Jan-Ove Tuv | Woke, Kritisk Teori, Dekolonisering, Gud, Døden, Moby Dick, Hybris, Sløserikommisjonen

00:00

Kaffekos, spennende oljer og sterke smaker skaper gode diskusjoner i dagens podcast-samtale.

07:28

Podkasten diskuterer kulturelle temaer, inkludert priser på produkter, podcast-opplevelser og anbefaling av boken "Cynical Theories."

12:12

Podcasten diskuterer reaksjoner på et kunstverk som utfordrer rasisme og identitet, og fremhever nødvendigheten av samtale og kritikk.

16:43

Dette segmentet diskuterer manglende representasjon blant lærere og de problematiske funnene av systemisk rasisme.

23:51

Kunstbegrepets utvikling fra håndverk til konsepter reflekterer kulturelle skift med moralske og åndelige dimensjoner.

Transkript

- Og litt krut i kaffen der. - Ja, ja. Ingen andre som trenger å komme på programmet etter at den har blitt hostet på, liksom. - Jeg skulle nesten tatt en screenshot av ansiktsuttrykket ditt når jeg sa at det var ikke mer kaffe. Det var faen meg. Den lille røde thermosen til pappa fra 70-tallet som jeg fortsatt har. Så jeg heldte opp i ganske to store kopper. Og så visste jeg at den var tom, og så sa jeg «Ja, han slowplayer vel den kaffekoppen der liksom?» Og så var det bare sånn «Jeg kan godt ta litt mer kaffe nå». Og så bare «Hva kurer vi i kaffe?» Det er sånn bammel. Ja, det er så vondt. Og da så jeg bare sånn, for du greide ikke å skjule i den skuffelsen at det ikke var mer kaffe. Og så var jeg bare sånn «Åh, faen, det her vil ha en god stemning, ja». Og så var vi så godt i gang. Så i dag har jeg med meg den andre termosten jeg har, en moderne, ikke klassisistisk termos, men en modernistisk termos. Svart, iskald, grå, men av høy kvalitet, som Oboz bygget nå skal være. Men du, siden vi er på med produktplasseringer... Ja... Min kone har jo da SSLmamma.no også på Facebook. Og for å vise at jeg moralsk sett rager over deg, så har jeg med en gave til deg, siden jeg ikke fikk kaffe ordentlig fra deg i forrige gang. Og her skal du se dette her, for du snakket så fint om oljene. Ja, vi snakket om det sist. Hvis det er litt størn, dette er sånn at du ikke bør få øynene, det er med sånn står der. Og så er det med sitrom. Men hva skal jeg bruke det til? Hvis du er størrelse, så bearbeider den det. Så her er sitron, det er sånn at du skal få litt fart på sakene, og smøppe mynte, for eksempel hvis det er litt snørte, så løser det veldig opp. Og så er det lavendel som roer deg litt ned hvis du trenger det. Sant da, hyggelig tusen takk. Jeg føler at når ting kommer i så små beholdere som dere som hører på nå, dette her er Hva skal vi si dette her? Hvor mange milliliter er det? Jeg vet ikke om det er to milliliter eller noe sånt. Da tenker jeg at dette her er powerful shit. Hvis det kommer i så små beholdelser som dette her, jeg visste ikke at det såltes sånn i små. Og det er tynt ut. Det er ikke alle oljen du skal ha rett på huden eller rett i deg. Litt malerpropos, men jeg fikk en sånn her type stor... Hva heter det? Et glass? Hva heter den lille tingen jeg har i hånda her? Så kaller man det. En liten beholder. En liten glassbeholder. Med tørka tang. Og det er ganske intense saker, har du smakt det? Tørka grisetang, det er helt sinnssykt godt da. Det koster sånn 10 000 kroner kilo, så du får det på en liten beholder som dette her. Og det er jævlig godt på egg og salater og sånt, men det smaker jo... Det er ikke som om du tar fjæra og bare putter det oppå omeletten din. Det er en intens smak, da. Så den kommer også på en veldig liten beholder, så igjen, det er sånn ekstrem smak i veldig lite, og da tenkte jeg sånn, hvis dette er like ekstremt som grisetang, så har jeg dette i flere måneder. Ja, men test det. Jeg har... - Et par ganger før koronahistorie begynte, hvis jeg var for kjølig for eksempel, jeg skulle gjøre et intervju på den KW Palace. det har jeg sagt så mange ganger når vi har hatt en uke opptak. And thank you for watching. Remember to go head over to koapelis.com slash donate and check out the different ways you can benefit the benefits you get from supporting our show. Så jeg var sånn fristet til å dra den. Så vi er ferdige med all produktbaseringen i byen sånn her var det så. Nei, men hva skulle jeg si? Jo, så våkna jeg en morgen og jeg så skikkelig tett og så Kjører jeg på med mynteholdet, bare tar det inn i munnen, bare tar på tommelen og så opp i ganen. Trekker det inn, og så kjenner jeg at det tar litt tid selvfølgelig, men det løser opp, og så gikk det helt fint også. Hvor kommer interessen fra? Dere må ha eksperimentert meg på et eller annet tidspunkt. Min kone skulle vært her og snakket om det. Jeg har det litt sånn i side... syne de tingene der og dra fordeler av det. Hun er jo hele tiden opptatt av ernæring og den type ting. Og har vel sånn, jeg har ikke diagnostisert, men sånn, hva heter det, noen sånn Det er sånn som det elsker Norge, at man ikke tåler gluten. Men hun får ha seriøst problemer med det. Toleranse, liksom? Sterke toleranse? Allergi, heter det nå, hvis det er rart. Ja, altså... Jeg har jo folk i hennes familie som hvis de får i seg seriøst et lite korn, så er det snakk om en måned sengliggende etterpå. Helt på midt. Hun har ikke det. Men da har hun... Jeg husker hun leste en bok som heter Kjernesund familie. Den danske Ninka Møresund. Og Vi ryddet opp i alt vi hadde hjemme. Vaskemidler og bla bla, fra det til hva vi spiste. Og det var også en interessant ting. Når vi hadde gjort det, så hadde vi ikke mer på kjøkkenet lenger. For da hadde vi ikke sukker og sånt. Så det var helt rett. Så det har tatt mange år. Pepperminten, er det det? Nei. Den virker veldig intens, men den er egentlig ikke så intens, og etter hvert blir den litt søt. Hvis du bruker den, så kommer folk inn og lurer på om du har spist tykkegummi. Jeg sa jo det at den olja du drev å gne nakken inn med på podcasten her sist, den lukten lå jo her i to uker etterpå. Så gjesten her så kom inn og ba, det var jo en veldig god lukt her da. Det ble ikke sånn en pillebul? Jo, for jeg hadde jo så mye tomtflasker her, så jeg var så lat i starten. Jeg gav ikke å pante pilsen, så jeg låtte bare ligge i en ordentlig studenttilværelse, bare helt bak forheng her. Det stinket som faen igjen, og jeg var så lazy på det greiene der. Men olja di, den dekte over den der gamle ølstanken, helt til olja forsvant, og da var det et helvete her. Da fikk jeg panta da. Men det er jo ganske intens lukt på det greiene som holder ganske lenge da. Det er jo, hvis man finner ut av, etter hvert er det jo noen som, det er ikke nødvendigvis alle som tåler alle olje i vår, som kan plutselig reagere på en eller annen måte, så det må man bare finne ut av, men sånn som lavendel og peppermint er ganske safe når det gjelder bruken av det da. Hva er den kjedelige innsigelsen til en lege, vil du ha sagt her nå? Nei, det har ikke jeg full oversikt over, men det er vel det. Når man holder på med sånne ting, så får man ikke lov til å si at det hjelper mot, men det kan hjelpe mot og alt det greiene der. Det er noe med at medisin som er naturlig, er ikke medisin. Jeg kan ikke dra den diskusjonen der, det kan jeg ikke nok om, men ja. Jeg har i hvert fall prøvd det, og det fungerer. Du kan jo få myraolje også, for øvrige. Hvor mye har du? Det brukte jeg på Jesus. Åja, såpass ja. Hvor var det han brukte det på? Det var en av de tingene som Jesus fikk når han lå i krybben. Det kom jo med myra, jeg fant. Det skulle vi kunne snakket om hva det er bra for, men det er bra for noe. Den er dyr. Den er dyr, ja. Ok, så det er liksom topp-shelf-olje? Ja, så vidt jeg har skjønt. Det finnes noen sånne som... Har en fin prislapp på seg. Jeg synes ikke prising på det, men hvor mye tar du på? Bare et par dråper på fingrene og så gnir det i vei, eller? Ja. Hva grunner holder det til, liksom? Jeg vet ikke, det må du bare prøve. Jeg har jo som ikke noe oversikt over det der jeg bare får, hvis jeg trenger noe annet. Jeg får holde det her unna ungene, da, kanskje. Jeg husker ikke hva den heter, men den er så... Eukalyptus er den. Og da, den er temmelig heftig altså. Du skal heller ikke få peppemynte sånn rundt øynene, da klarer du ikke helt å se på minutter etterpå. Men er det her hovedskjeften til kona di, eller så lever hun av det her? Nei, hun gjør det også da. Så da, men nå har jeg nettopp laget en ny hjemmeside for meg da. Ja. Sånn for malekurs og de tingene der. Vi må jo plugge Cave of the Pellies da. Det går bra. Du har hatt en innspillingsuke nå, ganske intenst fem episoder. For de som ikke har oppdaget eller hørt om podcasten enda, så er det vel primært et YouTube-produkt, som du også kan høre på. Ja, og det legger veldig vekt på det visuelle. Det er ikke sånn som her, nei. faen altså nå har jeg mer kaffe her altså hva hvor mye dritt kan man ta helvete altså man må gjøre det viktigste en podcast det har du også oppdaget gjøre gjesten komfortabel og la de kose seg ja du har en jobb å gjøre det faen altså helvete jeg har jo til og med jeg tror jeg aldri har hatt en podcast så tidlig som det her før nei det har du Forrige gang var det klokken ni. Var det? Ja, det husker jeg. Den dag i dag. Sånne ting forsvinner jo. Jeg så for meg et par bøtter med kaffe. Men nei da. En liten stråle med kaffe klokka ni i morgen. Nei, der skjønner jeg at vi hadde morgenpodcast. Det husker jeg ikke. Det er ikke så ofte jeg kan dra opp de her rullegardinene, for jeg pleier å ha sola stående rett inn her. Nå har vi jo til og med blå himmel og veldig fint vær ute og sånt. Det er klokka en og ti på en lørdag, og her sitter vi og koser oss rikelig med svensk kaffe. Altså... Kan det bli bedre? Det er jo... Vi har hatt en uke. Så vi hadde fra fredag til fredag, og har intervjuet... Det er ganske interessant, fordi... Det skjer ting nå i kulturen, og det er der jeg aldri noensinne kan bli lei av å anbefale denne boken. Vær så snill, mennesker, hvis dere elsker livet, hvis dere elsker den friheten vi fortsatt har, les denne boken. Jeg tuller ikke. Nå må vi også snakke til de som hører på. Det er en bok som heter «Synical Theories» av Helen Pluckrose og James Lindsay. How universities made everything about race, gender and identity, and why this harms everybody. Og dette handler om woke, det handler om kritisk teori, postmodernisme, de tingene som nå spiller seg ut, som gjør at for eksempel det er kulturelle appropriasjon av meg som hvit mann å drikke av en sort kopp, fordi det viser at jeg har et white supremacy i forhold til den sorte fargen. Dette kan man le av, men dette er sånn den hjernen fungerer. Og det kan jeg komme litt til da, for vi har jo hatt en av de vi intervjuet nå, eller som vi hadde samtalen med, var jo Magnus Vanebo, som du skal ha her. En fantastisk fyr. Virkelig helt, dypt imponert over denne mannen. Det kan jeg komme til. Hvem er han? Han er den personen som ... sa nei til innføringen av disse kritisk teori, kritiske rasteori, dekolonialisme, alle disse tingene som de da skal få folk til å gå gjennom for å vise at det er moralsk rene. som liksom skal være i en kamp mot rasisme, som de da mener da, postulere er systemisk, som de sier. Det er det som er så rart. Dette er liksom sånn som Svartedøden kom til Bergen 1349, og så up and running. Det er altså touch the ground running. Det er det som er skjedd i Norge nå med de tingene der. Og det som er skjedd på KIO, kunsthøyskolen i Oslo, er jo nettopp det hvor... Hvor, først var det 12, jeg skal ikke ta hele greia, for da bruker Pelle Magnus ut det han kan fortelle om. Men det som er offentlig er jo at det var noen doktoratstipendiater som reagerte på et sånt kunstobjekt. Jeg sier ikke kunstverk, bare for å ha sagt det. Et fotografi, og der laget jeg en kommentarvideo, det er også en ting. Dette her er hoppeformat, er det ikke det? Fra ene til det andre plutselig. Herregud, du vet hva det går i her. Ja, Gud altså. Det går i hvert fall ikke i kaffe. Nå setter jeg bare termosen her borte. Åja, nettopp. Dette her er kulturimperialisme, og jeg må dekolonisere denne kaffekanen. Herregud, nå tuller jeg alt for mye. Så reagerer de på dette fotografiet, Det er en svart kvinne som står der naken, og så er det, jeg trodde det var hvite kvinner som var, det var ikke bare med en blackface, men en blackbody, hele kroppen var i sånn kullfarve da. Så det var svart med en bortstavlig tal, ikke sant? Når man sier en svart person, så mener man det er med en brun i farven. Og så er selvfølgelig det rassistiske og det problematiske det vi fjernet, og så begynner vi å sette diskusjon, og så kommer det et brev, eller først er det vel internt, fra 130 elever og ansatte i forskjellige ting, som sier at dette her er forferdelig, og på grunn av George Floyd og alle disse tingene, så må Kio kjempe mot rasisme, for det er selvfølgelig det en kunsthøyskole skal gjøre, først og fremst, ikke lære elevene noe. Og at det må innføres da skolering for å gjøre folk mindre rasistiske, og det må kartlegges. Legges? Når folk er liksom slemme da. Det er et fint ord for det. Det er et fint ubehagelig ord. Fytt i helvete. Og der er det jeg kom over en artikkel som Magnus Søren var skrevet med fire andre elever og all kudos til dem. Jeg har ikke møtt dem, men hei. Veldig imponert over det. Men det som skjer, som jeg ikke visste, når jeg lærte av Magnus, når jeg snakket med ham, er at dette var først internt, og han som den eneste av over 700 mennesker som får den e-posten, svarer og sier at dette her går jeg ikke med på. Fordi han har, apropos han har lest og følt med på James Lindsay, Gå til newdiscourses.com, der er det også Lindsay sin hjemmeside, så kan du lære masse. For det er helt fundamentalt at man forstår hva det er som foregår i dag. Og da fikk han selvfølgelig masse motstand på det. Blir kalt alle de tingene som man blir kalt hvis man sier ifra. Fordi det var noe av det som skjer, og som også skjer nå på kunsthøyskoler generelt i Skandinavia, er jo da at de menneskene Som går der som er BIPOC, som det heter. Det er alle de ordene man må lære seg. Hva er det for noe? Det er kanskje litt rasistisk. Du vet ikke hva det er? Du kan ikke språk. Det er en sånn AKP-ML. Nå er det ikke Folke og Røsla, men nå er det BIPOC og Epistemic Injustice og sånt. Hva faen er det for noe? Det er også en funksjon for at da vil du si sånn, hva er det? Og så får du en leksjon, og så må du ta mental kapasitet for å ta det innover deg. Har du egentlig hørt det her nå, så er det jo vanskelig å respondere på direkten. Det er det jeg snakker om, det er det de bruker, den velvilligheten man har overfor at det kan være noe her. Og så er det jo alltid noe der, men dette går mye lengre enn bare akkurat det konkrete tilfellet. Ikke sant? Så det som skjer er for eksempel at de sier at det oppleves som truende for fargede studenter, BIPOC. Black, indigenous and people of color. Da er det inn på det som kalles for bokstavmafien. Det er sånn som LBGQTI og så videre. De er da utsatte for for dette her. Det føles utrykt. Fordi det liksom ikke er god representasjonsblad blant lærerne, og det som læres er noe som er typisk europeisk, og det er jo kanskje ikke så rart i et europeisk land. Og jeg har laget også en annen kommentarvideo om det, for eksempel i Sverige, på akademiet der, så har de et utstillingsrom som selvfølgelig heter, ugestet, det hvite rummet. Nei, hvite havet, er det vel? Det er ikke helt rart. Hvordan ser det rummet ut? Det er hvitt. Og så har det vært mange hvite mennesker der. Så de som er farvede føler seg veldig utsatt for dette her, og det er en sånn talen, det navnet og den farven da, og nå har det vært en utstilling som males en ny hvitfarve over for å dekke og skjule det som har vært der før. Så dette her er en helt sånn nevrotisk, mentalt forstyrret måte å tenke på, som jeg sier, hvor det plutselig blir helt logisk at det å drikke fra en sort kopp som hvit person, betyr at du har et suprematist hva heter det på norsk da? Ja, white supremacist forhold til, fordi du bruker den sorte fargen. Mm. Det er det nivået vi er på. For alle ting som kan problematiseres, blir problematisert. Og det er det som skjer med, det er masse strømninger her, men det som skjer i dag med denne woke social justice-bevegelsen, det er jo det at de går inn, og så har de allerede et postulat om at det finnes systematiske rasisme-bevegelser. Og så finner de det bare. For eksempel i København på Akademie der. Der var det en kunstaksjon som gikk ut på, det var en avstøpning riktig nok, men de tok en avstøpning av en skulptur, en byste, av Fredrik den femte, eller dansk-norsk. Kaffen min... Jeg måtte bare... Dansk-norsk konge. Og kastet den i filmete, og dyttet den ut i vannet der. Det kan folk se på Scarepulse-kanalen. Jeg har laget en kommentarvideo om det. Og det er da en kommentar, og det å ta opp det at det har vært rasisme, fordi under Fredrik V, han, jeg mener det var Fredrik V, opprettet akademieet, Gav Charlottenborg til akademiet. Nei, beklager. Og han som hadde bygget bygget, fått oppreste bygget, jeg skal ikke name på ham, han hadde da vært involvert i slavhandel. Og det er den taktikken de bruker. De går tilbake i historien, finner noen sånne eksempler. Det har også vært noen eksempler med noen sånne kunstfester, hvor folk selvfølgelig, kanskje på 90-tallet, gikk i blackface. Case closed. Da er det bare til kjør på. Det er Linses poeng. Du har funnet en liten kreftcelle der, og det betyr at hele den institusjonen er infisert. Er det en sånn historisk rengjøring? Skal man gjøre historien ren etter beste evne? Ja, det kan du si. Det er en vårengjøring. En slags vårengjøring. Og det er jo det som Magnus Svanbro så komme. Og det som jeg snakket med ham om, som er så rart, det er disse nye konstellasjonene som oppstår. Fordi, han hadde akkurat samme opplevelse. Se på disse content creators fra USA, med disse absurde historiene av Evergreen State College, og hun der som ble bedt om å forlate en del av et campus som var stengt ned. Stort da. Politimannet var helt hyggelig og alt var greit. Men så sa hun, nei, jeg var utsatt for rasisme. Han fyren blir sparket og jeg får ikke jobb senere. Helvete. Og så har det ikke skjedd noen ting. Sånne historier. Og så sier man, dette er et sære tema. USA, jeg vet hvordan amerikanere er og der er det gæren og sånne ting. Og så plutselig skjer det her. Og da begynner det å bli temmelig hyggelig. Det er ikke noe, det er ikke underholdning lenger. Og det som også skjer, som jeg husker, sånn eksempel på Shapir og Rubin og disse her som snakket om det, vi hadde ikke sittet sammen og snakket sammen for et år siden. Men så oppstår det konstellasjoner, så det er akkurat som om du kan tenke deg det som skjer hvis du har et slags flatt landskap, og så er det akkurat som Tingene bare synker, og så står det opp noen topper her og der. Og det er de menneskene som du må passe på å holde kontakt med og snakke med. Så jeg har laget den kommentarvideoen, og så skriver Magnus Vannberg fullt inn på Cave of Palace. For det er jo som en ren podcast også, bare lyden. Og så skriver han til oss. Man kan skrive til Talk at Cave of Palace hvis noen har noen tips eller noe sånt. Og så får jeg noen som sier, ja, Bork, produsenten, Bork Nært, kommer inn og, ja, det er det som er skrevet der. Det er skrevet der, ja, fantastisk. Dette var dagen før, siste dagen. Så jeg sa, ja, kan du komme i morgen? Ja, ring meg en kveld hvis du har lyst. Og så ringer han. Og så merker jeg det er helt fantastisk. Noen ringer og så, man snakker, og så bare, der, man har snakket sammen i evighet fra før, ikke sant? Dette er helt fantastisk. Og det morsomme, og det er det som jeg gjorde et poeng ut av, i den samtalen så har jeg et bilde, og så har han et bilde. For å illustrere at uten å komme ut fra kunstmiljøet, så er det det som har sittet igjen, er jo det figurative mot det abstrakte. Og så elsker også kunsthistorikere å si at ja, det er disse nerdreblevene, jeg tror liksom at det er dem mot røkla og sånn. Og så er jeg jo vant til Jeg har jo møtt mye ekstremt nedlatende blikk og sånne ting på grunn av at jeg er utdannet hos nærtrum. Hvor da? Kunsthistorikere, anmeldere, kunstnere, folk i kulturlivet som vet at det skal man ikke like. På samme måte som for filosofi, så vet du at du kan disseie en rand for å vise at du er med. Det er letteste du kan gjøre. Men i hvert fall så det som skjer nå går jo langt over figurativt, eller abstrakt, eller konseptuelt. Og det er det jeg nevnte litt i forrige gang her, at dette her er art 2.0. Du kan si at det som har skjedd med kunstbegrepet, jeg håper jeg ikke gjentar for mye ting jeg har sett før. Du må gjerne gjøre det, for det er jo en stund siden vi har klart det. Det som skjedde med kunstbegrepet på 1700-tallet, der kan man lese Larry Shiner's The Invention of Art for å lære om kulturhistorien. Det er jo det at Det kommer et brudd, du kan ha en håndverkstradisjon, så blir et håndverk basert på et empirisk studium av virkeligheten, blandet med en barokk, dramatisk nerve for å skape nærmest mytiske bilder som slår deg. Jesus som korsfestes, Marsia som hudflettes. Dette skriket. Og der har du at den skildringen av det sanselige er til for at historien skal bli så sterk som mulig. Det er ikke forproporsjonen til å stemme og stoppe der. Men det som skjer da med kunstbegrepet er jo at håndverket blir noe nedre, noe mekanisk, som kan si noe man gjør for penger. Og i tillegg så skal man ikke ha den dramatiske nerven man skal ha en interesseløshet. Så de to hovedsøylene i det gamle mestelige, eller den greske måten å tenke på, de vil man ikke ha i kunstbegrepet, det moderne kunstbegrepet. Så det som skjer da, er at derfor får man den gradvis overgangen, det er ikke sånn at de begynner med en videokunst i 1790, det er en overgang på over et århundre. Men når det slår ut i full blomst, så kommer dette med at ideen bak er det viktigste, og selve objektet er egentlig, det er bare en peker videre til noe, til den ideen bak. Men det som skjer nå, Det er at ikke engang det er viktig. At du har det klassiske, du bare setter en bok her, og så lager en teori rundt det, og det er ideen bak. Men det er ikke viktig lenger, for det hjelper ikke hvis du ikke er moralsk helt ren. Og det vil si listen and obey, når det gjelder det disse boktypene holder på med. Og det er det som truer... Alt som skapes, uansett om du er så innenfor som du bare kan. Hvis du ikke er med på det, så er det av med hodet med en gang. Og det er en ny situasjon hvor det går over i det rent åndelige, det rent moralske. Du skrev til meg at dette her er den største trusselen mot kunst siden den ble oppfunnet. Nei, den største trusselen mot kultur siden kunst ble oppfunnet. Sånn var det, ja. Der var det riktig. Takk. For det er det flere som ikke tenker på at... De fleste tror at kunst ble oppfunnet. Det snakket vi kanskje litt om sist også, men vil du si noe om det? Jeg vil jo tenke litt, hvis noen spurte meg... Eller noe som er kunst har vi hatt siden vi var steinalde mennesker og lagde runer og så videre, men det er ikke tilfellet. Kunst er en oppfinnelse. Ja, det er et... Jeg synes Herman Brock, kitschkritiker og romanforfatter, han lærte et begrep av ham. Han snakket om verdisystem. Det er en kultur, det er et verdisystem, og kunst er et verdisystem som... Det er ikke at man ikke kan holde på med håndverk, men det er ikke det som er poenget. Du skal være estetisk interessløs, og du skal reflektere den tiden du er i. Så det er en måte å få et sånt tunnelsyn på akkurat den tiden du lever i. Og det er interessant hvis du ser det i et mytisk perspektiv. Det er en fortelling om, det var Joseph Campbell som snakket om det i forbindelse med Arthur-legendene, Nå har jeg ikke tenkt på det på en liten stund, så jeg husker ikke akkurat detaljene. Men en ting som jeg lærte der, var dette med... Jo, det er den historien, jeg håper jeg ikke fortalte den forrige gang, om... Hva heter han igjen? Han blir tatt inn i fjellet og tilbringer der... To-tre år, noe sånt nå. Og så kommer det klassisk litt sånn havfru-historie. At kan jeg få besøke min familie igjen? Og så sier da hun gudinnen, at ja, det kan du gjøre. Du kan rige hjem, men du må passe på at du ikke berører bakken. Og så gjør han det, og selvfølgelig når han da kommer hjem, så mister han handsken sin. Og så skal han be seg å ta den opp, og så faller han av, treffer jorden, og i det øyeblikket så blir han til Aske. Og det som skjer der er at han, på samme måte som Jesus, som vi snakket om før, han har gått inn i en evighetsforståelse. Så når han kommer tilbake, så har det gått to-tre hundre år i det samfunnet han kommer fra. Det er selvfølgelig en metaforikk, fordi han har mentalt sett steget opp i et evighetsperspektiv. Så når han kommer tilbake igjen, så er det ingen som kjenner ham igjen. Hvis du da bøyer deg etter det som er jordisk, handsken, eiendommen, dette fysiske, eller penger for den saken, så blir du fokusert mot samtiden, og da mister du evigheten. Jeg snakket med seg bare sånn salve om det på en sånn toppdakt nå. Det er sånn om Jesus, når han skal sige opp til himmelen, så kommer han til å tegge på opp, «Ok, jeg glemte å levere selvangivelsen». Da er han knyttet til det jordiske, og da når han ikke himmelen, metaforisk sett. Det som skjer med kunstbegrepet er at du skal være av denne tiden, av denne jorden. Du skal ikke se ting i et evighetsperspektiv. Så det mytiske, det arketypiske, er det som ikke skal være med i kunstbegrepet. Det er derfor det er jævla kjedelig med kunst. Det gir deg ikke noe annet utover akkurat den tiden her og en slags intellektuell diskurs rundt det som foregår nå her og nå. Og den der klamme følelsen av at man står og ser på noe som jeg først og fremst er opptatt av å vise at jeg er med i gjengen. Mens det som gjør at et verk blir klassisk er jo det at det har et evighetsperspektiv, ikke at det er gammeldags eller noe sånt. Det er det at det har det mytiske, det arketypiske evighetsperspektivet. Og det som skjer da med disse walk-typene, social justice-typene, det er jo det at det blir enda mer orientert på at akkurat det som foregår nå i denne tiden med sånn byråkratiske vurderinger om hva som er riktig og galt, Så man fjerner seg enda mer fra dette mytiske perspektivet, og da blir man, og det er mentalt sett ødeleggende for mennesker, å ikke ha denne kontakten der. Samtidig, og det er det absurde, samtidig så er jo den