Haakon Lunov | Celtic-jobben, "Van Dijk-metoden", håndtere press, pedagogikk vs kreativitet.

Nå er du kommentator. Hva er titelen? Fotballkommentator? Det var ikke det? Fotballsjurlist i VG? Ja, nå er jeg jo. Kommentator i VG heter det vel? Ja, fotballekspert. Fotballekspert heter det selvfølgelig. Med kommentator under titelen. Men er det første gang du gjør noe sånt som publiserer sånne type arbeider utenfor trenerjobb? «Nei, jeg jobber jo via satt.» - Du var ekspertkommentator der under fotball-VM. - Fotball-VM i Sør-Afrika. - 2010. Og så var det. - Det var en intens måned. - Var det? - Ja. - Det var ikke en øl i et hyggelig syltetøyglass her. - Det var det faktisk også. - Det var det, ja. Jeg har hørt mye fyllehistorier om de her sportsjournalistene. Jeg er ganske ille. Jeg har mange som er ganske alkoholiserte. Det vet jeg ikke, men det er klart at når du jobber intenst i 6-7 timer, så blir det alt forlustert. Det er så viktig å tenke på i forhold til yrker som er veldig intense. Så har du et behov for å slappe av. Det er så fett at det er jo sånn, fotballkommentatorer og eksperter, det er jo de som kan slappe av aller mest. Det er de som trenger å være minst opptatt. De har jo ingenting å tape. De sitter jo bare der og skravler i dressen sin. Nei, ja, men du må jo tenke på at alt du leverer blir hørt av alle. Det blir ikke alle skravlene du sitter hjemme med gutta, så blir ikke alt det hørt, ikke sant? Men det blir jo som kommentator, du blir tatt på ting, og du blir sitert på ting. Så det er et ganske intenst liv. Så det gjør at da må du bare ha behov for å slappe av. Og det er mange som roer seg ned med en pils eller noe alkohol. Jeg synes den der ... En dokumentar med Avicii. Den har et fantastisk bildebruk på akkurat det her. Da står han foran 50 000 mennesker og bare skal være det som girer hele festen. Så kjører vi sånn til bare et break til han ligger på hotellrommet helt stille. Ingen folk rundt ham. Du skal gå derfra til du har avsluttet siste låta, og så bare ok, hjem på hotellrommet, dønn stille, og bare ok, jeg skal gå og legge meg. Det er ikke overfølgebart til TV-sending, men du er såpass påskrudd at du trenger å slappe deg. Derfor blir det et intenst liv. Det jeg ikke skjønner med Avicii, han satt jo i bussen der, husker jeg, på dokumentaren og klippet de her live-showene sine langt på overtid. Han skulle vært på scenen og bare, Oi, Avicii, kom og stitch! Bare, five minutes! Satt og klippet, var helt stresset av, det går ikke, hva helvete. Så jævlig stresset da. Vet ikke hva han drev med rett før han skulle på scenen. Han la inn noen nye låter. Man må ha klippet en form for at han gikk på scenen med en mer eller mindre ferdig live-mix. Jeg kan ikke skjønne at han stod der og mixet noe særlig. Hvis du handler på det mest slitne, og spiller for det samme type publikum på mainstage greier, det er jo bare fyre på et livesett og så la det stå til. Axel Lundgråsso gjør det hele tiden. Det er litt vanskelig å si det når du ikke kjenner fyren, men jeg tenker at han kan være enten eller, fordi han er sånn du tolker han gjennom dokumentaren, så er han en så fin smekke på ting. at han vil at ting skal være så perfekt, og derfor ta nervene hans, at han kanskje bare har alt forberedt i forkant, Ellers er han motsatt. Han vil aldri bli tatt på at ting er ferdigprodusert. Det var ikke autentisk. Det er vanskelig å si. Den dokumentaren synes jeg er veldig bra. Ikke bare på grunn av musikken og personen og sjangeren. Den er et bra bilde på hva hva det vil si å være en del av showbiz, og hva det leder med seg på godt og vondt. Det er så sykt at den ble lagd et år før han døde. Jeg så den etter at han døde. For alle ser avici-dokumentaren, og så døde han, og da må du i hvert fall se avici. Det var sånn, du fikk gåse ut og se de siste sekvensene av scenene, fordi det var skrudd for at det her kommer, det var en sånn ulmende bad ending. Ja, nå har jeg det bra, nå er livet endelig godt igjen, og du bare kjenner den der undertonen bare dunke på slutten her, og så bare, han har det ikke bra. Han står og ljuger til kamera, og kanskje får seg selv også, hva faen vet jeg da. Men det tenker jeg er veldig, det er det som er overfølgbart til så veldig mange andre, jeg tror. Veldig mange mennesker, når de er i sånne type settinger, da snakker jeg ikke for å stå foran 50 000 mennesker, for det er ikke så normalt, men det er ganske mange som står i en vanlig hverdag foran andre, og skal prate til andre, lede andre, og det er ganske mange som har en del andre tanker inni seg enn hva de uttrykker. Det tror jeg ... Vi er langt unna å oppfatte og ha forståelse for, og hva det også gjør med mennesker. Vi plukker opp signaler hele tiden, og det er ganske mange mennesker som ... og så evaluerer og analyserer de tingene, og det er hvor det går innpå. Har du alltid vært veldig god til å snakke med en gruppe med mennesker foran deg, eller foran forsamlinger og sånt? Eller er det noe sånn, for det er noe som du garantert har fått mye mengde trening i, at du står foran og skal peppe en garderobe, eller en spillegruppe, eller en, ja, hva vet jeg, Jeg tror det er en ting som jeg føler meg veldig komfortabel. Også tror jeg det er en rolle jeg har tatt alltid. Jeg begynte å jobbe ulovlig på McDonalds i en alder av... Jeg tror jeg fikk lov til å begynne der da jeg var 13. Da var det en skift, nei, en eier i Asker McDonalds. Han var en bra, immer bra sjef. Han så potensial i meg. Og så... loten meg jobbe. Da ble jeg fort forfremmet. Jeg tror jeg var skiftleder. Da leder du hele teamet inn på denne restauranten i en alder av 15, tror jeg. Da drev jeg og bosset rundt med ... med voksne folk som hadde dette her på som heltidsjobb. Trond, gå og kjøp meg noe øl. Jeg er ikke gammel nok. Stenger om to timer. Jeg har bare løp. Det er interessant. Det er ting du blir kastet ut i livet, altså utfordringene du får, og så må du ta det. Føle på det, kjenne på det. Jeg har i hvert fall aldri følt meg veldig ukomfortabel med det. Jeg har gjort mange feil, og også vært nervøs om å ha gjort at det jeg har levert har vært alt for dårlig. Men jeg tror jeg er en type som evaluerer, reflekterer rundt, og prøver å lære veldig fort av de settingene der, og så synes jeg Jeg synes det er gøy å jobbe sammen med mennesker, få med mennesker, få drive fremover med en gruppe. Jeg så Gerald og John Terry hadde en samtale at de hadde begynt å trene hvert sine ungdomslag, om det var Chelsea eller Liverpool, så hadde de en samtale om de første møtene med spillgrupper der. Det er de to gutta der da. Ja. Og de var så pissenervøse da. De skulle stå foran de her. De har hele karrieren sin, kanskje peppa opp laget sitt i garderoben. De har aldri stått foran spillergruppen og snakket og gitt instruksjoner og fortellet. De svettet av og stresset av. De to meriterte spillerne der foran en gjeng med 15-16-åring-talenter som ser opp til de gutta til og med. De var dritnervøse, for det var så nytt for dem å stå på den siden og og skal levere at alle lytter på det. Nå kommer det sikkert noe smart. Han her har vunnet Champions League og holdt på i Premier League i 25 år. Her kommer det gull. Nå kommer det viktig informasjon her. Så er plutselig den mesteren dritnervøs. Det er jo jævlig absurd. Det første som slår meg når du forteller noe sånt, er jo hva er det som gjør at det blir sånn? Det jeg tenker på er jo Det er relasjonen mellom menneskene. Så de menneskene som de har drevet i garderoben i spillekarrieren sin, de kjenner de. Så de vet hvor de har folk, de vet hvilke knapper de kan trykke på, og de vet hvilket rom de har. Det er et utrolig fascinerende eksempel, for de har et helt rom som de ikke har noe forhold til, ikke noen relasjoner til, og hvordan de da skal... hvordan de da skal prate til de. Det er utrolig interessant og fascinerende, og det handler litt om det du nevner i forhold til forventninger. Det følger de på. Ok, nå må jeg vise alt jeg kan. Jeg har jo vært i de situasjonene. Jeg har jo i fotballkarrieren, eller trenejobben, byttet klubber en del ganger, og da kommer du inn i nye settinger. Og da de forholdene du, altså utgangspunktet du kommer med, det må du være bevisst på. Om hvordan du skal spille på, og hvordan du skal bruke det, og hva du står foran for å få effekt. Det er jeg ikke noe tvil om. For eksempel når jeg kom inn som første gang som heltidsarbeidende fotballtrener i Norsk Toppfotball, som toppspillerutvikler i Odd, uten noen spillerefaring, og er 25 år gammel. 25, ja. Og det er liksom hele spillingen på nesten eldre enda. Så må du ha en plan. Og den planen jeg kommer inn, ikke det toppspillerutvikler da, men det er assistenttrener, han kaller det i Vålinga nå, som var den siste trenerjobben jeg hadde, så er jo utgangspunktet mitt et helt annet. Alderen min er en helt annen erfaring av bakgrunnen, hva de vet om meg. Men forventningene er jo der, hos de du står foran. Så jeg tror å være bevisst på de tingene der er veldig viktig for å kunne skape gode relasjoner og skape god effekt. For unge mennesker som ser at de er en ... middels fotballspiller, men har lyst til å holde seg i fotballverdenen, og kanskje gå inn i trenerapparater, eller kanskje ledelseveien, eller bli noe annet enn en fjerdedivisjonsspiller liksom. Det er ikke noe galt å være fjerdedivisjonsspiller for øvrigt. Det er veldig hyggelig det. Det er billig at du skal snakke om det her nå. Jeg er en profesjonell cage-spiller, så fjerdedivisjonen er ferdig med. Jeg liker fjerdedivisjonen. De spiller vel bare i helgen og sånt. Det er vel nivå over som spiller i ukedagene, tror jeg, og reiser jævlig langt. Så fjerdedivisjonen er helt fint det. Men hvis du har lyst til å være på toppen med fotball, så vil du anbefale... komme inn tidlig, snakke foran store spillergrupper, bli vant med forsamlinger, og så liksom, er ikke den biten ganske viktig? Altså ha selvtillit på det? For spillerne? Ja, hvis du er en ung fyr da, som spiller fotball, men tenker sånn, ok, kanskje jeg skal begynne å tenke mot noe sånt du har drevet med da? Ja, sånn jo. Ja, ja. Eller bare 12 sekunder. Ja, det er jævla mange ulike folk som har endt opp å være og få bli i fotballen. Ulike personlighetstyper. Så det er et godt spørsmål, for jeg har ikke reflektert noe om det er noen fellestrekk ved de spillerne som får bli i fotballen etter spillekarrieren. Ja. Men jeg tror vi er inne på noe, ikke bare for fotballen, om det å ha ferdigheter, personlighet, som liker det å stå foran forsamlinger og få effekt i forsamlinger. Der er det kanskje noen fellestrekk. Men det jeg synes er mest spennende, og som jeg er veldig opptatt av i dag, er at det er kanskje noen fellestrekk, men jeg tror allikevel at det er de beste de spiller på det beste utgavene av seg selv. Det tror jeg er viktig at du må finne ut av hvem du er, og hvilke styrker og svakheter du har, og så må du få fram de styrkene, og da tror jeg nesten enhver person kan klare å ha en effekt på en annen eller en annen gruppe. Derfor ville jeg aldri generalisert på at han eller hun har ikke kapasitet til å ha de ferdighetene til å snakke til en gruppe, eller han eller hun har de ferdighetene. Jeg tror det handler mye, mye mer om å få fram de styrkene du har igjen som kan bidra med ... Bidrag? Ja. De beste som jeg har jobbet med i den tiden der, så tenker jeg at de er den beste utgavene seg selv. De er bare seg selv. Du tenker jo ikke at du er på TV. Du tenker ikke at du... Jeg husker vi hadde en million seere på en England-kamp i kvartfinalen. Så det var jo et stort øyeblikk. Men du tenker jo ikke på det. Og du tenker ikke på disse lyskasterne. Du tenker ikke på hvordan du... ut i det. Du håndterte det veldig bra da, høres det ut som. Heng meg jævlig opp i ei og lyskaster den. Jeg var jo nervøs, ja, før første sending. Jeg hadde vært på sendinger før det, mye før VM. De hadde hele denne historien der, hvordan det går, og om det ender opp i et TV-studio. Bare en fascinerende historie i seg selv, ikke sant? Men Da hadde jeg jo vært der flere ganger, så var det ikke noe sånn. Men du visste jo at med VM-skjøtspill så er det jo mer oppmerksomhet. Men du ser jo ikke disse menneskene, lyskastere og hvordan de tar meg ut, det bryr jeg meg ikke om. Jeg er jo sånn at det som jeg nevnte, jeg analyserer og reflekterer etterpå om hva som kunne blitt gjort bedre og så videre. Det er bare å ta meg videre, men det vi snakker om er å finne roen. Det er det som du også nevner i forhold til de første podcastene her. Hvordan finner man seg til rette for å bare være den beste utgangskjøl? Og da får du også frem det kreative, få fram det beste. Det er jeg ikke noe tvil om. Det tok meg ganske mange episoder før, skjønte liksom at det på en måte er helt åpenbart nå, at det handler jo, når du er programleder for det her, så må man skjønne at det ikke handler om en selv. Fordi det jeg skjønte, det viktigste jobben jeg gjør her, er jo å gjøre deg som gjest best mulig. Og når du leverer, så blir det på en magisk måte som blir episoden. Nå legger jeg gjerne mye press på deg her. Når gjesten både er komfortabel, koser seg, føler seg velkommen og kan snakke fritt, ting de bryr seg veldig om, så blir det nesten alltid interessant. Ja, ja. Men jeg vet, det er absolutt. Det er der jeg mener du er best. For at du har en unik event til å ha bredt spekter av ting du kan snakke om, og samtidig få folk til å snakke og føle seg komfortabele. Så jeg er bombesikker på at du kunne byttet deg i stolen til skavlene. Det er jo tilbake, takk for det, men det er jo tilbake til format da. Det er akkurat det formatet. Det du ville blitt utfordret på, ja, det er formatet, men det du ville blitt utfordret på helt sikkert, det er hvordan du skal skrenke ned fem timer da, som du har hatt dine podcaster på, til en time. Dette er nyskabelende, dette har vært tre timer på svensk og norsk TV. Men det blir mye mer spennende å se hva som blir fremtiden av sånne type ting, fordi at I dag så skal alt gå så fort. Det husker jeg, for å fortsette det fra TV, så husker jeg at når jeg startet som trener og skulle legge fra motstandere, så husker jeg startet med en bred inngang. om hvordan motstanderen spilte. - Og da snakker du til spillerne dine? - Ja, i Odd. Jeg hadde kartlagt motstanderen og skulle legge frem hva er neste motstander. Og så husker jeg Britt, for å vise alt jeg kunne. Hadde masse eksempler og alt. Så det var kanskje 15, 20, 30 minutter. Og så tok jeg og kom meg til TV. lagde noen eksempler på analyse, og så bare sjekket jeg ut, ja, fem minutter. De fem minuttene her må kuttes ned til 45 sekunder. Og da får du hvor effektiv du skal være. Det er et bilde på hvordan samfunnet har blitt da. Du skal være så utrolig effektiv. Og jeg har troa på det for læring, men i forhold til det å Få et helhetlig bilde på ting, innsikt i ting. Det blir jo samme som et studie. Du tar ikke et studie på to timer. Det var partifolk i USA, det som går sånn lynkurs, tydeligvis, 9-12 uker. Apropos. Det blir spennende. Vi snakket om skavlene her i stedet. Men hvor mye du får ut av, han stiller kanskje, hvor mange spørsmål tror du han stiller til sine gjester? Fire? Vi pleier å overtape, det er jo litt av greia med de underholdningsprogrammene, at de er som regel dobbelt så lange som det vi ser på TV. At de har ofte veldig mye med vilje, så vidt jeg har skjønt, at de har mye å gå på, at de kan kutte vekk det dårligste og beholde det beste, oppenbart. Så det er sånn de overproduserer i forhold til lengden på programmet da. Men de er veldig flinke på å kutte, du merker jo ikke det som ser, men det er jo bare sånn et eller annet gjennomgående med tre kvarters underholdningsprogram på TV, NRK, TV 2, alle interne, BBC, altså hva som helst da. Linær TV. Der er problemet at du sitter, mange vil sikkert ha overfladisk intervju-underholdning, som på en måte episodevis, sånn type fem minutters bolker med moro, med plugging av vitser, en liten historie, og så internettinnslag. Men det er fortsatt ekstraordinære ekstremt overfladisk. Og selv i programmet som utgir seg for å være ganske dyptgående, kanskje bare 25 minutter, eller til betrygdekontoret, som er et av mine favorittprogram, runder jo alt for tidlig. Jeg synes jo på det trygge kontoret kunne jo vært i tre timer, helt fint. Men det er liksom det ideen gjestene endelig har fått satt seg ned, glemt de her lyskasterne som jeg har så opptatt av, og at de er i TV-studio, at det er kanskje publikum ved siden av dem, og at de sitter og kanskje har overrespekt for Thomas Helser, eller en av de andre i panelet, og når de kommer forbi det der nervositetsstadiet og begynner å snakke fra lever av det de kan, så er nesten programmet ferdig med en gang. Det er det der styrket til podcast, det er ingen cap på hvor lenge det skal være. Man kan gå i så mye man vil, man har ikke noen formater eller sjefer man skal plise på en måte. Så er det selvfølgelig podcaster som er superklipp, som jeg mener er en gammel modell. Men jeg tror det der at den tørsten etter å komme i dybden og høre fulle resonemanger, fulle meninger som ikke er sånn tabloidklippt. Og spesielt for fotballen er jo kjempe lite snakk om, for fotballen har jo vært så utrolig femminutesparslet basert. Ja, jo, ned i dybden vi må med Ibsen er jo et av mine favorittverker. Oi, det er det her. Det er nesten da fotballanalysen går sånn 20 minutter på overtid. Altså, Ibsen da, altså. Og så er fotballspilleren, å faen meg. Ja, ja, ja. Det går jeg ikke. Men generelt ellers, så er det... Jeg er jo glad for at At vi forhåpentligvis kanskje kan finne fram noe her, og jeg er glad for de podcast- eller TV-programmene som tar seg litt tid. I sånn ekspertsetting som er på TV og sånt, noe av tingene jeg synes er aller mest interessant, det blir litt navlebeskunnet, men som kanskje er undervurdert, er å la folk som har vært i fotballen, har skinn in the game, og har vært spillere, trenere, La de forklare seg i dybden selv på linærtv. Og når de får sjansen det, sånn som for eksempel Åge Hareide la fram taktikken på hvordan han stoppet, hvilken match var det, han møtte et italiensk lag. og fortalte hvordan han satt opp bekken sine for å stoppe de to stjernevingene, og hva han tenkte å preppe opp spilleren sine. Superinteressant, super, superinteressant. En å høre Tom Nordli under fotball-EM et eller annet som gir klare instruksjoner til nederlandske trenere om å bytte inn den og den spilleren. Det var litt forskjell, men den biten der synes jeg er superinteressant, og kanskje sånn undereksponert, fordi man tror kanskje at folk blir hektet fort av. Man legger terskelen veldig lavt på fotballen i holdning før det, sånn at man ikke skal miste noen. Ja, det er sant. Og det er jo... Litt i forhold til en fotballekspert. Jo, men jeg har talt på meg nå da. Hvilket nivå legger du på? Jeg ble fotballekspert så fort jeg kom ut av fotballen. Da var jeg fotballekspert. En gang. Så det er fascinerende. - Men har du fått noe som retningslinje av VKS? Kan du favne brett, eller kan du nørde? - Det er jeg veldig glad for, for den måten de henvender seg på. For det var det samme som vi også hadde den gangen i tiden. Det var å gi seerne en dypere innsikt i spillet. Det samme føler jeg det er med VG nå, i forhold til jobben som skal gjøres, og det er jo da å kunne forklare litt mer hva som foregår. Hva synes du om nivået da, på de som er sånn fotboleksperter, både tidligere spillere, de som sitter på de største T-programmene da, Premier League, Elitserie, Champions League, er liksom fotboleksperter, kanskje sitter der i mange år, og synes at nivået er sånn jevnt over. Jeg skal ha med å lage overskrifter. Jeg er ikke imot overskrifter, men... Jeg vet ikke om det er en name-plopp her. Nei, nei, nei. Nei. Nei. Nei, det som jeg tenker først på der er at jeg vet jo hvordan det er satt sammen