‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

12/27/2023

Inger-Johanne Rove | Daddy Issues, Farsrollen, Kaotisk Barndom, Maskulinitet, Modellbransjen

Inger-Johanne Rove, psykolog og foredragsholder, snakker om sin oppvekst med en kaotisk barndom og mangel på en stabil farsfigur. Hun reflekterer over hvordan dette har påvirket hennes relasjoner til menn og hvordan hun har lært å håndtere sine "daddy issues". Samtalen berører også temaer som maskulinitet og femininitet, seksualitet og foreldrerollen, og hvordan sosiale medier kan påvirke unges mentale helse. Rove deler sine tanker om hvordan man kan finne styrke og mestringsevne, og hun oppfordrer lytterne til å ha tro på at ting kan bli bedre.

Transkript

Er det hemmelighet til å bli gravid? Håper jeg havner i samme barselsgruppe som Sofie og Lise. Nei, jeg må kanskje ikke på senter. Jeg vet ikke hvor hun bor. Nei, jeg er ikke ærlig. Hvilken bydel? Skal vi begynne en podcast med takk til Sofie og Lise? Jeg tror jeg aldri har gjort noen gang. Men det er ikke hemmelighet til at jeg er gravid, nei. Det er gøy å avsløre det. Da har du en selling point. Ja, det er en selling point. Da har vi nyhetsoppslaget klart. men nå er jeg liksom overkneika som man tenker er de første 12-16 ukene så nå er det trivsel Vi må jo si at vi hadde egentlig tenkt å bære med ned på vin her Det får vi gjøre en annen gang Det hadde blitt en annen podcast da Hadde jo det, men jeg tror det også kunne vært bra Det er ikke sånn troverdighetsproblem for en psykolog å drikke for mye vin i podcast da Kanskje å drikke for mye vin men men litt vind går bra. Og så tror jeg faktisk at jeg er kanskje ikke blant de psykologene som får sånn personlighetsendring når jeg drikker mye. Hvordan blir det når du drikker da? Nei, jeg pleier å bli ennå et hakk mer ekstrovert enn det jeg er i utgangspunktet. og veldig mye energi. Det er litt triste, vanskelige følelser og litt noia. Det er digg da, for det er jo ofte ... Er det ikke, hva heter det? Prefrontal cortex, som blir deaktivert eller passivisert når man drikker, og da mister man den der selvkontrollgreia, kort sagt. Er det ikke det? Jo. Så når du mister av selvkontroll, så er det ingenting å miste kontrollen på? Nei, og det er deilig, for jeg tenker sånn, det har jeg undret meg over når jeg har vært på fester med andre psykologer, at det er mange som har personlighetsendring, og jeg tolker det, jeg vet ikke om det er riktig, men jeg tolker det som at da er det noe mørke som ligger der, noe ubearbeidet, noe uforløst, som endelig får slipp. når nettopp de impulsehemmerne er litt mindre aktivert. Helt åpenbart, men det er jo hver gang jeg møter en psykolog, og det er ikke rent sjelden, så sier jeg sånn, ja, du er vel Stina Traumer? Så sier de ja. Men det er jo veldig mange som blir psykolog for å først behandle seg selv, og så skal de ut i verden og Absolutt, og så er kanskje spørsmålet om de faktisk i tilstrekkelig grad har behandlet seg selv. Det tenker jeg er en veldig viktig poeng. En ting er at utgangspunktet kanskje er at man ønsker å finne mer ut av sine egne og andres følelser. Jeg får snakke for min egen del, men jeg tror det er veldig viktig med et tilstrekkelig grad av egenterapi før man skal kunne hjelpe andre. Det burde vært en alkoholtest. Det høres jo ut som alkoholtesten er helt flopper i psykologmiljøene her. Du ser dem en gang. Det er mulig å skjule deg. Ja. Men du er ferdig selvbehandlet? Nei, jeg tror ikke det er noen sånn prosess som er helt ferdig. Aldri? Nei. Nei, det tøkker jeg ut, at jeg aldri trenger terapi igjen. Men jeg har gått ganske mange runder i egen terapi for både for å faktisk ha kapasitet til å gjøre den jobben som jeg skal gjøre som psykolog, men også for å fremstå troverdig møte med mennesker som har det vanskelig. Da er det jo uhensigtsmessig å sitte og være i fornekelse av egne utfordringer og Men det vet jo ikke folk flest som får oppsøke psykolog, og jeg tror ikke folk har klart det, og kanskje ikke folk bør vite det heller, at en god del av psykologene sitter ute med et enda mer shitstorm kaosaktig liv enn dem selv nesten. Nei, det er jo en fordel at de ikke vet det. Man skal jo ha den kapasiteten på en måte, som psykolog. Det er jo en del av profesjonaliteten og etikken i det. Så... Så det tror jeg er en bra ting. Men poenget mitt er vel egentlig bare at Jeg tror nok at jeg hadde syntes det var enda mer tappende på en måte å holde på med terapi hvis jeg ikke hadde avklart en del ting rundt egne følelser, reaksjoner og erfaringer. Så er det selvterapi, eller er det også en annen psykolog? Egenterapi. Egenterapi? Ja. Noen har det som en del av studiet på en måte, men ikke alle, avhengig av hvor man har størt. Det er poenget at du skal gå til psykolog selv og snakke om ting som handler om deg selv. - Du gjør det ikke på deg selv? Det er ikke sånn egentrening? - Nei. - Da har du en favorittpsykolog som du går til, eller en mentor? Nei, nei. Den første psykologen jeg gikk til, det var den viktigste psykologen jeg har gått til. Og det var en av de som har sagt at Det er en voksen person i mitt liv som har sagt noe av det viktigste og mest definerende på mitt liv faktisk. Og det som er rart er at jeg husker ikke hva vedkommende heter engang. Det var en psykodramaterapeut på Solgeplass, som jeg startet å gå til på eget initiativ. Jeg hadde flyttet hjemmefra, gikk på videregående, Så brukte jeg lån og stipend på å ta tog inn til Oslo og gå til henne. Hun catchet to ganske viktige ting da hun møtte meg. Det ene var, det første som hun sa, var at psykodrama er jo ofte en gruppeterapiform. Men jeg merker at du trenger anten-samtaler. Veldig klok vurdering. Og så sa hun, etter at vi hadde snakket sammen en god stund, så sa hun liksom, Noe som var så utrolig viktig for meg å få høre fra et voksenmenneske, hun sa at For da hadde hun hørt mye om familiehistorikken min og oppveksten min og sånn. Og liksom relasjonen min til foreldrene mine. Og så sa hun at, vet du hva, noen ganger så er det sånn at det å bli voksen, det innebærer litt at man må ta et valg som handler litt om du på en måte skal sette foreldrenes behov og ønsker eller om du skal sette inn egne. Og noen ganger så er selvvaretakelse og det å ha det bra selv, det innebærer faktisk at det må gå foran biologi og relasjoner. Og da er det ikke sånn full sekt nå, du sa at du skal bryte med familien, ikke sant? Nei, det var vel ikke det hun oppfordret meg til, men det jeg tolket det som da som 17-åring eller hva jeg var, det var en slags free pass til å kunne ta et steg tilbake fra familien min for å få det bedre selv. Det var et krevende valg, kan man si, og litt ensomt, men ganske viktig for å få etablert noen grenser. å finne mer ut av hvem jeg var og hvem jeg ønsket å være litt uavhengig av familien min da. Line Varon sa jo en gøy ting når vi var her faktisk faen, i går? Ja, faen, det var i går, ja. Så denne episoden, jeg vet ikke hvilken som kommer i. Ja, sånn. Hun sa jo det at det er typisk sånn som jeg også sier da sånn, jeg har jo ikke noe problem med mine foreldre i det hele tatt, men alle har jo sin familiehistorie, det er alltid noe gøy alt å grave frem der. Men sånn typ, ja jeg har kjempegodt forhold til moren min, veldig vanlig satt hun, det var veldig vanlig å si da, spesielt med gutter, ja jeg kjemper for vi har så nære og alt mulig sånt. Og så begynner vi å snakke om det, og så kommer det opp ting da. Og det er den der mange gutter er også sånn at de setter moren sin veldig først i valg, beslutninger, prioriteringer, langt opp. De er for så vidt avhengig av moren sin langt opp i voksen alder. Vi snakker ikke om klesvask, men velsignelse, backup, støtte moren min i dette, at hun er med. Hun må velsigne de valgene man gjør. Det vet ikke om det er det veldig vanlige. at foreldrene blir med opp i veldig voksen alder, ubevisst, mer eller mindre? Ja, jeg så Harald Eia uttale seg om dette ganske nylig på Linmo, tror jeg det var, et eller annet talkshow, hvor han sa det at hvis det er til forskning, så viser det at det norske foreldre setter høyest er uavhengighet, og at barna deres skal være mest mulig uavhengige. Det er sant. Ja, og at det liksom handlet til sammenligning til USA, hvor foreldre var veldig involvert, også når barna ble 16, 17, 18 år, rundt valget av utdannelserelasjoner, og så videre og så videre da. så var det med uavhengighet, det var liksom, det sto veldig sentralt i vår kultur i Norge, og at det også var liksom, han viste liksom til, eller han snakket om at det er også fordi at når man blir voksen, så skal liksom ikke barna heller ha noen ansvar for foreldrene sine, og at liksom... når folk opplever at den kuller blant folk i Norge at man sitter på bussen og holder på med sin egen ting og ikke liksom at det er noe av det samme da at man ønsker å være uavhengig og selvstendig individer og så er jeg litt sånn fra hvert fall jeg jobber jo primært med unge mennesker i 17, 18, 19 års alderen og jeg vil jo si at Det gjelder jo ikke alle, men det er mye foreldreinvolvering. Og unge mennesker er generelt ganske opptatt av alt fra hva foreldrene deres mener at de skal studere til hva de stemmer. Så det samsvarer ikke helt med det jeg erfarer ute da, når jeg snakker med unge mennesker. Det er sånn at hvis de voksne foreldrene vil at ungene skal bli uavhengige, det er jo egentlig motsatt vei det skal skje. Foreldrene prøver å holde på ungene og ungdommene så lenge som mulig, og så må ungdommene selv finne ut hvordan de skal løstrive seg fra foreldrene. Hvis foreldrene skal prøve å hjelpe ungene med å løstrive seg fra seg selv, det er jo et dødforprosjekt i utgangspunktet på mitt hud. Da blir det jo sånn at De venter på at mann og pappa skal hjelpe dem til å bli løstrevet fra relasjonen, og så er de med opp hele veien og er veldig opptatt av hva de mener. Sånn som du sa da. Så den løstrivelsesbiten vil jeg gjette er en ting som på en måte er veldig annerledes nå i forhold til før. Men det er jo sånn som med alle ting da, så kan man ikke generalisere. Jeg møter jo også mye vestkantungdom som har veldig ressurssterke, beleste forhold. foreldre som ønsker å være gode foreldre, men som jobber mye, er emosjonelt mye utilgjengelige. Og det er jo... Og det er jo selvfølgelig... Da er det jo mye som går litt tapt i relasjonen. Og så er det jo liksom... Tenker jeg at... At... Når jeg snakker med unge folk i Oslo, så er det jo mange av de som opplever en ganske stor grad av hjelpesløshet og håpløshet når de havner i normale situasjoner som er utfordrende, som alle mennesker på et eller annet tidspunkt støtter på. For de har blitt skånet for det gjennom hele livet? Jeg tror i hvert fall mange ikke har hatt tilstrekkelige muligheter til å finne løsninger selv uten innblanding fra voksne. Og det merker man jo i deres desperasjon over at de kjenner angstfornemmelse eller overgangen til videregående hvor man plutselig får en annen status enn man hadde på ungdomsskolen. Så i sånne overgangsfaser så synes jeg det blir tydelig at man kanskje ikke har vært så eksponert for situasjoner hvor Det er ikke noen foreldre i bakhånd som kan hjelpe deg ut av situasjonen. En del ting som skjer i tidlig voksen alder, ungdomstid, det er ikke meningen at du skal tas ut av de situasjonene. Det er meningen at du skal gjøre deg noen erfaringer og prøve å finne noen løsninger og forhåpentligvis lære et eller annet om deg selv eller andre. Eller faktisk gjøre en del feil i 10-årene. Ja, det tenker jeg er dritviktig. Jeg sa vel en ting til Line som jeg var jævlig fornøyd med det jeg sa der. Det var at foreldre i store grad organiserer livene til barna for mye, at de heller burde kanskje fasilitere livene til barna. Sånn at her er liksom sandboxen og lekegrinna. Ikke gå ut der, for da dør du og det er blir det rus, men innenfor her kan du gjøre hva faen du vil. Bare finne ut av ting. Vær så god. Det er en vanskelig øvelse da. Fakforere. Fasilitere versus organisere. Jeg tror for noen er det glidende overganger mellom de to tingene. Ja, det er det selvfølgelig. Men en ting jeg synes er uansett Når vi snakker om akkurat dette her, er kanskje det der med at barn og ungdommer skal bli eksponert for hele spektra av følelser. Altså at voksenpersoner, foreldre eller andre, tør å vise følelser som ikke er utluktende positive. Med det så mener jeg at jeg tror man lærer noe nyttig når man ser foreldrene sine ha negative følelser. - Hvis jeg eksploderer foran ungene, kastet meg sett i veggen liksom? - Det er ikke bra. - Det er jo en negativ opplevelse, altså hvor går den grensa da? - Ja, men det er mye før man kommer dit, tenker jeg, og det der er jo adferden, men selve følelsen er jo, altså følelsen som, jeg vet ikke hva følelsen som ligger bak der er da, men la oss si at det er frustrasjon, eller at du er stresset, så tenker jeg at det er noe man kan gi uttrykk for, tematistere, snakke med barn eller ungdom om, og så ikke minst da, på en måte vise løsninger, vise en måte man håndterer det på selv. Fordi det er det jeg ofte tenker at hvis man skåner barn fra alle de tingene, så lærer de heller ikke hvordan man skal kunne håndtere det da. Og En ting er jo sånn som du sier, når voksnes egne indre tilstander og følelser går utover barn, gjennom adferd for eksempel, det er jo noe annet enn at man snakker om at man har de følelsene og eier de selv som voksen, men at det er noe som man kan tematisere eller snakke om med barn og ungdommer. Og også at de får se at det går fint, at foreldrene tåler det uten å nettopp Hva skal jeg si? Være selvdestruktiv eller uttrykke aggresjon på den måten du beskrev, hvor man begynner å kaste tallerkener i bøkene. Jeg har ikke gjort det, det er lenge siden jeg har gjort det. Jeg begynner på paruksje, så det går helt fint. Jobbe litt med regulering. Ja, det må jo pustøvelse og sånt. Men det er jo på en måte, vi hadde en så stor sperre for før, så jeg driter i nå, det er jo grining til filmer da. Jeg vil ikke grine på kjøkkenet liksom sånn. fine blomster at jeg føler litt neffere og sånt, det føler jeg der har jeg et par meninger da, men sånn typ slipper følelseløst når jeg ser noe fint det er morsomt at ungene de skjønner ikke hva er det jeg griner de greier ikke å skjønne og det er jeg så bra med spesielt i Pixar, Disney Dreamworks-filmen, synes jeg. De voksne har et utbytte av det. De presenterer dilemmaer, problemer som bare voksne skjønner, og treffer alle lagene oppover. De skjønner ikke at det er den siste vi så, noe Coco, så er det et eget lag med en far som vi skjønner at det er faren hennes som er foran henne, og at det er noen sanger og alt mulig sånt. Da skjønner ikke de For de som synes de er voksne, hvordan det er for meg å se ham faren synge en sang til ungene sine. Jeg bare så: "Åh gud, det renner fullstendig over deg." "Går det bra, pappa?" Går det fint? De blir bekymret da. Hva skjer liksom? De blir bekymret. Det er time på at det må fortsette å gjøre. Det må fortsette å vise at det er helt ufarlig. Det er bare du som blir revet med følelsesmessig, og det er greit. Det er ikke noe problem i det helt tatt. Når jeg var 19-20, så skal jeg ikke gråte i begravelser. Jeg følte det var veldig sånn... Det sykeste trikset jeg hadde for ikke å gråte, det var å demontere en AG3 i hodet. Hvor sykt er ikke det? Mentalt liksom at du gikk gjennom den? Ja, jeg bare gikk og tok den fra, for jeg hadde nettopp kommet ut av militæret, så det var det minst anti-emotjonale jeg kunne