‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

12/13/2021

Lars Akerhaug | Snakker Ut Om Alvorlig Depresjon, og Hvorfor Han Forlot Resett

I denne episoden av Wolfgang Wee Uncut snakker Wolfgang Wee med Lars Akerhaug, en tidligere redaktør for Reset.no, om hans opplevelser i Reset og hvorfor han forlot mediet. Akerhaug forklarer at han ble sykemeldt i juni 2021 på grunn av alvorlig depresjon, utløst av en kombinasjon av personlige utfordringer og presset fra å jobbe i et kontroversielt medie. Han reflekterer over sin tid i Reset og erkjenner at han ofte brukte sin rolle for å provosere og søke oppmerksomhet, men at dette på sikt fikk negative konsekvenser for både ham selv og Reset. Han forklarer også at han har endret mening om enkelte verdispørsmål og at han ikke lenger føler seg komfortabel med metodene som ble brukt i Reset.

Transkript

Vi er på. Vi er på, vet du. Vi er på, vet du. Vi begynner med å unnskylde for kaffe. Jeg vil jo være en fyr som stiller meg kaffe på morgenen når vi har podcast, men du ordner deg selv, heldigvis. Jeg har espresso hjemme, og så tar det en liten stopp siden jeg hadde god tid. Ja. Det gikk fint. Vi har faen meg helt like skjorte i dag. Hva skjer med det, da? Du har litt nyere, sprekere farge enn meg, da. Ja, den ble anbefalt av en... Den siste skjorta jeg kjøpte, faktisk, den ble anbefalt av en som mann i en butikk, som mente den passet med... - Bledsen min, så... - Dette tror jeg faktisk damen kjøpte til meg. Det er noen klær jeg ikke ser for meg det der, kommer jeg ikke til å gå med, det kommer ikke til å passe meg, og så krever hun at jeg prøver det på, går inn i prøverommet og så: "Fa, det passer jævlig bra." Så kjøper jeg det likevel. Men din er ny, mine utvaske. - Den er ganske ny, den er ny av året faktisk, siste plaggen jeg har kjøpt. - Hyggelig at vi tenkte likt. Jeg skulle kanskje vært bles her nede også, så hadde vi vært helt like i dag. Men det må jo sies at du har jo cranket opp motinnivået et par hakk siden forrige gang du var her nå. Ja, så jeg må gjøre med at forrige gang vi snakket sammen på telefon også, så skjønte ikke jeg at dette her var noe folk hørte på. Jeg var på vei ned fra fjellet, jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli filmet, og jeg hadde ikke hørt om programmet før, så jeg tenkte at dette er det ingen som hører på. Så jeg pratet jo vei uten så mye filter. Jeg skjønte jo etterpå da, når jeg kom i prat med folk, at det var jo faktisk en del som hadde fått med seg dette der da. Sånn gikk det. Det var jo episodenummer, jeg følte det var mye lenger siden, jeg tror det var 2019, men det var da februar 2020 er den publisert da, så det er sannsynlig at vi har spilt den i januar, kanskje februar, jeg husker ikke. Vi har spilt den i februar, for jeg hadde vært på tyen, husker jeg, på vinterferie. Jeg var på vei ned fra fjellet, så det må ha vært i uke 8, og det var rett før korona og... Jeg synes det var jævlig nice. Du var så super chill, bare ramla ned fra fjellet, kom inn i ullundertøy og bare kjørte på. Jeg var nok en god gjest. Jeg vet ikke om det var best for meg eller best for deg. Men ja. Det var artig at så mange som fikk med seg den praten her. Jeg tror den gikk veldig bra i sosiale medier. Jeg tror hele politiker-Facebook-debattgjengen repostet den episoden veldig bra. Ja. Så det var ikke så mange som hørte på for snart to år siden. Det var litt kult. Jeg vet ikke om den brede offentligheten hørte på det, men folk jeg kjente hadde fått med seg. Det er det viktigste. Men du ser jo bra ut altså. Jeg må si det, ikke bare klestøm. Nå er det høst, så jeg føler at jeg har gått litt opp igjen i vekt. Men sånn har det alltid vært med meg. Jeg har alltid gått opp og ned i vekt hele livet. Du er klar til julen du nå. Så litt slakke litt nå, litt før jul, og så skal vi ta oss sammen igjen i vinter. Det er planen. I vinter, altså sånn nyttårsforskjettet allerede planlagt? Nei, det er bare å komme tilbake til den vanlige, være frisk og komme tilbake til den vanlige rutinen og trene mye. For dette er jo noe vi snakket om på telefon for et par dager siden. Fordi jeg husker jo da du var gjest her, det var ting vi skulle hemmet deg normalt da. Det var før korona og sånt. Du levde ditt liv, du var veldig aktiv på sosiale medier, ble litt stedværende i debatter, fyrte av noen ordentlige salver her og der, og folk ble hissige. Det er det vanlige, skal vi si, årene der. Og så, for meg som litt utforstående, som føler det er bare sånn, litt innemellom, så plutselig var det sånn at jeg har sett Lars i fiden, eller i kommentarfelten, eller at noen er sur på Lars, eller reset for noe, og så bare plutselig begynte det å dukke opp en del treningsbilder, turbilder, sykling, hjelmen på, så jeg blir sprek ut, ut og trener, så det er som om han der har blitt ordentlig byttet av treningsbasselen, tenkte jeg da. Ja, altså jeg har jo trent av og på siden jeg var rundt 30, altså 10 år siden. Men ikke så veldig flink til å være systematisk og grunnig. Strømme dykking og litt mer generelt friluftsliv før det. Men for meg var det litt sånn at da korona slo ned samfunnet, da var jeg en ny single, Bodde litt utenfor Oslo. Bor fortsatt litt utenfor Oslo. Hva vil du si? Asker? Nei, bare litt søv for Oslo. Og hadde marka rett ut. Har jo trevet med stiskykling de siste ti årene. Så da var det en ting som var lett å drive mer med. Og samtidig så var det... Først var det bare sånn at det var mye mindre oppmerksomhet rundt de debattene jeg hadde pleidet å stå i. Alle disse kontroversielle spørsmålene, innvandring, klima og så videre, ble oppfattet som mindre viktige da korona traff Norge. Så det ble veldig stille, egentlig. Og da fikk jeg tid til å trene og tid til å tenke. For de som ikke har fått med seg det som har skjedd det siste, at du har gått ut fra Reset. Var du nyhetsredaktør? Jeg var redaksjonssjef fra 2019, og så ble jeg sykemeldt i juni i år. Det var jo sånn, for de som har lyst til å høre om litt, skal vi si, ikke det innre liv, men liksom det daglige virket og liksom temperaturen og hvordan det var å jobbe der, så er det veldig sånn, det kan være lurt å ta et par pauser og hoppe tilbake til den forrige episoden, som vi gjorde sammen i fjor, og så får du veldig sånn blikk av både hvordan vi snakket om før korona og hele den pakka der også. Før du da hopper på jeg nå, for jeg tenkte vi ... Vi kommer selvfølgelig til å snakke en del om denne exiten fra Reset, som du har gjort en podcast i M24 nå nettopp. Jeg tenkte kanskje det kunne vært enda bedre å hoppe tilbake i tid, for de som ikke kjenner bakgrunnen, så er det veldig kjapt rullet igjennom de tingene som du har gjort de siste ti årene. Ja, oi. Stor spørsmål, som kanskje presser sånn der, jeg tenker ikke helt tilbake, for det snakket vi også med forrige podcasten om din reise gjennom politikken og sånn, men sånn type fra min ære var VG-perioden da. Ja, så jeg jobbet jo i VG og Aftentosten i forskjellige vikariater frem til 2013 var det vel, og så sluttet jeg for å skrive bok. og ga ut Norsk Jihad høsten 2013, tror jeg det var. Det var den første boken som skrev, som handlet om muslimske ekstremister i Norge. Begynte samtidig å jobbe litt forskjellige steder, men særlig da i tidsskriften og senere nettavisen Minerva, som er en konservativ nettavis. En liberal-konservativ nettavis. Skrev et par bøker til, en bok til om radikal islam, en bok om kristen i Midtøsten. Jeg har også vært skygge forfatter for boken til Sylvie Lister, der andre tiger, som var siste boken jeg skrev sammen med henne. Og så begynte jeg som redaksjonssjef i Reset i januar 2019. Var det sylby til at du sluttet Reset? Fikk du noen tekstmeldinger? Jeg har ikke snakket med sylby. Har du fått noen fra politikerholdet, eller fra Stortinget, som har sagt, hei, hva skjer på? Jeg har snakket med noen selvfølgelig, ikke så veldig mange. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger derfra, men det er sikkert noen der omkring også som stiller seg uforstående til dette. Ellers har jeg som forventet fått en del negative tilbakemeldinger fra det vi kanskje kan kalle reset og alternative medier kjernepublikum. Det overrasker meg ikke. Og så har jeg fått masse positive tilbakemeldinger fra det vi kan kalle et etablerte medie, noe av MSM som disse i alternative mediene liker å kalle mainstream media. Det er bare meninger og tilbakemeldinger, det er jo ikke noe mer verdier enn det. Nei, det er jeg vant til, og det var som forventet. Ja. Men det var sånn som den der VG Minerva, var det grunnen av vikariater at du ikke ble på noen steder? Var det noe du trivdes vel? At du var ute etter fast jobb et eller annet sted? Noe sånn fast? Nei, jeg har sikkert aldri vært alt for lite trygghetssøkende. Så det var nok ikke derfor, men mer at jeg var litt sånn... lei av de arbeidsoppgavene jeg hadde og ønsket å gjøre noe litt annet og noe jeg kunne sette mitt eget fingeravtrykk på i større grad. Og sikkert også at jeg savnet litt å delta i debatter og diskusjoner og slike ting som i større grad var mulig da når man skrev bøker og jobbet i litt mindre medier. Du har alltid liksom likt deg i krysshilden liksom? Alt for godt egentlig. Veldig glad i... En ting er å like oppmerksomhet. Det er det jo mange som gjør, men de fleste søker kanskje positiv oppmerksomhet og positiv bekreftelse. Mens jeg har kanskje søkt å provosere og søkt å gjøre folk sinte. Og det er jo noe å kunne det også selvfølgelig, men det er ikke alltid like gunstig det. - Kjenner du, har du den samme tiltrekkelsen til det nå som da? - Ja, helt klart. Nå har jeg jo vært sykemeldt en stund, så da har det vært veldig stille. Jeg holdt opp å si pålagt meg selv også, og ikke delta i debatter i sosiale medier. Det er nesten klart. Jeg merker jo nå at selv om jeg på en måte unngår å kommentere og debattere så er det klart at det er mange av de samme følelsene som trigges når jeg nå er litt i offentligheten igjen. Du har lagt litt bånd på deg, efter den sosiale medie-observasjonen min, og vi kommer sikkert til å gå litt dypere inn på det etter hvert og sånt, men var det sånn du la litt bånd på deg selv at nå skal jeg bare ha en liten Twitter-detox? Twitter slettet jeg, ja. Fordi det ble håpløst. Fordi min Twitter-konto var en slags play, en slags lyttekanal for kritikk av Reset, hvor jeg ble tagget hele tiden av folk som var sinte på Reset, og jeg forsøkte å svare, og i og for seg ikke forsøkte å være så kontroversiell, akkurat der da, men mer å svare, lytte og være lyttende, og svare på det som var å sakle kritikk. på kanskje en litt sånn overrevet høflig måte, men i hvert fall så høflig jeg klarte. Men da jeg var syk, så var det på en måte, det å skulle fortsette å ha den Twitter-kontoen, det var helt håpløst. Fordi det ville ikke hatt noen hensikt, så da måtte jeg bare slette dessverre, siden ikke Twitter tilhater å deaktivere kontoen. Ah, ok, så skal man slette på Twitter, så sletter man virkelig? Ja, du må ha en måned på det da. Og så kan du sånn angre frist? Ja, så man kan selvfølgelig drive å gjenopprette kontoen en gang, og så slette igjen og sånn, men ja, jeg gav det ikke det. Finnes det en funksjon der man kan renske alt inneholdet, eller må man begynne fra scratch? Det går sikkert an å gjøre dette på lurere måter enn det jeg gjorde, men jeg har bare slettet den, så det vet jeg ikke. Whatever. Twitter er et giftig sted for alle som har surret seg inn der en nattestime. Det kan i hvert fall være det. Nå stopper vi tilbake til... Når var det Reset dukket opp på raderen din jobbmessig, og hva forhold hadde du til Reset i det det startet på å være en konkurrent? Jeg tenkte vel aldri på Reset som en konkurrent. En ny aktør, kanskje? En ny aktør, ja. Jeg synes det hadde startet opp. Jeg hadde fått et lite nyss om at det var noe som var på gang, men ikke helt hva. Så da det startet opp så var det interessant. Jeg skrev også noen artikler helt i startfasen. Og så holdt jeg en slags kontakt med Reset. Og da Helge lurte også. Hvordan møtte han da? Nei, jeg kjente ham litt fra før. Jeg hadde intervjuet ham og deltatt i noen debatter med ham. Uten at vi hadde aldri vært Som omgangsvenner eller noe sånt altså. Men jeg kjente dem litt. Så var det litt frem og tilbake egentlig. Det var snakk om å jobbe der allerede fra starten av. Men så falt det litt i fisk, og de fikk inn de pengene de hadde sett for seg, slik jeg forstod det da. Og så ble det den muligheten i 2019, og da var jeg litt sånn Ja, da var jeg motivert for det. Det var 2019 du begynte? Jeg føler det er mye lengre siden. Jeg tror du har vært der mye lengre. Det er fordi at det siste året har følt seg så innmari langt, tenker jeg. For alle sammen. Apropos tilbakemelding og sånt, da må det ha vært en del som har hevet øynbrynet og lurt på hvorfor gjør du det? Fikk mye pushback på det reddet med? Ja, og jeg har vært veldig tydelig nå når jeg nå går ut. Jeg ser jo ikke på meg selv som noe offer. I så fall er jeg på en måte offer for meg selv og mitt eget grep, og ikke for andres grep. På den måten at jeg ble tydelig avvart, ikke bare fra folk som er i de etablerte mediene, men også fra venner og kjente som jeg deler ståsted med. Noen kjente folk, eller? Det kan det sikkert ha vært. Og Og det var jo også sånn at jeg gjorde det veldig i stor grad av de samme grunnene som jeg snakket om i stad, samme type motivasjon, at jeg likte å være kontroversiell, at det var litt sånn en følelse av å hoppe inn i noe for å se hva som skjer, at det virket spennende og gøy, og så var det også en motivasjon for en tanke om, og det var nok sikkert veldig naivt, men det var en tanke om at jeg kan ta dette mediet som fremstod som litt useriøst, men samtidig med noen proffø flinke folk. Å ta det fra å være en aktør som hadde litt sånn dårlig omdømme, ble sett på som en høyere populistisk aktør, mer enn et medie, og gjøre det mer til en vanlig nettavis. Fortsatt en alternativ nettavis, men en mindre kontroversiell nettavis. Det var motivasjonen Og så må jeg jo innrømme at jeg så veldig, veldig raskt at det kom til å bli veldig, veldig vanskelig. Var det en visjon, eller var det et prosjekt du lagde for deg selv med hva du skulle utrette der, eller var det en forventning at du skulle gjøre det? Det