et type studio. Det lærte jeg fra den tiden jeg var selv i TV. Det er ulike personligheter, det er ulike ting De vil at de skal komme med. Så du har kunnskap, og så har du klovn, og så har du leder. Så du har ulike fargekoder på det der. Så hvordan... Klovn i forhold til sterke meninger av... Ikke sant? Altid... Eksempler? Nei, nei, nei. Farge ble det kalt. Ikke klovn. Farge. Farge. Det stemmer. Det husker jeg så godt. Han er farge. Hva faen er det du snakker om? Ja, han skaper farge. Har du røyka det? Ja. Det var sånn jeg sa. Han er farge. Så lærte jeg hva farge var. Men der er det. Farge. Farge. For meg i norsk setting er for negativt vinklet. Det kan være farge. Jeg synes jo Berndt Hulsker er en positiv farge. Han kan jo også være engasjert i forhold til noe som er positivt. Å bygge opp noe bare, dette er jo helt synsikt, ikke sant? Og du blir jo bare glad. Han er i borderline nesten en komiker, for han har så god timing og er en jævla morsom fyr. Så på en måte, han kan snakke som en komiker om alvorlige ting med en humoristisk innfallsvinkel, som er litt morsomt. Så han... Sånn tror jeg vi trenger. Jeg er helt sikker på at mange mener noe negativt om han som ekspert, men han skaper jo engasjement. Det er der jeg tror vi er i retning av en farlig vei i norsk fotball over de siste årene, hvor vinklinga av all fargen har vært alt for negativt. At en slenger ut noe dritt, og så skal de andre respondere på det. Da blir det sånn, alt er negativt. Hva er dritt? Hva mener du med det da? Er det i gang? Hvis det er et mål, så er det alltid noe feil som er gjort, i stedet for å skylle den som faktisk har gjort det, og det kanskje er noe bra. Du finner alltid en feil. Det er svært, svært sjelden du ikke finner en feil ved et mål imot noe. Men det er evnen til å faktisk noen ganger, altså det er ikke vanskelig å finne fram, det for meg er det første signalet du må ta hvis du ser på en TV-sending i fotball. Hvis det bare er analyse av målene, da er det folk som mest sannsynligvis ikke gjør jobben sin bak kamera. Foran kamera? Ja. Bak kamera. Når kampen pågår, så er det jo bak kamera. Experten skal jo se på kampen. Hvis du ender opp med bare å analysere mål, så er du mest sannsynligvis sitter på sosiale medier, prater med folk, Det er jo det vi gjør. Det hadde vært gøy å få en fly på veggen der. Det er sikkert mye sosiale medier, litt Tinder, og så litt Twitter inni mellom her. Og så kikke litt opp på matchen, få med seg noen mål. Hva skjer under matchen når du er ekspert? Skal du trekke fram en situasjon? Må du notere ned? «Simen, ta og klipp ut den situasjonen der, den vil jeg ha etterpå til analyse.» Er det sånn det funker? Jeg jobbet sånn. Jeg satt på bakrommet, så på kampen, satt sammen med en analytiker som kontrollerte alt det visuelle. Da kunne jeg også, for eksempel, jeg hadde begynt å tegne opp noen saker, så kunne jeg be om å gå tilbake for å studere hva som skjer her. For å formidle faget, så må det være spot-on. Jeg husker jo det var Stian Kleppo som jobbet i Viasata, som var sjefen i Viasata, som ansatte meg, og han sa at min visjon for din rolle er at du skal kunne klare å gjøre en null-null-kamp interessant. Det synes jeg var godt sagt. Men tilbake til det, så blir det det at å gjøre jobben godt, Som fotballekspert, det tror jeg vi har mer å gå på i forhold til dette med positivt. Vi kan sitte her i Norge og si at det er så dårlig liga, det er så dårlig nivå, vi kommer ikke ut i Europa. Da begynner jeg å spørre spørsmål. Det er flere klubber som har vært ute i Europa, men det kommer ikke publikum å se på. Ja. Det er jo halvfullt på Lerkendal når de har vært i Europa-lig gruppespill. Folk er opptatt av norsk fotball. Folk liker å gå og se på eliteserien. Vi må bygge produkter. Det er masse spennende profiler. Det er masse gode spillere der. Og det er klart at alle disse mekanismene henger også sammen, fordi hvis vi bare bryter ned, hva tror du de som sitter i mottakerenden som er spillerne ute på banen tenker da? De tenker... Til slutt, det borrer seg bare inn i seg. Du er ikke god nok. Det blir et stressmoment i stedet for å få fram. Det skjer mange kule og bra ting ute på fotballbanen i Elitserien. Vi må ikke dra det så langt at det er... norsk fotball og elitserien helt i bunnen her, og så er det alle andre mellomstore liger i Europa, og så er det de store. Vi er i nærheten der, vi kan konkurrere, men vi må, og jeg tror på mekanismene, alle sammen i en business da. Så fra trenere til spillere til media, til styrerom, til klubber, til markedsavdelinger, til sponsore, det er de sammen som er ansvarlige for sluttproduktet. Og da har jeg troen på en vei å gå. Jeg sier ikke det at alt skal være regnbuevakkert, men jeg sier at når du spør spørsmålet om norske fotballeksperter og så videre, så tror jeg at vi har mer å gå på i forhold til å se det som faktisk er bra. Jeg føler at de er jo også litt i arbeidsbeskrivelsen og det som lager de show, at de er litt populister, i hvert fall noen av de. Og det er sånn der... Jeg er jo enig at kanskje publikum skal være mer positiv og støtte oppå både gruppespill på Europa og så videre. Det minner meg litt om en eller annen fotballkommentator som sa under fotball-VM med kvinner eller fotball-EM et av de siste mesterskapene nå. Nå må alle skru på TV-en og se kvinnefotball. Sånn kommando, nå må du ta deg sammen, mann 42, og seple i kvinnefotball, for dette er bra nivå. Det er den verste måten du kan selge en produkt på. Nå må du ta deg sammen med disse fordommene dine og gi dette her en sjanse. Å si det, det er jo ... det er jo sånn på, ja, det er et helt elendig på en måte innslag for å lokke folk inn i noe. Jeg tror ikke du kan si til norsk publikum, hei, se på litserien, det er ganske bra kvalitet her, men vi har hatt litt uflaks i matchene der, og det er litt sånn der, det der må skje organisk da. Og det strukturelle, det snakket vi om, jeg tror Kristian Karlsson også nå var her, at det Publikumstalene, og da så jeg, da jeg sjekket vålingetabellen her i sted, eller vålinget gjennom 2000-tallet til nå, sånn tabellplasseringer og tilskurtall ved siden av hverandre, og da så jeg sånn markant dropp fra slutten av 2000-tallet til 2010-tallet, som var snakk om nesten 4-5 tusen ned. Nå ligger det stabilt i 9 tusen publikummer på vålingematchet, tror jeg. Og på 2000-tallet så var det 14-15, og alt i tippeligaen var jo mye høyere. Og min følelse av det er jo det her med fotballrettigheter, tilgjengeligheten. Når først gikk vi NRK til TV 2, tålte den overgangen, og liksom på en måte Men når alt forsvinner fra modekanalen, jeg tror et eller annet sånn, skal vi si, sporter som kanskje er litt sårbare, som Elitserien, som produkt, forsvinner fra NRK og fra folkekanalen, og blir spredt ut på andre kanaler, og så tror jeg det blir en svekkelse for produkten, og at færre ser på det. Det blir vanskeligere. Folk vil bare ha det lett tilgjengelig, det er ikke noe du betaler for, men det er gjerne noe du ser på og følger med på hvis det er der. Og sikkert tusen, og da hadde han, Toker Svart Karlsen hadde jo bedre eksempel også med og finanskris og masse sånt som spilte inn også. Men jeg tror jo ikke på at man skal fortelle publikum at du må komme deg på stadion og så videre. Det må jo skje organisk. Det er ikke det jeg prøver å si, men jeg prøver å si hvordan man... Så jeg sikkert blendet litt av mitt syn på det. For jeg... Og det er et filter som er viktig å tenke på. Men jeg tenker at det er viktig å være profesjonell i forhold til... Det blir ikke riktig å bruke ordet profesjonell, men positivt ladet i forhold til hva som er foran en. Det er et element. Og så har du... Har du det? Ikke, ikke. Jeg bedriver og tenker hva jeg skal prøve å få fra meg. Det er ikke selg det for noe som du ikke er. For å skape engasjement så prøver du å bli lagd reportasjer om spillere som kjører båt i kjærgården. Ja, ja, ja. Det er Det er norsk langere enn det er nå. Ja, det er det. Klær på, han skulle kjøpe hytte, så det er noen greier. Klær på og kjøpe ny gitar. Men da er man på vei helt ut på viddene, for det gjør ikke, hvis jeg prøver å sette meg i skoene til en utafar, så gjør ikke det at en som spiller på en klubb eller en som kjører båt til kjærgården gjør at jeg kommer og ser på. Men hvis du kan selge inn at han her har faktisk noe han kan by på. De er jo profesjonelle. Det er jo en del bra, spennende unge norske spillere. Nå har vi jo noen av de største stjernene på den internasjonale arenan. Vi må ikke snakke ned produktet. Jeg sier ikke at du skal komme og se på kamp på stadion. Men han her, han har noen ting. Dette er styrkene hans. Han har noen ferdigheter som er kule. Kom og se på det. Det tror jeg kan gi en effekt. Jeg er enig med deg med tanke på medietrykket og den positiviteten du kanskje ... Du nevner det her, som går inn på spillerne på et nivå også. Når du snakket her i sted, så tenkte jeg på landslaget. Hvordan internasjonale toppspillere, som er fast i sine klubber, faller fullstendig gjennom på norsk landslaget. I hvert fall gjort det på 2010-tallet. Og får plutselig en slags... Det er akkurat som hele landslaget har oppdrett. Nå har ikke jeg sett på det de siste ett-to årene. La oss si 2010-tallet. Så... en slags noen nervøs stemning, bare det å holde ballen, at alt virker så rart med norsk landslaget, et eller annet kjeitete, et eller annet litt sånn... noe som ikke stemmer helt. Kjemien er ikke der, tryggheten er ikke der, det er ingen som koser seg, alle er giret, alle har fullpumpet med energilager og har lyst til å prestere for Norge nå, men de er ikke komfortable da. De vet at hvis jeg fucker opp nå, så blir jeg ledda av både på Twitter og folk og på resten av dagen etterpå. Det er ikke den slemme den britiske presten som bare dreper lagets prestasjon. Det er sånn der, vi er bare revva. Her ble vi kledd naken. Det er mer det, enn den latskapsbiten av når stjernerne ikke presterer. Min følelse er sånn landslaget ved 2010-tallet. Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Jeg tror det er Jeg tror det handler om å se ting i et helt perspektiv. Vi hadde jo alle storhetstiden til norsk fotball rundt 2000-tallet, og det skaper forventninger. Så skal du på en jævla lang reise. I tillegg har du gjennom alle disse årene en stor norsk idrettsboom til forhold til suksess. med både vinteridrett og en del sommeridretter, som igjen skaper forventninger. I tillegg klarer du da, når den negative spiralen begynner, da blir den snøballen ekstremt stor. Da er vi tilbake på pilsen igjen. Hahaha! Alkohol? Da blir spillerne alkoholisert, trenerapparater blir alkoholisert, skottorate, programlederne. Hele fotballen gjennomsyrer alkohol. Tusen takk for at du kom her, Håkon Lunov. Det var en god prat. Vi venter på årskrist. Hvis det er noe i det jeg sier, så det presset og de forventningene Du kan snakke om hva du vil, men akkurat det der har jeg vært med på. Å sette i ganske brutale settinger, det ender på de 11 utenpå der. Og vi som står utenfor, vi kan ha et bilde om at han har spilt bra i den og den kampen, eller den har vært bra i en periode i den og den klubben. Men fotball er ferskvare. Så hver kamp lever sitt eget liv. Og den settingen da, når de har kommet fra sine trygge rammer i sin egen klubb hver dag, er ganske gode settinger i forhold til de scenariene som du beskrev. Så kommer de inn i en ny setting i landslaget i den perioden der da. Altså lang periode, vi snakker jo snart om 20 år. Folk snakker jo om det forbasket Brasil-kampen enda, ikke sant? Det er helt vilt. Men det henger på en da. Og det er en så stor barriere for de spillerne ut på den banen da, å bryte. Og det skal de pakke meg gjennom igjen altså. Nå hvis det blir, jeg kaller det ikke nå, det blir det jo helt sikkert siden EM er flyttet. Vi kan da snakke om at Martin Ødegård og Eier og sånn er i form, og dette er spennende, og Haaland skårer noen mål for Dortmund. Men akkurat der og da når de skal ta knekken på Serbia og få en motstander til, Det er et ganske umenneskelig press, og når det lykkes da, da er vi tilbake igjen. Da har du behov for å faktisk roe ned litt. Uten at det er noe jeg skal oppsummere med, men det er så viktig at folk har en forståelse for hva det presset egentlig er under. Avicii møter landslaget her. Ja, men det aspektet, ta det aspektet til siden, og så tar vi også NFFs rolle, det er jo de som til syvende og siste bestemmer som skal trene landslaget. Så har du noen tanker eller synspunkter om de landslagstrenerne som gjør de synes de på en måte etter de forutsetningene de folkene har tilgjengelig til hver tid har valgt de trenerne som for eksempel henter inn i en drill på et tidspunkt der. Per Mathias Haugmo spør meg ganske underkvalifisert for den jobben da han kom inn der. Nå kan jeg være etterpå klok også, men det er liksom som er som sofa-titt så virker det som at det er Og det igjen da, blir etterpåklokskapstenking, men har du noen tanker rundt treneransettelser på landslaget? Jeg kan mene noe om det, men jeg har jo ikke noe innsikt i det. Jeg synes jo det ordet du bruker, etterpåklokskap, er jo den letteste utvei av å forklare ting. Så det er Så det synes jeg er relevant her. Jeg mener jo at Høgmo på den tiden var en fornuftig og god ansettelse i form av å prøve å dreie og gjøre noen ting. Man må jo bryte denne barrieren, ikke sant? Og da, de tingene han hadde gjort og oppnådd da, og de... Ja, hva hadde han oppnådd da? Det var jo ikke, altså... Nei, men han hadde jo gjort en god jobb i Tromsø, han hadde gjort en god jobb i Rosenborg også, for så vidt, og... Han er en veldig god relasjonsbygger, og det er viktig å få med seg folket, få med seg hele fotball-Norge. Vi er jo en liten fotball-nasjon, sånn sett. Vi har ganske tette bånd, så det er Så det blir for mye etterpåklokskap for meg. Jeg synes landslaget er ikke så interessant, men jeg synes et bredere syn på det er interessant i form av treneransettelser. I klubber, tenker du? Ja, i klubber. Jeg skal kaste ut noe som jeg sparer sammen med en kollega i forrige dagen. Det er jo når ... Og det sitter jeg litt i selv, for jeg har jo sagt noe til ganske tydelig at mitt neste karrierehopp nå er jo hovedtrenerrollen. Jeg har vært i støtteroller i 15 år, gått gangen med å være med på MyMoro, og nå er jeg neste hovedtrener. Og da er det verdt å nevne også at du var jo også interessert i Vålingejobben tidligere i år. Ja, tidligere i år. Der var du assistenttrener, det var det siste forholdenskilt for de som måtte lure på det. Ja, for Ronny Deila. Så dro han til New York. Men da... Som vi sa i den rene digresjonen, når du blir ansatt som fysisk trener, eller toppspillerutvikler, eller psykolog, mentalt trener i fotballen, så blir det noen som sender CV, sender søknad, vi er i første gang intervju, andre gang intervju, hvem er du, hva kan du bidra med, passer du inn her? Når du skal ansette en hovedtrener, så er det ofte sånn, Ja, jeg vet om han fyren der. Han tror jeg er bra. Han vunnet noen par fotballkamper. Trond, hent en post hit. Det gule post hitene. Nå har vi noe greie på gang. Han var en som vant tre kampe på rad i fjor. Det trenger vi nå. Vinne tre kampe på rad. Og så er det sånn, ja, plukker vi inn han og han, noen navn og sånn, så blir det sånn ofte å begynne på, ja, vi har en liste. Prater jeg med første? Ja. Bra, bra fyr. Bra fyr, han har ansatte. Og da har det blitt sånn, jeg kan se for meg da. Jeg er redd for, det er min største frykt i forhold til profesjonaliteten, så jeg er redd for at det funker sånn. Hva slags fotball er det du vil spille av? Vi spiller en veldig offensiv fotball, og vi skal forsvare oss godt, og det skal være veldig underholdende, og det skal være høy intensitet. Vi skal score mange mål og slippe dem veldig få. Vi skal prøve å vinne så mange kamper som mulig. Kjempebra, du har jobben. Er det din hønsj på hvordan treneravsettelse fungerer i Norge? Eller er det din frykt? Det er min frykt. Det er min frykt at... Fordi at du... Jeg tror det er noe sånn som at gjennomsnittslevetiden for en hovedtrene i Norge er på 1,7 år. Det betyr at du skal bytte jobb hvert 1,7 år. Det betyr at du skal få sparken om 1,7 år. Det er jo færreste som faktisk bytte jobb. Det er de fleste som får sparken. Det er kort. Og så... må du da spørre hvorfor blir det sånn? Da er jeg ganske sikker på at analysen ender opp på at det var feil mann til feil klubb. Da har ikke prosessen vært god nok. Da er vi tilbake på den prosessen i forhold til ansettelsen. Jeg vet om for eksempel nå i fotballforbundet når de ansetter trenere i aldersbestemte landslag, så gjør de en veldig grundig prosess flere runder av intervjuer og flere oppgaver, så du kan få en fullstendig innsikt i både organisasjonen og spillegruppa, hva du skal jobbe med og så videre. Når du blir ansatt, så er du til og med klar. Jeg har vært involvert i og sett... trenere som har blitt ansatt, de vet jo ikke navnene på spillerne engang. I en profesjonell bransje så vet de ikke navnene på spillerne når de kommer. Da tenker jeg, har det ikke blitt satt et krav om at du vet i forkant av hva du skal jobbe med? At du ikke kjenner de menneskene, det er greit. Men at du ikke engang vet navnene på dem, Det er for meg sjokkerende. I en jobb som handler om 35-40 mennesker, det er utgangspunktet, det er jo laget som du skal drifte. Alt annet i jobben kan det være opp til 100-150-200 mennesker som er involvert rundt en fotballklubb. Fra frivillige til markedsavdeling til administrasjon og så videre. Men i hvert fall jobben som hovedtrener i en fotballklubb, å kunne kjenne og vite hvem som er der, det har jeg hatt over. Ja, det husker du selvfølgelig. Ja, men det har jeg vært med på. Det er en frykt. Jeg må jo tegne det litt banalt. Det er ikke at en samtale varer i ett minutt. Men jeg lurer litt på det der også noen ganger, for det var jo ting jeg også har hørt. Ja, men det er jo interessant da, hvordan de forskjellige klubbene og hvordan de ansetter nye ledere og trenere og så videre. Først og fremst synes jeg det er interessant. Jeg tenker jo på en måte det er jo også interessant å høre det du sier om at aldersbestemte landslag også, de har veldig nøye prosesser. For jeg synes jo det er viktigere Hva klubbene gjør og hva slags prosesser de har, det er litt opp til dem, for de har sin økonomi. De eier sin egen risiko når de ansetter en trener. Ansetter de en dårlig trener, eller gjør de et dårlig match i form av trenervalg, så går de utover klubben og de som leder der, som spørselig leder og eier og alt mulig. Men hvis du gjør et dårlig valg som ansetter en trener, landslagstrener i et forbund hvor alle gjemmer seg bak posisjoner du har en trygg jobb, det er liksom ikke noe som står på spill for de som står på nivå over for det er liksom ikke en... Det er ikke et marked, det er ikke en business. Det er liksom, det er ok, den landslagstreneren her kan holde på helt til vi er drittlei. Eller fordi, altså du, det er på en måte, du kommer jo ikke til liksom, du skal ikke rykke ned med landslaget. Altså du kan få dårlig FIFA-ranking da. Den har jo liksom vært så dårlig lenge at der er det ikke noe å ta på heller nesten. Så det er sånn, jeg synes jo det er mer viktig og interessant også hva landslaget gjør av på en måte Og helt enig med deg, vi skal ikke se på hva Høgmo fikk til og ikke fikk til, men man må gå tilbake til å se i det beslutningen til oss, hva slags informasjon har man om i det man gjør ansettelsen. Nettopp. Om det er match. Det blir samme, vi skal utfordre det der. Du må jo gjøre en såpass god research på intervjuobjektene dine, at det blir en dynamikk. Jeg har veldig mye ekstra parametre, heldigvis. Forre intervjuobjektene mine, det har vært jævlig... Det har ikke mange gjester som har kommet igjennom nå. Nei, men det må jo være en... For å få god dynamikk, så må det