Ok, ja, Skandinavias hyggeruiner. Er du hyttemann selv? Jeg har en hytte. Jeg har en sånn klihavhytte, men...
Hva er det for noe? Kolonihagehytte. Hva er det for noe? De har jo hagekolen i Oslo, vi har en hytte i Oslo der man har sin parcell, og kan kose seg om sommeren, og ta et steg ut av det moderne livet, og vil ha den over i litt sånn førmoderne tid. Jeg tror at det er noe av grunnen til at skandinavene er hytteeire, for vi er forskjellige egentlig fra alle andre på det punktet.
I Skandinavia finnes det rundt 1,3 millioner hytter. Hytte var et luksus som staten unnet sine borgere under sosialdemokratiet, så folk fikk lov til å bygge hytter. Og i årenes løp har hytta endret mening, både for nordmennsvenske og danske, fra å være...
Noen ting som er veldig basic. Ingen elektrisitet og utedo og vann i brønnen. Til det moderne hyttepalasset som jo er en moderne villa.
på fjellet eller ved sjøen? Det er jo blitt helt absurd. Det er jo en mer større trend å eie lite sentralt og ha en gigantisk hytte på fjellet. Før var det gjerne å bo i et hus og så dra på en liten hytte uten noe strøm og innlagt vann og sånt. Nå er det helt omvendt, nesten kvadratmessig. Jeg synes det var litt morsomt i hele den koronahåndteringen, så syntes det at offentlige myndigheter syntes at det hadde forgitt at vi alle har hytter.
- Men det har jo ikke alle. Det er jo en overmiddelklassig greie å ha hytte.
På grunn av at arbeiderklassens hytter ligger i stor grad i ruiner. Rundt omkring i skoger over vann, så støter man på hytteruiner. Og det er det jeg har skrevet om. Hva forteller hytteruinene om oss? Jeg starter utenfor Falkjøping i Sverige, i Vestgjøta land. Der jeg kommer over en forlatt svensk hytte.
Denne hytta har ikke vært brukt på mange ti år, men den står fremdeles. Så titter jeg inn en vindue, og der ser jeg en stabel av nudistmagasinet Tidløsa, som fra 1968 eller noe sånt. Og allting...
På veggen er det en løper der det er brodert folkedans, det er bilder av kongen. Alt ved dette bildet, og det slo meg, er ting som Sverige vil bort fra.
Alt ved denne hytten er umoderne. Alt den signaliserer, fra nudisme til gudstro til patriotisme, svenske flaggene og monarkisme, alt dette er ting som Sverige har beveget seg borti fra. Det er ikke hvem Sverige lenger ser seg selv som.
Og i tillegg da også den her, som vi har snakket mye om, den skjermavhengigheten og det der med at vi liker det mer og mer komfortabelt, og at det å være på hytta nå er blitt en annen type opplevelse. Man er jo like påkoblet samfunnet, det er at man bare har flyttet seg til et sted hvor
Jeg trodde konseptet med hytte var at du skulle få en mentalitetsforandring, at du skulle kunne hvile hodet og komme i kontakt med naturen, men det handler liksom ikke det med hytteleggere. Nå er det bare for et miljøskifte. Ja, et forandret utsikt. Jeg tror at det kanskje har vært slik at skandinavene har håndtert moderniteten bedre enn nesten alle andre folkeslag i hele verden. Dels på grunn av hyttene. Jeg tror at
store, voldsomme endringer kan føre til at man trigger en konservativ impuls i folk, sånn at de bare sier stopp, verden jeg vil av, og at man blir stående fast i ting som man burde endre på. Søreuropa er på mange måter et eksempel på det, kvinners stilling og sånne ting, at man ikke klarer å legge det bort.
Mens jeg tror at vi har kunnet sitte over skreps på moderniteten og ride den inn i solnedgangen på grunn av at vi alltid hadde et sted hvor vi kunne trykke oss tilbake til det formoderne. Hvor vi kunne få en smak av det enkle bondelivets gleder fra sin beste vinkel. Dra litt når det er bra vær eller når det er snø. Og så kunne du vende tilbake til
et liv som kanskje minnet litt igjen om hvordan din slekt hadde levd livet sitt før du migrerte til byen eller hvor du migrerte. Fordi det er lett også å underskatte hvor viktig Skandinavia har vært for global modernitet eller globalisering.
Og i hele verden så innreder unge mennesker sine første hjem på greier på billig skandi-design, som de har kjøpt på IKEA. De kler seg opp i billig design-mote fra henne som er en av de andre skandinaviske kleshusene. De forelsker seg kjeitende dansende til skandinavisk pop. Og de...
Hvordan skal vi si dette? Vi påvirker verden veldig mye større enn hvor mange mennesker vi er, i forhold til hvor mange mennesker vi er og hvor mye vi er. Vi har i alle fall vært jævlig gode på å selge deler av vårt livsstil, vår livsstil på en måte som at andre ønsker å ta del i den, helt ned til seksualmoral og strikkegensere, så har vi klart å skape noen ting som er... Tror du vi har solgt det, seksualmoral-
at den gikk i, men hva med 60-tallet og sånt da? På 60-tallet så var vi de første eksportørene av porno. Så dansk porno og svensk porno var jo det hardeste som vi gikk an å få tak i på 60-tallet. Nå har vi jo blitt aktorutsveilt av andre land, uten at jeg vet hvilke, men jeg har inntrykk av at det er ikke en stor pornoindustri i Skandinavia lenger, men så på det tidspunktet da det var litt edgier, så lagde vi pornoblader, og folk satt og
og leste det på bakrommet i New York og andre steder. Da importerte man svensk på det, ikke sant? Hønan Agda. Det poenget jeg forsøker å få fram er et aspekt ved oss skandinavere, og det er at en viktig del til Skandinavias suksess i det moderne er at vi har vært veldig gode til å
kooptere andres greier. Så fort en ny kulturell trend oppstår, så vil det stå en eller annen forbannaske ennå av klar til å gjøre ... Ta et eksempel, da jeg var ung var jeg veldig mye i Gøteborg, på grunn av at jeg var skikkelig fan av hiphop. Gøteborg var hiphopstedet. Det var der nattklubbene var og sånne ting. Oslo var ingenting.
Da tar du en musikksjange som oppstår i New York med Curtis Blow og den gjengen der. Hvor lang tid tar det før du får Stockholm Teddy Bears, som har allerede internalisert deler av dette, laget sin egen versjon av det, lager en fet video og er i gang
Det at de ikke har samme hudfarge som de folkene som faktisk skapte sjangeren. Vi er alltid redde til å være Elvis. Det er noe som er fint for oss, og vi har også vært veldig flinke til å være standardsettende. Norsk Veritas er bare en gullgruve, for det er en makt i å være oppstrøms i forhold til regulering, og vi har alltid vært veldig gode på å være med først ute til å regulere,
og på den måten påvirket hvordan historiens gang er. Dette er også en del av historien om Skandinavia. Men jeg tror nok at noe av grunnen til at vi får en dansk design, skandinavisk arkitektur, vår litteratur, alle disse tingene som vi er kjempegode på å selge og eksportere,
Jeg tror at noe av grunnen til at vi kunne, at man ikke fikk en sorgreaksjon i all denne endringen, for la oss være ærlige, måten du og jeg lever livet vårt på, har nesten ingenting til felles med selv hvordan våre besteforeldre levde livet, og hvis du går tilbake til åldreforeldre, så er det i hvert fall ingenting til felles. Vi har ikke de samme verdiene. Det er ingenting, alt har blitt byttet ut.