var min tydelige oppfatning at det var forventningen før jeg gikk inn i Reset, at det var det jeg ble forespeilet, men det ble aldri på en måte kontraktfestet eller noe sånt, men min tydelige oppfatning var at det var det som var mandatet, og Noe av dette gikk for så vidt også greit. Det å profesjonalisere organisasjonen på den måten at vi klarte å etablere noen, og det har Helge Lurås også snakket om etter at jeg har sluttet, at vi etablerte noen rutiner som å forsøke å søke tilsvar samtidig i møtegåelse, noe bedre faktakontroll, rutiner for publisering, slike ting. Det fikk vi til en viss grad til, og så ble det fortsatt gjort mange feil, men det er på en måte ikke her skoene har trykket for reset de siste årene. De siste to årene hvor jeg har jobbet her, det har vært mer andre ting som har vært problematiske. Sånn nå da? Nei, det er jo særlig At man har igjen tatt i ganger sluppet til eksterne aktører, altså meningsinnlegg, som har en ganske voldsom retorikk. En del av meningsinnholdet som det er som kan kalles rasistisk, kanskje noen ganger også grenser mot høyere ekstremt. Og det har dessverre gjentatt seg. Det har på en måte blitt ryddet opp, og så har det skjedd igjen, og ryddet opp, og så har det skjedd igjen. Og så har jeg sagt før, og jeg sier det gjerne igjen, at dette lot jeg på en måte se ut, Jeg kunne ha grepet inn mange flere ganger enn det jeg gjorde. Jeg grep inn noen få ganger, og vi hadde noen runder på det, men så skjedde det på nytt og på nytt, og jeg protesterte aldri sterkt nok. Jeg sa ikke fra tydelig nok at det kunne jeg ha gjort noe med, og jeg gjorde det ikke. Og det beklager jeg. Hva ligger i det arbeidet? Hva er oppgaven, tenker du, som en nyhetsaktør når du får inn en lesinlegg på mail, eller noe sånt, at ... Er det greit at det er anonymt? Hva synes vi om innholdet? Skal vi redigere det ned? Hvordan fungerer den prosessen derfra det kommer inn til det går ut? Jeg kan jo snakke om hvordan det bør være. Ja, hvordan det var også. Ideelt, hvordan det var. Jeg har ikke hatt så mye direkte med i disse tingene å gjøre, så det er vanskelig for meg å kommentere. Men i en redaksjon så bør man... Det er ikke praktisk mulig at man sitter og diskuterer publisering med andre av alle innlegg, men man bør diskutere det som er kontroversielt, det som man vet vil skape stor oppmerksomhet. Man går en ekstra runde, men man bør generelt ta seg tid til å sjekke at det ikke er åpen... Man kan aldri drive faktakontroll på samme måte som i en nyhetsartikkel med eksterne debattinnlegg, men man må sjekke at vedkommende bruker kilder og at man forholder seg til fakta. Det har man åpenbart ikke gjort i rett og slett. Det sier jo også faktisk Helge Lurås selv i en podcast som ble publisert i forrige uke når det gjelder klima. Og man bør redigere til en viss grad i hvert fall. De som skriver tilbakemeldinger. Generelt er det jo også en utring at det er en på en måte Generelt er jo også anonymitet en utgjeng, men jeg har samtidig forståelse for at det er vanskelig for folk å skrive under fullt navn i et medie som reset. Ja, samtidig så er det det med å oppfordre folk til å ta steg ut. Skal man være med i samfunnsdebatten, så må man bli litt møkket på hendene og stå med navnet sitt og stå for det man sier. Det er sånn skummet på et eller annet tidspunkt. I sånn tverrfag, eller skal vi si tverrpolitisk, eller tverrpressefag, mellom alle nye stedene, å si at anonyme, vi styrer unna det her, altså nye anonyme innleggkommentarer, for det er litt sånn, jeg synes det er litt sånn pussy, og spesielt det er sånn, Man kan godt ha tillikt til at NRK og VG ikke koker opp, at en redaktør eller noen i systemet koker opp et leserinnlegg og seneretter seg selv, selvfølgelig. Så har man litt høyere tillit til at det er et litt nyere nettsted med færre ansatte, mindre gjennomsiktighet og mindre, skal vi si, færre, sterkere filtre hvor ting kommer gjennom, så blir det den troverdigheten der, man går inn litt med skeptisk inngang på det. Det er helt klart at Disse debattinnleggene har ikke bidratt til å styrke resets troverdighet. Det har nok bidratt til å skape et kjernepublikum som føler seg hjemme der. Så går det sikkert som en helvete på sosiale medier, de sakene her også? Ja, noen ganger gjør det det. Det varierer veldig hva som leses mye og lite. Men noen av disse sakene leses veldig mye. Men så skal det også sies at det har blitt produsert... også fra redaksjonen som har vært under beltestedet, og jeg har selv skrevet sånne tekster. Som er da signert en journalist, eller som redaksjonen skriver? Nei, begge deler, men hovedsakelig signerte artikler jeg tenker på nå. Og det er litt... Ja, det er litt når man får det på avstand litt sånn rart å tenke på. Ikke å tenke på hvor lett man lar seg dra inn i en sånn boble hvor ting man kanskje tidligere ikke ville tenkt var greit, plutselig er ok, altså. Det er lett å få utsiden å kritisere det også, for eksempel med en gang man er i et sånt, og det har jo alle sånne der psykologiske undersøkelser, å være den ene som står da mot konsensus i gruppa, er ganske tøft, altså. Og det er sånn Jeg vet ikke om du opplever det samme, men av og til må du velge hvilke kamper man tar. Man kan ikke være i opposisjon eller være i en ene gruppe som støter hver eneste gang, for da sier man litt til seg selv at man er på feil sted også. Det er klart det, og det begynte sikkert sånn at jeg tenkte at nå skal jeg gjøre dette her først, og så får vi se. Og så viste det seg at det var andre ting det var vanskelig å gjøre noe med. Og samtidig var det sånn at jeg var jo, jeg opplevde jo at jeg var på en måte som redaksjonssjef i rese, teikraft av rollen min, konstant under angrep. Det var kritikk hele tiden. Og det synes jo jeg åpenbart var veldig, veldig gøy. Så jeg brukte fryktelig mye tid på det. Alt for mye tid. Så det ble på en måte, det preget hele rollen min. Det er klart at når man er konstant under angrep og føler seg som den storeste gulven, så blir man veldig preget av det og man går i forsvarsposisjon i stedet for å reflektere over hva er det vi faktisk driver med. Under beltestedet, hva mener du med det? Hva er det som typatler man herja med personer, eller at man liksom... Altså du kjente det på samvittighet etterpå, sånn faen dette her var jo litt... Jeg har kjent på det når jeg har sett ting i etterkant. Så har jeg tenkt sånn, hva i all verden var det jeg tenkte her? Jeg nevnte et eksempel på podcasten til Medie24, jeg kan gjenta den nå, for det er et godt eksempel. Det var alle disse sakene om Trond Giske og hun Sofie som han da han livlig hadde forsøkt å sjekke opp på Bar Vulkan som ble gjort en veldig stor sak i VG. Så var jo en av journalistene som skrev om dette var jo Lars Joachim Skarve som senere måtte gå da fra VG. Og det var mange gode grunner til å kritisere VG i denne konkrete saken. Men så ble det også Ikke bare i Reset, men også andre steder. Gjort en litt større oppvask og oppgjør med MeToo. Og jeg benyttet anledningen til å skrive en del ganske krasse saker om Lars Joachim Skarve, som jeg kjente litt fra VG. Hvor jeg kalte ham blant annet VGs blodhund. Og det var... åpenbart en veldig usakelig karakteristikk. Men generelt var også denne dekningen av denne delen av giskesaken fra min hånd, preget av uetterrettelighet, dårlig faktakontroll og veldig tendensiøse vinklinger og omtaler av enkeltpersoner. Som jeg er i dag, når jeg leser disse sakene, så skjønner jeg virkelig ikke helt hva det var jeg tenkte på. Jeg vet hvordan jeg på en måte resonerte, men det er likevel vanskelig å forstå at resultatet ble sånn. Dette har jeg da, som jeg sa også i medie 24, beklaget over for denne journalisten, og så er det sikkert andre jeg burde ha beklaget over for. Generelt er det jo litt sånn også at mange av disse sakene, nyhetsartiklene i Reset er veldig har vært veldig personfokuserte. Og selv om man kanskje isolert sett ikke alltid skriver noe som er under beltestedet, så dreier det seg ofte om relativt ukjente, mindre profilerte personer, som kan oppleve det som litt sånn voldsomt å få en sånn type omtale av seg selv i et såpass kontroversielt medie, med et så aggressivt kommentarfelt, og hvor debattene flyter over i sosiale medier. Og særlig når det gjentar seg og det blir mange artikler, så kan det bli vanskelig for mange. Det har jeg vært klar over, men jeg har kanskje ikke tatt det helt innover meg. Det er liksom to forskjellige spillregler. Hvis man gjerne søker oppmerksomhet og er veldig mye offentligheten, så er det noen andre spillregler for deg som gjelder når det kommer til kritikk og eksponering, men når det er en anonym... vanlig person som ikke har søkt oppmerksomhet, men har havnet i noe, så skal man være veldig varsom. Ja, og kanskje søke å snakke med vedkommende først, for eksempel. Men så er det også sånn at, også med mer omtalt kjente personer, så er det klart at når det er personer som har et politisk utgangspunkt som er veldig langt fra det RSS-lesere står for, og omtalen vinkles på en måte hvor det er helt åpenbart at man skal skjønne hvordan man tenker seg at leserne vil reagere. så kan den typen omtale være en belastning, og det gjelder selvfølgelig spesielt når personer har en minoritetsbakgrunn, at det kan bli bidratt til et ekstra trøkk rundt deg som enkeltperson, selv om man er en kjent politiker for eksempel. Så det ansvaret mener jeg kanskje gjelder litt uansett, og for min del er det sånn at jeg har nok ikke helt Jeg har vært og er opptatt av at vi skal ha en saklig og åpen innvandringsdebatt, men det jeg ikke har tatt på all år, det er det ansvaret vi som ønsker en relativt streng innvandringspolitikk også har. Vi må tenke oss om hvordan vi omtaler andre mennesker, og klare å diskutere sak, og ikke bruke en retorikk, hvor det virker som om vi omtaler enkeltpersoner som et problem, for da går det fryktelig fort skje. Så det har jeg brukt tid på å forstå også. Holde det makro, med andre ord? Ja, hvis jeg kan nevne et eksempel. Så hadde jeg en middag med en ung mann fra Syria, som bor her i Norge, som har kommet som flyktning, selvfølgelig heldig. Mange som ikke får den muligheten han får. For noen år siden har jeg bodd i Nord-Norge, jeg har bodd litt sånn rundt Kongsfinger elverum, og bor nå i Oslo. Har jobb, klarer seg fint. Ung oppegående fyr har deltatt, deltok i revolusjonen mot Assad-regimen, har forferdelige historier å fortelle. Det er helt åpenbart at han har en bakgrunn som gjør at han har krav for beskyttelse. Det er helt åpenbart også at det er mange som ikke har fått den muligheten. Her er det paradoksfri asylsystemer. Da jeg satt og snakket med ham, så tenkte jeg på at I de alternative mediene, blant leserne, blant de som skriver der, så er det mange som tenker på ham som enkeltperson som et problem. At han i seg selv, og det at han er her, hans eksistens på gata her i Oslo, at det er et problem, det er en litt vanskelig tanke. Når du tar det innover deg, så synes jeg det var en vanskelig tanke å forsone seg med. Litt tøft å tenke på. Fordi du føler at du var... Bidragsyteren til det. Tilrettelegget for det i hvert fall, ja. Var det denne, skal vi si, koronapausen, eller var det her noe som kom til det, sagt med sikkert, eller lå ulma der hele tiden? En samvittighet som ligger her? Det var nok sånn at jeg helt, egentlig ganske umiddelbart forsto At dette kom til å bli veldig, veldig vanskelig. At det ikke kom til å være noen enkel jobb å gjøre de tingene jeg hadde satt meg for. Men så fortrengte jeg det ganske effektivt gjennom å delta i disse jobbene. Først og fremst gjennom å delta i eksterne offentlige debatter. Både i sosiale medier og i mediene. I den større offentligheten. Så det tok oppmerksomheten min, og det var noe jeg likte å gjøre. Så kom jo korona. Og da var det som vi snakket om i stedet, at det var som et lys ble slukket. Og det kom ikke på igjen. All oppmerksomheten rundt disse... kontroversielle spørsmålene i norsk offentlighet som klima og som innvandring forsvant. Det var ikke lenger av interesse. Og selv om interessen for korona og i mediene generelt droppet ganske fort, så kom ikke denne sterke polariseringen tilbake. Og også interessen rundt resighet ble borte. Jeg var vant til at jeg ringte journalister ukentlig. De sluttet å ringe. De begynte aldri å ringe igjen. Det var på en måte ikke... Det ser vi fortsatt. Det er ikke den samme interessen rundt det her som det var før. Og det er lett å forstå hvorfor det er sånn. At når man er i en krise, så er det andre ting som... fremstår som viktige, og folk er mer opptatt av å holde det sammen, og ikke skape splittelse, og så videre, og så videre. Men det ble en veldig, det ble en anledning til å tenke seg om, for min del. Og jeg fikk mye tid til det. Samtidig så begynte jeg etter hvert også å snakke med mer. Det er ikke sant at jeg overhodet ikke hadde gjort det, men jeg begynte å snakke mer med mennesker som hadde andre politiske ståsted enn meg i denne perioden, og som stilte spørsmål som jeg etter hvert syntes det var vanskelig å svare godt på. Jeg merket at her jeg klarer å kvittere ut, men jeg har ikke egentlig gode svar. Da ble det etter hvert ganske vrint, for da begynte jeg å føle at det jeg gjør er helt på akkord med meg selv, at jeg ikke lenger står helt for det verdigrundlaget eller de metodene reset for å bygge på, og da ble det vanskelig. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg inn i både det som har skjedd de siste to årene og på godt og vondt, at det der å få et brudd i rutinene sine, og du snakket om den bobla i stedet, alle har sine egne bobler, om det er gjerne på en måte med jobb og de interessene man har, så er man inne i et sånn en flyt da, hvor det sjelden kommer noe sånn uten påvirkninger utenfra, og det var mye av motivasjonen for en podcast min å starte opp her, sånn snakke med folk som er generelt smartere med å kan ting som ikke jeg kan, så får litt input i livet da, for det var bare det samme om og om igjen, og hva er det som egentlig skjer, kan man sikkert kalle det alt mulig 40-årskriser og alt mulig sånt, men det er jo det er litt sånn det der velsignelsene å få et brudd i rutine gjør at du Og så ikke bare sånn, folk er jo selvkritisk til seg selv i nuet, sånn der, faen hva gjorde jeg nå, dette var flaut og jeg var ikke flink, men så er det en annen type selvkritisk sak også, når du kommer ut av bobla og ser på deg selv og er sånn, Litt sånn som med deg, får du litt distanse ting, hva er det egentlig jeg jobber med her, hva er det egentlig jeg holder på med, gjør det her meg glad og fornøyd? Det er veldig mange som har gjort den oppdagelsen, tror jeg, spesielt de siste to årene med de rutine. Det er en ny form for selvkritikk som gjør at man kanskje ser litt lengre frem på et eller annet vis. Ja, eller jeg vet ikke om jeg har vært så flink til å se lengre frem. Og Jeg hørte på en podcast om trening hvor de snakker om terskelen, og sporet jeg helt fullstendig av, men de snakket om terskeltrening, hvis jeg sier det noe. Altså at man skal trene litt sånn hardt, men ikke alt for hardt. Og når man snakker om hvordan man får en bedre terskel, utvikler terskel, som er den intensiteten du kan ligge på i en times tid. Typ smerteterskel? Ja, hvis du la oss si at du... Jeg har ganske høy makspuls, så jeg kan løpe på... kanskje rundt 180 i puls da, i en times tid. Og da er det den farten vi da ligger på, hvis du da forestiller deg at du løper på en bane for eksempel, som er min terskel. Et eller annet sted mellom 175 og 180 i puls. Og de snakket om at du skal ikke trene for å pushe den pulsen, du skal på en måte pushe den terskelen, du skal dytte den foran deg. Sånn tror jeg kanskje det er litt med Med livet også, jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av å sitte og tenke, i hvert fall for min del, av å sitte og tenke hva skal jeg gjøre om ti år, hvor er jeg da? Fordi erfaringsmessig er det fryktelig vanskelig å planlegge, men man kan kanskje pushe litt det gode, hva er det som gjør livet bra å leve? Hva er det som gjør at du har det bra? litt sånn foran deg med å prøve å gjøre de tingene, de riktige tingene. Om det er å ikke se på TV-møtet, eller å lese en bok, eller om det er å trene mer, eller om det er å være mer sosial. Men å på en måte være, konsentrere seg om de tingene, og det ble vel etter hvert i løpet av våren i år, Veldig åpenbart at reset ikke var en av de tingene for meg. Det ble veldig vanskelig. Det var litt rart, det var også en oppdagelse at når du er så inn i det, og så lojal og tro mot jobben og visjonen og det du skal gjøre, at det er vanskelig å komme den indre kritikken på når du står i det. Ja, samtidig så er det klart at jeg hadde et litt annet utgangspunkt enn mange av de som generelt jobber eller skriver for alternative medier. Jeg har nok vært sint, men jeg har allerede likevel helt identifisert meg med disse som er så fryktelig generelt negative til samfunnsutviklingen. Det er veldig mange som søker til disse mediene som er veldig overbeviste om at verden går til helvete. Det har vel ikke jeg vært. Så var det jo sånn at men så var det jo også sånn at For meg da utover, så skjønte jeg vel etter hvert at jeg har ikke vært fornøyd. Jeg har ikke egentlig hatt det bra. Og at det har vært underliggende ting jeg ikke har helt tatt tak i da. Så mens jeg har jobbet i Reset og sikkert også før det. Litt for gjernt på å komme alltid, jeg greier alltid å skrive inn en eller annen Nassim Taleb-referanse i podcasten her. Jeg gjør det jo med i dag også, men jeg kom til å tenke på, han har vel en seiring hvor at hvis... at jobben din dikterer etikken din, så på en måte står ligningen feil, det burde være helt omvendt, at etikken definerer jobben din. At du ikke går på akkord med egen moral og etikk, og det er jo kanskje litt det jeg tror mange kjenner på i jobben sin. Absolutt, og for meg sikkert også ting som jeg gjorde før jeg begynte å jobbe i Reset også, som på en måte var, det kan ha vært, Det kan nok der og da ha vært godt ment, men jeg gjorde det kanskje likevel av feil grunner. At det var mer for å få oppmerksomhet. - Tror du det? - Jeg tror nok det, selv om motivasjonen... Det kan ha vært gode motiver også, men det var hele tiden kanskje, eller ofte, litt for ofte, blandet inn et ønske om å være kontroversiell. - Ja, ikke sant? Det her ultimate fuck you-mue er liksom gått reset. - Det var på en måte den kulminerte med det, men det startet lenge før. Jeg ser jo at selv om dette har vært gøy, så igjen så har det på en måte kanskje ikke alltid bidratt. Det har kanskje hverken gjort verden til et bedre sted. Det er noe som sånn. Jeg tror ikke jeg har så stor innflytelse på det uansett. Jeg er bare en ekkelt person. Men det har nok heller ikke bidratt til at jeg på en måte har hatt det bra med meg selv da. Å stå i disse aller mest kontroversielle... Men tror du samtidig som du sa at du likte det, og ble dratt mot det, men blir du sakte utbrent på det, eller tror du det er sånn at du brenner? Det er litt dop, ikke sant? Du blir avhengig av å få det, og da må du ha mer av det, og da må du gjøre noe som er mer oppsiktsvekkende. Litt dopamin? Ja, jeg får helt tydelig, det er en helt åpenbar dopaminfølelse av å være i disse... Og så igjen for å trekke inn korona og trening, så er det klart at det er mange ting som skjedde. Men en av de tingene som også skjedde var at det var mindre debatter og mer trening. Så trening gir jo mye av den samme effekten. Du pusher, enten du trener hardt og får dupanin på den måten, eller at du gjør noe som er gøy og spennende, som å sykle stil og sånt. slar det om sånne type ting, så får du en dopaminfølelse på en annen måte. Det er jo det folk som har vært sånn jævlig hardt, enten sånn ekstremt tunge rusmykbrukere og sånt, da er det jo sånn der, begynner gjerne med ultraløping, og folk som har vært jævlig langt nede, så det er utrolig mange historier som er sånn fellesnevnt, at de begynner med sånn ekstrem, skal vi si, Selvrealisering, bevise noe over for seg selv, eller kanskje erstatte det suget med et annet sug som er litt sunnere karakter. - Samtidig er jeg litt bevisst på det, fordi jeg leste, kanskje du har lest den samme boken, jeg husker ikke hva den heter, men det var for amerikanske amerikaner, veldig amerikansk ultraløperbok, for en fyr som har så synssykt unge rusproblemer, som han likevel klarte å kombinere med en viss livsstil. men han er virkelig langt, langt inni det, og så slutter han å ruse seg og begynner med ultraløping. Men det er helt åpenbart i boka da, at han aldri helt klarte å finne ut av de grunnleggende årsakene til at han søkte motorhus. Han har på en måte bare brukt ultraløping som et substitutt. Så jeg tror heller ikke at trening er noen sånn quick fix, men det er helt klart at det at jeg da på en måte fikk disse grunnleggende behovene tilfredsstilt på en annen måte, og gjorde at det å være i disse debattene etter hvert også ble mindre viktig. Det er jo Sunnestein. Du brenner deg ut av kronisk stress. Det er jo det som stressfaktoren er litt det samme, og gevinsten kan minne litt om hverandre, men treningen er mye mer intens enn kanskje å sitte på Twitter hele natta, eller være med i en debatt og forberede seg til det. Det sliter jo på kropp og hudet, Helt klart da. Det gjør jo det, og trening kan slite litt på kropp og hodet, men stort sett gjør det deg jo sundere. På et tidspunkt går du da ut i sykemeldning? Jeg ble sykemeldt, hadde ikke egentlig noe ønske om det, men ble jo overtalt av en lege til å sykemelde meg i juni i år, og da var jeg virkelig langt ned. I juni? Ja. Var det sånn ... blir liksom yttre eksterne personer utenfor jobb og nære relasjoner som bare sånn du virkelig tar en pause liksom, folk så det på deg? Bortsett fra en person så tror jeg ikke det var så mange som skjønte hva som skjedde. Det var noen ting som skjedde i privatlivet mitt som var vanskelig uten at jeg har lyst til å snakke detaljert om det. Som var veldig tungt og som liksom traff meg og samtidig hadde jeg da en Jeg kjente at denne jobben jeg har, og den rolle, ikke bare jobb, men det var jo hele rollen min, det var jo hele meg. Det er ikke noe å skille privatpersonen Lars fra den offentlige redaksjonssjefen Lars Akrev. Uansett hvor jeg var og i alle sammenhenger, så var det det folk kunne tenke om meg. Når jeg ikke lenger var komfortabel med det, så var det veldig, veldig vanskelig. Så jeg var, jeg fikk i hvert fall... ble diagnostisert som deprimert, til dels alvorlig deprimert. Det var ganske tøft, ganske tungt en periode. Når du hørte de ordene der, da var det sånn, nei, eller var det, oja? Nei, jeg hadde vel skjønt det selv da. Jeg hadde tatt alle disse selvtestene og så hvordan det så ut. Så det som Jeg tenker kanskje at noe av det hadde ligget der før også, uten at jeg helt hadde tatt det på alvor. Med et sånt tungt sinn, et mørke kanskje. Men så slo det veldig hardt inn. Så nå hadde det blitt sagt høyt? Ja, og på grunn av alle de stigene som skjedde samtidig. Hadde det ene bare skjedd, så hadde jeg sikkert kanskje ikke sluttet en gang. Hadde det kun vært noe privat, og jeg hadde heller slått en vanlig jobb, så hadde det sikkert gått greit. Men når alle disse tingene skjedde på en gang, så var det vanskelig, og det var ikke lett å få hjelp, og det var tungt. Og det er skremmende, synes jeg, når du har det litt på avstand. Jeg jobber fortsatt med noen av disse tingene, men når du har det litt mer på avstand, så var det skremmende hvor fort man kan gå fra å fungere relativt normalt til å bli virkelig syk. Jeg vet for lite om depresjon, antar at jeg har lest av sånn gjerne i populær, ikke populær kultur, men enkle forklaringer av psykologer, at det er forskjell mellom den her hverdagsdepresjonen, som er deppa til den ekte depresjonen, er at du ikke greier å se glede i noe som helst i hverdagen. Er det en nøyaktig beskjed? Ja, det blir ikke gøy å trene lenger, for eksempel. Og det var vanskelig å... Så selv de tingene jeg på en måte hadde brukt for å trøste meg litt, jeg ga ikke så mye mening lenger. Jeg gjennomførte det likevel da. Så jeg gjorde ting riktig. Jeg gjorde de tingene legen sa jeg skulle gjøre. Være i fiskaktivitet, trene, være ute, alle de tingene der. Og det hjalp selvfølgelig. Men det er også, i tillegg til det, veldig vanskelig. Det var veldig vanskelig å se noen utvei. Å se at det gikk an å gjøre endringer. Og at det var mulig. Det er vel først og fremst det som har forandret seg nå i høst. At jeg ser det tydeligere at det går an å gjøre ting på en annen måte. Gjorde du noen spesielle grep da? Fikk du fant ut av det selv? Beklager om jeg bråker litt. Det er det som er at du får ikke, i en sånn situasjon så er det ikke så riktig lett å få hjelp. Fordi jeg har på en måte brukt offentlig helsevesenet til sånne type ting før. Da har det vært mer planlagt at jeg har hatt konkrete issues, ting som jeg ønsket å ta opp og snakke med noen om. Da har jeg opplevd å få ganske god hjelp. Men når du står der og er litt mer akutt, så er det på en måte enten å snakke med en eller annen person med sosionom bakgrunnen i kommunen, som man kan få veldig mye eller veldig lite ut av. Det er litt personavhengig, men det er også litt bingo. Ellers er det å bli lagt inn. Utenfor det har du egentlig bare legen din. Du er litt prisgitt å ha, for min del i hvert fall, en god lege. Men jeg har måttet jobbe med disse tingene selv. I all hovedsak har jeg selvfølgelig hatt noen jeg har snakket med. Men jeg måtte jobbe meg gjennom det selv. Hva er det som har fungert bra for deg? Det som fungerer, det er jo ikke noe hokus pokus her, det er jo de kjedelige tingene. Ha litt rutiner, og være i aktivitet, fysisk aktivitet, være ute, gjøre sånne type ting. Er det liksom som med mennesker i relasjon, at det tar jævlig lang tid å bygge opp et fundament, og så tar det jævlig kort tid å rive det ned? Ja. På en sett og vis at det tar veldig lang tid, og at man kan ikke dekke, som du sier, det er ikke noe quick fix i det her. Nei, det er i hvert fall ikke noe quick fix, og jeg tenker at de tingene jeg måtte jobbe med i sommer, må jeg fortsette å jobbe med. Det er ikke noe som forsvinner helt, det er ikke noe som bare kan skrues av. Men vurderte du ikke å snakke om det, eller? For du sier jo her, jeg vet ikke hvor mange du har andre å snakke med deg om, eller? Jeg har nesten ikke snakket med noen om det. Så, borte fra noen veldig nære venner, så Ikke så detaljert i hvert fall, men det er jo mange som har skjønt at noe var galt. Så jeg snakker om det fordi jeg tenker at det bør være greit å prate om det. Nå ble det jo kjent at jeg har vært sykemeldt, så da tenkte jeg at i et sånt format som dette så er det en ok ting. Og vi har litt tid da, så er det en ok ting å si litt om noe. Når du gikk inn i sykemelding for eksempel, hva gjorde du da? Var det første tyngden du gjorde da? Var det liksom å prøve å bygge opp igjen? Det var egentlig jo... Det er vanskelig å huske hva jeg gjorde akkurat da. Det var veldig vanskelig altså. Men jeg... Dette skjedde jo heldigvis samtidig med at samfunnet åpnet seg litt mer opp. Så jeg anstrengte meg for å være sosial og delta på litt aktiviteter som jeg visste jeg trivdes med. Så det hjalp. Må du gjøre noe slags rollespill ut av det? Eller er du da litt sånn melame helt nedtonet? Eller prøver du liksom å... At du føler at du må spille litt sånn? Jeg er jo sånn at jeg ofte fungerer best i små grupper, så jeg føler uansett at når jeg er i litt større sammenhenger, så er det alltid litt rollespill. Jeg er ikke så god til sånn vingling og sånn. Men jo helt klart sånn at jeg måtte ta meg litt sammen og ta på en maske, ja. Og heldigvis på en måte så var det også mye folk jeg ikke kjente for, som jeg hadde troffet tidligere, som jeg ble kjent med i sommer og høst. Så det gjør det på en måte litt lettere. Og det hjelper nok litt også når du har det sånn, å ta deg litt sammen og prøve å være den beste utgaven av deg selv. For da ser du at det kan jo faktisk være en ganske ok fyr. eller person da. Jeg er ganske spørsmålig, for jeg har sånn i ekstremt tunge perioder, så fant jeg ut at den fotballen, spesielt de 45 minutter jeg har spilt i Nydalen, de gangene jeg har vært sånn ekstremt langt nede, så er det jo sånn, yes, så deilig å ha en time uten å gå og ha vondt i magen, eller gå og stresse med det man går og tenker på hele tiden. Og så får man sånn, fy faen, det var ganske digg. Og så kommer det selvfølgelig snitt tilbake, men det er hele tiden den der påminnelsen om at Jeg ser for meg som folk som har opplevd de verste som man kan oppleve som foreldre eller personer i livet. Den strebenheten å skjønne at man kommer over ting. Selv de verste tingene er det mulig å komme over. For eksempel mine verste, Marit, så er jeg usikker på hvordan jeg vil... I mitt sånt, mitt huvud hvor jeg spinner så helt vilt rundt med scenarier på om hva om at hvis vi satt der, kom jeg tilbake til livet hvis det her hadde skjedd, så er jeg usikker på om jeg hadde hatt styrke til det, men det er jo færreste som vet før man plutselig står oppi det. Ja, det vet man jo virkelig ikke. Og Ja, nei. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det heller. Jeg tror at det er mange som kan... Det er åpenbart folk som har vært i mye vanskeligere livssituasjoner enn meg, og som har klart å komme seg ut av det. Men det hjelper å gjøre det. Det hjelper å gjøre... Det var på en måte... Jeg har følt meg nok veldig alene, og jeg føler vel at jeg har vært ganske alene om det også, med noen få unntak. Jeg har noen få veldig gode venner, så jeg har måttet gjøre jobben selv. Men det hjelper å gjøre som legen sier. Det hjelper å gjøre de tingene. Vær sosial med folk du får overskudd og føler deg bra med. Og velg vekt i det du gjør som gjør at du føler deg dårlig. Og vær ute i naturen. Det funker mye bedre enn medisiner og Alt mulig annet. Vi må bare si at jeg går over streken med selvmordstanker og sånt. Er det noe som på en måte kommer i kjølvannet av en tung depresjon? Jeg tror at alle som er så langt ned som jeg har vil tenke de tankene. Men jeg har nok aldri på en måte vurdert det konkret. Det har litt å gjøre med at jeg har barn. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg ville taklet det om jeg ikke hadde hatt det. Det er også litt skremmende å tenke på. Ja, helt klart det er jo, det kommer jo inn i ligningen på en ganske tungt vis, ja. Så det har jo vært en hjelp da, på en måte. Også det at du har barn gjør at du har en del av livet ditt hvor du er nødt til å ta deg sammen og være pappa, og ikke bare være deg selv med dine egne tanker. Hvordan var det da? For det er jo å ikke gi noe av mørke og tyngden av det her inni deres, altså ikke få noe av det at bare gir det det beste? Det går ikke. Barn vil merke at noe er gærent. De er ikke dumme. Hvor gammel er du? Jeg har ikke lyst til å gå på skole. Men barn kommer til å skjønne at noe er galt. Det hjelper å snakke om det også. Men jeg var jo aldri der at jeg ikke fungerte som far eller omsorgsperson. Jeg klarte det, og jeg tror det hjelper også. Det er litt sånn som trening og andre ting, at det hjelper. Du har nytt til å ta det sammen. Sammen som at du liksom står opp hver dag og tar på deg klær og gjør sånne type ting. Så hvordan er det i dag for eksempel? Altså hvordan er det akkurat nå? Er det i forhold til da du var på det mørkeste? Jeg har det mye bedre nå. Det er det flere grunner til. Men jeg har bra folk rundt meg, og Jeg føler at selv om jeg på en måte ved å slutte i reset kaster meg litt ut i noe som er ukjent, jeg vet ikke hva som dukker opp, så vet jeg at det kommer til å gå greit. Og da føler jeg meg ganske trygg på det. Så du har ikke noe sånn, du vurderte aldri å gå tilbake igjen til jobben, eller prøve igjen, eller fortsette? Det har vært en viss dialog, jeg har ikke lyst til å gå i detaljer, men det har vært en viss dialog med folk med tilknytning til rese til at jeg ble sykt med helt uten at jeg har ført til noe og så har det vært sånn at jeg har vært ganske tydelig overfor personer med tilknytning til rese da om at jeg ikke lenger føler at jeg kan stå inne for de metodene jeg oppfatter at vi har brukt og at jeg ikke lenger heller kan innestå for kvaliteten på produktet og så er det også enkelte verdispørsmål jeg har forandret endret litt mening. Ikke noe sånn drastisk, men litt. Alt dette i kombinasjon hadde gjort det veldig vanskelig uten en større snuoperasjon for dette mediet, og det har jeg ikke oppfattet at det har vært noe villig til å gjøre. Hvordan har kjemiene vært med Helge Lurås da? Har du hatt god kjemi, eller har du hatt noen gode krangler oppi nå? Vi har ikke kranglet noe særlig. Jeg har ikke lyst til å gå veldig detaljert inn på hvordan ting har vært, men jeg har ikke noe usnakket med Lurås eller noen andre i det sett. Det har ikke vært noen større problemer personalmessig heller. Det har vært relativt lite konflikt. De ble ganske overrasket da du sa opp det, eller? Jeg tror de ble overrasket da jeg plutselig ble sykemeldt. Det er helt klart sånn at jeg hadde hatt mange muligheter til å ta disse tingene opp. Det kan gå til at jeg kunne ha bidratt til å utvikle Reset i en annen retning. Men kanskje det at jeg ventet meg å gjøre det, og at jeg gikk med disse tankene ganske lenge for meg selv, gjorde at jeg følte meg klar til å begynne å ta tak i disse tingene, så oppfattet jeg at nå var jeg på et helt annet sted enn der jeg oppfattet at reset var. Og at det å skulle gjøre noe med det virket helt urealistisk. Det oppfatter jeg nok også i prosessen som har vært internt etter at jeg ble sykemøtt, har i stor grad bekreftet at jeg er det ikke villig til å gjøre. Sånn retrospekt, var det noe du kunne gjort annerledes? Ja, helt klart. Jeg kunne ha vært mye tydeligere fra starten av i hva som var problemene internt og hva man kunne gjøre med det. Og lagt mer prestisje og mer vekt på det. Og jeg kunne ha tatt opp ting systematisk når jeg ventet at noe var galt, i stedet for å holdt opp å si velge mine kamper, som du sa. Jeg kunne generelt hatt ansvar i mange, mange situasjoner hvor jeg ikke tok ansvar, og det har gått utover til del som har gått utover andre mennesker som det ikke burde ha gått utover. Så på personlig plan, hva tror du som kunne gjort noe annerledes der da, for å ikke havne i den... i det tunge mørket, med tanke på at du tar med deg videre at nå må jeg passe på at det ikke havner der igjen. Det er bare livets tilfelligheter som bare plutselig... Jeg vet nesten ikke om når jeg har erfaringen på avstand, om det er noe jeg vil ha vært uten, fordi jeg har følt at jeg har lært en del av meg selv. Det å bruke masse tid på å tenke på hva du skulle gjort annerledes, Det brukte jeg mye tid på da jeg var langt nede. Det kommer det i hvert fall ikke så mye godt ut av. Men nå føler jeg at jeg har lært mye om meg selv. Jeg har lært å kjenne igjen noen følelser og hva det er som trigger de følelsene på godt og vondt. Så er jeg jo helt åpenbart sånn at mange av disse tingene som førte meg dit kan sikkert skje igjen. Altså dette røsje jeg får ved å være i samfunnsdebatten. Det kommer til å dukke opp igjen, så lenge jeg fortsetter å være det på en eller annen måte. Men det har også vært veldig bra for meg å koble helt ut, og ikke være på sosiale medier. Det tror jeg. Altså jeg har vært der, men hatt et sånt forbud. Jeg har innlagt meg selv mot å delta i debatter. Bare være privatperson på Facebook. Jeg har hatt en liten knippe med venner jeg har lagt ut private ting med til, men ikke noe politikk. Det har vært litt vanskelig selvfølgelig, men veldig sunt. Og kanskje også bedre enn en sånn der all-out Facebook-faste som folk driver med i tre måneder, og så tenker du at de har cleanset kroppen, og så kommer de tilbake og så er alt akkurat som før. Man kan glemme at det er sånn at hvis man er interessert i ting, og man har jo veldig mye bra personer inne på Facebook også, som jeg for eksempel følger, så synes jeg at Facebook for meg er blitt et filter hvor jeg ... får de mest interessante kommentarene, diskusjonene opp, ferdig filtrert for meg, så jeg slipper å pløye gjennom driten av masse nettaviser om jeg påvirker det, og så deltar jeg aldri i politiske diskusjoner på Facebook, selv om det noen ganger er så jævlig fristende å sette i gang. Jeg har skrevet til og med tekst inn på mobilen, på Facebook, på status, og det er sånn der... Alle de ganger man har tatt tre-fire øl, så fyrer man av gårde den statusen uten å tenke seg om det her er genialt. Jeg har aldri gått på sånne særlig fulle greier sånn sett, men jeg har alltid hatt en regel for meg som sier at La meg bare skrive det ut nå, ta en brødskive og en kaffe og få litt dagslys i øya, og så gå inn igjen og kikke på det om en halvtime-time, og så se på etterpå. Hvis jeg fortsatt er like gira eller synes det er bra det jeg har skrevet, så kanskje jeg legger det ut. Eller så bare, hva er det jeg egentlig vil med det her? Hva er det jeg prøver å si? Hva er det jeg prøver å oppnå? Er det ikke bare oppmerksomhet jeg vil ha her nå? Er det noe jeg skal prøve å få noe latter og klikk? Hva er det jeg egentlig skal bidra med i en her og annet ennå? Så det er ofte en at du bare sletter og tenker sånn, vet du hva? Jeg vet jeg kommer til å gå inn og sjekke responsen uansett, for så kommenterer, så kommer det, så du må jo følge opp det du har skrevet også. Det er en evig kostnad med sosiale medier som er ganske spesiell. Ja, og det er lett å bli litt sånn syk i hodet av det. Ikke sånn ordentlig syk i hodet, men i hverdagsforståelsen av begrepet, at man blir litt sånn, ja, Jeg merker det på meg selv nå også. Jeg sitter og leser absolutt alt som blir skrevet om meg. Googler deg selv og sånt? Googler meg selv og leser kommentarfelter og sjekker Twitter og i det hele tatt. Det er jo veldig, veldig gøy. Så det er jo bra at jeg ikke får mer oppmerksomhet, for da ville jeg ikke gjort noe annet. Gjør du det ennå? Ja, selvfølgelig. Jeg klarer ikke å slutte med det. Det tror jeg ikke går. Det er sikkert mulig, men fryktelig vanskelig. Så hadde jeg vært... Sånn sett er det bra at jeg ikke er mer kjent. Men det er sikkert mange kjendiser som er sånn også, som sitter og... Skal jeg love deg? Jeg tror majoriteten er innom å sjekke seg selv. Det kan jeg helt skrive meg på selv. Det er sånn man blir nysgjerrig på... For jeg blir nysgjerrig på... Hvis noen googler meg, hva er det de får opp først i en nøytral Google-feed? For det er det første som møter folk. Det blir litt sånn kjærlig. Men det må jo være veldig, veldig problematisk hvis man er skikkelig, skikkelig kjent. La oss si at man er i kongefamilien for eksempel, og sitter og googler alt folk skriver om deg. Da får man jo ikke gjort noe annet. Og jeg regner med at folk skriver mye drit også i hverkelig periode. Tror du det kommer på et ... Det er kanskje en øvelse av seg selv der også, for det er enkelte ting som jeg er veldig god på å styre unna og sjekke notorisk. Alt fra finanskurser til ... til lyttetall på en podcast eller noe, jeg er manisk på tall opp og nedtur og gjør veldig mye idiotisk kjennelus av det, bare å stå og greie å la være og touche innom det, men jeg kan være sånn søker på å ta den runden på Gmailen, Facebook, Twitter Instagram, på PCen jeg har bare merket litt for mange ganger en dag hvor jeg ikke har for mye å gjøre Og de rundene der er bare å søle vekk tid og rote seg inn i algoritmer og besugge dinet din. Jeg kan tenke at de som er enda mer aktive enn meg, de bruker så mye tid. Bare se på kommentarfeltet hvor lange trådene er. De begynner klokka ni på kvelden og avsluter klokka halv to. Noen kommer tilbake 4-5-10. Det er draining. Absolutt. Det har vært veldig... Det har vært veldig greit for meg å koble litt av, samtidig som jeg merker at det også gjør meg mindre interessert i politikk og et annet funksjonalitet. Jeg er ikke selv deltar. Det er jævla mye støy. Det er mye støy. Men det har nok vært litt sånn for meg at kanskje også mye av de politiske interessene har egentlig dreid seg om behov for oppmerksomhet, mer enn et sånt genuint engasjement. Det har jeg i hvert fall gjort på de siste halvårene. - Hva har du kommet fram til der da? - Jeg er fortsatt litt usikker. Jeg har ikke konkludert. Jeg tror det er åpenbart at jeg har med meg et politisk engasjement. Det har jeg hatt hele livet, og det har kommet til uttrykk på mange ulike måter. Jeg er interessert i politikk og samfunnsliv og det samfunnet vi lever i. Men jeg er ikke lenger helt sikker på Det har nok vært, det har aldri liksom, som jeg kan huske, ment noe kun for å få oppmerksomhet, men det er vel helt tydelig og åpenbart for meg at jeg mange, mange tilfeller har liksom vært veldig flink til å spissformulere meg for å få det kikket da, som jeg snakket om. Hvor kommer det oppmerksomhetsbiten fra, tror du? Har det brakt deg til nye arener hele tiden, at det har gitt deg noe progresjon på en settvis? Det har sikkert gitt både og type progresjon, litt mye oppmerksomhet. Noen ganger er det bra, andre ganger gjør det at du kanskje blir litt sett på som en kontroversiell person man ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Så... Om det har vært så positivt for meg, det er jeg ikke sikker på. Jeg tror det kommer litt fra barndom, ungdom, oppvekst, hvor jeg er sleit med å tilpasse meg sosialt. Ble litt mobbet også et års tid. Det gikk mye bedre enn det har gått for mange andre. Det sitter nok litt i likevel. Dette var noe jeg ble ferdig med først. i løpet av ungdomsskoletiden, og som ikke har vært noe problem i noen større grad siden, men har nok sittet i likevel en forventning om at de møter er negativt innstilt. Ja, så det er at du møter fiender? Ja, på en måte at jeg tenker meg at folk kommer til å være negative til meg, i stedet for at jeg tenker meg at folk er positive til meg. Hvis du ser på vellykka politikere for eksempel, så tror jeg de har en veldig sterk forventning om at omverdenen skal møte dem, de fleste i hvert fall, har en veldig sterk forventning om at omverdenen skal møte dem og deres budskap på en positiv måte. Men så har de nok hatt litt motsatt innstilling. Så det er i hvert fall en sånn teori jeg har da. Hva tenkte du når du skulle første gang i podcasten her? Tenkte du at jeg var sånn som skulle ta deg, eller at jeg var en sånn som hadde dårlig inntrykk av deg, eller helt motsatt det? Jeg tror jeg hadde sett, jeg visste jo egentlig ikke hva jeg gikk til. Jeg tror jeg hadde ingen aning om at vi skulle snakke sammen så lenge som vi gjorde. Ja. Så jeg bobla i vei, men jeg skjønte at det er flere andre som har gjort det her også, som også kanskje burde ha forberedt seg litt bedre. Jeg har hørt noen rykter om hva Torbjørn Drevislaksen hadde sagt her, for eksempel. Så