hele walk-ideologien, den tilfredsstiller jo nettopp denne metafysiske trangen etter å ha noe større. Og det er derfor Tom og Saul har snakket om cosmic justice. Det de lover er jo kosmisk rettferdighet. Det er et grandioset prosjekt. Så det er veldig rart, det er en sånn måte for folk til å være fullt fokusert på akkurat det her, og det i museet har bare 10% kvinner, men det er 17% kvinner i samlingen sin. Helt sånn lokalt. Men samtidig så er det hele drivkraften bak, fyller denne drivkraften etter et mening med livet. Er det en sånn stor svakhet ved menneskeheten at vi er helt obsessed på rettferdighet? Ja, det store problemet med verden er at det finnes folk som prøver å løse deres problemer. Skal vi gi gråder på kaffen da? Jeg så litt vaktsomt på deg. Jeg håper han ikke blir sint nå. Resten er til deg her nå, altså. Jeg har drukket nok i alt. Det skal jo folkene bare mangne. Men det med rettferdighet er litt interessant. For det er som du ser det spesielt hos barn. og ungdom, og så har jeg sett noen undersøkelser på at er det en verdi de er ekstremt opptatt av, så er det rettferdighet. Og det er også det som kommer til i utløp i spesielt krimbøker og sånt også, så er det noe som fenger mennesker over hele verden, og som er kanskje den beste salgsvaren i populærlitteraturen. Det er jo krimen, ikke sant? Fordi det er en yte som regel også rettferdighet som regel, hvis det ikke er en sånn downward ending, men de fleste bøker ender jo med at protagonisten vinner på en eller annen vis. Hvis det ikke er en samtidsroman da. Det er sånn, har du hørt den før? Hovedpersonen er en mann som ikke fikser livet sitt og som bor hjemme. Nei, det sier ikke det. Hvordan kom du på den ideen? Men ja, unnskyld, det er interessant. Ja, det var ikke noe lengre, det var bare rettferdighets... Den er veldig iboende, spesielt blant unge mennesker og barn og sånt. Du ser jo med barn som at de ser bort på hva det andre barnet får, at den får tre godter, jeg får to, og de har en instruktiv reaksjon på det. Ja, og skjønner ikke det at du fikk jo fire i går. Den er borte. Jeg legger jo ikke til hva du har fått i et lengre perspektiv, kanskje bare tidligere på dagen. Det er man veldig utsatt også hvis man tenker sånn som voksen, for da er det jo den tilbake til den der at han har jo to penger og jeg bare en, og så har du en ti og så har den andre to kroner. Ja, ok, men da kan vi bytte nå. Hahaha. Hvis du synes det er bedre. Godt bytte, så får jeg din tira når du får disse to kronene. Det er flere penger. Det er jo hele essensen av Våk, at det er sosial rettferdighet og historisk rettferdighet. Det kornige inntrykket mitt er at med våkbevegelsen og mye folk som er opptatt av samtidskunst og alt det tingene at det historieperspektivet er så utrolig kort Det spinner seg sannsynligvis tilbake til den transatlantiske slavetiden, og det er jo favorittdelen av historien som brukes for det den har vært, og så alt rundt, selv om det på samme tid neglesjeres veldig mye, og så er det veldig selektiv historieplukking som passer inn i den rettferdighetskampen. Det er min bestemmelse. Ja, definitivt. Det er jo det at... Det går jo frem og tilbake til det med at asiatere ikke kunne utsettes for noen sånn overgrep, og så har det vært noen sånne drap i USA. Og da er det plutselig innenfor igjen. Det svinger seg veldig, og folk som har sagt noe som kan nå plutselig være fobisk mot asiatere, og sa det som ekstrem våk, De kan da plutselig bli kanslert selv. Så da er jeg veldig utsatt for det. Jeg så en... Hva er det jeg fingret de målte? Du ser jo når de begynner å tilpasse seg. Og så hadde jeg lavet et bilde med to folk med kuklusklan-kapper på seg, foran frihetsstatuen. Du sier ikke tilfeldigvis at USA er basert på rasisme, at det er systemisk eller noe sånt. Kan det være det? Så han spurte om titlen på bildet var, og så skrev jeg våre, Two Democrats in front of the Statue of Liberty. Og da var det selvfølgelig, ja, men jeg forsvarte White Supremacy. Men det var en veldig morsom sak da. Men jeg kunne ikke dy meg, for det var for dumt. Men problemet er at han er da hvit, og må ha et sånt bilde hvor han får vise at jeg er slem, et selvportrett hvor han da har en svart mann i lenker etter seg. For å vise hvor god jeg er. Men det der kan jo snu og eksplodere midt i trynet på deg. Sånn altså, utrolig fort. For plutselig er det sånn at du som hvit mann får ikke løse å snakke om dette her, ikke sant? Det er det som er faren man går inn i. Det begynner plutselig å komme inn i Stalins indre krets, så plutselig er det en litt ubehagelig situasjon å være i, fordi tingene endrer seg så raskt. Har du gjort noen tanker om hvis George Floyd-episoden ikke hadde hendt? Jeg tror jeg hadde brukt noe annet. Ja, men det var en såpass... ekstrem flamoball, eller sånn lett antennelig, som spredde seg så fort, og som gjorde at når ting spreder seg så fort, så det der med knel og sånt, jeg kan jo skjønne idrettsutøver og alt mulig, i det det har skjedd, og jeg er såpass hjernavasker selv, at med en gang det skjedde, så tenker jeg sånn, å nei, nå er det en ny sånn enorm... Det kommer til å bli sånn rasisme helvete, garantert, for det er sånn bare, hva er politimannen gitt? Ok, dette blir alvorlig. Det er først tingene som slår deg, fordi det er i USA, og det er skjedd disse tingene, og da tenker jeg sånn, da går det så fort, og så plutselig går det bare dager og uker til idrettsutøverne, og så kneler det og er sånn, Alt som følger med Black Lives Matter og sånt, det er i stedet for å trekke pusten og prøve å vente og se litt, eller se en situasjon, så er det jo da det riktige å reagere eller agere deretter at ok, jeg støtter dette her, og så får jeg heller se hva tiden bringer etter, for det er liksom der alle går for den den trygge, offisielle, politisk korrekte veien for at du ikke skal havne i nåde. Og du får også sånn der, litt sånn som jeg har vært inne på tidligere, at hvis du velger å ikke ta på deg masken eller gjøre ting som alle andre gjør under covid, så får du en enorm bevis, en forklaringsbyrde. Så hvorfor kneler du ikke? Og så må du forklare det, og det er ikke alle som orker eller har evner å resonere seg gjennom den tanken der heller, og da er det sånn, ok, da får jeg knele. Ja, det er jo helt... Det jeg har fått med meg når det gjelder Floyd-saken er også helt uhyggelig. Det at Minneapolis gir 25 millioner dollar til familien før dommen er falt. Du kan tenke deg hva slags presidens det setter, og følge Tim Poe har dommeren gått ut og sagt at de er redde for konsekvensene av frifinnelsen. Ja. Og når det kommer inn, jeg bare så på de tingene til Polo-Lavet, hvor forsvaret er strålende fornøyd med vittnene til anklageren, så er det litt rart, ikke sant? Hvor var det kneet egentlig? Det er den vinkelen vi har sett, og så er det den andre vinkelen hvor det snakker om lenger oppe på ryggen, som er en av de mildeste måtene de kan gjøre for å holde folk nede. Det at han ikke får puste, han sa jo det når han satt i sin egen bil. Da er det det med hvor mye narkotika hadde han. En av disse vittnene sa at han hadde ekstreme mengder narkotika. Det spiller også inn. Det er masse mennesker rundt der, og så må han passe på de samtidig og ikke bøye seg ned, så plutselig får han et eller annet i hodet. Det er masse sånne elementer. Det er med denne vennen han som ikke ville vittne, for det var han som hadde solgt narkotika til ham. Og sånn sett, hvis det er snakk om at narkotikanivået var problemet, i hvert fall en sterkt bidragende årsak, så kunne han risikere å bli dømt. Men, slår du ikke av hvor lite... Jeg tenkte jo at når den rettssaken her kom til å rulle, at det kom til å bli ukesvis med mediedekning og analyser og fullpakke, litt sånn som du ser en rettssaksirkus gjerne med drap, da. O.J. Simpson, for eksempel, og alt det greiene der. Sånn at det er sinnssykt sirk, men jeg synes det gikk så fort, og det var mye mindre drama rundt det enn jeg trodde det skulle være, da. For jeg... Jeg følte ikke så nøye, men jeg tror jeg kan tenke meg at det var fordi det gikk så bra for forslaget. Hvis ikke det kommer ut, og hvis det da blir frifinnelse, så kan jeg si hvordan kunne det skje? Det er noe med å underkommunisere de tingene som er til Sjøvæns fordel. Slik at det kan bli problemer. Det var jo ikke Maxine Waters som hadde snakket om at dette bør bli en viss dom, ellers så blir det bråk. Hvor ansvarlige politikere oppfordrer til vold. Eller selvfølgelig ikke sånn direkte, for det gjør de jo aldri. Men det er det som jeg har sett gjennom hele perioden, at de ting som har skjedd i over et år med Antifa og BLM, hvor totalt sett, er det snakk om at over 30 mennesker har dødd? De tenner på en eller annen bygning, var det i Minneapolis? Og så etterpå finner jeg opp at det lå en kropp der inne. Det er et menneske som har dødd i den branden. Og så kommer capital storming. Åh, det er domestic terrorism, og nå er det angrepet på demokratiet. De har holdt på et år! Det var Kamala Harris som var med på, eller oppfordret til å gi penger til bail for å få de som protesterte ut av fengsel. Og den skjevheten der er så ekkel. Jeg har jo sett så mye sånn Twitter-videoer som har kommet opp som er filmer av amatører, som er jo typisk hvor det er sånn der... BLM-mobber som går rundt og demonstrerer og protesterer foran restauranter, kanskje drevet av gitt og sånn, og så sitter folk og spiser der, og så er det full liksom sånn, vi terroriserer jo disse stedene her, og det der greiene der får liksom pågå på ganske brutalt vis virkelse av, og det er sånn Det er jo litt den der berøringsangsten som også med den rettsaken her, at det er sånn at alle, det er sånn at pusser med rettsak synes jeg, at hele verden puster lettet ut, fordi Det ble en dom, og da slapp vi et nytt helvete i USA med knuste ruter og opprør og hele pakka. Sannsynligvis så har vi gjort litt sånn som Nasim Taleb sier at nå har vi egentlig bare slukket brannen i en skog som er ganske tørr, som egentlig er ganske brannfarlig, og egentlig kanskje burde ha brent ned og grodd opp igjen. Så nå har vi egentlig bare utsatt den brannen til å bli enda mer lett antennelig. Ved neste korsvei, hva enn det måtte være, det er ingen som vet. Det er så... Det er som det var det Dan Carlin kan kalle det, powder cake. Plutselig skjer det kanskje enda mindre ting enn dette, som bare får dette til å eksplodere enda mer. Da kikker den berøringsangsten som er der nå inn, og da tror jeg vi kan komme til å se mye mer ekstreme utfall av hendelser som kommer. Jeg tror at de tingene som har skjedd i USA, det er et manus. Det er ikke sikkert det skjer på akkurat samme måte her, men Jeg er ikke overrasket om det kan skje. Men når du importerer hele med systemiske rasisme og hele denne walk-bevegelsen til Norge, så er det... Det er som en eller annen bygdeungdom som hører på gangster-rap og tror at han bor i The Hood, liksom. Og så går det rundt på Smøla eller hvor faen det er for noe, og er sånn, ja, fy faen, politiet er rasistisk. Det kjenner politimennene. Som er... ser jo dette her, og som skjønner at alt det som de gjør her, er å grave under, altså grave vekk grunnen som han står på, og det er politikerne med på. Der i Bergen, hva var det, jeg skal være litt forsiktig med navnet, for jeg vet ikke om det var, var det ikke en fra Arbeiderpartiet, som gikk ut og kritiserte politiet fordi de støttet, eller liksom støttet, de forsvarte siden som demonstrerte der. Ja. Og så går en politiker løs på politiet for det. Det fikk jeg ikke med meg. Og da er de med på å undergrave alt dette her, som gjør at for eksempel noen som jeg kjenner, plutselig da må begynne å lure på hva skal jeg gjøre nå i den situasjonen her? Du blir enda mer på vakt, og kan plutselig forvente deg å få et baltri i hodet også. Så det er den direkte faktiske muligheten av det som utspiller seg nå. Og det er derfor jeg ble dypt imponert over Magnus Svanebo, det at han sa ifra, at han sto i det, og som han sa, det er jo det som holdt seg. Folk skriver deg anonymt eller privat, ja, bra at du står opp. Og så etter en stund er det sånn, ja, men skal det ikke... Skal ikke det være så varm hel? Skal jeg bare ta denne skyttsdommen her helt alene? Mhm. Og det er derfor jeg omtalte kommentarvideoen, og at vi ville ha ham på for å snakke om det. Og som jeg snakket om, å få fram dette, at dette her går fullstendig på tvers av at jeg har holdt på med moderne kunst, og jeg har holdt på med kitsch og sånt. Det er langt forbi det, altså. Og det er derfor jeg sier at hele denne walk-bevegelsen, social justice-aktivismen, det er den største trusselen mot ytringsfrihet, mot skapende frihet, i vår tid. Så til å si grader. Og det er sånn, for du ser, alle disse akademiene implementerer dette her nå. Det er en diskusjon, det er et problem på alle disse akademiene. Som kunstakademier? Ja, kunst. Universiteter også. Jeg fikk tilsendt en sånn artikkel der Universitetet i Oslo har jo nå endret på formålet med hele universitetet. hvor det plutselig står at de skal hjelpe studenter som skal kunne prøve å skape en bedre verden. Og det høres jo veldig flott ut, kjempefint. Men det var det at det betyr politisk aktivisme. Og hele dette her vokser jo i stor grad ut av Frankfurt-skolen. og i kritisk teori. Og det er jo, og det var jo lure da, for de fikk selvfølgelig en riking som var marxist til å støtte dette her. Og det ble kalt egentlig, hva var det det egentlige navnet var? Marxistisk institutt for sosialforskning. Sånn, og så ble det da bare institutt for sosialforskning. Og dette var klare marxister, Lou Karts, som var med på å prøve å forsøke å gjennomføre en revolusjon av en av de som startet. Herbert Marcuse, som har skrevet «Repressive Tolerance», som man må lese for å skjønne det som foregår i dag. Han har repet, og så har du selvfølgelig Adorno og Horkheimer og sånt. Alt dette her vokser ut av, det finnes mange grener og sånne ting, jeg skal ikke prøve å være for diplomatisk her, men dette vokser ut av en tydeligere Marx og dette med konfliktteori. Du har konflikten mellom kapitalisten og proletarstanden, Den konflikten der... Kan du forklare prioritærestaten? Ja, det er altså arbeidere. Og den overføres da på mann, kvinne, heteroseksuelle, homoseksuelle, og så er det bare til å gå... Det er det som overføres, det er en sånn essens som kommer fra den marxistiske måten å tenke på. Og så blandes det da med denne, dette kommer vel på 60-tallet, en av de tingene som kommer inn er jo dette med intersectionality. Slik at du er ikke bare da kvinne, men du er også svart, og du sitter kanskje også i rullestol, og er lesbisk, og så kommer alle de tingene i tillegg. Så det blir en sånn, det som Dave Rubin kaller for victim olympics, offerhierarki. Og det er interessant også å se at denne jakten på kosmisk rettferdighet, den fører til en ekstrem fragmentering. Og det er et poeng som jeg ikke har tenkt på som kan være litt interessant, for du har jo de som er på venstre siden, og så har du de som bare simpelthen er innenfor. De som har kontakt med stater, altså store selskaper, og den der uheldige samarbeidet mellom staten og disse store selskapene, som hjelper hverandre. og som egentlig bare er etablert, som egentlig ikke er noen politisk side på en måte. Og så fra et tid på snakket vi om at Du hadde Occupy Wall Street, det var sånn alle kom sammen. Det hørtes helt fantastisk, det var liberalister og venstre radikale, for de skjønte at det der er helt, staten kommer inn, gir fordel til disse bedriftene, og det både fra et liberalistisk standpunkt og fra en såkalt radikal standpunkt, eller venstre standpunkt, er galt, men fra litt forskjellige vinklinger, ikke sant? Og så sier Jim Pone, som jeg ikke hadde tenkt på, så sitter denne der, den bankdirektøren, og ser på at nå kommer de, ikke sant? Og så, oi, her har vi interseksjonalt og identitetspolitikk. Slipper ned det ned blant dem, og så plutselig begynner det å krangle seg imellom. Nydelig. Oppsessjon bare fragmenterer. Fordi da er det ikke sånn vi mot dem. Da er det der, ja, men hvordan kan du se, du er hvit mann, og da må du stelle lenger bak i køen, og så fragmenterer alt det sammen. Jeg tror ikke det er noe sånn optimisme i det. For meg er det ikke noe optimisme i det at ha ha, de ødelegger seg selv. Fordi dette er bare ødeleggende for alle. Sånn antibiotika som bare slipper inn det. Ja, ja, ja. Dette er jo den der, jeg skal lese noen sånne Jeg skal lese noen skrektegneserier. På et skip var det noen som hadde det gøy med at de hadde to mus eller rotter oppi en bøtte. Og så var det en planke som de kunne klare seg på, så måtte de slåss om den. Haha, morsomt. Og så går selvfølgelig skipet ned, og så skjer det samme med dem. Og der har du den der, at dette her ødelegger alle. Det ødelegger alt, uansett hvor du står, så ødelegger det. For det er det som er hele, og derfor James Lindsay kaller det for en industrial solvent, at det er et løsemytt som løser opp uansett hva det er for noe. Det betyr ikke at det viser at det avslører hvordan ting egentlig er, det betyr bare at alt kan ødelegges. Og det er det vi er i. Og du har det som er, det er i hvert fall ikke en original situasjon. Hvis du leser, det er også en annen bok, hvis man skal skjønne disse tingene her, som jeg sterkt kan i hvert fall ikke ha med meg nå, men den heter The Darkening Age. The Christian Destruction of the Classical World, av Catherine Nixie. Den er helt utrolig, den er veldig godt skrevet. Og det går ut på at, da har de sånn våk-typen da, på 300-tallet, kristne sidelets, som skal fornekte alt det jordiske, alt det sanselige, det klassisk filosofi, for det er djevelen, Og så begynner det å gå til angrep. Det var en scene som hun forteller om som er helt rabiat, hvor de skal være faste og holde på ute i jørken der. Og ene blir helt gal og går løs på en gravid kvinne og river ut fosteret. Fordi det er helt skrudd opp i hodet. Og Det som skjer da er at de begynner å gå løs på skulpturer, de begynner å gå inn i hjemmene til folk som har skulpturer, eller som har filosofiske skrifter og sånne ting, og banker dem opp, tar ut tingene ut, brenner det. Og så det som skjer er at, veldig kort fortalt, det er en overgang fra en situasjon hvor de tingene er social justice activism og opplegg, og så blir det mer og mer godtatt av staten, Og så begynner statene å implementere den politikken. Så det ender opp med for eksempel at Theodosius den andre, som er romersk kreiser, beordrer ødeleggelsen av sevstempelet i Olympia som statlig politikk. Og der har vi saken. Dette her går inn i statlige organer, og det er overalt. Du ser ikke i fødeforeldre, for eksempel mor. At det ikke er løst på ting som er helt selvfølgelig åmbart, fordi, hva kan jeg ikke si i mor lenger? At det er helt naturlige ting, blir plutselig politisk ladet, så folk blir redde. Og så kommer da, og da kommer den gravløse endringen, mangel på respekt for individuell tenkning og empirisk forhold til virkeligheten, og så kommer han å begynne å ødelegge. Betyr det ikke at det skjer nøyaktig det samme? Men det er det manuset vi har sett spille seg ut i historien. Jeg så det igjen med protestantismen. 16-tallet, kalvinismen også. Så er det sånne kobberstikk, tegninger, hvor du ser de holde på i disse store kirkene. Og så har de noen tau rundt den skulpturen, og drar den ned, og så vitmaler de. Så dette her er en moderniste på 16-tallet, som skal ha alt det der vekk. Så det har jo skjedd hundre ganger før. Men ser du dette som en sånn sei prosess, at den generasjonen som kommer opp, og generasjonen etter det, den kommer i stor grad til å adaptere, og at dette bare fortsetter? Eller at det blir en sakte utskiftning av ... Det kan skje globalt, på en måte, sånn som det som førte til middelalderen, hvor det er en generell ødeleggelse, for eksempel ... Har dere lest om det, hørt om det? Når muslimene tok Alexandra, så hadde de disse skriftene. Og så hadde de offentlig bad, og da brukte de seks måneder på å varme alle de offentlige badene i hele Alexandra med å brenne opp de skriftene. Og det er også sånn walk activism, for det er sannhet og løgn. Og det som er løgn kan ikke tolereres. Det er det som ligger bak hele den måten å tenke på, er at derfor har man sånn deplatforming. Fordi hvis du snakker med et menneske som er slemt da, så har du gitt det mennesket en plattform. Og jeg har sett det på noen kommentarer tidligere på kanalen din at du har bare høyere folk, høyere orienterte folk her. Så har du også hatt Mimi Kristiansson og Dan Butchoy og sånt. Men det at du kan finne på å snakke med noen sånne mennesker, det blir da et problem. Og når det begynner der, så snevrer du inn selvfølgelig hva som er lov til å si, hvem du skal kunne ha kontakt med. Og der er det også tilbake til det Herbert Macuse snakker om. At Det postulatet om at samfunnet per definisjon er råttent, og det at du ikke er enig i det, beviser bare at det er det for du har ikke skjønt det. Det er den der marxistiske ideen om falsk bevissthet. Du tror du har det bra, men egentlig så er du med, ikke sant? Så hvem er det som snakket om denne? Folk på 70-tallet, damer som gikk med i sånne grupper. Og etterpå skjønte de at ekteskapet deres var et helvete. Så de var veldig glade før, og så kommer de inn der og ser sannheten, og så blir de skikkelig deppa. Det er som sekter omtrent. Så du får den egentlige bevisstheten. Det er det samme som skjer i villene når Gregers verde kommer inn og skal gi dem sannheten. Og så ødelegger han hele familien og forårsaker Hedvigs selvmord. Det er sannheten. Og det Markuse snakker om er at hvis du da deltar i de tingene som samfunnet har lagt til rette for, det å stemme, det å ha møteoppdeling, debatt, utveksle meninger på en saklig måte, så det er det samme som hvis du holder etter og slipper det opp og gir motstanderen mer og mer. Og det må du ikke gjøre. Det er det som ligger til grunn for dette her. Det er den måten å tenke på. Og igjen, det er derfor vi var så glad for å få kontakt med Magnus Vanbo, og få ham med, fordi en måte man kan prøve å motvirke på, er i hvert fall å si fra. For plutselig kan det ha en effekt, at det er noen som sier nei. Vi ser jo sånn, jeg har på disse videoene, hvor disse fredelige protestantene kommer inn i bydeler og ødelegger og brenner, Og så er det en kvinne, ikke noe særlig stor fysisk, svart kvinne, som sier «Kom dere ut herfra. Det ødelegger jo alt sammen. Dere bor ikke her. Kom og gitt å bare ødelegge for oss. Så må vi bidra og rydde opp etter dere». Og det står jo 20 stykker rundt. De kunne bare tatt henne så lett som var det. Bare gjort henne lam fra livet og ned til resten av livet. Men det er ikke sånn «Et menneske som sier ifra». Det er et eller annet elektrisk grunn. Så det trenger ikke være vektløfter for å si ifra. Men det at noen sier ifra, det har en slags sjokkeffekt. Men er kostnaden så enorm at det er mange som ikke orker? Ja, det er helt tydelig. Derfor fikk jeg også Magnus anonym støtte. Og det er jo... En annen som vi har intervjuet nå er Silje Jemdahl fra FAP. De har foreslått å kutte kulturbudgetet med 50%. Og da fortalte hun også at hun har fått støtte anonymt, men de tør ikke å si det offentlig. Det der er jo et ganske stort problem, og det har Espen Goffeng vel også påpekt det, en av de stemmene som kanskje har påpekt det mest, fordi han har opplevd det selv også, at han er ganske modig i sosiale medier og tar de tar de fightene han som måtte dukke opp der, og han er, jeg opplever ikke at han abonnerer på noe spesielt, men er liksom, stiller seg kritisk til sak til sak, og sier det han mener, og så krangler på seg folk hele tiden og mener at han er en kranglefant og skal alltid være kontrær og skal hele tiden mene motsatt. Ofte er det han da, det er det samme problem som du sier nå, at da kommer det så utrolig mye støtte i inboxen hans med folk som sender private meldinger og sier det er utrolig bra at du gjør det her. Helt enig med en, du vet. Arbeidsgiveren min og... Jeg ble oppmerksom på Goffing på grunn av din podcast. Jeg har absolutt respekt for ham, jeg har ikke møtt ham, men det virker på meg som en type som man kan være ganske uenig med, men som ikke har lyst til å korsfeste deg av den grunnen. Og da har vi en viss felles interesse. Og det er sånne mennesker man må ta vare på og ha kommunikasjon med, ikke sant? Men var det ikke også Guding som hadde snakket om noe av det samme? For å støtte, eller blande sammen med noe annet? Jo, det kan høres veldig George Guding ut, altså. Jeg er kjempebra til å si det, men jeg kan det ikke. Jeg tror det er mange gjester som har vært inne og snakket om det, men dette er jo litt interessant også, hvis du kjenner til hestesko-effekten, hestesko-teorien, Jeg har kanskje hørt om det, men jeg er ikke helt sikker. Det var bare litt interessant, for det er ofte sånn som du ser nå, som du egentlig ikke har sett i politikken og offentlige samtaler før, at ofte, så veldig kort, hestesko-teorien er at hvis du ser for deg en hestesko, så har du sentrum i midten, øverst, på hesteskoen, og så på venstre side har du venstre radikale, og så på høyre side har du yttre høyre. Og i veldig mange saker, du kan se det fra... hvor steigene og dokument for eksempel er helt enige om ting. Det er den hesteskoeffekten at det er ikke nødvendigvis en rett linje hvor vi snakker politikk. Det kan kanskje vel som ofte være en hestesko hvor du ser at ytre venstre og ytre høyre er ganske nærme hverandre i mange spørsmål. Spesielt det her med å komme til covid-19 restriksjoner og tiltak. Sånn er det veldig ofte en enighet rundt dette her med hvor mye frihetsberøvelse, hvor mye skal myndighetene inn og bestemme, og hvor mye spiller de skal få. Det er interessant ofte at du ser, det var den videoen du sendte også nå, den med Ryan Long, hvor Volk-folk Og rasister har ekstremt mye til felles. Kjørt jeg fengt, jeg mistet en race. Kajing, jommekåk. Det er jo sånn, de er satt på spissen humoristisk. Det er jo en viss form for hesteskoteori der også. Ja, de går ut av kjempekompiser, de to. Ja, det er sånn at woke og rasister også på en måte... vil mye av de samme tingene. Det er tilbake til en segregerasjon. Det er et apartheid-system de ønsker å innføre. Og det er det som jeg også har lært igjen av denne boken. Nå holder du den opp. Cynical theories, James Lindsay Helen Pluckrose. Jeg mener det i all... indelighet