Se hvis jeg gjør slik. Så har vi da én bok igjen. Det er den på toppen der. Brødrene Kvalheim. Ja. Før vi kaster oss over godsaken, skal jeg bare ta plukken ned fra hyllet her. Skal vi summere opp hvordan synes du det har gått så langt? 23 episoder, 23 bøker.
Nå er vi på den 24. Noen refleksjoner? Jeg synes det har gått bra. Jeg har ikke kikket i bøkene eneste gang. Det var hele poenget at jeg skulle ikke bruke bøkene som jokkslapp. Jeg skulle prate fritt etter ukommelsen om bøkene. Det synes jeg er artig. Hvis en sitter og leser et bok, det går jo ikke an, men hvis en sitter og prater om bøker etter ukommelsen, eller etter hva en husker med arbeid, så er det morsommere. For da er det en litt annen versjon av det som står i boka, hvis du skjønner.
Å prate rundt en bok er noe annet enn å lese en bok. Både for forfatteren og den som leser. Eller eventuelt hører på det. En ting jeg er litt spent på, ikke sikkert du er spent på det, eller du som hører på det, jeg er i hvert fall ikke spent på det, men det er en ting jeg lurer på, om podcaster konverterer til mer boksalg for forfattere, eller om det gir mer business, uansett om podcast er en god introduksjon for å selge mer. Jeg lurer jo på ...
Det gikk litt opp for meg i litt lys når vi bare nevnte Magnus-boka di, og du solgte over 300 bøker via mail og posten, og var postere selv. Det er en sånn konverteringsgreie der som jeg tenker, det er en synergi der som er ganske sterk, tror jeg altså.
Helt sikkert. Som jeg er veldig spent på å se om du får noe økning i volymet på boksalget etter denne 24 timen. Jeg synes det er morsomt å dokumentere bøker i en podcast, for det ligger jo der. Og det er ikke alle som gidder å lese, det er ikke alle som har tid til å lese, men noen vil det, ja.
og noen vil høre, så da kan folk velge selv. For det er artig å ha tilgang på bøker, jeg vil si lydbøker er en ting, men når du snakker om en bok, så får du et annet inntrykk av boka, og hvis du får det fra den som har skrivet boka, så får du et annet inntrykk hvis du hører på en lydbok
Som en annen leser, så jeg synes jo formatet er interessant uansett det. Umulig å si hva det fører til, men det fører alltid til mer enn jeg tror. Jeg har tenkt på en ting du sa, og det er at det er veldig mye lettere å høre på enn å lese. At lese er ganske krevende, og det er
Jeg er jo helt enig, og det tenker jeg kanskje er podcastens fortinn, også lydeboken virker som om det kommer mer og mer nå. At det er den der både at folk sliter med å komme inn med en 800-siders bok, for de har ikke tida til det, men å lytte til de små etapper er mye mer innbydende da.
Ja, også fordelen med å lese er jo at det er krevende konsentrasjonskrevende, så du må jo konsentrere på en måte som mange ofte ikke gjør i det moderne samfunnet. Så det er veldig bra å lese, fordi du må begrave deg i boka da. Men det er mange som ikke finner tid eller ro til å gjøre det. Så med podcaster kan du jo surfe rundt i byen. Jeg var ute og løp i går, og da
Det er mange folk jeg ser som løper som enten hører på musikk eller podcaster. Det kan brukes i arbeid, så det er jo helt genialt. Så vi må sende en liten hilsen til alle dere som jogger, løper, trener og hører på den 24. timen av, nei, 23. timen blir det da. Det er den 24. er det ikke det? Det blir ikke 24 timer akkurat når vi runder. Det blir den 23. timen. 23. timen av de 24 totalt. 24. boka.
Ja, 24. boka, den 23. timen. Blir ikke 24. boka? Gjør det da? Vi har jo 0. time også da. Ja, men det er ikke her nå. Ja, sånn da. Jeg blir sagt at den 0. timen er den første. For det går jo frem til den første, vi skjønner. Ja, den 0. timen blir nummer 1, så 23. timen blir den 24. boka.
Ikke sant? Ikke det riktige? Så det var det jeg sette til dere som er ute og trener nå. Vi skal jo snakke om, dette er en bok, To brødre.
som jeg ikke kjenner særlig til, og ikke en bok jeg har fått bladden å gjennom, men en veldig bra liten rød sirkel, nesten en klistremerke, en fake klistremerke på forsiden av kobberet her. Boka heter Brødrene Kvalheim, to løpeliv, og så er det da Gjert Ingebrigtsen som har et sitat her i en rød sirkel som ser ut som en liten klistremerke på boka her, som står «Nesten like gode som gutta mine».
Det er en blurb det der. En blurb er en uttalelse på et bokomslag, uttalelse fra en person eller en kjent person, som andre kanskje da tillegger ekstra stor vekt. Det er en blurb. Og blurbe det er at du lager sånn, jeg har gjort sånn selv. Jeg har blurba noen sånne bøker. Og da kan leseren da få en uttalelse som gjør at dette viser at det er kvalitet, eller
Jeg skal like så mye si det da. Hvordan funker det at Gjert har lest boka og sagt noe eller skrevet noe? Jeg spurte tilbake til Blureby, han sa ja. Ok, han sa ja. Kjenner du han godt, eller? Nei, men jeg snakker med han litt av og til og følger med nøye. Har han lest noe av deg? Jeg tror han har lest noe av meg. Han bor i Sandnes, jeg bor i Oslo, men jeg følger med hva de gutta driver med. Du følger med på det? Ja.
Jeg følger med i friheten, jeg synes det er moro. De er gode alle tre, han var Jakob ekstra god, men jeg er skikkelig imponert over brødene Ingebrigtsen. Grunnen til at jeg skrev boka der er at Kvalheim-guttene var da Datias, da jeg vokste opp var det Datias-Ingebrigtsen-brød, de var jo bare to, ikke tre, men de var jo veldig gode på det beste, de vant ikke noe stort, men de har en veldig interessant historie som jeg hadde lyst til å dekke for at
De er Oslo-gutter, og de representerer en type som kom opp i friheten ikke etter krigen. Det er også historien om Norge i etterkrigsdagen. Bøkene mine er jo ikke sportsbøker, det handler om kulturhistorien og mye rundt, hvis du skjønner. De er født på 50-tallet. Arne er født i 45 i april, og Knut er født i 1950 akkurat.
