Lars Dehli | Selvmord (Teoriene, Smitteeffekter, Risikofaktorer, Terapi, Behandling, Kjønn)

Du pleier ikke å si hva folk jobber med, eller hva de ligner med? Jeg pleier ikke å gjøre noen introduksjoner, nei. Du bare kjører på? Jeg pleier bare å kjøre rett på sak. Det er greit for meg. I dag er det jo litt spesielt. Det er litt spesielt? Ja. Kanskje folk blir litt betrygget at det er en psykolog som snakker om det? Ja, kanskje det. Vi kan jo si at vi er i gang nå. Jeg personlig er jo både litt spent... og litt nervøs for alt fra tilbakemeldinger til hvordan denne episoden blir, for det er jo et om ikke det mest sensitive tema man kunne ha pratet om, som også er et tabu og som har diverse smitteeffekter, og som også er noe av det verste som kan skje med venner og familie. nærrelasjoner og sånt, og det er jo det vi skal snakke om i dag, nemlig selvmord. Jeg er litt nervøs, men håper jo at vi greier å prate om dette her og få noe godt ut av det. Er det ikke sant at det er det mest sensitive og dystre, men samtidig viktigste tema innen psykologien? Er det? Ja. Men det er litt grunn til å være litt varsko der, for man vet at det er helt klare smitteeffekter. Bare ta mikrofonen. Det er til og med oppkalt etter et gøtestykke, unge verterslidelse, verter-effekten. Så det har man visst lenge. Da så man, og dette er tilbake til 1774, at unge menn tok liv av seg på samme måten som han i boka. sittende et skrivebord i en spesiell dress. Det ble begynt å dukke opp unge menn i samme alder som han på hovedfiguren i boka. Så det er første gang man beskrever smitteeffekter på selvmord. Og det var helt tilbake i... Er det ikke 74 denne boka fra? Så særlig kjendiser... har smitteeffekt. Ikke så mye politikere, særlig sånn showbiz-kjendiser, og særlig hvis man beskriver metode, så ser man at folk i samme alderstrin begår selvmord med samme metode etterpå. - Skal vi si noe først før vi setter i gang? - Jeg vil si, dessverre er det såpass utbredt med selvmordstanker at det er nok veldig stor sjanse for at noen som hører på denne episoden her kanskje har hatt selvmordstanker i det siste, kanskje de har hatt det i dag. Så det kan være triggende å vite at det kan være triggende bare det å høre om selvmord, så du kan kanskje skal ikke høre på denne episoden, kanskje skal sette på pause, kanskje skal høre den sammen med noen. Og så har vi et veldig bra tilbud til Norge som er mental helsetelefonen, som er åpnet 24 timer i døgnet, det er 116 123. 116 123, det er fantastisk livsreddende tjeneste. Veldig mange som har ringt inn dit og så kommet seg over en skikkelig kneik og så takket de veldig ettertid da. Så det er verktøyereffekten, så vi skal for eksempel ikke snakke om Hvis vi hadde bare sittet og snakket om kjennelser som har tatt livet av seg på spektakulære måter, det er dumt, det vet vi. Eller hvis jeg forteller om metoder som jeg vet om, for eksempel vet jeg om en ganske enkel metode de fleste kan ta livet av seg hjemme, som ikke folk vet om, det skal vi heller ikke snakke om. Og så er det noe, det jeg tenker er mål om episoden, er kanskje ikke så kjent, noe som heter papageno-effekten, vi har vært til effekten, som er smittet av selvmord. Så var jo papageneffekten, høytflyvende referanse fra Tudelflytten av Mozart, den som blir redda for å ta livet sitt. Vi vet det å snakke om selvmord, hva som hjelper av forebygging, normalisere selvmordsstanker, papageneffekten, gjør at det kan hindre folk å ta livet sitt. Så jeg tenker det er det vi må ha som mål i dag. Absolutt. Noen klare rammer der altså. Og så må jeg bare si også, i - Du har vært veldig godforberedelse for å ha sendt over til meg. Jeg har selvfølgelig gjort mine egne, også er det litt sånn i denne podcastens natur at her går du ut på digresjoner og sidespor, og jeg kommer på ting underveis. Jeg kommer sikkert til å stille mange dumme, feile spørsmål, og jeg vil bare si til deg som hører på, om jeg, eller Lars da, for den sannsynlig, skulle si noe feil, eller noe kontroversielt, eller noe provocerende, eller noe som kommer fram feil, eller som er faktafeil, så håper jeg og regner med at du som hører på tilgir oss for det. Jeg prøver å få stille meg til åpensinn og nysgjerrighet rundt det her, og å komme inn i materien her på den beste mulige måten, og da ligger det jo litt i den samtalesnatur at man kan komme til å si noe feil underveis her. Det er ikke dumme spørsmål. Jeg har jo forelesninger for studenter på Høyskolen Kristiania, to nødvendige stykker, ofte som folk rekker på noen og sier jeg har kanskje et litt dumt spørsmål. Det er ofte veldig bra spørsmål, for det er helt litt fra sidelinjen og kanskje veldig oppklarende. Så vi må ha lav terskel for det. Ok, så alle spørsmålene er gode spørsmål? Ja. Ok. Hvor ... Vi har vært inne litt allerede på smitteeffekter. Hvor er det hensiktsmessig å starte denne samtalen, synes du? Apropos hørte jeg på radion i dag tidlig at i Valdres har det vært 27 selvmord på de siste par årene for unge under 30. Statistisk er jo ikke det tilfeldig. Så ofte må man se smitteeffekter både på mikro- og makronivå. Mer eller mindre man tar liv av seg, og så tar folk liv av seg Fordi hun har gjort det, så det er på makronivå, de kjenner jo ikke henne. Men man ser også på en ungdomsskole, hvis noen tar liv av seg, så er det tiden etterpå veldig for høyere sjanse for at andre gjør det, ofte med samme metode. Men selvmord, hva er det? Det er en ganske enkel definisjon. Det er å ta sitt eget liv med intensjon. Så det er greit. Det som er litt fascinerende er kanskje at vi slekter på aper og andre dyr på veldig mange måter, men det er ingen andre arter som gjør det. Det er kun mennesker som tar livet av seg med intensjon. Da sier du intensjon, så utlukker vi ting i krigssammenheng, krigsforskning, sånne sekter, dette her er et individ som har tatt en beslutning, enten planlagt eller impulsiv, om avslutningsregel. Jeg tenker hvis jeg bortfra, det er noen grenseoppganger, for eksempel kan det være hvis folk driver med utbredt selvskading, kutter seg opp på armer og bein og sånn, Så er det noen ganger at de er døde, så vet man ikke hva det er med intensjonen at de skal ta livet seg. Eller hadde egentlig bare tenkt å skjære seg på armen for å liksom unnslippe psykisk smerte, så vi vet ikke helt da. Og kollisjoner og sånt også, så man kan aldri 100% helt vite om man somna bak rattet for eksempel. Nei, vi har jo tall på hvor mange som tar livet av seg i Norge hvert år, at man vet det med sikkerhet. Men det er jo en del mørketall, og blant annet folk har tatt død, og så er det usikkerhet. Har de tatt overdose med medisiner? eller ikke. Ellers så ser vi folk som krasjer i trailere, men det er jo noen ganger at det er veldig tydelig, det har kjørt på en helt rett strekning, krasjer en trailer, det er en ensom mann i 50-årene som nettopp har opplevd noe veldig tap i livet, og han kjører 200 kilometer i ferdig kjørebanen, ikke sant? Ja. Men så er det også noe annet som er litt grenseoppgang, det er jo typisk skoleskytinger, terror og sånn, jeg tenker det blir litt på sidelinjen for oss i dag. Akkurat. Kanskje det samme med martyr, selvmordsbomber, det er altså litt andre mekanismer, religiøs martyrdom og sånn. Utrolig hevig tematikk det her, kan du si litt om hva er din inngang til dette her med selvmord og din interesse for det? Det er fordi jeg har drevet psykologpraksis i 17 år, så da møter man på folk som har selvmordstanker, og noen ganger er det akutt suicidale. Så jeg er nødt til å sette meg inn i det. Pluss at jeg underviser om det når jeg er på psykologi. Kan du si noe kort om hvordan, når det kommer et, hva kaller du det, en akutt situasjon med suicidale, har du en ABC-metode da? Eller må du spasse person for person? Jeg har en slags ABC-metode. Det man vet er den mest effektive selvmordsvurderingen da. og så tar du en aksjon utifra det. - Vi må jo lese menneskene også litt ved siden av den metoden, hvor de er enn og hvor ille de er. - Ja, det er jo en ... Nå hopper vi kanskje litt fremover. - Vi kan si sånn, dette tar vi senere. - Vi kan ta det senere, ja. Ok, greit. Jeg har jo en ... som heter Psykologipodcasten Synapsen. Så jeg pleier å ha ganske strikt mann, vet du. Jeg er sikker på at jeg får med meg alt, så ikke jeg sitter her og bare, nei, jeg glemte det poenget. Den oversikten du sendte meg med, jeg har intensjoner å få følge den etter beste evne, sånn at jeg ikke da hopper for mye fram. Hvis jeg gjør det da, sånn som jeg gjorde nå, så må du bare si fra, da tar vi bare det senere. Dette her med mediene, det er jo sånn at Jeg snakket jo, som jeg sa på telefonen til deg, snakket med, jeg vet ikke hva den offisielle yrkestitelen er, og jeg lovte han også ikke å prate så mye om hva han gjorde, men han var da en person og et firma som kommer inn på åsteder, hvor det har foregått da gjerne åpenbare kanskje som selvmord. Og vi hadde en utrolig lang samtale om det, og dette er sånn Jeg spurte han faktisk, har du lyst til å være i podcasten? Nei, det vil jeg ikke, men vi kan godt snakke om dette her i to timer, og det gjorde vi. Jeg spurte flere ganger, kan vi gjøre det? Kan vi høre på det? Kan vi få det til å bli på en måte at det kommer ut som positivt? Men han var veldig opptatt av smitteffekten. Dette var rett etter ARIB1. Det her har forklart noe til meg, veldig mye om hvordan folk oppfører seg, hva som er kjennetegnet, hva han ser. Det har vært veldig typisk, og det kommer vi sikkert inn på etterhvert, men sånn ... Dette med at mediene ikke skriver så veldig mye om det, kanskje har gjort det mer, men at det er veldig lite eksplisitt hva som er. Man ser gjerne bare sånn at denne personen er død. Er det både et tabu og at mediene har lært, eller at de har en indre etikk om at man skal ikke skrive for mye om disse tingene fordi de triggerer? Vet de om smitteeffektene og sånt? Det er begge deler. Det er jo tradisjonelt sett veldig tabu, og det er fortsatt det. Så det er mye mer utbredt enn det folk tror. For eksempel i tidligere tider så snakket jo ikke folk om homofili. Det var ingen som var homofile liksom. Og så vet vi, cirka 5% er homofile, og på 1850-tallet var det nok 5% som var homofile da, men ingen visste om det. Så ingen trodde at noen var homofile. Det er veldig utbredt med selvmordsstanken, men jeg tror ikke folk deler det i lunsjen på jobben og sånn. Så det er mye vanligere enn det folk tror. Og 1-2% av folk tar livet av seg, så det er ganske utbrett. Det er den vanligste dødsorsaken for folk fra 15-49 år, så det er jo vanligvis en kreft i etterinnefall. Det er helt sprøtt å tenke på. Og det som er litt ille, synes jeg, er at alle andre dødsorsaker i samfunnet går ned. Trafikkelykket går ned, vi har sikkerhetskarosseri på bilene, bedre Veier, hjertelidelser går ned, folk spiser sundere med bedre screening, kreft, alle vanlige dødsorsaker går ned, for utenom selvmord så går helheden litt opp. Samme hva slags tiltak vi har prøvd på. Så det er helt klart, men tilbake til det, det er helt klart tabu, men i Norge så har man jo presseetisk visst at man skaper smitteeffekter. De har det ikke gjort i USA, så typisk. kanskje skjedde litt paradigmeskjeftet etter A i B, men så kunne man se at Chris Cornell har tatt liv av seg. Ja. Og så står det i Norge, i media, i dagbladet står det at Chris Cornell, vokalist, er død. Og så søker du på Chris Cornell på amerikanske medier, da står det at han har tatt selvmord, og det står også om metoden. Og det er dumt. Det er veldig dumt. Sånn som vi så på den 13 Reasons Why, jeg vet ikke om du kjente den Netflix. Ja, den som laget mye oppstyr for et par år tilbake. Da vet folk på forhånd, Psykologer og psykiatrer blir konferert med, ikke sende en serie, men det kommer til å skape selvmordsbølger blant unge i den aldersgruppen. Gjorde det? Ja, det gjorde det. Og nå har det til og med laget en sesong to. Så til og med i Norge ble det oppblomstring av det. Så det har man visst at det ikke skaper smitteffekter, men det har nok skjedd et skift etter arbeid. Nå ble det ikke beskrevet hvordan han gjorde det, det var jo veldig bra. Nå har ikke jeg noen annen anekdotisk data, men jeg har ikke lest noen offisiell statistikk på det. Jeg vet ikke om det har kommet på... Men jeg hørte at det var flere menn i den alderen som tok liv av seg i desember-januar etter at Ari Ben gjorde det. Det sa han også til meg, han jeg snakket med, at han var veldig bekymret nå for tiden som kom, at det ville garantert komme et par kjølvann av Ari Ben, og at det var såpass spesiell kjølvann i norske offentlighetene at det ville også bli så utrolig dekket i veldig lang tid også. Det blir sånn utrolig bevisstheten til folk, og det er sånn rundt den mørke tiden der også. Det skal vi komme tilbake til at det har egentlig ikke så veldig mye å si. Det er riktig, det er mange som tror. Ja, man tenker jo det. Men så var jeg veldig bekymret rundt det, og det var jo litt sånn ... det var nesten så jeg følte at jeg prøvde for mye å få han med, for jeg synes det var så utrolig interessant, og jeg synes det var veldig viktig, for jeg visste ikke disse tingene her, og det var flere ting som sånn, som vi kommer til senere, hvordan alle faktisk med små med små skal vi si, norsk ord for actions, handlinger så føler jeg at jeg står helt stille veldig småhandlige løp av hverdagen til mennesker du knapt kjenner eller bare naboer, kan ha positive effekter som man vet aldri hvordan andre mennesker har det. Det kan være en i trappoppgangen din, det kan være en på jobben din, det kan være en i barnehagen når du leverer som at et smil, et nikk, et hei, en samtale, kan være nok til å redde et liv. Og det var sånn det gikk veldig inn på meg, når han sa det. Det er nok sant, altså. Jeg hørte en podcast jeg hører mye på, som er min favorittpodcast i USA, som heter «Sacral Genesieton». Har du hørt på den? Å, det er stemme bra. Å, da har du mye glede til. Det er en mann som skal ta livet av seg, Nå sier jeg metodene, men det er veldig vanlige metoder. Det er ikke sånn at folk får noen nye ideer. Han tar en overdose sovepiller, og så tar han en sekk over hodet, det er ganske morbid historie, for å knyte igjen. Og så våkner han et par timer senere helt i ørska. Han er jo ikke død, men føler seg helt forferdelig på grunn av overdosen med sovepiller. Så tenker jeg, Google var den høyeste bygningen i byen. Dette var vel Chicago. Og så reiste han dit, kommershopp. Og så kommer han seg ikke ut på taket. Begynner å bryte opp døra, akkurat da han skal bryte opp døra. Så ringer broren hans og spør, jeg har lyst til å komme på søndagsmiddag. Nei, det passer litt dårlig nå. Jo, kan ikke komme. Han har ikke barn, men han har en nivå da. Han har ikke lyst til å vise en nytt PlayStation-spill til at de har spilt litt før da. Nei, det passer litt dårlig nå. Kanskje kan jeg gjøre det i morgen, for han skal ut på taket. Jo, men vær så stille. Kan du snakke med nivåen din? Han kommer i telefonen her nå. Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, Fordi aller fleste selvmordsimpulser er ganske kortvarig. Det kan være en time eller to eller noe sånt nå, så folk kommer seg over den kneika, så forteller de at det er fantastisk at ikke jeg tok livet av meg da. Jeg var jo så nær på, jeg var på nipp til å hoppe fra en bygning. Men tilbake til det med Arben og media, det er Det skjedde et skift der, helt klart. Vi har jo også at Elsekos Fureset som har tatt å åpne om å ha rettelatt det til selvmord. Så det skjedde et skift, synes jeg, som psykolog kanskje de siste 4-5 årene. Det har blitt mer åpnet etterhvert. Men vil du si at det er til det positive? Ja. Det vi vet hjelper mot selvmord er normalisere det, selvmordsanker. Ikke gå alene med det. Det folk gjør er jo ofte å... Det er så mange unge menn som tar livet av seg, vet du, på vår alder også, middelalderen menn, for de går med det alene. Så vi må normalisere det. Det er vanlig å ha selvmotsnaker. Det er ikke farlig i seg selv, men du kan ikke gå med det alene. Hvis du brekker armen din, så går ikke du inn på soverommet ditt og legger deg under dyna og gråter, og har det vondt alene. Du vil jo aldri gjøre det. Du vil jo oppsøke hjelp. Men det gjør folk med selvmotsnaker. De har det forferdelig, og så går de med det alene, og det kan være veldig farlig. Alle mennesker, vi er jo utrolig privilegiert i Norge, alle mennesker har en egen lege, en fast lege man kan gå til, som kan skytte deg inn og skaffe deg ordentlig hjelp. Så det tenker jeg er viktig med denne episoden her, Jeg sjekker litt, gjorde litt research. Det er en del episoder på podcaster i Norge, særlig med etterselvmord, som heter Selvmordspodden, som er veldig bra. Men det er ingen som går inn i noe virkelig dypdykk, sånn som vi har tenkt til, om kartlegging, forebygging, behandling. Ingen andre? Jeg har ikke funnet det, og dessverre er det, det vil folk kanskje synes er litt kris også, men i snitt er det 20% av psykologer er adekvat utenfor utdannet innen selvmordsvurdering og behandling, 20%. Det burde vært høyere. Det burde vært mye høyere. Jeg gikk jo selv på seks år på profesjonstudiet psykologi, jeg tror vi hadde en time om selvmord, og det var sånn veldig kartlegging. Ikke noen behandling eller forebygging eller - Det er spesielt, takk på at det er den mest vanlige dødsorsaken mellom 15 til 49. - Jeg synes det er helt krise, jeg håper og tror vi er i en tid nå der dette blir mer normalisert, og folk får mindre berøringsangst. Jeg tror folk på grunn av verteffekten, smitteeffekten, så har man vært redde for å snakke om selvmord i det hele tatt. Men som sagt, den papageno-effekten normaliserer selvmordsnanker, kringkastet at det finnes god hjelp for det, jeg håper vi er inne i en liten litt annen fase i hvordan vi håndterer selvmord fremover. Hva tenker du om å bake dine skolesystemer på et av de tre barne- og ungdom-videregående nivåene? Jeg tenker at man bør ha det ganske tidlig, kanskje på ungdomsskolen allerede. 4% av alle tenåringer forsøker å ta selvmord. 