være... noe interaksjon mellom partene. Og det blir også for en landslagstjeneste i fotball, for å komme tilbake til det, så må det være kommunikasjon med folket. Og selvfølgelig et resultat i fotballbransjen overgår alt Så det gjør at da kan det være hvem som helst, bare du får et resultat. Men hvis du ikke får resultat som faktisk er 66% av fotballresultatet, det er tre utfall av fotballkamper, det er vinn, uoverhvert eller tap. Vinn, det lever folk immari godt med. Uoverhvert og tap, det eksisterer ikke. Det betyr at det er dårlig forestilling, og du skal gjerne forklare det veldig, veldig ofte. Da. da må du ha en connection med folket, du må ha en connection med spillgruppa, du må ha en connection med hele NFF som organisasjon, hvis dette er et eksempel. Hvis du ikke da treffer på hva du prøver å få til, da, jeg sier ikke, hvis det skal være etterpå klokken nå, så sier ikke jeg at det er høgmo, det er de som ansatte høgmo. Ja, klart. Det hadde vært interessant å spørre om hva de ville prøve å få til. Jeg regner med at alle som er inne i jobben der gjør jo selvfølgelig sitt ytterste. Ja, men da er vi tilbake igjen til det jeg stiller spørsmål til. Gjør du det? Gjør alle det? Jeg takker så slå meg her nå, for jeg lurer på noe som tok Christian Karlsen, vi var inne på det her nå, var her i podcasten her sist, at er det ikke litt sånn at landslagstrenere er jo noe helt, helt annet? Altså, landslagstrenere landslagsspill er litt som en film, mens fotballklubber er litt som TV-serier, hvis du skjønner hva jeg mener. Altså, fotballklubber er jo et evigvarende spill med sesong etter sesong, høyt volym, det er et liv, det er lokalsamfunnet, det er en business med en bunnenlinje, mens en landslagstrener er jo et helt annet ballgame. På mange måter, du ser du eier ikke spillerne. Du er ikke i daglig kontakt med dem. Du skal plukke ut de du mener er best. Du skal gå og se på dem. Nå de jo ikke alle blir gjort. Det er jo helt annen type jobb. Er det ikke litt rart at vi leter etter landslagstrenere med samme parametre som vi leter etter klubbtrenere? Når vi snakket av det, vi tenkte jo på det med sånn, ja, P. Mathias Haugmo hadde jo gode resultater som tromsetrener hadde gjort dit og datt. Men Er det klubbtreneren vi skal ha på landslaget? Er det de som er gode landslagstrenere? Det er et godt spørsmål. Jeg følger, hvis jeg tolker resonemanget ditt riktig, så er det sånn at du ser etter ulike forutsetninger, ulike ferdigheter, som skal fylle to veldig ulike jobber. Sånn sett er jo ansettelsen av Lagerbæk veldig, veldig god, for han har jo ekstremt mange års erfaring med landslagsfotball. Nettopp. Han er jo ekspert på det. Det er jo egentlig det vi snakker om. Jeg har vært heldig å få snakke med han noen par ganger. Fantastisk fyr. Han er ærlig på det, og hans nisje er jo landslagsfotball. Ja. Han ser utfordringen med at du spiller det kort tid, og du jobber ikke med det på daglig basis, og disse tingene. Men han selv i rollen og settingen passer veldig, veldig bra. Men hva de har snakket om i tidligere ansettelser, det vet ikke jeg. Så Fotballen engasjerer jo stort, men det blir sånn, jeg kaller det flosk, men det er marginalsport også. Så det er jo artig sånn sett. Hvis du ser på en NBA-kamp, så er det 100 poeng som blir scoret. Så det er ganske mange muligheter til å avrøres der, mens fotballkampet ofte blir avrørt på den ene hendelsen, og den blir totalt avgjørende. Så det er veldig... Det er en low score game, er det ikke det det kalles? Der er det andre faktorer som teller inn enn alltid den ferdigheten til slutt. Små hendelser kan få veldig store konsekvenser. Typisk det frisparket fra den favorittvinkelen til han... Juninho på vingen der. Større føkt. Ja, jeg vet. Det snakker vi om. Det må jo være en helt annen filosofi på det som du er inne på der. Det er type unngå alt. Jeg vet ikke om det er noe som kunne tiltalt deg hvis du kunne ha valgt å være en sånn type landslagstrener format at du leder, du plukker et spillegruppe nesten som en managerspill og liksom gjør det ned og skal makse ut av hver kamp på en måte eliminere mest mulig tilfelligheter i egne vei og maksimere tilfelligheter i andre veien eller bygge klubb bygge klubb Norge bygge landslagsprosjekt eller bygge et klubbprosjekt ja hva som på en måte hvis du kunne velge hvilket prosjekt tror du hadde passet deg best definitivt klubb ja ja ja Det er det ingen tvil om. Hvorfor det? Fordi jeg er veldig utviklingsorientert. Jeg er opptatt av relasjoner, opptatt av mennesker. Selvfølgelig får du en kontakt med mennesker også i en landslagsjobb, men du blir mer en pådriver sammen med alle de andre som driver med disse menneskene på daglig basis. Og så blir du jo en sånn motivator der og da. Og det kunne sikkert tatt sånne typer roller om, men jeg tror i det daglige arbeidet at jeg er god. Men det er jo ikke sånn at jeg er på et jobbintervju nå eller skal prøve å selge meg selv. Men hvor close er du i en assistent-trenerrolle? Hvor close er du med spillerne på day-to-day basis? Ja, da er det jo veldig tett. Det er jo noe jeg har erfart den hovedtrenerrollen tett på. Over lang tid, jeg sto den litt der nå, midlertidig i Vålinga. Og så har jeg vært veldig, veldig tett på Ronny Deila i mange, mange år. Ja. Så jeg har et veldig innblikk, føler jeg selv, i hva den rollen består av. Men erfaringen fra assistenterollen er jo massiv erfaring. Som hovedterren sier de alltid at den distansen til spillerne blir alltid litt større. assistent, og jeg snakket senest i går med en god kollega av meg som har gått fra hovedtrener til assistent, og han sa så endelig kan jeg slippe ned skuldrene, jeg kan snakke med mennesker igjen, jeg kan snakke med spillerne på en løs og ledig tone igjen, så Så den har jeg alltid stått i, så det er vanskelig for meg å putte meg ut av den konteksten, hva assistenterollen er. Men at du har tett kontakt med spillerne, ja, det er definitivt, og det er også veldig opp til deg selv hvor mye. Det er det som jeg synes er spennende med fotballyrke, at det er egentlig aldri noen begrensning om hvor langt du vil dra det. Fordi at ofte så er det sånn at hvis du tar initiativ til en spiller, - Å si for eksempel at jeg skal ut av middag i kveld, for å komme meg litt ut av bobla og prate litt og annet. Veldig ofte er det ja på sånne ting. Eller som jeg sa i start, hvis du setter deg ned og bruker tid, ikke på fotballspilleren, men mennesket som sitter foran deg, så er det ganske fascinerende at ting du får tilgang til i forhold til Det er kanskje et brutalt ord å bruke tilgang til. Jeg skjønner hva du mener. Det er for å få effekt, for å kunne hjelpe det menneske og den fotballspilleren til å bli bedre, eller til å passe bra sammen med gruppa. Rollen er også i en så ufarlig setting at du... Jeg tror nok at jeg, kanskje hvis jeg kommer inn i hovedtrenerrollen, at jeg skal finne ut hvor heldig jeg har vært til å ha den tilgangen til så tett kontakt med individene i gruppa. Så jeg gruer meg litt til det, men så får vi se da om jeg kommer inn i hovedtrenerrollen. Men hvor, og da går du inn på et personlig, privat nivå, så du vil kanskje og etter hvert finne ut hvordan de har det hjemme, kanskje hvis de er i et familiesituasjon, går det bra med familien, går det bra med et forhold, har de det bra på privaten, har de det bra med syken sin, altså alle sånne små ting som adder opp på en måte, hvor du kan kanskje pinche i en riktig retning for at de skal yte litt mer ut, på laget kanskje, at du ser at det kanskje er et eller annet som lugger og prøver å finne ut av hva det er? Som veldig detaljnivå, eller? Ja, men det er jo dette her. Nå blir jeg... Om jeg blir tydelig nå, det vet jeg ikke. For nå tenker jeg mange ting, og dette her synes jeg er veldig spennende, fordi relasjonen mellom meg og deg... Hvis du møter en du kjenner, eller kona di, hva sier du for noe hver dag? Du sier hei. Går det bra? Det er menneskelig ting. Og de samme, de synes jo spør ikke sånn, ja, hva tenker du om 4-4-2 mot 4-3, og din Høyrebekk-rolle, må ta den høye kanten der. Første spørsmål. Petter Kovacs, Petter! Faen, Petter, han hører aldri etter. Så det tenker jeg er... For meg er det inngangsbiletten til all menneskelig samarbeid, mellommenneskelig samarbeid. Det er relasjonen. Jeg hørte noe om at Det handler om at jeg har jobbet hele livet mitt i forhold til å gjøre folk bedre. Få ut det beste. Ta ut potensialet sitt. Da må du lære noe. Du må utvikle noe. Da hørte jeg forrige dag at i en læringskontekst er 70 prosent avhengig av relasjonen. Så jeg kan være verdens beste coach, men hvis jeg ikke har en relasjon til deg, så får jeg bare 30% effekt. Men hvis relasjonen er sterk, og jeg er verdens dårligste coach, så får jeg 70% effekt bare på relasjonen. Og det starter med menneske. Og det er jo samme her i dag. Vi kunne jo sitte og snakke om min karriere, eller snakke om fotball på geek-nivå, men vi snakker om et veldig bredt spekter, og det er også det som er unikt i hver enkelt. Da er vi tilbake igjen til det, altså alle går rundt her og har sitt liv, og de er senter av sitt liv. Jeg har veldig troa på den tilnærmingen. Så sier du da, At skal du gå på de private tingene? Det er ikke alltid riktig. Fordi det er også noen som er bare guttegutter, og det er noen som er fotballgeeker, og det er noen som er følelsesmennesker. Så du har hele pakka. Har du noen gang møtt to mennesker som er nøyaktig like? Nei, det har du ikke. Derfor må du ta utgangspunkt i hvert enkelt individ og finne ut hva dette mennesket står foran deg. Hva er det de ser? Hva er det de oppfatter? Hva er det de trenger for å kunne gå et sted, for å kunne utvikle seg, for å kunne være på en reise? Da er det trenerens jobb å bidra til den prosessen. Hvis du ikke skaper deg det bildet av den som sitter foran deg, så kommer du til å misse forskningsmessig 70% av effekten av det du kan få av læring. Da er vi inne på at ting som jeg tror henger til fremtiden så stort, ikke bare innenfor fotballen, men i forhold til hvordan vi er mellom hverandre og hvordan vi skal få denne planeten til å fungere bedre, så er det jo det å ha evnen til å faktisk flytte seg ut til det andre perspektivet foran en, og faktisk forstå hva den andre som står foran tenker og agerer og trenger for å kunne være på sitt beste. I dramaturgien sier man at det man trenger er det man ikke nødvendigvis ser. Det er noe man vil ha, og noe man trenger er dramaturgi i en karakter. La oss si at du har spillet ditt, og du ser... ikke presterer da og som kanskje trenger noe de ikke selv ser men de er kanskje i en dårlig loop du ser de er kanskje for sent avtale treninger kan du som assistent trener kan du kjøre mer sånn er det sånn good bad cop rolle mellom trener og assistent trener at du også kan tillate deg å komme litt nærmere spillere med ikke sweet talk men du skjønner kanskje hva jeg mener Prøv å komme litt dypere innpå. Jeg skjønner veldig godt spørsmålet ditt. Du toucher litt på noe som jeg tror er veldig vinnende, det er at kunnskapsnivå til mange nå har kommet til et sted hvor vi vet mange ting, men om vi gjør de tingene, det er noe helt annet. Det er derfor mange bruker det eksempelet Bad Cup, Good Cup, så vi trenger de dynamikkene. Men om du gjør deg noe helt annet, og så har du i tillegg om du har ferdighetene til å gjennomføre det. Og så kan du også legge for et lag om faktisk det stemmer at de skal gjøre det. For hvis du ikke har noe bad cop da, fordi at du har good cop, så kan du ikke be en annen være bad cop. Ja, du kan være det, men det kommer aldri til å gi den effekten i relasjonen mellom meg og deg. For altså, er det noe, oss mennesker, hva er det som gjør at til slutt at du forelsker deg? Nå er vi der nå. Ja, men det er jo så sterke krefter som drar mennesker. Det er jo de drivkreftene i oss som driver. Og det samme er det også hvis du og jeg, nå snakker jeg ikke bare om fotballen, det er et veldig tett miljø og et veldig intenst miljø som skal levere og prestere noe sammen foran mange tusen mennesker hvis du jobber med det profesjonelt. Altså hver tredje dag eller ukendelig, så det blir veldig intenst, vet? Men jeg tenker på også generelt i næringsliv og så videre. Hvis vi skal få noe til å fungere, så er det en liten forelskelse. Hvis vi skaper en bra podcast her i dag, så må vi ha en liten forelskelse. Nå ble det vart her, Håkon. Nå ble det... Nå... Det er fint å være ute på Fornebudag. Litt oversida, men fin sommerdag. Hvor var vi? Jeg var ikke helt klar for den. En liten en sa jeg da. Der tok du meg på senga. En liten en, ja. Men jeg skal dra det for noe nå, og jeg blir jo engasjert nå. Jeg tenkte på ordet kjemi jeg nå. Forelskelse er et jævlig hardt ord, for forelskelse da blir du irrasjonel. For å være litt djevelsadvokater da, forelskelse er happy shit altså. Folk går jo fra familier og ditcher ungene sine og Forelskelse er jo... Når du er forelsket, hva gjør du da? Hva jeg gjør da? Fy faen, Håkon. Nå blir kona din fornøyd. Det er nationwide podcast. Hun blir fornøyd, hun nå. Forelskelse, det er så lenge siden... Hvordan er du da? Da blir man jo, nå går jeg på generellplan med en gang, jeg synes det blir ganske, jeg synes det er enkelt å generalisere det, men når man forelsker seg, så blir man jo altomfattende, tunnelsyn, veldig nue. Riktig. Og fokus, det er valutene til læring. Hva er det du gjør? Ser du nå på en måte sånn at går du inn med en forelskelsesvinkling på mye av ditt arbeid? Er det det som du sikkert sånn ... Hva bruker du nå? Den kaffen her. Ja, men det tror jeg jo. Men da for å bruke det på eksempelet i dag. Du ser jo ... ekstrem ferdigheter på Jørgen Klopp. Ekstremt nært og tøtt forhold til spilleren sin. Det er en kjærlighet. Du ser jo det på en måte når du ikke har sett med andre... Forelskelse blir kanskje ikke rett ord, men forelskelse går over til kjærlighet. Jeg begynner å komme ombord her nå. Jeg skjønner hva du mener. I forhold til kanskje litt staute, knallharde italienske trenere, men med det klassiske stortreneren du kanskje har sett. Jeg tror at dette er vinden for de neste ti årene. Jeg er veldig promotor for å snakke om de tingene. Det er derfor vi også er tilbake på de tingene vi snakket om i podcasten din i stad, i forhold til gode samtaler. Fordi at du får ikke den nærheten. Du får det speedet, og du har fått med deg det og det. Men hva har du egentlig fått med deg? Det er ingen bånd der. Det er bare, men dette her kan bli bånd. Da falt jeg ut, sorry. Så jeg bare tenkte på klokken. Men jeg var lyst til å fortelle en historie om det vi snakker om i forhold til å treffe individene. Fordi jeg synes det var veldig artig når vi kom over til Skottland og Celtic, så synes jeg det er etterkant spesielt, men også der og da så står du jo i massive utfordringer, men de blir kjivet på deg så veldig fort, altså du blir veldig sånn, ja, da er vi tilbake på filsen igjen, ikke sant? Bare for å kjappe opp det, da, dette er jo da... Rone Deila, som trener i Celtic, ble du med over umiddelbart, eller ble du ansatt som assistenttrener litt etterpå? To-tre uker etter han kom. Åja, det var så fort, ja. Så han var der i to sesonger. - Jeg var ikke der hele tiden. Jeg måtte ta noen litt tøffe valg som holdt i privaten. - Jeg skjønner. - Jeg har ikke noe problem med å snakke om det, hvis det er interessant. Men jeg var med i starten, og det var den mest brutale tiden. Det var en katastrofestart. - Gjerne kjøre en recap for det, for mange av meg inkludert har sikkert ikke det fristet minnet. Nei, det er erfaringer, livserfaringer og fotballerfaringer for livet. Der tror jeg jeg er ganske bra på å få med læring. Men jeg har lyst til å begynne med denne historien. På På det tidspunktet, for å ta kortversjonen og jobbe med spillere, så var det sånn første inngangen jeg hadde, husker jeg som topsvilleutvikler i Odd også, så hadde jeg sånn, ok, prate med alle 25 spillerne gjennom et spørreskjema, er du god på passning, er du god på skudd, skalere deg selv og noen sånne edderkopp-diagrammer og noen greier. Du kjørte spørreundersøkelse blant spillerne? Ja, ja, ja. Intuelt da. For å kartlegge dem da. Og så reisen til strømskodset, så begynner jobben med et mye mer komplett team med ulike ferdigheter for å se individene. Så kan de shoppe ferdigheter og så videre, og så får du noen massiv boost på en del enkelspillere, som er et viktig faktor i det vi klarte å oppnå der, med å gå fra å være en klubb som nesten rykker ned til å vinne seriegull for første gang på 42 år, og så til Celtic. Og da har vi jo en inngang hvor vi er sånn, ok, vi må tenke på hvert enkelt individ da. men vi har en veldig norsk tilnemming at vi setter oss ned og sier hva er dine mål for sesongen? Hvor er du ennå? Det gikk rett til helvete. Da kommer du til en helt annen verden. I Norge er spillerne veldig prateglade. Det er et veldig flatt hierarki hvordan samfunnet vårt er. Du er en del av hovedtreneren, men det er liksom sånn. Der borte er det mye større hierarki. De fikk si noe for å bli tatt på noe. De har stor entourage rundt seg. De beskytter dem veldig og bygger dem opp til noe de ikke er. Men så har vi denne tilnærmingen, så skjønner vi veldig fort at da er vi ute på bærturte igjen. Da er det en fascinerende inngang også. Så starter vi horribelt i Champions League-kvalifiseringen. Og inni de kampene så er Virgil van Dijk, han gjør svake kamper, og så gjør han også litt svake kamper i inngangen til sesongen, når seriespillet starter. Og så husker jeg da Ronny sier... For det er sånn brukere har ofte brukt meg, da. Så sier han, Håkon, sett sammen nå en portofolio av videobilder, bygge opp med statistikk, og så prater vi med han. Nå må vi prate med han. Og så viser vi han dette her, da. Og så spør vi han, ja, hva tenker du nå? Hva og så bare sier det her sånn, sier ingenting og så spør jeg, hva er det du kan bli bedre på? og så spør han, you finished now? sa han det? spørte noen par spørsmål til og så bare, you finished now? og så blir det bare, da er vi ferdige da sånn, da kommer vi her kommer vi jo ingen vei og så fortsetter han så fortsetter han å være ganske dårlig Nå er han involvert i mål og sjanser imot, men han er en god spiller. Hva faen gjør vi for å få trigget den fyren? Da sier han, ta ut alle mål og sjanser han er involvert i, og så bare hamrer du løs. Så kjører vi dem inn på nytt møte, og sier bare, her er du involvert, her er du involvert, her er du skyldig at vi taper, det er din skyld at vi røker ut, det er din skyld at det målet her. Og da i samme, liksom sure, så var jeg i finishen, men etter det, det kan du gå tilbake og se, Perfekt, sier han. Og da min refleksjon etter det blir hvilken knapp er det du skal trykke på? Fordi at den pedagogiske, riktige, teoretiske, riktige knappen er ikke sant. Hva er du god på? Hva er du dårlig på? Hvor er du nå? Hva skal du utvikle? Hvilke ferdigheter skal du bli bedre på? Men det er ikke oppskriften for alle. For han så var det å såre stoltheten hans. Ja. Vi trykket rett på, dette er deg, og det er du som er skyldig. Han tenkte sikkert inn seg, jeg skal faen meg aldri sitte i en sånn møte her igjen. Jeg skal sørge for at jeg aldri er involvert. Han har sikkert gjort mange andre gode ting for å ta de nivåene, men for meg er det et veldig godt eksempel på at du treffer ikke alle på den samme tilnærmingen. Ikke minst, det er også veldig interessant det med pedagogiske versus virkeslære. Ting som ikke står i den læreboka, eller som du har gjort før, men som du må improvisere. Jeg er ikke i nærheten av... Av utlært at jeg tror det aldri blir, eller. Jeg er også veldig opptatt av, som jeg sa, Kammestad, relasjonen er jeg veldig opptatt av, og det er ikke alle mennesker du har relasjon med. Det må du være påpasselig på. At du må ikke prøve som trenere å prøve å påvirke noen du ikke har en relasjon med. Det