettersom dette her er jo tross alt fra en privat chatmelding, så skal jeg sensurere litt. Jeg skal ta vekk de delene av spørsmålet hvor Lars-Erik beskriver hvor vakre vi er, og hvordan han savner, og alle disse tingene der, det legger jeg vekk. Så jeg skal ta en litt sånn... Du er så diskret. Jeg er veldig diskret. Men jeg skal ta en litt sånn nedskalert versjon av det som Lars-Erik klokt skriver her, og som vi

diskutert litt videre i chatten, men vi skal nå ta det på alvor her. Og han begynner da med spørsmålet, vi hører ofte, det er ikke spørsmålet, han begynner med beskrivelsen, at en hører ofte at man skal gjøre butikk av bærekraft. Og så henviser han til noen eksempel rundt bedrifter som har forretningsmodeller basert på å lage verdi av avfall, og dermed gjør andre sine eksternaliteter om til lege-business da.

Og det er jo bra, som man sier, men det er jo ikke nødvendigvis noe med det selskapet sin egen bærekraftsperformance som gjør. I alle fall ikke hvis du tenker på de bærekraftsforbedringene som kundene der gjør, som det som på en måte egentlig er konsekvensene av dette. Enkelt sagt, du kan selge grønn teknologi, men fortsatt være en brun bedrift. Det er noe av det som parafraserer dette, jeg skjønner. La oss se, Erik, som sier. Så her blender vi inn litt vår egen fortolkning av spørsmålene.

Og så forteller Lars-Erik at han har vært på en presentasjon på Berkeley, hvor en forsker som heter Van der Berg-

henviser til dette med eksternalitet da, altså negative skyggesidene av bedriftene sin virksomhet og som man sa, når eksternaliteten forsvinner så forsvinner jo også bærekraftsproblem og det er jo klart at det er sånn det er hvis bærekraft er et problem knyttet til

fotavtrykket til virksomhetene, så etter hvert som de eksternaliteterne forsvinner, så løser vi jo problemet. Det er jo selvfølgelig hele poenget. Men så kommer Lars-Erik sitt retoriske spørsmål. Han forstår at det er kommersialitet og mulighet i å løse andre aktører av sine eksternaliteter. Men det å skulle kunne tjene penger på å løse egne bærekraftsproblem, det er kanskje en mer...

litt mer utfordrende konseptuelt, for hvis vi tjener penger på egne eksternaliteter, er da egentlig disse eksternalitetene et bærekraftsproblem, er det retoriske spørsmålet som Lars-Erik stiller. Og her må vi jo fylle litt, og jeg har jo allerede fylt litt inn, men her må vi jo

fylle litt inn rundt spørsmålet, så vi er ikke helt ferdige med spørsmålet enda før vi skal begynne å diskutere det. I tillegg må vi vel kunne si i Sveinung at i dette spørsmålet skjuler det seg mer enn et spørsmål. Så her er vi litt å bite i.

Det er jo ikke noe hemmelighet at du har en side-gig, Lars Jakob, hvor du skal stå på tomme brusbokser rundt i byens hjørner og rope ut at cliffhangerens tid er forbi. Det er jo ikke noe hemmelighet.

der hvor jeg har vært heller nok litt mer i retning av at klippferdingene de trenger fremdeles, og når du leser opp dette spørsmålet, og vi drar opp disse spørsmålene om definisjonen av bærekraft, du er inne på eksternaliteter, og så er det ganske kjøtt å si jo, det er jo de negative eksternalitetene, det er så skyggesiden, ikke sant? Og så ligger jo noen elementer av ansvar her, kanskje over i etikk,

hvis man har egne eksternaliteter og vet om dem har man ikke da også et ansvar for å prøve å gjøre noe med dem, og hvis man da jobber med samfunnsansvar eller tar etikken på alvor, er det da lenger bærekraft, ikke sant? Og jeg må jo innrømme

For meg selv, når jeg satt og hørte på den, så tenkte jeg, hvordan ville Netflix tenkt for å bygge opp de episodene om disse ulike spørsmålene, og hva slags type cliffhangers måtte de ha hekta på slutten av hver episode, for å få seerne til å hekte seg på neste episode og neste der, ja. Jeg vil jo påstå at...

er bare cliffhangerens tid forbi, men hver episode nå i Bridgeton starter jo nesten med en cliffhanger, for de er jo nødt til å både få deg til å sette på neste og ikke skru av igjen, altså de er nødt til å trygge deg og trygge deg og trygge deg og med det litt sånn de mente da, for her er vi jo litt sånn vi er jo inne i, tør jeg på å si sånn, bærekraft for spesielt interesserte, men det betyr ikke at det ikke er viktig, dette er jo kjempeviktig denne måten å forstå det grunnleggende

Men fenomenet, bærekraft, ekstremitetene, hva man kan gjøre og ikke gjøre, hvordan vi prater om det, hvordan vi prater om det, påvirker hva vi gjør med det. Dette er kjempeviktig, og dette har jo ligget vårt hjerte nær, helt fra vi skrev nesten 20 år siden.

