10/25/2023
10/25/2023
Å fy faen, det var deilig å komme i gang. Teknisk trøbbel med tre stykker. Det er uvant å sitte her da. Ja. Fy faen, den mikkearmen må ha litt kukete. Sånn. Det er jo fortsatt litt sånn... Det kan ikke bli for proff til studio her heller. Å, nå har vi fått oss noe øl her. Ramløsa. Teknikken er på stell. For de som hører på, nå sitter da Ulrik i sjefstolen her. Og Ketil sitter i gjestestolen, jeg sitter her med plastikk IKEA-planter bak meg her. Og det er morsomt, det er jo at første gang jeg hørte om dere, dere var på NRK og sånn. Fy faen, det er armen jeg ser jo ikke. Nei, det er litt vanskelig å ha en øynegodakt her. Vent da, jeg har den armen her i studioet selv. Var det 2012- - Når var du med på Urørt? - Det må ha vært 2012, for vi begynte i 2010. Nei, det var kanskje 2011. - 2011, muligens. - Og da kom det sånn... Fotografer tok bilder av deg og sånt. Så var det Aisha eller et eller annet sånt der i P3 som var sånn: "Det var en eller annet klinlik deg, Wolfgang." Og det var da jeg hadde litt mer hår. Så det var sånn: "Herregud, du er så klinlik." Så så jeg et bilde av deg første gang du var sånn: et eller annet fra 2011-2012, og bare: "Helvete, han var det ikke." Nå ser dere på YouTube at det har skjedd ting med 41-åringen her, mens Ulrik holder seg forbannsomt. - Jeg har begynt å få grå hår. - Har du det? - Jeg er blitt 32 år, og så ... Og så ser du er like slank, og jeg har lagt på meg litt, fordi akkurat nå er det en fase hvor jeg spiser mye. Jeg har ikke klart å slutte å spise til sommeren, egentlig. Så akkurat nå, jeg tror hvis jeg går litt ned og du går litt opp, så er vi ganske like. Hvor mye var du da? 92, det er ikke optimalt. Jeg er ikke overvektig lenger når jeg er på D5. Ja. Men skal du bli større nå? Nei, jeg skal ikke bli større. Jeg bare prøver å komme inn i en sunn rutine etter en sommer hvor jeg har sklidd ut. Sånn, ja. Men du så jo ganske bøff ut når du tok av jakka. Jeg regner med at den jakka blir kastet av nå snart. Er det ikke det? Nei, nei, nei. Jeg har ikke definisjonen til å ta av skjorten. Kroppspress før første øl, eller sånn. Nå ser jeg faktisk at vi sponser Heineken her også, beklageligvis, med... i lange baner her, det får bare være. Og så går det mer rabois. Jeg fikk beskjed av Karsten, deres manager, at nå er de i Norge. Det er så seksy innsak på at guttene er i Norge nå. Da må vi kline til da. - Det var mer seksy før pandemien, for da var vi faktisk mer i utlandet. Nå er vi i Norge halvåret, så er vi halvåret i LA. Men nå er vi i Norge. Vi har vært i Norge siden mai, så vi har hatt tid. - Men det er veldig manager-move å si "jeg er i Norge nå". Nå er det perfekt. - Karsten er en jævlig fin fyr, jeg har alltid lurt meg om hvem det er. Det er manager. Han jobber i Live Nation og er en fyr som har mange hender nede i forskjellige krokker og nettverk. Sånn jævlig kjekk og jævlig hyggelig. - Kjempehyggelig, men også veldig sånn straight talker, at han tuller liksom ikke, han er ikke noe redd for å si det han gjenner da, som er selvfølgelig veldig bra managers egenskap. Så hvis han er uenig, så sier han det rett ut uten å legge noe i mellom eller sånn, "Åh du, sorry." Kommer det kommentarer på låtene, at dette likte jeg, dette likte jeg ikke? Eller er ikke det en del av samarbeidet? Senest i dag så prøvde jeg å si at jeg tror vi burde endre hvilken single som skal slippes. Og da sa han bare nei. Det er bra. Vi er jo de som bestemmer til slutt, men vi har jobbet med Karsten siden sånn 7-11. Ikke som manager først, men som booking agent. - Jeg ble manager for mange år siden nå, men vi er på en måte forbi det profesjonelle stadiet. Så alt er ærlig og rett på sak. - Det er veldig forskjellig hvordan samarbeidet fungerer. Det er ganske annerledes enn forrige manager jeg hadde, og Miles til Kygo og sånt, og alle finner sin kar å jobbe med. Og der tror jeg det er veldig viktig, det er sånn, de fleste man jobber med, kan man liksom bytte ut av sånn booking-agenter, publisjere, altså det finnes sånn tusen folk man jobber med. Men jeg tror liksom de managerforholdene da, som meg og Kyrgo og Gunnar Greve og Ian Walker er på en måte sånne som, man blir veldig bunnet. - Ja, men de tar mer plass liksom? - Ja, og at det er mye viktigere å ha en person du har 100% lit til, mens en booking agent kan du på en måte... Det er mange mennesker som kunne gjort den samme jobben, mens det er veldig viktig at manageren kjenner deg som menneske jævlig godt også. - Jeg snakket med Martin Schille om det for lenge siden, fordi han hadde episode 1 av en eller annen grunn. Jeg tok Martin Schiller først i episodeen, jeg har ikke vært til siden da. - Jeg synes det var et kult valg. - Ja, ja, det var... Sannheten er faktisk at Rykkenfella var den første gjesten i studio her. Men så tok jeg Martin Schiller først, for den ble mye drøyere. Så jeg tok den første rekken og tenkte at den her kommer skikkelig til å... Så da var det sånn musikkbransje-greie og... Men han sa jo at det var sånn... Vi snakket om det på 2010-tall spesielt da jeg jobbet i radio og var litt mer inni det. så virket det som at alle artistene, litt som fotballspillere, var blitt jævlig streitere. Det var det flinkeste, det var mye tekniske og jobba hardt, sto på. Det var fortsatt festing og det moro-byttene, men når manneskene var blitt de klinhakke, gjerne folk, som virkelig tok festen til et nytt steg og som lagde skandalene. Bare sånn der, se på den første VEG-dokumentaren med Kygo og Miles helt i oppstartsfasen, så er det jo Miles som er jo pinhakkegal. Ja, ja, hundre prosent. Det er jo inntrykket mitt med Gunnar Greve og Anne Walker også. Det er jo Gunnar som står og bjeffer. Det er ikke alle annen som går rundt og... Det ser jo om ut, det ser ut som om Walker er både revisoren og... Ja, ja. Og mannen kjent til Gunnars rappkarriere. Men jeg tror det er ganske nice dynamikk da, at det blir litt sånn Jekyll and Mr Hyde, så når man liksom kommer som en united front, så kan man ha litt sånn good cop bad cop, og da er det veldig nice at artisten er good cop. Det husker jeg Miles sa til meg en gang faktisk, at sånn... Han veldig bevisst tok den rollen med å være den kjipe, sånn at ingen får en sånn dårlig følelse om Kygo. Så han kan på en måte bare være den kule personen, og så er det Miles som tar de kjipe samtalene. Sånn er vel fotballsport nå? Ja, ja. Da heter det vel agenter da. Når du tar alle, så kan de stjerne bare leve sitt eget liv og bare... - Ta det med ro da. Men hva er greia med å være borte i LA så mye da? For det var jo en stund hvor det var sånn humor at hvis ikke alle de norske artistene var borte i LA, men ingen helt visste hva de drev med der borte, de ville bare blitt tatt bilder av og så var Dagblad bortelaget med reportasjer og så kom alle hjem på et tidspunkt. - Når vi flyttet til LA så var det veldig på grunn av at sånn, Vi følte på en ganske stor mangel på miljøet i Norge. Så det var liksom alt det spennende skjedde i LA. Det har jo endret seg i senere tid. Men i Sverige så har det jo vært mye flinkere til å ha en kultur i Sverige som er veldig sånn connecta. Hvis du tenker på Avicii da, når han spilte på Stureplanen så gjorde jo også Swedish House Mafia og de det, og før det igjen så spilte de hver for seg, men var på en måte venner, sånn Axwell, Sebastian Ingrosso. Det var et miljø og en hel kultur rundt hausen. Mens i Norge så følte vi at når vi flyttet til LA så var det liksom ikke noen vi kjente her. i noe særlig grad da? - Ja, det var jo litt det. Vi var unge og vi tenkte at Kalifornia og LA var spennende og kult, men vi signerte i 2014 med et amerikansk plassselskap som gjerne ville at vi skulle komme dit. De fikset visum og alt, så vi var sånn, ja, vi drar dit. Noen måneder, som ble til et år. Og så ble det til 2-3 år, og så plutselig har det gått 9 år siden vi flyttet dit. Jeg vet ikke om vi hadde tenkt å bli der så lenge, men så har vi trivdes der. Jeg føler at vi er veldig produktive mens vi er der, fordi vennene våre der driver med musikk, og vi føler på en måte... Jeg vet ikke, det er lettere å fokusere... Å jobbe med musikk der borte enn i Oslo føler jeg i hvert fall. - For det er mindre distraksjoner? - Så bor vi i samme hus også, og det er tre-fire studier i huset med andre som også lager musikk. Vi bare lager musikk hele dagen. Det er vanlig at vi på lørdagskveld bare er hjemme og lager musikk, Har ikke klart å gjøre det alene hjemme i leiligheten din i Oslo, men når vi bor sammen i et kollektiv hvor vi har hatt Kurt Schroen bodde der i flere år, og Jakob Beersen bodde der i flere år. Så nå har vi hatt en svensk produsent boende der, og nettopp flyttet inn en islandsprodusent. Så det er som alle driver musikk, og det er et veldig kreativt miljø. Og så har vi et veldig chill hus hvor vi kan lage musikk hele døgnet. Og så er det sol hver dag. Og så på et eller annet tidspunkt, så kanskje vi flytter hjem til Norge. Men forløpig så er det sånn, akkurat nå, så gleder jeg meg til å komme tilbake til deg. Men er det... - Det ene spørsmålet er jo, så jeg tipper det er ja, for å korrugere meg, da blir jeg veldig overrasket, men er det fortsatt like gøy som det var for 10-15 år siden? - Jeg synes det. - Ja, jeg synes det. Jeg synes det. Det har blitt et hjem, et andre hjem på en måte. - Det er også sånn... I løpet av hele perioden har jeg aldri følt at nå er livet sinnssykt. Men hvis jeg retrospektivt ser på de årene vi har hatt der, som selv ganske nylig, så skjer det helt sinnssyke ting som aldri ville skjedd i Norge. Jeg husker en gang så var vi ute og drakk noen øl, og så sendte jeg en melding til en kompis. Det er sånn svenskefest, er du ikke inne på å komme? Og så var det hos en som heter Shellback, som er verdens største produsent. Og jeg prøvde å tjene til Max Martin. Og så kom jeg, og så var det jam der, hvor Max Martin... spilte i jam-bandet med Shellback og de drev å kovre sånn Green Day-sange liksom. Og hilste på Harry Styles, og det var bare sånn, jeg vet ikke, 50 mennesker der liksom. Det ville jo åpenbart aldri skjedd her i Oslo. - Ja. Det er jo helt åpenbart, fordelen er jo at der borte så crasher man borti alle menneskene er der. Det er litt sånn på en måte at det er en grunn til at filmbransjen bare kludrer sammen på ett sted også. Men det er bare sånn, Hvor mye av de tingene, altså, det har, basically har du følt at du har møtt nesten stort sett alle artister som kan krype og gå gjennom den, for det har vært deg lenge nå. Ja. Og du på et eller annet tidspunkt så møter du nesten alle og hilser på deg. Mhm. Altså det eneste som jeg aldri har møtt, som Jeg er litt solgt iover. Jeg er Skrillex, fordi Skrillex er så sykt legendarisk. Vi var hjemme hos Skrillex. Vi var hjemme hos Skrillex, men han var ikke der. Det var enda rarere. Det var en venninne av oss som synger på en av sangene våre, som bodde i leiligheten til Skrillex, fordi den var signert på platsselskapet hans. Det er sånn Michael Jackson greier, det er sånn at du er hjemme hos Michael Jackson, men han er ikke hjemme. Det er den feelingen der. Så Skrillex, men alt av sånn type... Men dere har jo sånn veldig distinkt sound og vet deres greier, men det er sånn faller til fristelsen bare, så hvis Harry Styles er det da, eller en eller annen sånn veldig sånn Dua Lipa, som alle vil jo ha med henne på en sånn gjestvokalist-typing. Jeg var på Grammy-narspill hos Diplo, da var Dua Lipa der, og jeg vurderte å... Om jeg skulle gå opp og si hei, men jeg turte ikke. Gjorde du ikke det? Nei, nei, nei. Jeg turte ikke det. Jeg har sluttet å gå opp til folk jeg ser opp til, eller er fan av. På samme festen så gikk jeg opp til Flum, og... Jeg var full og prøvde å si at vi har felles prosent og sånn, men han bare så på meg som en idiot og så... Og så bare "jeg er cool, man, cool, cool". - Fra sosial angst til sosial ignoranse, ikke sant? - Ja, ja. Nei, men herregud, jeg skjønner jo hvordan det er. Det er jo ikke noe... - Den er jeg ikke helt enig i. - Noen ganger er det naturlig. - Uansett hvem som ville kommet opp til meg på en fest, tror jeg aldri det ville falt meg inn og vært sånn: "Hm." Og bare vært sykt avvisende. - Nei, men... - Flun er ikke Rihanna, liksom. Det er ikke sånn at det skjer hvert femte sekund foran. - Jeg hadde kanskje ikke den smootheste åpningen eller approachen på å snakke med han. Og vi hadde sneket oss inn på festen, så det var ikke... Vi fikk beskjed av andre mennesker, komanasjerne våre, at vi sikkert kunne komme inn, og så gjorde vi ikke det. Så hoppet vi over Gjerde, og så løp vi opp en skråning, hvor det var sånn vinåker og sånn. Og så løp vi og kom inn, og så var vi, og vi var... - Vi fikk jo blitt med på festen til slutt. - Det er den vanskelige biten også, sånn at hvis du er på en fest i Norge, en musikkfest, så vet jo stort sett alle hvem det er, i hvert fall andre artister, og spesielt Upcoming. Man trenger ikke alle introdusere seg, for det er gitt. Han der The Streets. - Ja, jeg elsker The Streets. - Han hadde jo en låt i 2000 og... - Seks tror jeg, sju, som er helt famous. - Ja, ja. - Og da var det sånn at når famous, når berømte folk møter berømte folk, så er det på en måte, det er jo en vanlig person, du har ikke noe annet å si. - Men det er jo sånn det er, det er sånn det funker liksom. Og vi er ikke berømte nok til å gå og snakke med Dua Lipa. - Det er litt sånn sosial pecking order liksom. - Ja, ja. Ja, men det er sånn der, jeg kan jo skjønne det at hvis det er mange som kommer bort, at når man er på fest, er det vel ofte at man har lyst til å være på fest og bare snakke og gjøre sånne ting. Og det er sånn at hvis det kommer veldig mange sånne oppkomming produsenter og bare sånn litt "Liten demo her på innnomma, har du lyst til å ta med deg en USB-pinne?" "Bare hør litt på når du kommer hjem." - Den ser jeg mye mer, fordi det blir sånn ... Da føles det mer ut som du blir brukt som ledd i en karriere-ting. Samtidig er det sånn, vi har blitt sendt noen demoer og minnepinner før, det har ikke plaget meg, men jeg har mye mer forståelse for folk som synes det er irriterende. Fordi det blir mer sånn, "Du bare snakker med meg fordi jeg kanskje kan ... - Men apropos, Vig, det var 2011 eller 2010 eller noe, når vi først startet, så grindet jo vi, vi dro på bylarm med brente seder. - Ja, ganske edd til Diplo og denne. - Det var minnepinne, eller sede. - Det var sede? - Sede, når Diplo spilte på sentrumscenen eller noe. - Ja, Rock-film. - Rock-film, så inviterte han alle på scenen for å danse, og da slippet jeg alle ned sede, og han bare: "Kul, takk skal du ha, jeg har lyssnet ut." Det har han aldri gjort. Men vi har vært der selv, jeg skjønner hvorfor man gjør det. Jeg tar det bare som et kompliment når det skjer andre veien. Men man slutter med å gjøre det på et tidspunkt, fordi man skjønner at det er ikke én person som kan skape eller gjøre noe for deg. Det handler om kvalitet over tid og eksponering over tid. Det skal veldig mye til for at én person, eller én... en låt kan gjøre noe. - Det er den illusionen at nå er jeg i samme romsen med en person, at nå kan jeg ta en elevator pitch som kommer til å forandre livet mitt. Det var sånn jeg var nede i kandet og sånt, så jeg tenkte ok, hvis Quentin Tarantino sitter på det bordet der nå om fem minutter, skal jeg da gå bort og vise min briller? Hva kan man gjøre for å sette sin spor der på fem minutter? Det er bare en illusion, en fallacy. Det er ikke sånne relasjoner og god samarbeid. Aldri. - Nei, aldri. Nei, men samtidig føler jeg at jeg av og til har hørt historier om folk som får en demo og så er det sånn "wow, den er syk". Eller sånn som The Velt av Deadmau5. Den ble sendt inn på stream. Jeg husker jo ikke hva han artisten heter, han som sang den. Chris James tror jeg det heter. Men jeg vet ikke, kanskje han har fått en karriere etterpå. Men som du sa, det har mye mer å si med kvalitet over tid, selv om det ga han en dør, en vei inn. så er du helt avhengig av at det du kommer med på sikt også er bra da, og at du ikke bare har den ene sangen og kan coaste på det resten av livet. - Du må gjøre det selv på en annen måte. - Det er merittbasert da, som er jo hele greia. Det er jo egentlig med alt av kreative disipliner. Da jeg startet den podcasten her, prøvde å finne alle snarveier til høye lyttetal og suksess, for jeg orket ikke å gå den lange veien som ukjent podcaster. klatrer sakte. Så jeg bare prøvde SEO, hacking, og prøvde masse å finne hjemmesider som lurer over, og får trafikk på feil premisser. Så det er bare den, når du får det volym, og da skaper et bøss gjennom at du har mange episoder i podcast-verdenen, eller at du har veldig gode låter som bare blir plukket opp for Du har livet på å høre på Discovery Weekly, så er det sånn, faen, eller Mettra, det var jævlig bra med den gutta der. Det er jo den veien at gjennom anbefalinger og egne oppdagelser at de samarbeidene blir til, for du har allerede bevist noe, enn at du kommer opp på den festen, så er det ikke sånn, faen, han der Kete fra eller Mettra, det var jævlig hyggelig, han har lyst til å jobbe med studiene. Det skjer ikke. Det skjer ikke. Det er jo sånn, man må på en måte ha et forhold til de man jobber med, på en måte. Sånn, Det er veldig mye lettere for oss å jobbe med noen som vi vet hvem er og vi allerede liker, enn å få en cold-skål på en måte. Jeg tror man må tenke litt sånn der, dette er jo en, jeg må si det med det ene eller uenige, at man må late som at man er litt sånn single på byen, hvis man er på en sånn artistparty, og så kanskje være litt conman, og gå rundt artister og mennesker, uten å ljuge, men som smøler på å gjøre seg litt mystisk, og i sluttet bare flørte og sjekke opp dansjene, og få noen telefonnummer, og så holde noen samtaler gående, og så plutselig får man en slags relasjon, ut av det og skal ut på den greia på leverandøy. - Man må behandle dem som helt like personer. Man kan ikke være fan. Man må bare være en vanlig person og behandle dem som en vanlig person. Problemet er at man ofte blir behandlet som Den artisten, eller noe? Man er jo ikke den artisten. Vi er jo Kille Mett. Det er bare et band vi lager musikk navn under. Det er... Men der har Didrik vært helt rå, fordi Didrik i Kato, han var jo basically den single på byen type person i bransjen veldig lenge. Det kan jeg se på. Og har vært helt rå. Altså han klarte jo bare åle seg inn til å bli en av våre nærmeste venner. Og så har han jo sagt at det startet egentlig ut med at sånn, Han var keen på å jobbe med det, at det var et goal. Men han er jo åpenbart en av de råeste låtskriverne i Norge, og jobbet lenge som låtskriver før han ble en del av Kato. Men han har jo vært en stjerne på en måte hele tiden. Han har alltid gått med slengbukser, og alltid hadde langt hår og vært en... vakre, fagre mann han er. Men du kommer så langt med bare sånn, du merker bare første gang du snakker med han, eller møter han, så du bare liker han. Det er et så utrolig likende med han, og det er sånn der, den skjermen der, kommer du så langt med, om du er mann eller kvinne, men det er sånn personen du har lyst til å være rundt, lyst til å sende litt låter til, og jobbe med, og du kommer så langt med det. Og det er bare så å si, at de fikk det