er jo før den forskningen jeg refererer til, da. Så jeg har hatt det ståstedet. Jeg er veldig opptatt av det, at hvis du skal få god dynamikk, så må det være der. Og du har mange spillere som jeg har vært sammen med, som jeg har aldri vært noen hat for, men det har aldri vært noen relasjoner i forhold til å bygge noen utvikling. Og da er det sånn, enten er det andre som tar seg av det, og du snakker åpen om det i teamet, Ellers så ordner de seg selv. Det er så utrolig interessert i forhold til næringsliv og hvordan arbeidsplasser fungerer. Det er utrolig interessert i, for hvordan får du fram det beste i alle? Noen er sikkert helt på egen hånd, og andre trenger hjelp. Hvis du er personalleder eller leder i en bedrift nå, og en ansatte sier bare «Er du ferdig nå? Er du ferdig nå?» Da vet du hvilken metode du skal gå for. Og såre stolthet. Fandikk-metoden. Det kommer til å settes i YouTube-episoden. Fandikk-metoden. Ja, det kan godt være. Det var morsomt hvis du likte den der. For jeg hørte også på en annen ting jeg har lyst til å anbefale, Skivatse-podcast med Ronny Deila fra forrige fjor. Bare søk den opp i Apple Podcast eller Spotify, tenker jeg. Det er fra en gamle Skivatse-serie når de drev å holde på med Josimar. Thor Kristian Karlsen og Frode Lea hadde Ronny Deila på besøk. Kjempebra, veldig kort episode, 14 minutter her nå. Og da snakker du mye om selvteket oppholdet. Ok. Og da hadde Justen Flo sagt til han, når du kommer til Skottland så må du være sjef med stor S. For det hadde han fått, du har vært inne på det, litt norsk modell, er ikke så opptatt av kontor, er ikke så opptatt av å være til big boss og hierarkier og alt det greia, men der var det som du var inne på, ekstremt bare sånn en gammel struktur, en gammel hierarki som var veldig vanskelig og dere to måtte jo innarbeide veldig etter klubben og strukturen. Du kan ikke diktere den fra dagen. Nei, det kan du ikke. Du kan ikke planlegge det. Jeg tror du kan gjøre en god forberedelse på hva er klubbkulturen, hva er kulturen i landet og så videre, og forberede litt på hva som kan bli scenarier. Men dette er jo det som er erfaring, så det er jo utrolig fascinerende, jeg husker det. Ronny, jeg har jo et veldig godt samarbeid, altså Da er han også sånn, han stoler på de ferdighetene jeg har, så han overlåter meg litt til meg selv. Jeg jobbet i engelsk fotball før, og jeg studerte i England, så jeg kjenner jo den delen av samfunnet, og hierarkien. Så det var ikke noe overraskende, men så kom jeg inn. Så har vi jo Ronny, og så har vi John Collins som er assistant manager, for det er jo key. Jeg er jo first team coach da, sammen med en som heter John Kennedy. Så da er jeg jo liksom, jeg er han nordmannen på slep, ikke sant? Sånn. Altså innmatt i trenertimet så er det jo sånn da veldig bra folk og ikke sant det er jo det som er da er vi tilbake til den der jeg drar meg tilbake for jeg synes det er veldig artig jeg tror det er veldig ting henger veldig sammen da. Podcastens styrke vet du. Jeg vet det, jeg vet det. Det er det. Men det er folk vil det beste. Altså hvis du skal et eller annet så har du en positiv intensjon med noe. Det er svært sjeldent noen går inn for at «Nei, dette har jeg ikke trodde på. Nei, dette vil jeg ikke». Det er jo ofte det. Derfor i trenerteamet var de veldig skrudd sammen. «Vi må få Håkon til å fungere». Det var bra folk da. Men det var jo ikke nødvendigvis i Celtic-klubben. Det var jo ikke sant at Ronny og oss kom fra Norge sammen. Selv om det ikke er en stor merke, det var en worldwide. Ja, det var mitt neste spørsmål. Så kommer vi fra Norge, ikke sant? Og da er det en ting, vi har vunnet det norske kampen. Det er som Rosenborg eller Vålinga skal bli tatt over av noen fra Færøyene. Så vuntlig igjen der. Men akkurat nå, ser vi mest denne i ferdene, er det en jævlig potensiell trene- Ja, det var et dårlig eksempel. Faen, altså. Det var jo fullstendig. Men det er greit, jeg skjønner eksempelet. Men da så kommer vi dit, og så da blir jeg Så alle maktkamper i sånne store klubber, det har ikke jeg bildet av hvordan det til slutt var. Du får jo et synspunkt på det når du er der. Det var tidlig sikkert, etter to-tre dager, for da skulle jeg ut og se neste Champions League-motstander. Så jeg måtte da avtale, for han satt på budsjettet på det, på reiser og sånn, head of recruitment da. Og så drar han meg inn på kontoret, og så sier jeg, «What the fuck are you going to provide to this club?» Da må du være forberedt. Eller så kan du si, det er egentlig feil om å si, du kan ikke være forberedt på noe sånt. Nei. Hva sa du da? Hva jeg sa da? Kjørte Braveheart speech. Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg har lært at i alle heated situations, altså be calm. Men Vær rolig. Så jeg sa, I'm here to work for Rani, and we're going to have success. Skulle feide vekk alt på pultene hans. Tatt planta begge nevnene ned sånn, og så snakket veldig rolig. Det er det beste. Fysisk aggresjon med helt kontrollert stemme. Neste gang. Det blir aldri en neste gang som er clean leak. Det er erfaringer. Det er alltid lene seg. Det er det som er godt med å ha det der med at mennesket først Det har alltid vært at når jeg har vært heldig å få møte det som kanskje mange store personligheter, for eksempel møtte jeg Sir Alex Ferguson, møtte vi og hadde en god prat med når vi var der. Jeg har aldri følt på store nerver. Jeg ser på han som først og fremst en menneske som er foran meg. Så har han opplevd og gjort mange fantastiske ting men det betyr ikke at jeg bør være på spill det er bare et menneske som er foran og så har han heldigvis er du heldig å møte en som du kan trekke ut kanskje masse læringer fra da Så det var det også. Du får et bilde av det, så det er bare rolig. Men det er jo hendelser. Det er jo testing også. Når jeg tenkte på hva han der som stilte spørsmålet, han tester deg også. Ja, det er jo det. Det er jo hierarki der borte. De posisjonerer seg, og de tester deg ut hvordan du håndterer trøkket. Det er jo det samme for meg. Det er veldig militært. Ja. Ja, det kan det. Nå har ikke jeg vært til mye der. Nei! Du bommer her. Jeg skal klippe vekk det her kameraet. For eksempel fantastiske erfaringer for meg å se. Det der å spille viktige kamper foran 60 000 mennesker, og det trøkket det er. Så er det hva slags ferdigheter, spesielt mentale ferdigheter du trenger. Det var konstant med unge spillere som kom opp for å trene med A-laget. De behandlet de så tøft og brutalt. Det er jo helt sikkert sånn at du kan prate på APK-nivå, at det er sånn at jeg skal vaske meg og jeg skal vise meg frem. Men jeg tolker det mye mer i retning av håndterer du trøkket? Testing. Jeg husker det en ung gutt. Min erfaring er at du har tre passninger. Og du har tre taklinger. Du må lykkes innen en av de tre første passningene. Og i den første passningen, hvis du bomber, så begynner du å titte på det. Så er det sånn, kan du levere den neste? Så får du den andre. Og så hvis du ikke lykkes med den, da er det sånn, har du dette her i det hele tatt i deg? Hvis ikke, så er du ut. Da gidder de ikke å sende til ballen til deg. De gidder ikke å ha den her ferdig. Og samme er det med taklinger. De takler grisehardt. og så reiser det opp igjen Jeg husker så godt, en ung gutt, han ble taklet så, jeg har ikke sett så tøffe taklinger på trening noensinne. Ikke før og ikke etter. Og så reiser hun det, ny tøff takling, og han krabba seg opp, ny tøff takling, krabba seg opp igjen, og så helt på slutt av treningen. En ny vanvittig suser av takling. Han var helt ødelagt. Og så har de sånn, ut på de treningsfeltene, en golfbil, som henter skadet spillere og utstyr. Og da er det sånn, Arlag-spilleren er sånn, jeg skal jo sitte på med den tilbake, selv om du er frisk, og du vil ikke ha litt å kjøre rundt og alt sånt. Og da, han lå igjen, han var helt slagt, og da kjørte de også fra han da, med en golfpille, så de gadde ikke å ta meg inn, han var helt ødelagt. Han måtte halte og krabbe inn da. Og da fikk jeg en behandling, Da, ok. Dette kan du håndtere. Fordi at, jeg har litt troa på, jeg sier ikke at det skal være sånn hele tiden, men den der delen der av fotballen, Det tror jeg også hører litt hjemme. Vi skal snakke det negative da. Det er en biten som vi må bli sterkere på. Å håndtere det trøkket der. Det er den kynismen og så videre. Jeg glemmer det aldri når jeg jobbet i Everton i akademiet der. Da var vi i kvartfinalen og semifinalen mot Manchester United på U18 i køppen. Så leder vi 2-1. Så kommer en spiller med fem minutter igjen med en skade. Og så mener han da at han må ut, så vi har ikke noe mer å bytte igjen. Da var jeg bare analytiker, så jeg var en helt uvesentlig person, men jeg var jo bare der og observerte. Og så går det til to, må vi spille med en mann mindre, går det til to-to, altså taper på overtid, eller straffer. Og så etterpå så kommer jeg inn, og så er det to garderober på Carrington der, til Akademiet til Unærtid. Og så sitter laget i den ene garderoben, og så er det trenerteamet og Fysio i den andre. Så ligger han spilleren på benken, og så kommer treneren inn, og så er han helt rolig, og virker helt fint, bare har sympati og går det bra med. Så spør han til Fysio, «Is he okay?» Og så sier Fysio, «Yeah, he's okay, he's not broken». Da bare kom det den reprimanden bare, «You never fucking leave a pitch. You play with broken foot when you lead 2-1 against Man United.» Bare sånn, «What the fuck?» Og da, det er jo, altså, det er en sånn referanser på mentaliteten, da. Jeg tror det er noe å hente fra, da. Da... Da kan det kanskje bli sånn confused i forhold til humanistiske perspektiver, men det er det også. Det der å håndtere det presset, da er vi igjen tilbake til de der elve som skal få Norge til et nytt mesterskap. Det der synes jeg kanskje er mest interessant enn vi har vært innom til nå. Det der med takle press og teste unge spillere. Når du snakker om det, uten sammenligning, men det sier også på norsk nivå, en veldig talentfull Stabek-spiller, som jeg kjenner veldig godt, var og spilte opp med A-laget, og kjørte tunnel på en av Stabek-bekkene på 2000-tallet, og ble kvestet, ikke sant? Kvestet i neste tackling. Han skulle faen ikke befinne seg på å ydmyke av en ny ung spiller som var oppe. Det er en blanding av både den der respekten for de som faktisk er der oppe, og det å bli testet som ung. Han var såpass god at han hadde ikke noen problemer med Han ble bare kvestet av å påføre en ydmykelse til spilleren. Det du sa i stedet med testing, tre passninger, tre tacklinger. Jeg husker også når jeg var på det yngste juniornivået, jeg var oppe og spilte på A-laget til Bærum og trente med de. Og det lurer jeg på, hvis jeg har gjort matten riktig, at Skullerud var faktisk trener for Bærumarlaget på den tiden der. Jeg husker ikke. Det eneste jeg husker er bare, når du var 15-16 år gammel, det trøkket, det fysiske trøkket, å komme opp på arlenivå fra juniornivå, det var helt sinnssykt. Jeg husker bare kaoset. Det var som krigszonen på Kårner. Det var liten, tynn og rask. Høy, tynn og rask. Og på en måte majestet i feltet i et juniorspill, og kommer i den der krigszonen på en corner, hvor alle er dratt, og plutselig vet du hva som skjer, og så må du bare finne ut hvor landet ballen er. og så hvordan de A-lagspillere hedda en ball med hodet sitt fra femmeteren til midtstreken, til innkast. Jeg var sånn, kan man hedde så langt? Hvordan gjør han det? Hvordan nikker han så langt? For for å få sånn kraftintensitet, så var det helt sjokk. Og da var det sånn at jeg følte at alle ting jeg gjorde var på display også. Alt på en måte, det er litt sånn det skal være, og så kan man stille seg spørsmålet. Arbeidslivet, I Norge er det overhovedet ikke sånn. Nå snakker jeg kanskje fra et veldig kontorperspektiv, men der er det jo helt motsatt. Du blir ikke testet overhovedet. Du blir ønsket ekstremt velkommen. Det er det jeg sa i sted. Jeg er nysgjerrig på det. I min fase av karrieren er jeg nysgjerrig på det, om det er et ekstremt forbedringspotensial. At du drikker lokkom? Det er en konstant press her, ikke sant? Nå er jeg veldig misfornøyd med den forrige drikkepausen, men nå... Nå har jeg troa på han. Jeg har fortsatt ikke blitt opplytt under bordet av noen gjester enda. Jeg er arbeidsledig, så jeg har tid og mulighet. Jeg begynner jo alltid med en halv liter før gjestene kommer, så jeg har jo tjustartet litt. Jeg så noe spennende her også, noe annet der. Det er viske her. Jeg har jo funnet ut at jeg blir for fyldsyke. Så slutt det. - Men jeg er jo konkurransemenneske også til slutt, og da blir det jo sånn at vi vil, og jeg har jo en ambisjon og et mål om å bryte den femtimeren, så ta den første bussen hjem i vår da. Det må være mulig å levere unga, gå direkte og levere. - Du skal ha det lengste podcasten her da. Vi er faktisk snart på to timer allerede. - Det er to timer, altså du har vært på fem. Jeg ble over fem, ja. Men det er meg full, altså. Det er en av de lengste jeg klippet ned til fire og en halv time, tror jeg. For da ble det litt for mye dritslenging om en viss alpinist, så vi måtte kule litt. Han fikk noia dagen etterpå. I dag så jeg meg hos frisøren, da var det to... To stykker. Å observere folk i livet sitt, det er fascinerende. Men da var det, du må forklare meg, hva tror du jeg har sett som kommer inn der? Kameraten hans blir klippet, En ganske hard fyr, tøff type, svært skjegg, og så skal han kjøre skinnen, ikke sant? Beholder skjegget, kjører skinnen, litt bra mage, litt sånn street skater smart stil, med sånne der Terminator-briller. Han prøvde på de etterpå, og så sitter kameraten hans der i en oransje shorts, hvit polo-trøye, Det er litt forskjellig. Med et svært mage, hårsveis, viking-outlook i ansiktet, og langt hår, dratt, og så mye skrift på kroppen. Ikke tatueringer, men skrift. Sånn russefeiring, fylla, slukna, og du skriver da. med oransje tusj. Så jeg bare, hva er det dette her? Og de gutta var ikke russ, de var sånn 25-30 år gamle da. Så permanent tatuering med oransje farge? Nei, nei, nei. Ikke permanent. Han ble tusjet på da. Og velger da å gå rundt med det da. Det kan høres ut som en permanent tusj. Jeg husker vi kjørte Hitlerbart på han ene mens han lå og sov i russetiden. Vi satte Ronald McDonald, Stjahl, den fra Stavanger og sånt, fra McDonaldsene der, og satt den ved siden av han fyren som sov med Hitlerbart. Hitler-Barten tok litt tid før. Det er klassikk i denne historien. Hitler-Barten er essensielt. Hva er det du har gjort? Han så sliten ut. Jeg satt i sofaen med han, og du lukta. Analysemannen kommer inn i bildet her, og da... Det er klart at det hadde vært trøkt der. Da må du gå inn i situasjonen. Jeg heter Håkon Lunov, jobber mye med analyse og lederskap. Jeg bare lurer på en ting her. Hva er det som har skjedd her, gutter? Nå satt blokkene. Jeg går på som det smeller, for jeg ser for mye. Det kommer sikkert frem meg et veldig intenst blikk. Det kommer godt med fotballen. Det er jævlig kjipt å ha sløft blikk i fotballen. Ja, jeg vet, men det kan bli for på. Da fucker ikke folk med deg. Når du møter noen av de tøffe karene på gata, og så vet du, jeg er fascinert av den settingen der. For vanligvis er det sånn, du møter folk med et blikk, men hvis du møter den tøffe karen på gata, så kan han være sånn, bare du ser på. Og hvis du ser på det, da er det i gang. Da er det toppen. Det verste de folkene der vet, er seriemord i blikket. Du er ikke sånn markert, muskuløs type. Så hvis du stirrer tilbake der sånn, er du seriøs? Da skal jeg love deg. - Ja, da backer jeg av altså. Seriemøtet blir ikke jeg bare på. - Ja, det er en god... - Jeg tenkte på apropos Hitler, Bart. De har jo satt opp sånn på tribunene nå. Vet du hva, det er i Europa, sånne ansikter og plakater, så du kan få bilder av deg selv på tribunen. - Det mest idiotiske. - Hvis du drar penger på det, så er det greit nok. Jeg så det, det var noen som hadde fått ut en massemorder. Massemorder oppå der, og jeg sitter og knegger foran den artikleren der, og jeg ser tilbake når jeg var sånn 15-16 år, hva ville jeg gjort? Jo, jeg ville selvfølgelig sendt inn musselinje og Hitlerbilder, bare for å trolle og fucke igjen, og det er det ungdommer elsker, fucke med å trolle gamle folk, og sånne voksne mennesker, og sånn. - Betal for et billede av deg selv på tribunen, så følger du Hitler inn i den flokken der. Ingen slik merkte det. Det er dritfunnig. Jeg satt og lo og koset meg der. Poenget er at de ber om det. - De ber om det. - De ber om det. - Det er kveldsverk regnene. - Masse filter de må ha til. Jeg skjønte det var australsk idrett det der skjedde. Og så var det et filter på kjente personligheter i Australia. Men det er klart at hele verden har alle mulige typer. Så det er et umulig scenario. Da burde du heller ha en tematisk massemordresving. Der borte er det borte fansen. Bortesving er det bare massemordre. Det er brutalt. Hvis du skal ta en stor bilder, så er det jo egentlig ikke et problem. Dette er jo ansiktet som er kjent. Det er jo for allmyndigheten. Så det er sånn, ok. Hvis noen vil betale for at du sitter på tribunen. Det er så dårlig på sosiale medier. Men det jeg også har sett på nå, er at de som kjøper de bildene, Og så velger du et bilde hvor du, nå er det en podcast først og fremst, men det er jo også filmen. Men de tar bilder hvor de er sånn, Hvor det er et sultryne, eller grinetryne, eller leisetryne. Folk blir litt anstrengt når de skal bli tilbilde. Så ta ut et bilde av deg selv hvor du er liksom, yeah! Det er fucka på alle nivåer. Ta bilde av seg selv for å bli printet opp på en sånn tennis-rekord som skal stå. Det er fucka på alle nivåer. Det er jo helt galskap. Det er feil på alt. På tribunenivå er Corona liksom alt. Alt er gått gærent med fake publikumsbrøl, og det er bare sånn helt kaos. Ja, det er trist. De aner jo ikke hva de skal finne på. Det er trist. Jeg er veldig fan av at ... Jeg vet ikke om vi har fått fram det i forhold til de tingene vi har snakket om, men ... I forhold til å ha en forståelse av alle parters ståsted. Hva som skulle ha blitt gjort, og hva som kunne ha blitt gjort. Det er viktig, men utgangen av det nå er jo veldig positivt at det ikke har blitt store omfang her i Norge, men det er jo trist at det Når jeg ser på tysk bondesliga nå, det er jo trist. Jeg skal tilbake til fotballen og tenke på det som verdenssentrum, som det er for mange. Det kommer til å bli trist med en C-elitseriestart uten folk på tribunnen. Nå så jeg positive nyheter i dag om at det kanskje kan åpnes for noen, og det tror jeg er veldig smart å se på de type løsningene hvis du ser på hvordan samfunnet generelt fungerer i dag, så må det være muligheter for å på en svær stadion kunne få inn folk. Ikke nødvendigvis fullt. Jeg synes dette er en wake-up-call. Jeg synes dette faktisk er en bra ting. Shout-out, mener jeg, til de som bestemmer. Følg Wolfgang W.s podcast-anbefalinger for å få folk på stadion. Jeg sa til en kompis dette for to-tre år siden, kanskje, så sa jeg et hypotetisk Se for deg at folk bare mister interessene på fotball og slutter å dra på fotballkamper. Hva skjer med kampene som publikumstemning ribber av tribunene? For det tristeste i fotball er ikke spillet, men det er når det ikke sitter noen på tribunene på norsk fotballkamper. Det er supertrist. Og kvinnefotball også, synes jeg. Det er veldig trist å se at de... spiller på store stadioner med tomme tribuner det er noe som ikke stemmer det er ikke det barndomsminnet du har i fotballet med brøl og du prøver liksom å lage det brøl når du er liten og måler det er jo en del av pakka du vokser opp på og drømmer om og tar du vekk den biten der så er det ingenting igjen det er liksom 22 år som profesjonelle fotballspillere som går ut på der hele magien er borte og det sier bare sånn ekstremt sentralt