I denne episoden av Wolfgang Wee Uncut snakker programleder Wolfgang Wee og gjest Live Nelvik om et bredt spekter av temaer, inkludert parforhold, tennis, oppdragelse, skjermtid, rus, militæret, og kjønn. De diskuterer utfordringene med å balansere karriere og familieliv, viktigheten av å sette grenser, og hvordan man kan takle konflikter i et forhold. Samtalen er livlig, åpen og full av humor.
00:00
Taleren beundrer folk som holder ut i langvarige forhold, til tross for dårlig stemning, og trekker paralleller til tennispsykologi.
05:03
Foreldres skam kan forverre barnas adferd, og det er viktig å balansere oppdragelse med aksept for menneskelig utvikling.
10:53
Taleren reflekterer over samfunnsnormer rundt kjønn, krig og personlig motstand, og hvordan press endrer folks reaksjoner.
16:52
Diskusjonen fokuserer på erfaringene fra militærtjeneste som en livsskole og refleksjoner om dagbokskriving og parfymebruk.
26:13
Podcasten tar opp bekymringer om økende rusbruk blant unge, hvordan det påvirker selvbildet deres, og behovet for å ta rusdebatten på alvor.
Transkript
Nemnt i episoden
Live Nelvik
Gjestedeltaker i podcasten, programleder og journalist tilknyttet NRK.
Wolfgang Wee
Programleder for podcasten.
NRK
Live Nelvik er tilknyttet NRK, nevnt i kontekst av hennes karriere.
Drive to Survive
Netflix-serie om Formel 1, nevnt i sammenheng med en lignende tennis-serie på Netflix.
Matchpoint
Woody Allen-film, nevnt i sammenheng med en diskusjon om tennis og Netflix-serier.
Woody Allen
Regissør av Matchpoint, nevnt i sammenheng med en diskusjon om film.
Netflix
Streamingtjeneste hvor Drive to Survive og tennis-serien ligger.
Kasper Rudd
Tennisspiller, nevnt i sammenheng med en tennisturnering på Telenor Arena.
Telenor Arena
Sted hvor en tennisturnering med Kasper Rudd ble holdt.
Holger Rune
Nevnt som en aggressiv tennisspiller.
Williams-søstrene
Nevnt som tidligere topp-tennisspillere.
Shanna Poulba
Nevnt som en tidligere topp-tennisspiller.
Roger Federer
Nevnt som en rolig og elegant tennisspiller.
Pernille og Kristine Riis
Komikere som Wolfgang Wee var på turné med.
Latter
Sted hvor Pernille og Kristine Riis spilte show.
Instagram
Sosial medieplattform nevnt i flere sammenhenger
Kokain
Nevnt i sammenheng med økende bruk blant unge i Oslo.
Sosiale medier
Nevnt som en faktor som påvirker den psykiske helsen til unge.
Marihuana
Nevnt i sammenheng med legaliseringsdebatten.
iPhone
Nevnt i sammenheng med skjermtid og barnas mobilbruk.
iPad
Nevnt i sammenheng med skjermtid og barnas mobilbruk i skolen.
Apple
Nevnt i sammenheng med iPads og softwareoppdateringer i skolen.
Minecraft
Videospill nevnt i sammenheng med barnas skjermtid.
Pellegrino
Merke med kullsyret vann, nevnt som sponsor.
Erik Solbakken
Nevnt som kilde til informasjon om en skoleklasse som avtalte å ikke bruke mobiltelefon.
Jenny Skavlan
Nevnt som deltaker i en bokklubb.
Riksteatret
Teater hvor Jenny Skavlan og Wolfgang Wee så en forestilling.
Ida Fladen
Nevnt i sammenheng med et intervju hvor det ble stilt personlige spørsmål.
Iselin Guttormsen
Nevnt i sammenheng med en diskusjon om kvinner i underholdningsbransjen.
Martin Lepperød
Nevnt i sammenheng med en kronikk om kvinner som tar mye plass.
Tore Harald
Nevnt i sammenheng med en podcastdiskusjon om Iselin Guttormsen.
Mats Hansen
Nevnt i sammenheng med en podcastdiskusjon om Iselin Guttormsen.
Erik Follestad
Nevnt i sammenheng med en podcastdiskusjon om Iselin Guttormsen.
Sigrid Bonde Tusvik
Nevnt i sammenheng med en podcastdiskusjon om Iselin Guttormsen.
Fredrik Solvang
Nevnt i sammenheng med en debatt om Pride-skytingen.
Annette Trettebergstuen
Nevnt i sammenheng med en debatt om Pride-skytingen.
Oscar Westerlin
Nevnt i sammenheng med en diskusjon om ansvarlighet på sosiale medier.
Pedro Pascal
Skuespiller nevnt i sammenheng med en Spike Lee film.
Spike Lee
Regissør nevnt i sammenheng med en film om selvtillit.
Lars Dehli
Nevnt i sammenheng med en diskusjon om «daddy issues».
Helena Brottkorb
Nevnt i sammenheng med en diskusjon om «daddy issues».
Arslak Nore
Nevnt som tidligere gjest i podcasten.
Nils Rune Langeland
Forfatter nevnt i en diskusjon om forhold.
Deltakarar
Host
Wolfgang Wee
Guest
Live Nelvik
Sponsorar
Pellegrino Norge
Comfyballs
Poeng
Man må få lov til å mene det man sier, selv om man ikke alltid mener det når man sier det.
En refleksjon over ærlighet og selvinnsikt i kommunikasjon.
Jeg beundrer mennesker som holder ut i parforhold, selv om det har vært surt i mange år.
En observasjon om utholdenhet og langsiktighet i relasjoner.
Tennis er et spill med sterk psykologi. Det handler om å snu negative situasjoner til positive.
En analyse av tennisens mentale aspekt.
Foreldre skammer seg ofte mest når barna mister kontroll.
En påstand om foreldres reaksjoner på barns atferd.
Å se menn trille barnevogn er intuitivt rart for meg.
En subjektiv opplevelse og refleksjon over kjønnsroller.
Jeg tror at egenskapene om at menn løper ut med geværet hevet er historie.
En påstand om endrede kjønnsroller i krig og forsvar.
Den økende kokainbruken er et resultat av at de unge ikke føler seg trygge og har det bra.
En hypotese om sammenheng mellom usikkerhet og rusmisbruk.
En dårlig parfyme er som en nikab; den ligger utenpå som et lag og hindrer at man blir kjent med personen.
En metaforisk beskrivelse av parfymebruk og ærlighet.
Geografi er ekstremt avgjørende for hvordan barnet ditt blir.
En påstand om miljøets betydning for barns utvikling.
Det er alles ansvar at en samtale blir spennende.
En påstand om kommunikasjon og samtalepartners ansvar.
Mobiltelefonen ødelegger barnas evne til å leke kreativt.
En påstand om teknologiens negative innflytelse på barns lek.
Jeg har alltid tenkt at hvis mine barn har en uvane, så må jeg fjerne den.
En beskrivelse av en streng oppdragelsesstil.
Humor er et fag, man kan ikke bare si at noe er humor.
En refleksjon over hva som utgjør humor.
Det å være bevisst trenger ikke å stå i veien for suksess.
En påstand om balanse mellom bevissthet og ambisjoner.
Jeg liker å generalisere, det er spennende.
En observasjon om preferanse for generaliseringer.
Det er viktig å ha en passion utenfor huset, også for mødre.
En påstand om viktigheten av å ha egne interesser.
Pappaperm er ikke til for å skape et sterkere bånd mellom far og barn.
En diskusjon om pappaperms hensikt.
Det er viktig å være økonomisk likestilt i et forhold.
En påstand om økonomisk trygghet i parforhold.
Ens nærmestes ansvar er å korrigere deg.
En refleksjon over viktigheten av konstruktiv kritikk.
Det handler om hvordan du gjør det, ikke hva du gjør.
En refleksjon om viktigheten av tilnærming og selvtillit.
Det er ingen mennesker er ubrukelig. Du kan alltid brukes som et dårlig eksempel.
En sarkastisk observasjon om menneskelig nytteverdi.
Sannheten mellom en mann og en kvinne er at de ikke har noe å prate om.
En provoserende påstand om kommunikasjon mellom kjønnene.
Hvis menn ikke er til stede i tenårene, så blir jentene deres sløve.
En påstand om fars fravær og jenters utvikling.
Kvinner og menn kan være venner på et dypt plan, uten at det er noe der.
En påstand om vennskap mellom kjønnene.
I raushet ligger det litt offer.
En refleksjon over hva det vil si å være raus.
Mennesker som utsletter seg selv er ikke attraktive for en partner.
En påstand om balanse mellom jobb og familieliv.
Det er viktig å røske seg selv ut av rutiner og depresjon.
En oppfordring til selvomsorg og endring.
Å hoppe i kaldt vann er ikke tøffhet, det er retsel.
En definisjon av mot.
Statistikk hjelper sjeldent mot fobier.
En observasjon om fobier og statistikk.
Det er ikke farlig å dø sammen.
En refleksjon over dødelighetsangst.
Å være bevisst på egne handlinger, og hva de fører til, er viktig.
En refleksjon over ansvarlighet.
Reaksjoner er det beste filtret på om man treffer eller ikke.
En refleksjon over viktigheten av tilbakemeldinger.
Ens nærmeste er det kompasset som sier sånn, du, livet er...
En metaforisk beskrivelse av nære relasjoner og veiledning.
Humor er et fag, man kan ikke bare si at noe er humor.
En refleksjon over humor og forståelse.
Påstandar
Å holde ut i et parforhold, selv om det har vært vanskelig, er beundringsverdig.
En subjektiv mening om parforhold.
Den mentale styrken i tennis er avgjørende for å vinne kamper.
En analyse av en sportslig ferdighet.
Foreldre skammer seg ofte når barna mister kontroll.
En påstand om foreldres følelser.
Menn triller barnevogn på en måte som kan virke rart.
En subjektiv mening om kjønnsroller.
Menn løper ikke lenger ut med geværet hevet i krig.
En påstand om endrede kjønnsroller.
Økende kokainbruk blant unge skyldes at de ikke føler seg trygge.
En hypotese om årsaken til rusmisbruk.
En dårlig parfyme er som en nikab.
En metaforisk beskrivelse av parfymebruk.
Geografi er svært viktig for barns utvikling.
En påstand om miljøets betydning.
Det er alles ansvar at en samtale er spennende.
En påstand om samtalepartners ansvar.
Mobilbruk ødelegger barns kreativitet.
En påstand om teknologiens negative innflytelse.
Foreldre bør fjerne barns uvaner.
En oppfordring til streng oppdragelse.
Humor er et fag, ikke bare noe man sier det er.
En refleksjon over humor.
Bevissthet trenger ikke å hindre suksess.
En påstand om balanse mellom bevissthet og ambisjoner.
Det er spennende å generalisere.
En observasjon om preferanse for generaliseringer.
Mødre trenger en passion utenfor hjemmet.
En påstand om viktigheten av egne interesser.
Pappaperm er ikke viktig for fars bånd til barna.
En diskusjon om pappaperms hensikt.
Økonomisk likestilling er viktig i et forhold.
En påstand om økonomisk trygghet.
Ens nærmeste har ansvar for å korrigere deg.
En refleksjon over viktigheten av konstruktiv kritikk.
Det handler om hvordan du gjør det, ikke hva du gjør.
En refleksjon om viktigheten av tilnærming.
Ingen er ubrukelig, man kan alltid brukes som et dårlig eksempel.
En sarkastisk observasjon om menneskelig nytteverdi.
Menn og kvinner har ikke noe å prate om.
En provoserende påstand om kommunikasjon mellom kjønnene.
Kvinner og menn kan ikke være dype venner uten at det er noe mer der.
En påstand om vennskap mellom kjønnene.
I raushet ligger det litt offer.
En refleksjon over hva det vil si å være raus.
Mennesker som utsletter seg selv er lite attraktive.
En påstand om balanse mellom jobb og familieliv.
Det er viktig å røske seg selv ut av rutiner og depresjon.
En oppfordring til selvomsorg.
Å hoppe i kaldt vann er retsel, ikke tøffhet.
En definisjon av mot.
Statistikk hjelper ikke mot fobier.
En observasjon om fobier og statistikk.
Det er ikke farlig å dø sammen.
En refleksjon over dødelighetsangst.
Bevissthet om egne handlinger og konsekvenser er viktig.
En refleksjon over ansvarlighet.
Reaksjoner er det beste filtret på om man treffer eller ikke.
En refleksjon over tilbakemeldinger.
Ens nærmeste er som et kompass i livet.
En metaforisk beskrivelse av nære relasjoner.
Lignende
Lastar
Nå skjønte jeg at mikrofonen kom på, men jeg kan fortsette resonemanget. Man må la det som om vi har tatt opp lenge vi nå. Ja. Nei, jeg tror jeg landet på at jeg beundrer veldig mennesker som bare holder ut i parforhold. Som er bare sånn, det har vært surt de siste 15 årene, men vi er fortsatt sammen.
For jeg er motsatt. Hvis det er to uker med litt sånn muggen stemning, da blir jeg sånn, vet du hva? Skal vi bare drite i det? Vi bare driter i det. Ikke at jeg sier det høyt, men jeg tenker det inni meg, så vet jeg at jeg akter jo ikke på det. Forslåg hjernen er ikke det. Men følelsen er det likevel. Så jeg beundrer veldig mennesker som klarer å stå i litt sånn jevnt evig råvær. Nei, la oss, kan vi ikke ha sol? Nei.
Men hvordan snur du det da? For det høres jo som det er sånn, det er tennisspillere som alltid snur det negative med en gang til neste ball, liksom. Jeg elsker tennis nettopp av den grunn! Gjør du det? Å, fy fader! Altså, hva heter drive to survival med tennis? Matchpoint, er det ikke det? Ja, ja, ja, det er den der, hva heter han selv da? Halpedon. Er det han samme som drive to survive? Nei, det er bare laget under samme, eller etter samme oppskrift, vel? Matchpoint er jo han... Nei, jeg vet ikke, ja.
Hjelp meg. En kjempeflink fyr, i hvert fall. Legendarisk regissør. Kan du google det, for det navnet vil jeg ha med meg videre i livet. Ja, det må vi. Fy faen, det er flaut. Det er nesten galt å se det for å klippe ut. Skal vi se? Matchpoint? Nei, nei. Men jeg må bare si, altså, Matchpoint... Woody Allen. Hæ? Ja, det er Woody Allen som film. Åja, unnskyld! Nei. Åja, jeg elsker Woody Allen og Matchpoint. Tenkte du på skuespilleren? Nei, nei, nei. Jeg tenkte på...
Jeg heter ikke den serien apropos tennis. De har jo laget, på Netflix ligger det en serie om tennisspillerne, alle de store. Det var det du mente? Laget over samme lest som Drive to Survive. Og alle elsket jo, jeg synes det er utrolig lav å gå rett på sånn, hvilke tennisserier liker du? Det er litt sånn, hva skal man snakke om været? Men...
Og jeg elsker Drive to Survive. Og så var vi, jeg var på turné med Pernille og Kristine Ries, for vi spilte show på latter. Så januar, ja, for et år siden eller noe sånt. Og da dukket den opp på min Netflix, som du likte Drive to Survive, var med denne tennisversjonen. Og så er jeg, synes jeg tennis er veldig gøy. Begynte å se på det, og det er sjeldent, altså jeg bare... Og det var litt deilig også, for jeg får fort dårlig samvittighet hvis jeg gjør sånn
Hvis jeg slapper av, eller bare liksom dasser rundt, men da lå jeg i sengen, bare helt frem til vi skulle spille forestilling, og bare så sånn, en episode til, en episode til. Jeg klarte ikke å stoppe, nettopp fordi, faen, det var først nesten da jeg skjønte den sterke psykologien i tennisporten. Altså hvordan, og det ser du jo, og man er mye mer oppspåttet når man har lært seg at det er sånn, men den der...
Shit, det går så dårlig. Og så må du ha tidens mentale snuoperasjon. Det er jo derfor kamper plutselig snur og sånn. Og ikke minst at de spillerne som er sånn aggressive, han der danske Holger og sånn, da har du tapt i det du begynner å knuse i rekken og sånn. Da er du ferdig. Heter den ikke Matchpoint, den tennis-serien?
Ja, ja, dette kan folk finne ut av seg. Tennis, Netflix, anbefales. Jeg så jo, faktisk her på Telenor Arena, Unit Arena, da var det en sånn tennisturnering med Kasper Rudd. Og da var det sånn? Ja, og da prøvde du å komme så nærme nettet som mulig, og da så du hvor fort du snudde. Du kunne se på hans uttrykk og på kroppen.
språk til Kasper, bare nå går det dårlig. Nå surer muleren. Så hvordan greier han nullstille da? Jeg er dritfasinert. For før var jeg litt sånn, jeg er så gøy med de som er sånn, det her blir så sinte. Det er blant annet en sånn, åh, nå er det jo et eller to år siden jeg så den serien, men hun er jo helt i verdenstoppen blant kvinnene. Williams-søstrene? Nei, de er vel ferdige. Shanna Poulba. Hans Jabor fra et eller annet sted, og så er det
Nå men, hva er det som snakkes om da? Hva er det som snakkes om da? Skjære på, hva?
Nei, for hun har også lagt opp. Men du følger jeg på Instagram, jeg synes hun er flott. Men nei, hun var sånn superaggressiv, slo og slo rekket og mistet det, ikke sant? Og så lærte hun seg, fikk hun en ny coach og så videre, og ender da opp med å vinne, selvfølgelig. Fordi hun klarer å kontrollere det. Og jeg synes da Kasper Rudd var litt sånn, det er så kjedelig. Og så skjønner man bare, nei, han er så stilig han. Han har kontrollen. Men hva tenker du om Federer da? Tenker du at han er en veldig rolig type?
Ja, det vil jeg si. I motsetning til mange av de mannlige motsprørene hans. Han var en drittunge. Han var 16-17, så var han den største sutterungen som kastet rekker til slang dritt. Så har han bare gått på en mentalreise. Så er han bare den mest elegante, fine. Alle tenker bare at han er så graciøs. Han ble en mann. Jeg lurer på om de foreldrene skammer seg når du har sånn tennisspillet to be. Ja.
Og alle server alt for deg hele tiden liksom. Og så står ungen din ut på banen der og bare, are you sick? Da hadde jeg skammet meg så fælt. Jeg skreik jo fra jeg var 13 til 16, så hver gang jeg fucka opp på elvern, så skreik jeg fitte. Og da tenker jeg når mamma står der sånn, ja det er det sønnen min står og skriker fitte hver gang. Fitte! Det føltes litt med noe der altså.
Og er det ikke da foreldre egentlig skammer seg mest? Det er jo litt når barna mister kontroll, hvis du skjønner hva jeg mener. Enten det er sånn her, fytte, så blir man sånn, herregud. Eller at noen står og knuser et rekke, og er bare en drittunge. Ja, men det betyr jo at vi har ikke greid å luke vekk dette fra livet når dere ser nå. Nei, men så er det jo også bare mennesker som skal formes, og så må man minne seg selv på det, og bare stå i den skammen. Men jeg tror at hvis foreldre skammer seg, så blir det verre.
Hvis du skjønner, sånn er det å bli menneske. Noe sier meg at vi kommer til å snakke mye om oppdragelsesprinsipper nå, de neste minuttene. Det er veldig gøy da. Jeg sitter og drikker. Vi må snakke om skjerm og alt det grann. Jeg har fra dag 1 tenkt at hvis mine barn har
noe jeg misliker, så kommer noen andre der ute til å mislike det. Derfor må jeg fjerne det. Derfor må jeg få de til å slutte med det. Så hvis det er noe ufordragelig, suttring spesielt, gå på suttring på tur eller på mat, det må bort. For det tror jeg er min tjeneste for at da vet de... Jeg ser for meg deg som en steinhugger. Du er et sånn, ah nei, den der, den lille sentimenten der. Ja.
Den må bort at du driver sånn og perfeksjonerer. Men jeg skjønner hva... Det er jo noen ting som bare er helt sånn... Og så er det kanskje litt hardt, men jeg har alltid sagt til barna mine helt fra barnehagen da, hvor de blir sendt, og så er de forkjølet. Men det er hele barnehagen. Så alle har litt sånn... Det er snør. Og da har jeg alltid sagt før jeg har gått sånn, husk å pusse nesa di. For hvis du går med snør ned på leppa, så vil ingen leke med deg.
Det mener jeg, altså det er en tydelig beskjed, og det stemmer. Fordi de er bare barn, og de barna er dyr, og det er bare sånn der æsj, og det er dyr, og det er sånn ekkelt og skittent. Man må liksom se ren ut og lukte godt. Ja.
Det tror jeg er viktig, at man har rene klær og ikke snørre i trynet. Eller bare sånn mat i trynet og flo. Nei, vi må greie håret, og så tørker vi den melkebarten før vi går ut av døra. Nei, 100%. Det er to typer barn med snørre nesa. Jeg kunne faktisk finne på å snyte andre sine barn. Jeg også! Jeg også! Jeg får se.
for det har gått, og så kommer det en tass med sånn snør, så er jeg sånn, du, Jørgen, nå skal vi gå inn på banen, og så pusser vi ned. Ja, ja, 100%, jeg hjelper andre. Ja. Den er grønne bubba ute. Det er så ekkelt. Du skal se noe veldig tilfredsstillende, så se på sånne der barn som har sånn tett
Og så har du prøvd å høytrykke spyle et nesebord, sånn at det kommer vann ut av andre. Ja, sånn der. Saltvanns. Nei, jeg har prøvd det på meg selv da. Ja. Fy faen, det kommer sånn metervis. Jeg har en sånn disgusting tiltrykkelse. Fysiomer heter det for voksne, som er sånn gass hvor du kjører sånn opp i nesa, og så står du og brekker deg over vasken. Ja. Det er de deilige også. Så det har du prøvd? Ja.
Nei, men ikke på vår da Hvorfor? Jeg synes det er tilfredsstillende med sånne hudørmer og snør ut av nesa You and me both Men ikke på Jeg vil gjerne se det på avstand Så det kan komme som reels hos meg Men jeg trenger ikke å klemme andre barns hud om meg Eller det kunne jeg faktisk gjort Hvis jeg fikk lov Du arresterte deg selv på det at du kunne gjort det
Ja, jeg har jo ikke noe mot det i det helt alt, faktisk. Jeg trekker også tenner hvis andre barn be meg. Jeg har blitt veldig god på det. Jeg tar veldig fysisk tak i andre barn. Du skrev til meg at du var ufaglært helsesøster i et par uker, så du er jo egentlig profesjonalisert her. Ja, men det var en helt snu operasjon med det jeg beskriver i min personlighet. Jeg kan si noe om en det stert, og så to minutter siden, vet du hva? Jeg mente ikke. Jeg snur.
Så jeg snur i saken om huddormer. Gjør du det nå? Ja, ja, 100%. Jeg mener at man trenger ikke å mene det man sier. Enig. Man må få lov til å mene det. Jeg kan ikke mene det når jeg sier det, men jeg må også få lov til å bare, nei.
Drit i det. Jeg må bestemme meg. Jeg vet ikke helt hva jeg mener heller. Det er ofte bare siering for å være... Spesielt i drikket kan det være litt kontrært, men det er alltid sånn at hvis det er veldig enighet, hvis det er veldig enige rundt bordet, så skal jeg, som jeg mener, motsatte. Litt sånn for å lage litt sånn... Både for å ta et steg ut av konsensus og gruppa. Jeg liker ikke å være i gruppa. Hvorfor liker du ikke å være i gruppa? Nei, men da føler jeg at jeg tar feil. Er du kjedelig liksom? Nei, det er mer at jeg er en sånn...
primalt følelse av at jeg tar feil hvis alle rundt på en måte er enige. Så jeg tenker sånn, men er alle bare enige for at det er behagelig og komfortabelt å være en del av gruppa? Eller har vi noen blindsurner som vi kanskje burde teste ut litt? Så for eksempel...
En ting man kan si, jeg sier, men ikke helt vet hva jeg mener, men jeg har bare sånn følelse, altså jeg synes det er rart å se menn trille barnevogn for eksempel. Ja. Det sier jeg høyt. Jeg er jo han der Hedemann. Men er du da usikker på, eller mener du det? Jeg vet. Når du sier det? Det er jo en følelse. Jeg hadde jo ikke noe problem med å trille barnevogn selv, jeg synes det var kjempekoselig. Det er et eller annet med mannen som triller barnevogn, liksom bare sånn, vi har kommet hit. Ja.
Hva er det som plager deg med det? Det er bare intuitivt rart. Er det image? Eller er det på en måte at jeg liker å gå med armene fri, at jeg må dytte den tingen? Jeg mener jo også at barnevogn for mange menn ikke passer. For at Tore for eksempel med lange bein, han må jo holde dem i en hånd. Hvis ikke så går jo beina hans inn i understelle. Er det ikke dette? Eller?
Jeg ble usikker. Emma Jungas understel. I så fall var det bare en vits. Men det som er undervånt, det er hvor julen er. Yes, det er riktig, der hvor du har sånne greier. Nei, altså det som er rart, at jeg hadde null som baktanke med å gjøre det, så jeg synes det var dritkoselig. Vi kan godt komme tilbake til behovet for pappa opp her, men jeg mener det er bare tull. Men det kan vi huske det etterpå.
Men å se andre med en trille... Vi må huske dette etterpå. Å se andre med en trille barndom... For nå er det gøy å bare lytte. Nå har du greid å snu deg allerede. Men det er vel liksom... Ser du på andre og tenker sånn, du skulle vært ute og hogget noe ved og bygget noen bedrifter,
Ikke trille barnevogn. Hvilke instanser i samfunnet har så tvunget deg til å gjøre dette? Hva tenker du hvis du ser en kvinne, hva heter de trafikkjentene som dirigerer trafikk når det er sånn bygningesaparater? Tenker du da du skulle vært hjemme ved kjøkkenbenken? Nei, jeg tenker mer på de der kvinner som er i forsvar, som på en måte skal være frontlinja. Der er det ganske mange betenkeligheter. Det er fint at jentene er med i forsvar, men skal de stå på frontlinja, og skal de bli tatt til fang av motstander og bli voldtatt i to år i fangenskap? Nei.
Det er jo ikke noe deiligere for en mann å bli voldtatt to år i fangenskap heller. Nei, men menn er skapt for lille sønns. Hahaha
Nei, der mener jeg liksom at, og jeg er jo så lei meg for at det ikke var gjengs for kvinner å gå i militæret. Det hadde passet meg så bra. Det tror jeg også. Sånn jeg kjenner det. Sånn faste rammer og tydelige tilbakemeldinger. Og å bli pushet for en drøm. Jeg har en nese som er i militæret nå.
som ble kåret i sånn årets kriger. Altså, vet, ah, var det det som var titlen? Det var noe tøft, hvertfall. Og jeg blir så stolt. Hun var på sånn der, en sånn, plutselig så er det sånn, våkna opp, nå begynner denne helgen, som alle har grutt seg til.
De blir altså kjørt så hardt. Og så ble hun til slutt bært ut på båret. Jeg måtte konsentrere meg litt, så jeg kunne si sånn, båret ut på bært, bært ut på båret. Fordi hun ga seg ikke.