Så, hva var, skal vi begynne med det, opphavet, ideen, utgangspunktet for boka, hvor og når fikk du ideen, og når skjønte du at det ble bok? Altså, som guttung, så bodde mestungerforeldrene mine på Høybrotten og på Flan. Vi kjørte bil mellom Høybrotten og Flan,
Det var Kallbakken, og da sa mutteren, der vokste brødende kvaler opp, for det var noe som heter stjerneblokkene, som lå over Groerustasjon. Der hørte vi at Arne og Knut kvaler vokste opp, og da var de veldig gode, like kjent som Ingebrigtsen brødre er i dag. De var jo kjendiser på 70-tallet som indisutøver. Jeg var på noen frihetstender hvor jeg så de løpe, og de var gode, og jeg har gått og tenkt på i mange år, for jeg skrev boka «Løping i en verdenshistorie», og da snakket jeg med begge to, Arne og Knut, i 2007,
og hørte hvor mye de kunne, tenkte her må jeg lage en bok av den epoken de representerer da fra 50-tallet og fram mot 1980-tallet det er også det at jeg blir skrivet en bok for Knut, han sa det, det er ikke noe skrive bok om oss, han eller meg, så han for at han mente at han ikke hadde vært god nok han hadde 27-41 på 10.000 1978 ved siden av kjæring og unger og full jobb, så han var veldig god Arne han var veldig god på 15.000 særlig, men nå på 5.000 og 10.000 og 3.000 men
Men så målet mitt var å skrive en bok om epoken, altså etterkrigs-Norge og Oslo-historie, for det finnes så mye bygdehistorie. Jeg har skrevet mye bygdehistorie selv. Her er vi mer folk som er i ... Men likevel, de vokste opp da Arne er født på Hønefoss. Faren Kasper jobber ved jernbanen NSP. Mora er Augusta Bernardine.
Hun var fra Hamar. Hun ble forevriget i 107 år. Hun vandret i fjor i den alderen av 107 år. Oslo stedstid innbygger. Hun var fra Hamar og flyttet til byen. De møtte Kasper og de gifta seg og fikk ta de her to sønna.
De flyttet tilbake til Oslo og bodde ved faget vår. Kasper var en løper, han var god løper på 30-tallet. Han hadde en landskap i fritidighet og var blant de bedre i landet. Så faren Kasper, Bergenseren, som var utdannet konditor eller baker, han var da en grunn til at de begynte med fritidighet. Bergenser er også i Oslo. Ja, han er vel også jobbet i NSB. Jeg fant et bilde her tilfeldigvis nå, så jeg kan ikke noe.
Veldig fint bilde, du ser hvor stolt den er, ser du det? Yrkestolthet. Og fikk du jobb i NSB, så jobbet du der for livet. Jeg har selv hatt slektinger som har jobbet i NSB. Og han var da løper, og de gutta der var jo ikke noe talent til å løpe.
For da var det sånn at gutter skulle løpe 60 meter etter krigen. Og Arne var nok så treg, men Knut var enda tregere på 60 meter. Hva betyr det at man ikke har talent for løping? Nei, de var ikke raske da. For å løpe fort på 60 meter så må du ha sannsynligvis en god del raske muskelfibre. Det er veldig vanskelig å trene seg opp til å bli rask på 600 meter hvis du er...
Hvis du er treg, da. Ta Erling Jevner, skiløperen. Han er jo ganske treg, og det ser du når han går på ski, men han er veldig sei og veldig god på ski allikevel. Og han hadde jo raske muskelfibre og var rask til å løpe. Så de ble slått i oppveksten, men de flyttet opp til stjerneblokken, for da var det sånn at NSB hadde egne leiligheter for de ansatte, og der bodde familien Kvalheim, da. På Grorud, der. Så de var en del av det. Og alle som bodde der jobbet på jernbanen. Alle
Alle som bodde i Stjernblokken, de hadde foreldre som jobbet i NSB. Det var et sånt samfunn rett ved jernbanen av NSB-ansatte. Og det var ganske billig å kjøpe leirer etter her. Så de fikk altså fordeler fordi de var ansatte her, faren var ansatt her. Da var det en stor løper i Norge som het Audun Boysen.
Han var en av verdens beste på 50-tallet. Han hadde 1,45,9 på 800 meter. Han var satt i 1955 på Biskelett. Roger Måns fra Belgia løp på 1,45,7. Og Boysen, han var fra Rissa. Han var født i Troms, men bjarke i Troms. Beflyttet til Rissa, vokst opp der, flyttet til Oslo. Studerte psykologi og var verdens beste 800-meter-løper i 19...
I sesongen 1950 løp han på 1.48.7, og da var han verdens beste tip på 800 meter, Boysen. Bjørkøy? Han var født på Bjørkøy, der hvor Tore Hunne er født. Ja, Tore Hunne, det var det jeg skulle si. Også flyttet han til Rissa, faren var lege i Rissa. Men Boysen flyttet til Ski da, etter krigen flyttet han til Ski, og Boysen bodde i Oslo. Så Boysen var det store helten, og han var med noe som heter Torshov, en klubb, og så var det med Kjalve.
Så lille Arne gikk på Bislett sammen med faren sin, Kasper, og så da Boysen løpe. Og i OL i 1956 var Boysen med og tok medalje på 8-rommet, så han var altså en stjerne, og Norge hadde en god del løpere. Interessen ble sikkert vekket og sterkere, for Bislett er en bane som har masse sånne mytiske store stevner med masse tilskure, og der var lille Arne i oppveksten.
Gikk på ski og hoppet på ski og drev med fridrett. Han har jeg aldri snakket med, men jeg snakket med en som heter Ernst Larsen. Han var mye i Oslo og trente. Han var i Veggetaraner og var i Melbourne. Han tok medalje på 3009. Norge hadde noe verdigst trent i fridrett.
De neste gode etter det var Brødner Kvalheim. Arne Først, for da han ble 17 år, så ble han litt 16-17 år, så ble han mer voksen i kroppen og begynte å løpe lenger, og da ble han plutselig god, altså. Han ble veldig, veldig god, Arne Kvalheim. Og de forteller om 1960, da var det første gang, altså i Norge så ble TV-en, det var jo prøvesendinger i TV på 50-tallet, og 1960 i august, så ble det frislepp av TV i Norge, da var det faste TV-sendinger,
Og i august 1960 så satt det jo så på, det var i august, det begynte, og da ble OL i Roma. Da satt det jo så på TV-en fra OL, det var første direkte sendte OL på TV om sommeren, det var Roma i 1960-tiden.
Det var en sending i 1960, ikke så fra USA, men 1960 fra Roma. Så TV og media spiller inn her. Var det første gang du hørte om brødrene Kalle og Emma? Nei, jeg var liten gutt. De var like kjent da jeg var liten gutt som Ingebrigtsen er i dag. I og med at fatteren var fra Høybrotten. Det finnes et bilde i fotoalbumet til far, hvor du ser at de marsjerer. Det er en innmarsj på en fuglesetbana.