finne. Jeg tar og demonterer AG3, renser den, setter den sammen igjen, og da forsvant gråten med en gang. Jeg hadde ikke lyst til å gråte offentlig. Der er jeg jo egentlig ennå. Med mindre det er sorg i bildet, eller noe trist, eller noe stert. Jeg kan gråte i podcasten her. Vi står og griner på T-bane, fordi det er god grense. Har du grått i den podcasten? Ja, jeg har vært på gråten mange ganger, men det var en med Peter Warren, han snakket om forholdene i Ukraina, han var på frontlinjen der, og møtte sånne unge gutter som stod og skalv, og da bare kjente jeg, fy faen, og da fortalte han ikke i verste heller. Da sa han, da kommer jeg til å knekke sammen hvis jeg går lengre nå. Og jeg bare satt der, fy faen, det er det som påminner om bare enn små lille problemer i lille Norge. Har du grått mynesystem? Nå er det terapi her. Jeg var litt usikker før jeg kom hit på hvem det var som skulle i psykoanalyse. Så de kalte det liksom vovgangspsykoanalyse. Det er ikke bare for å ha sagt det. Jeg legger meg hjertelig. gjerne nær for deg, men da er det i så fall på litt andre premisser, fordi jeg er liksom litt lett i tvil om kvalifikasjonen din og kompetansen til å drive psykoanalys da. Jeg, mener du? Ja, dine. Dine, ja. Ja. Sier du det? Det må vi utforske. Jeg har ikke lagt noen plan på det der i helt tatt. Det er jo deg vi skal prate om, og så kommer jeg med mine narsisistiske betraktninger innimellom her, for å bryte opp og at det ikke skal bli for alvorlig her. Men kunne vi ikke bare begynt i den riktige enden, sånn kronologisk da? Fordi du har jo ikke noe Har dere skrevet noen bøker enda? Nei. Nei, de kommer. Etter så blir det God morgen Norge, og så blir det radio rundt, og så blir det spalter i avisen, og det kommer det å løpe av for en psykolog, er det ikke det? Det er som jeg pleier å si, jeg har mye foredrag og sånn, og brenner veldig for formidling og tilgjengeliggjøring av psykologisk kunnskap, særlig å prøve å kommunisere det med unge i et narrativ som de faktisk kjenner seg igjen i. Ja. Bruker du ungt språk eller? Ikke for mye. Ikke for mye. Det er ikke troverdig. Nei. Jeg er litt vondt av å vite at du ikke er ung lenger. Første gang vi ble kjent var du jo 23. Da ble du unge da. Jeg er glad jeg ikke er så ung lenger. Du har tatt med voksenlivet med åpne armer? - Ja, jeg synes det har vært digg å bli litt eldre. - De fleste kvinner synes det er ganske kjipt. - Jeg har fått det bedre, faktisk. - Har du det? - Ja, jeg vet litt tilbake til det med egenterapi og det å begynne å ta gode valg for seg selv. Men jeg er ganske fornøyd med utviklingen, faktisk. - Det er så hyggelig å høre. Kan vi få høre din historie? Ta oss med så langt ned inn dypt som du ønsker. Ikke følg at du har dårlig tid. Jeg skal ikke nå før klokka... - Min historie? - Midnatt liksom. - Det kan bli omfattende. - Det vil ikke bli helt Tony Stensland her, men det er bare sånn, jeg synes det vil jo hjelpe oss veldig mye, også med tematikken senere her, som du også på en måte har personlig erfaring med, så har jeg sikkert masse gøy krydder å komme inn i mellom. Narsisistisk poeng. Ok, men hvor vil du begynne nå? Du sa en trøblete barndom. Ja, eller både trøblete og lett på en måte. Jeg har hatt en oppveldelse som har vært litt sånn mildt kaotisk til tider. Foreldrene mine skyldte seg da jeg ble født. To eldre brødre, og så etablerte de seg på hver sin side på nytt, og fikk barn. Så ble en del, og de hadde barn fra før også. Så vi var ganske mange. Vi var et sånt lite fotballlag. Vi kunne ha... På en måte hvis alle samlet seg så kunne vi ha skirenn i hagen og sånn. Og så hadde jeg primært vokst opp med moren min. Hun var opprinnelig fra Bærum, men flyttet ut på landet. Opprinnelig sammen med faren min, men de skyldte seg som sagt. Og så veldig mye i barna mine er jo fra mulighetsrike Østfold. Det er selv om jeg ofte blir beskyldt for enten at jeg ikke er ekte Østfolding, eller at jeg prøver å skjule det ved at jeg ikke snakker Østfold-dialekt. Østfoldsøk? - Nå har du et par glass vin, eller? - Jeg er bedre på det enn du tror. Men det handler egentlig om at ingen av foreldrene mine er fra Østfold. Så jeg har også at moren min er norsklærer, så hun har rettet på meg fra jeg var liten. Så skyld på henne. Men veldig mye i oppveksten min var preget av å være ute, vokst opp på et slags gammelt... Det hadde vel vært en gård en gang, liksom. Ganske landlige omgivelser. En klasse på skolen og det var lang sykkelvei. - So far so good da. - Ja, men det var det. Også engelsk stefar som er det nærmeste på en måte jeg har kommet en tilstedeværende fars figur. Han jobbet mye og var mye bortrest. Så var liksom moren min som holdt skuta hjemme Hun var ganske morsom og veldig løsningsorientert og veldig inkluderende. Jeg vil si på grensen til hva som er OK for barns behov for at ting er planlagt og litt forutsigbart. Hun var en slik som kunne invitere folk hun hadde møtt, liksom, randomlig, typ noen hun hadde møtt på asylmottaker på julaften og sånn, det kunne dukke opp folk vi ikke ante hvem var da, men som hun tenkte at det var viktig å inkludere, som jeg er liksom, når jeg blir beskyldt av kjæresten min for å være sånn vel med en SV da, så er det veldig mye som er kommer derfra. Så det var veldig mye herlig med det, men hun var ikke best på planlegging og planmessighet og organisering. Og så vil jeg si at ting tok en liten turn da jeg var 10-12 år, ca., Da begynte de to eldste brødrene mine Da hadde jeg fått to yngre brødre også. Men da begynte de å lefle ganske greit med rus. Det var ganske mange i deres klasse som gjorde det. Så er det lite å finne på på landet, eller hva er det? Og det fikk jo ganske store konsekvenser. Det eskalerte jo, liksom. Og fikk ganske store konsekvenser for det familielivet jeg kjente til, og ikke minst relasjonen min til brødre mine. Nei. som jo hadde vært veldig representert trygghet og stabilitet og beskyttelse, som ble veldig skremmende for meg på en måte, og som også gjorde mye, som liksom rokket ved hele tilværelsen vår, og mye sånn der skremmende. Ja, men bli vekt om natten, sitte i nattskole og lete etter de. Det var en veldig lite kul del av oppveksten min. Og så... Og det gikk jo litt sin gang i det der. Disclaimer, det går veldig bra med begge to i dag. Men det hadde ganske store konsekvenser. Når vi nå har et slags gjenopprettet familierelasjon alle sammen, så har det vært veldig mye av utfordring, og det har vært at veldig mye av det som har vært vanskelig og traumatiserende for meg. Det husker jo ikke de, fordi de nettopp har vært ruset. Så det har vi måttet gå en del runder for å akseptere at vi har veldig ulike... ulike mindre oppfatninger av hva som skjedde, og at det ikke er så rart. Men narkotika, eller var det alkohol? Det var rus, ja, rus utover alkohol, ja. For eksempel når du bare opplever andre mennesker den dag i dagen, som på alkoholrus, at folk er ruset, er det en trigger på ting? Nei, det skulle man kanskje tro, og jeg kan godt skjønne det hvis mange har det sånn, men For meg er det egentlig ikke det. Noe av det viktigste for meg da jeg skulle begynne å jobbe som psykolog, var å nettopp sjekke om det var en pasientgruppe jeg klarte å jobbe med. Så jeg hadde praksis på seksjon for rusbehandling på et sykehus. Og det ble selve testen på hvor langt jeg hadde kommet i forhold til å bearbeide mine egne erfaringer med det på en måte. Og det viste seg at det var noe jeg klarte å å jobbe med, og at det ikke nettopp liksom, som jo er en reelle far enn at det trigger tidligere opplevelser eller personlige erfaringer da. Og for meg så tror jeg ikke egentlig, det var nok ikke det at det var spesifikt, eller det var nok ikke liksom rus, det at de ruset seg, det var mye farlig og skummelt for et barn rundt det. Men det var mer endringen i familiedynamikken, og mer at liksom konsekvensene hadde for moren min. Den der usikkerheten er de tingene som jeg husker, og der kan vel andre også, der er det flere ting man kan, eller andre som kan relatere seg til lignende ting, uten at den nødvendigvis er rus. Så når brødrene ble upolitelige og ustabile, og du ikke hadde en far som ble en mentor, eller skal vi si en mann i huset som du kunne lene på eller søke trygge til, så ble det et vakuum der, eller? Ja, altså jeg hadde jo en far, men det var jo ikke sånn at vi var en samlet gjeng på den måten. Og jeg... Nei, altså hva skal jeg si? Det største vakuumet var vel egentlig at moren min, som jeg hadde et veldig nært forhold til, at hun ble utilgjengelig på et vis da. Naturlig nok, fordi hun måtte gjøre så mye knyttet til brødrene mine. - Da vokste du opp veldig fort fra du var 11 til 13-14? - Det vil jeg si ja. Det tror jeg vi kan ha ennå. Da var det jeg flyttet hjemmefra. Bare tenk på 16-åringene nå, så tenker jeg: skulle flytte hjemmefra. Det var egentlig sjukt at jeg fikk lov til det. Men hun hadde jo all grunn til å stole på meg, og så var det vel... For meg var det en måte å forskjermet meg selv litt fra det som foregikk hjemme. Så selv om det var ensomt, jeg begynte på videregående skole og ikke kjente noen. Så var det liksom... Det var ensomt og sånn, men det var også... Det var også... en mulighet til å kunne klare å fokusere på skole, en del av de andre tingene som var viktige for meg da. Ha det rolig rundt meg. Ta noe avstand til, hva skal jeg si, de oppturene og nedturene som i veldig stor grad preget familiedynamikken hjemme hos oss da. Og gå tre litt ut av den rollen jeg hadde da. Ja, som sånn en som var typisk i sånne ganske sånn flink og pliktig å fylle da. Og prøvde i minst mulig grad å ta energi fra det som opplevdes som det viktigere prosjektet, nemlig å få de som var ut å kjøre til å få de inn igjen. Sånn resultat av det er det sånn jeg vet ikke, jeg har vært borte i så mye sånn Man blir veldig opptatt av at alle rundt seg skal ha det veldig bra. Det skal være fred og ro, og så glemmer man seg selv. Er det en sånn typisk greie? Det kan være en vanlig reaksjon, ja. Man blir jo ekstremt var på stemninger og de endringene og hva det er som skjer. Og det er jo fordi det skjer mange uforutsette ting, og voldsomme ting. Så man går litt i alarmberedskap hele tiden og venter på at det skal... skje kjipe ting liksom. Det er jo ikke noe særlig helt sunt å gå sånn opp til. Men hvordan blir det som 10-årene og 20-årene da? Hva slags relasjoner lager man med en sånn type bakgrunn? Det er jo nesten litt sånn gitt. Eller jeg husker det skal gjette da. Hvordan da? Nei, altså vi har jo snakket litt om det tidligere og sånt da. Det her daddy issue-aspektet og liksom typ... mangelen på en farsfigur eller en far, hva det gjør, spesielt kvinner. Det virker så veldig mange fellesnemner som går igjen. For å svare på det første spørsmålet ditt først, så tror jeg nok at jeg var litt sånn, jeg synes nok det var litt vanskelig å integrere den der sårbarheten jeg hadde, fordi jeg hadde de erfaringene Jeg synes det var vanskelig å integrere de med den personen jeg var når jeg flyttet hjemmefra. Det var ganske mye undertrykkelse av både savnet etter foreldrene mine, savnet etter brødrene mine, savnet etter voksenpersoner generelt. Som gjorde at liksom... at jeg fremstod noe ganske som sånn, ja, du sa det jo litt sånn, men jeg var opptatt av å være veldig selvstendig, prestere på skolen, og på en måte få til de tingene som brødet min hadde forutsetning for å få til, men som de på grunn av rus ikke fikk til selv. Og det gjorde nok at jeg hadde litt sånn hardt ytre, kan man si. Kanskje fremstod som litt sånn... Kall? Eller var det mer sånn vanskelig å komme inn på... Jeg var veldig målerettet og opptatt av å... Kanskje jeg var litt opptatt av å ikke vise svakhet på en måte. Fordi jeg følte meg så sårbar. Og hadde jo flyttet fra veldig mange av relasjonene jeg hadde, så... Så jeg tror jeg tenkte at det... Og så var det en grunnleggende opparbeid. Så det er en veldig sterk følelse av at jeg måtte være veldig sterk på en måte for å kompensere litt, for å skape en form for balanse i familien. Men det vil jeg si var liksom... Det var før jeg begynte å... Jeg blir bevisst på det, at det var det jeg holdt på med. Fordi det er jo litt sånn ofte at de negative erfaringene og følelsene man har, de innhenter deg jo på et eller annet tidspunkt på en måte. Og jeg kjente jo at jeg begynte å bli ganske ulykkelig på et tidspunkt der. og syntes at det var noe veldig ensomt ved å understrykke eller skyve bort de erfaringene, ikke fortelle folk om det, at det ikke skulle være en del av meg. - Ja, man pakker det ned, er det det man sier? - Ja, jeg hadde ikke kapasitet til å ha det oppe og fremme. Jeg ønsket ikke at det skulle være en del av meg. - Ja, ikke sant? Men er det sånn viktig da, de vennene og de kjæreste man får i den fasen der, ikke minner om det er noe annet, eller et eller annet spørsmål skal det være, men det må være om de vennene og partnere man finner med den bakgrunnen, om det er noen visse type personer. Jeg tenker vel at det der med å i en lang periode være vant til en form for ustabilitet, det gjelder også for så vidt relasjonen min til faren min, men det å være vant til en sånn ustabilitet, og bli vant til å respondere på det, det gjorde nok at jeg får jo bare snakke for min egen del, men det påvirker jo selvfølgelig også mine egne relasjoner, og ikke minst valget kjæreste og så videre. Og jeg tror nok at jeg, det er veldig nærliggende å tenke at de fleste enten tar veldig stor avstand og søker aktivt noe annet enn det foreldrene sine representerer, eller at man på en måte har en tendens til å tiltrekkes av, eller ønske på en måte, underbevisst kanskje, men å ønske i en form for noen like mekanismer, som i dette tilfellet representerer ustabilitet. Ja, altså turbulente bad boy-forhold for eksempel? Ja, hvor det var... Det er kanskje litt drøyt å si at det var veldig selvdestruktivt, men i hvert fall ikke stabile, trygge relasjoner. Jeg har snakket med jenter som har den andre veien, som du sa, som ikke går nødvendigvis i en felle, men som går for det ekstremt trygge manns... som har kanskje bra med ressurser, utdanning, veldig rolig, veldig trygg, og så blir det nesten så langt ut på siden at det blir veldig fort kjedelig når man kanskje kommer litt lenger ut i livet og oppdager at faen, jeg er jo sammen. Dette valgte jeg bare fordi jeg ville Jeg vil kjenne på det trygge. Det kanskje ikke var noen tiltrekkelse der. Noen av de elementene der, og så oppdagen min å si at jeg ikke bare gikk for det absolutt tryggeste. I motsetning til den andre aspekten, hvor du bare søker det kaoset. Ja. Jeg tenker at det er vel liksom også noe med, jeg tror også det kan endre seg da, altså at man hvertfall for mitt tilfelle så var det jo noen en del runder med den type relasjoner før jeg på en måte fikk det ganske mye bedre etter hvert og da klarte å ta litt bedre valg. Ja. Og gjaldt egne relasjoner og hvor jeg nettopp endte opp med det som er på mange måter ganske motsatsen til min egen far da. Ekstremt liksom Jeg har en kjæreste som er ekstremt tilsted og støttende og stabil på alle mulige måter. Jeg kjenner min egen historie godt, så jeg er ganske fornøyd med at jeg endte opp med det. For det var litt sånn til tross for. For jeg har også kjent en ganske sterk dragning til... relasjoner med menn hvor det er hvor det er man bare må merke med en gang at dette blir utfordrende eller dette blir vanskelig her skal man kjempe på her blir det konfliktfyllt så det er digg å erfare verdien av