For det var en enorm råd å lære til at det var ikke noe forskjell på styrke mellom han og unntjent, fysisk altså. Også på ungdomsskolen på 70-tallet? I Brunndalen, ja. Det vil jeg ikke gjette meg frem til at man snakket om. Det var jo de her SV-sullikere som styrte opp i Brunndalen der, delvis, ikke bare, men det var jo det her, kall det en slags nikestidingsparadigme som hadde slått gjennom hvor
Alle var likt, det var ikke noe forskjell på han og unnskjønn, det var ikke noe forskjell på små gutter og små jenter. Var det noe som sa, jeg sier ikke at folk trodde det, men vi fikk høre det på skolen. Jeg gjetter meg frem til å ha en sånn greie som har dukket på 2000-tallet, 2010-tallet, men det går ikke til 70-tallet. Det er jo...
Alle vet jo at det er en løgn. Jeg skjønner ikke hvorfor man greier å få det inn i verden. Jo, men tenk hvor mye som presenteres i samfunnet til hver tid som alle vet er løgn. Tenk hva Putin holder på med. Han vet jo at folk lar seg lure. Det er masse i samfunnet ellers også som, nå skal jeg ikke diskutere det, men som er løgn, som nesten alle vet er løgn. Se på Trump, han stod løg for hele verden.
Alle visste det, alle så det på direkten live, og han gjorde det, og det ble ikke gjort noe med det. Så verden er gal. Og tenk på religion, det er jo mye av det er bare bløff og tull, så klart, men folk tror jo på det, og det presenteres som sannhet, så hva som er sant og usann, det er ikke så lett å si på det området der. Nei, nei, nei, det er, var det vi snakket om det? Jo, vi kom jo inn på det at vi snakket om hvorfor vi ikke vil lære mer om
greie seg selv, lære business, lære å sette opp et selskap allerede i ungdomsskole videregående. Jeg husker jo veldig sånn, jeg fikk bedriftsøkonomi, sosialøkonomi, men det er veldig makro på nasjonalt bedriftsnivå, men sånn
hvordan man skal sette opp sitt eget selskap, og hvis man skal begynne rett etter videregående, eller prøve å skape noe, lage seg et firma, du må egentlig lære alt selv. Det er en fin, sunn læringsprosess det, men det hadde jo vært litt sånn initiativbringende å lære unge mennesker, det går an å sette opp sitt eget selskap, du må ikke søke en jobb
hos en arbeidsgiver for å lykkes livet. Du kan, hvis du har en idé og er flink på noen data ting, eller noen sånne ting som ingen har tenkt på, her er det slik sett mat på selskap, og så er man liksom selvdriftet på det da. Ja, i Norge så er det jo mange som gjør det, og mange har holdt på med det i mange år, men systemet er lagt opp til at folk skal passe inn i skolen, barnehagen og skolen er lagt opp sånn at det fleste mennesker skal passe inn i et system, så jeg vet ikke om noen vet hva det systemet er, men
Hvis du går til utdannelsen i ulike epoker, så ser du at religionen telte mye mer. Hvis du går 120 år tilbake i tid, så var religionen mye sterkere i skolen, den er ikke så sterk nå. Det er forskjellige ting som dominerer i ulike epoker i ulike land, og
Så har du gått tilbake til 17, var det ikke 39 da skolen ble obligatorisk for unger, så var det for å få de til å lære seg å lese, så de kunne konfirmert å lære seg bibelen og katekismen. Det er masse sånne ting. Det er en interessant diskusjon, så hvis du får tak i en skolehistoriekspert, så kan du finne ut mye der. Men tror du det har vekket en slags...
et nytt giv av det å snakke om nasjonalisme i et sånn positivt fortegn, som har fått et helt nytt syn etter Ukraina, krigen med Russland og den type ting, at man kan være, skal vi si, stå opp for sin nasjon, offre livet sitt for landet sitt og fedrelandet sitt, at det
De type følelser, de type debatter er mye mer OK å snakke om nå. At du ser på en måte sånn gryende, positiv nasjonalisme som ikke handler om den her ekstremismen som alltid nasjonalisme har blitt koblet til de siste ti årene. Det virker sånn, men Putin er jo også en stor nasjonalist, så det er flere varier av nasjonalisme der. Det virker sånn hvis du leser i media. Og det her er noe som svinger, vet du. Det er andre som kan mer om det enn meg. Jeg bare leser aviser og følger meg på nyhetene. Og det er mye rart som skjer nå.
Skal jeg bare sette den her i, ikke hvilemodus, men stillemodus. Vi skulle ut på haiker, tror jeg. Det er jo egentlig det vi snakker om. Det er jo gøy å snakke om nasjonalism og utdanning også. Jeg prøver å få deg litt ut på litt andre ting enn bare reising. Jeg liker å starte episoden med litt random diskusjon, og så kommer vi inn på temaet etter hvert. Men
Men ja, vi er jo inne i da Thor Gotthards reisememoarer, som jeg valgte å kalle det her, og vi får se hvor mange episoder vi ender med opp med slutt. Kanskje det blir til og med flere sesonger. Vi får se her. Det har fått nok å ta, som du har sagt meg på mail opp til flere ganger, og det fikk vi jo bekreftet i hvert fall med de to hike-episodene vi hadde rett før her. Det er...
Du har gjort utrolig mye også før du begynte å skrive bøker. Du har jo knapt opp i 20-årene på de historiene her nå. Eller har du bare vært i 10-årene til nå? 19 år. Jeg husker at jeg haiket nedover Europa, eller før jeg dro ut og tenkte at jeg må oppleve noe. Jeg har ikke opplevd noe. Jeg hadde jo bodd et år i USA. Jeg hadde hatt en fin oppvekst i Brummenal og Elvrum.
Men det var litt sånn som sjøfolk, vet du, som dro ut på sjøen for å få erfaring. Unge gutter som dro etterpå på sjøen, 18-15 måneder på sjøen, for å komme seg ut. Da var det gjerne sånn at første reisegutten fikk påspannet hore på et horehus i Manila, eller i Kobe i Japan, eller i Antwerpen eller i Genova. Mens jeg dro på haikultur for å se litt av verden. Jeg hadde ikke vært på interiør, så for meg var det også ikke at jeg hadde lyst til å bli forfatter, og jeg tenkte på det da. Så tenkte jeg, må jeg ha noe å skrive om?
ikke at jeg skulle skrive om en haiketur, men jeg tenkte jeg må oppleve noe mer enn Brummendalen, se noe mer enn dette lille landet jeg er fra Norge, for jeg tenkte ikke at Norge var fælt å bo i, jeg likte det, og jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle flytte fra Norge for godt, men jeg vil se noe der, det er helt naturlig at unge gutter og unge menn har utferdstrang, og sikkert damer også, så det var en sånn naturlig utferdstrang å komme seg ut og se snuse på verden, og da har ikke jeg hørt om noe, og lest om, og fatt at han hadde pratet litt om det også.
Jeg hadde lest "The Underworld" av Jack Kerouac og leste boka "Hitchhiker's Guide to Europe". Så jeg kom hjem i desember 1982 fra Israel, etter å ha vært borte i fire måneder, og hjemme i jula gikk på ski med brødrene mine og fattene og hadde det dritbra.
Og så bestemte jeg meg for å gå til Australien. Jeg hadde bestemt meg før jeg dro hjem, for jeg hadde møtt Australier og hadde økende lyst utover høsten 1984 til å dra til Australien og se hva det landet egentlig var, for jeg visste ikke noe om det. Nabene hadde hatt besøk av en Australier midt på 70-tallet, for jeg lurte på om søskenbarnet til naboene bodde i Australien.
Så det var en australier på besøk i Brummedalen, sånn cirka midt på 70-tallet, som jeg så bare på avstand. Jeg spilte fotball bak hushuset i Hagen, og så det stod i avisen at det var en australier på besøk i Brummedalen. Det leste jeg, og så så jeg de på 30 meters avstand.
Og jeg hadde sett, var det ikke noen som ble skippet i en sånn tv-serie? Med en sånn delfin? Ja, det var, det het en skipper kanskje? Skipper, ja. Eller var det noe sånt? Ja, det var noe sånt. På TV2 eller noe? Ja, og den hadde jeg sett faktisk. Helvete. Ikke i... Faen. Ikke bra. Ja, det sølte jeg jo annerledes utover hele... Ikke i systemet, nei. Hva heter den her...
Den er en lekkere remarkable min her. Kanskje en god anledning til å få... Og så var det en kare fra New Zealand som bodde i Brunnaren, som var fysioterapeut. Min annerledes heter Kennedy. Så jeg hadde snakket med en kare fra New Zealand, og så hadde jeg sett en australier på avstand. Plutselig hadde jeg møtt en hel australier rundt i Europa, og det gjorde at jeg fikk lyst til å...
Jeg hadde ikke lest noen bøker om Australien før, men da jeg harket for Brummedalen,
i januar 1985, så hadde jeg bestemt meg for å hike til London for å kjøpe en bilett til Australia, for det kostet så mye å kjøpe Australia-bilett fra Norge, og det kostet mye å dra til London, altså fra Norge og fly. Så tenkte jeg, jeg starter med å hike, for jeg skal ikke jukse, jeg skal ikke bare fly. Jeg må hike først, jeg må hike med varm, varme opp turen, vi har hiked til London. Så hiket jeg ned til Gøteborg, og da fikk jeg hike med en dame, en norsk dame, eller voksen dame, og hun
Jeg husker jeg spilte thriller på kassetten hele veien. Jeg skulle fra utenfor Oslo ned til Gøteborg, så jeg fikk en hike helt fram ned til en norsk dame. Hun var inne i astrologi, og det var jeg veldig skeptisk i da. Hun spurte når jeg var født, og da oppgav jeg falsk adresse, eller falsk fødselsdag da.