The how and why of corporate social responsibility, og diskuterte genuiniteten bak disse tiltakene. Var det en slags motivasjon som lå til grunn om de var indre eller yttre motiverte, og om de yttre, mer instrumentelle, økonomisk motiverte tiltakene, om de ville gjennomføres

i så stor grad og i så høy kvalitet som mer indre drevende mot det vi har til tak. Så vi har jo drevet ned i den der suppa uten særlig gode klippfengere kanskje i mange år. Så jeg gleder meg til å prøve å dra opp et narrativ rundt det sammen her.

Ja, for det som du sier, vi har jo akkurat hatt en episode basert på denne LinkedIn-posten til Kristoffer Rignes Glyve, som handler om gapet mellom disse litt sånn overordnede strategi- og forretningsmodell-diskusjonene på den ene siden, og så det han kalte den praktisk-operative virkeligheten som bærekraftsledere står i. Og her er vi jo, dette er jo nesten en sånn tredje verden, fordi dette er jo et stykke fra de praktisk-operative bærekraftsutfordringene, og så er det inni mer denne

kall det intellektuelle dansen da, rundt begrep, sammenhenger, og det å liksom forstå bærekraftig business som fenomen. Men hvis jeg skal prøve meg på liksom å stykke opp kaker i første omgang i to kakestykker da, så tenker jeg at det er minst to diskusjoner inni her, og jeg synes begge er viktige og begge er interessante, men en av de er

meg nok mer om dagen enn den andre, og det er den som går på det litt sånn kallte retorisk slash semantisk, om du vil. Altså dette her språkdrakten med å tjene penger på bærekraft.

for det er den ene siden ved spørsmålet til Lars-Erik, og kanskje nå skal jeg være forsiktig med å sette meg i Lars-Eriks skole, men det er kanskje fra Hassets ståstedstikk spørsmålet er stilt den minst viktige delen av spørsmålet, men det er likevel den som på en måte, jeg synes det er sånn

Vi har jo snakket om dette før, blant annet i episoden som heter «Vi må snakke mer om bærekraft». Så snakker jeg og du ganske mye om denne, og i en annen en også som handler om «Vi trenger mer bærekraftspopulisme», tror jeg denne episoden heter, hvis jeg ikke husker feil. Altså denne sammenhengen mellom prat og handling, sammenhengen mellom hvordan vi snakker om ting og hvordan vi forsøker å løse det. Dette går jo helt tilbake til starten av midt av ditt liv som forsker, for vi er jo, ikke minst du som skrev doktorgraden din om problemformulering, sammenhengen mellom hvordan vi forstår problem og hvordan vi forsøker å løse det.

Og da tror jeg faktisk at denne retoriske greia som Lars-Erik helt riktig putter fingeren sin inn i her, han setter det til og med i hermetengen i spørsmålet sitt, å tjene penger på bærekraft. Denne språkdrakten der, og hva den avstedkommer, det synes jeg er en stor og viktig del av det problemkomplekset som Lars-Erik trekker opp. Og så den andre, den er kanskje litt mer sånn kaldt akademisk på et vis da, det her spørsmålet rundt

egne eksternaliteter og liksom, det er jo litt sånn jeg tenker i en sånn bokkenverden da, unsustainable business models det er jo der vi startet, når vi startet kurset vårt på NOH, både på fulltidsstudien og på eksekutivstudiet vårt så startet vi med disse ubærekraftige forretningsmodellene, for det er jo nettopp deg som er på en måte kilden til problemet vi har rigget oss på en sånn måte at vi har

brune energiform. Vi er rigget sånn at vi har en varehandel og en consumer goods sektor som er basert på volume over value. Vi har alle disse inngrodde på en måte bærekraftsproblemer som nettopp genererer alle disse negative eksternaliteterne. Og det er jo kjernen til problemet. Så da føles jo det litt sånn utopisk og fjernt

med denne bildet av at på et eller annet tidspunkt så er ikke det eksternaliteten lenger. La oss begynne å deale med de eksternalitetene som er det første. Men nå er jo ikke det akkurat det Lars-Erik spør om. Slik jeg tolker han, så er vel det han spør om, som jeg skal prøve med på den andre kakestykket her litt bedre artikulert da. Det er jo nær sagt ...

