Vi har ikke snakket om Kulturrådet og det norske kunststøtten. Det er jo ganske svært samtale. Skal vi gi oss ut på det nå? Vi kan jo snakke litt om den. Ja, let's go. Det norske Kulturrådet. Det norske ukulturrådet. Jeg tenker jo at kultur har jo, forståelsen av hva kultur er, er blitt fullstendig ødelagt. Men igjen som du har nevnt tidligere, det finnes på en måte en folkelig utgave og en etablert utgave. Og
Kultur slik jeg ser det, det handler om ting som lever og som er særegent. For eksempel man kan ha en matkultur. Norge har en matkultur. Og det er noe særegent og gjentagende som man gjør. For eksempel en sånn moderne, vulgær matkultur i Norge er fredagstakoen. Skjønner du?
Det må vi jo erkjenne er en slags matkultur i Norge. Når vi har det på litt dypere, litt mer sånn ting over tid, så har du smal av hovedet og du har flere ting. Hørløkskrøt, kanskje jeg kan gå inn i det, ja. Og så har du, det er matkultur da, men du har byggkultur for eksempel, du har byggeskikk.
På slutten av 1800-tallet skulle de virkelig få fram nasjonalstaten Norge, fordi de ville bryte med Sverige. Da kom denne dragestilen frem. De prøvde å bygge bygg som om det minnet om de gamle stavkirkene. For det var norsk kultur, det var en særingenhet. Så kommer vi til det moderne forståelsen av kultur. Er ikke det samme som det fremligger her.
Jeg oppfatter at den moderne forståelsen av kultur, i alle fall for byråkrater, er det man ikke tjener penger på. Så kun som umulig å ha en livetsrett utenfor en byråkustøtteordning. Det blir jo sånn. Alle sånne perverterte...
løgner er jo kommet fra en liten sannhet, og det er at det finnes ting som er edelt, som man ikke tjener penger på, og som man trenger støtte for å tjene livets rett. Det finnes noe som heter å være amatør, som betyr fra italiensk å gjøre det man elsker, kontra det man får betalt for. Men den moderne byråkratiske kulturrådet, de gir jo penger til ting som ikke fortjener livets rett, og tar avstand fra
Det folk liker, som kanskje overlever på egen hånd. Og så er de jo dessuten oppvokst innenfor en sånn tysk romantisk kunstfilosofisk idé, som jeg har nevnt tidligere, om at det skal være originalt og grensesprengende. Og det originale og grensesprengende, det tjener jo ikke til livets rett. Så her mener jeg at vi må ha en samtale om hva kultur er for noe. Og jeg vet at jeg har prøvd det mange ganger på politiske debatter,
tror kanskje, var Sylvie Lister jo kulturminister noen gang? Nei, det var hun kanskje ikke. Hadja Tajik har vært kulturminister, i alle fall. Jeg har i alle fall hørt noen ganger at de har snakket om det. Og det har vært veldig vage svar på hva kultur er for noe. Men det mener jeg vi kan ha mange flere diskusjoner om, så at vi endelig kan bli enige om hva kultur er for noe. Det har ikke vært Haugeland, Giske, Høytfelt. Høytfelt, ja. Tajik,
- Linde Hofstad, Helland, Linsjæk-Ranta, Abiralsjø, Tore Illevidvei. - Den nuværende kulturministeren satser veldig på sporten for å bli mer folkelig. - Det er ikke en podcast. Han ender opp med å bli ... - Jeg så at han ble kulturminister.
- Den stillingen har utviklet seg, for det er en veldig liten post. Det er ingen som vil ha den posten. Derfor deler den ofte stillingen med noen andre ting. En stund var det kultur- og kirkeminister. - Ja, det stemmer. - Men nå er det blitt kultur- og likestillingsminister. Likestilling er på en måte den nye kirken. Det er den nye trosbevegelsen. Alt skal være likt.