Ja, det stemmer. Alt stemte. Jeg sa vel 2. oktober til det. Broren min er født 2. oktober, Lars. Så jeg sa 2. oktober. Alt stemte med 2. oktober. Så sa jeg, jeg er født 26. august. Men det var en veldig artig dame som var på jobb. Og så vi spilte thriller, og da hadde ikke jeg digget Michael Jackson så mye, men jeg hørte, husker jeg, for da hørte jeg thriller flere ganger. Når du spiller den flere ganger, så hører du hvor bra han er. For var det ikke Jan Friis i det nye som skrev det? Han anmeldte thriller. Han hørte ingen hits, sa han.
Var det ikke 9.1 hits det ble av den? Ja, det var helt sinnssykt. Og det er så morsomt at den kom opp i historien her nå. For jeg har jo en CD-spiller i bilen min. Jeg har ikke radio i bilen min. Jeg har en gammel Hyundai Jets. Der er det tre CD-er som jeg prøver å se nå. Det er en Kate Melua CD fra 2005. Jeg blir jævlig glad i Kate Melua. Den ligger jeg også. Ja, den ligger du også. Ja, den driter jeg drit på. Den tror jeg familien min har hørt på bilturen. Den tror jeg har gått om igjen uten å overleve kanskje 40-50 ganger. Den gir god stemning. Ja, jævlig god stemning. Jeg ble helt overrasket hvor glad jeg ble i den typen musikk og sånt da.
Og så er det set nummer to, som jeg begynte å høre på nå i siste, så er det Thriller. Og den er fra start til slutt. Jeg tenker sånn, skal jeg gide å orke å høre på Michael Jackson i bilen? Så begynner vi på spor 1, og så går du ut og bare sånn, faen så bra produsert det er, og faen så god mix av låter, og så kommer hitsene på rekordal, og så er det disse låtene du ikke husker så godt fra Thriller. Det er en fantastisk album, og det er sånn bare noe jeg savner med musikk fra før i forhold til den streaming-verdenen nå, er jo at du hører album fra start til slutt, uansett
uavbrutt hele veien og om igjen og om igjen og liksom får en sånn helt egen følelse av et album som du ikke får når du hører på Spotify Første gang jeg så Michael Jackson var på et program som et videotek i PNRK
Og da var det en LP som heter Off the Wall. Og der så du en video med Michael Jackson, han hadde stort hår, sånn affrehår. Og da jeg bodde borte i USA, så skiftet han litt i utseendet. Når jeg bodde i USA, da den triller kom, for den kom i 83. Og jeg husker jeg så den på det som heter MTV.
Bort til USA, for det var veldig mye videoer på TV-en det året jeg bodde der. Det var det jeg egentlig fulgte med musikken på, hva å se på TV. Men jeg likte ikke Michael Jackson så bra, men på den turen ned til Gøteborg, fire-fem timer med kjøring og med thriller konstant, så hørte jeg virkelig hvor bra thriller var. Det var skikkelig bra. Og når du hører den i dag, så hørte jeg litt senere i går hvor frisk det høres. God musikk og god litteratur er like frisk om det er 50 eller 100 år senere. Det er helt utrolig, altså.
Quincy Jones skal ha mye æren for den gode albumet der, og mye av hans arbeid. Han er jo jævlig rå, han har sett dokumentarer med han, han sier, jeg må ikke Jackson i stjal, jeg har stjal i alt. Alle stjal, og rakka ned på Beatles, de var jo ræv opp og spille instrumenter. Du hører de mest legendariske artisterne har så store svakheter, og de låner og stjeler fra andre artister som alle andre gjør, som er så store etter. Det er veldig få som er 100% originale, mange som bare...
av de største artisterne vi vet om som bare har hentet ting fra samme er Bob Dylan også han har en veldig spesiell stemme eller nok så spesiell stemme og så er det en spesiell kar tror jeg, så det har litt med det å gjøre at han er formidler, ikke sant? Michael Jackson, Bob Dylan på en måte det er sånn, med en gang du ser dem på en scene og hører stemmen så er det sånn det er den aura og den formidlingen de har som på en måte ingen andre har, som bare skiller dem fra det er sånn instendig og ekte det er de som, de står ikke og synger for at det er alt men det er de som leverer sjela si
til oss da. Med ingen skjel av hver eneste kveld på scenen. Ja. Kom til Gøteborg, dame har kjørt med deg dit, og jeg husker ikke hva jeg het, det fikk jeg vel aldri fra. Var jeg fra Oslo, var jeg rundt 40 år, veldig ordentlig dame. Så tenkte jeg noe med å ta båten til videre, og da gikk jeg og kjøpte brett til...
Kiel, altså Gøteborg til Kiel. Jeg hadde ikke planlagt det på forhånd, men du skulle til Gøteborg. Jeg tenkte, her går det båt til Kiel. For jeg tenkte kanskje å dra til København. Jeg tenkte å haike videre uten å ta båt. For du kunne kanskje få taik med en bil over med ferga der. Men så kjøpte jeg en bilett ned til Kiel. Og på den båten var det noen folk...
fra Brummedalen eller området der som faktisk var det var veldig lite folk der, altså jeg kom var fortsatt solbrunnet etter å ha vært i Israel høsten før, det var begynnelsen av januar 1985 og det er noe helt annet å reise i syden i sola når det er varmt, kontra grå Gøteborg kveld, forferdelig møkka vær, vi hadde dratt fra snøen i Brummedalen, kom ned dit, det var ikke noe snø, det var helt forferdelig vær, du drar ikke på tur i sånn vær, ikke noen turister, ikke noen backpacker ikke noen travelers, ingen sånne
jeg kunne snakke med, og da husker jeg å være alene på båten der. Og da hadde jeg heller ingen sånn lugar, jeg sov ute der, og kom frem til Kiel, hadde min såpose, da hadde jeg min såpose, ja, kom til Kiel, og...
Der begynte jeg å gå. Det var ganske lite folk på båten. Jeg tror det var en tirsdag eller onsdag. Litt i uka altså. Og begynte å gå. Og tenkte nå høyker jeg ned til så fort som mulig ned til London. For jeg må jo komme ned til, tenkte for eksempel til Nederland. For jeg visste at det gikk båt fra noe som heter Håkfanholdand over til England. Ellers kunne det kanskje kommet en båt fra Tyskland til England. Men jeg peilet egentlig mot Nederland. Stod jeg på en bensinstasjon i Kiel. Ganske liten by. Koselig by. Var gågat. Jeg hadde
Der hadde jeg vært før med mor og far på familietur med familien. Og første jeg fikk hakt med, der stod det B bak på bilen, han skuttet Berlin. Berlin tenkte «Fan, det er jo til venstre utenfor min retting».
Men han var veldig grei, jeg tenkte jeg blir med til Berlin, ok jeg blir med til Berlin. Og det er Vestberlin altså. Det her var i den kalde krigen, så vi måtte kjøre gjennom Østtyskland, og jeg visste jo egentlig at det ikke var noe hike til Berlin, for jeg hadde ikke tenkt at, da lå jo Vestberlin inne i gamle Østtyskland, omringet av Østtyskland. Han var fra Berlin, han var vesttysker, og bodde i Vestberlin.
Og det var jo skikkelig fett å bli med dit, tenkte jeg. Det var ikke engang vurdert at jeg skulle dra til Tyskland, eller altså til Berlin, men han kjørte, og vi kjørte gjennom Øst-Tyskland, og da på begge sider av veien var det sånn Ingemannsland, for det var sånn land hvor, altså vi kjørte inn i Øst-Tyskland, og der var det motorvei som gikk inn i Vest-Berlin, men det var Ingemannsland på begge sider. Så stoppet vi på bensinstasjoner, for du kunne tankere opp bensin og kjøpe mat og sånn, men det var jo også i Øst-Tyskland, skjønner du det? Ja.
Og han var 35 år, han var kunstner-type, han drev med noe sånn der grafisk kunst, det var jævlig grei også, og han tilbød at jeg kunne bo hos ham, og det sa jeg nei til, for jeg ville ikke bo hos folk, jeg skulle prøve å overlate på et herberg, og han visste om et ungdomsherberg og kjørte meg dit. Har vi sagt hvilket år det er forresten? 1985 i januar. Ja, ja.
Og det var kaldt, surt vær. Jeg hadde med en liten sekk, men jeg hadde med såpose. Og bra med klær. Og de klærne jeg hadde med, visste jeg at de kunne palme uten å savne dem, for jeg tok med klær som jeg kunne miste eller savne, altså, eller gi bort, for jeg ville ikke ha med noe som...
regnet for å være verdifull, så hadde vi en kvit jakke som han hadde fått av bestemor. Gammel sånn damejakke som hun ikke likte, og den fikk jeg med en sånn kvit vindjakke, og lang treningsbokse, og lue og vatter, for det var altså kaldt og haikevøtt. Jeg var jo forberedt på å stå lenge og haike, men jeg sto kanskje bare ti minutter på den bensinssjøen i Kiel. Kom frem til Berlin, det var sent på kvelden, et stort ungdomsberge, og der var det kanskje bare ti gjester.
Helt spesielt kommet et tomt ungdomsberget i Vestberlin etter å ha kjørt gjennom Østberlin. Og de snakket tyst, det er så klart. I resepsjonen sto det en kar fra Palestina.
Han var palestiner, en jævlig karakter. Han hadde bart. Jeg synes han var gammel, han var 35 år. Han hadde litt sånn tynt hår, hadde bart, og var veldig, veldig høflig og dannet type. Han ble jeg kjent med. Han hadde nemlig bodd i Finland. Han snakket litt finsk. Han hadde unge i Finland. Han snakket hvordan finske damer så ut som tigre.