4% av alle tenåringer? Av selvmordsforsøk. Tenk hvor mange det er. 4%. Hvis du tenker på skolen til barna, på skolen min er det 700- 700 barna til barna mine. Så da er det 7 ganger 4, 28 stykker. Ja, som forsøker i løpet av tennene å ta litt visite. Blant studentene mine, høyskolestudenter, er det jo 15% sliter med selvmordsdanke. Så jeg står i forelesningen på 200 stykker, så tenker jeg, wow, her er det en substansiell mengde her sitter og har hatt selvmordsdanke i det siste da. Akkurat som homofiliv var tabu før, folk trodde ikke at det fantes, så er selvmord tabu, så det er mye vanligere enn det folk tror med selvmordstanker. Selvmordstanker, hva er det man gjør med intervallene for livet? Er det sånn at man har det ukesvis, eller kan det være dagesvis, timesvis? Noen få er det man kaller kronisk suicidal, det er selvmordstrua hele tiden, men det er ganske sjeldent. For de fleste, sånn som jeg snakket om han som skulle hoppe fra den bygningen i Chicago, så er det ikke bare impuls, det kan være ti minutter, og så kommer over den knekka. Det kan være en veldig hard, vanskelig natt. Ringe mental helsetelefon, komme seg gjennom den natta, og så er man redd da. Så det som er farlig er akkurat når man får selvmordsimpulser, så er folk så fortvilet, føler seg alene, isolert, føler seg mislykket av Og de får ikke minst ekstremt stert tunnelsyn. Ingenting er noe vits i. Hvis de da har et våpen hjemme, for eksempel, la oss si at de har et skyttevåpen, så er det livsfarlig. For våpen, er det veldig vanlig? Og er det forskjellig fra land til land? Kanskje USA annerledes enn Norge, vil jeg tro? I USA er det eneste landet der våpen er den vanligste metoden for selvmord. Det er det ikke i Norge. Det er bare rett og slett fordi folk ikke har samme tilgang på våpen. Det snakkes jo mye om drap i USA, at det er et veldig stort problem, drap med våpen. Og det er det, det er jo et kjøpeproblem, det er veldig mange som dør i mord med våpen i USA. Men det er mange flere som dør av selvmord med våpen. Men det er ikke så mye sak om. Nei, det er det ikke. Det virker som det er et mye mindre problem, det er et mye større problem. Hmm. Så det er veldig farlig når folk har veldig sterke selvmordsimpulser, og så har den en ladd revolver hjemme. Det er livsfarlig. Det er en ganske vanlig metode i Norge, men jeg tror ikke vi skal gå inn på hva som er topp. Det kan være litt sånn trygg. Men det er det vanligste i USA. Politisk må det være et helt krystallklart godt argument for gun control- argumentet. Det her blusser jo alltid opp ved de store mediesakene med skoleskytinger og de store tragediene. Mens statistikken sier noe helt annet, åpenbart. Og der har du virkelig et kjerneargument. Ja, for drap og skoleskytinger er et enormt problem, men selvmord er faktisk et enda større problem. Ikke sant? Ja. - Vi bør ha det inn, jeg tenker på ungdomsskolen, så tidlig. Heldigvis er det sånn at når folk forsøker å ta livet av seg, så ser man 56% faktisk forsøker å dø. Det ser man når folk overlever. De som er døde vet vi jo ikke. 56% sier at de faktisk ville dø. Det betyr en del rop om hjelp. - Er det forskjell på kjønnene der? - Veldig stor forskjell. Kvinner, jeg kan ta ungdom først da. Hvis ungdom forsøker å ta liv av seg, så ender hvert 25. selvmordsforsøk med at de dør. Mens voksne har hvert fjerde forsøk med å ende med død, så det er mye høyere dødelighet blant voksne da. Men allikevel veldig alvorlig, særlig tenningsskutter, særlig tenningsskutter som har forsøkt selvmord før, er veldig, veldig store selvmordsfører. Ok da. Men når det gjelder kjønnsforskjeller, så har vi ekstreme kjønnsforskjeller. Kvinner forsøker å ta livet av seg tre ganger så ofte som menn. 300% mer da. Så det er jo ekstreme kjønnsforskjeller. Er det da tilfeller, eller er det personer? Det er tre ganger så mange kvinner i løpet av et år i Norge som forsøker å ta livet av seg som menn. - Og så er jo det paradokser, hvis jeg bruker ordet paradoks riktig, for det får jeg alltid kjeft om, men det at det er flere menn som tar selvmord enn kvinner. - Det er litt paradoks. - Det er paradoks. Ja, da brukte jeg riktig den. - Paradoxale intervensjoner driver jeg litt med når folk legger seg i senga, så tenker de "Nå må jeg sovne, jeg har kjempeviktig møte i morgen, nå må jeg sovne", og så går det andre veien. Jo, det er paradokssakret. Ikke siks på meg, jeg får kjeft over det eneste jeg bruker å analogi og metafor og paradoks og ironi og sati. Når du er i heat of the moment i en samtale, så bruker man de tingene litt feil. Men folk tilgjør det. Man gjør det jo selv, men det er noen som elsker å gå i kommentarfeltet. Jeg liker den rettesetteren, at folk sier ifra, for da stresser det meg litt, og da tenker jeg at jeg må skjerpe meg til neste gang. kanskje jeg sier da i stedet for når neste gang. - Jeg går inn på noen personlighetsanalyser, de som er flisispikker på det. Det er ikke i forhold til, om de er litt tvangsprega eller ikke, så kan jeg ikke uttale meg om det nå, men det kan være til en annen samtale. - Det kan vi ta neste bestående. - Hva som beveger seg inn i den personen som er veldig opptatt av det. Kvinner, jo jo, paradokset, kvinner forsøker tre ganger så ofte å ta selvmord, men Menn har tre ganger så høy sjanse for å faktisk ta selvmord, så det er tre ganger så mange menn som faktisk dør hvert år. Kjempeforskjell. Menn har høyere gjennomføringsevne når det kommer til selvmord enn kvinner. Menn er mer voldelige enn kvinner per se. Menn er mer voldelige bare. I krig, i slåskamper, i mord. Menn er mer voldelige. Mer aggressjon. Mer aggressjon, mer vold, så når menn forsøker å ta livet av seg, så har de mye voldeligere metoder. Metoder som gjør at de faktisk har mye høyere sjanse for å dø. Så særlig blant unge menn, middelalder menn, er det veldig gjennomgående. Akkurat. Hva med yrker da? Er det noen utsatte yrker? Jeg tenker på, så ikke jeg tuller med det her da, podcast, jeg har ikke noe tall. Men det er noen yrker som er veldig overrepresentert, og det er kanskje litt overraskende, For eksempel, har leger faktisk fordoblet sjansen til å ta av livet seg? Det hadde jeg ikke tenkt. Men jeg har vel hørt det før, men hva kommer det av da? Det er mye kontraintuitivt med selvmord også. For leger har jo lavere dødelighet på alt annet, for de dør sjelden av kreft. De dør sjelden av hjertet. De lever kjempesynt, de trener, de er veldig høyt utdannet. De har alle parametrefaktorer for seg, for de har langt sunt liv, ikke på selvmord, når de faktisk fordobler sjansen. Vet man noe mer om det at det er type leger som er som er kirurger eller som har kontakt med, som ser døden ofte? Er det noe med det? Jeg har ikke tall på spesifikke legegrupper det hadde vært litt interessant Det er jo stor forskjell mellom en fastlege som bare sitter på kontorpultene hver dag til en som skal redde liv med skapell og eller på intensivene, det er to litt forskjellige verdener kanskje. - Det er interessant, det kommer jeg til å sjekke ut. Jeg vet bare om leger generelt, men en av teoriene er jo at det er ekstremt belastende å drive med død, det er litt traumatiserende i mange leger, så det er et veldig høyt stressnivå. veldig ueffende arbeidstider. Du jobber 17 timers vakt for å sove for lite samtidig som du har familie. Det er slitsomt. Men yrke nummer to og tre på selvmordsstatistikken er veterinær og tannlege. Så sier jeg også noe som er en ganske stor faktor for når folk tar livet av seg, som vi skal komme tilbake til, er er man kapabel til det? Tannleger? Ja, veterinær kanskje. Tannleger er nummer tre. Hva får man ut av det? Det er at hvis man skal ta livet av seg, så er det ikke så veldig lett. Mennesker er heldigvis bygget sånn at vi er ganske overlevelsesdyktige. Det er vi. Så det er ikke så lett å ta livet av seg. Sånn at Så du må være kapabel til det. Veldig mange som har selvmordsnakker vil heller ikke. Man har instinktivt avasjon mot smerte, for eksempel. Så det å ta en kniv, det er mange måter å tarive seg på som er veldig vonde. Veldig mange som tar overdose med medisiner. Litt kjønnsforskjell på det, men kanskje flest kvinner som gjør det, de vet ikke hva de skal ta, så de bare tar en haug med piller. Men du må ta ganske spesifikke doser med spesifikke medisiner for at det skal stoppe. Det vet tannlegger, veterinærer og leger. De vet hva de skal ta, hvor mye, og de har tilgang. Så det er en stor faktor. Er det noe forskjell mellom land og religioner? Jeg kan ta litt mer om to yrker som er lave på selvmord. Ja, gjerne. Prester og lærere. Prester og lærere, ja. - De er på bånd av statistikken. - Ja. - Yes. - De har ikke tilgang på noen metoder, de har et roligere arbeidsliv. - Alle de yrkene du nevnte nå er interaksjon med andre mennesker, grupper, individer. Det er ikke et sånt ensomt, det er ikke en forfatter, eller gjøre ting alene, hvis du er håndverker alene. - Men på begge sider av skalaen er det lærere og prester som jobben deres er å snakke med mennesker. - Ja, så det er klare forskjeller på yrker. Med religioner, Europa ligger høyest på selvbord. Som igjen er kanskje litt paradoks, for vi har samtidig høyst levestandard, høyst livskvalitet, skårer høyst på sånne life quality tester og sånn, har det jo egentlig bedre. Ta mikrofonen bare litt nemmere rundt, så har du forbi. Vi ser også at det er forskjeller innen det landet, for eksempel i Norge så er det geografiske forskjeller. Jo lenger nord man bor, jo lenger vekk, basically, jo lenger vekk fra ekvator du bor, jo mer selvmord er det. Altså begge veier? Begge veier. - Begge veien. Mer i Australia og New Zealand, for eksempel enn i Bali, Indonesia, Sør-Østasia. Mer i innholdet i land, mye høyere selvmordsrate i Alaska, for eksempel enn i Florida. Vi ser også i Norge, det er mer høyere selvmordsrate per innbygger, jo lenger nord i Norge du bor. Hva kommer det av, tror du eller vet du, er det første man tenker sånn, kanskje det er værforholdene at det røffer og tøffere, men jeg tenker kanskje sånn, er det mengden mennesker har noe å si? Det er kanskje en myte at folk tar mer liv av seg i mørkestrøk om vinteren. Det gjør man ikke. Om noe så er det en litt økning i april, og så tar folk liv av seg på morgenen. Det er mange som tror at man sitter oppe om kvelden og natta og har det treffelig, men folk som regler livet seg på morgenen, den vanligste dagen er mandager. Når det gjelder det med avstand til ekvator, så er det jo de landene nær ekvator har hatt en løsere kultur, kjenner til de begrepene, løse og strenge kulturer. - Ja. - Mindre regler, du kan sette på trafikkbilder, hvis jeg tenker på trafikkbilder rundt Ekvator, Egypt, Meksiko, det er ganske vilt da. Jo lenger vekk fra Ekvator, jo strengere er kulturene. Tradisjonelt sett har det vært vanskeligere å overleve, hvis vi skulle overleve i Norge om vinteren, det er ganske lett nå, da kan man bestille VE for å få bedre på døra. Tradisjonelt sett har vi trengt veldig strenge kulturer, du må spare inn fisk og torsk og salte ned og ha ha ved til hele vinteren og sånn, det krever mye strengere kultur. En kultur der kanskje, for å sette litt på spissen, man kan rekke ut homas og bare ha en mango liksom, det er ikke så vanskelig å overleve da. Litt satt på spissen. De strengere kulturene, der er det mer selvmord. De løse kulturene er det flere mord, de tre på hverandre. Men det er nok, så det er nok ikke, som du sa det med vær, det er nok ikke med vær, det er mer med kulturen, hva slags kultur man har. Ja, ja. strengere kulturer, altså mindre kollektivistiske, at man er mer isolert, alene, kanskje ikke åpner opp like mye om vanskelige ting overfor andre. Løse kulturer, altså det er på... Jeg tenker meg at jeg snakket mye med Stulle Ellingvåg om tillits- og samarbeidssamfunnet i Norge for tusenvis av år tilbake. At da man er få mennesker på et hardt sted hvor det er hardt å overleve, og det er tilbake til steinalderen, så er det som om man avhenger alle de menneskene man har rundt seg til arbeidskraft, til å få samfunnet til å gå rundt. Man har ingen å ta på, man må samarbeide og stole på hverandre for at ting skal gå rundt. Mens i løsere varme samfunn så er det mer gjengpreget at man har dominans og eier revirer osv. - Klaner og stammer. Mens i vår del av verden så er man, man må samarbeide for å overleve. Det er premissen for å miste yngre kultur. - Når det gjelder religion, så er det de der abrahamske religionene, islam, jødedom og kristendom, der er selvmord ganske tabufisert. Ofte at du kan hamne i helvete hvis du begår selvmord og sånn. Så det er mindre selvmord i de landene. Ikke muslimske land, Israel, og særlig katolske land er det mindre selvmord. - Vet man noe om ateister? - Oi. Jeg må skrive en enkel liste over til hvem som skal følge opp, som du kommer med. Jeg møtte leger. Hvilke spesialiteter er det? Er det kirurger eller ikke? Det må jeg sjekke ut. Altister? Da man er on the top of my head, så tenker jeg da lands... Skandinavia, de landene som er høyt representert på selvmord, er også, nå er det vel 86% i Norge i dag ateister, er også veldig ateistiske. - Det er kanskje troløse er bedre betegnelse på det. - Religion er en god medisin mot psykisk lidelse generelt. Det vet man. Folk i Sogne og Fjordlandet for eksempel er mindre bekymret enn folk i Østfold. Fordi det er Gud sin vilje. Eller ikke Sørlandet? Sørlandet er også bra medisinert mot de tingene. Så Østfoldingene må kanskje finne, søke Gud litt i tørre grad? Ja, jeg vet ikke om vi skal gå inn på det. Men det var med etter hvert for religionen. Særlig de religionene der. De abrahamske, tradisjonelle, våre bibliske religioner islam, jødenommen og kristendommen, men dermed at det er noen former for hinduismen og noen kulturer der, selv om det ikke bare er, det er ikke tabu, og det er til og med en ærefullt handling. Mest kjent er jo det i Japan, Harakiri, mannen har mistet ansikt, han tar livet av seg, opprettholder familiens ære ved å vise at han tok det på alvor og tok livet av seg, liksom offret seg for familiens ære, eller martyrdom. Til og med en sånn skog, jeg vet ikke om du kjenner det, utenfor Tokyo. Jeg har sett den filmen med Matthew McConaughey. Sea of Trees, når han oppsøker den skogen. Er det dokumentar? Nei, det er en film. Spillefilm. Spillefilm. Det har jeg ikke hørt om. Jeg har bare hørt om han youtuberen som gikk inn, han unge fyr som virkelig... Ikke bra. Ikke bra. Ikke bra. Helt noldus type. Bra film altså. Hva heter den for noe? Sea of Trees med Matthew McConaughey. Ok. Ikke sett. Kasper Tuksen har fått foto, han har fått foto på verdens verste menneske, av random info. Så der er det jo ikke bare at det ikke er tabu, men det er faktisk at det er et premiss i kulturen at selvmord er en utvei. Også noen former for hinduisme, er det det? Så veldig høyt selvmords... Jeg tror litt på om topp i verden er vel Sri Lanka på selvmord, per innbygger. Ok, ok. - Mye statistikk her, er det noen flere ting her? Du kom med et bra spørsmål her også som stod ganske høyt på listen din. - Ja. - Som kanskje er et bra sted å fortsette på her. Bør man stoppe de som vil ta selvport? - Det er en stor og vanskelig spørsmål. Spørsmålet er jo hvor abstrakt skal man snakke om det? Hvor abstrakt skal man gå liksom? - Kan vi ta de som er syke først kanskje? - Vi kan ta det er noe som kalles rasjonelt selvmord. At de fleste er enige om, la oss si at du får en hjernesvuls, du er 89 år gammel, du vil dø innen to måneder, De to månedene kommer til å være preget av ekstrem smerte og ingen håp for deg. Hvis de fleste tenker "åh, i den situasjonen så ville jeg kanskje vært enig til at det ville vært en løsning". Hvis du er en ung jente på 17 år som har veldig kjærlighetssorg og skal ta livet av seg, så vil de fleste si "nei, det er jo ikke en løsning". Så det vil jo ikke være et rasjonelt selvmord. Så det er jo lov, Nederlandsveits, Oregon og USA, flere stater som åpner for det i USA, sikkert resten av verden etter hvert. Først til USA, internett, røykeloven, og så breder det seg rundt. Amerikaniseringen av verden. Så der er det jo det begrepet rasjonelt selvmord. Man kan ta death with dignity, jeg vet ikke hva man kaller det på norsk. Verdighet. Du er dødsyk, og så kan man få hjelp, medisinsk hjelp, til å få en smertefri utgang av livet, kanskje med fine fasiliteter med familien rundt deg. Så det er faktisk lovlig. Det tilbys det over hele verden? Det er flere nordmenn, det skrives jo ikke om i avisen, men som reiser til sites for å gjøre det. Ja, ikke sant? Det husker jeg var Michelle Welbeck, en av bøkene hans, sa så han reiste etter faren sin. som skulle til Sveits, jeg skrev bare sånn en liten oppdigresjon. Hvilken bok var det da? Hvilken bok var det? Det kan ha vært Karte og Terrenget, det kan ha vært Underkastelse, jeg husker ikke hva jeg sa i det, jeg tror kanskje på Karte og Terrenget. Ja, det høres litt kjent ut, jeg leste den fra Haumann vår sida. Ja, det lyder ut på hva det var. Med faren hans som var arkitekt, og han tegna sånn utrolig stygge OBOS-blokker på bestilling av myndighetene eller sånn, av samfunnet. Så han trodde at faren var en sånn misslykka masseproduserende arkitekt. Og så viste det seg når han gikk gjennom faren sine saker at han tegna fantastisk vidunnelige bygninger av klassisk art som han aldri fikk realisert. Dette er vel litt i debatten i Aftenposten om arkitektur da. Nye by på Torshavn. Men bør man stoppe de som vil ta selvmord om de virkelig vil? Er det ikke et fritt land? Er vi ikke frie vesener? Kan noen hevde det hvis man tar et veldig filosofisk standpunkt? Nei, jeg synes ikke det. Fordi vi vet at de aller fleste som prøver å ta livet av seg, som ikke lykkes, sier at de er sjelig glad for at de overlevde det. - Vi ser det til, men jeg kjenner det som en sikkerhetsavsal på cruise-båt i Karibien. Han sier det er ikke uvanlig at folk hopper over ripa der for å ta livet seg. Så blir de reddet, for de har sånne sensorer. Redder de opp, da vil de veldig hjelpe deg reddet. - Sensorer? Fikk du vite noe om hvordan det fungerer? - Ja, han har noen teknologi. - At folk holder i gelendere veldig lenge? - Du merker det er noen sensorer, hvis noen hopper over ripa, så blir det detektert, og så sender du ut en drone med en gang. - Det er en ny type teknologi. - De stopper ikke fra å hoppe, men... - Nei, de redder det i vannet. - I vannet, ja, men det er fryktelig høye de skipene da. - Kjempehøye, så det er ikke alle som overlever, men hvis de overlever, så er det kjæleblad for å bli reddet. Og jeg jobber på akuttpsykiatrisk avdeling, der var det mange som ble lagt inn som var veldig suicidale, og de har så tunnel sin, de er så deprimerte, så de sier "Jeg skal ta livet av meg, men nå har de tatt seg av meg skolisten, og de har tatt seg av meg velte av barberebladet" og sånn. Og så sier jeg til dem, jeg har jobbet her i flere år, jeg vet det føles helt forferdelig nå, men jeg vet du kommer til å få det bedre. Det er ingen som er så deprimerte for alltid. Det er det ikke. Det skjer ikke. Men det føles sånn for deg nå, for mennesket har en sånn, jeg vet ikke, det er litt dum sånn greie med mennesker i hjernen, at man kan få så tunnelsyn, vet du. Man blir så fanget opp i ting, så ser man ikke skogen for bare seg på noen som helst måte. Og så kanskje er jeg på butikken, så er jeg på jokeren hvor jeg bor, så er det «Hallo Lars!» Jeg bruker litt tid på å kategorisere hvem jeg kjenner folk fra. Nei, nei, nei, jeg var fra sykehuset. Jeg tenker at alt på tar livet av meg. Fy fader. Triller en vogn. Det er babyen min. Herregud. Så jeg tenker man bør stoppe de som kanskje med det mer rasjonelt selvmord Det kan være en kjempe lang debatt, ikke sant? Hva er det hvis du skal dø om to mann? Ja, da er man enig i at man kanskje kunne tatt livet seg. Hva hvis du har to år og du velger det? Er det innenfor da? Det er en grenseoppgave der som er etisk debattbare da. Det er det. Har du sett, jeg kom på det nå, dette her er jo podcasten for de store digresjonene og alt. Dette er jo ikke en stor digresjon helt tatt, men en film som da heter Wind River. Det er en sånn En knallbra film som jeg aldri hadde hørt om, som dukket opp i Netflix-viden for to år siden. Wind River, og det er en krimfilm. De finner en jente ute i snøen, jeg tror det er typ Alaska eller et eller annet veldig snøfjernstrøk. Og da er det en ung jente som finnes med bare undertøy ute i snøen, som vi bare skjønner ikke, hun har blitt jaget ut eller noe sånt. Det er ikke sånn det. Hun er du, eller? Hun er du, ja. Det er krimplottet da. Men så har han etterforskeren, han mistet sin egen datter, om det var, jeg vet ikke hva dødsorsaken var på det, men faren da, og til denne datteren som funnet, og de har veldig mye samtale innom filmen her. Jeg husker det så utrolig godt. Det er så fantastisk, sånn som filmer du på, ikke har null forventninger til. Og så får du