Så de måtte si, for hun fikk skadet ryggen og sånn, men fortsatte. Og da får jeg helt gås ut, da blir jeg så stolt. Så de tok henne ut av opplegget, men hun fikk likevel beste karakter, for de så at kroppen din virket ikke, men hodet ville. Så du gir deg faen ikke. Sånn at jeg mener at de egenskapene,
har fra gammelt av, men er sånn og kvinner er sånn. Og så ser jeg bare, nei, hun ble årets kriger, og her for ikke så lenge siden fikk vi en mail til lørdagsrådet om en fyr, for han skrev, og han er sånn krigsgruer seg, til hvis det blir krig, så har ikke jeg noe lyst til å krige. Da kommer jeg til å stikke. Og er jeg da en landsforeder, og hva tenker dere om meg? Det var veldig enkelt forklart, han sendte en veldig spennende mail egentlig. Og jeg tenker at veldig mange mennesker
gutter og menn, tror jeg jeg må føle på det, ettersom verden er som den er. Og så var det en sak her i avisen hvor de hadde intervjuet unge gutter i Taiwan.
som var sånn, hvis Kina kommer, da stikker jeg. Så jeg tror at de der egenskapene om at menn løper ut med geværet hevet, jeg tror det er historie. Jeg tror det handler mer om hvilken menneske du er. Jeg tror i det øyeblikket vi blir satt under press, så kan det godt være at det er motsatt av de som sier de stikker,
de kommer til å stille opp. De finner et eller annet mot at nå er det bruk for meg, jeg må gjøre nytte for meg. Mens de som sier det høyt, jeg kommer til å gripe opp våpen og bare...
rett ubefrontelige, det kan være de som faktisk feirer ut først, fordi det er veldig lett å si det ene eller andre, og kanskje det er et eller annet mekanisme, jeg kan ikke se for meg at jeg har lyst til å offre liv i krig, og plutselig står det bare sånn, dette er det som gir mest mening akkurat nå, beskytte familien min, eller samfunnet, så det er egentlig ganske sånn... Jeg tror jo tiden, altså sånn som vi lever livene våre da,
Det var også en sak her hvor det var noe rapport, det blir veldig enkelt fortalt, men hvor militæret kunne fortelle sånn, de ser at unge guttene er på helsestudio, men det holder faen ikke mål, for de står bare foran speil og pumpejern. Det å liksom løfte en lagkammerat og bære han i tre kilometer, det er noe annet.
Og jeg tror også liksom, ja, vi har sluttet å gå. Vi kjører motoriserte kjøretøyer overalt, sitter på internett. Hvor faen bygges den kampmoralen da? Så da jeg leste den saken om at taiwanske gutter var sånn, jeg stikker liksom, så tenkte jeg sånn, for Putin og for alle diktatorer, så er det egentlig bare å vente det ut. For til slutt så er det ingen som har noen krigsfølelse lenger. Vi er helt sånn nummene. Og så er det bare å ta hva faen du vil. Ja.
Det er mange variabler der. Hvis det kommer en overmakt, bare vandrer inn i landet vårt, vil du sende barna dine der rett ut på Babi Pløyden? Vel, vit med at om to uker så har vi tatt. Tror du færreste vil det? Det er bare å ta en barnesjekken. Vil du sende barna inn ute i krig? Nei. Da er du ikke...
da betyr det ikke nok. Hvis jeg vet slutten av, jeg vet at om to uker, jeg får lov til å se slutten av filmen først, og da har de tatt over, hvis jeg får lov til å operere i en medias reser, så sender jeg det ikke ut. Nei, se,
Det er vanskelig. Da får vi lære oss et fremmed språk om deres kultur. Nei, sånn at fader eller hvem er liksom... Men kunne ikke du dratt i militæret hvis du ville da? Eller var det bare gutter? Ja, det var virkelig... Det var jenter i militæret da jeg var i Børstengården. Ja, det var ikke mange. De hadde egen kaserne. Ja, men en ting er da jeg ble gammel nok til å kunne dra i militæret, men hele oppveksten min,
har jeg vokst opp av det jeg var gutter. Jeg bodde jo rett ved Huseby militærleir, så jeg har jo vokst opp med disse grønne kleddene, for jeg kaller det kostyme, med sånn skjeva hod og sånn. Så jeg har ikke fått det inn under huden, jeg har ikke sett det nok. Mens jeg prøver jo hardt å reklamere for militæret til mine døtre, eller jeg sier det bare som en selvfølge.
at det er sånn videregående. Og så er det jo inni militæret, og så... Men jeg tror det er en jævlig bra livsskole. Å, det tror jeg også. Det mener jeg. Det var en bra livsskole før. Nå er det en nødvendig livsskole. Ja, kanskje det. Ja.
Jeg hadde veldig godt av det, selv om det var utrolig mange som greide å jukse seg ut av det, men som alle hadde det, og det er kanskje det mest sosiale aspektet, ikke det å ta beskjed og alt det disipliningreien med, altså det der å møte folk rundt omkring i Norge, spesielt for en bæremskutt, å møte andre folk rundt omkring fra landet, bare sånn,
Jeg fant noen sånne gamle dagbøker. Jeg driver og skriver mye. Hvor er det jeg kommer fra? Jeg tenkte at jeg skulle dukke opp i 30-årene. Har du skrevet et dagbok? Fy faen! Jeg har masse dagbøker fra verneplikten. Jeg er så misunnelig. Jeg har ikke hatt den egenskapen. Jeg hadde noen venner på barneskolen som var kjempeflinke til å skrive dagbøker. Jeg har begynt på sikkert 80-tallet.
åtte ulike dagbøker. Du hadde skrevet så jævlig morsomme dagbøker. Hvis du hadde skrevet som du prater, så hadde du hatt faen av tiden. Jo, men vet du hva? Jeg har alltid lurt på, jeg er så redd for at hvis jeg skriver dagbok, at jeg skal skrive for å tøffe meg for meg selv. Og
at når jeg åpner den 30 år senere, at det var sånn, faen så morsom jeg var, at jeg på en måte flørter med mitt eldre jeg. Vil jeg være ærlig i den dagboken? Eller vil jeg bare imponere meg selv om 30 år? Hvordan har du skrevet? Du vil gjennomskude den ene veien eller den andre. Hvis du er 100% ærlig, så kommer du til 10 år og kjenner det, bare sånn, her var jeg jo dønn ærlig. Ja.
Men hvis du på en måte gjør deg til og bare dekker deg over i ironi, så kommer du til å gjenkjenne det om ti år. Så det spiller ingen rolle hvilken inngang du har på deg, for det avslør hvem du er da du skriver det. Men hvordan var tonen i dagboken? I dag gjorde vi det. Jeg spiste det. Det var mer sånn at dette er et jævla absurd sted, og nå har de romkammeratene mine, hva de prater om, og hvordan de er, og hvordan skal det gå, og han ene skal dimme og grine foran presten, og sånn der...
Og liksom absolutiteten i sånn vasking og bare sånn en slags Seinfeld-observationer i militærleire. Ja, faen, det er så gøy! Ja, det var veldig gøy å lese om. Hvor tykt er det min kamp-
i dagbøker liksom? Det er sånne gamle lefser, sånne glosebøker jeg hadde hatt med meg og noe ark jeg fant her. Åh, Emma søter sånne små lefser? Ja. Og så hadde jeg, jeg var jo forelsket en jensete, Elise. Shoutout til Elise på ungdomsskolen. Håper det går bra med deg. Men hun var ikke der, hun var igjen hjemme. Vi har aldri gjort noe på det, vi var ikke noe seriøse. Det var sånn, hun sendte brev til Gjøstamon og parfymerte det.
Og så gledet jeg meg alltid. Jeg følte det var som krigeren ute i feltet. Han fikk brev fra en som måtte... 2002-porno. Parfymer på brev. Nå venter jeg på brev fra Elise. Jeg gleder meg litt rart, for vi er jo ikke sammen. Hva gjorde du tilbake? Hvilken duft bøyde på tilbake? Gneide i armhulene, sikkert. Du satte sikkert pris på det? Nei.
Det med lukt, det må vi også komme tilbake til. Å, det er jeg besatt av. For det var sånn... Jeg har sett noe sånt, ikke spør hvorfor, men det er noen sånne der jenter som sier sånn, lukt er det jeg kan forelske meg i. Når du treffer en lukt av en annen mann, så bare treffer du det. Jeg har alltid parfymert meg og brukt det og dusja mye og sånt. Men det øyeblikket jeg slutter å bruke mye produkter og sånt, så får jeg
en veldig konkret tilbakemelding fra en veldig konkret person i livet mitt, så sier du lukter helt fantastisk. Det har jeg aldri hørt før. Men her er det, jeg mener det er, vi må operere, vi må stå på to bein her. Fordi den dusjingen og parfymeringen og sånn, det gjør du jo for, for nå treffer jeg deg. Jeg vil jo gjerne at du skal være dusjet og lukte
For det er innbydende. Men det er samme med Tore. Han er sånn, nå må jeg dusje. Men hvis han har vært på trening, da så lukter han helt fantastisk. Men det tror jeg, jeg har ikke det noe med sånn at vi også hører sammen. At du har funnet ditt menneske. For hans grunnlukt er bare helt sånn, åh, hva er det? Jeg kan jo finne på å løfte opp armen hans og ta liksom et sånn
Ja, det er chatten. Men jeg vil ikke at han skal gå rundt og presentere den lukten til sine kolleger på jobb. Da ønsker jeg at vi finner en deilig parfyme som ikke er overveldende, men som blender inn i han. Og her er vi inne i parfymens verden som jeg jo er. Altså, det er mitt narkotika. Wow, ok. Jeg har aldri tenkt på parfyme på den veien der, for at du bruker det til å dekke over, nesten som en slags duftende hijab. Nei.
Det er en dårlig parfyme. En dårlig parfyme er en hijab. For du vil dekke over hans deilige... Jeg vil si en dårlig parfyme er mer som Nikab. Den ligger utenpå som et lag. Nei, jeg blir ikke kjent med deg. Du vil ha den lukten for deg selv, ikke sant? Øh...
Hva mener du, armhulen hans? Tore Sagens armehullokter vil du ha for deg selv, ikke sant? Ja, eller jeg hadde ikke blitt noe sjalu, det hadde vært veldig rart, først og fremst, men jeg tror ikke at hans kolleger i det daglige verdsetter armhulen hans, hvis du skjønner. Det er det jeg som gjør, fordi det går ned til noe dyrisk og videre noe seksuelt, sikkert da. Ja.
og at vi hører sammen og er kompatibelt og sånn. Men nei, en god parfyme, det smelter inn i deg. Jeg hadde faktisk denne diskusjonen med, det var litt vanskelig å ta tak i, hun ene datteren min hadde på seg en litt for voksen parfyme, for sterk, og barn må også lære seg hvordan det skal brukes, og hun stinket parfyme. Og vi skulle et sted, og jeg tenker sånn, åh, dette er generende for andre, og så må jeg liksom si sånn, du, den parfymen, og så føler hun seg hakket på,
Og så hadde vi en prat om det etterpå som ble veldig fin, hvor jeg bare sier sånn, den andre parfymen du har for eksempel, den blender inn, den er deg, mens den andre ligger som sånn litt sånn skjenerende sånn boflag utenpå. Der har du forskjellen. På god og dårlig hverdagsduft når vi presenterer oss for andre og vandrer rundt i verden. Får du sånn nervositetssvete? Nei. Den er sur, altså. Ja, det er den sikkert. Er det flere menn som får det enn kvinner? Har dere større liksom...
Det skal mye til for at jeg svetter i det hele tatt. For den ene svetten, den skal visst nok være luktfri da, den der treningsvetten. Ja. Så hvis du lukter dritt etter trening, så er det fordi du spiser et eller annet, eller drukket noe vin. Eller du har på deg trener i samme t-skjort og fått tredje trening på rad. Ja, de bakteriene ligger inn der. Men den nervøse t-svetten har et eget navn. Og den skiller ut noen sånne der, det lukter surt. Ja. Ja.
Åja, jeg har vel hatt nervositetssvettet når jeg tenker på det. Det er rart å jobbe med det man gjør, og så aldri kjente at den svettelukten kommer fort. Jo, det har jeg sikkert hatt. Den lukter svettet, da. Men det er veldig tabu å lukte svettet. Det er på en måte et tegne på at den personen, spesielt på kvinner, hvis en mann lukter svettet av kvinnen, så er det nesten sånn
Det er litt sånn diskvalifiserende. Jeg tror ingen lukter svette bare fordi nå ble jeg sett. Du lukter svette fordi da kom den svetten ut av på en tidligere runde med svette, og du har på deg genserdag tre. Det er da den lukten kommer. For du kan svette uten at det skal lukte. Nå snakker jeg som kvinne her, fordi jeg vet ikke hvordan du har det. Men det skal liksom bli til før det generer andre, altså.
Ja, jeg har sluttet å ta det og dusje, vet du. Du har begynt med... Du er på en reise, du, Volfgang. Jeg er på en reise. Det er så fint å få pakke at du er på en reise. Ja, men du er jo det. Alt er konstant. Jeg kjenner deg jo fra NRK, og fra dine...
Det imponerte meg alltid at du spiste, hva var det, 15 brødskiver? Ja, men hva var det som imponerte? Det var NRKs høyeste matpakke. Altså, satan som du kastet brødskiver inn i det bollet, og borte ble det, og nå går det i kjøtt. Bare kjøtt liksom? Nei, egg, yoghurt, fisk, poteter. Jeg spiser litt brød også da. Jeg spiser ganske kilt. Men følger du noe sånn, jeg følger denne,
Det er veldig bra, for du har døttere. Du må aldri føle deg etter når du har døttere. Det byr meg jævlig mot med dietet. Det er litt sånn som å jobbe for NRK og fortale hva du skal gjøre. Det gidder jeg ikke lenger. Så når du først har sett, det snakket vi før vi gikk på, hvis du først har sett lyset i andre enden og ikke tar beskjed fra folk, you can't go back. Ja.
Men også det med døttere, man må bare spise helt uforstyrret. Det må bare serveres mat, og så spiser vi mat, og vanlig mat. Nå dukker det opp et problem i skolevesenet, for nå begynner disse kostrådene å introduseres for tolvåringen min. Så kom vi hjem og sa, du pappa, på skolen sa vi skal ikke spise for mye rødt kjøtt. Hva tenker du om det? Det skal vi. Vi skal spise masse rødt kjøtt, for det er dritbra. Men hvis du får prøver og spørsmål på skolen, så må du juge, sa jeg til henne.
Ja, det der synes jeg er vanskelig, for det er helt riktig. Vi har jo døttere på samme alder, og da er det plutselig sånn, nå har vi snakket om kosthold på skolen, og kalorier, det blir sånn, det ordet, det er, og så skjønner jeg sånn, alle skal jo lære det en gang, men jeg bare kjenner sånn, da kommer angsten hos meg. Fordi, ja, det er vel kanskje det man frykter mest som jentemamma, er, Anarksi. Ja. Ja.
Trebbel med mat og selvbilder og begynne å fucke med deg. Åh, det er jeg så redd for. Ja, det skjønner jeg jævlig godt. Hvis jeg hadde hatt en gutt som ikke snakket om følelser, så hadde jeg vært redd for andre. Men det mener jeg er det vanskeligste med å være mor til jenter. Ja, kanskje fedre tenker at gutta skal begynne med drugs. Kanskje ekvivalenten. Jeg vet ikke. Kommer litt an på hvor man bor i landet. Nå så jeg at Oslo så det.
at de hadde testet avløpsvann i Oslo, og det var rekordhøye kokainfunn. Ikke så veldig overraskende, synes jeg da, utenfor hva jeg hører. Og så var det veldig gøy. Apropos kokain, det var en dagsrevyndsending her for et år siden, hvor det var snakk om økende kokainbruk og sånn.
Og så sto hun sjefen for, var det tollen i Oslo? Og så sier hun, ja, men nå skal det bli bedre, for nå har vi jo ikke hatt scanner. Vi har ikke scanner i Oslohavn. Men nå skal vi få på plass det. Så tenkte jeg sånn, må ikke si høyt at dere ikke har scanner.
Det er jo carte blanche til å ta inn hva faen du vil. Jeg fikk helt sjokk. Jeg tenkte sånn, skal vi ikke ha noen hemmeligheter? Bare hold kjeft og skaff den scanneren. Men da vet man sånn, ok, nå er det kanskje et godt halvår her, hvor det ikke finnes scanner i Oslohavn. Det er jo bare å lempe over partiet med narkotika. Jeg aner ikke. Det er ganske carte blanche, men hvis vi skal begynne å legalisere alt det, hva skjer da? Jeg håper ikke debatten går på å legalisere alt. Den går vel på marihuana, men den er jeg også imot da.
Ja, du er det. Ja. Men er du sånn, bestandt sånn, du er opptatt av rusdebatten? Du får ikke overskrifter og sånt da. Si litt om det, men se stille inn, poliser. Jo, men jeg kan ikke, jeg kan ikke bruke, jeg kan ikke være engasjert i alt, for jeg blir så engasjert. Men jeg er engasjert i, øh,
Inni meg, men bare ikke så høyt. Jeg blir veldig fortvilet over den økende kokainbruken som finnes, og at den er så normalisert, og at russebusser har egne kokainbudsjett og må på avvending etter russetiden. Det synes jeg ikke er en sunn og god utvikling. Og så tenker jeg sånn, med en litt naturlig utvikling av...
av disse ungdommene som på en måte beveger seg mindre og mindre, da mener jeg ikke den fysiske helsen, men den psykiske helsen av å bevege seg. Og ikke minst sosiale medier. Du sitter der med det beste i hele verden som finnes, får du i fjeset hele tiden. Og hvordan skal du da føle deg? Jeg tenker at
Den økende kokainbruken er jo et resultat av at de unge ikke føler seg trygge og har det bra.
Det er bare min teori. Jeg har aldri prøvd kokain, men det er jo en selvfølelse. Jeg er litt usikker, og så tar du kokain, og nå tør jeg det. Hvis behovet for den kuren der plutselig er så stort, så forteller det meg at da er det veldig mange usikre barn og unge der ute.
Ja, det er det helt sikkert. Jeg skulle ønske jeg hadde prøvd kokain bare fordi det er så mye å si, og nå skal jeg fortelle deg hvordan det er. For jeg har prøvd det to ganger, og det er bare sånn i lukka rom. Men jeg tror det er sånn oppdagelsen at den feteste versjonen av deg selv er en liten puderpose unna. At du blir sånn, alle fryktene dine, alle de negative sidene, og selvklart din, bare banker i taket. Og du bare får oppleve liksom
oppsiden av det, du bare snakker med motsatte kjønn hvis du synes det er vanskelig, så er det bare sånn fy faen, slett var det. Det varer så kort da, gjør det ikke? Ja, det gjør det 20-30 minutter, men kanskje den bare henger igjen litt som helium til slutt, så gjør du om stemmen din du vil at du skal ha heliumstemmen mye lengre det er så irriterende med helium for det er så utrolig gøy de første fem sekundene borte, så må du gjøre det igjen og igjen til slutt så bare gjør du det til stemmen din sånn kokain og
Jeg er veldig for legalisering av helium. Ja, men jeg blir for hjerneskallet av det også. Så alt er farlig, liksom. Er du ikke bekymret for det som far? Ikke at den henger tungt over meg i det daglige, for barna mine er små og sånn. Jeg ser jo hvilke av barna, av de to jentene jeg har, så er det ene
mer tilbøyelig utsatt enn den andre på disse og disse tingene. Det er helt... En sosial, en eksosial, en som elsker mat, en som hater prøvemat. Det kan ikke være diametralt forskjellig. Det er helt sprøtt. Jeg vet ikke, men det er bare sånn... Et eller annet sted slutter jo den kontrollmekanismen. Jeg kan ikke kontrollere det på 14-15 år nå. Da er det... Man må...
på en eller annen grunn både få dem til å kunne fortelle hva de driver med, at de ikke er redde for konsekvensen eller straff av kjennepreiken, eller
uten at man skal kunne ha det. Dette her er ikke en god idé, men du skal ikke straffe deg for å fortelle det til meg. Jeg skal ikke sette deg husarvest eller ta fra deg arv. Nei, i hvert fall ikke arv. Det er mer at de vet om det og tar et ganske bra valg basert på at de vet hvor ille det kan bli på den andre siden. Og at de ikke trenger den gruppebekreftelsen. Et eller annet bare bak inn den selvfølelsen.
Det er så mye vi kan rydde opp i, men det er så alvorlig hvis det er narkotika. For det er selv og psykisk og avhengighet. Kan du samlings med godteri da? Fordi jeg har jo drillet det litt sånn. Eller skjerm.
Vi kan gå på skjerm også. Ja, det er absolutt. Ja, men avhengighet bare. Ja, ikke sant? Jeg var litt overrasket. Pim Plåsjon hadde akkurat samme øvelse. Han gikk gjennom godteriavdelingen på butikken med ungene, selv siden han var to år gammel, og bare så på godteriet, og så gikk det videre. Og jeg har jo aldri hatt unger som har mast ved godterihylla, eller som har slept ut av butikken. Det er bare et sånt stiltidende aksept på at vi kjøper ikke godteriet. Men det kanskje blir litt innmellom. Jeg bare sitter med stemmentun minst oppi hodet, for hun er helt sukkerjønke. Ja.
Jeg er jo der, og de andre er ikke det. Og du vet sånn, den ene har selvkontroll, og den andre er bare helt ut av kontroll. Men hva er du da? Jeg er begge deler. Jeg kan bli avhengig av ting, men ikke sånn veldig mye. Jo, så snus og skjerm da. Jeg merker jo at hvis jeg på en måte bruker skjerm helt sånn...
uten noe tanke bak, hvor mange timer som kan fly, og hvor raskt den mobilen kommer opp. Dette er så kjedd å si disse tingene. Så det ligger jo latent i meg, ja. Absolutt. Men jeg er ikke så...
Hun må ha tydelige grenser. Hun må i militæret da. Hun må bare sneves og settes på plass. Jeg gjør så godt jeg kan, men jeg ber også om hjelp fra SIO til der, for hun flyr rundt og er hos vennerne, så sier jeg sånn, dere må bare sette grensene. For vi gjør det hjemme, men altså, si ifra. It takes a village. Dette her er bra, for her leste jeg bare om for to-tre år siden, at du har gjort den der, it takes a village. Du tok jo bokstavelig talt hele landsbyen,
Og overtalte hele, hva var det du fortalte i mine egne ord, men det som du overtalte eller forførte, alt ettersom en hel... Å, forførte var mye kulere. Ja, ja, ja. Det skal jeg begynne å gjøre mer når jeg vil ha det som jeg vil. Forføre en forsamling. Ja, men alle liker jo det. Alle liker å bli forført, og så føler de at de har valgt det selv. Ja, for et fantastisk retorisk grepp. Mye bedre. Så du forførte da en hel skoleklasse til å ikke kjøpe mobiltelefon til ungen etter opp til et visst tal, kan du fortelle fra start? Ja, men det der er...
Er det oppskritt? Nei, det er for herliggitt. Så jeg må bare dra den historien hardt ned på jorda igjen. Gjør det. Nei, det handler jo om at hun første datteren min er født i 2012. Dårlig tid å være født på, fordi der er skjermoptimismen gigantisk. iPhone har kommet, og til og med vi var sånn, her ser jeg, hun kan trykke på en iPad, klarer å finne det vi ser på NRK Super, det er veldig sykt liksom. Og så har sakte meg sikkert, så
dukker de første kritiske tankene opp, og så traff de meg veldig. Og her tror jeg nesten ikke vi er i forskningen en gang, for det er så nytt. Man bare kjenner sånn, ja, det synes jeg høres litt riktig ut. Og så blir man mer og mer skeptisk, og den iPaden, den bare, først ble den knust, og så kom den aldri tilbake. Og så har de to andre, vi har aldri hatt iPad-
Før vi fikk det av skolen. Det er litt sykt, du får liksom drugs av skolen. Men det er jo så sykt at det er jo som om McDonalds skal gi skolemat til barna dine. Vil ikke alle steila da og sagt sånn, hæ? Skal de bare spise nuggets og McFeast? Ja, det skal de. Unge mennesker bare fått karbonaden oppi den boksen. Og siltekarker. Så innimellom på fredager fries. Men, ja, og så fordi de da er født i 2012, så
er ikke skepsisen ting tar tid. Så når du sier at hvis du sitter i en gjeng hvor alle er enige, og er sånn, nei, da kan ikke dette stemme, så er jeg litt sånn, kan ikke alle bare høre på meg? Kan vi ikke bare bli med her nå? Så jeg har jo rukt opp hånda om dette siden egentlig første foreldremøte, hvor det bare sitter ikke godt i magen at de skriver, hvorfor skal de skrive med fingeren på en skjerm? Dette kan jo ikke stemme.
Og fra hun begynte da i første til neste mann begynner på skolen, så har det skjedd en del. Så da, og så etter råd fra, det var faktisk Erik Solbakken som fortalte meg at i en eller annen klasse oppe på Tåsen der, så var det en foreldregruppe som hadde gått sammen
på klassenivå og sagt barna skal ikke ha mobil, her er en kontrakt og alle signerte den og sånn. Og det hadde fungert. Og den klassen hadde bare helt fantastisk miljø. Så tenkte jeg, dette må jeg ta med meg til denne nye skolestarteren.
Og alle er jo selvfølgelig enige i første klasse. Hvem er ikke det? Så tenkte jeg sånn, digg, da sjekker jeg innom på neste foreldremøte. Så er det sånn, ja, nei, alle var enige i det og sånn. Og så er det litt sånn, neste foreldremøte, og så er det sånn, ja, men hun har en mobil, men... Og da er det sånn, alle lever forskjellige liv, og noen er skilt, og noen trenger, og så videre. Skjønner du? Så det er helt greit, men det er bare at i det fire...
og fem og seks for en mobil, og så er det ikke noen apper på det, kanskje enda. Men da er jo setningen, hun har mobil, og hun har mobil, og da er det liksom i gang. Så nå føler jeg at den der bare, ok, da funket ikke det. Nå har jeg en nytt forsøk igjen med den siste skolestarteren.
Der merker jeg at foreldregruppen er helt, den er så sammensveis. Vi var ute og drakk øl på onsdag, og det er så hyggelig. Så der kjenner jeg at der kommer det til å fungere. Og nå er kampen nå i den tredje klassen om selvfølgelig da sosiale medier.
Ja, for det kan ha vært at de mødrene som kommer opp nå, det virker som bare den forslitte ordet bevisstheten, både på det kostholdsmessige, og på det skjerminnføringen og kostrådene kombinert, der er det en hybrid på gang, spesielt hos bevisste mødre. At det er noe som er ferdig med å endre seg litt der. Ja, og det var veldig deilig på det siste foreldremøtet til min yngste da.
Det var det første foreldremøtet jeg var på, hvor jeg ikke var den som rakk opp hånda og meldte inn disse tingene. Og det var jævlig digg å kunne lene seg tilbake. For tidligvis blir man også sånn, har jeg blitt gal? Men så har jeg ikke det, fordi jeg har all forskning i ryggen. Det eneste som er enig er jo de folka som vet innerst inne at de har tatt en feil avgjørelse. Er det ikke Trond Ingebrigtsen som heter? De der...
på toppen der, og det er noen bindinger, og det er noen Apple Distinguished Schools. Det der er så snuskete. Skjede, ja. At det er, det ser jo sånn
med bare en ukes mellomrom, så er det i en eller annen vis stort sett veldig mye klassekampen. De har blitt så bra på å dekke dette. Men hvor det veldig ofte avsluttes med bare skoledigitaliseringen bør granskes. Det er en sånn blanding av teknologi og optimisme, som nettopp det 10-året i 2010, at det var sånn, skal du frata barn, det viktigste verktøyet de kommer til å bruke når de blir voksne, og alle jobber med data, når de blir store, skal de bli...
digitale analfabeter liksom, det er jo det som var holdningen, og så kommer Big Tech inn her bare sånn, har du lyst på noen iPad'er? Vi kan nesten gjøre det billigere en skolebøk liksom, og her er alle fordelene, læreren får mer tid, at du får oversikt, så det er bare wow! Digitalisering av skolen, fantastisk, og så er det bare å bli tredd over som prøveprosjekt på disse 2012-2016 ungene da.