Fatteren gikk både på Furuset og Høybrotten, og der ser du bilder av Arne Kvalheim som spiller trommer. Og så fatteren bærer en fane. Jeg visste om de kare var bestefar, de har fortalt mye om Brønne Kvalheim. De var legender da jeg vokste opp. De hadde sånn tøff bart, som du ser, de ser ut som hallike nesten.
På 70-tallet, de var sånne tøffe typer, og Arne ble jo kalt leppa fra Groru, for han var litt sånn stivkjeftet, kunne snakke høyt og sa mye, og du vet at Torbjørn Bernsen er også kalt leppa fra Groru, men det var jo Arne Kvaring som var den opprinnelige leppa fra Groru, for han meldte seg i Kjalve da,
fra Høyebrotten til Salve, og da ble han kalt Cassius for det eneste som heter Muhammad Ali. Han heter egentlig Cassius Clay, og han vant i år 1960, og så ble han senere muslim,
Men han var ganske stor i kjeften da. Han ble kalt Cassius, og Arne Kvalian ble kalt Cassius i Miljøet Kjalve. Og han leppa fra Louisville, ble han kalt han Muhammad Ali. Så var det leppa fra Groro da. Så det var litt sånn ordspill etter Muhammad Ali. Han het jo Muhammad Ali senere, for han het jo Cassius Clay, før han ble muslim. Arne, han fikk stibend til USA, og dro over der i USA.
dro over der da i 66 men det som er interessant med Knut er at Knut hadde jo da de fikk beskjed av legene om at Knut hadde bilhjertet født 1950 i juni og en lege som heter Dr. London som var huslegen oppi der
Dr. London, han sa til Knut, kan ikke drive idrett. Han har bilid på hjertet. Har bilid på hjertet. Hva for noe? Bilyd. Det var farlig, for det var kanskje noen ekstra slag av og til. Og hvis du hadde bilid på hjertet, så fikk du ikke legekort. For å drive idrett måtte du ha legekort. Og Knut da hadde bilid på hjertet, så da han skulle spille fotball noen år senere, så hadde ikke han en legekort da, for han hadde bilid på hjertet og måtte gå til kontroll hvert eneste år. Og han...
Han var god til å spille fotball, så han var med på laget under navnet til en annen, for det var en annen som hadde det eget legekortet. Da det stod referat av Knut i avisa, så trodde han at det var en annen, for han hadde et feil legekort som gikk i alt seg selv. Da var han 12 år, så han fikk aldri noe problem med det senere som løper.
Der ser du masse fine bilder. Der ser du Ron Clark for eksempel, en australer som satt verdenskod på Bislett i 1965, som var mye på Bislett. Ron Clark, 2739-1965 på T-tusen, og det var jo da overleggende verdenskod. Og det som er morsomt på det her er at
Du ser da stilen her, det er grusbane, det var kunststofftekket på Bislett først i 1971, hvis du ser på forsiden på omslaget der, så ser du hvordan det var da, at det er sånn oppharvet bane, sånn var det å løpe på grus, men hvis det var bra grus, så var det veldig bra, så det kunne være gode grusforhold over altså.
Men Knut, han var ikke noe talent i det hele tatt, til synlatene, og han var litt sånn der lang og kalvete, han ble 90 cirka, litt over det. Så han var en sånn type som ingen trodde, eller få trodde skulle bli gode. God, men han ble god altså. Arne var en veldig elegant, langbein type, med sånn elegant løper. Knut er elegant han også, men han måtte vokse seg til å bli god, så ble han veldig god, og da ble de altså blant de beste juniorer i verden ganske kjapt.
Vi snakket jo om sånne trenings, Oddvar Brå, sånne treningsmaskiner og sånt her. Hvordan var de her også revolutionerte de noe sånn nasjonalt med tanke på treningsmengde og metode og sånn, eller? Arne dro til USA i 1966 og fikk stipend på noe som heter et universitet i Eugene, som er i Oregon. Der har jeg selv vært, og der er det VM i frihet neste år. Det skal egentlig ha vært i år, men det er utsatt på OL. Eugene hadde da veldig bra treninger som et billboverman, og dritt dro Arne over høsten 1966, og
Han begynte å trene to økter om dagen, etter hvert stort ned. Så det var nok flere som hadde trent to økter om dagen i Norge, men hvis du fikk stipendiet i USA, eller Amerika som vi sa, så var det stort å komme til Amerika. Fikk du sånne college-genser der du stod Oregon på. Så han dro ut av mange av de beste løpene og bodde bort i Amerika. Så de fikk da impulser fra han der godeste bovermann. I Kjalves hadde Arne en trener som het Arne Nytrød.
som da var en veldig flink trener fra Serbu. Han hadde veldig bra hjelp i Arne Nytro, og veldig bra miljø i Kjalve, for boka handler om klubbmiljøet i Kjalve. En av følgere, for eksempel politikeren, han var jo norsk junimester på 15 meter, og han stod i Kjalve. Oi, var han det? Ja, han var en veldig god løper, og han ga seg ganske snart, men han var en veldig god løper, og Arne, han...
Jeg var jo kamerat med han, så kjaldet han det veldig bra miljøet. Da møttes de i Oslo, så trente de i Frognerparket blant annet. Løp mye hardintervall og sånn. Så frihet var ikke noe stor idrett, men det var stor idrett da. Det var en folkidrett, men de som løp, de drev med idrett. Det var ikke noen jogger ute i 1960, veldig få. Det var noen få som jogget, men Arne sa det at på 60-tallet, hvis han så en kar som løp, så visste han hvem det var. Han kjente den da. For det var ikke så mange som løp
De som drev aktiv frihet, det var jo frihet og litt orientering. Nå snakker vi om det, når vi hadde den løpeboka de oppe her for noen timer tilbake. Nå snakker vi om det da, når jogging oppstod. Ja, vi snakker om det. Arne bodde jo i Eugene, og der hadde Bill Bowerman vært på New Zealand hos kameraten sin, Arthur Lydjard.
i en juleferie der, og så kom han tilbake til USA. Så tok han seg igjennom jogging til julen sin og startet joggeklasser, og Arne var med på det. Han var med og trente folk, motionister, og fikk litt betalt for det. Da er vi i slutten av 60-årene, 28-60 der, og da var det en bok som han ga ut som et jogging han ba om meg,
Og Eugene var et slags senter for løping. For der kom noen kar som het Steve Prefontaine, som var født i 1951. Han ble til hvert en legendarisk løper, som var fra et sted som heter Coos Bay. Han døde tragisk i 1975, men han kjørte seg her. Han hadde høy promille. Steve Prefontaine, du ser bildet av han i boka, har kinskjegg og bart og ser litt halvdikaktig ut.