liksom de her, det er filosofi, det er psykologi, det er spenning, det er krim, og den hadde alt da, synes jeg. Det er hvertfall Jeremy Renner som er hovedrollen, som er med i de superheltefilmen og sånt. Eller er det noen andre? Jeg husker ikke. De er veldig like, uansett. Da spør jo han, han faren spør, han etterforsker bare, hvor lenge gjør det, når er det du begynner å gå bra igjen? Når er det du kommer over tap av et barn? Så sier han, jeg kan ikke skjønne noe annet enn at de som har skrevet det, må ha en eller annen sånn opplevd et eller annet selv, for det var så godt forklart, og så utrolig neppe og lite overdrevet, det var bare så utrolig nøkternt, og da tenkte jeg at de her må, de som har skrevet at jeg må ha opplevd noe av det samme for å kunne beskrive det, så sa han bare sånn, det går aldri over, du må bare lære deg å leve med det. Nei fy faen, nå tenkte jeg på mine egne barn, jeg hadde jo ikke kommet over det. Nei, du kommer, og jeg tror ikke det er sånn, jeg vet ikke, men... Så det er jo noe av det verste som er når barn, å være foreldre til noen som tar livet av seg, sånn. Men det er jo hvert år 68 000 mennesker som er i veldig sorg over noen som har tatt liv av seg i Norge hvert år. Alle mennesker kommer til å gå gjennom livet og være berørt av selvmord. Det er noen i familien, noen du har vært ekskert med, noen på jobben. Alle kommer til å være berørt av selvmord i løpet av livet på et eller annet nivå. Så for hvert selvmord regner man der minst seks mennesker som er i ekstrem sorg da. Kanskje da foreldre ikke tilfeller det. Ja, det skal jeg sjekke. Wind River? Wind River fra et par år tilbake. Veldig god film. Så her får man filmtips på toppen av det hele med så mørkt tema. Det er ikke så mange podcaster som tilbyr det, tror jeg. Nei, den Sea of Trees tenker jeg man kan se for den. Jeg skal kanskje ikke si hvordan det ender. Jeg tenker de har gjort det normalt. Det er ikke sånn som 13... Reasons-serien, de som har laget den Matthew McConaughey-filmen, har nok virket litt mer gjennomtenkt etisk sett da. - Akkurat. - Med tanke på smitteeffekter og sånt. - Ok, hvor var vi? Bør man stoppe de som vil ta selvmord, var jo på den krusbåthistorien her i sted. Og så sendte du også med notaten at du har noen egne erfaringer rundt disse tingene? - Ja, jeg har tatt pasienter, også med an å jobbe i akutpsykiatrien. som har vært på nippet til å ta liv av seg. Og som jeg sa litt innledningsvis, selvmordsimpulser kan være ganske kortvarig. Det kan være en dag, en dårlig par dager, det kan være bare et par timer. Og når folk kommer over det, så er de sjelig glad til å tenke at jeg var på vei for å gjøre det og det. Så det vet man både fra forskning og fra klinisk praksis, at man bør stoppe de som vil ta liv av seg. Jeg hadde en pasient, hun skulle... ta liv av seg, må anonymisere litt, gir uttrykk for det til meg, og så ringer jeg mannen hennes, og vi legger den inn på, for å lage det inn. Kjempesint på meg, for at jeg har gjort det her da, i den dagen. Kjempesint på meg, at jeg har brutt tausetsplikten og helt fjullus. Veldig glad i dag, at jeg tok det som jeg tenkte var makt over grep den dagen. Nå har hun barn og lever jo skjeleglad for at hun ble overkjørt. Jeg tenkte hun var ikke til regnlig. Når man skal gjøre det sånn, ja, men det er ikke... Hvor vanskelig er de beslutningene der som du gjorde her nå? Jeg tenker det er bra hvis man er i tvil, så heller ha for lav terskel enn for høy terskel på det. Akkurat. Og legge inn folk. Og hvordan fungerer det da? Blir man tvangsinlagt? Da blir man tvangsinlagt, ja. - Så det er gjemmel i alle landslover og regler at dette er sånn som, hva fungerer det? - Det har vært en endring i det, så terskelen for å tvangsinlegge folk har blitt høyere, som er bra. Man skal ha høy terskel for å få frihetsberøv i mennesker. Så det er vel at man i dag er gjemmelen at du må ha en alvorlig Psykiatrisk lidelse for å bli tvangsinnlagt, det vil si i veldig stor grad psykoselidenskri da. Kanskje skisserin i eventuelt noen form av tilfelle med bipolar lidelse. Så jeg tror, dette er ikke jeg helt sikker på, men jeg tror i juridisk sekt at du ikke kan legge inn noen fordi de vil ta livet sitt. Men man gjør det. For man så sier man, så tenker man, hvis du sier at du skal ta livet sitt, så er du nesten per def så psykisk syk akkurat nå. at vi må legge det inn. Skal vi tro, altså, jeg blir gitt meg frem til at det kan være en del av paranoian til mange som ensomme, som vurderer, eller som, dette her fikk jeg også fra en nemte person som jeg nevnte innledningsvis, at den paranoian som er av å tenker på å slutte livet sitt, er deprimert, veldig mye alene. Et vanlig kjennetegn er vist nok at det er en enorm paranoia for at verden rundt deg følger med på deg og ser på deg og sjekker hva du driver med. Det forklarer også hvorfor mange, som jeg har skjønt av Selma, de lager søpla si hjemme, så folk ikke skal kunne gå gjennom søpla deres. De dekker over støpsler ting som at de føler seg overvåka, de føler at folk i nabolaget er livredde for at folk skal finne ut hva de sliter med. Det er jo mye av den frykten, paranoian, og det er jo sånn å dra til og snakke med noen om det, tenk om de faktisk legger meg inn, eller at jeg blir eksponert for det her, at den paranoiaen bare gjør at du trekker deg enda mer tilbake. Særlig menn som er usynlig psykisk syke, unge menn som er usynlig psykisk, ofte usynlig deprimerte, skjule for mer enn det kan være. Det kan da begynne i ofte sikkert paranoia og mistenkelighet. Ellers ender jeg med at menn generelt sett er dårlige til å oppsøke helsevestene på alt, både på psykisk helse og andre ting, som man går med alene. Det er farlig. Det vet vi at menn er veldig mye dårligere på enn kvinner. Ja. Så det er nok en av grunnene til at menn har voldeligere metoder, så de tar ofte livet seg, men de oppsøker også mye sjeldnere hjelp. Så jeg håper, det er en del menn som hører på denne episoden din, at vi kan normalisere selvmordstanker, ringe mental helsetelefonen, har du en venn du kan snakke med, som du kan åpne opp med, er det fastlegen din, er det snakk med noen om det, ikke gå med deg alene, det er farlig. Det er litt interessant fordi når det kommer til det fysiske, det er noe gærent med ... kroppen vår, at vi føler oss uvel, det er sykdom, menn har jo en veldig lavere grad å gå til legen for å sjekke ting for sikkerhetsskyld. Der har jeg snakket med flere, og så leger det sånn at det der å sjekke seg for sikkerhetsskyld er ikke nødvendigvis så veldig lurt. Du kan oppdage veldig mye ting som setter i gang prosesser og virker ved at du blir syk, altså du blir sykelig gjort mer enn du egentlig er, og du oppdager for eksempel sånne gamle ryske systemet som gjør at man tar videre undersøkelser, oppdager man det og det. Så det er nesten som med menn at det er færre menn som oppsøker leger for sikkerhetsskyld, og det er kanskje en faktisk bra ting. Men når det kommer til syken, så så har vi jo veldig mye mer å gå på. Der er det jo desto viktigere å sjekke inn for sikkerhetsskyld litt oftere hvis man sliter med syken. Jeg tror det er sant at ofte oppsøker folk leger som finner et eller annet grimskrams, og så gjelder man en hypokondri eller helsang, så avner man på en litt diagnostisk odyssee fra spesialistisk på spesialistisk, så mye at man bare blir mer bekymret, men Akkurat mens vi sitter her nå, i dag, så er 39% av de som er lagt inn på hjerteintensiven på hva er det som heter sykehuset her? Bærum? Nei. Bærum sykehuset, ja vi er Bærum nå. Eller på Ullevål. 39% av de som er lagt inn, allerede de aller fleste menn, på hjerteintensiven, de har ikke noe galt med hjertet. De har angst. De er redde for at det er noe galt med hjertet deres. Og de blir så redde at de oppsøker legevakta og havne på hjerteintensiv, det er veldig dyr behandling å ligge bare døgnpasient der døgn, EKG, Alskens tester og spesialister og mest utdannet folk i Norge som jubler så da oppsøker menn hjelp, litt paradoxalt de trenger det ikke, 39% de har ofte når de måler hjertefunksjonen bedre hjertefunksjon enn gjennomsnittet bare at de er redde for å trene hjertemjerte så da oppsøker menn hjelp Men hvis de har selvmordstanker, har masse selvkritikk, skam, fortvilse, føler tap, det delte ikke med en. Nei. Så der håper jeg vi kan få et skift, få normalisere det. Det er interessant, for overlevelsesevnen vår, eller overlevelses... Hva er det jeg lette etter? - Instinkt? - Instinktet. Det kikker ikke inn på samme måte når du merker at det er noe galt med hjertet, lungene, eller på en måte gjør at vi kan ikke prestere, vi kan ikke beskytte, vi kan ikke levere, vi er ikke i stand til å være fysisk aktive. Da går alarmen fort, for vi har ikke lyst til å dø, men psykisk er det på en helt annen type defensivt nivå. - Ja, så er det litt. opplysning og informasjon, sånn som vi skal gå litt inn på senere. Det finnes veldig bra behandlingsmetoder i dag for mange av de mekanismene bak selvmord, for eksempel depresjon. Det er ikke så mange som vet om det. Hvis menn tenker, jeg har gått til psykolog, det er å sitte og prate med en dame med fotformsko om barndommen og sånn. Det har ikke jeg noe tro på. Da oppsøker man heller ikke hjelp, hvis man ikke vet at det finnes hjelp. Så det er også viktig å få kringkassa da. Det finnes god hjelp og terapimetoder som hjelper Mot selvskading, eller emisjonsregulering, eller rusproblemer, eller ensomhet kan lære seg litt sosialt. Det kan vi gå litt mer nøyere inn i etterpå. Men hvis en menn tenker at jeg har det forferdelig, vet ikke om det finnes noen hjelp, så oppsøker de. Det er jo ikke så rart at de ikke oppsøker hjelp. Så det er den skepsisten til, er det en iboende skepsis i menn? til at vi styrer unna disse tingene? Eller er det at vi har veldig vanskelig for å snakke om følelser? At det sitter så jævlig langt inn, og at vi har generasjoner med fedre før oss som også helt åpenbart ikke skal snakke om følelser. Det har kanskje vært ekstremt synonymt med å være en myk beta-mann, og snakke veldig opptatt av følelser. Jeg tror det er en endring i kulturen vår blant menn der. Så kan vi gå fullt øde palt her, men jeg vil tenke på kompiser her også. Jeg tror vi er inne i en positiv utvikling. Det tror jeg. Mens menn som er 50 pluss og sånn i dag, de har nok et stykke å gå. Jeg skal ikke si det er noen i familien min som blir så forbanna når det er ... Når, skal vi si, femtoringer, der kan man gå inn i diskusjonen. Når du møter litt skrulte 60-78-åringer. Jeg hadde et tilfelle nå på en båt i Nord-Norge. Da brukte jeg tre-fire forsøk på å skjønne hva han gamle mann sa. Jeg gikk inn der med døtteren min på den båten her. Og så var det noen komplikasjoner med hvem skulle sitte hvor. Så sa han noe, jeg tenkte han var en søt unger, han skulle si litt sånn søte jenter. Hva var det du sa for noe? En gang til. Og så kom kona bort og sa, det der er ikke akseptabelt å si. Han bare sa, hva var det han sa for noe? Kan jeg kjøpe barna dine? Nei. Var det på kødd? Han var gammel skrulle. Han var i 80-årene, og han var sånn. Det var kanskje ikke så mange hjemme der, eller noe hjemme der. Da diskuterte vi det. Hvorfor skal du si fra? Det der er ikke greit. Du merker jo på personen at det der har på enten så er det, hvis det er noe bevissthet der, veldig mye bevissthet, så er det en en gammel klingal person med litt sånn dårlige pedofile vibber, men hva skal du gjøre med det? Eller som jeg tenkte, dette her er en gammel skrulle som enten skulle prøve å være morsom, Kanskje var det. Det er ekstremt bizarr humor, men det er nesten litt mer tilforgjørelig. Det er litt tristere hvis det bare er demens. Ja, det er nettopp. Bare går og blammerer seg fordi hjernen driver og degenen rir seg. Men bare det at du skal endre en person, endre en gammel person til forlatelig der du måtte være til enhver tid, om det er en fremmed eller noen familie for den, så skal man forklare den rasistiske unkeren på åter liksom skal man ta diskusjon der er det noen poeng og så videre så det er jo litt den der nei jeg var på kafé nå vet ikke om jeg kan si det ordet ennå ja ja kan si det - Hvis jeg sier det i anførselstegn? - Jeg har hatt flere som har sagt det her. - En veldig søt eldre fyr i familien, "Jeg er på kafé." "Ja, da sier jeg det i anførselstegn." "Da er jeg på kafé." "Ja, han negeren." Jeg bare, "Fy faen, du kan ikke sitte i Oslo senter." "Du kan ikke si det." "Åh, nei, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, oi, o Men siden jeg sa det, har han sagt det. Så noe korrigerbarhet må det være da. Altså det er... Jeg kjenner han. Han er absolutt null prosent rasistisk. Men det var bare et ord som satt i jernbarken hans i Det er det for alle... Programvaren hans da. Ja, for søtt du ringer opp på, og kommer hjem etter folk, så er det sånn at det har blitt sagt i mange tider, spesielt på bygden og sånn, så er du fullstendig fan i det. Og da føler jeg sånn, skal jeg komme inn som ekstremt sånn Oslo-mann og korrigere i en sånn familie- eller besøkssetting langt ut på fanen vår på bygda, at gamlefar sier neger? Det er sånn, det er da... Jeg synes det er det, men det er en annen diskusjon. Men det er interessant at du sier det med bygd. Hvor var dette? Nord-Norge, da. Ja, Nord-Norge. Eller man sier Nord-Norge. Det er jo mye selvmord på bygda. Så når du kontrollerer for antall mennesker, eller folketetthet, per imegel. Så det er en effekt. På bygda er det farligere. Ja, er det... Hvor ble jeg av det, tror du? Jeg prøver å gjøre noe mening ut av det. Er det den befolkningstettheten som er farlig å si? Ja, hvis du bor i Oslo, sånn som jeg, så er det ikke så vanskelig å få behandlingstilbud. Hvis du bor i et grisgrinst sted, er kanskje nærmest psykolog to timer unna. Er det ikke flere faktorer? Det er jo flest menn som blir boende hjemme på landsbygda. Jeg vet ikke helt, jeg vet bare at det er fakta. Det er vanlig på bygda. En i byen, når man ser på meg. Hvis man bor i byer og tettbygdesstrøk, har du kanskje et større nettverk, at det er flere personer du møter daglig, at det er lettere å oppsøke hjelp, at det er kortere vei til enn den ... Nå finnes det også urban ensomhet selvfølgelig, men at bygda kan være sånn at det er få mennesker ensomt, og at det negative ... endrer seg veldig. - Ja, er det en av fire i Oslo som bor alene, det er ganske utbredt, men selv om du bor alene i Oslo, så kan du ha ganske bra sosialt nettverk. Og det er bra medisin mot selvmord. - Akkurat. - Men hvis du går alene, er ensomme, er 40 år og bor i kjeller, sokkelærheten til mor og sånn, ikke har noen sosial kontakt, det er farlig. Du skriver også at fengsel er... Fengsel, hvor er vi nå? Å, du er veldig proff. Jeg er på Ristikofaktoriet nå. Har jeg hoppet for langt fra? Gammel papir... Du nevner jo også tre... Du nevner jo også... Vi er kanskje på teoribiten her nå. Er du på risikofaktorer? Jeg vil kanskje hoppe litt for langt frem. Fy faen, det er to steder jeg er lenge bak. Jeg er på det der Robin Williams, Anthony Bordeaux... Åja, ok. Jeg har bare cherrypicket litt fra de fem sidene med notatene dine. Åja, er det det? Ja, ja. Så jeg har ikke alt det du har. Å, jeg trodde du hadde lastet den der, ja. Åja, nei, nei. Det kunne jeg faktisk gjort, men jeg må ha litt mindre... For ikke at jeg skal drukne i skriften. Nei, jeg kan si litt oversikt... Hvis vi ikke snakker så mye om metoder, så er det ikke ukjente metoder eller kjennelser som har tatt metode, men folk vet jo litt hva metodene er. De fleste har hørt om den skogen i Japan, for eksempel. De fleste folk i verden tar liv av seg på Golden Gate Bridge. Det er det vanligste stedet å ta liv av seg. Det som er litt interessant er en av de fremste forskerne på selvmord, Roy Baumeister, Har du hørt om han, psykologen? Roy Barmester? Nei. Han skrev til en bok av viljestyrke. Nei. Willpower. Det er bra, altså. Han er også selvmordsforsker. Noe som er litt interessant er, hvem er det som tar livet av seg? Ofte så oppfatter de ikke som suicidale. Ofte er det snarere tvertimot. Han sier, jeg har det bare på engelsk, de har «better than average lives» folk som tar livet av seg. Ja. De har det ganske bra. Ja. David Foster Wallace, han forfatteren, Chris Cornell, folk tenker, hva? Han hadde kjempe mye penger, kjendisstatus, flott kone, hvorfor ta han livet av seg? Jeg trodde det var folk som har det veldig dårlig, eller er fattige, det er også det litt dårlige faktoret, men ofte er det better than average lives, ofte suksessfulle personer som virker veldig vellykkede, og ikke suicidal. Jeg vil gjennomgå at de er veldig ensomme i den suksessen sin, eller at det er veldig vanskelig å finne normale forhold rundt det når du er ekstremt rik eller ekstremt kjent. Det er kanskje en yrkesgruppe hvor det er litt spesielle typer som oppsøker også. Kan være at du er ensom. Jeg tror de tilfellene jeg nevnte nå, så har jo flere av de, det blir kanskje litt sjokk når de tar liv av seg, men de har snakket om selvmord. Stig Settebakken skrev en bok om å ha etterlatt etter selvmord. David Foster Wallace skriver mye om selvmord i Infinite Jest. Har du lest den boka? Nei. Oh shit, det var fedt. Selvmord, han skriver jo, hvis du ser for deg at det er en bygning som brenner en skyskraper, så hopper folk frivillig ut av den skyskraperen. Nørreven. Nørreven for eksempel. Hvis du står ned på bakken, så vil det virke uforståelig å hoppe ut fra en skytskraper, og greie å få motivasjon til å gjøre det, og faktisk gjøre det. Men hvis du står i en skytskraper, og alternativt er å brenne til døde, eller hoppe, så hopper man. Han sier litt sånn er det å ta selvmord. Det er vanskelig å forstå utenfra. Men hvis du har så mye psykologisk smerte, at du føler at du brenner til døde, så er det å hoppe ut av bygningen, det å ta livet av seg, kanskje et... et valg som ikke er så langt unna. Så, men... Til bare bedre enn average. Jeg hadde en sånn hypotese, jeg vet ikke helt om jeg fant ut av det, med at det der, hvorfor tar disse vellykkede menneskene som har veldig god liv, men som jeg lurer på da, om det er noen slags fallhøyde Problematikk er at de som har ingenting, lutfattige, uteliggere, som ikke jeg vet selvmordsstatistikken på, men at det er sånn ideer, hvis du har mye, har noe perfekt, har for eksempel familie, jobb, karriere, men mister alt, om den fallhøyden gjør at ting blir utrolig mer, selv med den fallhøyden vil du ha et bedre liv enn, 9% av resten av jordens befolkning. Men likevel takler man ikke den fallhøyden og den endringen i livet, fordi man vil bare så uendelig tilbake til der man var. Ja, det er veldig godt å se på en som han ba om, det er det relative fallet i forhold til deg selv. Ikke i forhold til andre mennesker, så for eksempel folk som, la oss si en mann som aldri har hatt dame, for eksempel, - Det vil kanskje ikke være noe selvmords, tror jeg. En mann som nettopp opplevde skilsmisse, mistet dame seg, han vil være veldig forhøyre sjans. - Skilsmisse er stor igjen. - Veldig stor, men apropos det med å ta opp økonomien, du trenger ikke å miste alt. Vi så etter finanskrisen i 2008, 2009? Nei, 2008 var det. Så gikk selvmords, hvor tror du selvmordsraten gikk opp i Norge da? Det var rundt her. Bærum, Oslo Vest gikk selvmordsraten opp. Ikke i Oslo Øst etter finanskrisen. Folk på Oslo Øst har ikke kapital bundet opp i aksjer og derivater og så videre. Så folk på Vestkanten, de mister ikke alt. De hadde 100 