at man må lese denne boken for å skjønne det som foregår hvis man bryr seg om å ha en kultur hvor man er lov til å snakke. Helt fundamentalt at man skjønner hva det er. Det er man nødt til å forstå det. Nå glemte jeg hva jeg skulle si. Du snakket om disse woke-typene og at de er innført i segregerasjon. Han er identifisert som klassisk liberal da. Classical liberal Lindsay. Og han stemte Trump fordi Biden er en som vil ha enda mer av dette synssyke-affæren. Enda mer kritisk og i styr med struggle sessions hvor barn skal si jeg er hvit og derfor er jeg rasist. Det er helt ekstremt overgrep mot et menneske. Å definere det gjennom hudfargen og si at derfor er du mindre verdt. Uansett hva slags hudfarge og hvilken vei det går så er det det samme opplegget. Så snakker man om at den klassiske liberale måten å tenke på er at vi har en universell menneskelighet som gjør at vi to kan forstå hverandre, vi kan leve oss inn i hverandre, vi kan lese, som jeg sikkert nevnte forrige gang, eneutiske legender, og så skjønner vi hva det betyr. Vi tenker ikke at dette er en skrevet annen nytt, eller fortalt annen nytt. Jeg kan ikke skjønne hva dette betyr i det hele tatt. Hvis du ser Begjynestøren Dott med prinsessen der, som skal hygge hodet av alle sine menn som ikke svarer riktig på spørsmålene, og så klare forvinneren til slutt, så er jo det en jakt etter kjærlighet som man kan forstå. Men det som skjer, det finnes jo hundre eksempler. Vi har Nare Amanda Gorman, som jo er, jeg har ikke lest det han skriver, en poet, assort. Kvinne, og hun leste opp et dikt for Bidens innsettelse, var det vel? Og skal oversettes til nederlandsk, og så er det denne, hva heter hun, som er vunnet pris og alt mulig verdt, skal oversette. Men så er hun hvit. Går med at hun hadde valgt henne, ville ha henne til å oversette, men så trekker forlaget oversettelsen, fordi det er oversatt av en hvit kvinne. Og da går det ikke. Da begynner jeg å snakke om, skal man si at det er en slags rettferdighet til det, men da begynner man jo å splitte folk fra hverandre i kategorier som gjør at i verste fall så blir det fysisk konfrontasjon i siste instanse, fordi man har ikke noe identifikasjon med hverandre lenger. Og da har du det. Det hele walk-ideen gjør er å splitte oss i grupper og si at vi har ikke noe felles menneskelig som forener oss, noe arketypisk vi kan kjenne oss igjen i, og da faller en kultur altså. Det var interessant, jeg hadde en samtale med Einar Bøhn, filosof, om Nietzsches tragediens fødsel, og der snakker han om det. Nietzsche sier at en kultur som ikke har myten som grunnlag, det evige perspektivet som et grunnlag, blir impotent, kan ikke skape noe, og vil falle. Fordi det mytiske er det eneste som gjør at du har en slags immunsystem, et forsvar mot våk-motor, uansett om det er på 300-tallet, eller om det er i dag, eller om det er for 40 000 år siden. Så har man et forsvarssystem som gjør at man ikke bare rives med i de tingene der. Det tenker ikke folk på, for man er så vant til at myter er sånn gammeldags fordommer og det uvitenskapelige alt dette her. Men da er nettopp det, det er det han kaller for sokratisk optimisme, som dreper alt liv. For alt kan tenkes rasjonelt, bevises logisk, men så vet vi allikevel at vi trenger å se vårt liv igjen i en helhet, i en slags kosmisk helhet. Og igjen, når det ikke kommer gjennom myten, så har det hele playing field er åpent for woke-aktivisme. Og det er også en ting som jeg har problemer med, jeg vet ikke om jeg nevnte det forrige gang, men når det gjelder høyresiden, konservative generelt, og også liberalister, det er at de har denne ideen om at kulturen skal være fri, og det er det eneste tilbudet de har. Men det betyr jo bare at hvis du har en åker, og sier at åkeren skal være fri, jeg skal ikke bestemme hva som skal gro der, så kommer den andre da. Det er bare så masse ugress. Men jeg har vært moralsk riktig. Ja. Det er jo litt sånn det der prinsippet med at de minst tolerante vil alltid vinne frem med sin sak. Fordi, som du sier da, hvis man er makstolerant, så vil det jo alltid da komme å være noen som er mindre tolerante som får det den veien de vil, for det er jo et fett for deg. For du er jo... Det sier man, jeg bryr meg ikke. Og det er en måte å ikke bry seg på. Og det er en stor svakhet ved den politiske høyresiden at den ikke bryr seg. Kultur er liksom noe Venstre siden har holdt på med, og det er et problem. Er det altså sånn at jeg resonerer også med at hvordan skal vi si kirken og kristendommen har latt seg hersje med, og liksom latt seg liksom vært sånn overtolerante og skal være tilpassningsdyktige. Det er jo et litt flåst eksempel på å se hvordan folk utnytter kirkerommet. De vil gifte seg en kirke og ha hele, liksom. De vil ha bygningen og ideen av å gifte seg i en kirke og stille bildene, men de vil ikke være med på prestens budskap og det kristne budskapet, og de vil gjerne danse til Michael Jackson på vei ned kirkegangen og så bare helt sånn der. Og kirken sier sånn, ja, ja, men vi er veldig glad for at dere har lyst til å bruke kirkerommet. Vi synes det er helt topp, så vi bare... Legger oss på rygg ved å lade det gjøre det. Det synes jeg er litt spesielt, og jeg er jo ikke noe sterk kirkeforkjemper. Det er noe med at de skal være evighetens representant på jorden. Da holder du ikke på sånn. Altså kirken de går på? Skulle jo være deres partiprogram da. De skal jo tenke på evighetsperspektivet. Jeg husker det var det, sikkert 20 år siden, så var det lokalvis, så var det snakk om konfirmasjonsundervisning, så var det en prest som skulle være litt ungdommelig og med disse 15-åringene, 14-åringene. Så satt han der med en truse på hodet og var litt med og tøys og sånn. Hvorfor skal de følge ham da, hvis han er som dem? Det er bare tull. Du skal jo, som representant for kristendommen, si at du skal ... Det er en av de morsomste passasjene i det nye testamentet. Det er alt på å knekke sammen, jeg leste det. Det er Jesus som ... De er på vei over et eller annet ... Jeg blander alltid sammen disse sjøene som de reiser på båtene hele tiden. Og så kommer de over, og så sier han til disse disiplene, «Ta dere vare for, er det sånn, flisterne surdeig?» Og så sier det til syvfløy «Kære syvfløy, vi har glemt brød!» «Ta med oss brød!» Og så sier Jesus «Nei, det er ikke brød jeg snakker om!» Det er metaforikk. «Ta dere vare for den ødeleggende måten å tenke på som dere møter hos filisterne!» Det er helt komisk. Det er en dårlig sketch, eller en veldig god sketch. «Vi har glemt brød, og derfor er Jesus sint!» «Nei, nei, nei, det er ikke brød jeg snakker om!» Og jeg mener, kristendommen, altså kirken, skulle jo da skjønne det. For hvis du da bare danser etter siden, det er jo denne surdeien, det negative budskapet, det ødeleggende budskapet man skal passe seg for. Og da skal de stå for det som er konstruktivt. Når jeg står i Matteus og Marcus, så er det med at dere har gjort en salt. Og hvis ikke dere... er produktive, så kan man bare kaste dere. Da er det ikke verdt noe. Og det er jo de verdiene der kirken skal stå for. De skal jo ha en integritet, men det har de jo da ikke. Den spuller opp i form av at populariteten eller bruken av kirken og at interessen for kristendom bare er veldig dalende, så tilpasset så så former de seg etter noe tiden. Ja, de følger etter i stedet for å lede. Fordi fra deres standpunkt, hvis de leder, så kommer de på et eller annet tidspunkt til å opphøre. Det må være en frykt i at de ser at... At folk ikke skal følge med. At folk ikke skal følge med, at de skal bli kritisert. Og der har du det igjen. Det er en frykt for å bli irrelevant, kanskje. Jo, men... Sånn blir man jo irrelevant. Sånn blir man jo irrelevant. Det er sånn, nei, kanskje ikke folk liker oss hvis vi ikke følger med, og så følger de med. Og jeg mener, de uvågtypene, eller de moderne menneskene, bryr seg ikke om det allikevel. Men det er jo tap uansett, hvis de skal følge etter. De skal jo lede veien. De skal jo gi folk trøst, gi folk en slags følelse av helhet i livet. Ja. Men da har du den andre siden av saken, og det er jo det at hele Jesu virke er vel en slags argument mot kirken. Fordi du skal jo da... Han er jo en individualist, egentlig. Og det er veldig interessant. Han snakker jo mot... tempel, rive ørdegger, ta disse boene til disse pengevekslene. Her skal man tilby evigheten. Så det eksempelet der, sitt sentralt eksempel i Nytestamentet, skulle jo være nok til at en prest skjønner at jeg sitter ikke med en truse på hodet for å være kul sammen med ungdommen. Du skal ikke holde på med det. Og det er ganske interessant også, det har jeg tenkt mye på når jeg leser Nydelste Testamentet, det Jesus gjør. Det er flere eksempler på akkurat det samme, at du har de som ikke har disse tingene integrert ordentlig, og derfor faller av, ikke har styrke nok, ikke har integritet i seg selv. igjen, jeg blander sammen disse sjøene de seiler på, men du har dette eksempelet når de er ute på Galilea sjøen, vi får kommentere under og korrigere hvis det er feil, og så sovner Jesus, og så kommer det en storm, og så blir det, ja, Jesus er mest, dere våkner opp i, ikke sant, så lite tro dere har, og så roer det ned, ikke sant, eller du har dette med, som også er en fantastisk morsom illustrasjon, når de er ute på sjøen, og så kommer Jesus etter, og så går han på vannet ut til dem, Og så ser jeg at det er et spøkelse, sier Peter igjen. Ja, ja, ja. Så går han ut av ham, og så, ja, kan jeg det liksom? Ja, ja, bare kom. Så går han, men så begynner han å få panikk, og så synker han. Eller begynner å synke da. Eller du har for eksempel en historie om, hvordan er det, det er vel at Jesus på en måte outsourcer evnen til å kurere folk. Så de kan gå ut, og så kan de kurere folk som er syke og sånn. Men så er det noe at det funker ikke helt. Så du har flere sånne historier om at de, når han ikke er der, har ikke styrke nok i seg selv. At de blir redde når, da har du det. Nå må man tenke med etterforskning, når stormen kommer, så blir de redde, de vet ikke hva de skal gjøre, de er ikke integrert, de er ikke selvgående. Dette handler ikke om at man skal ta avstand fra mesteren sin eller noe sånt, dette handler bare om at hvis du skal stå for noe, så må du kunne stå for det På egne ben, ja. Ja, på egne ben. Sikkert at du ikke bare er... Sikkert at du ikke låner den sikkerheten fra den andre. Akkurat, ja. For da er det ikke din sikkerhet. Og det kan man også spille over på meninger og ideer. Ja, ja. Det er noe med at hvis du tør å komme sånn kule ut i spillet og si litt sånn... La oss si... Hvis jeg har hatt samtaler med Øde, nærmere med kulturpolitikk og sånn, og så... La oss si at jeg... Jeg har kun tur til å si de tingene jeg gjør når jeg snakker med ham, eller med folk som er enige med meg om det. Og så kommer de ut i en offentlig sammenheng, og så prøver jeg å være litt kul, og så kommer det noen som er mot tilbakeslag, og så tenker jeg, ja, nei, altså, det er kanskje ikke sånn da. Så begynner jeg sånn, hvor er det jeg er ennå? Da har jeg ikke det integrert. Du skal kunne stå i det, ikke sant? eller bare stå for det. Det er noe med at hvis du liker kaffe, og så kommer jeg og sier, det ser ut som bæsjevann, skal du da slutte å drikke kaffe? Å nei, han har sagt det, da kan ikke jeg drikke kaffe mer. Men hvis du liker kaffe, så fortsetter du å drikke det. Og det er det Jesus da viser, at det er den morsomste historien i hele Bibelen, det der med Paster på rasierende surdeik. Nei, jeg glemte brød. Men dermed ikke sagt også at man kan la seg endre standpunkt? Nei, ikke sant. For man må kunne forholde seg empirisk til tingene, og det betyr heller ikke, det kan høres ut som et typisk klisje om, man må ta avstand fra lærer med stempsinn og være seg selv og alt det gjenner. Det er ikke det, men Det merker jeg, det sa Jordan Peterson som snakket om, det er at du merker veldig lett om at mennesker sier noe bare fordi det er sånn copypaste. Du må jo mene det selv. Du må jo kunne argumentere for det selv. For hvis ikke du mener det, så prøver du bare å spille en rolle, ikke sant? Og det er jævlig interessant, Sebastian Salvo fortalte meg om sånne eksperiment hvor det var en som ble hypnotisert, og så snakker de til den venstre eller høyre hjernealdelen, bare til høyre vel, det kan jeg ikke så godt, Og da har du det som er, og den kan bare svare helt enkelt ja og nei. Det var et ganske morsomt eksempel, hvor han ble spurt der først, er du på månen? Nei. Er du i USA? Ja. Er du i Kalifornien? Ja. Er du kvinne? Ja. Og så lo han. Veldig rart, så er det en slags humor som plutselig kommer inn der. Og så, tror du på Gud? Ja. Og den mannen var en atvist. Akkurat, ja. Så da har du den delen av hjernen som kanskje snakker om det vi egentlig mener. Og så har du den offentlige masken. Det er en ting som jeg har lært av, jeg skal ikke overhverte, men det er Jung som snakker om personen. Din person. Og personen, vet du hva det er for noe? Det er den masken som skuespilleren hadde på seg i Krekenland. Det er personligheten din. Det er den masken. Men du må ikke identifisere deg med personen. Da blir det at jeg har den stillingen, og derfor har jeg den bilen, og folk ser opp til meg. Tenk deg da hvis det kommer en sånn mytusak eller noe sånt, som la oss si er helt på feil grunnlag, så er alt fullstendig ødelagt, for du er den masken som blir revet ned. Hvis ikke du er noe annet bak den masken, så har du ikke noe. Ja. Og det er det samme som jeg har tenkt veldig mye på når det gjelder... Jeg hadde en... Ja, den er vel utenfor, ja. Darkflame med Carl Korsnes, han som driver Sivilisasjonen. Han kunne være en gjest for deg. Så vi snakket om Obedyk. Og det var da i den forbindelse med rundt det hvor jeg tenkte på det at alle sånne historier, fortellinger, litteratur, eller om det er musikk, eller om det er maleri eller skulptur, Du må ha en persona, Ibsen gjør det, i dykkehjemmet som vi snakket om forrige gang. Personaen det er Nils Krokstad som har lånt penger til Nora. Bak masken så har du julenissen. I den egentlige betydningen det at han kommer og avkrever en regnskap. Så det er en konkret visualisering. Ikke tenk på at hun skylder ham penger til reise til Italia. Glem det. Bare tenk på at hun skylder noe. Det er et regnskap som må gjøres opp. Og han kommer opp trappene til henne. Da kommer underbevissten opp og sier dette må du ta tak i. Og I hennes tilfelle klarer hun å fornekte det og så bare danse videre. Men det kommer uansett. Å ha den kontakten med det som er det såkalt underbevisste. Hvis det undertrykkes, så blir det en trykkoker. Og det er det hele dukkehjemmet handler om. Så man må ikke la seg narre når man leser sånne ting til å tro at det er akkurat snakk om kvinnekamp i 1879. Det kan være en del av masken. Folk, aktivistene, scener fra scenekustene, det er masse aktivister, eller teatereskjører, de bare ser på masken. Ja, det er Nora Helmer. Det er bare sånne, hva heter det på engelsk? Decoy. Hva heter det? Lure. Ja, sånn, ja. Det er trollmannen som sier det, og så gjør han noe her nede, som ikke du ser, og så pikk. Så kommer det. Og de ser på den der babyen som ligger, og så kommer det med rangelen, ikke sant? Det er der disse opplyste menneskene stopper. Men så ser de ikke de arketypen som ligger bak Dr. Rank, som er djevelen, eller Nora og Helmer som er Adam og Eva i paradiset, eller som vil være i paradiset, som vil fornekte virkeligheten, som i den Nora du lyver, den boken. Og det lærte jeg å tenke på når det gjelder Mobedik også, det er at du må ha en yttre historie som er en måte ligger noe bak. For eksempel når Ishmael, det er fantastisk hvordan Melville klarer å gjøre dette her, ikke bare til en valfangstur, for det kunne blitt ganske pinlig, men så møter han da Craig fra Sydhavsøy, morsom skildring av dette her. Apropos det motsatte av Våk. Hva er det her? Han er Jonas. Jonas som står bak barn der. Han har til og med en kjeveben bak seg og står som en annen forbannet Jonas og deler ut død og fordervelse til disse sjømennene som kommer inn. Så alt er mytisk. Det er ikke bare en Jonas som driver et eller annet overnattingssted. Han heter til alt overmål Peter Coffin, og det er ganske klare indikasjoner på at her er det den medførrik her. Og står det som en Jonas i Valens buk, så alt handler om valfangst. Melville får det til å være slik at det hele mennesket egentlig vil, er å reise ut og jakte valg. Det er meningen med alles liv. De kommer seg så langt ut på New York, på The Harbor, så langt ut som de bare kan før de faller i vannet. For de vil ut dit. Og Ismail treffer deg kvegg, og så sitter han nede, og så er det Jonas, og så sier han, ja, han er en sånn menneske, et kanibal fra sydhavsøene. Ja, for det er det eneste rommet som er igjen, at han eventuelt kan dele rommet, ikke jeg da. Nei, han prøver å ligge på benken. Ja, men det er jo så jævlig kaldt og hardt å ligge. Ja, kanskje jeg skal prøve, altså. Men harpeneren, hvordan er han egentlig? Nei, jeg finner ut at han kommer. Nei, han er ute og selger hodet sitt. Hodet sitt? Sånn lang tirade rundt dette her, og så kommer det selvfølgelig frem at han selger sånne krympede hoder da. Mhm. Og så kan han sove sammen med ham, men så må han jo likevel. Og så kommer han og legger seg tidlig. Kommer Kirk Craig inn og fullt av tatuering over det hele. Nei, en kannebalen hedning! Og så blir det et rart møte hvor Kirk Craig legger seg for han tør ikke å si noe. Og så «Hvem er du? Si hvem du er, eller jeg driper deg!» Og så kommer Jonas inn og ordner opp i alt samtidig, og så våker de neste morgen hvor Quake Quake holder armene sine rundt ham på en mest ekteskapelig måte. Og så har disse to fra helt forskjellige steder blitt perlevenner. Uten at det skjer fordi Ismail skal vise at han ikke skal kulturelt appropriere noe eller noe sånt. Det er to mennesker som møter hverandre. Og det er jo det man kan lære ut av for eksempel å lese Moby Dick, sånne ting. Og så har Kirk Craig denne guden sin, Jojo, som sier at Ismail skal gå og finne det skipet de skal seile ut sammen med, og da vil han uvelkålig finne det riktige skipet han skal melde seg på, eller skrive seg opp da, uten å tenke på om Kirk Craig kan være med eller ikke. For det vil være det riktige skipet, og så blir det selvfølgelig Pequod, som, ja, med kaptein Akaf. Og så kommer de med, og da kommer han inn og treffer da kaptein Pellig og Bildad. Og den ene er sånn far opp, som er sånn veldig oppfarende type, men en sånn veldig god person, ikke sant? Og så Bildad er en sånn ekstremt gjerrig kveker. Eller begge er jo kvekere. Og jeg skal ikke dra hele historien der, men poenget er at Ismail da må gå igjennom de to for å komme inn, bli innskrevet på P-Quad. Og det som jeg plutselig skjønte, at det som skjer der, er at de to, det er sånne, jeg vet ikke hva det heter på norsk, sånne gargoyles som er på middel av katedralene. Sånne groteske vesener som skriker og truer, slik at hvis du ikke er rede til å gå inn i og møte evigheten, for det skal man ikke bare gjøre uten mytere, så skal de skremme deg. Ikke fordi du ikke skal få lov til å gå inn, men fordi du skal være sterk nok til å kunne gå inn. Og det passerer Ismail Og det er i ytre sett en ren naturalistisk skildring av at en er veldig sånn veldig morsomt skildret, og den andre er veldig streng og ganske utenemlig. Men de to klarer han da å komme seg forbi, og så begynner det å gjemme til, ikke sant? Mhm. Og de tingene der må være på plass i et verk hvis det skal bli klassisk, altså evig. Arketypisk er et bedre begrep, fordi det høste som sier klassisk betyr at det skal være gammeldags, og vi må ikke gjøre noen nye ting. Når man forsvarer klassisk kultur, så har man blitt fremstilt i lang tid som om man da ikke tør å møte et moderne vågale som er uredd og alt det ene. Men det er ikke det det handler om. Det handler om noe som er evig, og det trenger man igjen og igjen og igjen. Det med gudebilder og sånt, jeg kom til å tenke på så mye antikken, de første fremføringene og historiske stykkene i teateren, ting som er ut fra scenene, så kommer det som DOS-X-makina. DOS-X-makina. DOS-X-makina, hvor Gud kommer ned og fikser historien. Men er det det motsatte av at for eksempel Nå prøver jeg å tenke litt høyt her. Altså Gud kommer ut av inntettet og bare plutselig griper inn? Ja, griper inn og fikser eller hører inn i situasjonen. Men er det motsatt av det at Gud eksisterer da som... Har du noe å helle deg der i? Unnskyld. Bare helle opp her. Bare ikke selv på meg. Takk. Unnskyld. Nei, at... Hvor var jeg? Deus ex machina kommer inn. Da kommer det som en kraft fra oven som er utenfor kroppen, som kommer bare inn og styrer deg i en eller annen retning. Men kan også gudebildet i de gode historiene, som er de evigvarende historiene, så er gudebildet mer det som ligger på et underbevisst nivå hos individet? Er det... Er jeg inne på noe da, eller? Jeg tror det. Det er noe omtrent, i hvert fall i den retningen jeg forstår det. Hvordan er det da? Er det Nietzsche som snakker om det, eller... I hvert fall, det er mulig jeg legger til ting, men poenget er jo interessant. Man skal kunne snakke om ting uten å måtte sitere folk hele tiden. Men jeg liker å si hvor man har det fra, selvfølgelig. Men i hvert fall, poenget er om det er leset hos Nietzsche eller hvor det var, så... Det er en degenerasjon hvis man bruker det Deus ex machina begrepet. Plutselig kommer det noe inn som fikser tingene. Fordi det er ikke en logisk utvikling i situasjonen. Det er en billig måte å løse situasjonen. Da tar man også guddommebegrepet kanskje for bokstavlig. Ja. Fordi det er den konkret Gud som kommer inn og ordner. Mens egentlig, sånn som jeg har lært av Campbell, så er jo Gudene, er jo disse pekerne, de er i hvert fall også symboler på forskjellige styrker og forskjellige deler av din karakter. Og dyder og sånt. Og Campbell sier en sånn fantastisk ting som jeg aldri får ut av hodet, Man sier at gudene er disse pekerne, og når du har gjennomskudt gudene, og har forstått at de ikke finnes, så ler gudene. Det var helt gås uten å tenke på den formuleringen. Når du forstår metaforikken i det, når du forstår at du og gudene er det samme, Og der kommer dette begrepet som han misforstår fullstendig i dag, med det såkalte fademordet. Og det er jo sånn som jeg møter meg hele tiden med at man skal ta avstand fra nærheten og bli seg selv. Det er det her i gåstein fademordet, men det er fullstendig misforstått i den formen. At man skal forlate mentoren sin. Kunstbegrepet er jo basert på det at hvis du har noe du elsker, du kan gå i lære som person som har som er opptatt av det samme som deg, som du kan ha et samhold med, hvis dette er noe som føles deilig for deg, så skal du ikke gjøre det. Det du har lyst til å gjøre er det du ikke må ha kontakt med. Mens det som ligger bak egentlig, er det som Campbell snakker om der, at helten, som han leser, helten med tusen ansikter, you with a thousand faces, når helten skjønner gjennom den lange reisen at han og faren, og det er ikke noe som er bokstavlig talt faren, men dette begrepet, når han skjønner da, og det er litt det samme som de gudene, han skjønner at han og faren er jo ett. Og da i gårstegn dreper han faren. Men disse mytene må jo fungere visuelt. Så det handler ikke om at med aggresjon mot og du er teit og jeg må videre og sånt. Det handler om at du smelter helt sammen. Du skjønner at det er meg. Og da blir den faren i godstøyen borte. For det har vært deg hele tiden. Men du har ikke skjønt det enda. Og dermed så dreper du i godstøyen faren. Ja. Men det er bare en metaforisk skildring, en visualisering av at du smelter sammen og blir helt integrert. At de der veilederne ikke er eksterne guder, men de er i deg, og det er det disiplene til Jesus ikke hadde. Det er derfor vi snakker om å ha Jesus i sitt hjerte. Vi er veldig fiksert på det der. Det første møtet vi har med det der i vår liv, altså i hvert fall som menn, så er det jo å forlate våre fedre som våre mentorer. Da tenker man jo alltid på det fysiske, at nå må jeg forlate, rede og gå bort fra min far. Men det handler jo i større grad om at du innser at du har faren din i deg, og så går du videre i livet. Det er ikke en fysisk distansering. Vet du hva, det er... interessant. Jeg kunne nesten lest fra Bleak House. Skal jeg gjøre det? Ja, det må du gjøre. Kan jeg gjøre det? Da må jeg hente den boken. Altså, vi skal jo ingen steder via Anove. Vi skal jo inn i evigheten. Det er jo fristen å gnise inn med noe sitronål her i mellomtida. Da får du spare det. Skal vi se. Endelig. Tok med et par andre. Det blir første høytlesning vi har hatt i podcasten noen ganger, faktisk. Vi kan lese også noe fra noe annet. Jeg kunne helt enkelt lese et langt dikt. Det kan vi gjøre uansett. Men det må jeg finne etterpå. Men hvor f*** var det da? Du vet, i Bleak House av Dickens. Fy søren. Åh, hvor går det så ut. Du har en veldig fin innspilling også på BBC. Så, Bleak House av Dickens. Og der har du jo spoiler alert. Lady Deadlock, og hun er selve sinnbildet på den kontrollerte engelske aristokrat som ikke foretrekker en mine. Som er helt en fasade, apropos personer. Og så er det da, veldig, veldig, veldig kort fortalt, Esther som da er barnet hun fikk tidlig tidlig. Dette er jo på 1800-tallet, så da er det et sosialt problem når hun har adelige, men hun trodde da at det barnet døde. Hun kunne ikke, måtte ikke, ja, måtte skjule det der. Søsteren tok seg av det, sa at barnet hadde dødd. Så kommer det frem da, selvfølgelig gjennom folk som er veldig, apropos det der, han Guppy som forteller det, for han er forelsket til Esther, og så oppsøker han henne, og han er sånn sleskekkel jævel altså. Og da har du det. Det du ikke vil assosieres med, om det er en lille skråkstad eller om det er guppy, så kommer det her opp trappene og banker på oss. Og så får hun vite at det er det barnet. Og tenk deg denne vakre skjønnheten, helt kontrollert, alle ser opp til henne. Hun er fullstendig på toppen, komplett, storisk til synlatene. Så jeg kan ikke forklare alt for deg, det blir for langt, men jeg håper det gjør dette her forståelig. As Sir Lester, det er mannen da, må jeg kanskje si, han er mye eldre og de har ikke barn sammen, og han er veldig høflig og alt sånt, men det er ikke den store kjærligheten, ikke sant? De er i huset sitt i byen, og Guppy har nettopp gått, og