Kato-prosjektet. Jeg skal helt ærlig si at når de begynte med Kato, og det er at de skulle ha en sånn hemmelig identitet og masker, så tenkte jeg, herregud, det er jo Sonja Alven og Didrik Tullin, altså jeg trenger ikke noen masker, dere må ro litt ned, gutta. Men så var det veldig konseptuelt, og så bare har de nettopp tatt den reisen, at de har lagd låt på låt på låt, det har vært veldig kontinuitet, Og så kommer gode låtene som blir lytterfavoritter sakte med sikkert. Og den reisen her er så imponerende på norsk med det soundet. Og at de nå bare får det til å funke og leve av det. Det er så fett da. Ja, det er helt konge. Sykt imponerende at det var det jeg hadde fått til. Vi var jo i LA når han først bare sånn: "Jeg tror noen av disse låtene her, vi må høre det, jeg tror vi skal starte et prosjekt her." Et kato på KA2, så bare: "Ja, fett, fett, fett." Så tok vi det med, så var det oppvarming på turnéen og sånn. Det er bra, jeg ser potensialet, men jeg hadde aldri trodd det skulle bli så stort på så kort tid. - Begge hadde noe greier på gang. Sondre hadde jo House-prosjektet sitt, som er den pepsereklame og sånt. Han hadde jo bare den. den inngangen. Og det kjørte på videre der. Og Didrik hadde jo diverse sånne band, og han var jo den eneste som har en bit remixet av Kyg omtrent, av norske band. Men altså der tror jeg også bare de to fant hverandre veldig på en sånn heldig tidspunkt. Fordi jeg har ikke snakket med Sondre om det, men jeg vil, hvis jeg skulle gjette da, så tipper jeg at han har jo vært en del av på en måte IDM-bølgen på samme måte som vi har vært det. Og det at han fikk en så stor sang så tidlig, tror jeg gjorde at presset fra plattselskap og sånn at den delen av industrien kanskje har pushet han i en litt mer kommersiell retning enn det han egentlig digger. Fordi han er jo en av de mest kredible klubbhodene jeg vet om. Han elsker jo... Den kuleste teknoen er alltid oppdatert. Og så kommer Didrik og på en måte... hjelper med å pushe han også igjen, hvor de pusher hverandre da, inntil bare det kule uttrykket de har i dag. Så jeg tror det var veldig sånn illitørt gress. Men også er det noe sånn parallell til deres egen reise der altså, så hvordan Hvordan møttes dere og hvordan begynte det? Og det som er så spesielt med musikken deres, er at jeg husker egentlig fra første stund at det var jævlig høy... Altså de første låtene deres er ikke noe sånn demopreg, at nå hører vi utvikling og så videre, altså det er jo selvfølgelig en utvikling der. Men de første låtene deres står jo den dag i dag som fortsatt ganske veldig bra låter og bra sound og bra produsert og viker jo ikke så fra det dere gjør nå heller. Nei, jeg tror på noen måter at vi nesten traff en litt sånn veldig kul ting i starten, og så kanskje var det en liten sånn løll, eller et par, hvor jeg synes kvaliteten kanskje har vært litt mer... - Variabel da. - Ok. - Som "wait" husker jeg at jeg fikk høre. - Skammer av den for det. - Jeg husker at Markus fortalte meg at du sa at "wait" var noe jævla dritt. - Herregud vet du hva. - Du skulle ikke si det, du skal holde deg kjeft der. Jeg har glemt den låta. Jeg husker da Markus var sånn der. - Jeg synes Singularity-EP'en var ganske ræva. Men da lagde vi den fordi vi måtte levere en EP. Jeg tror ikke vi hadde riktig inspirasjon. Nei, og litt som vi snakket om da, at det var i en litt sånn tid hvor det føltes ut som det var mye eksternt press. Sikkert mye vi hadde lagt på oss selv også, men en eller annen sånn forventning om hvor stor ting kunne bli. Fordi det var allerede av Itchy, og det var liksom... hvor veldig mange artister og management og sånn tenker det kan være oss next. Og da tror jeg man blir i mange sitt tilfelle da trukket litt i feil retning, fordi man begynner å gjøre sånn inngå sånne her kunstnerkompromisser for å prøve å nå ut til fler. Men egentlig så likte jo folk deg fordi at du viste din ting. Og det tror jeg er sånn noe som vi har på en måte vokst litt, at vi har blitt funnet tilbake på mye større grad da. Å bare være kompromissløs og være sånn hva enn vi har lyst til å lage er det vi lager, og det er det folk kommer til å like best. - Men den "Wait" var jo sånn, kan vi være snille med den låten og si at den var i forutsendt tid, for nå er jo sånn, metroseksuell disco er jo helt innafor nå. - Ja, ja, ja. - Men da var det på en sted så happy clap, det var sånn, skal de gå denne liksom sånn homo disco nå? Det var jo så røft og skarpt liksom, sånn, hmm, ok, interessant. Jeg tror også bare produksjonen på den var ikke så kul. Det eneste som er bra med den sangen er Sissi som synger. Så null hate til hun, hun gjorde den jobben. - Det er jo en bra låt, men det skilte seg utrolig fra den skarpe, vasse soundet som var før der. - Det er så jævlig vanskelig å vite hva man driver med når man driver med det. Det er helt umulig. Det er sånn, faen ass. Jeg tror selv om vi hadde gått tilbake i tid med det vi vet nå, så er det vanskelig å gjøre de riktige valgene. - Ja, det er helt tilfeldighetene. Og så kan man lage den låta på nytt igjen. Gjorde det bra, for eksempel? Nei, det er det. For eksempel nå har vi nettopp levert inn den Nye EP'en som kommer ut forhåpentligvis før jul, men første singelen kommer mot slutten av oktober. Og jeg er nesten sikker på at alle låtene er veldig bra. Det var det i hvert fall for et halvt år siden. Men nå som vi liksom i hvert intensivperioden må mikse og liksom mastre og liksom... at dette er ferdig, så har jeg mistet helt objektivt syn på hva som er bra og om det i det hele tatt funker. Men jeg vet at det funker fra det jeg husker for før vi begynte i den sluttfaseprosessen, som alltid er den verste. Det er derfor artister ikke slipper musikk. Fordi man må gjøre det ferdig og si nå er det nok. Det er helt jævlig. Det er jo sånn, for de som ikke lager musikk, det er litt på til de ikke kjenner seg igjen, eller hva vi snakker om, så er det jo den der å være inne, du har en sånn fase hvor du er nyforelsket i låta, og det beste følelsen er jo at du har lagd noe kveld og natta før, og så våkner du opp og har lyst til å høre på det, og egentlig om det var bra, og så bare, faen det er ganske bra, og så får du litt motstand, og så jobber du med det, og så er du plutselig inne i en sånn zone at du vet ikke helt, og du blir lei i låta, og du blir, jeg har hørt det så mange ganger, at du mister egentlig en feeling på, jeg mister litt trua og sånt, og jeg vet ikke om det er forsket på det, men altså, jeg kan, jeg lagde jo en sånn, Jeg lagde veldig litt musikk i siste, og så lagde jeg en, og så bare hørte jeg på den omvendt, omvendt, omvendt i bilen hele tiden. Og jeg prøvde å synge litt selv med litt sånn ikke autotune, men hva heter det sånn der... - Sånn... - Melodøren? - Vokoder? - Ja, typisk. Ja, det var liksom en hybrid alltid da. Og så bare synes jeg, "hvis det funket bedre og bedre, jo mer jeg hørte på det, tenkte jeg sånn, "eh, det er ikke så ille da." Og så sendte jeg til Asla Klever, og så sa han bare sånn, "fet beat, vokal, hel krise." Og så bare lot jeg den låten ligge liksom, jeg tror en måned, eller kanskje seks uker, og så hørte jeg opp henne, og så bare sånn, "da kommer alle feilene i produksjonen så tydelig fram, og la den ligge litt da." Og liksom fått litt distanse til det, du ikke har den der... så mye følelser knyttet til å nettopp ha vært der. Du gjør deg litt sårbar da. Og da har det gått litt pause. Jeg vet ikke hvor mange uker det er for dere, men jeg tror det må være noe sånt før du har glemt den litt, og så kan du høre på nytt. Ok, dette funker, dette funker ikke. Men jeg likte å høre at Rick Rubin sa at han vet aldri hva som funker og ikke funker. Han Han har aldri klart å gauge tingene han trodde skulle bli hitt, har ikke blitt hitt, og motsatt gjennom hele karrieren sin. Og det er som hans jobb å vite det. Sånn har det jo tidligvis vært for oss også. Ja, men det er bra å vite at vi er ikke idioter. Alle som driver musikk har litt samme problemer. Cut to black og sånt, det høres ut som en bonuspor. Eller så ut på listing at dette er en instrumental vi bare hiver på, og så blir det en av de mest populære lottene. Det var jo Ronny, tror jeg, i P3-målen som var sånn der: "Vi skulle spille på P3-målen før det ble sånn ulovlig å spille musikk live der." "Så skulle vi spille der da." Da hadde vi valgt ut Continuum som single fordi det var den vi så for oss kom til å funke best. Men vi likte best Cut to Black og så gjorde broren din det også, husker jeg. Men vi var alle sånn, det er min favoritt, men jeg tror ikke den kommer til å funke som en singer. Og så sa Ronny akkurat det samme, så da spilte vi den, og så fikk den en dritbra respons. Så det er jo med myevis den som er mest populær av de to sangene. Men hvor vi ikke stolte på vår egen følelse da, om at sånn det vi liker best er, fordi det føltes mer annerledes ut. Så var vi sånn, ja, den er kanskje litt vanskeligere å selge inn til publikum. Ja, men det er... Alle de beslutningene, det kan jo være at det er andre vei nå, så at dere har tatt feil mange ganger. Eller tror du det er som at artisten selv i bunn og grunn alltid vet best? Eller hva tenker du det er? Jeg vet ikke, man blir så usikker selv. Vi er jo artister og produsenter og låtskrivere på en gang. Jeg tror det er vanskelig å skille mellom følelsen av dette er den jeg liker best, og dette er den jeg tror kommer til å gjøre det best. Det er ikke alltid så åpenbart hva følelsene dine sier. Så man blir jo veldig usikker da. Det er mye nerver inne i bildet. - Og etter hvert er det lett å høre på hva andre sier. Hvis alle andre sier at dette er en hit, så er det mye lettere å tenke at ja, men da er det det. Det er ikke mitt valg lenger. Og gi fra seg kontrollen. Men jeg tror det er viktig å huske hva man selv syns er fett, og liksom stole på det, selv om man blir drittlei. Det er ikke sånn, men noen ganger så har man en sånn feeling, jeg vet ikke om det er samlingbart, men av og til med podcast-episoder kan det være et sånt tvil, faen, ble det her egentlig bra? Så går det kjempebra, kjemperespons. Men de gangene jeg ofte har en sånn typ av Kanskje siste eksempelet, når jeg satt her og grein litt til Peter Warren, hvor han fortalte en ganske sterk historie fra Ukraina, tenkte jeg sånn: "Den her kommer til å bli så jævlig bra." Og denne sitter. Og det kan være det samme med musikk også, for eksempel med... Er "Closer" fortsatt den mest populære låta deres? - Ja, myevis. - Ja. Hadde du den feelingen da? Bare sånn, dette her er bare... Da hadde vi den beste følelsen, som er nettopp den cut to black følelsen, hvor det var sånn, ok, i hvert fall jeg tenkte det, sånn, ja, denne her er litt sånn sær, men det er min personlige favoritt. Og det betyr at du liker den veldig genuint, og da tenker jeg at sånn, veldig mange er, altså jeg er ikke så unik, så hvis jeg digger den, så finnes det jævlig mange andre også som vil digge den. Ja. Mens hvis du tenker at dette er en hit fordi at det minner om andre hits, så plutselig er jo... - Plassselskapet hadde ikke troa. - Nei, nei, de var sånn "vi kan gi den ut". - Hvem var plassselskapet? - Det var Astroworks. Vi er ikke så enige med dem lenger, så fuck Astroworks. Det var noen fine folk som jobbet på Astroworks, men de var under en paraply av Universal og det var liksom... Omega Corp. Vi signerte en jævlig dårlig avtale som vi er ute av nå, men de eier Closer for resten av livet. Ja, det gjør det. - Ok, du fikk den tilbake da? - Nei, de eier den. - De eier den for resten av livet. - Ah, men. Har du ingen utveier i kontrakten? - Nei. - Kjøpt den ut, men den har gjort det bra. - Ikke som jeg vet. Ikke som jeg tror. - Nei, nei. - Men de er vilde til å selge den for en. - Ja, det er det. Men den verdien er altfor høy, så det er ikke verdt det for oss. - Hva er spørrevalget i splitten på Closer da? Jeg tror vi har 20... Det er litt forskjellig. Jeg tror vi har 18%. Ja, vi har 18%, men hvis det brukes i reklame så har vi 50% av masteren. Så det er litt sånn komplisert. Synk er kuttet ut, tror jeg. Det er streaming. Men de eier også synkrettigheter for alle som ikke jobber med musikk. Det er liksom reklame eller filmbruk. Hvis det er noen advokater der ute som tror at de kan hjelpe oss å få tilbake eierskapet på den låta og kanskje andre låter, så må de ta kontakt. Jeg vet ikke, men i kontrakten står det «in perpetuity», som betyr «for alltid». Og jeg tror at når jeg fikk høre det i ettertid, - Vi hadde advokater på vår side som så igjen kontrakten, så det høres jo ikke lov ut at for alltid, jeg trodde det var sånn makk 70 år eller noe annet sånn, men for alltid. - Låtskrivigheter er det ikke det? - Nei, de eier masteren på låta for alltid. - Nei, for låtskrivigheter, de går vel ut etter 75 år? - Ja, det er det nok, men de eier masteren for alltid. - Ja, ikke sant? Og grunnen til at de signerte den dealen på den tiden var fordi vi signerte sånn i bunnen av liksom hvor plateselskapene i konkurs og de sa at vi tjener ikke penger så vi må hvertfall ha 82% av alle streaming og salg som kommer inn, fordi vi tjener ikke noe penger lenger, og nå tjener vi mer penger enn noensinne. Så det burde være mulig å kanskje si på en eller annen måte at situasjonen har forandret seg. Men sånn er det med forelag og sånt, og forelagbransjen er mye, mye verre. Og det er sånn, du sitter bare sånn, Her er det diverse avtaler og det er foreninger og det er fagforeninger og interesseorganisasjoner. Så dette er bare sånn der. Du får 10-12% på boka di. Hvis du skal komme i boka der, så må du bare være med på leken eller skal du bare gi fullstendig faen. Men sånn er det jo. Der har jeg tenkt på flere ganger at Det er ofte så vidt forskjellige regler i forskjellige bransjer. Så det er sånn, hvis vi jobber som en tegneserie-tegner, så er det sånn, jeg vet på at han som tegnet Iron Man, han har jo ikke noen rettigheter til Iron Man i det hele tatt. Det er jo Stan Lee som eier Marvel, som på en måte har eid i rettighetene. Og på samme måte så er det jo sånn, Artister får større prosent av masteren enn det folk som jobber i et tegneserieselskap gjør. Det er en veldig interessant lærdom i det der. Med musikk er det jo blitt - Er du alltid vært litt friere, iallfall etter de store major-labelene, var jeg som slags forlag før. Du måtte liksom tilborene, husker du jeg lagde musikk på begynnelsen av 2000-tallet, og sånn 1999-2003, hva faen skulle du få gitt ut musikk? Da måtte du kjenne noen i platebransjen, du kunne sende ut noe sånt. - Ja, du måtte fysisk ha CD-en din på plattekompanien liksom? Nei, du måtte liksom, hvordan skal du komme inn til et plassselskapet og bare vise fram en trans-demo i en sjanger som på en måte ingen i musikkbransjen visste eller hørte om. Så det var helt umulig å få gitt ut ting da. Du kjente noen i det elektronika miljøet oppe i Nord-Norge eller i Bergen. Så det var helt sånn der gatekeeperne var så tydelige og sterke. Og da fikk de også sånn artistavtalen, det var jo helt ræva. Ja, det føler jeg. musikkavtalen nå er jo nesten omvendt at majorleberne sitter der og blir høstet nesten andre veien av en type som Asla Klever som har vært her og andre typer ikke manager, men folk som bare jobber med artisten og selger de låter rundt og kring til plassetskapene, så da har vi liksom måttet takke med liksom bare sånn 50-50-del, eller kanskje enda bedre for artisten så der har det jo snudd veldig følge at maktbalansen. Men jeg tror, vi var jo på en måte første generasjon med et mye mer demokratisk musikklandskap. hvor plattselskapene mistet veldig mye av makten til å bestemme hvilke artister som får slippe til. Fordi vi ga jo bare ut musikken vår gratis i starten på SoundCloud og YouTube. - Det fanns jo ikke ti år før. - Nei. Så det var sånn, vi hadde jo masse forskjellige avenyr å på en måte spre musikken på uten plattselskap. Og vi tenkte jo sånn, hva faen, streaming eller... Plassselskapene tjener jo ikke noe på streaming uansett, så hvorfor skal man liksom prøve å holde tilbake? Det er jo ingen som har lyst til å høre på musikken vår uten at de vet hva den er. Så vi bare ga ut alt gratis, og det var vår inngang. Og så ringte jo selvfølgelig Sony og sånn, med en gang det hadde spredt seg av seg selv. Ja, ikke sant? Selvfølgelig. Men det er jo den der med å beholde rettighetene, er så gullbart. Jeg hadde jo han der... American Psycho-forfatteren, han Brett Easton Ellis, hadde jo som gjest her. Seriøst? Ja. Han sa bare sånn, American Psycho bare sånn, men hva tenker du å lage en oppfølgeroman eller ny film? Hva tenker du som bare ... Nei, han har solgt alt. Han eier det ikke. Han kunne ikke skrive noe nytt med Melchizedek. Han har ikke noe han skulle sagt når det kom til en ny film. Ingenting. Shit. Og det er den fristelsen i livet at det bare er sånn, ok, dette er nok et prosjekt jeg har laget. Jeg selger det. Så får jeg 150 000 kroner for det, og så kan jeg leve litt på det. Så er det den verdien av å eie alt du gjør, så du vet ikke helt hva som skjer i fremtiden. Og jeg tenker sånn der, og jeg tror det hjelper faktisk å ha barn på et eller annet måte, for da har du en arv, og det er sånn der, jeg har ikke gitt frem meg en eneste rettighet på verken, nå har ikke musikken min så mye vært, men podcasten har begynt å bli ganske mye verdt, og de lange løpene også, så det er så stor katalog, ikke sant? Og da er det sånn, den katalogen er liksom, til odleie, hvis jeg kanskje lisenserer bort eller selger en gang fremtiden, så kanskje, men det vil alltid uansett falle ned på døtteren min en gang i fremtiden. Og alt når du sitter på rettigheter, om det er låtskriverettigheter, eller en låt, eller en master, eller en podcast, eller en film, eller en bok for den slags, så er det alltid noe royalty som drypper ned. Plutselig skjer det med en låt av et eller annet i fremtiden som du ikke greier å forutse, og så sitter du bare på 100% der, bare styrer alt. Og det er jo den der... Vi har jo masse norske artister som ikke eier noen av sine egne masterer uten å nevne navn, liksom. Som har kjempe mange hits. Ja, det er kjempeleit. Ja, men det er jo en lekse også, på en måte, som man må igjennom, tror jeg. Man sitter der og så signerer, og så... - Der har Ulrik vært redningen til oss begge veldig ofte, for jeg er veldig mye lettere på avtrekkeren på penneleggen enn det Ulrik er. - Jeg leser e-mails og... - Røyker ikke jeg til? - Nei, det er jeg. - Jeg tar stilling til administrative ting. - Men annet enn administrative ting, som er veldig tørt, så er det jo sånn at vi leser begge gjennom kontrakter når vi skal signere ting, og tar det seriøst. Men der tror jeg jeg er mye raskere på avtrekkeren enn det du er på å faktisk si ja, dette er jeg good med. Der er Ulrik mye bedre enn meg til å liksom stille spørsmål ved "er dette egentlig det beste vi kan få til?" Vi holdt på å signere kontrakt med et selskap som vi ikke drev å nevne i starten av karrieren vår, hvor vi hadde blitt helt revkjørt. - Helt revkjørt liksom. - En norsk selskap? - Ja, ja. - Hvor er det, 2011? - Vi håper de eksisterer lenger en gang. - Jo, jo, jo, de gjør det. - Hei alle artistpartner. - Der er det akkurat sånne folk som jobber der ennå. - Men jeg husker fordi det var Gilbert som