Hvordan klarte vi det uten å få en eller annen sånn gigantisk sorgreaksjon over at vi mister oss selv? Jeg tror at hytta har vært det skuebrevet som vi alle sammen fikk lov til å ta del i. Jeg liker den tanken der, veldig godt. Jeg hadde en kompis som lanserte en litt annen idé av hyttas oppstandelse eller popularitet. Det var at
Da det var veldig dyrt å reise til syden på charterferie, så var det bare de som hadde veldig god råd, den øvre klasse som hadde råd til å dra til utlandet og bli brun og dra på ferie. Mens forresten av nordmenn var det å få seg hytte, og dra på ferie til hytte var det neste beste. Det er snudd nå. Nå er det de rike, de drar ikke på charterferie og til syden lenger. De har jævlig dyre hytter.
og mens folk flest dra på charterferie og bor på to stjernes noterer. Jeg synes det er veldig morsomt at jeg har treffet på en brite som var langrennslærer i Norge for den britiske overklassen, for nå er det litt av vulgært å slale om downhill, det er liksom småborgerlig.
Så hvis du er av et visst karat, så går du langeren. Problemet er at engelskmennene har ikke nok snø til å kunne gå på langeren, så de må et eller annet sted hvor de kan få nok snø til å gå bortover ski. Han hadde vært på NATO-øvelser og lært seg å gå på ski. Han var veldig lite ivrig med at hans læreresvenner skulle snakke noe særlig med nordmenn og finne ut at alle nordmenn kan gå på ski. Det er ikke at...
at hans unike landgrenskompetanse ville bli devaluert i møte med det skilgående norske folk.
Det er nok noen ting i det at hytta har blitt et statussymbol. Det er jo også... Bare se på den korona, helt oppstarten av korona, lockdown og alt mulig, hvor det er hytteopprøret, hvilket er en rasseri som raserte en stund når folk ikke fikk dra på hyttene sine. De igjen blir da veldig mobba.
av den majoritetsbefolkningen som ikke har hytter, som mener at de må ta seg av den skjerpe seg, tenke på fellesskapet, delta på dugnaden, ikke tenke på seg selv og dra på denne jævla dyre hytta si. Også ble alt det hatet, nå heter det jo hets og hat, alt mulig da, den type ting. Kritikk.
som det egentlig heter, rettet mot bærumsfolk, Oslo Vest og den type ting. Det virker jo ikke sånn at hytte var noe som hele befolkningen eide da, det var akkurat bare folk best plassert i Oslo Vest og Bærum som skulle på hytta seg da. Jeg synes det var visuelt, for meg var det visuelt provoserende å se, det var en sånn periode i fjor at våre
hvor de som styrte oss og styrte koronahåndteringen, liksom ta tur ned fra hytta for å dra på NRK, og der stod de der liksom brune og blie, og du kunne se liksom at ja, nå har det kost seg det å sitte i solveggen, ikke sant? Mens jeg sitter i Oslo gusten og brakkesjuk.
og har liksom ikke det lette smile som da våre politiske myndigheter tydeligvis har. Uten at jeg liksom løper på kona og driver på og vil at jeg skal kjøpe hytte, men jeg vet at det er jeg som må beise det faen skapet, så jeg forsøker å holde igjen her, bare Airbnb er så langt. Vent på krasje nå, vil jeg ha gjort. Vent på hyttekrasje før vi kjøper noen hytter nå. Jeg tror nok at det kan komme til å komme et krasje, men i alle fall når det gjelder de skandaleske hyttene, så er det liksom...
antropologisk er det interessant å se at det er en forskjell på hva slags funksjon hytta tjener i ulike land. Ikke overraskende så har svenskene konkludert at hytta er rasistisk. Så det er blitt noen litt sånn suspekt ved hytta på grunn av at hytta er hvitt. Ja, ikke sant?
Svenske hytter er hvite? Nei, eierne er hvite. Eierne er hvite, men jeg tror du bare nå kommenterte du at... Svenske hytter er for det meste røde med hvite. Ja, ok, ja, selvfølgelig. Med hvite sprosse. Danske hytter er svarte med hvite vindueskarmer. Akkurat. Men den norske hytta er en hamskifter. Den er hvit ved sjøen, rød ved veien,
og så er den brun i skauen. Det er jo ingen av våre andre skandover som er like entusiastiske når det gjelder hytter som det normen er. Men det er et interessant trekk ved Norge at tusener av hytter har blitt forlatt i løpet av de siste ti årene og ligger nå
og forfaller rundt omkring i det norske landskapet. Det er noe som er spesielt i Norge, for Skandinavia er veldig ryddige. Vi er ryddige på samme måte som tyskerne er ryddige. Vi er for ryddige til å kunne ha spektakulære ruiner. Hvis vi ser noe faller sammen, så må vi rydde opp i det. Men det er et litt unntak for å hitte, for det er fortsatt privat eiendom. Kan jeg gå inn her? Jeg pleier å gå inn i sånne ruiner, for jeg synes at det er gøy og spennende.
- Når du går inn i disse hytterivunene, så får du et budskap om hva folk fant å være viktig og sunt og godt da de brukte hytta. Den svenske hytta, selv i sin rivuin, så oste den streng orden og rettskaffenhet. V-stabelen var stablet i streng kvadrat.
Sengene var redd opp som om en offisere hadde gjort det. 40 år senere kan du sprette klunkekula. De var nok de ryddigste av nudister, de folkene som hadde en hytte der. Norske ruiner som jeg beskriver finner jeg ved Bolkesjø.
Den sto ulåst, sånn som man gjorde ting i Norge før. Før låste man jo ikke dørene. Den er et stormangrep i umalt fyrer. Umalt fyrer var hitta
og masse barnekunst og smigjernsornamenter. Folk vil nok kjenne igjen noe av dette også i hyttepalassene, for det virker som at en del av den hytteestetikken fra Norge med hyttetroll og smigjernsornamenten og numalt tilføyret, det har lurt seg med oppe i hyttepalasset også, som om kanskje
en slags bønn om at godene ved det førmoderne, det enkle liv på en eller annen måte skal følge med bare du har ornamentene ved siden av wifi-senderen din. At du får en følelse av det gamle, at du er i touch med det gamle hyttelivet vi har. For jeg ser også mange hyttevenner som har installert på et moderne kjøkken, har veldig mye gamle ting, henger opp kopper. Det skal være noe, en følelse av noe gammelt der også, at man
Ikke føles som kjøkkenet hjemme på en måte? Ja, det skal være litt sånn bondeantikviteter og horn fra dyr du ikke har skutt selv og sånne ting. Så det er en del av estetikken. Det som er interessant er at når det kommer til den danske hytteruinen, så jeg fant ikke så langt fra Legoland, Billund,
Dette er våre danske venner. Danskene er så jævla opptatt av design. Jeg har ikke noen gang sett disse programmene med sånne antikvitetskjøpere i Danmark. Men gjennomsnittsdansken kan bare jævla mye mer om design enn det gjennomsnittsnissen når man kan. Så den danske hytta hadde da blitt renovert.
som hadde revet ut sukkerbitvinduene og installert panorama, en glassvegg i panorama. Hele hytta ble bryt malt i ulike nyanser av sykehushvit. En designerstol satt midt i rommet med et bord med lektyre på, en kilida, den baskiske grafikkeren, kilida litografi på veggen.
Men så er det muselort ute ved hele ø-benken, og du kan se hvor mye støv det er. Det har ingen som har vært der på over ti år. Så danskene, det var like, å se den danske hytta for en hyttekonossør som det alle nordmenn er, så var det liksom, jeg fikk en følelse som, jeg vet ikke, jeg
Har du sett noen av disse TV-programmene der folk som anser seg selv for å være stygge skal reddes gjennom botox og kirurgi? Sånn extreme makeover-greier. Nettopp, ikke sant? Og så kommer jo sluttgreier, ikke sant? Det er fantastisk. Jeg kan være litt annonsynest, men det beste er alltid når barna får se mor, ikke sant? Se hvor vakker mor har blitt.