millioner, de mister sånn at de har en 10 millioner, og så tar de livet av seg. Det er et nytt fra de fleste tenker, fy faen, hvis han hadde 10 millioner, så hadde han et skjelig blad. Han hadde jo fortsatt hytte på å kjøpe, og så tar han livet av seg. Det er det relative fallet. Hvordan han hadde det før, og det relative fallet, som han sammenligner seg med seg selv da. Det er ikke noe så tristere enn andre ting her, men finansiell smell går veldig på det som stolthet og kanskje muligheter. Man kanskje føler at man har kastet vekk veldig mye av livet sitt på å bygge opp nettopp en form av penger og makt, og så rives det vekk, og så føles hele den jakten veldig bortkastet, mens det spiller på helt andre typer psykologiske ting enn skilsmissivlighet, tror jeg. - Ja, jeg har jo pasienter som kommer til meg og så kommer de inn i veldig flott dress og de virker veldig kakkerstess hvis du ser det på gata. Men det eneste de driver med er at jeg hadde en som var forretningsadvokat som tente 5 000 kroner i timen. Jobber kjempe mye, for han må jobbe så mye for han tjener så mye penger. Og folk uten at tenker at han er fantastisk, vi vil gå og virke med han. Men han er så deprimert at han er suicidal. Han føler veldig hult i hendene. - Men på grunn av pengene og jobben og jeg, eller? Det må jo være et snes med årsaker bak noe sånt, eller? - Han har fått seg et liv der alt handler om materialistisk velstand og penger på konto, så han har neglisjert alt det vi vet er viktig for psykisk helse, gjøre ting som er bra for en selv, sosialt nettverk. - Ekt kjærlighet, bra ting i livet, hvorfor følger ikke det? og for å ha sjelen sin litt. Men jeg lurer på om vi skal hoppe til risikofaktor, så kan vi heller spole litt tilbake til det. For du sa det med fengsel, gjorde du ikke det? Eller skilsmisse? Homofili har jo vært innom risikofaktorene, det er litt forskjellig, vi kan jo ta det som homofili, fengsel, depresjon, skilsmisse og så videre. Homofili har vi en god utvikling. Men det er forhøyet av selvmordstanker og forsøk blant homofile. Men etter at partnerskap ble lovlig, det har vi sett i USA, så har det gått ned. Så det er en positiv utvikling i samfunnet. Så det er en direkte sammenheng mellom de to tingene? Ja, direkte sammenheng. Homofile er mindre tapifisert. Selvmordsrisikoen har gått ned. Så rett og slett et verdighetsløft for homofile har gjort at noe med selvfølelsen, at du har senket statistikken på en sånn måte. Du kan gifte deg å være en normal samfunnsborger og vise kjærligheten din utad, og ikke gå med vanskelige følelser alene og føle deg ensom. Være et tabufisert menneske. Men hva med transpersoner? Den tipper jeg er ganske høy. Den er høy. Ja, den er det. Så forhåper jeg kanskje om ti år at det går litt samme vei nå. - Er det flere lag av diskusjoner rundt det med transpersoner og selvmord? Det er kanskje den ene jeg tenker sånn. Det må jo være både eksterne og interne stressfaktorer med det å være transperson. De som angrer eller ikke vet, forvirrer innvendig, er til samfunnets press, diskusjoner, og den type ting, at det er mange forskjellige konfliktenivåer her. Ja, det er nok veldig vanskelig på mange måter, kanskje litt som homofili var tidligere da. Men nå er det jo flere og flere kjennelser som står frem som trans, og jeg håper det er en litt god utvikling på det da, at ikke det fortsetter å være så vanskelig som det er nå. For det er jo, vet ikke om vi kan sammenligne, det med homofili er jo også sånn, det er jo, Du trenger jo ikke å gjøre noe aktivt med kroppen din for å bli den du føler at du er. Nei, sant. Så på en måte det er sånn, jeg vet ikke, jeg bare tenner på jentene, jeg tenner på gutter, og da er det bare sånn, ja, men da oppsøker du det, og så koser du deg med det, og så er det din ting. Men når det er med transperson, så er det jo den hele identiteten, og hele kjønnsskiftet, som er så utrolig massivt. Og irreversibelt også i mange tilfeller som gjør at og at det er alder av mye å si, hormoner, pubertet, tvil, aksept og alt blant annet. Det er utrolig mye mer komplisert enn jeg vil gjette meg til. Det er veldig komplisert. Jeg tror i Norge, jeg jobber på barne- og ungdomspsykiatrisk på Elixirhospitalet, der de halvdelen av de som er tenåringer som vil ta kjønnsskiftoperasjonen, Så de blir jo ekstremt godt utredet. Det er ikke noe man enn avgjørelse blir tatt på dagen. Og de får også veldig, veldig god psykologisk oppfølging. Norge har vi ganske bra tilbud for de. Mange andre steder i verden, så tror jeg det ikke er noe særlig. Er det noen forskning på det? Hva er årsakene til selvmordsforsøk blant transpersoner? Nei, det er interessant. Det vet jeg ikke. Nei. - Nei, det skal jeg følge opp. Hva er mekanismene der? - Så var det fengsel? - Det er interessant det du sa om det fallet. Selvmordsrisikoen er størst når man nettopp er blitt satt inn. Hvis man har vært i fengsel i tre år. - I varitekt? - Nei, i fengsel. Ikke i varitekt. Det er også forhøyet varitekt. Men det er vanskelig å ta livet av seg i varitekt. Fordi man vet at selvmordsfriheten er veldig høy. Derfor er glattseller helt strippet. Det er ikke for å være kjip eller gjøre det til et kjellerom. Det er bare for å deprivere folk muligheter. Derfor heter det glattselle. Det er for å deprivere folk sjansen til å ta livet av seg. Men fengsel, det er når folk havner i fengselet første tiden av soningen. Da har folk veldig forhøyet selvmordsfriheten. Når folk har vært i fengsel i tre år og blitt vanskelig Det er en del av det at det blir litt tilvendt og litt soningskala. Kanskje jeg begynner å ta en utdanning. Da er ikke sjansen så høy, men med en eller annen refeksel, så er selvmordsrisikoen nidoblet. Så det er farlig. Det var jeg så inne på. Tidligere forsøk sprer også veldig inn som den forhøyede risikofaktoren. Veldig. - Ja, forsøk på å ta selvmord, og så øker det for at det er mange som prøver andre gang, tredje gang, fjerde gang. - For hvert forsøk øker sannsynligheten for at man får det til. - Depresjoner er også en stor en. - Jeg tror sånn som David Foster Wallace, Stig Setebakken, Anthony Baudet, hvordan sier man det? Han tjeneskåken. - Ikke siste på meg når det kommer til fransk. - Nei, uttale. Jeg sier noe litt feil, for folk retter alltid på meg når jeg sier det, så jeg husker aldri hva som er riktig. Får vi det i kommentarfeltet, vet du. Tror du for det? Jeg kan ikke si sorry en gang på fransk. Men de er deprimerte, og så har de gitt, begge de skrev det i litteraturen om depresjon og selvmordsstanker, og hatt forsøk for å utføre det. Så depresjonen, Homofliv, skilsmisse, økonomisk grunn. Depresjon er noe av det aller farligste. Det er den farligste sykdomen i verden. Fordi det er så mange som er deprimerte som tar livet av seg. 5% av de som er deprimerte i løpet av livet tar livet av seg. Så det er jo ekstremt. Så depresjon er veldig farlig. Hva er depresjon? Skal jeg snakke om det? Eller er det et stort tema kanskje? Det er et kjempe stort tema, men hvis du kjenner at det er tid og anledning til at vi bør gå inn på det, og sette opp mot selvmord, så synes jeg du skal gjøre det. Det er det mørke. Man sier depresjon, det er kjære. For å si det litt på en grei måte, det man kaller kognitiv triade, man tenker negativt om situasjonen sin. Jeg er i en forferdelig situasjon, jeg får malerium, jeg har blitt skilt, man er i en forferdelig situasjon. Man tenker negativt om situasjonen sin, man tenker negativt om seg selv. Jeg er en dårlig person, jeg får ikke til ting, jeg er ikke med seg ting. Og så er det tredje faktoren, om fremtiden. Hvis folk tenker at det er en jævlig dritt situasjon nå, men om tre måneder tror jeg at jeg har det mye bedre, det hjelper helt sinnssykt. Men det er jo noe av det som er fannskapet med depresjon. Man tenker negativt om situasjonen sin, om seg selv og fremtiden. Det er farlig. Hvis folk har håp for fremtiden, så kan folk ha det helt forferdelig. Jeg har forferdelig migrene, eller forferdelig kjellesorg, eller jeg har forferdelig, men det kommer en behandling for migrene, kanskje jeg blir bedre om et år. Kjellesorg, jeg har hatt det før, jeg føler seg forferdelig nå, jeg kommer til å komme ut av det, eller... Hvis folk har håp, så faller selvmordsrisikoen veldig. Men depresjon er farlig. Det aller farligste er bipolar depresjon, det man tidligere kalte manisk depresiv, det som svinger, som er veldig høyt og veldig lavt. 15% av de tar liv av seg. Så det er den aller farligste psykiske diagnosen. Hva vil du si, var det høyt og lavt egentlig? At du kan være superenergisk? De er maniske, ekstremt høyt energinivå, kanskje kombinert med at de ikke trenger å sove. De har... Ofte skaper det et problem med at det er masse utrod, ting går helt over stokk og stein, tar opp masse forbrukslån, lever veldig risikabelt. Kanskje også ofte hadde jeg en pasient som kontaktet Coca-Cola, for han hadde finnet opp en ny Cola, så han kontaktet de i USA. Man får litt sånn grandiose stormannskalskap da. Så det er veldig, veldig høyt oppe, og så er det veldig sjelden at det er innom normalen, det svinger litt innom normalen, og så går det ned litt, Og så er det veldig deprimerte, bare ligger helt vegetativ i senga, sover hele døgnet. Og så er det kanskje det typiske par måneder, eller det er litt forskjellig på intervallen, og så synger det opp igjen. Og så er det helt frenetiske, og så er det... Så 15% av de med bipolar lidelse ender med å ta livet seg. Ofte er det de som ikke har fått behandling. Vi har i dag faktisk i hvert fall sett... I forhold til tidligere tider ganske bra behandling for det, både medisinsk og i psykoterapi. Så det er de fleste som ikke får behandling som tar livet av seg. Det som er litt fascinerende er det er veldig store forskjell mellom menn og kjønnsforskjell mellom menn og kvinner når det gjelder selvmord i alle kategorier. Menn som har opplevd skilsmisse har ni ganger så høy risiko for å begå selvmord som kvinner som har opplevd skilsmisse. Men tilpasset seg mye dårligere skilsmisse. Men det eneste forskjellen er bipolar lidelse. 15% av de tar livet av seg, og det er helt likt for menn og kvinner. - Ja, akkurat. - Det er egentlig en forskjell. En av grunnene som vi snakket om med leger, som jeg ikke gikk helt inn på da, er jo bare det å være lege gjør at du har fordoblet sjansen for å ha bipolar lidelse. Og det er farlig i forhold til selvmord. Er det en blanding av arbeidsmiljø? Det er nok begge deler. Bipolaridelse er den mest arvelige psykisk lidelsen. Ja, det er arvelig, og så er det også miljøer som kan trykke det ytterligere. Hvis du har potensial for bipolaridelse, lever du har minestinert, lever en veldig rolig tilværelse, kanskje har lærerne eller noe annet? Så kan det være under ganske bra kontroll hvis du jobber 17 timers vakter på kirurgen, og så kan du få et helt annet forløp. Så har vi både la en personlighetsforstyrrelse. Kjenner folk til hva det er? De fleste har i hvert fall hørt om det. Er det en mild grad av skissefreni? Når folk sier «Fy faen, det er så skissefrent vær om dagen, ass!» For eksempel, nå er det sol ute hos oss, da regner det. Så sier folk det. Det er feil. Skistefreni er ikke skist, splittet opp her, det er noe annet. Det er feil. Folk burde sagt, nå er det borderline-vær. Det skifter voldsomt. Det er ofte veldig problemer med avvisning, veldig problemer med relasjonell tilknytning ved paranoide. Egentlig har jeg flere terapister som har dette, som har en veldig vanskelig, ofte veldig traumatisk forhistorie med omsorgsvikt, kanskje overgrep, de har hatt det mye vanskelig. De er ikke emosjonelt helt utrustet til å håndtere virkeligheten og normale relasjoner. Svinger veldig, det er veldig høy grad av selvskading. som en Edwin Schneidmann, forskeren din, sier at det er veldig høy grad av psych-ache, indre psykisk smerte. Der er det 10% av de som faktisk tar livet av seg. Så det er nummer to, den farligste psykiske lidelsen nå. Heldigvis er det en lidelse som blir bedre med alder, så de har haft det veldig ekstremt turbulente i 10-årene, 20-årene og litt utover 30-årene. Masse skifte forhold, innleggelser, mye selvskading, mye rusmissbruk, men den ledelsen brenner seg ut med alderen. Så veldig mange som hadde den diagnosen når de var 20 år, har det ikke når de er 40. Hvis de kommer seg gjennom de årene og får adekvat behandling, så er det håp da. Ok, så spiseforstyrrelser er også noe som... Det er fire ganger sjanse for selvmord hvis det er spiseforstyrrelser. Og så vet man ikke når jeg jobber på kuttsykerhetsatisk, jeg må jo anonyme seg litt, men - Der var det en jente som var innlagt på tvang, en tenåringsjente. Hun ble matet med sonde, det er det det satt endelig på henne, for hun nekta å ta alt det seg matet. Er det da selvmord, eller ikke hvis hun dør? Eller er det bare anorektiske? - Og sulte seg selv, er det selvmord? - Ja, for hun var anorektiker, hun ville ikke slanke seg. - Det må være en form for selvmord, tenker jeg. - Ja, det er langt det. - Man vet jo hva som skjer hvis man slutter å spise. - Hvis man ikke tar til den næringen, man vet jo det. Så spisverskjølelse er fire ganger sjanse for selvmord. Noe som er litt kontrasjelt er i hvert fall kanskje å bli våka nå, hvis jeg sier noe om menstruasjon og sånt. - Menstruasjon og våk er vel ikke så sterke kobling? - Nei, det er kanskje ikke det. - Nei, det tror jeg du har dødt, jeg tror jeg er på trygg grunn. Kvinner har større sjanse for å leve seg. Kanskje mange tror det, når man har PMS. Det er det ikke. Det er ikke for høyere sjanse, men når det er menstruasjon er det det. Er det sånn betraktelig mye større? Ja, også sjanse for å bli lagt inn på akuttpsykiatrisk. Når det er menstruasjon er 17% høyere for kvinner. Sjanse for å havne i fengsel også er høyere. Da begår kriminelle handlinger. Så det er såpass stor endring i kvinnekroppen med følelser, hormoner og... En liten endring i et hormon kan ha ganske stort utslag på følelser, handlinger og fysisk og mentalfungering. Så skilsmisse snakker vi om, det gir fordoblet sjanser, så det er også farlig for kvinner med skilsmisse. Men for menn er det mye farligere. Det er ny gang mange menn som tar liv har sett skilsmisse. Men det ser vi, menn tilpasser seg dårligere. - Som du var inne på, de har mindre sosialt nettverk, er mindre å oppnå vanskelighetene sine. De sitter i stedet på nettet, de sitter og drikker, de russer seg, de takler skilspissen mye dårligere. - Jeg gjetter at det tallet er høyere hvis vi tar vekk de som, la oss si hvis vi luker vekk de mennene som får 50/50 omsorg, så tipper jeg de som sitter igjen med anverd helg eller en dårligere ordning eller en lavere ordning, tipper jeg vil ha en ekstremt mye høyere for jeg tenker sånn det er interessant det er nesten bare en slags logikk eller selvfølgelighet nesten at hvis du er 50-50 og så er du per def også veldig rustet å ha et helt klart stort ansvar for barna i en veldig stor tidsperiode av gangen. Mens når du blir en helgepappa eller noe sånt, så er det ganske opprivene ikke bare at du mister kona di, men også mister barna. og er fullstendig ensom, og sannsynligvis kanskje litt opp i årene, og da også med mens dårlig nettverk, er sikkert mye, mye høyere. Det er mye dårlig faktor. Kanskje 20, jeg bare kaster ut. Jeg skal sjekke, det er veldig bra statistikk i Norge på ting, så det tror jeg jeg kan finne ut faktisk. - Ja, for jeg kjenner jo, menn som er 50/50 og bor i Oslo, kan det være veldig, det er nok noe helt annet. En helt annen virkelighet. - Ja, det er en helt annen virkelighet. Og det er sånn når du bor i by 50/50, omsorg, det er veldig vanlig å finne seg nye partnere med eller uten barn, og det er mange mennesker i den byen, på et større marked sånn sett, men er du som Er du helgepappa eller enda mindre? Om vi ikke får se barna. - Kanskje ikke får se barna engang. - Nei, på et avsitsliggende sted eller en bygd hvor det skjer litt og det er et lite marked, det må være fullstendig... - Kanskje ikke får se barna på grunn av rus eller alkoholproblematikk, eller at du har vært voldelig mot familien og sånt nå, og så sitter du alene. Det er nok enig, det er nok en veldig farlig gruppe det også. Noe annet er å ha vært i militæret, eller? Det er faktisk å være i militæret, eller å ha vært i militæret, gir en fordoblet sjanse. Særlig hvis man har vært i krigsavhenger. Det vil jeg tro. Det vil jeg regne med. Traumer. Er dette norske tall, eller? Disse er fra USA. Men det er ikke nødvendig at de har vært i krig, men de har en annen Særlig faktor som jeg skal komme litt tilbake til etterpå, men særlig de som har vært i krigshandlinger, det kan kanskje ikke hette uventet, relasjonsproblemer, kroniske smerteproblemer, rus og så videre. Mens i Norge er det også sånn at de som er heimerne som har våpen tilgjengelig, de har ofte, hva heter det? Heimerne? AG3. AG3, ja. De har AG3 liggende. Det er farlig. Hvis det er mann og deprimert, og så har jeg et tilføye på den lignende. - Da er vi gjennom den listen med risikofaktorer. - Jeg har to teorier som jeg tenkte jeg kanskje, skal jeg ikke pløye gjennom, for det er viktig, men det er to rådende teorier på selvmord, og vi har vært innom noen av faktorene allerede. Men det som er litt beskrivende er at i psykologien er det veldig mange teorier vi driver med. Personlighetsteorier, drømmetyring, det er ganske gamle teorier. De rådende teoriene om selvmord er ganske nye. For det er også ganske nytt forskning på selvmord, selv i USA som er det meste forskningen gjør. Det er ganske nytt. et tema som på verdensbasis er ganske nytt, så de rådende teoriene er ganske nye. Thomas Joyner, som er en teori, han har fire faktorer Han sier alle fire faktorene er oppfylt når folk tar livet av seg. Hvis man kan gjøre en endring på en faktor, så kan det hindre folk til å ta livet av seg. Det første faktoren er, som jeg har vært innom, opplevelse av sosial avvisning eller tap. Du blir skilt, du mister jobben, du blir utestengt av venner, du føler tap av tilhørighet, du mister formunden din, særlig bruddet i romantiske relasjoner, om man er gift eller ikke, så det er relativt fall i selvfølelsen. Og så er det faktor to, håpløshet. Det er den viktigste faktoren. Dersom folk tror at de får det bedre i fremtiden, så tar det veldig sjeldent selvmord. Jeg har det helt jævlig nå, ting er helt forferdelig, men jeg tror at det kommer til å bli bedre. Da tar man det klart av seg. Og så ser man, hukommelseforskning, det å kunne se for seg at ting går bra i fremtiden, er utrolig. korrelert som man kaller det, det er sammenheng med hvor lett man kan gjenhente positive minner fra eget liv, det man kaller autobiografisk hukommelse. Så folk som har vanske som er deprimerte, de tenker hele livet mitt har vært forferdelig, de har jo sikkert opplevd mange bra ting, men de har ikke tilgang på de positive minnene. Hvis du ikke har tilgang på positive minner, så er det vanskelig å se for at bra ting skal skje i fremtiden. Så der kan man gjøre grep terapeutisk sett. Så det er kanskje en faktor man kan gå først inn og jobbe med terapeutisk, håpløst sett. Sånn som jeg sa når jeg jobbet på akutsykiatris, så sier jeg til folk, alt er helt forferdelig for deg nå, jeg skjønner at du har veldig tunnelsyn, Du føler ikke at du kommer til å bli bedre, men du har stolt meg, jeg har jobbet her lenge. Jeg har sett folk som har vært like deprimerte som deg. Alle får det bedre. Vær et ambassadør for håp da. Du