Han snakket at det var to typer finske damer, og det var de som så ut som tigre. De var ofte både mørke og lyse, og de som ikke så ut som tigre, eller alle så ut som tigre, men så var det mørke eller lyse, eller korte eller lange. Han hadde en teori om finske damer. Han hadde en unge på 28 år, hadde bodd i Finland noen år, og snakket. Så nok finstaten klarte å imponere meg med noen sånne berkeler og sånn. Så han likte tigre da, eller? Han likte tigre, og han likte nordiske damer sammen. Han bodde i Tyskland og jobbet på hostelet,
Og der jobbet han, var det en drema. Han hadde det som heltidsjobb. Han tjente ikke noe penger med å jobbe der. Han sa det at, jeg tjener ikke noe penger, sånn. Og sparer opp en gang i måneden, så går jeg på restaurant og tar på meg fin skjort og spiser en bra middag, sånn. Han var en veldig interessant karakter for meg som...
var 19 år og likte å snakke med folk, eller høre folk snakke om livet sitt. Han var nærmest flyktning, altså. Han var på reisefot og hadde vært borte i mange år fra Palestina, sa han. Så kom han på et rom, og det var to rom på hele Hostel, det var bare to rom som var belagt med folk. Det ene rom var jenterommet, gutter og jenter var delt, og det andre var et gutterom, jeg tror det var fire jenter og seks gutter der, på hele Hostel, så gikk det kanskje 100 og
Jeg fikk følelsen av at det var helt utenfor sesongen. På det andre rommet, eller der jeg sov, så var det en amerikaner, en kanader,
Og så noen tyskere. Amerikaner var jo en så veldig interessant type, for jeg sovna jo dritgott første kvelden. Amerikaner, han het Andy Iversen. Han var født i 1959 og hadde norske forfedre. Han var en gammel surfer. Han hadde så langt bølgete hår, litt sånn som de gutta i Heavy Band på 70-tallet. Han lå og sov nesten hele dagen. Han skulle prøve å dra hjem til USA, for han hadde vel ut å reise i to og et halvt år.
Og lengte, jeg ville hjem til USA, han var ferdig med å studere, han var altså 5-6-7 år, og han skulle hjem til USA, men hadde ikke penger, så han skulle prøve å få en båt, han hadde vært i Hamburg, og prøvde å få en båt, for da gikk det han å jobbe seg over båter ut, du kunne jobbe, skrelle potter eller være på en båt, og så få gratis skyst, det gikk fortsatt på 80-tallet. Han hadde vært rundt i Hamburg, sa han,
Og det hadde han ikke fått noen napp på, for da var jeg avhengig av at det var rette båter, og han så ikke skjebb ut, men han var jo en ungdom på reise, så det er ikke så givet å ha med en sånn type som... Ja, men han var surfer, og han var en veldig sånn atletisk type, og var fra Kalifornien, og jeg synes han var en jævlig sånn kul kar. Han hadde skrevet dagbok fra de to og et halvt året, og hadde vært sammen med en dansk dame, så han leste fra dagboka, han nå leste høyt fra dagboka for oss andre gutter på rommet der,
om ting han hadde gjort på to og et halvt år. Han hadde en tjukk dagbok som omfattet stort sett to og et halvt år, for han hadde reist mye og jobbet mye og vært i Danmark mye, og vært mye i Tyskland og vært i Norge og vært over hele Europa på to og et halvt år. Og den andre, det var en kanader som hadde vært ute og reist i tre uker, som lå lengt av hjem. Han hadde vært borte i to og et halvt år, og så lå han her fra Kanada og lengt av hjem etter tre uker. Han synes det var et forferdelig verre Europa, for det var ikke noe særlig...
Det ble en veldig bra miljø på rommet der, og Andy Iversen andre dagen tok opp noe portvin. Jeg drakk ikke alkohol da, men jeg smakte og drakk alt for mye, så jeg ble faktisk full på portvin. For første og siste gang smakte jeg portvin og ble full på portvin i Berlin. Men portvin er godt, ikke sant? Likte du smaken? Det er litt søtt da, men det er jo... Jeg likte jo søtsmak, men jeg ble i hvert fall full på portvin, for jeg tårte jo ingenting.
Så vi hadde en liten fest på rommet der, jeg og Andy Iversen, og han kanader nå, et par av de huskere. Så det ble en veldig bra miljø, for det var sånn på hostel, eller herregud, at hvis det var få folk, så ble du kjent med de som var der. Og så gikk jeg rundt i...
I Berlin, og da hadde jeg jo lest den boka «Å være ung er for jævlig». Kristian F., har du husket den boka? Jeg har hørt den. Den ble lest opp for oss på ungdomsskolen i Brummedalen av en lærere, en veldig ordentlig lærere, Venke Britt Asla heter han da. Nå heter han noe annet, heter navn. Hagebakken heter det. Hun leste opp den, og
Jeg så det miljøet, for det var jo rundt Banhof Zoo og de her stedene hvor det var narkiser, altså heroinister, så jeg gikk rundt og sniffet litt og så på. Jeg så en del sånne junkies, for jeg hadde jo sett i Oslo, men det var mye junkies i Tyskland i 1985. Og så traff jeg hun der i Monika Bernt, som jeg hadde harket med høsten før, som var fra Lippstadt. Hun og typen, de kom gående, det var jo på et kjøpsenter der, arm i arm,
og plutselig så var det der, Monika Bernt og han der Hartvig, eller hva han heter, så jeg traff noen kjennsfolk, jeg tror nok, i Vestberlin. Men alle som var i Vestberlin da, de pleide å dra over til Østberlin. For du kunne dra over en dag, altså du kunne gå over ved sjekkpoint Charlie, og Moran, det var en sånn sjekkpoint, altså sjekkested, hvor du sjekka og gikk over til Østberlin. Så jeg gikk dit alene,
Det hadde vært her, han forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre det. Og der måtte du ha sånn stempel i passet, og så måtte jeg bruke et visst antall dollar den dagen i Østberlin, og så måtte jeg komme tilbake før et klokkeslett. Så jeg gikk over til Østberlin, det var spesielt, jeg hadde jo lest om muren, og hørt om muren, og sett filmer om det faktisk. Så det var spesielt å gå inn i Østberlin, som var helt annerledes enn Østberlin. Det var litt sånn dag og natt, bare sånn brått skille. Vestberlin var jo som Vesteuropa veldig kommersialisert.
med McDonalds og Peppis Pizza og sånn, ikke så mye av det, men i hvert fall nok til at du så det, så gikk vi over et ingemannsland, over 6. Charlie, hvor det var ingenting, kanskje 100 meter, og så over i mer sånn grå gusten bebyggelse, og der så du noen amerikanske soldater, for det var mye amerikanske soldater i Vestberlin, og de tok også dagstur inn i Østberlin,
For å si det sånn som meg, så jeg så noen amerikanske, jeg husker jeg så flere svarte amerikanske soldater i uniform, så jeg så seg rundt i Østberlin en hel dag uten mål og mening, og det var mindre mat i butikkene, det var lengre køer i butikkene, det var mindre å få kjøpt, og så husker jeg at jeg sto i en kø i en butikk for å kjøpe noe yoghurt, for jeg pleide alltid å spise yoghurt, som jeg digget, yoghurt naturell, og det pleide jeg å spise overalt for å smake på yoghurten i ulike land.
Og så sto jeg i en kø i et sånt der supermarked og baka en dame som var veldig sånn litt sånn skjebby, litt sånn stuslut, gammel dame, sliten dame, og så
Og jeg husker jeg hadde Bart, og så tok jeg opp lommeboka for å betale det der. Jeg kjøpte, det var noen epler og noen brød og sånn, sånn svart brød. Og der var det bildet av Robert Redford, husker jeg, i lommeboka. Det var så veldig fint bildet av Robert Redford fra 1970-tid, han så veldig sånn kjekk og fin ut. Så hun fra Øst-Tyskland digget Robert Redford. Det var litt sånn, plutselig så jeg Robert Redford i, altså jeg skjønner det var sånn kulturkorrosjon altså. Men i hvert fall så var det spesielt å være der, og
Det var ikke så sent vi gikk tilbake, men det å være i Øst-Tyskland var helt spesielt. Jeg hadde ikke vært i Østeuropa før, og gikk rundt en dag, og så tilbake over, sjekk på en Charlie. Det fungerte. Og så hadde jeg lest om en flyktning, for det var en amerikansk soldat jeg hadde lest om, som var i Øst-Berlin, eller Øst-Tyskland, på et tidspunkt, og ble forelsket av en dame. Så han flyttet hennes hu, og ble en der. Og det hadde vært en leilighet i over 20 år.
Og mens hun gikk på opp, så var han hjemme. Og mens naboen under trakk opp dassen, for de gikk på do samtidig hver dag, så han levde altså i smug over 20 år i Østberlin, det hadde jeg lest om. Det var like før til jeg hadde hørt noen historier om amerikanere som hadde
Det var litt sånn aura og mystikk rundt det her med Østberlin. Det var et eller annet helt sånn mystisk sted, altså Østberlin. Det gjemte seg da? Det var ikke noe levestandardmessig, men det var bare kjærligheten da? Kjærligheten, ja. Var det også et slags mørkere sted for kreative tenkere og forfattere, at det var litt mer spennende kaféer og undergrunnsstemning der, eller? Ja.
noen som tiltrakk mennesker. Jeg vet ikke, han var ikke der av den grunnen, det var på grunn av at det er dame, men jeg vet ikke, jeg var jo bare rundt og så ikke noe vanlig folkeliv, jeg så bare storbyen, og det var gusent og grått og alt.
smakte vondre, og det var det der kjipe, for å bruke ord som var populært da, livet er for kjipt med Lars Killevold, var en stor hit i Norge litt før. Jeg har lov å si det nå. Ja, jeg bruker ikke ord, men det var veldig sånn kjipt altså. Gusten stemning, men det er klart det hadde noe med vær, det var en januardag, det var 4-5 kulder, det var vind, det var grått, det var sånn fælt, altså ikke noe snø, jeg kom fra snøen i Norge, og Storby, jeg liker jo egentlig ikke Storby om vinteren, for det er ofte fæle, så det var noe med stemningen i Berlin, altså som...
ikke var det noe særlig. Men du fikk ikke klokkesklett om å komme tilbake, det var sånn normen at før det ble mørkt liksom? Jeg mener det var klokka seks. For at man skal ha kontroll på hvem som er... De hadde kontroll, jeg mener det var klokka seks, det kan ha vært litt før, for det var mørkt klokka seks, det kan ha vært før, for jeg var der en del timer, du kunne ikke være i Østberlin, du måtte gå gjennom sjekk på en Charlie før et visst klokkesklett på kvelden, sånn jeg husker det.