opprinnelig tok kontakt, som vi fortsatt har jobbet flere ganger med. - Gilbert Lunde som jobbet med Gunnar Greve back in the days? - Ja, han var kanskje den første omtrent tror jeg som tok kontakt og var veldig genuint interessert. Så avtalte vi å ta et møte. Og så var det for booking da, spesifikt. Og så i løpet av den tiden det tok mellom vi sa ja til å møte, så hadde det begynt å skje ting, jeg tror kanskje urørt og sånn var liksom annonsert da. Så når vi kom i det møtet, så var det plutselig veldig mange fler med i det møtet, og sjefer og ting og tang, som drar opp whiteboards og er liksom, skal vise noen kurver og lage noen grafer og skal imponere da. Og da var de veldig sånn, da argumenterte de for... For at noe som heter en sunset clause, som bare betyr at hvis vi hadde sagt det opp, så skulle vi betalt penger i ettertid. Det her var jo første tilbudet vi fikk, så vi visste jo ikke at det var noe man kunne krangle på nødvendigvis. Vi visste ikke hva normen var da. Og da var jeg veldig mye mer klar enn Ulrik på å være sånn, ja, ja, men kanskje de liksom, det make you sense og... Og så i ettertid, det må jo være lov å prøve seg, men den avtalen var ganske drøy. Den tror jeg man kunne klart å komme seg ut av bare ved å si at dette kommer jeg til å ta til en advokat. - Kanskje, det er ganske spekulert at du har en musikkbransje der og unge artister, at de som sitter på eneste bordet bare vet at den avtalen er bare fucker det, at den er så fullstendig, og så sitter de som 20 år gamle og de har akkurat løst service fra mamma og pappa, skal ikke ha med de på det møtet i hvert fall, og så skal de signere greiene og så bare "Åh faen". - Jeg har møtt flere unge som har vært i avtaler hvor Hvor jeg personlig har tenkt sånn, vet du hva, det der burde du faktisk bare true med å ta til en advokat, fordi da kommer de til å bare slippe deg, liksom, fordi jeg tror den kontrakten er ulovlig. Men jeg vet ikke, det er sånn... Det er vanskelig fordi man har jo på et eller annet punkt ansvar for å lese gjennom og forstå de tingene man signerer, men på en annen side er det sånn at du er 19, du har aldri sett noen kontrakt før, så hvordan faen skal du vite at det her er helt hinsides? Vi har en dårlig landsforening for musikk og artister og folk som holder på med ting som ikke er helt A4 da. Vi har grammat og sånn, men jeg føler vi har ikke så veldig god beskyttelse for for å bli utnyttet til tider. - Men jeg har vært veldig forkjemper fra start egentlig, om at alle burde jo egentlig bare være helt åpne med hverandre om hva man får tilbudt, spesielt i publishingavtaler som er låtskriverettigheter, plattselskap, alt sånt. Det skader bare artister. og ikke diskutere det her seg imellom, så burde det ikke vært sett på som noe skam, enten at man fikk veldig bra avtale eller veldig dårlig avtale. Det er sånn at man burde bare snakke åpent om det seg imellom, fordi da er det mye lettere for alle andre å skjønne hva de kan kreve, og at man kan ha en mye mindre hemmelig tilnærming til hva disse kontraktene skal se ut som. Fordi hvordan faen skal man vite hva som er vanlig, med mindre noen har fortalt deg det? Ja. - Skal du si noe? - Nei, jeg må justere mikrofonen. - Nå er det mer alkohol på bordet her. Jeg tror ikke jeg har drukket på en podcast på mange måneder. Det har vært altfor mye seriøse greier. - Det er en ære å være... - Det er en ære å ha dere her også. Det er jo litt på overtid. Dere som har hatt Kato og CLMD før dere. Det er jo ualvert. Selv om det er jo min tremenning, og vi møtes hver sommer. Har du? Nei, Martin. Din tremenning? Han har kanskje faktisk firemenning. Vi har sammen tippoldefar. Vi har sånn årlig sommeruke, hvor alle familiene fra tippoldefar konkurrerer i krokket og seiling og sånn. Da er det alltid litt sånn familiære konkurranse hvor faren til Martin kom bort til meg og forteller hvor bra Martin gjør det om dagen. Men det har vært litt sånn kniving. Nå var det liksom Martin og Carl i 2010 og sånt da de begynte å liksom Veldig samtidig som oss egentlig. Ja, og dere har jo kjørt et parallelt løp. Og det blir jo litt sånn, unektelig i den alderen, at man kikker litt over på de jevnaldrene. Ja da. Og i samme sjanger også. Men det var ikke helt samme sjanger, men for folk flest så ville jo mange putte det som i samme sekk da. Ja, absolutt. Og vi var jo begge på en måte en del av sånn elektronisk... dansete musikk fra den æra. Så selv om liksom sånn mer detaljerte sjanger finnes, så er vi jo veldig sammenlignbare da. Så det er en naturlig sammenligning. Så dritt ned på det hauskra, for det er jo noe etterlagt med sånn fransk - Det har vi ikke snakket om, men vi har snakket om Sverige og USA. Men det er jo en parallell til fransk elektronika, disco, funk. - Ja, vi var jo, da vi startet, så var vi sånn, vi har lyst til å bli sånn som Justice. - Vi har lyst til å være på Edbanger som var et stort sted. - Vi så på videoer, når de spilte på den Edbangerfesten, så ba: "Faen ass, det er så fett å være blant de gutta der, vi har lyst til å være de gutta der." Og så har vi jo ikke blitt de gutta der, fordi Ed Beanger tegner bare franske artister. Men i 2021, eller nyttårsaften da, så spilte de på nyttårsaften nedtelling ved Triumph-forbund, så spilte de en sånn medley av Justice, Cassius, og hva er det en til? Og Daft Punk, og oss. Ja. - Og så må noen flere tro at vi er et fransk band. Da er det mer fordi, det var en instans da, men bli puttet i den samme båten. - Vi fikk jo vite gjennom plattselskapet vårt at Macron hadde Closer som en av favorittsagene. - Nei, det kødder. - Nei, nei. - Jeg er ikke veldig stor fan av Macron, selv om jeg måtte stemme på han foran Le Pen. For jeg har hatt fransk, så selv om jeg ikke snakker fransk, så kunne jeg stemme i valget. Le Pen, hun har hørt mye på Selvmd og sånt, faktisk. Ja, gjorde hun det? Nei, men det var ikke derfor jeg stemte. Jeg måtte bare stemme for å unngå Le Pen. Så du har stemmerett i Frankrike? Ja, jeg har det. Har du det? Ja, men jeg snakker ikke fransk. Er du halvt? Jeg er halvt fransk. Er du det? Ja. Du, det visste jeg faen ikke. Men du har skjønt på etterhånden ditt, da. Ja. Ja, Denizou. Men det har vært flaut flere ganger når vi har vært på radiointervjuer i Frankrike, fordi folk tror vi er franske også. For det er et fransk navn, og så snakker vi ikke fransk. Den parallellen der med det franske sound og sånt, har du møtt mange av de franske heltene? Jeg møtte Gaspard, han ene i Justice, når vi spilte på Austin City Limits. Og det er sånn... Det er sånn festival som er litt som Coachella, hvor det er samme festival to helger på rad. Og jeg hater å fly, så jeg kjørte faktisk fra LA med Kevin Vågenes på roadtrip til Austin. Og så i uken imellom bodde jeg hos en kompis i Austin, og da dro vi ut på en bar, og da viste det seg at Gasparet fra Justice hadde gjort det samme, så de spilte... også begge helgene, så han ble jeg imellom, så da snakket jeg litt med han, men han kunne jo så vidt engelsk, så det var ikke så jævlig spennende samtale, men det var uansett, møte en helt... Det er sånn at Fenix synger ganske bra engelsk, men hvis vi skal snakke det, så er det jo helt katastrofalt. Jeg synger jo ganske bra engelsk, jeg har blitt bedre til å synge, Ketil har vært flink på å korrigere engelsken min når vi spiller inn. Men tale så hører du fortsatt at jeg er norsk. - Ja, ja. Det er rart. - Ja, det er veldig rart. - Hvordan hjernen fungerer og sånn. Men hva skjedde med Justice Nick? De var jo det feteste på et tidspunkt der. De var heitere enn Daft Punk også. Akkurat i nuet. Det var veldig kort. - Det var det albumet da. - De kan jo fortsatt gjøre verdens turner. - Ja, men jeg tror bare de har gjort det siste - De har aldri gjort noe fetere enn Cross, men sånn er det jo veldig ofte da. - De ga ut... - Har det kommet noen fete låter etter det? - Nei, men det var jo sånn som jeg har veldig respekt for, at de på en måte bare svappet stilen helt ut. Som mange gjør med suksess, og mange gjør uten suksess. Beatles fornyet seg selv hvert album, og Daft Punk har også gjort det. Men så er det den cross-stilen som er coolest da. Og av Daft Bunkes fire album, Homework, Discovery... Robot-greia. Ja, Human After All og Random Access Memories, og så har de Alive og et til samlet album. Men av de synes jeg det siste Random Access Memories var det dårligste, selv om jeg respekterer at man switcher ut stilen. Du likte ikke det? Hva har du krikks med da? Jeg synes det var gørkjedelig. Det var altså sånn... Men stokkestil kanskje for forventninger da? Ja, men jeg tror på mange måter sånn åpenbart så likte jo folk det, men jeg ville argumentert for at de andre albumene er mye viktigere, fordi altså "Homework" på en måte informerte en hel generasjon med housemusikk om hvordan man skal produsere den stilen, og så kom Discovery som var enda mer influensial. Så kom Hymne After All som var litt mindre populært, men som er den tydeligste linjen til Justice da. Som videre på en måte går til Skridleks og... Så det er de som har hatt mest sånn kulturell impact. Men hvem faen er det som sitter og lager sånn random access memory? Det er ingen kids som sitter og prøver å lage - Get lucky på samme måte da, tror jeg. - Hadde ikke den ene låta med moroder, eller hva faen det var med at de hadde én mikrofon fra 60-tallet, én fra 70-tallet, én fra 80-tallet? At det bare sånn at ingen hører forskjell på det, men bare de? De bare vet det? Og at de liksom, man merker jo på det albumet da at for liksom Daft Punk fans så er det det albumet med minst Daft Punk i. Fordi der har de jo jobbet med tusen produsenter og engineers og... Har de det? Ja, ja. Og veldig mange gjestvokalister. Gjestartister og band. Så det er trommiser inne i bildet. Så det er så mange og de har brukt de beste i hele universet på alt. Men da blir det også litt... Da må det ikke løse noen problemer. Det blir Discons Puff Daddy på sett og frist. Ja, litt. Ja, det blir litt det. Det er sånn... Jeg er ikke inn på å høre hva de lager når det bare er de jeg tror. Ja, men jeg kjøper det. Og de produserte jo samtidig så lagde de jo den der I feel it's coming for The Weeknd og Black Skinhead for Kanye og I am a God som jeg synes er mye fetere sanger. Ja, jeg er enig. Og der hører du jo produksjonen deres. Å fy faen, digg å høre de liksom. Starboy. Ja, Starboy også. Mm. Det synes jeg er mye kulere Daft Punk ting da. - Ja, jeg er faktisk enig, det er litt mer Daft Punk signatur over det, og så Gust of Wind også, synes jeg er en sånn undervurdert Pharrell-låt som veldig mange har glemt. For der er det Pharrell som egentlig bare fucker opp litt for mye. Det er en fantastisk låt, men teksten er bare rar. Og det er et spornummer 8 på albumet. Men den er så smooth. Hvis du bare ikke henger det opp for mye i tekst, så er den sånn at du hører at det er Daft Punk. Jeg er enig i det, jeg har sagt det med Daft Punk-hjertet, at de låtene som er gjort for andre står jo mye sterkere, eksklusivt, hvis du ser bort fra Get Lucky. - Men jeg tror det er flere produsentkids som prøvde å, jeg tipper det finnes flere tutorials på YouTube om hvordan du skal re-create Black Skinhead, enn hvordan du skal re-create Get Lucky. Ja, ikke sant? For det er en sånn utrolig organisk disco 70-tallslåt. Hvis du skulle hatt en tutorial på det, så blir det på en måte sånn: "Ja, så må du spille trommet sånn, og så må du mikke det opp sånn, og så må du spille gitar sånn, og så må du bruke den amp-en." Det er så mange ledd. Mens for å lage Starboy-trommene, så er det mer om hvordan du på en måte produserer det. Og det er det Daft Punk er ikonisk på, synes jeg. Noen andre franske artister du har møtt da? som vi kjenner til. Har du møtt BreakBot? Ja, jeg har møtt BreakBot. Og DJ Falcon. DJ Falcon, ja. Nei, vi var jo, vi møtte BreakBot på turné i... Australia og i Nord-Norge. Han virker jo som en, jeg har ikke peil på hvordan han er som en person, men han virker som en artig fyr, men faen så jævlig mye fett musikk han har laget. Drit mye fett musikk. Ja, det vet jeg. Men han har kanskje vært på høyde da. Det var egentlig innledningsspørsmål også, Bård, om dere synes for eksempel at det er gøy å la musikk igjen nå, det virker som alle de artistene jeg også hører på nå, som har vært bra før, synes det er gøy, men det virker som at mange synes det blir vanskeligere. Ja, ja, absolutt. Jeg merker at periodene med skrivesperget blir lengre og lengre. Det er mer og mer trikk som man må gjøre for å få seg gira igjen. Når man er gira, er det jo like gøy som noensinne. Kanskje morsommere, fordi man har mye mer skill. Det er digg å høre at nesten alle andre som driver med musikk har det samme problemet. Jeg har møtt noen som ikke har det, og det er sånn: "Faen, altså!" Jeg er så lur liksom, men til og med som Timmy Pala sier at han har tre måneder hvor han er kjempeproduktiv, tre måneder hvor han ikke klarer en dritt. Og sånn er det liksom, og jeg vet ikke hva man kan gjøre med det, men jeg føler at Ofte når vi går sammen med andre, sånn som for eksempel på skrivetur, hvor vi går sammen med folk vi kjenner godt og har jobbet godt med før, så er det lett å tvinge seg inn i en god flow, hvor du føler at du klarer å lage noe kult. - Hva er triksene da? - Det er å ha det gøy, tror jeg, med å lage musikk. Fordi det og det jeg føler når vi har de skriveturene Vi har hatt sånn årlig med Didrik Thulin fra Kato Og Bersen, Jerry Folk og Kusheron Og den gjengen har Vi har alle vært med å skrive brorparten av de låtene vi kommer med Ja, siden omtrent 2015 liksom Ja, men spesielt nå da Men med den Vi kom med en EP-trilogi nå Og Nesten alle demoene har vi skrevet sammen på turer, eller sånn, hvor vi har vært sammen i studio. Tror du du skulle si MDMA, kokain, LSD? Det funker dritbra. Vi har tatt mye sopp til tidligere LSD når vi har skrevet musikken. Hvordan funker det da? Det hjelper med å innse at du faktisk har ideer, og ikke... Du kan komme ut av det tankemønstre du sitter i, med at du ikke får noe ut, og så plutselig flyter det. Du river ned den selte, fysiske muren. Jeg tror egentlig at man i vår situasjon burde gjøre det oftere, for det vil hjulpe til å komme inn i en god flyt. Ja, jeg ser for meg det. Jeg ser for meg masse sånn der... Jeg lurer på hvor mange av de største hitene fra 60-70-tallet er rusinfluenst? Ja, man vet jo at Beatles og masse andre artister har gjort det. Også er det jo... Det finnes jo ekstremt mange rusmidler man kan snakke om. - Personlig så tenker jeg at sopp og LSD virker som de som har minst skadeprofil. - Alkohol er det absolutt verste. Jeg har egentlig sluttet å drikke. Jeg drikker i ny og ned. Jeg bør slutte. Jeg skal ikke slutte med sopp. Men jeg bør slutte med alkohol. - Alkohol har jo sin ... Jeg synes alkohol begynner å få et dårlig omdømme. - Det er sånn folk begynner å innse hvor farlig det er. - Jeg er jo en som beskytter alkohol. Jeg er litt opptatt av å trene helse og alt mulig sånt, men jeg mener den ikke målbare effekten av den sosiale komponenten av alkohol er litt sånn ... Det er vanskelig ... å finne noen andre rusmidler som funker på restaurant, fest, kose seg norsk, altså sånn, norsk kan jo være masse, men det er de der offentlige seansene, hvor liksom den rusen, hvor du har et glass, og det er noe kles med, og det er noe tidløst med, og det er sånn, der er masse Det er masse bra makkohol som fungerer mens mikrodosering av rus. Jeg er helt enig. Jeg har innsett at det er store ulemper med det, men fordelene, i hvert fall i norske samfunnene, er for store til å melde seg helt ut. Fordi det er veldig ofte sånn du får nye venner og... og sosialiserer i det norske samfunnet dessverre. - Det er bare den der, jeg har gjentatt det til Kjedd Somli, hvor mange, det kan du tenke på, du som hører på her nå, kvinne eller mann, hvor mange har du ligget med for første gang, Edru? Alle for eksempel. - En, nei null. - En? Nei, det var faktisk null. - Men jeg tror en av de tingene som er litt sunt nå, som man merker at skjer, er jo at folk får et mer nyansert forhold til disse rusmidlene. som jeg tror er veldig på tide. Fordi jeg husker jo på ungdomsskoleopplæring og sånn, så er det jo veldig tydelig skille, ja, alkohol, og så alle andre rusmidler, og det er farlig. Og nå tror jeg de fleste ville vært enige om at å røyke marihuana av og til, det er ikke så farlig. Men på ungdomsskolen så virket det jo som det var ganske farlig, at det er sånn en gateway. Og da tror jeg det blir mye mer sånn, usunne miljøer med folk som røyker weed og blir litt utenfor, og så leder det i mye større grad til andre ting. Mens hvis man er mer åpne på at sånn, dette er farlig, dette er ikke så farlig, og så tror jeg barn og ungdom er i stand til å skjønne de nyansene, og jeg tror det gjør det mye mer skikkelig til å møte voksenlivet. Fordi hvis Hvis du ser noen ta kokain på byen for første gang, og så ser du at det gikk helt fint med de, så stiller du plutselig spørsmål ved alt du har blitt lært opp til. Men kokain er jo dritfarlig. - Er det så farlig egentlig? - Ja, fordi det påvirker hjertet i ganske stor grad. - Det høres ut som om alle er sånn: "Hva faen er du med om at kokain er farlig?" - Jeg har aldri prøvd det fortsatt enda, og jeg er helt åpen på at det har vært jævlig morsomt å prøve kokain, men jeg er litt usikker på om jeg kommer til å gjøre det noen gang. Men jeg tror på alle som sier at det er jævlig gøy. Jeg tror det er jævlig gøy. - Jeg har heller aldri prøvd kokain faktisk. Men det er mest fordi at jeg tenker sånn, det er ganske farlig, og det er ganske vanedannende. - Det er det. - Og det går veldig hånd i hånd med alkoholproblemer. Det er alle ting jeg er krim på å unngå. Men det er jo ikke en ting man lærer på i opplæringen. Det mener jeg i hvert fall at er leit, fordi da er det veldig mange som begynner med det som ellers kanskje ville vært villige til å prøve andre ting. men som da kanskje avstår fra kokain for eksempel. - Jeg lærte på å begynne i sommer at hvis du tar min kokain så må du også ha Viagra i apotekboksen din. - Ja, det har jeg også hørt. - Det lade seg ikke kombinere på en underlig måte, for det er jo den selvtillitsboosten. Det skulle trolig som at alt i systemet bare... Neida, gjøres det ikke det? - Kanskje hjertet jobber litt på overtiden? - Jeg er så redd for å tukle med... med systemet, da er jeg 41 og ting fungerer ganske bra, men som kosttår tre år, bare sånn å trykke for mye og gjøre for store endringer. Jeg merker at folk som er - Jeg merker at det er mye rusmisjonering, og den synes jeg er litt usunn. - Hvordan er misjoneringen da? - Det er for eksempel at en kompis som driver med rusmiddel A eller B, veldig inne i de miljøene der og roer seg ned, og har helt sikkert noen poenger på at ... Jeg føler det er noen stykke deler som ikke ... - Nei, jeg har lært forskning på det. Psykedelika er stoffet, psykedelia er kultur og miljø. Psykedelia-miljøer som gjør skinngreier og sine typer fester, mye skogsrave og koser seg der. Og så er det mer sånn hardcore MDMA-miljø, også er det mer den finans-vestkant-kokain-kjøret, med party-høykølle-greier. Men det er en misjon, men det er kokain-gjengen, har aldri invitert meg eller prøvd å få meg til å prøve ut de tingene der. De skal ha litt