snakket jeg i vei om å lage en ny avis og sånne type ting. Hva var de ryktene for noe? Det er vel på lufta, men vi hadde vist snakket i vei om å lage en ny avis på slutten av podcast-sendingen din, hvis jeg forstod det riktig. Han snakket om det? Ja, Jørgen Kvei her. Var det mangel av en borgerlig avis? Det var noe han kanskje kunne bidra til. Så det er et eksempel på at selv personer som ellers er ganske disiplinerte, når du sitter og snakker så lenge, så mister man kanskje fokus litt. Jeg tror ikke man mister fokus, tvertimot. Jeg tror når... spør meg selv hva er det politikere ikke har å vinne på, ta en skikkelig god lang samtale i en podcast, snakke en og en halv, to timer, komme forbi kommunikasjonspunkten og det de er drillet på. Er det da at vi kommer inn på at de blir bare, jeg tror når folk går tom for det man har øvd seg på å si, så blir man mer og mer genuin og man kan ikke fordre, med mindre man virkelig bare stritter imot. Så blir det bare at man sier det som på en måte ligger i Ja, at du blir ærlig da. Ja, jeg tror hvis man sitter med informasjon og opplevelse, så er det et eller annet i oss som har lyst til å få det ut. Vi liker ikke at det bare bor i oss alene. Vi tror vi er skapt, det er alt fra sladder til informasjon og kunnskap, så det bor ikke godt inni oss. Jeg tror vi må bare få det ut, og det får man gjerne ut med tid. Så, Det er kanskje sånn, og det tror ikke man, politikere forsnakker seg når de kommer langt ut. Jeg tror de bare blir litt mer ærlige og mer priktige, og de glipper ut av de mer ting de faktisk står for. Men tilbake til det du spurte om, så gikk jeg jo forrige gang da jeg var her, så var jeg jo helt uforberedt. Men jeg hadde fått med meg at du hadde hatt sånne type gjester som man kanskje kan kalle konservative-ish, eller i hvert fall en del av ... Høyreside-offentligheten som finnes på Facebook og sånn. Hvorfor Fossli hadde vel vært her et eller annet? Ja, blant annet. Jeg lurer på om Ole Jansby og Nes hadde vært her også. Ja, han hadde vel vært det, tror jeg. Jeg tror kanskje det. Den typen folk i hvert fall. Så jeg følte vel at jeg var i en slags friendzone, hvor jeg kunne være tillatt til meg å være... litt åpen, og så husk meg innom at jeg burde ha hørt gjennom dette før jeg kom hit, men jeg hater å høre min egen stemme. Det må du ikke finne på, at å høre på gamle ting, det blir litt sånn... Så jeg sa sikkert masse, jeg kan gå til ennå at jeg sa ting jeg ikke ville vært, på en måte, det kan gå til ennå at jeg til og med sa ting jeg ville tenkt i dag, at her har jeg ljugd, eller vært litt lemfellig med sannheten, det vet jeg ikke. Jeg har også snakket litt om hvordan det var å være så kontroversiell. Hvis jeg husker riktig. Ja, men det var jo mye sånn også... Jeg opplever det som veldig lojal. Det er jo også et godt moralfundament. Det er også et bra trekk at man er lojal mot alt fra familie til jobb til alt mulig sånn. Du var jo... Sånn sett lojal mot arbeidsgiveren din, og det er jo nok av ting man kan være illoyal mot arbeidsgiveren din, og baksnakke leder og kolleger. Det er jo nok av fristelser å plukke av deg av det treet der, men jeg opplever det som at du er veldig... Ja, ærlig rundt på en måte reset-jobben, ting som folk har følt usikkert, satte det opp mot dokument, og vi tok den runden der, og at det ikke er noe enkelt jobb og så videre. Så jeg synes det var en ganske bra runde, og jeg tror folk også fikk veldig bra inntrykk av deg etter episoden der. Ja, det burde sikkert egentlig jeg hørt. Når du snakker sånn, så høres det ut som jeg burde ha hørt det på nytt. Ta det på en biltur da. Ta det på en biltur, tvinge meg selv. Men jeg oppfatter jo, jeg skjønner jo at folk oppfatter meg som illoyal nå. og det har jeg forståelse for. Samtidig så har jeg vært opptatt av å først og fremst være selvkritisk. Men hvorfor ille å gjøre det? Folk skriver i alle fall på sosiale medier at det er helt feil å gå ut mot tidligere arbeidsgiver på denne måten. Jeg oppfatter jo at jeg først og fremst kritiserer meg selv. Jeg først og fremst tar et oppgave med de tingene jeg har hatt ansvar for, og som jeg kunne ha gjort noe med, Og så har jeg også sagt veldig tydelig at hvis man ønsker å drive et medie som Reset, slik Reset er i dag, så skal man selvfølgelig stå fritt i det. Det er veldig problematisk om noen forsøker å stoppe det. Men verdimessig har jeg beveget meg for langt til at jeg lenger føler at jeg kan innstå for det. Og når det kom i en sånn situasjon, så var det veldig vanskelig å gå helt stille ut og slutte og Det handler også om det jeg snakket om i sted, at når du er redaksjonssjef i Reset, så er det det folk tenker på deg som i alle sammenhenger. Selv om du er på sykkeltur med folk du kjenner perifert, så er du det du er. Det vil hefte ved deg i alle mulige sammenhenger, og da er det veldig vanskelig å ikke... ble det veldig vanskelig for meg å ikke skulle kommunisere noe rundt det. Jeg tror det var sunt, og jeg tror det var lurt. Jeg tror vi trenger disse debattene. Men hva tenker du? Er du bekymret, eller tenker du mye på dette omdømmet ditt nå? At du må bygge det opp igjen nå? Eller er det viktig for deg å gått rundt med å omdømme? Jeg har jo åpenbart ikke vært så veldig opptatt av eget omdømme. Jeg... tenker vel at jeg håper at folk oppfatter meg som ærlig og priktig, og så tenker jeg at jeg har ting å jobbe med selv, og så må bare folk gjøre seg opp de oppfatningene de har. Det kan ikke jeg gjøre så mye med. Ja, det å ta ting personlig, og snakke til Rikard Samli nesten i den podcasten her, men jeg blir aldri glad i å prate om det. Det er jo det å ta ting personlig er jo en Greiman bør kvitte seg med, og det er fryktelig vanskelig, og det henger også med hva andre folk tenker om det. Det er sånn, for mange, det første jeg tenker på nå, som er veldig oppi hodet mitt, er jo Magnus Carlsen, som satt i den stolen her og snakket nettopp det samme tingene, som at han hele 20-årsperioden var veldig opptatt av hva folk mente, og ble veldig påvirket av å omdømme sitt, og gjøre ditt og gjøre datt, til han på en måte begynte å bare gi totalt faen av virkeligheten, så bare... og ikke bry seg selv mye, bare slappe av å gjøre sine ting og la skjegget gro. Og ble mye mer avslappet person på en sett og vis virket det som. Fikk også i gang sjakken sin enn ordentlig og sluttet å drikke mye. Så det der med å henge seg opp i sitt eget omdøm og hva andre folk tenker om deg, det er kanskje et førstebud for å få det bedre med seg selv, tror du ikke? Jo, det tror jeg. Jeg tror ikke at jeg på en måte... Det tror jeg sikkert jeg også har nytte av å reflektere mer over, de tingene. For det er lett at man når man på en måte får en mulighet til en ny start, at man bare havner i den samme gamle tralten. Man blir veldig opptatt av hva alle andre syns. Men jeg tror at hvis man kan komme seg ut av vanskelige ting, så ja, det handler litt om de tingene der. Å være ærlig med seg selv, og være glad i seg selv. Og å gjøre de tingene som føles bra, for det at du føler deg bra, og være med de folkene som gjør at du føler deg bra. Ikke minst. Det er nesten det vanskeligste, synes jeg. Det siste? Ja, det er å finne de menneskene du trives med. Er det nøkkelene i arbeidsforhold? For det er jo de menneskene du bruker mest tid sammen med. Og så kan det jo ikke være, i hvert fall hvis man jobber på en stor arbeidsplass, så vil man jo jobbe med mennesker man ikke trives så godt med. Og noen av oss er kanskje mer sensitive for sånt enn andre. Ja. Er du ferdig med å jobbe med journalister nå? Er du lei journalister? Ja. Nei, jeg er ikke lei av journalistikk. Jeg forestiller meg at det kan bli vanskelig å komme rett tilbake i et vanlig nyhetsmedie, men vi får se hva som dukker opp. Jeg har fortsatt sykemeldt, har litt tid på meg, men samtidig er jeg selvfølgelig åpen for muligheter. Jeg ser i hvert fall for meg at jeg skal fortsette å skrive på en eller annen måte, for det har jeg gjort hele livet, og jeg kan ikke så mye annet heller. og så skal jeg søke jobber, og så skal jeg kanskje jobbe med et bokprosjekt etter hvert. Skal jobbe med et bokprosjekt etter hvert. Så får vi se hva som dukker opp altså. Men det er ikke så veldig bekymret egentlig. Det var litt sånn innledningsvis, for du jobbet, det var et kortverk ved Karat du hadde i Minerva. Nei, jeg jobbet i Minerva ganske lenge. Du gjorde det? Hvordan kan man si noe så på en måte, jeg skjønte det på M24-intervjuet og sånt, og jeg liker jo det på en måte, den realiteten det ga meg, arbeidsplass, man skal ikke utlevere kollegaer, arbeidsmetoder, å rakke ned det, det synes jeg på en måte er det verste jeg ser. Men går det an å si noe om forskjellen mellom hvordan to sånne aktører jobber, Minerva versus Reset. Er det forskjellig metodikk på hvordan man lager sakene, hvordan man presenterer, tenker frem ting, ansettelser, syn på hva det skal være og sånt? Helt klart. Noe er selvfølgelig likt. Og det er også sånn at noe er likt mellom hvordan man jobber helt uavhengig av hvilket medie man er i. Om man er i Klasskampen, VGM, Minerva eller ... eller reset så handler det jo om å skrive ting man tror publikummet ønsker å lese om men å resette min nerve har jo også til felles at man på sett og vis er om ikke en politisk aktør så er det i hvert fall at man har en sånn sterk politisk fundament da som skiller seg fra mer etablerte større medier da som NRK og VG i hvert fall i utgangspunktet Men reset er jo Mye større, har mange flere lesere. Har sikkert like mange lesere på en dag som Minerva har i en måned, vil jeg tro. Og har samtidig et helt annet type publikum. De som leser Minerva er veldig interessert i politikk, kunst, kultur. Har sterke meninger, men er også veldig godt oppdatert og orientert generelt. De aller fleste er nok med i Høyre, eller stemmer Høyre. vil jeg tro, eller i hvert fall partier på høyresiden, mens Reset appellerer til et mindre organisert publikum. Folk som er godt voksne, storsettende menn, og som er, uten at jeg i min tid har blitt foretatt noen leserundersøkelser, så har man noen grunn til å tro at de er ganske generelt veldig misfornøyde med samfunnsutviklingen og har et litt sånn pessimistisk syn da på det norske samfunnet og fremtiden. Man tror ikke at fremtiden kommer til å bli bedre, det tror jeg er en sånn fellestrykk for mange av disse her. En ting som mange snakker om og det henger så oppi også, og kanskje med rette, det er jo kommentarfeltene i Reset som jo er veldig populære. Ja. og kan jo tråle gjennom meldinger der i timesvis, alt jeg får si, men hvor mye gjensomt diskusjon var det internt på en måte, hvor mye man skal moderere og styre på der inne? Det har blitt diskutert selvfølgelig i hele Resets eksistens, uten at jeg har noen sånn behov for å gå inn på hva som ble gjort og sagt internt, utover at det er i min tid, og det er ikke først og fremst min fortjeneste, men i den tiden jeg har jobbet der så har kommentarfeltet gått fra å være til nesten umoderert til å bli mye sterkere moderert. Og det er langt sjeldenere opplever jeg at det lages saker om ting som står i Redsets kommentarfelt nå enn før. Dette er ikke hovedsakelig, det er det andre som har stått for denne endringen. Men jeg oppfatter jo dette med kommentarfelt som er, det er fortsatt en interessant diskusjon, De store meningen har jo droppet det nesten helt. Jeg forstår godt hvorfor de gjør det. Fordi det krever utrolig mye ressurser å moderere et kommentarfelt. Og hvis du skal gjøre det bra, så er det også avhengig av at det er flinke, smarte mennesker som gjør det. Og de folkene er ikke lett å finne. For det er ikke noen veldig morsom jobb, rett og slett. Det er en ganske slitsom jobb. Så det er veldig krevende å få god kommentarfelt. Samtidig så er det et problem at disse gamle ventilene hvor vanlige mennesker kunne ytre seg ikke er like tilgjengelige lenger. At vi har ikke, altså på 80-tallet så hadde du, eller før nettavisene da, så hadde du lesebrevspaltene i aviser som VG eller lokalaviser for den slags skyld. Man kunne skrive inn innlegg og komme på trykk også anonymt. Disse arenene har ikke blitt helt borte, men de er mye mindre viktige lenger. Det gjør at hvis ikke du bare skal sitte på puben og prate, så er det ikke så mange andre steder enn disse kommentarfeltene. Særlig i de alternative mediene og på sosiale medier. At folk kan få sagt det de har på hjertet. Det er jo ikke sånn at Dette har jeg sagt mens jeg jobbet til Reset også, og det mener jeg i og for seg fortsatt. Det er jo ikke alltid sånn at disse bidragene gjør samfunnsdebatten så fryktelig mye bedre. Det tror jeg ikke man skal ha noen illusioner om, men jeg tror det er litt viktig likevel at på en eller annen måte finnes steder hvor folk kan komme til uttrykk, og at man kan føle seg hørt. Enten det er på en måte lesebrev eller... eller debattprogrammer man kunne ringe til i gamle dager, eller kommentarfelt og sosiale medier i dag. Så det her mener jeg er noen dilemmaer. Her er det noen dilemmaer, samtidig er det åpenbart at medier som Dokument og Reset tiltrekker seg mennesker med hatefulle og ekstreme holdninger, og at kommentarfeltene da fort blir en sånn akselerator for den typen tankemønster, og det er jo ikke bra. Det er jo to typer kommentarfelt også. Det er jo hvor man bare skriver inn et nickname eller bruker noe greit til hvor man har sitt fulle navn. Det er jo også de kvalitative forskjellene mellom kommentarfeltene på en sett og vis. Det er jo, sist nevnt, det burde jo være mulig. Man skulle jo tro at folk modererte seg litt mer når de stoppet fullt navn. Det er jo ikke nødvendigvis sånn heller. Folk virker jo å kline til veldig så mye. Så det er sånn... At folk virker å være veldig drøye og kommer med drøye bidrag i kommentarfeltet under fullt navn, samtidig er det veldig mange som har lyst til å skrive anonyme innlegg. Det er jo tilbake til denne annen mutetsrunden, hvor jeg tror det hadde vært lurt å etterstrebe en mindre annen mutetskultur i kronikker og innlegg. Ja. og heller verne de som skriver om det på et eller annet vis, eller jeg vet ikke hvordan det skal gjøres. Det er jo den retningen offentligheten generelt har gått i, men det er også skapt av markedet. Så det er ikke noen tvil om at kommentarfeltet