Før var alt skal tjene Jesus, nå er det alt skal være likt. Jeg husker da han venstremann, han Raja, fikk posten, så sa de, du er kulturminister, for det er den fremste posten, likstilling, det er sånn de legger på. Da protesterte han, nei, nei, nei, jeg er likstillingsminister. Grunnen til at han sa det, tror jeg,
Jeg tror ikke det bare handler om interesse, men det er fordi det vet han hvordan han skal snakke om. Han vet ikke hvordan han skal snakke om kultur. For ingen vet hva det er for noe. Hva er det egentlig? Det eneste de er enige om er at kultur, det er ting man ikke tjener penger på. Det er det eneste forankringen de har. Så Raja vil mye heller snakke om likstilling. Det er noe han kan si, men om kultur har han ingenting. Og jeg er faktisk overrasket over at de fortsatt kaller det kulturminister. Snart så kommer det vel til å kalle det sportsminister.
- Kultur og sportsminister. - Nå har det vært mye ikke sportslig ting også under korona da kanskje, når det kommer til musikk, artister, alle de som ikke greier å brødføre seg selv under koronaproblemene. - Ja, nå har det blitt en ekssepsjonell situasjon for alle, men det sentrale problemet her, det er at de vet ikke hva kultur er.
Er det litt for stor smørre, legger du opp til, at vi har sport, musikk, kunst? Det er en gigantisk smørre. Har du vært tjent med å spesifisere mer her? Vi har vært veldig tjent med det. Kultur er et så heldig begrep at det skal man ikke gjøre. Det har vist seg gjennom tiden at de stedene med kulturminister har ofte hatt totalitære tendenser.
Hva slags hensikt skal en stat ha av å finansiere kultur? Det må jo være for å indoktrinere. Nå går jeg ikke frem og påstår at norske stat gjør det, men det gjør den altså også. Gjennom kultur og det? Ja, på sin måte. Fordi du kan si at de tar jo ikke fengselen noen, og de tar ikke penger fra noen, men en manns død er en annen manns brød, eller motsatt også, en manns brød er en annen manns død. Så hvis de skaper et fordelagte klima for noen,
så ødelegger det sjansen for andre. Så de er jo med på å styre ting, og styre dyktige folk inn i fattigdom. - Hva er alternativene? - Alternativet er jo ikke ha et kulturråd, for eksempel. - Hvordan ville det spilt da? - Hva tenker du? - Hvordan ville det spilt ut, å ikke ha et kulturråd? - Det har jo først og fremst symbolsk verdi i dag.
at de føler at de tar ansvar for kulturen og kulturretøveren og så videre. Og så kan de sikkert peke på noen som han hadde ikke overlevd hvis ikke kulturen hadde eksistert. Men det er egentlig ikke problemet. Man kunne sikkert
Under slavtiden også var det sikkert mange som sa, ja, men jeg kjenner en som går konkurs hvis slaveriet blir forbudt. Du kan alltid finne på eksempler med folk som blir skatet av at man fjerner noe, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at kulturrådet som institusjon er så dypt urettferdig. Den utvelgelsen de gjør på hvem som får fordeler og hvem som ikke får det. Akkurat som slaveri, det er begynt i urettferdighet. Urettferdighet er også et konsept man må undersøke mye dypere. Hva er det for noe?
Det tok veldig lang tid før man utviklet en filosofi som var i samtalen å knuse slaveri. Vi tar det for gitt, vi går rundt og pyntrer oss og sier at vi vet at slaveri er galt og sånn, men vi kan jo ikke fatte hvilken brag det er å utvikle en filosofi som stanser en sånn grov urettferdighet som har pågått i tusenvis av år. Hvordan gjør man det? - Skal vi gå videre på lista, eller? - Ja, hva har vi igjen? - Hva har vi igjen? Det skal vi se her.
- Mottar du noen offentlige støtte eller stipender? - Nei. Og det er ikke jeg kunne... - Hadde du fant ut hva de hadde spurt? - Det vet jeg ikke, men selv om jeg er imot statens rolle i kulturlivet i dag, jeg sier jo ikke at alt skal vekke, jeg liker jo at man har et nasjonalgalleri, jeg liker ikke det nye nasjonalgalleri de bygger, men det er en annen diskusjon.