publikumsaspektet Det kommer fra en som på en måte synes at de fleste fotballpublikummer og fans er ganske tullinger. Jeg hater jo å være på fotballstadion selv. Jeg synes det er helt jævlig. Men det er jo på en måte å si at uten det, så er det jo ikke noe fotball igjen. Og kanskje også... wake up call på hva slags publikere man ønsker å ha seg på stadion med prissetting, billetter tyske modeller versus Premier League modeller jeg synes det er veldig interessant det som forhåpentligvis kommer ut av det her er jo det at man ser verdien av hva De som ser på og kommer til stadionet, altså fansen, er. For det er jo helt surrealistisk å sitte og se på Tyskbundesliga nå, hvor du er vant til å se 40, 50, 80 tusen mennesker, som gjør noe med TV-bildet også. Og hva det er å være der. Det er jo ti ganger TV-bildet. Så jeg håper at det går opp en wake-up call i forhold til det som har vært... med inflasjonen de siste årene i forhold til priser og så videre, hvem denne fotballen er for. Det har jo blitt for eliten, ikke sant, mange å være live på stadion, Men nå får du, det liker jeg veldig godt, sånne perspektiver, at du klarer det sånn at hvis du skal dra noe positivt ut av det, så har du fått rett i trynet. Hva skjer uten fans da? Det som du synes er det. Ja, det håper jeg. Det blir en god lærdom. Det er hele essensen i det. For idretten da. Så tror jeg at sikkert at oss andre som jobber med det får kanskje en sånn feeling i forhold til hvorfor driver jeg med det her. Altså oppmerksomheten fra media vil jo være det der. Og det er jo en drivkraft for mange. Men også det med fans og så videre på stadion, og det der kikket, da er vi tilbake til Avicii igjen, altså det kikket med å spille foran 10-15.000. Jeg tror jo, og nå så jeg en artikkel i Aftenposten på det, den Kan vi være litt kritiske her også? Om vi ikke var kritiske her? Helvete. Det var ikke spesielt godt skrevet, men den hadde noen... Den var på en måte, i mitt øye, bare en liten segment bra analyser, resten var bare flås. Men den hadde jo det med hva blir effekten uten tilskuddet? Og det er jo en mye større prosentandel av borteseire. Så den hjemmebanefordelen, som man ligger ofte på 60%, den er jo på vei til å nesten snu i tysk fotball, og det er Det er alt for lite datamateriale enda til å være bekreftende, men det er jo interessant, og jeg tror også at det kan bli mange spennende perspektiver i inngangen til Elitserien, også hvis det blir uten tilskudde. Idretten sånn sett vil jo, dette er de som forsker på fotballen over lang tid, og de vil i hvert fall ha store problemer med datamaterialet. Det er en skud sesong som faen. Ja, det er absolutt det. Det taler jo for det her litt mystiske aspektet med folk som på en måte ikke liker fotball så godt, som synes alltid det er så rart at det skal være hjemmefordel. Nei. Det er en gressmatte og det er 22 folk og liksom folk og bla bla bla, ikke sant? Og så bare hvorfor skal det være så mye vanskelig å vinne på? Men det er liksom... Men det er egentlig det... Se på datamaterialet over hvor lenge man har spilt fotball, det er jo over 100 år. Ja, men det er egentlig... Og hjemmebanefordelen er jo på en måte, jeg vil kalle det et fenomenologi. Altså det er et fenomen som på en måte du trenger, det er bare et faktum gjennom fenomenen da. Ja. Og så trenger du ikke å forklare det. Det bare er sånn. Ja, men det er det podcasten, altså denne fasen av podcasten, kan vi få se hva det blir til, handler om. Og det blir jo da, hvordan får disse 11 til å bryte barrieren da? Mhm. Da er vi jo, Wolfgang V. Uncut podcast gir anbefalinger. Til bortelaget? Det får jo bli da at man spiller de kvalikampene mot Serbia og det neste mot Serbien fra tomme tribuner. Sånn ja. Det må jo være en strålende idé. Ja. Men alle viktige fotballkampe burde jo bli spilt på en utradbane. Det blir det jo i Champions League. Men det er jo trøkke, presse. Jeg synes det er noen... Jeg synes det er noen interessante perspektiver som dukker opp nå. Det er kanskje mer på geek-nivå, men du vil jo ha... Jeg har sett noen treningskamper nå, fordi jeg har begynt en oppe nå. Det er jo vanligvis dødt. Jeg er veldig spent på hvordan det blir med samme lidselen som det har blitt med bondesliga. Det er jo spesielt å sitte og se på. Og hvis du skal gå litt mer i dybden da, så er det jo sånn, ikke sant? Hvis jeg snakker fra erfaring da, så er det disse spillerne som jeg har vært med i gamet i 10-15 år, som er sånn pre-season, og du kan ikke forvente noen ting. Jeg har vært med samme spiller som har vært så dårlig. Hver bidekamp og trening hele pre-season, men så ender det opp når du sier, ok, vi må ha med han her, for han vet hva det handler om. Han... Han har erfaring, og det er serieåpning, og vi må vinne, ikke sant? Så putter du fyren på banen, og så er det King Kong. Og det er det samme, men hva blir mekanismen nå, hvis du har disse gutta her, og så kommer det her, ja, det er serieåpning, trepoeng, jeg har vært med og spilt om trepoeng i 300 kamper, men det er liksom ingen folk der. Selv i en lite seriekamp, så er folk utrolig. drar seg opp, ikke sant? Du skal jo levere. De der mekanismene når du kjenner det der øynene i nakken på hvis du ikke har levert, gjort noe dårlig, altså neste handling. Så den trigger deg jo. Det der med å ha folk å spille for trigger deg. Jeg skal gå litt fortere på poenger. Unge spillere kan det bli en kjempeboost for. De har ofte veldig store nerver som er at de choker i debuter og litt sånn i inngangen til ting. Mens nå skal du bare spille en vanlig kamp med 100 mennesker der. En drenebenk på egen og motstanders side. Så kan det være at du får en synssyk blomstring av unge talenter som bare slipper seg løs og er King Kong og bare koser seg. Har du sett mange eksempler på det? Folk som ikke takler presse, som er bare sånn, faen, for en rå spiller, ung spiller, eller kanskje til og med også endelig sagt en eldre spiller som imponerer, så kommer på mainstagen og så kludrer det seg til. Jeg er først og fremst veldig fascinert av de beste spillerne som hever seg til det beste nivået når du står mest på spill. Ofte tenker jeg at fotballtrenere veldig ofte tenker motsatt. Hvem er de proffeste spillerne du har vært borte i på akkurat det aspektet der? Proffes det? Nei, proffes blir feil. De spillerne som leverer best under press, som du har jobbet med? Da middelbart slår meg Stefan Johansen og Scott Brown, kanskje. Begge to er jevnt stabilt, veldig gode spillere i både trening og kamper, men de drar nivået sitt til et enda høyere enn når det først gjelder. Ja. Så det er jo det, og det tror jeg det er gjort masse forskning på også, om ikke sant, du har den der, jeg er veldig fascinert av inverted U-teori, som er, ikke sant, de beste, så de drar, det er arousal, så når du blir emosjonelt påvirket til å være til stede for å prestere best mulig, så drar du deg så høyt opp, og da går prestasjonen også oppover. Men hvis påvirkningen av nervene og hendelsen blir for stor, så bare dropper du fullstendig ned da. De beste er jo helt på toppen, ikke sant? Det er fascinerende. Noen ganger dro vi for store kamper. Hvor høyt oppe de er for å få ut det beste. Det er jo ikke noe. Sånn sett er denne dokumentaren fra Frankrike VM, finalen og sånn, så kan du tenke hva er dette her for noe? Det er ikke noe galskap. Det er ikke det jeg sier, men når du kjenner individene og måten de på en måte pumper seg selv opp da, for å kunne være til stede akkurat der og da i 90 minutter uten alle de påvirkningene som er da. Tenk deg alle de tankene som kommer inn. På alle mulige nivåer, når du skal opp som junior i Bærum, opp til Arlaget, alle de tankene som påvirker deg, så drar du deg opp til å være på ditt beste. Men hvis du drar deg akkurat litt for langt, så bare faller det ned. Men de aller beste klarer å være helt på toppen der. Og om det er de beste som ikke klarer å komme seg opp dit, eller om de dropper ned, det er jo selvfølgelig ulike... varianter av det. Men tilbake til spørsmålet litt i forhold til de som ikke hanterte, så er det jo mange av de. Og det er jo trist, det er kanskje ikke det, men jeg prøver alltid å ha en forståelse for hvorfor. Hvorfor? Og det... Og det er det mange ulike årsaker til. Og det er ikke for alle. Sånn er livet. Da er det igjen tilbake til det vi snakket om før. Du må være der og da. Levere, ta sjansen, håndtere det. Og det er ikke for alle. En ting jeg har tenkt på nå, det er jo det der å komme på stadion og gjøre seg klar til kamp. finale da, det største liksom øyeblikket det er jo et aspekt, men det jeg ofte har tenkt på mange ganger er sånn der Champions League spilles faen meg 20.45 på kvelden gutta står opp sånn 9-10 tida tar seg en treningsøkt lett spiser litt mat hva faen går igjen med hodet på din når du venter så lenge på å spille den kampen der Tenk deg at hvis du gruer deg til et jobbintervju, eller noe du skal gjøre på arbeidsplassen din, et foredrag, alt dette skjer på dagen. Du har et par timer forberedelse, du våkner opp, gjør tingene dine, kang, kang, kang. En fotballkamp som er finale 2045, du går ganske lenge og kverner på den dritten her. Frem og tilbake, sitter på hotellrommet, venter. Det er ganske langt. Akkurat det forspillet der er interessant for hva som den mentale forberedelsen er. Det vet vi ganske lite om individuelt. Eller? Eller? Eller? Ja, eller. Er det så godt, Håkon? Ja. Og det her vet du mer om, Håkon Lundahl. Fotballekspert, Håkon Lundahl. Hva vet du om dette? Jeg har noen erfaringer med det, men jeg tenker at det er veldig relevant. Det er ikke bare fotballen jeg ønsker å... Jeg har fått på meg et godt bilde på livet. Det er det faktisk på veldig mange fronter. Derfor synes jeg det er veldig artig å jobbe med. Men når du forteller de scenariene som er realitet, og for å prøve å få folk til å få en innsikt i det som er realiteten og det som er hverdagen deres, så er det et godt bilde det du skjuserer opp. Men det gjelder jo også alle andre prestasjonsmiljøer. For eksempel, tilbake til Avicii. Han har så mange timer på dagen før han skal levere. Folk tenker bare at han skal bare sette på noen sanger og så videre. Men han har stoltet i sitt. Det samme gjelder jo med sirkus. Det er noen par år siden jeg var i Oslo. Når du jobber i den bransjen jeg har gjort, så vet jeg ikke hvordan det er for andre når de sitter her og ser på noe som bare er ren, pur underholdning, men jeg prøver av og til å bli sittende og tenke på hva er hverdagen deres og hva er settinget her? Men du skal gå hele den dagen til et uskjent sted med du er langt unna familie, venner, du er bare med kollegaer og reiser hele verden rundt, du er langt unna det som kanskje mange ville sagt er trygghet, da. Og så skal du gå alle disse timene på den selveste dagen, og så skal du levere, og så hiver jeg ut i 20-30 meters høyde og connecter med en annen menneske. Hvis du faller ned, så er det bare rett bak, ned på bakken. Folk sitter der og bare, ja, fint og flott, det er helt naturlig at du klarer det der. Men det er hva som skal til, å ha forståelsen og respekten for det der, det er Ja, men tilbake til hva som går, hva de tenker på. Jeg tror det handler om rutiner. Med erfaring av det blir du rutinert. Du gjør de tingene som passer deg for at du skal kunne levere. Jeg har egentlig aldri oppfattet at ... at det er et massivt problem. Det er jo heller sånn at du oppdager, altså det blir jo litt Darwin da, survival of the fittest, så hvis du ikke håndterer den delen av gamet, så er du ut. Sånn er det. Men å ha forståelse for, og prøve å legge til rette for, og det er en da tilbake til individet, om at det er ting her vi kan hjelpe til å gjøre for å For å gjøre ting bedre, det er jeg ikke noe tvil om. Jeg kom på en minidokumentar med Milan-Liverpool-matchen, 3-3-matchen, hvor Maldini blir pressekonferanse før kampen, dagen før den. Så sier han sånn, ja, vi er veldig forberedt, og vi føler at de har vært der før. Jeg tror de tappte en finale litt noen år, jeg husker ikke helt, men de var sånn, de var utrolig som på en måte ville bruke erfaringen til sin fordel da. Og de hadde liksom vært i lik situasjoner, de hadde vært liksom i Europa i mange år, men ville ikke unnurle det Liverpool-laget, som jo var helt, det var første året, benyttes rett og slett, og det laget der skal vinne Champions League, det er jo helt absurd i seg selv. Men bare se på liksom Resten av matchen er jo bare helt sinnssykt, men første omgangen, Milan-Lipul, bare den demonstrasjonen der, maktdemonstrasjonen av erfaring, rutine og skills mot det Lipul-laget som bare, de biter fra seg da, de har sjanser liksom. Hvis man ser matchen om igjen så har Lipul masse gode sjanser, men bare se hvor sterkt det Milan-laget er da. Det er bare så imponerende, bare sånn... Sånn at de har den rutinen og den viktige faktoren der at de har vært der før, de har spilt store mesterskap, og det hadde jo ikke Liverpool-spillerne i det hele tatt. Og så ser du bare det der, det kicket som på en måte, jeg tror man ikke har sett noen andre steder i en Champions League de siste 10-15 årene, hvor det kommer et mål, og så skjer det en sånn sinnssyk organisk reaksjon blant publikum og spillerne som er ikke mulig å måle, for det blir så mye energi og en sånn game changer som bare ikke du finner i seriespill da. Så bare du kan snu gamet på at når det er to mål bak, så er det liksom ingenting plutselig. Det er helt sinnssykt hva det formatet der får fram av liksom Det er håp da. I en seriematch så ser du jo aldri det håpet. Det er ikke nok som står på spill. Når du har to mål bak i en finale, eller på en måte for å komme videre til slutspillet der, men bortemål. Jeg tenker når du tegner opp det, det blir jo den mentale kraften i dette her, i prestasjonsmiljøet, hva den har å si da. Ja. I fotballen som et eksempel så har du jo Brasil mot Tyskland i Brasil VM. Så maka han til choke, ikke sant? Men da har vi tilbake disse 11 gutta ut på der igjen. Det presse de er under. De er bare mennesker, ikke sant? Så har du semifinalen i fjor, Liverpool, Barcelona, andre. Barca leder vel 3-0 fra første kamp. Ja. Og så har du også Lillestrøm start i kvalitettkampen nå. Og da kan du glemme 4-4-2 mot 4-3-3. Ja, den er helt sidsikk. Og Barcelona hjemme mot Paris, han ser meg, så tar jeg en 4-0-ledelse. Ja, ja. Det er det som er bra, for jeg er veldig, veldig med Champions League. Når det er slutspillet der, gir alltid gode oppgjør før finalen. Det er veldig... Det som er kult, at det virker som den parkerer bussen, eller den gamle italienske 1-0-stilen. Italienske forsvaret var umulig å bryte ned på 90- og 2000-tallet. Du har ingen, det som er det der med, og det har jeg vært med på også, det er å legge seg, når du leder, så legge seg for å kontrollere deg inn, og så hvis du da får en trøkk, da har du ingen plan B, ikke sant? Nettopp. Det er døden altså. Har man gameplaner på det sånn, hvis vi scorer først, så endrer vi taktikken til dette, og hvis vi slipper inn først, så endrer vi taktikken til dette, eller så gjelder dette. Er det... Opererer man sånn? På et veldig grovt nivå? Nei, spørsmålet er høyst relevant. Det var høflig sagt, for da sa du bare sånn, hva i helvete er spørsmålet? Nei, nei, nei. Veldig relevant spørsmål, Oskar. Det er lov å prøve å feile, akkurat som i sporten. Du er god på fotball, Wolf. Så ikke tenk på det. Bare fortsett. Fortsett jobb. Fortsett med det, Oskar. Jeg sier jo bare nå hva jeg tenker på når vi snakker sammen. Det jeg tenker på er teori. En ting er teori, en annen ting er praksis. Så teoretikerne er jo veldig der nå, at du må ha en plan for alle mulige utfall. Hvis du leder, hvis du kommer under, hvis du er uavhørt, hvis du er med timene, sånn og sånn og sånn. Og det er veldig bra det. Det jeg tror det er bra for, det er å skape et bilde inni den som skal ta avgjørelsene der og da. Og det er hovedtreneren. Men å kommunisere det til spillerne, da tror jeg du er på skivbom. Til elvestykkel, liksom. Ja, for en ting er sånn, ok, dette er hvordan vi skal fremstå, dette er motstanderen, Dette er hvordan vi skal slå mot seg. Dette er hva de er gode på. Dette er hva vi må gjøre mot det. Ikke tolk meg at du skal gjøre alt det foran, men bare antall innganger. Og så hvis du skal legge på filtret, dette gjør vi hvis vi leder. Dette gjør vi hvis vi kommer under. Dette gjør vi hvis vi går til timene. Da sier jeg ... En garderobe, en fotballgarderobe, er et bilde av, hvis du tar og samler vi to karer, hvis vi samler 25 gode venner, så er det et ganske bredt spekter av mennesker og hva slags ståsted de har. Da kan du tenke deg om vi skal begynne å prate på det nivået. Da tror jeg Du, da, det er hvertfall noe jeg har gjort da. Jeg har gjort da, som jeg nevnte i sted, når jeg var i inngangen min i Odd, var jeg skulle prøve å vise alt jeg kunne. Så jeg skulle vise alle fasene med motstanderen og alt, hvordan, sånn og sånn og sånn. Men du må være, der kommer vi inn på det der som jeg er glad i, være konkret og spesifikk og kort og skarp og tydelig. Der har jeg tro på den hverdagen, men i helhetlig arbeid med forståelsen av ting, der må vi dypne. Så hvis folk skal... blir mer opplyst, så må de høre på sånne podcaster som det er. Som de ansetter etter tredje våring av fotballklubben og sånn. Hæ? Nei, men det tror jeg. Jeg synes det er. Jeg hører det. Det der med Zoom. Jeg er ikke i flymål, sånn. Nei. Jeg er faktisk ikke i flymål selv. Jeg har ikke så mange venner. Overrasker stadig det her. Men det der med Zoom, noen ganger må du zoome ut, og noen ganger må du zoome inn. Og det er også det med møte med grupper og møte med mennesker, så handler det ofte om en middelvei. Det er å finne den middelveien der, om hvordan kommunisere for å få makseffekt. Det er nøkkelen i alt. Og da er vi tilbake igjen til det med hvordan skape utvikling, skape læring. Er det relasjon, eller er det kompetanse om akkurat det du skal coache på? Ja, det er disse synergiene der, de synes jeg er utrolig spennende. For å få maksimum effekt. Altså, moderne Men samfunn, moderne ledelse har massivt å gå på der. Hvem er dine foregangspersoner, eller hvem er det du leser bøker av, eller hvem er det du følger som du synes er frontpersoner på akkurat disse emnene her? Er det noen folk du følger, eller noe du henter veldig mye inspirasjon og tanke fra? Ja. - Nå forfatter du? Eller er du en god kultmester av erfaring? Sitter du bare og leser Ingebøker? - Nei, nei, nei. - Ser ikke på YouTube, ingenting? - Bare min egen verden. Jeg leser, jeg er veldig glad i å lese. Da ville jeg sagt, jeg ser nå, jeg synes ... Jeg tror vi skal ta en pissepause. Hva tenker du på der? Det er et dypt spørsmål. Jeg må pisse som faen. Bøkene, de kommer tilbake til det. Vi skal vel begynne på bøkene. La oss begynne på bøkene. Hvis du er klar for å begynne på bøkene. Jeg er veldig glad for å begynne på bøkene, fordi når du nevner bøker, så blir jeg veldig engasjert. Fordi i vanlig hverdag når jeg ... Når jeg prater både med kamerater og kollegaer, så er det sånn, jeg føler at det har blitt litt sånn i vanlig hverdag nå, at man prater mye om serier. Har du sett en serie? Har du sett en serie? Har du sett på den serien? Er det bra serier? Jeg er ikke med da. Nei, jeg har veldig få serier selv. Det er jo ikke tid til det, for folk som faktisk prøver å få det. Jeg ser litt rand på serier, så jeg har noen serier, men når jeg kommer med mine innspill, da er jeg ikke etterhånden. Jeg blir for lett av det. Hva har du sett på? Nå ser vi på Springfloden. Springfloden. Det er en sånn svensk krim. Gammelt. Det er det jeg... Nei, jeg skal ikke dømme deg for det. Springfloden. Kan du anbefale Lebyrå, eller? Jeg har hørt noe om det. Vi går ikke ned i det sporet der. Men bøker? Da kan jeg... Da kan jeg være med. Nå har du gjort researchen. Nei, men jeg blir sånn at jeg begynner