Spennende. Men ble du igjen, hvor lenge ble du i Berlin, eller Vestberlin da, før du dro videre? Nei, altså på det hostelet var det TV. Herberg var det TV. Og...
Jeg var i Berlin noen dager og vanket seg med Andy Iversen, og hadde det veldig morsomt, og han planet å dra til Rotterdam. For da skulle han leie en sykkel, så han skulle sykle rundt på havna for å få sin båt over til USA. Så tenkte jeg, kanskje jeg blir med Andy Iversen til Rotterdam? For han var jævlig ordentlig, han er farlig og sånn eldre enn meg. Så jeg prøvde da å få visum til USA, for jeg hadde vært i USA i 2-3-80, men jeg fikk ikke visum til USA.
fordi jeg hadde vært i USA, fordi jeg var redd for at jeg skulle dra tilbake og bosette meg der. Men så tenkte jeg, jeg prøver å få visum til USA i Berlin, og så kan jeg bli med Andy, og kanskje bli med han til Kalifornien, for han skulle hjem til Kalifornien. Han sa, du, bli med meg til Kalifornien, så kan vi ha det moro. Så jeg dro til en amerikansk ambassaden i Berlin, og søkte om visum der jeg kunne komme om morgenen.
så kunne de fylle ut et skjema, så kunne de komme tilbake etter klokka 12 og sitte i kø for å få visum. Så jeg dro om morgenen, stod i kø, fyldte ut et skjema, og de sa kom tilbake etter klokka 12. Jeg kom tilbake klokka 12, satt i kø og ventet, satt og ventet og ventet, og til slutt var det meg og en gammel sjømann igjen. De ble ropt opp en etter en, og de fikk visum. Det var sånne luke, stempel og visum.
Så var sjømannen fremme, han fikk ikke visum, og så var det meg, og jeg fikk heller ikke visum. Fordi jeg hadde bodd i USA, jeg var redd for at jeg skulle dra tilbake, fordi jeg hadde forbindelser og sånn, at jeg skulle bli slukt opp av det store landet, så jeg sa til Jandiv, faen altså, jeg fikk ikke noe visum. Så jeg kunne ikke bli med han til Rotterdam. Han dro dit, og jeg fikk senere kort fra han, han fikk båt og dro over til USA, og han
Kunne du ikke dratt Rotterdam og så videre til London som var planen din da? Jo, men poenget var at jeg satt og så på TV på det hostelet, og der var det VM på ski i Østerrike, og Norge gjorde det bra. Dette er midten av januar 1985, og jeg satt på TV sammen med Andy Iversen, for han digget et norsk løperolba, i og med at han var norsk-amerikaner. Alle gutta satt og så på TV, han fra Palestina og de tyskere av Kanada, så på langrenn på TV. Var det innsproket eller det?
Det var i Innsbruk og Sefelt. De visste ikke hva det var, men jeg forklarer. Det er Norges, det er langene. Så tenkte de, jeg drar til VM på ski. Jeg hiker ned til Østerrike og drar på VM på ski før jeg drar til London.
Og så var det et sted i Berlin, da var det jo en grense ut av Vestberlin, kjørte over den var det jo Østtyskland, så du måtte stå på et bestemt sted utenfor Berlin, Vestberlin, og fikk du hike, så fikk du hike gjennom hele Østtyskland, da fikk du hike ned til Tyskland, eller Østerrike, eller hvor som helst, så jeg sto der og hiket,
Og så husker jeg det stoppet en kar. Han trodde jeg var kvinnefolk, for han hadde en sånn dameakke. Så satt jeg litt rart akkurat da, så han trodde jeg var dame. Og det var en sånn type som så ut som, kan du huske han? Karl Heiss Romninger. Han så ut som han. Jeg trodde han lignet på han. Han var en sånn tysk playboy. Og han hadde en sånn sportsbil, så så han at jeg ikke var dame, så bare kjørte den videre. Så jeg trodde jeg fikk en hike, men han kjørte videre. Men så fikk jeg hike med en lastebil.
Og det var helt suverent. Jeg fikk haik med lastbil helt ned til langt nede i Østerrike, og jeg endte opp i Innsbruk. For der var jo VM bare i sefelt, og jeg tenkte da om jeg bor på et herberge i Innsbruk. Og på herberget i Innsbruk så traff jeg flere av Australierne,
blant annet er dames med Tracy fra Brisbane. Hun skulle snart hjem til Australia, så hun sa det, skal hun til Australia? Kom til meg, så besøk meg. Hun er Tracy Sivero og var to år enn meg, og hadde vært og besøkt noen slektinger, for hun var italiensk etter, hadde vært og besøkt noen slektinger i Italia, så hun kom opp til Innsbruk for å være på en skiferie. Jeg pratet med hun på vei opp til...
På toget, vi tok lokalt og gå opp til sefelt for å se lagrenn. De tror jeg, og den ene dagen hadde jeg med sekken. For jeg tenkte, nå skal jeg overnatte opp her. Jeg sjekket ut av hostelet, eller sa jeg kommer kanskje tilbake. Tok med sekken, ganske lett sekk, og såpose. Men det som var moro, oppi der så traff jeg folk fra Brummendalen.
Jeg traff jo tre brummedøler som var på VM på ski. Og en av de første jeg så, det var Gunde Svan, som drev og staket med en stav. Så jeg så i Vegard Ulvang, jeg kjente ikke da, jeg kjenner noen jeg kjente ikke da. Og så traff jeg Rolf Hovden, som var kommentator i NRK. Jeg traff masse nordmenn, for Sefelt er jo en liten by, og de fleste tilskuddene på Langrenn var jo nordmenn. Det var jo ikke så mye folk som så Langrenn, og her var jo skjøyterevolusjonen i Langrenn. Det var da Tobergskjøytinga begynte for fullt.
Så jeg traff masse nordmenn, jeg traff tre brummedøler, sto sammen med tre brummedøler og så på stafetten for herrer, og Norge vant Ove Øvner i rykka, og gikk fra Italia, og da sto nordmennene og grein, husker jeg, og da var det norsk radiosending med Håkon Brusvind og Bøgl Lillien, og det var noen som hadde klart å få radiosendinger på tribunene blant de nordmennene, var på norsk, skjønner du det? De hadde norsk radio, så vi hørte norsk radio
Da gikk hele norske, det var herrestafetten. Etter stafetten gikk alle nordmennene bort i tog til Bjørgen Lillien, kommentator i NRK, legendarisk kommentator.
Og han kom ut på verandaen og sto grein og tok opp mot hyllelsen fra nordmennene, for da valgte Norge stafetten i 1985 for Herre i Sefelt. Det var jævlig moro altså. Fantastisk. Og da var jeg sammen med noen Frode Dalseng, Tom Søgaard og en som heter Sunde fra Brumdalen, de var der. Tre karer fra Brumdalen, det husker jeg var der. Det var morsomt, de var på tur altså.
Dalsing og Søgaard var jo journalister, og Sunde var bare ivrig. Han stod grein, husker jeg. Han var så lykkelig at han greid over at Norge vant stafetten. Han bodde litt overfor oss. Det var fire unger, og han var foreldre til de unge der. Og så den ene kvelden faktisk overnatta opp i Sefelt, for jeg hadde bestemt meg for å prøve å sove oppi der.
Og sov i såposse utenfor en barnehage. Jeg tok råd fra en nederlander jeg traff i baselår før, og må overnatte utenfor en barnehage under et sånt der barnelekehus. Og der sov jeg. Så tenkte jeg, jeg må komme meg til London, jeg kan ikke drive og gjete rundt her. Så jeg ble med en del av de nordmennene ned til München, for det gikk tog fra...
innsprukt i München. Sa du hvorfor ikke du ble med Tracy? Nei, hun hadde vært og besøkt slekningen sin i Italia og var på skiferie. Hun sa det at hvis du er i Australien som du kommer til å besøke meg og jeg fikk adressen og telefonnummeret så hun bare pratet med meg på toget opp til Sefeldt og hun var på herberget. For hun var sammen med
Samme type der, broren sin tror jeg, det var noen sånne tur, sånn jeg forstod det, det var noen familie, altså hun var italiensk etter, faren var italiensk, og de hadde besøkt søskenbarnet sin i Italia. Men hun bodde i Blispen, og bare kom og besøkte meg i Blispen, sa. Men i hvert fall så ble jeg med de her nordmennene ned til, tok tog ned til München, og så overlatt jeg på et herreberg der,
Og da husker jeg, jeg tok toget ut til et sted for å haike fra München, og da var det nordmannen som så flagget mitt, for jeg hadde fortsatt flagg med meg, og han sa du må gå dit, for da har ikke tippet han. Det var om morgenen, tidlig om morgenen, så tenkte jeg nå haiker jeg mot Paris, for jeg hadde planen å haike mot Paris, der hadde jeg vært, men året før hadde haiket jeg sammen med en gærne fransk mann på vei til England der jeg skulle treffe broren min. Så jeg tenkte nå haiker jeg mot Paris,
Og hvis du ser på kartet, så er det ikke så... Det er et støkke, altså. Jeg vet ikke om det er 1000 kilometer, men jeg regnet ut senere den dagen at jeg hiket nesten 1000 kilometer den dagen der, altså. Men jeg fikk hike. Jeg fikk ganske lett hike. Og på et eller annet tidspunkt i løpet av den dagen der, så endte jeg på en motorvei i Frankrike, eller Tyskland, hvor... Altså, jeg hadde ikke noe kart.