Og han lagde Nike, en veldig bra story ut av, for Nike, det er stiftet av egenspillet Phil Knight, og Phil Knight og delvis Bill Bowman. Så de brukte da, for å promotere de her løpeskoene Nike, de er stiftet, eller Nike er startet,
i det miljøet som oppstod i Oregon, i Eugene. Det er et klima hvor det ikke er noe særlig snø, men du kan løpe i kortpuss hele året. Selv om du ser bilder av de norske gutta i lange klær, så kan du løpe i kortpuss hele året. Det var jo terrenløp i høsten, og så var det frihet om sommeren, eller våren, og så var det...
De trente hele året. Men det var en epoke hvor løpingen gikk frem, for da kom de ideene fra New Zealand om at du skulle løpe mer langt. Men Bowman hadde sine egne teorier. Men hva tror du? For løping er ikke, jogging er ikke kompensasjon for noe vi har gjort i tidligere...
menneskeepoker. Jakt er jo løpt da. Er det så mye løping med jakt forhistorisk? Det var en god del, i hvert fall i Afrika, på antiloper. De kunne løpe antiloper i senk. Og vi vet at det innførte i Australien, det med bommerang, det var nok en god del jakt indianere, har jeg hørt. Før de hvite kom, så var det jo
så hadde ikke de andre hester. Jeg vet ikke hvor mye, men en av måtene var det å løpe. Men jeg tror det at langdistansløping kan være en måte som brukes som transport. Ja, det kan også være. Men jeg tenker det er en styrketrening hvis vi sier at det emulerer kroppsarbeid. Fordi det har vi ikke lenger. Hvorfor løper vi? Er det fordi det emulerer
for eksempel. Jeg vet ikke, men det er også for at du får noen sånne hormoner, for hvis du tenker deg et menneske, jeg tenkte på det i dag til når jeg løper, jeg løper en tur i dag til i halvtime, hvis du tenker deg et urmenneske, så har det ikke noen annen måte å komme frem på enn å gå eller bevege seg eller løpe. Og det er nakent. Og hvis du går hver dag for å finne det du trenger, enten jakt eller sanke,
så går det sannsynligvis ganske mye i oppveksten hele livet, og den effekten du får av å gå, vil sannsynligvis gi en del av den samme, hvis du er ute hele tiden, vil sannsynligvis gi en god del av den samme effekten som du får hvis du trener litt mer intensivt i en kortere periode, hvis du skjønner, både i form av luft og bevegelser. I stedet for at du dasser litt rundt hele dagen, så er du aktiv kanskje en halvtime-time. Og idretten kommer jo opp inn i samfunnet da,
Fordi blant annet at i industrisamfunnet så jobber folk så mange timer og så ensidig ofte at de skulle ha noe annet å gjøre for å få en motvekt til det her ensidige ofte fabrikkejobben som var veldig monosone og som hadde dårlig luft og sånn.
I moderne idrett i Norge oppstod da metulbevegelsen fra Tyskland, som kom inn i 1850-tallet, og så var det da fotball fra England og skisport som var norsk. Så det er da tysk, norsk og engelsk impuls hovedsakelig i norsk idrett hvis du går til 1800-tallet. Ja, det er jo interessant, for det der med gåing er jo veldig energikonservativt. Jeg vil jo gjette meg til at vi går når vi, for det aller meste at vi løper når vi må.
Jeg vil tro det, og naturfolk tror jeg ikke løper hvis de ikke trenger. I Afrika går det veldig mye, og i Afrika, Kenya, så løper de fordi de kan bli gode til å løpe og kjenne penger og klare seg som en jobb, eller sikre familie for resten av livet, eller landsbyen. Men så går det som er sannsynlig mest naturlig, og vi vil jo tro det at...
Men hvis jeg ser indianere for eksempel, så har det vært en kultur der med å løpe langt og kort og bruke løping som symbolske ritualer. For eksempel å løpe rundt åkeren hvis det ikke er avling, så for å påkalle regngudene. Masse sånne symbolsk løping som har vært registrert hos indianere. Men i varme klima er det ikke sikkert at de løpte noe særlig, for det er ubehagelig å løpe i varmen. Men det var budbringene som begynte med løping. Baneløping er spesielt da.
Og Arne og Knut likte best å løpe på bane. Det er jo noe som ikke alle gjør. Å løpe på bane er spesielt. Du må trene spesielt, og du må løpe med piggsko. Baneløp er jo å løpe i ring, som Bjørn Bang-Andersen, kurvstøtteren, sa. Løpe i ring. Jeg skjønte ikke at han hadde noen orka. Men de begynte med 8,5 meter, Knut og Arne, så de løper ikke så langt i begynnelsen. Men når begynte det å bli vanlig å løpe på bane ...
Baneløp, det var jo... Altså med ordentlig dekke, moderne dekke? Nei, i åren 1896 i Aten var det baneløp, en veldig lang, rar bane med korte svinger. Men det vokste frem en del baner i England på slutten av 1800-tallet, og i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Det spørs hvilket land du går til. Men grusbane kom da, så vidt på begynnelsen av 1900-tallet, og mange var forskjellig lengde.
På Høyebrotten, det står i boka, hvor Arne var med Kvalheim, så bestod dekket av knus takstein. Det var dekket som var smuldret opp. Der var det ikke 400 meter langt, det var kanskje 380 meter og sånn, så mange baner var ikke 400 meter, det var 333 meter eller 500 meter langt.
For det skulle være tre eller to på en kilometer. Derfor er distansen 15 meter oppstått, fordi det var tre runder. Mange i frihetens barna begynte å løpe på travbaner som var 500 meter. Hvis travbanen var 500 meter, så begynte de å løpe, og da var det 500 meter i den naturlige distansen. Derfor finnes det 500 meter, fordi mange baner var 500 meter. I Stockholm i 1912 var jo banen, jeg tror banen var 303 meter der, tre på en kilometer, eller i hvert fall ikke 400. Akkurat, ja.
Men det var målt opp på hvordan måler opp da? Jo, det er en bestemt måte å måle opp på. Så det er også noe som står i boka som er veldig sånn, det er sånn komplekst, det høres enkelt ut, men det er ikke så enkelt likevel. Det er jo sånn at alle idretter har sine rare ting på det greiene der, sånn at tennis har 15-0, 30-0. Ja. Og fotball har sine ting det også. Og det er jo engelsk idretter, og England er jo ofte veldig konservativt, fordi alt som finnes opp i England har jo engelsk vi egentlig, og England styrer til den enge friheten også.