Dagsruen kom og lagde reportasje på teilverket, for det er bare... Norges første heldigitale skole, og kronprinsen klippet en snor, og alle barna satt med iPad. Er det sant? Ja, ja. Optimismen var helt gigantisk. Og nå er det jo...
utrolig vanskelig da, fordi alle Oslo-skolene på eksempel går jo i dundrende minus. Det er 2-3 millioner i minus hvert eneste år. De blir pålagt å erstatte iPader. Det er en slags avtale, nå husker jeg ikke antall år,
Men det er sånn, hvis den iPaden, du har hatt den i fire år, så er det sånn, da må du ha nytt sett med iPad. Og så er det sånn, men den virker jo helt nei, men det er regling. Bare hør på kassa til Apple. Så den skolen hvor mine barn går, der var det sånn, der så de, i år tror jeg vi kan klare å hente oss litt inn
Men så var det sånn, nei, fordi vi måtte plutselig ha tre nye set med iPader, fordi det er reglene, selv om de fungerer. Og en ting er klima. Men nå dytter jeg klima langt ned, og så prøver jeg å redde barna. Sånn at de er jo bunnet på både bein og hender. Og ikke minst selvfølgelig det økonomiske aspektet med at man trodde at
iPad skulle være så billig. Og så sitter det folk og bare, men vet du hva? Nå har vi oppdatert softwaren min. Og det koster dere, og så må de oppdatere den. Og så er det jo den læringsboka som hører til softwaren. Den er jo nå utgått, så da må det være nye. Så det er jo så dyrt. Det er jo dyrere enn skolebøker. Og dommere. Ja, og
Og så skal du reversere dette her. Hvorfor har du tak i lærebøker nå? Hva skal... Nei, det er et sort hull. Så når du spør, er du engasjert i rusdebatten, så kjenner jeg sånn, jeg har ikke kapasitet, for jeg er nedi dette sorte hullet, og jeg kan ikke krype opp av det, før det er løst for alle. Er det ikke sant det du sa med forskning, for jeg tror det er den eneste måten det virker som...
I alle tingene, i faser som handler om kroppen vår, sinnet vårt og det sosiale, så er det forskning som må ligge til grunn for at man får endringer. Og det tror jeg forskning viser at barn som bruker iPad blir smartere eller mestrer dette. Så det har vært noen forskning som har dratt det i gang, og nå er det forskning som drar det ut igjen og viser at det her går ut til helvete. Jeg på alle faser av livet mitt, så lener jeg meg aldri på forskning. Går du for magefølelse? Nei, jeg går for noe fenomen.
Skal jeg forklare? Den første øyeblikket, jeg stoler mye mer på det fenomenet som utspiller seg foran meg, at dette her tror jeg er veldig representativt, at hvis jeg ser det, så er dette her vanligere enn jeg tror. Det som skjedde var at det var ute og lufta en liten jentegjeng en lørdag ute på festplassen ute på Fornebø her,
Er vi på små? Det er kanskje 7-8 år yngre. Du var ikke ute og lufta 40 år gamle damer. Jeg var visst ikke på hvor vi var i alder her. Det kommer seg inn. Så det er et par jenter på 5-6 stykker. Så surrer de rundt og koser seg. Jeg går ut med mobilen min. Bare banner i kjerket. Trist. Så skjer det noe. Trikset er å alltid ha med seg bok.
Ja. Det er løsningen. Kindle eller? Å, Kindle, fantastisk. Ja.
Og så bare skjer det noe plutselig, så bare blir det helt stille. Og så er det ikke noe sånn, hvor ble det alle? Da har det gjemt seg bak en liten tribune, så sitter alle seks rundt noe, bare sånn, har du funnet et dyr? Har du funnet en liten bile? Å, jeg håper det er et halvt ekorn. Jeg håper ikke jeg har funnet et sprøyter. Nei, da har hun en sjuåring som dratt fra mobilen, og da skjønner jeg i det øyeblikket bare, ok, dette her er så...
at skjuringer som blir bare suget til det som en insekt mot lyset, som bare sånn
Og de bare mister det helt, ikke sant? Bare slipper alt de har henne. Men dette her har alle sett. Altså det du beskriver nå, har jo alle sett. Og det er da jeg blir sånn, hva er det vi driver med? Vi ser det jo. Hvorfor stopper vi det ikke? Hvorfor har den ungen med seg en mobil? Og da er det sånn, jo man bare tar med den og ikke bruker den. Det skjer ikke. Og da har den ene telefonen ødelagt det som egentlig var i gang. Nettopp.
Nettopp. Da så jeg, når du ser kraften av det, at de bare samler seg rundt det, og alt annet blir irrelevant i alt.
hvor enn du er, du kunne sikkert vært på Leo's Lekeland, de hadde gitt faen, de hadde bare gått ned på mobilen. Shit, det er kraften og svakheten på at vi voksne er jo akkurat det samme. Det er sånn mobiltelefon hvis partneren går på do eller du er på restaurant og noen andre tar seg og henter noe. Det er veldig avvisende. Man sier jo også det er sånn mobilbruk rundt barn, og der synder vi alle oss. Men
Men jeg merker det noen ganger når Tore forsvinner inn i sin telefon, så blir jeg sånn, jeg tenker sånn, det er ganske avvisende. Når du bare sitter der og så piler deg i skjegget og så sier jeg bare, jeg vet ikke hva du driver med. Irina Li sa jo det, har du hørt om det? Ja, men jeg har ikke hørt episoden. Kjempebra, hun er ekstremt nådeløs. Jeg har vel hatt en avvart av det samme. Jeg har en kompis her som sier, du må gå i flymodus før vi begynner å drikke kaffe, ellers går det her til helvete.
Han skal google alt mulig, ikke sant? Men hun sier sånn, hvis du og jeg prater, og så sier han det, jeg skal bare google og sjekke noe, så bare sånn stopper hun midt i setningen. Sånn, ja.
Da holder jeg kjeft. Til du har lagt ned mobilen, så fortsetter jeg setningen. Så bare sånn sier noen andre, nei, bare fortsett å prate. Men sånn, nei, jeg gidder ikke når du har oppmerksomhet et annet sted enn meg. Så basic er det det, og bare praktisere det, tror jeg er ganske effektivt. Absolutt. Fy faen, for den uvanen oss. Jeg skal ikke si at jeg... Det er ikke så trist hvis de satt rundt mobilen, ikke sant? Og så ved siden av dem, så lå det. Tenk hvis det lå en 500-lapp og et halvt ekorn.
Og en liten trost som de kunne plukket opp og kost på og prøvde å redde. Som bare oppsummerer min barndom. Redde dyr jeg fant i skogen og sånn. Fy faen så gøy det var. Ta med seg haltepimp av en liten spurvjem og prøve å ha den i en boks. Og pappa var sånn, den kommer til å dø. Og jeg bare sånn, nei da. Og så vokte meg opp på morgenen og så bare, den er død. Åh, de minner meg. Og så sier jeg ikke sånn,
Det skal være helt liknende. Er noen følelser noen ting ved oppvekst som barn trenger, og det har de mindre av? Et annet fenomen, det blir kanskje riktig å kalle observasjon. Observasjon er faktisk et bedre ord. Fenomen er bare fet ord. Fenomen, da tenker jeg sånn. Det heter jo fenomenologi.
Og det betyr liksom at jeg kan slå noen i en hammer i min hode, jeg kan ikke forklare hvorfor de blir skadet, men de bare blir det. Jeg skjønner at de blir det. Det er fenomenologi for å bli litt ekelforklart. Nå legger jeg meg på bordet. Jeg trenger forskning for å skjønne at en hammer kommer til å drepe det mennesket. Ja.
Men jo, det har sikkert mange erfart også at av og til så bare samler jeg inn disse iPadene, for de står jo opp før meg og er selvstendige nå, ikke sant? Så det er sånn, ikke noe TV, ikke noe iPad, alt samles inn, kablet dras ut. Det er maling og hytter og prosjekt, ikke sant? Med en gang du tar det vekk, så bare stimulerer du den. Fortsatt har du den kreativiteten, du må bare...
De må bare kjede seg nok til at de bare setter i gang. Skal vi gjøre noe da? Har vi bare tegnet noe kritt på asfalten, så er de i gang med det. Det er den kreativiteten dør med den jævla enheten. Det er det som er så jævla trist. Det var veldig hyggelig faktisk. På et foreldremøte her var det en mor som kom og sa, jeg må si tusen takk. Min yngste hadde sagt til hennes barn at vi ikke har iPad hjemme.
Og så hadde hun sagt det til sin mor, og så ble hun mor sånn, oi, så er det mulig. Sånn at hun har ikke engang tenkt tanken. Og nå har hun bare tatt den vekk og tenkt sånn, bare jeg prøver det. Men bare, det er helt fantastisk. Og det er sånn, med de to, altså vi har jo da ikke iPad hjemme,
Så de to yngste, de kommer inn fra skolen, og så er det bare ut å sykle, eller så går de opp og leker med dyr i timesvis, det er det beste de vet. Og da er det bare å la de være i fred, fordi man skal ikke blande seg inn. Men du bare ser den, de leker og leker og leker og leker. Det er så...
Det er så bra, men det er egentlig bare en faen selvfølge og veldig naturlig. Det er jo det barn skal drive med. Så ja, nei, og når jeg tenkte på det, vi spiste frukost i dag, Tore er på Hardangevidda, så jeg er alene med disse barna, som er dødskoselige. Ja.
Og da sitter de, vi har en liten frokostbar, og så sitter de tripp, trapp, tresko bortover der, og så snakker vi sammen. Følte du at det var dødskoselig? Nei, jeg elsker det. Det er veldig deilig å få være litt alene. Selv om jeg sover litt dårligere første natten, fordi jeg er vant til at det sover noen der. Så jeg la meg bevisst på midten av dobbeltsengen. Men da også tenker jeg sånn,
De som for eksempel har iPaden fremme til frokost og sånn, hva man går glipp av. Og så tror jeg også at den havner der fordi man tror at det er et behov, og så blir det en vane. Men skitt så mye man får av å bare ta det vekk. Har du iPad til frokost til barna dine? Nei, det er jo gæren. Det er skjermfritt i hvert fall. Ja.
Så er det, men jeg heller ikke, det er jo, hvordan praktiserer du dette her? Fordi sånn, ble det mobiltelefon til slutt i heimen? Altså bikket du for et slags press, eller hva slags prinsipper har du på? Nei, ikke hun i tredje, er du gæren. Men der har du jo begynt å drippe ut noen mobiltelefoner da. Og da er det åtte, for de som lurer på åtte-niårsalderen. Til og med, en av mine beste veninner, vi har litt ulike verdier, men jeg liker henne for det, han har veldig mange sterke sider, men innimellom har vi sånn ordentlige verdikollisjoner. Ja.
Og her hadde vi en ordentlig frontkollisjon av verdier da vi satt før bursdagen til datteren hennes. Dette er ikke baksnaking, dette har vi snakket om. Så sitter vi før bursdagen til hennes datter som skal fylle åtte år. Og det er jo da også bestevenninnen til min datter.
så sier jeg, hva har du tenkt på bursdaggave, hva er det hun ønsker seg? Så sier hun bare, jeg vil bare kjøpe mobil. Det kommer ikke på, det er ikke noe. Jeg bare, hæ? Kødder du med meg? Og så blir jeg sånn, du som liker å lese og har lyst til å fremstå som smart, du har faen meg aldri vært dummere. Er det kødd liksom? Og Imari, det gjør jo også mye
min rolle som mor mye vanskeligere. De er så erteris. Og så skal hun få mobil. Og jeg var sånn, jeg kan komme på tusen ting. Ungen din ønsker seg. Så jeg bare sånn, jævla latskapsopplekk. Ja. Hvordan gikk det inn pratende? Jeg reiste meg opp og slo i bordet.
Er det sant? Ja, 100%. Men vi kan krangle litt. Eller krangle, men vi kan diskutere litt. Men fikk du Bård av noen tanker? Du greide ikke å få føre henne, da, mannrur. Nei, men der er verdigrunnlaget vårt forskjellig, for hun er veldig sånn, så lenge jeg, hun er veldig meg og mitt, så lenge jeg og mine har det bra, mens jeg er veldig fellesskapsorientert. For jeg tenker også at
mine skal ha det bra, men sjansen for at de har det bra er jo større hvis flere har det bra. Det er jo derfor jeg er engasjert i FAU og liker å drikke øl med foreldrene etter foreldremøter, bli kjent med folk, for hvis vi sitter på hver vårt hud, da blir det da blir det fort jeg tror dårligere ikke minst klassemiljø. Det viser jo også, jeg hadde faktisk et sånt foredrag her på skolen hvor det
Det var en klasse som hadde hatt ordentlige problemer, og da foreldrene begynte å snakke sammen, og bli kjent, og faktisk gikk ut og tok en øl, så klarte de å snu det klassemiljøet fra dritt til veldig bra. Fordi man skal kjenne litt til barna i næremiljøet. Det holder ikke sånn. Har mitt barn det bra? Det er i hvert fall mine. Og der kommer bare de. Koalisjonen.
Interessant. Det sies jo. Jeg har jo alltid tenkt sånn at måten jeg oppdager barna på kommer til å ha ekstremt mye å si for hvordan de blir som voksne ungdommer. Det er jo mange teorier på det. Jeg synes det er interessant at det er mange som mener at du kan påvirke dem med visse ting, sånn kniv og gaffel, høflighet og den type ting. Det er jo egentlig bare det som sorterer under litt sånn oppdragelse. Ja, takk, og takk for maten og alt det der. Få det på plass. Men det som er
som dikterer hvordan et barn blir, er jo det miljø eller det nærmiljø du bor i. Det er hvilket samfunn du bor i, hva slags skoler er det, hvordan er de andre foreldrene, for de tilbringer 78% av tiden sin, og det blir bare mer og mer jo eldre du blir, hos andre barn, hos andre foreldre, og hos de lærerne som er ansatte i tidspunkt på de skolene hvor du går på. Så du former barnet ditt så utrolig mye mindre enn du gjør, så det dikterer veldig sånn, og det er jo
at geografi er ekstremt avgjørende for hvordan barnet ditt blir. Men det er skummelovet, det er sånn, for når man snakker om oppdragelse,
så er det sånn, det viktigste, og det er jo da man får helt nøye som forelder, det er, hva gjør du? Det er hva du gjør i hverdagen, hvordan du oppfører deg mot andre. Så du kan si sånn, nå må du rydde opp etter deg, men det hjelper jo ikke hvis du kommer inn og slenger jakka din på gulvet. Og det synes jeg, den børen der, synes jeg ofte er litt tung, for da kan jeg bli sånn, skitt, hvordan er jeg egentlig rundt de barna? Ja.
Jeg er jo stort sett fin rundt i barna, men de der detaljene som jeg egentlig har lyst til at, jeg har jo lyst til å lage de til bedre versjoner av meg. Jeg har lyst til at de skal ha mer orden, for eksempel. Men jeg viser jo ikke det nødvendigvis så godt selv. Jeg vil at de skal arrestere meg på hvis jeg plukker opp mobilen og har uansett hva slags unnskyldninger, så skal de kjefte på meg. Men hvordan endte det der...
Prins, den reit du hadde på hjembane der med den diskusjonen om naboen som fikk å... Naboen? Nei, en av mine beste venner. Beste venner var det. Faen, ass. Det er så svikt, liksom. Ja. Men...
Så det er viktig for meg å si, jeg føler alltid når man snakker om ting, så er det sånn, men jeg snakker ikke om deg da, skjønner du? At det er sånn på foreldremøtet, jeg synes ikke denne klassen skal ha mobil. Men vi trenger faktisk, ja, men da trenger dere det. Det er helt greit, ikke sant? Når man blir sånn,
Jeg blir så gal av at... Ja, jeg vet. Og samme med egentlig med... Når vi snakker om iPad også i skolen, så er det sånn... Vet du hva? De som trenger det, det er jo sånn... Ja, den har læringsvansker, og da viser det seg at den appen... Ja, men da bruker du den appen. Så det er bare sånn... Behold det som funker for dere. Men jeg snakker om i det store og det hele. Ikke sant? Ja. Sånn at...
Hvor var jeg? Jeg var bare sint på denne venninnen. Men hva endte det med da? Har du kryptokorset på et eller annet nivå? Nei, absolutt ikke. Du har ikke en mobiltelefon hjemme? Nei. Jo, min eldste har. Født i 2012, fikk som en av de siste...
i, hva heter det, tiårsgave. Det var en grusom dag. For meg, flott for henne. Flipptelefon, eller smarttelefon? Nei, smarttelefon. Smarttelefon, ja. Og da er det liksom full kjør med, så har du sånn full overvåkning med apper og sånt, eller? Nei, ja, jeg kan ha det, men jeg har ikke full overvåkning, men jeg har en app som gjør at jeg styrer skjermtiden hennes og sånn, og kan følge litt med via den appen, men jeg sitter ikke og leser, liksom,
alle loggene hennes, men da hun fikk mobil, så var jeg aktivt inne på den mobilen og leste, eller fulgte med på meldinger, for det er jo, det synes jeg er så rart at ikke flere gjør, for det skjer jo masse inne på den mobilen, så
Så at ute i det virkelige liv, da er vi raske med å korrigere oppførsel. Mens der slipper du det helt fri. Og du kunne bare se sånn, det var ingen sammenheng i hvordan de snakket sammen. Det eskalerte, det ble så dårlig stemning. Og hun skrev i caps lock. Alt hun skrev, skrev hun i caps lock. Og jeg måtte si sånn, men elskling ...
jeg må bare, caps lock, da virker du veldig sint hun bare, hæ? så jeg så, nå skal jeg lese denne meldingen for deg, her står det sånn hei, svar da! så holdt hun på å lese for det visste jo ikke hun sant, så vi må jo, hvis du først gir dem den tilliten så må du jo være med også å følge med på den arenan
Det er så mye sneaky, og som kanskje ikke er med et sneaky, men plutselig har de sånn der, på Snap har jeg fått høre noen, så er det vanlig å skrive i sånn der tagline, så har du liksom alle forbokstavene til bestevennene dine. Og så er det sånn, ah, nå tok jeg bort den. Så de har sånn, er så mye dritt innpå der, som man må følge med på. Og sånn der er det halls, hvor hvis de får nye ting, så skal de lage de videoer og vise frem
Det var så jævla kvalmt. Så jeg sånn, hold, det får ikke du lov til å drive med. Du trenger en ny bukse, men du får ikke lov til å lage sånn, hei alle sammen, her er den nye buksa mi. Det skaper jo bare press på alle, og alle tror at alle shopper masse, og så gjør de egentlig ikke det. Utrolig forvirrende verden, og
å operere fritt i sånne bittesmå barn, for det er jo det de er. Jeg tenkte bare at man åpner opp det universet for dem, uten å bare, hvordan hadde vi håndtert det? Njakte samme måte, sikkert. Helt. Hva var det vi så? Vi satt og så på, faren min var inne her og hadde med noen levende bilder, det er jo helt utrolig egentlig, fra han var liten. For han hadde en litt fremoverlent onkel, onkel Kalle, han har filmet masse fra hans oppvekst.
Og det var helt fascinerende å se. Altså sin egen far som sånn liten gutt og sånn. Og da satt du bare så at øynene hennes var sånn bare, å jeg har lyst til å, jeg skulle ønske jeg levde da. For du ser at det er helt sånn, og nå skal vi ikke, det var, alle tider har sine utfordringer, men bare det der å få være fri, liksom. Være i øyeblikk og
Det var veldig gøy, ikke minst å høre stemmen til sin egen far. Pappa er jo vokst opp på Sundhalshøra, og jeg vokste opp med hans utvaskede dialekt. Men høre hans breie dialekt fra han var ti og sånn, det var veldig gøy.
Nå tar vi opp mer bilder og video enn vi har gjort noen gang før, men det ligger egentlig bare på telefonen. Vi dokumenterer jo helt sykt mye. Hvor er det? Det blir jo en helvetes jobb til konfirmasjon og sånn, tenkte jeg det. Har du lagd noe mappesystem? Nei. Det blir å begynne å grave. Det kan faktisk stresse meg. Ja, eller bare sånn, jeg må begynne en gang å sortere litt ting. For det ligger jo bare oppi en iCloud, men sikkert masse gøy da. Ja.
Men ja, nei, det skal jo stort, Tore blir sånn, ah, du er så bekymret, så jeg er sånn, jeg er ikke så bekymret, men jeg er bevisst. Det er min slogan da. Men det med å slippe de løs i det universet der, det er bare at, jeg har lagt merke til en av mine døtre, som da, der er det en klapptelefon da, vi har mobiltelefon, men de bruker, altså den er... Men da må jeg spørre, for dette er jo helt utrolig, de har en domtelefon. En domtelefon, riktig. Ja. Men hva har de andre? Ja.
Har de smarttelefoner? Jeg tror alle andre har smarttelefoner. Men det som er tingen er at når de har fått dumtelefonene, så gidder de ikke å bruke dem. Det kan selvfølgelig være litt flaut å dukke opp på skolen med en dumtelefon. Det kan godt være. Så den er aldri med noen sted. Den blir nesten ikke brukt. Men de gangene den blir brukt,
så er det vært i litt sånne emosjonelle situasjoner, hvor det enten har kranglet med veninna, føler seg kjip, alt det har vært igjennom med det familiære og alt sånt. Og da har jeg merket at mobilen blir, de sender en melding til noen, for å få liksom...
døve det emosjonelle eller det kjipe og til og med også skrive kjipe ting skrive kjipe meldinger så det ubehaget sosialt har de flyktet til mobilen og helt bevisst etterpå hun eneste må ta fram en mobil jeg skriver bare kjipe ting jeg vil ikke ha den for det får meg til å si du kan jo ikke bare bruke denne fordi du føler deg dårlig akkurat nå dette her skal bare være ringe og sende meldinger når du trenger det
Så det er et eller annet sånt. Men dette her er jo en suksesshistorie, at jeg prøvde meg på sånt. Det ble jo helt forherliget. Forsøket mitt var jo å stoppe mobiler i den klassen, og det har jeg på en måte ikke klart. Så dette er jo en suksesshistorie. For det er jo det som er problemet, når man er uenig, at det er noen som får smarttelefon i åtteårsgave, men du har klart å stå i...
sånn klappe dumtelefon, og de føler ikke, og de blir inkludert, blir det noe utenfor skapet? Denne oppskriften må du gi til alle. Ja, altså, so far so good. Det er et barn som har vært veldig enkelt, men som ikke vil ha det. Det er jo en slags gave i seg selv, ikke noe mas. Men jeg har også sagt hele tiden, jeg småter kommer aldri til å få mobiltelefonen.
Det er bare sånn det er. Dere kommer ikke til å få det. Så bare glem det. De trenger ikke å drømme om det eller spørre om det. Og så må du være enig med partneren din. Man må være 100% like der liksom.
Så er det ting man ikke har vært god på. Jeg har jo hatt lyst til å kutte smartphone dritlenge. Jeg er avhengig av alle de tjenesten og appene som er der. Jeg finner ikke tida å orke til å gå dumtelefon. Men drømmen ligger der nå. Vi sier det er helt fantastisk. Sven Bisk og Sunne, vår kollega, har jo gamle. Jeg leser om flere og flere i avisen. Det er derfor jeg ler av sånne her. Når kjendiser logger seg på Instagram, så sier de sånne her.
Flere jeg kjenner har gjort dette. Men det er sånn at da, folkens, kommer jeg til å ta en skjermpause. Vi ses om en stund. Så er det fire uker. Og VG lager sånn. Er skjermfri, tenker jeg. Nå må vi begynne å skrive om ekte bragder her. Men ja, Svein Bisgaard Sunde og flere og flere som bare er sånn. Jeg har gått til domtelefonen og bare hva man får. Da må jeg kjøpe det kompaktkamera.
Jo, det er det. Ken Powershot. Lite gøy. Og det er jo litt funnig å drive og styre med det igjen, da. Da var det jo ingen unnskyldning om vi er på ferie, ikke sant? Og så skal vi gå i en dagstur. Fjell, dal, whatever, strand. Så har du ikke noe sånt. Jeg må bare ha min mobil til å ta bilder. Vi må ha en koselig bilder i minnet av seg. Og jeg trodde du mente filmkamera.
Nei, nei, nei. Det er et fotokamera. Jeg føler det er 90-tallspappaens håndbevegelse, er å stå med sånn filmkamera oppå. Det er nesten enda fetere. Ja, med hånden inne i den der hempa. Og dån på skoleavslutningen og sånn. Har jeg åtte kamera med? Altså, jeg er jo vokst opp med den bevegelsen av et kamera i fjeset, med pappa som dokumenterte alt. Ja, det er koselig da, å ha det. Absolutt.
Absolutt. Jeg har på en måte prøvd å holde igjen mobil. Hun eldste har fått det, men vi har ikke iPad. Men du har iPad, men har klart å holde igjen på mobil. Ja, riktig. Så det er en slags bruks, men det er mye barnslig spill. NRK Super, YouTube Kids, den type ting. Så er det skole-iPadene, det er stappfullt å spille. Jeg blir ikke helt hjemme, men selv med Minecraft...
For det er liksom feberne, så Fortnite er helt uaktuelt, det jævla dritet der liksom. Ja, Minecraft, jeg kan ikke forstå at noen barn er forelsket i spillet, det er jo så dårlig opplevd, det er så dårlig bildet. Det er en slags old school gaming-greie, at du skal også pluss bygge en verden, det er sånn ekstremt kreativt, så jeg blir ikke helt enig med meg selv om den avhengigheten til Minecraft er bra eller dårlig. Men det er ikke, nei, for jeg blir så forundret, for den er sånn, se her, og her er huset mitt, og her, så tenker jeg sånn, så støk der. Hahaha.
Nei, men jeg bare mener sånn, det handler jo også til slutt om tidsbruk. Altså,
Jeg vil jo alltid prøve å understreke at jeg ikke er ludditt. Jeg vil ikke tilbake til hest og kjære. Og det handler jo om, er du mest i denne verden? Og uten skjerm? Eller sitter du mest og spiller Minecraft? Mine barn har spilt Minecraft, men de gjør jo ikke det syv timer i strekk. Det er ikke noe sånn, ah, mamma er så sliten, her har du Minecraft. Det er ikke de situasjonene. Jeg bruker det ikke som noe barnevakt.
Det er det i så fall, bevisst spilling. Det er barnevakt, spesielt på reiser. Har du drukket tre? Er dette din tredje Pellegrino i dag? Nei, det er litt rester fra forrige gang. Du har glemt å gi det? Jeg tenkte sånn, Jesus, hva for en tørst type du er. Jeg elsker salt. Men Pellegrino, liker du det? Ja, det gjestene legger merke til det. Sponser? Nei, skal jeg ønske det? Pellegrino Norge, hvem er det som tapper dritten her? Sponser Håvelsrud da.