Jeg hadde den boka om ungdomsbegri i Europa, der var det noe kart, men jeg hadde ikke noe ordentlig kart, men det var kart i biler, så i hver bil kunne jeg sitte og se på kartet hvis jeg ville. Alle hadde jo kartbok og kart, så det var ikke noe vanskelig sånn, men det var jo veiskilt. Men på et tidspunkt i løpet av dagen så fikk jeg problemer, for da kom jeg på en vei hvor det nesten ikke var noe trafikk, og det var i Tyskland, men det kom noen politibiler, eller en politibil som kjørte meg videre. For det var jo forbudt å haike på autoban, så jeg sto og haika på autoban, og det er forbudt.
og så var jeg et sted i Frankrike jeg kom over til Frankrike og der stod jeg et sted hvor jeg ble veldig pessimist for der sto det sånn haikegraffiti på autoverne på populære haikesteder så sto det alltid haikegraffiti hvor folk skrev inn navnet sitt når de hadde vært der og hvor lenge de hadde ventet og sånn kanskje var det het og sånn som jeg sa før og da kunne du lese på det og da var jeg et sted i Frankrike hvor en av dem hadde ventet to-tre dager stod det hvertfall jeg vet ikke om det stemte men jeg fikk haik
Og det jeg merket da jeg kom inn i Frankrike var at da begynte det å lukte parfyma av mannfolka.
I Tyskland så lukta det øl av mannfolka, og fordi de drakk øl, enten noen drakk det mens de kjørte, eller noen drakk før de hadde kjørt, og noen stoppet å drakke øl underveis og kjørte videre, mens jeg satt og ventet. Jeg husker at jeg fikk haik med en kar i Frankrike som lukta veldig parfyma, og det var en sånn type som jobba med klær, så han var en sånn motodesigner etter sånt, men i hvert fall Paris, jeg nærmet meg Paris, eller Paris, Paris, så hvor skal du Paris? Så jeg, Paris, jeg kunne ikke fransk, og den siste jeg fikk haik med var en
marokkaner eller araber, som kjørte meg helt inn til Paris, og det var helt eventyrlig. Men da er vi om natta, klokka var over, jeg tipper noen rundt halv ett, om natta er det tolv halv ett, og jeg sa, kjør meg til Triumphbun, sa jeg. Hvor skulle jeg? Jeg kunne bare, jeg sa Triumphbun, det jeg ikke tenkte over var at der er det masse trafikk, vet du. Så han kjørte meg dit, og det var fortsatt mye trafikk om natta, og jeg gikk av der, eller i nærheten av Triumphbun, og det var jo bare tull å gå av der, så jeg hadde ikke nær gjøre, og
Da nok en gang kom det en politibil, for da var jeg rundt der med ryggsekk og hvit norsk damejakke og en sånn bukse som var høyete. Og de kjørte meg til... Det var forbudt å hike der også, klart. Det kunne ikke hike der. De kjørte meg til et ungdomsberget i nærheten. Men det var stengt. Og det lyste i et vindu. Jeg tenkte, jeg klatrer i en vindu. Sånn jeg hadde gjort i Roma året før. Jeg klatrer i en vindu, for det var ikke så langt opp. Så jeg...
palma sekken opp, det var bare et par meter, og klatret vinduet, og det var i dusjen for damene på herberget.
Der var det en svensk dame som akkurat hadde dusjet, som het Gunilla, og hun skrek. Jo, jeg er nordmann, så jeg er fra Norge, for jeg hørte at hun skrek på svensk. Hva faen skrek jeg eller noe sånt på svensk? Og hun het Gunilla. Så vi ble kamerater, og hun var født i 1961, var fra Stockholm, kom fra Spania. Hun var faktisk på haiketur alene, spesielt hun hadde haiket alene.
i Spania, eller vært i Spania, og da hiket opp til Paris, og var egentlig på vei til å hike hjem til Sverige, så lurer jeg på om vi ville være med å hike til Stockholm? Nei, sa jeg, det ville jeg ikke. Jeg vil ikke dra til Stockholm nå, for jeg har jo vært, jeg kommer fra Tyskland, jeg har vært i Norge, jeg har vært i Sverige, jeg kan ikke dreve å dra tilbake når jeg skal til Australien, så ja, men vi hiket sammen ut av Paris, og det var dritlett å få hike. For hun var sånn, ja, sånn svenskblondine, vet du, og hadde sånn, husker jeg, sånn, ja,
så veldig sexy ut på avstand i hvert fall. Og vi fikk haik med to damer først der. To damer, og vi kom inn i Nederland, eller Belgia og Nederland, og vi endte opp i Amsterdam.
Og da spurte jeg en gang til, vil du være med til Stockholm? Jeg hadde lyst, for hun var veldig ordentlig, men jeg kan ikke dra til Stockholm nå. Det ble helt feil. Jeg må til Australien eller London for å komme til Australien. Var det litt kjærlighet innen der, Olli? Nei, men det er en dame som jeg likte å ha hengt sammen med. Hun var veldig ordentlig. Hun hadde bodd i Norge, for hun hadde vært fisker i Lofoten. En jævlig driftig dame hadde vært fisker i Lofoten. Hun jobbet med Lofotfisk eller på noen mottak oppi der.
Og hun hadde vært i Oslo og sett den der eneboeren, eller utliggeren som bodde ute, han nordlendingen som het Bjørn, som bodde i en sånn høl i bakken ved Blindern, som senere ble kalt, jeg skrev senere i en artikkel om han, for jeg begynte på Blindern høsten 1985 å studere, og så han bodde i et høl oppå der, han sov i høl, og han gikk frem og tilbake silengs. Han fortalte hun om, jeg hadde aldri hørt om han, han ble kalt Johannes Døperen, og Blindern trollen ble han kalt. Han hadde jeg aldri hørt om, men hun snakket om han, for hun hadde vært i Oslo,
og bodde i Lofoten og fisket og jobbet på mottak og vært i Oslo og sett blindern-trollet som jeg aldri hadde hørt om. Hadde sanset for sånne ting, altså hun gnilla. Jeg fikk noen brev senere, en veldig artig dame, hvis jeg hadde hiket opp til Stockholm, for hun hadde tenkt å vurdere å dra til Australia, sa hun,
Så jeg tenkte å haike hjem, være litt i Stockholm Og så ordne ting Og så dra kanskje på jordomset Jorda rundt ble det, var det vi planla, sa hun Men jeg tenkte jeg kan ikke stole på, jeg vet ikke hvordan det skjer Så jeg hadde hørt at båten Hun haika videre Alene oppover Fikk haik med en gang Skrev av senere og kom til Stockholm Etter et par dager Så jeg tok toget til et sted som heter Håkfanholland
det er hvor ferget går til England jeg måtte ta ferget til England og det er jo litt utenfor, det er ikke Amsterdam det er utenfor Hock van Holland og der der traff jeg en kar bare en sånn type som hadde hørt om og lest om, hadde vært sånn engelsk sånn
Han drev å smugle av dop, sa han. Han hadde LSD i skoene, han hadde sånne der høl på herren. Han sa han smuglet av dop, han var sånn der engelsk arbeiderklassgutt som snakket sånn der engelsk som nesten ikke jeg skjønte, sånn der skikkelig østkantengelsk. Sånn filmkarakter, på sin måte larger life. Han hadde mistet flere tenner, han var noen år 20 år, han hadde flere...
som var borte og var veldig tynn i ansiktet, tynn i kroppen og alt han sa var morsomt og han tullet hele tiden og han så ut som en sånn rascal som det heter på engelsk, en røver han underholdt meg med historier hele kvelden for vi ventet på fergen det var veldig få folk der som skulle over akkurat den kvelden for det var nattferge over til vi tok den billigste over til England så han ble faktisk stoppet av tollen og fikk problemer fordi han hadde med seg noe dop
Så han var jo sånn type som hadde vært i Nederland for å kjøpe dop, for det var veldig mye smugling mellom Amsterdam og England. Så han ble stoppet i tolden, kom ikke inn, i hvert fall ikke med en gang. Men da kom jeg til London, og der tok jeg ham på et herberge der også,
Og traff blant annet en australer som gikk med sånne badesko, husker jeg om vinteren, jeg gjorde inntrykk av at han gikk med badesko om vinteren, og snakket sånn her i Grema i TV's Going Right, yeah, come from Australia, yeah. Og så gikk jeg til et sted som heter Trail Finders, for det var et reisebro hvor du kunne kjøpe jorda rundt på lett for masse ungdommer. Så jeg gikk dit, og der kunne du kjøpe en jorda rundt på lett for cirka 1000 pund.
Eller du kunne få helt ned i 800 pund, men litt avhengig av hvor du skulle igjen. Så jeg dro dit, og der satt det folk sammen med sånne damer som satt og skreddeskydde, gjorde jeg rundt på letter, så jeg husker jeg satt ved siden av en kar, han skulle til Burma. I'm very keen on Burma, sa han. Han var litt stratt i Burma, en type som skulle til Burma. Han så ut som han hadde Leon Latex i
Jeg husker han lea latex i Tramteatret. Han så ut som Anders Rogg, han skuespilleren og musikeren. Han så ut som sånn, han skulle til Burma. Men jeg skulle jo her rundt, fordi jeg ikke hadde fått visum til USA, så tenkte jeg å gjøre et nytt forsøk. For da man spurte, vil du dra om Kanada eller USA, for jeg skulle til Australia. Jeg drar med USA, så jeg må prøve å få et visum først. Jeg må komme tilbake i morgen, så jeg får høre om jeg får et visum. Så jeg dro til amerikanske Amazon i London,
Og samme rutin der, møtte på morgenen, fyller ut et skjema, kommer tilbake etter klokka tolv. Jeg gjorde det samme, og kom tilbake og ble sittende lenge og ble råpt opp, og så spørte de «Ja, men du har jo søkt en visum i Norge».
