Så ja, vi går for en litt... Du liker å rape høyt. Ja, jeg gjør det. Raper er bra for da får du ut.
Er det sånn med fising også? Ja Hva er det da? Høyest mulig Hva sier kona? Hva sier dama da? Jeg slipper ut lyderet Hva sier dama da? Nei, vi sier ikke noe Men det er et engelsk godtak If you don't listen to nature's call Nature won't listen to your call Nei, ikke sant Hvis vi ikke driter Det er en driting fem minutter Og så da lukker fiseringen seg Akkurat som å sove, vet du Det er sovesykluser Som dritesykluser Hvorfor? Syns vi Har du på noe der? Ja, nå er vi på, ja Ja, ja
Tok ikke mye først der, nei? Jo, jo. Ta med det nå. Jeg synes det var en fin start på episoden. Du synes det? Ja, jeg synes det. Det får du bare leve med. Men hvorfor synes vi fising er så morsomt i Vesten? Jeg vet ikke. Er det så morsomt? Jeg tenker ikke over det. Bare se på barn da. Eller kanskje det er så forbudt? Jeg tenker ikke over det i hele tatt. Alle lever det. Ja, jeg tenker ikke over det. Gjør du ikke? Nei, jeg tenker det er sånn at folk smier seg til deg.
Du har ikke filosofert over det, mener du? Egentlig ikke aktivt. For jeg tenker at det er en naturlig del av menneskets lydunivers. Fra menneskets naturlige lydunivers til en meget omfattende reise. Dette blir da høsten, har jeg redd meg med.
Høsten og frem til jul? Jeg dimma fra siviltjenesten i 9. august 1989. Da hadde jeg vært på en tur i Finland, for den finlandsturen var på slutten av den perioden, for jeg hadde jobbet en masse fridager. Jeg hadde ikke hatt fri, så jeg hadde tatt inn avsposering. Da bestemte jeg meg for å dra tilbake til Australia, for da var jeg endelig fri. Da hadde jeg tatt grunnfag og medleffag i Storø, og så hadde jeg hatt siviltjeneste.
Jeg var 24 år og satte meg selv. Nå har du fortjent en reisetor, for nå har du studert og jobbet, jobbet som faen, og vært sivilarbeider. Når du er sivilarbeider var du 16 måneder, og da slapp du rep, vet du.
Så alle da norske gutter måtte i militæret et år på den tiden her, og hvis du var i militæret så var det rep fire uker hvert fjerde år kanskje. Heimeverden har vel en gang i året, altså ganske mye mer. Men som sivilarbeider så slapp du deg med 16 måneder, og 16 måneder er ganske lenge, og da hadde jeg jobbet, og
Jeg hadde jo 114 kroner om dagen, eller 114 kroner om dagen hadde jeg lønn i 1988-89, og da hadde jeg gratis hybel, men da skulle jeg betale mat og reise og klær og alt for 114 kroner om dagen. 114 kroner om dagen, det var ikke så fryktelig mye mer da jeg var på Østermålen i 2001. Men du bodde ikke i samfunnet?
- Nei? - For jeg hadde jo ikke noe mat. Jeg hadde gratis husrom og ikke mat. Du levde i samfunnet og bor i en militærvær, så bor du sammen med gutter som er i militærvær, men jeg bodde jo sammen med andre mennesker som jobbet, så jeg bodde i samfunnet og det var 140 om dagen. Da hadde jeg klart å spare opp unngodere, for jeg jobbet på si. Jeg plantet blant annet skøv og jobbet litt her og der. Jeg gikk ut av militærtjenesten, så hadde jeg en gammel oss i kontoen som hadde stått der og gjæret. Det var 30 000 som jeg hadde stående for å dra til Australia.
Så da det kom til slutten av august, eller midten av august i 1989, så hadde jeg kjøpt en bilett som gikk, jeg kjøpte den på noe som heter Sing Travels husket, som lå nede i likevel Skipegata. Det var en inder med turban, eller i alle fall turban på hodet, som solgte en reise, og da dro jeg dit og fikk en papirbilett som gikk fra Oslo til New York.
fra New York til Los Angeles, fra Los Angeles til Fiji og til New Zealand, for jeg skulle New Zealand og Australia hjem. Jeg var ikke interessert i Asia da. New Zealand og Australia og USA var hovedmål. Jeg hadde en kompis i Brunnar som het Jon Kristiansen som hadde vært i New York. Han anbefalte meg å bo på et ungdomsberge i New York. Dette har jeg snakket litt om før, men jeg kan gjenta det. Jeg kom altså til New York
og der var det et ungdomsberge som han mente var bra, og det var lagt ned, eller det var ikke noe der, så jeg kom dit, så var det midt i svarteste Harlem. Jeg kom dit på kvelden, det var sommeren, august 1989, det var 6-7 varmegrader, og der stod det masse svarte gutter, det var en gjeng som stod og hang der, så jeg ble nesten, ikke overfalt, men i hvert fall ganske beskremt. Så her har jeg ikke noe å gjøre av.
Så dro jeg tilbake til Forty Second Street og fant et hostel, eller et herberge like ved Forty Second Street, altså midt på Manhattan. Og det her var en varmebølge, og jeg var døgnvild, og det her var jo et herberge delvis for hjemløse, og jeg tror det lå i 18. etasje. Og på det rommet så kom det en hjemløse som de plukket på på gata. Jeg husker det var en som lå og spydde blod der.
Jeg lå i et seng, og så kom en lang kar, et par meter lang, og hadde hatt, husker jeg, langt tynn gubbe. Han nå spydde blod. Først hadde jeg dratt til et sted hvor det ikke var mulig å overnatte, for jeg skulle være på et hostel. Hadde ikke råd til hotell, eller vi tok ham ikke råd til det. Så dro jeg for 40 sekunds tid, og jeg kom inn om natta. Jeg kom inn om natta, og kom inn etter midnatt, og der fikk jeg overnatte. Så kom det personer som de plukket på gata, hjemløse, eller hjemløse som kom inn fra gata.
Men en annen ting da var at det var så jævlig døgnelig, så jeg fikk jo ikke sove. Og det var en 8-9 grader, men i resepsjonen så var det et piano, og der satt en kar og spilte gamle Broadway-klassikere. Det var en som jobbet der, han jobbet der, og han hadde ikke med å gjøre om natta.
Men det var full liv om natta, New York var livpulsert, men han spilte gamle klassikere fra musikere, og det var artig, for da satt jeg og hørte på, jeg kjente jo den melodien, jeg visste ikke hva det var, men jeg kjente den, så jeg satt om natta i New York, søvnløs, det lå en kar og spydde blod på rommet mitt, jeg gikk ned i resepsjonen og prøvde å sove, og fikk jo ikke sove en dritt, jeg var helt utenfor døgnvil, og bestemte meg for å dra ut av byen, for jeg skulle planen var å dra opp til Vermont, for jeg hadde bodd i Vermont i 2380.
Der kjente jeg folk, så jeg hadde vært der seks år før, men jeg var jo nektet av visum til USA. Da jeg bodde i USA i 1983, så gav det ikke meg visum til USA, for jeg hadde vært der, og da var jeg redd for at jeg skulle emigrere. Jeg fikk fem års visumnekt fra 1983, så jeg hadde visumnekt fra 1983 til 1988 til USA av en eller annen merkelig grunn. Planen var å ta bussen fra New York opp til Burlington og besøke noen folk der.
Så jeg kom meg ut av hostel om morgenen uten å sove et sekund, og hadde jeg ikke sovet noe særlig for å komme fra, i Norge så tok jeg faktisk toget fra Norge til Køben,
og bilettene gikk fra Kjøbenhavn til New York, sånn var det. Så jeg tok tåget fra Norge til natttåget fra Oslo til Køben, og sov heller ikke noe særlig der. Så en natt uten noe særlig søvn på toget, så inn på fly fra New York, kom til New York, og hadde to netter nesten uten søvn, og begynte å bli ganske desperat. Men jeg dro bort på Graham-stasjonen og kjøpte en bussbilett opp til Burlington, for det er da cirka ni timers bussreise fra New York.
Og gikk blant annet via Albany som var en kjent by som jeg hadde hørt om, for det var en som het William Kennedy som skrev en bok som het "Oh Albany" eller noe sånt. Men uansett, jeg kom opp i Nye England, det var jævlig fint, det her var i august og varmt var det. Kjørte oppover i New Hampshire og så gamle steder hvor jeg hadde bodd i Vermont. Så gamle steder, altså det her løvskogen og kuperte terrenget i Vermont, det er jævla fint her.
Kom opp til Burlington. Det var en studentby, og akkurat på en trær hadde studentene begynt å komme til byen. Det var veldig mye studenter. Det var 40-50 000 studenter på UM. Jeg synes det var fett å være der og så en by som jeg ikke hadde sett på seks år. Jeg hadde ikke hatt noen kontakt med de jeg bodde hos, for jeg ble fedt opp på norsk. Jeg ble møkka lei av USA. Jeg gadde ikke å skrive brev til de. De sendte meg brev, men jeg brevvekslet med
Det var en dame som var kompis med min kamerat som het David Hugo. Han var for øvrig her i år. David Hugo var sammen med en som het Kristin Esti. David Hugo var her i vinter sammen med kona og sønnen. De var hjemme hos meg og gikk på ski sammen. De var her. David var sammen med Kristin da, for Kristin bodde like ved meg. Jeg satt ofte med hun på skolen, hjemme fra skolen for trening, for det var ikke noen buss, så vi kjørte bil. Men hun hadde jeg litt bred kontakt med.