kommer til å bli frisk. Du kommer til å få det bedre. Jeg lover det. Jeg kan ta deg hånda på det. Vær ambassadør for håp. Så det er kanskje det første faktor man kan gå og gjøre endringer kjappest da. Opplevelse av skilsmisse, miste jobben, finne ny jobb og sånn. Det er litt større lærer til å bleke da. Faktor tre er opplevelse av seg selv som en byrde for andre. Det kan jo virke helt... nesten som en psykotisk vrangforestilling når folk tenker det er bedre for barna, foreldre, kollegaer, det er bedre at jeg er borte. Åpenbart er det ikke det. For hver som tar livet sitt sitter i ekstrem traumatisk sorg etterpå. Det er bare verre at noen tar livet seg. Det er nesten en semi-psykotisk vrangforestilling. Det er bedre at jeg er borte. Jeg er en byrde for andre. Også er det en faktor som er veldig viktig. Du må være kapabel til å ta selvmord. Det kan ofte være vanskelig og smertefullt å ta selvmord. For eksempel, som jeg sa i USA, folk har våpen hjemme, da er det jo ikke så veldig vanskelig. Da kan du ha selvmordsimpuls bare i ti minutter. Og så går du i skuffen av deg midt på natta, og du er helt fortvilet av tunnelsyn, og så tar du livet der, og så var det det. Hvis du har lavere kapabilitet, du må for eksempel... nå stiger jeg litt på metoden, men dette er en kjent metode da du må ta bilen og kjøre et veistrekk der det er rett å vente på at det kommer en trailer Det kan være ganske, kanskje du kjører dit og så er det ikke noen andre biler der. Så går tiden, så har det gått en time eller to, og så snapper det litt ut av det. Nei, shit. Veldig mange som sier det. Og så dro jeg hjem. Så kom jeg gjennom det. Så kapabilitet er viktig. Hvis folk har vært i militæret, så ser man dem kalle habitueringseffekter. De tar livet av seg på den måten, som den grenen de var i i militæret. Så hvis de var i infanteriet, så skyter folk seg. Hvis folk har vært i marinen, så henger de seg, for det er mye med tau og sånn. Hvis folk har vært i flyvåpne, så hopper de fra høye bygninger. Det er krevende, ofte vanskelig, at folk prøver å ta livet av seg, og så veger de seg, for det er så skummelt å stå på toppen av en bygning, så gjør de ikke, de går tilbake igjen. Så ofte må folk gjøre det mange ganger før de tar livet av seg. Hvis man har vært i militæret, så er man litt habituert, man har litt tilvent, for eksempel våpen, da får man lavere terskel for å greie å ta livet av seg da. Thomas Joyner som er kanskje den rådende i selvmordsforskning i dag, sier alle fire faktorene må være oppfylt. Hvis det er faktor 1, 2, 3, men du er ikke kapabelt til å ta selvmord, så gjør du det ikke. Veldig mange er der, at de er veldig deprimerte, de har selvmordstanker, men du gjør det ikke. Fordi aller, aller, aller flest som har selvmordstanker, tar jo ikke livet sitt. Så han sier, hvis du kan gjøre endring i en av faktorene, så kan vi hindre folk å ta livet av seg hvis folk kommer til mer terapi. Hvis de har mistet, de har for eksempel skilt og mistet jobben, ok det er et litt større prosjekt å få i gang det enn, men hvis vi kan lage en håpløshets, jeg sier det, jeg lover deg etterhvert sett det kommer til å bli bedre, vi må lage en avtale Kan du love meg til neste time at jeg ikke forsøker å ta livet av deg? Ja, jeg kan gjøre det. Noen ganger sier jeg, kan du love deg at du går her i tre måneder? Kan du love deg, under den perioden må jo prosjektet være at du skal leve, og at du skal leve best mulig. Kan du love meg at jeg i løpet av de tre månedene ikke prøver å ta livet av deg? At vi hele fokuserer på at du skal få det bredt. Ok, jeg kan love deg i tre måneder. Ok, så er det en faktor håpløshet, så vi rokker litt ved den da. Og så kan jeg kanskje gå inn og gjøre noen terapeutiske intervensjoner, På faktor tre, oppleve seg selv som byrde, kan jeg si, hva tror du moren din har sagt hvis noen hadde ringt til henne og sagt at nå har du tatt livet der? Oh, shit. Jeg har ikke helt tenkt på det. For de har så tunnelsynt, de tenker bare på seg selv. Man blir så selvsenterert når man er suicidal. Ja. Ah, shit. Ja, å nei. Hva tror du konkret hun hadde sagt? Å fy faen, nei. Å, shit. Så da kan jeg gå inn og jobbe litt med den faktor tre. Faktor fire, hvis folk har våpen hjemme, Legg det bort hvis du har AG3 hjemme og den ligger. Jeg vet ikke hvorfor folk pleier å oppvare det. Du skal jo oppvare det litt. - Våpenskapet, du skal jo ha et sånt der, du skal vel blokkere det på en eller annen måte også, eller gjøre det litt vanskelig at det kan brukes med en gang. Jeg husker ikke helt hvordan det fungerer. Du har noen blokker der eller noe sånt. - Men mange folk har jo våpen liggende rundt. - Hva heter det? Det er et stykke, det er sånn skift, munnsnøy. Et eller annet stykke som du skal ta ut fra våpenet. Det er jo helt glemt det da. Herregud, det trenger man kunne. Begge besteforeldrene mine var jegere. Ja. Så jeg kan huske fra barndommen da jeg satt i bilen til bestefaren min, og det var fullt med røyk. Ja. Og haiden. Altså jeg hørte et spilt jævlig høy haiden på andre legget. Og så lå det, og så skal jeg finne noe baki, og da lå det en del riffler baki, som bare lå i bilen. Så bare var det våpen rundt omkring. Ja. Så hvis du har våpen hjemme, legg det bort, gi det til en kompis, du kan oppnå det her for meg. Hvis du tenker på at du skal henge deg med et tau, du har et rep hjemme, kastet tauet. Hvis du går på medisiner, mange som har psykiske plager går på medisiner, hent ut medisiner en uke av dagen. Du har ikke nok hjemmet at du skal leve av deg. Hvis du blir akutt susidal midt på natta, kanskje skal legge bort bilenøkaren, kanskje skal gi bilenøkaren til noen hvis du ikke trenger bil. kanskje ikke skal ha bil, kanskje skal bruke nabobil når det trenger bil, kanskje skal fjerne den muligheten, går inn på faktor fire. Så hans joiner sier at alle fire faktorene må være oppfylt for at folk faktisk forsøker å ta livet seg. Da vet vi det er ekstremt viktig bra tilrid, da vet vi at vi kan gå inn og jobbe på alle nivåer og ha en god effekt. Og det var den første teorien? Ja, jeg har en til også. Er det greit? Ja, herregud, dette er sent blitt snakket. Det er han Baumeister som jeg nevnte i sted, som sier det, better than average lives. Han har også en litt mer generell teori, som ikke er nødvendig å gå på selvmord, som jeg tenker er kanskje min favoritt, eller den viktigste ruinen til kjønnpsykologi, Escape from self, flykten fra selve. Han sier at når selvoppfattelsen vår blir negativ, så øker behovet for å unnslippe selvoppfattelsen vår. Vi har det vondt, psykologisk smerte, Vi vil unnslippe den, hva gjør vi da? Jo, folk selvskader seg for eksempel. Poenget med selvskade er jo ikke å skjære seg opp eller lage et ritualistisk tatuering eller noe sånt. Det er å få fysisk smerte, så du ikke kjenner på den psykiske smerten. Eller folk kan gjøre det på en litt... Folk ruser seg, jeg tror veldig mye av alkohol- og russproblemer Det handler jo ikke om å bli høy eller rusa, det handler om å unngå en negativ selvoppfattelse, numme seg selv litt. Eller folk gjør det på litt mer sosialt advokatmetoder. Jeg drar på spinning, jeg drar på kino, jeg underslipper den negative selvfølelsen, jeg ser på Netflix, jeg binnsler det. Han sier veldig mye om menneskelig motivasjon. Er det escape from self? Og i ytterste konsekvens så er det å ta livet av seg. Da er det escape from self. Man flykter fra negativ selvoppfattelse permanent da. Så det er poenget med selvmord, det er ikke egentlig å drepe seg selv. Hvis folk dreper andre, jeg skal drepe en nabo for han har ikke mye kondomer, det er poenget å drepe han. Men poenget med å drepe seg selv er ikke egentlig å drepe seg selv, det er å unnslippe den negative selvoppfattelsen. Så han har seks faktorer, jeg kan gå kanskje, noen av dem ligner litt på Thomas Joyner, men det er så litt utfyllende. Det første er å oppleves og misslykkes i forhold til forventninger. Det er relativt akkurat som de på Oslo Vest tar med livet av seg til finanskrisen i 2008, selv om de relativt sett har det bedre. Så i forhold til å miste jobben, det er ikke noe faktor for selvmordet å være single eller arbeidsledig over lang tid. Men å plutselig ha brydde i en romantisk relasjon, eller miste jobben og oppleve tap, det er en farlig faktor. Selvattribusjon. Vet du hva attribusjon er? Har du hørt det? Kjenner du til det? Eller er det veldig psykologisk å si? Attributter er ikke det, altså, hva skal jeg forklare det da? Jeg tror alle har en idé hva en attributt er. En ting som henger ved noe, eller en... Ja, dette. - Det er noe litt annet til skjuling, da kaller vi det attribusjon. Man tillegger årsaker til hvorfor noe skjer. Så ser en som gir penger til en tigge på gata, så kan du attribuere det til han, han er snill. Ellers kan du attribuere det til han gikk med svigermor sin, han velte fremst til bra lys. Det er en annen attribusjon. Selve attribusjonen er at man har havnet i en dårlig situasjon, og man tillegger seg selv årsaken til at det har skjedd selvattribusjon. Så hvis folk har vært selvkritiske til seg selv hele livet, og er kjipet mot ... Det er ikke noen faktor som ... som gir økt sjanse for selvmord. Snarere nesten tvertimot. De er så vant til å være selvkritiske. Men å oppleve et plutselig tap, og så tenke at det var min skyld at det ble skilsmiss, eller at kona gikk fra meg, eller at det skjedde. Man tillegger det seg selv. Det gir veldig økt selvmordsfare. Noe som er litt... Han, barmester, har virkelig skjønt det her. Jeg har lest intervjuer med han. - Stine Thumann nå, han spurte om en teori om han har hatt selvmordsstanke før. Nei, aldri. - Han hadde aldri hatt det selv? - Aldri hatt det selv. Men tydeligvis forstår han mekanismen i det, at det kommer så mye pasienter. - Hva med deg selv da? - Jeg har vært litt ned i den sjelens yrkanger, litt livskriser og sånn. Jeg pleier ikke å snakke om det sånn veldig med pasienter. Jeg bjuder på å ha terapis hvis folk er redde for å kjøre bil jeg har panikkang så sier jeg ta med bilen neste time så kjører vi i tunnel så blir jeg med på det eller hver andre ting liksom Kanskje folk, jeg vil si at jeg er lykkelig skilt mann da. Jeg har 50-50, men jeg har veldig godt samarbeid og jeg er nesten litt sånn, jeg burde kanskje ikke si det, ambassadør forskilsmessig som livsstil. Har barna, så jeg går helt totalt opp i det. Lager matbakke, skal se på det, skal dra ved svømmanden, kan gjøre akkurat det jeg har lyst til da. Vi tar klokka til halen, og så 50% av tiden så har jeg fri. Jeg liker godt å jobbe da, kan skrive ting, skrive artikler. Men hvis folk har opplevet skilsmisse, så sier jeg kanskje, ja, jeg har gått til familievernkontor og normalisert det da. Det kan være en lurt idé for å finne ut av barnefordeling og gjøre ting best mulig for barna. Jeg har opplevd det og normalisert det da. Når det gjelder selvmordstanker, så sier ikke jeg sånn, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, Hvis fokuset akkurat er på Salmo, så sier ikke jeg at jeg hadde en tanke om det og akkurat det og det. Det vil ikke være til noe hjelp for dem da. Men mer kanskje normalisere på et generelt nivå da. Jeg tror det er veldig... Særlig menn, jeg tror det er veldig få menn som i løpet av livet som har opplevd en krise som ikke har vært innom det, som har vært på en abstrakt nivå. Jeg vet ikke om du spurte meg eller noen andre som spør. Jeg spurte deg når vi snakket på telefon. Jeg har aldri vurdert selvmordet selv, men jeg har tenkt hva skal til for at jeg kommer dit at jeg er veldig vurdert. Der har hodet mitt spunnet masse. Jeg vet ikke om du kan si noe. Du kan jo si noe. Jeg hadde lyst til å spørre deg på forhånd Hvis du har tanker om det, så er det kanskje litt lurt at vi snakker om det på forhånd og har lyst å dele det, og nødvendigvis bolig om vi skal gjøre det. Men du sa at du hadde tenkt å dele på hva folk vil si i begravelsen din? Eller hva var det du sa om begravelsen din? - Nei, det... - Hvem som vil komme? - Nei, det var sånn... Jeg er veldig lite opptatt av hva som skjer etter at man er død. Det har vært poenget ut av podcastet mange ganger, og jeg har diskutert det med noen nylig. at det er noe litt sånn narsisistisk over å planlegge sin egen død og begravelse. Lage spilllister og sånt. Lage spilllister og sånn, og reserere, så snakker jeg med en på fotballtreningen her om dagen, som faktisk har vært igjennom prosessen da, og sa at det er utrolig mye du skal ta stilling til ved begravelse, men skal komme med musikk og oppsetning og alt mulig sånt. Det var veldig besparende med tid å vite hvordan det skulle bli, men for min egen del så er det sånn at hva som skjer etter at man er død, det er opp til de igjenværende å velge selv hvordan de har lyst til å hedre eller markere personen, så er det litt for sånn rasjonell, kanskje, eller sånn lite åndelig der, på sett og vis. Når den er borte, så er den borte, så for min del er det begravelsen. Begravelsen er fordi etterlattet, de levende, ikke de døde. Jeg har ikke tenkt så mye på det. Nei, men til jo, det er Jeg har aldri, jeg har selv ikke vurdert å gjøre det, men jeg tenker sånn, jeg er ikke noe forskjellig fra andre mennesker. Hadde jeg vært ung tysker på 30-tallet, så hadde jeg kanskje blitt nazistisk soldat som alle andre. Det er et sånt man er, man er og blir det man er med den kulturen og det stedet man vokser opp med religion og så videre. Og jeg er ikke noe mer beskyttet for de tingene der enn andre ting, tenker jeg da. Hva skulle til med det livet jeg har nå? for at jeg skulle fått noen sånne tanker. Det er sånn type, ok, miste begge barna for eksempel. Miste hele familien. Et eller annet sånt. Ok, hvordan ville jeg håndtert det? Ville det vært fullstendig meningsløst å fortsette? Det er veldig mange mennesker som har kommet gjennom det der, som jeg synes er helt utrolig seg selv og fascinerende. Men noe sånt kunne for eksempel, kunne jeg spinne videre på. Ja, det er vanskelig å forutsi det. Ja. hvis du plutselig mistet jobben og ble skandalisert og mistet familien for eksempel. Når det gjelder krigen så er det litt interessant, for det er to selvmordsiraten har dessverre vært stigende. Og er det. Utenom to perioder i Norges historien under krigen, da falt selvmordsiraten veldig. og under fotballavgjøringen. Ja. Når du var med, eller to ganger da, 1994-1998. Det er typisk for land som kvalifiserer seg til fotballavgjøringen, der går selvmordsraten ned. Det er utrolig. Og så tar folk livet av seg etter fotballavgjøringen ferdig. Er det sant? Ja, så det vet vi. Når Frankrike kvalifiserer seg til VM, når Italien ikke kvalifisert seg, så vet vi. Så dette er koblet til håp da, eller? - Ja, og så har man noe å gjøre og føre fellesskap. Jeg tror under krigen relativt sett, så hadde folk det dårligere under krigen og spiste barkebrød, eller jeg vet ikke helt hvordan det var. Relativt sett hadde man det jo dårligere, men kanskje litt sånn, hadde et fellesskap, en felles yttre fiende. Selvmordsfaget gikk helt klart ned de fem årene. Det er jo sånn under dårlige tider og armod, så får man så flere barn. Godtider, bare se nå i Vesten og store deler av verden, det har jo aldri vært så lav vekstrate. Fertilitetsrate? Ja, fødselsrate. Hele Europa ligger på 1,3 og 1,5 og utrolig lavt. Det er gode tider stort sett over hele verden. Det er fortsatt fredstid i fleste steder i verden med visse unntak, og det er en moderne verden hvor... Jeg skal gjerne bidra til, men jeg har fått to, så jeg tror jeg holder meg til det. Ja, samme her. Ja... Ja, nok om det. Skal se da faktor, de faktorene, det var selvmord, attribusjon, man har det dårlig, og man har opplevd tap, og man tenker at det er sin egen skyld, føler du skam, forhøya selvbevissthet, som er negativ, som jeg snakket om, selvmord som den ultimate flukten. Du ser det blant annet når folk skriver selvmordsbrev, noen tester er at du skal skrive et fiktivt selvmordsbrev, en slags studie som har blitt gjort, hva tror du at de hadde skrevet, også er det personer som egentlig ikke er suicidale, og så ser man hva de skriver, Og så ser du, det er ikke så vanlig å legge inn et selvmordsbehov, jeg tror det er mindre vanlig enn folk tror, eller opp til 30% som legger inn brev. Det er veldig mye jeg og meg i de brevene. Mye mer enn når folk skal skrive fiktive brev, så er det tydelig at man får et veldig, veldig navlebeskunnet, man blir veldig selvbevisst, selvsentert. Ofte er det ganske konkrete ting, som husk å gi katten mat, eller du må skru av... - Du må skru av vannet på hyttene, ikke forryte deg. At folk skriver sånne veldig konkrete oppskriftsmessige ting i selvmordspørsmål. Litt som jeg snakket om, analogien om å hoppe med fra en brennende bygning, I denne boken til Dave Foster Wallace er det med negativ effekt. Psych-ache, psykologisk smerte. Vi vil unngå det. Så det sier seg litt selv. Selvskading, rusmissbruk, alkohol, det er samme mekanismen. Man skal unnslippe en negativ, emosjonell tilstand. Jeg har det forferdelig, jeg orker ikke ha det sånn. Jeg må russe meg, jeg må kjøpe noe. jeg må kjøpe alkohol, nei jeg må skjære meg opp, nei jeg overspiser, jeg har emosjonelle smerter, jeg orker ikke ha det. Kognitiv konstruksjon er litt sånn veldig psykologisk terminologi, men det betyr opplevelsen din brytes ned veldig konkrete, enkle elementer. Folk som er suicidale sier at tiden går for eksempel uendelig sakte. De har det forferdelig, De har ikke noe håp om at det blir bedre. Og i tillegg så går tiden ufattelig sakte. Så når de sitter i et rom, hvis man gjør et eksperiment, så sitter de i et rom, og så sier de, sierfjellene når du sitter i en halvtime, så skal de si hvor lang tid tror du det hadde gått nå. Da hadde du sikkert sagt 25 minutter eller 35 minutter nå. Og så spør de de som er sysselige, hvor lang tid tror du det hadde gått? Jeg vet ikke, kanskje to timer? Nei, det har gått 30 minutter. Hva? Så det er også en liten mekanisme, selv om du har det forferdelig, og så går i tillegg tiden langt. Veldig sakte, også blir det ofte veldig konkrete, man driver bare med konkrete ting for å distrahere seg selv. Se på TV, er manisk opptatt med husarbeid, man setter seg ikke ned for å tenke, man orker ikke det. Ofte så ser du at de som tar livet av seg, kanskje har vært deprimerte, de har vært isolerte, også virker de veldig oppstemte, da har de bestemt seg. Derfor er det litt vanskelig med serumotisk vurdering, for du har en deprimert pasient, og så kommer det til et time, og så tenker vi at nå går det bedre, han er mindre deprimert. Nei, han har bestemt seg for å ta livet av seg, men han sier det ikke, så han føler seg lettet. Ja, han skal leve to uker til på bursdagen min, eller jeg har en plan. Siste faktoren er egentlig den samme som Thomas Joyner har, være kapabel, disinhibition, miste hemmninger, til å ta livet av seg. Og ha det tilgjengelig. Sånn som for eksempel noen som har våpen, leger som har medisiner. Være kapabel til å gjøre det. Så det er de to rådene, teoriene om... Selvmord, som sagt, 20 prosent, jeg tror veldig mange psykologer og psykiatere kjenner ikke til i teoriene. Jeg tror de har hatt på medisinstudiet, hvis du jobber i psykiatrien, jeg snakket med dem om å jobbe i psykiatrien i går, de har fokus på vurdering, det som vi skal komme tilbake til, hvordan man gjør man en selvmordsvurdering, og det er det. Mekanismene bak selvmord, hva man kan gjøre for å forebygge hva man kan gjøre for å behandle det. Det