Ja. Og coffee bowls. Vi kan ikke si det er knaske hovelsru kylling midt under her, men det er rart hvor mange som poengterer det, at det er sånn pellegrino. Det går bra med det, eller? Det er bare sånn et lite knepp opp. Ja, det er et lite knepp opp. Jeg liker det. Og på glassflasko, ja. Og så setter de litt pris på det. Ja, det er egentlig derfor jeg kjøpte det, på grunn av glass, da. Ja, det er veldig...
Det går bra. Jeg har lyst til å lage et eller annet på mikroplast, men jeg føler at det er noen som jobber med det allerede, som er godt i gang. Her, hva sier du nå? Jeg har lyst til å lage et eller annet på mikroplast. Jeg føler det er noen som er i gang med det allerede. Lager reportasje, dokumentarer, så jeg føler det er litt late to the party der.
Ja, ikke sant? Og da er sikkert de som, jeg er nede i mitt hull, hvor jeg prøver å redde norske, jeg prøver egentlig å redde demokrati da, for hvor faen skal vi hvis barn ikke kan lese og skrive, og har konsentrasjon til å lese noe mer enn overskrift. Så det er hvis de skal virkelig løfte det opp, så er det livsfarlig. Vi snakket med en lærer i går faktisk, han sa at på mandager... Jeg elsker lærere. Skulle ikke kunne snakke, ja. Jeg har lyst på podcast, og jeg bare kan snakke med lærere. Ja, gjør det da.
Fortell hva læreren sa. Læreren sa, på mannager så er det alltid de samme. En gjeng som stabiliserer seg utover uka, hvor de har sovd for lite, de er urolige, de er sultne, og har null konsentrasjon.
Og jeg bare skjønner ikke med en gang, ok, her er det bare noen som har vært lenge oppe, sitter på iPad hele tiden. På søndag. Lørdag og søndag. Det er jo så enkelt som det. Og så stabiliserer det seg ut i uka, så er jeg bare sånn, ja, iPad og, ja, selvfølgelig er det liksom det, så er det noe iPad vi ser hele tiden, og så må vi snakke med foreldrene. De er sånn, ja, nei, og så... Men nå må vi bli sånn, hvor er foreldre?
Hvor er dere? Du vet sånn, nattedag, og så ligger ungen din på sengen med mobil. Tror du på noe som helst punkt at den ungen skal stoppe og si sånn, å nei, da var klokka halv elve, da var det på tide å legge den vekk og få seg gode åtte timer med søvn. Det skjer jo ikke, det skjer jo ikke voksne folk engang. At mobil er med inn på barns soverom og sånn, jeg synes det er helt sjokkerende. Det er forsømmelse. Og de sover dårlig, altså det er bare...
Jeg synes overskriftene, men jeg ser jo, når du er gravid, så plutselig er det sånn, helvete så mye barnemangner. Og så har de alltid vært der, men jeg har ikke sett dem før. Men nå ser jeg på en måte, jeg ser så mange overskrifter som henger sammen. Du vet sånn, dårlig søvn, økende kokainbruk. Det er bare, totalt sett går det så dårlig, og vi setter ikke grensene. Og så er det sånn,
Ja, jeg elsker Karin Nista Nordtun, og det var sånn, yes, der kommer hun, så det blir sånn, nå var det litt stille. Nå vil jeg ha litt mer, jeg vil ha raskere handling. Jeg er veldig utålmodig da. Her har jeg smurt meg med jævlig mye tålmodighet. Fordi det er litt sånn klasseskille med de som er bevisst og skal...
gjøre at ungen liksom ikke blir avhengig av disse tingene her. Det morsomme var jo at klasseskille, du vet at det var omvendt før, det var jo sånn, nei, vi må ha iPad fordi at det vil minske klasseskillene. For alle skal ha tilgang til teknologi, og nå er det jo helt snudd på hodet. Nå er det jo faktisk de som leser avisen og får med seg et og annet som faktisk setter noen grenser. Sånn at, nei, det er...
Men hvor mange tror du egentlig tenker over dette, er bevisst på det? Fordi jeg tror mange har mer enn nok med livene sine, at dette her er ikke, at dette her er bare sånn livet er. Når vi snakker med våre likesinnere da, og du snakker med dine kretser, så får du følelsen av at nå er hele verden i endring her. Det er jo bare en liten del som er opptatt av dette her, av befolkningen.
Ja, jeg bare lener meg på den nye førsteklassen, hvor plutselig man kjenner på en enighet og fellesskapsfølelse som jeg ikke har kjent på tidligere.
Eller som jeg egentlig kjenner på for første gang, da tenker jeg at nå har flere lest de sakene. Nå er flere opplyst. Og på sånn nivå som jeg har vært på lenge med, du vet de der smart klokkene som barn har på armen, det er jo bare sånn, det er så ødeleggende. For det første mister foreldrene alle kontaktpunkter, for de ringer hverandre, så vi blir ikke kjent. Og alt fra...
at de ringer foreldrene sine for å få problemer løst. Så når du som fotballtrener står og trener en gjeng med åtte år gamle jenter, og så slår hun ene seg, så rekker han ikke å gå bort og trøste henne, for det er bare sånn der på klokka. «Mamma, jeg slo meg!» «Å nei, lille venn, hva skjedde da?» «Jeg fikk en ball!» «Ja, skal jeg komme og hente deg?» De løser ingenting selv til slutt.
Men den enheten er også, ja, så det skjer ting, heldigvis da. Hvor mye kidnapping er det av barn egentlig? Hvorfor driver vi og overvåker de og er helikopterforeldre? Jo, det er noen historier fra 90-tallet med barneknapping, men det skjer jo aldri lenger. Åh, Therese-saken. Ja.
Det er store marer, ikke? Jo, men det er jo egentlig helt paradoksalt, fordi da vi vokste opp, så var jo det den største saken noensinne. Hvor ble da Therese? Ut på Lier der, var det ikke det? Drammen? Skrikker. Nei, det var en kjempesak. Men vi fikk jo likevel løpefritt. Sånn at det er jo da man egentlig skulle ha dratt barna inn og lukket døren, mens nå er det helt omvendt. Og så...
Det er så fascinerende at vi gir dem helt feil frihet. Du gir dem masse frihet på internett, på skjerm, på mobil. Da er det bare sånn, jeg aner ikke hva som skjer der. Men så fort du er ute og dø, så er det sånn, nei, du får ikke gå lenger enn dit. Så er det bare sånn, nei, nei, det må du snu på hodet. Altså, ja, ja, gå ut og kos deg. Kom hjem klokka, hvis du ikke kan klokka, spør noen. Mens på den skjermen, der skal du jo følge med. Det er jo det du skal være bekymret for.
Så det er bare en helt omvendt overvåkning? Ja, jeg er enig. Det er et veldig godt poeng. Jeg synes det er alltid morsomt med foreldre som klager og blir sjokkert at det er noe på TikTok som går viralt, som ikke er bra for barn, at de har sett dette på TikTok. De tenker bare sånn, går du ikke et steg tilbake? Du har sluppet ungen din løs fritt på TikTok. Sykeste appen oppfunnet noen gang.
Og så bare er du sjokkert over at de får noe puppe, eller narko, eller noe vold, eller noe sjukt oppi trynet. Jeg fatter ikke. Her ligger det masse porno-blader, og unge, å fy faen, de har fått sett porno, det lå jo liksom ti meter borten for deg. Eller det var på skole-iPad-en, for den har ikke sensur. De har ikke murene oppe. Jeg tror det eneste de kan blokke av på er YouTube.
Ellers så er det vel sånn fritt frem på at mulig. Altså da min begynte på skolen, eller hun som er født i 2012, da var det bare, hvis du visste, kunne sette bokstavene etter hverandre og skrive Pornhub, så kom du rett inn, liksom. Ja.
Ja, så jeg sa det ikke høyt. Ja, men det første jeg gjorde på internett da jeg var 12 i 1994 eller noe sånt, så gikk vi opp på Henning Jonsdal kunstsenter, så var det en sånn internettutstilling. Det høres spinnvilt ut å være 12 år. Vi gikk opp på Henning Jonsdal kunstsenter. Sa det på internett der. Og da var det rett inn Altavista. Ja. Tror jeg det var...
Søkemotoren? Inn på Netscape, inn på Altavista. Pamela Andersen. Så var det bare å kikke seg litt over skulderen og vente to-tre minutter på at det bildet skulle bare bygge seg ned. Takk.
To-tre minutter? Ja, det var verdt det. Og det var det første vi gjorde. Vi skulle sjekke ut bilder av Pamle Andersen. Det var det eneste som internett var for oss. Og der sier det seg selv, gutter, hva er det for en iPad da? Og alle finner veiene til romene, erotiske rom. Men en ting er jo porno, men det er også bare sånn språk. Jeg vet ikke hvordan det er hos deg, men det rapporteres jo om dårligere og dårligere...
og da mener jeg ikke sånn å olegge seg, men styggere og styggere språk. Og da de ordene som blir brukt, man skjønner sånn, dette her har du ikke fått med hjemmefra. Dette har du sett på internett. Når et lite barn har sagt, alle som ikke hopper er homo, så er det sånn, vel, da har du sittet og sett på Oscar Westin, eller den gjengen der, eller...
Så da tenker jeg, da følger du ikke med. Oskar, er han populær blant barn? Det tror jeg. 8-13 år? Jeg vet ikke. Kanskje den siste uka, så klarer jeg å komme på navnet hans på rappen. Jeg må alltid innom... Hva er det han heter igjen? Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg...
Det er ikke mine barn navigerer ikke i den retningen, så jeg har liksom ikke satt meg så veldig inn i det. Hvor ligger ansvaret da? Ligger det hos foreldrene som da ikke skal få litt å se på, typisk hvis vi bare bruker Oscar Vestlind som en eksempel på hans mest frisinnede ting? Eller er det Oscar sitt ansvar som innholdskaper, eller er det foreldrene som skal begrense tilgangen?
Jeg liker jo ofte å møtes på midten av, at det ikke er sånn, det er din feil eller din feil, da tenker jeg ofte, men hva kan vi gjøre her? Og jeg synes det hadde vært stilig, jeg synes det er stilig med folk som er sitt ansvar litt bevisst, som ikke sier sånn, jeg driter hele tiden. Det er jo flott å ha noen tanker bak hvilke virkninger det du lager har da.
Og jeg tenker også at når du får en sånn verstingpris, var det da gullbarby, og så er det bare sånn, ja, jeg blir fett. Ja, det er ingenting som skal bite på. Og du er med på å skape et hardere debattklima, og da de fikk den kritikken, så synes jeg Abu fra faktisk med all respekt i NRK sa det bra. Han sa sånn, dere sier det er humor, men jeg hører ingen vitser.
For humor er jo noe. Humor er jo et fag. Man kan ikke bare si sånn, ja, det er humor. Men det er ikke noe humor. Det er jo ikke satt opp. Det er jo ingen vitser her. Unneholdning hadde vel kanskje vært mer precis. Ja, det hadde vært mer precis. Men det blir vanskelig for meg å diskutere. Jeg bare ser støyen, og så har jeg faktisk ikke gått inn og sett på det, eller satt meg inn i det. Jeg fikk med meg at han, nå sliter jeg igjen, Oscar Vestelin. Oscar Vestelin, ja.
at han var gjest hos Petremålen, og så hadde de, man prøver jo alltid, jeg har jobbet der selv, så prøver man å finne på noe nytt med gjesten, ikke sant? Så du ikke bare sitter og babler, nå skal vi gjøre en ting. Og så hadde de lest at, eller han har sagt at han har masse følelser, og så sa han sånn, da skal vi teste det, og her kommer det en baby. Og så hørte jeg på det stikket, så var det sånn, jøss, nå var han jo litt, han er litt så søt med den babyen egentlig. Og så ble jeg, var jeg ikke helt enig med meg selv, sånn, var det fint, eller var det en slags sånn,
forherligelse av Oscar Westelin. Jeg vet ikke, det var en slags blanding som jeg ikke har blitt helt klok på. Så der er han liksom varm og søt, men nei...
Jeg vet ikke. Har du... Du har vel fulgt med på dette? Ja, jeg har jo vært i studio mange ganger her, og det er litt sånn der... Du kjenner deg litt igjen sånn tjuringen i deg, bare den løse kanonen gir faen, liksom. Fuck samfunnet, liksom kritikk. Og du får blod på tann og energi av kritikk, ikke sant? Akkurat som jeg møtte motstander jeg jobbet i NRK, så bare sånn, faen, det er gøy, liksom. Det var så...
Så jeg kjenner jo igjen den driven der, og så er det vel litt sånn, det skiller uten sammenligning, så jeg har jo gått fra å være amatør til profesjonell og tjent penger på det. Du går fra null til ti tusen. Hvor kikker den ansvars...
ansvarliggjøringen din. Det er sånn at han har vært totalt ukjent, og så plutselig har jeg 50 000 til å se på, og da er det vanskelig å finne, pluss at du blir drøyere og drøyere og oppnår mer og mer suksess, folk blir sinte, og det er noe med den, i det øyeblikket noen kritiserer deg, så har du blitt stor nok og farlig nok til at du har blitt en aktør da, å regne med, så det er sånn
Jeg tenker mer på at han... Det er vanskelig, og jeg kjenner meg litt igjen i sånn... Innemellom skulle jeg ønske at jeg kunne få begynne på nytt. Altså bare gå helt... Slippe en eller annen podcast, og få starte det stille, og være helt fri. I din alder nå, eller i 20-årene? Nei, nå. For nå er man den man er, og...
ja, nå tar jo jeg det ansvaret, men det er jo jævla digg å også bare få lov til å si sånn, skjønner du det? Men jeg mener at, og nå uttaler jeg meg, jeg har ikke sett det, men jeg tenker sånn, det å være bevisst trenger jo ikke å stå i veien for suksess. Det handler jo ikke om at du skal bli en annen, men det handler jo om at du har tenkt gjennom noe av det du publiserer da.
Og de som mestrer det, det kan jeg like. Det betyr ikke at alle må sitte med hendene i fanget og tenke sånn, kjør på, men faen dere, ha med deg hodet liksom. Jeg tenker ofte sånn, den regningen kommer senere når du blir sånn småbarnsfar selv da. Så er det litt kjipt å se tilbake på alle de her...
Hvis livet ditt ligger på YouTube-podcast, og folk snakker ekstremt mye som legger privatlivet sitt ut i 20-30 år, og så blir foreldre og ungene kommet til å oppsøke det her. Den regningen har kommet for en dag. Der synes jeg du er veldig god. Du gir veldig lite av deg selv. Du over-eksponerer aldri. Du er veldig lite...
ganske pikke, vil jeg tro, på hva du velger å stille på. Jeg har ikke noe behov for det. Noen ganger tenker jeg sånn, shit, jeg burde sikkert... Men jeg har aldri hatt noen behov for at noen skal si at ungen min er søt, eller at ferien jeg er på ser skikkelig digg ut. Ja, den er dritigg, den. Jeg vet ikke, hadde jeg hatt...
Det er diskutert med søsteren min faktisk, hvor hun har vært sånn, det er jo sikkert hun var her, det er jo fordi du blir sett på jobb. Det blir jo sett på en eller annen måte da. Enten applaus på en scene, den ville jeg jo ikke vært foruten. Fy faen, jeg er så digg med en god applaus. Så der får jeg min bekreftelse. Men det er jo på jobb. Men nei, sånn at...
Og jeg tenker også det der med at jeg var veldig tidlig ute med sånn at jeg skal ikke eksponere de barna, så var det ikke noe sånn der jeg satt ikke, det var ikke en lang diskusjon jeg hadde med meg selv, det bare falt meg helt naturlig, jeg synes ikke det hører hjemme der. Og det er samme med den skjerm, altså hvorfor lenge før den forskningen liksom, så bare, det sitter ikke godt i magen, jeg vet ikke, jeg har liksom godt
Tidligvis i hvert fall. Veldig godt navigasjonssystem for det. Men at denne kortslutningen, at man legger ut bilder av sine egne barn på sosiale medier, den forundrer meg egentlig enda. Nå har det jo vært noen runder der at det er litt mer tabu å gjøre det at noen... Mener du det? Jeg synes ikke det. Kanskje ikke. Det er barn med her og barn med der. Omtrent live på Instagram fra barnerommet liksom.
Det ene er jo formålet at du beriker ditt eget sosiale medieliv gjennom barna, at du bruker barna for å oppnå oppmerksomhet. Men også det at barna får ikke velge sin egen eksponeringsgrad, eller hvor mye eksponert er de når de blir 16-18, og søksmålene kommer til å sitte løst hvis det fortsetter sånn. Det morsomme er at det finnes, jeg tror de har hatt sånn på skolen at de kan google seg selv.
Og da er de så skuffet at det ikke er noen bilder av dem der. Det er et bilde, tror jeg, for vi var på en eller annen premiere, og så står de der. Og så sier jeg sånn, nei, dere må spørre. Det var jævlig dyrt å si. Jeg var på sånn Karsten og Petra premiere en gang. Jeg gikk på noen av dem, for jeg...
Barna elsket det, og så kunne jeg sove. Jeg så meg gjennom hele Karsten og Petra drar til Afrika. - Så deilig da. - Det var en og en halv time. Fytte katta, hvor deilig. Da går vi på den ... Man føler seg litt ... Når du får gratisbilletter, blir man litt forpliktet til å gå på den røde løperen. Hun var enig. Hun var sur. Hun hadde dårlig humør da vi gikk inn der.
Så jeg visste at svaret uansett ville bli nei. Så jeg sa sånn, «Nei, nei, nei, dere må spørre først. Har du lyst til?» Hun bare, «Nei.» Jeg bare, «Sorry, ha det.» For man må jo spørre. Og så var det ja en gang da. Gått på veldig lite rødløpere, bare så det jeg har sagt. Så det ene bildet finnes, men da blir det sånn, «Hvorfor er det ikke mer?» «Nei, det er fordi jeg beskytter deg. Mamma har tatt et valg.»
Nei, men jeg har vært helt nasig på det. Det er jo slik slektninger og sånt som bare plomper ut. Jeg driter på eksponøringsgraden av det. Jeg bare sånn vil ikke. Jeg vil bare at de skal ha kartblansje når de vokser opp. Det er ingenting der, og de kommer til å sette pris på det. Det er det vi ikke sånn... Har du ivrig familie på Zoom? Nei, det er jo som du må. Vi har noen røffe samtaler, noen som legger ut og sånn. Men det er jo sånn der wishy-washy. Nei, det er bare en liten... Jeg har bare 50 følgere, liksom, eller noe sånt.
men jeg tenker alt som bare sånn, drit i det. Der er ikke jeg så hard faktisk, at hvis du dukker opp et 17. mai-bilde på en Instagram-konto til en venn, du vet, moren i klassen, da tenker jeg sånn, for det kan ikke spores tilbake til meg, uansett. Og så mener jeg også at det er ikke noe så fremt, det ikke er hennes business, eller at det ligger tusen bilder ute med en sånn, nei, der er ikke jeg så streng, ass. Nei.
Og så finnes det noen venninner som har lukket familiekonto hvor mine barn dukker opp til familien sin og sånn. Det er helt greit for meg. Men der hadde du vært streng. Jeg har vært streng. Der var du ikke inn til meta. Nei, det er bare sånn prinsipielt mye lettere å si nei til alt. Skole, familie, hele bakka. Har du siden til det?
Ingenting. Jeg sier nei. Nei til barnevogn. Nei til kvinner i militæret. Nei til... Det er alltid sånn noe jeg må være... Fy faen, jeg hater det med å være med på podcast, egentlig. Sånn der... Det blir aldri overskrifter av podcast lenger. Nei, men det er faen meg bra, fordi at man sitter her og prater, og så får du høre på den podcasten, og så må du høre hele. Du må jo...
Høre konteksten. Jeg synes det er sånn latskapsjournalistikk. Det var veldig mye av den perioden. Hvor du var med hos Ida Fladen i Ida med hjerte i hånden, og så spør hun hvor ofte ligger dere sammen? Og det kom litt sånn brått på oss. Hvor ofte ligger vi sammen? Etter faderes vei sånn.
Jeg vet ikke, i snitt en gang i uka liksom. Og så holdt det på å bli en sak hvor du sånn, vi har sex en gang i uka, men saken fikk jeg faen meg stoppet. Jeg sa det skjer ikke. Du kan det altså? Norsk presse er kjempe... Hvis jeg skal gi applaus til norsk presse, så er de jo veldig snille. Det er ikke noe sånn, hvis kjente mennesker går fra hverandre, så kan de ikke skrive den saken før de har bekreftet det.
så folk er jo skilt i tre år før de sier sånn ok, nå kan dere skrive det og så vet alle det nei, de er veldig snille sånn sett men jeg synes sånn bare sitte på revva og sitere podcaster og kalle seg journalist det er jo sempik journalistikk ja det var godt sagt men det er kanskje fordi det er backfire at da får du ikke tilgang til den profilen senere da at journalisten kanskje har lært på the hard way absolutt det er jo sempik slankesprøyte
Ja, eller ja, hvordan heter det? Journalistikk? Jeg sitter der, og så skriver jeg bare, skal vi se, jeg skal bare transkribere noe annet. Journalistikk, noen andre ord, ja. Jeg synes ikke noe. Jeg føler det er sånn podcasting var litt sånn som Facebook i starten, at man var bare helt all over the place og spurte om veldig drøye ting, som om ingen hørte på. Også på Facebook, og så var det sånn... Det var så gøy! Ja, det var sånn partybilder på Facebook, hvor det var ingen som ser dette her, ingen som hører på den podcasten her, men det er sånn, det å svare på...
Ja, livet er jo ikke sånn ofte har du sex, liksom. For meg ville det vært sånn fullstendig overtramp. Ja, men jeg blir liksom... Jeg bare svarte og tenkte etterpå, jeg kunne jo på en måte latt være å svare, men det er ikke så farlig, ja. Men ikke... Hvor er du på grensen, da?
Nei, jeg kunne ikke sittet hos Isilin Guttormsen. Så kom faen ikke der. Ja, for der er det fullstendig bare hva gjør dere i senga? Jo, men jeg blir også, og der er vi inne på en ny flamme, som er den debatten der. Martin Lepperøs sin kronikk. Fikk du med den? Nei. Gjorde du ikke? Det var jo så gøy. Nei, hva var det for noe? Nei, Martin Lepperøs,
Jeg liker Martin Lepra. Han skrev en kronikk som var veldig fin, som handlet om at han har jo en podcast nå, hvor han en dag i uken har gjestvelg. Og så inviterte han Isling Guttormsen til sin podcast. Var det Maren, var det kona til Martin, jeg husker ikke hvordan det ble til, men hun ble pitchet inn, og så kjente han litt motvilje. Hun er litt sånn, hun er litt mye.
Og så har han henne som gjest i podcasten, og så synes han at hun var helt topp. Og så med det som på en måte springbrett, så løftet han fokuset opp til, tåler vi dårligere kvinner som tar mye plass, og er bråkete og mye, tåler vi dem dårligere enn vi tåler menn som gjør det samme?
Da jeg leste den, så tenkte jeg, så deilig at du sier det, og på en måte har kjent på det, og snakker høyt om den følelsen, samtidig som jeg også som kvinne må feie for egen dør. Ok. Kjenn litt på den. Men kjenner du deg igjen, at du har blitt... Når du har tatt plass, så har du fått høre det? Nei, men jeg har ikke vært sånn... Jeg kunne vært mer bråkete, helt sikkert. Nei, men jeg har jo kjent på...
altså forskjeller på menn og kvinner innenfor det jeg driver med, at ting er lettere for menn da.
Hvis du pitcher som kvinne, så er det sånn, ja, men vi må svare på disse spørsmålene. Ok, da svarer jeg på disse spørsmålene. Hva med disse spørsmålene? Hvem er målgruppen? Hva tenker vi om? Så skal jeg ikke nevne noen, men noen kan også bare gå inn og si sånn, det er jævlig fett å bare lage en serie. Så bare gjør vi sånn her igjen, og så bare gjør vi sånn igjen, og så er det bare å... Fantastisk! Og så får de lage det. Altså er ikke det nødvendigvis en suksess?
Men så har de en ny idé. Vi prøver igjen. Jeg vil aldri få den samme sjansen. Altså gutter slipper lettere til. Er vi da i underholdningsbransjen primært? Ja. Og så prøvde jeg denne tankeøvelsen på Tore, for vi diskuterte dette hjemme. Og så sa jeg sånn, hvis det står en mann og en kvinne på en stand-up-scene,
Og så leverer de, eller vi putter de i to ulike rom, derfor kan det ikke være samme publikum. Fordi da hadde de fått vitsen. Og så gir vi dem en ganske sånn platt, men nok så grov vits.
som er ikke spesielt bra, og så går publikum ut. Hvis du hadde spurt dem da, tror jeg, hva syns du om henne, hva syns du om han, så ville de sagt om han sånn, det var helt greit, liksom. Mens hun ville fått en dårligere anmeldelse av samme vits, for det var bare sånn, det syns jeg ikke noe om. Nei, og så vokste jo denne debatten, den vokste og vokste, og den Tora Harald snakket om den i sin podcast, en prat jeg ikke var enig i.
Og hva landet de på der da? De landet på... Nei, Harald, han la litt sånn ord og tanker i munnen på Martin, som jeg blir irritert over at han gjør. Hei, Harald. Han sier sånn, Martin er sikkert sånn, vet du, og det er det han har tenkt. Så blir jeg sånn, slutt å tenke for andre. Si hva andre har tenkt, eller si hva de har sagt.
Og så snakket vel Harald om at, herregud, de holdt seg veldig til Iselin Guttormsen, men det er jo ikke debatten. Det var jo bare utgangspunktet for Martin til å løfte noe spennende opp. Og det var sånn, vi var jo ferdig med pikk og fitt og sånn, vi vet du, Tore, da vi var 20, da synes jeg Iselin Guttormsen gjorde noe gøy. Hun tok det lydklippet på sin Instagram,
Og så kryssklippetunde med Harald som var da en 32-åring, ruller bakover og viser hele skrukken. Og et klipp fra Papaya hvor de snakker om sexleketøy og holder på å lese. Ingen er noensinne ferdig med pikk og fitte. Altså, er det gøy, så er det gøy. Så det var morsomt, så det liket jeg. Og så snakket Sigrid om det i sin podcast. Jeg meldte meg egentlig ut av dette helt til jeg skjønte at, oi, nå snakkes det, så vil jeg bare høre meg opp på alt.
Og så meldte vel Mats Hansen seg på, og Erik Follestad. De var enige med Tore Harald. Da sa jeg til Tore da han kom hjem, gratulerer da Tore, nå har du Mats Hansen og Erik Follestad på laget. For de vet at det ikke er et lag han nødvendigvis identifiserer seg med. Og så sa jeg sånn, kanskje du skal lytte når jeg prater neste gang. Kan jeg få mer kaffe? Kaffe på plass.
Ikke noen bobler i dag da. Jeg måtte rette litt på caps nå. Jeg var hos frisøren forrige dagen, og jeg går aldri til frisøren hvis jeg ikke har, jeg synes det er kjedelig å bare stusse to sankmeter, så jeg var sånn, jeg må klippe noen lugg. Og den luggen får jeg ikke til. Ser du det? Det var skikkelig midtskille. Ja, men så har jeg verv, og det er all over the place. Og så prøvde jeg å rulle den i dag morges, og sånn der, kjenner du til uld? Nei.