der, begynner der, begynner der. Hva? Hvis jeg skulle sagt noe sånt. Alle må lese Machiavelli. For eksempel. Fantastisk bok. For å få et perspektiv på en ekstrem versjon av en filosofi. Det er en... Så det er en bok som jeg vil ha anbefalt, en bok som jeg alltid tar opp når jeg er i mellomfaser, sånn som nå. Det er godt tegn. Det er veldig godt tegn med en bok du henter opp igjen. Ja, og det er bare den boka. Alle andre leser jeg en gang. Ja. Det har det blitt. Men det er en vanlig roman. Gabriel Garcia Marquez med 100 års ensomhet. Det er en utrolig fascinerende historie fortalt. Den har jo vunnet priser massivt. Men den er veldig god. Men så er det mye fagbøker som jeg leser som Som jeg var fascinert av. Jeg vet ikke, jeg kan kanskje nevne noen. Vi kan også bare legge det med beskrivelsen i podcasten her, med de bokanbefalingene du har. Hvis ikke det er noen du har veldig lyst til å bringe inn i samtalen her, så vi kan gå videre med eventuelt. Jeg sitter og ser litt, for jeg må bare huske på, forfatter er jeg aldri, men Amy Edmensen med The Fairness Organization, hun prater veldig mye om gruppesykologisk trygghet. Jeg tror hun har vært en veldig stemme innad i fagmiljøet for at det er ti år frem i tid å skape den tryggheten i grupper som gjør at man kan slippe seg helt fri for å kunne være kreativ, for å kunne få ut det beste av seg selv. Jeg vet ikke om vi gjennom det vi har snakket om har på en måte voyset det veldig tydelig, men jeg håper kanskje det. Jeg har veldig troa på den tilhengningen av å få fram det beste i folk og beste i grupper. At du må kunne klare å dra deg selv fra ditt perspektiv til den andre, og klare å se hva den ønsker, hva den søker. Hvis jeg hadde sagt til deg, hvis du mener at et godt lederskap skal være å si at jeg skal være mot deg som du vil at du skal være. Da ville du si ja. Men det er ikke det det handler om. Da vil jo jeg at du skal være mot meg som jeg ønsker. Ikke sant? Men det er jo helt motsatt. Jeg må være mot deg som du søker fra meg. Det tror jeg vi nå sier. Enten så sitter du og tenker, eller så blir du forelsket nå. Nei, jeg er ikke forelsket. Slapp helt. Her kommer meningen med livet opp. Jeg skjønner hva du mener. Og jeg husker ikke om det er dette her Nikolas Taleb kaller for the silver rule, eller ikke. Men jeg skal ikke, i og med at vi har drukket fem øl nå, så skal ikke jeg begi meg ut på akkurat den. Noe jeg tenkte på her nå, er ref dette her i en gruppe, i en konstellasjon, det er betrygghet. Jeg vil jo tro at det kanskje er veldig så viktig at det er med ærlighet at man faktisk kan være i et, at man kan på arbeidsplasser og i forar, grupper, konstellasjoner, lage seg et lukkarom hvor man faktisk kan si akkurat det man mener. Nettopp. Hvor gjør du det? Jeg tror ingen gjør det. Hvor gjør du det? I telefonsamtaler med en annen person du stoler 100% på. Hvem er det du stoler 100% på? Jeg kan ikke name drop i de her. Er du sjuk i huet der? Jeg har faktisk ikke så gæren tilgang på folk jeg kan snakke fra leverand til. Jeg vil si nesten opp til ti personer. Men i arbeidssammenheng er det mye verre. Hvor er du mest deg selv? Hvor? Ja. Det er veldig vanskelig spørsmål å svare på. For det mest åpenbare er at du er mest deg selv når du er med ditt private jeg i et Word-dokument som ingen ser, hvor du faktisk skriver ned det du tenker på, og så lager du det, og så tror du ikke viser det noen. Det er et veldig generelt og vanlig svar. Så drar du ut ett. I relasjon med et menneske, hvor er du mest deg selv? Jeg liker å tenke på det som dramaturgi. Jeg synes dramaturgi har svaret på mange av de spørsmålene vi stiller her nå, at vi har en ærlighet overfor oss selv, Så har vi også en ubevisst ærlighet som vi ikke er klar over. Når vi snakker med oss selv, så sier vi en ting, men så er det en dyperens vi ikke er helt klar over, som faktisk er underbyggende. Og så har man et personlig «jeg». overfor andre, som på en måte dette er meg som person, og så har du et sosialt, og så har du et større spekter av det igjen. Det tror jeg på en måte er det. Jeg tror det er nivåene av ærlighet og oppriktighet man har. Det vil jo aldri være motsatt vei, at du er forhåpentligvis at du er minst ærlig med deg selv, men mest ærlig med verden. At du er 100% ærlig med verden, men 100% uærlig med deg selv. Men det er i hvert fall litt sånn, jeg liker å tenke dramaturgisk på det, for det er et eller annet på en måte, hvis man skal konstruere troverdige historier, og de beste karakterene som er skapt med litt sånn Største forfatterne i største historien jeg har lest gjennom tiden, som har vært i en århundre, er jo nettopp bygd på den dramaturgiske strukturen at du har et privat jeg, personlig jeg og et ubevisst jeg som kanskje kommer frem av en brennende bil. Skal du redde personen inni eller trekker du deg unna? Du vet ikke før du står i situasjonen. Nei, nei, nei. Jeg tror å møte med... det jeg er og det som ligger under der da å få møte mellom de to for at det skal bli ett det tror jeg er veldig viktig for folk å kunne føle seg trygg og føle seg bra da Og det er derfor du vet det, og du vil jo svare, du har jo at du er mest komfortabel i eiet med deg selv, men hvor er det neste nivået hvor du er mest komfortabel med deg selv? Det vil jeg jo ikke helt svare på. Jeg er litt nysgjerrig på det da, hva du sier der. Jeg tenkte på, kan man snu på det og si hvor er det man er mest uærlig da? Sannsynligvis lunsjbordet eller sosiale medier. Sannsynligvis. Og da kommer du inn på det som jeg sier, som er et bereddende engasjement for de neste ti årene i forhold til spesielt ledelse og... Ta mikken litt nærmere, så er det. I forhold til ledelse og i forhold til gruppe med mentalitet og disse tingene vi snakker om. Og da... Hvordan skal du klare å skape omgivelser som er så komfortable med seg selv at de klarer å være seg selv og også gi av seg selv. Der er vi tilbake til den boka på Amy Edmondson, med Failure's Organization på gruppesykologisk trygghet. Det er et tema som engasjerer meg veldig. Hovedutfordringen med den modellen er at ingen kan si hva de faktisk tenker på høyt. Vi kunne ikke leve i et samfunn hvor alle faktisk sa det de tenkte på. Det hadde jo ikke fungert. Det fungerer jo ikke. Har du ikke en film eller noe sånt om det? Med Jim Carrey og sånt? Hvis du tenker på Liar Liar eller Bruce Almighty eller noe sånt. Den toucher innom deg, den gjør det. Ja, den gjør det. Vi er jo skrunnsamme på sånn at hvite løgne liksom. Sånn tenker jeg er god på, men det er sant. Men vi kan jo ikke leve side om side hvis man sier det man tenker på. rett ut, så er vi ikke i stand til å fungere sammen på den måten der. Vi er bygget opp i en slags... Det er sykt å tenke på. Ja, det er sykt å tenke på. Vi er bygget opp i en slags etterkoppenhet av hvite løgner, sannheter og politisk korrekthet. Alle har lyst til å være en del av det store og det hele, eller de fleste. De fleste har lyst til å være en del av majoriteten og har lyst til å mene det samme som de andre i sin egen sektor eller sin egen gruppe. Det er vanskelig å bryte ut og tenke tilstendig og stå for kontroversiell mening. Så det betyr egentlig at sånn som det fungerer i dag er egentlig hele det rette, hvor du blir dratt helt ut av deg selv og bare dratt inn i I mange modeller eller måten du skal leve på. Det er egentlig det rette da. Det er det vi sier. Det er jo egentlig helt sykt. Du har mye sant i at vi ikke kan leve sånn. Jeg tenker at du kan hvor du er det mest deg selv da. - Vi kommer ikke bort fra Excel-arket, det er det jeg er enig om. Men i relasjonen med andre mennesker, hvor er du mest deg selv? - Jeg elsker, dette er sikkert for 50 ganger, tilbake til dramaturgien. For å finne hva som er det mest deg selv, for å finne hva er en karakters sann eller ærlig beslutning. For å finne på en måte hva det er du egentlig står for. Hva du egentlig står for. Det er en ting hva du sier, og det er en ting hva du gjør. Nå skal jeg bare gjøre det. Da er vi der vi er i dag. Hva vi sier og hva vi gjør. Kunnskapsnivået og vitenskapsnivået har kommet til et så godt sted i dag at vi vet så mange ting. Men om vi gjør det, det er noe helt annet. Og for at de tingene vi gjør, så må vi bli så godt kjent med oss selv, at vi vet hvorfor vi gjør de tingene vi gjør. Og da er vi også inne på det der, at det blir, jeg må tenke mer på det, men om du kan være helt deg selv i en setting med en annen person og fortelle alt det, så langt kan du ikke dra det, men det er noen mennesker. Det høres for meg som du søker veldig på en måte ... Det å forklare ting er veldig viktig for deg. At du på en måte finner en forklaring, en årsak til at noe blir sagt eller noe blir gjort, høres litt ut som en ting du kanskje jager eller søker litt etter. Jeg tror jo mer på at ting er som det er, og ting skjer som det er. Ja, folk gjør det. Jeg kan ikke forklare det, men stort sett over tusenvis av år har vi gjort akkurat det. Det er en eller annen grunn til at vi gjør det. Jeg vet ikke hva det er. Det kan være mange grunner, men jeg overlatte på en måte. Jeg stole på fenomenet framfor forklaringen. Av den årsaken at forklaringen endrer seg etter forskning, meninger, nye personer, personer. Med tiden man lever i, så forklaringer endrer seg over tid, mens fenomenene består. Det er et kult synspunkt på det, men jeg tenker at i folks kjennskap med seg selv, så er det alltid en årsak til hvorfor man gjør som man gjør, og hvorfor man agerer som man gjør, og det er deg. og der vi har i dag viten om hva som skal til, og hva du må gjøre, og så videre. Men hva er deg? Det er det som du agerer på, det er den beste testen på det. Jeg synes at det er et veldig godt eksempel, og det er når du blir sint. Jeg tror jeg er inne på noe, men jeg vil spisse det enda mer da, tilbake til dramatikken. Jeg tror vi skal finne ut hva som er deg, Jeg ville brukt en XY der. Heng med. Ja, heng med. Jeg sender ut notater og tegninger. Følg med, dette er en veldig enkel dinær graf. Jeg tror at jo større press du er under, jo mer ekte er responsen din. Hvis du er under maksimalt press, så er responsen din det mest sanne. La oss si at en person ... Du bryr deg om, ligger i en brenne, den klassiske brennebilen. Er du helt modig og domdristig og løper bort og redder personen fra denne brennebilen hvor du ender opp med å sannsynligvis bli død selv? Skal være helt modig, og da kan det godt være at du er helt modig, du er naiv, det sier noe om motet ditt for å gå inn i situasjonen. Eller er det sånn at du gjør en slags damage control? Jeg har to barn, Så hvis jeg går inn i en ild og redder en person, så kan jeg dø, og da står det to barn der uten en pappa i 50 år frem i tid. Så gjør du den vurderingen. Men det er kun når du står under det største mulig presse i enhver situasjon at du kan vise det sanne jeg, som gjør fotballen på toppnivå så utrolig interessant. Hvordan løser du ting under høyest mulig press? Ja. Da er det tilbake til det jeg sa, men når det er arousal, så er det noe som bikker over. Men de aller aller beste drar det ekstremt langt. Jeg synes jeg er godt villig på det. Hvis du tar i koronatiden nå, så er det sånn, hvordan håndterer du det? Det er jo et press nå på mange. Stepper du opp? Eller legger du den ned? Når vi prater om det, så er det en ny oppenbaring i forhold til de historiene jeg hadde i stad med Celtic og Everton. Så er det sånn, stepper du opp, eller bikker du over? Jeg tror det er nøkkeren, det er det med press. Ta til andre verdenskrig da, sånn er det ultimativt hvilken side velger du, hvis du faktisk er Bård eller han da. Det er jo lett for oss å si på en måte... ståsted nå, hva vi ville valgt på en måte den siden eller den siden men for folk som på en måte kanskje vokste opp eller hadde peers eller foreldre eller folk over seg som som lefla på nazisten sin side og at det var naturlig bare sånn, ja det er mye bra de skal gjøre med samfunnet og hva vet jeg liksom jeg er 15 år og gjør som jeg burde fortalt liksom altså men Det er mye på en måte sånn, hva gjør man under depresse? Angir man naboen sin, angir man sine landsmenn for sine egne fordeler, står man for en etikkmoral? Det handler jo også om oppvekst. og miljø, hvem er foreldrene, hva slags verdier har du, det er superkompleks. Men det tror jeg gjelder for enhvert valg mennesket står i, den settingen. Det er altså nevnt før, den bakgrunnen du har, den settingen du står i, det avhører hvordan du agerer der og da, og hvilke valg du tar. Jeg ser jo det på min egen karriere, så er det jo helt annerledes hvordan jeg ville angrepet en sånn situasjon som jeg sitter i nå, kanter jeg når jeg var for ti år siden. Det er noen ubevisste ting som beveger seg i seg, som gjør at du handler sånn som du gjør. Men i forhold til det som du snakker om, å kjenne seg selv i forhold til pressesituasjoner, så er det å komme det fram på en positiv, gledelig måte i fotballen, for det er et ufarlig setting. Men da får du jo det samme svaret når du går dårlig. Hvordan håndterer det mennesket her? Hvordan står du i deg selv? For folk å kjenne seg selv så godt til at man er det som er i vinden og autentisk, Det er utrolig viktig. Men jeg ønsker å dra enda litt videre, at du må være autentisk, men du må også kunne være autentisk i relasjonen med andre. Jeg vet ikke om dette blir altfor dypt eller kjedelig, men det er superviktig. Fordi at ... Hvis du ikke oppfatter meg som autentisk nå, så blir dette her ikke bra. For det der er litt problematisk, fordi jeg opplever jo moderne arbeidsliv som svært lite autentisk. Det er det jeg sa i sted, at jeg er veldig nysgjerrig akkurat på det. Jeg beveger meg litt inn i det landskapet der, og jeg tror det er veldig massivt potensiale fra hva jeg hører og hva jeg oppfatter. Men jeg vet ikke nok. Jeg tror det er det neste steg, fordi jeg hører så mange snakker nå om at de at de kan så mye, og de vet så mye, og de har en god plattform. Og det er fair. Men gjør du det, det er noe helt annet. Autentisk arbeidsliv, da, ville det liksom vært... Jeg føler alle spiller roller, da. Det er jo sånn arbeidslivet er. Du søker på jobb, du snakker sånn og sånn på jobbintervjuet. Og du som leder, du sitter sånn, faen hva er det jeg vet egentlig? Hvordan ble jeg leder? Hvorfor har jeg så mye ansvar? Jeg har litt mye ansvar, synes jeg. Jeg har egentlig lyst på litt mindre ansvar, men det er godt betalt, og så videre, og så videre. Og så som leder, det er jo 100% min egen erfaring da, når jeg har vært leder. Så på en måte har jeg jo hatt håndjern på hva jeg skal si. Jeg føler på at når du går opp på ledernivå, det er sikkert et valg som feigets manøver fra min side, men jeg er liksom Jeg opplevde meg selv som de periodene jeg har vært leder, så har jeg liksom ikke slarva med kjeften, ha seifa, ha gått mye mer varsomt fram overfor mennesker, ha ikke lyst til å være lederen som tråkker feil, fordi kostnaden for å gjøre feil som leder er mye større. Hvis du får stempel på å være en udugelig eller amatørmessig leder underfra, så er det farguddel oppover og sånt. Jeg synes det er mellomledere, det er tvangsmøte. som jeg ikke var så veldig komfortabel i, og være arbeidstaker. Du er på lag med sjefen din for å få gode rettigheter, goodwill og så videre. Det er et autentisk arbeidsliv. Jeg vil tippe at det enten er et superflatt system eller et superrigid hierarki. Det vet jeg ikke. Nei, nei, nei. Nei, det er jo... Du har jo nekta å svare meg på det spørsmålet, men jeg ville anta at hvis du trekker deg ut fra deg selv til den nærmeste relasjonen, så vil jeg anta at der hvor du er mest deg selv er jo i relasjonen med familie eller kone. Ja. Eller... Det er jo de egenskapene som kommer frem der i møte med andre mennesker, det antar jeg For veldig, veldig mange er egenskaper de gjerne skulle ha sett igjen i en relasjon på et arbeidsplass. Sikkert, sikkert, ja. Sikkert mange gutter som selvfølgelig svarer sånn «Jeg er mye mer naturlig og ærlig med gutta enn jeg er med kona». Så det er sikkert mange som har lyst til å være på en plass som de er med gutta. Det er min gjettning, da. Ja, ja, ja. Er du enig? Jeg sender en mail til deg. Det er mye bra på Volfgang ved å unnkøtte anbefalinger nå. Skal jeg sette filosofi på denne episoden, eller skal vi sette sport? Det er vanskelig å kategorisere denne episoden. Det er livserfaring da. Livserfaring. Ja, det er det. Men jeg tenker jo, for å få kvalitet i jobben, det er jo det selvfølgelig med gutta. Ja. Så... Men hvem er det vi... Vi begynner å snakke om gutta. Vi begynner å snakke om gutta. Men kvalitet i arbeidet, som arbeidstaker, som lønnsmottaker, det viktigste for arbeidsgiver... at du er mest produktiv, ikke sant? Du som arbeidsgiver betaler 8 timer av privatskjøringen livet til en person, fritiden til en person, og sier jeg har lyst til at du skal gjøre disse tingene her, dette er arbeidsverden ditt, jeg vil at du skal gjøre dette her, dette får du så mye betalt for for åtte timer, så sier arbeidssakerne ja, det der skal jeg greie å gjøre på åtte timer, men da skal jeg i hvert fall ha en dasspause og en lunsjpause og krever disse rettighetene. Ja, ok, vi finner en avtale. Men jeg skal fortelle, for det er en bok som jeg anbefaler, Leadership Challenge. En veldig bra bok. Den har forsket på lederskap i mange, mange ti år. Da har de sendt ut til et hvitt spekter av næringsliv og mulige områder til å svare på hva er det som skaper en god, eller hva er en god leder? Så har de spurt spørsmålet, hva Hvilke slags kompetanser eller ferdigheter er det du mener at en leder har som du vil følge? Så har de over tid klassifisert seg 50 ulike. Først startet de med at du kan bare si hva som helst, og så begynte de å gruppere. Kan jeg gjette? Ja, selvfølgelig skal du til slutt få gjette på denne historien. Jeg har ikke kommet til poeng enda. Så er det 50 ulike ferdigheter, Men det er fire ferdigheter som har stått fast på topp fire i 30 år på rad. Som er svaret på hva er det en leder innehar som gjør at jeg som arbeidstaker, eller en del av gruppa som han eller hun leder, vil følge? Hvilke fire? Der er det fire som har stått fast på topp fire i 30 år, og en som står øverst alene, stått der i 30 år alene på toppen av ballen i 30 år. Hvilke er det? Jeg har bare tre. Skal jeg si det? Ja, du må. Jeg tror at et punkt er kanskje at, det høres veldig modern ut, jeg er ikke sikker på hvis det er over flere ti år, men lederen ser meg, eller lederen... setter pris på meg, et eller annet til den duren der. To, at lederen stiller krystallklare, tydelige krav. Det tror jeg folk elsker. Tre, at jeg får lønnen inn på riktig Riktig dato. Fire. Submitt. Det er herlig. Jeg håper de som hører på svarer for seg selv, for det er viktig. Har du fast ditt nå? Jeg håper det. Det er viktig for deg selv å kunne svare på de tingene. - Jeg håper ikke det er fastheten. - Nei, nei, nei, det er ikke fastheten. For dette er jo bare et snitt av, altså et gjennomsnitt av de som har svart hva de krever. Men det har stått stille, de topp fire, og den nummer én. Og nummer én er ærlighet. - Ærlighet. Det hadde jeg på nummer fire her, stemmer det. En og en? Nei, men du er jo litt inne om det da. En som ser det. Hvis du er en som ser det, så... Det var ikke godt nok. Jeg er enig om det. Men det er også poenget, de tre neste er jo sammen med... De har variert litt, de tredje vårene, på rekkefølgen. Men da er det litt i forhold til det å se, så er det det med å være inspirerende. Inspirerende, ja. Men stille krav til, det er ikke det jeg leter av. Nå føler jeg at jeg er på en sånn workshop med post-its på veggen og fullpakke her. Nettopp. Timmeruller. Hvis jeg skal være ærlig, så er det en del av min intensjon med hele podcasten. Jeg håper jeg har lyttet deg nå, så vi deltar litt. Ja, ikke sant? - Det er som en morra. - Vi glemte å si for at lytterne finner på sitt