Når hun har fått sånne der duck mouth og kineserøyner og ikke en ribbe, og ser ut som et monster, ikke sant? Og ser barnas genuene skrek i reaksjon når de ser hva mor har gjort. Og det var den følelsen jeg fikk da jeg så den danske hytta, som var at de hadde
ødelagt den fullstendig. Og det at de ikke hadde brukt den var også et tegn, det var nesten som et tegn på at de ikke likte hva de hadde klart å skape, dette moderne hytteuttrykket. De fikk jo følelsen at dette var en
at det var grafiske designere, så tar vi og river ut i vinduene, og så hiver jeg panorama, og så må det være hvitt, og så setter vi stolen der, det har blitt så stilig, veldig laget for å ta bilder av. Den norske hytta er det stikk motsatt, jeg tror ikke du kunne tatt et godt bilde inn i den området,
om du prøvde, om du hadde vidvinkel, så ville du klart å fått et ålreit bilde ut av det, for det er bare for overlessa. Det er lukket, og det er hygge, og det er familie, og det er bare oss her. Mens danskene har liksom sånn der, la meg presentere deg for min hytte. Og det var like ulovekkende som disse her makeover-programmene.
Hva er det med dansker og dette designaspektet? Er ikke svenskene opptatt av det samme? Svenskene er også ganske stilige, men det får meg til å tenke på... Skullerykona til Jens Stoltenberg hadde en sånn her famøs utsang som hun fikk skikkelig pepper for, der hun sa at alle hus jeg besøker har PH-lamper og Arne Jakobsen-stoler og Alessi Kaner.
og så ble hun straks overfalt for å være en snobb. Fordi ikke alle hjemme i Norge har Arne Jakobsen-stoler og PH-lamper.
Men det har nesten alle sammen i Danmark. Og det er også en underlig greie med at i Danmark så har man en sånn voldsom stolthet over dansk design, samtidig som at det er en voldsom konformitet rundt det. Så man ønsker å vise sin egen art gjennom å gjennomdesigne huset, sånn at det ser nesten helt likt ut som alle andre gjennomdesignede hus, og nesten alle andre hus er gjennomdesignet.
Jeg føler litt sånn i Norge og i min generasjon at det er veldig mye like kjøkken og samme type. Det er veldig mye stas med å ha de riktige vineglassene, at du skal ha riktig bestikk og asjetter og hele den pakka der. Var det du som skrev det at i Norge er vi, jeg tror det er det eneste land i verden hvor du bor i en leilighet til 10 millioner kroner og har IKEA-kunst på veggen? Var det du som skrev det? Det var jeg som skrev det, og det er jo liksom sånn et trikk på B. Ja.
Ikke sant? Hva var det fotballsangen heter? Vi er bønna ifra nord. Vi er bønna ifra nord, fordi vi har kommet til voldsom velstand kollektivt i løpet av ganske kort tid. Men kulturen har jo ikke holdt tritt i det hele tatt. Og det ser du jo på hva folk bruker tiden sin på. Det er liksom...
Folk lytter ikke til klassisk musikk, eller bruker ting på tiden på ting som er forfinede. Noen ting som man vanligvis har associert med mennesker som har stor kjøpekraft, at de liksom vier seg til ting som er vakre for sin egen skyld, kulturen, ikke sant? Mens i Norge så kjøper folk en leilighet til 10 mil, og så henger det opp
IKEA-plakater på veggen, for de kan ingenting, og maler kunst, eller har ikke noen smak, eller noen ting som... Og de anser heller ikke det som noen ting som er negativt. Det ble oppmerksomt, jeg hadde ikke tenkt på det før jeg var ute og gikk på foregående som en engelsk venn,
som bare var sånn åpen munn, for det var det som var den store forskjellen, at hvis du hadde gått til Belgravia, eller en av de finere bydelene i Manchester, så ville disse leilighetene som er så dyre, alle sammen ha ekte kunst på veggene, mens her er det ikke sånn. Puste det, det er veldig få jeg kjenner som har ordentlig kunst på veggene i det hele tatt. Er ikke det trist? Det er litt trist, jeg tok meg selv i det jeg har, jeg eier ikke så veldig mye kunst selv heller,
Så jeg tok meg tid og var sånn, hvorfor har ikke jeg... Jeg synes det er rart selv, og så kikket jeg meg rundt, jeg har ikke noen IKEA-bilder, bare så vi har det klart. Det er ikke noen IKEA-plakater på veggene mine. Men det er ikke noe sånn... Det er mer bilder og malerier som bare... Jeg er litt usikker på hvor og når jeg har kjøpt de og hengt opp, men det er noe som er bare sånn, dette her er noe jeg likte, og jeg kjøpte og hengte opp. Som ikke...
Men da er det jo fortsatt den samme fyren som innredde hytta utenfor Falkjøping, som da liksom hengte opp et bilde av kongen. Det var fint. Ja, jeg skjønner hva du mener. Det er
for jeg stusser alltid i Nord-Norge, når jeg er på besøk hos Viggefamilien der, der er det alltid kongefamilien på veggen, på kjøkkenet og i stua og sånt. Ja, det er veldig fint. Men likea kunsten er jo bare kongefamilien, for det er jo ikke et reflektert
utifra ens egen estetikk hvis du kjøper noe på IKEA så er det jo bare for at du vet at noe burde være på veggen så jeg liker Daft Punk-maleriet ditt her gjør du det? ja, jeg synes det er stilig det er en unge bergenser som har gjort det er egentlig det originalen han simmer her det er originalen så det er fotografi som han malte og så spurte jeg hva kan du ikke bare lage en helike en som spiller piano på andre siden som er Daft Punk det er dere som hører på dere skjønner jo ingenting her nå men det er bare å gå inn og se på YouTube-versjonen
så får du et blikk av det. Det var hyggelig det. Det var han, Jan-Ove Tuve, han var ikke så spesielt fan av dette her, for å si det sånn. Jan-Ove er jo figurativ kunstner, så i likhet med meg, så er han jo tilgjengelig av figurativ kunst. Ja.
Så så du at høstutstillingen har refusert Odd Nærdrum igjen? Ja, og William Heimdahl ble refusert, Odd Nærdrum ble refusert. Har du vært på høstutstillingen det siste, eller? Nei. Fy faen, det er flere å gå på den der freakshow-
For saken er at figurativ kunst er skikkelig vanskelig. Det er skikkelig, skikkelig vanskelig å male figurativt. Det krever masse øvelse og nesten en sånn at du må ha vært berørt av Gud for det ting. Du kan ikke male det sånn som det ser ut. For at du skal skape et inntrykk av hvordan det ser ut, så må du male det helt annerledes. Det er masse skolering.
Og så har vi en av de største figurative kunstnerne som Norge noen gang har fosteret, Odd Nærdrum, som ikke blir antatt på høstutstillingen, der resten er bare ræle.
Så han ble veiet og funnet for lett for barneskirenn, ikke sant?
Det er som å ha og ikke skulle få kommet inn på Norges største sommerfestival, hvis de hadde hatt lyst til det. Ja, ikke sant? Det er vel noe for å sammenligne for de som lurer på perspektivene her. Kristoffer Rådlund, som er en av de viktigste norske figurative kunstnerne, de som lytter, ta så kjøp dere noe Rådlund. Rådlund kunst er ganske rimelig,
og veldig vakker. Utrolig skolært. Kan du stave det? R-O-D-U? R-A-A-D-L-U-N-D. Rådlund. Kristoffer Rådlund. Han ga ut en bok som heter Figurasjoner, som handlet om figurativ kunst i Skandinavia, nettopp.
og hadde en stor utstilling i en kunsthall i Stockholm, stor diskusjon, selvfølgelig så kom svenskene frem til at figurativ kunst er nazistisk. Nazistisk faktisk? Ja, på grunn av at en av anmelderne synes å huske at nazistene likte figurativ kunst, så derfor måtte jo også all figurativ kunst på en eller annen måte være suspekt. Men dette er Sverige da. Var det ikke litt sånn med boliger også når de inntok Oslo og sånt, at de tok jo bare de beste boligene og beste viljene og sånt da?