De gutta her var jo da så gode at Arne var på Europalaget i en landskap på USA, og Knut var jo også
blant de bedre i verden. I 1974 hadde de vel fjerde beste de på verden på 3000 meter, og tilhørte de beste i verden, og trente med de beste, og konkurrerte mot de beste, og reiste rundt på stevner. De innrømmer at de fikk litt penger under bordet. For det var reisepenger, og så fikk de litt startpenger. Det står i boka. Det er foreldre, så det er ikke noe farlig å skrive. Men det fikk de da, de aller beste, men det var nesten ingen som fikk sånn som Bjørn og Harald fikk ikke det. Harald Lundsson fikk det av.
Han var i Finland på et stevne, og der stod en lang kø utenfor et kontor. Der skulle afrikanske løper inn og få litt penger. Kenyanene trengte penger. Harald Lorentzen stod i kø og gikk inn og fikk ... «Å, er det Lorentzen?» sa han stevnehanskjøren, så fikk han ti mark til bussen til flyplassen. Det var slik de drev på. Arnald Kruidt fikk litt penger, og det var sommerjobben, for de kom hjem til Norge fra USA.
og hvis vi skulle reise rundt på stevner i Europa hver eneste uke, så hadde de ikke tid til å jobbe, og da fikk de litt penger av stevneransjøren, og da ble de oppringt og kontaktet. Så det var et sånt system, og Ron Clark, han som var bilde i stad, han australieren født i 1937, som reiste rundt i Europa om sommeren, han fikk jo mest av alle da på 60-tallet, for han var jo verdens beste løper og langestangsløper, og han fikk mest, og da trakk han tilskudd som følte til større inntekter for løpene.
Det var amatørregler, veldig strenge amatørregler. Hvor store ble de i profesjonell internasjonal sammenheng i brødrene i kvaliteten? Arne var med i ordet 68 og hadde vel fjerde best i tid på forhånd.
Så det sier litt om nivået. På forhånd hadde den fjerde best i tid, og det var et mesterskap som foregikk over 2000 meter over havet. Så mange av de løpere som ikke taklet høyden, de gjorde ikke noe særlig bra. I 72 var den vel ikke kvalifisert, og Knut var vel kvalifisert i 76, så de har ikke gjort noe bra i mesterskapet.
I 69 så var Arne, han kunne kanskje tatt medalje, han var en av de beste i Europa, men da var det sånn at Juntan overtatt i Hellas. Juntan, så da boykottet Arne flere norske og flere svensker. De boykottet hjem fordi Juntan styrte i Hellas, så de ville ikke støtte etter regimen da.
Men da sa han for seg plassen og kanskje en medalje i EM. Det er jo en jævlig forfriskende historie i disse dager. Har du noen synspunkter på det? Fotballboykottene og sjakk har det vært snakk om. Utøverne er jo aldri nesten inne og diskuterer det selv, om de får lov til det eller ikke. Jeg mistenker jo at de ikke er helt kapable opp.
belest nok eller opplyst nok. Jeg er til greie å snakke om internasjonale konflikter eller ta stilling til det, men det er veldig forfriskende med utøvere som bare sier at dette her gidder ikke jeg å bli med på. Dette stedet her har jeg ingenting til overs for. Jeg gidder ikke å konkurrere der. Ferdig med det. Men nå er det så mye annet sånn mjau, mjau, mjau, men har det noe effekt? Det er så mye politikk og pisspreik da. I stedet for å bare si det som det er. Det er liksom det er sånn
Det er jo så enkelt som å boykotte hvis man mener at det er feil. Ja, Arne mente det, og han var veldig engasjert politisk. Han var med i Arbeiderpartiet, eller AF, og ble senere politiker faktisk. Så han var veldig opptatt av det, og han mente at idrettsfolk skulle mene noen politikk, og han synes det var synd at de ikke gjorde det. Men folk er forskjellige. Det er vanskelig å skape et politisk engasjement hos noen. Pluss at det er like vanskelig å slukke et politisk engasjement hos de som er engasjert.
Det ironiske nå er jo at det er jo økonomien til de utøverne på den tiden her som ofte kanskje sto politisk opp for seg selv. De risikerte jo da sitt eget virke og levebrød. De hadde mye mer stått opp på spill enn
ganske, skal vi si, bemidlede idrettstjerner nå, som har masse mediemakt, og som på en måte ikke kan bli sparket ut av idretten sånn uten videre heller, de er ofte veldig tyst og redd for å tråkke feil. Ja. Nei, Arne, han var en av flere norske som boykotta der, og det var noen svensker. Så...
Han var spesielt politisk interessert, og han ble stadig intervjuet i avisa om dette. Og 1969 var det VM, og det var 71 i Finland her. Så de fikk ikke noe... Og Knut sa jo det da, om...
Boka ble presentert 23. september i fjor under korona på Bislett, og da satt vi, det var ikke plass i gyllen da, for du kunne ikke ta 200 som du ville ha på sjansen, så vi måtte dra til Bislett på løpebanen på Bislett, så satt vi bredden da to-tre stykker. Og da sa jo Knut at han betraktet egentlig karrieren sin som en fiasko, for han hadde ikke noe OL eller EM-gull, for han satset jo så klart på å ta både EM og OL-gull, og trente jo da to økter om dagen, for eksempel før 66, og trente noe.
om morgenen, og så hadde han kjæring og unge, og så løp han og jobbet han, så han trente jo og satt seg alt, så mye som kroppen tårte. Arne var lite syk, men ble skadet. Knut var lite skadet, eller forholdsvis lite skadet, men mer syk. De hadde forskjellige måter å reagere på på mye trening. De trente veldig mye, men i og med at de ikke fikk restituert så mye som i dag, for at i dag så Ingebrigtsen har jo da det som jobb å løpe, ikke bare at de
på heltid, men de kan restituere mye. Også kan de ta tester og sånn, finne laktatnivåer, så de har et mer profesjonelt apparat rundt seg i dag, som alle andre har. Men de konkurrerte, de gutta konkurrerte mot...
mot Østerøy-Presen som var statsproffer. Så det var jo finske løper, for eksempel. Det finske frihetsforbundet hadde en sånn pølsefabrikk, har jeg hørt, hvor de solgte pølser. Og da kunne finske løper være litt sånn statsproffer. Og i Finland var det også en god del utøvere som var ansatt i kommunen, som da kunne trene når de ville, og Lasse Virent, politimann, som vant årlig gulv i 76 og 72 på både 5 og 10.000. Han var vel politimann,
Og trengte ikke å jobbe noe særlig, så de norske var jo, selv om de fikk penger, så var de litt mer amatører, men Arne fikk jo bra deal i militæret. Men det var altså en overgangssida mellom amatøridrett og litt mer profesjonalisering. Og det at de dro ut til USA, Knut var også i USA, han dro over til Eugene, så de var begge i USA
og fikk impulser fra de beste løpere i verden, sånn som han Steve Prefontaine og Jim Ryan, som var en annen kar som hadde verdensrekorden på en mile. Han var fra USA, så de var midt i gryta der hvor de beste løpere var, i en periode hvor frihet var veldig stort i USA faktisk, i sammenheng med i dag, for mileløpet var stort i USA løpet under fire blank, og Jim Ryan hadde verdensrekorden da.