«Hæ, du som er musikkfyr? Fantastisk jentegruppe!» De er sånn up-and-coming, og når de holder konsert så går de med luggen i sånn rull i flere timer før, og så blir den sånn «boff». Så tenkte jeg sånn «Åh, nå kan jeg bli sånn som Uld», og så bare «Nei, not at all». «Yeah, well». Så nå er det caps, for dette virket ikke. Du har mørkere hår enn da du jobbet i NRK, var ikke du lysere før? Jeg var blond, men dette er jo min hårfarge. Ja.
Og nå, det var så deilig å slutte å farge håret, fordi jeg kjeder meg, jeg synes det er kjedelig å sitte hos frisøren i fire timer. Det er liksom tid jeg aldri får igjen. 5000 spenn. 5000 kroner og fire timer tapt. Altså jeg bare...
Nei, så nå, det er veldig deilig. Vis at jeg likte denne hårfargen Gud, eller noen andre. Kamera liker deg, kan jeg si. Det er veldig bra. Kamera liker deg godt. Jeg prøvde å komme uten caps. Jeg prøver å være i større grad stilig. Jeg dasser mye gjennom livet. Ikke giddet. Jeg prøver å skjerpe meg.
Har du hatt et feminiseringsprosjekt i livet ditt? Var du guttjente da du var liten, og så må du bli jente? Ja, eller hva? Ja, guttjente er jo egentlig ikke et ord jeg er lov til å bruke, for gutter har de egenskapene, og jenter har de egenskapene. Men jeg hadde venner...
At det vender av alle kjønn, og jeg kan egentlig savne å ha de guttekompisene. Jeg var veldig sånn, ga helt faen og elsket joggebukser til mammas stor fortvilse. Så jeg husker det var en gang vi skulle et sted hvor jeg
I minnet mitt så gråt hun, men det er ikke sikkert hun... Men hun trygglet meg om å ta på meg en genser, for hun syntes det var så pent når jeg hadde genser med blusekragen over. Jeg tror hun foldet henne og sa, «Live, vær så snill!» For jeg hadde bare sånn langt hår, og så hadde jeg lugg, men jeg har verv, så den luggen bare delte seg i to. Så langt og sånn spjøyngkår og joggebokser og ga helt faen. Og det er vel liksom kåret min personlighet at...
Og jeg merker også hvis jeg går på butikken nå, så prøver jeg å ordne meg, men jeg mest tar hensyn til andre. For jeg gir helt faen. Du har ikke noe verdier på at du bare får deg selv? Nei, jeg skulle ønske jeg hadde det.
Virkelig, og hun venninne min med dårlige verdier, hun hjalp meg å rydde i kleskapet mitt, for hun er veldig god til å organisere, og da kastet hun ut, for da er det jo gjennom alle skuffer og sånn, og da kastet hun ut favorittrusene mine bare, «Dette er for støkt!» Så jeg mener, «Det er så digget!»
Så sa jeg til Tore etterpå, nå kan jeg takke min venninne, for jeg har beholdt alt av blonder. Så jeg prøver, men vi får se da. Lindex er jo bare på hvert eneste hjørne. Jeg lurer på hvor mye klær, man snakker mye om det Jordan Peters, at man skal kle seg pent og te seg bra, at det forandrer også
det er selv og fremtoningen din også hvordan andre ser deg at når gutter får på seg den bleserne i dressen så blir de også litt høy på seg selv på godt og vondt dette er jeg helt enig i og jeg reer opp alle senger hver dag bare så det er sagt jeg reer opp min og tidligvis reer de opp sin det er egentlig en oppgave de har og noen ganger går det og noen ganger ikke men jeg har det ikke bra hvis jeg drar hjemmefra
Når jeg kommer hjem, ligger dyna knørva. Der føler jeg meg så dårlig. Men det årene seg-aspektet er også litt fordi jeg husker hvor deilig jeg syntes mamma var fræs. Jeg elsket å sitte på badet og se at hun holdt på med body lotion og årene seg og rullet hår. Det var bare helt sånn, wow. Det gjorde hun ofte når mamma jobbet...
Hun jobbet vel litt sånn, hun er operasjonssykepleier, og så var vi jo til sammen fire barn, så det var jo nok å drive med der, og en far som jobba 24-7, så hun tok mye av hjemmet. Så det var ikke noe at hun måtte være på jobb klokka da og da. Og jeg husker jeg skammet meg så jævlig, da jeg tok følge med som et Jørgen til skolen, og da han kom på min dør,
eller det var forskjellig da, men i hvert fall den som kom og hentet meg. Så husker jeg mamma åpnet døren med sånn bustete sveis og sånn leopard tights, for hun hadde ikke ordnet seg. Hun hadde stått opp, dratt på seg noe, så gikk hun og ordnet oss og lagde kaffe og sånn.
Og jeg husker jeg var sånn, åh, kan du ikke bare være fresh, liksom? Og nå er jeg helt lik. Jeg har også ordnet meg etter de har dratt. Så når de vennene kommer inn og plukker opp, og de tar følgetidskolen, så står jeg der med sånn bustesveis, og til og med også enganglig opphavet tights. Og da tenkte jeg sånn, nå er jeg blitt mutteren. Men jeg, ja, nei, så jeg prøver å...
I perioder klarer jeg å skike det litt til, og så ramler det sammen igjen. Tilbake til skjeb i vannet. Jeg går i stikk motsatt retning av farming. Litt sånn forfengelig og kler seg greit. Ikke noen dressasle-tøy-stil. Jeg vet ikke om du husker det, men på Tyholdt i Trondheim, da jeg jobbet der, gikk jeg faen meg rundt i hvite joggebokser. Fullstendig faen. Jeg føler også at du har en liten historie som DAS. Veldig. Du har skjerpet deg veldig nå.
Veldig pent skjegg og passe på den hårveksten og det er trimmer. Jeg tror vi er veldig opptatt av verdighet til et tidspunkt i slutten av 20-årene der. Verdighet, synes jeg er et ord vi brukes mindre. Jeg bruker masse. Gjør du det? Jeg har masse. Å, gøy! Jeg har skrevet et manus som jeg har døpt om nå, men arbeidstitelen var «Et spørsmål om verdighet».
Ferdighet, det er veldig gøy. Jeg opplevde det fordi det våkna i meg at så mye uverdig ting jeg måtte gjennom å være småbarnsfar. Ja, som hva da? Og da ikke sånn rett i den der bleiegreia der, men mer sånn der, alle de små uverdige situasjonene hvor du med en liten reisebarnevogn på vei inn i et fly, alt sånn små detaljer, sånne ting som bare...
Det er egentlig et kaos da, som føles lite verdig. Ja, liksom både også sånn at du ser ikke grunn til å ta på noen fine klær, du bare tar på deg noe og ting blir spydde ned. Det er bare litt sånn, du kommer inn i en sånn uvanlig, uverdig tilværelse at det er vanskelig å være noe grassiøs på noen som helst måte som småbarnsfar. Og du finner liksom i mediokere samtaler, du må
og så stå på offentlig transport med barnevogn i sild i tønna, og du har svett på ryggen og for sent, og så er det bare sånn, dette her er jævla uverdig, og så er det bare sånn,
Å, verdighet, det skal jeg tenke litt på, det skal jeg ta med meg herfra, det ordet, og kjenne litt på, hvor ble det da, den egenskapen og den gode gamle verdigheten. Vi snakket jo litt om det sånn der, i det du opplever å ikke bli verdsatt på jobb, så er det et eller annet med verdigheten din, så er det sånn der, ja, men dette her gidder jeg ikke å finne meg, ikke sant? Ja, men verdsatt føler jeg er et ord som finnes, men mammaen til verdsatt, verdighet. Ja.
Nei, det synes jeg var flott. Fader, det er så mye du sier, og så bare bing, bing. Jo, først har jeg lyst til å si når du sier med jokere samtaler, når folk sier det, så er jeg litt ovenifra ned. For jeg mener at alle har ansvaret for at den samtalen skal bli bra.
Så hvis jeg for eksempel har vært på et sted, og hvis noen da skulle sagt etterpå sånn, ja nei, jeg hadde en mediokersamtale med livet der, så tenker jeg sånn, ta ansvar da. Ikke bare stå og bare sånn, nei, det var helt halveis faktisk. Da blir jeg sånn, ja men sprit den opp. Ja.
Når jeg har lagt inn et punktum, så sier du noe annet, og så er vi på vei et annet sted. Det kan jo godt være at jeg også står og tenker sånn, skitt det her, nå er jeg inne i den mølle her, det var litt kjedelig. Jeg synes alle skal ta ansvar for at samtalen er spennende. Ja, men jeg tar det på min kappe deluks. Jeg har alltid vært en smål-talker, både på fest og mor og jobb og alt mulig. Jeg har hatt noen problemer med det, men det var et eller annet
den småbarnsgreiene, at jeg greide ikke å skjære gjennom, og jeg tror jeg er litt forhåndsdømmende på mennesker jeg møter, og jeg vet ikke, da blir det at den sosiale sirkelen blir mindre og mindre, at jeg bruker mindre og mindre tid på bullshit, og da igjen må jeg sitte og snakke om boligprisene med naboen, så jeg finner ingen andre inngang, og da blir det, jeg tror det er mer en stilltidende aksept på at dette blir bare en mediokritsamtale, jeg får ikke dette til å gjøre noe.
Jeg ser for meg at den som da naboen da, som sitter og snakker om boligpriser for fjerde og femte gang, det kan godt være, for det har jo skjedd meg også, at jeg snakker om noe, og mens jeg snakker om det så kjenner jeg sånn «Å fy faen, jeg kjenner meg». Men nå var det jo dette vi snakket om. Og da ville jeg blitt veldig lei meg hvis noen da kom hjem og sa sånn, det var med jokersamtalen, «Jeg følte det samme! Hvorfor snakket vi ikke om noe annet?»
Alle har jo på en måte kjedet seg i samtalen, men jeg mener at det er alles ansvar da. Det er jeg helt enig. Jeg tar meg selv, jeg blir dårligere på det. Men jeg tror, det er et eller annet sånt, med podcasten også, så får jeg liksom stimulert den der sosiale biten. At det som sitter på kaffe, jeg vet ikke. Jeg synes det er vrient, det er noen som gir veldig mye gudvill, mens andre er sånn, jeg vet ikke dette her. Haha.
Altså noen er jo på en måte for meg kjedelige. Altså vi er bare ikke liksom, man merker jo ikke like godt med alle mennesker. Men akkurat den der at en samtale skal være spennende
Eller i hvert fall grei nok, da. Det føler jeg er et ansvar som ligger hos alle de som prater. Spørsmål fra lytter her. Hvordan skal man skjære gjennom en samtale hvor den andre da viser barnet sitt på mobiltelefonen? Ikke sant? Jeg kan godt initiere og være den som måtte dra samtalen i annet, men når du da må stå og se på 20 barnebilder av et nyfødt barn på iPhone til denne personen, så er det sånn, hvordan skjærer man gjennom? La oss ta det i rådet her nå. Hahaha!
Nei, altså... Da ville jeg for eksempel sagt sånn... Den er jo veldig søt. Veldig søt. Og nå er det jo sånn at jeg har tre barn og sånn cirka 17 000 millioner sånne bilder. Men det var veldig gøy å se et.
ikke flere nå, for da begynner jeg å kjede meg. Men, og så, bladre seg. Men hvis den står fast i litt sånn spebarnstid, så tenker jeg at alt det som rører seg her ute, det har du sikkert ikke fått med deg. For det må man huske på, at når man sitter i sånn nyfødt babyboble, så er det jo litt begrenset hva du får hørt på, konsumert, lest, og så videre. Hva skal jeg hoppe til da?
Og ikke sånn, nå bare ser jeg bort på bøkene dine, har du lest den siste boka til da, God Hessen? Det ville jeg ikke sagt, for det er en ting som, det har du jo ikke gjort. Har du lest den forresten, den liv?
Ja, jeg har det. Er dette skrytebunken din? Det er vel alle gjestene som har vært innom. Ja, Dag og Hestenas for en skjønn fyr. Som legger igjen bøker. Er han i lørdagsrådet, eller? Nei, men det var bra du sa! Du har noen ganger tenkt sånn, han vil jeg ha, og så skriver jeg det ikke ned. Han hadde svart bra. Åh, han er så skjønn! Har du lyst til å ha Dag og Hesten i livet mitt? Man har så mye livserfaring. Ja, det er så mye.
Har du lest den Sappfe-boka hans? Ja, del av den. Vi har snakket om den her også. Jeg synes jo Sappfe var veldig interessant. Jeg liker den veldig godt. Jeg har ikke lest den, men ja. Jeg tror det er eksistensialisme som de snakker om der. Jeg er veldig nyforelsket i eksistensialisme. Sånn at det er ikke noe stor mening med tilværelsen. Du må finne meningen selv. Jeg var så ...
Det er ganske logisk. Ja. Egentlig. Er det ikke derfor religion finnes? La oss finne en der. Det huset likte jeg med sånn kors på taket. Der trives jeg. Skal du høre eksistensialismens dilemma? Ja.
Lieve Nelvik har gått førstegangstjenesten, tar befaltjeneste, viser seg å være topp 10, helt rå på våpen, ekstremt myk, kommer seg gjennom rør og er en slags amfibiesoldat. Myk, fy faen! Det snakker jeg til alle drømmene mine. Jeg har ikke lyst til å være myk og gå i spagaten, men fortsett. Jeg setter meg til at du er sånn Katharina Sita Jones. Mentalt er jeg det. Jeg identifiserer meg som Katharina Sita Jones.
Unnskyld, fortsett. Og så topp i din gruppe, solid soldat. Sterk mentalt, eller? Jeg vil si kanskje blant de beste.
Ja, men hun har også på en måte bruket så mye tid i velferden på biblioteket og liksom med presten at liksom, hva er det vi har med å gjøre her? En veldig, veldig spesiell type. Men det er jo også, henger jo litt sammen med at Lieve Nelvik som privatperson, hun er også veldig opptatt av sin bestemor. Så hun har jo et veldig problem, fordi nå kommer russerne over grensen i Finnmark.
Så da er det rett og slett, hun står for et eksistensialistisk dilemma. For i hennes verden så har hun to valg. Så skal hun gå til krig, aldri se bestemoren. Altså bestemoren trenger din hjelp da. Så uten deg så er hun på en måte helt alene. Hun har ingen å prate med. Er det ingen av henne? Nei, et skikkelig stusselig kaldt eldre. Alt av familien er borte. Så hun er helt avhengig av deg for å liksom ha lykke i de sine siste årene. Gammel er hun da? La oss si 84. Ja.
Så hun kommer til å visne bort hvis du stikker i krig, og da er det altså sjansen for at du dør. Og da har ikke hun, så du er hennes eneste livsbøye, eneste glede i livet. Så hvis du da ikke går i krig,
så blir med henne, så gjør du en enorm forskjell i hennes liv, men du får ikke gjort noe med den krigen. Du får ikke bidratt i det store du hele, til nasjonen Norge. Men jeg har svaret. Jeg har svaret de siste 30 sekunderne. Kriger. Du hadde dratt i krig. Da gjør du det som er tingene. Da har du en liten innsats. Det du gjør der har kanskje ikke noe å si for krigsutfallet. Dette snakker til fellesskapet. Jeg er så opptatt av fellesskapet. Yes.
Bare, hva er vi uten fellesskapet? Og jeg føler også... Så gjennom valget ditt da, så finner du din eksistensielle tilværelse. Dette er meningen, dette er... Så det er ikke noe fasit på det. Veldig spennende, fordi i bildet ditt så er bestemoren min, hun er fra Nord-Norge. Ja.
Men det stemmer jo, jeg har jo ikke noe slikt i nord-norge, men jeg følte at hun var veldig sånn. Ja, men så sterk hun også. Ja, selvfølgelig. Det ligger i familien. Og jeg ville jo, og jeg føler at hvis jeg hadde forklart for en vestmor, ikke sant, nå skjer dette, og du skjønner, jeg skjønner det, Liv. Gå ut og kjemp. Og den krigen her skal du vinne.
Herregud, så rørende. Jeg er jo hennes gener, så hun hadde jo mest sannsynlig ikke ønsket at jeg skulle sitte der og klippe tåneilen hennes og høre på Alf Preussen mens russerne kom. Det var jo deg jeg trodde skulle komme skikkelig vanskelig her nå. For du sitter jo ikke hos bestemor du heller.
Hvis det hadde vært min egen mor da? Du tar barnevogna, og så løper og går med barnevogna. Den kjæreste rekvisitten du har, barnevogna. Emma Junga. Jeg og Emma Junga. Jeg har noen bilder av deg, hvis du har lyst til å se hvor smilende jeg er med en barnevogn. Kan jeg si noe om denne barnevogna? For det har ligget og marinert litt hos meg, og jeg tror at dette burde du tenke på. Ta til deg? Nei.
Ja, for jeg skal si noe jeg synes er helt fælt å se på. Det er menn som triller barnevogn, som ikke har selvtilliten til det. Som synes at det å trille barnevogn er flaut og feil. Det er veldig vondt å se på. Men en fyr som manøvrerer den barnevogna med den største naturlighet. Hot. Det handler om innsidet. Jeg tror mange menn,
min mann også, veldig redd for å fremstå som yngle. Men yngle handler jo bare om hvordan møter du det som blir kastet på deg. Og jeg synes det er yngle, og det er masse menn som får gås ut av det her,
Jeg er så enkelig med en mann som mot villig triller barnevogn. Yes. Å, har du sett? Jeg hadde sluttet å skrive sånn, kan ikke alle menn watch this? Det nye er det ikke en Apple-kampanje, det er den nye videoen til Spike Lee, tror det er han som har regissert den, med han skuespilleren fra The Last of Us, Pedro et eller annet.
Ja, hva var det? Det er en sånn fargerik film. Han lager jo så jævlig kule filmer, en sånn fargerik, lang, lang, lang dansesesjon, hvor han, og han er ikke dans, men han bare, det er en sånn selvtillit hos han fyren, og jeg tenker sånn, å fy faen, det er det hoppeste jeg har sett. Se og lær.
Hvor man tenker sånn, nei, det er så flaut å danse. Så tenker jeg sånn, nei, det flaust er hvordan du har det inni deg. Hvis du på en måte gjør ting du er ukomfort, bare finn ut hvorfor synes jeg dette er så ubehagelig. Deal med det, og så gå løs på oppgaven. Jævlig bra sagt.
Dette her er morsomt. Fordi dette akkurat det du sa nå, var det jeg prøvde å forklare kjæresten min. Forrige gang jeg møtte Liv Nelliviks var vi på en hagefest, og så sa hun bare noe sånn, vi begynte å snakke om forhold og tradwives og litt sånn gøy alle tradisjonelle forhold. Hvordan funker det? Så bare sånn, hva var det hun sa da? Så snakket jeg bare sånn egentlig vrøvl i et og et halvt minutt. Jeg skjønte ikke en dritt av hva du sa nå. Jeg var sånn, nei, jeg vet ikke, men jeg helt husker jeg skjønte det. Hvordan skal jeg forklare det? Det er nettopp den der eierskapet. For liksom, vi snakker om
Og det er symbolisert, for jeg likte å gå med barnevann, hadde ikke et problem med det, men synes det fortsatt er rart å se mannen med det, så det er en diametral, rar tanke med det, men det er nettopp det vi snakket om på den festen her, som jeg hang meg opp i, som jeg synes var så bra sagt, hvis jeg ser at Tore gjør noe
sin vilje. At han ikke eier det. Der har jeg heldigvis aldri sett han, selv om man gjør litt sånn kjipe ting. Man er som sånn, sviger seg ferier eller sånne ting, sånne plikter. Hadde han innstilling? Ja, ikke sant? Og hvis du på en måte gjør det, men ikke eier det, eller har selvtilliten, eller står i det og gjør ditt beste i det, så er det en fullstendig
jævla turn off. Det synes jeg var jævlig bra poengtert, for det var det vi lette litt etter i denne samtalen. Altså, jeg har jo egentlig hatt lyst til å lage en podcast som heter «Livet hjelper menn». Ok, bring it on. Hva skal jeg hjelpe dere med? Men det handler jo om kvinner, det handler om hvordan velger du å løse den oppgaven? Det er jo bare ynglig, hvis du synes det er ynglig, hvis du skjønner, at i det man
Ja, nei, den filmen, når vi er ferdige her, og det må alle se, altså det er så hot, og da er han danser rundt noe sånn der, men blikk den selvtilliten, og bare sånn, ja, vi kjører på. Fy faen, det er så hot der. Åh, my god. Men er det sånn utgangspunktet for ideene, hvis vi bygger videre på de neste podcastene du ser nå? Er det da at det er for mange menn der ute som gjør ting uten å finne glede i det, at de bare gjør det for det er forventet av dem? Jeg tror...
Ideen min sprang ut av at, hvor kom det fra? Nå snakker jeg jo om heterofile forhold, men det å kvinner, det er egentlig så lett. Men det er bare, du skulle vært på backstage og hørt løsningen, hvor jævlig lett det hadde vært å rydde opp i det greiene der. Sånn at, nei, jeg skulle ønske jeg bare kunne gi, det blir jo lørdagsrådet, men veldig spesifikt, men noen ganger bare,
Ja, sånn som det med maskulinitet da. Som jeg føler er sånn, hva er maskulint og hva, alt er maskulint. Det kommer an på hvordan du gjør det.
Det er supermaskulint å stå med tre barn på hofta som skriker og bæsj i panna hvis du gjør det med bare «Halla!» Det er bare «Her er jeg!» Men hvis du på en måte skammer deg over det, det er jo ikke så veldig maskulint, for jeg vet at menn liksom «Åh, shit, jeg har lyst til å være maskulint og ikke, og jeg vil navigere etter hva som er maskulint». Vel, da kan jeg si at det handler om hvordan du står i den oppgaven. Sånn at...
Det er så flott å hogge ved å åpenbart ha en maskulin oppgave, liksom. Men så føler jeg en veldig liten del av livet er å få lov til å hogge ved og drive motorslag. Så da må vi også finne maskuliniteten ellers i sånn samfunn det er bygd opp nå. Og det er overalt. Men det handler om deg. Skjønner du? Jeg er med. Jeg må gjøre et hopp til... Jeg koser meg sånn med verdig. Det lever fortsatt inni meg. Verdigheten. Ja.
Og så kom jeg på mitt mest uverdige øyeblikk. Og det skal ganske mye til før jeg kjenner dette her. Jeg er large som menneske og har veldig tøylige grenser, dessverre ikke muskler. Men da jeg fødte mitt andre barn, så fikk jeg svangerskapsforgiftning, som var kjempeekkelt og lite stikk til kvinnehylse. Det er jo at man vet ikke hvorfor kvinner får svangerskapsforgiftning.
Vi har ikke noen svar på det. Så er det bare sånn, å nei, for jeg blir kjempesyk. Og eneste kur hvis du får svangerskapsavgiftning, det er å få løse barnet. For at kroppen din blir syk av å være gravid. Og heldigvis så ut ble dette først ille. Så jeg fikk det sent da på en måte. Så hun ble født seks uker for tidlig. For da ble hun tatt ut. Hun ble liksom akkurat ferdig bakt.
Men hvis man får det før, så er det jo mer kritisk, ikke sant? Jo mer fortidlig født og så videre. Men i hvert fall. Så jeg var kjempesyk. Jeg var til og med, så jeg hadde så mye vann i kroppen. Jeg sluttet å veie meg på 90 kilo, for da hadde jeg ikke humor. Da mistet jeg humoren min også. Jeg ble syk og hadde ikke humor. Grusom tilværelse. Hadde så mye vann i kroppen, at jeg til og med hadde vann i nesa. Så naboer skvatt når de så meg på butikken og sånn. Ja.
Så hun blir forløst, eller blir lagt inn på sykehuset litt sånn hastig, og blir liggende der, og er da ikke der med noen av tingene mine. Så jeg sier til moren min sånn, «Mamma, jeg trenger bare noe singlet og en bokse, jeg må bare ha noe skift.» Mamma tommel opp, hun tar på seg den oppgaven.
Og så kommer hun tilbake på sykehuset med en veldig utstyrt bag med en joggebokse som hun hadde kjøpt på Q-bus, en pyrsbokse med panda-bjørner på. Og da kjente jeg at jeg aldri har følt meg mer unge mødre. Ja.
Så jeg gikk rundt oppe på nyfødt intensiven der, og syke på Rikshospitalet, med sånn vann i nesa, legger dobbelt størrelse av den pellegrinoflaska i sånn panda-bjørn-joggebokse, skjønner du? Og jeg bare tenkte sånn, dette her er uveidig. Og hun ene sykepleieren var til å stoppe...
Hadde ikke lært seg helt god timen, så hun stoppet meg, så hun så en sånn to ganger på meg. For jeg var helt uentkjennelig. Så var hun bare sånn, «Jeg synes det var deg! Jeg synes jeg kjente deg igjen!»
Så står man bare der sånn helt hudløs, men i panda-bjørn-joggebokser bare. Ja, ingen vant. Nå er det en gøy historie, men det var ikke så gøy. Den greide du ikke å eie, altså. Den greide jeg ikke å eie. Nei, det var vanskelig. Det var høyt nivå. Ikke sant? Men hadde jeg eid den, så hadde jeg ikke da. Det er bare sånn, ja, panda-bjørn-joggebokser såt. Men det klarte jeg ikke. Litt vann i kroppen, litt som av gurk. Ja, fy fader. Ja.
Ja, det var stert. Men det er sånn der, ja, den kvinnekroppen, hva er det ikke den tåler? Ikke svangerskapsgiftning. Nei. Kan jeg fortelle deg? Og så, ja, og da jeg ble gravid med da, først sa mamma, inne på da hun var født og det gikk bra og sånn, så sa mamma sånn,
Nå skal ikke du ha noe flere barn i livet. Og når noen sier til meg, du skal ikke, da blir jeg sånn. Og jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle ha tre år. Det skal jeg i hvert fall ha. Så da ble det frø sådd. Og så ble jeg gravid med hun siste. Og da siden at svangersoppsvistning, forrige gang, så er jo sjansen for at du kan få det igjen stor og sånn. Og det var da jeg tok noen, fordi...
Man er så heldig at man kjenner folk, så jeg snakker først med noen der, og hun sier sånn, ring til hun, gynekologen, hun er bra, og sånn. Og så er det bare sånn, ja, nei, vi vet ikke hvorfor det skjer, men det eneste vi ser at kan hjelpe er at du går på blodfortyndene. Så bare, ja, da prøver jeg det ene våpenet vi kanskje tror at funker. Og så gikk det bra, da. Men hvorfor? Ingen svar. Mhm.
Mystisk da. Men jeg har så aller respekt for at du har tre barn. Du er jo med på å bidra på dra opp fødselsraten i Norge da. Ja. Men det er så gøy med tre. For da føler jeg, jeg synes jeg liker at de er i overtall. Og når jeg blir sånn
gammel og sikkert surere og mer sånn sneversynt og hard og sånn, så skal de baksnakke meg og si sånn «Herregud, himmel i møynene å være en gjeng, det er helt fantastisk!» Ja, det liker jeg. Ja, jeg elsker det. Når de kommer ramlende inn på hytta med sine nye partnere og det er kaos og... Det er jo, det har vært mitt bilde hele tiden, litt eksklusivt bildet om at vi er i Italia, at jeg drikker vin med døtrene mine, og så er de kjærester og sånn. Ja.