er dessverre også blant de yrkesgruppene som behandler folk som er i første linje, men folk som er suicidale, veldig lite utbredt. Så jeg spør, kjenner du til Thomas Joyner, som er den mest utbredte teorien? Nei, kjenner ikke til det. Hvis jeg spør en psykolog, kjenner du til Big Five-teorien? Ja, ja, det kan jeg. Hva med Freud's drømmetekningbok? Ja, ja, det kan jeg. Men den rådende teorien innen selvmord? Nei, jeg har ikke hørt om det. Jeg hadde ikke hørt om det på studiet. Så det er litt fanesak for meg, så jeg finner det jeg kan komme inn til at vi kan få spredt. Det finnes bra kunnskap om selvmord, både forebygging, mekanismene bak og hva man kan gjøre. Så vi skal komme litt mer tilbake til behandling da. Skal vi kaste oss over den selvmordsvurderingslisten? Ja. Er det fire punkter? Det er fire, ja. Tanker, metoder, planer og kontroll. Det har man funnet ut er den mest effektive selvmordsvurderingen. Først sier det seg litt selv, hvis folk ikke har selvmordstanker. Hvis jeg har en ny pasient, jeg hadde en ny pasient i går for eksempel, han har ALS, mener han. Han har ikke ALS. Han har også MS og et par krefttyper, og han har helsangst. Så spør han, jeg spør alle pasientene mine, når man opplever at man har det psykisk vanskelig, så er det ikke helt uvanlig å ha selvmordstakere, har du hatt det? Nei. Det har du ikke hatt, sier han. Litt som deg da. Og så har jeg ikke noen grunn til å tro at han er tildekkende, som vi kaller det i psykiatrien. Jeg tror ikke at han kanskje har det selvmordstakere, men han sier det ikke til meg. Han virker veldig ærlig. Jeg får inntrykk av at jeg er, og hvorfor skal han ikke ha sagt det til meg? Jeg tenker, han har ikke selvmordstakere. Da går ikke jeg noe videre i vurderingen. Det er ikke noe vits. Men hvis folk sier, som en ny pasient jeg tok inn før jul, jeg har vel hatt selvmordsnanker? Ja, vi ser det litt, men han har et yrke som også har for høyere sjans for selvmord, så jeg tenker litt sånn, hvor gammel er folk? Han er mann, han er så gammel, ok, her er det et par faktorer liksom, og så er det et par faktorer som er bra, Han har barn for eksempel, det er en beskyttende faktor. Så jeg gjør en litt kjapp vurdering av hans profil. Kjapp profilering av han. Jeg har hatt selvmordsnaker. Da går jeg videre i vurderingen. Jeg har tenkt på noen metoder. Og så sier folk noen ganger, nei, nei, nei, jeg ville aldri gjort det. Jeg bare tenkte på noe abstrakt. Det hadde vært deilig å kanskje ikke våkne opp på morgenen og slippe under alt og sånn. Men jeg har aldri tenkt på noen metoder. Jeg kommer ikke til å gjøre det. Tenk på barn eller sånt. Men noen ganger sier folk, jeg har en metode. Jeg skal dra ut og hoppe derfra, eller jeg skal kjøtt av bilen, eller jeg skal gjøre sånn og sånn. De har en klar metode, en konkret metode. Da må jeg spørre, har du planer? Ja, jeg skal gjøre det til jul. Nei, jeg skal sjekke ut den behandlingen her først. Hvis ikke det funker, så skal jeg gjøre det. De har en plan hvordan og når de skal gjøre det. Så den er jo gradvis, alvorlighetsgraden er jo trinnvis. En, har du silmestanker? Ja. Har du en klar metode? Ja. Har du en klar plan for når du skal gjøre det? Ja. Da må jeg spørre, tror du at du har kontroll over de impulsene? Noen kan jo si, ja, jeg kan ta alle medisiner jeg har hjemme, men jeg kommer ikke til å gjøre det, jeg vil jo ikke ta liv av meg. Så sier jeg, tror du at du har kontroll over de impulsene til alle dødenes tider? Ja. Ja, nå har jeg vært, nå hentet jeg bare ut medisinene for en uke, så jeg tror jeg har kontroll på det. Noen kan si nei midt på natta når det er veldig ille, eller så tror jeg at det er så mørkt, så tror jeg at jeg kanskje kan komme til å ta medisinene, eller sette meg i bilen. Da må jeg lage en sikkerhetsplan. Ok, da gir jeg bort bilen en time, eller da blir vi der hjemme og tar med de medisinerne, så går vi og leverer dem inn på apoteket. Eller vi må ta noen grep da. Så den selvmordsforberedningen har fire nivåer av alvorlighet. Og så lager vi en sikkerhetsplan med alle de som er selvmordstrua. Hva kan være triggeret? Eksen sender meg en tekstmelding at det er et veldig vanskelig brudd. Nei, hvis jeg drikker litt mye, kommer hjem og er litt full, så kan det være det. Eller jeg har tapt mye på gambling på nettet. Hva er triggerene? Hva slags trigger folk har er jo litt forskjellig, så det må jo kartlegges da. Ok, hva kan vi gjøre da? Ikke ha alkohol hjemme, for eksempel. Gå til nettbettet, jeg har ikke så mye penning på hva det heter. Sign off liksom der. Sett over pengene dine til moren din, så du ikke kan spille bort mitt på data. Det er tryggere selvmordstanker, føler seg skamfull, mislykka. Hvem kan du ringe? Har du en venn? En forelder? Spørs om gamle folk er her. Har du noen voksne barn du kan ringe? Er det noen du kan ringe, og du kan avtale med på forhånd når du får selvmordsimpulser og er skikkelig tunnelsynet, er det noen du kan ringe. Det er gul. Hvis ikke, så kan du ringe med en tal- og helsetelefon. Folk kan ha litt høy terskelfrihjelder da. Så sier jeg for eksempel i timen, la oss ringe litt nå. Nei, fremmede. Ja, men vi ringer litt. For da får folk litt lavere terskel for å ringe litt. Og så sier de, ja, jeg sitter og psykologer Jeg er deprimert. Ja, ja, ja. Det er bare å ringe tilbake. Du kan ringe oss. Det er fantastiske mennesker som jobber der. Du kan ringe oss tilbake i norsk medelse. Dager eller natter, du må bare gjøre det. Åja, hvordan går det? Ja, ok, fint. Ha det. Da vet jeg. Da er det litt lavere terskel for å ringe deg på natta. Det er verdt det. Det ringte jeg til. Det hørte jeg i en stemme. Den der podcasten jeg hører på, så kaller den Sietlen, han psykologen, som er helt fan av Kalkonda, mener jo Alle mennesker bør ha tre personer som kan ringe når som helst på døgnet. Kan ringe dem i på natta. Ja, tre personer. Det tenker jeg meg om. I hvert fall to. Nå tenker jeg meg om, jeg har faktisk ikke tenkt over det selv. Nei, to og en halv. Jeg tror jeg har to og en halv. Vi får si det halvåret. Hva kan du gjøre hvis du har selvmordsimpulser? i hvert fall ikke sitte hjemme og gruble og drikke mer du vet hva som er triggeret jeg kan gå en tur bare det å gå en tur i frisk lyft få litt sirkulasjon i kroppen og sånn gå til en time, kommer tilbake jeg kommer til å føle meg annerledes ta noen valg det er vanskelig å styre følelsene våre jeg kan ikke sitte hjemme og være nedfor og bare nå skal jeg tvinge meg til å være mer oppstemt det går ikke men jeg kan stikke på trening og så vet jeg at jeg alltid føler meg bedre etterpå vi kan gjøre valg på handlinger som gjør at vi føler oss bedre jeg kan sette meg ned, spille litt gitarre Ta en dusj, det kan være veldig enkle ting da. Jeg sitter og ser på White Lotus på Netflix, da tenker jeg på noe annet. Eller det kan være medisiner, jeg tar en Sobril, jeg har noen broligene hjemme. I dag tar jeg det. Så går jeg og legger meg. Ha en plan. Hva er triggeret? Hvem kan du ringe? Hva kan du gjøre hvis du får selvmordsinpulser? Og så er det å begrense metoder, som vi har vært inne på. Identifisere med pasienten, eller Dette er jo noe som jeg har med min råd som psykolog, men det kan være at du har en venn, eller hva har du hjemme som du har vært? Har du hatt noen tanker? Det er ikke farlig. Å snakke med folk om selvmord, det er en myte. Det er veldig bra å spre kjendishistorier om hvordan kjendiser tar liv av seg. Det er farlig, det skaper smitteeffekter. Folk som er suicidale, de vil ikke ta liv av seg. De ønsker ikke det. Og de vil snakke om det. Hvis du spør hva slags metode du har tenkt på, så vil de gjerne snakke om det. Men det er ikke sikkert at de kommer til å torgs med det selv. Det er veldig skammelagt. Jo, jeg har tenkt på den sushi-kniven. Ok, ok. Da tar jeg den, så legger jeg den nede hos meg. Så kan du få inn den når du er frisk. Hva er metodene? Det finnes en veldig bra film på noe som heter Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forbygging, og hvordan man lager en sikkerhetsplan. Så hvis man har en kompis som er sus i dag, eller man har en venn eller noen i familien som kanskje ikke går i behandling, så kan man gå inn og se på den filmen, hvordan man lager en sikkerhetsplan. Ellers kan folk gå til legen sin, de fleste leger skal være i stand til å gjøre en selvmordsvurdering. Så det er vurderingen. Det var en sikkerhetsplan helt til slutt der. Hvis det ikke er selvmordstråd, så lager jeg ikke en sikkerhetsplan, hvis det ikke er selvmordstanker. Akkurat. Jeg har et punkt her hvor det står terapi for depresjon og emulsjonsregulering er med på å forebygge selvmord. Er det et sted videre, eller skal vi gå til behandling, som også er et stort punkt her? Det er punktet som jeg hoppet til i stad, med handlet om å hoppe fra den bygningen i Chicago som ble ringt opp av nivåen sin for å spille Playstation-spill. Det er en side som jeg tenker er veldig bra Livethroughthis.org Det er folk som har forsøkt å ta liv av seg, eller vært ekstremt suicidale, som har overlevd og legger ut sine historier. Det skaper et papageno-effekt, det er en omvendt smitteeffekt. Det er dessverre noen nettsider der folk oppfordrer andre til å ta selvmord, på forum og sånn. Det er ikke bra. Og de legger ut metoder som er ganske enkle, som kanskje ikke folk vet om, at de kan bruke. Det er ikke bra. Det skaper helt klare smitteeffekter. Vi ser jo for eksempel i Sør-Korea, noen asiatiske land, så er det veldig vanlig med sånne cyber-suicide-pakter. Folk møtes på forum, og så bestemmer de seg for å ta selvmord sammen. Folk som er helt ukjente. Ja, da møtes vi der og der på en T-banestasjon, eller på et høyt sted, og så tar de det sammen. I Sør-Korea, som er et av de mest selvmordsutsatte landene i verden, så er en av tre selvmord nå cyber-suicide-pakter. Folk som møtes på nettet. Så nettet kan være en veldig dum verter-effekt. Smitte både av metoder og planer og impuls om å ta selvmord også. Så veldig mye dårlig om nettsider her. En som er veldig bra er den livethroughthis.org der de legger ut folk som er deprimerte, kommet seg gjennom det, vært fysiolog og sier nå har jeg det mye bedre, takk Gud for at jeg ikke tar livet av meg. Hvis du har det som jeg har det, folk som er så fortvilet og deprimerte og fysiolog, de føler jo at ingen har det så ille som meg, ingen i menneskets historie har det så ille som meg. Ja. Så leser vi der, «Å, shit, han her har jo akkurat likt meg!» Jeg synes det var en dame der som bodde i San Francisco, hun var nok veldig godt utdannet, hun var avokater og var veldig flink. Hun skulle ta livet av seg, så tenker hun: "Jeg går gjennom San Francisco, da tar jeg livet av meg morgenen, jeg tar én dag og skal bare gå rundt og vase rundt." Så hun bare tok trikken, den trikken ut til Fisherman's Wharf, Hun var litt tilknappet, men satte seg på benken og begynte å prate med noen folk. Hun tenkte at hun skulle ta livet av morra. Så de dagene skulle være sånn "fuck it" dag. Hun drakk seg litt full på ettermiddagen og ble kjent med noen folk. "Fuck everything" i morske taler jeg om. Jeg mistet alle tilknappethet og hemminger og kanskje noe med personligheten. Jeg tenker jeg hadde gjort alt om å bli deprimert. Fuck it, fuck everything. Så kom jeg hjem på kvelden og lå og smilte seg ned og tenkte: "Fy faen, det beste dagen jeg har hatt i livet." Og så kanskje jeg skal ta en fuck everything dag i morgen også. Og så tar jeg livet av meg over morgenen, fordi det her var ganske bra. Ja, så gjorde hun det. Og så skriver hun på live through this, hun har hatt fuck everything dag i ti år. Hun har fortsatt et jobb, greier jobben sin. Men hun lever, hun har hatt det veldig bra de siste ti årene. Jeg hørte en historie om en heroinist som kom seg ut av heroinen med å ha selvmordstanke med at han skulle ikke gjøre det, han skulle ikke ta selvmord i dag. Ikke i dag. Hvis han fikk den tanken, så tenker han at jeg skal i hvert fall ikke gjøre det i dag, men kanskje en annen dag. I morgen eller noe sånt. Så da utsetter jeg en dag. Så hver gang han fikk tanken, og det gjorde det både med selvmord og heroin, da heroinene han fikk, det var hvordan han kom seg ut av det sånn, så var det at han bare utsatte det en dag. Nei, jeg skal her og inn i morgen, da skal jeg få meg skuddet, men ikke i dag. Ja, for det funker, og det er ganske mange i Norge som lever sånn, i forhold til selvmordstanker. Jeg skal ikke gjøre det i dag, eller jeg skal ikke gjøre det denne uka her. Eller når det er ille, så er det kanskje kortere tidsintervaller. Jeg skal ikke gjøre det, det tar en og en time. Er det bærekraftig, sånn i lengden, å holde på sånn? - Alle folk har vel litt sånn fremtidstenker i mer eller mindre grad. Du tenker ikke over alle de neste 400 episoden du skal lage, da hadde du blitt helt overveldet. Jeg ser på timeboka min, så ser jeg på onsdag skal jeg et podcast her, i morgen har jeg pasienter. På fredag har jeg forelesning. Jeg tar inn i meg en bulk av fremtiden av gangen. Så alle gjør nok det til viss grad. Så hvis det kan være til hjelp, og jeg tror det å ta en time av gangen eller en dag av gangen, kan være til hjelp mot selvmordsstanker. Så whatever works altså. Helt klart. Men av det vi vet av behandling, så er det tre terapimetoder som har vist beviselig behandling da. at man har evidens, at man har utført studier, og man ser at selvmords både tanker og impulser og forsøk går ned. Det er tre ganske litt forskjellige metoder. Det er kognitiv adferdsterapi, som vel er blitt ganske kjent type terapi, hvordan man håndterer negative tanker. Og så er det noe som heter dialektisk adferdsterapi, det er kanskje ikke så mye kjent, men den er egentlig fra starten av 1990-tallet, særlig myntet på Bårdland og personlighetsforskyldelser. lære seg emosjonsreglering, du kan ha impulser om å skade deg uten at du trenger å skade deg. Ofte veldig konkret, som jeg snakket om med sikkerhetsplan, hva kan du gjøre konkret annerledes? Gå og ta deg en dusj, det er ingen venn. Også en del meditative øvelser, også noe som heter interpersonlig terapi, som også har vist effidens, det er en nesten psykodynamisk form for terapi. Jeg kunne snakket cirka fem timer om hver av de terapiformene, så det kan vi ikke gjøre nå. Det kan vi ikke. Men hvis folk har lyst til å lese om det, så er det de tre som har vist evidens, men jeg tenker andre terapiformer som ikke er beviselige. Alle terapiformer vil kunne være aktuelle, da man blir bevisst tanker, håndterer et negativt tankemønster, reduserer grubling og bekymring, håndtere vanskelige følelser, ikke nødvendigvis reagere på impulser, lære seg å løse problemer i livet sitt effektivt, planlegge ting, sette grenser for andre mennesker, lære litt basic mindfulness, avslappning, avspenning, er bare bra for alle mennesker da, og særlig folk som er suicidale. Så jeg bruker alt mulig da, i en slags kombinasjon. Så hva med trening og kosthold og sånt, hva vet man om det for at det ser mulig ut? Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke. Det er med skrivne. Ja, for det er jo, jeg ser på sånne ultraløpere, er jo en sånn gruppe utøvere, hobbyutøvere som gjerne har vært jævlig på kjøre med narkotika eller langt ned, eller som finner seg en ny high, som da er løping og trening, og jeg ser såkalt gym rats, som er folk som er obsesset på styrketrening og gjør det 4, 5, 6, 7 dager i uka, og er på helstudio og bygger opp sitt eget jeg og selvklitten sin gjennom en veldig godt trent kropp og finner sin ting der. Det er bare sånn treningsaspekt. Kostål er også sånn jeg vil tro vil gi deg veldig mange oppsider ved å spise sunt og godt og kutte alkohol for eksempel? - Jeg vet jo, jeg må tenke litt indirekte, man vet jo kosthold og trening hjelper veldig på depresjon. Og depresjon er noe av det farligste ved selvmord. Så jeg vil tenke indirekt at det vil hjelpe. Når det gjelder det ultraløpende så er det kanskje litt interessant på sidelinjen, men en freudiansk forskjellsmekanisme, det man kaller reaksjonsdannelse, reaction formation, som handler om at folk som er på ytterpunkter beveger seg mellom ytterpunkter. For eksempel kjente jeg en fyr som var ninnazist, og så ble han al-Qaida. Det er ganske langt fra hverandre da. Radikal muslim. Og dro til Yemen. Han har faktisk... - Så han gikk fra en ekstrem til en annen? - Han hanker fra helvete, herminmisbruker. Og så blir han sintolog. Og så blir han helt enskild. Man har aldri noe med normalen. Det er litt med ultraløperen kanskje også, det har vært noen år. Men det er reaksjonshandelser, det går fra en ytterpunkt til en annen. Det er aldri noe med normalitet. - Ultraløpere og selvmord. - For det vil jeg tenke kunne gå begge veier. Det er bra med trening, kanskje samhold og sånt, men å drive med noe som grenser opp til å være tvangspregt, kanskje litt for noen, kanskje litt i noen av mekanismene bak anoreksi, jeg vet ikke, det skal jeg sjekke ut. - Jeg vet ikke hvor mange Ja, det er et eller annet med å holde kroppen i gang. Veldig muskuløs, eller en boler, eller fitness utover, et eller annet. Vanskelig å finne riktige betegnelser på det. Så er det i hvert fall et kortsiktig prosjekt som opptar folk veldig. Det er nok litt escape from self-faktor for mange mennesker også. Flykten fra selve. Ja, men også en selvtillitsbærer at man Som mann, som ekstremt veltrent muskulør, så kan du takle enhver trøbbel litt sånn med ... Vi får det historiske delet av hjernen vår at det er ingen som kan kødde med oss lenger. Det er ingen som tør å fuck med oss, fordi vi er fysisk rustet til å banke opp den vedkommende som skal prøve seg. At det er noe der, og at ... Kvinner finner kanskje en annen motivasjon inni det å være ekstremt opptatt av trening, at du finner en bedre versjon av deg selv som er veldig populær ting, eller at du føler at du øker. Mye må vel gå på dette selvbildet og selvtilliten, at det ytre spiller en veldig stor rolle for deg til å hjelpe det indre. Jeg vet litt sånn anekdotisk pop-projekt eksempel i hodet mitt når du sier det. Jeg har jo pasienter jeg har hatt som er boligere og sånn, de har ikke sånn superbra selvbilder inni seg. Nei, ikke sant? Det er en kompensering ofte da. Men trening generelt er jo en god faktor på psykisk helse, på alt. Man ser jo for eksempel sånne nye studier nå, tidligere har det vært sånn, ja trening er bra, du må trene så for å bli i psykisk helse. Nå har det blitt noe spesifikt, for eksempel var det en studie om at Moderat trening er bra for depresjon. Typ jogging, svømming, moderat kondisjonstrening. Gåturer. Gåturer. Høyintensitetstrening er bra for angst. Ja vel ja. Så det funker forskjellig. Spinning har blant annet et studie om buldring, sånn klatring uten tau. Kjempeeffekt på angst. Også sosial tilhørighet, mestring, være sammen med folk. Så det var faktisk mer effektivt. Det var også en samling i forhold til vanlig kognitiv terapi. Det funket like bra. Så det treningen kostet er jo sykt viktig for alle mennesker. Jo, det vil jeg si. Det gir av så mange oppsider og i livet i hvert fall, og det blir bedre og bedre jo eldre du blir, du får fryktelig mye gratis da når du er 20 årene, i form av du kan leve dritusynt og dårlig vane, men kroppen fikser seg og holder seg greit, liksom i shape av seg selv, for mange da, spesielt gutter, så ikke du er fullstendig inaktiv da, og blir veldig overvektig for eksempel, så vil jo det skje, men For eksempel ha dårlig kosthold, drikke veldig