på en mile. Så de konkurrerte i en sånn tid, og var med deg i løpingen i en tid hvor det var
interesse da, og det er fortsatt stor interesse, men før de svarte kom og overtok hekmoniet, hvis du skjønner, det var noen få kenianere, og det begynte å komme etiopere, men det var ikke så mange, det var veldig mange hvite profiler som dominerte sporten da Arne Knudt var best på 70-tallet. Så det med nordafrikaner og sånt, det kom inn på begynnelsen av 80-tallet, eller? Det gjorde det ikke, det var Bikila fra Etiopia vant ord i maraton i 1960, han vant i 1964, og så var det en som het Mammo Volde fra Etiopa som vant i 1968, og
Og så var det en lille kenyaner som løpte fort av Vamil både i Ole 64 og 68. Så det kom jo ikke så stort antall. Det kom bredere satsing senere. Det kom gradvis utover i 70-80-årene. Men det var flere som hadde begynt å satse seriøst, for at
Hvis du bor oppe i Eluret, så må du komme deg ut i verden. Det er ikke så lett å komme seg ut i verden. I dag er det et mer system for å få talentene ut. Det er internasjonale skolselskaper som sponsorer treningskamper, hvor gutter fra Kenya og jenter kan ligge og trene. Så får de tilbud om å komme seg ut. Det er mer som business. De blir oppdaget supertidlig nå, og de må vel offre mye mer tidlig.
både familiene og utøverne for å satse fullt ut? Det kan du si, det har blitt en sånn intensivering av satsinger, og i Kenya var det mange som fikk stipendiet til USA på 70-tallet, sånn som Knut og Arne, og de tok ut hans og dro hjem, og noen ble boende i Afrika. Så verden forandrer seg hele tiden, og når de beste svarte er så gode som de er, så prøver vi sånn som Ingebrigtsen å
og gjøre alt de kan for å innvente forslag. Og det er godt troligvis klart, for de fra Høyland i Kenya og Etiopien er ofte veldig bra egnet, mange av de, til å ha en oppvekst i høy tynnluft, som gjør at de har en del fordeler, som fysiologisk viser seg fra en del andre som ikke er vokst opp der, men ofte ganske små og tynne også. Så jeg vet ikke om det i løpet.
Jo, gjorde det. At det er noe med hoften også som... Smale hofter, noe med leggene på kenyanere som har litt annen pendel ofte, som gjennomsnitt da. For de beste er jo supermennesker uansett.
Men da Knut og Arne konkurrerte, så var det mer at de løp mot amerikanere, de løp mot kenyanere de også, men ikke så mange svarte som i dag, hvor det er ofte et helt felt, og noen få hvite som prøver å hevde seg mot mange svarte. Men brødrene Kvalheim ble de, vi snakket om det i stedet her også, ble de, jeg tror vi snakket med Oddvar Brå, han ble jo da forbilde for generasjonen etter, så fungerte brødrene Kvalheim som
inspirasjon til en friidrettsgenerasjon som kom etter dem. Ja, de var store helter og forberedte for mange. Men du vet, det heter seg det at var du nordmann så kunne du ikke vinne OL, du kunne ikke vinne EM. Weber Rodal i 1996 tok guld på 80 meter. Han er den eneste norske løpsguld i OL, tenk på det. Det er ingen norske damer som har tatt guld i OL i løping.
og en mann. Det kom i 1996. Så det er så hard konkurranse, så stor bredde, at vi mente at det var ikke mulig. Når i tillegg da Knut og Arne, som sikkert ville løpt fortere, kanskje hvis de hadde hatt mulighet til å være profesjonalisert, men de var likevel veldig avanserte til det da til da, så de sikkert løpte fortere, men konkurransen er så hard, så du kan tenke deg en løping hvor
Hvor hele verden driver med det. Det er veldig hard konkurranse. Er det litt sånn den idrettsprestasjonen som Rodal gjør der, er den litt underdrevet? Det er vel en av historiene i norske idrettsprestasjoner. 1,42,58 på 80 meter i 1996 i Atlanta. Det er jo andre land som har tatt 50 år. Men Norge har ikke hatt så mange som har vært så gode i fritid. Det er en veldig stor prestasjon å...
Rodal, han var veldig god, men det kan skje, Norge kan fortsatt ha flere guld, jeg tror Jakob Ingebrigtsen og Varum kan ta løpsguld i OL. Kanskje i år, jeg vet ikke. Jeg blir ikke overrasket hvis en av de to tar guld i år, jeg tror kanskje
I år tror jeg kanskje Varum har størst sjanse til det, men Jakob, jeg vil si at hvis han orker å holde på til et OL til, 24, så har han sjanse til å holde god OL. Han er god nok for det. Er det sånn at de rene løpetidssansene er det
Det er høyest status, høyeste hierarki i fridrettsverdenen. Jeg tror femte kilometer har stor status, for det er så brutalt. Det er en pineøvelse, hvor du må løpe med høye lektatorier. Det er altså ...
Det er en slags mellomdistans. Det er mange som mener at det er en veldig stor distans, og det er riktig. Løper du best her og vinner, så er 100 meter viktig. 50 meter er en veldig viktig distans. Men 800 meter? Alt er viktig. Hva krever 800 meter versus en 1500 meter? For det er jo bånd og pinne nesten uansett. På 50 meter blir det litt mer takterikkeri.