hun har skjønt hvem Esther er. As Sir Lester basks in his library, and dozes over his newspaper. Is there no influence in the house to startle him? Not to say, to make the very trees at Chesney Wold fling up their knotted arms, the very portraits frown, the very armors stir? Words, sobs and cries are but air, and air is so shut in and shut out throughout the house in town that sounds need to be uttered trumpet-tongued indeed by my lady in her chamber to carry any faint vibration to Sir Lester's ears. Og der har du personene er fullstendig revet av. Denne kontrollerte, vakre, adelige kvinnen er en vild figur som strekker hendene opp mot himmelen. Og det er det sånn man såkalt egentlig har det. Og da er det inn på det jeg gjennom tilbake til ting som Magnus Vannbo fortalte meg. De som er med på disse tingene, men som egentlig tenker at dette er ubehagelig, dette er ekkelt. Jeg kunne egentlig bare tenke meg å metaforisk sett ha en kjøkkenhag og holde på der, men så må jeg i gårstegn være med på disse tingene. Og da har du akkurat sånn som det der. Blir den der perfekte masken Folk tror at det handler om overklassen, ja, de er jo så dumme og teite og lever sånn falske liv. Hva som ikke disse våk-typene ikke egentlig lever et falsk liv. Det er sånn klassisk, det har du sikkert opplevd også på barneskolen. Husk, det var sånn typisk det ble sagt om gutter som var litt sånn bøllete. Ja, men når man er alene med dem, så er det en virkelig grei. Ikke sant? Dette her resonerer jo litt med jeg er jo veldig glad i dramaturgiskolen til Robert McKee som jeg sikkert nevnte sist og sånt og jeg mener å huske at han bygger opp en god karakter som skal ha fem personlighetsnivåer eller fem nivåer av av sitt jeg da, av sitt selv. Så det begynner å øverst da med det offentlige jeg, det er ditt publik jeg som er den du er for offentligheten, så har du ditt sosiale jeg, som er en vennekrets. Men det er fortsatt offentlig? Ja, det blir jo da semi-offentlig, det blir som en slags middag da, hvor vi sitter fire-fem stykker og diskuterer, ikke sant? Du tør jo være litt mer inderlig i en sosial setting enn i en offentlig setting for eksempel. Og så under det her så kommer det, jeg vet ikke om det er en familiær eller retning på, på en personlig plan, som er det da liksom den personen som, jeg mener at du snakker litt sånn nå. Altså på soverommet med konen når man snakker sammen sånn, eller hva? Ja, da er det personlig når det er over for en annen person. Du snakker ærlig, eller at dette her er meg da. Men så har du under det her den private deg som er det du ikke tør å si til kona di eller til venn din, eller som du kanskje bare skriver i dagboka di, eller som er ditt privat, som ikke du tør å si i podcasten her, eller som er virkelig den du identifiserer med som du tenker er deg selv, og under der igjen så har du den ubevisste jeg som er den virkelige deg som du ikke tør, eller ikke vet at du faktisk kjenner, kanskje ikke du har hatt nok stressfaktorer, eller vært i noen ekstreme presssituasjoner i livet, at du aldri har fått oppleve den ekte jeg, Og det er jo de nivåene der, og det har jeg tenkt mange ganger på når jeg sitter og plotter og leker litt med karakterer i hodet, at hva er det den karakteren her ikke vet om seg selv, som dette er det private, og så kan du avdekke lag for lag at dette er det offentlige til det personlige, til det private, og så plutselig kommer det opp hvem den personen her egentlig er. Og det synes jeg er utrolig... fin struktur å jobbe etter for å kunne avdekke personligheter da. Ja, nydelig. Jeg visste ikke om det, bare helt for noen. Nei, jeg vet ikke hva det heter. Han er jo en manusguru, eller en dramaturg. Han er den som hjelper, skal vi si sånn. skal vi si Hollywood og filmskapere. Men han har skrevet noen bøker om dette? Han har en bok som heter The Story, eller Story heter den. Han har fått ære på hvordan artikulere, hvordan skrive og forstå hvordan historie fungerer, og hvorfor de gode historiene fungerer, og har delt det opp i tre forskjellige, det finnes tre forskjellige typer. Det er det arketypiske som er Det vanligste som du ser i alle fleste historier, også er det det mini-plots, også er det anti-plots, hvis ikke jeg husker helt feil. Det er veldig interessant. Han er jo veldig vel lest, og det handler mye om film, men du kan dra det vel så mye over i romanform. Han plukker egentlig dramaturgi fra hverandre, hva er det som bygger opp karakterer og alt mulig. Jeg tror du hadde elsket den boka der. Ja, den har skaffet meg. Jeg har lest Save the Cat av Blake Snarer. Mm. Og vi har gjort noe på den også på The Cave of Appellus. Og der går det jo stikker man får derfra. Jeg har snakket med Christopher Hyvie om den også. Primal, primal, primal. Er det primal nok? Og der sa han også en ting som jeg ikke hadde tenkt på. Apropos virkelig, ikke bare lage en historie med ting som ligner, men å tenke bak historien. For hvis du har en sånn hevnhistorie, en typisk sånn helthistorie med kronen hans blir drept, eller noe sånt, i Russell Crowe i den der Gladiator. Ja. Det som skjer der, er ikke bare at de gjør noe med ham, og slenter ham og stanger ham tilbake. Det de gjør, hvordan formulerer jeg det? Jeg skal ikke formulere noe med at du dreper en stje nå. Mm. Det er fundamentalt. Det er ikke bare at det var en kjedelig sak som hendte, men de dreper din gene fra, stopper deg fra å leve videre. Du vil til mate onde du kan gjøre mot et annet menneske. Det hadde ikke jeg tenkt på på den måten der. Nei, ikke heller. Vi kan skjønne at hvis de knuser bilen din, eller dreper konen din, man skjønner jo emosjonelt at det er en forskjell der, men den formuleringen Jo, at det ikke bare blir meg og henne, men at det blir det at du kan leve videre. Livslinjen din er brutt. Ja. Ja. Jeg har ikke tenkt på det på den måten heller. Det er jo litt det gode historier gjør, at de faktisk greier å tilby det rettferdighetsperspektivet på toppen, og så under her er det ikke helt nakent. Det er også flere lag under her med, som du sier, at dette bryter hundre tusen. Vi er jo en del av menneskehistorien. Når DNA dør med oss, så er det der den Den historien fortsetter ikke. Vi er slutten på den linja der. Ja, og så er det det at jeg leste av... Nei, det var feil bok. Nietzsche, Tregeins fødsel, jeg lånte den bort. Dette med... Det var et fint forår av Aril Haaland, var det vel? Han snakker om dette med at... Man tror at disse tragediene handler om en negativ syn, hvorfor kan man ikke lage en koselig historie og litt positivitet og få folk til å smile? Det er en erkjennelse av hvordan livet faktisk er, og at livet er lidelse, og at du fortsetter allikevel. Det er det optimistiske der, at livet fortsetter etter denne heltens død. Og det er det som skaper optimisme, som skaper en livsvilje. Det er et begrepp som jeg lærte fra en amerikansk maler, det er en lust for life. Og det har jeg tenkt på, hvis man ser på for eksempel en engelsk maler som jeg så rett og slett i London, det var noen gode ting der, men han heter Lucille Freud, det er vel grannnivøen til Sigmund Freud. Og det er sånn en moderne måte å skildre folk på. Hvor de bare sitter der med sånne uttrykk, og er liksom bare fett. Ja, bare er biologisk materiale. Og sammenlignet det med for eksempel et bilde som Nærdom har malt som heter Two Tongues. Hvor en dame er bunnet fast i en påle, og hun er helt forslått, blodet renner, og tungen henger ut. Og den andre som har naret henne, du ser det i bakgrunnen med de begge to lærer av en slags konge. På den ene siden og på den andre siden så har den ene da naret den andre til å drepe den kongen, apropos misforståelsen av det å drepe sin far. Så den andre har naret henne, og i foregrunnen står hun der bunnet fast, Og hun som har narret henne peker tungene til henne, så begge har tungene ut av forskjellige årsaker. Og når jeg tenker på det bildet, og et sånt bilde av en eller annen fyr som bare liker det, så er det jo helt passivt i Floyds tilfelle. Alt er for å ha det greit, og de kan sikkert gå og ta seg en hamburger etter et liket modell og sånne ting. Men likevel er det ingen lystfylg der. Mens i det bildet av hun som er helt forslått, så er det en last for life, det er en vilje til å leve, det er en overlevelse, et ønske om å overleve. Jeg har sett at du har malt mye sånne, skal vi si, hva heter det, corpses på norsk? Lik, ja, selvfølgelig. Er det da lik som ligger der og har kjempet for livet for å fortsette livet du prøver å vise deg? Det er ikke noen som bare ligger der, det er ikke bare et dødt menneske som har dødd på post, men en som har... dødt i som har hatt en dramatisk død i form av at de har lyst til å fortsette livet? Nei, jeg tror ikke det men det var en morsom sak det var virkelig helt utrolig og da tenkte jeg metaforisk med en gang disse menneskene den krypten som jeg fikk male i Du var inne i en krypt? Ja, i en krypt. Det er ikke noe du bare visselvis har sett på? Ja, jeg har sittet med jeg kaller det det er kanskje min beste eleven stille liv, eleven betyr stille leven Så det stiller liv. Og jeg respekterer det. De ville ikke at jeg skulle si hvor det er, men jeg var veldig glad for å kunne arbeide der. Det er noen år siden nå. Kan du si hvilket land? Ja, det er i tysk språkområde. Akkurat. Jeg forteller, vi har hatt å kill you. Det var interessant, for en gang jeg så dette her, at her har det en konkret visualisering av at et menneske kan leve lengre enn sitt eget liv. For disse menneskene er døde, og de ligger der. Det er sånn du må tenke som maler, som man tenker mytisk. Det er en konkret eksempel, en visualisering, et bilde på et metafysisk eller abstrakt begrep, ikke sant? Mhm. Og det var ganske morsomt også, for jeg har reist ned flere ganger og arbeidet. Det er en morsom historie. Jo, da sitter jeg der nede og maler, og så hadde jeg en anvisning av en katolsk kirke, så jeg opptatt av det med å huske at du skal dø og sånne ting. Og der er den inne på hva kirken kan gjøre. Ikke bare sitte med truset på hodet, men si at dette er det som venter deg. Tenk på hvordan du fører deg i dette livet her. Mhm. Hun viste at det som var så morsomt var at på tysk, hvis man er guide, så er man jo fyrer eller fyrerin. Så jeg advarte henne på forhånd, for hun sa et par ganger når hun kom ned, og jeg snakker jo ganske bra tysk, så sa hun alltid «Bitte er strekens nytt, det er snoren som maler». og ikke bli redd, det er bare maleren vår. Hva som jeg, man skulle jo tro at det var de døde man var redd for, så må du ha allvaret mot meg, ikke sant? Og så sa jeg til henne da, at hva jeg kom til å svare neste gang, så sa jeg, ja, det er kanskje nytt, altså snor han som maler, og så sa jeg, han tar seg sånn som fyrer. Men det morsomste var at det gikk disse rundt da, Og så var det en sånn dam som var med, og så sier han sånn, «Før at man da er nødt til å bli depresiv, blir man ikke depresiv av å sitte her. Det er jo i mai, nydelig vær ute, og så sitter jeg i en sånn her litt sånn rå, kald kjeller. Kunne høre folk gå opp og forbi på gaten da. Ikke noe lys, bare sånn. – Ja, så rett under bakken din må du høre folk skritt over. – Ja, jeg hører det som en hestvogn og sånn som går rett forbi. – Yes. Og så, ja, jeg blir mer ikke depressiv, så sier jeg at, nei, disse meskene har jo endelig blitt det det skulle vært hele sitt liv. Vennlig og snille, uten interesse for en trigger. Og så ser han på meg, og så sier han, ah, depressiv. Ah, depressiv, altså. Men det var, men seriøst, det er for meg ikke noe depressivt ved det, fordi jeg så den metaforikken i det. Det skal være temmelig tjukk i huet, eller veldig kunstnerisk. Hvis du i dag står der nede og ikke klarer å få noe ut av det, og det var det ene som gjorde, det var flere som arbeidet der. Hun hadde den der, jeg kan kanskje si at det var helt woke, men den der woke-ideen har jo holdt på i lang tid. Det kom ikke plutselig nå i 2020. Og hun hadde den der utenfor kunstperspektivet hun skulle være som sånn, ha en viss interesse løsse til det, distanse til det for å vise at hun ikke liksom brukte deres skjebne til å lage noe som hun kunne tjene penger på så hun viste at hun var moralsk ren da. Og det det endte med var jo bare noen sånne flate drit kjedelige akvareller som så helt død ut på den gane måten. Men hun viste at hun var ren da. Men kan jeg spørre, hva er det en katakombe, eller hva kalte du det jobbet du var i? Det er en sånn krypt, hvor de hadde, og det var interessant når man kommer ned dit. Du kan jo ikke beskrive hvor du går inn og går ned, for jeg er jo, og det må vi også snakke litt om, at jeg har et problem med å se, observere død. Ja. og jeg på en måte jeg har en aversjon mot å oppsøke død også og det kan vi jo ta et på hvordan du når du går de trappetrinene ned til dette rommet her du kommer til å elske den historien jeg skal fortelle nå ok, ja se deg fange deg, Wolfgang Forresten, først må jeg spørre. Jeg har hatt så lyst til å spørre dette i lang, lang, lang, lang tid. Helt siden jeg begynte å høre stemningen på Alt er klassisk. Hvor du kommer inn i det der dandeselskapet der og sier «Jeg ble skikkelig grepet av deg i Bitter og Grinner». Det var en gjerne bra låt på Alt er klassisk. Så jeg tenkte, hva skal vi gjøre? Da trodde jeg at V var en enkel, at du forkortet det og laget en kunstnernavn. Jeg tenkte at det var en selvsentrert fyr, så det likte jeg veldig dårlig. Men hvordan i all verden blir du kalt Wolfgang V, W-E-E? Hvor kommer det fra? Det kommer fra Vestlandet. Er det sant? Ja, jeg burde egentlig kjent bedre. Jeg begynte å lure på om jeg hadde en gjest her som kom fra V går i Trøndelag. Ja, William Heimdall, som da, nei, var det han da? Ja, det var noe sånt. Kanskje det kommer fra vikingtid helt der oppe, men det er visst nok på Vestlandet og rundt Rogaland, Haugesund, Stavanger, Jernområdet, så er det da veldig mange som heter V.E., Det er ganske vanlig norsk etternavn. Jeg hadde en gang så trodde jeg du var asiatisk. Her er mitt take på det da. Fordi jeg tror det begynte med V-E og at det er et ganske historisk norsk etternavn. Og så tror jeg noen har prydet det med å legge på en E til. I form av at det er mer elegant, skiller seg fra resten av familien. Jeg vet ikke, men jeg får litt sånn der når man endrer etternavnet sitt. så er det litt for å... Går det bra? Da fikk du etternavnet. Forklaringen var så sjokkerende. at jeg så for meg etterhvert ja, dette her er det noe som legger på en e i etterhvert det er det villeste dette her å overgå nå må du revurdere den der historien din for dette er sterke saker jeg skal bare holde på å holde kamera så ikke folk ser tårene smørrende i ansiktet du skal ha noe olje i den her Det var sjokkerende. Nå ble vi fryktelig langt der, men fra V-E så er det visst nok, som jeg har skjønt, at det er noen som har lagt på en E til etter navnet for å dandere det eller skille seg fra resten av familien. Og så er det da noen igjen som jeg tror er veldig dårlig i engelsk, eller helt sikkert er ganske dårlig i engelsk, for det er jo nordmenn født før 1950-tallet, de har vel aldri fått god engelsk. Så da legger jeg på en dobbelt V. Det ser jo da sikkert litt finere ut på et skilt. Det gjør det. Og det ser kanskje litt mer internasjonalt, eksotisk ut. Eller mellom-europeisk da. Men hvordan man uttaler det på engelsk, det tror jeg veldig få har tenkt over, for det er et håpløst navn på engelsk. Det er jo ikke noe kraftig på det engelske, men det ser fint ut på et skilt. Det kan fungere veldig fint. Det kan fungere veldig fint. Det er sånn voldskang. Viii! Så da... Nå må jeg bare kjenne meg. Var det en tilfredsstillende oppklaring? Ja, det var ganske sjokkerende, men det er litt sånn... Det er visst et spørsmål man ikke skal stille. Det er ikke alltid sannheten ... Nei, det kan være ganske kjell. Det kan være ganske ... Ordiner, så tar man luften ut av ballongen. Ja, jeg beklager. Men tenker du at jeg gråt på ... Jeg er ikke gråt med at jeg ble følsom på NRK Klassisk, at det var litt sånn at det var i motstykke til de mer dannede klassiske herrer på kanalen? At det var litt sånn indelig på det? Ja, helt nydelig. Endelig snakker vi om det med ... I alt det der Ja nei, der komponerte du sånn og sånn Og har det der i interesse samtidig som man viser At man er litt intellektuell og snakker om det Liksom på avstand, ikke sant Men ikke går opp i det Og der kommer du inn og sier Jeg begynner å gråte av dette her Det er skikkelig sentimentale greier Det er nydelige saker, og jeg hører litt mye av det Jeg hørte jo at det kom at det var en løsning. Skal vi høre en låte? Nydelig sak. Skal vi se om vi kan sette i gang noe? Ja, vi setter over til. Oppsummert er det bra. Tilbake til Moa. Der i krypten. Nå går man ned, det er sånne metaller, og så ned trappen, og så kommer man inn, så har det egentlig vært flere avdelinger med de har revet under ryggen. Når man kommer ned, så går man på en meter med jord og knokler. Det stikker opp noen hofteben og hoftekule og sånt. Nå gikk det litt fort her. Vi går ned en trapp. Så er det ganske lavt under taket, men det er fordi det stod fra gull til tak med kister. Og årene som har sunket sammen og ting har blitt knust, så det er ryddet opp. De gjorde det på 20-tallet, tror jeg. Og fordi Skøvle ikke talte ut av kirken, jeg kan ikke detaljene, så la det på gulvet og dekket med jord, så det stikker opp en hoftekule her og der. Og det ligger noen sånne hodeskaller i noen sånne nischer og sånne ting. Men så står det, og det er interessant, for man kan tenke at du... Du ser om morgenen fram, så er det da noen kister her, og så i midten så er det da, jeg vet ikke om det var 12-13 kister, hvor de har satt opp de tingene som er godt bevart. På noen sånne metallsaker, som sikkert er en sånn tesak, så det er en hver ende, så det er opp fra bakken så det skal holde seg bedre. Og det som er midt i rommet, så du har... Du har to ganger hvor du kan gå, da. Hvor det ikke er så veldig bredt, egentlig. Og så går man igjen i det rommet, så kan man gå opp litt, og så inn, og der satt jeg innerst der, ved en kiste, med en eldre kvinne. Den er på veggen i samtalen med Magnus Vanbo. Derfor du søte den der. Ja. Og hun ligger der med åpen munn. Og denne luen som har falt av. Men det er skjelett, eller? Det er mye skjelett, men det er fortsatt hud igjen. Nei, er det sant? Og her nedenfra så faller plutselig T ned på ryggraden. Og så sitter jeg og tegner, og så ser jeg på denne munnen der. Og så er det én tann som sitter igjen. Sånne ting må huske. Som blir så sterkt metaforisk sett. Og så sitter jeg der, og så er det en omvisning, som ikke går inn der, for det er litt sånn krøkete. Og så går de opp trappen, og så hører jeg BANG! Og lyset går av. Og så blir det helt mørkt? Ja. Faen. Og jeg hadde ikke noen telefon eller noe sånt. Og så reiser jeg meg opp, og så har jeg vært der såpass mange ganger. Og så må jeg vite, ok, det er noen kister der og der. Ok, jeg går forsiktig. Ok, her går bakken litt ned her. Kommer jeg ut til det lange rommet med den rekken i midten og de to på sidene. Og så får jeg en sånn idé oppi hodet mitt, at jeg dunker borti den ene kisten, og så bam, bam, bam, bam, bam, bam, bam, bam, bortover. Og så at jeg etterpå da må si til patron der, nei, du skjønner, det skjedde noe. Unnskyld. Men det gikk helt greit. Jeg bare gikk veldig rolig, for jeg visste hvor tingene var. Det hadde hevdes ikke låst. Men var det en lysbryter? Er det lys der nede? Sånn vanlige lamper? Ja. Så det gikk fint. Men det var flere ting, blant annet en adelig tydelig veldig fine klær og en av de første jeg har laget. Han har igjen noe å smikke for folk når de tok smikker og sånne ting. Flere av dem har sterindropper her for folk har stått og kikket. Så han har et sånt kruisefiks her. Og så er det mye hud, men så er det bare så lett her. Men hud? Hvordan er det? Det som har skjedd er at det har vært luftgjennomstrømning. Så det ble tilfeldig bevart som et epple som tørker, ikke sant? Og så ved siden av der, og det er noe av det råeste, så lå det en naken, gravid kvinne. Og ikke bare det, når hun har ligget slik at luftgjenstremningen har vært såpass sær, at selvfølgelig huden herifra og ned, hun lå helt naken, så er huden veldig godt bevart med den store maven. og herifra opp så er det bare skjelett. Så det er en hodeskalle med en skjelp. Ja, med skjeven som ligger ned på halsen, og så er det bare skjelett herfra opp. Og det er sånn jeg tenker som maler, at her har du de tre stadiene i en figur. Ja, faktisk. Og det er sånn... Hvordan ser den huden ut i forhold til... Nei, det er jo mye støv, og så er den veldig... Mørk? Ja, det blir jo det, for den ligger der og får mye ting på seg. Men det er kanskje det sterkeste som jeg har opplevd der nede. Og da ligger det faktisk et foster inne i magen der også. Og hun var ganske langt på vei også? Ja, den var stor mage. Wow! Det var intenst. Jeg vet ikke hva slags forhold du har fra døden gjennom livet, og hvordan du blir eksponert for det, og være i nærheten av det, men sånn er det noen, merker du i det tilfellet, når du gjorde jobbene der nede, skjer det noen sånn automatiske reaksjoner i sinnet ditt når du kommer i møte med døden, som selv om du har noe å si om du er erfaren eller ikke erfaren med det, er det noen reaksjoner med kropp og sinn i det man kommer inn i et rom som er fylt av død og historie? Det er kanskje en slags følelse av at man får kontakt med evigheten. Du vet jo at man skal dø. Det er et dikt av Vildenvei. Det er litt sånn overromantisk, kanskje, men jeg husker jeg likte det veldig første gang jeg leste det, selv om det kan bli litt sånn defaistisk på en måte. Og et av versene er, for han snakker om at han var ung, og jeg lot min farkost drive av mot drømteselskapsølsfred, men mer uro, mer storm og større sjø enn der. Der jeg fant var aldri før på mitt livs atlant hvorfor forlisa bundløs krav så mange unge drømme fant. Og så er det et vers der han sier «Et ensomt sinn har ingen strand og ingen frelser, ingenting, foruten dødens himmelrand og evighetens hav omkring». Det kan selvfølgelig bli veldig sånn «hahaha», men det er et «Et ensomt sinn har ingen strand og ingen frelser, ingenting, foruten dødens himmelrand og evighetens hav omkring». Og da får man den følelsen av at man står der som et individ om å forstå disse tingene, apropos å være integrert slik at disiplinen til Jesus ikke var i tiltrekkelig grad. Så kanskje man får en slags kontakt med det, men som jeg har sagt, det som var metaforikken der, som snod meg, var at dette mennesket lever videre. Så det er en visualisering av det at et menneske huskes etter sin død. og har en arv som lever videre, ikke sant? Interessant. Du har gjort deg mye tanker om døden, da. Det virker som om du har reflektert veldig mye om det. Har du lyst til å gjøre en kjapp psykoanalyse av meg her? Hva er det med meg? Et eksempel fra seneste i går, og det eksemplifiserer egentlig på en måte, hva faen er det som, hvorfor reagerer jeg sånn? Er det bare fordi at jeg er en... forsiktig feig faen, eller er det bare en genuin reaksjon som er universell? For eksempel, i går da, så gikk jeg til studio her. Da går jeg gjennom Dansenparken, og så under en lykteståpe da, så ligger det en død måke. Og først, jeg ser at det er noen som ligger der, men prøver ikke å se på det, for jeg vet at jeg kommer til å brekke meg. Og så greier jeg nysgjerrigheten og sinnet mitt bare sånn at jeg skal se på det, du skal se på det, kom igjen. Kanskje noen vrir hodet mitt, bare kom igjen, se på det, for faen. Og så går jeg forbi det, og så kikker jeg over skulderen, så ser jeg den måken som ligger med nebbe og ansikt ned i bakken, og så ligger vingen og sånn ut. Og jeg kjenner bare velter seg rundt meg, og så går jeg videre, og så ligger det bildet av den. Og det er også når jeg kjører bil, når du ser sånne kadaverer ligger i veikanten og sånn også, du ser det nærmer deg øyet ditt og fanger opp at det her ligger et eller annet som ikke ser ut som en stein eller en bjelke eller noe sånt. Dette her må være et dyr, måten det ligger på, og så sier jeg, jeg skal ikke se på det, jeg skal ikke se på det. Og så blir det en gang jeg kjører forbi, det er sånn. Det er samme reaksjonen som jeg får når jeg ser på Lutzen-Freud sine bilder, for det er mennesker, men det er bare døde lik egentlig, på den gale måten. eller å si moderne kunst, unnskyld meg vi må gjøre noe med veggene dine her det er ikke noe moderne kunst her det er ikke noe moderne kunst her nei, la oss ikke gå inn på det men har du noen gang det kan jeg så si at jeg har fått tilbud om syning i begravelse og sånt, vet du hva det er? Syning? Og at du får se like? Ja, får se like. Og det har jeg fått tilbud om to ganger. Takk han her hver gang. Det er jeg ikke interessert i. Så jeg har aldri, aldri, aldri sett et dødt menneske. Har du slaktet en dyr noen gang? Ikke levende. Du bare slaktet et død dyr? Pfff! Da mener jeg avslutte livet på å ta ut innholdet og sånt. Ja, det har jeg gjort, men bare med jeg tenkte mer på ikke slakte et levende dyre. Jeg misforstod spørsmålet. Det høres ut som den største idioten, men Men hva heter det når du parterer? Det var det jeg lette etter. Nå koker jeg greit. Jeg har partert dyr, det har jeg gjort, men jeg har ikke fisk. Men det er såpass langt det ses, kanskje ikke som et kjønnsugang, men det er i hvert fall ikke en menneskelig kropp. Hva skal vi si? Bort fra insekter og små organismer som bilder og sånt, og fisk, så har jeg vel ikke slaktet noen dyr, nei. Vi hadde høner. Jeg har slaktet noen høner. Det jeg i hvert fall fikk bekreftet var at jeg har ikke noen sånn sadistisk glede av å drepe. Det er jeg ganske flau med. For det er ikke noe morsomt å holde på med. Men nei, kanskje enten så er du en eller annen kanskje du er en modernist, altså. som ikke tør å konfrontere deg med ting for ting, for de bare lager døde ting, ikke sant? Så det er et eller annet skygge, den jungianske skyggen som snakker til deg der, som du fornekter. Så det er tydelig at du har ganske store problemer. Hahaha. Ja, men det vet jeg jo. Jeg har masse problemer. Det er godt å ha noe å jobbe med. Jeg skal ikke prøve å trekke den for langt, for jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Bare slå meg at det du oppfatter, det er det samme som jeg oppfatter når jeg ser på Lusen-Floriden. Det er bare du... slakt. Men du får ikke