honnør for det da, jeg ser det ikke, jeg blir ikke tilbudt det, og nesten så jeg føler meg litt sånn fornærmet, det kan ikke noen bare komme og spørre en gang, men det er både med det psykedelia-miljøet og Og så blitt invitert på MDMA-fester og sånt, med fremmede og sånn. Jeg tenkte: "Hva faen heter det? Det høres ut som en orge." Det er litt mer en misjonering at rusen fungerer sånn og sånn, du er helt trygg, vi er der, du bør teste ut. Jeg kjenner at de har litt lyst å dra meg inn i deres univers. - Som en som har opplevd det, så tror jeg det er litt sånn en oppenbaring for mange at man gjør det, og så er det. I hvert fall for meg var det ganske sånn transformativt å ta sopp for første gang. Fordi jeg husker jeg tenkte... Nei, for andre gang faktisk. Men da husker jeg at vi gjorde en gruppe, og så var det en av oss som gjorde det for første gang. Og så husker jeg at jeg ikke turte å ta så mye. Så jeg merket ingenting, og jeg så at han hadde det så sykt gøy. Så gikk jeg ned i huset for å hente en øl og var litt puttret. På vei opp i hagen vår, så gikk jeg opp trappen blant masse planter. Det er en veldig fin hage med masse trær og sånt. Så jeg tenkte, jeg kan ikke komme og møte dem med denne her sjalusien jeg driver og går rundt med nå liksom, det er så sykt uggen energi å møte folk med. Så jeg bare stopper her og satt meg ned på trappen under et sånt tre litt for å bare være sånn: Shit, jeg har kanskje noen sånne ego-problemer. Og så bare satt jeg og tenkte over det i sånn sikkert 20 minutter da, for jeg skjønte at sånn, åja nei, det funket jo selvfølgelig dritbra på meg også. Det var bare det slo ut på en helt annen måte enn det jeg forventet. Jeg tenkte på det i lang tid etterpå, at det var en veldig sunn refleksjon over mitt eget ego, som jeg ikke hadde tenkt på på den måten før. Da husker jeg at jeg også følte litt denne missioneringstingen. Etter hvert skjønner jeg at det er et valg folk må ta helt selv. Men Men jeg kan også skjønne folk som har prøvd sopp en gang, og sier til alle, du burde teste det. Men for å endre politikken bak det, så må man jo være åpen om det. Ja, det er jeg helt enig i. Men jeg har også sett det presset du snakker om mot venner, hvor det er sånn, du burde prøve det, og så er man litt sånn, Insisterende på det. Jeg har sikkert gjort det mot venner før jeg også, men det er en uting. - Det er jo helt vanlig hvis vi oppdager noe med ernæring, eller etter han som har briket livet vårt. - Jeg tror alle som gjør kokain vet at det er forferdelig dårlig. At det er helt jævlig for både deg og alle rundt deg. Det er sånn. Da har vi litt en forhold til at du føler deg veldig bra i fem minutter, men det er det eneste. Du våkner opp neste morgen litt dummere. En ting jeg liker med alkoholen, som er sånn USP for annen type rus, så du våkner opp, du har en helt fin dag nettopp. Jeg synes det er bare sånn at du blir straffet av å drikke alkohol. Jeg synes det er dritbra. Jeg er helt enig. At du fyller syk. Det gjør at det bare sånn, åh fy faen, jeg sparer en tellerød da. Jeg tar aldri smertestillende heller. Ja, du må ta straffen. Hvis det ikke hadde vært for smertestillende, så hadde jeg sluttet å drikke for 12 år siden. Blir du så fullsjuk? Hvis jeg kan drukke ut for lenge, og jeg drikker en flaske vin, - Så må jeg ha smertestillende dagen etterpå. - Må du det? Hvorfor, du har vant 20 dager? - Hvis jeg drikker flere dager i strekk, så går det helt fint. - Det høres ikke bra ut heller da. - Det har jeg prøvd å skjutte med etter jeg ble rundt 30. - Har du snakket om alkoholproblemene, Ulrik? - Jeg og alle nordmenn jeg kjenner har et alkoholproblem. Det er ikke noe å legge skjul på. Jeg tror også turnerende artister har en utfordring, det har vi vært ganske opps på fra start. Jeg husker vi hadde noen turnerer hvor man liksom spiller 40 dager på rad. Og hvis du på en måte ikke drikker en dag i gåsehøyene, så drikker du på en måte bare tre øl. Og så kjører det... Reparer litt. Ja, og det er sånn, ja, du stikker ut og spiser middag, og så... Så det er sånn, man må være ganske bevisst på det. Det har vi jo blitt bedre på. Men jeg skjønner hvordan man... opparbeider seg et alkoholproblem uten at man legger merke til det hele tatt. Fordi alle stedene du spiller, alle nye byer du kommer til, så er det sånn de publikum, det er jo deres ene dag i uken hvor de drar på konsert og koser seg, og så er det sånn det er gøy å henge med de etterpå, eller hvem enn du kjenner i den byen. Og så får du inntrykk av at alle drikker hver dag. Så det bare virker så normalt, og så er det jo egentlig ikke det. Men er turnélivet, er det... Er det liksom det beste fra toverden at det er jævlig hardt psykisk fordi at du både er borte på reise for å spise mye dritt og drikke mye, men også det gøyeste? Jeg synes det er jævlig gøy. Men vi har hatt luksusen av at vi har ikke turnert ekstreme mengder. Vi har hatt noen ekstreme turnerer som er sånn en måned i en RV gjennom USA og hvor vi må kjøre deler av strekken. Også har vi hatt ganger hvor vi sover i en buss en måned til strekk. Det elsker jeg, du blir vant til det og du opplever mye. Du kommer inn i en rutine som er annerledes, men jævlig spennende. Og så har du reise hver helg. Men å fly annenhver dag, som har skjedd noen ganger, er litt sånn... - Australia er veldig typisk, sånn at du flyr nesten hver dag. - Det kan jo være et helvete. Så det kommer veldig an på. Det er jo på en måte det gøyeste, men samtidig det kjipeste. - Men må vi bli sliten av det? Du må vel merke det også nå, er du også over 30? - Ja. - Er du like gammel? - Ja, jeg er gammel. - Jeg husker jo ikke helt, nå er jeg 41, men kan vi huske på slutten av 30-tallet at ting går seier og restitusjonstiden er mye lengre og sånt, om dere merker det allerede? - Ja, men de verste turnéene vi hadde var vi 20-årene. - Ja. - Og da... gikk det jo fort en plass kevin hver dag. - Men da husker jeg at når vi har spilt i Australia, jeg hater å fly, litt mindre nå enn jeg gjorde da faktisk, men da var det sånn, typ flyr 14 timer til Australia, til Melbourne, og så lander du klokken to på dagen, og så går flyet ditt til, da flyr vi til Tasmania dagen etterpå, da gikk det flyet klokken seks, spiller der samme kvelden, og så flyr vi tilbake til Melbourne den kvelden. Og så er det opp klokken fem, for da skal vi fly til Sydney morgen etter, spille i Sydney. legger oss kanskje to tiden, så har vi en fridag i Sydney, og så er det opp klokken, jeg vet ikke, 4-5, fordi da skal vi flytte til Perth, og det er sånn på andre siden, så det er fem timer, og så bare skjer den der døgnrytmen skjer i seriøst nesten to uker i strek da. Og da blir du jo helt ødelagt, fordi du får aldri en sånn åtte timers klippe hvor du kan sove, og det blir bare mer og mer sliten. Da husker jeg Markus har en film av meg som gråter på det siste flyet når vi skulle fly til Brisbane for å ha ferie en uke da. Da satt jeg og gråt i flysetet liksom fordi jeg hadde flyskrekk. Jeg var helt utslitt og bare, masse barn som gråt på flyet og det var bare sånn hell. Da førte jeg meg ganske langt nede. Markus bare legger ut story da. Jeg husker han satt der og lo og filmet. Her har norske avici snart. En som er ferdig med å gå til grunne. Jeg husker vi så avici på findings i korridorene. Da husker jeg han så helt jævlig ut faktisk. Da var han død da. Det var kanskje 2016 han spilte på findings 3. Ja. Og da husker jeg det var sånn påfallende. Jeg husker jeg sa det. - Det var sliten ut? - Ja, skikkelig. Og så hadde han en sånn bandasje på hånden, tror jeg. Som jeg bare tenkte var sånn at han sikkert forstod ut håndleddet eller noe annet. - Selvskading. - Det virket sånn da. Men da husker jeg jeg sa til noen, når vi stod og så på sånn her: "Å shit, han ser jævlig ut." Og han bare sto liksom og... Så husker jeg at alle andre var sånn: "Hei nei, han ser helt vanlig ut liksom." Men han var sylt inn liksom. Det er dritleit, fordi det er så preventable. Ja, det er det. Det har ikke vært så mange andre case. Jeg tipper det er veldig mye utbredt i sikkert det miljøet, og hvis du havner på mye av det. Han var vel en spesiell type som kanskje var veldig tilbøyelig for å bli avhengig av ting og prøve ting, og veldig lente seg på sikkert sine nærmeste. Han hadde kanskje en liten grad av selvstyring og selvsikkerhet, og brukte kanskje mye folk rundt seg til å lene seg på de til, på beslutninger og alt mulig sånt, og så bare blir det en mix av masse inputt. rus og kanskje noen legemidler som døver deg ned, og så bare blir det en koktel som bare eksploderer til slutt. Men ikke sant, se på Lewis Capaldi nå da, hvor det var helt åpenbart for alle som har fulgt med, at han har det helt jævlig, og at han har sikkert turnert et halvt år lenger enn han egentlig burde, hvor alle klipp på TikTok og Instagram er bare han som står og har sånne mega tics på scenen. - Hva er det han har? Han har sånne der... - Tourettes. Men som man ser at det bare blir mye og mye verre. Så liksom i starten så var det et sånn der Hjerteskjerne-klipp hvor det er sånn at han får to rettsanfall, og så hele publikum synger sangen, og så var det sånn at det er fint. Man lager noe positivt ut at han står og lider. Ja, men så fortsatte han å turnere i sånn seks måneder, og til slutt så blir det bare publikum som synger alle sangene, fordi han står og har tikk på scenen, liksom. Og så kanselerte han alle shows etter det, men da tenker jeg sånn, Hvordan tar man ikke tak i det tidligere? Og det er sikkert han også i stor grad som har vært pådriver av at sånn, dette klarer jeg. Men Der tror jeg at man burde fortsatt bli flinkere til å stoppe det, for å gå så langt. - Når dere har holdt på så lenge som dere har gjort, kan du prøve å forklare eller olegge, hva heter det, ikke inntrykk eller kostnaden, var det sånn, når du holder mye konserter, hvis du er en idrettsløte øver som presterer, skal prestere ofte, sånn fotballkamper eller idrettsbelastning. Det var det jeg lette på. Kan du prøve å beskrive for oss dødelige, og jeg har aldri stått på noen scener som fremførte den ene eller andre veien, og kan bare gjette meg frem til å snakke med folk, men hvordan er belastningen av å stå på scenen, som jo ser ut som det gøyeste tingene i hele verden, og man bare synger de sangene, eller fremfører foredraget, eller det showet man har innøvd, og det ser bare ut som en effortless gøy greie, og så går man av, og så er det på på neste, men hvor mye belastning er live-biten som artist? Alt annet enn å stå på scenen er på en måte belastningen, som jeg ser det i hvert fall, at Når du står på scenen så er du på en måte, det er det gøye, men i hvert fall for oss da og for veldig mange andre artister så er det sånn du er med å rigge opp. Men selv om du ikke er det så er du på en måte keen på at alt skal være så bra som det kan være. Så du er under opprigg og sjekker alt, lydsjekker. Så du må være på en typisk dag da er jo sånn sier at man kjører turnébus, og så kommer du frem til et sted hvor du kan spille klokken ni på morgenen. Og så har du ikke lovd inn før klokken ett, så da kan du på en måte enten sove til elve, og så har du to timer til å kanskje spise noe lunsj eller noe sånt. Så du går og spiser etterann kjapt, og det er ikke så lett å spise sunt, åpenbart. Og så skal du lovd inn, få inn alt utstyret, og så en time etter det eller noe sånt, så er det kanskje lydsjekk, Og så får du en liten glippe med noen timer der hvor du kan spise middag. Og så er det show. Og så må du rigge ned. Så plutselig er, liksom når du er pakket inn i bussen igjen, så er klokken plutselig ett. Etter at du har tatt en øl eller noe sånt med resten av crewen. Fordi alle er sånn, det er til å ha sånn dekompresjonstid da, etter show. Så det blir bare, alt går så sykt i ett. Og du får veldig lite tid til å bare gjøre noe du har lyst til selv, slik å trene, eller henge med andre venner enn de tolv menneskene som er på bussen konstant. Så du blir veldig boble da. Og hvis det går i mange nok dager på rad, så har man plutselig drukket mye, man har trent nesten ingenting, med mindre du gjør en ganske stor effort på å trene. Ja, ja. Å spise sunt er nesten bare å glemme, fordi det er helt umulig å finne masse sunne restauranter i alle byer liksom. Så det er bare sånn, det er vanskelig å forene den livsstilen med en sunn livsstil. Men det er veldig mye inntrykk å være på en scene i en time, og det er sånn, man kan også bli sånn, sliten av det på en måte, sånn i ettertid. Men hvordan da? Hva går gjennom hodet mens man står på scenen? Da er man jo bare tvunget inn i en u, på en måte, men det er veldig mye inntrykk på kort tid. Så man må på en måte dekomprimere i ettertid på en måte litt. Også oftest etterpå show, så er det som du har... jævlig mye adrenalin og du er ikke inn på å fortsette festen. Og da ofte går det liksom, resten av rideren går ofte da liksom på alle i bandet liksom. Og så har du det gøy og så våkner du om neste morgen og så er du alene liksom. Så er det sånn. Det var en fantastisk opplevelse, men det er ikke naturlig å stå. - Nei, anti klimaks. - Det er anti klimakset. Det er sånn, det er ikke naturlig heller. Men Jeg vet ikke, samtidig så gir det mening med å lage musikken og se at folk responderer på musikken og ikke bare se streamingtall. Og det å spille live gjør på en måte, når folk synger med, det gjør jo at du føler at du lager noe som folk har noen forhold til da. - Og da får du lyst til å lage flere låter som funker sånn her. - Ja, og du får gjerne mye inspirasjon da. Som på en måte under pandemien var det vanskelig noen ganger å føle hvorfor gjør vi det her. Du kan se at vi streamer litt her og der, men det er sånn, du får ikke den direkte responsen på det du lager da. - Jeg synes det er sånn, du er jo Mer eller mindre, jeg vet ikke hvordan dere ser på det, men i og med at du synger, så blir man fort frontfiguren for prosjektet, også utad og på scenen og sånt. Er det enda mer energi og belastning å stå på den syngebiten, eller får du bare mer energi av det? Begge deler får jo mye mer energi Men det jeg er mest nervøs for gjennom en konsert er jo: "Snakker jeg hvis jeg skal si noe mellom låtene?" Fordi jeg kan jo faen meg låtene, og jeg vet hva jeg skal gjøre, men jeg vet ikke alltid hva jeg skal si, eller hvordan jeg skal respondere på det som skjer på scenen. Så det er på en måte usikkerhetsmomentet da. Og det er jo litt sånn... Man blir jo vant til det når man gjør mange show på rad, men noen ganger så er det det som på en måte er mest vanskelig å forholde seg til. Vi sitter jo egentlig nede i en hule på datamaskinen, og lager musikk og programmerer musikk. Og noen ganger så sitter vi med et band og øver eller spiller inn greier, men som regel sitter vi alene og liksom programmerer musikk. Og selv om vi kan det, så betyr ikke at vi nødvendigvis er naturlig på en scene med å fremføre musikk. Men jeg føler vi har blitt mye bedre på det de siste ti årene. - Altså urørt-finalen er jo... - Jeg vil aldri se det igjen. - Jeg tenkte på det. - Det er litt dårlig. - For da var det jo, skal vi si, stereotypen, altså elektronikkartisten, "Jeg skal ikke se publikum i øynene, jeg skal ikke se solkamera, jeg skal se ned i synten og det tekniske arbeidet." - Vi hadde ikke med gittartuner, så gittaren var kjempeustemt, og så husker jeg Mats i et veldig snilt øyeblikk var sånn: "Ja, så var det veldig kult at dere spilte med sånn her ustemt gittar med vilje." - Vindsjeiv gittar. - Ja, vindsjeiv gittar. - Veldig Mats-bygge uttrykk, vindsjeiv gittar. - Den gamle musikksjefen i P3, for de som måtte lure på det. som da satte juryen i urørt final, det er det vi snakker om nå, det var jo en greie, det var jo en big deal en gang i tiden, så døde det jo litt ut, men da var det jo NRK 2-sending, tror jeg, og live med jury og hele pakka. Jeg synes det er litt trist at det på en måte ikke... Jeg sa noe den tiden hvor Peter bestemte hva folk skulle like. Ja. Nå er det TikTok som bestemmer, og så blir Petra tvunget til å spille det. Det husker jeg. Jeg jobbet jo der inntil i juni før, jeg bare husker det. Det var jo en slags mer sånn dikteringsportvoktere på godt og vondt ganske lenge, og så var det mer sånn, jeg var altså ligg på til Spotify til 15 nå, ok, jeg var altså ligg på Shazam og TikTok, ok, jeg får høre det. Ok, vi prøver, vi spiller det. Så tester vi det om tre uker, så ser vi hvordan det går. Og det er jo sånn... Det er jo det triste med radio, var jo en gang, altså den romantiseringen av radio var det det faktisk var. Det var jo en big deal. Jeg likte at radio fysisk sett har begrensete bølgelengder, så at P3 hadde en ganske bra reach, og at P3 da fikk bestemme noe som det er DAB, og P3 er like mye verdt som hvilket som helst annen kanal, så mister det litt den... Det måtte skje, men det var jo mye gøyere å være i det greddet der også da det pågikk, men det er jo også, skal jeg si til det sunner at man, det er jo også sånn, det har jo sånn en bajsråd, det sitter jo en gjeng portvokter her og liksom sier - Ja, det er bra også. Jeg så på lydverket da jeg var liten, og jeg fikk jævlig mye inspirasjon gjennom det. For hva de anbefalte, så hørte jeg på kul musikk i stedet for å høre på energy. - Men der synes jeg også at P3 på en måte unik en sånn form for kommersialisering før radio på en måte tapte relevansen sin i store grad. Så det jeg synes var synd var på en måte at - Urørt forsvant litt til fordel for P3-gulv. Og at det ble et litt mer fokus på hva som er populært kontra hva P3 har lyst å trekke frem. Og der de var kule var jo det at det var en veldig stor plattform for uavhengige artister å bli vist frem til et større publikum. Det var veldig sånn kul greie. - Men se hva Triple J gjør i Australia og KCRW i USA og BBC One. i UK og sånne kanaler. Det er viktig at noen pusher ting som nødvendigvis ikke av seg selv blir populært. Det er noen tastemakers som pusher ting. - Ja, men det der at du har bortvåkere og tastemakers, det har forskjellige fordeler og utlemper. For du får for eksempel noe som er lydverkene du nevnte, og 90-tallet, 2000-tallet på P3 som hadde veldig mye makt på hva som skulle inn på festivaler og på lufta og på TV og alt mulig sånt, så var det også en måte, du er jo så priset at de tastemakerne har en såkalt diversifisert smak, og det er jo ofte sånn at det var et veldig sterkt rockmiljø, og et veldig kredibelt miljø som også var veldig tett, og du ikke slapp så veldig mange andre ting inn heller, så du får det beste av det kredible og den virkelig gode musikken i dette og segmentet, men alle disse ytterkanttingene som jeg var opptatt av, så jeg var vokst opp med fransk haus, jeg likte transmusikk, jeg likte haus, likte sånn type ting som var veldig lite populært i Norge. Det var en som spurte meg, var det mye DJ på 2000-tallet? Så jeg var sånn, nei, jeg hadde lyst, men jeg fikk liksom ikke noen steder å spille med det greiene. Og nå, utenfor uansett hvor du er på byen, og i hvert fall i Oslo og sånt, nesten samme faen hvor du er enn, så er det sånn type det er disco, funk, det er loungemusikk, det er som alle de greiene som var helt sånn tabu, og housemusikk, funky house og alt det greiene der, overalt. Da var det egentlig sånn at du måtte enten gå kjempeharri