Du har søkt en visum i Berlin. Du har fått avslag. Hvorfor har du fått avslag? Hva er det som er gærent med deg? Det er ikke noe gærent med meg, så jeg har bare lyst til å være litt i USA, for jeg har bodd der og sånn. Ja, men det må være noe gærent med deg, sa hun også. Ja, og du er 19 år, du kommer til utlandet. Så jeg fikk altså avslag der også. Så da jeg kom til Trailfans neste dag, så sa jeg, jeg har ikke fått noen visum, jeg må rett og slett dra om Kanada. Men...
Så sa dama, du kan stoppe på Hawaii, for at der kunne du stoppe, betydninger at flyet kunne lande på Hawaii, hvis jeg fløy videre på direkten fra Hawaii. Det er jo USA, vet du. Så jeg fikk en bilett som gikk fra London til...
Vancouver, Hawaii, Fiji, Australia, Indonesia, Thailand og hjem. Det var en julelundepillett i 1985 som kostet 850 kroner, altså mellom 9-10 000 kroner. Og det var jo råbillig, synes jeg da. Var det som premiss at du må hele tiden reise vestover?
Ja, og så kunne du velge dator. Det var innen et år, og du kunne forandre datorene. Så det var veldig fleksibel. Du kunne bare ringe en telefon, og det var veldig fleksibel. Det var ikke noe datasystem for meg, men jeg kunne bare ringe. Det var dritfeksibel. Finns det nå? Jeg vet ikke, men det fantes da. Det var innen et år. Det var helt suverent. Jeg hadde jo penger på konto. Jeg hadde spart opp, så jeg hadde jobbet. Og gikk på flyet, og første stopp var det mellomlandet i Calgary.
men jeg fløy videre til Vancouver for det var en fin by jeg hadde hørt på flyet der så traff jeg en kar eller vi satt ved siden av en kar som var fra Stavanger som studerte oljebusiness han var student på UBC altså University of British Columbia kom til meg sa han kom til meg
Så jeg dro dit og snakket med ham, jeg vil ikke bo der, jeg vil ikke være der, jeg husker jeg så det var mange asiatere på det universitetet, masse asiatere, og han var fra Stavanger og studerte der, og var sånn gluping, jeg lurer på om det er med doktorgraden eller noe sånt, PhD, altså han var en supersmart type, som jeg var og besøkte på universitetet, men jeg tenkte at jeg vil ikke bo på et sånt dorm, så jeg skaffet meg et rom, jeg dro først til et herberg og fikk et rom på et herberg, som også var ganske lite befolkning, for det var i alvar, vi er slutten av alvar,
1985. Og blant annet var det en del sånne sesongarbeidere der, sånne såkalt fruit tramps. Folk som plukket frukt på forskjellige steder rundt i USA var der. Og så var det sånne birøktere, det var flere typer ulike sesongarbeidere som bodde på herberget, som jeg snakket med. Og dette lå ganske langt utenfor byen. Jeg tror det lå nesten en mil unna sentrum.
men hver dag så gikk jeg inn og frem og tilbake, for jeg likte å bevege meg, og var døgnvild som faen, så jeg måtte våkne over tidlig om morgenen, så hvis jeg begynte å gå klokka fem, så var jeg i byen klokka, hvis du skjønner, så jeg gikk altså frem og tilbake til Vancouver hver dag, i en uke, gikk flere mil om dagen altså, det var en sikkert fin by altså, yes.
Men det var kaldt og jævlig, og det var mye vind der. Mange som syklet, husker jeg. Og det var første gang jeg merket hvor mange Vietnam-veteraner og hvor mange hjemløse det var i USA. Jeg var i Canada. Hvor mange hjemløse det var på gateplan, som gikk rundt med... Jeg snakket med flere, for jeg spurte, er du hjemløs? Ja, og en del av dem var Vietnam-veteraner, selv om de var i Canada. Og da hadde de gjerne en sånn bag, eller ryggsekk, altså du så at det var hjemløse.
De hadde jo mye klær og så ut. Men selv om vinteren, husker jeg, så var det mange som syklet i Canada. Det var overraskende, for i USA er det få som sykler, men her er det mange som sykler. På Herberget bodde det en tysker, og det var litt av en type. Han skulle nemlig utvandre til USA. Han hadde stikket fra militærtjenesten i Tyskland, og skulle stikke av fra den. Han var i Vancouver. Planen var å ta bussen over til USA.
og utvandrer og forsvinner der og bosetter seg og emigrerer til USA. Han rømte unna militæren. Militærnektaren i Tyskland var det militærtjeneste på ett eller halvandet år. Han ville ikke gjøre siviltjeneste hvis du kunne gjøre det. Han hadde med en gitarre.
Han var sånn drømmer, for så sværmer han så ut som en kar i Brummedalen, eller på en næs som heter Lars Ulleberg, en fin rødmusse type med høye kinben, så ut som en norsk bondegutt. Han var fra Tyskland, hadde gitar og spilte gamle Creedence-sanger og Stare into Heaven, han kunne på gitar, og han hadde satt seg på å slå seg opp som gatesanger i Kalifornia. Han var sånn skikkelig drømmer også. Han vanket sammen der,
Så det var sånne typer som bodde på herberget som pratet, men det var lite folk der altså. Og i selve Vancouver var det masse gatesangere. Jeg pleide å gi penger til gatesangere, jeg hadde ikke noen særlig penger selv, men jeg pleide å gi dem, og så gikk jeg på kino. Jeg var døgnvillig, og der var det døgnskino. Så jeg begynte å gå på kino om natta, de første nettene var jeg på kino. Jeg var helt ødelagt døgnrytme. Så jeg gikk på kino om natta, og da var jeg på...
På en bestemt kino, og det var kino 12 ganger i døgnet, og om natta var det en type som pleide å gå dit, en sånn feit kar som satt og spiste popcorn, og så sovna han. Så det var meg og et par-tre andre som gikk på de samme forestillene hver natt. I hvert fall tre netter var jeg på kino der. Har du vært på kino om natta? Jeg har vært på en sånn nattkino på 23, det er vel det seneste jeg har vært, tror jeg, sånn 23 kino.
Klokka to var jeg og to og fire. Det har det ikke vært. Det befinner seg i Norge egentlig. Jeg tror ikke det er noe marked for det. Jeg har vært på nattskino i Oslo, og jeg var på Hama på nattskino på Elvern. I hvert fall ikke nå i disse dager. Nei, nei, nei. Men i hvert fall før var det akkurat en flerkino bygge her i Vancouver, så var det kino hele døgnet, 12 forestillinger i døgnet, og der var det noen som var og sov, vet jeg. Men det gikk jo vakter.
så du så til at det var ikke hjemløse som skulle være der han er en av de syke han sovna, det gjorde jeg også flere ganger men det var vakter som passet på at folk ikke brukte det som soveste men du måtte uansett ut andre hver time og da måtte du kjøpe ny bilett så hvis du kjøpte tre biletter så var det jo ganske dyrt jeg husker jeg lukta av popcorn om natta og film om natta
Det var... Følte du deg ensom da? Ja, jeg gjorde det. Jeg følte meg ensom, for jeg var... Jeg følte meg ensom, ikke sånn ensom-ensom, men sånn alene på tur i verden, hvis du skjønner. Og jeg husker, da spiste jeg sjokolade, for det gjør jeg ikke nå. Ja.
da spiste jeg en sjokolade som het O. Henry. Det var den beste kanadiske sjokoladen jeg visste om, den het O. Henry. Så jeg spiste flere O. Henry hver eneste dag, og jeg hadde jo veldig høy stoffskist som 19-åring, og jeg gikk jo et par mil, og jeg trente litt også, jeg trente litt styrke og sånt, for på reisen, og det nevnte jeg ikke før, jeg drev og trente mens jeg var på reise, jeg tok armhjelminger, og litt sånn mageøvelser, og jeg løp. Så det var da jeg gjorde sånne korte joggetur og sånt, og så var det mye trening å gå med ryggsekk og sånt, så jeg holdt meg i form, altså...
Det var ikke så mye trening som var trening, men jeg gjorde litt øvelser på herberget. Det var flere som gjorde det, altså. Hentet jeg og gjorde sammen noen andre. Men i hvert fall så var jeg i Vancouver en uke, og det er dritsinn by, men det var jo helt uplanlagt sosing. Og jeg ventet, og jeg skulle videre, for jeg hadde sagt at jeg skulle være der en uke, og så var det Hawaii neste.
Der stoppet vi bare noen timer, for jeg hadde flyblet dit til Fiji. Altså Fiji er en øyegruppe ute i stillhavet der. Og når vi landet på Hawaii så var det varmt. Og vi hadde følelsen at varmen sto på. Men når vi kom til Fiji så hadde vi følelsen at det var i Bastu. Det var så jævlig fuktig, vet du. Og kom til et sted som heter Nandi.
Nandi. Der landet vi i flyet. Det var noen få som gikk av, ikke mange. Det var ikke mange som var der. Jeg gikk av, og det sto noen indere som var taxichauffører som tok med folk som kom der. De gikk av en 5-6 såkalt backpackere, blant annet en svenske som het Mats Karlsson, som jeg hadde blitt kjent med på flyet. Han hadde rødt hår, så vi dro sammen til en sted der.