Hvem da? Nasistene når de kom til Oslo. Det ble veldig sidespår her, men jeg pleier å spørre sånn, har de både nasistene her under krigen? Åja, det er sånn test. Jeg tror ikke at det bare var nasistene. Det er ofte sånn at når du hertar, så velger du ikke din neste beste bolig inn når du skal finne et sted hvor du skal slå deg ned et par dager i byen. Nei.
Men sorry, nå var det avsporing, men ja, det var hva svenskene synes figurativ kunst tenderer til å være rasistisk. Nei, nazistisk. Nasistisk, i alle fall. Jeg bare nevnte det, for en hver debatt i Sverige vil bli avsporet. Det går ikke an å snakke om noe som er voksent i Sverige, i det hele tatt. For det er noen som roper rasist-nazist, og så begynner man å diskutere rasist-nazist. Men poenget med denne boka var at
Figurativ kunst er den dominerende norske tradisjonen de siste 50 årene. På tross av at de figurative kunstnerne underviser ikke i figurativ kunst på kunsthøyskolen, de figurative kunstnerne diskrimineres systematisk i forhold til alle stipendordninger, så de får ikke stipender i det hele tatt.
Men unnelig nok viser det seg at dette har blitt den mest kraftige tradisjonen, for de må faktisk leve av det. De må faktisk male, de kan ikke bare leve av å søke på stipendier. Nærdrum har vært veldig viktig i å fremme norsk figurativ kunst utenfor landets grenser. Hvis man assosierer noen ting med Skandinavia de siste 30 årene når det gjelder malekunst, så er det den figurative tradisjonen.
Og likevel så er ikke det anerkjent av de, dette er en eller annen sånn Glørstad-greie, liksom av de jævlene som blir satt til forvaltet og bare ødelegger hele greia, altså liksom åpent diskriminerer. Det er ingen sjanse for at noen figurative maler kommer til å få lov til å komme inn på høstutstillingen, som er en sånn vanvittig ting å si, men det er sant.
Helt utrolig, men hvordan kommer de unna med argumentasjon og forklaringer? Det er noe som heter kunstfaglig kompetanse. Kunstfaglig kompetanse sier at figurativ kunst er ikke god kunst. Og da var vi ferdige med det. Neste? Men hva pakker de det der inn med?
Nei, men i det øyeblikket noen påberøper seg autoritet som på en eller annen måte er bunnet opp i utdannelse og verv, så kan de også innta rollen som smaksdommere fra den posisjonen der det faktisk betyr noen ting. For hvis det er du som deler ut stipendiene, eller er du som bestemmer hvem som får lov til å stille ut på høstutstillingen, så kan du straffe mennesker som gjør ting som
du ikke selv driver med, jeg tror nok også at det er et element av at hvis de hadde tatt inn det nærdremaleri som han hadde stilt ut,
så ville han få alle de andre til å se revva ut. Åpenbart. Og det var sannsynligvis ikke noe de var ønsket å gjøre. Så i stedet for så ble det den store pygmefesten igjen. Kan man ikke bare dele det i to forskjellige former? Figurativ kunst og, jeg vet ikke om jeg skal bare forenkle, som jeg kan si moderne kunst. Du må gjerne bare...
investere meg på det, men ikke mange bare delte og sa dette er dette, og her har du dette. Det finnes ingen plass for figurativ kunst lenger i det hele tatt. Du får ingenting. Du får ikke utdannelse, du får ikke stipender, og du får ikke være med på utstillingsvinduene
og da det her må jo gå til en motreaksjon på et eller annet tidspunkt, man kan jo ikke tvinge et system til å... Selvfølgelig vil det komme en motreaksjon, men jeg synes også det er fint å få med seg at ja, på tross av at ikke staten la til rette for det, så ble det likevel en dominerende tradisjon
av folk som har en enorm pasjon for det de driver på med. Så de har blitt tvunget ut av det gode selskapet, men har klart seg veldig bra. Og de norske figurative kunstnerne, ofte så må du til utlandet, til München eller til Firenze, hvor de har de store biennalutstillingene. Der møter du norske figurativ kunst i brevfront, eller sånn som på figurasjonerutstillingen i Stockholm, som viste på et...
det beste Norge har å framvise av figurativ kunst, og det var en fantastisk utstilling jeg ble kjent med, liksom ble møttes så, Helene Knop for eksempel, fantastisk kvinnelig maler, Kristi Karlstad, som er unge og som maler figurativt, men de har jo da fordelen at
De maler et bilde, og de kan selge bildet for nok penger til at de kan kjøpe maling og forefamilien sin, og så maler de et nytt bilde. Det kan ikke de fleste ikke figurative kunstnere. Det er helt avhengig av disse stipendiene, for det er ingen som gidder å betale store penger for maleriene deres. Her kommer jo Bichet og Ulve-analogien til Taliban, gjør det ikke det? Du vil jo være ulven her. Du vil jo være den figurative maleren som faktisk greier å leve uten å ha en hånd som mater deg.
Ja, men det er et tøft liv altså. Det må du ha på begge sider, og det er vel ikke bare å være statsstøttet kunstner og vite innerst din at du faktisk selger ingenting, nesten. Men du lever på støtte, det er ikke noe... Det skjer noe. Ja, men hvis du har staten og kapitalen og får alle forsønningsoppdrag...
Se på, nå skal vi bygge et nytt stort bygg, også må vi ha noen kunstnere til å utsmykke det, også ser du hva de presterer, og da har man lyst til å grine ofte når man ser manifestasjoner av kunst i Norge, så får man følelsen av at dette her kunne bare skjedd dersom vi hadde blitt okkupert av et folkeslag som forraktet oss og ville straffe oss. Ja, så ja. "Normenn, jeg har laget en skulptur til dere."
Her er den, en uformelig stykke metall som ser ut som en billig replika av noe du har sett i utlandet et eller annet sted, av en kunstner du aldri har hørt om, og som du er ganske trett av første gang du så det allerede. Sånn som den analpluggen som de nå har stilt opp nede i
nedenfor Ekberg-restaurantet. En dverg som holder en eller annen seksleketøy i hånden, den er 4-5 meter høy. Takk. Det sier noe om hva man mener om det norske samfunnet. Forsøk å ta det på alvor. Du kan ikke ta det på alvor. Det er et fuck you. Fra kunstneren til folket. Hvor lenge kan dette fortsette? Jeg har fortsatt hele livet mitt.
- Men du sa at Sverige, Norge, hva med Danmark? Er det figurativ kunst der? - Danskene har bare et mye mer bredt spektra når det gjelder alle former for kunst. København er bare større, og det finnes plass til mer.
De har jo all den dekadente kunsten som vi har i Norge og i Sverige også, men de har også en sterk figurativ tradisjon. Men faktisk, ofte så løftes den norske figurative tradisjonen fram som ledende i forhold til de skandinaviske landene, for den samme trenen vi har sett i Norge, ser man også i andre land. Det er tøft å være figurativ kunstner, som tegner og maler ting som faktisk folk kjenner igjen som faktiske objekter i den fysiske verdenen.
Det er jo en maktemonstrasjon når du kan si noe sånn som at er det noen her som greier å tegne en hånd? Og hvis du er en kunstner, en billig kunstner, og ikke greier det, det må jo gjøre litt vondt da. Det startet jo med Picasso, så sier de at jeg må se. Dette her kunne jeg smørt sammen på bakgrunnen min jeg også, kvadratene dine.