Er ikke det noe som er annerledes ved å forsøke å, og her skal vi snart komme inn på en figur fra bøkene våre, for er ikke det noe som er litt annerledes ved det å finne lønnsomhet i å håndtere andres eksternaliteter?

kontra å finne lønnsomhet i å håndtere sine egne eksternaliteter. Fordi hvis det virkelig er sånn at vi kan tjene penger på å håndtere våre egne bærekraftsproblemer, er det da egentlig et problem? Eller er det tvert imot en strategisk ressurs? Det vil jo være måten å artikulere det på. Og dette er litt abstrakt, så vi skal sette mye mer ord på det. Men det er sånn jeg tolker

av spørsmålene. Så det er et litt sånn kaldt, del 2 av spørsmålet her er et litt sånn konseptuelt spørsmål. Hvordan skal vi tenke rundt fenomenet bærekraftsproblem og det å forsøke å leite etter lønnsomhet i det. Jeg lurer på hvis du putter hele vårt

vår karriere, det vi har skrevet og sagt og gjort inn i en annen chatbot og bedt den komme med en analyse Du, da tror jeg faktisk han har lagt seg ned og bare sagt, jeg gir opp ditt årskarskjøring Takk

Men hvis den hadde klart å pine seg gjennom det, så tror jeg den... Og hvis vi hadde promptet han de tennene og sagt liksom, du, kan ikke du være snill å klype oss litt i magefettet? Jeg har i hvert fall litt å klype i. Du...

Du har en annen historie, men kan ikke du poke oss litt på det vi har gjort? Å være litt sånn satirisk over utviklingen vår over tid, så tror jeg jeg vil ha påpekt at i begynnelsen så dere kom fra et mer kaldet etisk sted ut av utdanningen deres og i de tidlige tingene dere skrev.

om å organisere etikk og organisering og inn i type litt sånn dyp økologi og som jeg var inne på i stad den der genuine motivasjonen som vi for effekt argumenterte for at bør ligge til grunn for tiltak for å gjøre noe med disse skyggesidene og over tid så

så skal vi ikke tunge analyse til for å se at vi har lefla mer og mer med

lønnsomhetsdimensjonen har blitt mer og mer åpne for lønnsomhet, og over tid så ble også bærekraft tatt inn i vår retorikk på en annen måte, og lesbart for eksempel introduksjon til ansvarlig og lønnsom, hvor vi da prøvde å trekke sammen samfunnsansvar og etikk med lønnsomhet og forretningsmodeller for 10-15 år siden hvor vi satt og begynte å jobbe med det der ut av doktoratene våre. Så hadde vi ganske sånn

ikke ganske, vi hadde en hard kritikk, vi har en hard kritikk i begynnelsen av boken, av Porter og Kramer, som da kom med dette creating shared value, som et alternativ til CSR, altså corporate social responsibility, så kom de da med creating shared value, og de skulle snu opp ned på kapitalismen, og det de gjorde var jo å løfte fram hvilke muligheter som lå utover

hos bedrifter for å både gjøre noe med problemene der ute og tjene penger på dem. Og i begynnelsen av denne artiklen deres fra Harvard Business Review, jeg tror det var 2010-2012 omtrent, så skriver de i en setning ganske tidlig i denne artikkelen, før vi begynner med dette mer positivt ladet, alle disse mulighetene som ligger der, så sier

tok de som forutsetning at bedriften hadde ryddet opp i alle disse etniske tingene. Og så så de på mulighetene for eksempel hvis du da produserte øl i Afrika, så kunne man da hente korn lokalt, sånn at du skapte arbeidsplasser i nærheten av de markedene hvor du også såkte produkten din. Og så så de på alle disse mulighetene for å skape...

positive ringvirkninger av dette her. Men over tid da, med å trekke inn i vår retorikk og i vår forskning, bærekraft som fenomen, og mer og mer inn i de lønnsomhetsmulighetene som ligger der, så tror jeg da chatket til P.E. ville sagt at jo, dere har kanskje klikket

litt for mye over i denne lønnsomhets og de mulighetene som ligger der, og så har dere kanskje mistet noe av dette grunnleggende litt sånn kritiske perspektivet på dette her og

Jeg vet ikke om du klarer det i følgepå. Ja, jeg vet jo når chat-gripetet ville bare gitt opp, og du ville hørt et sånt høyt sukk, og så ville han hoppet på mopeden sin og bare kjørte av gårde. Det var når han kom til vår første dagens næringslivskronikk, Mikk.