å velge noe veldig annet da må man komme dit eller må man bare lære seg å bare Ikke. Man blir jo tiltrukket av det man blir tiltrukket av. Hvis det er kaos og den konstante uforutsigbare kontakten, kommunikasjonen, det er veldig varmt og kaldt, og hvis man tenner og synes det er veldig tiltrekkende, så er det jo vanskelig å bare «Nei, vet du hva? Drit i det. Nå skal jeg bare finne meg noe helt rolig». Det er mye bedre for meg. Jeg føler ikke det. Dette er mye bedre for meg, men dette her føles jo veldig bra. Dette her føles jo dritgøy. Ja. Men det kommer vel kanskje til et punkt for noen, jeg vet ikke. Men det kan være at det tipper over å bli for mye, at man blir utslett av den type relasjoner, at man faktisk blir ulykkelig. Ellers kan det også være sånn at man på en måte, hvis man blir, jeg ble veldig bevisst på forholdene hva som kunne være mulige årsaker til at jeg søkte de relasjonene jeg søkte. Og gjennom å bli bevisst på de mekanisperne så så jeg også et mønster i min egen adferd og preferanser og hva jeg ofte gikk for ikke. Og da gjennom å ha den innsikten så kan man vel også kanskje være mer tilbøyelig til å prøve noe annet eller... se verdien av kanskje en annen form for relasjon. Det er din favorittpsykolog Jordan Peterson ute. Han sa noe som han kalte for bad boy-paradoxet. Jeg husker hvordan han forklarte at det var spesielt unge jenter fra 10-20-årene, inntil de lærer seg å kjenne det igjen, så er det det at bad boys er veldig flinke til å hva heter det, ikke mimiserer, men så imiterer fryktløshet. At det er ekte menn da, som på en måte ikke har dette her, som ikke faker det, men som er fryktløse, men som også har empati, har en trygghet, og de har ressurser og har ting på stell, men er også fryktløse og og er jo balansert, mens mye av disse bad boysene som da imiterer frykteløshet, men så er det bare det er ikke noe bunnlag under det her, det er bare galskap og den tingen tar ganske lang tid å lære seg å kjenne igjen fra tiderne og tjurene, og det for meg høres ut som en veldig orrett forklaring på bad boy-paradoxet Er du med? - Ja, jeg kjøper den. - Kjøper den? Er du enig med George Peterson? Sykt! Hvorfor sånn til 20 foredraget? Andrew Tate neste da? Det er jo sånn, det er jo sånn, det er litt fyfy liksom. Andrew Tate sier jo mye interessant i sannheten også. - Ja. - Så du skulle slippe å svare på det. Men begrepet "daddishus" er jo veldig interessant. Jeg har prøvd å snakke med andre psykologer om det. Det er akkurat som om du kommer fra skolepsykologien, så er det sånn at "jeg har ikke satt meg så veldig inn i det, og jeg har hørt om det" og så videre. Så man skjønner hva det er, men så er det... Skal du vise meg noe nå? - Hemmelig beskjed. - Må du tisse? - Ja. - Du trenger ikke å skrive på noe, bare si det. - Jeg er skyld på graviditet. - Du trenger ikke å skylde på noe, men vi tar masse pauser her. - Bare hopp ut. - Takk. - Prøvde å se litt hva de psykologene du har hatt her har snakket om. Det er mye... - Lars Delia og sånt. Har du hørt på abonnementsversjonene? - Nei. - Er det mange psykologer med der? - Lars Delle har spilt en serie med, så det kommer inn seksologi, PTSD, mye kognitiv terapi, hypnos og sånn, det var jævlig gøy. - Det er spennende. - Han prøvde å hypnose meg, men det gikk ikke så bra. - Gjorde du ikke? - Nei, jeg var ikke til... Jeg stod ikke i testen. - Nei. - Det hypnose-greiene er syke ting. - Jeg vet det. - Du vet det? - Ja. - Har du prøvd å være på det? - Nei, men jeg har brukt teknikk i cellet. - Har du da? På andre? - Ja. Og så er jeg veldig opptatt av MDR. Kjenner du til det? MDR? Eye Movement Desensitization Therapy. Er det noe? Nei. Men det er jo en måte å... Det er særlig brukmående i traumabehandling, som handler om å erstatte traumaminner og ufarliggjøre dem på en måte, for å frigjøre kapasitet. Spiller du nå? Ja, vi spiller nå. Det må jeg ta bort. Jeg merker meg at du er litt opptatt av det med daddy issues. Vi kan godt ta denne porno-runkegraden, hvis du hadde sett den. Jeg prøvde å få et litt overblikk, og det gikk mye i runking og porno. Jeg tenker at det har blitt ganske godt dekket. -Korgonenergi, katarsis. -Jeg blir opptatt av at man bør luke det ut av livet. -Jeg skjønte det. -Hvor står du der da? En ting jeg reagerte på, eller jeg følte meg jævlig truffet, det var av... Det hadde ikke med porno å gjøre. Jeg følte meg truffet. Jeg vet ikke hvem av dere som sa det, men... Det var noe om at man er republikaner dersom man har hotmail-adresse. Og jeg faktisk, altså, helt til veldig nylig så... Gikk du for hotmail? Har jeg hatt hotmail-adresse. Har du det? Ja, ikke noe funky, men bare sånn... Altså, jeg har hatt en hotmail-adresse, da. Og så har jeg fått veldig mye tilsnakk, og folk har reagert, liksom. Så... Men det er på en måte latskap. Det har ikke vært noe... Men nå har jeg tatt meg sammen. Jeg fikk hotmail til Trond Giske i går. Han har også hatt mail. Han har også hatt mail. Så er jeg republikaner da, må man tro. Dette var jo ikke jeg som sa, men... Det kan ikke være Trond, det var Lars som har sagt det. Det var nok Lars. Kanskje også Lars. Jeg tror det er et eller annet med pornoen som trigger. Det ble sagt. Hva da? Ja, det ble sagt hvertfall. Men hva tenker du, er det ikke for jenter også, men primært gutter, jeg synes det er en kjempegreie å få faenskapen ut av livet, for det er så jævlig dopamindrivende. Ja, porno også. Ja? Ja. Ja, selvfølgelig. Dere var jo godt inne på det, når det går på bekostning av andre viktige ting i livet og før til funksjonsfall og sånn. Så dere dekker jo det, og det er jeg selvfølgelig enig i. Det er vel ikke noe onde hvis man ser litt porno i ny og ned, hvis det er funksjonelt for en selv. Det er som koffein hvis du drikker det en gang i uka, eller alkohol, på en måte alt som er... - Digg da. Hvis du kommer ut av hengigheten, det er jo heller det som er poenget mitt. Man er bare i en avhengighetsloop. - Ja, du ønsker ikke å være avhengig. - Det er ingen som dør av sepolen en gang i måneden. Det er mye sundere inngang på det enn at man bare ser på det som en kjedsomlighet. Man drar det opp, og folk gjør det på jobben også, men det er bare ikke bedre. Det er slitsomt. Det er en craving, hvis du bare sitter der og bare: "Nå er jeg ledig halvtime. Let's go." det er stort sett ja, men når jeg har jobbet med pasienter med pornoavhengighet da så har det vært veldig mye sånn beskrevet veldig mye sånn tomhet knyttet til det dere var jo litt inne på det når dere snakket om dette da og noe sånn at man ønsker ikke å gjøre det men så plutselig sitter man og gjør det ja, ja, kjedelig men nok om det nok om det hvor var vi på hvilke andre psykologer har vi hatt her da? Nei, ikke så mange da. Lina Varemann har vært det to ganger. Da er det mye som foreldrerrollen og sånt. Det kommer en ny episode av det snart. Men Daddy Issues, der var vi hos deg. Jeg synes det er spennende. Ja, og det er du ikke alene om, det er jeg faktisk... veldig mange unge mennesker, både jenter og gutter, som faktisk adresserer det og har spørsmål rundt det, som jeg snakker med. Det er jo et gatebegrep også, for de psykologene jeg har prøvd å snakke med noen om, som jeg nevnte her i sted, det er sånn jeg kjenner ikke så godt til det, alle har jo komplisert foreldre. Jeg synes det er et veldig godt begrep, ja da, sånn selvforklarende begrep på sett og vis. Ja, jeg tror nok at noe av grunnen til at kanskje psykologer og folk er litt sånn kvir seg litt for å gå inn i det, handler vel kanskje om at begrepet kanskje ikke har noe sånn, hvertfall ikke som jeg forstår det, en sånn tydelig historie som er sånn definert, men det er jo mange som mener at man kan anta at det kommer fra Sigmund Freud, om hans konsept som er farskomplekset. Og jeg vet ikke, kjenner du til det? Nei, gjerne. Fortell. Det er liksom, mange kaller det liksom, eller det er liksom løst relatert til Ødipus-komplekset. Og da skjønner hun at vi er innenfor det litt nordrønne her. Og det er liksom at en ung gutt kan føle seg tiltrukket av sin mor, veldig enkelt forklart, og oppleve at man konkurrerer med sin far. Parallelt med det så har man det som heter elektra komplekse. Har du hørt om det? Nei. Det er en betegnelse som ble brukt av Carl Gustav Jung, som på en måte handler om at jenters antatte seksuelle binding til faren sin, og sjalossi for moren, på en måte utspiller seg. Og Jung mente at det var en analog til gutters ødipuskompleks. Og det bygger på den greske myten om elektra, som lot moren sin bli drept, som en slags hevn for at moren hadde drept faren. I bunn og grunn av at det... Kvinner søker menn som ligner på sine fedre, og menn søker kvinner som minner om deres mor. Det er så enkelt som det. Ja, det er jo basically det da. Og så er det litt sånn spennende, jeg vet ikke, kanskje du var inne på det i den pornoepisoden, men det der som handlet om at Freud, han mente, han var uenig at jenter kunne ha dette da, fordi de ikke hadde penis, og at de derfor ikke kunne føle på kastraksjonsangst. De kunne være redde for at de skulle bli kastrerte. Liten diggersom, men uansett. Utgangspunktet for begrepet, tenker man liksom er det. Men så hvis man skal snakke om det mer sånn generelt, så tolker i hvert fall jeg det som at når folk flest snakker om daddy issues, så snakker man om på en måte at man som voksen har utfordringer i relasjonen med menn. Fordi man i såkalt formative år, som barn og ungdom, har selv en vanskelig relasjon til faren sin. Enten fordi faren er fraværende, eller at faren er fysisk til stede, men relasjonen er dårlig av en eller annen. Alt annet enn en nær, trygg relasjon, kan vi si. Ja. Men jeg tenker også at jeg tror ikke det er man snakker liksom det er primært når folk snakker om dead issues så refererer de jo til vansker som jenter har på en måte som manifesterer seg for eksempel som mangle evne til å stole på menn, til å knytte seg til dem, vansker med selvfølelse, selvtillit når det kommer til menn. Men jeg tror jo at gutter også ... Jeg er preget av relasjonen til foreldrene sine når de velger partene. Virkelig. Så... Så det er kanskje ikke så kjønnende som det ofte fremstilles om. - Jeg har intrykk av at fellesnevnerne kommer til "dadicious", ikke språk for, men at det er ting som går igjen er at promiskusitet, ofte kanskje mange sexpartnere, du skal slippe å svare på det her, at de er veldig seksuelle og tidlige på den biten, og veldig umettelige uten å være sånn nymfomani. Og så blir det veldig urolig av stabilitet og ro, litt sånn som vi var inne på i sted, kanskje som søkere blir vant med kaos. Og det siste punktet, veldig ofte tiltrekkelse av eldre menn, gjerne 10-20 år eldre. Det er mitt inntrykk av det er de sju aspektene, og ikke fellesnevnene som er der ute. Hva tenker du om det? Jeg tenker vel at det kan gå til at relasjonen til egenfar har mye å si er viktige faktorer der, men jeg tenker at det er andre variabler og andre ting som vel så godt kan forklare det. Nei, men altså... personlighetstrekk, erfaringer som ikke nødvendigvis trenger å handle om far, på en måte. Uro og regulering, det er mange ting som kan spille inn der. Og så er det vel også, man er jo ulike i forhold til... Der er vel kanskje det der med hvor trygg man er i seg selv. Det vil jo ha noe å si for hvor trygg man er i relasjon til andre. Og utrygghet kan jo være skapt eller generert av mange ting. Hva sier psykologien om, eller det vi vet om, hvis det er diskutert noe særlig, at det er med antall sexpartner? For det er også noe, skal vi si, alle unge mennesker er veldig opptatt av. Det kaller vi for body count. Men hva er... Og man sier jo, i hvert fall i dagens I nåtid har sekspartnere ikke så mye å si lenger. Det er lov for begge kjønner å bare dra på og herje rundt. Men jeg opplever at det er veldig mange, spesielt gutter, som er veldig opptatt av hvor mange sekspartnere en kvinne har hatt. Mens kvinner kanskje ikke vil vite det. - Det er mulig. Dette vet ikke jeg så super mye om. - Du tenker høyt da? - Når jeg snakker med unge gutter, så er min opplevelse at de er ganske opptatt av egne, eller mangel på egne, seksuelle erfaringer. Kanskje først og fremst. - At de har for lite selv? Ja, eller om de er innenfor det som er normalt. Det er kanskje overraskende mange som er veldig usikre rundt det. Men jeg hører jo mange jenter adressere det du snakker om der. Ja. At de skjuler for kjæresten sin, hvor mange sekspartnere de har hatt, eller at det ikke er et tema, eller at de kjenner skam og skyld knyttet til det. Så det er jo åpenbart noe i det du sier da. Jeg mistenker, altså jeg har ingen data, ingen ting å backe der, men jeg mistenker at veldig mange gutter vil, hvis de skulle spørre om ... spiller noen rolle for deg hvor mange sexpartnere din fremtidige kjær skal ha, tror jeg veldig mange gutter sier ja. Men hva tror du er årsaken til det? Jeg vet ikke om det er en slags intuitiv tanke at hvis det er veldig mange sexpartnere, så er det en veldig kort vei fra at hvis dette forholdet med henne blir veldig dårlig, så er det gitt hennes historie at hun er veldig raskt ute med å finne seg en ny eller ligge med en ny. Versus at hvis hun har... veldig få sekspartnere, så kan det godt være at når man møter motgang og møter tøffe tider, så er gitt henne seksualhistorie, så kommer hun ikke til å hoppe over på nytt med en gang, men så tar tiden på å komme seg ut av linjen i det. Så jeg tror det er et eller annet der som... Jeg skjønner, men det er ikke det ganske menneskelig da. Det er vel ikke forbeholdt gutter. Jeg vil jo tenke at det er jo en form for forsikring som... eller indikasjon på en type varighet av relasjonen som jenter i like stor grad ønsker. Men er det en symmetri i det? Vil kvinner ikke synes det er litt mer attraktivt at en mann har ligget med 20 stykker enn én? Hvis man tenker på det du sier, hvor raskt vil partneren eventuelt skifte partner? Den tryggheten tror jeg kvinner i like stor grad som menn ønsker. Hvis antall sekspartnere er en indikasjon på det, så tror jeg ikke det behovet er veldig ulikt. blant kvinner og menn? - Kanskje, men dette er veldig tabu å si, men dette med seksuell markedsverdi. Kan det være sånn at en mann med 20 partnere på lista versus en, det er helt åpenbart, hvis man bruker det som en parameter eller verdi, så er det åpenbart den som har høyst seksuell markedsverdi. Det er jo han med 20 partnere versus den ene. Men jeg synes akkurat at det er litt interessant, for jeg vil jo uten å bli for personlig her, så tenker jeg sånn at en del seksuelle erfaringer man har før man for eksempel er i et langvarig forhold, man lærer jo ganske mye om seg selv og andre mennesker gjennom det. Og jeg tenker at hvis det å ha hatt noen seksualpartnere før man får seg kjæreste da, har gjort en Tryggere, mer bevisst på hva man liker og ikke liker. Kanskje før til at man har fått bedre selvfølelse selvtidig. Så vil jeg tenke at det er utelukkende positivt for den man eventuelt blir sammen. Hvilke kjønn snakker du om? Begge kjønn? Ja, egentlig. Men kanskje at det er en positiv ting for menn hvis man møter en partner som har noe erfaring med med hva man liker og ikke liksom. Jeg ville tenkt at hvis jeg møter en jente som har vært i tre forhold, som er ganske lange, sånn tre-fire års forhold, da har hun rukt til å få ganske mye seksuell trygghet og erfaring gjennom de forholdene. Hvis jeg møter en som har 20 one night stands, da tenker jeg hva er det du egentlig har av erfaring annet enn de her