Jeg hadde ikke hatt det da, jeg hadde hatt det fram til 70-80, men ikke nøye til 70-80. Det var ikke avtalt at jeg skulle besøke noen, men jeg tenkte at nå drar jeg til USA hver måned og besøker folk uten å si fra. Jeg banker på døra. Det var planen, for jeg likte ikke å si fra, for da ble det avtaler, og det likte jeg ikke. Det er jo litt på gamle måten å besøke folk på. Husk på Vestlandet sånn da jeg var liten, så kom folk bare uanmeldt. Ja, og dette var jo før internett, og det var ikke noen mobiltelefoner. Det fantes mobilen, men det var ingen som hadde mobil da, så jeg kunne ikke ringe.
Jeg vet at to år før var det meningen jeg skulle dra til USA, og da sendte jeg telegram. Så i 1987 dro jeg ned på telegrafen i Oslo og sendte telegram til noen av de folkene som jeg tenkte å besøke, gamle kompiser, sendte telegram at jeg kommer ikke til USA likevel, for jeg hadde som sagt tenkt å dra til Kuba i 1980, men det gikk til helvete, og
Og jeg hadde tenkt at det var både Kuba og New York. Men New York var fett det, jeg hadde jo vært der mye i 2-3-80, så jeg kjente jo byen, men kom opp til Burlington, og så begynte jeg å, ikke angre, men jeg fikk en slags aversjon mot hele graa. Jeg hadde ikke fått sove på to netter, jeg sov litt på bussen, og så ringte jeg, jeg gikk inn i noen telefonbokser, jeg ringte rundt i tre støkker.
Jeg ringte til skitreneren min, Lee Mallory, og så ringte jeg faktisk til Sharon Bergstein, som hadde bodd oss, og så ringte jeg til den nummeren som sto på Kristin, så jeg ringte tre personer, og ingen svarte.
Og da hadde jeg den tanken at, ok, ingen svarer, da skal ikke jeg møte de. Men det jeg ikke hadde tenkt på før, var at dette var jo i ferien, for i USA så har jo folk ferie mer i slutten av august enn i år, så i Norge var ferien over. Men der var ferien faktisk, den var i full blomst. Så de var jo ikke hjemme, og jeg ringte dem på kvelden ettermiddagen, og når de ikke svarte, så sa jeg til meg selv, nei, det er drit i det greia, jeg drar tilbake til New York, og jeg stikker til Los Angeles. Og så satt jeg på busshållplassen,
i Burlington, og der kom jeg og pratet med en kar, en tynn kar, og han tror jeg var...
Jeg tror han var nok sånn som en somse. Jeg vet ikke, men han var interessert i meg og hørte om reisinga mi. Han var klengete, altså. Og han ga meg matpakka si, som var noen brødskir med lov og servlatpølse, og klenga på meg. Han skulle hjelpe meg. Jeg kunne få bo hos han, og nei, jeg vil ikke bo her. Jeg vil ta bussen tilbake til New York og komme til Los Angeles. Jeg har en biljett, jeg viser biljetten. Men han var der og
Han pratet med meg ganske lenge. Han var student, han var i Paris i år, og var lokal. Det er ikke å si at han var homse, men han klengde det på en måte som jeg aldri har vært borte for. At en gutt skulle klenge seg på meg, hvorfor skulle det? Jeg var bare en tulling på reise. Men han syntes det var artig å aldri ha møtt noen utlendinger. Men han ble kvitt etter hvert. Samtidig den kvelden så traff jeg noen karer som hadde en gammel mann som hadde
Han hadde faktisk vært egentlig skotte, eller i Nord-England, og han hadde vært utvandret til New Zealand, og jeg traff han, så var han på besøk hos noen slektinger i Burlington, og han forklarte hvordan han hadde dratt over til New Zealand, eller Australia, i slutten av 40'a med båt. It was six weeks of eating and drinking, sa han.
og jeg sa jo skutt i Australia og til New Zealand så han pratet om sine reiser og det var en artig kar og han satt jeg og pratet med på busslåplassen for på busslåplasser i USA er det mange å prate med og det er mye fattige folk men det var ikke så mye fattige folk der så jeg kvitt han der i klenge til typen og han ga meg, husker jeg han ga meg matpakka si med to brødskiver lov og sevelat og så var det matpapir imellom veldig sånn
fin dekka, og det skal jeg spise, jeg ga det bort til en annen jeble som satt der. Men jeg snakket med han, og så snakket jeg med den gamle gubben, og så gikk bussen, det var en nattbuss ned til New York,
Jeg tok nattbussen ned til New York, jeg tror ikke den går mer, men det gikk av en nattbuss som tok ni timer. Det var helt idiotisk, for da hadde det gått først en natt med toget fra Oslo til Køben, lite søvn, så en natt nede i New York i 38 grader, lite søvn, og heller ikke noe særlig søvn her på nattbussen. Det var komplett idiotisk, og det var mye varmere i New York enn i Vermont. Så jeg kom tilbake til New York og tenkte, nå gir jeg faen å dra hjem. Så jeg dro på flypassen,
og fikk omgjort biletten og dro tilbake til Norge. Så jeg avbrøt hele turen, men så kom hjem og angret sånn, faen, jeg har jo en bilett, jeg hadde jo fortsatt en bilett som gikk fra Los Angeles, så biletten var ikke avlyst, det var bare biletten. Jeg hadde kjøpt en bilett fra New York til Norge, så biletten fra New York til Los Angeles gjaldt jo fortsatt, for jeg skulle jo vært noen uker der, så jeg kom hjem og hadde en bilett, og da sa jeg til meg selv at jeg kan jo ikke holde på sånn, jeg kan ikke kjøpe en bilett i jorda rundt og bruke masse penger uten å dra,
Så jeg ringte til flyselskapet og kom til en telefon i San Francisco, hvor det var et reisebyrå som jeg hadde boka gjennom. Og da bestilte jeg en bilett som gikk fra San Francisco opp til Seattle. Og jeg kjøpte en flybilett fra Norge til San Francisco. Så jeg dro over litt senere, kanskje en uke senere,
ti dager senere, fra Oslo til San Francisco på en ny billett. Og da hadde jeg gjort om billetten, sånn at jeg hadde billett fra San Francisco til New Zealand. Jeg fikk gjort om billetten mot et gebyr, så hadde jeg billett fra San Francisco opp til Seattle, og så hadde jeg billett fra San Francisco til New Zealand. Det kunne jeg gjøre per telefon. Det var jævlig greie. Jeg betalte et gebyr, det var ikke så mye.
For jeg var flau, kom hjem, jeg sa jeg skulle dra til Australia, så hadde jeg vært ute å reise før og var såkalt kong ut å reise. Ikke at jeg trodde det, men folk mente at jeg var veldig bereist, i hvert fall det var jeg. Men at jeg avbrøt en tur fordi jeg ikke hadde fått sove i tre døgn, jeg var ikke psykotisk, men jeg var ikke i noe godt humør. Tre døgn uten sø er ganske mye. Da kom jeg til San Francisco, og jeg gikk jo rett på fly opp til Seattle,
gikk av i Seattle, jævla artig by det, og der var jeg i den beste bokskjappen jeg har vært i, og kjøpte den boka som heter You Haven't Slept, som jeg snakket om før. Det var en tynn hvit bok som var skrevet av en indisk vismann om søvnens indre vesen. Og der lærte jeg mye om søvn, ikke at alt som stod der var sant, eller at det trodde på, men jeg lærte om betydningen av søvn, hvor det hadde jeg skjønt,
Det var typisk at jeg var på en tur og ikke hadde fått sove på tre dager. Og så leste jeg en bok, for jeg kjøpte den bevisst. For jeg var i en seksjon som heter Wellbeing, husker jeg. Det var så store hyller at du måtte klatre med stige.
Jeg klarte opp, og øverst var det Wellbeing, og der var det en bok som heter You Haven't Slept, og den kjøpte jeg. Den kostet bare to dollar, og var en ukjent indisforfatter som skrev om søvnens indre vesen. Jeg leste den, og har hatt mye nytte av den boka der. Det er noen grønnprinsipper som du husker, eller? Ja, jeg husker den jævlig godt. Jeg vet ikke hvor den er nå. Jeg har den, men jeg vet ikke hvor den er. Den skal være stille, så klart. Den skal være mørk.