den vemmelsen, jeg tror ikke du frykter, du får ikke den fryktfølelsen jeg har, for jeg unngår jo døden, jeg tror et eller annet sånt, jeg unngår jo døden på et eller annet vis. Tenk deg hvis du kommer inn i et hus da, du har invitert hjem til noen, så kommer du inn, og rundt i stolene så sitter det bare sånne utstillingsdukker, Det er ganske ekkelt. Ja, det er ekkelt. Det er et slags menneskelig vesen her, men du får ikke kontakt. Jeg skvetter jævlig av sånne dukker i butikkvinduer når du går forbi der. Ja, men det er et ubehag, ikke sant? Det der med mennesker som ikke gir noen reaksjon. Det er et ubehag i det. Det er sånn man kan syke folk ut. Ikke gi noe tilbakemelding. Ikke respondere på noen ting. Det er ekstremt ubehagelig. Ja. Og det kan man bruke som taktikk. Men jeg tror det er det som slår inn. Det er noen dødter som er ubehagelige. Så det er ikke noen som er sånn sett redd for døden som så det, men det er den der... Hvis jeg bare satt og bare kikket på deg... Uansett hva du sier, så begynner du å lure av hva som foregår her. Skal man dra frem en pistol snart? Hva skjer liksom? Det er ikke noen kontakt. Har du sett fotografier og den tradisjonen før hvor de døde fotograferer i familiebilder? Det er ekstremt. Det er helt vilt hvordan du kan se en hel familiebilder. Døde barn og Ja, ja, ja. Alt fra familiebedriff fra fire til tolv personer. Og hvordan øye og hjern umiddelbart identifiserer hvem av de som er døde. Det er helt ekstremt, og det er sprøtt, og det er ekstremt ubehagelig. Og spesielt med en sånn død barn. For de har jo spikere av det opp, visst nok, og så med planker og alt mulig for at de skal få en rett holdning. Og så stiller de opp sammen med familiebedriff. i bildene der, så søker opp dead family photos, et eller annet sånt i det grenet der. Det er fascinerende, men det er ganske... Det treffer meg også litt, men det tromfer nesten fascinasjon, den uvelheten. Ja, jeg vet ikke om jeg er så opptatt av sånt, jeg har vel ikke gjort noe sånt. Det er noe mørkt i meg her. Jeg hadde kanskje blitt arrestert for å ha gjort noe sånt i dag, men det som kunne vært en slags karriere for meg, det var Bårk som sendte meg en lenke og sa, Når jeg ikke har vært i land, så blander jeg alt sammen. Så i vårt kulturelle klima, så vil man selvfølgelig si at jeg er en white supremacist som ikke husker hvilket asiatisk land det er. Om det var Sri Lanka, eller om det var Singapore, eller hva det var, et eller annet sted der nede. Der hvor folkene ser sånn ut. Typisk vi ting å si, ja. Ja, ikke sant? Det er helt forferdelig. Så jeg tar skarpt avstand fra meg selv. Bare sånn til å ikke ødelegge min sjanskrikt i livet. Ja. Vi tar ikke på fremtidige gjester i podcasten. Ja, nettopp. Men poenget er at der har de en sånn tradisjon hvor de tørker inn de døde og har dem i familien. Og tar dem frem og setter på dem solbriller og kler dem opp. Er det sånn? Ja, ja. Jeg skal ikke akkurat, du får bare søke på det. Men balsamerer de? Jeg vet ikke akkurat hvordan det gjør, men tar dem frem igjen en gang om året og fotograferer bilder sammen med dem. Så jeg tenkte kanskje det kunne være en karriere for meg som portrettmaler. Reise ned dit og lage akvareldre og disse type, men ikke med solbriller også. Det er jo fascinerende hvor forskjellig syn vi har på døde mennesker fra Europa til den delen av verden da. Hvordan vi stuer vekk lik, og det er ubehagelig, og vi bygger oss utrolig mye skrekkehistorier rundt drønninghoder. Du har jo sånne ting som, har du sett den? Den er veldig god. Mobedikken er jo en favoritt for meg. Så jeg så at det finnes en dokumentar, skuespillere-dokumentar, som er film da, liksom. som heter The True Story Behind Moby Dick, tror jeg. Den ligger på YouTube. Og det handler om valgskipet Essex. Og de... Er ikke det filmatisert også? Hardt of to see? Ja, ja, ja. Det er basert på det. Men den dokumentarsynen er veldig interessant. For den er mer sånn hva som faktisk skjedde da. Og... Da når de reiser ut, og det er langt utenfor Chile, alt for langt ut, og de begynner å ta seg valene, så er det en val som skjønner at det er ikke valbåtene, det er skipet som er problemet. Og den skildringen der av denne valen, eller plutselig så er det en sånn, det er en first mate som skal reparere båten sin, og skal ut igjen og fange mer val, og så plutselig så bange, så rystes hele skipet, og de er 2000 miles utenfor kysten av Chile. Så det er ikke snakk om noe sånn Svarbergen og sånt. Og hva er det som skjer? Og så ligger det da en hvit spermacetval, like lang som skipet, ligger langs med skipet. Og jeg trives litt sånn, kanskje litt sånn i Ørska etter... Og så lurer jeg på, skal vi ta en harpun og ta den, ikke sant? Mens jeg er redd for at den skal ødelegge styre, ro og alt det der, ja. Og så kjømmer den vekk, og så ligger den på omtrent 100 meters avstand, og så ser de at den begynner å hisse seg opp og slå med halen, aldri noensinne sett en vall oppføre seg på den måten før. Og så kommer den i full fart mot skipet, krasjer skipet og dytter det bakover, og så blir det et stort hull, ikke sant? Og så kommer kapteinen tilbake, og så «hva faen har skjedd her?» Det var alt som kom. Fra det ene i blikket til det andre er det en helt annen situasjon. De må ta med seg det de kan. Og så er det da tre måneder på havet, i disse små båtene, hvor de da ender opp med å spise hverandre. Og da er det denne situasjonen der med til slutt hvor det går så ille at de trekker strå. Og det er kaptein Pollard, og så er det nivøen hans, også en til, og så er det nivøen, han er 16 år gammel, som foreslår at de skal gjøre dette. Og han trekker det korteste strået. Og moren, til denne nøvøen, har sagt nå må du passe på ham for meg. Og så er det den andre som tar pistolen og så skyter ham, så parterer de ham og spiser ham. Og det er sånn. Hva tenker du, prøver du, når du leser sånt overlevelseshistorier som det der, tenker du, jeg vil det er umulig å sette seg inn i at om jeg vil gjort det samme eller ikke, eller er det sånn der Er det sånn at leseren egentlig ønsker at de ikke skal gjøre det, for man innbiller seg at man ikke kan leve videre et normalt liv og vite at man har spist et annet menneske? Ja, det er jo det som er så fascinerende ved det, at det er en helt ekstrem situasjon, hvor folk blir testet, og du kan ikke der umiddelbart si at ja, Pollard var slem. Du kan ikke dømme det. Det blir for enkelt. Også er det snakk om hva ville man ha gjort i den situasjonen der. Også maler det de ekstreme bildene som er så slående som viser noe om mennesken i naturen. Som er forlokkende ved det hele også. Jeg fikk av Carl Karstenes en bok, en penguin, med fortellingen til første styrmannen og et par andre. De forteller at de er ute der, og så er det litt lekkasje under båten. Da ser jeg det som et bilde hvor den ene, og de er ganske svake, hopper uti og må holde seg tak i, og må drive og bruke en slags hammer for å spike fast noe under båten, ute på dette enorme strandløse havet. Så henger han der, akkurat som han henger i himmelen, ikke sant? Da kan man snakke om en slags fortettet utgave av hva livet er. Det er den der lakasjen som du må tette igjen. Kan man spike rundt vann? Ja, et eller annet måtte han gjøre. Men de var jo så svake at de fikk problemer med å komme seg opp i båten igjen. Det er så fortettet der det er helt forbi noen samtidspolitiske ting. Det er en tidløs situasjon. Han forteller jo også at det er noen som, når det hadde vært bare en måned på sjøen, hvor folk plutselig bare ga opp, og så døde de. De hadde ikke noen skader, men de orket ikke mer. Det var noen som bare... Det er det jeg tenker på med Thomas Mann, at folk som går gjennom livet og tilfeldigvis er gode mennesker, Som ikke har blitt testet, ikke sant? Det er ingen som har sagt, har du jøde hjemme hos deg? Eller hva den ene skulle være, eller hva som helst annet. Det er ingen som har, eller de har ikke blitt testet på det da. Og hva gjør man da? Og det har jeg tenkt veldig mye på, altså hva er opportunisme egentlig? For eksempel Kostakovich, Dmitri Kostakovich, den russiske komponisten, som levde under Stalin. Det hører du på musikken hans, da-da-da-da-da-da. Vi kommer opp trappen og banker på døren. Han forteller i en memoarer skrevet av en Volkov, og det har blitt omstrett fra sovjetisk hold, at det ikke var autentisk fra Dmitri Shostakovich, men han visst nok skrev til Volkov, og han samlet og ga det ut med streng beskjed etter at Shostakovich var død, selvfølgelig. Og der forteller han for eksempel om en som han jobbet for, som Hvordan var det? Det var konen. Hvordan var det? I hvert fall, konen ble drept, og det var masse rabalder. Det var innbrudstiver. Men ingen av naboene turte gjøre noe, fordi de trodde det var politiet som holdt på. Det er en sånn situasjon han lever i, hvor han tidligere ligger klar ved døren med en pakket saker hvis de kommer og tar ham. Han forteller der på et tidspunkt at apropos statlig kulturpolitikk, som vi kommer inn på, for jeg skal snakke om et par ting nå, så har du de som er sjefene for koponistforeningen og tilsvarende organisasjoner, så du må være medlem av for å kunne operere. Du skjønner hvor jeg er på vei nå. i Sovjetunionen, uten samlingen for øvrig, så er det denne lederen da, som selvfølgelig er en middelmodig fyr, det er de som blir sånne ledere, beklager måtte si det, han lager da en liste over folk, hvem som er innenfor og utenfor og sånt, eller hvem som kommer snart til å bli utenfor i ordets mest grunnleggende betydning, altså kuttet hodet av. Og forteller han dette her, og så forteller han en slags bisetning av at jeg var nummer en på listen, og Prokofiev var nummer to. Det betyr at de var helt garantert å bli henrettet. Men så var han jo særlig flink til å lage filmesikk og sånne ting, så det gikk, ikke sant? Og så har jeg tenkt på en ting, for jeg har lest en bok som heter Who Paid the Piper? Så jeg er i en cultural cold war, så jeg drev å støtte abstrakt eksponisme, fordi de sa at det var apropos politisk propaganda, at det var selve symbolet på den frie verdenen, at du kan male sånn som du vil. Frihet, og det er abstrakt maleri da. Så de støttet de tingene der. Det var Seyfjord som var direktør ved MoMA, Museum of Modern Art, og de hadde sånne magasiner som de støttet. En av de tingene de gjorde, som er absurd nok, var å ha en sånn sovjetisk-amerikansk kulturdag i New York. i, det kan ikke være 1975, han døde i 75, så det er et eller annet år i hvert fall, hvor Shostakovich også var der, og så sitter de på en sånn panel, og hun er tydelig ganske på venstre siden, så hun, premissen er liksom at disse slemme folkene på høyre siden bruker CIA til å styre kulturen. For meg så blir det bare en sånn venstre side affære. Men jeg stoler på det hun skriver, for de som kan ta Shostakovich da, og sånn konfronterer han mens han satt der, hvordan kan du støtte dette forferdelige regimen og alle mennesker som er drept og sånne ting. Og så sitter Shostakovich der, og så har han, om det var rett ved siden av ham, i hvert fall rett i nærheten, sånn liten grå mus fra partiet som er med ham, og hører på hva han sier. Og så vet jo han at hvis han sier et eller annet, så har ikke han noen familie å komme hjem til. Mhm. For da blir de i beste fall drept. Eller sånn som du holdt på med han Molotov, sendte kone hans seg over for at du holdt dem der i flere år oppe i noen sånne fanglærer, ikke sant? For å ha det kveltak på dem. Og da kan man si, når sånn som det kommer til at jeg sitter der og ikke sier noe, er han da feig? Er han opportunistisk? Hvis de har familien din, og du vet at Ikke bare at det blir utstått for cancel culture, men i den mest strenge betydning. Fullstendig utradert. Er det da feighet? Er det opportunisme? Det blir litt dumt å si det, kanskje. At han var feig. Men er det en uenighet, en diskusjon? Det er bare sånn jeg tenkte på. Jeg snakket med ham en gang, og så sa han at du har den forskjellen mellom å være med i et system for å oppnå det gode, eller å gjøre ting for å unngå noe sånt som det der. Det er to forskjellige begrunnelser. Den er sleske medløperen, eller en som skjønner at her kan jeg si for så mye jeg vil, men de er 15 stykker med våpen. Ok, Det kommer det å fascinere med dramaturgiene, at hvem er den der ubevisste jeget? Og det er jo sånn, eneste måten å finne ut på det ubevisste jeget, er jo om vi satt under det mest ekstreme press du kan gjøre i din samtid. Og det er jo sånn det der, man setter høyest, aller flest mennesker da, gjerne familien sin og barna sine. Og det er liksom å ha det at det er innsatsen, det er jo helt ekstremt, og da tror jeg man er jo, og det er jo ingen mennesker, at de aller aller færreste vil jo aldri stå i en situasjon hvor de må faktisk få det pressmiddelet at barn og kone blir brukt mot det som innsats. Og det er jo noe egentlig, hvis man greier å konstruere karakterer og historier rundt det, så får man utrolig mye som står på spill da. Ja, og så har du det med hele den Våk-ideen da, som spiller jo nettopp på det der, at de kan ødelegge deg, at de kan ødelegge familien din. Og så kan man gå nedgradert til at de kan ødelegge levebrødet ditt, de kan ødelegge slektinger, venner, kretser, nabolag. Ditt sosiale liv ligger jo høyt oppe der. Et ruinert sosialt liv er jo helt jævlig. Ja, ikke sant. Det er derfor det er så absurd når man leser for eksempel Blighaus eller hører om Shostakovich, å oppfatte det som noe som er noe helt annet. Det var jo, så vet jo noen, det var jo viktoriansk London. Det er det som han sier i A Man for All Seasons, hvor han går ut på Thomas More, som blir tatt fordi han ikke vil støtte Henrik den 8. i avgjørelsen. Han var jo giftet med hun Anne Boleyn, er det det? Og så selvfølgelig skjønner han at han må tro veldig for å være som. Og så er det vennene hans som sier «Oh, come on, this isn't Spain, you know? This is England!» Spanien er kjent for den ekstrem etikette og regler for hoffelivet. Og selvfølgelig, ja, mye kjennende rettssikkerhet. «This isn't Spain, you know. This is England.» Du tenker så vet de noen at dette er Norge. Det er ikke sånn her. Men det som jeg ser nå med de tingene som foregår, er jo nettopp at det kan skje her. Og det skjer her. Og derfor må man, noen må si ifra. Ellers så blir det bare verre og verre. Kan du trykke paralleller til det med COVID-19 året vi har vært igjennom? Ser du noen paralleller der i form av det vi har snakket om til nå? Det er jo i hvert fall en, det er ikke social distancing, det er social disciplining. Det der med at du har det der gruppepresset om å ha på deg masken, den slavmasken. Det at det er blitt uansvarlig å hilse på folk. Og det at politiet møter opp hvis du har mer enn fem personer hjemme og sånne ting. Og det man ser, og det virker som Norge tross alt ikke er det verste, Men du ser jo i Canada for eksempel, at politiet nå kunne stoppe deg hvor som helst og spørre hvor skal du, hvem er det du har med, pleier dere å være sammen til vanligere og sånne ting. At man da ikke nødvendigvis aksepterer at det skjer, er jo en gradvis vridning mot et totalitært samfunn. Og der mener jeg at da sier folk at det går over, og så vil du slutte med det igjen. Men hvorfor i all verden skulle byråkrater gi opp den makten de nå skaffer seg? – I å jobbe nødvendig mye enklere. – Så du har en slags parallell der mellom denne vokalkulturen, som vil ha en slags mental lockdown, og denne fysiske lockdown. For du er i en dobbeltskvis hvis du da sier noe imot byråkrater, så kan du bli kjørt ut der. Og det er sånn man gjør det, at du må gjøre ting rent visuelt for å bekrefte at du er en del av opplegget, og hvis du viser at du ikke er det, så er du veldig synlig. Og da har du det der med at man lett får ødelegget karrieren sin. Og bare det at man nå skal gå ut av sånne, eller begynne å snakke om sånne pass- Reisepass. Var det ikke WHO som gikk imot at vi skal ha vaksinepass nå? Jeg får håpe de hører på dem, for de snakker om det å skape større ulikhet. Vi skal skape et klassesamfunn. Årsaken til at WHO gikk imot det var kanskje litt annet enn jeg ville kanskje håpet på at det skulle være. At det hadde fått mindre kontroll over befolkningen og mindre innflytelse for myndighetene. Men det var jo et annet aspekt. som kom inn til vaksinen. De vanskeligstilte og de svake. Ja, og det er det som er problematisk, at de vaksiner som er tilbys har ikke blitt testet sikkert. Og så har det et ekstremt sterke presse, at hvis du da ikke gjør det, så er du skeptiker. Bare stemple uten videre. Ja. Men jeg mener, hvis noen kommer til meg og tilbyr meg en bil som ikke er ratt, som bare skal styres automatisk, den nyeste hotten, den har ikke blitt testet før, men den er jævlig bra. Selvfølgelig er jeg skeptisk til det. Det handler ikke om å være skeptisk mot biler som så den. Men du skal, uansett hva det er for noen helt nye ting, som ikke er testet skikkelig, skal du ha en reservasjon mot. Det betyr ikke at man aldri vil ha noe med det å gjøre, men man må få lov til å ha en viss reservasjon. Ja. Og det er presset der som jeg reagerer på, som er det samme som er innenfor Våke i det nå. Det at du må være enig, er du ikke enig, så er du imot da. Så denne mellomgrunnen der, hvor man kan tenke litt rasjonelt, og si at dette bør kanskje være litt mer sikkert først, den forsvinner. Og da er man jo bare en slave da. Og det er jo det som er så interessant, det er jo det som ... Det er lavhet, for vi har delt opp kanalene nå i The K.O. Palace med disse samtalene, og Darkflames, som er mer impromptu samtaler uten at de har innledninger, uten manus, eller uten noe sånn hva snakker jeg om? Mhm. Også har vi School of Palace, som er mer sånn malervideoer og utdanningstidende, og så Culture Wars, hvor etter hvert disse kommentarvideoer og sånne ting kommer. Og der har vi lagt ut en film som han, Webyrn Pedersen, har tatt. Han er en av de studentene som sammen med Magnus Vannbro skrev denne kronikken i Morgenbladet. hvor det filmer det at de menneskene har en sånn markering, KIO, og leser opp dette brevet. Først gjenter de, i hvert fall når det står der, noe med white supremacy og alt sånt oppløp. Og det sier de ti ganger, i samme stemme. Og så leses opp hele brevet med en stemme, og så skal de gå rundt sammen og knele til slutt. Så det er et slags religiøst rituale, som alle må være med på. Hvis du viser visuelt at du blir stående, så er du lagt deg selv redd for beskytning. Det er en klar etablering i det moderne samfunnet av et klart angrep på tankefrihet, på meningsfrihet, og det er en klar tendens til et mye mer totalitært samfunn. Og heldigvis så finnes det folk som påpekker dette her. Det er flere leger som har snakket om det. Karina Haug, du hadde jo hun, hva heter hun? Mette Kallager. Jeg har faktisk ikke sett det, men jeg ser. Men du har noen som du rimelig sikkert ikke bare kan kalle konspirasjonsteoretikere, men som faktisk har saklige innsigelser. Hvis vi har kommet til et punkt hvor det ikke går i gang, hvis vi har kommet til et punkt hvor det at jeg sier de tingene jeg sier nå, skal jeg da bli redd for å ikke holde kurs lenger, for at folk ikke vil invitere meg til å si det? Det er en slik situasjon. Hvis jeg da sier, jeg må være skeptisk, hvis jeg ikke kan gjøre det, så har jeg laget mitt eget fengsel nå. Da har jeg veldig godt inn, låst døren og kastet nøkkelen, så jeg ikke får tak i den lenger. Det er et mentalt selvmord. Og jeg aksepterer det ikke. Jeg aksepterer det ikke når det gjelder Våk. Jeg aksepterer det ikke på andre områder heller. At man har dette meningspresset. At man ikke skal kunne diskutere saklig. Men heldigvis har man det også. Det er folk som gjør det. Han Einar Øvering har skrevet om det. Og det er legen som har nevnt det. Kjetil Rollnes har vel vært inne på det. Og flere andre som jeg sikkert glemmer å nevne. Sånn sett så er jeg skeptisk til hvordan situasjonen kan utvikle seg. Det eneste det man bør gjøre er å følge med på situasjonen og det er en klisjé da, ikke være redd for å si det man mener. Men det må jo skape en inre konflikt som også må jeg vet ikke, leder til en slags tankekrig inni deg selv hvis du har et offentlig jeg tilbake til det jeg-greiene. At du sier det høyt, du vet at du gjør det her i diskusjoner og snakker med andre mennesker, så sier du det en ting, men så vet du inni med deg selv at du er ikke enig i dette her, men at dette her er den smarte tingen, og dette er klokt, og den riktige tingen å gjøre. Og det jeg egentlig føler og mener, det er sannsynligvis feil at hvis du går på akkord med ditt eget private jeg for å være korrekt på personlig og sosialt plan, så må det jo skape en sånn foråttenesprosess mentalt, at du degenererer deg selv over lengre tid. Det må jo være jævlig skadelig, tenker jeg, mentalt, at du spiller et sånt dobbeltspill med deg selv. Ja, altså det er sånn, jeg vet ikke, jeg kan vel kanskje nevne det, for jeg har ikke snakket noen navn, men Magnus Vannbo fortalte om en person som knelte på den plassen der. og vet ikke om det hadde blitt vokst opp i en religiøs kontekst. Slik at, sånn som jeg forstod det, så var personen tilbake til akkurat den samme situasjonen der, og klarte ikke å stå imot, og følte seg helt brukt selvfølgelig etterpå. Fordi det er en sånn trykk på det at du skal... Ikke si imot. Du skal gå med. Compliance. Ja. Og det er det som er problemet i hele den våke ideen. Det er ikke diskusjon, fordi det er fra utgangspunktet en pasientgjøring, en definering av det at hvis du da er uenig, så har du internalized racism, eller internalized whiteness, eller internalized male gaze, og Så disse rettferdighetskampene som de har, som for eksempel, og det tok jeg opp i en kommentarvideo, det Dambe Choi skrev, det var sånn, jeg har virkelig respekt for ham, jeg har fått et godt inntrykk av ham, det at han skriver likestilling i kunsten, ikke signer oppropet. Det står det respekt av, når han skriver det, offentlig å stå for det, fordi det skal ha kvaliteten og ikke en sånn politisk hensyn rundt. Og det er en sånn rettferdigstankegang, innen å snakke om Joy, men det han snakker om, den equality check-kampanjen. Og da kommer han inn og skal rydde opp og gjøre samlingen rettferdig, og så får han en sånn situasjon som denne kuratoren i San Francisco, San Francisco Museum of Modern Art, som får sparken fordi han sier at «ja, men vi skal jo fortsatt samle på verkere av hvite menn også, hvite mannlige kunstnere». Og da mister han jobben. Han blir sparket for å si det. Og da har du en situasjon, som vi hele tiden snakker om, du har vært underboks og du har vært inside the box. Det er to forskjellige ting. Hva som selges inn. Det som selges inn er det der ferdighets... Er de imot at de kvinner også skal stilles ut? Ja, nei. Og så kommer det der. Hvis du da sier noe ting imot, så kan du miste jobben. Og det er den brutaliteten som den bringer inn, hvor man ikke har lov til å ha en rimelig vurdering av situasjonen, uansett hvilket felt det er snakk om. Fordi det er en maktovertagelse de er ute etter. Og det å aldri gi motparten noen ting, men de krever at vi skal være rimelig over for dem. Og det er der man må slutte, og Lindsjø har en fin omtale, han leser gjennom repressive tolerance av Marcuse, og kommenterer underveis, og så nevner han det at Marcuse da har utgangspunkt i The Open Society and Its Enemies, hvor, det er ikke Popper som har skrevet den, det var Karl Popper, hvor han sier at De finnes i illiberale tendenser, og de kan man ikke være tolerant overfor. For Marcuse blir det av det at venstresiden er rett til å bruke vold mot alt man er uenige, mens høyresiden må holde kjeft. Det Popper snakker om, og han beskriver det også, at når de intolerante, når det kommer dit at man ikke kan diskutere saklig med dem, at de aldri møter argumenter, at de bruker vold, Alle de tingene som er en sånn våk opplegg i dag, da må man sette stopper. Det er dem man skal være intolerant overfor. Men hele denne moderne samfunnet er basert på denne styrken og svakheten med det liberale samfunnet, er jo det at man er villig til å sette spørsmålstøy med sine egne holdninger. Og den bruker de til å presse inn disse rettferdighetstankene. Og det er det som gjør at folk får ødelagt liven sin. Ja, det var godt oppsummert, synes jeg. Og nå kjenner jeg at både bein, rygg og blære trenger en liten pause her, før vi gi vel løs på. Skulle vi ta en liten runde på statlig kunstpolitikk? Ja, det kan vi gjøre. Vi får jo gjette for kroppens nedre behov. Men du sa jo da... litt kanskje en halvtime siden at det måtte vi komme tilbake til og det var statlig kulturpolitikk, var det det? treffe de menneskene og få en slags følelse av hva det er for noe. Så det er i sånn sett en sociologisk og antropologisk interesse i å være med på det. Men så er det ganske interessant, for det er jo en diskusjon rundt hvor disse mest såkalt radikale innenfor scenekunstmiljøet blant annet har klart å få Kulturrådet til å gjennomføre en sånn seminar, sekstimerseminar, som vel gikk ut på, så vet jeg skjønt da, at Morten Torvik er en høyere radikal, rasistisk, ja, bla bla. Vanlig. Og det gjør det enda mer interessant å være med på det, fordi det er, altså det viser at, det virker som om Kulturrådet tråkker feil uansett hva de gjør. De driter seg ut uansett hva de gjør. Fordi Du har, ja, Lusse Grunenbussmann var jo med på den podcasten. Og så sensererer de det partiet hvor han nevner en persons navn. Etterkant. Da viser det jo at det bare lar seg styre av disse illiberale typene, ikke sant? Ja, for det, Are Søberg var i intervjuet der, og så sier han navnet til en av de kunstnerne som han er. Bra omtaler det, sånn helt vanlig. Og hadde de noen begrunnelse for hvorfor de tok det vekk for å skåne, eller så var det vanlig sånn skåne for hets- og mobbing og alt det der. Ja, det har vi snakket litt om det her. For de som ikke har hørt det, så tenkte jeg. Ja, riktig. Så der tål de feil, og så har de det seminaret med masse beskyldninger, som er ikke veldig pinlig, og jeg tror ikke jeg har vært i kontakt med dem før, og ti dager før, og han er representant fra Cluodet, sier at det var ikke nok tid, ti dager før, til å få inn en person som da skulle svare. De fikk tre minutter på seg til å svare, i løpet av en nesten seks timer langt seminar. Og det er også en veldig klossete person, Det er nesten som man kan se for seg at den som bringer ned kulturrådet, blir en person som Tråvik, som jo tross alt opererer innenfor systemet. Fordi han klarer å ha litt sånn trickster-funksjoner. Hvor han skriver en sånn innlegg hvor han sier det er tre nøtter og en invitasjon til kulturrådet. Det var veldig fint skrevet. Og da snakker han om at At, ok, så det vi holder på med, eller de da holder på med, er rasistisk og alt sånt, og de har da fått støtte fra Kulturrådet, det betyr at Kulturrådet da i så fall støtter rasisme, så vil Kulturrådet da ta avstand fra den definisjonen, eller vil de da innrømme at de selv er med på å støtte rasisme? Ikke sant? Så der har han fanget dem i den selvmordsdykelsen der. Men så er de også veldig flinke til å bare holde kjeft når de ikke skal, for å ikke domme seg ut mer. Jeg tror de vet nok at de kan hvis de bare holder kjeft. De har blitt invitert til å være med på denne sløserikommisjonen mange ganger, har åpen investasjon til det. Men de vet at de bør bare holde kjeft, fordi de har likevel støtt til politikere og kulturlivet som sånn. En optimist i meg sier jo at de... har oppdaget at de driter seg fullstendig ut på hva de gjør nå, for det å ha det intervjuet, og det var vel Arne Søberg som snakket om det, at det var egentlig ikke noe Kulturrådet ville, for det ble en ekstern kilde som holdt på med det her, som ikke er direkte under Kulturrådet, så egentlig ville de ikke hatt søsribudsmannen med, og så stensurerer de, og det bare blir verre og verre uansett hva de gjør. Ja. Så det kommer til at det bare ender opp med at de holder helt kjeft. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at den podcasten de startet opp, og det er jo det symptomatiske du ser med bedrift og organisasjoner nå, når de skal... det er det hotteste grepet for å bedre et omdømme, eller få fram verdiene sine, eller snakke mer om organisasjonen sin, eller alt det de er flinke på, så setter man en gang i et podcast-prosjekt, og da var det jo den timingen Kulturrådet startet sin podcast på, ga meg veldig inntrykk at vi ser nå at vi har et omdømme der ute som er... Det er et omdømmeproblem, og da bruker man podcasten for å kunne... både gjør seg mer åpne, mer transparente, vi er åpne for å se inn i egen organisasjon, vi har ikke noen hemmelighetsting som foregår her, vi har lyst til å snakke om hvordan ting fungerer, og hvordan folk jobber, at de da bruker det som et grep, men så plutselig biter det seg halen når sløserienbøsmannen kommer inn, og så må de sensurere oss. – De klarer ikke å takle det, og det er veldig klossete. Jeg tror det at de sensurerer det her, Det at jeg har det seminaret, prøver å holde det skjult, for det er vant at de tingene er avskrekkende, men så kommer det frem Det tror jeg er et uttrykk for noen sånn ekokammerklassethet. Du skal ikke se bort fra at det er uenighet i kulturrådet internt også, og at det er som det er med FOI og helsedirektoratet, alt det vi ikke ser, og at det er sånn, du skjønner jo ikke krefter som drar hvilke veier i kulturrådet, at det sannsynligvis kan være, sikkert har vært noen opphet i diskusjoner som vi aldri kom til å høre om. Åja, ja, og det er jo det som slo meg da, Jeg hadde Are, jeg tror jeg kan si Are, for jeg regner om som en venn, håper jeg. For jeg har fått veldig sympati for ham, og jeg liker ham veldig godt også. Og vi hadde intervjuet ham på The Cave. Og det er interessant, for når jeg leser opp på det, og ser på de ting som har vært sagt om Kulturrådet, så er det en artikkel, jeg husker ikke hva den heter, men i alle fall det handler om Kulturrådet, og det er at Dagbladet faktisk Det var litt sånn investigerende å påplikte det med at hvor så stor sannsynlig er det for at du får støtte der. Det forholder seg også til hvor mange Facebook-venner du har av de som sitter på kulturrådet og sånt. Det er en sånn uheldig sak der. I denne oppfølgingsartikkel var det to kunstnere som gjorde jobbet absolutt innenfor det aksepterte. Jeg husker ikke navnet nå, det virker litt arrogant at jeg ikke husker navnet, men i hvert fall, absolutt innenfor, og som hadde fått støtte før, og blant annet han, jeg vet ikke om han egentlig er svensk, som har laget en sånn, han har laget en sånn kongolandsby i forhåndsparken for å vise at det er noe rasistisk før, og sånn, det er skjønt. Og det er jo sånn typisk, apropos Våk, det er innenfor denne opplegget avsløret umoral mer enn egentlig å lage noe kulturelt produkt. Ja. Og han har jo kritisert det og snakket om det der «You scratch my back», hele systemet der, og har selvfølgelig fått en symbolsk støtte etterpå, bare for at det ikke skal bli for tydelig at han er utenfor. Så får han litt penger, men veldig lite. Og en andre kunstnerinne som er oppvokst i Sovjetunionen, som sa at det var lettere å forholde seg til disse tingene i Sovjetunionen, for da var det veldig klart at det var et totalitært regime. Men her er det sånn, pass på, det er ikke noen klare regler, det er ikke sånn KGB kommer, det er sånne uskrevne regler. Og at hun hadde fått høre fra vennene sine, hvorfor gjør dette her, bare manikover heter hun vel. Bare hold kjeft, ikke sant? Men at hun orket ikke det der også, at man skal ha en påpå og arrestere hjernesynning. Og det som slår meg var at dette er ikke klassisk figurativ maler som snakker om det. Det er folk som er komplett innenfor. Og det bestyrker bare argumentet, for jeg er jo vant til å bli møtt med at det er nærdrum-elever og sånt. De bruker den der taktikken som man skal skamme seg påpå. Kan du snakke om det litt også etterpå? Hvorfor er den team nærdrum som jeg kaller dere, hvorfor står dere utenfor? Hvorfor er dere en utenstående part i kunstmiljøet som jeg opplever det? Hvorfor er dere ikke en del av kunststøtteordninger? Hvorfor blir det omtalt som det gjør med Odd Nærdrum? Jeg tror dere... Før jeg satt meg inn i kunstverdenen og portikken og alt det her, og podcasten og sånn, Odd Nærdrum, verdenskjente maler, det er vel sånn, alle norske kunstnere ser vel opp til han på et eller annet vis. Og så får man vite, altså jeg kan ikke forklare for deg, det er sikkert mange som meg som lurer på, hvorfor er det sånn her? Ja, og det er jo ideologiske bakgrunner for det. Det at han i kunsten begynner med det rent sånn principielle, det å være såkalt uoriginal, gå tilbake til noe som var tidligere, er noe man ikke skal gjøre fordi det var, og det er en av de første kritikkene han skrev til i 64, som er en slags oppskritt på alt det som har blitt skrevet om senere. Den kalles «Fenomenet nærtrym». Som en sånn anomali, ikke sant? Og jeg tror det er der, er det ikke det? Hvor det står om det at han, i hvert fall fra den tidligere perioden, hvor det står om det at han maler som om Cezanne ikke hadde arbeidet. Med andre ord, det at Cezanne har gjort noe, liksom skapt noe nytt, det er heller ikke noe nytt for flate maleri, har jeg sett mange ganger før i historien, det forplikter deg til å måtte gå videre i den retningen der. Og det er det som er så rart, det kan vi snakke om også, det med at det som skjer med Våk har skjedd i kunsten allerede i lang tid, men jeg kan spare den til et etterpå. Så da svikter han utviklingen, og det er det hegelianske perspektivet, det at du må holde deg til den tiden, og når barokken av oss er døren stengt der, og så kommer barokken, så er døren stengt der, og så kommer naturalisme, eller hva det er, Og da er det stengt, og hver gang ting er gjort så er det stengt. Døren er stengt, du kan ikke gå tilbake. Men André har jo gitt F i det, og sånn sett siktet kunstmoralen. Men så var det en interessant ting i tid som ble skrevet om, det var vel André Spader, en måte på André Spader, hvor han sa, og det var altså veldig riktig analysert, at han trodde ikke, jeg skal ikke akkurat si det, men han trodde ikke det var snakk om den gammelmestlige stilen, men det at det er endelig og ikke noe ironi. Og da har du det andre grunnleggende prinsippet som vi har snakket om, det er at kunsten skal være interesseløs, at den ikke skal gripe, for det er liksom det klissete og det ekle, det å narre tilskuren til å tro at dette er dramatikk, at dette ikke bare er maling på lærhet, da er du uærlig, Og samtidig så går det tilbake til en måte som man gjorde før, slik man gjorde før, både det man alle fikk rett til, og det å overvelde tilskuren med dramatiske, sentimentale, intense bilder. Det skal vi ikke gjøre lenger, så det er en rent moralsk sak. Og man svikter da saken, hvis man gjør noe annet. Og der har du det som er sosialt sett i grunn av problemet, som har ført til det. til den oppfatningen. Og så er det selvfølgelig en hersketeknikk da, å få folk til å skamme seg over og tilhøre en minoritet apropos. Samtidig synes jeg folkene liksom elsker minoritet. Så er det at hvis du står alene, nei da er det dumt. Så bruker man det for å prøve å ødelegge et miljø uansett hva det er for noe. Det er ikke bare nærmere, men enhver person som har en integritet og som kommer med noe tydelig og som kan stå for det, vil oppleve det presset. Og da går man på de rundt, og det er jo elevene. Og rent kunstideologisk vil det jo ikke gi statsstøtte til noe som de oppfatter som en slags svik mot utviklingen. Og der har du kjernen av hele den problematikken der. Men så er det det jeg tror er veldig... Når det gjelder det med Walk. Da var det fortsatt på et sånt punkt hvor, når han begynte, så hadde jo figurative skulptører og modernister som fortsatt hadde respekt for at du skulle kunne male sånne ting. Så da kunne han på en måte forstå andre litt. Men så utviklet det seg, såkalt. Og håndverket er ikke engang uviktig lenger. Og det skal bare være ideen bak. Og så, som sagt, nå går det over i neste nivå hvor det bare er en ren moralsk renhet. Men de tingene der, du får ikke til det som skjer når man våker. Det får du ikke til hvis du ikke har et grunnlag å operere på. Du kan ikke plutselig introdusere våk. Og det er da det som er slått meg når jeg leser da «Synical Theories» av Lindsay Hapilock-Rose. Så er det sånn, bin der dan ve. Dette her er det vi har opplevd innenfor kunst da. Nå kaller jeg meg kitschmaler, men det er mann som blir regnet for under kunst, i kultur da, kunst. Så har vi opplevd dette her i 150 år i hvert fall. For det som skjer er at Av de fundamentale tingene som social justice-aktivisme og Våk baserer seg på, er å ødelegge alle former for objektive kriterier. For objektivitet er et hvit, mannlig, europeisk konstruksjon, og den blir skapt av mennesker som da tilfeldigvis definerer at det er sant. Det å ha en empirisk studie med virkeligheten for å komme frem til vitenskapelige resultater, det er bare en fordom, en kulturell fordom. Det å forholde seg empirisk til virkeligheten. Og det er noe da vitemenn har funnet på for å unntrykke alle andre. Og hvis man deltar i Det å ha en saklig, rasjonell debatt med henvisning til statistikk eller henvisning til faktiske tilfeller, så har man internalisert den vitheten og støttesystemet, og dermed er man en slags sviker. Men poenget er at det er et eller annet sted der i boken, eller på nyediscourses.com, jeg lærte det med at, jeg vet ikke om det faktisk ble gjennomført, eller om det var noe som ble diskutert da, Om det var Oxford eller hvor var det? Det var et eliteuniversitet hvor de er opptatt av det med equity. Og det betyr da at man skal ikke bare like muligheter, men skal like like utfall. Slik at hvis du har 7% som er afrikanere eller noe sånt nå, i et samfunn så burde du ha 7% av studentene også. Og hvis ikke så er det bevis på systemic racism. Ja. Og så oppdager jeg, det var saken at da de testene som du tar for å komme inn, der har vi problemer. Og der blir de lykket ut, og dermed er det igjen rasistisk. Og så tenkte jeg, og så har vi snakket om å avskaffe de da, og så tenkte jeg, har vi noensinne opplevd noe lignende innenfor kunst før? At man tar vekk alle kriterier, og sier at det er din egen oppfatning, min egen følelser, som er det som teller. Det er jo det hele kunsten er basert på, at man ikke har noen objektive kriterier, at man ikke kan vurdere kvalitet empirisk, Men at dette, det som de kaller for lived experience, eller standpunktteori, som betyr at jeg har en helt annen oppfatning av virkeligheten enn du har, og hvis jeg er svart og kvinne, eller lesbisk og asiat, så kan ikke du forstå meg, og hvordan våger du å begynne å henvise til empiriske data og faktiske hendelser? For da undertrykker du den personen enda mer, fordi du da støtter det systemet som hvite, slemme menn har laget, hvor man faktisk forholder seg rasjonelt og empirisk til tingene. Det kommer inn, og det er det munk sier. Stor respekt for den unge munk, men det er jo en tragedie det som skjedde med ham, hvor han da sier at... Ja, disse menneskene skjønner ikke at for meg kan himmelen være grønn. Da er det den for meg. Det er den subjektiviteten som kommer inn, og den baserer seg på det kantianske genibegrepet om at objektive kriterier om håndverk, for det er bare noen gammeldags harige greier, som du gjør for å tjene penger, og penger er skittent. Det er ut av vinduet. Da mister du de konkrete empiriske vurderingene, muligheten til å vurdere kvaliteten. Så det er den situasjonen, når man lever innenfor kunsthøyden, så lever man innenfor den situasjonen allerede. Og da har de sånne videre begreper om for eksempel knowledges, ikke knowledge, knowledges, de gjør alltid flertall, for å vise at det er en vitenskapelig metode, det er en måte å få kunnskap på. Og så finnes det andre måter som er mer litterære, eller mer fantasifulle og sånt. Det kan man si, Da er det igjen det at, ja, ok, du kan se noe i det, for at du ser på disse myter fra sånne stammesamfunn og sånne ting, de er ikke bare påfunn, det viser jo noe som er sant om menneskelige syke og sånne ting. Men her brukes det som en sånn måte å ulyre alle form for faktisk informasjon. Og dette har man holdt på så lenge, jeg skal lese til en fin bok som heter ... Ja, på tysk, men på norsk er det noe sånt som «Oss sosialister imellom» skrev til en som ble konservativ av vannvare. Veldig morsom, en som heter Fleischauer, redaktør i Spiegel. Og han snakker om at det var en, jeg vet ikke om det var 90-tallet, en kvinne som fikk tyske Arbeiderpartiets borgermotspris. For hun hadde da beskyttet et innvandrerbarn for å bli angrepet av noen nyanasister, og de hadde da skåret inn en hakekors på denne kvinnen da. Og så politiet som ble etterforsket, og oppdaget det relativt fort, at denne personen er ikke helt mentalstabil. Det var bare løgn. Jeg tror, jeg er ikke sikker, men jeg tror kanskje hun til og med kom i fengsel for å ha funnet på denne historien. Og så når da hun fra Arbeiderpartiet, tyske Arbeiderpartiet, blir konfrontert med det, så sier hun, ja, men det kunne ha skjedd. Ikke sant? Og den... Det at, og det er noe Sebastian Salle har fortalt meg også, Kant skriver jo om det, det at vi kan forestille oss noe som vi ikke har møtt, har like stor verdi som det vi faktisk vet om og har begrepet for. Og da er det inne på det at hele denne kunstmåten, tenk bare å hvile på den kantianske, det man kaller epistemologi, hvordan får vi kunnskap? Får vi det gjennom å studere virkeligheten? Eller kan vi bare få det å føle at jeg føler at virkeligheten er sånn? Ja. For det tilfellet der må hun si at det kunne ha skjedd, det er subjektivisme. Du bare henter kunnskapen innenfor deg selv og sier at det kunne sikkert være riktig. Og det er jo nettopp det hele kunnskapen hviler på. For hvis du kan stille ut en bok og si at dette er veldig viktig, så gir man masse til det objektet som du ikke selv har, som du er nødt til å være veldig innstillt på for at det skal kunne fungere. Og det er sånn som du ser gjennom hele historien. Jeg leste en bok som heter «Europas indre demoner» av Norman Cohn om heksprosessene. Ekstremt god bok. Og det er et tilfelle hvor en kvinne blir anklaget for å være heks. Men i rettssaken sier jo da hektemannen «Nei, hun så jo ved siden av meg, jeg hørte henne snakke og puste». Men det han ikke skjønte var at hun hadde lagt en stokk i sengen som så ut som hennes slik at hun kunne fly ut av vinduet på heksemøtet. Case closed. Ikke noe problem. Og der, og jeg husker når jeg leste den, da bodde jeg på Island, og det samme kvelden fordi jeg kjente noen der, som var der og samlet også, kjøpte litt bilder av meg, men var veldig sånn, selvfølgelig i den riktige retningen med samtidskunst. Og så delte jeg ut med en liten privat stipend, folk skulle sendes, to sånne kunstelever skulle sendes til Berlin selvfølgelig. Berlin. Den ene hadde bare klestet noen fotografier, noen sånne polaroider, og den andre hadde malt noen veldig naive, figurative saker. Så jeg så på den der ærefrykten til de som stod der og kikket på den, så fikk jeg en følelse av at det er akkurat det samme. Det at man står og ser på disse tingene som kvalitativt er ekstremt dårlige, og er villig til å akseptere det, det er akkurat det samme som når man sier at hun har lagt inn en stokk i sengen mens hun flyr ut av vinduet. Da gjelder ikke virkeligheten lenger. Og det er den måten å tenke på som folk har blitt vennet til gjennom moderne kunst. For man har allerede fått det inn i hodene til folk at jeg kan ikke si nei, det er dårlig kvalitet. Jeg skjønner ikke det der. Det er sikkert jeg som er dum. Ja. Den generelle verdensavskuelsen, den måten, hele den verdensavskuelsen der, den gjør at woke kan fungere. Du kan ikke komme woke til Pericles på 400-tallet før Kristus. Det holder ikke, altså. Kan man si det på den måten her at Man går fra, ta det tilbake til historiefortellingen, at på den ene siden er det kunstneren som setter opp historien i det den maler i et figurativt maleri, hvor det er belyst sånn og sånn, og man ønsker å fortelle en historie. Kontra det motsatte er at kunstneren legger historien over til historien den som ser på kunsten til den abstrakte kunsten så overlater man historieansvaret til den som måtte se på det til å lage sin egen historie se på dette kunstverket her hva slags historie er det du vil lage ut av det her, av disse firkantene og figurene eller dette kaoset det er en historieforflytning at det går fra skaperen er historiefortelleren, eller er det du selv som er historiefortelleren og der har du et annet sentralt punkt som ligger i kransfilosofi, og det er jo det at skjønnhet som han snakker om, finnes ikke i objektet. Det finnes i deg. Det er du som skaper det. Og det at du kjenner at jeg sier for noe innbildningskraftens frie spille, det er det sentrale. Og det husker jeg, jeg stilte spørsmål da Arthur Danto var i Oslo et par anledninger. Han var jo sånn kunstpave. Og så stilte jeg spørsmål med i hvert fall, hun rett etter meg var psykolog. Og det var interessant for hun sa, og hun mente det positivt, at moderne kunst er sånne isolasjoner og abstrakte ting. Det var så fantastisk fordi du kunne putte så mye inn i det. For det har ikke en ting i seg selv. Og der var det også en tysk historiker som heter Boris Greuss, det har jeg leser ordentlig ferdig gjennom. Han har vært med å gitte ut sånne autoritative utgaver med Hitlers kulturtaler. Ja, apropos kulturpolitikk har vi snakket om det også. Og der sier han noe, der snakker han om det der litt anstendig, jeg leste. Dette med anklagen mot klassisk figurativ, for det brukte Hitler, og det er lett å dra folk inn gjennom den sentraliteten og sånn ting, og så bruker du den, ja. Og så sier han at, ja, men dette her er jo Det er sånn sett ikke noe forskjell på det og moderne kunst, for moderne kunst er så åpent, og at det er perfekt for politisk propaganda nettopp, fordi du kan fylle med hva som helst. Så moralsk sett sånn sett er det jo det helt greit. Også rent praktisk, det med såkalt nasjonalsosialistisk figurasjon, det er jo fullstendig dødt og usentimentalt. Så sånn sett er det figurativ kunst. Det er ikke noe med den dramatiske nerven som du ser i I kitschmalere som for eksempel Sebastian Salvo. Det er helt sånn den interesseleisigheten som kommer inn som gjør at det blir moderne kunstsender, jeg fyker etter ut. For det er ikke der det ligger. Men da er det også det med at man begynner å slenge Hitler rundt omkring. De stod for en helt uanpresident. Økning i kulturbudsjettet. Det var en slags sosialdemokratisk kulturpolitikk sånn sett. Så hvis man skal begynne å bruke handen som klubbe til å slå folk ned med, så burde kanskje tenke seg litt om å se seg i speil først. For den funker ikke helt, liksom. Men så kan jeg si tilbake til det med Slesvig-kommisjonen. Det er ting som jeg også har tenkt på, om jeg skal si ja til det. Når jeg har kritisert kulturrådet, og så sier jeg ja, og ikke bare sier ja, jeg tar med penger også. Og så kan man si, ok, er det da at jeg snakker om kulturrådet etter det? Har jeg noe rett til å gjøre det i det hele tatt? Har jeg liksom sviktet mine idealer og alt det der? Det kan man godt si. Jeg kan skjønne det også. Men så er det en forskjell da på, og du hadde jo Arndt Rune Flygstad her. Han kjenner jeg jo. Jeg skulle ikke sagt det. Veldig, veldig trivelig kar. Hvorfor sa jeg det? Fordi, jo, jeg møtte han en gang når han var leder for partiet, et par år siden nå. Og så snakket han om det der med hva med kulturpolitikk da, og så sa han at partiet, liberalistene, får jo statsstøtte. Og det er sånn som er sånn, haha, ikke sant? At de får statsstøtte, men så sier han at det er en ren praktisk sak, at det er jo helt urettferdig at de andre partiene får jo støtte, De prøver å komme inn på det feltet der, og har en stor bakdel ved å ikke være med på det, hvis de ikke skal ta mot de pengene. Så det er den argumentasjonen der, at en ting er å gå inn i systemet, og gjøre alt du kan for å utvide det, slik at du kan få enda mer penger. Det er noe annet moralsk sett enn det å gå inn i det systemet og forsøke å motarbeide det, eller endre sikt du vil ha det. Og da kan du si at, ok, Når jeg går inn og skal være med på sløserikommisjonen, så er jeg det, fordi jeg mener det finnes en bedre løsning. Det er noe helt annet enn hvis jeg for eksempel skulle gå inn der og si «Kanskje jeg kan komme til innfor nå, hvis jeg passer nå på å holde kjeft, og kanskje jeg kan søke på noe annet». Det er en helt annen situasjon. Da er det tilbake til det, og det var også en ting som gjorde at jeg har stor respekt for Magnus Vanbo. Også for Torvik, det at han ikke gir seg til at det finnes folk som er, jeg får skille litt på de, så jeg ikke bare snakker om det som er en homogen masse her, men jeg tar Magnus Vanbo først. Så sitter vi sammen, og så har han med et bilde, og jeg har med et bilde. Han er med sterke farger, veldig moderne såkalt, og jeg har ingen problemer med det. Helt greit, kjør på. La oss snakke sammen. Og det er nydelig. Og også når Trorvik tar kontakt med meg, og Are Søberg hadde foreslått det, og han hadde sett meg her, og vel tror jeg også litt på Cave og sånt. Og da tenkte jeg, ok, men her kommer det en fyr som faktisk vil ha en samtale. Og da kan det selvfølgelig, det er også en ting da. Sånn som han, han er jo... Det er jo smart sånn argumentativt, det med at han får Are Søberg med for å si at skal vi gjøre noe, eller skal vi bare sitte bak skriber og klage? Jeg kan skjønne det argumentet, og det er også sånn som jeg tenkte på, her har jeg snakket om kulturrådet og de tingene, og så kommer Tråvik og tilbyr meg dette her, og skal jeg da si nei, jeg kan ikke ha noen kontakt med dette her? Og det er selvfølgelig den nysgjerrigheten, hvordan er disse menneskene her? Og det er noe helt annet enn å da... Jeg har jo sett den andre versjonen. Folk som da egentlig ikke har... Apropos Jesus-discipler som ikke har den integriteten, som egentlig er litt redde for at kanskje de... Tenk om jeg blir smittet av modernisten og sånn ting. Og så får de kontakt. Det betyr bare at de er ikke selvsikre. At de egentlig har lyst til å komme innom, ikke sant? Og så blir det seg selv såkalt, også sånn som alle de andre. Men... Det er ikke den vinklingen jeg har inni det. Da kan jeg faktisk snakke om de ting som jeg tror på, og at systemet kan bli mye bedre. Ikke for at jeg skal arbeide med oppfordring i det systemet. Men det var det ene at Magnus Svanbo da, har heller ikke en sånn problem med sånne guilt-based association-problemer. Og det har ikke han fått på grunn av den kiosituasjonen. Det har han jo hatt fra før, men det har blitt forsterket. Han har blitt testet og funnet, ikke for lett, men at han er en karakter. Og da, når man snakker om den situasjonen som er, dette med Valk og de tingene der, og en sånn sjanse byr seg, så er det noe en sjanse man kanskje bør ta, ikke må ta. Jeg godtar ikke det at fordi jeg har kritisert Kulturrådet, så må jeg stille på alle mulige sånne ting hvis jeg ikke er feil. Da kan jeg si til deg at du skal gå naken, nødvendigvis kalle deg han, og hvis ikke du tør, så er du feil. Da må du si ja fordi jeg har utfordret deg. Det blir for dumt. Men så kan jeg også skjønne den Troviks utfordringen til Are Søberg. Og så er det sjanse til å være med på det. Fint, det er helt utmerkt det. Men det betyr ikke at jeg kommer til å plutselig slutte å male, for jeg må tilpasse meg og prøve å få med en statlig penger. Så da er det, og det er det med at som sagt, i en sånn moralsk sett, det gjorde vi et poeng ut av når vi hadde den samtalen med Morgan Svambo, at jeg og han holder på med helt andre forskjellige ting, men vi kan snakke sammen. og ha en stor genuin respekt for hverandre. Han kan masse om Jung, jeg har ikke lest Jung, han lærte masse om. Så kan jeg selvfølgelig si at han er monist, han er slem, men så er det plutselig et individ som er der, som du kan ha god kontakt med uten at det betyr at da må jeg, som jeg sa, du må slutte å drikke kaffe, for jeg ikke drikker kaffe. Det er sånn helt latterlig sagt, da har man så lite selvtillit at man ikke kan snakke med folk. Da får man holde kjeft. Så det var den morsomme utfordringen. Hva mener du der? Jeg synes det er utrolig, jeg kjenner meg igjen i det der med nysgjerrigheten min. Apropos for eksempel, akkurat når det kom til sløserikommisjonen, hvis jeg skulle... skulle ha blandet meg, så hadde hun sagt at jeg har ikke noe by på der. Det er ikke stilt for meg. Så det ville ikke vært noe for min del å gjemme meg bort fra. Jeg har ikke god nok. Jeg føler meg som den alltid i samtaler i studio her, stort sett, som den nysgjerrige part. Jeg prøver jo egentlig å stille på høyde med