i utekantene, eller du måtte gå for typ tidløse 80-90-tall rockegreier, eller typ popmusikk. Det var ikke noe Så det var sånn pros and cons med den oppvokter greia. Men så var det noe annet jeg tenkte på, men jeg glemte det. - Men det er en ting jeg savnet litt i norsk. Kjapp digresjon. Er nettopp den der, litt som jeg nevnte tidligere, med at i Sverige så hadde man Swedish House Mafia og sånt på større plan, men at sånn Jeg skulle ønske at det var en klubb som i større grad, eller miljø, som hadde, hvor de DJ-et og spilte sanger de har produsert selv. Fordi jeg kjenner masse produsenter som er DJ-er i helgene. Men da spiller de tekno-sanger som de ikke lager selv. Ja. Og så produserer de popmusikk på hverdagen. Men jeg skulle ønske det var i større grad et mer klubbmiljø hvor det var kult med musikk man ikke har hørt. Sånn at folk kan spille sine egne edits og klubbsanger i mye større grad enn det er nå. Det jeg tenkte på med grunnen, sannheten bak urørte finalen og skjeben i NRK, var jo en greie som funket veldig bra hvor artistmusikkbransjen og et visst publikum også syntes det var interessant, og man satte det på TV av et godt formål og et heldig mål da. og må nå frem, og da brukte man veldig mye mer penger enn man fikk igjen for rent seertallmessig. Den ratioen der ble bare skarpere og skarpere med NRK etter hvert. Det er derfor vi betaler NRK med skattepengene våre, for at de skal gjøre den jobben som nødvendigvis ikke er godt betalt. Og så er det en type som er mer og mer kreftig i NRK, som sier at hvis vi bruker 1 million kroner, og kun 20 000 mennesker ser på det, så blir det en ratio som ikke... da må vi bruke de millionene på noe annet. Og det var den koste man ikke ville bære, for det var jo, jeg synes det er personlig sett, at man hadde det både distriktsmessig i Trondheim, på et perfekt sted som studentersamfunnet, jeg bodde i Trondheim i fem år, der er det som når studentene bestemmer seg for å gjøre noe, så er det det som skjer i byen den kvelden der, det er en såpass liten by og det er helt sinnssyk energi i den byen når det først er stemning der, fulgt opp studentersamfunnet da var det urefinale og det gikk på TV det var ikke så mange som så på det men bare det at det er 30-40 000 som ser på det og det var veldig dårlig seertall i forhold til andre ting, men det du tok bort TV-aspektet, og da tok du vekk fra scenen i tillegg, så bare sånn devaluerer man hele denne urørt-finalen til å si sånn, ok, vi bruker en del penger på det her, vi får ikke sånn kjempe igjen seertallmessig sånt, men det er en viktig ting å gjøre kontra på en måte sånn Peter og Gull, som jo TV 2 kunne ha laget det, de kunne jo laget hit-awards i ny versjon av det, eller TV 3, så de kunne laget et sånt awards-show som ligner litt på Peter og Gull, som er mer sånn der... poleringsgreie av musikkbransjen hvor liksom litt sånn paradoksalt og litt parodisk at de artistene som er der og får prisene er så mettet på oppmerksomhet og suksess fra før at de som får den Peter Gullprisen blir sånn oi, de har gjort ting rundt i hele verden det er sånn - Ja, den prisen her er veldig hyggelig å få liksom, men det blir akkurat ikke stort nok viktig nok i forhold til institusjonen som spiller med om prisen eller at du har suksess utlandet, og så blir det en litt sånn overfladisk greie med en sinnssykt høy production value som Utrek og Gull har, og får velfortjent skryt for hvert eneste år, for det ser jo smashing ut, men så blir det sånn, urørt final har jo ført til mye mer viktige, bedre ting. for alle artistene som vi kan ta fra 2007 til 2019, som er den første opplevelsen for dere som vi begynte den tråden her med, er den live-opptreden. Bare så ser man det ettertid, bare sånn, ok, dette var første live-opptreden, det var NRK, vi så ned usyntene, det var intenst, det var kanskje den mest meningsfulle, lærerike opplevelsen dere kanskje har hatt sammenlignet. Jeg lærte så mye av det, å se en produksjonsleder stå der med en sånn earpiece og prøve å si "Nå kan dere gjøre det og det, og nå må dere gå og gjøre det." Du får et innpass i en veldig profesjonell verden hvor du får prøvd deg og masse lærdom fra det. Det er en evigvarende diskusjon om NRK skal konkurrere. De konkurrerer jo på en måte med Spillemann nå. Men så skjønner jeg deres side også at hvis de har dritårlige seriertall på masse, så er det mye vanskeligere å forsvare budsjettet deres. Men jeg tror de fleste egentlig har lyst til at NRK skal lage ting som ikke nødvendigvis konkurrerer med kommersielle produkter, men stiller med ting som ingen andre har råd til, eller økonomiske insentiver til å ta tak i. - Sånn som Urørt for eksempel? - Ja. Det kommer jo også en type selv i statskanalen, så det må være to kreftelser på at her får vi veldig lite igjen på pengene hvis vi putter inn her for helgings å se på det. Det var en vanskelig diskusjon vi skrev med Lydverket den gangen, at de tok det av lufta, for det ble dalende interesse. Det kostet fryktelig mye å lage TV på den tiden der. Det er sånn morsomt å lage TV og underholdning nå er så sjukt mye billigere på mange måter, for alt det utstyret og det personelle koster like mye, men det er så mye mer enkelt å lage ting, at man kunne sikkert forsvart det produksjonen nå, men så bare er det sånn innenkvart at hvis det ikke er noe ser på det, så er det ikke liv laget med mindre hvis man har Jeg tror det er veldig sånn, hvis ting skal overleve i et sånt statlig narkosystem, så må du ha en sånn sterk leder, en eller annen som bare beskytter produktet godt nok. Og det er jo et eksempel på at jeg hadde en leder i, dette er jo veldig, veldig mye mindre, men litt anekdotisk, og det er kanskje litt sånn fra eget ståsted også, jeg hadde et veldig nisperland på NRK Klassisk, som heter filmmusikk. Det var liksom, det levde der egentlig nåde av den personen som ville ha det inn dit, som var lederen på det tidspunktet. Og når den, skal vi si, den guardian forsvinner, så lever du på tynn is, ikke sant? Og da forsvant det programmet ganske fort. Man kan jo bare argumentere for at vi skal heller satse på dette enn dette. Og det er jo som en leders... strategi, ikke sant? Så det er priset sitt at sånn som underholdning og sånt også, hvis det hadde vært noen andre ledere inne i systemen med Koss og Marks ledelseprogram, som digget Koss mer enn Vinnmo eller noe av de andre programmene, så hadde de byttet. Så bare sånn, ok, men hvis vi gjør Koss da, på primetime, så er det jo en sånn typ den gardien av de støttespilleren og de I et sånt system som NRK er det veldig mye dragkamper og nepotisme. Nepotisme er et dyrt ord, men det er jo vennetjenester. Det er mye vennskaprelasjoner som fungerer der som er litt nasty og sexy på en gang. Ja, for sånn er jo verden litt, dessverre. NRK er jo kjent for å ha... Særlig mange mellomledere kanskje. Men samtidig er vi ikke noe kine på at NRK skal bli enda drøyere på midlertidige kontrakter. Alle som begynner å jobbe der får jo vikarkontrakter. Så de er i en kinky posisjon, fordi vi er jo keen på at statsinstanser skal ha bra arbeidsvilkår, og det gjør at det er vanskelig å sparke folk, og at folk blir der selv om de blir dårlig i jobben sin, og det finnes sikkert mye bedre folk som kunne tatt den jobben til noen som er der da. Men de har et ganske umulig dilemma, men jeg tror til syvende og sist så er man jo keen på å ha NRK også. Ja. - Jeg må pisse. Jeg tror Ulrik må også. - Jeg må også pisse. Det betyr at vi stopper. - Nå skal Ketil snakke. Han skal lage en liten tutorial på hvordan sette opp en god template i Cubase. Hva bruker du det? - Vi bruker Ableton. - Ableton, ja. Dere og Sibø og Thomas Eriksen. - Alle jernboys bruker Ableton. - Med Cubase er det bare jeg og Hans Zimmer. - Jeg brukte Cubase i 2009. Lido bruker Cubase. Lido, ja? Ja, Cashmere Cat tror jeg også bruker Cubase. Sikkert Proct også. Gutta boys. Gutta boys. Da kan ikke du kjøre litt Neibusen på tur i alle mens vi er på? Jo, jo, det kan jeg gjøre. Ok, jeg håper det blir klippet ut, men for de som lurer på hvordan man skal lage et bra template i Ableton, så bruker de i hvert fall, jeg har da en drum rack som alltid er der, med en kick og en snare, som er hjemmelaget, men der må man bare ha bra samples sånn at du kjapt kan tegne en trommebit. Og så har jeg en sidechain, en sånn lyd, sånn at jeg kan komprimere alle lydene da. Sånn veldig Justice og Daft Punk, sånn at hver gang en kick treffer, så liksom går lyden ned, sånn at du får en pumpeffekt. Og så er det å bruke OTT, som er en multiband kompressor. Ah, det er grusomt å sitte og ha monolog om, men... Så bruker du den på alle lydene du vil at skal være kjempehøye og fremtredende. For da får du opp alle diskanter, bass og mellomtone, så den lyden får liksom tatt masse plass. Og da har du i hvert fall utgangspunktet til å lage en rasker bag-and-track. Jeg tok en kjapp gjennomgang av hvordan mitt Ableton standard-setup ser ut. - Du har en fast... - Jeg har hver gang jeg åpner et nytt prosjekt, så har jeg samme greier liksom. - Du har det? - Ja, ja. Med de mest basic tingene som jeg bruker da. - Har du prøvd å synge selv og sånt? - Ja, jeg har gjort masse. - Som er på låter som er gitt ut? Jeg synger bakgrunnsvokaler på en del, men det er en del av dem hvor det finnes originaldemoer hvor det er jeg som synger vokalen. Det er det verste jeg vet. Det er helt jævlig høst. Så tenker du, hvor ille kan det egentlig være? Ja. Men det er gøy ikke sant? Fordi det er sånn, jeg tenker på det, altså jeg, veldig mange av mine takes når jeg spiller inn ting, så er det sånn, får jeg lettis enten før eller etter? Fordi det er sånn, du bare prøver å være sånn, ja nå skal jeg være Morten Harkitt, og så blir det dritstøkt, men sånn, ideen er fortsatt solid da. Ja, ja, ja. Hvordan er det på Pils da? Nei, jeg kan kanskje ta en til ass. Ja, ja, ja. Men så det var trans som var din første klubbkjærlighet, Wolfgang? - Ja, men da blir det Heineken da. - Med vann på gass. - Ja. - Jeg tar Moselle da. - Jeg tar Moselle. Er det uten sukker? - Det er med eple og drue, light, uten sukker. - Ja, ja, perfekt. Eller ikke? Ta bare en Cola Zero. Ja, det har vi også. Ja. Du har det? Ja. 2,5 liter, det er jo faen ikke risig. Ja, jeg skjønner ikke hva som skjer med meg, eller... Jesus! Ok, men det... Det var to, ja. Det har jeg ikke sett etter. Det er du, før jeg glemmer det, Peter. Uh. Jeg må si forresten bare sånn... Ikke... Jeg hørte rykter om at du hadde en jævlig gøy tur til Las Vegas med Kygo. Ja, det var... Det startet egentlig med at en venn av oss som heter Andreas, som er en produsent som har gjort det dritbra i USA, har lagd det wiggle og sånn. Andreas. Skyller. Han har sånn 17. mai-frokost hvert år, som er veldig sånn her, nå samler vi alle nordmenn. I LA. I LA. Og så var Kyrre der, og så nevnte han at han skulle spille i Vegas. Vi hadde ikke noe planlagt den tiden, så jeg var bare sånn, det hadde vært gøy å joine. Kanskje jeg bare skulle bukke bilett. Så var han sånn... Nei, nei, faen, du kan sikkert sitte på med meg. Jeg ble ikke unødt til alt. Nei, men det var jeg som hadde den sammen. Hvor var jeg? Var jeg ikke i L.A. da? Jeg tror kanskje du var i Norge, faktisk. Var jeg ikke i L.A. samtidig som du dro til Vegas? Det husker jeg ikke. Det begynner å bli noen år siden. Og tomt av batteri og hadde ikke, det var liksom mye kødd. Men i hvert fall, så... Så avtalte vi at jeg joiner det, og så fikk jeg bare melding fra Miles med adress og sånn hvor å møte opp, og det var på en sånn liten flyplass i Van Nuys. Jeg tror det var den dagen etter, hvor det var bare sånn sykt spontant. Så kom jeg inn i en resepsjon som er på en måte gaten, men det er mye mer som en hotellresepsjon. Og så ble jeg glidet ut til flyet, som er privatfly. Aldri kjørt i det før. Det var helt sinnssykt. Og så husker jeg når vi landet ut i Vegas, så gikk vi ut døren og da sto det utenfor døren en sånn sort eskalade som bare kjører til hotellet. Og da slo det meg en sånn «fuck, jeg har ikke bestilt hotell». Så jeg begynte å stresse med det. Så når vi kom til hotellet så ringte jeg business-manageren vår og var sånn: "Hei, kan du bukke et hotellrom på det hotellet her jeg er på nå?" Men før jeg rakk å gjøre det så kom turné-manageren til Kygo med romnøkkel og var sånn: "Her?" Så det var jeg tatt hånd om. Og så... Det var bare en sinnssyk helg. Jeg dro ut fordi da hadde søsteren til kyrre, Johanne var med, og familien og sånn. Hun studerte i Texas, så hun hadde med masse venner derfra. Så da dro jeg ut og gamblet med de først. Og da vant masse penger. Så det var bare sånn ultimat vinner i livet situasjon. Og så... Og så tror jeg vi dro ut og spiste. Og da kom agenten til Ulrik og meg og gikk liksom mot meg. Og så gikk han rett forbi og begynte å snakke med Miles som satt ved siden av meg og snakket med han i sånn en halvtime uten å anerkjenne at jeg satt der. - Han er absolutt... - Ex-agent. - Ex-agent. - Nå er han ex-agent. Fordi jeg møtte han senere, og så var han sånn: "Hey man, what's going on?" Og så var jeg sånn: "Hva faen, hvorfor sa du ikke hei?" Jeg satt rett ved siden av. Og så husker jeg at jeg ringte Karsten, manageren vår, rett på og var sånn: "Vi må sparke meg." Det var bare helt... Og så var det et forspill på rommet. til Kyrie, med Logan Paul og bare helt sinnssykt dro ned og gamblet, satt ved å gamble og så kommer Logan Paul og kaster ned sånn 5000 dollars chip på sort og prøver å skape en mega hype og så er alle sånn: "Wow, hva faen, det er sykt mye penger!" Og så tappte han, og så ble det bare litt en rar stemning sånn: "Ah, faen, det er kjipt, ass!" Det var en helt surrealistisk helg. Og på veien hjem husker jeg at jeg er kjempeflyskrek. Da var jeg fyllesyke til og med. I Vegas er det en fjellskjede som på en måte ... går fra Kalifornien til Vegas, og det blir veldig turbulent av og til i Vegas. Og da husker jeg, jeg tenkte sånn, herregud, det er som å kjøre en motorsykkel i en sånn trengpark, liksom. Det bare rista og rista og rista, og det føltes ut som flyet tippet opp ned, liksom, når vi svingte. Det var sikkert null ekstremt turbulens for de fleste, men for meg så føltes det ut sånn, ah, jeg kommer til å dø. Og så husker jeg tanken slo meg, at sånn, shit, jeg lurer på om hvis vi styrter, og alle dør, om de kommer til å skrive Ketil fra Lemaitre, eller Kugo og Ketil fra Lemaitre døde, eller om de kommer til å skrive Kugo og en annen norsk passasjer døde. Kugo og Eddenden. I flystyrt. Men det gikk jo selvfølgelig helt bra. Det var jo kjempetrygt, men det var en av de tankene som svirret i hodet. Kugo og Ketil 28, parentes 28. Jeg synes at privatfly burde være - Om ikke ulovlig veldig strengt skattet. Men med mindre jeg får sitte på, så er det... Da kan det være greit. Det er jo ikke på rett sted til rett tid. Det har jo blitt etter å jobbe sammen i 15 år, så er du faen ikke på rett sted når du... Nei, men jeg har aldri flyttet privatfly, og det er fordi jeg er mot privatfly. Det er ikke fordi jeg ikke har fått tilbud. Men jeg husker etter den turen, så var det sånn, jeg fikk liksom dårlig samvittighet, fordi det er sånn, jeg føler, altså sånn, jeg synes jo, Kygo både er en jævlig kul som person, men også at det er så fett at vi har en sånn stjerne fra Norge liksom. Mhm. Og det er så lite keen... Jeg er veldig redd for å gi folk inntrykk av at jeg er keen på noe. Litt i anfall enn at jeg forstår mer folk som synes det er kjipt at noen sender dem en demo. Fordi, ulike om jeg gjør det greit på en måte. Så jeg synes det er mye kulere at man har bare... Jeg er ikke noe keen på at folk skal sitte igjennom et inntrykk av at jeg er keen på noe. Selv om jeg synes den turen her var selvfølgelig dritfet for meg. Og det var helt kong å bli invitert på. Ja. Så husker jeg også når vi sjekket ut hotellet, så var det sånn, jeg ringte når jeg fikk det hotellerommet, og så sa jeg sånn, kan jeg legge inn kortet mitt, bare sånn at hvis jeg bestiller room service eller noe sånn, så er det mitt kort som tar det. Så var de sånn, no sir, it's already paid for, og så var jeg sånn, ja, ja, men jeg er kjent på at det er mitt kort som skal stå på incidentals. Så var det en sånn, I'm sorry sir, that's not possible, it's prepaid by the company, bla bla bla. Så var jeg sånn, ja, ok. Og så bestilte jeg en burger, og på vei ut kom turnémanageren opp til meg når vi ventet på bilen og var sånn: "Hey man, are you not gonna settle your bill?" "What's going on?" Og så var det tydeligvis at jeg måtte betale på vei ut, jeg kunne ikke legge hennes kort som regningen gikk til. Så da virket det som om jeg var så kravstor og var keen på å få en burger på kryta. - Og var med trøya nordmats på portur der og bare sånn, nei. - Ja, det var skikkelig flat. - Men jeg har aldri dratt i Vegas, det er det verste i verden. - Det er gøy også. - Har du vært der mye? Jeg har aldri vært i USA. - Jeg har vært der et par-tre ganger. Jeg har aldri hatt det gøy. - Aldri? - I Vegas, nei. Men USA forutsett mine er New York. - Og så er det San Francisco. - Austin er ganske chill. - Men resten av Texas er ganske chill. - Rastegas må jo være i modusen for å gamble og ligge med horeholt på seg. - Det er bare fornerrelsespark som er altfor dyr, egentlig. Jeg vet ikke, jeg har bare vært her tre ganger. - Jeg hadde en pokerperiode i livet fra 2004 til 2007 kanskje. Da gir det kanskje litt smør på skiva å dra til Las Vegas, at du kan også sitte og spille poker og ha det gøy. Men gambling-biten for meg er helt interessant. Det er som når du blir voksen og skjønner hva et kasino er, og oddsene og på en måte hele konseptet. Du kommer til å ta på penger. Du kommer ikke til å gå derfra rikere. Det er sånn at du blir høstlet i alle mulige retninger, og du blir dritet av det. Det er gratis drikke fordi du kommer til å bruke mer penger. Det er sånn, du tenker, ja da, det er faen for en deal, men også... Men når vi har vært her, så har jeg alltid tenkt... Det er som å komme med podcasten her, det er gratis drikke. Vi kommer til å miste så jævlig mye å være med. Fornøye er målen, kan vi høre innom? Det er utrolig mange som alltid skal høre innom episoden etterpå. etter å ha vært her. Jeg skal ikke høre gjennom, og jeg skal unfollow Wolfgang B. på Instagram i morgen, fordi jeg har ikke lyst til å se det klippet dukke opp i feeden min. Det er bare, nei, jeg er her i nået, og det som skjer, det skjer, og så... Forholder jeg meg ikke til det, annet enn at hvis folk: "Åh, jeg så deg i Våfka-Kamya, Kurt, jeg var der, ja, jeg var der." - Er det så ille å se seg selv? - Jeg hater å se meg selv. - Jeg gjør det også. - Jeg har blitt godt vant med å høre meg selv, min egen stemme og min egen musikk, men kamera har jeg ikke blitt vant til. - Ja, men jeg kan se den. Jeg synes det er veldig forskjellig å sitte her og glemme kameraene, for her føler jeg at dette er min lille zone. Jeg tror det er litt som om jeg har kontrollen her også, Det er ingen ting som kan overraske meg, men å være gjest i NRK, jeg husker jeg var i NRKs sjakkstudio, jeg merket at det strammet seg i magen, for man skjerper, så ser jeg bra ut. Ikke kødde til å si noe dumt. Men det er direkte også da? Det er litt annerledes? Ja, i tillegg også. Ja, det er nesten bedre, for da vet du