Du skal behandle søvnen som noe heldig, for søvnen gjør jo at du har energi og kraft til å møte dagen. Det var bare sunn fornuft, egentlig, så alt visste jeg, men han satte det kanskje i ditt system, og han forklarte hvor stor forskjelligheten utgjør, og jeg begynte å teste ting, og fant ut at mye av det stemte. Jeg trodde ikke blindt på det, men
Jeg hadde erfart noe av det samme blant annet med å jobbe ute og være ute og gå på ski, så jeg hadde ikke noen søvnproblemer egentlig, men jeg var lydvar, alltid vært lydvar. Men på den turen så så vi altså ikke noe særlig på tre netter, så jeg søkte mot litteraturen og fant en slags forklaring på at jeg var veldig nestemt og egentlig sett uggen, det visste jeg jo, men tre netter er mye. Og jeg skulle besøke en kompis nede i Pullman, for grunnen til at jeg hadde en kompis som het Kristian Mathisen fra Atna som bodde i Pullman. Han studerte skogbruk der,
Det er en studentby som ligger i Washington State, er det vel? Ja, Washington State, ja. Så jeg tok bussen fra Seattle ned til Pullman. Pullman ligger i et åpent område, like ved grensen til Idaho. Du har Moskow i Idaho, som er på andre siden av grensen, så har du Pullman i Washington. Jeg dro til Christian, han visste jeg skulle komme, han visste ikke når jeg kom. Jeg dro til Pullman og fikk adressa, gikk dit og klatret inn vinduet oppi antasjen og lå på sofaen da han kom inn. Han gliste godt.
Christian Mathisen fra 18-året, født i 65. Han var syklist og langdelsløper. Han sa at helgen før, eller to helger før, han hadde syklet 60 mil, 35 mil en dag og 25 mil. Han var jævla bra trent og satt seg langere enn det var tidlig høst 1989. Han bodde sammen med to andre, blant annet en som heter Kristin Mettson, tror jeg. Hun var 1,90 og basketballspiller fra Kalifornien. 1,90 lang dame, den lengste damen jeg hadde sett, som var som Drevidred i hvert fall. Det var hos Christian, og det var moro det, og
Det var en studentby hvor det var mye studenter, og jeg husker jeg gikk på eppelslang på en hage i nærheten av universitetet der, og hadde det bra. Men jeg hadde jo marker, jeg var, og Kristian var på skolen, og det var ikke noe mobil eller e-post. En dag så skrev jeg en lapp, nå drar jeg. Så jeg la inn en lapp, og jeg hadde dratt og tok bussen, kjøpte en bussbillett fra Pullman ned til San Francisco.
Det var mange timer, jeg vet ikke om det var 20 timer, men det tok jævlig lang tid også. Blant annet innom Boise i Idaho. Da så jeg virkelig baksiden av bussen i USA, for i New York var det ikke så mange fattige, men her var det mange fattige hjemløse på S-Vestkysten som kjørte rundt i buss. Idaho har det vært her.
Nei, aldri vært til USA? Nei, nei, Potato State. Jeg husker et sted som stoppet bussen, og det her har jeg skrivet om også, det var en kar som gikk av midt ute i Ingemannsland, det var en hippie, hadde langt hår, veldig atletisk, seneste kar, han så ut som en
Han så ut som en fitt utgave av Robinson Crusoe. Kanskje når han var 40 år. Han gikk altså på en stopp. Han dro i snora. Han gikk på en busstopp der. Og det var i skomringen, husker jeg. Han gikk opp over en sti, altså inn i Ingemannsland. Der bodde han i et hus langt fra jeg snakket med ham før. Et
et par mil unna veien. Flere traff jeg på den bussen som var medlem av det vi kan kalle back to the land movement. Det er en bevegelse i USA som startet kanskje før krigen, men i hvert fall særlig i 8-69. Mange av de her hippiene dro og flyttet til landsbygda og startet kollektiv. Jeg traff flere på bussen fordi de var ofte ikke bil, eller de var fattige. Jeg traff en karl som levde på 100 dollar i månen i 980.
og han her jeg snakket med som gikk av på den bussen, han på det stoppet langt inn i skogen, han levde på nesten ingenting, han bodde i et slags kollektiv sammen med noen andre oppi der, han hadde vært og tanket opp å kjøpe mat,
Så det var flere typer av den slagen der, og jeg traff en dame fra Italia som hadde seks unger som ga meg en medaljong. Hun ga meg en fin medaljong, og synes det var fælt at jeg reiste rundt og syns synd på meg. Jeg syns jeg så veldig ung ut, for jeg var 24 år, men jeg så kanskje ut som om jeg var 18-19 år. Jeg var babyface, synes jeg. Og tok bussen og kom ned til Lake Tahoe. Og i Lake Tahoe hadde jeg fem år før, så hadde jeg møtt Kim og Embo nede på Kreta, de to amerikanske damene. De bodde i Lake Tahoe,
Så jeg stoppet faktisk, for jeg stoppet bussen ganske lenge, og jeg gikk bortom den helsegårdsshoppa som de hadde jobbet i, for jeg hadde sendt brev til dem til den adresse, og de jobbet ikke der, men de var borte. Men jeg ble med videre ned til San Francisco. På den tiden her så var det en kar fra Brummenhavn som het Thor Henning Lien,
som var født 1970, han hadde en kjæreste som var åpær i San Francisco, sånn jeg visste om det da, og vi skulle møtes i San Francisco. Det var meningen. Jeg har i hvert fall pratet på det, og jeg hadde en adresse, jeg hadde muligens en telefon, men i hvert fall hadde jeg mulighet, det var jo ikke noe e-post, det var jo ikke noe mobil, men jeg hadde mulighet til kontakten via en adresse, og
Så fikk jeg det for meg, for jeg hadde jo markereva. Jeg gjorde ting totalt irrasjonelt. Jeg dro altså tilbake fra Vermont til Norge. Jeg dro til Kristian og dro derfra uten å si fra. Og stakk til San Francisco og
Tor Eining visste ikke at jeg kom, men jeg fikk det for meg at nå må jeg dra fra San Francisco. Jeg orker ikke være her, for jeg likte ikke storbyr egentlig. Og jeg var fortsatt døgnvillig. Når jeg døgnvillig, så blir du uggen, og jeg var uggen. Så jeg forandret biletten og dro en dag før fra San Francisco.
Og det var til New Zealand. Men da i Moskow i Idaho, som jeg hadde syklet til, for Christian Mathisen bodde i Pullman, det er i Washington, og Moskow ligger i andre siden i Idaho. Jeg syklet til Moskow, og der var det noen fine bokskjapper, for det er alltid fine bokskjapper i USA, hvor det er, det her er bokens tidsalder, lenge for internett, og da kjøpte folk mye bøker. Det var brukt på skjapper både i Pullman og i Moskow, så jeg kjøpte så mange bøker at jeg sendte hjem i kartonger
til Norge. Men noen av bøkene hadde jeg i sekken, og jeg hadde kjøpt ganske mange bøker i Moskva, blant annet om fleinsopp og psykedeliske narkotiske stoffer. Jeg var interessert i det. Så jeg var interessert i LSD, og å lese om det, fleinsopp og forskjellige, piot og sånn. Jeg hadde bøker om det, flere bøker. Dro til New Zealand for å lese stoff på flyet, så dro jeg med
Da stoppet flyet på Hawaii før det kom til New Zealand, men jeg gav det ikke å stoppe, så jeg bare kjørte videre. Var det mye tjueringer som du møtte som testet flyet opp på LSD? Overhovedet ikke, men jeg var interessert i å lese om det. Hvor hadde du hørt om det? Hva visste du om det fra før? Jeg hadde lest bøker av Jack Kerouac,
Jeg hadde lest bøker av William Burroughs, som var kompis av Kerouac i bitbevegelsen, så jeg var nysgjerrig på å lese om det, var overhovedet ikke nysgjerrig på å bruke det.
Da drakk jeg nesten ikke alkohol, så jeg hadde ikke noen nysgjerrighet på det, mer som fenomener. Jeg tenkte at der er urter, der er planter, og jeg var interessert i indiansk urtemedisin. Dette er jo en del av LST, det var jo ikke det. Det er jo kunstig lag, det er lagd i et laboratorium, men jeg var interessert i å lese om LST-eksperimentene. Jeg hadde lest om LST-eksperimentene, så jeg var interessert i å vite om LST som ...
Jeg hadde vært på et foredrag i Oslo, på Universitetet i Oslo, med Alan Ginsberg, hvor han snakket om LSD-husket, den gjerne poeten som var kompis av Kerouac. Det var mer nysgjerrighet, og de bøkene, poenget er at de fikk jo ikke tak i Norge, for noe av poenget mitt var å kjøpe bøker som ikke fikk tak i Norge. Jeg bare kjøpte opp, det var jævlig billig, og penger hadde jeg. Jeg dro til Lusinia med masse bøker, og der ble jeg stoppet i tollen.
Da hadde jeg gått ganske lenge uten å sove på flyet, og så noe ganske sliten ut, eller rødsprengt i øya, hadde ganske langt hår, ubarbert, og ble tatt til side i tollen. Jeg husker jeg gikk der sammen med en svensk dame, og hun bare slapp rett gjennom. Hun så jo som et guttsløp fra landet. Jeg som var gutt, jeg ble tatt til side og ble dratt inn på et rom, og måtte kle av meg. Det var nesten som om det var lommelyk til ræva, så det var ikke noe særlig behagelig å...
Hva er det jeg gjelder? Tilfølgelig smugler du dop, sa de. Så sjekket de sekken, og da fant de 6-7 bøker om LSD og Pioto. Det var blant annet et leksikon om psykedeliske stoffer som jeg hadde. Og der strekte hun ganske mye, for når jeg leser bøker så streker hun det. Så jeg hadde masse understrekning om det, for da husket jeg bedre. Og det var overhovedet ikke noe interesse av bruker, bare for å lese om det så...