Jeg husker ikke hvilken kunstner det var, men det var en maler som ble sendt til en herregård i Storbritannia, og så sier de at de skal male et bilde av herren eller datteren. Det kostet så mye, og så sier oppdateringsgiver: "Hvorfor i verden skal jeg betale så mye for at du skal male et sånt bilde?" Hvorpå kunstneren tar penselen.
strekker penselen ut og maler en perfekt sirkel med strak arm på lærretta. Jeg har prøvd det mange ganger, eller du kan gjøre det bare med blyant på papiret der du sitter, og forsøke å tegne en helt perfekt sirkel på ett forsøk. Det er en hånd til øye koordinasjon, så jeg har vært så heldig at jeg har hatt en del å gjøre med Kristoffer Rådlund. Han er etter de få geniene jeg noensinne har sett
Den glede det gir meg å se han arbeide, gir meg selvfølgelig glede å se alle andre arbeide, men å se en håndverker utøve sitt håndverk, et håndverk han kan, og hvor hans inspirasjon er noe som er i hans sinn. Han vet hvordan dette skal se ut til slutt. Du vet ikke hvordan det skal se ut til slutt. Han gjør det trinnvis,
og han er i ett med sitt arbeid, time etter time etter time, fra det grå kanvasset er tomt, til et dramatisk fjelllandskap som på en eller annen måte taler til meg, og jeg nesten kan høre brølet fra fossene. Det er en gave. Dette er grunnen til at vi respekterer kunstnerne,
Picasso kunne male figurativt. Og så kommer neste generasjon som ikke kan male figurativt. Og så har vi kommet til triumfen. Det var en av de siste jeg drar på høsteavstillingen. Da var det en som hadde stilt ut hva heter det? Sånne kvinnelige sexleketøy som skal være som peniser. Dildor? Ja, dildor. For barn hun hadde støpt av barnedildor.
Ikke sant? Og så var hun i Dagblad og suttret over at ingen hadde blitt provosert. Hun syntes jo at dette var for jævlig. Her hadde hun jo brukt tre år på skolen på å finne ut et eller annet som kunne provosere nordmenn som er ferdig med å, er ganske vanskelig å provosere. Og så var det ingen som gadd å bli provosert, og hun var jo veldig skuffa over det da.
Det var noe feil med folk da. Ja, men det var tydeligvis ennå kunstneriske prosjekt gikk ut på en ting, ble de provosert? Ja, ble de ikke provosert, da får du prøve igjen da. Og det er jo den der saken her. Verkelig holdning. Nei, men kunsten har gått i retning av en hyggen etter originalitet. Akkurat. Så det viktigste er ikke om det du gjør er bra, eller om det er vakkert, eller noe annet, det er om det er originalt.
Roger Scruton, konservative filosofen, har en dokumentar som gikk på BBC, som ligger på YouTube, som heter Why Beauty Matters. For han forteller hele denne historien om hvordan kunsten ble korrumpert av en drøm om originalitet, som vi nærmer oss ettersyn, så er det jo ikke de spor originale.
Ikke sant? De bare kopierer andres greier. Siste gangen på høsteutstillingen var det som at her har vi da et dårlig versjon av kubisme. Liksom 1920-tallet ringte og ville ha tilbake kunsten sin. Her har vi popart fra 60-tallet igjen. Feil ti år, men ok, lykke til. Og det er ikke spesielt bra i forhold til det beste fra 60-tallet heller. Så det er bare en endelig motegreie, mens
Det figurative prosjektet er jo noe helt annet, for det figurative prosjektet er i alle fall på sitt beste sted
handler jo om å kommunisere med den biten som jeg refererte til tidligere, den biten av deg som er gudommelig. For vi er fysiske vesener med allting som hører til dette, og vi er kjipe på mange måter, skulle ønske vi var bedre. Men er det noe som er gudommelig ved oss? Det er jo det som skruten sier, at moderne kunst har et budskap, og det er at mennesket er ikke verdig kjærlighet.
Vi er nedrige, vi er forferdelige, stygge, heselige vesener. Mens
Mens den gode kunsten, den typen kunst jeg er interessert i, er jo oppløftende. Noen ting som peker hen imot det beste ved oss. Og det finner jeg ikke så for Rådlunds kunst. Det var en ting jeg hang med opp i sted, når du fortalte en Beowulf-historien i sted, at man var redd for at monster skulle komme inn døra. Og så har jeg tenkt å stille deg et spørsmål, så ran tida litt ut på det. Men det er sånn at hva som er det mørke, og det vi frykter, er det...
gått fra å være noe som er eksternt, at det er en ekstern mørkkraft der ute som vi er redde, som vi beskytter oss mot, på at nå er det mye mer populært å si at det er menneske, så er det mørke. Vi er vår egens verste fiende. Det er vår egen nazist, ikke sant? Vi er vår egen overgripe. Så mørket kommer innenfra, ikke utenfra. Er det det som er den populære måten å se det på nå? Ja, som jo også er et svært negativt syn på menneske, for det at vi er ikke det. Vi
Vi er ikke en gjeng som er mennesker som er pedofile og overgrepsmordere, hele gjengen, på grunn av at hvis vi var det, så ville det være flere som agerte på den måten. Så saken er at mennesker er bra folk, men jeg skulle ønske at vi
Når du ser på Star Wars, så ser du hvordan vi designer vårt samfunn, er slik imperiet designer sitt samfunn. Men når du ser på The Good Guys, når han kommer til planeten Nobu, så er det et sted som er preget av klassisk arkitektur og skjønnhet i alt. Hvordan man klerer seg, hvordan man oppfører seg, hvordan man bygger, hvordan man lever sine liv.
det brutale negative synet på mennesker, det er imperiet. Mens på en eller annen merkelig måte har Norge i all sin velstånd endt opp med imperiets estetikk. Samtidig som vi har satt av masse penger til å drive med kunst, men dette har blitt kuppet av en gjeng med dilettanter som har satt seg på alle kommandohøydene og sammensvoret seg for å hindre
at den dominerende og den viktigste norske tradisjonen innenfor maleri ikke skal representeres på høstutstillingen, som synes meg å være en veldig merkelig greie egentlig. Ja, det blir ikke noen konsekvenser av det. Det er ikke noen som får noe etterspill. Det er ikke noen som har noe skin in the game i kultursektoren overhodet. Vi snakket om det, at du kan ta og kjøre et offentlig prosjekt med fem milliarder i DAS-projektet,
men du får sperken for å ha brukt feil pronoun. Du overlever helt fint inkompetanse, inkompetanse er ikke farlig. Du får ikke sperken bare fordi du gjør jobben din dårlig, du får jobben fordi du har feil holdninger. Velkommen til kulturrevolusjonen. - Nettopp, ja det er godt sagt.
Bare en ting før vi hopper videre her, det med kopi og stjeling, det er jo egentlig, er ikke det all kunst, musikk og alt mulig, så er det jo både det klassiske, komponister stjeler jo helt åpenbart av hverandre, det er jo en skillinje med kopiering, inspirasjon,
og stjeling, men sånn er det jo med figurativ kunst også, som med moderne kunst, altså i alle kunst kreative former, så er jo de beste tingene at man har tatt og stjelt noe, eller lånt noe noe andre, og så gjort det til sitt eget. Ja, og da kom du på en liten måte tilbake til hyttene, for det er jo det som er en del av den skandinaviske seieroppskriften, er at vi er kjempegode på å stjele.
og ta til oss impulser og teknikker og visuelle uttrykk som har oppstått andre steder,
Fordi vi er så utrolig gode til å pakke og selge ting. Vi er veldig gode til å tjene penger på kulturen vår. Det tar ikke så veldig lang tid før at folk blir interessert i danske strekkegensere på grunn av borgen, eller broen, eller himmelen, eller hva det nå heter, til det har blitt en milliardindustri å selge danske strekkegensere og mønstrene til danske strekker. Det blir en kjempeindustri rundt det, og masse penger blir tjent på det. Det er den skandinaviske historien. Det skal vi være stolte av.