at alt du sier kommer ut. Hvis du er med på et annet klippprogram, så er det kanskje du blir klippet bort til et flau du gjorde, eller så kan du håpe på det. Men det er et eller annet sånn ... være i komfortzonen sin. Jeg synes det er mye verre å filme meg selv med mobilen. Det er jo helt grusomt. Å legge det ut, det gjør jeg jo aldri. Jeg klarer det ikke. Sitte med drikk i drita her og si dumme ting. Gjør meg ingenting. Men det hjelper på autentiteten, at vi er mennesker som snakker sammen, at vi ikke er mennesker som snakker inn i kamera. Det hjelper på å gjøre det mer... som noe ekte da i stedet for å snakke inn i et kamera liksom har dere vært på hva slags norske TV-programmer har dere vært på? hvor du ikke har vi var på Sceneskveld akkurat når Sceneskveld begynte å dale men siste liksom med Thomas og Harald i sofaen og som artist men men ja Det føler jeg er sånn, det er helt umulig, jeg er ikke noe god på det, å formulere en story veldig konsist sånn A til Å, dette skjedde, og så var det lettest. Der er jo Markus Neby helt rå. Du får en sånn trening på det, jeg merker at det er komikere og entertainere, og så har Markus vært så mye på skjermen, så du får en skill, og jeg tror også både de som kommer fra radio har den skillen enda bedre innprent da, enn de andre også, sånn der... Stian Blipp var jo dritlenge på radio før han også gikk på skjerm. Jeg husker første gang vi møtte Stian Blipp, så var vi i Bergen sånn seriøst 2011, og vi var en lokal komiker-dj, og han vente ut oss på lufta. Og beatboxet la. Ja, da var det beatbox-perioden til Stian Blipp. Så det er gøy å se... - Ja, men det har mye med den fartsiden, ikke fartsiden, men den mengdetreningen der, har jeg med å si. Og da er det sånn, jeg er akkurat sånn som deg, så når jeg kommer i settingen her, skal si en catch face, og det jeg synes er enda vanskeligere, er at du sitter noen andre i rommet og slenger en sånn syrlig replikk, og så skal du si noe, så skal du ikke bli defensiv, ikke liksom forsvare deg og ikke si noe sånn, du skal komme, du skal ha en ordentlig snap tilbake igjen, som kanskje skal bli latter også, uten å choke, det er det greiene der, det går så seikt for meg, i et sånt der lyskastet publikum, det greiene der er ikke mitt format. Men der synes jeg jo den, eller det er en av de tingene jeg mistenker at folk liker med den podcasten her for eksempel, er jo at det er såpass ufiltrert liksom, og at det er rom for å si, det er rom for å synes det, og at det ikke er sånn der polert politikerprat, eller at du føler at folk holder igjen, eller liksom Har en sånn baktanke med hvordan man snakker. Det er veldig digg å bare høre på folk snakke. Jeg faller veldig gjennom i entertainer-formatet, som TV-programmet Slotter og panelprogrammet og alt mulig sånt. Men jeg opplever at komikere faller veldig gjennom også, eller entertainer faller altså gjennom i langformatet, som sånn her da, hvor de må være seg selv, og ikke kan ta på seg parrykken, eller komikerhatten og alt mulig sånt. Og da er det mange som blir sånn der... Det blir nesten tomt. De kan ikke kjøre de vitsene sine, eller kjøre en slags to-minutters rant, for da blir det fort tomt. Man mister litt kontroll over hvordan det skal legges frem, i stedet for at du har planlagt, ok, denne storyen, eller monologen, eller anekdoten, tar 30 sekunder, og den er tight. Men det er morsomt hvordan reisen til Markus Neby... Hvor lenge har dere kjent han egentlig? Jeg møtte Markus i første klasse på Foss videregående. Jeg begynte på musikklinjen, og så var han en av de jeg ble god venn med i løpet av to måneder på Foss, før jeg falt ut, fordi jeg var den eneste som ikke hadde gått på baratue og hadde noen klassisk læring. Så jeg kom inn i det med liksom null... null teoretisk bakgrunn i musikk. Jeg kom inn på audition. Jeg hadde ikke engang karakterene for å komme inn. Så jeg kom inn fordi jeg sang og var mann og det er ikke så mange søkere som gjør det. Så kom jeg inn og så ble jeg god venn med Markus da. Som allerede da var en morsom... som klassensklovende fyr. Og så har vi egentlig vært venner siden. Og når jeg da begynte å lage musikk, så var jo de jeg kjente som drev musikk, var fra FOS da. Som blant annet Markus. Som på den tiden, planla karrieren for musikk. Og så det var sånn vi begynte å jobbe med Markus, fordi vi kunne ikke spille gitar eller noen ting, når vi først tenkte at vi skulle begynne å gjøre liveshow. Og da tok vi kontakt med Markus. Så vi begynte vel å jobbe sammen i 2012-2013. Er det noe? - Ja, noe sånt. - Når vi tenkte at vi kanskje skulle utvide livebandet litt. - Det har alltid vært litt nysgjerrig på. Jeg har alltid spurt Markus, og aldri fått noe klart svar. Var det på et tidspunkt, kunne Markus blitt en del av bandet? - Nei, han hadde delvis i starten mulighet til å bli en del av det, tror jeg. Men han hadde sin egen greie gående. Og han er for egoistisk til å gjøre noe annet enn sin greie. Jeg tror ikke han kunne vært en del av det. Han gjør sin egen greie, og han har alltid vært så ekstremt selvsikker. Han er den beste på det han gjør, og det er derfor han gjør det han gjør. Fordi han er så... Ja, fordi han er så selvsikker, og han har en grunn til å være det. Men for eksempel da, jeg begynte å svømme med Markus, og han tror han kan for eksempel kråle, og han kan ikke kråle for shit. Og han tror han kan kråle. Det kan jeg mobbe han for, for det er mange som ikke kan kråle, men han tror han kan det, og det er helt sinnssykt dårlig teknikk. Men han tror virkelig at han kan det. Men han tror han kan musikk, og han tror han kan humor, og det kan han. Men det hjelper også med den selvsikkerheten at du kan det. - Han kan ikke kråle. - Han kan ikke kråle. Jeg tar nummer til min svømmetrener. Jeg er nødt til å begynne å svømme. Jeg kan ikke svømme for shit heller, men han kan i hvert fall ikke svømme. - Vi må ha svømmekonkurranse da. Den YouTube-videoen, den er jeg enig i. Men det er jo morsomt med den der Petrimorne-reisen og sånt, hvor med Ronny, Silje og Markus, hvordan de tre ble nasjonale kjeledegger, super, nesten sånn stjerner. Det er ikke så mange radiostjerner du får i bittelille Norge med at de tre greide det. Det er ganske fenomenalt. Det må du merke på at Markus blir den største kjendisen på scenen når dere spiller. På et tidspunkt er det Markus som er TV-kjendisen på scenen sammen med dere. Men han begynte å spille med oss før han... før han fikk jobb hos NRK. Men der har han på en måte alltid, han skinner veldig godt i de rollene hvor han starter. Han startet jo også i P3 som ikke offisielt på en måte tredje P3-målen person. Han har litt sånn sidekick, og så digger folk Markus. Du vet hva han ble kalt i starten her? Nei. Han ble fingrekongen. Ja, det er sant, jeg husker. Er han så godt å fingre? Jeg tror det var bare fordi at han... Fingeret som skjer. Nei, jeg tror bare at han... - Han fikk fingre, men han fikk ikke mer. Nei, det vet jeg ikke. Det er lenge siden han var fingerkong. - Men uansett da, at han sånn åpenbart ble så godt likt i den rollen, at han blir på en måte en selvsagt del av trioen til slutt. Og på samme måte så var det jo sånn, i utgangspunktet så er det jo kost til kvelds. Og så blir jo Markus egentlig Veldig stor del av det. Plutselig har Markus sitt eget talkshow, og så er det Markus-show. Han er jo veldig sånn, han krever mye oppmerksomhet, og fortjent mye oppmerksomhet, fordi han er jo rådlig. Men har dere mest vært med ham på scenen? Jeg har jo laget en del musikk med han, men har dere laget mye musikk med han, eller er det mest med scenetype at han er med? Han har vært med å spille inn litt sånn. Han har vært med å skrive Day 2, har han ikke det? Jo, han har vært med å skrive noe musikk. Og det er sånn, vi vil jo gjerne jobbe med han, men han er jo faen meg for opptatt. med sin egen greie, for eksempel. Det er en av grunnene til at du ikke jobber med en mann, fordi han er jo opptatt med sin greie. - Har du tid til å svømme da, tydeligvis? - Ja, det er bare siste tiden. - Men jeg tror også at en av tingene som jeg tror man ikke nødvendigvis automatisk tenker, som Ulrik og meg har blitt veldig gode på, og som vi på en måte er en av våre ferdigheter, er jo også at vi har produsert musikk i hvor mange år liksom, og det er en kunst i det også da, i på en måte liksom lydvalg og alle sånne ting som går inn i å skrive en sang, som ikke nødvendigvis er samme som å spille en sang eller fremføre en sang, men at sånn alt annet rundt, det er jo veldig mange valg man tar når man lager en sang som skal ut på Spotify som ikke bare er: "Hva skal den tekstlinjen være?" eller "Hva skal den akkorden være?" For den akkorden kan jo spilles på tusen forskjellige måter og kan være 80 millioner forskjellige lyder. Og det tror jeg er en av de tingene vi har vært gode på da, er jo å ha liksom litt hippt lydbilde og liksom tatt hippevalg. - Jeg hørte du prøvde å åpne den ølen rolig, men siden du gjorde det så rolig, så ble det veldig åpenbart. - Jeg satt og tenkte, jeg driter jo i støy her inne, jeg satt og tenkte faktisk, mens du pratet, så sa jeg bare sånn, den her, ja det var jo artig, jeg satt bare sånn her, Ja, det var ikke det. Du skulle heller gjort det veldig raskt. Nei, jeg var ikke... Når du pratet nå, så kom jeg på veldig mye. Jeg kom på et spor med... Det er en sånn ting jeg har opplevd. For det du sa nå, det resonerte veldig hos meg. For det man ikke ser, er jo hvor mye jobb som er bak en låte. Det ene er nesten som å lage medisin og sånt. Hvor mye prøving og feiling er det ene. Du lager kanskje 20 skisser, og så er det en av de som faktisk er verdt liksom bare forfølge og kanskje produsere litt mer på, så kanskje ikke den blir noe heller. Og all den tiden der, hvor du lager av skisser og eksperimenterer og prøver og feiler og sitter kveld etter kveld og hele tiden, og så kommer du begynne å da implementere andre mennesker inn i en gitarist eller en vokalist og sånt. Og så kommer du til den her sluttfasen hvor sånn der, hvem har gjort hva på denne låten her? Og så ser man bare på sluttprojektet og sier, ok, vokalisten, det er jo en ganske viktig del av låten da, og teksten og så videre og sånt, men sånn, det gjenspeiler, og så er det tidsforbruk og alt mulig sånt, og kanskje gitaristen krever det og det, og jeg har hatt sånn, og jeg synes det er fortsatt en dag i dag vanskelig å si det vekteste tingene her for andre folk som har vært med inn i låta, for de får en skisse og en bit, som jeg har brukt kanskje totalt 120 timer på, kombinert med andre ting som har feilet i lyset av å komme frem til den der. Og så da er det bidragsytningen, når det kommer til spesielt vokal og ting som er veldig fremtredende i lydbildet, så er det sånn at det spiller en stor rolle i låta, men det gjenspeiler jo ikke tidsforbrukene og arbeidet bak, ikke sant? Og da blir det sånn at Det er alltid en for smådd part da. At vokalisten bare sånn: "Her skal ikke jeg få 50% her?" Men det er jo 50, altså det er jo du har laget biten og jeg har tatt vokalen. Vokalen er den som skinner her og så videre. Og så er det en avveining der det er så vanskelig liksom fordi alle føler at, som har vært med i en låt, Jeg føler at jeg har gjort et signifikant stykke av låtene. Uten dem ville ikke denne låten vært det den er. Da finner man nesten aldri frem til en prosentfordeling som er helt føleshjertet riktig. Det er folk du samarbeider med som jeg merker er helt på amatørnivå. De greier ikke å og ser bare sånn, ok, men jeg vet, du har brukt 100 timer på å lage det her, jeg har brukt 1,5 time, men likevel så, så den avhengigheten er ganske vanskelig da. Men den er dritvanskelig, men altså sånn en liten callback til tidligere, så der tror jeg faktisk jeg er hardere og mer brutal i forhandlingene enn det Ulrik er, fordi vi forhandler jo masse sånn publishing, som det heter da, lovskriverettigheter, og der er jeg hakke mer... Der svarer jeg faktisk på e-mails, men tar det gjerne på call hvis det er mulig. Men fordi det er på en måte alltid en vanskelig samtale, og der tror jeg at det eneste som funker er å være veldig ærlig i sin tilnærmelse, og spille med åpnekort og si liksom, jeg mener at dette er fordelingen vi burde ha. Og så forklarer du hvorfor, og så gir du detaljer, i stedet for en sånn synsing da, en sånn Jeg prøver å regne mer på hvem som har jobbet i hvilke sessions, og så regner jeg vekk de timene vi jobber på en måte uten andre nødvendigvis. Fordi det er vanskelig. Hvis du tar den Fisher-sangen, den Losing It, så er det jo sånn, hvor mye er det verdt med den personen som sier "I'm losing it" kontra... Selv om den "I'm losing it" er en så tiny del av sangen, og den basslinjen går i hele sangen, så er det sånn at alle synger med på "I'm losing it". Så jeg tror man må bare prøve å være ærlig og forhandle med åpne kort. Men det er vanskelig. Noen er veldig sånn, musikken er 50%, og så er vokalen 50% uansett. Det er jeg uenig, fordi det kommer an på situasjonen. Og så er det noen som alle som har vært med på låten skal ha likt uansett. Det er jeg også helt uenig, fordi det kommer så veldig an på hvem som har gjort hva i en låt. Og så er det noen som argumenterer sånn, ja, men det går opp til syvende og sist. Så er jeg litt mer sånn, ja, men... Det er ikke så stresst å ta den lille om du vil krangelen eller forhandlingen for å prøve å bli enig. Det er ikke noe sånn at vi prøver å lure noen eller at andre prøver å lure oss. Det er mer bare en sånn la oss forhandle og prøve å finne ut hva som er fair sammen. - Men det er en vanskelig samtale. Ingen kommer noensinne til å være helt enig. Det er litt sånn... - Hvordan gjør dere det? Har dere alltid vært venner på økonomiske splits? - Vi har studert alt 50/50, for vi begge bruker brorpartner livet vårt på dette prosjektet. Så det er vanskelig å føre timer. Det er umulig. Ulrik og meg har aldri skjevdelt noe eller mer ting, men da må jeg likevel forhandle, fordi siden Ulrik har jobbet mer på en sang enn det jeg har, og skrevet den med noen andre, og så har jeg gjort litt etterpå, så forhandler jeg fortsatt Ulrik og meg skjevt, Og så etter at forhandlingen er ferdig, så deler vi Ulrik og mitt sluttresultat på to. Skjønner du hva jeg mener? Fordi for alle andre så er det jo, eller sånn, hvis jeg har skrevet en sang uten Ulrik, så kan ikke jeg si at jeg vil ha min prosentandel pluss Ulriks skal være i tillegg. Da er det min prosentandel, og så deler Ulrik med meg den på to, og det er det samme når Ulrik har skrevet sanger som jeg ikke har vært med på, så forhandles jo Ulriks del, og så deler Ulrik med meg den på to. - Har du gjort noen solo ting? Du har jo gjort ditt prosjekt. - Ja. Sint Valentine. Men det kom jo ut fra at vi hadde mye materiale som var sånn: "Dette passer ikke inn i Lemaitre." Ketil har jobbet mye med andre artister og gjør ting med dem. Da tar jeg disse låtene her som er ikke influenssive. Det er det jeg bruker min. tid på da, utenfor det metter. - Den tiden har jeg da brukt på å produsere for andre, stort sett. Sånn, Kjartan sitt foralbum for eksempel, var veldig mye av sammen gjengen som jobbet på vår musikk. - Ja. - Hva er jeg også med på å produsere? - Men dere virker veldig harmonisk og sånt. Har dere kranglestunder eller ting du føler du er leder for? - Ja, det går helt enkelt opp og ned. Vi er jo begge steder på våre måter. Det er jo et resultat av kompromis. - Litt hyggeligere enn å ha, kanskje? Men AHA har ikke delt alt likt, ikke sant? Og der er roten av all ondskap. For der sitter Paul og bare tjener mærens penger. Alle gjør jo sikkert det, men jeg vedder på at publishingen til Take On Me har vært Pisse mye. Og jeg vet ikke hvordan den publishing-splitten ser ut i IRL, men på Spotify er det bare på oss som er kreditert. Men jeg vedder på at Magne har skrevet... Og hadde den sangen vært uten det riffet, - Det må være Magnus som har gjort det. Jeg tror det kommer fram i dokumentaren eller et eller annet sted. Gjør det ikke det at han hadde den ideen? - Jo, men ikke sant? Den har åpenbart ikke blitt kreditert. Og det her har jeg bare hørt fra en annen som har et sitat fra Paul, så jeg vet ikke om det er helt riktig. Så jeg sier det med lite forbåd, men at Paul har da i en eller annen intervjuesetting sagt sånn: "Du får ikke kokkekomplement for å salte gryta." Den er så brutalt. - Jeg føler at hele den tankengangen kommer fra sånn musikkbransjen ble startet med at du hadde melody og du hadde music og selve innspillingen kommer i ettertid. Og det var melodi og liksom en kompani var det sånn cirka sett likt, men det var sånn for du selgte notebøker med selve komposisjonen, så da er det selvfølgelig komposisjonen. Det er derfor det heter publishing, for det var jo som bokpublishing før, at du så ikke sånn pianonotark liksom. Så det er en gammel industrimodell, men Men hvis du sammenligner med U2, som var samtidig som AHA, så har U2 delt alt på 5 alltid. Selv på trommesten. Og U2 fremstår som en mye mer harmonisk enighet enn det AHA gjør. Ja, U2-modellen har jeg hørt mye om. - Ja, men vi har tenkt det fra start. - Hvis trommisten sitter og drikker og bare driver og kanskje øver trommel en time hver dag, mens et par andre sitter og skriver musikk åtte timer om dagen, så skjønner jeg kanskje at det ikke funker helt, men det er sånn, vi har ganske jevnt jobbet, ganske like mye med prosjektet. Om jeg har svart på mail og skrevet mer her og der, eller om han har produsert mer her og der, så er det sånn. Til slutt så har vi investert like mye i prosjektet. Og det hadde ikke vært det samme uten noen av oss. Det er rart, bare sånn ... Du tar vekk et medlem fra noe, bare sånn når for eksempel She-Ra ikke gjør noe alene, så er det liksom ikke så forskjell fra Carpe, kanskje, den låten eller den gjestopptreden. Det er noe annet, akkurat som når Ingrosso og Axelvold gjorde sin greie, som var sånn, det låter ganske lik som Swedish House Mafia, men det er bare noe annet, fordi man tar trommisen ut fra det, så blir det et annet univers. - Ja, ja. Men altså, det er så veldig situasjonsbasert, fordi Swedish House Mafia, selv om de ikke alltid har hett Swedish House Mafia, har på en måte alltid vært en sånn scene eller sånn kulturgang. Men for eksempel Red Hot Chili Peppers uten John Frusciante var et veldig annet Red Hot Chili Peppers enn meg. Altså alle medlemmer i Red Hot Chili Peppers... gjør at Red Hot Chill Purpose er Red Hot Chill Purpose. - Ja, 100%. - Ingen av de kunne byttes ut. - Og sånn i Blink 182, for angstige teens eller college bros på tidlig 2000-tallet, så er det sånn, det er et veldig annet band uten Tom, som er en vokalisten i Blink, som nå har kommet tilbake igjen. Så det er bare sånn, jeg vet ikke, det er... alle medlemmene bidrar på en måte. Selv om X-Wallet & Grosso på mange måter er sånn, ja det kunne vært Swedish House Mafia, så synes jeg Swedish House Mafia lager coolest musikk når de er alle. Ja, det er en merkelig greie. Hvis jeg ser på dokumentaren, så ser du at det er Angrozzo og Axwell som jobber mest. Mens Angelo bruker å sose rundt der på massagebar og alt det positive. Men det er et eller annet når alle tre har samlet, så blir det en annen greie, en annen energi. Albumet de ga ut nå var en dritbanger. Jeg digga det. Master of