De så på bøkene og sa, er du narkoman? Nei, sa jeg, overhovedet ikke det. Jeg er jo langhetsløp fra Norge og hadde jo vaskebrett mage. Så jeg sier, jeg trener, jeg liker å leve sunt. Ja, ja, ja, det er mange som sier det, sa de. Du er 24 år. Ja, men de fant jo, det var jo ikke noe annet enn at de så masse bøker. Og så slapp jeg en, men da hadde de her folkene som jeg pratet med på fly, for det var ungdommer, vi hadde avtatt at vi skulle møtes, og så skulle vi...
reise sammen inn til byen i Auckland for å finne et hostel å lide på. De hadde dratt, for det tok såpass lang tid at de orket ikke å vente på meg, og trodde kanskje at jeg ble sendt ut av New Zealand, og det er veldig strengt i New Zealand. Så jeg kom inn til Mount Eden, et ungdomsberget der, og der var det jævlig fint. Der kunne du trene rett ved herberget, det var et stort friemråde, en slags park, for jeg ville jo løpe. Og jeg bodde på et hostel der, og
Der traff jeg svensker fra Nordland i Sverige. Jeg traff faktisk noen av de samme som var på flypasset. De hadde søkt samme sted for folk som backpacker. Jeg var jo backpacker. De dro til de samme stedene, dro til samme herbergene. Det var et veldig fint hostel oppe på Mont Innen. Jeg var ute og jogget i parken, for jeg var interessert i å trene. Jeg satt faktisk og leste gamle aviser på biblioteket Microfilm, for jeg var interessert i løpehistorie. Jeg var allerede en løpenærer da. Ikke løpenærer, men interessert i å lese om John Walker.
som vant ordet i 1976, en løper som var legendarisk, han la opp i 1990, han har fått Parkinson i dag, født i 52, han ville jeg besøke. Han hadde en farm utenfor Auckland, så jeg sa til meg selv, nå besøker jeg John Walker, så jeg høyka opp dit, der noen sa at John Walker bodde,
Og det var en inngang fra veien, og jeg stoppet, jeg tørte ikke, jeg var for redd, det var for generert, beskjeden. Så jeg ga faen og dro tilbake til Auckland. Så traff jeg kona til John Walker og John Walker i 2015 i Oslo, på Biclet Games. Og da sa jeg til jo da meg, jeg hiket opp til farmene deres i 1989, uten å tørre å dra inn. Ja, du må komme nå, sa han. Kom nå, hvis du er på New Zealand, så kan du dra innom. Så jeg har en muntlig invitasjon fra kona til John Walker. Han har fått parker, så han kunne ikke prate noe særlig, men kona sa at jeg må komme på besøk, og det skal jeg gjøre hvis jeg drar litt. Men da skal jeg sende en ringe på forhånd.
Men uansett, jeg var i Åkland som er en veldig fin by, og første morgenen jeg var der, før jeg var, jeg kom dit, så på hostel, og første morgenen jeg var der,
så var jeg på en bruktboksjapper, for da jeg var på Estia, så var jeg på bruktboksjapper, og så var jeg på matbutikker, for å få tak i god mat, men særlig bruktboksjapper gikk jeg på, det var masse bruktbokhandlere og bokhandlere. Så var jeg på en bruktbokhandler i Queen Street, jeg mener ikke Queen Street, i Auckland, og der sto radioen på,
Og da hørte jeg en stemme som sa «Last night it was a wireless earthquake in San Francisco». Det var et stort jordskjel som hadde vært i San Francisco. Så egentlig tok jeg spolen tilbake i ukommersten. Egentlig skulle jeg sitte i bussen på vei til flyplassene.
Men jeg dro en dag før jeg skulle, så jeg dro faktisk fra et jordskjelv. Så hadde jeg ikke dratt fra San Francisco dagen før. Jeg skulle egentlig dratt den dagen jordskjelven var, men jeg fikk en hønsj om at jeg måtte dra, så jeg dro dagen før og slapp unna jordskjelvet.
Tenk på det. Ja, da hadde du i hvert fall ikke fått dratt. Nei, og det jeg hørte på nyheten på New Zealand, last night it wasn't wine, I thought you could say in Francisco, for de snakker den sete New Zealand-sjaksangen, som er litt annerledes enn australske, men den er ikke gjerne fet å høre på. Og da fikk jeg en slags, ikke sjokk, men ble overrasket også. Det ble gjort seg ved Frans og Francisco, så orienterte meg nyhetene ved å lese aviser og se på TV.
Det var flere unner som døde der, og da jeg var tilbake i Santa Cruz fem år senere, på en tur som kommer senere i denne serien, så så jeg fortsatt at det var mange bygninger som ikke var bygget opp. Det tok jo flere år å bygge opp bygninger, men i hvert fall, jeg unnslapp det store ferdet jeg gjorde seg ved 1989 ved å dra dagen før jeg skulle, og jeg regnet at jeg ville sitte i en buss, sannsynligvis på vei til flyplassen, og kanskje på en brug,
Jeg tenkte at jeg ville vært på en brus og kollapset, men jeg var i hvert fall heldig som kommunen hadde slapp alt det styret med et jordskjelv. Det er sprøtt å tenke på.
Det var en hønsj jeg fikk, jeg vet ikke hvorfor jeg fikk den. - Blir du litt overtroisk av å treffe på sånne tilfeldigheter? - Jeg vet ikke, men jeg husker jeg betalte ikke mer enn 25 dollar i gebyr for å forandre biletten. Jeg dro til flyplassen og sa at jeg ville dra i dag i stedet for i morgen. Det sa de at det var greit å betale 25 dollar, tror jeg det var. Det kostet ikke så mye, men jeg ville dra.
- Jeg hadde jo form av at jeg gjorde ting uten å spørre noen, og følge min egen innre drivkraft eller vilje. Eller intusjon eller innskytelse, det var jo spontant. - Det er jo litt sånn, hvem man spør da, er det ikke kvinner som har intusjon, eller er det kvinner som har magefølelse og vi har intusjon? Man bruker forskjellige ord på det.
Men det er den hønsjen, den feelingen at noe ikke stemmer helt, men man kan ikke sette ord på det. Jeg kom til San Francisco og hadde vært på Pullman, som er en veldig fin småby, og jeg synes det var for mye bråk der, det var for mye biler. Og San Francisco er en fin by, det er det også, men jeg hadde ikke noe å gjøre, og ville bare komme meg fort som mulig til New Zealand og hadde en bilett og forandret den, og dro og kom inn i New Zealand. Men er du overtrådisk på veldig mye forskjellig ting? Jeg tror kanskje det, at...
Jeg har hørt at ting som gjelder å overtro, gjelder selv om de ikke er overtroisk. Skjønner du det? Jeg er jo folkemenningdansker, og hvis du går til Norge for eksempel i 1823, eller 1723, så må vi anta det at veldig mange hadde det vi kaller en magisk oppfatning av tilværelsen. Hvis du tenker hvordan unger oppfatter verden, så ser de kanskje en julenisse eller et troll,
Og hvis vi går tilbake til 1723 eller 1823, så trodde mange i Norge på vetter, de trodde på nøkken, de trodde kanskje på nissen. Det er en magisk oppfatning av verden, og den er borte i den rasjonelle verden. De sa at de vesene forsvant da strømmen kom, for eksempel, så forsvant de vesene.
Og prestene kalte det overtro. Jeg kaller det overtro og tro på mye av det som er i bibelen. For meg er det overtro, det er en eventyr, bare tull. Mens prestene definerte bibelen som riktig og kalte folkets tro for overtro i negativ forstand. Og overtro, sånn som vi kjenner det, det er noe som delvis vokser ut at folk har erfart det i
Folk har erfart ting gjennom historien og mener at for eksempel at hvis det var en bjørn eller hvis det var en hare som løp over veien for et gravid dame, så ville ungen få hareskår. Så det er sannsynligvis bare tull. Men hvis du går til folketroen, så ser du at noe er sannsynligvis riktig også. Så hvis du skiller ut det som er fornuftig i folketroen eller overtroen, så er det faktisk sannsynligvis ting der som
er veldig erfarings- og fornuftsbasert, men da er det mye som ikke er noe... Det er vel akkurat sånn med overtroene som i bibelhistorier også, at skal du fokusere bare på det treet du ser foran deg, eller er det faktisk en dypere mening hvis du går lenger inn i skogen, for eksempel, jeg tenker på sånn med nøkken, det er et godt eksempel, og sånn
ikke gå i mørket til et kjern midt på kvelden alene, for du kan kanskje bli dratt ned mot vannet, men det kan skje ting som gjør at du faktisk setter deg selv i fare, og det tror jeg mye av den overtroen er, ikke gå i en skog alene midt på kvelden, gå der du vil, at det egentlig bare er monsterfisert på sett og vis, ting som gjør det lettere for barn spesielt, å huske at ikke gjør dette, så kan du ikke si, hvorfor ikke det? Nei, fordi det er et monster der ute. Så jeg sa, ok, men det gir jo meningen at ikke gå ut i skogen på kvelden, men nei, det vet jeg ikke.