Vi er gode på dette, men så bygger vi opp verdens mest vellykkede samfunn, vil jeg si. Sosialdemokratiet. Så kommer vi til slutten av 70-tallet, og så kommer vi til et slags end of history øyeblikk, for hva gjenstår for oss å gjøre nå? Velferdsstaten er nesten ferdig utbygd, likte han flikking på å gjøre. Det handler mest om vedlikehold og flikking.
Og økonomien begynner vi å få tak i på. Hva skal vi gjøre nå? Og det er der Territ Vett kommer inn med det internasjonale gjennombruddet. Vi får enorm innvandring til Skandinavia. Enorm sammenlignet med alle andre også, ikke la deg lure.
fra Sverige, ikke sant? I 1970 så hadde 7% av Sveriges befolkning hadde to foreldre som var født i utlandet. Så de hadde en immigrantdel. I Norge var det et tall på under 1%. Men i Sverige var det 7%. I dag er det 25% av befolkningen av to foreldre som er født i utlandet. Så man har hatt en voldsom innvandring. Trenger ikke være problematisk. Trenger ikke være problematisk. Men det er problematisk, på grunn av at skandinavene har innvandret en ny underklasse.
Og plutselig så har vi kommet ut i en mengde med utfordringer som vi var forskånet for, og som kanskje var grunnen til at vi klarte å bygge dette byggverket så raskt, fordi vi hadde en homogen befolkning som gikk i takt og forholdt seg til myndighetene og gjorde sånn som de skulle, og lyttet til impulser og var med på reisen. Mens nå har man da fått en stor restdel, 20-30 prosent av befolkningen som er ganske ferske her,
Veldig mange ender opp på bunnen av inntektsskala, enten på trygg eller i lavt lønnsarbeid. Det vi så var at disse gruppene tok til å klumpe seg. De klumpet seg først, sånn som man alltid gjør i billige nabolag og sånne ting, men etter hvert så man at man begynte å få nesten rene innvandrerbydeler i byer som Gøteborg og København. Mindre i Oslo, men la oss snakke om Gøteborg. Dramatisk.
Det er til Biskopgården, som pleide å være der den svenske industriarbeiderklassen bodde, jobbet på hissingen på Volvo. Nå er det nesten bare sosialt marginaliserte svensker som bor der. Det er folk som er for gamle til å flytte, for fattige til å flytte, eller for alkoholiserte til å flytte. Resten er bare innvandrere. Dette er lavintektssteder.
Og dette har skapt et sånt stort problem for den skandinaviske fortellingen om seg selv, verdens mest moderne samfunn, som har introdusert en lang rekke problemer inn i ordskiftet, og som er noe vi vil ta tur med i fremtiden, for fakta er at skandene
Er det noe som er tilnærmet en statsvidenskap eller en jernlov, dette er fra Yvonne Østerup, så er det at hvis du får viktige identitære skillelinjer som faller oppover hverandre, altså at du får grupper som har ulik religion, ulik hudfarge, ulik kultur,
Hvis de også, det sammenfaller med sosioekonomisk status, altså at du får en berghudet, i praksis da, i Skandinavia, en berghudet underklasse av mennesker som er fattigere og har en annen religion,
og til dels også en annen kultur på grunn av at det er ikke så veldig mange svenskere igjen i biskopgården til å lære kidsa på skolen hvordan vi gjør ting i Sverige. Det er 98 minoriteter på, og på ledsmannsskolen i 20-tallet var det én svensk elev igjen på hele ungdomsskolen.
Og hun snakket ikke ordentlig svensk. Hun snakket kebabsvensk, en sånn gebrokkent, merkelig svensk. Men i alle fall, når man får slike skillinjer som faller oppover hverandre, så har du et voldsomt potensial for konflikt i samfunnet. Det gjelder like mye om det er katolikker og protestanter i Nord-Irland som koreanere i Japan.
Og dette er vårt samfunn fullstendig uforberedt på. At dette ikke bare kan løses gjennom å stimulere til endeløs tolerans i flertallsbefolkningen, på grunn av at det er litt større størrelser som er i spill her. Da vi valgte å ikke integrere innvandrerne, under en sånn misforstått tanke om at
Multikulturalismen, alle kan gjøre som de vil på hjemmebane, bare de får følge visse verdier, så kommer dette til å gå riktig bra. Det har ikke fungert så veldig bra. Sverre fikk nettopp en måling som viser at de har den høyeste drapsraten i omtrent hele Europa, i det fredelige folkehjemmet. Det er det jeg forsøker å få fram i boka. Når jeg skriver om hytter, så skriver jeg også mye om litteratur. For jeg tror på kulturen.
Når du går tilbake til det moderne gjennombruddet som finner sted i årene mellom 1890 og 1910 i Skandinavia, så har du forfattere som Ibsen, Bjørnson, Nexe i Sverige, København,
hva heter han, den store svenske Strindberg, og Strindberg i Sverige, som på en eller annen måte tar opp i seg samtidens uro og forklarer skandinavene hvem er vi, hva må vi endre på, hva er bra. Det som er interessant ved den voldsomme fasen som vi har vært gjennom fra mellom 2010 og 2020, er fraværet av forfattere.
som har påtatt seg å holde et speil opp for samfunnet og ærlig fortelle om hva er det som har endret seg, har vi syndet eller hva må vi bare akseptere. Det vi fikk var Knausgaard og virkelighetslitteraturen, som er intenst navlebysgruende. Og jeg mener jo at Knausgaard er en av de største forfatterne som dette landet har fosteret, han skriver som en gud og jeg satte pris på min kamp.
men man kan ikke komme rundt det overordnede lærdommen, fordi han starter med å skrive dette for å forklare for seg selv, hvis jeg bare er helt ærlig, helt ærlig om hva jeg tenker og hvorfor, så kanskje jeg kan komme til svar på hvorfor jeg ikke er lykkeligere på å sette vis, hvorfor jeg er sånn som jeg er. Seks bind senere sitter vi igjen med at pappa var ikke grei,
Men det er jo ikke noen forklaring. Det er jo ikke det. Churchill hadde også en helt jævlig far, sannsynligvis verre enn Knausgaard, og ble en helt annen type. Så åpenbart kan ikke hele svaret ligge i at det var pappas skyld. Hadde han vært greiere, så hadde jeg vært lykkeligere. Utilfredsstillende. Naturligvis, når jeg karikerer Knausgaard, er jeg veldig opptatt av disse tingene. Han skriver jo også om det, men prosjektet munner ut i
et stort endeløst jesp. - Et antiklimaks på en måte? - Ja, det er sånn som Ingen Økkeland, som er den store litteraturanmelderen i landet her om dagen, skriver i Aftenposten, påpeker hvorfor virkelighetslitteraturen var et bluff, og så ble det uttømt. Det ble uttømt i det øyeblikket Vigdis Hjort bare tar det naturlige skrittet og bruker virkelighetslitteraturen til
en uangriplig posisjon å holde dommedag over sin egen familie. Og så får du søsterens motsvar-bok som var riktig underholdende. Og så tror jeg at det prosjektet var godt om for bensin. - Det var en sånn sosialpornografisk eim over den greia der. Men når du sier det var et blaff, det er vel ikke bare i Norge hvor forfattere har kastet seg på virkelighetslitteratur?
Nei, virkelighetslitteraturen har jo sitt oppe av i Frankrike og er en veldig gammel tradisjon. Og i Norge så har vi også en lang tradisjon med det man før kalte nøkkelromanene. Det mest berømte er jo sangene om Rubin og Agne Mikle, som jo ble dømt for at hans figurer i boka var gjenkjennelige mennesker.
og som blir da sett som ignorerende, ikke minst siden han gikk inn på seksuallivet deres, noe som var veldig problematisk på den tiden, og ble dømt på plagbeslaglagt, alene om at det var en kjempetabbe fra domstolen hans side. I dag så ligger ikke domstolen hans oppe i kunsten, og vi oppstår i et annet problem, og det er at
Den som ønsker å si noe virkelig utrivlig kan bare si at det er virkelighetslitteratur. Men det er sant. Eller er det sant? Vi diskuterte det i forhold til Edvard Louise og Hallenkår og hans forfatterskap og omgang med sitt eget opphav og by. Og det...