flyktige greiene her da. Men vil du tenke det samme hvis det var en gutt som hadde 20 one night stands? Hvis jeg var en jente? Ja, eller som gutt. som gutt om en annen gutt. Vi tar det en gang til, nå må jeg bare rekalibrere hodet her, at hvis en gutt har ligget med, ja det er et godt spørsmål, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor viktig det er for menn med mer erfaring å ligge med flere kvinner enn det gjør med å ligge med én lenge. Jeg vet ikke. Om det er symmetrisk. Jeg tenker høyt her. Jeg vet ikke om det er litt på begge sider, men det kan være. At den gutten som har vært i tre lange forhold har en mye tryggere bedre penger på hva han skal gjøre enn han som bare flytter rundt 20 ganger. Som egentlig bare tenker på seg selv. Det kan godt være at det faktisk er litt på begge sider. Men ja... Jeg tror at det er definitivt, og det merker man jo når man snakker med mange mennesker, som i stadig økende grad på en måte må, etter hvert som man blir eldre, på en måte må. Det er jo mange som føler press, knyttet til det å tilpasse seg både kjønnsnormer og forventninger knyttet til hvor mye og hvor lite sex er OK. Preste kjønnsnormer, hva tenker vi på da? Da er vi inne på maskulinitet, femininitet. Stennende, ja. La oss lykke ned til det. Det har jo du og jeg vært inne på før. Det har vi snakket om før på The Party in Tonics. Jeg husker ikke. Du tror det er litt fascinerende at det er løsere maskulinitet og feminitet fra kjønn, tror jeg vi var sist da vi snakket sammen. Ja, det tenker jeg er kjempepositivt hvis du gjorde det. Det synes du er overraskende positivt. Ja, da har vi gode forutsetninger for å ha denne samtalen. Jeg tenker sånn at, og jeg vet ikke jeg, men i Jeg har alltid lurt på, jeg føler jeg har best relasjon og snakker best med gutter. Og så har jeg lurt på, handler det om at jeg har mange brødre? Handler det om trekke ved moren min som er litt sånn maskuline? Eller er det rett og slett det at jeg selv innehar en del maskulinitet da? For det tror jeg at jeg har. Det skremmer ikke meg, jeg embracer det på en måte. Men det kommer til uttrykk en del situasjoner hvor jeg blir gjort bevisst på det av andre, eller andre kommenterer det. Men dette her kommer jeg sikkert til å få smøkk på fingrene av, men jeg synes det er veldig langt mellom kvinner man kan ha intellektuelle samtaler med. Rett og slett. Det er ikke ofte man finner... Du og jeg har jo veldig kule samtaler alltid de få gangene vi møtes, men jeg mener det er sjeldent at det føles det skjer. Jeg mistenker om det er biologisk eller hva det er. Det jeg interesserer meg for, altså de samtalen jeg er interessert i, finner jeg stort sett hos menn. Kan også reflektere mye av gjestene her, men jeg vet ikke, og hvis det gjelder deg også, at du er litt interessert i samme tema som meg på den intellektuelle siden vi begge befinner oss på, så synes du også det er mer spennende å snakke med menn da? Bare for å si at det er ganske mannetungt i denne podcasten her, og gjelder gjester og sånn. Det har du mast om ganske lenge nå. Bare en observasjon. Det jeg lurer på når du sier det, for jeg skjønner hva du mener, men det jeg lurer på er om den oppfatningen du har der om det handler om forutsetningene det intellektuelle eller interesseområdet forutsetningene for å ha den samtalen eller om det handler om selve kommunikasjonsformen Kan det være så enkelt at kvinner og menn er veldig interessert i litt forskjellige ting? Ja, det kan jo det. Men tror du ikke også at noe handler om selve samtalen? Altså det å formidle, altså finne ut sammen hva man er interessert i? Skjønner du hva jeg mener? Hvis det er å snakke med en fyr, diskutere noe med en fyr på byen, ikke... genererer noen form for usikkerhet eller utrygghet, så vil det jo komme mye tydeligere frem hva jeg er interessert i og hva jeg har å komme med, enn det ville gjort hvis jeg ble hemmet av at jeg snakket med en fyr, eller jeg tilladde noe som var åpent for tolkning eller noen følelser. Skjønner du hva jeg vil? Ja. Jeg har en sånn føling at majoriteten av kvinner er sosiale skapninger, så jeg er veldig interessert i å snakke om sosiale ting. Ja, jeg også. Ja, men... Og jeg jo for så vidt. Det jeg merker hva jeg snakker med kvinner om, det er ofte gjerne sosiale temaer. Ok, så... Foreldrerolle, barn, sex. Hvis at du kom til å si det om barn. Sånn type nabolag. Jeg vil også si eiendom faller under det greiene der. Kvinner blir opptatt av eiendom hvor de bor, priser. Jeg vil legge det under sosiale fan faktisk. T-mark, ja. Hvordan det går på jobb. Kanskje slenge på rykter, sladder. Hvordan det går med familie. Hvordan det går med venner. Det er morsomt. Det er utslitt vits at to menn har hengt sammen. Hvordan går det med han? Akkurat perling. Vi har ikke snakket om det. Vi har snakket om helt andre ting. Jeg vet ikke hva det er. Da er det nærliggende å spørre hva det gutter snakker om. Hvis de ikke snakker om det du kaller sosiale tema, eller jeg vil også si relasjonelle ting, er det også noe av det du... Jeg påstår at kvinner snakker mye om det. Jeg merker at det er en veldig stor forskjell med de venner jeg har som er gift, har barn, til de venner jeg har som er single. Det kan ikke sammenlignes. Hva temaene blir der. Dette er veldig anekdotisk, men når du er i et forhold og er gift i en familiesetting, så er det fryktelig få samtaler som handler om hvordan du går hjemme, kona, barna, altså sosiale ting. Så det går mye mer i politikk, gjerne det man jobber med. Hvis det er en sportsgjeng, så er det fotball, idrettshistorie. Hvis det er bleste nærheder, så er det filosofi og historie og kulturkrig. De kompensene jeg har, så er det økonomi, det er finans, og det er konsulentvirksomhet. Så det er veldig sånn, Men de som ikke har noen bekymringer rundt en sosial sfære, fordi de er familiesatt, de er ikke interessert i den biten der, så går det veldig til de temaene der stort sett når jeg henger med gutter. Og kanskje jobbting, med profesjonelle jobbting, det er ikke rykter på jobben, det er mer sånn typ... jobbtemer, sånn innenfor det faget de kan. De singlekompisene derimot, som er sånn type har vært single og er veldig mye ute på byen, der er det stort sett bare datenepreik, kittepreik, historier, fullhistorier, Det er helt påfallende, og dette er superanekdotisk, og jeg har jo ikke en svær vennekrets, ellervis, den blir bare mindre og mindre, og bedre og bedre. Men det er jo helt påfallende at det er når den, skal vi si, sosiale det vakuumet av å ikke ha en partner eller ikke være i en sånn type kjærestesituasjon, så er det stort sett det samtalene dreier seg om, også formidlene jeg møter som menneske, at det er jo det jeg synes er interessant å snakke med de om, er bare sånn single-livet. Hva skjedde det siste? Hva skjedde med henne? Hva skjedde med det? Hva skjedde med OK? Hvordan fungerer det sånn? Hvor fungerer mann og kvinne? Veldig mye mer inn på sånne type samtaleemner, som jeg tenker på er, jeg tenker ikke at politikk sosiale samtaler er noe mer maskulint enn feminint enn andre. Jeg mener jo sånn Det er litt av poenget, det her vi snakket om, maskulinitet og feminitet løser overfor kjønn, er jo at du og jeg driver nå, mener jeg er en feminin aktivitet da. Når jeg sitter og tar baster med gutta, så har vi en feminin aktivitet. Når vi spiller fotball, så er det en maskulin aktivitet. Så fotball er en maskulin aktivitet? Det er hele poenget, hele ideen er jo at du skal komme deg fra A til B, og så vaske klær, tenker jeg er en maskulin aktivitet. Ok, ok. Det er det som er det som i huet sitt rundt, som kommer ut fra kjønn og tenker sånn der og står og lager mat. Å, det er sånn feminine greit. Nei, det er masculine greit. Kommer seg fra A til B. Men feminine... Ja, ikke sant? Samtalen som vi har hatt tidligere begynner å dømre, ja. Mens feminitet er for meg det er sånn, da er du i noe, og du skal ikke noen steder. Og det er for eksempel å høre på musikk. Det kan være å ha en samtale. være i den situasjonen du er i. Du har ikke en endestasjon. Litt sånn som denne samtalen, som bare flytter og går. Det skal holde på i seks timer. Det maskuline tenker jeg da, og det er hele greia at det komplette mennesket har en god balanse mellom det maskuline og det feminine. Hvis du bare har maskuline ting, så er du veldig sånn Du er fixer, du skal fra A til B, du gjør bare ting for liksom, du er god på logistikk, du er god på å ordne på ting, men er veldig dårlig på det medmenneskelige, altså empati, sympati, forstå andre mennesker, lytte til dem, og så prate med andre mennesker, da er du helt ute, mens på den andre siden igjen, så er det sånn hvis du er Har veldig mye femininneskap, men er veldig maskulin, så får du aldri ting gjort. Du aner ikke hvordan du skal fikse ting, løse ting. Veldig handlingslamma i veldig mange situasjoner, men veldig flink med mennesker. Superflink og lytt og veldig forståelig og veldig sånn herlig type. Det tenker jeg sånn der også. Og det er jo... Verken den ene eller andre veien er noe bra, den mixen der, og det mener jeg med for menn og kvinner, at du bør ha litt av begge deler. Det er kvinner som bare har den feminine pott. Veldig slitsomme, folk har ikke gjort noen beslutningsveger, de er usikre, men veldig flinke til å snakke om følelser og empati. Og så er det den klassiske, stereotypiske karrierekvinnen, tenker jeg, som bare har maskuline egenskaper, evner ikke å snakke om følelser greier ikke å ha samtaler, er veldig dårlig på relasjoner, men får faen meg ting gjort da. Altså jævla god på jobb, prioriterer knallhardt ATB-ting. Så det er min idé om maskulinitet. Takk for meg, da skal vi ta en liten pause. Faktisk? Nei, det var Stan DeVolff som klikket inn der. Jeg hører hva du sier, og så tenker jeg at de aller fleste kanskje befinner seg et eller annet sted imellom der, som du sier, og innehar både maskuline og feminine tendenser eller egenskaper. Men jeg synes i hvert fall at det har jeg tenkt mye på i jobben min som psykolog, for jeg snakker mye med gutter, og jeg har tenkt på det der med, det gjør seg veldig gjeldende i en terapisetting som på mange måter er veldig rigget til at følelser skal uttrykkes på en måte, som er definert, og at lidelsesuttrykk skal være sånn og sånn, og at det skal være en veldig sånn validerende, forståelsesfull rolig og drevet samtale med fokus på følelsene. Så har det vært veldig mye diskutert om gutter profiterer bedre på mannlige psykologer, og så videre. Der har jeg tenkt at jeg vet ikke om det er så enkelt som det, men jeg tror heller at På samme måte som vi ikke kan ha forventninger som hjelper eller terapeuter, ikke noen har forventninger til at jenter og gutter skal ha likt lidelsesuttrykk, eller uttrykk for følelser, så må vi kanskje utfordre oss selv å utforske også egne maskuline eller feminine sider og tendenser. Fordi det er unaturlig at og tenke at ens oppfatning, det som oppleves som naturlig for en selv, knyttet til hvordan følelser skal uttrykkes, at det er likt for andre. Ja. Så jeg tenker at det er noe av det kanskje som gjør at for ofte når jeg snakker med unge gutter, så sier jeg sånn, du vi har en mannlig psykolog, bare sånn at du vet det, også tilgjengelig, du kan gjerne snakke med han. Og da er det veldig mange som sier, nei, nei, det er ikke så viktig for meg. Det er veldig overraskende mange som sier det. Jeg vil bare fortsette å snakke med deg, for eksempel. Og da tenker jeg at kanskje det også noen ganger er litt sånn overdrevet, at det handler mer om menneske man snakker med, enn det handler om personen er en kvinne eller en mann. Det er det første som popper opp i hodet mitt, veldig enkle tanker da, men er det enklere å snakke med mamma enn det er å snakke med pappa for en mann? Det kommer vel an på relasjonen til moren og faren, tenker jeg. Ja, sånn gjent over er det lettere å dele... vonde ting, eller skal vi si ting med mor før du gjør det med far. Men kan man si det generelt? Jeg bare tenker sånn, jeg drømmer foreldreveiledning og sånn i bupp, så foreldre er også utrolig forskjellige. Jo, selvfølgelig. Virkelig liksom? Ja. Så jeg synes det er litt sånn vanskelig å skulle knagge det på om man er i en mors rolle eller fars rolle, eller om man er mann eller kvinne. Det er ikke noe - Nei, da går man bare etterfellet å tenke på seg selv. Når vi skulle få barn, og mamma skulle bli bestemor, så er det jo, jeg går ikke først til pappa, jeg går jo til henne først. - Hva tror du er grunnen til det? - Det er bare den set-upen at det lille jeg deler av følelser med mine foreldre, det går til mor. Og pappa, det er politikk, geografi, fotball og orden på livet. - Og orden på livet. Jeg husker at det kommer i samme kurs. - Den kastet jeg ut. - Men deler han mye følelser da? - Nei, aldri. Aldri. - Så det er kanskje en liten sammenheng da? - Ja, kanskje. Det er sikkert. Hvis man har en far som deler masse følelser og har hjerte ut på drakta, så å si. Det er en Disney-film, den er ikke så spesielt bra enn, den heter Elemental. - Ok, ikke søtt. - Nei, der er det en fyr, det er vann, ild, jord. - Elementene? - Ja, Elementene. Det handler om ille og vann. Vann er bare en sånn superemotjonell, han gråter, han er så emotjonell, han gråter av alt hele tiden. Det snudder helt tatt, men ille er veldig, jeg liker ikke å snakke om følelser. Jeg vet ikke hvor jeg vil med det, men jeg bare innbilder meg at jevnt over, så er kanskje far den som er vanskeligst å komme inn på emosjonelt. tror jeg, uansett kjønn, at det kanskje ofte er mor man går til for å diskutere kjærlighetsproblemer eller litt sånn sosiale utfordringer. Men tror du ikke at det er litt på vei til å endres litt? Tror du ikke det også handler litt om samfunnsstrukturer og likestilling generelt og samfunnsutvikling? Jeg tenker bare på biologi. Ja, men du kan ikke bare, biologi er viktig, men du kan ikke tenke bare på biologi. Gjør du det? Tenker du det? Jeg er veldig tenker. Det er jo premisse for denne samtalen litt dårlig da. Hvis du tenker at vi ikke formes av... Ja, men det er jo psykologien. Er det fristen å tenke at psykologien skal prøve å forklare hvordan vi tenker akkurat nå? Fordi noe er jo åpenbart bygd inn i oss, og så er det noe vi gjør akkurat nå i denne lille tidslomma som vi kaller moderne tid fra 1900. 