Det er pedagogisk for å få folk til å unngå å drukne, for eksempel, og de trodde det at...
nøkken dro mennesket ned i vannet og drukkna det, og det er mulig at noen voksne som sa det trodde, men jeg tror ikke alle trodde på det, men det var en måte å få unger til å holde seg under vannet på, for eksempel. Og voksne for så vidt også, men det er mye med bibelhistorie å overtro, så jeg tenker at noen som har gode moralske aspekter også. Ja, men her er bibelhistorie, kristenommen er en religion som er klekket ut i Midtøsten, i Midtøstens natur,
I Norge hadde vi kanskje en slags nordrøn religion som er tilpasset vår natur, vårt klima, og midtøsten religion, den er jo tilpasset folk som går rundt i beduiner og folk som lever i det ørkenlandet der, så det er noe helt annet, og det er ingen grunn til at det skal eksporteres hit, selv om det er masse bra i kristendommen, jeg er helt enig i det, masse bra i de fleste religioner, så
Så er det ingen grunn til at vi som barn, og det stilte jeg spørsmål med meg tidlig på barneskolen, hvorfor skal jeg høre på det pisse her, etter min mening? Når det finnes norske guder, norsk tro, og kristendom ble innført i Norge, og da ble det sagt at barbari ble avskaffet, men kristendom nå var jo ganske barbarisk, i perioder med korstog og forskjellig, og de var veldig hare, så ...
Mitt poeng er at parallelt med kristendommen i Norge så har det levd en folketro, eller ulike folketror, og den har kanskje presten vært redde for, for det utfordrer, om ikke det kristne paradigmet, så utfordrer oppmerksomheten mot noe som
underkastelse, altså kristendommen var jo overfor å få underkastelse med dåp, konfirmasjon og bryllup, du skal tro på et eller annet, og du skulle ikke stille noen spørsmål med det. Sånn var det også med folketroen, så folketroen var også en slags, om ikke en religion, så var det en måte å underkaste seg verden på, verdenskreften på, men hvis du ser fra, for eksempel fra en nordmannståelse, så var det mer rasjonelt at viden var et vesen, eller at furen hadde en ånd, enn at du skal tro på en eller annen
en type som gikk rundt i sandaler i ørkenen for 2000 år siden. Jeg er litt glad på at jeg fikk den samme skurren med religion da jeg var i 7-8-9 årene, og det var det praktiske rundt det, den type gudefrykten man
at det var noen der oppe som bestemte og styrte, og så fikk liksom ikke det til å stemme med naturen. Det ble en praktisk kognitiv dissonans for meg, og for veldig mange unge, jeg tror det var sånn, de fikk ikke det her til å stemme med det man lærte, og sa at du må tro, og så videre, og ha den her gudefrykten. Jeg tror en sånn religiøs opplæring ...
Det ville vært mye klokere å gjøre på et litt mer objekt, moralsk historienivå, hvor du går inn i dypere mening. For eksempel alle disse greske gudene, hva er det de representerer, hva er det de symboliserer? Kanskje ha litt mer symbolisme rundt opplæring av religion og historie enn den veldig spesifikke, den tro. Vi tror på dette. I kirken føler vi liksom
liksom fremmedgjort av å synge og be til Gud uten helt forstå hvorfor vi gjør det. Det husker jeg liksom... Jeg synes jo kirka er veldig bra, den er samlende og veldig bra på mange måter med dåp, bryllup og begravelse, men det at for eksempel at en skal se alt, eller høre alt, eller registrere alt du tenker, det er jo fullstendig galskap, det er jo storebrolet. Det er jo at en for eksempel, ja, ikke gjør det så Gud ser det. Det er helt hullete, det går jo ikke annet.
Det har jo Storebro med Orvel og kontroll og det vi ser med teknologien, er jo at Storebro ser deg og sånn er det egentlig en teknologisk varant av Gud i mange religioner for mange mennesker. Og at du kan ikke gjøre det fordi Gud ser deg, eller kan ikke tenke sånn fordi Gud kan lese tankene, det er helt tullete. Og det er jo en form for
Det er grov vrangforestilling, etter min mening. Og det er mulig at mennesket trenger vrangforestilling for å overleve. Ipsen sa det, tar du livslønn fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra det, og det er greit nok det. Men jeg synes jo at...
at norsk folketro er interessant, for den ble jo delvis feid under teppet, men den ble samlet av mye folklorer i Norge fra 1830-årene utover kjærlig, av etter hvert Asbjørnsen Moande, det var eventyr, men nå trosforskning, hva folk trodde, og det var basert på naturen, hva de hadde erfart,
Og det er ikke bare tull det de hadde erfart, for hvis du bor i nattturen, hvis du lever sånn som mennesker gjorde i 16, 23, 17, 23, 18, 23, vi kan ikke glise av det. Jo, prøv å leve som de gjorde i 16, 23, prøv å overleve på den måten. Prøv å bli 70 år, prøv å bli 60 år, prøv å få 12 unger, ja, mange døde, men det var godt gjort å overleve oppi Gråsteinsjure her i Norge. Og da måtte du ha mønstre som du har lært deg med forfedre, hvordan de overlevde, de
de mønsterne og reglene burde du følge for at du faktisk kan greie skjern over? - Mye av det var basert på fornuft, og mye var basert på tull så klart, men da er det mye mer fremmedgjørende å høre på en prest som fram til 1536-37 pratet latin på gudstjenester, og som var utdannet i Danmark, det var ikke noen universitet i Norge før 1800-tallet, så han var utdannet i Danmark, paddeflatt i Danmark, og pratet om noe som noen hadde kokt opp nede i Midtøsten for et par tusen år siden.
det er jo så langt fra Norge som det kan komme da mener jeg at norsk folklor den speiler folk og naturen på en helt annen måte men det blir ikke undervist i den jeg tok folkeminnet på blinderen i 90-årene og da lærte jeg litt om det her og gikk inn i noen arkiver og lærte hva de skrev om og jeg sier ikke at det er sannheten, men det er i hvert fall noe som
som ble hentet fra folkloren. Og det er interessant, for det her vet ikke de fleste om, og mange voksne hadde som sagt en magisk oppfatning av tilværelsen. Og det har de fortsatt, for at modern teknologi er jo magi. Det er klart den engelske visionæren og teknologen sa jo det at
ny teknologi er jo egentlig magi hvis du hadde gått til noen i 1823 og sa at du kan for eksempel fly, du kan sende mobiltelefonmeldinger, du kan prate med noen, det går jo ikke an, det er gudene som gjør, det er magi.
Så teknologien gjør at du kan overvåke også, og da har du altså teknologien blir egentlig den nye overvåkeren, altså den nye guden, både i form av at den guden kontrollerer, og at folk blir kontrollert frivillig og har et slags kjærlighetsforhold til det der. Det her er en filosofisk situasjon som jeg ikke kan ta nå, jeg er ikke i stand til å ta den heller, men skjønner du hva jeg mener? Jeg tenker litt sånn apropos dette, altså dette her med det behovet vårt for å peke på
peke på årsaker for hvorfor ting skjer. Jeg synes det er så rart, på et eller annet tidspunkt så tror vi også har domestisert naturen, vi tror vi kan styre over naturen, vi har kontroll på den, vi kan utnytte naturen. Og når naturen da svarer tilbake på en måte vi ikke forstår, eller som rammer oss på ganske grovt vis, så
har vi da behov fra tidligere at vi har brukt værguder, vi har brukt nordremotologi, vi har fått kristendommen. Vi har alltid kunnet peke på hvorfor ting skjer. Og når du er i en ateistisk sekulær verden, hvor vi faktisk ikke kan skylle på noe,
Vi vet ikke, det føles som vi er mer ekstremt, alt bare rundt skjer og kolliderer, hva er det som er gærent? Det må være oss selv da. Da har vi hele tiden behov for å peke på noe som er årsaken til at ting skjer, og det er sånn type klimadiskusjoner og sånt og noe,
Da peker vi også på oss selv. Det er behovet her. Vi peker aldri på naturen, fordi vi forstår ikke naturen helt. Vi har jo kontroll på naturen, men vi har jo egentlig ikke det. Da er det her behovet for at det hele tiden er Gud, det er de, det er dem, det er oss. Det synes jeg er litt fascinerende. Hvis du går til 1723, så tror du kanskje folk at det var en eller annen Gud som straffet oss hvis det kom en storflom som i 1789, storoffsen i 1780, holdt på å
ta knekke på Østlandet særlig, det var en stor flom, og da trodde folk at verden skulle gå under mange steder. På Østlandet for lågen gikk over bredder og mjøs, det var stor. Og det er det at du hadde en forklaring som var ofte gudene, det kunne være naturgudder eller kanskje en kristengud. Ja, for det måtte være grunnt, ikke sant? Men i tillegg så har mennesket behov for å ha skyld, vet du. For de tror at alt er vår skyld, og i dag er det vitenskapen som forklarer verden på en helt briljant måte. Vitenskapen har jo fått til ting som ingen trodde, og vitenskapen er jo i stand til omtrent alt.