- Jeg sier ikke at virkelighetslitteraturen er irrelevant. Jeg har lest mye av den og satt pris på mye av den, men jeg skulle bare ønske at det ikke kunne komme en nekse. Har du lest Pellerobræren? - Nei. - Jeg vil si at Pellerobræren er den ... Hvis jeg skulle velge meg en bok som jeg måtte redde fra den skandinaviske kanonen av alle, så ville jeg valgt meg Pellerobræren, tror jeg.
Men tilbake til virkelighetslitteratur, er det rett og slett handler det om
er det et snev av latskap å gå og skrive, det er jo det å være selvopptatt av en ting, men det er også, for jeg husker min dramaturguru-favoritt som heter Robert McKee, han skrev en ting som jeg hang meg fast i, at vi må huske at film og drama-karakterer, det er ikke ekte mennesker, det er karakterer,
Men når man da i virkelighetslitteraturen lager ekte mennesker, så er det på en måte en... For meg så tenkte jeg sånn, det høres for meg ut som en latskap at man har ikke tatt seg bry av å lage en god karakter som skal representere hvordan det er å være menneske og leve livet sitt. Man har bare tatt virkeligheten og satt på at man greier å bygge nok...
spenning og pornografi rundt det til at man skal greie å dra seg gjennom deres historie. Så det er et latskapsaspekt, tenkte jeg, med virkelighetslitteraturen. Ja, i alle fall så får man følelse av at en del av disse forfatterne, de har jo ikke levd interessante liv. Nei, det er jo noe å tenke på.
så de skriver om det de kan, og om brødskiva og å levere i barnehagen og sånt, som er jo fint. Men når du leser den forfatteren som inspirerte hele gullbrikkespillet, en forfatter som heter Patrick Lee Furmer,
som skrev en bok som heter Time of Gifts, som handler om da han som 17-åring i 1933 bestemmer seg for å hoppe av, han blir sparket ut av skolen og bestemmer seg for å gå på sine to føtter fra Nederland til Konstantinopel.
Og den reiseboka, det er noe av det mest fantastiske du kommer til å lese, for dette er et siste blikk, en avsked til det Europa som går under mellomverdenskrig. Det Europa han reiser igjennom er på sine siste bein, det er aristokratiets Europa, men han er den siste som ser det. Og hvordan han skildrer det er stor litteratur, i alle fall for meg. Som reiselitteratur så er det det beste som er skrevet. Perfektivt litt før, men blir jo senere en
en stor helt i Storbritannia på grunn av at han trekker under formen av verdenskrig og tar en tysk generalkneipe til fange på Kreta. Og gjør det på en svært høvisk måte som britene likte. De ønsket også å sosiale seg med, han var ikke slem, han var ikke ondsinnet, han var dannet i sin omgang med fienden. Og det likte britene, han ble en stor helt på grunn av det.
Patrick Lee Furmer levde et svært interessant liv. Han snakket med veldig mange mennesker. Han opplevde mange ting, og så skrev han spennende bøker om dette. Antitesen til den type litteratur vi nå snakker om, som er det egenopplevde. Det krever jo en viss pondus å skrive sexbind når du ikke har levd et liv.
Jeg liker den serien der, at det er de som har levd interessant liv nå, det er ikke de som nødvendigvis skriver bøker lenger. Jeg går inn på det i boka, for jeg tror at dette er den greia som Nietzsche forsøker å snakke om, når han sier «Das Mensch ist ein Ziel zwischen Mensch und Übermensch», så er det noe som folk har veldig hengt seg på, «Jeg er overmenneske, dette her er nazistenes overmenneske», men det er jo ikke det.
Saken er at han snakker jo om nettopp dette, at hvordan kan det være slik at man sitter i all sin opplyste modernitet med alle behov dekket, og likevel ikke er lykkelig?
Og han finner jo løsningen i at vi må fjerne impulsen til å skrive. Fjerne å være mer i null, vende oss til å være mer dyriske på en sett og vis. Ta det vi vil, ikke være så forbanna selvrefererende hele tiden.
For når du ender opp med å skrive bøker om å overvåke de finere nyansene i dine egne sinnstemninger, så er det mulig at du ikke gjør det riktig. Og da mener jeg ikke forfatterskapet, men jeg mener livet ditt. At man dyrker ulykkeligheten sin på sett og vis.
Ja, eller at man dyrker selvopptattheten sin, og det er jo det som er problemet for Franken. Det at du hele tiden tenkspør deg selv, hvordan har jeg det nå? Ville det ikke vært bedre å være overmenneske som aldri stiller seg selv det spørsmålet? Som bare lever, ikke sant? Ja.
Selvfølgelig vil det alltid være litteraturens problem, for å være forfatter innebærer den type, la oss si det rett ut, at man er mer enn gjennomsnittlig opptatt av seg selv. Men på den andre siden har det blitt rendyrket i denne virkelighetslitteraturen av mennesker som har levd svært gjennomsnittlige liv, ikke opplevd stort, og som skriver om det. - Hmm.
Hva synes du er motsvaret til dette? Er det noen greier som du er imponert av de siste årene, som har virkelig gått helt motsatt vei, som er fantastiske? For det finnes jo forfatter også, og filmskapere som ikke har levd fantastiske liv, men som lager fantastiske karakterer og historier.
Så det er ikke essensielt å ha levd et ekssepsjonelt liv for å kunne skrive om noe ekssepsjonelt? Nei, det er jo ikke sånn at du må ha besøkt alle 8000 meters topper og spist lunsj med kanibalene på Papua New Guinea. Det er ikke det som er poenget. Poenget er vel mer det å ...
å skaffe seg noen ting å skrive om, og da må du ut i verden og erfare verden. Det er jeg helt enig i. Og hvis du ikke gjør det, og det er jo det som er hele mitt prosjekt, er jo at jeg drar ut på beina deg, leseren, og forteller om hva jeg har sett. Og så forsøker jeg å skrive det på en måte som jeg håper at du vil finne interessant, og liksom at det ikke er for mye. Jeg skriver om ting som jeg synes er kult, og jeg håper at du vil synes er kult.
Men liksom hele tiden er greia med, jeg synes at det er noe sånn klunkende over å selvopptatt på en negativt måte med denne virkelighetslitteraturen. Og det er vel også litt sånn tegn i tiden at det er ingen som liksom tar på seg liksom
Ibsens kappe og forsøker alvorlig å skrive om noen ting, om hva er det som skaper disse brytningene i samfunnet, hvordan manifesterer de seg, hvordan kan jeg sette sammen et interessant menageri av karakterer som jeg er familiær med, mennesker som jeg er familiær med, og sette de i spill, og la det spille seg ut på en måte som vil gi seeren noen ting.
Det er et visst ambisjonsnivå, ikke sant? Mens nå, jeg kan ikke liksom noe... Nei, men på spørsmålet ditt om det er noen bøker som virkelig har merket seg, så er det Tore Kveven Når landet mørkner, som er det nærmeste jeg har kommet til, at jeg liksom satt med åpen munn og skulle ønske at jeg kunne skrive så godt.
utrolig innovativ forfatter. Hva handler den om, kan du si det? Den handler om...
endelykte for den nordrunde bosetningen på Grønland. Men det er et fantastisk ambisiøst prosjekt der han gir stemmer til dyrene og hvor han forteller en historie som er intenst menneskelig, som du kan kjenne deg i, det er en kjærlighetshistorie, men samtidig som at landet mørkene, samtidig som at dagen går mot natt for denne lille bosetningen på denne Våferblåste øya.