På denne tiden der, sånn sikkert 2011, som heter «Bedriftene må rydde opp etter seg». Og det var jo en tide der i vår faglig utvikling, hvor vi nesten ikke anerkjente at det fantes noe annet enn negative ekstremaliteter som var verdt å snakke om, og hvor vi i tillegg nesten ikke var interessert i andre perspektiv på håndtering av de ekstremaliteterne enn

en ansvarsbasert håndtering. Dette var jo en brytningstid for oss. Ektiritert. Ja, absolutt. Jeg kan lese det både på og mellom linjerne. Men dette der var jo en faglig brytningstid både for oss og for veldig mange andre på feltet. Og der skal jo Porter og Kramer ha selv om de kanskje

ikke helt helt klart i årene i forlengelsen og følge opp perspektivene sine med å la dem modnes sammen med feltet for øvrig. Nå skal det legges til at de befinner seg i en sånn emeritusfase av arbeidslivet sitt, altså det er en ærlig sak for så vidt. Men i årene som kom etterpå, så ble jo hele denne samtalen om vi gikk fra ansvar til bærekraft og vi gikk fra liksom

bærekraft som bare en kostnad til lønnsomhetsperspektivet, som nå på en måte er helt god latin i alle kretser og alle sammenhenger. Selv om det er mange som fortsatt er kritisk til business case for bærekraft, så er det en gang blitt en del av gangbartal. Og det var på den tiden, tidlig i 2010-tall, at vi begynte å skrive de første arbeider som du sa, som da ble, først i nærheten av why and how of corporate social responsibility, og som

Det var liksom sporet til den første boka vår ansvarlig og lønnsom som senere i restart kanskje ble enda mer

Nær sagt ble jeg enda sterkere på forretningsmodell kjøret da, om du vil. Men det var noe litt sånn historisk inngang til det. Men det kan jo være et fint punkt da å lede inn til en figur. Dette er jo alltid en spagat å skulle sitte på en podcast og beskrive en figur. Se for deg en boks med en pil.

Men i et av de tidlige, kanskje kapittel 1 eller 2 av Restart-boka, for deg som har lest den, så har vi en figur hvor vi forsøker å tegne opp i en veldig forenklet form det som vi sa er to veier til bærekraftige forretningsmodeller. Og der er det nettopp den kalde gamle ansvarsveien og mulighetsveien. Og slik vi konseptualiserte det da, og det er nok en overforenkling, men det gir oss i hvert fall to spor å starte diskusjonen fra.

det er da liksom et ansvar, men jeg tror vi må sette ansvar i hermeteng, fordi det at du gjør noe

eller det at du tar ansvar for noe innomhus, betyr ikke at du ikke kan tjene penger på det. Det betyr bare at du har et annet ansvar for det enn ting som foregår utomhus. Kan du konkretisere litt, eller jeg kan forsøke, om du har en negativ eksternalitet, en skyggeside hos deg selv, for eksempel at du bruker mye kullkraft for å produsere sjokoladen din,

og så bytter du fra ikke fornybar kullkraft til fornybar solkraft, og du reduserer kostnadene dine ved å gjøre det. Da har man jo redusert sin egen skyggeside, og man har tjent mer penger fordi man har redusert kostnadene sine samtidig. Det er et helt konkret eksempel på hvordan man kan redusere sine negative ekstremaliteter på en måte som gjør at man sparer penger og dermed tjener mer penger.

Nettopp, og derfor er det viktig å presisere at når det i den figuren står og i etterpåklokapens lys kanskje

Jeg vet ikke engang om det står ansvar. Nei, det driter jeg. Det er ikke så farlig. Poenget er at det sporet der er et spor hvor det handler om å håndtere egen eksternalitet. Altså det å se på sin egen drift og se at her er det noen skyggesider som vi er nødt til å deale med. Og så gjør vi det. Og det kan vi gjøre på en måte som koster mer. Eller vi kan gjøre det på en måte som koster mindre. Vi kan gjøre det på en måte som gjør at vi selger mer eller selger mindre. Det er for så vidt ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at dette sporet knytter seg til å deale med våre egne skyggesider. Og det er en vei til mer bærekraft.