Vi kan jo lage en atombombe, det er naturen som har tatt atom, og så lage en bombe av det. Atomer er jo en ganske ny oppdagelse, så vitenskapen er helt utrolig avansert blitt, og den forklarer veldig mye
Men da har vitenskapen ofte blitt en ny religion, og når vitenskapen kanskje forklarer at vi har skyld, så skal vi jo oppføre oss i en del sammenhenger. For eksempel om det såkalte klimaspørsmålet, hvor vi skal gå rundt av dårlig samvittighet, og være litt sånn som det har blitt en slags religion, hvor det er statlig religion, og du får religiøs oppførsel, og når du får religiøs oppførsel, så forsvinner fornuften, og da er det veldig vanskelig å diskutere
Men de som klarer å ha en viss snev av fornuft, da er de som er religiøse, de har blitt ikke gærne, men de har blitt smittet av religionen, og da overtar andre krefter enn fornuft. Det gjør det vanskelig, for da har du en motpoler som ikke kan møtes i en ordentlig diskusjon. Det er sånn at vitenskapet som blir i nyreligionen, så er det åpenbart sånn som med religioner, at da er det noen som kommer til å misbruke
det opprinnelige innholdet og meningen og dybde med det og utnytte det til sin fordel, da spiller vi mynt på det. Det er for eksempel under pandemien som var sånn
ble jo alt argumentert med at det var vitenskap. Skal du trosse vitenskapen? Her er forskningen, her er vitenskapen. Dette er vitenskap. Følg reglene, gjør som myndighetene sier, for det er vitenskap. Og du skal jo være ganske nesten sosialt idiot for å tørre å gå inn i det der og prøve å argumentere mot det denne parten kaller for vitenskap. For det er etablert, og hvis ikke du er med på det narrativet der, så er du på en måte en helt outsider. Så kan man glemme det. Ja, ja.
Vi lever i vitenskapens, jeg vet ikke om det er tidssale,
Ja, men tilbake til New Zealand. Skal vi ta det tilbake? Ja, det var fint fra overtro til... Men det var jo det overtroen, eller den hønsjen som vi har snakket om nå, så det her med at det er noe som foregår oss mentalt som fikk deg til å gjøre dette her til å dra til New Zealand. Jeg tror kanskje det at... Men det var jo i mitt tilfelle en slags rastløshet til å komme seg videre, for jeg hadde jo som motto på den turen å dra videre nesten hver eneste natt, eller overnatt et sted på hver sted. Jeg er natt på hver sted. Kom til New Zealand og...
På det hostelet bodde det en tysk dame som lette etter folk
Jeg hikket litt først rundt Åkland, var rundt oppe i Coromandel, hikket rundt om dager og sniffet litt på landet. Det var fint å hike der. De kjørte veldig fort, og da ble det sagt at det døde over 700 i trafikken i New Zealand i år, og det var tre millioner som bodde der kanskje. Så det var veldig mange dødsfall i trafikken. De kjørte gjerne forbi før en sving, for da så de ikke de møtende biler. Det var veldig skummelt å kjøre bil der, og det var så skummelt at jeg flere ganger syntes at det her er nesten for jævlig, altså jeg må ta tog eller buss.
Men så var det en tyst dame på hostelet som lette etter folk og kjøret sammen, og da var det oss deler på bensin. Det var hun, også en amerikaner, som drev med, og dette har jeg snakket litt om før,
Det var han som drev med dykka i huler. Han hadde emigrert fra USA, han var på permanent reisefot, og hadde alltid en pappeske. Han var fra ned i Sørstatene, og hadde veldig blå ruske, og tyske dame hadde en bil, så vi tre ble et reisegruppetto som dro sammen. Jeg hadde ikke noe mål, jeg antet noe suser rundt, og tyskerne, de var vel sammen, tror jeg. De var halv sammen, det var et reisepar, for det oppstår ofte når du reiser, det oppstår ofte...
kaller det reistekonstellasjoner, i hvert fall sånn at de purte i hvert fall. Og det var greit nok det, og da slapp jeg å ha noe med det å gjøre. Men de reiste til steder hvor det var klubber som drev med, hvor de var under jorda. Han både gikk i huler, og så drev han å dykke i huler hvor det var vann. Han var high tech, altså hulefrik. Så de hang sammen med
litt over en uke, og det var artig det, men når det er sammen et par, så ble det litt beklemt, og tyske dame, hun var ok, from Deutschland, ordnung, og jeg likte ikke det der, og han var, jeg tror han var veldig spesiell, han også, når det er sammen et par, så jeg ga blaffen og hikket rundt alene, så hikket rundt på Sørøya, og det er fint på Sørøya, men
Jeg skal ikke si jeg var ensom, men det er ikke så mye folk der, vet du. Og akkurat da ble det sagt at det var den bløteste perioden som har vært på 100 år. Det var enormt mye regn. Så da jeg satt i bilen til tyske dama, så var det helt greit, for da kunne jeg bare sitte i bilen. Men når du står og haiker, og det regner 7-6-9 timer kaldt, og dette var våren, New Zealand-våren, oktober 1989, så ble jeg egentlig lei av været, og lei av at det var...
Det var første gang jeg var der. Alle hadde vært der. Og jeg tenkte at det var som oss, hvor det krydda folk, men det var jo mer sånn som Norge, og jeg var jo grisgjent i støk. Så jeg ble med lei av å være alene på landsbyen og stå og haike i regnvær. Så jeg dro opp til Wellington, som er hovedstaden. Den ligger på Nordhøya, og tok båten og forskjellig. Og så hadde jeg en bilett som gikk til Oslo, så jeg var der en...
Jeg var der noen uker og var mer syk på å komme til Åsse for å få det her varmelivet, ikke for å bli brun, men hvis det er 12 varmegrader regn, det er ikke noe særlig å haike rundt. Jeg var lyst på varmt vær. Så jeg tok fly over til Åsse og kom til sydene, og der var det som før. Sydene var jo som før, og det var helt kong å komme tilbake til Australia. Jeg hadde ikke vært tilbake på...
fra 85. Så der følte jeg meg hjemme. Jeg følte meg hjemme på Nusiria nå, men der var det litt annen måte å reise på. Jeg oppsøkte vel egentlig, der oppsøkte jeg, det var greit å være i urbane miljøer i Australia, men det var ikke så artig å være i urbane miljøer på Nusiria hvis det var 8-10 grader, hvis du skjønner. Her er det 30 grader, så det var noe med at det var finere å komme til også, der følte jeg meg hjemme. Og dro oppover kysten, men jeg hiket ikke da.
For da tok jeg først bussen opp til Barn Bay, og det er jo noen 15 timer cirka. Var i sydene, tok bussen opp til Barn Bay, og gikk til samme sted som et backpackers...
Village Backpackers Hostel, dit gikk jeg, der hadde jeg vært fire og et halvt år før, og den samme mannen stod i resepsjonen. En sørafikaner, han sto der. Og han husker meg! Vi hadde vært mye sammen, han påstod han husker meg, så jeg var tilbake, akkurat samme miljø, med masse folk på den her Railway Puben, og det var akkurat som før, det var ikke en dritt som var forandret. Her vil jeg være, tenkte jeg.
Hvor var du sist igjen? 85. Da var det fortsatt mange som surfet, fortsatt mange som gikk på trygg. Det var fortsatt et hippiested. Det er det i dag også, men da var det hardcore hippiested. Det var ikke blitt så kommersielt. Det var cirka 5000 som bodde der, og det krydde av...
av surfere fra hele verden, eller særlig fra Kalifornia og fra Sør-Amerika, og faktisk en hel peruanske surfer var der. Og det var et miljø for surfing og for dagdriving. Jeg fikk jobb. Det er det enda, ikke sant? Jeg husker jeg var der i 2004,
8, det var jævlig fint altså og det er fortsatt fint her men i dag er det dyrt, så hvis du kjøper et hus eller en leilig til barnebeidag så koster det noen tredje som i Oslo så dyrt? kanskje ikke så dyrt, men det er i hvert fall jævlig dyrt her men det var like fint som det hadde vært før og jeg hadde det akkurat like bra som jeg hadde og var sammen med folk og tok noen haiketurer blant annet sammen med noen folk jeg møtte, det var noen en som heter Natasha husker jeg
var veldig ordentlig å ta med, og så stakk jeg opp til Nusa, og det er litt nord for Brisbane, eller langs kysten, og
Da hiket jeg. Det skjedde en del ting på den trusjen vi ikke har prate om her, men det er det samme. Jeg må stoppe opp litt nå, jeg må tenke på hva jeg kan si, men jeg fikk hiket med, jeg stod og hiket. Kan du si det som å male med bred pensel? Nei, sånn som gutter gjør når det er unge og dumme, eller lett havnet borti. Er ikke du kriminelt, liksom? Overhovedet ikke, tvertimot. Helt naturlig ting. Hahaha.
Men det skjedde, og det var helt greit. Men jeg stod og høyka en dag i Hovedgata ut av Barnum Bay, for da var det... Nå er det jo en highway som går forbi Barnum Bay, men da var det fortsatt, i 1980 var det fortsatt bare en kjøretning, det var ikke noe highway. Det var en veldig liten vei, og der stoppet en bil...
Der satt det to damer fra Melbourne inn i. Var du veldig fascinert av sånne surfedamer? Det var ikke så mange damer som surfa der. Det var ganske få. Men surfedamer, det er damer med litt ekstra bein i nesa og litt godt rent. Litt sånn som alpindamer, jeg tror. Eller damer som kjører snowboard. Det var ikke mange damer som surfa i Barham Bay. Nei.