Ja, det kan være det på 800 meter også. Men 80 meter var jo 1,45, altså 50 meter var i 3,5 minutter. Så det er litt forskjellige måter å løpe på. Sånn som Rode, han kunne ikke løpe, han trente mot 800. Det er litt sånn forskjell. Jakob kan løpe fort på 5-10.000 og 1500, så de trener litt forskjellig. De trener veldig mye, de gutta. Det ser vi på Arne og Knut, de trente jo
Tjente mye altså. Massevis i årevis. Til og fra jobb og etter jobb og
At de løp så mye, det er ganske utrolig at de gjorde det, men begge holdt på til det var godt opp i øra. Kan det sammenlignes med skøytesporten da? For jeg husker 1500 meter var alltid fascinerende. Jeg synes det var en veldig fascinerende distanse å se på, for de sprinterne var liksom, de var gode på 500 og 1000 meter, og med en gang du kom på 1500 meter, så sleit de på de to siste rundene noe voldsomt, og da kom de beste allrounderne fram og tok liksom...
hentet fram tiendelene, eller spiste seg inn på slutten av, og da så du lårestørrelsen på Oddene Sønderål kom liksom til sin rett, eller kost da. Er det sammenlignbart at sprinterne
faller av på 1500 meter som du gjør på skjøyter på sett og vis. Det er sammenlignbart, men kanskje ikke helt, for skjøyter varer 50 meter litt over 140 i dag. Det var det jo i to minutter på den tiden her i gamle dager. Men i frihet varer 50 meter i tre og et halvt minutt, kanskje mer, stort sett mer, og
Det er knuffing, frihet er det fellestart, det er knuffing i skjøyter, det er en mot en. Så det er knuffing, så det er en litt vanskelig øvelse. Det er mye som kan skje, folk kan dette og sånn. Det er en veldig fascinerende øvelse å se på, synes jeg. Jeg har aldri løpt 80 meter, aldri løpt 50 meter, aldri vært noen løper, men jeg kan løpe i skogen. Men det er sikkert mye som står på spill. Hvis du ser et startfelle på 50 meter, så ser du at det er
at det er mange som posisjonerer seg og løper ut fort, altså Jakob ligger ofte langt bak, og så kommer det etter hvert, så er det den siste, det er jo 300 og 300 meter, 400 er jo 600 meter, altså 1500 er jo 300 og 300 meter, så det er en fascinerende distanse, som Arne og Knut satsa, Kvala satsa, de var de beste i verden en tid på det, og
Og begge gikk opp i lengre distanse. Knut løp til og med marathon. Så løp langt. Jeg synes det er fascinerende med det der hare-aspektet. At det skal greie å dra utover etter å løpe så mye fortere og jevnere og konsistent. Ved å løpe etter en hare, selv om det er en digital hare som er i bakken, så vil det også greie å kunne prestere bedre. Som oftest.
At du er avhengig av at hvis du løper etter en digital hare i form av et lys, så hjelper det det mentale på et eller annet vis. Det gjør det også. Det trenger ikke å være en kropp, for hvis du løper bak en kropp, så er det mindre luftmotstand sannsynligvis. Det er jo logisk. Men likevel, hvis du løper etter et lys på en bane, så ser du som det har, særlig på lange distanser, for det er brukt på 10 000 særlig som jeg har sett,
Så hjelper det. Det er merkelig. Jeg har aldri prøvd det, men jeg har sett det. Det er helt sikkert riktig det.
Fordi det hare-aspektet, det er, kan man sette verdensrekorder uten hare? Jeg tror det er vanskelig også. Det er jo satt verdensrekorder gjennom tiden uten hare, men rabbit kaller vi på engelsk hare, kanin da. Så i dag er verdensrekorder gode at du må nesten ha det på alle distanser også. For det er jo så høyt nivå i frihet, rekorden er så god at folk vet ikke hvor god rekorden er. Altså når du ser på...
Brønningervisen har talt det tre, men Jakob, de vet ikke hvor fort den løper. Det er så fort at folk skjønner ikke hvor høyt nivå det er til beste frihet. Det er så målbart. Du løper på en bane, alle ser hva du gjør på TV, hvis du er på TV, og så er banen like flat hele runden. Så
Så stivner du, så får du ikke noe utover bakk å hvile på. Du må bare fortsette. Det er helt spesielt. Frihet er veldig brutal. Knud Kvala mente at det hardeste som fantes, det var 10 000 meter på banen. 25 runder. Det var knallhardt. Da måtte han prøve å tenke på noe annet. 25 runder med pining. Hva tenker langdistansløpere på? De tenker kanskje en runde frem, kanskje en baks.
Så tenker de på teknikk, taktikkeri, hva går gjennom hodet? Det spørs jo hvordan de ligger an i feltet. Hvis de ligger og piner på god tid, så tenker de kanskje bare på nesten et steg fremover. Men de tenker jo på taktikk hvis de ligger i et felt. Det er jo forskjell fra langrenn som har hatt lenge bare intervallstart. Så i frihet er det jo da...
alltid fellestart. Så de må alltid ta hensyn til andre. Hvis de skal vinne, så må de ta hensyn til andre som er i feltet. Så det er mye sånn, det har vært mer taktikkeri i fridrett enn i langrenn. Men vet du om de får sånn sekundering, når de skal sette rekord på skjøyter, for da får de rundetider av treneren sin på den langsida. Får de det i løping også? Er det lov til noen sånn sekundering? Mange som har fått det, og da kan det være at de har et tegn opp eller ned under skjemaet og sånn.
At de kanskje har avtalt på forhånd. Og det er jo viktigere hvis du lenger løper. På noen steder er det klokker du kan se klokka. Noen konkurrerer. Nurmi konkurrerte jo, Pavo Nurmi fra Finland, storløperen i mellomkristian, konkurrerte jo med klokka og så på stopplokka om en løp. Hvis han hadde satt verdenskont, skulle han ikke slå den for mye, for da hadde han ikke betalt per verdenskont, han ville ikke slå den for mye. For da ville han ikke ødelegge sin egen akkord.
Skjønner. Men hvem er egentlig Ingebrigtsen-brødrene sine forbilder da? Vet du det? Jeg vet ikke, jeg har ikke spurt, jeg vet ikke, men Gjert, faren har jo lært av mange, han er jo veldig flink til å lære andre seg, og eksperimentert med Henrik da, som er eldst, og så kommer Filip, og så kommer Jakob, så
Så han kan veldig mye som har klart å trene seg de på den måten her. Hva er din teori på at Gjert har gjort det så bra utenfor systemet? Han er jo en spesiell kar. De gutta må jo ha bra gener. Det er ikke noe ulempe å ha det. Og de er veldig dedikert. Tidligere har han drivet toppetrett fra veldig unge. I hvert fall Jakob har drivet toppetrett fra han var
8-9 år har jeg lest. Trener to øyne om dagen veldig tidlig. Så det er jo treninger som er viktigste her, og at det er kontinuitet i treninger. At de er dedikerte til å løpe. For det er ganske spesielt å gi livet sitt å løpe rundt en bane. Det er bra at noen gjør det, men det er veldig spesielt egentlig. Når du skrev Brødrene Kvalheim-boka, så fikk du noen sånne par fellesnevner med Ingebrigtsen-brødrene. Får du noen sånne?
noen felles... De var jo best i Norge da, i sin tid, hva de gutta, og de konkurrerte mot de beste i verden, så det er en hel felles, men de studerte begge i USA, Henrik har vært i USA, de har ikke Jakob og Filip, så de dro ut da, men det var fordi det var en mulighet, for det var jo da, faren var jo NSB-anstatt, og de ble jo akademikere, og jobba seg, fikk akademiske utdannelser da, det var jo stort det å få utdannelse, så det var jo veldig stort å få en gratis utdannelse i USA,
Moren hadde lyst til å studere just, men det fikk ikke gjort, for jenter skulle ikke studere da, hun var fattig. Så de fikk muligheter i livet som de ikke hadde fått hvis de ikke hadde vært løpere. Så de var veldig framfusende i sin tid, Arne Knut Kvalheim, og veldig interessert i frihet og trening, og veldig interessert i fag i løping, hvis du skjønner. Knut var jo trener i Kjalve frem til i fjor.