Den andre sporet i denne figuren, det er jo det som vi kaller mulighetssida, som da går veien om andres eksternaliteter. For å fortsette på ditt eksempel, du driver en sjokoladefabrikk, og du har fyrt opp den med brun energi. Hvis jeg da driver en solcellefabrikk nede i gata, så kan jeg selge solcellepanel til deg,

eller jeg kan til og med eie solcellepaneler og lyse deg ut til deg og putte deg på taket av din fabrikk, og da hjelper jeg deg å drifte fabrikken din fyren opp ved hjelp av grønnere energi, og da hjelper jeg deg å håndtere dine eksternaliteter. Da gjør jeg en bærekraftsforbedring, eller bidrar til en bærekraftsforbedring utomhus, altså hos noen andre, i dette tilfellet hos en kunde. Det trenger ikke være en kunde, det kan være en...

En partner, det er altså to aktører som tilhører det samme økosystemet, samarbeider om å gjøre ting grønnere. Jeg har elbiler, og når jeg ikke bruker deg, så får du lov til å bruke deg fordi vi har et partnerskap rundt et eller annet marked. Det trenger ikke å være et kundeforhold, men på en eller annen måte gjør jeg et eller annet som hjelper en annen aktør å redusere sin psykoside.

Og disse to sporene, da er jo på mange måter inngangen til restartboka, for vi sa innledningsvis at historisk, og da er vi tilbake på den gamle ansvarshistorien, historisk hadde vært nesten utelukkende fokus på at bedrifter må deale med sine egne eksternaliteter, men vi ser at det vokser fram flere og flere forretningsmodeller som også handler om å

finne lønnsomhet i å hjelpe andre bedrifter med å håndtere deres eksternaliteter. Enten av sosial eller miljømessig karakter. Og så må vi legge det en ting til, og det er at så langt så er vi også litt sånn på den gamle dagse perspektivet, for vi har stort sett nå snakket kun om

negative skyggesidene, men selvfølgelig, og det vokste jo fram i samme perioden, så finnes det massevis av forretningsmodeller som også har som sitt formål å skape flere positive ringvirkninger. Altså det å jeg husker tidlig eksempel på dette, jeg lurer på om ikke Porter og Kramer var inne om det, men sånne

finansinstitusjoner i bottom of the pyramid, som hjelper folk som i utgangspunktet ikke har tilgang til grunnleggende finansielle tjenester som sparing og forsikring og helt annet å få det, og da ser jeg at det er positive ringvirkninger av det sosialt og økonomisk er kjempestor i det øyeblikket en klarer å løfte gulvet for de fattigste av de fattige til å få tilgang til grunnleggende finansielle tjenester så ser vi at det har massevis av positive ringvirkninger og det er jo en

kalle det like viktig form for bærekraftsforbedring som det å ta ned skyggesidene. Så her må vi tenke to spor innomhus kontra utomhus, altså ansvarssida og mulighetssida, og vi må også tenke det å gjøre mindre av det negative, og det å gjøre mer av

av det positive. På vår vei da, hvis vi hadde bedt chatbotten om å klappe oss litt på skulderen, så tror jeg kanskje vi hadde fått litt i klapp på skulderen for å ta noe av de der litt tyngre instrumentell kontra genuin motivasjon eksternalitets

diskusjonene, altså det vi hadde med oss tidlig der inn i Restart for eksempel, og i senere arbeid, at vi brukte disse begrepene lys og skygge. Bedrifter har skyggesider, og bedriften bedrifter...

og stort sett har solsider, og hvordan kan man redusere egne skyggesider, og hvordan kan man skape flere positive ringvirkninger, altså kaste mer lys, gjennom å tilby løsninger på andres problemer, og jeg må jo

sier at jeg sitter og lytter til deg når du bretter ut dette problemet, så har du jo også trigget dragen i meg ved å dra frem en gammel doktorat på problemformulering for hva problemet er i utgangspunktet. Og tankene mine gikk selvfølgelig til en

en dugnad i korpset, og korpspappa i flere år. Det er en sånn fantastisk gjeng som driver et av Norges største loppemarked, et av Norges største idrettshaller, to ganger i året. Hvis en ser på det som et sånn problem som skal løses med mange, mange, mange delproblemer,

så er det nok å ta tak i for at en sånn dugnad skal gå rundt og den skal gå i pluss for korpset på andre siden det skal samles inn lopper over flere måneder det skal drifts i løpet av de to-tre dagene selve arrangementet skjer, det skal ryddes opp etterpå det er nok av oppgaver å ta tak i og på samme måte så