Lim er så... - Ja, den er dritfint. - Den er så bra. Og den der vokalen... Det er helt godstund når den kommer på radioen ennå, ja. - Og den Sting-remixen deres, den synes jeg var jævlig fett. - Hvilken var det, da? - Red Light. - Red Light. - Ja, ja. - Den bare sampler Roxanne. - Ja, Roxanne er det. - Ja, den samler Roxanne. - Men den er litt sånn Chemical Brothers, Prodigy type callback. - Ja, trykker du på knappen min her. - Ja. - Fett på i stim og sånt også, denne her. Det var så gøy da. Det var mine, jeg skjønte ikke hvordan de lagde musikk. - Ikke heller. Når jeg begynte å høre Moe og Bia, hva faen er det her for noe? - Hvordan får de det til? Alt andre kunne syntret meg, hvordan får du det til å høre så fett ut? Det er bare sånn, faen hva er det de gjør? - Prodigy spesielt for min del, hvordan det høres så banger ut selv i dag. - Altså Fat of the land, som du har bildet her, det albumet, er så sykt ikonisk da. Og med Firestarter liksom. Jeg husker det sikkert var mer. - De produsentene der var jo like gode, de bare hadde limited tools og gjorde det beste ut av det. Så det er jo på en måte forklaringen der da, hvordan de gjorde det. Men det er vanskelig å gjenskape det, fordi de toolsene de hadde der er forskjellige. Det er veldig vanskelig å gjenskape Det er mange artister som prøver å gjenskape 70-tallsmusikk, men det er ingen som får det helt til. Ikke helt. Ikke helt. Fordi ingenting er helt likt som det var på 70-tallet. Det er ikke varmen, og det er ikke støyen, og det er ikke bare luftvibrasjoner. Det er bare så mange tusen ting som vi ikke... Vi bare føler at dette her er ikke 70-tall. Det er det som jeg synes er jævlig kult med musikk. Jeg tipper at om 30 år så kommer du til å høre... forskjell på 2010, 2027 og 2030-talsmusikk, bare på grunn av ting som er sånn "åh, den hadde vi ikke da, og dette er en ny ting som kom inn i den musikken på den tiden". - AI-kilde for eksempel. - AI tror jeg kommer til å drepe mer kreativitet enn det kommer til å bidra. Jeg bruker AI litt nå. - Gjør du det? - Ja, som stemmereplacement, fordi litt som vi snakket om, så spiller jeg inn min egen stemme, men og så replacerer de med I for å få sånn at det høres ut som et gospel-kord liksom men jeg tror det Jo mer du fjerner de menneskelige leddene i skapelsen av kunst, så tror jeg man mister et menneskelig aspekt i det som egentlig, selv om man liker det dataen lager, så tror jeg til syvende og sist så mister man et eller annet som - Man kan knytte seg til det. Du kommer til å gå tilbake til kun akustiske konserter uten noe amplifikasjon, bare kasse gitar og live trommer og sånn. Og bare sånn 30 stykker i et liten... For det er det eneste jeg aldri kan gjøre, er å sitte på en gitar og spille og synge en sang foran deg. Selv det er tilbøyelig til at de kommer til å emulere og få til det så godt at det greier å lure øret vårt. Det jeg synes er interessant er jo sånn, Hva er det som gjør... Det virker som om alle hvite i Vesten som er født på 80-tallet digger jo old school hiphop. Men hele denne sjangeren er jo bare sånn... Ta altså bare 70-tallsfunk og disco... og bare høre sånn på, også diskomusikk som har ganske triste tekster, sånn der at faren slo deg og du var fattig og du kommer fra et sånt helt jævlig sted på gata med sånn superhappy strings og bra opptempo beat og sånn. Og den biten der, den greier jo ikke Vi som har hatt en ganske normal oppvekst, trygge vilkår, gått på skole, vi greier ikke å gjenskape den nerven, og vi har ikke den bakgrunnen. Og allerede der begynner vi å mangle noe som bare er i den produksjonen, til for eksempel bare de første Kanye West-låtene. Alt det som får ikke opp i hodet hans med hele hans bakgrunn, er jo mer på hvor hardt han sampler den ene tingen og får det til å låte sånn. Og når vi snakker om prodigy her et sted også, Jeg er helt sikker på, og vi snakket om det der, kan man gjenskape låten på nytt igjen? Jeg er ganske sikker på sånn Chris Martin og Ed Sheeran og sånn, skulle ikke greide å gjenskape nesten alle låtene de har laget i veldig stor grad. Men jeg tror ikke, altså, og det er bare å se på Prodigy, Fatboy, Stim, og alle de her gutta som var sånn stort på 90-tallet, 20-tallet. Hvis de skulle prøve å lage Smack My Bitch Up og bare gjenskape den, de hadde ikke fått det til. Jeg er helt 100% sikker på at de hadde ikke greid å gjenskape det. Men jeg vet jo med sikkerhet at... Jeg hadde ikke klart å gjenskape Closer like fint som Closer er. Men Hvorfor ikke det? Både på grunn av omstendighetene. At Nick fra en drum'n'bass trio som heter Noisia har mikset den. Som er en av våre store idoler. Og det var litt tilfeldig at han hadde tid og lyst til å mikse den. Det vil si at det er bare for de som hører på at låten er ferdig, men da kommer det inn og går spor for spor, strammer opp trommene, strammer opp lyder, legger til, fjerner litt, sånn. Basically sagt, ja. Og så siden han på en måte er en artist i stor grad også, så gjorde han på en måte mye mer enn folk som har mixet sangene våre før gjort. Det er sånn, I stedet for å stramme opp trommen litt, så er det sånn at han endrer karakteren på kicken fordi han er sånn at bass trommen tar for lite plass, så han vrenger den, han gjør den større, lager liksom romfølelse og bassen, alt høres så mye bedre ut. Jeg har jo den demoen som er min mix som jeg sendte til ham fortsatt. Den er jo helt grusom. Den hadde ikke hatt... - Flatt sikkert i forhold. - Ja, ikke det engang. Den var verre enn masse mixer vi faktisk hadde på den tiden. Den var ganske dårlig. Og også bare sånn, det traff så perfekt med at sånn... Akkurat det riffet da, det... Det var at jeg var en jævlig fan av et Brian Ferry-album hvor han coverer masse roxy music sanger med 1920-tall jass. Så jeg hadde gjort jævlig mye på det. Så jeg prøvde å lage sånn 20-tall jass. Og da var en av de 20-tall jass ideene jeg lagde, var den som var jævlig kul, som vi alle var enige om at sånn, det var en kul melodi, den burde man sample. Også finnes det ti versjoner, sikkert helt forskjellige, av hvordan man skal gjøre gåseøynedropp-delen med det samplet. Også endte vi litt tilfeldigvis på den cooleste versjonen av det. Så bare alle tingene linet opp med at den sangen skulle bli så cool som den ble. - Ja, ikke sant? Selv når jeg vet akkurat hvordan den sangen er, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart å lage det akkurat like kult. Nei, akkurat de her små detaljene, og hvor litt på sånn distortion det er, litt forsinkelse der. Så det var bare sånn lightning innebott, og - Jeg vet ikke om, jeg tipper at noen hadde klart å lage en bedre YouTube tutorial enn meg på hvordan re-create Closer. - Har du sjekket det ut da? Har du sjekket det om det finnes masse sånne tutorialer? - Jeg har ikke sjekket den faktisk, men jeg vet at det finnes noen. - Det er en del sånne der copyright free, - Ja. - Sånne kanaler som legger ut cover-ish versjoner som er akkurat annerledes nok til at vi ikke kan sende Season The Seast. - Men dere får jo publishingpengene på det, ikke sant? - Jeg vet, nei jeg tror ikke det. - Jo jo, på cover jo. - Ja, men det er ikke cover, det er akkurat annerledes nok. - Så det ikke er deres engang, så det er sånn den legendariske Bruno Mars fucker breakpott i grasshjulet. - Ja, ja. Altså uansett så har ikke vi energi eller... - Nei, hva er oppsiden på det? Jeg tror faktisk vi har... Det er et litt mørkt kapittel, for der tror jeg vi har rettigheter på den sangen. - Hvilken sang har du sagt nå? - Sønte vi Season This East? - Nei, ikke Season This East, men vi prøvde å forhandle. - Jeg kan ingenting om det. - Det var plassselskapet vårt som tok til videre. Det er en sang som heter Heart of Fire av Defqop. som fikk typ 100 millioner views eller noe sånt på YouTube. Hvor jeg tror vi reach, eller vår advokat reachet ut for å forhandle noe sånt publishing eller noe annet. Og så endte de opp med å ta den ned bare. Som vi har fått litt hate for. Jeg liker ikke at noen folk hører på Skal Bort i teorien. Jeg fant et par coverlåter av Closer. TMO featuring You May, Beijing coveret, 14 000 views bare. - Ja, det er jo ikke så mye. - Så var det en mix cover av J Fia. Den har 3,5 millioner da. - Ja, det er jo litt. - Har du hørt den? - Nei. - J Fia, jeg får be demotetise. Jeg blir kanskje demotetisa hvis jeg spiller for høyt her. Så var det også en som hadde satt opp en Total remake. - Oi, det er fett. - Ja, det kan vi høre på. Ok, nå på Tilden Nord Arena skal jeg ikke ha dekning. Kom igjen da. - Jeg opplevde at... - Det der er ikke i cover. Det kan jeg høre herfra at det er faktisk piano. - Hun synger bare oppå biten. - Ja, ok. - Ja, det er ikke i cover. - Men her kan jeg se da. Defqop, Heart of Fire, som er en reupload, har 50 millioner views. - Hva for noe? - En 50 millioner? - Views på YouTube. - Som har en... - Som er en reupload av en sang som var veldig like Closer. - Ok, som ikke er... Det står ikke deres navn, det står ikke Closer. - Nei, vi har null... Eller nå har vi jo på en måte noen rettigheter på den. Jeg vet faktisk ikke hvordan det endte opp, men jeg vet at de tok den ned fordi at vår advokat tok takt. - Ja. Og vi hadde ikke noe annet, altså vi hadde ikke noe mer med det å gjøre annet enn at jeg sa fra til vår manager Karsten, altså han, det er sykt, den her er helt lik. Og så var han sånn, ja faen, kanskje vi burde høre med en advokat. Og så var jeg, unngjør ikke om jeg er enig, så vidt jeg husker, og så tok advokaten vår kontakt, og så Hørte ikke noe mer før jeg så at det fikk jævlig mye hate i YouTube-kommentarene. Men det fikk jeg allerede hate når den sangen lå oppe. Fordi det var noen som skrev sånn, «This sounds a lot like Closer», og så var det hundre kommentarer som var sånn, «Fuck you, it doesn't sound like it at all!» Jeg husker ikke situasjonen helt, så det er vanskelig å synes det. Men du kan jo høre kjøtt opp hvis noen først er... Jeg husker at sangene er veldig like. Ja, herregud. Det er bra hvis det blir det montasjonen, at du har den låta da. Og så, vent da. Vi må bare høre droppen. Ja, det blir bedre. Jeg er så dustet. Jeg tror ikke vi må spille noe mer enn det der. Nei, men, men, men... Altså... Vi kopierer andre hele tiden også. Så vi hater ikke... personen som har laget det eller noen ting. Det går ikke på det. Men en ting er å kopiere, og så er det andre som sier de beste stjeler med de dårligste kopierer. Er ikke det en sånn berømt sitat? Jo, det er Bruce Springsteen som opprinnelig har sagt det, men det er en veldig usynlig linje og veldig vanskelig å vite hvor grensen går. Men Men i utgangspunktet så er jo, i hvert fall jeg, og jeg regner med Ulrik også, veldig mot den bølgen med saksøk av andre sanger, fordi at de ligner. Jeg husker også at Pladselskapet har tatt kontakt med Også fordi at det var en ZHU-sang som var veldig lik Stepping Stone. Som er vår sang, og da husker jeg at sånn, ja, vi ser den fra Rainbow med en ABCP. Så jeg bare dropp det liksom. Men det er jo den der Blur Lines, det er det mest berømte eksempelet på at det er saksøkt å tape mot Marvin Gaye. Ja, det er krise. Det er jo helt sinnssykt, for det burde vært merkepunktet på at der er det er det inspirasjon, men ikke plagiat, mens det du viste nå er jo oppvalgt plagiat. Det er der vi må sette grensen. Det er virkelig advokaten du sier. - Ja, men jeg er jo helt enig at en av de viktige presidensene man har før, er jo at Du kan ikke copywritet vibes, du kan copywritet et notark. - Du kan copywritet innspilt musikk. - Ja, det kan du også. Så hvis du bruker en innspilling som noen andre har gjort, så det er jo ulovlig. Men du kan ikke copywritet den viben av, det var en dansig stil. Du kan ikke copywritet det, for det er for vagt. Fordi Major Hawthorne har jo låter som er clean like Marvin Gaye sine vibes. Som er mye nærmere Blur Lines. Så han burde virkelig... Men her skal vi ta og høre på den der Lemette Closer full remake pluss free Flute Loops. FLP. Flute Loops Project. Det er projektfilen. Skal vi høre her da. Der hører du at det er korrekt. Dette er deilig mye midi piano å høre. Ja, det er fett. Litt fett, fin video her også. Ikke noe swing på det pianoet iallfall. 60 likes. 61 også. Jeg har kange. Oi! Jeg bommer litt på melodien. Ikke så gæren den synt lydene. Litt rotete sound. Men dritfett da. Det er jo kange at folk har gjort det. Det er jævlig gøy at folk gjør sånt. - Det er jævlig fett. - Det er jo en liten ære også. - Ja, det er jævlig gøy at folk har lyst til å gjenskape eller putte sin vri på et eller annet. - Ja. 3000-4000-interviews, det er jo litt penger det, så det er bare å saksøke dritten ut av det. - Få de penger. - Og så har dere fått landet alle de der, for det er jo også noe som helt sånn... Det er vel nesten ingen norsk artister som har fått alle de her dealene dere har hatt med... - Reklamer og sånn? - Ja, EA. FIFA, jeg vet ikke hva andre sånne sportspill med alle reklamene og sånt, det har jo vært deres svære greie, tror jeg. Ja, det er et selskap som heter Hidden Track, som vi begynte å jobbe med drit tidlig. Som blant annet, jeg vet ikke om du husker Temper Traps, den sangen Sweetest Possession. Ja, ja, ja. Den ble jo brukt i masse reklamer, og det var Hidden Track da, som representerte de. Ja. Og så tok de kontakt, og da hadde vi ikke signert publishing, og ikke plassselskap heller på det tidspunktet. Og forklarte litt greia, og så takket vi av og jobbet med de, og har jobbet med de siden, og de har siden blitt på en måte en større del av vår publisher. Og det er de som har liksom fisket alle de, som Google-reklame, Facebook, alt sånt. Og det har også gjort at pladselskapet vårt har følt litt sånn konkurranseinstinkt på at sånn, ok, her ser vi at de gutta får masse reklame fra det andre selskapet, så nå må vi også prestere. Vi ser at det er noe som funker her. Så da har de også jobbet jævlig mye hardere da. Så der tror jeg liksom, når vi peaket, så må vi ha vært... Altså topp 5 i verden omtrent, i forhold til hvor store vi var da. På å få reklamer og... - Var de største spottene da? - Google er den største med ganske god margin. Det var Closer. - Det var Closer, ja. - Ja, og det var liksom brutto. Litt over en million dollar. - Hvor var det? - På hele kampanjen. - Rett inn i... - Rett i lomma. - Det vet jeg ikke om stemmer. Jeg stemmer ikke med lommekammi. Jeg tror ikke det stemmer. - Synes du det var 50/50? - Jo, men det har gått over mye lenger tid. For det var Google Pixel 1 og førstebyd. - Jeg tror ikke vi skal sitte her og syns om hvor mye penger vi har fått fra den kampanjen. - Nei, men jeg vet jo. - Jeg tror ikke vi har fått en million dollar. - Nei, vi har ikke det. Jeg sa brutto. Det første som skjer er at 25% forsvinner til plassselskapet, fordi som vi snakket om tidligere, så er masteren, den får de halvparten av, og det er halvparten av pengene. Så der forsvinner 250 000 dollar bare sånn instantly borte. Og så er det at vi har skrevet den sangen med andre mennesker også, som har publishing, som vi liksom i utgangspunktet hadde 100% av, og så forsvinner kanskje 30% til de to låtskriverne som har vært med å skrive det. Det er også borte. Og så har vi et management som vi betaler 30% til, tror jeg. Nei, nei. Av netto da. Vi betaler 20% brutto. - Ja, ok, men 20% brutto og 30% netto er faktisk ikke så langt unna hverandre i dette tilfellet her. Men poenget er at selvfølgelig sitter ikke vi igjen med en million dollar. Men det her har jo også gått over lenger tid fordi de har fornyet. Så jeg tror det i utgangspunkt budet var på 600 eller 700 000 dollar. - Ja, ja. - Jo, jo. - Men da var dollaren også på en helt annen kurs. - Jeg kan ikke huske det. Da burde jeg ha hatt mer penger. - Det er nesten fristende å dra opp e-mailen. - For det første burde vi ikke snakke om - Solide tall på Wallsgrafing podcast. - Jeg mener jo fortsatt at hele åpenheten med hva man får betalt for ting, det er jo viktig. Fordi jeg vet at vi fikk 200 000 for den dollar for den ene Facebook kampanjen som var mye mindre enn Google Pixie. - Ja, men alle på Facebook fikk opp musikken vår. Vi solgte Vi solgte sjelen vår til Facebook for 200 000 kroner. Men fikk du med streams og sånt i lyset av de tingene? Det er vanskelig å si, men jeg tror det. Flere folk ble sikkert... hørte musikken og kom inn på musikken, vil jeg tro. - Men det er litt som en sukker topp, og så går det tilbake til normal. - Jeg husker jeg så et intervju med Black Keys, hvor de fikk tilbud om en Big Mac reklame, som de takket nei til. Og det var før de hadde Gold in the Ceiling, og før de hitta. Og det var sikkert for noe sånt tilsvarende, 200 000 dollar eller noe sånt. Selv om de var ikke åpne på tallene. Men det var nok noe sånt. Og da husker jeg så et intervju med han Dan, tror jeg han heter, han vokalisten etterpå. Og så var han sånn, var så jævlig stupid som vi var tenkte, nå er vi cool, vi sier nei til sånn kommersiell... greie, og så var han sånn, men faen, vi trengte jo de pengene, vi var blakke, og det er sånn... De sa noe om at foreldrene deres var sånn, hvor faen sa dere nei til to millioner? Og det er sånn, den reklamen kommer jo til å gå uansett, så det var sånn alternativet, at de ser den reklamen med noen andre sin musikk, og hva faen hjelper det dem liksom? Men altså, når det er sagt, altså, jeg hater ikke Apple eller Google selv. Nei, nei, nei, ikke. De siste årene så kanskje jeg har fått litt mindre smak, men... Jeg skulle hatt mer for at Kongsberg-gruppen skulle brukt musikken vår. Eller absolutt vodka. Hvorfor det? For der sier du at jeg er uetisk på kant med hva Kongsberg-gruppen driver med, men bare de betaler godt nok, så er jeg med på det. Det er jo ikke et moralsk... Jeg sier at selv om de hadde betalt godt, så hadde det vært vanskelig å si... - Ja. - Men det er jo nesten binært, hvis du mener Kongsberg-gruppen. - Det er i så fall bare til en intern video, for de reklamerer jo ikke. Ingen vet engang at de er et norsk selskap. - For to millioner kroner for å være DJ'er i halvtime på sånn, nei, det dere driver med, det gidder vi ikke. 5 millioner da, ok. - Ja, men det kommer litt an på, Google og Apple blir ... Vi er ikke moralsk sett mot det de driver med på en måte. Selv om de kanskje ikke alltid opererer på best måte. Nei. Men... Jeg vil ikke reklamere for... - Det kan du si om Kongsberg-gruppen. Hvis 95% av det Kongsberg-gruppen går til nasjonalt forsvar, at vi ikke skal bli overkjørt av russerne, så er det sånn, men 5% går til litt gode saker ute i Midtøsten og Ukraina, så er det sånn, faen. - Jeg kan faktisk ikke nok om Kongsberg-gruppen til å si det, men hvis Kongsberg-gruppen hører på og har lyst til å betale oss masse penger, så kan Kanskje vi vurderer det. Ta det med Karsten. Ta det med Karsten, da finner du ut av det der. Det er jo... Jeg sa nei til kyllingreklame, husker jeg. Jeg orket ikke å drive og pushe kylling. Nei, det skjønner jeg. Industriell kylling. Det er godt betalt i forhold til arbeidsinnsats. Det er jo til at du skal sitte i Ketil og bare sånn der. Han sa det med Black Keys. Kan du spare poenget? Kan du prøve å snakke om noe helt annet i et minutt mens han står og melker djuret der ute? Men hva... Jo, det er jo den der selvintegriteten av å si nei til noe, som er sånn