Han har vært trener i Kjellve i alle år, og Arne har vært leder, så de har vært veldig viktige for friheten i Oslo etter at de la opp, og
Jeg er fortsatt interessert i frihet. Så de har en høy stjerne i frihetsmiljøet? To legender, rett og slett. Og kjernekarer, veldig artige karer. For jeg gidder ikke å skrive bøker om folk jeg ikke liker. Det sa du sted, da tenkte jeg på en ting. Har du begynt å skrive på en bok om noen mennesker som du finner ut underveis, som var tilfellet at de var drittsikre og bare rassel?
Jeg har ikke begynt å skrive om noen som er sånn, men jeg har fått spørsmål av andre om å skrive bøker om sånne, og sagt nei. Jeg har gjort flere ganger. Så du har ikke oppdaget underveis med noen av de bøkene du har skrevet om at du fikk et negativt inntrykk av personen? Nei, men du finner jo negative ting om det mennesket gjør du jo alltid. Det er ingen som er perfekt til det. Og hvis du er perfekt, så er det nesten at jeg er mistenksom. Hvem er det som er det? Nei, men jeg har jo fått noen forespørsler og bevegelser
Både fra folk som vil bli omtatt selv og noen som jeg synes er mindre sympatisk eller jeg ikke gidder. Jeg skriver bare bøker om folk som jeg liker. Men idrettsutøvere som kontakter deg personlig? Nei, det er ikke vi. Overhovedet ikke idrettsfolk, nei. Ingen av de jeg snakker med er idrettsfolk, nei. Det er andre personer som har kontaktet meg for at noen skulle lage en bok om noe andre. Men det er ikke idrettsfolk i det hele tatt. Nei.
Nei, det var interessant å høre om disse brødrene her. Kommer det en Ingebrigtsen-bok fra deg etter hvert, eller? Jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt på det, men det finnes jo flere bøker. Jeg vet at Gjert kom med en bok i høst på Askhav. Han er ikke han og mye som kan skrives om, så jeg planlegger ikke i fremtiden. Hva skal den handle om da? Jeg vet ikke, jeg bare hørte i går at han kom med en bok i høst. Åja.
- I høst, ja. Det er ikke rett før julegavesesongen. - Helt sikkert på bokhøsten, som det heter. - Det blir spennende å se om det kommer noen treningsopplegg inn i det, eller er det bare familiebygd? - Jeg snakket med en kar i Asker i går, Jan Svensson, og han sa at det kommer en bok om Hjert. Hjert har en bok som kommer i høsten. - Spennende. Hva sier du da? Brødrene Kvalheim, skal vi...
lukke denne 2020-mursteinen. Ja, jeg er ikke så syk til den der. Nei, det var så gøy å kalle den murstein, så denne her er ikke så gjerne. 283 sider eller noe sånt er det det? Ja, fin luft mellom linjene og masse bilder. Hva skal vi kalle det her da? En dagslesning? Ja, jeg har lest den på en dag, men det spørs hvor du begynner på dagen da. Ja, men det var interessant. To løpeliv, brødrene Kvalheim, utgitt på Gyldendal. Så da sier vi ikke mer om den. Da går vi og kjøper den.
Det er frivillig. Så er det... Det er frivillig. Du borrer deg ned i enda mer løpehistoria.
Og der var den 24. boka ferdiggitt. Ja, det var det. Hvordan føles det? Bra. 24 bøker på 24 timer. Begynner å bli tomt i lagerne. Det er verdt å nevne at den første 12-timeren og de to 6-timerene vi har gjort nå, som adder opp til 24 timer totalt, vi har ikke spist noe disse dagene her. Ingenting. Ingenting. Vi har vann. Jeg har hatt vann og kaffe. Du har hatt varmt vann. Og det må også sies, hvis du ikke har fått det med deg som hører på eller ser på,
Thor har ikke brukt noen notater i disse 24 timene her alt kommer fra hukommelsen, fra minnet jeg har ikke kikket i bøkene i det hele tatt ikke før du kom hit heller du virkelig bare får bryne hukommelsen test hukommelsen ja, det er jævlig bra da
Ja, men da vi er på 48 minutter her da, skal vi dauprate litt den siste 10 minutteren? Vi runder av nå. Skal vi runde av? Begynner du å kjenne at det nå... Nei, vi runder av, det er greit. På en høy note. Før vi runder av må jeg bare si tusen takk for at jeg har fått lov til å gjøre dette med deg. Takk, selv takk. Takk for at jeg fikk komme. Jeg sitter veldig pris på det. Jeg tror alle som har hørt på og sett på og følt med alle 24 timene her, sitter også pris på det. Så det blir vel kanskje en stund til neste gang da.
Ja, det kommer noen bøker i høst da, vi får se. Ta noen ukers hvilepause her. Det er mye emner jeg ikke har snakket om her som jeg kunne snakket om, men det kan vi ta senere. Og så blir det jo en bok som vi snakket om litt off the record her, som du skal skrive om en gjest som har vært her. Jeg vet ikke om det er offentlig, så derfor sier jeg det bare. Det er kanskje offentlig. Uansett, det kan bli interessant da. Ja.
Det kan være interessant, ja. Vi ser hva som skjer. Da kan alle prøve å gå gjennom hvilke gjester som har vært der tidligere, som Thor skal skrive bok om. Det kan bli en liten artig mental reise. Tusen takk for pratene. Så holder vi bare kontakten vi. Så håper jeg et par av disse bøkene går på bestsellerlista nå, etter disse meget populære podcastene her.
Gjør det. Jeg tror ikke det, men det er i hvert fall moro. Jeg tror Lirendreier og Lurendreier kommer til å gå høyt opp på sakslisten. Den er usoldt nesten. Jeg tror det finnes 20 eksemplar igjen. Nå må vi bare få opp en nytt opplag med den. Takk for nå. Takk for nå.