Dette bærekraftsproblemet, det er jo nok av problemet å ta tak i. Og hvem er det som skal plukke opp de ulike delene av dette problemet? Hvem er det som skal sørge for at det blir lagd vaffelrør og blir stekket nokt vaffelig? Hvem er det som skal sørge for, sørge for, sørge for, sørge for? Og i en sånn bærekraftssammenheng da, så sitter vi i en situasjon nå hvor det er oppgaver nok til alle mann. Noen av disse oppgavene

i bedrifter og andre organisasjoner vil jo handle om å redusere skyggesiden, ta tak i sine egne negative ekstremaliteter. Andre oppgaver vil jo handle om å kaste mer lys, ikke sant? Og jeg sitter liksom og tenker på hvilke konsekvenser har det da hvis man begynner å snakke om

en ting som ansvar igjen, og noe annet som bærekraft. Egne problemer, kanskje i ansvarsretning, og si at nei, så lenge det handler om å håndtere egne ekstremaliteter, så kan vi ikke snakke om det som bærekraft, men...

Vi kan ha rom for å snakke om bærekraft når det gjelder andre typer problemstilling. Det kan være helt supert å angripe det på denne måten, og vi kan få løst flere av de dugnadsoppgavene. Denne enorme korpsdugnaden vil gå smudere og kjappere hvis man snakker om disse problemene på en måte og ikke en annen måte.

Jeg husker en gang jeg og du traff en leder i Miljødirektoratet. Jeg vet ikke hva det heter, jeg vet ikke om han jobber der lenger, men vi traff han på en konferanse i Oslo for mange år siden. Det var da vi var på scenen i Operan, og du hadde på deg to...

to mikrofoner fordi at du hadde løpt fra et podcaststudio i Akersgata med den mikrofonen og så ble du satt på en ny mikrofon på scenen der nede, men det var en digresjon. Jeg visste det. Men så ble det presentert noen forretningsmodeller og en av dem, jeg husker jeg var et selskap som hadde sånne pitcha på en måte, og en av dem var et selskap som hadde en forretningsmodell hvor de skulle ta CO2 og lage et eller annet produkt. Sånn value from waste sirkulær modell. Og det

og dette er sikkert fem år siden nå, så husker jeg jeg ble så overrasket, for han sa, typen etterpå jeg stod og snakket med han, så sa han at han likte ikke så godt den der, han hadde ikke trua på den der forretningsmodellen der over tid, fordi det vil ikke være så veldig mange år før det er så stor konkurrans om CO2'en, at det selskapet der kan bare glemme å tjene penger på CO2 for deg, så fortsatt at jeg skulle få CO2'en gratis, men nå før det var stor av det så kom den til å bli... Og det er jo sånn,

Jeg tror vi fortsatt har et CO2-problem. Men på en måte, jeg husker jeg tenkte på det der, det markedsmessige der, som er litt interessant. For dette er jo sant for noen typer ressurser. Det fantes jo en tid, det har vi vel vært inne på i episoder om sirkulær økonomi før, hvor for eksempel elektronikkbransjen ikke ville ha den gamle elektronikken som var full av gull og var full av massevis av

av verdifulle metaller og andre ressurser. Og så har vi nå kommet til en verden hvor det er budkriger om å få fatt i haua med gamle ressurser som kan brukes igjen. Så det er jo en sånn oppprising av det som pleide å være et problem, og så får vi teknologier og løsninger for å hente ut ressursene. Ja, da plutselig vil jo aktørene ha det. Vi vet jo hvordan store aktører som Apple,

og Philips og Renault og andre får alt i verden sørget for at de får tilbake igjen de gamle ressursene sine sånn at de kan bruke dem igjen. Så det er jo på en måte, det er jo ikke helt far-fetched at det samme kan skje med CO2 men det føles jo likevel som at det er et stykke opp og frem før vi er der

Men dette var en bakvei inn i dette poenget med når eksternalitetene blir en ressurs. Fordi jeg tenker litt på Alex Edmonds her, finansprofessoren på London Business School, som ofte dukker opp i disse pratene våre. Og en artikkel om The End of ESG som han skrev for et par år siden, hvor han

forfekta et perspektiv som mange finansforskere som bryr seg om bærekraft ofte har, nemlig den ideen om at ESG er jo ikke så spesielt. ESG på mange måter er jo bare god styring. Og hvis du driver å styre virksomheten din dårlig sånn at du sløser, så er jo det et synd. Men noen som da vil styre den bedre vil jo kunne

kunne håndtert disse problemer på lønnsomme måter, men er det noe med bærekraft å gjøre? Er det ikke egentlig bare god styring? Er det perspektivet som en del folk, spesielt på finansfelt, tar? Og hvis jeg skal forsøke å ta best case perspektivet på dette eksternalitetsspørsmålet, så er det jo nettopp et slikt spørsmål. Hvis du har en eksternalitet, og det kan være...

liksom metaller fra et produkt du har laget, eller det kan være CO2 som du slipper ut av en skorstein, eller det kan være you name it. Hvis det virkelig er sånn at du vil tjene mer penger, enten fordi du får inntekt av å selge disse ressursene, eller du får lavere kostnader ved at du bruker deg igjen, så er det vel egentlig bare dårlig styring hvis du ikke gjør det, og det er god styring hvis du gjør det.