Men jeg liker at de har denne snakken av de, og jeg setter pris på at når de først eier områder, at de utsmykker det og sånn, hadde de bare utsmykt det med vakre ting. Men akkurat rollen de har i dag liker jeg ikke. Men jeg har ikke noen moralske skriple hvis jeg kunne fått noen penger fra dem og sagt add a badda til dem etterpå, så hadde jeg gjort det. Fordi det påstår de at man kan gjøre. Man kan få penger av dem, og så latterliggjøre dem etterpå. Men problemet er at jeg orker ikke fylle ut de søknadene. Det er jo litt sånn,
Jeg er ikke en søknadsfyr. Jeg har en egen følelse på det, at jeg har tenkt sånn, skal jeg gidde å bruke tid og gjøre en litt personlig æresfallitt av å søke om 2 000 til 5 000 kroner gjennom diverse papirer for å få liksom, det er et eller annet som lugger litt for meg der, for jeg tenker når det kommer til økonomi,
Enten må man være en fullblods amatør, gjøre det av nytelse, gjøre det av glede. Sånn som det prosjektet her. 100% amatør. Dette er jo ikke noe penger i det. Dette synes jeg er gøy. Dette betyr mye for meg. Det er mye verdi i det, og det er egenlæring. Men hvor skulle jeg nå enn? Du har lett til å fylle ut søknader. Ja, fylle ut søknader. Det er nok av legater og offentlig...
ting man kan søke på for å bistå økonomien litt, så tenker du sånn, men skal jeg gjøre meg avhengig av en støtteordning, enten privat eller offentlig, det spiller ingen rolle, skal jeg gjøre meg avhengig av at det kommer en viss pot med penger derfra, på et eller annet vis, og regne med at de kommer hele tiden, og den dagen hvor du sitter og venter på den støtteslippen, så kommer den ikke, så kommer du store problemer, fordi du har lagt opp livet ditt etter andres sin utfordring,
andres ytelser da som du egentlig, som er på en måte helt gratis, det er ytelser du får uavhengig av hva du har. Det er ikke gratis, du må fylle ut søknaden det er sånn der det å gjøre seg avhengig av sånne ting synes jeg er jævlig skummelt. Ja, men også er det en annen ting også, det er at kultur altså Norge er et lite land jeg tror det har sikkert aldri blitt felt jeg tror aldri sannsynligvis det har vært en rettssal
hvor ikke to mennesker har kjent hverandre. To tilfellige mennesker har kjent hverandre, i alle fall med en person der inne. Så det er så litt land, og kultur-Norge er enda mindre. Så det er det mest korrupte miljøet i verden. De gir hverandre stipender, og de holder på. Og akkurat den leken, den har jeg litt moralske problemer med.
Ikke at jeg vil komme meg inn, jeg har ikke de riktige vennene sånn sett. Så jeg vil ikke kunne klart å få en venn til å gi meg et vennestipend, men hadde jeg gjort det, så ville jeg oppsatt store etiske problemer. Så nei, jeg måtte ikke ha offentlige midler. - Det regnet jeg med. Skal vi se, hvor mye bør staten blande seg inn i norsk kunst og kunstneliv?
- Det er gradspørsmålet jeg har satt opp der, hvor mye det impliserer at staten skal blande seg inn i norsk kunst og kunstnerliv. - Jeg er ikke noe revolusjonær, så jeg synes det er greit at de har de institusjonene de har hatt, at de har museer, og at de forvalter bygninger og eiendom, at de har muligheten til å utsmykke osv.
Men akkurat den stipendioordningen hvor man betaler ut folk for å spise mens de laver noe tull, den har jeg ikke noe sans for. De skryter av at dette er uavhengig av verket og det er fagvurdert og sånn. Jeg synes det er helt forferdelig. Jeg synes at
Det at en person i starten, en konkret person, ser et verk og sier dette er et fantastisk verk, det kjøper vi inn. Det er mye mer sans for enn at de skal brøfe kunstnere. Ja, nå skal dere få mat i fem år, så dere kan holde på med hva dere vil. De er veldig stolte av den formen, for den er såkalt nøytral, eller et eller annet, at den tar ikke stilling til hva han laver, men jeg synes den er grov og ideologisk. Hvem ville gjort det i det virkelige liv? Ikke sant? Og
Det blir så mye ideologi. Kunstene skal være fri. Det er jo akkurat det de ikke er. Det er de jo heller ikke. De lurer seg selv. Vi ser jo på at når du er først innenfor i det gode selskapet der også, så er det jo også mye lettere å triggere nye
støtteordninger i stor og liten grad. Selv også hvis du er blitt på et nivå, nå er det kanskje ikke veldig mange eksempler på det, men det er jo en ballongfyr nå som gjør det så jævlig bra på Instagram og TikTok. Jeg vet ikke hva faen jeg, men han visst nok kan tjene veldig mye penger på disse ballongstøntene han gjør, men hvordan han sprenger ballonger på helt syke måter. Det har han fått offentlig støtte for av Kulturrådet for å gjøre, for å holde prosjektet i gang.