Badebaseng. Ja, det tror jeg. Et bryllup, kanskje. Jeg er mest glad i å jobbe i havet. Ja, jeg også, havet. Jeg er saltvannsmenneske, det lukkes. Å, jeg også. Jeg blir lykkelig av saltvann. En gang i uka. I dag skal jeg ta bastu og bade med jentemamma, da. I den ene klassen. Oi, ja, hvor er det å bade den, da? Nede møkket bakterier. Men nå er det såpass kaldt at jeg føler at det er OK. Ja. Nede i de ekle Oslo-bukta, som er ødelagt for alltid. Ja, jeg er litt bedre ut i Bærmær. Er det det? Ja, må vi kjøre litt, da.
Er det så mye bedre? Ja, det er bedre. Fy fader, vi har tømt på 90-tallet. Da var vi med å tømme den septiktanken i middagsboktallet. Så så jævla fresht er det ikke, ass. Det var sånn sangtannsaften, og du bare så, det var en blanding av badende folk og dopapir. Jeg lurer på om det herder, ass, med de her badelite klåken. Altså, jeg bader jo rett ved sine lysaker der, det er jo stappfulle klokk. Kanskje det blir herdet av det. Går du under, liksom? Ja, ja, ja. Å, shit, ass. Selvfølgelig. Jeg blir så...
Jeg blir så lei meg også over at, for det er jo hele det beste med å bo i Oslo, er jo marka der og havet der. Så vi herper havet. Og det går jo til før vår tid, men vi bare dumper søppelet på, er det lange i hodet der? Vi bare graver det ned, og vi bare ikke behandler det noe bra. Og det vil ta så lang tid å snu, om vi noensinne klarer å snu det. Det er sånn null fisk. Ja, jeg vet det. Det er sånn der, hvem som ansvarer hver dag, og det bare...
Nei, det blir trist. Så nå har du et par rabbit hole. Du kan ikke gå ned det heller, for du er inne i skjermet med rabbit hole. Og du kan ikke gå rus, men det har du noe å gå til. Og så vil du fikse menn også. Vi vil ikke fikse, men bare sånn. Så mye lettere, i stedet for sånn, hvor er min mast? Føler jeg meg ikke maskulin? Så bare, jo, du kan være maskulin i alt du gjør. Vi blir litt sånn damatil-style, eller? Ja.
Jeg synes det tar så lang tid å lage TV. Jeg elsker podcast, og husker du da vi jobbet i NRK? Så var det sånn, man lagde radioprogram, og så var det sånn, husk å si at dere også finnes som podcast, og vi bare, hæ, hva er det? Og så satt vi i studio og var sånn, husk at du også kan høre oss som podcast.
Det var litt flaut å si det. Jeg tror du kan laste oss ned på NRK.no. Du er så syk i huet. Jeg synes du hører på deg her uten musikk. Lite visste man at det var gullet her. Ja, fysaner. Husker du det var sånn, man jobbet i radio, men radio var ikke like jevt som TV, og de som var støgge jobbet i radio. Ja, ja, ja.
Det er noen hierarkier der, men jeg synes det er litt gøy å lage TV bare for det kan kanskje bryne seg på noe annet. Det er kjempegøy å lage TV, men prosessen frem til noen trykker rekke og play, den er så jævlig lang at alle spørsmål du egentlig har, har jo nærmest blitt besvart på veien, og det synes jeg er så synd at den i skjerriheten dør frem til noen får tatt opp.
Du har vært gjennom sånne tunge NRK-produksjoner, så det er jo en sånn løype, ikke sant? Det er produksjon, preproduksjon, prosjektleder, og det er fint apparat det, altså. Men jeg har jo lagd to-tre dokumentarer nå med én fyr. Ja.
Det er digg det. Drømmesetting. Ja, vi drar til Sveis. Så filmer vi der, møter noen milliardærer og flyr hjem igjen når det er moro. Drømmetilværelse. Ja, det er jo supergøy. Putte alle pengene i potten, altså i klippen. Ikke i forproduksjon. Det er jo grunnen til at du begynner å filme dette.
Og så kan man få svarene på veien. Og så bruker vi alle pengene til klipperen. Så blir det det det blir i klippen. Hvilke prosjekter er du mest fornøyd med det du har gjort på TV? Jeg går liksom ikke rundt med den CV-en oppi hodet, kjenner jeg. Mest fornøyd med? Mest tilfredsstillende med at dette her var bra. Her gjorde jeg en forskjell. Kanskje faktisk litt overraskende. Det var altså «Liv i redde verden» litt. Et sånt miljøprogram. Og grunnen til at jeg svarer det er
Fordi det var større enn vi klarte å forstå. For vi hadde, og det er veldig gøy, NRK prøver jo å risikoberegne, og enda mer nå, hva blir en suksess og hva blir ikke. Men jeg mener at
Hadde alle visst hva som ble suksess og ikke, så hadde jo alle hatt masse krypto. For det har du jo ikke, masse krypto. Jeg har noe, men jeg kan ikke skrive det. Eller lagde spillet hver sesong, liksom. Men her var det veldig i starten av miljøet.
og så var jeg veldig interessert i det, og kjente vel veldig på den der it's now or never-følelsen, og lagde da en pitch på det, som gikk i produksjon, og det å lage sånn personlig dokumentar er veldig krevende greie, fordi du byr på det, det er sånn sånn, du står foran, så hvis veldig, og her er hjemmet mitt, og her er mine følelser og sånn, så hvis det ikke blir bra, så har du investert så mye,
Og så, ja, og hele den balansen mellom, jeg lurer på dette, men så vil produksjonen ha en dramaturgi. Så det er sånn, jeg lurer på dette, ja, ikke sant, for da drar vi til han, for han mener jo det. Ja, ok, så da var den død. For da blir det opp, og så blir det ned, og så slutter vi der.
Så bare hele den er litt sånn drepende, de der gule lappene med dramaturgi og sånn. Samtidig som man går inn på, og så er man på opptak, og man kanskje tenker sånn, er dette så gøy? Og så plutselig blir det magisk, fordi noe skjer. Jeg husker jeg satt hos et kollektiv som heter Bittraff, som gjør om alskens mulige søppel til ting.
Hvor man tenker sånn, hvor gøy blir det å sitte stille inne på, man vil jo helst at det skal skje noe, eller prøve å unngå å bare intervjue folk. Og så fikk jeg beskjed om å ta med meg noe søppel hjemmefra. Men ikke rent søppel, men noe som kanskje kan bli til noe. Og så tok jeg en sånn, dette blir litt skrytete, men vi hadde en del DAB-radioer hjemme. For vi vant en del radiopriser, og da vant man DAB-radio, back in the days.
Så det var en sånn dab-radio med plakettet, og det sto bare inne i et skap, og så tok jeg med den, og så tok jeg med noen joggesko, og så var vi nede hos Bittroff, og så skulle han gjøre om en joggesko til en radio. Så bare, but why? Og mens han gjør det, så ringer Tore,
som jo er kjempegøy, og så er det bare sånn, ha du er i skoen, jeg skjønner ikke, så jeg får helt lettis, han bare, hva er det du gjør, jeg bare, jeg har gjort om radioen til en joggesko, eller joggeskoen har blitt en radio, og så blir han dritsur, og så, faen, hvorfor tar du min premie, hvorfor tar du min premie, så det blir sånn, han skjelmer ut, mens jeg ler meg gjerd, og det kommer ut av en sko, og du vet sånn, ting som man ikke kan, det elsker, når de øyeblikken oppstår, akkurat sånn da jeg var dama til Hellstrøm,
Eller han var så heldig å få være typen min, strengt sagt. Og vi dro til Cannes. Fy faen, det er en episode som er morsom. Og det bare oppstår. For han er så sur i den bilen. Er det? Ja, men på en gøy... Han leverer så jævlig. Ja, men bare, vet du hva? Litt sånn sure. Jeg er god på litt sånn grumpy menn med autoritet. De snakker jeg veldig godt med. Ja.
Så jeg tenker bare, her er jeg på hjemmebane, og da sier jeg til Øyvind Holtmoen, som hadde regi, og Stian, her er det bare å rulle, liksom.
og går ut av den, og han er helt over seg, og bare, skal du gå med vannflaske? Og han skjeller meg opp på død allatter, for han synes det var så rart at jeg skulle gå med en flaske vann i hånd. Skal du gå med en flaske? Bare, ja, det er veldig vanlig, det er ikke så rart det. Og så begynner han å harke, og er så sur, og han harker og harker, og bare, temperaturen stiger, og til slutt sier han, vil du ha litt vann, eller? Så de...
Sånne ting som bare blir til, det er det beste jeg vet. Men det som var gøy med Livredd i verden, var at det vi ikke hadde hatt høyde for, var egentlig klimaengasjementet. Og så kan man si nå at ja, det finnes jo, men dette er noen år siden.
som faktisk bor hos unge, i tillegg til at skoler bruker det som undervisning. Så plutselig var det sånn, ja, vi ser på deg på skolen. Ja, selvfølgelig. Så der var det plutselig mange hundre tusen seere, som man bare hadde glemt at var en mulighet. Jeg har sånn favorittøyeblikk. Det er litt stas. Når du går helt i klasserommet og sånt, jeg har faktisk hatt den samme, det er veldig mye fram tilbake snekskryter nå, men det er sånn
De hadde spilt av en YouTube-klipp fra denne podcasten. Det var Thor Gotthard som sitter og snakker om loffere. Mennesker som bare gikk på 50, 60, 70, helt opp til 80-tallet. Rasmus på loffen, husker du? Astrid Lindgren sin Rasmus på loffen. Stemmer det? Jeg husker bare titlen. Men han må vel ha vært på loffen? Han må ha vært, sannsynligvis. Og dette her var mennesker som var lenger tilbake. De var jo...
historiefortellerne, ikke sant? De kommer luffer inn. Nå forbinder vi bare med litt sånn skittende, rare, skjeggete fyr som bare går rundt i... Ja, skal du ikke få deg en utdannelse? Ja, skal du ikke gjøre noe nyttig, liksom? Men da var det liksom, de kommer rundt og går og fortaler historier, og de får sånn ryktebørs, ikke sant? De levde, de var helt fri, de...
Så da har de vist det klippet i klasserommet, og så sier datteren min bare det, og pappa sin podcast. Og det ble sånn at den podcasten kom inn i klasserommet, og det hadde også vært en sånn kunstdiskusjon i en svær kunstskole om hva er forskjellen mellom moderne og figurative kunsten, så har de brukt klipp her litt sånn fra... Det er gøy når de tingene der...
Jeg er aldri mer stolt enn hvis jeg kan lage noe som kan ta seg med inn i et klasserom. At det kan være, hør på dette, eller disse tankene, eller se på dette. Da føler jeg at jeg gjør noe bra. Og skal vi stille inn, kan ikke det også være målet ditt? Så var det et par ordtak at...
Det er ingen mennesker er ubrukelig. Du kan alltid brukes som et dårlig eksempel. Ja, det er sant. Så du kan jo brukes som et dårlig eksempel i klasserommet. Det er en flott måte å se det på. Ja, veldig. Så det handler om hvordan man ser det? Det er akkurat det. Maskulinitet og barn, det handler om hvordan du ser det? Og det linker oss tilbake til en enorm omvei. For når vi gikk på do i sted, så skulle vi snakke om
Den der syke... Ja, men dine lyttere, er ikke de veldig vant til kriker og kroker, og så må vi tilbake igjen dit og sånn? Det skal jeg love deg. Det er ikke en rett motorvei, den podcasten her. Dette er jo økonomi som folk kjenner til. Ja, ja. Helt riktig. Men dette er sånn, jeg opererer i en verden tydeligvis hvor det er kjøtt og offentlig sløsing er på agendaen, så denne debatten her... Kjøtt synes jeg ikke er så spennende, men offentlig sløsing er litt gøy da, men ja. Gutter er veldig opptatt av kjøtt. Ja, dere er det. Ja. Men jeg synes jo kjøtt er godt, men det er liksom ikke... Tor er opptatt av kjøtt da?
Ja, men hva mener du? Hva legger du i det? Opptatt av kjøtt? Tenker du på det? Jeg bare bygger det inn i livet mitt som en hjørnestein. Ja, er han opptatt av det? Ja, han kan dra på Strøm Larsen, men jeg opplever ikke at det har tatt over livet hans. Det har det ikke. Nei.
Sånn ja, det er bra. Godt kjøtt er godt. Med poeng da. Her foregår en storstilt humor, komiker, kvinner i underholdningsbransjen-debatt. Det går faen meg hus forbi. Dette her trodde jeg at jeg var på ballen på, men her er det late to the party igjen. Men det holder på å gå ille i heimen med denne diskusjonen. Jeg synes det er så spennende å
diskutere, så kan jeg jo bli litt fortvilet når jeg blir sånn, men her nå kan jeg åpne døra di, jeg står og banker på. For han, nei, han var ikke enig i det. Og så blir jeg litt sånn, men kanskje noen ganger i livet, når man diskuterer ting, så kan man også svare, det trenger ikke alltid være svart-hvitt innimellom, så synes jeg også man i større grad kan si sånn, ok, vet du hva, kanskje dette er noe jeg ikke helt fullt ut kan forstå. For du har ikke
Jeg merket det på kroppen. Jeg husker den Pride-skytingen da det skjedde. Så sto jeg på morgenen på lørdag der, alltid litt for sent, for mitt Native American name er evig bakpå. Og så hadde jeg fått melding av produsenten min som skriver det har vært skyting og jeg leser i London. Skal vi fortsatt ha sending? Og jeg bare...
Ja, det synes jeg er jo såpass langt unna, liksom. Så jeg bare, ja. Og jeg er på vei, bare så du vet det. Og så kommer jeg, og så skjønner jeg hva som har skjedd. Og så blir jo det en lørdag, hvor vi jo selvfølgelig ikke kan sitte bare lørdags, det blir egentlig, vi blir en slags sånn...
et traumesenter, et sted å være, snakker om det som har skjedd, for da koker du opp NRK. Så vi får inn Morten Hegset, Silje, Niklas, Bårli og Benjamin, folk som
har noe å si da. Og jeg husker mens jeg satt der, jeg tror det var mange ting, men summen av det de fortalte gjorde at jeg fikk en ny sånn, alle skjønner jo at det som skjedde var, det er jo helt forferdelig, men jeg fikk en ny innsikt i hvor det gjorde vondt for dem. For de er jo en del av noe jeg ikke er en del av, jeg har aldri kjent på skammen, ønske om å være annerledes, ikke sant?
Og da tenkte jeg sånn, ja, noen ganger må man lene seg tilbake og si, jeg hører du sier det, men jeg kan ikke kjenne det. Og jeg husker jeg så den debatten med Fredrik Solvang, altså debatten etter debatten, hvor han stilte hun barne- og familieministeren spørsmålet, hvordan skal du få tid til det, uff.
Klarer du å huske spørsmålet bedre enn meg? Så lytter han meg. Ja, for det var sånn research-teamet hans hadde spurt henne tidligere, og da sa hun nei, hun hadde ikke tid til å være med i debatten da. Så da mente han det var et naturlig spørsmål nå som det er minister, har du tid til å balansere jobb og familieliv? Ja. Og så var det faktisk en oppvakt
ung person, sånn 16-åring eller noe, som faktisk lagde, tror jeg, den første kronikken om dette på sånne unge meninger i VG, og så dro VG det opp. Og så valgte Fredrik Solvang da å ha en debatt etter debatten, hvor han er mye snedig grep i debatten om dagen. Tidligvis litt for mye snedighet for min smak, men hvor han da står bak en sånn, for han skal være debattant han da, så han på Espen Ås står og leder debatten, og så på andre siden står han etter Trettebergstuen og en til, jeg husker ikke, fra Arbeiderpartiet eller KRF eller noe sånt.
Og så går debatten, og Fredrik, du stiller dette spørsmålet, og så synes jeg kanskje at Fredrik er litt ydmyk i den situasjonen. Og da skulle jeg egentlig ønske, for jeg satt og så på dette Tori Kolasa, han bare, dette gidder jeg ikke å se på, dette må jeg faktisk se ferdig. Og da skulle jeg egentlig ønske
Ja, først så ble jeg veldig... For det visste ikke jeg. For han etter 30-månedstunden sa til Fredrik Solvang sånn, men du kan jo... For han hadde gått i strupen på denne stakkars 16-åringen, som da rettet litt kritikk mot Fredrik Solvang. Så sa han, du trenger jo ikke å være så jævla hard mot en 16-åring. Hvor Fredrik sier sånn, ja, men det er forsiden av VG. Du vet akkurat som meg at de har en desk, og om de velger å blåse opp det, så er ikke det 16-åringens feil. Ja, nei, det var kanskje litt sånn...
Og så tenker jeg all den tid Fredrik også prøver å få unge mennesker med i debatten, og prøver å få dem til å debattere, og så gjør de det, og så angriper han. Så det var litt sånn minus med det. Men til slutt, han var, jeg synes ikke, han var så lydhør for kritikken. Og jeg skulle ønske på en måte at Annette Trettebergstuen hadde sagt sånn, men hør nå Fredrik, vi er en del, for de er jo begge skjeve,
Så vi er jo en del av noe som ikke alle andre kan forstå. Du er ikke kvinne, og kjenner ikke dette på kroppen, så kanskje du egentlig bare skal si, ok, så sterke reaksjoner, jeg skjønner. Vit at bak tanken min var dette, men hvis det traff sånn, så beklager jeg det. Så er det jo bare ferdig. At noen ganger kan man bare...
Ja, være litt ydmyk. Jeg synes reaksjoner er det beste filtret på om man treffer eller ikke. Når man da bruker så, jeg var litt overrasket at han gikk ut på Instagram, at han brukte så mye tid og energi på det. Og jeg tenker alltid sånn at hvis man bruker, hvis man, altså reaksjonen avslør alt på hvor mye kritikken treffer. For i det kritikken ikke treffer, og du ikke bryr deg, og du bare lar det rulle over sånn. Så på en måte da kjenner du deg ikke igjen i kritikken. Men i det man...
I det man henger seg oppi, om man er enig eller uenig i USA, at man legger seg flat. Du begynner nesten å henge deg oppi kommer, da er det truffet da. Ja, men helt åpenbart. Det er bare å ta reaksjonen, hvis man sier noe til deg, du slår meg som en ny nazist, det kjenner jeg ikke helt igjen, det preller jo ganske greit av. Det er polokepsen, er det ikke det? Ja. Eller så er det sånn type, synes du er litt sånn selvopptatt i livet, du lager mye ting om deg selv, det som er deg som utgangspunkt, det er sånn,
Ja, det traff faktisk bittelitt. Jeg fikk en kommentar i går som traff meg, og den lå jeg tenkte på i går kveld, og jeg leser veldig lite kommentarfeltet, alt preller av, jeg tar liksom ikke noen kritikk, men det var et eller annet som traff bare sånn, da stod det at nå podcasten begynte som et læringsprosjekt om nysgjerrighet, at man skulle lære seg ting og mye sånne ting, men nå handler det bare om politikk og høyreberidde greier, og han sitter og mener masse greier, så det er ikke sånn
Jeg hadde litt mer læringspodcaster i starten. Kanskje jeg var mer nysgjerrig på mat og filosofi. Nå er det litt mer politikk, kanskje. Ja, det var faktisk en poeng. Det traff jo. Da tenkte jeg, det som treffer, tror jeg man må bare
ta innover seg bare sånn det kommer fra et sted, og så må man greie å skille mellom signalen og støyen, for det meste er jo støy, men det kommer et eller annet som treffer deg, så er det kanskje en grunn til det. Da er du litt usikker innerst inne på noe. Men det er jo spennende, fordi hvis du hadde sagt sånn, jeg synes du har blitt veldig mye mer selvopptatt,
Hvis jeg hadde svart sånn, «Hæ, det er vel ikke jeg?» Da treffer det jo noe i meg. Men mer sånn, «Hva mener du?» «Nei, jeg vil...» Åja, skitt. Bare undres over hva det er du har tenkt og følt. Og jeg tenker vel også... Jeg synes Fredrik Solvang er helt... Han er så utrolig bra når han er bra. Og så tenkte jeg sånn, «Der...»
Det der synes jeg tryner litt. Jeg tror man hadde vært tjent med å bare... Og sammenhånd, du får den kritikken
Eller kritikken. Det kommer jo også an på hvordan det er skrevet. Hvis jeg står i caps lock sånn, jeg kan ikke høre på dritten her, for det her vil jeg lære. Det klarer man jo ikke å ta inn over seg. Men hvis en lytter har skrevet sånn, det begynte som dette, så er det jo noe for deg å ta inn over deg. Det er jo spennende å tenke sånn, jeg har det blitt sånn, og ønsker at det skal bli sånn.
Nei, egentlig ikke. Så da går jeg litt tilbake. Vi snakker egentlig en del om det i lørdagsrådet, det der med å korrigere hverandre. Jeg mener at det er jo...
ens nærmestes ansvar er å korrigere meg. Fordi jeg føler som menneske så er man jo egentlig en seilbåt uten kompass. Du tror du seiler rett. Og bare, yes, da er jeg på vei rett fram. Men så kan kompasset fortelle deg sånn, nei, du er faktisk på vei mot, jeg er veldig dårlig på himmelretninger, sør-vest. Så bare, oja, faen. Og det er, ens nærmeste er det kompasset som sier sånn, du, livet er
Da må jeg bare si at, og jeg vet ikke om du har tenkt på dette, men i det siste så har du snakket veldig, eller du snakker mye om deg selv. Du har blitt litt sånn dårligere til å lytte, sånn at jeg kan si, what the fuck kødder du deg? Det har jeg ikke tenkt på. Og så må jeg ta med meg det og prøve å forbedre det
Eller man kan si, jeg synes du kanskje, og så kan jeg si, å, ja, det er jeg litt uenig. Så kan vi også snakke om det. Men fader så viktig det er at vi korrigerer hverandre uten at det er et angrep. Det ligger veldig mye kjærlighet i en god korrigering da. Så kommer en liten yrkeshemmelighet, at jeg legger ofte opp samtaler til å bli korrigert. Jeg fant ut det på et eller annet tidspunkt, og så sa bare sånn,
Legg merke til hvor glad folk er å korrigere enn andre, og at de da føler seg litt smart. Så det er en utrolig litt sånn stygg sosial hack nesten, det der liksom å la, jeg kan ofte si noe veldig vagt, husker du hva som skjedde der? Ja, det var 1945, krigene var sluttet, og sånn, ja, faen, ikke sant, ja. Så du kan legge opp, hvis du sier noe som ikke er helt riktig, og det å bli korrigert, det er ikke for jævlig godt. Men jeg korrigerte deg på barnevogn da.
Og du kjente sånn, ja, faen, det er liksom det der maskulinitet. Så var det sånn, ja, det var litt musikk i dine ører, men bare fake musikk. Men hva var det du korrigerte meg på barnevogna på? Nei, jeg sa at det å trille barnevogn handler ikke noe sånn, altså det handler om hvordan du gjør det, ikke sant? Du må eie den barnevogna. Jeg sa det. Du må ikke la barnevogna eie deg. Riktig.
Ja, men det var jeg jo enig i, men jeg er jo aldri generelt... Jeg sa vel at det å trille barnevognen hadde jeg aldri noe problem med. Jeg likte jo det selv, men jeg synes sett utenifra, så synes jeg det ser rart ut. Så det er en litt sånn skilt der, men når jeg gikk med barnevogn selv, synes jeg det var dritnøyse. Så det er det jeg fullt ut kan med hånd på hjertet si. Men det er det jeg synes er morsomt, den ærligheten å si sånne ting som...
Du har ikke noen oppsider å si det. For eksempel ting som er litt korrekt å si. Det synes jeg er forfriskende med folk som sier noe uten at jeg har noe å tjene på det. Det liker jeg. Og har du eksempel på det? Det er det verste jeg vet når noen sier sånn, jeg sier noe, og så kommer et eksempel som blir sånn... Nils Rune Langeland. En morsom intellektuell forfattertype. Han sa...
Noe sånn som at sannheten mellom en mann og en kvinne er at de ikke har noe å prate om. Så sa jeg, men har du aldri vært i forhold med sånn? Jeg har vært i masse forhold, masse gode samtaler.
Men til syvende og sist så har vi egentlig ikke noe å prate om. Det er jævlig gøy. Så bare ha noe å tjene på det, si det, ingenting. Da drar ikke noen dame på det heller. Det er bare en observasjon som du kan gå fram og tilbake på med det her
Jeg synes jo det er litt sånn gøy og uslitlig tema. Vet du hva, det er sånn som dukker opp i rådagsrådet også, sånn at det alltid er forskjellen på mann og kvinner. Kan kvinner og menn være venner på et dypt plan? Ja, det hørte jeg i... Jeg har ikke noe å høre på, altså hvorfor valgte jeg meg denne episoden, men daddy issues. Snakket vi om det der? Ja, ja. Du er jo, du mener jo at...
Hvem var det som var der? Lars Deli. Han burde ha på løsrådet, han er morsom. Veldig bra til å formulere seg.
Men min mavåte, jeg skriver det ned. For jeg sier sånn, ja, og så tror jeg at det blir med meg ut herfra. Men det blir det sikkert ikke. Da går hesten. Lars Delie og Helena Brottkorp, så har du bra gjeng. Hun også snakket om daddy issues en gang her. Stemmer. Hvor hun mente at, det synes jeg var, apropos, vi har vært kjent på det, det synes jeg var gøy alt sagt, at hvis menn ikke er til stede i tenårene, så blir barna deres sløts. Jentene altså. Så.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet at det ble klippet ut som en Instagram-klipp. I begynnelsen av 20-årene var jeg på mitt mest hårdete. Da følte jeg det var litt dårlig å klippe ut akkurat det. Det kan forsvinne i en 3-trimmels samtale. Det var bare rett frem og veldig gøy. Men da sa du i den daddy-issues-episoden, jeg kom ikke så dypt inn i den,
Så snakket de om det, men vennskap, der er jo jeg dundrende uenig. Jeg husker ikke hva vi snakket om, hva sa vi? Nei, det er en debatt, jeg er på en måte så lei av å ta det opp med sånne her, men gutten vil alltid ha lyst til å ligge med jenta. Og så tenker jeg, ja, man kan vel være venner for det, for det første. Og for det andre så har jeg
selv erfart gode vennskap på tvers av kjønn, hvor jeg etterpå også har gått og dobbeltsjekket. Du, jeg må spørre, ville du ligge med meg da? Han bare sånn, ikke det helt tatt. Og det tok jeg ikke personlig. Det var så det jeg hadde sagt. Hvis du hadde fått en motsatt svar da? Jeg hadde blitt veldig overrasket, bare. For jeg følte det ikke sånn i det helt tatt.
Dette var i studietiden, hvor det var sånn at jeg var hjemme fra fest, sovet i samme seng, bare elsket å våkne opp, og vi kunne kile hverandre på armen. Han er dundrende, heterofil, bare så det er sagt. Det var bare et vennskap, liksom. Og som sagt, opp igjennom i barndommen, hatt masse guttevenner, som er...
Jeg vet ikke, bare noe annet. Jeg elsker begge deler. Jeg skulle ønske gruppene var mer miksa. Det tror jeg alle hadde vært tjent med. Men har du snakket om dette her mange ganger før? For dette er et sånn uslitelig tema. Jeg har diskutert det i alle mulige bøyer. Og i masse lørdagsråd også. Kjæresten min har fått seg, hun har en bestevenn. Det jeg lurer på er jo da, er det at kvinner som ofte synes det er greit, mens menn synes ikke det er greit? Er det så enkelt som det?