Og så kan du si at dette er jo litt semantikk, for det er jo fortsatt slik at du bidrar til å løse bærekraftsproblemet

hvis du da faktisk gjør det. Så hvis du tar CO2-en din og bruker den heller enn å slippe den ut, så blir det jo mindre CO2 i atmosfæren, og det er jo kjempebra. Og bærekraftsproblemer knyttet til disse utslippene blir da mindre. Og der er vel kanskje sånn konseptuelt noe av problemet med disse vinn-vinn-diskusjonene. For det til spørsmålet, hvis en eksternalitet er en ressurs, er den da egentlig et problem? Du kan jo si at, ja...

Og konsekvensene av den eksternaliteten er jo fortsatt et problem. Det er fortsatt et problem at klimaendringene skjer og øker. Det er fortsatt et problem at alle disse utslippene kommer. Det er fortsatt et problem at avfall genereres. Og så er det jo bare positivt hvis noen kan tjene penger på å gjøre mindre av det. Så det er liksom et element av det som på en måte er semantikk, men så er det selvfølgelig et...

Et element av det som... Altså, jeg forstår likevel spørsmålet, da. Jeg forstår spørsmålets relevans som blir ved. Når jeg ser tilbake på disse dugnadene og tenkte på de folka som gikk der og tok et genuint ansvar. Jeg kan ikke argumentere for at jeg kanskje var blant dem alltid. Men det er jo en gruppe i et sånt fellesskap som gjør mye, mye, mye mer enn andre. Som gjør ting...

grunnigere er villige til å strekke seg lenger, ta på seg flere vakter gjennom hele sesongen og sørge for at ting går rundt. Man er jo helt avhengig av dem for at dette her skal gå rundt andre i et sånt fellesskap, eller kanskje gjøre det mer sånn at ok, jeg har x antall timer jeg er nødt til å dekke, og så får jeg gjøre det, og så er man

Kanskje til syvende og siste avhengig av begge deler, både avhengig av de som blir med å gjøre en innsats fordi at de må, samtidig som vi er helt avhengig av de som gjør det av genuin.

for å opprettholde kvaliteten i dette arbeidet, og faktisk er med også etter at sine egne unger har gitt seg der, fordi at de verdsetter det så himla høyt. Og inn i bærekraftssporen og den der ansvarsfølelsen der, det å gjøre noe for ansvaret skyld, og hvordan kan dette vannes ut vist i en sånn gruppe da, i korpssammenhengen med det store bærekraftsproblemsammenhengen, hvis det er for mange bærekraftsforhold.

som bare gjør det de må, det som er lovpålagt, eller det som noen der ute er opptatt av, av en eller annen grunn, eller det som kan kunne fremme lønnsomhet, altså vil vi da løse det store bærekraftsproblemet på slutten av dagen? Vil vi da få den ene korpsdugnaden etter den andre til å bli veldig god? Ja.

Og så tror jeg det er en annen side ved dette her også, for den ene siden av det som vi valgte som inngang her, det er litt sånn dette uendelig krevende spørsmålet, hvorfor gjør en det en gjør, og dette her med gjør en dette fordi at en opplever at han har et ansvar for det, eller fordi at det er strategisk viktig, eller fordi at en kan få omdømmegevinst av det, eller fordi en kan tjene penger på det, eller you name it. Men så er det jo en annen side ved dette som kanskje, hvis vi skal prøve å tenke hva er den praktiske relevansen av denne diskusjonen her, så er jo et spørsmål,

Det er jo sånn, i alt det som ligger rundt disse forretningsmodellene og rundt disse bedriftene sine strategiske veivalg, og det er jo da for eksempel sånne ting som virkemiddelapparat og regulering. Jeg tar et veldig konkret eksempel som er lett å forholde seg til, det er jo dette med elbilsubsidiene.