er en stor del av grunnen til at medier som reiser til dokument eksisterer. Ikke fordi det store flertallet av de som deltar leser disse mediene, skriver i kommentarfeltet, men for de som skriver der, så er disse kommentarfeltene veldig viktige. Det er en del som skriver veldig mye og bruker veldig mye tid der. - Og så tilbringer vi jo veldig mye tid på nettstede også da. Det er jo litt sånn som de her bygg-tech-selskapene tenker at vi skal konsumere mest mulig tid hos oss. - Ja, og noen av disse kjernepublikumene til dokumentarer jeg har sett tilbringer fryktelig mye tid. på nettstedet. Det er klart at det bidrar til å øke viljen til å donere og gi penger. Så du skaper en veldig lojal gruppe av kjernelesere. Samtidig er det helt åpenbart at i denne gruppen her Hos disse nettstedene så finnes det mennesker med, som jeg sa i sted, at de har haterfulle holdninger, som har rasistiske holdninger, som de lels har høyere ekstreme holdninger, som de kanskje må pyntre seg på for å komme igjennom i kommentarfeltet, men som likevel ligger til grunn for mye av det du skriver. Hvor mye er det da? Det har vi jo ikke noe sånn, det er jo vanskelig å vite da. Men jeg mener at det er... nærmest et hvilket som helst kommentarfelt du leser i disse mediene, da er det lett å se en undertone som er veldig sint og hatsk. Og jeg tror, og samtidig er det åpenbart at mange av artiklene appellerer nettopp til disse følelsene. Det er på en måte programmert for at folk skal føle sånn. Det er et, ja, det tror jeg er et problem da. At det skaper det, eller at det er mer en bidragstyte til at folk tippes over til å bare fyre en kommentar? Altså hva som er her, det er vanskelig å si noen ting om. Jeg tror at hadde reset-dokumentet blitt lagt ned i dag, så ville det oppstått alternativer ganske fort. Fordi dette markedet vil være der uansett, holdningene er der uansett. Så hva som er hønaeg i denne sammenhengen, det er litt vanskelig å svare på. Men det er klart at når man skriver en... Hvis man skriver en nyhetsartikkel i et alternativt medie om en... som vil ha kjøttfrie dager i kommunen, så vet man hvordan kommentarfeltet kommer til å reagere på det. Og man skriver, jeg var på IKEA i går, jeg tenkte flere ganger på hvor lett det ville vært å lage sånne saker, om at nå selger de for eksempel bare vegetarkjøttboller til julematen, og ikke kjøtt, ikke med distekaker. Hvor lett det hadde vært å lage en artikkel om det, og fyre opp ganske mange mennesker, og skape masse engasjement på sosiale medier rundt det. Jeg noterer meg denne. Ja, det kan du gjøre. Så her er et tips til mine gamle kolleger, hvis dere vil få skapet litt sånn kulturkrig inn mot julen. Trenger noen sosiale mediedrager? Ja, det dukker alltid opp en sak. Men hvor lett det hadde vært da. Fordi det er så åpenbart og forutsigbart hvordan mange kommer til å reagere om de får en sånn type nyhet presentert på en riktig måte. Ja. Men jeg tror ikke det gjør verden til et bedre sted. Og så tenkte jeg vel kanskje tidligere at dette var en sånn kostnad det var verdt å ta for et greater good, større gode. Jeg trodde at disse kalde kulturkampene var så viktige, at man var nødt til å mobilisere med å spille litt på den typen følelser. Og så har jeg nok, på en måte, jeg har ikke endret så mye meninger, men jeg har kanskje endret litt syn på For eksempel på innvandringsdebatten, er dette så viktig at det virkelig har vært å gå i krig innenfor? Det tror jeg kanskje ikke lenger. Jeg tror kanskje til og med at disse tingene ordner seg litt etter hvert. Nå har vi på en måte en rød-grønn regjering som på mange måter fører en strengere asylpolitikk enn Høyre regjeringen gjorde, i hvert fall etter at Fremskrittspartiet gikk ut. Da tenker jeg at det er kanskje tegn på at debattene har modnet ut. Vi ser også når det oppstår sånne småkriser nå, enten det er i Østeuropa eller på grensen til Tyrkia, så ser man at verdenssamfunnet på en eller annen måte, eller europeiske landene, klarer å håndtere det. Ikke alltid på en perfekt måte, men det blir gjort ting, man reagerer. Så tror jeg fortsatt man trenger en reform av Vassilieinstituttet, men det fremstår kanskje ikke så... som det gjorde for eksempel under flyktningskristen i 2015-2016. Føler du at det er en mer samstemte debatt rundt det med med ikke-vestlige innvandringer har vært på lenge, og det er derfor vi ser mye mindre diskusjoner rundt det enn vanlig. Eller vanlig siden på midten av 2010-tallet, hvor det var virkelig opphetet. Ja, det finnes jo fortsatt et betydelig mindretall som ønsker en mer liberal asylpolitikk. De er det fortsatt, og de er ganske sterke i meningen sine, og det skal de selvfølgelig få lov til å være. Ja. Og så tror jeg det finnes en ganske liten gruppe som er veldig fintlige til innvandring og til deltid til innvandrere, hvor disse tingene flyter litt sammen. Altså negative holdninger til innvandrere generelt og negative holdninger til innvandring. Som igjen er ganske få. Jeg tror det er færre, kanskje fem prosent av samfunnet eller noe sånt. Hvis jeg bare skulle gjette det. Og så er det et stort bredt flertall som er noen lunde fornøyd med den asylpolitikken og innvandringspolitikken vi har før i dag. Hvis du ser på hva Fremskrittspartiet foreslår på Stortinget, det er klart at FRP har noen visjoner for en helt fullstendig omlegging av asylpolitikken, men det har også Høyre, og det har også Arbeiderpartiet, på litt forskjellige måter, men likevel er man enige om prinsippen om at her er man nødt til å ta større grep, Og så har det vært vanskelig å realisere det med disse ulike mindretalsregjeringene man har hatt. Men det er helt klart at hadde Høyre, FRP og Arbeiderpartiet satt seg ned for å fikse asylpolitikken, så kunne man ha gjort det. Men ser man på forslagene FRP, Fremskrittspartiet stiller på Stortinget, så dreier det seg jo stort sett bare om skal man ha 1000 eller 3000 eller null kvoteflyktninger. Det er detaljer i den store sammenhengen. Så det er etablert en slags bred konsensus om hvordan mye innvandring vi skal ha til Norge nå. Jeg tror det er veldig få som mener at det som skjer nå er katastrofalt. Da har man et litt forskrud virkelighetsbild. Og så er det klart at det er andre saker som har dukt opp i sted. Og jeg mener at det var veldig forutsigbart at klima ble en toppsake i våres valg. Hva tror du var grunnen til det? Jeg tror det er, som mange mener, at det er mediene pisket opp. Det er til å bli en viktig sak. Hos folk ikke var det. Var det ikke en undersøkelse på det at både unge og for eldre ikke var så opptatt av det som eksponeringen i mediene til seg? Det kan nok hende det. Det har jo åpenbart foregått en slags kulturrevolusjon i synet på klima i eliten, altså medieeliten, kultureliten, snakkeklassen, men også i store deler av den middelklassen, hvor man har på en måte Man har vel gått fra å være generelt litt miljøbevisste til å bli veldig bekymret, altså akutt bekymret for klimaendringer, og til å mene at her må vi ta grep nå, som for eksempel da å stanse av norsk oljeproduksjon. Og så tror jeg at man har, det kan nok være sånn i hvert fall, at man har ikke helt klart, man har nok ikke skjønt at mange vanlige mennesker ikke helt er der. og at man ikke ønsker å være en del av det grønne skiftet. Da er vi bekymret for at det grønne skiftet kommer til å gå utover det, og at det blir noe negativt. Sånn er det kanskje også at for mange som bor urbant og lever et komfortabelt liv, så vil det grønne skiftet hovedsakelig være noe du går i pluss av. Hvis du bor på bygda eller har en jobb i industrien, så er det i hvert fall ikke åpenbart. Selv om her er det også nyanser. Men det er ikke åpenbart at dette er et plussregnskap. Mange har grunn til å frykte at det kanskje ikke er det. Så er det en kappeløp den ene, eller de to ytterkantene, det kan ikke skje fort nok med tiltak og endringer, og på en måte bør det skje ganske sakte. Og en veldig overveid overgang fra det ene til det andre. Ja, og så tror jeg ... For min del tenker jeg at jeg er også bekymret for klimaendringer. Har nok også blitt mer bekymret for klimaendringer enn det jeg var før. Men jeg mener fortsatt at det er grunn til å diskutere, uten at jeg er noen ekspert på dette helt tatt. Men jeg synes det er interessant å følge med for eksempel på diskusjonene om elektrifisering av Nordsjøen. Hvis det virkelig er sånn at det ikke bidrar til et bedre klimaregnskap, hvorfor skal man da gjøre det? Og jeg føler vel ikke at disse, det er kanskje ikke verdens mest sexy tema, men jeg føler vel ikke at NRK og VG og disse store mediene i tilstrekkelig grad tar disse debattene. Vindmøller er et annet eksempel på det, hvor kanskje fraværet av debatten også har vært med på å skape denne sterke folkelige misnøyen med vindmølleprosjektene. Elektrifiseringen av sokkelen har vært ganske mye temperatur og god stemning i kommentarfeltene, eller på de responsene på de klippene jeg har lagt ut rundt det. Så det er noe flere og flere har fått med seg og bryr seg om å lese seg opp på og sånne type ting, og det definitivt også gjør utslag på eller komme til å gjøre utslag på strømprisene. Da kommer det på en måte til bare å skyte i været, men det er jo gjerne etter som point of no return, at da debattene begynner å rulle når ting er konkludert og bestemt, så ruller debattene og går bare til det ebber ut av seg selv. Ja, det er nok typisk også at Det var på en måte veldig bred konsensus for eksempel om vindmøllutbygging i norsk politikk da, i mange, mange år. Og folk fikk det ikke med seg. Og alle var med på det. Fremt P var med på det. Senterpartiet var med på det. Og så kom vindmøllene. Så begynte folk å protestere, men da var det for sent. På samme måte med strømprisene da. Det har ikke vært mye bråk rundt Acer og utbyggingen av energikabler. Det har stort sett vært ytre og venstre som har vært negative. FRP var vel også med på det i sin tid, hvis jeg husker. Så snudde man på et tidspunkt, men ganske sent. Og folk har jo virkelig ikke pryset. For dette har vært sånn teknisk... Du får ikke skjønne hva det innebærer. Teknisk kjedelig, usexy... Og så kom da dette strømprissjokket, og så begynte folk å engasjere seg, men da er det jo for sent, og det er det vel kanskje. Her er jeg ikke noen ekspert, men det er det vel kanskje også. Det er vel kanskje ikke sant at disse kablene kan på en måte rives nå. Ja, helt klart. Vi burde jo gjort en egen strømepisode, men jeg tipper det er så mange andre som har gjort det. Vi har jo gjort både med... Jon Hust har jo kjørt noe ordentlig grunnkurs i energi her, og og klima, og Kjell Erik Eilertsen også har vært der og kjørt noen bra episoder. Så det er jo verdt å sjekke ut hvis man vil vite mer om det. En ting er at jeg kan veldig like mye som vanlige mennesker når det er alt så veldig lite. Men det er interessant hvorfor noen debatter ikke tas og så dukker de opp i stedet, igjen for å vende tilbake til alternative medier, som kanskje er grunnen til at jeg sitter her, det dukker opp i alternative medier i stedet, og da gjerne i en sammenheng, hvor man for eksempel i Asterobotten ikke bare diskuterer strømkabler, men også bidratt til et sånt fiende bilde hvor i hvert fall jeg da da jeg jobbet i Reset på en måte fulgte et sånn veldig sånn enkelt og schematisk høyrepopulistisk narrativ hvor man hele tiden snakker om seg selv som representanter for folk flest litt sånn uavhengig om man egentlig er det eller ikke på samme måte som kommunisten alltid representerer arbeiderklassen uansett hva arbeiderklassen mener så på en måte tenkte jeg meg selv i rollen som folk flest helt uavhengig av hva folk mener av meg Men samtidig da en elite da, som man fyrer løs på i alle mulige sammenhenger. Noen ganger så kan det være gode grunner til det også, men helt generelt så er det klart at dette blir skjematisk og litt sånn plompt. Og jeg tror også at det norske samfunnet, selv om det er mye misnøye der ute, så kjenner ikke folk seg helt. igjen i det. Og det er ganske sånn talende at når du har sånn skikkelig mye folkelig misnøye i det norske samfunnet, hvem er det som da går fram? Jo, det er Senterpartiet. Som er et sentrumsparti, et ansvarlig parti, et ordførerparti, et maktparti, men det er likevel dit stemmene går. De stemmer ikke på yttre høyre eller yttre venstre eller fløypartier i noen særlig grad. Jeg hadde en jævlig bra prat med en historiker som jeg skal ha inne i podcasten her neste år, som mente at det eneste ur-norske partiet vi har i Norge er Senterpartiet. Ja. Som virkelig kan spore langt tilbake over hva det egentlig er vi er. Vi er en bondenasjon, vi har en bondehistorie, og hvis vi virkelig skal stemme på det ur-ur-norske, så er det da åpenbart ikke konservative, høyre eller FRP eller KrF, som han hadde stemt på selv, om han hadde gjort noen dagelser på, hvis jeg skal virkelig gå og stemme på det ur-ur-norske, hvem er det? Hvem er det som på en måte, som han vet, der Berd-partiet var jo veldig fordansket og greide å plukke alle partiene fra hverandre. Så var det som senterpartiet stod igjen som det eneste, skal vi si, virkelig old norske parti. Ja, så er det noe med at Senterpartiet er på en måte litt egentlig det samme partiet som det var. Det er et bondeparti og et distriktsparti. Litt mer distriktsparti enn det var i utgangspunktet, men det har jo å gjøre med at næringsgrunnlaget på bygda i Norge har endret seg. Mens Høyre og Arbeiderpartiet har jo forandret seg veldig. Arbeiderpartiet var jo et arbeiderklasseparti frem til etter krigen, og så har det blitt sammensmelting av fortsatt å være på en måte fagbevegelsensparti, som er jo veldig mye vanlige mennesker, men også en elite da, som ønsker å ikke forandre, men reformere den norske samfunnet. Mens Høyre har jo på en måte kanskje gått litt motsatt vei da, fra å være et veldig sterkt forankret i overklassen til å bli et sånn bredt parti som nesten grenser seg å være sosialdemokratisk. Ja, definitivt. Men er du... Kan jeg spørre, hva stemte du forrige gang? Nei, det pleier jeg ikke å svare på, men jeg gikk vel som mange andre, og lurte på om jeg skulle stemme på Fremskrittspartiet eller Senterpartiet, så tok jeg et valg til slutt. Jeg stemte mest for det høyre. Fikk meg ikke til å stemme på høyre, så jeg stemte