Som oftest. Vent litt, nå må jeg konsentrere meg. Hva sa du? Kvinner synes det er greit? Ikke de synes det er greit? Det du sa nå, det er det, altså den gjengse meningen hos kvinner at kvinner og menn kan være venner, dype venner, uten at det er noe der. Men er det noe kvinner og menn fundamentalt uenige der? Jeg tror inni et forhold så skal du helst ha med deg den vennen av det motsatte kjønn.
Det ville jo vært veldig rart, det må jeg si, hvis Tore nå kommer og sier sånn, ah, jeg har fått meg en veldig god venninne. Så bare sånn, ja vel, oi, kjøs. Også fordi jeg ville tenkt sånn, but when? Hvis du skjønner, fordi den kalenderen er rimelig stappfull. Og jeg mener at hvis de på ekte hadde blitt gode venner da, også i voksen alder, så hadde jo hun vært introdusert for meg. Da hadde jo jeg også blitt kjent med henne.
Da har man jo et ansvar da, synes jeg, som partner å betrygge sånn, det er bare veldig gøy liksom. Og så må man faktisk også gå i seg selv og finne selvtilliten til å gi den andre lov til å få seg venner av det motsatte kjønn. For man kan ikke være sammen et helt liv og sette sånne rare grenser.
Men det hadde vært veldig hyggelig å treffe hvem og hvorfor. Men her snakker vi da om et nytt vennskap i voksen alder på tvers av kjønn. Jeg hadde elsket hvis Tore hadde med seg en gammel bestevennine som var sånn, fast en gang hver siste søndag i måneden så drikker de øl. Det er så bra det. Hvorfor liker du det? Fordi jeg tror...
akkurat som gutter med søstre. Jeg kan se hvilke gutter som har hatt søstre og ikke. Det er bare en... De er flinkere til å snakke om følelser og åpne opp enn det menn er sammen. Ja. Og så må jeg bare si sånn, hvis du hører på podkonsentrasjonen, nei, ikke alltid. Jeg er faktisk sånn, ja da, du er sikkert det, men jeg snakker om liksom... Jeg vet hvordan folk tenker, og hvordan det er.
Opplever du ikke det? At du sier ting og er sånn «Jeg er ikke sånn!» Så bare «Nei da, ikke du da!» Jeg er så lei av det. Jeg elsker å generalisere.
Men jeg får det ofte som tilbake. Jeg har ikke tid til å ikke generalisere. Jeg synes det er det mest interessante. Jeg får veldig sånn at hvis jeg prøver å si noen mine opplevelser i det, så er det veldig ugyldig i og med at jeg bare er veldig statistisk usignifikant. Så er det sånn at det er deg. Det er gener, eller det er deg. Du er syk i hodet. Men jeg liker å generalisere. Jeg synes det er spennende.
Ja, eller sånn, hvis vi på en måte skal snakke om ting, så kan vi ikke gå inn i hvert enkelt smug av Valles tilværelse. Vi må på en måte si sånn, dagens foreldre er... Og så er det sånn, nei, jeg er ikke sånn. Nei, ok, den er grei. Men nei, så jeg er helt med på det. Vi må, hvis vi skal kunne snakke fort og...
fort nok, og om flest mulig gøy og ting, så må vi kunne generalisere litt. Vi sto på hagefest sist, og da var det en gammel NRK-kollega. Hvor faen er det så gøy det var? Ja, det var jævlig morsomt. Jeg glemmer hvor gøy det er. Ja, det var det. Og så var det på tampen også, at da var jeg på litt sånn dårlig stim på pratepartnere. Jeg tok litt dårlig ansvar for mine egne pratepartnere. Ikke sant? Ja, tok på min egen kappe, og så møtte jeg deg nede på slutten her, og så bare sånn rett inn i en
jævla morsom tradwife-debatt. Så gøy å gå rett inn. Så kom det en NRK-kollega bort, som mitt i et eller annet resonemang jeg hadde, hun bare, Wolfgang! Wolfgang! Da var det vel, dette var under stenging. Ja, det var det. Jeg lurer på, premisse var, jeg husker ikke helt, men var det sånn at alle menn innerst inne vil ha en tradwife? Jeg lurer på om vi prater rundt det spørsmålet. Ja.
Jeg tror jeg også sa til deg, for jeg har jo hørt på podcasten litt her og litt der. I sommer hørte vi på deg. Hvem var det som var her da? Det var Arslak Nore var hos deg.
Og da sa jeg til Tore, for jeg hadde hørt på litt mer enn han, og litt her og der, og tilsammen for meg dannet det seg et bilde. Det er egentlig samme med, faen, det er jævlig gøy, i den Lars Dehle-episoden med Daddy Issues. Så for meg høres det ut som du vil at samfunnet skal gå dit du vil, som er sånn innerst inne. Det siver ut gjennom sprekene dine, som er sånn,
Men liksom, faen aldersforskjell, det er veldig godkjent andre steder, men ikke her. Så da tenker jeg sånn, ah, for du er keen på en dame på 21, at det skal være greit. Og samme med litt sånn tradwife, hvor det bare siver ut, du vet sånn, ingen kan se at det brenner i huset, men røyken begynner å komme, så siver du ut at, faen, det hadde vært jævlig digg hvis hun kunne bare vært hjemme, liksom.
Ja, men da må man lytte litt sånn lytte litt
Men jeg vet ikke om det er mine ører som vil litt, men det synes jeg er morsomt da. Jeg tror det er mye personlighet som lekker ut i 500 episoder med podcaster. Det er jo bare sånn at jeg ser det, eller jeg hører det. Det skal godt gjøres på en måte å ikke lekke ut noe personlighet. Nei, absolutt. Men hva lander vi på med tradwife da? Har det roet seg litt den tradwife-debatten?
Ja, og noen ganger må man bare lene seg tilbake og la fenomener liksom, det går over. Det er ikke så farlig. Sånn, tradwife! Ja, ja, men det er ikke sånn at hele verden skal plutselig bli tradwives. Jeg er helt enig at det liksom, ja, det la seg litt. Eller selv om Instagram sikkert er fullt av sånn... Jeg følger en sånn tradwife som legger ut noe sånn. Altså, jeg hadde...
Jeg hadde dreperen etter video 3 for et jævlig kjedelig liv. Hun lager noe sånn «Today I wanted some banana pancakes for my children, so I took blueberries».
en oatmeal, and I mash them together. Hun har brukt fire timer på å bli snasen, motsatt av meg. Jeg føler det er helt fascinerende. Men jeg tror vi endte, men jeg stilte deg spørsmålet, for du har jo døttere. Og jeg tenker ...
Hva vil du for dine døtre? Og jeg tenker sånn, hvilke kvinnelige forbilder vil du ha? Og jeg mener uavhengig av kjønn, så vil jo jeg at barna mine skal vokse opp med noen som brenner for noe, som har en drivkraft, som vil noe, interesserer seg for noe, tilegner seg kunnskap. Og da snakker vi ofte om et eller annet form for virke, annet enn å...
Henge opp en vask, selv om det er jo deilig med hjemmekontor noen ganger. Skal vi si den tragiske siden av høyt utdannet kvinner som chaser karriere, er for det første at vi putter energi og tid inn til en arbeidsgiver som på en måte er for meg litt meningsløs. Hvis du ikke minner at du virkelig elsker det du driver med som en hobby.
Så er det sånn at du putter tid og krefter inn i noe som ikke er ditt. Men putt, putt, putt, menn, for du sa kvinner, så bare for tankeeksperiment nå, når vi hører videre, putt menn også inn der. Ok, la oss gjøre det. Ja.
Så menn som også putter veldig mye av tiden sin i, og da snakker vi kanskje av type karrieremennesker, som da vil klatre den stigen, og der virker det som at kvinner er ekstremt mer rasjonelle stort sett, at på et visst tidspunkt i karriereklatringen så trekker de seg ut, for de gidder ikke å kaste inn så mange timer, for de ser det at dette her enten ikke går opp,
Eller at det er ganske meningsløst i forhold til å bygge familie, bygge den tiden man har med spesielt spebarn, småbarn. Så er det veldig vanlig av karrierekvinner at de trapper ned, fordi det skal du opp på den øverspennende stigen her, krever så enormt mye tid og alvor om at ...
Unnskyld, kan jeg spørre? Du sier det er veldig vanlig. Dette kjenner ikke jeg til i det helt tatt. Men er det da fordi at de er to foreldre i en jobb som krever, og så er det sånn to kan ikke ri på denne raske hesten, en må av fordi det er noen barn her også, så er det mer at kvinnen taper karrierekappløpet. Jeg tror mange ikke gir opp karrierekappløpet, at barnet er et lite...
pauseinnslag, og at de har gjerne tilbake inn i jobb etter tre-seks måneder, og så er det en switch med mannen der og et eller annet sånt. Det tror jeg bare sånn, der kikker på en måte de lille elementene av sånn tradwife som jeg kan like, er kvinner som er lengst mulig med spedbarnet, kanskje mer enn et år, i hvert fall et-totalt år, at det er den viktigste perioden hvor mannen egentlig på en måte ikke har, som skal være en støtt og den biten der,
Og det er sånn når det kommer til en pappapermdiskusjon, og jeg har vært igjennom med to små barn, og jeg vet hvor close jeg er med det, jeg er bare sånn ekstremt glad for å ha prioritert ekstremt mye tid med det gjennom hele barndommen. Da kan man holde hånden på hjertet og si at den pappapermen er liksom en
bitteliten brøkk oppi det store og det hele. Så hvis du skal komme close med barna dine, så er ikke det pappa-permikonsen. Det er en oppdagelse av hvor mye jobb det er og hele greia der, men det å komme nærme barna sine, det er et ti års langt spill hvor du helst ikke bør drukne deg selv i jobb, være mye borte og hele en pakke der. Så hvis du skal få et godt forhold til barna dine, og spesielt far-datter-forholdet...
viktig så er det sånn ja ja apropos dead issues det er sånn det er liksom den tidsbruken og sånn dedikasjonen det er tiårsspill det er ikke sånn nå har jeg gjort pappaperm men nå er jeg home free så for meg er det sånn det er alt for mye vekt på den pappaperm-biten men du vet pappaperm er ikke til for at dere skal for det er sånn make or break for bondene mellom dere det er jo helt ærlig for sånn som meg jeg har hørt mye argumenter om det da som synes perm det var ikke helt for meg øh
så da pappa-permentetore begynte, fy faen så glad jeg var. Det var som å slippe livet fri, var titlen på denne boken. Og det skammer jeg meg ikke noe over å si, for jeg er en kjempegod mor, men min største glede ved å ha barn,
Dette tror jeg snakkes for lite om. Det er begrenset hvor mye man kan si til de som ikke har fått barn eller er gravide. Man kan jo ikke gå bort til en høygravid og si sånn, jeg må bare si at hvis dette ikke blir helt sånn som du så for deg, og du kjenner det, og disse følelsene ikke er på plass, så er det helt vanlig. For da er man jo helt gal. Men jeg tror det er så mange av oss som for meg var, jeg er ikke så glad i baby. Jeg er veldig glad i språk.
Da begynte jeg å kose meg. Når vi kunne snakke sammen og ha en kommunikasjon, selv om jeg ser på tv-serier med den der sovende opp og by. Å, fy fader, det kan jeg savne og sånn. Men jeg må si at jeg tenker at pappaparmen kan også være til for å avløse mødre som kjeder seg litt. For at de skal få bedre mental helse.
Og så er jo permen også lagt opp sånn at man kan dele den. Hva er det dere har da? Hva er obligatorisk? Er det 12 uker eller noe sånt? Fy faen, jeg vet ikke om det er nye regler nå, eller et eller annet. Hvis man skal få full pott, så må vel man ta ut tre-fire måneder eller noe sånt. Er det så mye? Er det ikke det? Jeg vet ikke, ass. Jeg vet ikke. Våre barn er så store, vi er ute av gremet. Men det er det jeg synes liksom det er...
Disse to måtene å putte arbeidstiden sin inn, den viktigheten med å stille opp for sin arbeidsgiver, det er et eller annet der som jeg synes er litt sånn at, spesielt når barna er veldig, veldig, veldig små, at man iver å komme tilbake til arbeidslivet fordi at det gir litt sånn litt frihetsfølelse. Det er sånn
Jeg synes det er noe mye riktigere at hvis du faktisk går tilbake til et arbeid hvor du har noe som du brenner for, noe du må gjøre, eller noe som på en måte en bedrift du eier, eller at du putter tiden inn i noe som faktisk også kommer familien til gode av,
enn gå tilbake i en jobb hvor du egentlig bare teller timer og får litt fri fra byrdene. Det er jo en trist historie hvis du jobber et sted hvor du ikke trives. Du kjenner ikke glede og drive, men du trenger ikke å eie bedriften for at det skal gi mening. Tenk hvis du jobber som mitt drømmyrke jordmor.
Jeg vet ikke hvordan det er. Er det retraumatiserende? Hvis du har født, og så kommer du tilbake som jordmor. Men hvis du elsker jobben din, eller jeg jobber på et eldre, men nå har jeg ikke sett de på ni måneder, jeg savner dem liksom.
Topp? Ja, det er alle yrker. Er det noen som har egentlig en grunnleggende interesse og glede av å gjøre? Det er jeg sikker på, men jeg tror det er ganske stor andel av mennesker her ute som jobber med noe de ikke synes er sånn, de har bare havnet der. Uten at utdanningen har diktert at de har gått inn i den bransjen og så videre, men
Jeg vil jo ikke vært sammen, tror jeg, en mor eller noen som ikke har lyst til å jobbe. Som ikke har noe prosjekt. Som ikke har noe de brenner for, eller noe som...
som er større eller noe utenfor barnesverden. Hvis det bare er barn og den type morsrollen som du måtte dyrke. Det mest spennende i livet hennes er å åpne skolemelding på morgenen og se hva skal barna gjøre i dag. Hvis du lever gjennom barna dine, så er det et lite varskolampe. Det må være en passion der. Det er å drive hjemmet ditt med dyr og få det til å gå rundt. Ok, fine. Men hvis du har
Det må være en grunnleggende retning på interessene dine som går utenfor huset også. Det synes jeg er attraktivt. Men bare det å jobbe for å jobbe for penger, det er to veldig forskjellige ting. Jeg vil aldri være sammen med noen som ikke er interessert i å jobbe, som ikke har en profsjonell drive. Hvor lenge kan du holde på? Jeg er alene med barn, så jeg må bare følge med. Men...
Åh, hva var det jeg skulle si? Å, det var så genialt. Ja, det var det da. Hvis jeg fortsetter å prate om det, så kanskje det dukker opp. Ja, nei, men nå kom beina på bord igjen. Ja, deilig. Jeg vil bare si at jeg er enig med deg i... Altså bare, hvis du...
Som du sa, jeg elsker dette, å ha husholdningen. Pass på rettighetene dine og pensjonen din. Ikke gå blindt inn i det hvis mannen din jobber og han eier 70% av hele huset. Sørg for at man er økonomisk likestilt.
sånn at pengene han tjener tilfaller deg. Man må bare, den samboerkontrakten, eller ikke leve hvertfall på en rosa sky, om at jeg er her og så puffer jeg putene, men jeg elsker å puffe de putene, og tro at vi skal være lykkelig resten av livet. For hvis dette går skjeis, og han, og da sitter du som minstepensjonist, for du har ikke jobbet en dag, krise.
Det er veldig oppsatt, ja. Ja, ja. Det er kanskje sånne ting man burde egentlig lære mer. Kanskje man gjør det nå. Sånn type økonomi. Rett og slett sannsynlighetsregning og hva heter det? Problem... Nei, faen. Altså, hva heter det? Sånn...
Nå står det stille her. Ikke problemløsning, men... Jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg synes å lese Finansavisen for meg, det tar liksom fire dager. Jeg skjønner ikke noe av det. Det å kunne forsikre seg i livet, hvis det går gærent, hva gjør du da? Du har lagt opp livet ditt at du har noen failsafe hele veien. Jeg vet ikke hvilke ord jeg leter etter. Det er ikke sannsynlighetskalkulering, men... Jeg vet hva jeg ville sagt. Ikke være naiv.
Bare sørg for at alt det juridiske og penger og pengene, altså de kjedelige tingene, er i orden. Og så lev livet ditt etter det. Og skulle det gå skjeist da, så er det så jævlig menklig å rydde opp i. Ja, og så er det bare, da er det jo sånn at arbeid hjemme teller like mye som arbeid utenfor. Det er veldig viktig, hvis det skulle være det man valgte å gjøre.
husarbeid og sånt da er det nå hopper vi jo helt vekk fra det er jo faen vi hopper vekk fra nå men det var det der humor det der Martin Lepperø greina det er veldig greit vi prøvde å vende tilbake til det ja så bare skleis men det ble bare en liten tease jeg gjorde det så spennende hvor hvilken vei var det vi kjørte i stedet
Jo, nei, jo da. Men humor, ja, men jeg vet ikke, er det så mye mer, jo, vi endte egentlig ganske bra der, at det er bare sånn noen ganger, kan man også bare lytte litt, og ikke være så, bare sånn, sånn er det ikke, så bare, men hva vet du om det? Har du liksom, du har jo ikke opplevd det du, sammen med liksom rasisme, nei det er ikke, så bare sånn, kan du si det? Har du opplevd rasisme? Nei, du har jo ikke det. Så jeg synes man skal bare være litt sånn ydmyk i forhold til,
andres opplevelser. Men tenker du inni deg selv... Ikke at debatten bare skal stoppe, men på en måte... Sånn vi ikke er over solvang, ja. Ja, bare sette døra liksom... Men tenker du inni deg selv sånn der, mange ser på det sånn, de som får det til med jobb og familieliv, kommer over disse kneikene...
Henner det at du blir litt uydmyk inni deg en gang? Fy faen, dette fikk jeg så jævlig bra til. Jobb, familieliv, vi er fortsatt sammen, kjernefamilie. Man føler seg litt vellykka. Nei, jeg stopper veldig sjeldent opp. Hvis jeg har noen skitteblikk, så er det barna. At jeg fikk tre barn, kanskje. Selv om jeg som ung, så er man sånn, jeg skal ha barn. Og så husker jeg jeg var venn med.
En fyr, han kom fra, de var fire brødre, så jeg tenkte sånn, det er det jeg skal ha, jeg skal ha fire gutter. Jeg vet ikke, jeg var jo identifisert meg veldig som guttemamma. Og så fikk jeg da barnummer 1, og da var jeg, jeg var 28 da jeg ble gravid, så ganske tidlig her på Østlandet i hvert fall, eller i Oslo.
Og så gikk det noen år, og da husker jeg, eller mamma har fortalt at hun tenkte sånn, livet min kommer til å bli et barn på henne. Nei, så at jeg har fått tre, og det var også siste hun ble bare til, som jo er det jævlig gøy egentlig. For jeg vet ikke helt om hvis det var sånn, jeg vet ikke om man planlegger for treeren, da må man bare hoppe inn altså.
og sier sånn, skjer det så skjer det det er mitt beste råd hvis man sitter hvis man har to og tenker sånn det hadde vært gøy med tre men nå passer det bare ikke tenk på det, det passer aldri det er veldig mange som er fornøyde med to jeg får høre det som Sankasse prater nå er vi ferdige nå er vi ferdige, ikke noe mer nå
Skal kroppen møte bakken, altså. Jeg elsker å lese visdomsord fra gamle folk i avisen. Enten det er intervjuer med folk som har levd lenger enn meg. Det er faktisk det beste jeg vet. Og da husker jeg, det var for eksempel en gang VG Helg hadde, det er mange år siden, de hadde en sånn lang intervjueserie hvor de snakket med gamle par som hadde gifte i 80 år. Og da var det sånn, hvordan har dere løst det? Og da husker jeg det var ett par som sa...
når vi har hatt konflikter, så har vi alltid løst det med kake. Og det synes jeg var så søtt. At det er sånn, nå skal vi snakke om noe litt vanskelig, men vi gjør det mens vi koser oss. Og så, jeg føler en sånn gjenganger i, hvis du leser intervjuer med folk som har levd lenge, så er det sånn, er det noe du angrer på? Så er det ofte sånn at jeg ikke fikk flere barn. Men nå, jeg tenker at hvertfall sjansen for at jeg angrer på at jeg fikk 4 av de femmerne,
Den er jo mindre med tre, da. Ja, ikke sant? Ja, jeg kunne. Og så er det balansegangen. Hvis jeg skulle fått flere, da måtte en hoppet av karrierehesten. Mens nå klarer vi akkurat begge deler. Og ikke fordi det er sånn, vi må gjøre karriere. Det er ikke en setning som finnes i hodet mitt, men bare jeg vil gjøre det jeg synes er gøy. Men hva er nokert som har fått det til å funke? Det er for det er så ekstremt disse kalenderene, ikke sant? Mye profilerte ting, når du gjør jobber, NRK, VG. Altså, hvordan...
Må man ha noe sånn veldig... Vi var inne på at det ikke er så deilig å leve i et forhold som har veldig hare regler eller prinsipper. Man må være raus. Det er ganske lite jeg tror du kunne komme inn på. Jeg er litt keen på å gjøre det. Jeg ville stort sett sagt, gjør det. Ja.
Ja, og nå er han på Hardangervidda uten dekning, som vi egentlig ikke hadde snakket om på forhånd. Så jeg prøvde å ringe han i går for å få koden til Apple TV, for jeg husker ikke hva den er. Og jeg og datteren min skulle se Wicked for andre gang. Og så bare, selvfølgelig er han uten dekning, og så kjente jeg sånn, fy faen, det unner jeg deg. Det er jo det beste i hele verden. Det er stor tanke da. Ja, det er ektefri. Jeg var på jentetur,
I LA. Og vi var sånn, åh gud, dette må vi gjøre oftere. Det er tre år siden, bare så det er sagt. Men da så tenkte jeg sånn, ok, nå har jeg knukket koden på egen tid, og det er reis til annen tidszone. Så dra et sted uten dekning eller annen tidszone, for da får de ikke tak i deg.
Fordi det er jo minuset nå med mobiler, er jo at tilbake til egentlig barn og oppvekst og oppdragelse, er at vi løser så mye dritt for barna våre som vi aldri skulle løst. Og det spiller ingen rolle for datteren min om jeg er i LA. Hvis telefonen ringer i andre enden og jeg sier sånn «Hallo, det er mamma, nå vekket du meg», så er det bare sånn «Mamma, hun sa det til meg!» Og så må jeg si sånn fra andre siden av jorda sånn «Off da, nei, det var jo ikke noen god følelse da».
Og det er helt fucka. Da jeg vokste opp, moren og faren min var veldig, de var glad i å reise. For på 90-tallet kunne man jo si sånn hobby, kolon, reise. Mens nå har jeg jo det forbundet med masse klimaskam og fy deg og sånn. Og jeg tenker tilbake på det, så helt sånn vilt, bare sånn, da stikker vi. Så var det to uker bortreist. Amino. Ja! Ja, ja, bestforeldre. Ja!
Besteforeldre, jeg hadde så mye barnevakter og blitt så glad i forskjellige mennesker, som jeg tenker også har gjort at jeg er god til å snakke med veldig mange typer forskjellige mennesker. Og da var det jo ikke noe sånn ringe. Det ble jo ikke ringt hjem. De kom hjem og sa sånn, vi har hatt det fint, hvordan har det gått her? Og det skaper jo ikke bare selvstendighet, men det skaper jo trygghet. Det er jo utrykt at du må drive å ringe
til foreldrene dine, så skal de løse det for deg. Hva slags mennesker er det vi lager da? Så det er en annen tidszone, og uten dekninger, veldig gode råd. Men ja, hvordan får man det til? Krangling. For det første må jeg bare si litt flaks, tenker jeg. At man faktisk blir sammen med et menneske
hvor det også av seg selv varer og varer. Den faktoren synes jeg vi snakker litt lite om, at noen har jo mer flaks enn andre. Man kan jo finne hverandre, og bare «Å, fy faen, this is the shit»,
Men så bare etter fem år så er det sånn, nei, det var ikke det. Det var ikke ment å være lenge med dette. Nei, man forandrer seg fra 20- og 30-årene, og det er litt sånn underlig hvorfor man ender opp med de man ender opp med også, for de valgene man gjør i 20-årene, og tilbake til de luktende forandringene. Og man trodde man skulle bli sammen også. Jeg skal jo bli sammen sånn, bare not at all. Du skal bli sammen sånn. Men det er kranglebiten da. Det er vel der også...
kanskje det er størst spredning av forskjellige typer par, det er liksom de som krangler hele tiden og bare får det til å funke. De krangler hele tiden, krangler, krangler, krangler, men det er et eller annet sånn der at de, det er liksom ingenting som er uoppgjort, det virker som i sånne kranglepar, jeg har aldri vært til sånne der at du flyter lærkene og at det er litt sånn italiensk greie på det, men det er et eller annet sånn, det er noe sånn der, ja, beste analogien jeg har lest på det, er jo
Skogbranner. Ja. Hvis du hele tiden er som vi mennesker, at vi prøver å slukke disse skogbrannene, så blir skogbrannen, hvis ikke den får brenne seg selv. Ja, for den skal jo brenne seg selv. Ja, den skal brenne. Og så kommer det en ny natur. Og jo mer du skyver ting under teppet, Aka liksom bare slukker den brannen, sånn at vi trenger ikke å snakke om det. Det bare ebber ut. Jo større blir skogbrann. Så det er et eller annet med den trykkokeren, jo mer du bare
ikke tar det opp og ikke lufter det hvor fantastisk er ikke følelsen av bare sånn å ha hatt en konflikt, det er noe som ligger og gnager skjedde noe i går, vi prater om noe vi ikke prater om det ferdig og så setter du deg ned og så prater du om det og så dårlig stemning, og så på andre enden god stemning, og så bare sånn den skogebranden der er verdt å la brenne da men jeg synes det er veldig fascinerende
å bo midt i masse små skog, eller bo i palisades da. Hvorfor vil du bo der? Du vet at det skal brenne sikkert om to år igjen. Eller bare ha et forhold hvor det bare sånn, det brenner hele tiden. Så man vil jo heller ha en
Jeg vil heller ha en stor skikkelig skogbrand inn i og ned, enn sånn fire-fem små skogbrander i uka. Men der er man jo forskjellig. Noen synes jo at konflikt ikke er skummelt. Jeg blir sånn, hvis jeg skulle hatt fem konflikter i uka, så hadde jeg tenkt at det er slutt fem dager i uka. Jeg kan bli litt redd av krangling. Jeg kommer ikke fra noe sånn voldsomt krangelete sted.
Mens hvis man er vokst opp på den temperaturen, så er man bare sånn der jesp. De bare diskuterer. Der kommer man jo fra forskjellige ting. Jeg har en vennepar som er bare hver gang jeg er på besøk, så tenker jeg at de kommer til å slå opp i løpet av seks måneder. Det er bare sånn, her kan man snakke. Det er så hardt å høre. Men det er interessant. Steiner og Katrin, for eksempel, de krangler jo mer enn oss. Det viser du jo også i den podcasten sin. Men de også bare...
De tar opp ugress i hvert fall fire ganger i uka. Ja. Den rausighetsbiten, den er ganske sånn forturt å glemme. Hva vil det si å være raus? At man gjerne skal tenke seg at partneren har lyst til å være med deg hele tiden, men man må tenke større at de må få lov til å være med seg selv, gjøre sine ting. Jeg kan ikke binde dem til mast. Men partneren vil jo ikke være med deg hele tiden.