50 til 20, 23. Det er en veldig kort periode i menneskeheten hvor vi tenker og snakker og oppfører sånn som vi gjør nå. Vi har aldri gjort det her tidligere. Det er kanskje hvordan psykologi er for å forstå samtiden, hvordan vi tenker samtiden. Nå tenker jeg bare høyt her. Jeg har aldri tenkt disse tankene her før. Hvis psykologien sier noe om hvem vi bunner grunn, at det er det her autonome, autonomes... tankene våre og atferdsmønsterne våre. Jeg vet ikke, er det psykologi versus biologi? Tenker du noe annerledes der? Nei, men psykologi versus biologi. En stor del av psykologien handler også om biologiske disposisjoner. Det er jo utgangspunktet for mye av psykologien da. Hvordan var det du greide å dra meg inn på den lange monologen der? Jeg vet ikke. Du får meg til å tenke så mye høyt her. Det er jo deilig å høre deg tenke høyt. Jeg bare skravler og kaster ut alt fra denne personen her i dag. Jeg er nesten fra toppen av hodet. Avslører meg, vet du. Fri assosiasjon. Hvor var vi på da? At vi sånn... Jo, du sa at ting er ikke ferdig med å forandre seg litt da, sa du. Ja, men er det ikke det da? Det er jo liksom et spørsmål. Du har jo hatt pappa-perm. Gode, lange pappa-permisjoner. Ja. Tror du det har gjort noe med kvaliteten på relasjonen til barna dine? Jeg er usikker. Jeg vet jo ikke det uten å liksom ikke, jeg har jo ikke en referanse på det. Nei, men tenker du ikke at tid man tilbringer med barnet sitt, at det har noe å si for relasjonen man bygger med noen? Det gjelder jo andre mennesker også. Det kan jo umulig skade å være for mye sammen med barn. Det er veldig sånn at jeg har pappa her, men ikke pappa her. Det slo meg når barnet var fra ett til tre år. så tenker jeg sånn, fy faen, de som er ute og reiser mye nå, som er utenfor dette pappapermintervallet, de som er ute og reiser mye nå og ikke er så mye hjemme, de går glipp av det etableringsfaset, det er luks da. Nettopp, tilknytning. Det er mye viktigere tilknytningsfaser hvis man skal sette det opp mot hverandre, jeg ser ikke noen poeng i at man skal gjøre det, men det er sånn etter tre bitene, det er mye viktigere å være til stede der enn fra 0 til 1, tror jeg da. Ja, det er annerledes, vil jeg si. Det er ulike faser. Men definitivt viktige de første årene der. Formative år, sa du just da. Og det er jo der hele grunnlaget for reguleringsevne blir dannet. Og da tror jeg det er... Jeg tenker jo at det er... utelukkende positivt at det ikke er en, enten det er en far eller en mor eller en medmor eller medfar eller hva det er som står for den biten alene, men at man er litt ulike også i å hjelpe barnet sitt og orientere seg i verden, for det er ganske overveldende for et så lite barn. Du har jo barnsett, ikke sant? Mange. Mange barn. Ja. Tenker du ikke sånn innmeldesom på hvor mye har det jeg gjør som mor oppdragelsesmessig, det jeg lærer, hvor mye har det å si for hvem barnet faktisk blir? Tenker du av og til på det sånn? Hvor viktig er egentlig foreldrene i forhold til omgivelsene? Jeg tenker mye på min utøvelse av foreldrerollene. Det vil jeg si. Men jeg er også veldig opptatt av omgivelsene, og at barna mine skal eksponeres for ulike andre mennesker og ulike situasjoner. Men selvfølgelig, jeg er jo utrolig opptatt av å være tilgjengelig emosjonelt, og hjelpe de liksom å navigere og finne ut av ting og utrolig opptatt av å ta de på alvor nå har jeg jo to bonusbarn men liksom opptatt som er litt eldre opptatt av å ta de på alvor når de stiller faktiske spørsmål og ikke unngå eller svare diffust på det da tror det jeg har noen mistanke om at hvor vi bor og hvor vi ender opp sånn nabolag, skoler, kvalitet på omgivelsene, har enda mer å si på hvem barna blir enn foreldrenes innsats. Foreldrenes innsats er en stesiel, men jeg lurer på at vi kanskje overvurderer hvor mye vi påvirker, hvor mye unge våre blir, at det kanskje er viktigere for dem å faktisk bo. Det lurer jeg på. Jeg kjøper de argumentene her faktisk. Ja, en liten parallell til det vi snakket om tidligere, med at brødrene mine tok en veldig annen retning. De hadde veldig gode forutsetninger for å ikke starte med rus på en måte. Ja. God i idrett, fotball. Hvordan kom du inn i det da? Var det en greie i... Det var et miljø for det, liksom. Og det var veldig ulikt fra... Det var kanskje litt sånn typisk på bygda på den tiden. Men det var noen kull hvor alle leffla med det. Og så var det noen kull som jeg som var tre år yngre, hvor det var ingen som holdt på med det. Så det var veldig tilfeldig, egentlig. Ja. Det er jo fristen sin, hvis de hadde vokst opp et annet sted, så hadde de kanskje ikke gått på den smellen. Nei, jeg tror for eksempel at moren min hadde tenkt den tanken. Det tror jeg han er liknende å tenke da. Fordi det er jo mange variabler, og nettopp det med hva slags venner man har, hva slags skole man går på, hva slags nærmiljø man har. Det er jo sånne variabler som er mye vanskeligere for foreldre, og skal være vanskeligere også å kontrollere da, når barna deres blir ungdommer. Dette penses litt inn på det her som du jobber med da, altså med innvandrerungdom og psykisk helse. Hva er det du... Oppsøker de deg, eller går du til de? Hvordan funker det, og hva er det du hjelper dem med? Jeg er ganske mye ute på videregående skoler i Oslo Vest. Og det er jo nettopp noe av grunnen til det, er jo fordi man ønsker å komme i kontakt med grupper av unge mennesker som vanligvis ikke ville oppsøkt psykolog. Det er flere subgrupper der på en måte. Så det er for å senke terskelen for det, og grunnen til at man ønsker å snakke med de gruppene er fordi man vet at de ikke nødvendigvis har noe mindre behov for å snakke med psykolog, selv om de ikke oppsøker det. Og i den kategorien så er det jo på en måte gutter, blant annet unge gutter. Og ikke minst gutter med innvandrerbakgrunn av et eller annet slag. Og der ser man jo at det egentlig er et veldig stort forebyggende potensiale. Det jeg liksom... begynte å jobbe så var min oppfatning av at i psykiatrien så var det mye jenter med depresjon og angst og selvskading på en måte og spisforstyrrelser mens i barnevernet og på barnevernsinstitusjoner så var det veldig mange gutter med adferdsproblemer og reguleringsvansker og ADHD og sånn men så tenker jeg at når jeg etter hvert som jeg har jobbet og fått litt erfaring fra forskjellige både kommunalt og i spesialisthelsen så har jeg liksom Jeg undret meg over det. Veldig mye av erfaringene deres er ganske like, men måten det blir tolket på og hva de får av tilbud, det er jo veldig forskjellig. Det tenker jeg noen ganger er en slags forklaring til på at mange gutter jeg møter, de har gått ganske lenge uten å få tilbud om hjelp eller oppsøke hjelp. Mens mange jenter jeg møter på 17, 18, 19 år, de har vært ganske å snakke litt om gjennomsnittlig her da, men sånn vært ganske på ganske kjapt og skjønt fort at de trenger hjelp og de har opplevd hjelpen som tilgjengelig. Og det tror jeg nok ikke like mange gutter opplever. Og det Det handler vel om flere ting, men det handler mye om hvem man tenker at en psykolog er for, og hva slags type problemer man skal ha for å kunne gå til en psykolog. Men jeg har møtt veldig mange gutter, og Mange av de er det, i hvert fall når jeg er ute på skoler, så må jeg litt ut av kontoret for å komme i kontakt med en del av de. Og så ser jeg også en annen ting, og det er at hvis en kommer, så er det ofte kompiser av den personen som kommer. Det er mer vanlig enn en del av de jentene jeg snakker med, som kommer enkeltvis. Hva andre deler av hva tror du? Nei, det er vel noe med det at hvis man opplever at det er innenfor, hvis en i guttegjengen sier at de har vært psykolog, så er det plutselig ufarlig gjort, og da er det kanskje mer innenfor at resten av de eller flere av de kommer da. Når guttene først kommer, må du grave ut av dem hva de strider med og sliter med, eller snakker de som en foss med en gang? Nei, det varierer jo veldig. Men jeg tenker at generelt... Ofte trenger de litt lengre tid. Det kan ofte være sånn at de kommer med en konkret problemstilling, gjerne noe utenfor dem selv, noe i omgivelsen, noen ytre faktorer. Eksempel? Ja, men typisk mistrykksstil på skole, rus, ja, det er jo for så vidt en... Men også foreldrene har skilt seg, vanskelig relasjon til en av foreldrene... Og så etter hvert så kommer kanskje man mer inn på hvordan det preger dem og hva de gjør med dem. Så ofte så trenger de lenger tid, ja, kanskje, for at man får etablert en terapeutisk allians når de har tillit til det felles prosjektet der, å gå i samtaleterapi. Men når det gjelder de problemstillingene som de kommer med, så er det mange av de samme tingene som jenter ønsker å snakke om og jobbe med. Angst, press, stress, ting knyttet til selvfølelse, kropp, forhold. Det er jo sånn at veldig mange av de tingene er jo også videregående, er litt sånn brytningspas for mange, og overgangen er ganske stor for ungdomsskolen. Da er det jo noe med å Jeg har to parallelle prosjekter, hvor det ene er å finne ut av hvordan man er unik andre, og det andre handler om hvordan man kan være lik andre. Det er to prosjekter som de holder på med, og som byr på en del utfordringer. Slik som jeg hører bør. Det er å finne sin gjeng, den tilhørighetsbiten, og være lik andre er jo... Ja, den er jo helt gjennomgående. Den går igjen og om igjen og om igjen på alle generasjoner, egentlig. Men det er interessant, samtidig skal man også prøve å være litt unik. Det er jævlig rart. Men apropos biologi, så er det jo et veldig grunnleggende behov. Det unge mennesker er mest redde for er å bli avvist, ikke passe inn, ikke være bra nok. At man blir forlatt av flokken sin, eller enda verre, ikke klarer å bli en del av en flokk. Og så tenker jeg at jeg ofte noen ganger utfordrer også det narrativet litt, fordi jeg snakker jo med, hva skal jeg si, snakker med liksom... gutter som er på A-buss og som har stor vending og presterer bra i sport og har mange seksualpartnere og sånn, men som allikevel kjenner seg veldig ensom eller har mye negative tanker om seg selv, har veldig selvkritiske, mye negative automatiske tanker, altså strever ganske mye da. Men så kommer til det, og så faktisk snakker om det? Ja, etterhvert. Etterhvert, ja. Mhm. - Jeg er litt gitt med at de der folkene får du ikke ut noe ting av. For det bare finnes ikke deres verden som sitter og deler om sånne ting. - Nei, men da... - Tror du det er nytt av tiden, eller? De blir jo fanget opp, og der gjør skolen en viktig jobb i form av at de ser noen funksjon. Ofte er det fravær, og så er det bekymring, og så er det å snakke med meg et tilbud. Og så er det veldig mange som benytter seg av det. Er det en fellesnevner at foreldrene er veldig lite tilstedeværende, eller følger litt med? Nei. Jeg vet ikke om man kan si at det er en fellesnevner, men det er en del ungdom som beskriver det. At foreldre er mye opptatt med eget jobb og eget liv og hytter. Og så erfarer jeg det motsatt også, at det er ungdommer som har ganske stor familie og mye sosial støtte og Men allikevel har det ganske trøblet da. Hvor går det? Det er sjeldent at ungdom har fått så mye oppmerksomhet, bekreftelser av foreldregenerasjonen noen gang, og allikevel er det så mye angst, det er så mye psykiske issues. Mm, mm. Jeg tror ikke det er noe lett svar på det, men jeg tror jo den kontinuerlige eksponeringen for hva andre holder på med, hva andre får til, hvordan andre ser ut. Jeg tror at det selvfølgelig er en viktig faktor. Man tenker at mange unge folk sier at de er foreldrene sine, så de må jo si det. Men det betyr ikke at noen andre tenker at det er bra nok. Mange opplever at Zoom er et slags bevis på at de ikke er bra nok, på en måte. Sosiale medier? Ja, at profiler de følger og sånn at det er liksom at så lenge de, noen andre har et liv og holder på med ting som eller ser ut på en måte som som presenteres på den måten så vil ikke de være bra nok da fordi de ikke kan leve opp til liksom de standardene som de opplever at settes da ved at ja, man følger sånne profiler Ja, det der er jo bare et jævla høl. Det er vondt hvis vi begynner å... Det er mørke, hvis vi går ordentlig inn i det. Ja, det kan godt det. Ja, det kan godt ikke gjøre det. Det kan godt gjøre det. Jeg liker å gå inn i det vonde mørket. Ja, så jeg tror at det er i hvert fall noe som mange refererer til, at det er... Man kan ikke gå glipp av det, men man pines også litt ved å være en del av det. Det er vel kort oppsummert. Hvis man går glipp av, så er det alt fra Tinder til Instagram til... Og alt som skjer. En opplevelse av at man ikke klarer å følge med på noe, hvis man ikke er på sosiale medier. Altså å være seg, hva andre driver med, hva man skal drive med, hva man skal spise, hvordan man skal trene, hvem man skal være med, hvor man skal være. - Jeg brukte sikkert ikke like mye tid foran skjermen selv, bare andre typer skjermer da jeg var yngre, tror jeg. Når mobiltelefonen har 7-10 timer skjermtid hver dag, og mer, det er jo mye ekstremt i og med at man Ting er bare så mye mer skreddersydd. Jeg satt og spilte dataspill og satt på TV og sånt. Det er mye mer passiv. Vi var jo mye mer passifisert, tror jeg, min generasjon, med skjærbruket. Men nå er det på en måte mye mer aktivisert. Du er jo innholdet selv. Vi konsumerte stort sett bare spill og film og TV og den type ting. Nå er innholdet... er vennene dine som står for, eller skal vi si, og mye, altså det er veldig mye sosialt innhold da. Man føler i hvert fall at mange av de er vennene sine, og at man tar del i det, også er det spørsmålet om man egentlig gjør det da. Jeg opplever jo at veldig mye av det unge folk holder på med når de sitter og ser på YouTube-videoer og sånn, er veldig mye, det er jo at man er liksom passive mottakere da, man bidrar jo ikke med innhold selv, eller altså... Og det er ikke nødvendigvis en type dialog som foregår. Det er ikke noe utveksling på en måte. Og det tenker jeg, når vi spilte Playstation da jeg var liten, så satt vi jo sammen i det minste, på en måte. Vi gjorde det. Veldig mange er jo alene når de er på Zoomet. Av unge folk. Eller primært. Ja. Men nå skal man gjøre... Hvor angriper man det igjen da? Altså du får bare... Hvordan skal du skjønne at det der bare er forpurret, forgiftet i livet og attentionsban og hele pakka? Hva er veien ut da? Jeg vet ikke om vi kan ha en forventning om at de skal forstå det, for de vokser jo opp med foreldre som i stor grad driver med det samme. Det er faen meg sant. Foreldrene er jo sånn bedre... Det er også litt sånn at unge folk gjør det. Det var jo bare et spørsmål om tid på en måte. Det er jo også, jeg tenker, voksne og vi og foreldre bidragsytere til det. Hvordan merker du at du greier å hjelpe dem? Kommer du inn til det og at du faktisk greier å lage faktiske endringer? Det er mange gode prosesser, og så tenker jeg at noen ganger så handler det ikke nødvendigvis om så sinnssykt lange forløp da. eller at jeg skal gjøre så mye, men at det handler om å få frem noe, egenmestring og noe de egentlig innehar selv, som de kanskje ikke tror helt på at de har det. Og også å normalisere en del ting. Det gjør jeg jo i økende grad. Altså normaliserer vanlige følelser, tanker og opplevelser. Og det handler jo litt om, det har jo blitt snakket mye om hva slags begreper, hvor lett tilgjengelig begrepet for ulike psykiske lidelser og tilstander er. Og det der med at jeg må hjelpe dem i stor grad, det gjelder voksne også, at jeg må hjelpe dem å skille mellom sånn at engstelse, du kan ha ganske mye engstelse uten at du har angst, på en måte. Og jeg synes jo det er litt sånn skremmende det eksempelet fra Tønsberg hvor det var sånn en tredjedel eller noe sånt av elevene i en klasse hadde legeerklæring på at de ikke kunne ha prestasjon, så du den nye saken? - Det jeg bare hørte var en sånn, for det er jo helt vilt. - Ikke sant? Da ble jeg sånn, da ble jeg bekymret. - Legeerklæring? For at de ikke kan være i den situasjonen hvor de skal holde presentasjon for klassen, for de genererer for mye angst. Hvor ligger problemet? Er det at legeerklæringen faktisk blir skrevet ut? Under first place, at det sitter en lege der og sier at du skal få erklæring på at du har angst. Det skal du få. Vær så god. Jeg er ikke lege, så jeg kan ikke uttale meg om det, men jeg tenker at det er litt, det er i hvert fall noe om tiden vi er i, og på en måte det der med, ja, men igjen det der i hvilken grad noen andre voksne mennesker, eksperter, skal komme og gripe inn og skåne deg fra situasjonen da som er ubehagelig det er jo sinnssykt mange ubehagelige ting som skjer i livet på en måte så Man utsetter erfaringsmuligheter. Man går glipp av muligheter