På en sånn herberg er det veldig fint å være der. Jeg har noen bilder av det også. Da møtte jeg en danske som het Max B. Hansen, som tok bilder. Så vi var på en sånn herberg, det var veldig fint på Fysio. Det var spesielt, det var ikke planlagt, men jeg tenkte at jeg stopper hele der, fordi jeg ikke kunne komme til Hawaii eller USA, så stopper jeg på Fysio altså.
Var det veldig mye badmatt? Hvis du har lyst til å gå i land eller være i Fiji noen dager, så kan du bare gjøre det impulsivt? Ingen problem. Så kunne du forandre. Hvis jeg var en uke i Fiji, så kunne jeg si til fysikkappen, nå vil jeg være en uke til, eller en måned til. Det var ikke noe problem. Da bare ringte jeg og sa, det var et nummer du hadde, og du kunne også si det på flyplassen, sånn det var der i hvert fall. Men Fiji var jo, jeg husker jeg kom dit, så sto det...
Jeg tenkte at nå er jeg i stillhavet her, det er helt annerledes, men det var jo ikke det. Jeg husker jeg satt i den bilen med de inderne, for det er mye indere på Fiji. De er jo innvandrere, de er importert som arbeidskraft på sukkerplantasje før, tror jeg. Så jeg tror at halve befolkningen var indere, og de drev businessen. Indere var kremmere i sånte klokker og forskjellige sånne. Hvis du gikk ned over gata, så ble du preiet av «Hey brother, hey brother». Indiske kremmere var det overalt.
Så jeg husker jeg kjørte den drosjen sammen med, vi tok drosje, for det var heller billig drosje til herberget, for de var og hentet folk hver dag. Og da husker jeg det stod breakdance på en vegg der. Tenkte jeg, for det er den samme type graffiti som vi hadde sett i USA.
Da jeg bodde der så Graffitien fra USA Storby USA Spredet seg til Fiji tenkte jeg Altså Kulturen var jo lik På noen måter overalt Men det som var spesielt på Fiji Var at Folk er så kraftige Infødte er så kraftige Altså jeg har aldri sett så kraftige mannfolk For så vidt Og damer som på Fiji Altså De så Enormt Altså
muskuløse og ekstremt atletiske typer. Og mange gikk barbeint, og jeg husker at jeg gikk bak, jeg finnes ikke annet dame der, som jeg tror brukte 45 med sko, og for hvert steg hun tok, så gravde stortåa sånn der i djup grop i sanda. Sånn der skikkelig grov dame, 1,80 og sånn, og karen var skikkelig grovbygd, så jeg hadde aldri sett så mye skogsforskning
grovbygde, kraftige atletiske folk, men de var veldig rolige. Og de sa bola, bola, bola. Det betydde alt bola, bola. Det var rolige folk, ekstremt avslappet. Så på herberget der, det var sånn åpent herberget, husker jeg der så jeg firfissel på veggen. Da kom vi til tropen, og så her var det firfissel på veggen som krøk på veggen. Så spurte jeg en amerikaner der,
Han var fra Kalifornien. Han var 1,95 lang. Så spurte jeg, er det farlig? Nei, sa han. Han kom hjem fra Australia på vei til USA. Det er ikke noe farlig, sa han. Det krøp masse firfiske og sånne små ting rundt på veggen, men de krøp og gikk opp i senga, tydeligvis. Jeg merket aldri. Slanger og edderkopper. Det var slanger her, ja. Jeg så blant annet en sånn sea snake ved
for jeg var jo ganske langt ut i havet en dag, for det var sånn flo og fjerde, så kunne det gå ganske langt ut, og jeg gikk ut, vasset ut for å se, nysgjerrig, og da var det en sånn sea snake som svømte forbi. Den var visst giftig. Så det fikk jeg høre etterpå, men jeg var jo ekstremt naiv, og ikke noe, var ikke redd noe, tenkte ikke noe særlig over sånt, for jeg hadde ikke noen erfaringer som gjorde at jeg kunne bli redd for sånt. Men maks behansen er, vi tenkte, når vi først er på fis, vi kan ikke bare være på hovedøya,
For der var hovedøya. Vi må dra ut til en liten øy. Og vi visste at hvis vi dro opp til en liten by der, så kunne vi få en hovedstad etter Suva. Har du vært på fysi? Nei. Hovedstad etter Suva. Men så dro vi opp til en by på enden av øya der,
Hver eneste uke gikk det båter ut til de småhjulene. Det hadde vi fått høre. Så hvis vi dro dit, så kunne vi på en lørdag sikkert få haik eller få sitte på med båt. Vi dro dit og spurte litt rundt i havna, så fikk vi sitte på med båt. Han sa du kan sitte på her, så vi betalte litt penger. Han var fra Eiritaøy, han var fisker, hadde med seg masse folk som var for å kjøpe ting på Hovedøya, for det hadde vært orkaner. Så masse sånne
masse sånne brødfrukter og sånne avlinger har gått i helvete delvis, og det var veldig lite avling på en hel ting, så de måtte kjøpe mat på hovedet av de som bodde på en mindre øy. Så vi dro dit og fikk, jeg og han Mats Karlsson, og det var en liten fiskebåt med masse folk, helt overfylt, og en båt bak hvor det hang på flere folk
Det som jeg skal fortelle nå høres helt surrealistisk ut, men jeg kan ikke fortelle sånn at det som jeg hører på og skjønner hvor det var, men det var kanskje noe av det verste jeg har vært med på hele livet mitt. For vi kjørte båt som var forsinket. Hovedbåten, den hadde plass til kanskje 15-20, og det var minst 40 der. Pluss at det var noe som var bak, og så var det masse bagasje og mat og sekke med ris og sukker og sånn, kaffe, salt, og...
På båten var det sånn høl, så du kunne nesten trokke gjennom, så det var skikkelig dårlig standa på den båten. Vi kjørte utover, og du ble jo jævlig forsinket, så det ble mørkt.
Og da er det mørkt altså, dritmørkt Og det var relativt store bølger Og han Sorro heter han typen Sorro heter han typen som var kaptein Sorro, ikke Sorro som han er med C Men Sorro med C-S Så vi spurte noen å komme frem Og så begynte de å kaste ut fisk Vi hadde noen fisk som de hadde spist Vi så jo hager, vi så jo hager som svømte For de kastet masse fisk
Vi så jo sånne hargfiner rundt der, og det er ikke kødder engang. Og så ble det mørkt, og når vi kom frem, ja, snart sånn. Og vi visste jo ingenting, det var helt mørkt altså. Og jeg og Mats, vi var jo de eneste skandinavene her, og det var bare innføtte. Og så kom vi frem til øya, det hadde gått, jeg vet ikke hvor mange timer, men det hadde gått ganske, vi hadde hverandre også, vi var usikre på hva som skjedde, så vi tenkte, de er jo innføtte, de må vite hva de gjør. Men jeg ble litt sjøsjuk, og det var sånn vagging og sånn, og så kom det en båt ut,
kom en kano ut på øya der. Og det var den øya vi skulle til. Det var en motobåt, altså. Det var ikke en seilbåt, men en gang så streiket motoren. Det var en liten periode hvor motoren streiket, så vi måtte dra i gang motoren og mekke litt og sånn. Det skjedde. Og senere, vet du, så husker han Tormod Bjerke han jeg traff, han på Kreta. Han døve som var fra Norge som reiste rundt i verden. Han hadde vært på Fiji mange ganger.
Han fortalte meg senere at han hadde vært med et forlis på Fiji. Han hadde vært med et forlis, jeg tror fra den øya der, på vei inn til hovedøya. Og da lå de og holdt hverandre hendene i havet. De lå i havet før de ble plukket opp på en annen båt, så det skjedde jo forlis. Det kunne ha skjedd forlis, altså.
Hadde det skjedd i mørket, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Men lå holdt hverandre i vannet? Han fortalte sånn at båten sank, og så lå de holdt hverandre i vannet for å holde sammen. For flyter liksom? Ja, sånn forklarte han meg på døvespråket. Han overlevde i hvert fall. Men på den båten ut dit...
så var det masse damer og masse unger som tenkte at hvis noen går med så vil i hvert fall de kanskje gå med før meg jeg har i hvert fall bedre lyst til å overleve enn unger på fem år for det var masse unger og damer der og nesten ikke noen mannfolk fordi damene dro til øya for å hovedet var for å kjøpe sånn var det kom frem til den øya vi skulle og det var en kanon som padlet ut og så ble vi med kanonen inn for båten la jo til litt ute der og så skulle vi bo så han kapteinen han het Sørro
Jeg har bilder av det her. Han hadde ni unger. Han bodde i en strøyte, akkurat som jeg trodde han hadde ni unger. Og en av unger hadde en betennelse i øyet. Så nå skrek jeg latter, og vi måtte ligge i en moskitonett. Men han kom til meg og sa han hadde ni unger, men han var 11 personer før. Han hadde likevel et lite kott hvor vi kunne ligge. Så vi så på gulvet. Det er en hytte sammen med ni unger og en far og en mor.