blankt. Og det kjentes egentlig ganske greit, litt sånn på en måte... kunne sikkert stemt mye mer taktisk, men det var på en måte mitt signal på at dette var skuffende skuffende avslutning på en åtteårsperiode. Men det er kanskje litt sånn som det er også, som jeg snakket hundre ganger om, at når det er åtteårig regjering, så blir det på en måte trukket mer og mer inn mot sentrum, og i en mildere og mildere kurs, masse kompromisser og hele pakka der, at det kanskje har gitt at partiet må finne tilbake til seg selv igjen etter en sånn lang periode, at det var sånn politikken er. Folk blir lei. Ja, men så tror jeg også det er en oppfatning i deler av Høyre av at det er der velgerne befinner seg, og at man må slåss som sentrum i politikken, og at det er der man kan etablere seg over 20%, og at man tar konsekvensen av det. Og så tror jeg også det er sånn at Hvis du ser på klima, at det har vært et generasjonsskifte i tenkemåten rundt klima, og at partiet har blitt mye grønnere i løpet av bare åtte år. Det er stor forskjell fra hvordan partiet fremstår i 2013 og hvordan det fremstår i dag. Hva tenker du om kursen videre til Fremskrittspartiet? Ja, det er jo det partiet det er lettest å holde på å si mener noe om. Jeg tror FRP kan... etablere seg ganske greit i den posisjonen de er i nå. Man har på en måte fått en rolle i media som det tydelige opposisjonspartiet til Høyre, og man kommer i media på de riktige sakene, som gjerne er for eksempel klima. Sylvi Liste er jo blitt invitert til politisk kvarter og Dagsnyttatten for å diskutere NRK-debatten og de større flatene for å diskutere disse tingene og kan fremstå som høyresideopposisjon. Så det tror jeg er en ganske god posisjon for FRP å være i, og så vidt jeg forstår så har det også vært strategien og var strategien gjennom valgkampen at man ikke la så mye vekt på dette valget, men at man skulle etablere en sterk nok posisjon til at man kunne komme tilbake sterkt ved neste stortingsvalg. Valg og det, hvis man ikke får en evig pandemi, så tror jeg man er i en god posisjon til å gjøre det. Hvis man derimot blir bare korona fremover, så er jo FRP blant de som taper på det. Tror du det? Ja, det er jeg helt sikker på. Men mindre man skulle gå all in på en form for skepsis i koronatiltak eller vaksinering og sånne type ting, men da tror jeg man taper flere stemmer enn man vinner. Ja, det virker som en maritet med befolkningen er provelig. Den der Solberg-regeringens mye hardere linje enn for meg virker som går større av mye mer avmålt og agnostisk inngang på det her med enn forrige gangen hadde? Jeg har ikke noen sterke meninger om koronatiltak, men jeg har vært positivt overrasket over hvor forsiktig. Større regjeringen har vært med å innføre nye og strenge tiltak. Så har det jo blitt strengere, men det er det kanskje også gode grunner til. Og så registrerer jeg jo denne koronapopulismen i Høyre, hvor man ivrer etter å være strengere uten å være så veldig konkret. Men her er man veldig takt med, det er veldig fascinerende, her er man veldig takt med norske befolkningen. Altså en stor del av, det var en meningsmåling som jeg nå hørte nylig på radioen, som viser at 50% av oss er fornøyd med koronatiltakene, og 30% ønsker strengere tiltak enn det vi har i dag. 30% er en ganske stor tall, som enten er helt happy med strenge tiltak, eller som ønsker at det skal være enda strengere. De tallene har vært høyere også tidligere i pandemien. Veldig mange. holdt opp å si at de liker nedstenging, men de har ønsket en sterkere nedstenging hele veien enn det myndighetene har gjort. Og det her skiller Norge seg veldig fra mange andre land. Og det samme med vaksineskepsis. De er veldig høylyte de som er der, men det finnes nesten ikke i det norske samfunnet. Nei. Pelle Shapiro sa jo en ting som jeg synes var litt interessant, det om at Kan det handle om risiko? Altså at vi skyr risiko så ekstremt at vi ønsker tiltakene, selv om det går på ... På helse er det også på alle andre områder som ikke handler om korona, og arbeidsplasser blir satt på hold, forsvinner, økonomien går til helvete. Så er det på en måte alt etter hvert, så lenge risikoen for å dø og bli innlagt er tilnærmet null, at vi kan føle oss trygge, at det er nesten sånn trygghetssyke ut og går. - Med tanke på de tallene du også nevnte her nå. - Hvis jeg skal synse litt også, så tror jeg kanskje at mange har følt at ved å etterleve koronatiltakene på en strengest mulig måte, være ekstra forsiktige, alltid ha på seg munnbind i butikken, alltid holde avstand, ha færrest mulig nærkontakter, så kan man på en måte selv spille en rolle i en større historie og delta i noe som er større enn deg selv. som mange nok har syntes har vært litt spennende, tror jeg. Dette er bare synsyn, men det er i hvert fall en sånn refleksjon jeg har gjort med at det å være litt sånn ekstra påpasselig for mange kan gjøre at du blir en deltaker i noe. Det er jo ikke noe som er der i hverdagslivet for folk flest i trygge, sosialdemokratiske Norge. Jeg tror det handler mer om at folk ikke har lyst til å skille seg ut i det sosiale og bli sett på, bli tatt på til å ikke gå med maske. Jeg tror det er mye mer sånn sosial skam som gjør at folk er veldig disiplinerte på det. Jeg så noen annen notalle i dag, at i Oslo var man mindre fysent på strammere koronatiltak enn i Nord-Norge. I Nord-Norge er man mye mer tilbøyelig for å kjøre mye strengere, mens i Oslo mener man at det er pass. Det kan også være litt bias at det er et mettningspunkt i Oslo, at store byene går mye hardere utover friheten og muligheten når ting stenges ned. Ja. - Jeg skal ikke mene for mye om dette her, for jeg vet ikke. Men det er helt sikkert litt begge deler, vil jeg tro. Noen som synes dette er ekstra gøy å passe på hva naboen gjør, og andre som føler at naboen passer på hva du driver med. I hvert fall på mindre steder. Så merker jeg, nå bor ikke jeg i Oslo, men jeg er mye i Oslo. Jeg merker jo selv at jeg er litt lei. Jeg klarer ikke helt å følge alle disse reglene. Sånn til punktoppriktet. Jeg var flinkere før, mens jeg følte at når vi var ferdige med munnbindet i sommer, så var jeg veldig mentalt ferdig. Det er veldig vondt å ta det på seg. Hva tror du om denne serokovid versus slippe viruset løs? Jeg kan ikke skjønne at på et eller annet tidspunkt, så er jeg klar med at nå slipper vi bare løs. For det virker som flere og flere blir enige om at dette her kommer vi til å redde med for alltid? Her melder jeg litt pass. Jeg har ikke sterke meninger. Jeg kan ikke noe om dette. I utgangspunktet har jeg tillit til at norske myndigheter og faglige myndigheter gjør gode, trygge, sunne vurderinger. Men jeg må jo innrømme at da jeg var ferdig med andre vaksinen, og vi fikk så mange ganske kraftige bivirkninger, så tenkte jeg at, ikke så lenge da, men kraftig nok da det hadde smalt, så tenkte jeg at nå er det vel nok, på en måte. Da var det jo tidlig høst, og samfunnet var i gang igjen, og jeg håpet og trodde at nå var vi ferdig med dette her. Så jeg synes det gjør litt vondt at vi nå skal gjennom en ny runde med strenge tiltak. Hva skjer med boosteren da? Hva skjer med boosteren? På den tredje? Det tredje shotet, for nå er de over 45 skal vel du er vel under 40? Jeg er nettopp under 40, så jeg har ikke trengt å forholde meg til det. Nei, jeg kommer nok til å ta den, men jeg gjør nok det. Jeg gjør stort sett som myndighetene sier i sånne ting, men jeg kommer sikkert ikke til å være sånn sententusiastisk heller. Hahaha Nei, det er interessant å følge med på det. Hvordan synes du den diskusjonen har den vært, kunne vært mye bedre, synes du? Det er helt klart at, det er forståelig at det ble sånn, men det er helt klart sånn at Altså vaksinedebatten oppfatter jeg det er litt som perifert, men det er helt klart sånn at debattene om koronatiltak i norske medier har ikke vært så veldig god. Det har nok vært veldig preget av at det er veldig sterk oppslutning i befolkningen om tiltakene, og at man derfor kanskje ikke har følt behovet for å ta den debatten. Men det er helt klart at man kunne ha stilt spørsmål Mye tidligere. Det har blitt gjort veldig mange ting som i etterkant fremstår som for drastisk, som for eksempel å stenge skoler og ha så høyt tiltaksnivå også, som man hadde veldig lenge da, i skolene, og at det har gått utover mange, særlig større barn og ungdom. Om det ikke får så store konsekvenser, så har det i hvert fall ført til redusert livskvalitet i viktige år. Så... Her har ikke mediene helt gjort jobben sin, men hvis det skal være litt sånn fair and balanced, så skjønner jeg også at det blir sånn, når det eneste du registrerer der ute er et rop etter strengere tiltak, og en konkurranse i å være streng nok, så er det ikke rart at man ikke får den debatten helt på radaren. Mens vaksiner og sånt, der tror jeg de aller fleste i Norge, vi er i et samfunn hvor vi har veldig høy tillit til myndighetene, Og jeg tror de aller fleste stoler på at hvis myndighetene sier at en vaksine er trygg, så tror vi på det. Sånn tenker jeg. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som tenker at vaksinen ikke fungerer. Det har jo vært kanskje folk i studiet som er skeptiske til vaksinen, men jeg tror hevetogene er hvertfylte at den beskytter og minsker skaderisiko og heller en pakke der. Det tror jeg på en måte. Igjen, hvis jeg skal uttale meg når jeg ikke kan noe om det, så skjønner jeg at det er jo sånn at disse vaksinene er hastegokjent, og at de normalt ville tatt lengre tid å få godkjent og og så videre og så videre. Og at det kanskje kan gjøre at noen blir litt urolige eller venter litt. Det er jo et personlig valg, men helt generelt tenker jeg i hvert fall at jeg tror de aller aller fleste tenker at hvis helsemyndighetene sier at det er greit, så er det greit. Mens i andre land har man ikke den tilliten til myndighetene, da blir det mye mer skepsis. Det er ganske vilt å se hva som foregår i andre land, sånn Østerrike, Australia, og hvor mye strengere ting er. Det er sånn, vi glemmer også litt, alt fra portforbud til sånn, er det krav om vaksiner i Østerrike og sånt, eller ikke det? Jo, det er vel i hvert fall sånn at man i noen land krever at ansatte skal være vaksinert, og at man kan kreve det i private bedrifter. Da synes jeg det begynner å... Jeg skal ikke si noe om det juridiske rundt å kreve at helsepersonell vaksinerer seg, det er det andre som kan mer om, men det er klart at om en privat bedrift som ikke driver med noe sånn samfunnskritisk begynner å blande seg ned hva de ansatte gjør. På den fronten så begynner det å bli veldig problematisk. Det er jo grunner til å diskutere en del av disse tingene her, om ikke annet fordi det hele tiden vil ligge en fare for at man går for langt. Det er jo veldig typisk og gjenkjent at man er ivrere enn dette gode, så gjennomfører man tiltak som ikke er bra. som krysser grenser. Jeg tror det neste stridspunktet nå som kommer til å bli et helvete er hvis man begynner å vaksinere barn fra fem til 15 år for eksempel. Da tror jeg det kan begynne å bli interessant. Og vi må jo se med nye vaksiner, så vidt jeg har skjønt med omikron-varianten og sånt, at det er sånn Så hva faen fremtiden bringer jeg, jeg vet ikke. Jeg er i hvert fall helt overbevist på at vi kommer til å leve med det her, så lenge jeg lever. Ja, det vet ikke jeg nå, men det er helt klart at hvis vi skal igjen prøve å bringe temaet tilbake til alternative medier, så er det klart at Hvis vi kommer dit at folk oppfatter at mediene ikke diskuterer saker de er opptatt av, forløpig er dette med koronaskepsis og vaksineskepsis perifert, selv om det veldig tydelig finnes i kommentarfeltet i reset-dokumentet. Men det er fortsatt små grupper som er veldig engasjerte i dette. Det er klart at hvis man får en oppfatning at dette er noe som mørkelegges, så er det noe som driver og skaper grunnlag for både for alternative medier og for mer polarisering. Men det har man jo unngått i Norge, at det har vært ganske sterk konsensus rundt koronatiltakene, og det tror jeg kanskje kan sprekke litt opp etter hvert. Jeg skal ikke holde så veldig mye lenger på det. Er det noen andre podcaster og sånt? Er det mange som har spurt om intervjuer og sånt nå? Nei, vet du, det har ikke vært så mye. Det har ikke det. Jeg har vært i Medie24, og så har jeg vært i VG. Utover det har det ikke vært noen oppfølging fra andre medier. Og det er nok, kan være flere i grunnen til det. Kan du kansle nå? Det tror jeg ikke. Men jeg tror kanskje det dreier seg om... at vi har fått en veldig sterk ... Nå er det korona som er i media, og da forsvinner alle andre saker, og da blir reset mindre viktig. Det er helt sinnssykt hvor dominerende det er. Hvor lenge kommer det også til å være den nummer én saken i mediene? Strømprisen er vel på en god nummer to nå. Det er nok sånn, hvis jeg skal gjette da, nå har jeg ikke disse tallene tilgjengelig lenger, men hvis jeg skal gjette så er det nok sånn at akkurat nå er det også ganske sterk interesse for dette, fordi det er på en måte nytt igjen. Det vi så tidlig under koronaen var at helt i startfasten når dette traff Norge, så var det kjempeinteresse for det, og folk ville bare lese om korona og ingenting annet. Det ga seg ganske fort, og folk ble raskt lei. Og det kommer det til å bli igjen nå. Men det betyr ikke at de andre sakene får så mye oppmerksomhet før krise... krise er over. Og det er jo igjen hvorfor det ble strømprisene. Det er flere grunner til at for eksempel strømpriser har dominert i media, men det har jo også å gjøre med at en periode som virket som om korona ikke lenger var så viktig. Ikke sant? Ja. Tusen takk for praten. Takk for at du både har delt og fortalt og tatt oss med inn i både det eget liv og restet verden og hele pakka. Takk skal du ha. Veldig gøy at du hadde lyst til å komme tilbake igjen. Med eller uten ullurnetøy. Det er ikke noe ullurnetøy i dag. Nei, det er ikke noe ullurnetøy denne gangen. Men vi kan jo ta på oss en ordentlig ullvannklær neste gang. Så vi håper vi får ta den praten til en annen gang. Absolutt. Så må vi lykte videre da. Det er ikke noen prosjekter som er... Det er ikke noe å snakke om nå, nei. Jeg er fortsatt også syk med det, så ja. Nydelig. Men tusen takk for praten. Takk skal du ha.