til å få erfaring med å prøve å utforske mulige strategier man kan bruke eller lære noe om seg selv ved å for eksempel få en legeerklæring. - Hvor begynner problemet? Går det inn til legen selv eller foreldrene som bare dytter i bort dit? Jeg tror det er sikkert en kombinasjon og litt sånn ulikt, men jeg opplever i økende grad at unge mennesker faktisk opplever at de har alvorlig angst når de kanskje egentlig ikke har det. Hvis man skal tenke hva som er kriterien og hvis man tenker diagnosen. Tror du det er sånn sosial smitte på mye av det greiene? Nå har jeg litt angst. Jeg kjenner jo også de samme greiene. Jeg er så ambivalent til det, fordi på en måte så er jeg veldig Jeg tenker at det er mye positivt ved at man kan sette ord på det man føler, og at man kan si det høyt. Den åpenhetskulturen er noe veldig bra med det. Og så er det noen farer og fallgruver som du er inne på, som handler om at det kanskje litt kjapt, man tenker at det er mer utenfor uvanlig eller sykt enn det det egentlig trenger å være, eller egentlig er. Det er det issue-aspektet vi snakket om i noen steder, møter du jenter som har de samme type problemene der, som bare sånn med gutter og farsforhold er pakka der, da er det veldig uvanlig Vi snakker jo med mange unge jenter som opplever at gutter de ønsker å være i en relasjon med, eller er i en relasjon med, er flyktige, eller har commitment issues, som de ofte pleier å si. Og hvis man tenker seg at det kan ha sammenheng med relasjonen de har til en eller begge foreldrene sine, så ja. Men er ikke det så vanskelig med tenårene spesielt? Altså 20-årene er jo mer sånn type der... Det begynner jo livet å lande litt. Du har jo utviklet hodet og skallen din fullt ut i 25 eller 26 år, og derfor nå, fysisk. Mange starter familien for sin første ordentlige særste, eller kan få barn til og med, og er ute i arbeidslivet og sånt. Men tenåringer som har - Hvor mye naturlige problemer er det som typ, er det mange ting de skal gjennom? For eksempel møte feil partnere og kjenne på, de skal egentlig tryne, skal egentlig en tenåring tryne mest mulig? - Skal i hvert fall tryne del, tenker jeg. Og at det er viktig å la dem gjøre det. - Men tryner de ikke lenger da? Er det det som er greia? - Jo, selvfølgelig, de gjør jo det. - De er bare redde for å tryne? - Ja. De engster seg for å tryne. Ja. Ja, mellom enda. Ja, de er jo redde for det, og redde for konsekvensene av det. Men det er der jeg mener at ved å snakke, ha litt mindre problemfokus og litt mer fokus på deres egenskap i styrker, tidligere erfaringer, hva kan man bruke, hvordan kan man navigere og finne ut av situasjonen man befinner seg i som opplever seg vanskelig. Så er det jo liksom, det er akkurat det jeg tenker er liksom, Hvis man klarer å gjøre en liten runde der, så kanskje man klarer å løse opp i den situasjonen, eller komme seg videre, eller akseptere at det der var en jævla kjip periode, eller det var kjipt at det der skjedde. Men det kan jeg håndtere, liksom. Da får man jo den erfaringen. Og den ville man jo ikke fått hvis man på en måte var så forsiktig, fordi man var så redd for at man skulle havne i den situasjonen. Da går man glipp av læringsmuligheter. Men det her punktet hvor du skrevet meg, ungdomspsykiatrisk akuttmottak, da er vi noen ganske vassere nivåer på virkelig ille ting. Hva er det vi snakker der? Er det selvskading, selvmord? Ja, det er jo liksom, der er jo på en måte de sykeste unge menneskene, barna og ungdommene, på en måte. Og det er jo, der snakker vi om jo liksom hemmende, omfattende psykiske vansker på en måte. Så det er jo en helt annen kategori, tenker jeg, på mange måter. Hvem er det som hamner der og er liksom... Hvilke typer, hvor gamle er de, hvem er de? Det kommer litt an på avdelingen, hva de har definert og hva som er aldersgruppen de jobber med der. Men det er jo mye av det man kaller alvorlige psykiske lilser, som er psykose lilser, alvorlige spisforstyrrelser, ja, type sånne komplekse vansker da og en akutt en akutt enhet det vil jo ofte innebære en grad av tvang da mange er innlegg på det er jo noe å bruke belter ja, men da skal du jo være over en viss alder da, før det er lovlig åja, hva er grensen der? det er lupen av 16 å jobbe innenfor liksom den Det feltet der, med belting og å havne innenfor der. Hvor vet man om hvor bra og sånn type, hvor langt har vi kommet i psykiatriens verden til at vi vet at vi driver med det rette? Vi lobotomerte jo folk med det våre løsningene. Jeg tror ikke jeg skal uttale meg masse om tvangsbruk i psykiatrien i Norge, for det tør jeg ikke. Men etter å ha jobbet noen år på akuttpsykiatrisk og vært vittne til mye visshet Bruk av tvang er det også sånn at for noen alvorlig syke pasienter, uavhengig av alder, så kan også bruk av tvang definitivt være beskyttende for dem selv, først og fremst, og andre. Det er jo noen som har for eksempel overgrepshistorikk, som faktisk synes at det å være i belter og det å ro seg ned i beltelakt var å foretrykke fremfor at det ligger voksne folk oppe av deg, på en måte, for å holde deg rolig så ikke du skader deg selv, på en måte. Så det er ikke så enkelt som at alt vangspruk er liksom utelukkende negativt og skadelig, da. Men Men akuttmottak, hvertfall som det jeg har jobbet på, det er jo ment å være midlertidige innleggelser for stabilisering og observasjon, for å unngå akutt selvmordsfare og så videre. Så det er jo ikke ment i hvert fall, å skulle være et sted hvor man er over lang tid. Det var en ting vi glemte her på lista i stedet med hvordan man kan fikse ting. Sånn type råd du gir, du kalte det bare for hacket. Du kan hakke deg bort fra det de kjøper. Ja, det er kanskje litt flåst å si, men det jeg mener er at gjennom å få større innsikt i egne hvordan egne erfaringer påvirker følelsene, altså ens følelser og adferd og valg og så videre, så mener jeg at man har en forførere mulighet til å ta andre valg enn det man tenker er det mest nærliggende. Hva er det man må gjøre da? Altså man må Ja, men hvordan blir man bevisst? For eksempel, hvis jeg skal bruke meg selv som eksempel, jeg har jo mange ganger tenkt at eller jeg kjente sånn ønske om å begynne med rus, ikke sant? Det hadde vært en digg mestringsstrategi på en måte. Det hadde vært en... Nå tenkte jeg at du bare sånn fannskelig testet ut. Ja, når jeg hadde... Nei, nei, men når jeg hadde det som vanskeligst, ja, så hadde jeg sånn, ikke sant? Og særlig liksom i ungdomstiden, så tenkte jeg sånn... La oss si at jeg hadde begynt å ruse meg nå, da hadde jeg på en måte døvet mye av de vanskelige følelsene. Jeg hadde fått en del oppmerksomhet fra... foreldrene mine, moren min. Jeg hadde havnet i et sentrum som jeg ønsket veldig å være i som ungdom, som jeg tror alle ungdommer ønsker å være. Litt uavhengig av hva som er på hvilke premisser. Så mange ganger tenkte jeg at jeg skulle ikke bare starte med det, som så mange fordeler med det. Ja. Det å si mange av de tingene høyt var jo veldig mye av det jeg gjorde nettopp i terapi. At jeg skjønte at for at jeg skal unngå å få det så utrolig kjipt selv, så må jeg ta noen valg og sette noen grenser og prøve å... Hva skal jeg si? ikke bli overmannet av de erfaringene og alt det kjipe. Det er det jeg mener med at det er ikke sånn at man har ikke dumt til noen ting. Jeg klarte å ikke bli rusmusbruker, jeg, på en måte. Jeg sier ikke at det er... Det handler jo ikke nødvendigvis om at jeg har tatt så mange gode valg, men jeg har i hvert fall aktivt jobbet for å unngå det. Og investert mye for å finne andre alternative mestringsstrategier. Hva gjorde du da? Med rus er det jo ikke en sånn... Det begynner jo, det kan jo alt være fra noen øl, til vin, til litt weed, også på et sånt... Eskalerekraft, ja. Det er jo sjeldent at man bare, fuck it, nå skal jeg bare døve smertene her med noe ordentlig amfetamin, liksom. - Det skal man bruke det. Nå kom denne urutinerte drømstenen inn her. Vi har ikke snøring ut. Det må man bruke det for å døve smertene. - Det kommer vel an på om du spør deg da. Det er jo mye kokainbruk, det vet du jo. Du kan gjeste, har ikke dette vært et tema? - Gjeste? Det er bare å ta en tur ut på solplass, det er jo for faen meg, det er jo børstejepka. - Jeg knemper i. - Du børste klærne dine når du kommer ut fra utsteden. Ja. Nei, så det kommer nok litt an på hvem du spør, og hvor de oppholder seg. Hva de bruker, kanskje. Det er en forskjell på vest og øst, ikke sant? På vestkanten så... Er det stort sett kokain? Det er mye kokain i hvert fall. Altså blant tenåringer, ikke sant? Blant unge folk. Jesus Christ, tenkte jeg. Skummel. Ja, fy faen, men tenk deg hvor få som dreier med det greiene. Hvilken årgang var du igjen? 89. 89, 82. Og det var ingen jeg vet om. Nei. som drev med noen narkotika da vi var i tenårene. Kanskje noen virkelige folk som var ousider, som hadde noe langt ut på. Det vet jeg om noen av dem, men de var ikke i noen som helst krets. Men hva med når du ble typ 18-19, flyttet til Oslo... For da merket jeg, jeg jobbet jo en period som modell, og da var det mye, det var veldig vanlig å få tilbud om det. Det var veldig mange som holdt på med det. Så 2009, 2008? Jeg bodde jo i Trondheim. Ja. Men, nei, jeg har jo sett, jeg har jo hatt den berømte kokainradaren min, har ikke vært så veldig opp og hedda, det har vært en ganske første generasjons kokainradar som er veldig dårlig. Har aldri fått meg, aldri blitt spurt eller noen ting, men det er jo litt spennende den modellen, hvor lenge var det den fasen der da? Hvor mye så du, og hvor mye var du med på? Nei, altså jeg tror ikke jeg har talt på hvor mange ganger jeg har fått tilbud om kokain på fest, på en måte. Men, Men jeg vil jo si at for meg var det aldri et veldig seriøst prosjekt. Jeg studerte jo psykologi ved Sina, og det var liksom det som var min main mission. Men jeg hadde jo holdt på med teater og hadde gått på drama og sånt, så jeg følte at overgangen var ikke så veldig stor fra det til å jobbe som modell på noe av det. Men så var det litt sånn at jeg... Jeg gjorde nok ikke, den kunne nok blitt mer seriøs den karrieren, eller jeg kunne sikkert holdt på mer med det hvis ikke det var for at jeg var litt sånn i opposisjon til den bransjen, og var heller ikke villig til å gjøre de tingene som jeg ble bedt om å gjøre da. Som for eksempel? Nei, for eksempel gå ned i vekt da. Eller å... Jeg vet ikke hva, man fikk jo alle mulige tilbakemeldinger på en måte. Jeg husker jo det var et vokstent menneske den dagen jeg skjønte at jeg må ha en viss form for distanse til den bransjen. Jeg kan ikke ta dette for seriøst, for da blir du ødelagt. Det var en gang jeg var på... Jeg lurer på om det var i København, Fersenvik, hvor det var en voksen dame, et voksen menneske som sa sånn, du har veldig skjev munn, har du tenkt på det? Skjev overleppe, var det hun sa. Det er jo helt vilt. Jeg var boket til en jobb, og så ble jeg satt der som ungdom på en måte, eller veldig ung i hvert fall, og hun sier det, og så har jeg tenkt sånn, Eller hva skal jeg bruke? Ok, eller takk for observasjonen, det har jeg aldri tenkt på, men nå tenker jeg litt på det. Takk. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på det. Eller hva faen skal jeg bruke den informasjonen til? Hva faen skal du bruke den tilbakemeldingen til? Og da kjente jeg sånn, ok, men så dette er liksom en del av denne bransjen som gjør at det kan ikke jeg forholde meg til på en måte. Og det gjorde det kanskje lettere for meg å drive med det og liksom både det å drive med det på en måte liksom lavere nivå, men allikevel tjene penger og gjøre det ved siden av noe annet. men også ikke bli for investert i det. Det var veldig bra for meg. Men hva krever det av en sånn jente i din alder med alle de som krysser deg i boksene for å kunne gjøre sånne modellting i den alderen? Hva krever det for å stå imot de forslagene og kravene som bare sånn, Kanskje jeg skal ta smette av fem kilo, men kanskje jeg skal ta å operere. Det var for en sånn... Krever det intelligens, eller krever det... Hva krever det? For det er noen som bare lar seg rive med. Jeg tror det krever kanskje for trygghet i seg selv. En form for opplevelse av at man ser ut sånn som man gjør, og det er begrenset hva man er villig til og ønsker å gjøre med det på en måte. Jeg tror det. For min del så var det jo litt sånn utseende og vekt og sånne ting. Det var helt fraværende. Hvis vi snakker om min relasjon til moren min da, for eksempel. Aldri et tema, på en måte. Og det har nok vært veldig positivt for meg at det har ikke vært verdien min som menneske har ikke eller andres for den saks skyld, har ikke vært primært knyttet til det da. Kan det være den der evnen, jeg vet ikke om det handler om intelligens helt tatt, for jeg hadde overhovedet ikke den evnen som det høres ut som du hadde, som er en viss evne til å konsekvenser på lang sikt. Hvis jeg sier ja til dette, og fikser på disse tingene, så kommer det til å korrumpere meg som person, og hva er det neste jeg gjør da? Jeg kunne blitt lurt inn i det ene og det andre i tenårene. Jeg hadde på en måte ingen Ingen langsiktige tanker om livet whatsoever. Jeg holdt faen meg på å bli lurt inn i en sånn jævla marketing scheme, skam, drit. Jeg så prisen foran meg arbeide Den markedsførte logikken at hvis du bare blir inn på dette her, og så verver du et par venner, og så stikker du dit og dit, så har du en kjempefin jobb. Så jeg bare, faen, slukte det rått med 16-17 ringer, hva faen det var for noe. Hvor mange jenter da, og gutter også i den bransjen, men først og fremst da jenter, som da også er attraktive for, hva skal vi si, utnyttelse på toppen av den, greier å se den langsiktige greia der. Hvis jeg fortsetter med dette her og gjør som de sier, så kommer jeg bare til å ende opp som en liten versjon av meg selv. Ja. Veldig få. Ja, og du snakket jo om det i sted, at det der med hjernutvikling, det er jo en av de største utfordringene til unge mennesker, og ungdommer, er jo nettopp den evnen til å tenke konsekvens av noe, og der er kanskje noen ganger gråtsett, gutter kanskje er enda litt dårligere på det enn jenter. Altså sånn mye risikoadferd uten at man tenker på konsekvenser og så videre. Ja. Men det er generelt det også. Det gjelder ikke bare gutter. Det handler jo noe om hvordan hjernen på en måte utvikler seg i den perioden. Men jeg tenker sånn at du spurte hva som var grunnen til det. Jeg tror at Jeg var jo ekstremt opptatt av grenser, å sette grenser for andre, på en måte. Og jeg tror det var mye av grunnen til at jeg kanskje sto imot... til å liksom skulle ta inn over meg at begynne å tenke på mulighetene for å kunne gjøre noen av de endringene som jeg følte at de ba meg om da. Mm. Og så kan man jo si at kanskje jeg hadde vært dritlykkelig, kanskje jeg hadde gjort det dritbra hvis jeg hadde gjort de endringene og tilpasset meg litt større grad. Men det var jeg ikke vild til. Jeg har jo folk jeg har jobbet med way back da som har blitt supermodeller og tjener penger og... Så det er ikke noe sånn at du ikke kan komme deg helsynet gjennom det. Vi har jo eksempler på norske såkalte supermodeller som jeg opplever er ganske vater og har det ganske bra. Så det er ikke noe sånn... Men at den bransjen der er en... Det er mange risikofaktorer knyttet til nettopp det der med selvfølelse og selvbilde opplevelse av hva som er verdifullt og og ikke minst at man er veldig sårbar i en sånn situasjon. Det er ikke noe tvil om. Det er så utallig mange oppsider av å søke