lytterne, bare sånn, hva er det? Hva er dette? Hvorfor skjer dette? Hvem er disse? Hvem er du? Hvordan fungerer det? Hvordan er det strukturert? Hvordan fungerer systemet? Aha, ok. Det er ditt take på det. Det er jo ikke at du må vinne over den, eller bevise rett eller urett, men bare, da kan lytteren bestemme. Og det må være basert på min egen nysgjerrighet og interesse. Selvfølgelig at jeg synes det er interessant, fordi jeg har lest om det, eller lurer på hvordan dette her er. Jeg tror også det er en genuin interesse fra den som arrangerer det, så tror jeg det blir interessant å høre på uansett. Jeg tror det er en mekanisme der, at så lenge ... Intervjuet er basert på at den ene parten er interessert i den andre, så tror jeg det blir interessant. Det kan handle om nesten hva som helst. Det kan handle om nesten hva som helst. Og det synes jeg er en mye mer interessant inngang enn den klassiske grillegreia. At jeg hadde tatt deg inn her i 20 minutter og grillet deg om Odd Nærdrum og ditt standpunkt. Det blir så mye mindre... Først vil jeg ikke la det snakke ut, og for det andre vil jeg jo... hele tiden pensle deg tilbake på mitt spor når du prøver å gå ned i dypere resonemanger og sånn så vil jeg bare holde deg tilbake på en måte og hele tiden, ikke sant, hammer deg løs på noe jeg vil ha som en svakhet eller på en måte et eller annet sånt da, og det blir sånn det kan bli underholdende i best case i et sånt radioformat eller noe, men jeg tror ikke det er interessant eller veldig givende da Nei, det eneste... Eller lærerikt Det eneste du gjør er å vise at du er med i gjengen. Og det er det som er så rart. Folk føler at det er kule når de gjør sånn som alle andre. Hva er det for noe? Ja, han er grei når han er alene. Når han hører på barneskolen. Og det som er så rart også med kunst, det er at man skryter at man gjør sånn som alle andre. At man ikke er et individ. Det er en dyd, liksom. Ja. Men jeg prøver å tenke det samme også som når jeg er programleder, at du Det er ikke det at jeg trenger å bevise ting, eller argumentere mot, eller vise at den har tatt feil, eller noe sånt. Det er ikke sånn at hvis en gjest kommer og sier «Jeg har stor kunst, det er sånn og sånn», så vil jeg si at «Jeg kaller ikke det kunst, for det blir et helt annet begrepp». Men jeg kommer ikke til å si «Så har du feil igjen!» hele tiden. Da har jeg sagt det, og så får publikum vurdere hvordan situasjonen er. – Ja. Så, og det er jo sånn, altså jeg er litt, vet ikke helt med akte hvordan det blir med spesialrekommisjonen. Det er sånn fire-fem minutter i stolen. Og hvordan det blir, så det blir vel ikke en sånn debatt sånn sett. Og ja, derfor jeg sa ja til det, for da har jeg den muligheten til å si tingene og kan møte folk som faktisk er der. Ja, det er bra å få dra erfaringen av det og se hva som skjer. Ja, for det er sånn som du kan selvfølgelig si da, kan man argumentere med at her får du muligheten til å virkelig ta en debatt, og så tør du ikke, ikke sant? Og det er et forlåtet argument, samtidig som jeg ikke godtar det som et sånt ugyldig argument egentlig, for det kan være så gammelt hva som helst. Du tør ikke gå med bare underbuksene i kardihannen, ok, gjennomfegel. Det blir for dumt. Men det er en interesse der for min del, for dette er noe jeg primer om. Det er jo spennende å se hva det blir ut av det. Jeg har jo ikke skjønt helt hva annet enn at det er hva det er, men jeg skjønner ikke helt hvordan det skal spilles eller hvordan det skal settes opp, men det er vel sikkert en klok plan i det bak det hele. Det er noe med å samle masse mennesker, jeg vet ikke. Det som er interessant også, jeg hadde jo en samtale med en av de første samtalene, Marcus Andersson, svensk maler, som jeg kjenner godt, og nå var det til her da, i hvert fall kanskje på 2000-tallet maleråret. Så hadde han en diskusjon med en rumensk kunstner, som bor i Sverige, men som er rumensk. Så han kommer fra et totalitært regime. Og Marcus hadde skrevet da veldig engasjert med tull til moderne utstillingen og sånt. Og så husker jeg nesten hva han heter. Det virker litt arrogant, jeg husker navnet, men det var ok. Folk kan se denne episoden hvis du vil. Og da sier denne kunstneren da at... Var det Marco eller noe sånt nå? Ja, for en patos. Ja, kjempebra. Så det han gjør er jo å ta Markus Andersson sine figurative bilder og stille dem ut til sin installasjon på Vårsalongen til Moderna museet i Stockholm. Og først så tror folk at det er en slags ironisk sak med rammebutikkbilder og sånn. Og om Markus Andersson i Godstein som har laget sånne elendige bilder Og så skjønner du at Markus Andersen er en reell person, så går det løs på ham temmelig fort, selvfølgelig med nasekortet, fordi han har malt en blond guttfyn rundestene og sånt, og så fortsetter det derfra. Men poenget er at jeg tror kanskje han samtidskursen der ble litt sånn, for det ble så veldig sterkt, så han ble kanskje litt mer rolig etterpå, men det viser i hvert fall at det finnes folk innenfor det systemet som tross alt har en slags følelse av at Jeg er ikke sikker de skal korsfeste folk og stenge folk ute bare fordi de gjør noe som er litt annerledes. Så det finnes noen sånne folk også, og det er det som gir optimisme rundt det, og det er også derfor som sagt jeg ville si ja til det å være med på sløsøy-kommisjonen, for da i hvert fall nå sterkere enn noensinne, så er det viktig å vise at vi kan snakke sånn. Vi har Odd Nærdrum spurt om mye sånne ting, å være med i paneler og diskusjoner og debatter og sånt, eller er det ingen? Jeg vet ikke. Nei, det er ikke noe. Jeg har vært med på det før, så vel. Han er veldig lite i offentligheten og skavlan, som jeg kan sette han har vært i. Jeg lærte jo at, ja det var det jeg skulle si til deg, Beste råd hvis du er nervøs? Ja, det var det jeg glemte, det må vi ta. Jeg har et par råd. Jeg kan fortelle en morsom historie. Jeg var elev fra 1996 til 2002. Og så ble jeg engasjert med Kitsch og satt meg inn og leste masse om det. Og så hadde jeg nærmest den ideen at når vi skulle holde noen foredrag, så skulle vi hele tiden ha en samtale han og jeg. Og for at folk ikke skal henge seg opp i at det var han som sa det, så var det han som lurte, og jeg svarte, for han skjønner liksom ingenting av dette her. Så vi spilte en rolle som, vi skal snakke om dette med Platon. Platons dialog er at Sokrates er den som helt enig sier det er klokt, ikke Platon, at det er Platon liksom som snakker. Men man bytter rolle, så man får fokus på det som sies, og ikke det at det er Odd Nærtum som sier det. Så vi gjorde det, og det fikk vi ganske fint til etter å ha tatt det et par ganger. Og så husker jeg at det var en av de første vi var på vei til, det var det som heter Art Students League, noen slags figurativ skole i New York. Og så sitter jeg der i taxien på vei dit, sammen med en kunsthistoriker som jeg kjenner, eller som hun holdt på å utdannes av der. Og så sier Odd, litt sånn kjennsk smil, jeg er nervøs eller hva? Nei, nei da, absolutt ikke. Og så sier jeg til henne, ja, men husk på det at du må ikke være nervøs før du begynner, du må bli nervøs mens du holder på, for du må klare å holde oppe. Hahaha. Og da er det sånn, så sa det sånn litt klikk opp i hodet mitt, for da begynner du liksom, det er som upping the game, ikke sant? Det er en ting å være nervøs før, det er sånn amatør, ikke sant? Men du må bli nervøs mens du står der, for å holde det oppe. Og da, jeg vet ikke hvorfor, men det skjedde sånn litt klikk i hodet, så har jeg egentlig, her kom det med en annen regel, men det er egentlig det jeg lærte der på en måte, men formulert litt annerledes, og det er det at hvis man er nervøs for noe, Så er det en veldig enkel løsning, og det er jo bare å si ja til noe du er enda mer nervøs for. For da er du ikke så nervøs for det første, ikke sant? Ikke sant. Det er veldig enkelt. Og det er sånn, jeg har jo merket det nå som programleder, så Jeg har vel vendt meg mye mer til den rollen, men jeg var alltid litt sånn spennt på gjesten og hvordan det kommer til å gå. Du forbereder noe, og plutselig så funker ikke det. Jeg har ikke hatt noen sånne store problemer, men det er alltid den muligheten, ikke sant? Og i begynnelsen så var jeg litt sånn, og dette er jo ikke sånn som dette her, her er det satt opp tre profesjonelle kamera, folk som bemanner de kameraene, ha på oss mikrofonene, det er sånn mygg med belysning, alt er jo litt satt opp, det er ikke sånn bare sånn, ja, sånn som her kan vi begynne med at, ja, jeg har fått en ny skjort, ja, jeg har kjøpt den der nede, og vandret hit og dit. Så sånn er det mye mer striglet, ikke sant? Men jeg merker da at Og så har vi utviklet tingene mer etter hvert, så vi begynte med disse samtalene, og så har vi begynt med sånne dark flames, som bare begynner rett på uten at jeg må sitte og, og det er noe av det jævligste å komme seg igjennom den introduksjonen og huske alle ordene, og så begynne å snakke. Så det er et par ganger hvor jeg ikke har gått så bra. Men i hvert fall, så når vi utvikler det mer, så nå, fra fredag til fredag, fire samtaler, fem sånne dark flames i en sånn malevideo, pluss noen andre opptak og noe ting, hvor det bare går etter, så blir det så mye at jeg blir sånn, jeg har ikke tid til å være nervøs. Jeg har ikke tid til å ha hjelp på hvordan det går. Men det er også en annen ting, jeg tenker på det med å være nervøs, jeg vil gjerne skille på det. Fordi hvis jeg for eksempel, hvis man sitter med, altså hvis vi hadde fått... En kjent, virkelig kjent skuespiller, og plutselig snakker med en kjent skuespiller. Og så tenker jeg at jeg skal møte en kjendis. Kanskje folk liker meg bedre enn jeg møtte. Det er mye annet enn samtalen. Det tenker jeg på som nervositet. Hvordan personen kjenner mange, og kanskje ligger litt bak hodet. Hvis jeg gjør et godt inntrykk, så kanskje jeg kan få en fordel. Det er mye tull til greier. Det er nervøsitet. Men så er det andre ting, og det er spenning. Jeg må huske å få, det må komme frem. Jeg må ikke glemme det, for det er sentralt. Sånne type ting. Og vil det gå bra, så responderer han, eller blir det ikke noe. Sånne type usikkerhetsmomenter. Det er det. Og det må det være hver eneste gang. Eller det blir antagelig hver eneste gang. For jeg har opplevd at man Man kan ha en... Man tror liksom at det går supert, og så plutselig stopper det helt opp. Men du ikke trodde det ville skje med. Eller omvendt. Så for eksempel Magnus Vanbo som kommer, som er en sånn fantastisk overraskelse å komme over. Uhyrinteligent, veldig belest, kan snakke om og kan snakke ordentlig. Helt sånn gave til en programleder, ikke sant? Ja. Så det var en skille mellom det å være nervøs og det å være spent på tingene. Jeg har et par tips og triks, observasjoner selv nå etter jeg har gjort 120 episoder her. Hatten av for deg. Takk for det. Jeg var jo også veldig nervøs, men jeg var sånn nervøs for å fucke opp, for å se dum ut. Så det var sånn, det som jeg skjønner nå, at det er jo en ting du ikke får gjort noe med der og der, men tid og volym er jo sånn som Det vanner ut nervositet på et eller annet vis. Du gjør det samme om og om igjen, og du ser på hvilke politikere eller folk som er masse i media, de er jo ikke nervøse, for de har jo treningen. De har jo volymet, de har tidsaspektet. Alt vanner seg ut og blir mye enklere når det har gått litt tid, og du har vært med på masse episoder. Så det er du enig i. Hvis du skal begynne med noe lignende, så bare gjør det mange ganger, så vil det vanne seg ut sakte, men sikkert. Det jeg skulle ønske jeg kunne visst litt tidligere, det er at jeg var så opptatt av hvordan jeg skulle fremstå. I den settingen her er det en ting som er viktig, og det er det ene tingen at jeg vil at gjesten skal ha lyst til å komme tilbake igjen, at gjesten føler at det var vel verdt tiden at jeg fikk noe ut av det. Og at de hadde det gøy, at de syntes det var en positiv opplevelse. Og da tenkte jeg sånn, ok, min fremste jobb da, det er jo ikke om jeg stiller et spørsmål, eller stotter det fram noe, eller sier det tjukk eller virker som en komplett idiot. Jeg må bare sørge for at gjesten har det best mulig. Jeg må spille opp gjesten, så av og til tenker jeg sånn, Hvis jeg har en superintelligent, høyutdannet eller veldig renommert gjest, så tenker jeg hvordan skal jeg få den gjesten der til å fremstå best mulig. Sannsynligvis vil de gjøre det helt selv, så da er det viktig for meg bare å ha gode spørsmål, sånn at de vil respondere veldig dårlig på dårlige spørsmål, eller at hvis jeg virker veldig dum, Da må jeg øppe givet sånn at de faktisk fortsetter å levere. Hvis det er en gjest som er veldig utskilt, så er det faktisk et godt eksempel på det. Som folk ikke har så veldig store forhåpninger til. For eksempel sånn som Alexander Rybak. Så tenkte jeg sånn, ok, alle har en mening om Rybak. Han er litt sånn gæren, han sier veldig mye rart i media, og er litt sånn melodi-grampristempel og alt det bak. Det jeg tenkte før når Rybak kom i tag, jeg tenkte etter at folk har hørt den Rybak-episoden, skal de få et helt nytt inntrykk av Rybak. For jeg er ganske sikker på at han er ganske reflektert, og han er musikalsk veldig, veldig, veldig smart, og har gjort veldig mye brillante ting, men at det er mye av den medieuttalelsen hans, og at han er en veldig ung fyr, og han har hatt litt psykiske problemer, pillmissbruk og sånt, som liksom har skygget over mye av det. Det er et eller annet med han der, og jeg skal prøve å finne det, og så skal jeg spille han best mulig den samtalen, sånn at han kommer godt ut av det. Og det synes jeg også ble... veldig interessant samtale. Jeg følte liksom vi kom inn på Rybak på et sånt filmmusikk og et sånt komponistplan som jeg ikke har hørt eller visste om han fra før, og da sånn Det er noe mer med han enn bare det man ser på VG og på forsidene, og når han tøyser inn på Instagram og sånt. Det er en forskjell med en undervurdert gjest og en gjest som er veldig renommert. Uansett så handler det om å gjøre gjesten best mulig. Om en gang du tenker sånn i den settingen her, så gjør det deg selv mye roligere, for da vet du at du har en konkret oppgave. Det handler ikke om meg, det handler om Jan Ove Tuvi i dag. Hvordan kan jeg gjøre at han koser seg, at han øser ut med kunnskapen sin? Og da blir det mye lettere å forholde deg til at du blir mindre nervøs selv, når du også ikke vet at det handler om deg selv. Ja, for en sånn type nervøsitet blir jo en sånn... Det er alltid på egne vegne du er nervøs, Jan, og så blir du redd for å domme deg ut. Ja, men så gir du et fareksignal til den andre. Ja, ja. Det her kan vi ikke ta det rolig. Det er et eller annet som er truende. Og det er sånn i idretten også, at hvis du viser at du er nervøs, så vil den andre utnytte seg av det at du gjør feil og sånt, og du vil også gjøre lagkameraten dine. Men det er jo en fin liten skille der som du var inne på, det her med spenning og nervositet. Det er også nødvendig å ha en viss porsjon spenning og nervositet her, og det er litt rart, for da ... Er det et eller annet psykisk også at du er på tåhev og leverer sannsynligvis ditt aller beste hvis du har litt nervositet og spenning i deg? For hvis du ikke har det, så blir det sånn at du, som jeg har hatt med noen gjester som jeg merker at jeg egentlig ikke er interessert i, jeg har veldig lavt spenningsnivå, jeg er egentlig ikke så veldig nervøs, Det merker jeg platter ut i en times lang samtale, så har ikke jeg noe mer. Jeg greier ikke å hause opp den. Jeg har ikke interesse av å gjøre den gjesten god. Da merker jeg at samtalen bare sånn, ok, dette var hyggelig, dette var greit, da rønner vi av. Det er jo trikset der å finne gjester som du oppriktig synes er interessant selv. Ikke fordi mange som hører på har lyst til å ha det i studio, eller at det er på forsiden av veget. Det er en veldig viktig detalj, synes jeg, at hvis du skal snakke med folk, da er det sånn, du går ikke på date med noen du ikke synes virker interessant. Det er jo så enkelt som det. Nei, det er helt særlig. Det er jo, Einar, jeg har jo snakket om det med gjøre ting for andres skyld. Det er et ganske morsomt eksempel hun bruker, for det er det man har lært opp, det er det moralske. Ikke tenke på seg selv, men tenke på den andre. Det er ikke noe kontraksjon til det du sier, egentlig. Det gjør jo meg god at jeg tenker på gjesten. Ja, men så sier hun at, ok, hvis det å tenke på andre er godt da, Så kom det noen eksempler, jeg tror det er en mann da, som tenkte eksempel som sier til sin kone da, eller til en kommende kjæreste, at nei, egentlig så er jeg ikke noe som er interessert i deg i det hele tatt, hvis du ikke tar noe pene eller noe tiltrykkende, men jeg tenkte kanskje det var bra for deg å ha en kjæreste, så jeg gjorde det for din skyld. Nå tenker jeg hva, og hører noe sånt. Mhm. Og da er det inn på en annen ting, det med hele altruistiske, det at du må offre deg selv for andre. Ikke at du kan hjelpe andre, men du må offre deg for andre. Og det var hva heter en filosof nå? Det var jo, jeg var jo sympatisk overfor Kant, så det var et interessant eksempel hvor han sier at det var en norsk filosof som hørte på radioen den gangen jeg fortsatt hørte på radioen. Og det var at hvis du hjelper en gammel dame over veien, i Osnær da, for eksempel, Og så har du stor glede av det. Det er da en moralsk nedre handling. Men hvis du er på vei til et eller annet veldig viktig møte, og egentlig ikke tid, et eller annet ubehagelig skjer, og hvis du ikke er akkurat på tide, og du da setter av to minutter til å følge gjennom gaten, og at det blir ødeleggende for deg resten av dagen, så er du et godt menneske. Ikke sant, ja. Så man tror liksom at det å hjelpe andre er altruisme. Det er det ikke. Det er bare å være snill. Mens altruisme krever det at du skal betale. Du skal svi. Du skal svi og gi. Du skal svi og hjelpe. Og det er også en veldig stor problem for alle de tingene som vi har snakket om her. Det at jeg har ikke rett til å si nei, dette vil jeg ikke være med på. Man har lært opp til en sånn altruisme der. Og da har man ikke det forsvarssaker man trenger for å stå på sine egne oppvisninger. Og det er derfor jeg har kjapt ut at klassisk kreativ maler er gjerne veldig Slik at man maler sånn for det er litt sånn gammeldags og ekte og sånn, og fargene ligner og formen stemmer, men så har det ikke noe mer forståelse utover det nødvendigvis, ikke noe ordentlig forståelse av hele mytiske perspektiv som er viktig, samtidig med en sånn idé om at man ikke har noe rett til å være egoistisk, og dermed er man veldig utsatt for all mulig kritikk, alle krav om hva man liksom må gjøre da som maler. Og da får du en veldig svak kultur da. Diskuterer dere malerne mye mellom? En ting som jeg har vært opptatt av å få fram igjen i Creopolis er at historiefortelling ikke bare er kopiering av en modell. Der er Inrein veldig hjelpsom. Jeg skal lese til «De som bygger verden». Og så akkurat da jeg hadde lest og skjønt en grunnleggende poeng hos henne, det med at det du har lyst på nå betyr ikke at du er rett på det. Det er egentlig en ganske enkel poeng, men det er mange som ikke skjønner det. Og da husker jeg at jeg hadde en sånn opplevelse hvor jeg søkte sammen med fire-fem andre kollektiv til et galleri i New York. Dette var rett før flyene gikk inn der, så det ble jo ikke noe av det. Det er ikke sikkert jeg hadde blitt navet, men jeg ble hjelpt hvertfall ikke med de flyene. Og så husker jeg jeg nevnte det for en maler som var innom hva er det den er ut om? Som noen type halvt elev. Og så la jeg på og tenkte: Hvorfor sa jeg det? Jeg fikk en ugen følelse i magen. Må ikke være sånn smålig, skal ikke gi noe tips til andre, fordi det er holdt på mitt. Og så gikk det et minutt, og så ringte han opp igjen. Det første han sa var, hvorfor får ikke jeg være med på det? Som en sånn anklage. Da hadde han sett for seg at nå, kanskje han kan komme inn på et galleri i New York. Og så sto jeg liksom i veien for ham på en eller annen måte. Første han sa var, hvorfor får ikke jeg være med på det? Han sa ikke hei engang. Du hadde vært mulig å være med, det ser interessant ut og sånn. Hvorfor får ikke jeg være med på det? Jeg ble helt satt ut av det. Jeg snakket med de andre og tenkte litt på det. Så la jeg på, og så tenkte jeg vel da, hva er det jeg nettopp leste nå? Her har han en sånn idé oppi hodet sitt, så tror han at derfor har han rett på å kreve det. Så ringte jeg opp til ham, og så sa jeg det. Det at du har lyst på det, betyr ikke at du har rett på det. Ja, men... Ja, jeg måtte liksom godta det, men jeg var ikke helt fornøyd. Men med sånne ting trenger man å vite om, så man skal kunne stå opp i en situasjon. Ja, jeg ser det. Er du mindre nervøs nå? Eller er det fortsatt ting som gjør deg nervøs? Nei, det mest nervøse er å komme seg igjennom innledningen. Det er bare ubehagelig. Jeg slutter min ledning, for jeg greide ikke å lese din. Vi har jo et mye mer redigert format, så jeg begynner med å snakke til publikum om dette med hva som står på spillet av de sentrale verdiene. Det skal være hovedpunkten i samtalen, samtidig som vi har på veggen bak, så har vi illustrasjoner Sånn vi tenker er at på veggen er titlen i hva den er på samtalen, og så eventuelt en hylle med noen gjenstander som er naturlig å henvise til. Og så skal de tingene henge litt sammen, Speilvannet på en eller annen måte, slik at det ikke går den retningen, og jeg har lovet at det skal gå den retningen. Så vi har jo sånn sett en klar agenda på ting vi skal ha frem, og da er det det med at, ja, dagetypisk sånn er det tre litt lengre setninger, og så husk på, så kommer det... Det er det eneste som er litt sånn, det er fortsatt det der inngangsporten som man må komme forbi, liksom. Mm. Ja, men sånn, det med nervositet er merkelig. Det er ofte nervositet som kan bli over det sånn ubehagelig etter, for jeg synes det er for eksempel, noe av det mest ubehagelige jeg synes, er å si kort hvem jeg er i et møte med tre til ti personer. Så tenker jeg, skal jeg presentere meg selv? Og så går jeg med alt til sist på runden, og så sitter jeg og tenker sånn, i gamle dager så løste jeg det med at jeg kødda det bort og bare gjorde det med humor, men nå er det sånn jeg må være indelig i et sånt møte hvor det blir sett på og da kan jeg bli sånn dette her synes jeg er bare ubehagelig og så går jeg og sitter og grubler på hva skal jeg si skal jeg si noe morsomt, nei og så kommer turen til meg og så blir det sånn ja, nei, ja, altså Og så blir det bare en saus av ingenting. Jeg synes det er så jævlig ubehagelig, og det er så rart hvordan det der med å... Jeg føler møter er kunstige i seg selv, for det der føles ikke ut som en vanlig menneskelig interaksjon. Det møter er kunstig å sette opp for at vi skal diskutere noe som vi ikke greier å gjøre i et menneske... Jeg skal si et naturelt forum, eller hva man skal forklare det da. Og så er dette der med at... å sitte og snakke noe, bare presentere noe, eksposisjon for hvordan mest andre mennesker ser på det. Jeg synes ikke det er behagelig å vite at det er 10 000 mennesker som kommer til å høre på denne episoden. Det er det sånn cirka det ligger på nå. Det ligger ikke i bakhuden engang. Men bare det der samtalen, 10 stykker å høre på at du snakker, det synes jeg bare er en helt annen ubehagelig opplevelse. Og spesielt hvis det skal handle om meg, eller at jeg skal si skryte frem på en måte hva jeg har gjort og sånt, det er det jævligste for det er ikke sånn sikkert Hvorfor tror du det er sånn? Ja, hvordan ble du programlederen? Vet ikke, det er bare ikke noe gøy å snakke om seg selv Jeg liker ikke. Det er ikke sånn... Det er interessant å tenke på hvorfor det er slik. For min egen del, jeg føler ikke jeg har oppnådd så mye at det skal være interessant å høre på hva jeg har gjort og oppnådd i livet i en alder av 39 år. Det er mye det. Jeg føler ikke jeg beretter ikke at jeg sitter og snakker om livshistorien min og hva jeg har oppnådd, for jeg føler jeg har ikke oppnådd så veldig mye. Ja, jeg tror... Den følelsen der har jo ikke noe å gjøre med at man, å nei lille meg, er altruistisk og dytter seg selv ned. Det har ikke noe med det å gjøre. Det må man ikke misforstå det. Vi snakket om det nå i siste oppdragsrunde. Vi lærte noe fundamentalt der. Det var vel Bork som nevnte det. Dette med at du har en historie om Niobe i gresk katalogi. Hun gjør den der kardinalfeilen og skryter av, hun har 14 barn, skryter av hvor vakre de er og at hun har mye flere barn enn, jeg glemmer alltid hvem det er. Det er ikke Hera, men ok. Ja, det kan folk få søke på. Og så, det som skjer er at denne gudinnen for utradert alle barna, strept alle barna. Og alle er ikke køddere også. Og det er et klassisk eksempel på hybris over mot. Hva betyr det egentlig? For hvis man er sånn moderne dust, så er det sånn, ja, for så mye ser det vår undertrykk, og klassedelt samfunn var før, og at guden bare kunne bestemme, og arbeiderne måtte... Kommer hele den der idiotiske bokstavene, det å ta ting på bokstavene som viser at man ikke kan helt skjønte noe. Og det var da Bork nevnte dette med at, for å gi litt kontekst da, dette med, som vi snakket om innledningsvis, at Campbell snakker om disse gudene, og når du skjønner at gudene ikke finnes, at de er sånne pekere videre, så ler de. Det finnes egentlig ikke. Det er manifestasjoner av psykiske krefter og hva som skal være. Men så har du det at hvis du, hvis Gud er et symbol på deg, og du skryter av å være hans likemann, så Det er et åmot i det at du har ikke skjønt at du har noe å strebe etter. Man blir full av seg selv, og da slutter man å utvikle seg. Argo, så dør du. Så det er ikke det at guden står der oppe på pengbygden sin og bor på Veste-Vestkant og skyter piler ned på de som bor på Østkanten, det er ikke det som er poenget. Det er det at du blir for selvtilfreds og slutter å tenke etter, slutter å følge med, slutter å skjerpe deg, og da blir du en intellektuell død som går ut over de tingene du kan skape. Og det er derfor gudene straffer. Og igjen, man må ikke ta det som et bokstavlig klassesamfunn. Det er Du blir selv drept av deg selv hvis du ikke passer på. Hvis ikke du skjerper deg, ikke sant? Skjønner du? Ja, det likte jeg. Det var en tankevekken. Det er det som disse mytene gjør. Det er derfor man aldri må ta dem bokstavelig. For da mister