Det går jo ikke. Hva ligger i den dypere rausheten? Når man sier sånn, å da var jeg raus. Jeg har lyst til å være raus. Jeg har lyst til at de skal få lov til å gjøre sine ting. Hva handler det om da? Det motsatte av å ikke være raus. Du skal være her med meg. Følelsen av å være raus er vel når du sier ja, der du egentlig tenker nei. Ja. Mener jeg da.
Eller, mener jeg det? Tilbake til det. Sånn at du er raus når Tore er liksom offline på Hardangivida? Da føler ikke jeg meg raus, for jeg tenkte ikke nei. Jeg tenkte bare ja. Ja, ja. Ikke sant? Ja. Men hvis det hadde vært sånn, du, altså nå har vi en kompis der, som har jævlig lyst. Nå skal jeg ha et konkret eksempel på når jeg var raus. Tore skal seile Skagenres i mai. Ja.
med en gjeng. Vi har blitt veldig glad i å seile. Åh, faen, skal vi snakke lenge om det? Hvor deilig det er å seile. Så de skulle seile en gjeng, og så var det sånn, bli med dere også, så lagde vi en jentebåt, men vi er ikke gode nok til å seile, så det var da med skipper.
jævlig gøy liksom seile over til Skagen og jeg tenkte inni meg bare sånn vi skal litt ikke knuse de guttene og så viser det seg går det litt tid så er det sånn ser i kalenderen så er det sånn nei da er det NM i cheerleading ja og da er det sånn ja nei da avlyser jeg min båt men kos deg du og da tenker jeg jo sånn jævlig dritt liksom
Så jeg har litt, ikke motvilje, men jeg kjenner på at det synes jeg på en måte er litt kjipt og urettferdig. Men så sier jeg, vet du hva? Ja, ta det skagen rese. Yes. Der var jeg raus. Der har vi definisjonen på raus. For det er jo litt urettferdig på en måte. Ja, så i rausheten ligger det litt offer. Ja, litt, mener jeg. Og så skal man jo,
Så folk har jo sikkert da ulik grad av raushet, for hvis du raskt tenker nei, men sier ja, at det er sånn der, hei, jeg bare lurte på, er bødigst om jeg kunne ta en øl med en kollega etter jobben i dag? Og så er det sånn, nei, inni deg. Så er det sånn, ja, ok, det er jo ikke så jævla raust i utgangspunktet, for det burde jo bare være, hvis det ikke rammer tidenes vanskeligste familielogistikk, så bør jo det svaret bare være ja.
Hva med sånne... Og jeg tror også, hvis man vil, at forholdet til, hvis man ønsker at forholdet skal vare, gi så mange ja du klarer, liksom. Ja, ja, ja, ja. Jeg vil jo at du skal det, ja, fader, ja. Og så innimellom må jeg si, det må jeg tenke litt på, hvis prosjektet er stort, hvis det hadde vært sånn, du, nå vil guttene ned til Stillehavet, og så har vi ikke inn på å seile der i to uker, så er jo det først sånn, oh, det var, det er et jaffs av kalenderen, liksom.
Så den hadde jeg måttet tenke på, men jeg håper jeg kunne sagt ja. Er det sånne menn som ikke gjør så veldig mye greier? Dette har jeg sett greier på internett, litt sånn forsmådde skiltemenn, som sier bare sånn, jeg var hjemme, jeg tok masse ansvar, jeg var der hele tiden, jeg prioriterte henne og familien, men jeg burde egentlig kanskje satt seg bare, jeg burde jobbet mer, og bare vært litt mer høsler, og vært mer der ute og levd, og vært mer med gutta, og vist at jeg hadde mer et liv,
Det var en interessant diskusjon der på at hvis kvinnen ser at man stagnerer, eller bare er hjemme og ikke gidder å gjøre noe, og bare mister kontakt med gutta, og ikke har noe å gående for seg, så er det en liten turn-off i kvinnens verden. Men går ikke det begge veier? Mennesker som utsletter seg selv, er jo bare ikke så veldig attraktivt for en partner, men bare dypt tragisk for den som blir utslettet. Det er jo en forferdelig følelse.
At du plutselig bare står i en sånn storm av plikter og ting du tror du burde gjøre og bør gjøre, og så er det bare sånn til slutt på andre siden er det sånn, er jeg egentlig? Det er jo verdens verste følelse.
Og det mener jeg uansett. Det er jo ikke noe sexy med en dame heller som hun pleide å klatre, og så pleide hun å ta med håren på. Hun var en sånn aktiv dame med gøy. Her fader, skulle vi ikke gjort det og fant på ting og sånn? Og så fem år inn så er det sånn der, ja, da sitter jeg her. Da har hun mistet noe av det du likte. Så det må man passe på alle veier. Ja, det er sant. Og jeg også, innimellom får jeg sånn der, shit, nå er jeg groddfast i kalenderen her.
Med bare vennegrupper. Men jeg mener ting som er viktige for barna mine, og ikke minst miljøet de er i, fellesskapet. At det var sånn, når gjorde jeg sist? Og så plutselig... Det var faktisk jævlig gøy. Vi har en bokklubb hvor Jenny Skavlan er med. Eller det var faktisk hun som lagde denne bokklubben og inviterte meg, som er Jenny og søsteren til Jenny.
Og jeg er egentlig noen sånn gamle bygdeveniner. Veldig gøy all gjeng. Og så dro vi for noen uker siden til Drammen for å se på Riksteatret. Satt opp prima fasie. Mye hyllet stykke, monolog. Og jeg var litt sånn, har ikke hørt om det, men faen jeg er med liksom. Så tar vi toget til Drammen. Og så går jeg og snakker med Jenny om
og er litt sånn, ja, men du vet sånn, det har vært vinter hele tilværelsen, jeg er bare litt sånn grå, det er februar, og bare føler at jeg bare har gjort det samme. Livet er bare sånn repeat. Og så minner jeg igjen i meg på, herregud, er ikke du liksom som gjorde det? Dere er jo egentlig sånn som, og så plutselig er det akkurat som det der pliktskylaget letter hos meg.
og bare, det er faen er sant. Apropos at vennene dine kommer og korrigerer og minner på, så da jeg kom hjem fra drommen, så kjente jeg sånn, nå skal jeg leve. Og så plutselig var det sånn, det likte jeg å gjøre. Og så var jeg litt tilbake igjen. Sånn at alle kan jo ramle inn i en litt sånn
ja, hva skal jeg si? Overskia, litt sånn depressiv tralt. Og så må man bare røske seg selv ut av den. For jeg tenker også, når jeg står der og liksom smører de matpakkene, det er jo ikke liksom, det er jo ikke derfor Tore ble sammen med meg heller, for det var sånn, faen, det er sånn så jævla drive når du smører de matpakkene. Men jeg kan også smøre de matpakkene med glede, men man må ha litt av det andre da. Det er viktig å passe på.
Jeg må faktisk passe på meg selv at jeg lever litt, fordi jeg er så utrolig rutinert. Bare når jeg kommer inn i et sånt mønster med, du kan godt kalle det leve også, når jeg sitter og skriver, lager podcast, tabaster, isbader, spiller fotball, så er det en sånn rytme. Ja, men så plutselig blir det en rutine. Ja, så blir det liksom det å leve på den måten bare sånn, ja, deilig. Så er det sånn, det er plutselig, ingenting må komme i veien for det. Ja. Trening og
og den rutinen med jentene. Da må jeg ta meg selv i forstand. Ok, nå må jeg bryte opp litt her, for nå har vi gjort det samme hver helg. Så det er litt sånn... Jeg var på tøyenbade på mandag, nye tøyenbade. Har vært der. Er det det som ser ut som en Wes Anderson-opplegg? Jeg har ikke tenkt på det, men...
Det var et natt som hadde åpnet noe... Var det Bishletbad? Nei, var det Tøyenbad? Jeg hadde jo en veldig skandy bad. Ok. Jeg var veldig skeptisk, for de rev jo Tøyenbadet for hva da, fem år siden. Og så er det sånn, snart kommer det. Snart og snart, tenker vi i lokalmiljøet. Men fra de rev det til det er bygget opp igjen, så har det jo flyttet 20 000 mennesker til området. Så jeg tenkte sånn, ikke noe...
kan romme det trøkket som kommer nå. Nå har jeg ikke vært der midt i verste trafikken, men det var veldig mye mennesker, men det var likevel plass. Så jeg var imponert over arkitekturen. Men på mandag var jeg der utenfor Versterøsjen og svømte. Når jeg mener å ta livet tilbake, så trenger ikke det å være sånn «Ja, fader, jeg elsker å drikke hvit». Det trenger ikke å være alkohol eller fest, men bare gjør noe annet.
Og jeg er egentlig glad i å svømme. Jeg svømte en del da jeg studerte i Volda. Og så tenkte jeg sånn, nå skal jeg svømme. Svømte tusen meter. For jeg må svømme tusen hvis ikke så føles det ikke som en økt. Dristet meg til og med til å legge meg i den hurtige banen. Så
Jeg er så redd for at jeg går for hurtigbanen, og så skal en badevaks si sånn «Hei, hei, hei! Du!» Og så må jeg liksom over til morsjonistbanen. Udmykende. Ja. Men jeg hadde... Verdighet. Det hadde vært veldig veldig. Jeg hadde badehette og svømbrillis. Det er ikke sånn jeg ser jo. Pluss at mine medesvømmere i den raske banen, jeg tenkte sånn «Jeg er ikke noe dårligere enn dere». Så jeg svømte.
Og etter det, da jeg gjorde det, bare apropos å liksom røske opp rutinen, jeg hoppet fra tremeteren to ganger. Så deilig da. Og så kjørte jeg vanskelige. Alene? Ja. Jeg var ingen barn, ingen kø. Jeg kunne egentlig kjørt og kjørt vanskelige. Og jeg kjørte den på åtte.
8.41 sekunder, og mulig dette er innbildning, men jeg mener at det sto på den tidtageren på en måte sånn sjeldent bra tid, at den beste tiden til nå var 8.40, og jeg var 8.41. Oi, oi, oi. Jeg former meg som en pil, og jeg er ganske god til å kjøre vanskelig fort. Baddrakt eller bikini, for det er jo mest mulig hudkontakt.
Eller skal man ligge på skuldrebladene og herlen? Det er helt riktig. Ok, så du har ikke noe å si hvilket klær du egentlig har på. Du skal bare ha de fire i kontaktpunktet. Ja, men da har du jo... Ja, nei, for at hud er best. Sånn at hvis du har en stor badebokse, så vil det ikke gå deg veldig. Det er noen karer som driver og drar badeboksene på knærne, liksom, for å få skinkene, liksom. Men jeg vet ikke om de har...
Jeg er litt usikker på om det har noen effekt. Jeg har en veldig god utforming av kroppen også. Skrimer. Vi har holdt på litt på Røva Bad, der er det også tidtaker. Byens første tidtaker, tror jeg. Da ble jeg helt besatt av den tiden. Da gikk det unna. Jeg følte at jeg fant en god posisjon der. Men da tenkte jeg sånn, gøy, dette gjør jeg bare for meg. Litt også for å bevare. Du vet sånn, vi blir jo eldre. Så var jeg på tøymbadet her første gang med, det var meg og syv jenter.
hadde med venninnen til mitt barn opp, for hun ville hoppe fra femmeteren. Så sa jeg, bli med deg opp. Og så står vi opp på femmeteren, og hun er bare, kvir seg, men hun har så lyst. Og veldig god stemning opp på femmeteren. Altså bare sånn, voksne menn som var sånn, dette klarer du, og liksom. Det ble en sånn eget miljø opp på femmeteren der. Jeg elsket det. Og så sier hun, venninnen sier sånn, kan du hoppe først? Og så kjente jeg sånn,
Det er så lenge siden jeg hoppet fra noe. Så jeg måtte si sånn, vet du hva, det kan jeg ikke, for treene er stengt. Hvis jeg kunne hoppet fra treene først, kanskje, men jeg måtte bygge meg opp igjen. Så jeg driver og bygger opp hoppingen, for å ikke miste det. Akkurat som jeg innimellom må slå et hjul, for jeg kunne slå hjul veldig bra, jeg vil ikke miste hjulet.
Jeg har litt sånn at jeg hopper jeg er veldig pingelite på kaldt vann var før, og ikke noe på å svømme og sånt heller men før jeg feilgrut jeg har lært meg å hoppe i det før jeg feilgrut nå er det fire grader i sjøen og da er det sånn da skal ikke jeg gå ned badestigen
da må jeg hoppe uti ta bomba, ikke sant ta et ordentlig undervannet og så få kontroll på pusten og vise at det liksom er kjærlig og jeg får sånn, bare at du snakker om det så får jeg sånn ja, det er nettopp det i det øyeblikket man får kontrollen på det og jeg har sånn jævlig rare greier med havet at jeg liker jo ikke bunn og jeg liker ikke menneskeplasserte objekter under vann, det heter submekanofobia
Kødder du? Men ingen liker jo bunn. Kan jeg bare si det? Nei, men bunn er ubehagelig. Men submekanofobia. Menneskeplasserte objekter under vann. Altså søppel, sykler og sånn? Sykler er ille, handlebongene er ille. Vi er på bil. Og søyler, betongsøyler. Nå beskriver du jo Oslofjorden. Nestverste er skip, og det absolutt verste er fly. Fly.
Å, fy faen, jeg skjønner hva du mener. Jeg har ikke tenkt på det, men skitt. Jeg brakk meg ved en kompis som jeg kjørte ut i Osterfjorden her, så han var rett under oss her, og her er det grunt, det ligger blysker. Jeg bare skjente på det der. Hvis det er en sånn mast som bare ligger sånn opp rett under der, og jeg bare får foten borti den, det er fy faen, det er det verste. Men hvorfor? Dette har jeg ikke tenkt på før, for jeg har mine fobier, og det er haj, og så haj,
Og sånn, hvilke mennesker er det som ikke føler det? Men du vet sånn, hva er under meg nå? Ut på havet der. To forskjellige irrasjonaliteter. Det er jo liv og død da. For meg er det jo ikke liv og død, det er jo bare en helt absurd greie. Men hei er jo liv, drepe deg. Men statistikken er jo null. Ja, men det hjelper ikke. Nei, ikke sant? Det er flyskrekk og... Ja, nettopp. Flyskrekk, da kan jeg si sånn, men det er farligere å kjøre bil. Det hjelper ikke. Men hei i Horslefjord nå?
Ja, men det er sånn bare, det er ikke, ja, for da er det sånn, havet har ingen grenser, det er ikke noe sånn, skal vi se hvithaien, du må stoppe her, for oppover her, det er bare svøm hvor faen du vil, og med klimaforandringer, og plutselig var det sånn, og jeg har mye hai oppi fiden min, men da er det sånn, oi, se på denne haien, dukket opp på Gran Canaria, heller ikke hai, altså, nei, bare, jeg får tilsendt sånne folk som kjører rett foran skråget på sånne krusbåter og sånn. Fy faen!
Men hva kan du bare beskrive? Jeg har ikke kjent på det før, men jeg så for meg et undervannsbild hvor du ser en sånn
Ja, en båt, et skip under vann, som bare med duvende grønt sjøgress på seg. Men hva er det som beskriver det? Jeg vet ikke om du har lest, jeg fikk Titanic-boka i julegave da jeg var ti år. Ja, fader, altså barndommen, så mange traumer. Det er dobbelt siden av at Titanic-skipet er et maleri, liksom hvor du er på vei ned. Du ser det underover? Ja.
Det sitter fortsatt i, og det er litt sånn, jeg vet ikke om det er opphavet, men det er veldig merkelig det der med alt seg under vann, sånn badestiger også. Du hadde ledd deg i gjerd på hva slags akrobatikk jeg finner på, for det kommer liksom ...
tråkke høyest opp på badestegen med en gang. For du vil ikke være på trinnet under vann? Nei, ikke for langt ned, for da kan det være noe dritt. Så jeg tar en slags salt og mortal i vannet, får beina høye, og så drar jeg meg opp. Det at du hopper, det er ikke tøffhet, det er retsel. Du sa det. Du hørte det først her. Det er likevel imponerende da.
Ja, kulla takler jeg bra, men det er de tingene under vann. Men du ville jo blitt overrasket hvis du hadde sluttet å hoppe ut i kaldt vann i et år, så du startet på scratch. For det er jo noe du øver på å bli god på. Shit, men objekter under vann, skulle jeg ta med meg det også opp på hagen herfra? Jeg trengte ikke mer dritt med. Og det er så dritt, for jeg elsker havet. Havet er mitt element. Ja.
Jeg blir sånn, det heler meg, jeg blir lykkelig, det er derfor også seiling. Jeg har null frykt med seiling. Det er bare nå, bortsett fra stillehavet, er jeg ikke noe glad i, jeg kunne aldri seilt der. Men nå seiler vi utover, bare topp. Jeg har null konsekvens. Jeg skjønner jo hva som kan skje og sånn, men det bærer ikke den angsten med meg. Da er jeg så fri,
Men så har jeg likevel sånn, hvis jeg skulle stoppet seilbåten her utenfor Kragerø, bare ut dypt vann, så hopper vi uti. Jeg har fått totalt hajangst. Og så prøver jeg ikke videreføre det til barna mine da. Ja, ikke sant? Hajangst, ja. Så Tore sier sånn der, mamma er jo så redd for haj, så blir jeg sånn, hvorfor sier du det?
Du planter jo det. Det kan vi krangle om. At sånne her Tore blir sånn, hva kan jeg si og ikke si? Så blir jeg sånn, si det som er smart. Jeg tror jeg er mer redd for at en sånn gjenferd skal trekke meg ned. Som du ser i en skrekkfilm, som bare tar tak i ankerne inn og drar der ned. Jeg tror jeg er mer redd for utenomjordiske ting. Nesten en...
Et gjenferd som, nei, den tar jeg ikke med meg, men akkurat det båtgreiene, den følelsen, det lille suget i magen, kan du faktisk klare å overføre til meg, men det gjenferde, not so much. Lik i vann også, det er litt sånn... Ja, og da sier jeg sånn statistikken, hvor mye lik er det i vann og overkong? Ja, veldig litt altså. Statistikk hjelper veldig sjeldent mot fobier. Det er alltid, hvis folk sliter med noen, så vil folk møte deg med statistikk, men det hjelper ikke.
Kan jeg si noe veldig sykt? Jeg har tenkt, når jeg har kjørt fly med barna, så har jeg tenkt sånn, hvis dette flyet faller nå, det er greit. Da dør vi i hvert fall sammen. Så jeg har veldig ro på fly når de er på fly. Men har du kjent på økende flyskrekk etter du fikk barn? Ingenting. Har du ikke? Det har jeg. Ingenting. Det er kanskje litt bedre om noe.
Mener du det? Ja, jeg synes det er så fuck av å trygt fly er. Og at ikke Norwegian har vel null ulykker siden start opp, tror jeg. Ja, for jeg kom ikke med noe flyskrekk. Aldri hatt, faktisk. Men så har jeg kjent... Det er vel en udødelig... Jeg har oppdaget at man ikke er udødelig. Bare at det er noe man elsker så høyt, at bare...
Det hemmer meg ikke. Jeg flyr dit jeg skal og sånn. Men innimellom kan jeg få... Vi fløy til Thailand en jul. Hater å våkne opp på flyvninger midt på natta, hvor hele flyet sover, fordi du må tisse. Mørkt, og så ser du på kartet, som er det eneste som lyser på hele flyet, så ser du sånn, yes, da er vi midt over Stillehavet. Ikke at vi var over Stillehavet, over et eller annet hav i hvert fall. Da vi skulle til Thailand, så står jeg midt på natta og må tisse.
Og så står jeg for doen, det er oppsatt på do, så jeg står utenfor doen, og da er den flydøren der, rett ved. Og så tenker jeg sånn, kan jeg bare åpne den nå? Går det an, liksom? Og så blir jeg sånn, å fy faen for en tanke. Og så på en måte er det akkurat som jeg kjenner for første gang føttene mine. Føttene mine er på et gulv, og det gulvet flyr i lufta. Vi er bare... Og da fikk jeg sånn...
Og så må man bare tilbake og prøve å sove. Og så turbulens på natta, når det egentlig skal være rolig å sove, hvor du kanskje litt over et stort hav, hvor du kjenner at det begynner å riste, da kan jeg altså få sånn, nei, nei, nei, det orker jeg ikke nå. Jeg orker ikke masse turbulens. Men sånn, landning og opp og sånn, det har jeg ikke noe problem med. Jeg har mye større problemer med danske båten. Så jeg prøver å unngå overnatting på danske båten. Kan du ikke bare unngå å ta danske båten?
Eller er det en hobby? Nei, men vi skal jo bil jo til Danmark da. Det er jo mange veier til Danmark da. Ja, men så kan du jo ta den larvikferie. Men overnatte, Lugar, der var jeg mye våken. Da tenkte jeg sånn, hvordan skal jeg få ungene ut fra Lugaren opp gjennom vann, liksom sildre nede på gangen, nødbåter. Dette er jo tanker du ikke hadde før du fikk barn. Da drakk du deg full, og så danset du med en dame som hun har ikke svingt seg på de siste 15 årene, og det var gøy.
går og legger seg, våkner opp i Danmark. Man har fått mye sånn, man har med seg blikket for... Vi har jo lugar med ut mot sjøen, og når det er mørkt, så kan du liksom, du ser ut som det er helt sånn, det er sånn nattsvart ut av den lugar-vinduet, men så kikker du litt ned, så ser du noe sånn,
Oi, shit, det er vannet som skvulper opp. Du ser litt havrøst, en bittelig hvitt skum mot skipet, og så ser du avstanden. Så får jeg en sånn sug, det er så langt ned. Å fy faen, der er vannet, iskallet døden. Men finner du ikke en, jeg finner i hvert fall trøst i at det er sånn, jeg er bare mellom Norge og Danmark. Jeg kjenner de folka her, mens hvis jeg på en måte går ned. Jeg ser bare Titanic-skipet, ja. I hvilke som helst hav. Å fy faen, drass. Life of Pi,
Den båten som synker der. Jeg har ikke sett. Det er gåshudde øyeblikk, ass. Ja. Det er en båt som synker. Det er ganske intens. Hva så mørkt dette her ble av livet? Jeg synes ikke det ble så mørkt, jeg. Jeg synes det var spennende. Kom bare an på hvordan du ser på det. Nå skal du hjem, da. Hva er klokka? Det er klokka ganske mye. Oi, shit.
Åja, jeg skal hjem nå. Jeg skal hjem, ja. Skal du ha tak på Freda? Jeg må faktisk mega hjem, ja. Jeg tenkte på det samme, når ungene har vært hjemme en time siden. Og vet du hvorfor det var perfekt? Fordi vi begynte faktisk et sted hvor jeg blir sånn, apropos kjedelig samtale, men så må begge ta ansvar. Vi begynte med litt sånn serier og TV med Drive to Survival antenniserien.
Og så slutta vi på. Life of P-father, den må du se. Og da kjenner jeg sånn, der var samtalen ferdig. Men du, jeg fikk jo aldri spurt deg hvordan du omstiller deg. Det var hele spørsmålet. Hva da? Vi startet hele podden med hvordan omstiller du deg? For liksom, nå gidder jeg ikke mer, nå er jeg bare ferdig med etterforholdet. Nå skal jeg bare sånn...
Og så snakket vi om tennis. Jeg elsker tennis, sa du da. Så vi snakket om hva er hemmeligheten til å omstille seg fra at jeg gidder ikke være mor, jeg gidder ikke være partner, jeg gidder ikke være ansatt. Ja, mor er alltid med meg. Hvordan omstiller seg? Det får være punktum på podden. Nei, men jeg har ikke noe generelt råd. Det er bare at jeg har store følelser.
Og de følelsene er stort sett positive. Så det er veldig heldig for meg da, at det ikke var andre veien. Så nå når jeg får sånn her, nei, da driter vi det da, inni meg, så vet jeg at jeg mener det jo ikke. Men samtidig som da får jeg også en veldig respekt for de som holder ut, som bare, nei, det er terningkast, jevnt terningkast, tre. Da tenker jeg sånn, nei, hvordan orker man?
Da er det jo ikke rart at man blir ulykkelig og vil jeg tro ender opp litt bitter hvis du har levd på et evig terningkast 3 for du turte aldri å gå. Det er jo egentlig spennende det der med Sigrid som mener at fader eller kjernefamilien holder ut. Så er det sånn, ja jeg ser den verdien og
Og hvor opprivende en skilsmisse er for barn, men så mener jeg også sånn, er det ikke også verdifullt for barn å se at man kan ta sunne valg for seg selv? Jeg har det ikke noe bra her, så jeg velger dette. Men jeg slipper å forholde meg til det. Får du ikke gå tennkasteks?
Ok, det er sånn man omstiller seg altså. Hvis du har mørke tanker rundt tilstedeværelsen, så er det sånn ok, skal du gjøre noe med det, eller skal du stå i det? Jeg vet hva, hvis du har mørke tanker, dra til din svømmal og hopp litt fra treen. Bare fuck, dette gjør jeg aldri.
og det hiler i magen, og bare gjør ting, gjør noe annet. Hva var tiden din på tøyenbadet? 8.41? 8.41. Er du kjappere? Legg det i kommentarfeltet. Ja, veldig gjerne. Jeg blir helt sånn game on. Da drar jeg ned trusene neste gang, hvis det er noen som slår meg. Skal frem og ta ut tøyenbadet. Så alle med supermuganofobia, takk for at dere hørte på også. Og så blir det selvfølgelig, å helliggrist, nå er det bare komfittruser igjen oppe i kassa her.
Altså til... Confiballs? Ja, men det er ikke til meg. Sponsor? Ja, det vet jeg. Det vet jeg også. Jeg pleier faktisk å hoppe 15 sekunder frem når du begynner med Confiballs, så jeg bare til praten, men... Ikke si det. Ja, men jeg har jo fått med meg at du er sponsor av Confiballs. Ja, passet det.
Men det er ikke kvinnetruser det, antar jeg. Jo, det er det. Står det comfy balls på kvinnetrusene? Nei, altså, damer har jo en idé om at comfy balls må lage noe som heter comfy no balls. Bra idé. Det er en mannetruse uten pungen. Men her er det sånn comfy truser. Så de flørte litt med begge sider av segmentet her. Comfy lips? Comfy lips. Var det litt mye? Da er det ikke plass til meg som kvinne. Var jeg litt mye nå? Ja, jeg synes det. Kanskje vi skal... Nå kommer jeg til å gå igjen og tenke på...
Jeg kommer ikke til å huske noe av dette, men jeg kommer til å tenke på alle de tingene jeg ikke rakk å si og irritere meg over det i en cirka tre-fire dager. Det er minusen å være med på en podcast. Kan du kjapt si på det her? Så jeg vet hva jeg skal invitere deg til neste gang. Nei, mitt andre engasjement, mitt dype, dype hull, som er boligutbygging, manglende kommune...
kommunestyring og helhetlige planer for utbygging i Oslo, bolignød og så videre. Ikke estetikk, men nød, altså antall. Estetikk er det jo ingenting av. Volum og estetikk. Ja, og bare helhetlige planer. Her har du flyttet 20 000 mennesker. Vær så god, her er en dumphuske til alle de 20 000 barna. Ikke en flerebrukshall, ja.
Men den veien kan jeg ikke gå ned. Ja. Nei, det er... Nå skal jeg tenke litt på verdighet. Kanskje også det, vi må snakke mer om det. For han synes det var gøy. Det er så deilig når det dukker opp ord som er sånn verdighet. Livet og verdigheten. Den nye podden kommer snart på podden min. Jeg skal gå ut nå og leve et verdig liv. Gjør det samme. Lykkelig. Takk for nå.