Jeg hadde bodd, som jeg sa fem år før, så bodde jeg i et surferkollektiv hvor det var 11 gutter, eller 10 gutter og en dame. Så det var mye gutter på disse stedene her da? Det var veldig overvektet gutter som surfa, men det var få damer som surfa. Deremot traf jeg i 2011 eller 2012, så bodde jeg på et hostel i Barnum Bay for jeg har vært der ti ganger. Og da var det en dame som gjorde det rent der. Jeg var sammen med Benedikte og Ole på den turen. Så må du si at det er din kjæreste? Ja, ja. Da bodde vi på et hostel i Barnum Bay, og der...
Var det en dame som gjorde det rent, som så veldig norsk ut? Og jeg kom i prat med hun. Hun jobbet jævla fort, og hun var halvt norsk. Og hun var surfer fra Perth, som hadde flyttet til Østkisten. Hun var surfer. Og så litt norsk ut? Nei, det var det. Men norske damer er ofte ganske...
Det var noe med hele skrotten som så norsk ut. Eller hele fysiognomien. Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Hun var gift med en snekker, og nå fikk hun en unge litt senere, for hun var gravid da. Det så du jo. Men hun var altså surfer fra Perth, som hadde flyttet til Østrysten for å surfe. Hun var australisk mester i surfing for damer. Men det var ikke noen særlig damer som surfet. Surfmiljøet var egentlig preget av menn. Jeg så ikke hun surfe, jeg så bare jobbe på det hostelet.
Så det var en mannlig eller guttesurferkultur. Men det er mer damer som surfer nå, tror jeg. Det her var 80-tallet, vet du. Og flere damer som er gode nå. Men det hang mange damer rundt surferne. Damene sverma fra surferne, og surferne var veldig populære hos damene. Men uansett, jeg fikk hike i det krysset der, så fikk jeg hike med to damer fra Melbourne, som skulle oppover. De hadde bare kjørt til bil, og de hadde sagt om jobba sine, og kjørte rundt i Australia.
De kjørte blant annet bort til Nimbien, hvor jeg hadde vært før. Det er en hippieby. De trodde jeg hadde vært der før og dro dit. De kjørte og... Jeg har jo skrivet en bok om dette som heter "Sum, Sub, Down, Under". Den er ikke utgitt. Men vi kjørte og... - Hva kommer da? - Etasjørene. - Hvorfor vil du ikke gjøre det? - Etasjørene, for jeg må skrive en fritt. Hvis jeg skriver en fritt, vil jeg ikke henge ut folk.
og ikke henge med meg selv heller. Men var det ikke så ille? Nei, men det er ikke så ille. En glad historie liksom? Nei, men jeg skrev dagbok og jeg sensurerte meg selv. Det er ikke alt du vil gjøre som skal komme i bokform, eller ikke på podcast, men vi kjørte opp til Nusa. Dette var en veldig trivelig kjøretur, og de ville ha med mer. Ja, så jeg kanskje det, men jeg var ikke så interessert i å være med de. De ene var litt kjedelige, andre var interessant.
Hun som var pen, hun som var kjedelig, hun som var interessant, hun var ikke så pen. Men jeg kom til Nusselt, da var det noe som heter Melbourne's Cup, som er et årlig galoppløp i Australia.
Den kvelden hadde alle på hostelet satt og så på det, og de drakk seg fulle, for det var fest, Melbourne's Cup i Australia. Stort travelopp, og jeg så på det også, og jeg hadde sett det i Barnum Bay før, og jeg så det i Nusa på hostelet. Alle drakk seg fulle, og neste morgen våknet jeg. Jeg hadde ikke betalt, vi kom ganske sent til hostelet, så jeg hadde ikke betalt, så jeg stakka. Nå stikker jeg.
Jeg gikk altså uten å si noe, så tok jeg bare sekken og dro derifra, tilbake til Barnabæ. For jeg orket ikke å være på en USA. Hiket og snakket for en ubetalt regning, ikke noe stor forbrytelse, det kostet kanskje 6-7 dollar, det var kanskje 30 kroner. Men jeg har jo snakket om det før, men da fikk jeg altså hike med en bil,
Jeg måtte sitte bakpå, ikke på lasteplanen, for det var fullt av rør. Det satt to karer i den bilen, men det var en kasse mellom planen og føresettet, og jeg kunne sitte utendørs i bilen. For de stoppet, og så pekte den bakpå, du kan sitte på kassa, ikke på planen, for der var det rør som rista, og ikke i føresettet, for der satt det to karer, der var det fullt.
Jeg satt altså på en kasse utendørs i ti mil med ryggsekk og satt på kne eller huk, og biler pekte. Det var veldig spesielt. Jeg ble solbrent, husker jeg, for det var så jævla varmt den dagen. Og jeg kunne ikke... Hoppe av fart heller. Jeg kunne ikke hoppe av fart, og jeg banket litt for å gjøre signalen, men de spurte først.
for de stoppet, likevel som de stoppet på en bestillingsstasjon, så spurte de, er det greit å sitte her? Ja, det går bra, det er ikke noe problem, og det var greit, for jeg satt jo
i ly fra vinden. Jeg hadde ikke vind i trynet. Du kan tenke deg at du har en lastebil med et stort førerkjøt, så er det en kasse bak der, og så er det et plan bak der igjen. Det var veldig lunt og fint å sitte der. Men det kom en bil på siden og så at det satt en gærning med ryggsekk, en nordmann med flaggrende hår og ryggsekk, så det var veldig spesielt. For de som pekte og gjorde det, hvis du skjønner, du tenker at dette er galskap.
Men det var cirka ti mil satte jeg på der og kom etter hvert ned til Barn Bay og var tilbake på hostel og levde det livet som var i Barn Bay og hadde det helt herlig der. Det var bare kongen min, for jeg hadde ikke noe behov for å reise, jeg hadde ikke noe behov for å haike rundt, jeg ville bare være sammen med ungdommene fra resten av verden og løpe om morgenen og være på Relve Puben om kvelden. Jeg skrev jo dagbok, og jeg husker jeg bodde på noe som het Ars Factory Lodge,
som er et hostel innenfor og der traff jeg blant annet en engelsk mann
som var fra Manchester. Det her var 1989, han forklarte hvordan det var i Manchester. Det folk gjorde sånn var at de jobbet, så drakk de øl eller røyka pott
"There's nothing else to do" sa han. "I get home, I get some good smoke" og han sa "I follow city, I hate the fucking United" Han er Duncan, han hater United og digger City. Han var like blek eller veldig blek og han var en artig kare, han hanget sammen med. Så det var et vanlig miljø og det var konserter på Art Factory Lodge. Senere vet jeg at The Wailers spilte der, sønnen til Bob Marley spilte der, Siggy Marley. Eller jeg tror Siggy Marley var der og The Wailers band til Bob Marley.
Det var bare å leve det livet, og så dro jeg ned til Sydney. Der traff jeg mye folk og bare så gamle steder. Jeg var på Icatumba, Blue Mountain, så hadde jeg egentlig en trip down Nostradale Lane, for jeg skulle se de stedene jeg så før. Jeg var ung, men jeg begynte allerede da å mimre over turen jeg hadde hatt før, og så at noe var likt og noe var forandret. Dro ned til Melbourne,
Og så traff jeg blant annet en New Zealander som påstod at han var kjent i de gutta i Crowded House, som er en gruppe som hadde en hit som heter Don't Dream It's Over. Den mener jeg var en verdenshit på den tiden her, litt før. Har du hørt den sangen? Don't Dream It's Over. Neil Finn, tror jeg, eller hva vokalisten heter, og de mener jeg er fra New Zealand. Han sa hvertfall at han kjente de, og det var tøft, synes jeg, at han kjente de, men uansett, han hadde en japansk kæreste, og hun var 1,78 m.
- Hun hadde en bror som var 1,86. Hun drakk øl og ble rød over hele kroppen. Det har jeg snakket om før, men jeg var sammen med noen sånne folk. Det var en litt annerledes tur enn jeg hadde vært på før, men det var ikke så mye hiking. Jeg hadde noen hiketur fra Barham Bay, men det var ikke den lange hiketuren, for jeg hadde vært altså, fire år før hiket jeg fra Sydney ned til Adelaide og opp til Darwin. Da holdt jeg mer ro rundt Sydney og var i Sydney og Melbourne, de områdene her.
og var mer i ro, og bare nødt å være i Australien. Jeg digget å være der, og det er jeg fortsatt. Hvis jeg drar til, så er jeg med for å være der. Jeg liker å være i Danundre, og det var morsomt å bare være der. Det går igjen det her fra sesong 1. Vi snakket mye om Australien og Barnaby da også. Dette var sluttpunktet på reisen også. Jeg hadde jo biljett...
hjem, og da ville jeg ikke stoppe i Asa, så biletten min gikk til jo, jo, jo, det er sant jeg hadde faktisk bilett tilbake om USA det hadde jeg, for det er en del artig historie, for jeg hadde via Hawaii så jeg kom til Hawaii og da begynte det å nærme seg jul 1989, og da var det noe som heter Hawaiian Air som var flykseskapet og da husker jeg det sto noen norske damer bak i køen
De var flere hvertid jævlig fine, og de hadde hatt seg og snakket om noen erotiske eventyr de hadde hatt på Hawaii. Og snakket på norsk, og det var fra Oslo Vest, eller Bærum som jeg tolka dialekten eller sosiolekten. De pratet, og jeg fikk ganske nøye utleggning om hva som hadde skjedd. Og så spørte jeg, Mjølokka, på norsk. Og da ble begge rødma. Det var i 1989 i desember, og
Halvvei ned, de hadde overbukka. For mange som skulle hjem til jul, de hadde overbukka. Og da fikk ikke jeg plass på flyet. For jeg hadde bestilt ganske sent, og da kom jeg sent i køen, og så var det overbukka. Jeg ble spurt, er det greit om du overnatter? Mot at vi betaler litt penger, og så får du et gratis hotell. Det var helt greit til å se. Det var fem stykker som fikk det tilbudet, meg og en som heter Albert Molina.