risiko og være grenseløs i 10-årene og i 20-årene. Sånn at hvis du er veldig frykteløs og tar masse risiko, så vil du merke feedback fra jenter. Du får tilgang på... sex og status, mens jenter vil jo få veldig kjapt tilgang hvis du også søker risiko, det er veldig grenseløst, så vil du få masse oppmerksomhet, masse muligheter. Så det er en viktig del av det å være ung, risiko og adferd. Det er jo det, fordi det gir jo nettopp en sånn, ja, det gir tilgang på noe. og de gir en for status, kan de. Og så skal man forsyne seg litt av den risikopakka? Eller skal man bare sånn der, hvor mye av den risikopakka? For hvis du ikke tar noe risiko, så ender du opp på gutterommet som en liten, betydelig dritt. Men det er nettopp det der man må navigere i da, prøve å finne ut av. Og som også i stor grad foreldre strever litt med å finne ut av hvor mye risiko er OK at ungdommen min tar før jeg må gripe inn og gjøre noe. Hva var det du snakket om rett før jeg fortsatte på det? Du sa i forbindelse med dette her, helse ikke. Risikoadferd? Ja, modell... Fy faen, nå glemte jeg det. Hvor var vi? Hvor skal vi? Hvor vi var opprinnelig. Ja, det husker jeg jo faen ikke. Det er jo ikke av skjerm med podcasten da. Det er mange gutter som hører på den podcasten, er det ikke det? Mange gutter hører på den podcasten. Det er veldig mange kvinner som henger seg på når det er kvinnelige gjester og psykologi. Så når en episode handler om en selv, så er det sånn typ ernæring, psykologi. Det er kvinnemøte. Det er en god kjønnsmiks. Mhm. Det er ganske tross for at apropos maskuline og feminine som vi var inne på i sted, så må man si at det er jo hvis man skroller seg gjennom temaer for dine tidligere episoder, det er mange, men så er det jo mye forfengelighet, det er mye som handler om utseende og kropp og trening. Det er jo det. Ja. Og det her, den selvopptattheten med å bli den beste versjonen av seg selv, eller få tak i materielle ting, og så bli en finanskuk med høy kølle. Det er jo... Dette kan du skrive under på, som kvinne kan du ikke det. De greiene der funker ikke. Strandkroppen har en begrenset attraksjonsverdi. Den er fin å se på, og sikkert god å skvise litt på i senga en gang. Du har ikke så mye annet. Den drar ikke så mye som man skulle tro. Det gjør vi kanskje. Penger drar bittelitt. Hva er det som drar mest? Hva er det som drar mest? Det er som om du har en tydelig oppfatning av det. Jeg har en tydelig oppfatning av det. Jeg tror det er sosial status. overalt. Så hvis du er mann og skal virkelig borre opp i hierarkien og være populær, så må du ha god sosial status. Og ha bra folk rundt deg. Det var en sånn ting jeg faktisk hørte noen som sa, det er det første hun la merke til når hun datet en fyr. Så sa hun, en av de tingene jeg liker merke til er når vi kommer inn blant vennene til den fyren, eller i den sirkelen. Var det jeg som sa det? Nei, har det det? Kunne vært det? Ja, det merker jeg. Det kunne vært. Du legger merke til hvordan han blir tatt imot av vennene sine, eller det miljøet. Hvis han da er en sånn sykt sånn, en av de sentrale personene her, så er det sånn, ok, pluss hvis han bare er gjort narra eller kødda med, eller bare er ignorert, enda verre, bare sånn, oi, dette er ikke bra. Det er red flags. Det er red flags, ja. Så ha bra venner, ha en bra krets, være sosialt høyt og bestigen. Jeg tenker at noen ganger, det sier jeg til unge folk hele tiden som er veldig bekymret for det med antall venner og sånt, du trenger ikke ha så mange, men det må bare være gjerne god kvalitet. Nei, men god kvalitet på relasjon, sånn seriøst. Faktisk, det er viktigere enn antall. Men det er jo trist hvis vi ikke aksepterer faktumet der, så hjelper det også å være kjendis i 10-20 årene. Ja. For oppmerksomheten din da. Kanskje mest for gutter? Ja, kanskje. Kanskje. Men det er jo blast nå da. Blast nå er jeg eksponert. Tenker det er... Kom der, ja. Ja, litt stremt. Men hva er det for kvinner da? Hva er det som på en måte, hvis det for gutter at det er sosial status rager over kropp og finans, å være den beste personen av seg selv, og blei blei. Hva er det som for kvinner, hvordan skal kvinner være øverst på rangstigen da? You tell me. Jeg spør deg. Ja, nei. Er det ikke mye av det samme da? Jeg tror, jeg vet, jo, hvis jeg sier det så blir det dårlig stemning. En ting som funker begge veier er jo selvklitt. Jeg tror ikke alle gutter er så glad i jenter med selvklitt. Jeg synes det er veldig kult, men jeg tror jenter elsker... Du kan komme med humor selvklitt, så kan du jo faen meg nesten være hvem som helst. Jeg tror jeg vil sette humor over selvklitt. Humor over selvklitt, så du får en jævlig god humor med dårlig selvklitt. Nei, det er ikke bra. Det går ikke an da. Nei, nei, nei. Det er kanskje litt... Hvor da? Jeg tror ikke... - Spennende. Men humor er bare, det er drittviktig. Og det sier jo noe om trygghet også. Og hvor trygg du er i deg selv. Såkalt selvfølelse. Det er jo forskjell på selvtillit og selvfølelse vet du. Selvfølelse som en sånn grunnleggende. Nei, men du kan jo ha god selvtillit, du kan ha veldig god selvtillit, men veldig lav selvfølelse. Ikke sant? - Ja, du har veldig trygge sosialsituasjoner og veldig høy på strå, men så bare sånn har du sånn, faen jeg er så rått ned med det, jeg er død. Hjertet er stein liksom. Men humor er at det var Erin Øyra Sæter som hadde morsomt på at en mann som er morsom kan le han kan få en til å le seg på rygg. Bokker sagt. Elin, er det sant? Nei, men ingen tvil. Folk er sikkert ulike. Men personlig, veldig ekstremt viktig. Uavhengig av... Jeg er jo kun sikkert vært i bøyelig til å være sammen med en kvinne også. Ja, jeg tror det. Nå snakker jeg om det, nå kaster jeg et skjerm, og så sier du bare sånn, det er ikke noen som har vært sammen med en kvinne. Nei, men jeg tror jeg kunne vært tilbøyelig til det, ja. Tilbøyelig, hva mener du med det? Men jeg tenker ikke at det er, altså... Det er et veldig annet liv. Jo, kanskje, ja, hva mener du? Bo sammen, men er det liksom, ja, kunne du funnet et familieliv med en kvinne som du kunne med en mann? Altså, man kan jo få barn selv om man er sammen med kvinner. Ja, men tror du ikke det er så stor forskjell å leve med en mann som det er å leve med en kvinne? Som en kvinne? Altså, jeg tror det er veldig stor forskjell blant menn også, hvordan det er å leve med dem. Ja, ok. Det er et så feministisk svar. Det er jo sant. Jeg mener det. Nå tenker du at jeg er sånn velmenende, som er liberal og sånt. Men jeg mener helt seriøst, jeg tror hvis det hadde vært riktig personlighet, på en måte, og jeg hadde følt meg tiltrukket av vedkommende, så kan ikke jeg uttrykke at jeg kunne vært sammen med en kvinne, liksom. Eller? Eller det ville jeg aldri gjort. Jeg kunne aldri gjort den omvendt tanken for min del, hvis jeg møter en utrolig morsom, kjekk, knakende god fyr. Det kunne vært bøylig for å... Nei. Nei, da vet jeg om det. Det er litt ulik på det. Kanskje jeg skal utforske det. Det var du som endte opp i sykterapien her nå. - Det var det. - Var det jeg som endte opp? - Endte opp i psykoterapi. - For at det jeg besatte for helt, at du vurderte det nå? - Nei, men siden du skal utforske det. - Tenk meg å sitte under pledd med en annen mann. - Sitte under pledd? - Stryke meg og dra på lår og puse litt i hårene. - Men ikke sant, det er stereotypiske oppfatninger. Jeg liker ikke å bli puset på armen og sånn... - Jo da. - Nei! - Jo da. - Kjæresten min liker det mye bedre enn meg, lover. - Så du gjør det på han? Nei, for jeg liker det ikke selv. Jeg gjør det noen ganger før jeg greier med tån. Men ikke fordi jeg selger, nei. - Liker du det nå? Jeg liker heller ikke det der med å sitte med tekopp. Det er ikke sånn at jeg tilbyr kvinnelige pasienter tekopp og pledd, men ikke gutter eller mannlige pasienter. - Nei, der er jeg altså veldig clean. Jeg tilbyr alle sprit og alkohol som kommer inn i studio. - Ja, det er røddig. - Ja, det er veldig røddig. - Ja, men det er bra. Det er viktig. Jeg likte at det tilbudet også kom. - Det skulle man mangle. - Jeg ser også at det er sterkere saker her. - Det har du øynene for, for dette er ting du liker. Men hva må du vente i fem måneder nå? - Det er sant. - For du går på grisefylla igjen. - Jeg lurer på om det kanskje ikke er det første jeg har lyst på. Jeg husker da jeg fødte min første sønn, så hadde kjæresten min med en sjampanje som jeg skulle poppe på barselhotellet. - Var ikke klar for den. - Du sier kjæreste, dere er jo gift da. - Ja, vi er det. - Skulle dere ikke si mannen min? - Hun har kun sagt mannen min, men... - Det er en feminist i deg, vet du. - Er det det? Jeg tror ikke han sier kona mi så ofte, eller? - Ja, helt ja. - Sier han? - Kona, kona, kona. - Sier han? - Det kan jeg ikke huske faktisk. - Nei, vet ikke. - Sier babyen min, sier han. Det tror jeg jeg er usikker på om man sier det these days. Man sier babyen min. Babyen min. Nei, men faktisk, jeg vet ikke. Jeg hadde aldri sett meg at jeg skulle bli gift, egentlig. Det er også en slags vedtatt. Du skal ikke ha barn heller? Jeg hadde ikke nødvendigvis sett for meg det, nei. Men særlig det med å gifte seg, det følte jeg var noe folk antok at jeg hadde klare formeninger om å forestille meg. Og så ble jeg faktisk overraskende positiv til konseptet når det var en viktig person. Jeg hadde tenkt å fryte han først, men det raker jeg ikke. - Du er min favorittfeminist, men dette her er avankaride nesten. - Fordi jeg er vurdert og fritid. - Det er jo veldig mot alle normer. - Ja, er det kanskje det? - Er det ikke det? - Jeg tror ikke han hadde følt seg trua av det. - Nei, nei, nei. - Jeg tror han hadde blitt glad. - Ja, han er jo gæren. Bli puset på armen og bli frid til. Det er jo han i nødskap. Men hva er denne epidemien med unge kvinner som har bestemt seg for å ikke skal ha barn? En ting er på en måte å være sånn, det skjer det så skjer det, fremtiden kommer det, vi utlåker de, men de her som ikke skal ha barn, fastbestemt på det. Hva er det som skjer? Nei, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva det handler om. Noen jeg har snakket med sier at det handler om miljøhensyn og sånne ting. Tror du på det? Man skulle si kategorisk at jeg ikke tror på det, men jeg tror det er vanskelig å forestille seg som 18-åring hva man har lyst til når man er 32-årig. Eller hva som har gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Oslo. Det er kanskje høyere enn det. Jeg tror det er vanskelig, og så... Altså, vet jeg ikke. Og noen sier jo at man ikke ønsker, at man er redd for at sidevenn selv, eller trekk ved foreldre, eller egne erfaringer skal gjenta seg. Det tenker jeg jo. Det er jo en litt sånn lite selvisk tanke, egentlig. At man ønsker å ta hensyn. Og så tror jeg at man kan bli en veldig god forelder, uavhengig av hva slags... negative erfaringer man har med seg, og noen kan til og med kanskje bli enda mer sensitive og tilgjengelige nettopp fordi de er så bevisst på hva de ikke fikk selv og trengte. Men den selvkjølsebiten som vi begynte på å stå der, tror jeg det ligger veldig mye på at jeg tror veldig mange, altså man kommer med litt sånn vikarierende grunner og argumenter for hvorfor man ikke vil ha det, så handler det om en sånn frykt for utilstrekkelighet, tror jeg. Ja. Sånn at "får jeg egentlig dette til? Er jeg klar for det?" Og så sier man sånn at "jeg er ikke så..." Og frykt for at frihet skal bli innskrenket. Det er også noe veldig mange... Ja, og det er reelt da. Det er jo faktisk til og med... Altså, jeg som er viten og villig har blitt mor på en måte. Til og med jeg kan tidligvis bli sånn reality checka på hvor inngripende det er i ens livsspørsel. Jo, det er det. Helt vilt. Det tar sikkert en annen formel, det blir annerledes etter hvert som barn blir eldre. Det har jeg også sett med boendebarnene mine. Men det er... Yes. Det er... Du går fra å ha liksom... veldig mye frihet på en måte til å ha ekstremt lite frihet og handlingsrom på et tidspunkt her og det er jo meningen du skal sette noen over deg selv og den er avhengig av det det er mange som sliter med det å sette et sånt lite krapyl over seg selv er vi så på oss selv opptatt? nå må du tenke på biologien den kikker jo inn der for de aller fleste Hvordan kikker biologien din når vi skal over nå på podcasten Sponsor Comfyballs? Jeg må innrømme at jeg har googlet hva det er, fordi jeg ble veldig usikker. Det kunne vært mye forskjellig. Jeg var usikker på hva slags produkt det var. Hva fant du ut av? Sånn som jeg forstod så var det en form for undertøy. En form for undertøy, litt riktig. Ja. Typ en mann? Ja, det er Coffee Boss, det er jo mannebokseren som vi deler rikelig ut i podcasten her. Så er det kvinneprodukter også, vet du. Har de? Ja, ja, ja. Ok, ok. Vi har masse på lager her, så du kan få et på deg. Det blir en rosa eller svart komfi. De heter komfi. Komfi truse. Det er litt spennende å gi bort truse til en god venns kone her nå, men det må gjøres. Det er sånn sponsorsamarbeid det funker. Jeg er også en egen person, vet du. Det er ikke at han kan få med seg en annen også. Vi får bytte av de her i lorslitt til å løse bokseren. Men jeg går mye rundt i boksere. Faktisk, bare for å ta den. Nå kommer du kanskje igjen med det. Hva slags type feminist det er. Favorittfeministen, var ikke det jeg sa? Vi har jo alltid veldig god prater. Dette har vært veldig gøy. Første gang vi har prater sammen er det også siden du var 23. Jeg er sikkert full av det. Stort sett full alltid. I møter. Dette var trivelig. Enig. Da kommer vi tilbake gjennom 9-10 måneder med enda flere livserfaringer. Og da har du mistet all frihet. Ja, totalt. Den bittelille friheten jeg hadde igjen, som jeg hadde klart å få karret meg til, den er borte igjen, ja. Den er fullstendig borte. Så da skal jeg snakke litt med typen, eller mannen din, om å lage deg et ordentlig free pass, for vi sender deg på en ordentlig glattkjøringskurs, holdt jeg på å si i podcasten her, med novin, og så skal vi virkelig inn i psykologiens verden, bare helt brutalt, plukke det fra hverandre. og setter det sammen igjen. Det kan bli farlig. - Er det noe du vil si til verden før vi avslutter her? - Litt støgg overgang fra "comfy balls" til liksom det. - Kan du ikke bare si noe som redder noe liv der ute? - Som redder noe liv? - En setning som kan redde et liv der ute. - No pressure. Nei, det må vel være noe rundt at du ikke kan forutse hvor mye som egentlig kan endre seg i fremtiden. Så det er verdt å leve for. Det mener jeg. Virkelig. Og det går særlig ut til unge folk. Fordi man tenker at sånn som man har det nå, sånn som det føles nå, sånn vil det føles for alltid. Helt naturlig. Menneskelig at man tenker det. Men... Jeg har møtt så mange som var unge, som nå har blitt voksne, og som er så sjelig glad for at de fortsetter å leve og vente på at ting skal endre seg. Og som har fått mye, og som har det skikkelig bra. Så det er vel kanskje det. Nydelig. Ting er jo langt nede. Ting blir bedre. Ting kan bli bedre. Det blir bedre. Det blir alltid bedre. En sånn dump er en dump for en... Nei, du skal ikke begynne å filosofere her. Ting blir bedre. Nå ødelegger jeg på til den fin monologen som du har sett. Nå synger jeg det til deg. Hold kjeft. Takk for platten, og lykke til når slimper opp om gård. Jeg tror du avner i barselgruppe med Sofie Eliseli. Vi finner ut hva slags bydel hun bor i. Det ordner seg. Vi skal trekke noen tråd der. Jeg kjenner folk. Hukk meg opp. Veldig bra.