mye alkohol, feste mye, men også være sportslig aktiv. Kroppen håndterer det, men det gjør den ikke i 40-50 årene. Da blir det bare verre og verre. Hva trener du da? Jeg trener fotball en gang eller to ganger i uka. Ja, stemmer det. Jeg har gjort litt research på deg nå. Du har det? Cageball, er det det heter? Det er en del av opplegget. Det er ganske intenst. Det er veldig intenst. Det blir veldig bra for angst, sikkert. Det tror jeg er kjempebra for angst. Det er ganske verbalt også. Det er ganske psykisk, fordi du får stima veldig ut, veldig sinnedempende i hverdagen. Fordi du får liksom, det er så mye aggresjon der inne. Så er det kompetitivt, og så er det sosialt. Det er god stemning før og etter økta. Hvor ofte gjør du det? En gang i uka, eller to ganger i uka. Jeg trener sånn Krav Maga. Kjente du det? Jeg var på trening i går. Så jeg er fucking helt... Du er rundgjort. Sjekk her da. Å fy faen, det er det. For de som hører på, så er det brannsår? Det er blåarmer. Det er blåmerker. Blåmerker, ja. Å, sparring. Det er deilig da. Jeg dro på det. Jeg har trent i ti år av og på. Første gang jeg dro på det, så skle jeg litt ut. Det gjør alt når jeg har forelesning. Ja, gjør det. Fortsett med det. Det er stedet å gjøre det på. Da kan jeg ta en kjapp. Jeg har et bindelede med kravmaga og terapi da. Jeg kan komme inn på det. Jeg var på tredjeforslag for 10-15 år siden. Veldig hyggelig. Jeg husker jeg kom hjem akkurat til Meksiko. Det var kjempebra. Det var en gjeng psykologer. Så gikk jeg ut og tok en sigg med en kopist. Det var på vinteren. Så kom en trekarre gående forbi. Jeg sjekker trynet til han. Helt drittsikker da. Og vi liksom, nei jeg slapper ikke, han har bråk. Ja, faen, du har en tøff tryne. De skal bare ha bråk de. De bare går ut og leirer til noen som skal ha bråk med dem. Så vi trekker oss litt unna da. Og så kommer det etter oss, så går det rett opp på trynet på oss. Særlig på han kompisen min da. Så det var ved siden av han. Og så tre vanlige fyrer. Ikke noen gjeng, bare tre vanlige som er på fylla. Og så tenker jeg, nå er det bråk. Og så tenker jeg, han Bård, han psykologen, han klatrer sånn tre-fire-fem ganger i uka, så tenker jeg, hmm, dette er sant da, men det føles kanskje litt fjertet. Så tenkte jeg, kanskje vi har dette. Tenkte jeg faktisk, når jeg så det her. Å, det er fuck de folkene her. Ja. Ikke at jeg er noe veldig tøff, altså, for jeg er ikke det. Jeg har faktisk aldri vært i noen bråk utenom det. For jeg vet at han er ganske tess. Han er en tøff type. Han er ikke noen bråk til veldig snill fyll, men jeg vet at han er sterk. Han er en sterk type. Og så tenkte jeg, hva skal jeg knine til? Og så tenkte jeg, jeg skal kalle på hendene. Det er rart, tiden slår ned når det er en sånn krise. Så jeg fikk tid til å tenke ganske mye, så tenkte jeg, jeg kan ikke kalle på hendene. Jeg sparker, men ikke mye sterkere i beina enn jo. Og så ser jeg ned, er det is? Jeg kan ikke sparke, for da kommer det glid. Og så tenker jeg, jeg burde ikke stått og lage planen nå. Og så kliner han til kompisen min med flatene, han mest aggressiv i full. Så tenker jeg, hva skjer da? Akkurat da kommer dørvakten ut. Hei, hva er det som skjer her? Går imellom, hei, hva er det med? Stikker jeg herfra? Og så går de da. Jeg ble helt shaken opp. Går inn på den festen, og så forteller jeg hva som har skjedd da. Og så spør jeg folk, har du planer? Hvis du hadde vært i sammenslutning, noen er rett oppe i trønden ditt. Det er helt tydelig, de skaper rock. Og så sier folk, da bare gå litt sånn. Og så bare... Over neseruttet. Jeg bare, fy faen. Det er dritbrutalt da. Hvor har du lært det? Det er storebror min. Jeg bare, shit, så du har en plan hvis det hadde skjedd? Ja, ja. Så spurte jeg en annen spørsmål. Hva hadde du gjort da? Nei, da går jeg litt unna, så jeg sier ja, ja. Og du filmer da, gjør du ikke det? Ja, ja. En ordentlig uppercut liksom. Uppercut? Ja. Uppercut er ikke det som Mike Tyson. Hvor lærte jeg da? Da lærte jeg nærkamp i militæret. Og så viste jeg de mennene, hvordan de jeg snakket med som var der, alle hadde en plan hvis de skulle havne i en sånn situasjon. Og så tenkte jeg, skitt, hva kan det være? Se meg i senere livet. Så var jeg på butikken, mot på Bjølsen, og så gikk jeg for plakatet. Kravmaga? Så tenkte jeg, faen, ikke det der livsvalget israelske greiene, har det det i Norge? Ok, så på plakaten da. Det er noen som er crashpads og folk som driver gjennom alle burslagene. Så tenker jeg at det er sikkert bare clean, sikkert helt mental. Jeg må ikke si det som psykolog da. Det er sikkert folk som har noen ansiktssatueringer. En prøveteam er gratis. Ok, jeg stikker dit da. Det er sikkert en valg på butikken. Jeg kan stikke på butikken så kan jeg dra dit. Og så kommer jeg og er sånn, hallo Lars. Går du her? Så er det to psykologer. Det er noen folk her som er litt... Jeg var på trening i går. Det er veldig bra engass. - Hørte jeg bra miljø på sånne ting? - Det er så beinhardt. Jeg går derfor og sparer med puter og sånn. Jeg har aldri så sett som jeg går derfra. Det er mye skriking og roping og sånn, men alt er friendly. Så vet jeg i går at det er pasienter i helvete. Jeg kommer hjem, og hvis jeg skulle bestemt meg der og da, regnet ut tirsdag etter middag, skal jeg trene i dag eller ikke, hvis jeg skulle tatt avgjørelsen, så hadde jeg ikke gjort det. Men jeg drar litt, for det er på tirsdag klokka åtte, så da gjør jeg det. Så vet jeg at jeg føler meg alltid super mye bedre enn å komme hjem nå. Kommer hjem og spiser litt sushi, ligger på sofaen og er på trening. Velveier da. Så jeg bruker litt Kravmaga. Hvis du kjenner til Kravmaga, så er jo det... Jeg har blitt en egen kampsport, men man tar jo bare teknikker fra andre kampsporter. Så vi bruker det som er effektivt fra andre kampsporter. I går for eksempel tente vi low kick. Det er fra Muay Thai. At du står og så mørder til folk i låret. Selv en største person, men det gjør så vondt. Selv hvis du har pads og sånn, så gjør det skikkelig vondt. Og så trenet vi litt fra... Boxing var et av de mest effektive tingene. Hvis man holder på bakken, da har vi teknikere fra Jiu-Jitsu, den svenske Jiu-Jitsu, og så videre. Så jeg tenker i behandling av selvmordstanker, så kan man være litt kravmaga. Man tar elementer, og man kan bruke ulike terapimetoder for å få effekt. Hvilken terapimetode som er best, det er litt sånn, hvis folk sier IPT er bedre enn anfallsterapi, det er litt som å si at antibiotika er bedre enn en operasjon. Det er det ikke. Noen ganger så er det at hvis du har lunginfeksjons, ja, taksivitin og antibiotika vil være lurt. Hvis du har brekt beinet, antibiotika vil ikke hjelpe deg. Du må jo ta gips. Det må opereres. Så det må, der må man se an litt hva personen sliter med. Hvis man er borderliner- ha på deg en personlighetsforskjellelse, er kanskje at man må jobbe med relasjonen til andre mennesker. Hvis det er rus, må vi kanskje bruke en litt annen terapimetode, få bukt med det som er det underliggende problemet som skaper selvmordsimpulser. Tradisjonelt sett så synes jeg det har vært litt for mye bare på vurdering av selvmord, også få ned selvmordstanker. Man har ikke snakket så mye om hva er det underliggende mekanismene som skaper selvmordstankene. Er det rysmissbruk? Er det problemer i relasjonen til andre? Er det vanskelig med å håndtere matinntak? Er det vanskelig med å håndtere vanskelige følelser? Må man ta tak i å finne ut av de mekanismene som ligger under? Kanskje noen kommer til meg og sier at jeg er personlighetsforskyldte. Det har ikke skjedd på 17 år. Det er ingen som ringer og sier til meg at jeg er personlighetsforskyldte. Kan jeg få baning for det? Nei. 12,6% i Oslo har et personlighetsforskjellelse. Men de kommer jo for andre ting. Angst, depresjon også. Hvis jeg har en som har veldig problemer med avvisning i forhold til mennesker, og så blir susidal, han har vært på date, for eksempel en dame jeg hadde i fjor har vært på date med en mann på Tinder, eller Happen var det faktisk. Og så ghoster han henne, og da blir hun suset. Ingen menn vil ha meg. Jeg er verdiløs. Så blir hun suset. Så sier jeg, ok, da anbefaler jeg at vi gjør kognitiv terapi og noe som heter interpersonlig terapi. Forteller litt om hva det er. Hun har litt oppvekst der det kanskje er så rart at hun har kommet skjevt ut i relasjon til andre, for hun har ikke hatt noen bra rollemodeller på det, og hun har også blitt behandlet. Ut fra hennes forestyrelse tenker jeg det er ikke så rart at hun sliter med det, men man er aldri for sent til å lære det, gå i terapi. Så gjør vi det, og så tenker jeg, skal vi gjøre det i tre måneder, og så tar det en pause fra dating i de tre månedene, og så kan vi gjøre en revurdering på det etter de tre månedene. Gjør noen grep da. Gå på de underliggende mekanismene som skaper selvmordstanker, og så jobbe med det. Det er jeg veldig håpfull for. Eller så normaliserer jeg, og det tror jeg man burde gjøre, for eksempel når man snakker om det, selvmordsanker er veldig vanlige, det er ikke farlig å ha selvmordsanker. De aller fleste som har selvmordsanker prøver ikke å ta liv av seg. Dermot hvis man tenker at selvmordsanker er veldig vanlige, det er bare jeg som har det, jeg har det forferdelig, jeg går med det alene, sånn som mange unge mener gjør, det er farlig. Det er ikke bra. Stikk til fastlegen, snakk med en venn, snakk med foreldre, ring mental helsetelefonen. Ikke gå med det alene. Og så er det det som jeg var litt inne om, var økegrad av håp. Det finnes terapi. Vi er heldige i våre dager, det finnes veldig bra terapi for de fleste psykiske lidelser. Økegrad av håp. Du har panikkangst, du har så mye panikkangst at du... at du vil ta, ikke orke mer, det finnes, vi kan gjøre noe som heter eksponeringsterapi, jeg forklarer hva terapien er, på fem timer så kommer du til å ha det mye bedre. Være en ambassadør for håp da. Jeg hadde en dame, hun er så overbevist om at, du kjenner det, ALS, ikke sant, den neurodegenerative sykdommen, det er noe av det verste du kan få. Ja, det er helt forferdelig. Jeg hadde en dame som har det, og så sier hun, hun er så overbevist om at når hun har ALS, hun skal ta liv av seg. Hun orker ikke, hun har lest om en skjebne på... faktisk hadde hun lest om NAV-sjefen hva heter han? Høytippe, smatsappenittene Han hadde så sykt helseangst for Ales, for han hadde lest om Aksel Jensen, forfatteren, for han fikk Ales. Det var så veldig detaljert portrættet, så han hadde fått helseangst for Ales av å lese intervjuet. Hun da bare hadde fått helseangst av å lese intervjuet med han. Så smittet han av tre ledd da. Hun var så overbevist at man skulle ha Ales, så hun hadde faktisk sjekket på jeg skal ikke si hva den neste tiden heter, men han finner ut en metode han skal gjøre om en måned. Han skal gjøre noe først, og så skal han ta livet av seg. For han orker ikke å ha ALS for løpet. Og så må jeg si, jeg tror ikke du har ALS, for du har noen symptomer, men det stemmer ikke helt. Men du har dernede mot alle symptomer på helseangst. Så du har en sykdom. Og jeg kan hjelpe deg med det. Vi må lage en avtale Så jeg prøver å være ambassadør for HOPP. De her grunnene som ligger under som gjør at du blir suicidal, kan vi gjøre noe med. Vi kan jobbe med det. Det finnes bra terapi for det, særlig kognitiv terapi, en mer moderne variant som heter metakognitiv terapi, som jeg er veldig forhjelpe for. Kjenner du til den? - Sorry at jeg tok opp mobilen her nå, jeg må bare forlenge parkeringen bittelitt her. - Åja! Men det er for lenge vi har holdt på nå, jeg glemmer jo... - Vi er klokka halv ett. Vi har hatt på i to og en halv time, faktisk. Åja. Ja. Sorry, hvor var vi? Jeg har ikke så mye mer egentlig, altså. Ja. Men dette er jo egentlig det viktigste det var som man kan gjøre, da. Nei, hva var det? Hun har lest av meg, ja. Ja, ja. Nei, var det metakognitiv? Jeg har så bonetrack i meg, ja. Du falt helt ut parkeringen og satte deg fullstendig ut. Hun dama. Ja. Så sier jeg, kan du... Du går i terapi her, vi kan komme an hver uke, og så kan vi ha en avtale om tre måneder. Så kan ikke du prøve å ta liv av deg på den tiden, for vi må ha fokus på at du skal leve best mulig. Det er best at vi ikke har noe som heter issue, for da kan du legge bort det i tre måneder. Og hvis du lar deg legge bort at du skal ta liv av deg som en måned, så blir du med på det. Og så hjelper litt terapien. Også hjelper det med ALS fordi den utvikler seg ganske fort, den sykdommen. Du får veldig mye funksjonsfall. Så hun etter tre måneder ikke har noen flere nye symptomer. Så begynner hun å skjønne, "Åja, jeg kan ikke ha ALS jeg. Det er godt for mye tid bare. Jeg har det ikke. Wow. Jeg skulle ta jobb her. Wow, shit." Jeg var helt overlyst om det. Jeg hadde full send i tunnelen sin. Så bruker det, hadde du hørt om det? Metakognitiv terapi? Nei. Det er en nyere variant av kognitiv terapi, skal si den mest nyeste varianten av terapi, som egentlig, jeg har en egen episode om det på denne podcasten min. Kan jeg drive reklam for den? Selvfølgelig. Psykologipodcasten Synapsen, som vi driver på Høyskolen Kristianer med to andre. Vi skal legge den inn i beskrivelsen på episoden her. Nå er vi såpass langt ut at nå er vi vel... Da er det bare helt diehard. Ja, nå er det diehard følgerne, blodfansen, vekterne, gode gjengen som er igjen. Jeg tror det er sånn 15-20% retention på podcaster i den lengden her. Det er det. - Vekterne? - Ja, det var de første som hørte på. Jeg hadde jo fire-fem timer lange episoder i starten, og da var det vektere som sendte meg de første meldingene. "Det er endelig noe vi kan høre på her hele natta lang." - Det er litt blodløyd. - Ja, de likte det veldig godt. - Lange episoder? - Ja, fordi da hadde de noe å kose seg med på skiftene sine. - Jeg tipper jeg har en ti minutter. Det er litt for viktig tema til at jeg kan... Man bør sette seg til grunn i det. Vi har en episode der Hun medprogramleder min på en synopsen av pasient, og så er jeg terapeut. Og så er hun pasient i en episode. Og så lærer jeg henne med etakognitive teknikker som man kan lære seg, som jeg tenker alle bør lære seg, for å regulere grubling og bekymring. Man deler det ned i to typer. I dagligdalen går det kanskje litt om hverandre, men man tenker at bekymring er alltid fremover i tid. Når jeg skal på et møte ettermiddag, jeg gruer meg veldig til det. Når jeg skal holde en tale i et 14-årslag i mars, jeg gruer meg veldig til det. Når jeg gruer meg om 20-årene blir gamle for kreft. Bekymring går alltid fremover i tid, noe negativt. Grubling går alltid bakover i tid. Det kan være veldig kort tid, "Jeg drev meg ut i går, jeg var på den eller annet." Eller "Uff, det ble så dumt i sommer med den." Det kan være langt tilbake i tid, "For ti år siden skulle jeg ikke gjort det og sluttet med han fyren." "Jeg skulle ikke tatt den utdanningen." Det går bakover tid. Med metakognitiv terapi lærer man teknikker for å ikke bruke så mye tid på grybling og bekymring. Som i seg selv er veldig antidepressivt, som man vet er bra. Selvmordsforebyggende. Så da jobber vi indirekte. Alle mennesker vil ha utbyttet av å kunne litt basic metakognitiv terapi. Og det kommer til å være ganske kjapt da. Så det er den mest nymoderne og effektive metoden vi har. Da kan du gå inn på episoden, kan du høre på det. 45 minutter så vet du hva det er. Skal vi se. Har du vært borte noen setter? Katastrofisering? Ja. Det har jeg drevet masse med, både til det sunne og usunne, tror jeg. Åja, for eksempel hva da? Nei, det kan være så enkelt som at hvis kona og ungene skal kjøre hjem fra A til B, også er det sånn, faen, skal ikke de vært her nå? Så bare sånn der, ok, shit. Hva om faktisk de de bare kjørte at det var så glatt at de gikk inn i autovernet. Den bilen er ganske liten, så de kan tippe, da kommer det kanskje brannvesene først. Men først så er det sånn, hvis de er skadet, så tror jeg på sykehuset, så må jeg kjøre opp til sykehuset og besøke dem, og da er de kanskje lagt inn på forskjellige steder. Så bare utbroderer helt sinnssykt mange muligheter for hva som kanskje skjer, hvis det skjer og det skjer. Og så er det jo sånn der, den dødsbiten er sånn, ok, Det har jeg tenkt på for mange ganger, og det er litt sånn dramaturgisk også. Du spiter mot dem da? Nei, så hvis for eksempel noen du tenker på, hvis du tar den bilen da, har kollidert og omkommet i trafikkelykken, hvem er det første? Hvordan får du vite det? Sånn synes vi det er det politiet som ringer deg, ikke sant? Og hva slags nummer kommer det fra? Kommer det fra et skjult nummer? Kommer det fra et sånt ni-nummer? Og du tenker såpass? Såpass, ja. Og så har jeg allerede tenkt disse tankene, Så hva skjer hvis politiet ringer da, og jeg ikke virker overrasket, bare sånn, ok, jeg regnet jo med at dette her kom til å komme, eller sånn. Enda verre hvis det er sånn typen... Hvis det hadde vært en drapsak for eksempel, så tenker jeg, å shit, da hadde politiet ringt, og så sitter en som er så bevisst på alle spørsmålene, eller har sett for seg hvordan ting kommer til å spille ut. Det er veldig mistenkelig, det høres veldig rart ut, hvordan det med andre personer, for jeg tror politifolk som har en mengdetrening på det, har veldig øre og øye til å legge merke til ting veldig fort, intuitivt. Ja. Så da spinner det bare rundt, hvordan skal man reagere når man er selvbevisst på at man har tenkt tankene allerede? Man blir jo sjokkert, men er man da selvbevisst på sjokk beskjed man gir tilbake? Det er sånne ting jeg har, og jeg elsker å skrive sånn, det kommer manus i det og sånt. Så det gir meg utrolig mye krutt til å skrive ut små tekster hensforløp for de som skal vi si narrativer som spiller seg ut av seg selv da så jeg kan egentlig bare skrive ned alt som skjer fortløpende så har jeg en ganske troverdig story på noe som hvis du skulle for eksempel nå skal jeg prøve å beskrive en alvorlig ulykke på manus så må du tenke deg det sånn men så har det kommet litt organisk og det er sånn Katastrofisering som kan gjøres i uendelig mange måter, men veldig sjelden med meg selv, av en eller annen grunn. Men du bruker det litt sånn, det er en frøtiansk forsørsmekanisme, sublimering. Du har noen negative emosjoner, og så omsetter man det. Vi har det med flott kunst, for eksempel. Det er jo kreativt på en måte. Man bruker det negative til å skrive et manus. Men vil du ha litt live-terapi, eller? Ja, selvfølgelig. Det er gøy. Katastrofisering så det er en undertype av bekymring ikke sant? Det er fremover tid det kan skje når barn og kone er på bilen nå, det er liksom pågående tenker du dette er kjempetight spørsmål så jeg beklager det hvor er det de for eksempel kjører fra da? Det kan være fra Høvik til Fornebu, en kort vei. Da kan du ta en hytte. Ja, hvor er det da? Den kan være et eller annet sted i Gubranstaden. Ok, de skal kjøre fra Gubranstaden. Du er hjemme på Fornebu. Hvor har du bordet da? Jeg bor etterpå Storeø her. Hvor er det der da? To-tre kilometer herfra. Steik. Rett nede ved beachen. Ja, så fint da. Jeg gisbader ikke da, det må jeg begynne med. Det gir jo veldig serotoninøkt antidepressiv effekt i spaling. Det er studiet på det. Ja, ja, ja. Jeg kaller det så, jeg vet alt om det. Kaller du så? Ja, ja. - Og jeg har varmdusje. - Begynner varmt og avslutter kaldt. - Her gjør du det? - Ja, jeg har gjort det i 2-3 år nå. Det er helt ærlig. - Jeg tar varmere og varmere. - Ja, det