Så tenker jeg, hvis et sånt kunstprosjekt utvikler seg til å bli et populært prosjekt på internett, et fenomen, så det går jo an å tjene penger på, så må man for faen ikke tømme mer penger ut av en kassa, men rett og slett bare ikke selge produkter til de fansene har fått. Ja, men det er jo også det at statene har monopol på veldig mange ting. De har et privilegium.
og det er at de kan forvalte andre menneskers penger. De bygger veier, ikke sant? Og så kan du si hvorfor velger de det byggefirmaet til å bygge den veien? Det er en vurdering de tar efter hvor god veien blir. I dette tilfellet, hvem får penger fra Kulturrådet? Det er helt vilkårlig. Det er ikke basert på noen objektive prinsipper. Det er basert på innfall som folk i juryer får. Så det store spørsmålet er om man må
Spørsmålet er ikke hvem får stipender, hvem får penger, hvem er det som ikke får det, hvem er det som velges vekk? Da snakker vi bare om hvem som søker. Hvem er det som velges vekk av de som ikke orker å søke? Som er for opptatt av å holde på med det de holder på med. Jeg vil gå tilbake til det at det er masse pengesløseri her i verden, men jeg vil ikke angrepe det når det gjelder kulderådet, for det store problemet her er urettferdigheten, ikke pengesløseri. Den er god. Den er veldig god, og da ...
Siste punktet her, er kunstner i dag alt for avhengig av støtte? Det har vi kanskje også vært innom. Det spørs hvor bredt kunstdefinisjonen din er, men en kunstner... Det er et veldig bredt penslet spørsmål. Men hvis vi opererer med mitt kunstbegrep, så vil jeg si en person som er fullstendig uansvarlig,
og som laver produkter han vet mennesker ikke setter pris på. Det er jo mitt kunstbegrep. De er selvfølgelig avhengig av mye støtte. Veldig ofte fra det offentlige, men også av og til av private som investerer i dette mennesket som en slags aksje.
Jeg greier liksom ikke når jeg ser sånne ekstrem performance-art-greier, hvor det sitter kanskje fem publikummer inne i en sånn betongbygg, og de gjør et helt vilt tre kvarter show med diverse kostymer, musikk, slengt på litt avføring, der det måtte liksom passe inn, som er fullstendig statsstøtta, gjennom kanskje et femårsprosjekt som foregår i Berlin, eller et eller annet sånt
avsidesliggende sted i forhold til Norge da, så er det sånn hvordan greier man å rettferdiggjøre det overfor seg selv at dette her er det jeg driver med, som har null måte livets rett hvis det ikke hadde vært for at jeg har gode venner i kulturrådet som liker dette her. Det er rimelig absurd i konseptet. Og av og til kan det jo hende at det er fantastiske ting som ikke greier livets rett, det er jo eksempel på det i historien. Det er stort sett unntak da. Men
Som du sier, hvordan klarer de å leve med seg selv? Det er ikke bare det at det ikke er et livsrett, det er en ting, men det er ikke noe dygd bak det. Og dygd er veldig viktig. Hvordan vet du om det du gjør er dydig? Det blir jo spørsmålet. For det første, det er at det er vanskelig. Da vet du at du gjør noe som er dydig. Og det er en sånn tradisjon i mange religioner, den mest kjente er kristendommen, at forsakelsens vei er bred, mens veien til forelsen er smal.
Det skal ikke være lett å gjøre det som er godt for en selv eller godt for andre. Det er det vanskeligste av alt. Og disse menneskene er fullstendig skamløse. De er de mest umoralske menneskene i verden, som lever av andre menneskers penger og lave produkter som ingen liker. Det må jo være definisjonen på et menneske på vilje å eie det.