Han var veldig religiøs, han så ro. Han hadde en sånn der arp på ryggen. Det var bittet haig en gang, så han hadde sånn. Vi spurte, er det noe haig? Nei, ikke noe særlig, sa han. Han hadde et arp på ryggen, sa han. Så der måtte vi også, skulle vi være med de innfødt og bygge et hytte, for det å bygge et hytte var en jævlig fin øye. Det var en sånn sydavshøy, og i nærheten av den øya, så var filmen Blue Lagoon tatt opp. Og
Og den hadde jeg sett på Kreta året før, med Brooke Shields da jeg kastet opp etter å spise suvlaki på Kreta. Så jeg hadde hørt, jeg hadde jo sett den, og Brooke Shields var jo litt sånn sexsymbol, det var jo min årgang også. I min generasjon så var Brooke Shields den heteste dama på den tiden der. Hun spiller fortsatt film, men også
Da var det sånn, Dathias Cindy Crawford, eller Dathias, jeg vet ikke hva man skal si, men Hjemme Andersen. Ja, og så den filmen Blø Gunn var tatt opp på en øy litt lenger bort, i øygruppa som heter Yasava-gruppen. Det heter Yasava-gruppen dette her. Båt ut fra hovedøya til Yasava-gruppen,
Og så pekte de på øya hvor det var tatt opp. Det visste de innenfor at det var en stor sak at det var tatt opp en holderfilm der. Men i hvert fall så var det... Jeg kunne løpe der. Det var store åser, men det hadde vært en syklon like før. Så avlingen hadde gått i helvete, og de hadde lite mat. Så maten bestod stort sett av kokosnøtter,
Til frokost fikk vi kokosnøttlapper, så fikk vi noen pannekaker og grøt, og så drakk de noe som het kava, som var en drikk hvor du ble nummen i beina, og så sa de bola, og så klappa de tre ganger, bola, bola, kava, bola, bola. Så måtte vi være med de her gutta, jeg og Mats B. Karlsson. Han hadde rødt hår, men så ble det jævlig solbredt, for jeg var ikke noe opptatt av å bli solbrun, for jeg blir litt dritlig solbrun. Han var rød i håret, så han hadde lyst til å bli solbrun.
Så han lå og sorte seg uten krem, og ble sikkert svindet på ryggen, for han sovna på magen en morgen der. Han fikk sånn løs hud på ryggen, så jeg kunne ta armen min under huden. Nei, fy til helvete!
Mats, svensker. Jævlig artig. Første gransk forbrenning, eller sånn? Han var en jævlig lortet kar, og var svensk, hadde rødt hår, var fra Gøteborg-kanten. Men i hvert fall så ble vi dårlige av maten der. Så vi begynte å kaste opp, eller ikke kaste opp, men vi fikk mageproblemer altså.
sikkert fordi vi spiste jo rå fisk og sånn, det var fisk og litt ris, men mest kokosnøtter gikk i der, samme hver eneste dag, og så skulle vi være med å bygge hytta, for at det skulle lages en sånn forsamlingslokale, ble det sagt,
fra det øyet her. Og 20 mann folk dro dit, der var det 19 mann som lå og slapp av i sola, og en som jobbet litt. Han jobbet en time, og det var hele dagen arbeidstaket, så lå de og pratet og fortalte historier. Så det var ikke noe særlig jobbing der. De slapp av, og de hadde ikke noe jobb. Sånn var livet der, så fisket de litt. Sånn var det på Fiji i 1985, hvertfall på nøyet her. Men så tenkte jeg, vi orker ikke å være her, for at...
Vi følte oss som fremmede. Det var flere landsbyer på den øya. Vi gikk rundt og jeg hadde lest Skatten på Sjøroverøya, hadde lest Myteri på Banti, så jeg hadde lest bøker om folk som var på Snøyjysk. Det var noe romantisk for meg med å være på en synasøy, men så skjønte jeg at dette er egentlig... Jeg hadde lest boka til Thor Heydal, Akevake, eller den der øya... Ikke Akevake, den der øya. Der var den her på...
Det var på 30-tallet han var på Sydhavshøi, Thor Heyerdahl, og skrev bok om det. Jeg hadde lest masse bøker og sånne ting, så jeg hadde en sånn romantisk syn av hvor han var på en Sydhavshøi. Det var ikke noe særlig ordentlig å være der. Vi bodde i et stråytte med 13 personer, og det var egentlig ikke noe særlig ordentlig. Vi tenkte vi må komme oss bort herfra, for vi følte oss gjester. De var veldig greie, og vi ga dem penger. Vi spurte ikke om vi ga dem penger, for vi tenkte vi må betale for oss.
Så kom et sånt cruise ship, vet du hva jeg sier? Det kom et cruise ship. For det kom et amerikansk cruise ship som var innom, og de kjørte mindre båter inn for å se på og ta bilder av de innfødte som de drev med sånne der... De hadde sånne skuespill hvor de tok bilder av de med sånne basskjørt og drev og dansa. Det var sånne innfødte, ikke sånne på Haiti, men sånne som det var på Fiji. Og så gikk de litt rundt og sånn, og så spørte vi... Kapteinen var over landet der.
Så spørte vi kapteinen, han hadde en sånn hvit uniform og sånn hvit lue, husker jeg. Så sa jeg til han kapteinen, eller ja, Mats sa det, at vi er nordmenn og svenske, og skal du komme oss herfra? Kan ikke vi bli med båten? Nei, det var ikke lov til å ta med folk og sånt, det var flere som han spørte og sånt, så han kjørte rundt på øynene, så det var flere som han spørte. Vi lå til å bli med tilbake til
hovedøya, for vi kom dit på lørdag, og dette var en onsdag, eller torsdag, så vi hadde prøvd å komme tilbake før, for det gikk båter hver uke inn til hovedøya. Så vi måtte bli med, vi fikk ikke lov til å være med, jeg husker vi satt på landet her, så forlo båten, så husker jeg at nå følte vi oss som to skibrudder som ble en på øya, de to eneste hvite på øya ble en, mens de andre hvite dro videre. Men to dager senere dro jo Hans Sør tilbake til hovedøya, og da gikk det greit, da var det ikke noe problem, for da startet vi tidlig om morgenen,
Og da var det bare å kjøre inn, ikke noen problemer. Da gikk de mye raskere, og hvis det kanskje tok fem timer for første gang, så tok det kanskje bare et par timer. Da hadde vi vindene og bølgene å gjøre, bare noen timer inn til hovedøya. Og da hadde vi spist kokosnøtter og sånn en uke, og da spiste vi pizza, og ble enda mer dårligere. Vi får spise oss på sånn amerikansk pizza. Spiste en pizza hver omtrent, og ble skikkelig dårlig i magen også.
- Hva kroppen reagerte på da? Det var jo sikkert bare veldig mye råvarer de spiste på øya der, og så kommer det til sånn prosessert karbohydrat, kornbasert sak. - Vi spiste jo rå fisk, vi spiste stekt fisk, vi spiste kokosnøtter og litt ris, og det er dritblad mat, men vi gjorde det hele uka, og vi hadde jo levd på O.Henry i Vancouver, så jeg hadde jo litt sånn fordervet bakterieflor i magaen, tror jeg. Vi spiste altså pizza, jeg spiste en hel pizza, gjorde han i svenske nå, og det ble skikkelig dårlig, altså.
og drakk noe øl der også, sånn Fiji-øl, Fijiansk-øl. Men, det som skjedde, vet du, var at jeg fikk en sånn betennelse i tåa der, så jeg hadde fått en betennelse i stortåa, den høyre stortåa, på den øya, og
Og det var et høl i Stortorva. Det begynte å ete seg et høl i Stortorva. En søkk, liksom. Ja, liksom en søkk, ja. Og det var en betennelse, og det får vist hvite mennesker lettere i tropene. Det visste jeg ikke da, men jeg leste om det senere, men jeg tenkte, det er gæt faen, det er drit, jeg tenkte. Det var bra. Vi hadde altså et bynnende sår i Stortorva, som var ganske stygt, egentlig, men vi skulle på kino, for vi sa når vi kommer tilbake til hovedet, skal vi spise pizza? Ja.
drikke øl og gå på kino. Så vi gikk på kino, men det var to typer kino. Det var en type med aircondition og en type uten aircondition. Og vi kjøpte jo faktisk den uten aircondition. Men vi kjøpte uten aircondition.
Vi kjøpte med aircondition. For vi hadde vært på øya, og det var varmt døgn rundt, og tenkte at nå skal vi ha det kjølig. Det var ca. 30 grader der. Men på aircondition synes de det var kjølig. Til og med jeg som er så like kulla, synes det var kjølig på aircondition. Så vi satt der og småhutteret, jeg og han Mats. De innfødte satt jo på den vanlige, men vi satt på aircondition, der var det minst folk. Så vi angret egentlig på at vi satt på aircondition, for vi følte oss litt sånn...
Det er ganske rart at en nordmann føler at den fryser på airconditioning, som nå var kanskje 18-20 grader, mens det var 30 grader i den andre. Det var spesielt å vise hvordan kroppen kan vende seg til. Utrolig fort. Men da var jeg dehydrert, for jeg hadde jo kastet opp og blitt syk etter den der...
for spisningen, altså når det er det du hørte, så sover du litt, så fryser du lettere. Så det var det med at jeg var veldig tynn, altså jeg hadde ikke noe særlig mat i systemet, kalorier i systemet, og da fryser du lettere. Vi hadde vel lite fettinntak også, kanskje? Ja, ja. Og den svensken, jeg har bilder av fra båten og sånt, det ser veldig tynn ut. Men svensken skulle videre, han skulle til, jeg tror enten Tonga eller New Zealand, men jeg skulle til Australia. Så vi skilte seg av, og
Fikk noen bilder av det senere. Vi korresponderte med brev, og jævlig artig type, Mats Karlsson,
Og jeg dro til Australia første gang. Så det var moro, ass. Men jeg så det i Stortå. Og det står i Stortå, det følger opp historien og så videre her nå? Ja, det gjør det. Ok, det glemmer jeg til. For det kunne gått gærent, ass. Var det kjøtteten bakterie, eller? Jeg visste ikke hva det var for en dag, på fysisk, men jeg fant ut i Australia. Ok. Hvor var du landet i Australia da? Sydney. Sydney, ja. Neste episode. Spennende. Det er knallbra. Nå har vi rundet en time her, så jeg glemmer ikke mer. Bra, da. Ja, ja, ja.