kan du. - Så det er en sånn dampbass du inne i dusjen min når du er ferdig? - Det er ganske bra terapi det også. - Det er litt sånn at jeg klatrer. Som jeg trente i går, så er det litt sånn at Stevie skulle ta til. varm foss med strål. Det er deilig. Nå skler jeg helt ut. Katastrofisering. Katastrofisering. Du vil finne ut hvor jeg bodde og hva jeg tenkte. Du er på Fornebud og jeg er hjemme der. De er på vei fra Gubranstaden. Ja. - At du sitter hjemme hos deg selv der og bruker tid, energi, kognitiv kapasitet og ser for deg at de havner i en ulykke, i hvilken grad tenker du at det påvirker at de havner i en ulykke? Tenker du at det blir større sannsynlighet for at de havner i en ulykke, eller mindre sannsynlig fordi du bekymrer deg? - Null. - Riktig? - Ja. - Det har ikke noe effekt? - Nei, det er jo helt null. Det er man i hvert fall full klar over. Det er jo ... Så sannsynligheten vil jo ikke endre seg, men det er jo den svarte svanen at hvis noe helt utenkelig skulle skje, hvordan kommer jeg til å reagere? Men jeg gratulerer, det er null. Du er ikke psykotisk. Det er fint. Er det mye sånt forbundt med det? Hvis jeg tenker veldig på det her nå, så kommer det til å skje. Jeg har litt med OCD, noen type tvangstanker og sånt. Så tenk på det. Men det tenker jeg at det var litt lurt for jeg tenkte litt mindre på det. Ja, definitivt. For det er jo borte med en gang det går i døren takket. Noen ganger har det vært veldig gøy. Men noen ganger er det sånn, ok, dette er bare sånn. Hvis jeg synes det er gøy, det med draps, det høres jo litt, hvis du kan bruke det til et manus og sånn, så burde du kanskje dyrke det, men hvis du har Jeg har mye plaket av bekymring om liv og død, hvordan det har omkommet barna dine. Det høres jo ikke helt behagelig ut da. Nei, nei, nei, men det er sånn også sånn type hva skjer når foreldrene mine blir borte en dag? Altså ting som Og så på en måte som kommer til å skje, og i tidligere forhold også kunne det være hvorfor ikke hun dame har sendt en melding, hvorfor har hun ikke kommet hjem ennå, litt sånn type utrådskaps-type scenarier også. Så det er sånn jeg fant ut som jeg begynte egentlig med samtidig som jeg begynte å skrive. Jeg hadde det veldig lite i begynnelsen av 20-årene, så begynte jeg å skrive og bli veldig opptatt av tenke ut plottlinjer og den type ting. - Så hjernen går kanskje litt fort inn i det sporet også? - Veldig. - Jeg tror vi kommer til å bruke tre kvarter hvis jeg skal lære deg metakognitiv terapi nå da. Kanskje du skal høre på den episoden? - Ja, det kanskje skal begynne nå. - Jeg bruker det litt selv jeg. Særlig en teknikk der meditativ teknikk, som er veldig fin der man kan la hva som helst av tankene dukke opp. Jeg kan si et teoretisk sett, dette vil ikke hjelpe deg nå, man må gå litt inn i det, man må øve på det i praksis. Det kan nødvendigvis høre på den episoden. Da for fem minutter av livet ditt lærer du noen veldig bra metakognitiv teknikker som du kan implementere i livet ditt. Det går på, jeg blir med på det, det har ikke noe nytte for meg, bekymrer meg for det, det blir ikke noe mindre trafikkulykke, jeg får ikke mer eller mindre kreft, folk blir veldig fort med på det. Da sier folk, ikke tenk så mye på det. Hva skjer når du ikke tenker på noe? Jo, den isbjørneffekten, da tenker man på det mer enn roseelefant. Da tenker jeg på mer. Aha, det vil ikke funke. Hva kan funke? Så lærer de en teknikk. Der du kan la hva som helst av tankene dukke opp, positive eller negative. Du skal ikke gå inn i noen av dem. Du bare sender det ut. Det er flere varianter av den da. En vanlig er, du ser for deg en elv som renner, og så setter du tankene på blad i elven, og så bare blir det borte. Eller jeg bruker det med såpebobler, som jeg lærte av en professor. Når jeg prøvde å meditere og sånt, så var det sånn at jeg falt ut av den meditativ, altså den instruksjonen jeg skulle følge, og så begynte tankene å vandre, og så prøvde jeg å gå tilbake igjen. Ja, dette er mer visuell, for det kan skje at hvis man har et mantra eller en instruksjon, så faller man ut. Dette er mer visuell, så du har en forankring, så det gjør ikke noe om du faller ut. Da bare vende den tilbake til forankringen. Jeg gjorde det i natt, for eksempel. Jeg våkna midt på natta, så begynte jeg å tenke på jeg har skitt. Jeg tenkte ikke på noe negativt. Jeg tenkte på en journalist, så begynte jeg å tenke på det. Jeg kan ikke tenke på det klokka tre på natta. Oi, så kom jeg på jeg kan den der meditativ-metakognitiv-teknikken. Shit, jeg gjør det. Og det må jeg funke av, for da våkna jeg i dag klokka tre. Så det har obviously funket. Men Jeg har en sånn soveteknikk selv. Det er at jeg går med en gang jeg går eksternt, så prøver jeg å gå internt sånn at jeg går inn inn i kroppen på en måte akkurat som jeg flyr inn i blodbane nå skal jeg gå ut i fingertuppene du ligger bare føle på kroppen nå er jeg litt ut i fingertuppene nå går jeg inn i brystet inn i magen går bare helt internt og som en gang er det fra Tom Viggo Torgersen eller hva? Hvor har du det fra? Nei, det har jeg bare funnet på selv. Så plutselig kan det være sånn at jeg går ned til beina, og så bare sånn, ja, fotball, løping, og så bare spinner det videre. Og jeg fane tilbake, vi var bare sånn, jeg var inne i kroppen, for å bare sånn, både for å gjøre det litt kjedelig også, sånn at jeg bare sånn skal sovne. Det høres litt deilig ut da. Ja, det har funket ganske greit et par ganger, men - Hvis du får bokt med katastrofetankene, så vil jeg anbefale å sjekke litt mer. - Det skal jeg definitivt gjøre. - Det vil jeg anbefale altså egentlig, men nå blir jeg litt psykolog da. Hva har vi på behandling? Jeg bare lurte på det der med at du skal se for deg, skjønte jeg det riktig, du skal se for deg at du får en reaksjon på noe? politi ringer, det er et drap eller noe, eller det har skjedd en trafikkulykke, men fordi du allerede har sett for deg det scenariet, så vil du reagere på det på en litt uautentisk måte. Det er redd for at andre enden skal fange opp at... Du reagerer ikke helt adekvat på det? Yes. At jeg liksom tenker sånn, hæ? Hva? Og hva skal skje da? Jeg vet ikke, ja. Det er liksom det er det undringen på hvordan på hva som og så kan det også komme til helt til Du får pokefest på en måte, men du burde ikke fått det Ja, for eksempel Det er jo det er underlig mange måter, så er det veldig mange grener man kan gå i det er mye med barna sånn typevis Et blir borte, det andre blir borte, begge blir borte. - Tenker du på det også? - Hvor gammel er jeg? - Du er 79. - Jeg er 70. - Ja, har du det? - Jeg tenkte på det da jeg la det i helvete, så tenkte jeg på... Datteren min var litt våken, så tenkte jeg: for å opphøre det, tenk om vi var døde da. Hvordan hadde det ikke... Har du tenkt sånn der... Kunne ikke... Det har ikke jeg perling. Hvordan hadde det vært? Har du tenkt noe sånn der... Tenk om dette her, den krangel, eller den litt dårlige leggingen vi hadde i dag, blir det siste gang jeg lar henne. Det er så dritt å tenke på dette. Var dette siste gang? For jeg hadde en sånn opplevelse en gang hvor faren min ble uforklarlig dårlig. Og jeg kjørte han til Huast og Berms sykehus for mange år siden. Brødde fra nesa og sånn. trynet ut av senga og så får du bare sånn der inn på børnsjukhus, så var du bare oppe i en rullestol med sånn store sterkepappa som du alltid har, som plutselig ble sånn pjusk og bleik og forvirret, ikke sant? Og så rullet jeg inn der og tenkte sånn, faen, det var siste gang, ja. Kanskje det var siste gang jeg så den? Yes! Da tenkte jeg, faen, hva var det siste vi gjorde? Hva har vi snakket om siste gang før? Så jeg tenker sånn der, det er sånn der, jeg tenker ofte at når folk dør uventet, så vil jo nødvendigvis det siste man gjør med den personen være utrolig trivielt. Men døde han da? Nei, nei, nei. Jeg har tenkt ofte på det, hvordan han kommer til å reagere når mor og far min dør. Men jeg har tenkt mye på det. Jeg hadde en veldig fin, far min døde for fem år siden av kreft, jeg hadde en veldig fin samtale med han før han døde. Da visste jeg ikke at han skulle døde. Det har jeg ofte tenkt på, å cherish, å være tatt. At vi hadde en fin prat. Det var det siste som var en bra ting. Så jeg kan jo se for meg at hvis det siste man hadde var en krangel, at det ikke er noe særlig. Men du, skal jeg oppsummere det med behandling? Du gjør det. Det er fint. Nå er det nærmest tre timer som merkes. Det er bra tid å summere opp her. Det finnes god terapi. Man må gå på... på det som er underliggende problem, få terapi for det. Er det sosial angst, mye at du blir deprimert, det finnes god terapi for det. Er det at du har så mye helseangst i livet dine, er det at det er en skilsmiss, at det er en livskrise du må komme deg gjennom, få hjelp for det. Gå på det underliggende. Gjør humørløftende ting, som du var liten på, kosthold, ernæring, trening, er det å gå en tur, rydde litt, gjør ting som er humørløftende. Det er generelt lurt da. Mhm. Veldig mange som er deprimerte blir sittende fast i sånn ondt mønster at de ikke gjør noe, og så blir de mer deprimerte, og så får de mindre gnist, og så blir det en veldig ond cirkel. Lære seg selvfølelse og selvomsorg. Det er også en egen episode for om på denne podcasten. Være grei med seg selv. Ikke tenke så veldig selvkritisk om seg selv. Være en grei venn med seg selv. Kanskje noen av de viktigste er få aksept for selvmordsstanker hvis du har hatt det før, så er det kanskje sannsynlig at det dukker opp i fremtiden. Det er ikke farlig i seg selv. Det er ikke noe å gå i krig med. Da får du bare tilleggsproblem. Heller aksepter at du har selvmordsstanker. Det er ikke unormalt det. De aller fleste som har det, tar ikke livet av seg. Så alt i alt er jeg ganske... Det var en ting jeg ikke sa, jeg kan jo snakke om terapi i 25 timer, men noe vi også gjør er adferdsanalyse, det var ikke noe. For eksempel hadde en dame i fjor, hun kommer og spør når hun har selvmordsnakker, for det er ikke hver dag, det er ikke på morgenen hun dusjer, det er alltid på kvelden. Og så spør jeg, er det noen forskjell på dagene, er det hver dag helg eller noe? Jeg kan ikke huske at jeg har hatt det i noen helger. Kan du notere deg til neste gang? Så kommer det frem at hvis du har hatt en vanskelig dag på jobben, er i slutt med sjefen, føler at han har vært devolerende, går hjem, ringer mamma på vei hjem, er sliten på vei hjem fra jobben, ringer mamma for å få trøst, håper hun. Moren ber henne ta seg sammen. Veldig lite terapeutisk. For meg høres det ut som antitererapeutisk, samtalen med moren. Blir veldig lei seg, tenker ikke så mye over å gå inn i butikken, Gjennom bundprisen kjøper to tre-litre med trikkolør-is, eller hva det heter. En vanilje, en... Dra hjem, palmer inn på de, seks liter is, overspiser, litt som han bar meg med å skje, escape from self, hun har det så vondt, så hun orker ikke ha det sånn. Så hun overspiser, og den mettighetsfølelsen døver av det emosjonelle apparatet. Så har du ikke så emosjonelt vondt når det er så mett. Men da får hun veldig, veldig skamfølelse. Nei, nå har jeg overspist igjen. Hun er ganske overvektig. Jeg skulle jobbe med å slanke meg. Nå er alt ute. Og så kommer selvmordssnakkene. Så vi gjør en adferdssannsynsanalyse. Når du har selvmordssnakker, hvilke situasjoner er det? Hva er det som har skjedd forut for denne situasjonen? Og så lager vi en avtale, som jeg tenker er kanskje litt obus, i hvert fall sett utifra. Noen slags ting ganske, man ser ikke skogen forbart her når man er inne i noe selv. Når du har hatt en vanskelig dag på jobben, hvordan synes du det fungerer å ringe moren din? Har det noen gang fungert at du har fått det bedre? Nei. Har du noen gang kuttet det? Dropp det? Har du en grei venn? Ja. Ring henne. Kan du spørre om du kan komme hjem til henne? Kan du gå en annen vei så du ikke går forbi den bunnprisen? Det kan være ganske enkle adferdsanalytiske grep man kan gjøre. Så gjør litt analyse av det. Som du innledde episoden med å være litt nervøs i forhold til selvmords- og omtale, det tenker jeg man skal være. Jeg er veldig kritisk til gjengivelse av metoder, særlig med kjendiser. 13 Reasons, en Netflix-serie om en slags glorifisering av selvmord. Det er rett og slett, også de nettsidene med metoder, det er rett og slett livsfarlig. Det burde være forbudt. Men derimot, å snakke om Selvmord, kunnskap om det, som jeg tenker er den papageno-effekten, som jeg håper at man får til hvis man lærer om de teoriene, mekanismene bak, hva man kan gjøre av vurdering, hva man kan gjøre av sikkerhetsplan, hva man kan gjøre av behandling av de underliggende faktorene, hva man kan lære, sånn live through this, andre folk som har vært i samme situasjon, når man er veldig fortvilet, har det veldig vondt, føler at ingen andre har hatt det sånn som jeg har det før, jeg har fullstendig tunnelstinn, så tenker jeg at man... - Egentlig kan man være ganske håpefull i håndtering av selvmordstanker. Det er min konklusjon på det. Du sa du var litt nervøs for hvordan vi skulle håndtere det temaet, forut for at vi gikk inn i episoden. - Ja. - Og du visste kanskje ikke akkurat helt hva jeg skulle snakke om heller. Hvordan synes du det gikk av? Eller hva tenker du om det? - Jeg sitter med en veldig god følelse nå. - Ja, gjør du det? - Ja, jeg gjør det. - Ok, bra. - Og det pleier, jeg har, Det er tre følelser etter en podcast. Det er når jeg ikke er helt sikker på hvordan det gikk. Kanskje det gikk bra, kanskje det gikk dårlig. De går ofte veldig bra. Også er det de jeg har en god følelse på. De går som regel veldig bra de også. Og de som går dårlig, de går aldri helt så dårlig som jeg tror at de skal gå. - Dette er ganske bra med alternativ da. Selv for Borgen, den serien, danske. - Nei, jeg har ikke sett det. - Hva er alternativene? Hva er dine alternativer? Har ikke sett det? Steike, det er bra. Det er "Newsroom meets West Wing". Det er litt realt å høre det du har etter en podcast. Det er en følelse jeg sitter med etter en podcast. Når du begynner å få litt volym, så begynner du å slutte å bekymre deg for noen episoder vil være dødsbra, noen vil være dårlige, og noen er midt på treet. Sånn må det være. Ikke alle mine forelesninger er Ternekall 6. Det tror jeg ikke. Hvis du hadde hatt bare terningkast 6 forlistning, så måtte du også ha hatt noen terningkast 8 og 9 som lå litt utenfor kurven. Ja, man må ha det hjemmeført. Jeg synes det gikk greit. Jeg synes du hadde det gått bra. Ja, jeg synes... Ble det sånn som du hadde sett for deg, sånn at vi skulle snakke om det her på en riktig og god måte? Ja. Først tenkte jeg at jeg lagde en episode om det her, jeg lagde manuset til vår podcast, og så har vi prøvd å legge på 45 minutter. Det holder jo ikke. Så tenkte jeg, dette blir jo flere timer. Og så var det noen som tipset meg, har du hørt det når du podcasten til Wolfgang W. Jeg hadde faktisk ikke, sorry, jeg hadde ikke hørt på det før nå. Nå har jeg hørt ganske mange episoder da. Så tenkte jeg, faen, han har en omløp i hodet. Og han har lange episoder. Og han virker som en trygg fyr. Og så virker han litt tøff. Det er mange som har berøringsangst med det her. Men han her, tror jeg kanskje kan bli på å lage en bra episode om selvmord. Ok. For det har jeg lyst til å gjøre. For jeg tenker det er bra, og det kan til og med være livsreddende å gjøre det. Kanskje noen som hørte på i dag, en mann som sitter et eller annet sted, har selvmotsnaker, kanskje han går til fastlegen sin. Kanskje han ringer en venn og sier at han har løpt en episode. Så tenkte jeg, jeg sender en mail til han. Så... Og så det er en måte å komme inn som gjest, bare sende en mail og si hva man vil gjøre. Jeg ser vel omtrent på, i løpet av 15-20 sekunder, så tror jeg jeg vet et ja eller nei. Fordi det er bare sånn, du vet med tematikken. Hvis ikke jeg vet hvem personen er, så er det ofte bare et tema som bare er sånn, ja, dette her er, dette vil jeg jo. Dette høres jo dødsinteressant ut. Da spiller det egentlig ingen rolle hvem personen er. Med mindre jeg kan se sånn type, er det noen som er litt for ung? så blir jeg liksom en varselampel, at blir alt for gamle. Hvis det er sånn over 80 som jeg sjekker på hvordan er det med allmenn tilstand. Jeg sjekker kanskje litt sånn på noen ting, men person har veldig lite å si. Med mindre det er en offentlig kjent person som jeg vet hvem er fra før, så kan det være en interesse for meg i seg selv da. Vi har en esteforleser på sykepleien, han er 86. Skarp som få. Terje Lømåd, han som fant opp lagdidspotenseringen på campus, minner lageresikkerhetsbekommeren. Det er en ganske big deal. Jeg var jo studert i USA for eksempel, da sier folk, Norge, Terje Lømåd. Han har vært nominert til Nobelprisen. Fantastisk hvordan han selger CA3- på campus lagvis hvordan minner lagvis da det er big deal vi har fått har han som SV-liste og så var det litt fordomsfullt skal jeg møte han sa jeg 86 tenker jeg var beste bror min med 86 jeg hadde ikke fy faen han er så skarp han abonnerer på ni aviser New York Times og The Atlantic jeg bare fy faen det er mye skarpere og mer opplyst enn veldig mange av vennene mine ja, ja, ja Det er så stor forskjell på 80-åringer. Det er helt til fra at det er nesten ikke noe å prate om igjen, til glemskhet, til immobilitet, til folk som går tur hver dag, skarp, som helsike og frittalende. Forlesninger i tre timer, og så blir det en og henger ut litt masse, fordi studentene har spørsmål litt på. Det er ikke helt rødt. Det er helt trøtt. Han høres ut som en spennende gjest. Terje? Han er typen av fyrfader. Han er veldig perling på en fremst ekspert i verden på placebo. Det er veldig morsomt. Han har helt tro på det. Han er en veldig morsom type. Han er karakter også. Det er lettere med fra vår generasjon. Hvilken årgang er du? 75. Jeg er 82. Ja, Herfra ned er podcastmedier ganske forståelig og kjent. Man kjenner til langform podcast de fleste, men de eldre dukker ofte opp før de skal komme på intervju. Det er andre ting man forklarer, og så er de ganske lei etter en time. De merker at de begynner å kikke på klokka. - Jeg merket ikke at det gikk så mye tid. Det må være bra tegn. Nydelig. Jeg må si tusen takk på vegne av alle som har hørt på hele veien på tre timer. Dette har vært en av de viktigste episoden jeg har spilt inn, i hvert fall. Ja, så fint. Det er godt du sier det. Det er jo mye forskjellig her. Alt fra mine kjerneinteresser til bare komikere, kjent folk som sitter og drikker og skravler, til finans, til ... Er næring kosthold? Sånn typen dette her. En av få episoder som kanskje kan brukes til noe veldig nyttig, håper jeg. At det kan stå igjen som en ting som folk anbefaler hverandre, og at det her kommer noe godt ut av det. Det håper jeg virkelig. Og at alle feil og ting og provoserende og feilskjer vi har gjort, at vi er... Jeg prøvde å vurdere det veldig nøye nå. Ja, at vi er tillit for det. Tror jeg at det gikk ganske greit også. Det var veldig gøy å prate med noe litt mer lysbetont med deg. Alt annet blir jo mer opp. Men dette er det viktigste, tenker jeg, som jeg gjør med min jobb. Jeg får bare utforske podcasten litt, og så ser vi hva vi finner av et gøy tema. Du får høre på den der metakognitiv terapi-episoden. Ja, kunne gjort en episode på den også. Det er min kjæredegrin-psykologien. Strålende. Da sier jeg tusen takk for praten. Ring meg da. Så snakkes vi igjen snart. Ja, vel ja. Ha det.