lapper, så de kan være med på denne spennende workshopen. Nå sklir det ut. - Det er jo voldsgang ved å bli bedre kjent med seg selv. Det er mange ulike underepisoder her. - Hyggelig at du henger med de som hører på nå. Ja, så inspirerende, da er du tilbake til det, og blir sett. Hvis du klarer å dra deg til et bedre sted, og få det med. Da er vi på ærlighet og inspirerende. Tre? Du har jo tikka av det på oss, men det er kompetanse. Enten den har kompetanse, eller klarer å gi deg kompetanse. Jeg har ikke det noen steder, da. Det var veldig snill sagt. Ja. Og så har du det siste, evne til å se fremover. Ikke fokusere på det som har vært. Det er veldig mange som går i den fella der. Hvis du begynner å trekke paralleller og bilder til fotballen, så er det jo alle å kommentere på alle handlinger som har vært, i stedet for å snakke om det du skal ha. Ja. Tro meg på mekanismene som slår inn i fotballverdenen når det begynner å gå dårlig, om alle de tingene du vil kommentere som er dårlige og du må rette opp og du må faen meg fikse, kontra det å ha evnen til å Bare si, klarer å trekke ut fra noe som går negativt eller dårlig der og da, men finne den ene eller to tingene som du vet eller har veldig tro på skal kunne få deg på rett veien, og si, dette skal jeg ha mer av. Og så kraften i det, som ligger i det å se fremover. For meg blir det sånn opplagt, da kommer også inspireringen inn. Du begynner å skape bilder av de som du snakker med, ikke sant? Ja. Du kan tenke deg at de har kompetanse. De vil helt med en gang si at den personen har kunnskap. - Jeg var jævlig god på sklitakling da jeg var yngre. Jeg står foran en fjerdepersonslag og spør: "Vet du hva vi må bjøre på?" sklittakling, da vinner vi matcher så ser jeg for meg, så viser jeg at vi kan komme på toppen av tabellen med sklittaklinger så viser jeg mine egne sklittaklinger i en sånn YouTube-video så toucher jeg innom, da inspirerer jeg og bruker egne, ja ikke sant toucher på alle boksene der altså jeg ber jo om de som hører på at du sjekker av dette her av min leder dette her kan vi det der med sklittakling? vi må touche da mer på ærlighet På ærlighet, ja. Og det er nummer en, og den har vært og forblitt. Den er relativ også. Den er vanskelig. Den er ekstremt vanskelig, og det er tilbake til seg selv. Hvordan kan en leder være ærlig? Hvis jeg hadde vært 100% ærlig, så er det jo ingen som hadde lyst til å bo i nærheten av meg. Jeg er sånn ærlig, sånn plump ærlig liksom, som... Synes du det er fint? Nei, det er en ærlig tilbakemelding på det du leverer. Ikke sant? Du skal ikke være ærlig for å bare ibe ut i deg for å være ærlig. Du skal ikke kommentere på alt og si alt det du mener. Det handler om å få til en utvikling, få til læring, få til prestasjon. Husker du Clint Eastwood i Gran Turismo? Har du sett den? Ja, den har jeg sett. Eller Gran Turismo, det er et spill. Gran Torino. Jeg hørte at det var litt feil med det med Gran Turismo. Jeg har sett en Gran Torino, tror jeg det heter. Han er en gammel mann som er dønn ærlig. Han går og ordner opp. Han går og ordner opp. Han tar jo aksjon. Han er jo dønn ærlig. Han er jo også ekstremt rasistisk. Verbalt rasistisk, men ikke Du merker at han er ikke en rasist, men han slenger bare dritt. Han kaller alle naboene sine for ekstremt spydeting, og kommer unna med det, fordi det er en oppriktig god ... Det kommer fra et godt sted. Han tester alle ... Det er han gutteungen som er fra ... fra Kina eller Japan og tester den hele tiden og slenger dritt den hele tiden og masse rasistiske bemerkninger Du er glad i dramaturgien altså Men vi har mye å lære av fra dramaturgien og det som er på en måte det viktige med skjønnelitteratur som vi sier vi mange som hører på podcastene jeg tror veldig mange leser faglitteratur og tenker at det er på en måte nøkkeren til sannhet og kunnskap men hvis du skulle ha ekte sannhet fra den virkelige verden så må vi følge skjønnelitteraturen, tror jeg. For der er det det eneste stedet hvor det faktisk er lov for forfattere å være gjennom karakterer og historier, 100% ærlig. Hva skjer for eksempel med en russisk klassiker? Hva skjer hvis en voksen mann forelsker seg en 12 år gammel jente? Han er pedofil. Men forfatteren greier da å forføre leseren til å si sånn, dette her er ikke hans feil. Han ble forelsket i en åtteåring da han var selv åtte år gammel. Og det forelskelsen er vedvarende. Så han er ikke pedofil, han bare elsker den jenta som han var forelsket i i åtteårsalderen, eller tiårsalderen. som hadde blitt forelsket senere, fordi det er en senere reaksjon. Og så manipulerer han, leser han gjennom på en måte. Og derfor, i skjønneløktetryst, så kan du få fram de sannhetene som er både ubehagelige og upolitisk korrekt, men du kjøper det gjennom fordi det er et virkelig liv i en fiktiv verden. Ja. Mens det kan ikke faglitteraturen gjøre, hvis du sier bare sånn, det er helt greit hvis en femtoring forelsker seg en tolvåring, fordi det kan ha vært disse årsakene, bare sånn, hva faen er det du snakker om? Ikke kjøp den pedofiliboka her liksom. Ikke sant? Nå er det god. Nå er det god. Den går rett på Instagram. Når du sier det, rett på Instagram. Jeg noterer det. Det er godt. Det er spot on da. Tok fem møll. Det ligger mye sannheten i det der. Først skal det bremse deg, og så skal du bygge det opp til å være kreativ. Men skjønnelitteratur har den kraften der, å fortelle... fortelle det ekte i oss mennesker på det ubehagelige nivået, og det gjør ikke faglitteraturen. Den kan forklare oss ganske mye og gjøre oss ganske mye smartere, men skjønnlitteraturen, da står jeg skje. Alt bare å få fram dyr og det mørker oss, det er det eneste plassen vi har igjen hvor vi kan gjøre det. Det er litt sånn med barn også. De bare prater rett fra leveren. Ja, men de ljuger som faen også. Ja, det vet ikke jeg. Dine gjør det ikke det. Du kan ikke vite om du snakker med elever eller ljuger, for de må finne på ting. Akkurat nå er vi inne på når du går bort fra jeget. Mine er litt yngre enn dine. Men de bare prater. Han lille hos meg, han spørte meg, nå skal jeg legge meg og sove. Så spørte han, kan jeg sove baklengs? Nei, stopp. Ja, selvfølgelig sier vi det. Det var dritig. Nei, det går ikke. Hvis du gjør det, så... Hva? Skal du sove bakleks? Så det står opp i det som var, altså. Så kommer det. Fy faen, det er utrolig fascinerende. Hvis du gjør det, Sebastian, så kommer du til helvete. Vil du det? Hvor kommer det fra, altså? Jeg liker... Jeg... Jeg er litt forelsket nå. Det er bra. I første klasse, så gjetta vi går i første klasse, og man har mange sånne samtaler, heldigvis, med folk som jobber i skolevesenet det første året, og i barnehagen også, for den sørskeld. Og da merker jeg sånn, vi skal bare ha en hyggelig samtale om hvordan det går med datteren hennes på skolen. Så merker jeg at dette er en kjempesmart måte på å avdekke trøbbel i heimen. Det handler ikke om skolen i hele tatt, jeg skjønner at det handler om foreldrene. Vi er jo heldigvis ikke på noe sånn, når du ikke har noe skjule, så er det ikke noe stress. Så spør jeg datter, så spør de sånn, ja, men synes du det går greit hjemme? Er det noe, hender det at mamma og pappa blir sint og sånt? Bare sånn. Jeg gir sinter innimellom, men så begynner jeg sånn, for det er ikke lov å slå hverandre. Nei. Men pappa har på å rive av meg håret en gang. Så jeg bare sånn, hva har du å si for noe? Og så river jeg av håret. Og de plomper ut på sånn der. Jeg prøvde ikke å rive av deg håret med vilje. Det var at jeg gredde håret litt, og så lugget jeg litt. I det blir det stilt over sånn der, du står og sånn, for det blir ikke bare sånn, Er det barnesamling? Så tester hun deg. Hva gjør du når du presser? Hva gjør du når du presser? Hva gjør du? Hvis du er ekte kola, så går det jo bra. Ja. Jeg tror du treffer mange her nå. Det er tre timer ut i dag. Det spørsmålet er om vi ikke skal klippe det siste teamet nå først. Nei. Det blir ulike under-subtitles. Det er en djup, djup podcast det her. Men det er det behov for. Det er behov for folk å tenke seg litt om hva som egentlig foregår her. Hva som foregår rundt meg. Det er utrolig viktig. Så hva er det du ser? Hvor er det du er? Jeg tror vi er, nå har jeg snakket litt om det, men jeg tror vi er på vei inn i en farlig, farlig tendens til å få folk til å være noe de ikke er. Jeg tror vi er det freksige. Vi spiller jo alle en rolle. Så vi er jo der allerede. Du har mange roller da. Du har mange roller, og du spiller jo på en måte, du er jo ikke deg selv 100% hele tiden. Altså, alle håndør til de som greier det, men når du har barn så går det ikke. Det går ikke. Nei, jeg vet ikke. Er du deg selv 100% hele tiden? Nei, det er jeg ikke det. Nei, men jeg... Jeg skal ikke sette meg selv høyt her, men jeg er ikke langt unna da. Det er en svakhet da. Jeg skjønner veldig godt det du snakker om. Det er en allmennkjent serie som alle så på, denne exit. De gutta var seg selv, den historien fortalt der. Så... De drar det jo helt ut, ikke sant? Det er tingene de tenker på. De snakker om det i innledningen der også. Men om det hadde blitt sånn, jeg vet ikke. Jeg har ikke peil. En av mine favorittforfattere sier jo det at hvis du har tapt 10 millioner kroner for eksempel, fra egen lomme, så står det enorm respekt av deg, for du har faktisk utsatt deg selv for risiko og feiler, som på en måte alle mennesker gjør. Og det er noe med alle mennesker kan kjenne seg igjen i. At hvis du har liksom misslykkes med det, men likevel er ansett som en suksessfull person, men har gått på store, store tapp, på grunn av risiko, så er det et eller annet menneskelig med det. Enn at du har en fyr som aldri har feilet, som er et slags som du ser alltid bra ut i tillegg til det, og du har en slags glory rundt deg som på en måte er litt vanskelig å Det er et eller annet som ikke stemmer helt her, for den personen er litt for perfekt. Men det er det samme med fotballen. Der tror jeg vi er for dårlige i Norge i forhold til. Det er så veldig kortvarig livet som fotballtrener, og da blir du dømt. Hvis du har feilet, så er du ferdig. Da er du ut. Det kan godt være det at det ikke er godt nok, men jeg tror av og til at man skal kunne klare å se det at det er også erfaring da. Ta Olga Harreide. Han har jo vært igjennom en massiv karriere. Og nå, det er ferskvare, så nå tenker jeg alle suksessene han har vært med på, men han har vært igjennom noen nedturer også. Fy faen. Han er en av mine favorittpersoner. Jeg har hørt et par skikkelig bra podcaster med han. Og han er bare sånn faglig dyktig, og bare sånn, de nedturene han har hatt, så er liksom ikke... som er ikke hans feil heller på en måte. Han gjorde alt rett i det der med landslag også nå. Han var god på landslag også. Han kom fra Rosemorgul. Han ble pepet ut og lynsja RBK-fansene for at han stakk etter ett eller to år fra Rosemorg, husker du det? Og inn i landslagsjobben og naila den som fan. Og så kjempe uflaks med den tyrkia-kampen, eller hva var det for noe, når Myre hadde en dårlig dag på jobben. Han gjorde jo en kjempejobb da. Det er jo livserfaring da. Så jeg tror ikke man skal dømme folk og mennesker så bombastisk da. Da er vi igjen tilbake til der hvor jeg tror jeg er på retning at ting er så intensivt, så kort, så skarpt, at det... Ting endrer seg så fort at du kan ikke gjøre en feil før du er ute og neste mann inn. Ja, sånn trenebytter. Men generelt ellers også. Jeg tror ikke vi er på vei til noen god vei der. Om vi klarer å lime ting sammen, du klarer ikke å få vært deg selv. Jeg tror ikke vi er på vei til noen godt sted på de tingene der. Det gjelder også ... Jeg er tilbake på det med ledelse og grupper og så videre. Man er ikke på noe godt sted i forhold til, jeg tror vi vet veldig mye, men vi er ikke på noe godt sted i forhold til å drive den gruppa. Det samme gjelder sikkert følelse som drar meg i forhold til hva jeg har observert i fotballen. Det er ikke på noe godt sted. Det er så mye penger som har kommet inn i den bransjen der, som gjør at antall mennesker og support rundt selv individene har blitt så svært at du mister helt kontrollen. Det er ... Til slutt er fotballen satt sammen sånn at det er en eller annen som vinner uansett. Selv hvor dårlig det blir drevet, eller hvor vanskelig det er. Så det gjør at den som kommer ut vil få mye oppmerksomhet uansett som vinneren. Men jeg tror, jeg vet ikke om jeg prater kompleks, men jeg tror at det er noe potensialet der for fremtiden. Å klare å dra det tilbake til den gode gamle versjonen av gjengen. Ja. Hvor er gjengen nå? Hvor er gjengen nå? Hvor er gjengen nå? Hvor er gjengen nå? Cliffhanger. Jeg har lyst til å begi meg ut på noe nå, men jeg lurer på om det er for sent. Jeg lurer på, la oss avslutte med følgende spørsmål. Vi skal avslutte nå? Vi er på tre timer nå. Jeg er arbeidsleder, så... Det er rekorden på fem timer. Den er for langt ut nå, altså. Jeg skal trene i morgen. Skal du trene i morgen? Hva skal du trene om? I morgen er det, ja det er vel egentlig alt. Jeg tenkte faktisk at jeg skal gå hjem nå etterpå, skal jeg gå gjennom Nansenparken her på Fornebø, og da er det jo en sånn liten tuftepark på veien der. Kom til å kjøre en liten dobbeltserie med pull-ups og dips der. Så kjører jeg bein og to og en halv kilometer høy tempo i morgen. Ja, ja, ja, det er greit i morgen for å kikke av gårde. Da slipper jeg å ta styrke over kroppen i morgen. Uansett da, la oss avslutte med følgende ting. Er du en endelig spiller, eller er du en uendelig spiller? La meg forklare. En endelig spiller er da en som spiller et spill hvor reglene er klare, hvor rammene er fastsatt, og det er vinner og tapere. Og det er en slutt. Det er når du har en vinner og en taper. Da er spillet slutt. Eller er du en uendelig spiller hvor spillet fortsetter i en evighet. Reglene endrer seg underveis, rammene kan endre seg underveis, og det kan komme nye spillere inn, og noen spillere går ut, men spillet fortsetter i det uendelige. Skjønner du forskjellen? Ja, ja. Hva anser du deg selv som personlig? Er du en endelig spiller som tenker vinn-tap, eller er du inne i fotball og lederskap på et uendelig aspekt? Ja, Jeg skal være... Nå har vi kommet til det tidspunktet hvor vi kan begynne å bli litt direkte mot hverandre. Spørsmålet er jo dårlig. Fordi jeg skal bare svare enten eller. Men jeg har jo en god... podcaster da. Så jeg skal svare. Det er ikke min teori altså. Det er en annen kjent teori. Jeg er en uendelig, selvfølgelig. Er jeg. Synes du det er vanskelig å svare det ene eller det andre? Nei, det synes jeg ikke. Ikke for min del. Jeg står veldig støtt i hva jeg... Hvorfor var det et dårlig spørsmål da? Nei, for du bare spør, er du den eller den? Men mindre du har identifisert et tredje spill, så er det jo helt greit. Det som er bra i forhold til, hvis jeg skal ta deg virkelig spot on, som er bra i forhold til å skape læring i meg, så er det veldig bra at du spiller på det at jeg må velge. Det tror jeg er veldig bra for folk å reflektere rundt, altså de ekstremitetene. Det er veldig bra. Fordi at hvis du tar i dag og så spør unge spillere, hva tenker du om økta i dag? Spør et så dårlig spørsmål. Ja, det var bra. Hva jobber vi med i dag? Så kommer de til å svare akkurat det du har sagt. Vi skal jobbe i dag med det og det, eller denne øvelsen skal vi jobbe med det, så kommer de til å bare si det. De kommer til å svare akkurat de tingene som du forventer at de skal svare, eller som du har sagt. Men når du stiller et sånt spørsmål om er du den veien eller den veien, så må du sette meg virkelig på en test. Hva har du stått for? Det er jo veldig bra. Men du liker ikke binære spørsmål? Jeg håndterer det veldig bra, for jeg kan fylle på med de tingene og det du sier. Jeg liker veldig godt i forhold til å få fram de gode egenskapene hos mennesker i forhold til kreativitet, det å Det er altså å få fram styrker i seg selv. Jeg klarer ikke å komme på et annet ord bedre enn kreativitet. Så må du kunne klare å bevege deg i et landskap som ikke er trygt. Det er kanskje ikke rett ord, trygt, men et landskap som ikke er satt. Og det med regler og et bestemt utfall og så videre og så videre, så er det jo ikke det. De beste får jo frem når noe er ... Det er derfor jeg bruker også uttrykt. At det ikke er trygt. Det er for meg helt tydelig. Men jeg er veldig ydmyk på at det ikke er noe fasit. Men det er meg. Du spør jo det. Hva jeg er. Jeg har hengt meg veldig opp i det grunnen der. Jeg tenker jo at jeg gjør meg selv mest mulig til En uendelig spiller på hvert fall når det kommer til trening og livet generelt. Så gjør meg til en uendelig, reglene forandrer seg en vei, rammene forandrer seg en vei, nye spillere kommer inn og ut. For meg er det viktigste når det kommer til trening, det er den sunneste måten å tenke på. Det diskuterte jeg med Svigebror, som er veldig glad i målerettet trening. Når han trener, så skal han forbedre sin forgykt. Han har gjort disse tingene, løftet de og de kiloene, skal opp på det nivået. Neste treningsøkt er det målet, og så er det her målet, og i løpet av måneden skal han ha gjort det, og i løpet av halvåret skal han opp dit, og så skal han pushe grenser. Så sa jeg til han, du er en målbasert spiller, for meg er det viktigste å holde meg i form. Jeg trener nesten like ofte styrke som deg, men for meg er det viktigere å være i god form framfor å nå nye barrierer og løfte nivå hele tiden. Jeg skal bare være i styrke og holde meg i form i gamet så lenge som mulig. Jeg har ikke en endestasjon som for eksempel er et maraton. Det er det kjipeste jeg hører når det er folk som ikke er idrettsutøvere som skal løpe maraton, fordi de skal nå et mål og må få det til Ikke bare ødelegger man kroppen når man løper maraton. Det andre er at når du er ferdig med maratonen, så har du ikke noe mer motivasjon. Du har nådd målet ditt. I stedet for å løpe maraton, jeg skal bli i bedre form. Jeg skal gå ned et par kilo vekt. Jeg skal bli bedre på å løpe. Jeg skal komme mer ut i skogen og tur. Whatever. Men da har du, det var noe sånn, spør deg selv hvorfor fem ganger. Da begynner du å nærme deg noe. Spør deg selv fem ganger. Hvorfor? Hvorfor gjør du det? Han var hva for noe? Han var svogeren din? Vi kan ikke nevne opp han. Nei, nei, nei. Det er svogeren. Så spør han hvorfor. Neste gang du møter han. Så spør han hvorfor gjør du det? Og så svarer han der. Det er hans måte å motiver seg på. Ja, men du har ikke touchet han engang i nærheten. Du stiller hvorfor spørsmålet helt til han begynner å gråte? Fem ganger. Er ikke det han begynner å grine? Nei, han kommer i. Han må grave i det. Så han kommer til å være nærmere av han også. Men da han kommer til å svare, ja, for jeg vil oppnå det og det, eller jeg vil bli sånn. Hvorfor vil du oppnå det? Nå må han begynne å. Så kommer han til å svare noe. Jeg vil se bedre ut. Jeg vil være i form til alle de tingene som jeg skal delta på, den hverdagen jeg har. Hvorfor er det viktig for deg? Da er du på tre. Da skal du ned på fem. Hvis du hadde stilt de som er innit for det endelige gamet, som er endelige spillere, som er... toppinteressutøvere, så er det sånn, ok, men jeg er inne for det for å vinne. Hvorfor det? Jeg har lyst til å vinne, jeg har lyst til å være best. Hvorfor det? - Det er topp. Det kan komme ut det som svar. - Ja, det er dristig spill da, å stille ord for det fem ganger, for du kan få veldig gode svar, du kan også få en knytt ned vidt ryne liksom. For å bli så drittleiv og sånn. Det kan du, det er jo hvem du snakker med. Det er det samme som de sterkeste eksemplene var når vi var borte i Celtic der. Du spør ofte, hva tror du skal til nå for at du kommer deg inn på laget? Jeg må bare få spille. Ja, hva skal til for det? Nei, jeg må få sjansen. Ja, hva skal til da? Nei, jeg må få spille. Da er det ganske tung sirkel. Da er evnen til å