at de hadde trengt pengene på den tiden der, men det at de sier nei til det, de følger jo sin egen moralske kodeks. Og det er jo sånn George Peters greie, at hvis du for mange ganger bare går på kompromis, at litt sånn der ... jeg sier ja til noe som egentlig ikke står for, så blir det jo mer og mer korrupt innvendig. Så det er jo sånn, ok, ettertid, jeg skulle bare sagt ja til det, hvorfor gjorde vi ikke det? Men det er jo en sånn, hvis man følger en streng innremoral kodeks, så holder man det så, mer konsistent på gode valg. Ja, men det vi vil si er at vi føler ikke at vi har solgt sjela vår til noe vi ikke kunne... stått for. - Det jeg sa mens du var borte nå, en poeng til Black Keys greia, det er jo at, man kan sette tilbake på det og si sånn, ok, vi såk til skjelene, hvorfor tok vi ikke de pengene på den greia, noe andre var det klar med, det er jo den der, litt sånn Jordan Peterson opptatt av den kontinuiteten å gjøre gode valg, at du har et indre kompass, et moralsk kodeks, så jeg fant ut, ok, hvis du gjør de gode valgene mot all odds, hvis du sier nei til de pengene, så vil du også gjøre gode valg neste gang, men du blir mer og mer korrupt hvis du tar de pengene. Ok, hvis jeg gjør det, ok, da sier jeg ja til det, så sier jeg ja til det. Hvis du går på akkord med dine egne verdier, så vil du på sikt kanskje si ja til noe du bare sånn, nå sitter jeg og pusher ultraprosessert mat her, fordi Fordi jeg pusha det forrige gang, og hvis ikke jeg gjør det, så gjør den andre det. Så det er jo en korrupsjonsgreie at du begynner å si ja til ting. Selv om det ser absurd ut i etterkant, hvorfor sa du ikke ja til 10 millioner kroner da du hadde vært home free? Men jeg tror det er stor forskjell på å være en spokesperson for en ting, og at du lar musikken din brukes i noe. Det er selvfølgelig etiske grenser da, så det er sånn, noen ting vil jo trokket over det, men det at Google Pixel bruker Closer er ikke det samme som at Ulrik og meg står inne for alt det Google står for, men Og der tenker jeg det er mer sånn, pick your battles. For å rådgjøre meg så er det mye viktigere at det kreative står på det rene, enn at noen bruker musikken vår i en kommersiell setting. Det er mye viktigere for oss at musikken er bra, og at vi ikke prøver å selge ut sjelen for at musikken skal... gjør det bedre. Det er en mye viktigere kamp. - Det er nesten sånn moralsk sett, altså cleaner å selge katalogen sin. Gå mot det vi sa i stedet, at du må eie alt og sitte på alle rettigheter, men det er veldig moralsk renhet til å selge musikken, også la noen andre ta de avgjørelsene. Men da ender du opp å plutselig være sånn der i en reklamekavane for en nynazistisk greie da. Det er jo risikoen da, men hvor moralsk blir det egentlig? Men der er det jo sånn, jeg har mye større forståelse for at folk sier nei til at Trump for eksempel bruker musikken deres, fordi det er både mindre penger, og det er et mye større politisk budskap. Fordi det er en mye mer sånn et verdiprodukt da, hans presidentskap, mens det er ikke nødvendigvis verdier knyttet opp mot Google på samme måte. Det er mobiltelefonen liksom. Kunne du så closer til noe russisk opplegg da? Nei, det tror jeg ikke. Ingenting? Jeg vet ikke, det kommer an på da. Hadde det vært et selskap fra Russland som var et lite selskap, fordi selv om de er kommunister, så er det sikkert... Russland har jo laget kule ting. Tetris er fra Russland. Det at det er en russer som... Han som lagde Tetris åpenbart representerer ikke alle verdiene SSR stod for. Det bunner jo egentlig ikke ned i hva de andre... Det bunner jo ned i... i en selv og ens eget omdømme. Det handler egentlig ikke om motparten, om det er en russer eller om det er den Trump eller den og den Kongsberg-gruppen eller Facebook. Det handler ikke om det, det handler til bunn og grunn bare sånn, hva kommer det her til å gjøre til mitt rykte? Eller hva er det norske ord for reputation? Rekte er vel... Ja, renommé. Men ikke sant, det er jo godt poeng også. Fordi Si om Andrew Tate hadde valgt å bruke Elementrumusikk som sin introsang til podcaster. Jeg er ikke noe keen på Andrew Tate fanboys, at det skal være vår største fangruppe. - Har du noe å si da? - Ja, litt. - Hvorfor det? - Nei, fordi jeg har lyst til å... Eller sånn, til syvende og sist har det kanskje ikke noe å si, men Men jeg er mer keen på å imponere, litt sånn som Shirag snakket om i podcasten. Jeg er mye mer interessert i å imponere damene enn de som hater damer. Det er mye viktigere for meg. Men burde ikke musikken egentlig sånn implicit? Den musikken du lager, hvis du vil imponere damene enn de som hater damer, Vil du ikke da hoppe på et låten i seg selv? ikke implisitt, men intrinsically treffer damer i ånda, sånn låter som den gjør da. Og hvis det på en måte skulle vært til kvinnehatere, så ville det kanskje lått litt annerledes. Ja, ja. Herregud, altså jeg sier ikke heller at alle som liker Andrew Tate hater damer, men det er mer en kultur som jeg er mindre keen på å være en del av. Altså sånn generelt ekstreme, eller sånn Ja, litt ekstreme holdninger på alle sider, synes jeg er litt usexy liksom. Har du tatt det bare ut til å bruke ti sekunder av Closer i en sånn dokumentar, og så sier du det er greit? Eller kommer du å kansulere? Altså blir ikke det sånn typ, er det verre enn... Det er vanskelig å si. Bernie Sanders kampanje liksom. - Bernie Sanders hadde jo vært kult, for det er jo en ting vi kan stille på. - Det er noe av det andre mest på, at vi ble spurt om å spille på Bernie Sanders rally i et eller annet sted i USA, Wisconsin eller noe. Og så takket vi nei, fordi vi følte at vi var for busy. Ok, jeg tror jeg er redd for å fly, så vi var sånn... - Og det var dyrt da. - Ja, det var ikke betalt selvfølgelig, men det var sånn, nei, vi driter i det. Men etter det sånn, ja. Vi skulle sagt ja bare for å vært nær. - Kunne du spilt for Trump da? - Nei, aldri. - Ikke? - Aldri. - Men det er bare sånn, det er... Hvorfor ikke det? - Fordi jeg er... mot alt hva han er og driver med på en måte. Det kunne spilt for noen andre republikanere? Nei. Ikke bare spilt for demokrater? Det er den semifasistiske bevegelsen som skjer innenfor det republikanske partiet. Men der synes jeg det er viktig, for der føler jeg at veldig mange har en holdning om at de er alle crooked. Det er jeg ikke helt enig i. Fordi Det er en sånn generell følelse som jeg tror er gjenganger i historien nå, at alle er like bad fordi alle er skurker. Og det er klart, jeg tror ikke Ulrik eller meg er spesielt fan av Hillary, men det er klart Hillary i sammenligning med Trump, så er ikke de like ille. Det er ikke på samme nivå. Du kunne spilt for Hillary hvis det var mot Trump. Jeg kan godta at Macron liker musikken vår hvis det er mot Le Pen. Jeg er ikke fan av Macron. Men det er en ekte situasjon at Le Pen kan bli president i Frankrike. Man må forholde seg til virkelighet. Hvis Hvis man forholdsretter det, så er Macron bedre enn Le Pen. Selv om jeg ikke er fornøyd med Macron. Så er det villig å gå inn som instrumenter for politikere, at hvis det er for å slå Le Pen eller Trump, da er vi med. Da blir du instrumentet for. Ja, litt faktisk. Men det tror jeg kommer fra hvor begge litt interesse... Jeg føler ikke meg på fotball, men politikk, der er jeg en supporter. Der har jeg teams. Vi er begge veldig interessert. av samfunn og samfunnsutvikling og hvordan best strukturere et samfunn. - Så Kamala Harris og Biden, der klinner det til med ja. - Mot Trump. - Det er lett å si bare kast ut Trump. - Jeg tror ikke noen av de har onde intensjoner med å styre. De har blitt korrupte over lengre tid av å være en del av et system som verdsetter penger. De er jo selvfølgelig blitt korruptert av interessegrupper over årene, men i bunn og grunn er de ikke grifters, eller de er ikke ute etter bare å tjene seg selv, i motsetning til... - Men der har systemet i USA feilet i mye større grad enn i Norge. For eksempel som kongressmedlem er det ikke noen innsiderhandelige regler. Som vi åpenbart ser i Norge at vi også trenger strengere oppsyn under det. Litt fordi vi har tatt veldig mye på tillit. Jeg tror veldig mange nordmenn har kanskje litt mye tillit til at systemet er så ryddig som det er. Fordi veldig mye av det som kommer ut i medier som politiske saker, er jo veldig trendige ting. Men det er veldig mange andre valg som er ganske viktige som ikke blir snakket like høyt om. Som en forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet, så er det jo at skattenivået mellom de to, oss som selvstendig næringsdrivende, jeg merker ikke noen forskjell. Men det at Høyre er mye mer kin på å selge ut norske ting - De er også lite på det. - Nei, men høyere i mye større grad selger seg ut av statsskog for eksempel, som er i veldig masse skog i Norge, blant annet Fosen, som har blitt betent sak på grunn av samer. Men for min del, så synes jeg at en av de tingene som er problematisk med det er at vi selger en norsk naturressurs som et eller annet tysk venture capital selskap tjener masse penger på. Det er leit, fordi da fikk vi kontanter mot at de tjener penger i Norge. Det synes jeg personlig er leit. Der kan jo folk være uenige. Men det er ikke så... snakker man ikke nødvendigvis så mye om. I Oslo endret man søppeltømning fra at det var en kommune tjeneste til at man la det ut til anbud, og så ble det Veiregjennom som vant det anbudet. Han som eide Veiregjennom kjøpte seg tidenes baller leilighet på Tjuvålmun med en gang. kom det frem at det var dritårlige arbeidsvilkår i Veireno, og det kostet ikke noe mindre heller, fordi deres budsjett som de hadde lagt frem åpenbart var feil, og de installerte søppelkasser hvor folk mistet ting oppi, og så kunne du ikke ta det ut med hånda, fordi det var et sånt fuck-up-system, så da måtte du ringe Veireno, så måtte de komme og hente det ut. Det er sånn... Ja, staten og kommunen er å treie, liksom. Men det var ikke noe mer effektivt i de tilfellene med å privatisere det og selge den tjenesten til det private. Og det for meg er et mye større tema enn om skatten er marginalt høyere eller lavere. Kunne dere spilt konsert eller gitt musikken deres til alle de norske partiene? Ikke FRP. Jeg visste det kom til å skje. Hvorfor ikke FRP da? Fordi jeg synes de spiller for mye på... Det er populisme liksom. De kommer med trendige saker. De er den siste partiet til å innrømme at klimasaken er et reelt problem. Jeg husker når de sa at det ikke var et problem. Det handler ikke om de ekte problemene. Men da kommer vi tilbake til at det vil gi dere et omdømmeproblem hvis FRP fikk bruke Closer. Hvis jeg hadde stått innenfor sakene FRP hadde stått for, så hadde jeg spilt, der kan jeg ikke snakke for Rurik, men da hadde jeg spilt for FRP. Men jeg er ikke enig i politikken de fører. Så Rødt og sånt, de kan bruke musikken der? Rødt synes jeg er konge. Du tror det er såpass? Du liker Rødt? Jeg stemte Høyre i kommunepartiet nå. Ja. Eller kommunvalget. Ja. Og... Jeg er mot formueskatt, sånn som den er i dag. Jeg er enig i at det ødelegger forgrunneret. Men der Rødt og SV er helt konge nå, er at de er de råtastene på Stortinget som sier sånn, dette er ikke greit, dette må vi fikse. De stod i spissen når man fjernet livstidsadgangskort på Stortinget. Alle tidligere politikere hadde jo resten av livet adgangskort på Stortinget. Så alle som da... Var i Arbeiderpartiet eller Høyre, og så jobber i First House, og plutselig representerer masse... private interesser, kan bare gå inn på Stortinget og snakke med Stortingsrepresentanter. - Ja, den er fin. - Men hvis du stemmer på Rødt, de kommer aldri til å sitte i regjering, i hvert fall nå da. - Det jeg synes er vanskelig med demokrati er at du kan finne masse saker hos SV og Rødt som du nevnte nå, atomkraft, ta det, eller strømme rundene tidligere i år. Så kommer det bare sånn, hvis du da stemmer på det partiet basert på de sakene her, så får du også en sinnssykt annen liksom et trail-lass med andre type ting som er sånn, oi! Det er derfor jeg stemmer venstre, for jeg føler jeg tar det beste fra høyresiden og det beste fra venstresiden. Men både, altså sånn, Det kommer jo i hvert fall i all forskule i fremtiden å være Arbeiderpartiet eller Høyre som sitter med statsminister og de viktigste postene. Ja, kanskje. Plutselig endrer det seg, men i de neste ti årene så tror jeg det er det. Kanskje jeg tar feil. Når du får Arbeiderpartiet på solastamene nå, så er det en tid hvor den dominansen ikke nødvendigvis kommer til å være så markant som vi har sett. Men jeg tror jo også at hvis For det er jo en av mine store problemer med Høyre, er også nettopp det at sånn Erna er ganske hemmelig av seg. Sånn, ja, nå er det Sindre Finnestaken, og da er det sånn, det er Selvfølgelig spørsmål man kan stille om sånn, hun satt nok på mer informasjon enn hun ga. Det er så skadelig mer enn vi kan tenke oss da. Og bare tenk en sånn meningsmåling akkurat nå, tenk hvor mye folk stemmer på følelser og sånt da. Det er helt jævlig. Det som er problemet mitt med demokratiet og meningsmålinger, ikke minst når det kommer til valggjordene, og hva som gjør at folk stemmer på hva, er jo Vi er bare én karismatisk leder i hvert parti unna til å stemme på dem. Få en karismatisk leder inn i SV, pang, så har du et helt annet fundament for det partiet sammen med FRP, sammen med Høyre, alle partiene. Får du inn en karismatisk leder her, så er det så utrolig omveltende for hva inntrykk du har. på tross av at vi snakker kommunalt, fylkenasjonalt, så er det bare den lederen vil kunne påvirke så mye, og få folk til å gjøre den endringen. - Du har ikke et bedre forslag enn demokratiet på hvordan... - Sorry, nå må jeg løpe faktisk. Bestvar sitter i middag og venter på meg. - Oi, du skal dra, ja? - Jeg må da. - Vi kan begynne å runde av da. Det går bra. Det skal også faktisk være sånn. Det var ikke meningen å være så hard på cutoffen, men nå er jeg litt sent inn. Linger vi hånd på, hva står det på skjermen? 2:57. - Ja, bra. Da tørrer jeg til å... Vi snakker oss over tre minutter, Ulrik. Og så må du bare liste deg av gårde. - Supert. Tusen takk for nå. Det var dritgøy. - I like måte. - Skulle gjerne sitte der en time til. - Det ble comfy balls på Ulrik, ikke deg. - Ah faen, det var en av tingene jeg hadde glede på. - Mye godt å tåne for bukser, da. - Har du tømt hele den diplomatikken her nå? - Nei, jeg har bare tatt sånn miniskjurkere. - Tatt det på piano? - Ja. - Skal du ut nå, eller? Ta det rolig. Ta det rolig. Det er mye jobb, og jeg har blitt så gammel at jeg kan ikke drikke på en fredag og jobbe på en mandag. Takk for nå. Det var veldig hyggelig. I like måte. Vi snakket på. Vi skal ta runde her også, så nå sakte vi sikkert, men det var en jævlig bra prat. Ja, veldig gøy. Hva skjer fremover nå? Er det noe? Nei, vi har nettopp levert første EP'en i en EP-trilogi som kommer ut fra slutten av den måneden til et år fremover. Så vi har veldig mye kul musikk som er mer eller mindre ferdig. Så skal vi begynne å spille konserter i mars og promontere ny musikken. Og så kommer liksom neste, første EP'en kommer slutten av året. Neste kommer februar, mars, typ. - Hvor mange låter, fire låter på hver da? - Fire låter på hver EP, cirka. - Samme stil som før? - Ja, altså vi begynte jo nesten med å lage en trilogi som var relativt til 1, 2, 3. Og så lager vi en ny trilogi nå da, med fire låter per EP og slipper det utover cirka et år da. - Vi blir spennende da. Er du spent på sånn type, eller hva er den største spenningen på da? - Vi føler at vi har laget en del middmusikk de siste to årene. - Hva legger du det av? - Det har ikke vært så inspirert som det vi har laget i år. Jeg tror at det vi har nå, Hyttre ny nerve HB, Vi har i hvert fall for første gang siden før pandemien vært veldig fornøyde med det materialet vi har. Vi føler at vi har en sterk rød tråd. Ikke bare lage musikk fordi vi må lage det, men fordi nå har vi noe vi har lyst til å vise frem da. Er det noen som tidligere låtene, som du sier er 2-3 år tilbake til nå, er det sånne låter som litt i mager i ånd kjenner at det er litt sånn tvil rundt, men ok, dette er, vi tester ut og ser hvordan det funker? Nei, altså nå føler vi at vi har musikk som vi liksom føler er bra, og ikke, altså, Vi har jo alltid følt det når vi lager det, men nå føler vi at vi på en måte er inne på noe nytt da. Som jeg tror er kult. Og henger liksom mer på greip da enn mye vi har gjort de siste fem årene da. Som har vært litt all over the place stilmessig kanskje. - Ja. Jeg har jo røft nå, hva er det som definerer det? Er det liksom Spotify? - Nei, jeg vet det. Det er sånn, hva vi, Vi har prøvd å ikke tenke på det, hva som funker, men heller bare hva vi gikk inn på laget. Og så tror vi at det kanskje vil translate til at folk også liker det. - Det er ofte sånn når det er lystbetont, og det glir selv at det er litt effortless, så er det jo et eller annet med sånn... Samtidig også, man har jo jobbet fram hit og til, det er det faen vi har aldri gått å si, det er jo egentlig det vi startet med. Man vet jo faen ikke. - Det er godt med at det suger. Det er godt med at det suger. Men vi føler at vi er enige på noe nå. Som er liksom vår greie. Det blir spennende, jeg glemmer ikke å høre. Så må du ha god tur tilbake igjen til VLA. - Det er Los Angeles. - Fille demokrat-helvete. - Takk. - Når du kommer hjem, snakkes vi mer. Da får vi dra på med en ordentlig ny runde. Da blir det bare politikk. Diplomatico-politikk spesielt. Hvordan er det på boksekjøret? Trenger du noe å påfylle? Jeg har bare medium og 2XL, hva føler du deg kallet? Jeg er tom for de andre størrelsen. - XL er innenfor. - To XL. Det er mye nylig. - Det krymper i vask, kanskje. - Kjør det på 90 grader og bare se hva som skjer med det. Det var jævlig hyggelig å se dere. Jeg så dere på Universalfesten. - Ja, vi møtte så vidt der. - Ja, det stemmer da. Så det er jo det man må komme seg ut på de her bransjefestene, det er man som faktisk får møte hverandre nå. Så håper ikke det blir like lenge til neste gang da. Nei, det var veldig hyggelig. Lykke til med slippet. Takk. Og lottene, jeg skal kose meg med det, og så håper det er det som jeg hører på nå, tre timer med det her, hvis det ikke er tilfredsstilt, så skal vi, vi skal klimpe om mer. Det kommer mer. Yes.
7/28/2020
Wolfgang Wee Uncut
Christine Dancke er produsent, programleder, DJ og artist. Hun driver også produksjonsselskapet Vrang Produksjon. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no | http://www.wolfgangwe...
Sjå mer
1/6/2020
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #29: Andre Lindal er en Grammy-vinnende produsent, låtskriver og musiker med over tjue års erfaring fra musikkbransjen. Han har jobbet med artister som Justin Bieber, Britney...
Sjå mer
3/9/2020
Wolfgang Wee Uncut
Jonas von der Fehr aka Fehrplay er artist, DJ, produsent og eier av labelet "Mood of Mind". Fehrplay i Spotify: https://open.spotify.com/artist/6HcVFayEV6B5xgp59WXKbF Mood of Mind: http://www.moo...
Sjå mer
4/6/2020
Wolfgang Wee Uncut
Anders Løland er tekstforfatter, produsent og artist, og jobber fortiden med NRK-showet "Kåss til kvelds". Han er også artist i bandet Posterboys | Omtalte personer: Else Kåss Furuseth,...
Sjå mer