Mentioned in the episode

Reset.no

En kontroversiell nettavis med et aggressivt kommentarfelt.

Lars Akerhaug

En tidligere redaktør for Reset.no som ble sykemeldt på grunn av depresjon.

Depresjon

Akerhaug ble diagnostisert med alvorlig depresjon i juni 2021.

Helge Lurås

En person tilknyttet Reset.no.

Sosiale medier

Akerhaug mener at sosiale medier kan være et giftig sted.

Twitter

En plattform for sosiale medier som Akerhaug slettet.

En stor norsk avis.

Aftenposten

En stor norsk avis.

Norsk Jihad

En bok skrevet av Akerhaug om muslimske ekstremister i Norge.

Minerva

En konservativ nettavis.

Sylvi Listhaug

En norsk politiker.

Trond Giske

En norsk politiker.

Sofie

En person som Giske forsøkte å sjekke opp på.

Bar Vulkan

En bar i Oslo.

Lars Joachim Skarve

En journalist som skrev om Giske.

MeToo

En bevegelse som fokuserer på seksuell trakassering.

Nassim Taleb

En forfatter og filosof.

Sunnestein

En forfatter.

Marit

Akerhaugs partner.

Assad-regimen

Syrias regjering under Bashar al-Assad.

Senterpartiet

Et norsk politisk parti.

Høyre

Et norsk politisk parti.

Fremskrittspartiet

Et norsk politisk parti.

KrF

Et norsk politisk parti.

Torbjørn Drevislaksen

En journalist.

Jørgen Kvei

En journalist.

Ole Jansby

En journalist.

Kjell Erik Eilertsen

En journalist.

Jon Hust

En journalist.

Dokument

En nettavis.

NRK

Norges største kringkastingsselskap.

Klasskampen

En norsk avis.

Participants

Host

Wolfgang Wee

Guest

Lars Akerhaug

Lignende

2/24/2024

Snakk med Silje

SmS #16 Svein Østvik om oppveksten, psykoterapi, avhengighet, rampelyset og å stå opp for meninger

Sjå mer

9/8/2023

Wolfgang Wee Uncut

Gyda Oddekalv | Generasjonspartiet, Demokrati 2.0, Rettssystemet

Wolfgang Wee Uncut #417: Gyda Oddekalv er partileder for Generasjonspartiet, og datter av den kjente miljøaktivisten Kurt Oddekalv. 0:00 Start 4:25 Døden 8:00 Selfie-svette 12:00 Generasjon...

Sjå mer

8/28/2022

Wolfgang Wee Uncut

Helge Lurås | Resett, Konflikten Med Styret, Kommentarfeltet, E-tjenesten, Shurika Hansen, Ny Avis

Wolfgang Wee Uncut #297: Helge Lurås er tidligere offiser og sikkerhetspolitisk kommentator, og tidligere redaktør i Resett fra 2017 til han ble avskjediget den 20. juni 2022. Nå er han...

Sjå mer

2/29/2024

Wolfgang Wee Uncut

Anders Danielsen Lie | Den Dype Samtalen, Legeyrket, ABB og 22.juli, Depressiv, Federer, ME-debatten

Wolfgang Wee Uncut #474: Anders Danielsen Lie er lege, skuespiller og artist. 0:00 Spontanitet og strømlinjeforming 2:02 Ingen spontanitet på direkten 8:54 Gode samtaler 10:00 Legeyrket...

Sjå mer

Lastar