stille de rette spørsmålene. Hva skal til for at du skal få lov til å spille? Få spille. Nei, han her har ikke nok gikk ut å spille. Men da er det jo selvfølgelig brukende av spørsmålene hvordan Hvordan skal du få til det? Har du og Ronny noen gang hatt et samtale som var sånn, denne fotballspilleren her er dessverre ikke spesielt smart. For fotballspillere er jo generelt over 80-90%. Det er god i en ting, fotball, men det er nødvendigvis kanskje ikke så veldig god sterk intellektuelt. Fotballspillere er jo kjent for å ikke være det smarte. Jeg vet. Men jeg liker ikke å se på det sånn. Det er mennesker. Kjære far. Ja, jeg vet det. Nei, men det er livserfaringer da. Var den beste, dummeste spilleren du har? Men du får ikke en podcast med meg med name dropping, altså. Hadde du vært litt rikere, så hadde du svart der. Ja, men nå håper jeg at jeg bidrar til at vi får litt boost her, og så... Om 20 år da, så inviterer du meg inn igjen så skal jeg namedroppe som faen igjen når jeg har lagt opp. Hvis det er det folk vil ha da. Men jeg tror jo at de tingene vi snakker om nå er jo mer interessant. Nå har vi holdt på i tre timer og 20 minutter, så tenker jeg sånn, de som har holdt ut hele veien helt til hit, fortjener jo en god avslutning, så det var mest det jeg tenkte på. De fortjener jo, og de har hørt igjennom, jeg vil si den første halvdelen, det var interessant på en måte, vi snakket veldig mye om podcasting og format og skavlene, så kom vi over på The Good Stuff litt sånn i første timen, i time to. Jeg glemmer at du gjør det her om igjen. Du må jo gjøre notater og sånt. Jeg slår kjip med sånne lange podcaster. Det tar jævlig lang tid å gjøre etterarbeidet. Jeg tenker jo sånn at ... Jeg er spennt selv, for jeg hadde noen bilder om ting vi skulle snakke om, men så er jeg ikke helt inne med det helt. Ja, samar. Jeg har bueskyting, som siste. Her skal du høre hva jeg har å si. Det er min lærdom i podcast. Første ting jeg lærte er de tingene jeg har tenkt å åpne med, og icebreakeret. Icebreakere funker ikke. Og de første tingene jeg snakker om blir aldri de første tingene jeg snakker om. Knappt noe man kommer inn på. Så det første jeg hadde tenkt å få deg i gang på var sånn, hva faen er det som feiler Vålinga? Hva er det med Vålinga? Som er midt på treklubb i hovedstaden, får det aldri til, har ikke prestert på ti år. Det var det som inngangskrevet, skal vi få fyr i gang med det da? Hvorfor skal man ikke få det til i vålinga da? Nå får du ikke til. Det skjer jo ikke. Det var inngangen da, som jeg trenger å svare på da. Og så var det sånn, når skjønte du at det ikke ble deg som ble treneren? Ja. Og så skal jeg smyge den her. Syster, ledelsen var feig som ikke valgte deg. Nei, nei, nei. Og så om det skal skje med fag i MO. Og så hva vil du, hvor vil du, hva er autentisk lederskap? Ja, det er ikke så gærent da. Hva er hovedoppgaven til en assistenttrener? Her er et spørsmål jeg ikke lurte på. Hvordan analyserer du neste motstander rent praktisk? Altså videoanalys og hvordan? Men vi er så langt ute her, skal vi gi det? - Det er langt svar. - Det jeg tenker på, nå har vi fått en bra prat forhåpentligvis i lang tid, men hvis det var inngangene dine og du ikke treffer deg, hva kan du gjøre andres, hva kan du gjøre bedre til neste gang i forhold til neste? - Jeg synes starten var døds for det. Jeg har jo sagt det, du er jo flink på dette her. Jeg tror på det organiske da. Jeg tror veldig på det organiske. Du har snakket mye om det, om at du har troen på det som er. Det som skjer, det skjer. Ja. Likte du denne starten bedre? Nei, men skal du gjøre de forberedelsene der? Hva mener du? Jeg mener det jeg spør deg om. Skal du gjøre de forberedelsene der? Til hva da? Til neste gang vi skal snakke? Nei, ikke til neste som du skal snakke med. Dette her er på en måte rescueplan hvis intervjuobjektet er død som en sill, ikke sant? Ja. så har du sånn, ok, du merker det er et par gjester som har vært der, ikke sant? Og det er ikke sånn som deg da, du er en god gjest, ikke sant? Du snakker, og du putter en tier på det, praten står. Jeg må avbryte det, det er kjempebra, for hvis jeg må avbryte det, betyr det at du har masse på hjertet, prater hele tiden. Det er perfekt for en programleder og en host, at gjesten bare er veldig klar for å snakke, og bare øser ut. For da kan man styre. Da har du god fart, da kan du bare styre båten med stikka. Men hvis gjesten er sånn som noen er, som tror de er på et intervju, så er det sånn der, ja, hvordan går det? Nei, det går fint. Jeg har egentlig ganske bra dager, og spiser ganske bra, og godt kostholdt. Og så ser de på meg, og så er det sånn, ja, du trente jo vålinga sist da, og da blir det ikke dyr, ikke sant? Og da merker du start-stoppen der, liksom. Det blir så utrolig sånn... Men det er da jeg spør deg, er det noen universelle spørsmål du kan stille, så du slipper å gjøre det type forarbeid der, som gjør at du får selv den som ikke prater, og den som prater? Kanskje, men det er en sånn drømmesituasjon, for noen gjester kommer til å ha dynamiske dager hvor de er bare sånn pratsomme, noen er... av natur ikke pratsomme, og dukker opp her av en eller annen merkelig grønnstykke, jeg vet hvorfor. Men noen gjester må du hale ting ut av, noen gjester må du varme opp, noen er overtent, og du må roe dem ned og ta ordet, for de tar helt over. Den lengste monologen jeg har hatt her er cirka 50 minutter, hvor jeg slapp til. 50 minutter. Det var ganske greie YouTube-klippingen, da begynte de å oppføre meg. Ja, men det er som du egentlig har sagt i tre timer nå, det er individuelt da. Jeg må jo bare se an gjesten. Noen av dem slutter å snakke sånn, og så ser de på meg, Så er det sånn, åja, du er ferdig snakker du da, da må jeg bare opp her og... Men det er da jeg spør meg, eller jeg spør meg, jeg spør deg. Fort gjort. Jeg spør deg, med de forberedelsene du har gjort der på meg, har du sett meg? Det beste tegnet er at jeg ikke bruker notatene. Jeg har ikke brukt notatene i dag. Så da er det sånn, for å få enda større effekt på neste intervjuobjekt, hva kan du gjøre da? Det samme. Jeg ser på notatene. Her er faktisk alle notatene til alle 50 personer jeg har hatt til nå. Det er veldig mye tettskrevende skrift. Og det viser seg jo når du skal lytte til en person, se det med øynene, se ned på papir og tyde min egen dårlig håndskrift mens de snakker og fanger på hva de sier. For hvis de sier noe viktig så må jeg respondere på det og følge opp. Og så skal jeg også finne et nytt spørsmål. Hvis det de snakker om på en måte er en dødvei, så må jeg finne et ny vei å gå inn på. Og det bare fucker opp huet fullstendig for min del. Og spesielt hvis du har masse notater og du vet ikke helt hvor du skal. For hvis du stiller spørsmål som er ganske sånn... Jeg vil bryte av deg, for du sa denne podcasten er til for at du er nysgjerrig og du vil lære mer. Da sa jeg, fokus er valutaen til læring. Ja. De notatene der gjør at du mister fokus. Ditt fokus er på å være et sted i relasjonen. Hallo? Sikkerhet. Er det noe? Fokus. Det er fokus. Sikkerhet, altså. Ekstremt hold fokus når sikkerhet kommer inn her. Det går allikevel. Ja. Det er nøkkelene. Så du mener nøkkelen... - Hvis jeg er tilbake til skavlene, da. - Nå er du på evaluering. - Nå er du på fanikemetoden. - Hvis jeg følger planene, det er ikke dumt heller. Det er bare å se tilbake det hele podkassen, hva jeg har gjort for noe. Det er en stor tre og en halv times evaluering. Det er en medarbeiderskjøp da. Hvor ærlig, inspirerende, fremovertenkende og kompetansekomplett. Helt klart. Nei, men det er jo... Jeg er spent. Det er ikke noe viktig. Nei, det er en sekuritas du tok med. Sekuritas fikk oss ut av lupen der. Men jeg har i hvert fall blitt testet, lært, og hatt det gøy. Og så hva mer kan man be om i livet? Hvis du hadde blitt med en dame hjem og blitt testet, lært et par ny ting, og hatt det gøy, hva mer hadde du bedt om den kvelden der? Så det er en liten forelskelse. Det ordet der er knallhardt, Håkon. Forelskelse. Du merker at det sitter langt inn å si forelskelse, fordi jeg tror du mener kjærlighet, som jeg da velger å dra over i kjemi. God kjemi. Som du kaller for i ryskese, kjærlighet, kjemi. Det er et feil for meg. Det er en slags metroseksuell skala som ikke jeg skal trenge å... Det trenger vi ikke heller. Det kan du egentlig diktere. Det er et feil for meg. Jeg har heller ikke noe behov for det. Vi snakker samme språk. Tilbake til premisse. Det viktigste er jo ikke meg, men å gjøre gjesten best mulig. Føler du at du har vært på ditt beste... I hvert fall ikke tre og en halv time, men i hvert fall noen av disse timene her. Så nå begynner du å stille gode spørsmål. Ja, det er bra. Først nå? Nei, dette har jeg sagt lenge at dette er det god på. Men ja... jeg føler jo det. Det som jeg er glad for, er at vi ikke har snakket bare om fotball. Vi har ikke snakket bare om hva jeg har gjort. Så det er jeg veldig glad for. Det høres ut som om du har vært igjennom hundrevis av fotballintervjuer, bare sånn, jeg er så lei å snakke om fotball. Jeg er så med, nå flåser jeg det bort. Nei, men jeg snakker ærlig fra hjertedota da. Ja. - Jeg hadde en følelse på at sånn var det, og det har det også blitt. Så sitter jeg også inne med at det er andre ting som kanskje kunne formidlet bedre, eller har snakket om også, men det får vi ta til neste gang. - Det er som en god fotballkamp. Du får ikke 100% passing complete. Du har noen feilpassninger. Noen har spilt faktisk kampu 100% pass i komplitt. Men du får ikke spilt den. Der er ikke vi. Vi er ikke Real Madrid innenfor podcasting. Vi må bare stikke fingrene i jorda. Vi er vel slags på en måte... Vi er en norsk elitserie, og det har vært ganske bra. Jeg synes vi har en god italiensk serie B, liksom. Stærkere, altså øvre halvdel serie B. Ja. Da tenker jeg det er greit. Jeg synes dette har vært veldig moro. Ja, det er bra. For deg som hører på nå ... Som alltid, en feit, saftig high five for at du henger med her hele veien ut. Og også en high five til dere som sovner og våkner nå på tampen her. Veldig hyggelig at dere bare låt statsene rulle her. Veldig bra for podcasten din, da. Men først og fremst takk til deg, Håkon, som har kommet og øsa ut her med... visdom, erfaring, historier, og vi har ikke engang tørt seg inn på DJ-karrieren eller burskytterkarrieren, som vi skal gjøre en spesial på nå i sommer, hvis du har fått med deg det. Jeg er litt interessert i burskytting, for DJ Rogan er så jævlig interessert i burskytting. Men jakter du dyr med burskytting, eller er det bare sport? Jeg jakter ikke, men jeg var jo... Er jeg norskmester da? I jakt og felt? Er jeg norskmester da? Jeg har jo så mye på primer og pokaler på bakgrunnen. Bård, fortell meg, er jeg norskmester i buskiting? Jeg husker ikke. Hahaha Kan du ta det ved Wikipedia-søk på det? Av alle sånne merittige prestasjoner jeg har, av Celtic, jeg husker ikke. Det kan være noen brugerskytingsgreier inni der. Kjør et Google-søk på det. Jeg gjør det, men det finner du ikke frem. Det er noe som heter jakt og felt, i hvert fall. Det er god. Oppover og ned og skyte på dyreblinker. Det holder for meg da. Så skal jeg drepe en frosk, så kan jeg drepe en frosk med pil og bød. Det har vi lyst til å lære mer om. Nå sier vi, du som hører på, jeg her, har veldig lyst til å høre mer om burskyting og DJing. Skal vi ta en podcast til bare med DJing og så burskyting? For i sommer tenker jeg å ha litt lettere prater med venner. Men skal det være med DJing da, så må vi ha med noen av de gamle legendene. Stigma. Hvor er den? Stigma, hvor er du? Stigma? Stigma? Har du hatt kontakt med Stigma da? Nei, jeg har ikke. Kjenner du han? Nei, ikke veldig godt. Nei, det var gøy. Du hørte jo at han så. Han er en mørk og mystisk, han var en mørk og mystisk. Han var aktiv. Ja, han var det. Jeg møtte aldri stigma. Nei, ok. Jeg møtte han. Jeg har ikke peiling, men han har gått under jorda. Her er min teori med stigma da. Jeg tror han skjems over sin transkarriere. Jeg tror han oppriktig skjems at han har litt på sånn Men da skal jeg ta på meg jeg. Jeg har såpass god selvtillit at hadde jeg kommet i kontakt med han, skulle jeg stilt han gode nok og riktige nok spørsmål. Hva var det første du spurte han om? Til at jeg kunne fått ham igjen. Hva var det første du spurte han om? Første jeg ville spurt han om? Så snevert du kan. Det er så press. Det er så press. Det er veien som leverer under press. Nå takler du ikke det presset her. Jeg ville sagt, når er du på ditt beste? Tid til stigma? Jeg er ute og fisker fisk. Jeg tror han driver fiskeferd nå. Jeg tror han har funnet utrolig kjedelig råd. Jeg tror han er på et godt sted i livet. Jeg har ikke lyst til å rote inn i det grenet her. Jeg bare anbefaler deg spørsmålet til neste podcast-gjest. Når er du på ditt beste? Uten forberedelser. Blankt ark. Tror du stigma skjemser over sin egen dirig karriere? Men jeg tror du ville møtt han på et sted hvor han er og fått fram noen positive emosjoner og følelser. Ja, ja, ja. Det er helt greit. Du med dine styrker, du vil jo raskt få han i snakk. Det er ingen som får han i snakk. Du må få han i snakk. Ja, men det kommer ikke til å være sånn at jeg legger mye energi ned. Jeg tror han har lyst til å være i fred, og jeg respekterer det. Jeg lurer på, hvis jeg hadde vært en suksessfull trans-DJ på slutten av 90-tallet, så hadde jeg synts kanskje det var litt hardere i den dag i dag. Det er bare det jeg tenker. At det kanskje bare sånn, jeg synes det er merverdig å være sammen med barna mine, groen og gullerøtter og poteter og drapen og fisk, enn å stå og banke ut noen 145 BPM-låter i en høstmix. Jeg vet ikke om du skal prøve å avslutte det der, men da tror jeg du ser det fra ditt perspektiv. Du prøver å se fra hans perspektiv. Jeg leser stikk. Du leser stikk med ham. Hva er det han da ser? Hvis det ikke er det han ser, så hva er det da? Hvis det er risiko, fortsetter. Tusen takk for praten, Håkon. Dette har vært... Det er fristen å gå på fire timer nå. Jeg kjenner at nå... Takker du mer øl igjen, da? Jeg har masse øl. Nei, jeg har ikke masse, jeg har lett øl igjen. Hæ? Lettøl? Det er lettøl, ja. Hvorfor har du det i kjøleskapet? Lettøl er fint, da. Det kan du kjøre hjem etterpå. Det er mange som kommer bil til podcasten her. Hvorfor gjør de det? Hvorfor kommer de med bil til podcasten? Det er fordi det er folk... Det er veldig tydelig når alle gjør en research her i forkant. Ja. Men skal jeg fortelle deg hvorfor? Det er folk som har mye å høre. Som har... et travelt liv som kommer og de tenker at de skal være en halvtime-time. Eller at de kommer langveis fra. Det er ikke alle som bor i Oslo og Bergen. Det er noen som leker deilig, noen som er veldig opptatt, og noen som bor langt unna. Det er mye bra Instagram-klipp for å sette deg. Er du fornøyd? Ja. du har mer på hjertet, eller er det bare meg? Er det magefølelse jeg har? Når relasjonen er såpass god, og du er det jeg har sagt til deg, så får man fram det beste i folk, og fortellinger, og ting man har å tenke på. Der må jeg høre igjen, men det er sånn det er. Jeg har kost meg. Ja, det har jeg også. Jeg har lært meg å ha det gøy. Og målet til redde. Jeg glemte. Men vi har vært til stede hvertfall. Ja, inspirert. Helt ærlig, så er det sånn at jeg sitter inne og har mer å gi, jeg har mer å bidra med. Akkurat det samme som jeg tenker at det neste du sitter og snakker med, så skal du tenke det. Den har mer å gi, mer å bidra med. Jeg skal være nysgjerrig på den. Håkon, spør du meg da, fra et nøytralt ståsted, du har jo vært en supergjest. Jeg føler jeg har både gnuka denne sultetøyglasset, vridd opp kluten og fått ut masse gode saker her av denne praten. Jeg føler jeg har gjort deg god like. Det må opp til deg til å svare på. Jeg føler det er mission accomplished her. Jeg synes det har vært en bra prat. Jeg er veldig spent på hva Tor Christian Karlsen sier, for det er bare å møte det her. Hvis han synes det var bra, så er det her jeg er bra på. Det er bra. Skal vi ta en sjanse på det? At han godkjenner deg, eller gir en tommel ned? Det tenker jeg ikke så mye på, men vi får håpe det. Jeg melder en liten sommerprat her. Vi har flere ting å snakke om. Det er sånne ting jeg vil snakke om som ikke er tre og en halv time inn i podcasten. Det gir jeg ikke. Det er sånn som å tease deg litt lenger enn du nå, eller? Hvis vi skal snakke om mer viktige ting nå, så kan ikke det komme tre og en halv time inn i den podcasten her. Det må komme de første minutteren av en ny podcast. Det som skuffer meg nå, hvis jeg skal være helt ærlig, det er jo sånn at på slutten er folk seg selv. Nå kjenner vi ikke hjemme. I stedet hadde vi jo jævla god flow og pratet om jævla kule ting. Ja. Følte at du gikk i... Nå er det bare å runde av. Men killa jeg den flowen? Når vi var i den, følte du at vi var i en god steam, og så runda jeg for fort? Kanskje. Det må vi finne ut av. Det er en ærlig mann. Det skal han ha poeng for. Det må eventuelt lytterne snakke om, om det var noe mer potensiale. Grav i det der. Det er det helt sikkert. Vi kommer jo aldri til bunns i våre idéer. Og det er litt av testen med podcast. Du har hatt såpass mange gode gjester, og du har hatt gode samtaler, og fått ut... Det kunne vært interessant om... Og det har du jo snakket om før vi gikk på, så sa du det er noen tilbakemeldinger om noe som folk vil vite enda mer om. Ja. Og det tror jeg kan være interessant. Ja. For å lytte til de som virkelig søker mer kunnskap og kompetanse da. og få mer skvis ut av denne appelsinen der. - Jeg kunne klippet den praten her sikkert ned til tre kvarter, men jeg liker hvert rote formatet. Jeg tror at den reiser noen prater gjennom ting som er veldig interessant, til ting som ikke er så interessant, til et sted hvor vi er veldig spot on på samtalen, til et sted hvor vi somler og roter litt. Det er en naturlig samtale. Helt enig, og det vil jeg anbefale også i stedet for å lytte til denne podcasten og ha en sånn type samtale med den som er ved siden av deg, som jeg frykter at de fleste unngår og ikke gjør i dag. De sitter på sosiale medier og ser på 30 sekunder her, 30 sekunder der, og det skal være så kvikt og effektivt. Men sett deg ned og prat med den som er ved siden av deg. Prat med partneren din. Prat med kameraten din. Prat med arbeidskollegaen din. Prat med den som sitter overfor deg og hør hva er det som skjer? Hva er det som opptar deg? Hvordan skal du være på ditt beste? - Jeg er helt enig, men jeg har falt for eget grep her. Jeg har begynt å laste videoer til TikTok, og der er det maks ett minutt lengde. Og der er de klippene super populære. Så jeg er fucked. Så jeg er blitt dratt inn i ett minutt format nå. Så det kommer masse ett minutt videoer her, så du kommer til å bli en TikTok-stjerne i løpet av en kort tid. Mens de andre plattformene går dritseikt igjen. Facebook og YouTube og det greiene der. Bare TikToks gjelder noe. Hvis det er noen 15-åringer som stopper deg på gata og sier hei, så er det 50 000 visninger på at du sitter og ler. Er det det da? Ja, ok, så bra da. Nei, det har vi vært innom. Det er min største frykt i forhold til å få maks ut av folk. Så er det at vi bare ser, det er så knapt vi ser overflaten av hverandre. Skal vi høre et paradoks? Som gjest og podkasthost så er det de siste minutter man husker best, mens lytteren har det helt omvendt. Med det setter vi en strek for denne fantastiske, snart prisbrønte podkastepisoden med Håkon Lunov. Takk for at du jassa deg ut hit. Takk for besøket. Veldig hyggelig. Du, jeg har kost meg. Det ble ikke noe whisky i. Men det er ikke for sent. Vi kjører litt afterparty her. Kanskje vi skrur på mikken igjen. Hvem vet? Eller Champions League-hymnen til Lora og Villa. Det er sant. Takk for å prate. Vi snakkes på. Ja, tre timer og 45 minutter. Nei!