jeg går ut ifra at tanken er at deg, og for alt jeg vet, kanskje driver av trappene som jeg allerede har ikke følt godt nok med, men jeg går ut ifra at når en har fått elbilmarkedet opp å gå ordentlig, fått på plass alle ladestasjonene og alt sånt, så plutselig blir det kanskje litt mindre viktig at elbilerne har alle disse fordelene i

i hvilke felt jeg kan kjøre i, og at jeg ikke skal betale bompenger, eller betale mindre bompenger, eller ferge, eller alle disse greiene her. Og det er jo fordi at jeg opplever at jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke lenger trenger å insentivere denne anfallningen. Og dette kan vi jo overføre til bedrifter også, fordi at når en stat har knappe ressurser til å insentivere ulike ting, da hvis det da er sånn at det finnes

kjempelønnsomme det finnes lønnsomme måter å håndtere et eller annet bærekraftsproblem på men

Det kunne vært CO2, det kunne vært whatever det. Ja, så er det kanskje ikke der en skal sette inn de knappe ressursene i subsidieordninger eller tilskuddsordninger eller sånn. Da bør en heller gjøre det på de bærekraftsproblemer hvor bedriftene ser at dette her klarer ikke vi å løse på en måte som er forenlig med lønnsomhet. Så vi velger derfor å gjøre noe annet. Så på en vis så er jo denne diskusjonen om

om hvilke bærekraftstiltak som kan være forenlige med lønnsomhet, og da spesifikt hvilke av bedriftene sine skyggesider som kan håndteres på måter som enten reduserer kostnader eller øker inntekter. Det er jo viktig også i et sånn breiere policyperspektiv, hvordan skal det enda forholde seg til de problemer som kanskje ikke vil bli løst fordi at bedriften ikke opplever at de har insentiv

til å gjøre det. Så det er jo en side ved dette spørsmålet her som jeg synes er viktig. Vi startet episoden der, Sjåkopp, med The Golden Thirteen. Jeg fortalte om hvordan en gjeng som hadde dømt nord og ned klarte å samarbeide, lære hverandre og oppnå resultater som man

aldri hadde sett før og i hvert fall ikke forventet av den gjengen her. Vi er jo velsignet med folk rundt oss som vil ikke si at vi hadde

av den grunnen oppnår fremgifra resultater, men vi er jo velsignet med folk rundt oss som holder oss ut, og som stiller spørsmål, og som lytter på oss, og som bidrar til at vi lærer i det minste. Og her har vi jo dratt opp en del ting, og Lars-Erik har jo ikke...

fått vært med og satt ord på sine egne spørsmål en gang utover det han har chattet med oss om så jeg ser frem til å høre mer om hva du tenker om dette her Lars-Erik i senere samtaler og så ser jeg jo frem til en ny sesong for oss er jo vi har jo nyttår to ganger i året vi har jo nyttår ved nyttår og så har vi nyttår ved nyttår

skoleår, og jeg sitter her og kjenner på at jeg gleder meg til mange episoder fremover, både som dykker ned i dette ansvarsbeinet, og episoder som går inn i mulighetsbeinet, og så hørtes det kanskje ut som jeg skammer meg litt i stedet for at vi hadde gått litt for mye vekk.

fra etikken over i lønnsomheten, men jeg kjenner jo også på når jeg sitter her i dag at jeg får jo også lyst til å dykke enda dypere ned i lønnsomheten fremover også, og la noen av disse casene og mulighetene rundt bærekraft også få bryne seg litt mot nåverdiens tann.

Og der er jo i denne samtalen her, som nå allerede har pågått lenge nok til at det er på tide å trykke på stoppknappen, så har jeg jo da lyst til å kaste inn i ringen at vi egentlig trenger å ta dette første kakestykket som jeg stykker opp Lars-Erik sitt spørsmål, og den første delen av det som handler om retorikken rundt å tjene penger på bærekraft,

den kunne jeg tenke meg at vi plukket opp igjen i en separat episode og Ken White kanskje blir lagerik med oss på den fordi der er noen ved det der som har vokst fram de siste, for meg sånn roughly ti årene da, jeg pleier å bruke Eccles et al sin klassiske studie om bærekraft og lønnsomhet som et litt sånn vannskille på når det tok skikkelig fart denne retorikken rundt å tjene penger på bærekraft og bærekraftlønner seg og alt det her

Og det har vokst frem som en litt sånn sær egen greie på bærekraftsfeltet som kanskje har begynt å bli en liten sånn hemsko. Og det var ikke charme i det som Lars-Erik spurte om, men da ble dette mitt innspill til en mulig cliffhanger. Den har jeg lyst til å grave meg enda lengre ned i en

en annen episode som... Og jeg kjenner et visst ansvar for å melde meg opp som frivillig på neste korpsdug. Jeg kommer og spiser vafler.

Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Peder. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.