Og så er det en dame som heter Betty Williams, og så to til som jeg ikke visste navnet på. Men Albert Molina, han var meksikaner, og Betty Williams var en dame på 54 år som var fraskilt og hadde hus i England, Australia, Ireland, og hadde fire hus som var fraskilt. Hvorfor 300 millioner sa, og var fraskilt for å være gift med en oldekar som snakket med en yngre dame. Så vi fikk en biljett fra Hawaii til Los Angeles, men da måtte vi overnatte først.
Albert Overnatt fikk en rom, og jeg fikk dobbelt rom med dama. Det var spesielt, hun trodde at det ligger på rommet en dame på 54 år, jeg var 24 år. Og det var gulv til gulv, så hun ville ha meg i senga, jeg ville ikke, så jeg lå på gulvet. Så hun var interessert, hun altså? Jeg tror det, men jeg lå på gulvet, og så sa jeg at jeg må sove her, og tok, du vet jeg er ikke dyne på avvei, det er jo bare tepper, så jeg tok de her og sov på gulvet.
Hun var der, og jeg sendte faktisk et par våtter senere, for hun hadde sett bildet av særbevåttere, og det synes jeg var særlig fint. Pre-internet, men hun hadde sett bildet av særbevåttere. Så jeg sendte et par særbevåttere. Hun heter, mener jeg, Betty Williams, som bodde nede i Austin. Eller Houston, bodde i Houston, og
var fraskilt, hadde tre unger, var fraskilt fra en rik mann som hadde finnet seg en yngre dame, og han hadde en egen skyskraper hvor han landet, han pendlet til og fra jobben, sa hun, bodde på en farm, ranch, og så hadde han en egen landingspass på toppen av sin egen skyskraper, sa hun. Hun hadde fått 300 millioner da i 1905-1906, og det hun gjorde var å reise rundt i verden og bo, hadde hus med seg i Australia, England, Irland,
og USA. 300 millioner dollar. 300 millioner dollar? Ja, det var vel... Da var det 1,6 milliarder. Satan. Og det var...
Om det var halve formen hun hadde fått regissmiss, så hun sa at jeg har ikke gifta meg rikt, jeg har skilt meg rikt. Rikt, sa hun. Hun tilhørte en helt merkelig menneskelyp som jeg aldri hadde møtt, og ikke har møtt noe særlig senere. De som reiser rundt i verden er steinerike, og reiste bare rundt. Hadde ikke noe annet å gjøre, reiste rundt, og hadde ikke jobbet, for hun hadde trøkt ut tre unger, og vært husmor, og sikkert hatt tjener eller operer, så hun hadde ikke jobbet, hadde utdannet seg veldig klok dama, så artig å snakke med.
men levde bare på formuen og hadde et fint liv og synes det var helt greit. Jeg minner meg om det. Jeg vet ikke om du ser noen tv-serier og sånt. Jeg roder ikke. Nei, det rent jeg med. Det er jo for de som har lyst til å... Det er med anbefaling til tv-serier. Det heter White Lotus. Der er det en karakter som du beskriver der nå. En rik dame som bare reiser rundt litt sånn rotløs
og bare bor på luksushoteller og bare lever, drikker, fester og prøver å finne lykken. Jeg husker at jeg la merke til at dame er i Syden, for vi fløy fra Syden ut til Hawaii via en mellomlanding, og jeg har merket dame på flypasset i Syden, for vi var så jævlig brun. Og så så jeg veldig bra trent ut. Det var ikke så ofte du så bra trente damer på 54 år i 1989. Så respektet er sånt da. Så hun var veldig bra trent og hadde en framtoning som tydde på mye penger hvis du er så rik.
så ser det ofte litt spesiell ut. Og hun hadde en framtoning som, jeg vet ikke hva vi skal sammenligne med, men i dag har det gått en serie som heter Holvudfruer. Jeg har hørt at det har gått en serie med svenske Holvudfruer, jeg har ikke sett det, men hun lignet på den typen, og den typen fanns jo ikke i Norge på den tiden, og det har vært en dame som også flakket rundt i verden
Vi var og pratet ganske lenge på rommet, og hun var interessert i å høre om Norge, og jeg var interessert i å høre om det livet hun levde, som var helt science fiction. Det virker ganske kjedelig, men hun synes det var overleit å ha et hus i fire land, og hadde sikkert fått noen til å investere i penger i et fond, som ynglet, så det kom inn penger utover.
Uten at du gjorde noe annet enn å bare gå i banken av og til. Jo eldre man blir, jo mer skjønner man at det er
å leve på en sånn sum, sånn under en pengesmål, det er liksom det drømmen når du er ung, jeg tenker det bare er bekymringsløst, økonomisk uavhengig, men det er liksom at du har akkurat de samme problemene, selv om du har 300 000 kroner på konto, eller 30 millioner dollar, altså du leter etter de samme tingene. Hun virket fornøyd, men samtidig litt frustrert, for hun virket som om hun hadde ikke noen partner, og var litt bitter over skilspisen, enda virket det som, og hun hadde de samme problemer som andre, men
Jeg tenkte ikke at jeg ville vært det eneste stedet og ha så mye penger, men det var helt urikelig å møte en person som reiste rundt på den måten og som hadde det livet. Jeg visste ikke om det fantes sånne mennesker. Jeg synes alltid det er tiltrekkende attraktivt med spesielt kvinner over 40, 45, 50, som tar vare på seg selv, som ikke lar ting forfalle. Det synes jeg er helt fenomenalt. Det er sånn at det er...
alle i 20- og 30-årene, gutter og jenter, får jo veldig mye gratis av naturen og å være ung, med mindre du virkelig bare forfaller. Men det er sånn 40-50-åring som tar vare på seg selv og holder seg bra, det synes jeg er dritkult. Jeg er enig i det, og hun hadde nok hatt noen plastisk rød, for det så sånn ut på ansiktet i hvert fall, at det hadde vært noen plastisk rød. Og det er tidlig plastisk rød, vi snakker om 1980. Det er ikke så veien å... Nei, og det kunne du se på ansiktet, og det...
Det er et minus, for du så på ansiktet at det var noe strammet opp litt her og der,
Det var heller ikke vanlig i Norge da, tror jeg, i 1980, at jeg visste jo ikke om noe annet enn, jeg visste jo ikke at folk drev med det, jeg visste at jeg hadde hørt om det, men det var ganske, det var sånn du hørte om i at Linda Evans i dynastiet, hun tok silikon i kina for å få høy kinnbein, men hun pratet litt om den beautybransjen og hvordan damer med mye penger i USA, i hennes miljø, brukte penger på
og stramme opp kroppen, og det tror jeg ikke var så vanlig i Norge på den tiden. Jeg tipper det er veldig, veldig, veldig normalisert nå med botox og oppstramming, sånn at du nesten faktisk ikke kan se det engang. Det kommer fra USA det meste, og vi vet at Gloria Vanderbilt, som var gift med Vanderbilt i en rikshus, tror jeg hadde
enten silikonpuper eller falske puper allerede på 20-tallet. Det er gammelt, og de begynner med at de riker, og så blir de vanligere. Og det er jo forståelig at mange vil ha inngrep. Det er litt forskjellige typer inngrep, men hun hadde et eller annet med ansikt sitt. Hun kunne se på huden rundt øya, og virke ganske stiv i ansiktet. Ja, ikke sant. Så hvor er vi løpet nå? Skal vi begynne å... Må vi rappe opp reisen her? Ja, jeg kommer hjem, og da...
Jeg var på Hawaii, så kom jeg til Los Angeles, så kom jeg hjem, men da kom ikke bagasjen hjem. Så jeg hadde sjekket inn bagasjen, noe jeg aldri har prøvd å gjøre med, og da kom bagasjen en uke senere til Brummedalen med toget. Jeg hadde noen bagasjer på fly, men hovedsekken, jeg hadde en sekk med ting jeg hadde kjøpt, det kom også på fly, men det var en fin tur, og det var like for jul 1989. Ja.
Da var det noe å gå på ski og nyte liv i Norge, og fortsette å studere. Så jeg fortsatte å studere, begynte å studere i januar 1990. Så neste tur da, det er jo litt samme type klima og samme type retning vestover til Karibien. Karibien er en sted jeg aldri har vært. Jeg hadde tenkt å dra til Samarika lenge før, men jeg kom aldri med dit. Jeg hadde som sagt tenkt å dra til Cuba i 1980,
Men jeg rakk ikke toget, så det gikk til helvete, for jeg skulle kjøpe en biljett som jeg ikke fikk kjøpt. Og så tenkte jeg til Somalika, men det gjorde jeg ikke. Men planen var da til Kariben i 1990. 1990. Og da var du, ja, vi tar det neste episode, tenker jeg.