Jeg fikk lyst til å lese noe. Jeg har faktisk ikke hørt om boka før, så da fikk vi et meget godt boktips på tampen her også. Tore Kveven, Når landene mørken er. Nydelig. Nå er vi faktisk over timen på Skandinavias hyggeruiner. Er det noe i kapittlet som ikke har...
som vi har ikke fått diskutert enda? Ja, tanken ved dette kapitlet er å forsøke å løfte fram den uroen som jeg tror mange i skandinaviske samfunn føler omkring hva skjer nå da? Hvor går veien videre etter alt det som har skjedd i løpet av de siste 10-20 årene?
vil våre samfunn kunne fortsette å være som de var? Eller kommer de til å bli mer sånn som latinamerikanske samfunn, der hvite bor i enkelte bydeler og sorte bor i type kriminelle ghettoer? Vil velferdsstaten kunne overleve i en situasjon der de som yter ikke ser seg å ha noen ting til felles med de som nyter i underklassen? Alle disse tingene er sånne ting som
forskere og intellektuelle og journalister på ulike måter endeløst dypper seg i, uten at man klarer å artikulere den overordnede uro over: Var vi bare heldige? Var vi heldige at vi sto akkurat først i køen da globaliseringen brøt ut, og at vi gjorde oss nytte av dette?
og ble verdens rikeste samfunn, også på mange måter verdens mest vellykkede samfunn. Er dette et blaff? Eller er det noen ting som vi klarer å bevare videre? Den følelsen du ser når du ser en hytteruin, som er et lite bilde av hva en familie fant hyggelig, meningsfullt, på et tidspunkt i historien,
så vil det være objekter som du vil assosiere veldig mye med, for du har sett dem så mange ganger før i ulike kontekster. Og det vender tilbake til gjennomgangstema i gullbrikkespillet. For i denne boka, det er tre bøker, Rødt, Hvitt og Blått, Jernbure og gullbrikkespillet. De tre bøkene tilsammen forteller en historie om Europas reise gjennom et svært viktig tiår, 20-tennårene, fra 2010 til 2020. Og
Det grepet jeg brukte i julebrukespillet var at i hvert eneste kapittel så er det en ruin. Ruinen forteller oss noen ting om hvem vi var, og har en unik beskaffenhet i å sette i gang tanker som du sjelden tenker i den moderne, opplyste skandinaviske samfunn, men som også er fine tanker, som også gir en...
en følelse av VM-mod og kanskje et lite hint av forståelse for det som gikk forut. Og i så måte så håper jeg at de revinner som jeg har tatt leserne med, om de er i Kroatia eller i Hallenkor eller i Rotherham eller Magdeburg eller på Pampassen i Sverige utenfor Falkjøping, så håper jeg at dette bidrar til
i leseren og gi en kjærlighet til det Europa som er vårt. Og det er jo det som jeg håper at lytterne sitter også igjen med, er dette er vår virkelighet, dette er vår historie. Du trenger ikke tillatelse fra myndigheter eller fra Glørstad eller de folkene som plukker ut kunst i høstutstillingen for å gjøre det opp din egen mening. Det er der ute for fanken.
Så gå ut og gjør verden til deres. Finn dine egne preferanser, forsøk å informere deg om de tingene som trigger deg ved historien eller ved kulturen. Fordi alternativet er det livet som mange lever, der den kulturen du tar inn, tar du inn gjennom skjerm, som er ferdig masteret fra Amerika for å være minst mulig motstand for flest mulige. Men du er bedre enn det.
Så er det så heldig at du har en lang, lang historie som marsjerer bak deg og som påvirker deg, selv om du kanskje ikke er klar over det. Men husk det at det som binder oss, det levende som binder oss til generasjonen som har gått forut, er språket. Det er derfor vi vet, og det er derfor vi trigges når vi leser på runesteinen «Jeg er nødighetst, jeg er jerven».
Jeg må bare si at jeg har lært utrolig mye, først og fremst å lese boka di, og jeg må bare si tusen hjertelig takk, også på vegne til alle som har hørt på disse episoden nå. Jeg vet ikke, vi sa vi skulle holde på 12 timer, jeg mistenker at det har blitt litt mer. Vi får se når vi summerer opp alt sammen her. Jeg må bare si, på vegne av alle som har hørt på, og meg selv, at vi har fått ekstra i dybden av boka, men også gått på mange digresjoner og sidediskusjoner som er superrelevante å
og veldig interessante, og som i hvert fall har fått meg til å tenke veldig mye mer på disse tingene du snakker om. Det er jo en start for meg også, at for hvilke bøker jeg kommer til å lese videre, og hvordan jeg ser på samfunnet og utviklingen, skal jeg trykke seg til at det du har skrevet har forandret min innstilling til mye
til hva som skjer og hva som skjer videre, og mitt forhold til norsk historie. - Takk, og så håper jeg at veldig mange går ut og faktisk kjøper boka, for vi har pratet om boka, men boka er jo sin egen greie. Hvis det er noen som fortsatt er interessert, så bør de lese boka, for det er veldig mange ting som kanskje vil synes litt av sånn
matplasserte i samtalene våre vil være langt mer logisk når du leser det i kontekst. Det tror jeg altså, helt klart. Men jeg tror det er nesten unødvendig å si det. Jeg er ganske sikker på at mange allerede har funnet ut av, om de ikke har bestilt den allerede underveis, mens de har hørt på her, så er jeg ganske sikker på at veldig mange har blitt enda mer nysgjerrig på både boka og forfatterskapet ditt. Ikke minst. Så jeg tror det er nesten unødvendig å si, men er det...
Dette er kanskje litt dårlig å sette deg rett på hotspotten her nå, men vanker det noen signerte eksemplarer for førstemann som gjør et eller annet? Har du en liten treat på lur her? Da du kom opp med denne her
denne planen. Hva sier denne galskapen? Saken er at jeg måtte jo finne gullbrikkespillet, for så viser det seg at jeg er jo verdens dårligste salgsmann, så jeg fikk jo da en svær kasse med bøker fra forlaget, som tanken var at jeg skulle selge når jeg har foredrag og sånne ting, men jeg gir jo bort det, så jeg har gitt bort alt sammen, så jeg har ikke noen signerte eksemplarer å gi bort, jeg har bare ett, og det tilhører kona mi. Hahaha.
Jeg har mitt signerte ekseplar, men jeg kan ikke gi bort det. Det blir jo helt feil, men hvis vi får tak i en bok med en signatur i, så kan jeg hive den ut til en svært dedikert lytter. Det jeg kan si er at
at førstemann som tar og sender meg et bilde på Facebook av at de er på Valdisholm skal få et signert eksemplar av meg. Om det så skal koste meg livet, så skal jeg sende det til deg. Det høres ut som en fantastisk guldrått. Jeg gleder meg til å se førstemann til Valdisholm. Så får vi si unnskyld i forkant til han ...
Han hisser i bonde der ute. Ja, ja, ja. Taster for hagle skudd og sånt. Ja, ja, men det kommer til å gå bra, vet du. Husk, vi har allmannsvettene, hattene sin, middelalderen. Ja, får bare skrike ut. Nei, men strålende, dette var en fantastisk avslutning på episoden og hele podcasten.
Wolfgang, det har vært så hyggelig for meg å være her i studio sammen med deg, og det er liksom å si til lytterne at det finnes ikke bedre samtalepartner enn Wolfgang, så da må vi bare fortsette å høre på denne podcasten. Hvis jeg er dårlig på podder, så må dere bare gi skylden på intervjuobjektene. Jeg blir flau igjen nå, Asle.
Vi er flau å høre sånn nå, men jeg setter veldig pris på deg. Det var veldig hyggelig å høre. Det var veldig stor respekt for deg og det du skriver, og dette her vet du også. Men jeg kunne helt sikkert sitte på noe enda lengre med deg og snakke, men jeg tror faktisk for alles ved og vel nå, så tar vi helg. Vi tar helg. Kommer dere ut i naturen, folkens? Ut i naturen, eller på stranda, som jeg skal nå. Det er også lov.