Mentioned in the episode

Solgeplass

En psykodramaterapeut på Solgeplass var en viktig mentor for Inger-Johanne Rove.

Line Varon

Inger-Johanne Rove nevner at Line Varon har sagt noe lignende om famili historie og å grave frem ting.

Harald Eia

Inger-Johanne Rove nevner at Harald Eia har uttalt seg om det norske foreldres fokus på uavhengighet.

Linmo

Harald Eia uttalte seg om uavhengighet på Linmo, et talkshow.

USA

Inger-Johanne Rove sammenligner Norge med USA når det gjelder foreldreinvolvering.

Østfold

Inger-Johanne Rove nevner at hun har vokst opp mye med familie fra Østfold.

Bærum

Inger-Johanne Roves mor er opprinnelig fra Bærum.

Sigmund Freud

Inger-Johanne Rove nevner Sigmund Freud og hans konsept om farskomplekset.

Ødipus-komplekset

Inger-Johanne Rove nevner Ødipus-komplekset som er knyttet til farskomplekset.

Elektrakomplekset

Inger-Johanne Rove nevner Elektrakomplekset som er en analog til Ødipuskomplekset.

Carl Gustav Jung

Inger-Johanne Rove nevner Carl Gustav Jung som introduserte begrepet Elektrakomplekset.

Coco

Inger-Johanne Rove nevner Coco som en Pixar-film hvor en far synger til sine barn.

Disney Dreamworks

Inger-Johanne Rove nevner Disney Dreamworks som en filmstudio som produserer følelsesladde filmer.

AG3

Inger-Johanne Rove nevner at hun demonterte en AG3 for å unngå å gråte i begravelser.

Peter Warren

Inger-Johanne Rove nevner Peter Warren som en gjest i en tidligere podcast-episode.

Ukraina

Peter Warren snakket om forholdene i Ukraina i en tidligere podcast-episode.

Lars Delle

Lars Delle er en psykolog som har laget en serie med podcast-episoder om seksologi, PTSD, kognitiv terapi, hypnose osv.

The Party in Tonics

Inger-Johanne Rove og programlederen har tidligere diskutert maskulinitet og feminitet i The Party in Tonics.

Jordan Peterson

Inger-Johanne Rove nevner Jordan Peterson og hans teori om bad boy-paradoxet.

Andrew Tate

Inger-Johanne Rove nevner Andrew Tate, en kontroversiell personlighet.

God morgen Norge

Inger-Johanne Rove nevner at hun kanskje vil bli intervjuet i God morgen Norge.

Comfyballs

Comfyballs er en sponsor av podcasten.

Coffee Boss

Coffee Boss er en merkevare av manneboksere.

Tønsberg

Inger-Johanne Rove nevner en sak i Tønsberg hvor elever fikk legeerklæring for å unngå presentasjoner.

Erin Øyra Sæter

Inger-Johanne Rove nevner at Erin Øyra Sæter har sagt at morsomme menn kan få folk til å le seg på ryggen.

Elemental

Inger-Johanne Rove nevner en Disney-film kalt Elemental som handler om vann og ild.

Zoom

Inger-Johanne Rove mener at sosiale medier som Zoom kan skape et bilde av utilstrekkelighet for unge.

Tinder

Inger-Johanne Rove nevner Tinder som et eksempel på sosiale medier.

Instagram

Inger-Johanne Rove nevner Instagram som et eksempel på sosiale medier.

Playstation

Inger-Johanne Rove sammenligner interaksjon med Playstation med sosiale medier.

YouTube

Inger-Johanne Rove nevner YouTube som et eksempel på plattformer der unge er passive mottakere av innhold.

Participants

Guest

Inger-Johanne Rove

Host

Wolfgang Wee

Lignende

7/3/2022

Wolfgang Wee Uncut

Sanna Sarromaa | Typisk Norsk, Kroppspositivisme, Kjønn og Pronomen, Lærerrollen, Psykisk Vold

OBS! Episoden ble spilt inn før terrorangrepet i Oslo 25.juni 2022. Wolfgang Wee Uncut #276: Sanna Sarromaa er en finsk historielektor, sosiolog og forfatter. Hun tok doktorgrad i sosiologi...

Sjå mer

8/23/2020

Wolfgang Wee Uncut

Line Marie Warholm - Oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken

Line Marie Warholm er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "Kule Kids - og foreldre som strever med å slippe tak". Mer om "Kule Kids": https://ugla.aschehoug.no/frokost-for-hjernen/line-ma...

Sjå mer

5/18/2022

Wolfgang Wee Uncut

Line Warholm | Foreldrerollen, Kropp, Markedsverdi, Tinder vs IRL, Skilsmisser, Monogami, Russetiden

Wolfgang Wee Uncut #263: Line Marie Warholm er psykolog med bred erfaring fra offentlig psykisk helsevern, fra familievernet, fra privat praksis og fra rettsvesenet. ► WWU KLIPPKANAL https://www...

Sjå mer

12/13/2023

Wolfgang Wee Uncut

Line Warholm | Foreldrerollen, Tidsklemma, Grensesetting, Utenforskap, Familiekonflikter, Ensomhet

Wolfgang Wee #441: Line Warholm er psykologspesialist og psykoanalytiker. 0:00 Foreldrerollen 7:53 Tidsklemma 8:50 Sette grenser for barna 9:30 Fars- og morsrollen 15:00 Å «få» venner...

Sjå mer

Lastar

Inger-Johanne Rove | Daddy Issues, Farsrollen, Kaotisk Barndom, Maskulinitet, Modellbransjen

Transkript

Mentioned in the episode

Participants

Sponsors

Lignende

Sanna Sarromaa | Typisk Norsk, Kroppspositivisme, Kjønn og Pronomen, Lærerrollen, Psykisk Vold

Line Marie Warholm - Oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken

Line Warholm | Foreldrerollen, Kropp, Markedsverdi, Tinder vs IRL, Skilsmisser, Monogami, Russetiden

Line Warholm | Foreldrerollen, Tidsklemma, Grensesetting, Utenforskap, Familiekonflikter, Ensomhet

Sanna Sarromaa | Typisk Norsk, Kroppspositivisme, Kjønn og Pronomen, Lærerrollen, Psykisk Vold

Line Marie Warholm - Oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken

Line Warholm | Foreldrerollen, Kropp, Markedsverdi, Tinder vs IRL, Skilsmisser, Monogami, Russetiden

Line Warholm | Foreldrerollen, Tidsklemma, Grensesetting, Utenforskap, Familiekonflikter, Ensomhet