man de fortellingene der. Det der med stagnasjon er jo interessant. Bare en ting. Så når du da ikke vil snakke om deg selv, så tror jeg at det er en sånn ubevisst eller en biologisk determinert manifestasjon av det at hvis jeg blir fullstendig complacent som dette, så har jeg liksom blitt Gudenes likemann. Og det betyr at da har jeg ikke noe å strekke meg etter, da er jeg ikke å dø i. Og det har ingenting å gjøre med at nei, lille meg, jeg er ikke noe og sånn. Det er en helt annen sak det. Så mente du at det var... Hvordan stod den opp mot mitt tilfelle da? At jeg tror det du... Hvis du synes det er ubehagelig å snakke om det selv, at ting er åpne og sånne ting, så er det for... Min idé er at det er en slags ubevisst manifestasjon av det at man skjønner at hvis man får for mye hybris, hvis man får hybris, så dør man. For da slutter man å utvikle seg. Det er også å snakke om egne... og egne meritter er jo litt sånn også hvis det er noe man gjentar for ofte så blir det jo ofte den statiske sannheten om deg selv og det er litt det der med stagnasjon det er litt fascinerende at den delen av livet hvor jeg har stagnert aller aller aller best for de 20 årene hvor jeg da også hadde mitt mest behagelige gøy alle liv hvor jeg egentlig ikke jeg utviklet meg ingenting sånn i grovetrekk, jeg hadde det veldig mye morro, brukte mye penger, var mye ute på byen, det var liksom lite bekymringer, hadde ingen forpliktelser, overhodet, og en bekymringsløs tid da, hvor jeg tror ikke jeg, altså inntil, jeg vet ikke hva som utløste det, men det var i hvert fall på slutten av 20-årene, så skjedde det et eller annet, men de 20-årene var det bare en komplett stagnasjon, hvor jeg egentlig ikke utviklet meg i det hele tatt da. Det synes jeg er så rart å tenke bakpå med meg i begynnelsen av 30-årene og hvordan jeg har forandret meg opp mot dit jeg er nå. Hvordan jeg nå er så utrolig forskjellig fra meg selv som 23-24-åring når det kommer til både effektivisering av hva jeg bruker tiden min på, hvordan jeg sparer opp ressurser, investerer i meg selv og investerer i fremtiden og hvordan jeg er konstant på søken etter å lære noe nytt. å snakke med smarte mennesker, alle de tingene der, og jeg er ikke opptatt av i 20-årene, i det hele tatt. Altså, helt motsatt. Det er litt... Ja, det er jo hybris da. Ja, altså 20-årene. Ja. Ikke sant? Det er hybris. Det er en interessant sak, for det slår meg også når vi snakket om det der, ja, det som jeg nettopp nevnte med Bård. Så slår den plutselig ned historien om Buddha. Han går inn i... For det er jo det at man reinkarnerer, så kan man stadig høre opp. Men så er det jo slik at, det forteller Camel veldig morsomt, hvis du da begynner å få en lukt av nirvana, og tenker «Åh, det er begjæren ditt», med en gang ned tilbake til bunnen. Hvis det er der begjæret kommer, så er det rett tilbake til start. Men så har du denne historien med Buddha, hvor han er på vei inn i nirvana, Og så lar han være, og så går han tilbake igjen til verden og blir evighetens representant på jorden. Og kanskje det også var en ... Kanskje Buddha da forsto at hvis jeg gjør det, så dør jeg ikke bare sånn at jeg kommer inn i himmelen, men da slutter jeg å utvikle meg. komme inn i den fullstendige nirvana. Det kan man sånn sett tolke som en type hyperist. Man kan jo skape sitt eget nirvana på en eller annen måte. Hvertfall hvis man er sånn. Det er som du sa, i 10 år nå, alt er helt supert. Dette her relaterer jo veldig til noe jeg synes er helt kårende, at unge mennesker er så utrolig opptatt av å pensjonere seg tidlig. Det er jo en greie at man skal bli, altså det ene er å bli økonomisk uavhengig, det er jo et interessant prosjekt i seg selv, men det der med at man skal bli økonomisk uavhengig, for eksempel at man kan pensjonere seg så tidlig som mulig, at man slipper å jobbe, eller slipper å gjøre noe, og da er illusionen liksom at du ligger i en hegg i køyet på et eller annet eksotisk sted, og drikker den favorittdrinken din, og skuber utover nydelige strandene og havet, og det deilige liv, og så er det sånn, Som Jordan Peterson sier, ja, hvor mange dager skal du gjøre det da? Hvor mange dager skal du ligge i hengekøya der og drikke den drinken? En dager? To dager? Kanskje en uke? En måned? Det er jo det, ikke sant? Så det er bare sånn, den ideen om at man skal pensjonere seg for å få, da kan man bare leve et nyliv og bare gjøre de ting man akkurat har lyst til å gjøre og bare nyte. Det der er jo også et eksempel på hybris, er det ikke det? Jo. Jeg mener man kan, for hybris betyr ikke nødvendigvis at man sier, jeg er mye bedre enn alle andre, og dere er teite. Det er denne selvtilfredsheten i situasjonen. Hva har jeg tenkt på? Jeg hadde glemt, jeg vet ikke hva jeg skulle kommentere i forbindelse med det. Selvopptatthet, hybris, evigheten, Det kan jo mest du tenke på, så er det jo et annet interessant ting, det her med folk som også setter seg, jeg er jo blitt en veldig sånn, jeg er siktig mot en evighets, jeg liker, dette er spillteori da, men det er jo det som heter sånn evighetsspill, og så er det målbaserte spill, altså hvis du, målbaserte spill, så er det da, det er en slutt, det er en konkurranse, det er et sett med regler, og et visst antall spillere, reglene kan ikke forandres, og det er liksom du når et mål og blir en vinner da, eller taper mens et evighetsbasert spill er mye mer at det er ingen faste regler, det kommer nye motstandere og konkurrenter og spillere inn i spillet hele tiden, kontinuerlig og det er ingen finish line det bare fortsetter og fortsetter og du er inne i spillet så lenge du måtte ønske og det er det jeg opererer livet mitt og prosjekten min mye mer etter enn å sånn, jeg skal opp til 10 000 følgere på Instagram, eller jeg skal ha 10 000 lyttere og så da har jeg tenkt sånn, hva gjør jeg hvis jeg kommer til det målet? Jeg har sett meg et nytt mål, og det er sånn målbaserte ting. Jeg liker ikke tankene av det. Jeg liker mye bedre tankene på at jeg hele tiden har lyst til å forbedre meg bittelitt, og bli bedre på ting, og like det jeg driver med. Jeg er nå hele tiden som jager et mål. For meg blir det sånn veldig... banalt og en feil motivasjon for min del i hvert fall. Jeg kan skjønne at toppredsutøver, de må være målbaserte for å bli den beste i verden. Men for de fleste andre ting i verden så gjelder ikke det. Da tror jeg det er mye mer sunnere å ha et evighetsperspektiv på det. At det her skal ikke ta slutt. Du må jobbe med det prosjektet her. For eksempel for kunstnere og sånt. Det har vært absurd hvis en kunstner sa at jeg skal male de fem beste maleriene i verden og så skal jeg sette meg nye mål etter det. Det er jo ikke sånn du utvikler, det er jo et utviklingsspill hvor du hele tiden skal forbedre deg og oppdage nye ting og lære nytt. Ja, det må jo være det. Det er sånn, sluttet man har letet, så kommer den der hybris situasjonen inn. Og det er jo, det merker man jo på folk, den der interessen om den der Nå må jeg si det sånn og snakke om det er en genuin interesse eller ikke. For det er en del av det. Jeg husker jeg kjenner en maler som heter Geir Stahl, og han og kone Elisabeth Ylsten, de også har malerkurs. Så snakket vi om det en gang, så sier Geir at jeg blir noen gang lei, og da sier man mye av det samme om meg. Så tenkte jeg på det at Hvis jeg begynner å bli lei av å si så må du merke det der og typisk gjøre meg sånn og så først gjør du sånn og sånn ting som går igjen. Hvis jeg begynner å tenke når jeg sier det så sitter det oppe i hodet mitt og så tenker jeg sånn når jeg maler selv også. Og da har jeg jo gitt opp. Det er jo en selvutleggende måte å tenke på. For da må man kunne skille litt på de tingene. Jeg synes det vet jeg tenker du ofte når du jobber og lager ting hvordan hvordan det mentale spiller at du kjenner at, eller kanskje et bedre spørsmål, har du noen regler for deg selv at du må, sånn som William Heimdall var heldig på at han måtte forelske seg i motiver, han måtte kjenne en drivkraft at det måtte være noe opprikt i andre enden for at han skulle gide å gjøre det. Har du noen sånne lignende regler selv? Ja, det er helt fundamentalt det. Hvis jeg ikke husker om det, å holde på med et kjedelig kopiabøn, og det dreper alt liv. Ja. Hvor alt bare handler om å få riktige avstander og riktig farge og sånt. Da skaper man jo ikke historie lenger. Det er sånn forfatter som er primært opptatt av å skape ikke romantikalsk perfekte setninger. Men hvor er historien? Så det er helt fundamentalt at man må ha en kjærlighet til det. Og det må være et begjær etter det man maler. Det kan være mye rart, apropos de døde menneskene som jeg malte. Da er det et begjær etter det de menneskene symboliserer, eller det man kan se dem som symboliserende. Ellers så har du eksempelet med hun her som bare lavet skulle vise at hun var moralsk ren, og så ble det bare sånne paradoksalt nok døde bilder. Ja. Hvordan blir det? Opp mot litteratur og musikk har jo de senere årene blitt ekstremt industrielt preg. Det er høyt volym, det er høyt press, du skal levere mye, og spesielt på musikk og sånn, så er det jo kostnadene har blitt så lav. Det er jo forskjellig fra din verden, malerpillet tar nesten like lang tid som du gjorde før, for 100 år siden også, mens musikk og litteratur har blitt så utrolig mer effektivisert. Man har e-mails, man har man har researchen liggende på Wikipedia, man musikksamler alle dataprogrammene, man trenger ikke å hyre inn i musikk lenger. Og det gjør jo at det blir mye mer industrielt preg på det, som gjør at du kommer i en slags felle at du bygger den samme oppriktigheten hver gang, for det blir sånn at du gjør de tingene så ofte at du blir mettet på det. Og du blir kanskje tom for ideer mye fortere. Kanskje. Hvis man trenger å bruke tekniske hjelpemidler? Når volymet blir så voldsomt og man repeterer seg selv, så er det veldig vanskelig å finne den nye motivasjonen fra gang til gang. Jeg merker på musikk og litteratur at det sliter på de som skal skape det, for de greier ikke å gjenta seg selv så ofte. Kanskje. Ja. Ja, det vet jeg ikke helt. Men det er klart, når man skal lage et bilde, og det tar noen måneder, så kommer du inn i det på en helt annen måte. Det er det at du oppdager nye ting som du plutselig kan legge til, som du ikke var klar over i begynnelsen, som nødvendigvis tar tid å oppdage. Og det tar tid å... Det tar tid å gi det, altså det er en rar sak når du maler et bilde så må du jo få ting til å stemme og sånne ting. Men så er det akkurat sånn at på et eller annet tidspunkt så må du male inn den luften som er mellom lærheten og modellen der inne. Så det ikke ligger oppå lærheten, men liksom ligger bak, et stykke bakover. Og det får du ikke med en gang. Det er det som er problemet med å se sånn Kitty Kjelland og sånne ting fra 1880-tallet. Alt er veldig murt opp med malestrøk. Også er det en sky, det er det samme som et grøs, litt overdrivet sagt. Så du må få den der hinden, som gjør at du får en luftig helhet, så det puster og alt er med i, deltar i den ene atmosfæren. Ja. Det er noe som jeg også har snakket med Sebastian Salvo om, det er ganske rart det med at du maler opp ting, og så må du ødelegge litt ned, eller pusse ned igjen, male opp igjen, pusse ned. Så når man maler, så gjentar man hvordan naturen virker. Selve funksjonen til naturen, det med at ting vokser, og så blir det ødelagt, og så vokser det, og så blir det ødelagt. Og til sammen så blir det liksom hundre bilder, som da spiller sammen. Der får du en slags syntese av alle de forskjellige tingene. Det er en måte hvor du kan nå evighetsperspektivet. Teknisk er det en del av det, som du ikke får når du bare maler opp ting kjapt. Maling er maling fortsatt. Den er ikke blitt forvandlet til levende liv, eller til luft, eller hva det er for noe. Jeg blir litt nysgjerrig på om det går an å hente de tankene der, eller konvertere de tankene der over i musikkverdenen, for jeg føler også at det er noe sånn litt uforløst og veldig industrielt med både sånn, hvordan man jobber der, og at instrumentet plutselig bare blir lyd, og så lager man litt sånn. Ja, det finnes jo veldig mye sånn. At det ikke er noe dybde i musikken, det er det som jeg hører spesielt på, jeg er jo veldig inn i popmusikk på jobbmessig og med venner og sånt, så det hører liksom om Det er så mye som gjentar seg selv, det er så mye som reproduceres, det er veldig lite oppfinnsomhet, og det er nesten sånn, det er bare instrument på instrument, at det er gjerne, det er sjelden det er noe mer indelig rundt musikken. Du hører det sjelden og sjelden på nesten alle. Ja. For det er mye sånn, det er klassisk musikk for eksempel, så er det mye som er sånn, ja, klassisk musikk. Apropos NRK klassisk, det er veldig mye sånne marsjer og trompetforfarer og ting som bare går, ikke sant? Som er veldig kjedelig å høre på, for det er bare musikk. men som ikke har noe drama, som ikke har noe tyngde. Jeg tenker på hvis du leser Moby Dick for eksempel, og begynner å se litt på hvordan han strukturerer det, så begynner det å dykke opp sånne ting som ikke bare handler om å drive fortellingen fremover, men da for eksempel har du kapten A-kap som er den besatte, han er besatt av Moby Dick, og tar Moby Dick, for Moby Dick rev av benene hans. Tilfeldig, valet går ikke til å angrepe og spise, men det blir revet av i tumultene. Og så har han den kapteinen som ikke er helt stabil, på en eller annen måte. Samtidig som han er ekstremt bevisst på hva han skal gjøre og hvordan han skal oppnå det. Så har han blitt sånn dæmonisk i lov, om man skal si. Men så har du da i begynnelsen av boken, før de reiser ut, før de kommer og bor på Mippikod, så har du faderen Mapple. Han er en gammel sjøulk som har blitt prest, og som har ekstremt øyhøret. Han skal holde talestolgården opp i leideren til talestolen, som er en slags bau på et skip. Han trekker opp leideren etter seg, og er dermed manifesterende at nå er han i kontakt med Gud. Og så snakket han om å være losen for disse menneskene, med den åndelige losen. Og da tror jeg plutselig jeg hadde en samtale med Carl Korsen etter om det, at der har det en slags antitese til kaptein Akab. Det er to forskjellige kapteiner som enten styrer mot livet eller styrer mot døden. Og det er da Fadum Apple sier noe som er helt sånn fantastisk. For det handler ikke om altruisme eller selvødeleggelse eller snakke ned seg selv, men om å skjønne det med at hvis man blir for hybris, så går ting galt. Da sier han til Gud da, «I have striven to be» Nei, hva var det han sier det? Og da har du akkurat det der poenget der. Den som først og fremst har lojalitet til samtiden, eller til en slags, i negativ forstand, et egobilde, Er opptatt av penger, opptatt av politisk makt. Ikke fordi penger i seg selv er vondt, det er noe typisk å tenke. Men fordi det viser at du er så avhengig av andres vurdering rundt. Status hos de andre, status er jo noe fordi andre gir deg det. Status er ikke noe du har alene. Så det viser en avhengighet av hvordan de andre tenker, og dermed så er du avhengig av at du står ikke alene, du har ikke en integritet i deg selv. Og det viser Melville det med å sette med Mapple, ikke demonstrativt, men i det samme komposisjonen setter han Mapple opp mot kaptein Jacob. Og det er også en rar ting han gjør der, det er med at han knytter ting sammen, og det er sånn han bare gjør når du har jobbet lenge med en ting. I et maleri, eller som han snakket med Aftonerdrom om, det er helt Frankensteins monster. Når Frankensteins monster, det heter jo ingenting, men det monsteret har blitt skapt og forlater det stedet, så går han med i Frankensteins frakk. Og det er jo en visualisering av dette som et psykisk fenomen. At man ikke igjen, ikke bare tar det bokstavlig nødvist som et skapt monster, men at dette kanskje, det er jo også en type hybris da. Så dette monsteret som skapes, har på seg klærne til sin skaper. Eller for eksempel med kaptein Aqab, som har dette benet som er ødelagt, og hva har han som erstatning? Et valben. Så Moby Dick har hans ben, og han har et valben. Så de har en del, ikke enda riktig av hverandre, men av den andre arten da. Mhm. Og ikke bare det, men hele Picot-skipet er jo laget av tresøveler, men altså utsmykket med forskjellige valben og sånne ting. Slik at det er en komplett sammensmelting av valen og ham selv. Og sånne ting klarer du ikke å få til før du har jobbet med noe over lengre tid. Legge til noen små ekstra... koblinger som gjør at du får en rekompensasjonell kontakt mellom de forskjellige delene. Ja, det gjør ikke noe. Skal jeg lese et dikt for deg? Det skal vi ta og avslutte med. Det er jo en fin avrunding. Da må jeg dessverre finne på telefonen, så jeg skal ta med meg på hendene. Det er lov. Ja, hva sier du? Regnsniden har vært en fire timers episode, altså. Det er ikke gærent det her. Jeg kjenner også at jeg er litt tøtt, så det kan være greit å avslutte med det her nå. Det er jo takk til dere som fortsatt henger med her. Jeg er jo alltid glad for folk som hører gjennom hele podcastene. Det er jo en, hva er det da? 20 prosent, 15-20 prosent som hører gjennom til dette tidspunktet her. Det er utrolig. Av de som har startet. Så shoutout til dere. Og nå skal dere få valuta for tidsbruken deres med et... Ja, du burde bare ta det herfra. Ja, det er... Jeg kan gi deg lenken etterpå, den ligger på Nasjonalbubbleteke, det er for Henrik Ståls-Segner. Og det er et bakgrunn, det kan hende at jeg må ta noen pauser for å komme videre til neste side. Men bakgrunnen her for Henrik Ståls-Segner er jo krigen mellom Finland og, hva er det, Sverige? Dette på 1800-tallet. Så det er veldig sånn i den der historien, nasjonsinteresse, det å kjempe for friheten og de tingene, veldig sånn patetisk i hvert fall, veldig helt nydelig. Og så er det da en sånn borg som ble gitt opp alt for lett uten at de kjempet, og det var en sånn stor skam, og det er Sveaborg. Og så er det altså da, snakk om brødrene, vadens, jeg skal ikke prøve å snakke svensk, vadensstjerna, Dette er på norsk altså, men navnet er jo svenske. Og den ene var på Sveaborg når de bare ga opp uten å kjempe. Så dette er et dikt som heter Brødrene. Det er et litt lengre dikt, men jeg tror ikke han tåler det. Brødrene, du nevner mørkt en vadenstjernes navn. Jeg vet du blir fylt av dystre tanker. Hans bror som kom og søkte mot en havn i livets storm ble bortstøtt fra hans favn. Og jaget ut i nattens tråkebanker. Men går han tur til Svansjøs trakter selv, der ligger det en gård som får sitt vern av. De høye bjerketræret trenger en kveld i dette hus, og det blir motatt vel, der bor den gamle Johan, vadens stjerna. Han er så hjertevarm, så like frem, at du vil føle deg helt trygg og rolig. Fra første øyeblikk sitt ned og glem at du er gjest, du er som i ditt hjem, og snakker med din egen far fortrolig. Nevn bare ei et navn, et navn som må, for alle tider fjernes fra vårt minne. Si alt du har mer rolig å høre på, men nevn ei ordet svea borge for så, er freden slutt og han flyr opp i sinne. Alt det som ga hans hjerte blomst og frykt, hans land, hans folketets ære, alt han hedret, og alt som ga hans ånd sin vingeflukt, ble senket ned i klippegravens slukt, forkastet, skjønnet, herjet og fornedret. Han rystes ennå etter mange år, hver gang han denne gravens navn får høre, og sjelen brenner av de gamle sår, av harme reiser seg i hans hvite hår, straks lyden svea borg har nådd hans ør. Det var en vinteraften, mørk og sen. Den gamle satt ved peisens flammer uten. All fremtidsfrykt og med sin fortid ren. Han hørte rolig hvordan stormen ven, og drev i bistre byger, sne mot ruten. Han satt alene, hadde nylig sagt godnatt, og var forlatt av sine kjære. Da han med ett av vilens drømmer vakt, så døren gå, en mann i tilsnedd trakt, steg inn og søkte ly mot bygeværet. Han så og så en gysning gjennom for hans hjerte, da han kjente vandringsmannen. En fremmed var det ei, det var hans bror, for født av samme far og samme mor, var han som sto her nå og senket pann. I dager som for lengst var rundet hen, var denne bror der hjemme hvor de føttes, og vokste opp en gang hans beste venn. Han hadde ingen annen bror igjen, og 19 år var gått fra sist de møttes. Men ingen fremmed uten skyld og svik var vel blitt stående så sky og nøle, men bøyet nakke gusten som et lik, og ingen ville følt en sjelven slik som gjesten for sin egen bro fikk føle. Minutter sank i nattens dype brønn, for døde sjeler syntes tiden vandre, da strakt uten ord og uten stønn den kommende bro stilferdig som i bønn på avstand sine armer mot den andre. Forstått var hjertets språk et kort sekund, og Johan Vadenstjernas trekk ble svake. Det var et øyeblikk i neste stund, var minen atter fast han viste kun, med hånden brorens åpne fang tilbake. Da lød omsider den forskuttes røst, dyp, hes og dyster som en lyd fra graven. La isen smelte, brore, gi meg trøst. Forakt meg ikke nå i livets høst, og bryt deg over i en elendig staven. Ja, jeg er feilet, jeg er båret alt av skam fra denne kjenselingen soner. Da Finnlands kriger gav seg før han falt, da Sveas borg før noen kule smalt mot den skarnitt forrottes av kyjoner. Men kunne jeg da mestre skjebnens ror og sprenge pliktens bånd og gripe makten? Var jeg den sterke, var min kraft så stor? Min svakhet er min kjensel, kjære bror. Si det, men ikke knuse meg med forrakten. Han sluttet, og hans stemme døde hen i gråt mens han av mektig senket pannen. Han hadde talt til henne en bror og venn. Han tok et skritt med åpent favn igjen, som ventet han et famntak av den andre. Da svulmet gamle vadenstjernes barm som i en storm av raseri og smerte. Men ned fra veggen over stolens karm tok han til svar og holdt med sikker arm en ladd og spent pistol mot brorens hjerte. Slik er den dystre sangen om disse menn, skjønt kanskje enda mørkere av tone. Har du, som du forferdelt hørte den, forstrengt den strenge dømt, så hør igjen et fredensord som atter vil forsone. Da gjesten gikk, forteller sangene at den hårde broren dekket sine øyne, og uten søvn og uten hvile satt, og gråt om kvelden, gråt en lange natt, og gråt ved soloppgang den neste døgnet. Fenrik Stålsigner. Jeg må ha en liten forklaring her. Vil du oppsummere det? Sterk patos. To brødre som møtes. Den andre var med på dette slaget og ga seg uten kamp. Og den andre kan ikke tilgi denne ferigheten. Og det at han ikke ga seg uten kamp. Så det er et veldig fint dikt i disse tider. Ja. og ikke gi seg på tross av de ille og brale kreftene som tror. Men så er det også et utrolig vakkert bilde på denne broren som gråter hele neste natt, eller hele neste døgn. På grunn av dette kan man selvfølgelig komme inn sånn snusfondusnuftig og si at det er bare ære og patriotisme og sånne ting. Men det å skrive på den måten med den pathosen er jo helt... Man må jo være kunstner hvis man har øyet tørt etter det. Det var fint. Jeg må lese den selv også. Har du vært borte i det forresten? Hvor lettere det er å lytte når du ikke er i podcast-setting? Jeg prøvde å høre på opptaket senere. Jeg synes det er utrolig mye lettere å oppdage når jeg hører gjennom tidligere episoder hva gjesten sier og mener, fordi du har hodet ditt gjerne på tre steder. Du har det på fremgangen i podcasten, du har det på ditt neste spørsmål og skal lytte på Og det er sånn at jeg får revelations av å høre podcasten nummer to, gang nummer to, så får jeg sånn, ah, det var det de mente der, hvorfor følte jeg ikke opp med det spørsmålet nå? Ja, definitivt. Det er derfor jeg har sånne, vi spøkte med det, apropos, jeg har sånne sorte ark, ja, det er jo ikke min bok, men i alle fall, jeg skriver med hvitt på, sånn at det skal se litt lekkert ut, at det ikke blir sånn hvitt ark som ligger der. Så jeg har de punktene som er viktige for samtalen. Mhm. Så når jeg snakker med en person, så sier jeg til personen at hvis jeg kikker ned mens du snakker, så er det ikke fordi jeg er interessert, det er fordi jeg tenker, åja, den tingen der, og sånn. Jeg kikker litt sånn, og jeg har opplevd at vi har hatt noen samtaler som blant annet en, hvor jeg tenkte etterpå, for jeg hadde en idé om hvor vi skulle hen. Og vi snakket, egentlig alle tre, Bårk og jeg og den gjesten, om at det var kanskje litt rart her, eller hva det var jeg gjør. Og så hørte jeg på deg etterpå, så gikk det jo fløte kjempefint. Ja, det er veldig underlig. Så på en måte så har jeg begynt å si bare nå, hvis folk spør etterpå, ja, hvordan gikk det? Så Så jeg vet ikke helt. Jeg vet aldri hvordan det har gått. Bortsett fra denne her, jeg er ganske sikker på at det har gått ganske bra. Ja, men det er noen som... Altså den med Magnus vanbo, som sagt, den var sånn... Yes, nydelig. Dette er perfekt. Men så er noen her sånn... Og det kan plutselig komme på de mest overraskende personene. Ikke det at det nødvendigvis gikk dårlig, at det ble noen rare pauser eller noe sånt, men bare at det... Ja, da kan du ikke helt... Du klarer ikke å se noe oppi det nå. Jeg tror det faktisk bunner ned i, for jeg tenkte på det nå, når du leste opp diktet nå, så anstrengte jeg meg jævlig for å følge med. Jeg anstrengte meg helt til å få med hvert eneste ord, og at jeg da kan respondere på det etterpå. Og jeg tror den anstrengelsen gjør at det er vanskeligere å få med seg faktisk, hvis man er mer rolig på det. Og det er nettopp det man er i en intervjusituasjon, og det er derfor det også forklarer hvorfor det er så utrolig mange intervjuer som bare hopper videre til neste spørsmål uten å følge opp det gjesten sa, for man er så anstrengt i intervjusituasjonen. Også for intervjuobjektets skyld. hvor folk kan si helt sånn tåpelige ting altså jeg er for faen tæt annerledes altså vil man selv i den situasjonen være dritnærmøs du merker ingenting det var en ganske morsom komiker, jeg husker ikke hvem det var jeg tror det var en kvinnelig komiker ikke at jeg sier at det finnes to kjønn men altså det var veldig morsomt for jeg sa det første gang jeg gjorde stand-ups igjen, det er ikke meningen å være arrogant men jeg husker ikke navnet men Og så forteller han at den står på scenen. Og så plutselig så kommer det noe inn fra siden, hun skvetter noe voldsomt, og så viser det seg at det er hånden hennes. Hun var helt ut av kontakt med sin egen kropp, for hun var så nervøs av å stå der. Det er et godt eksempel. Du tror, han står jo der, hørte jo ordene, hva er galt? Men du vet ikke i situasjonen der, det å skulle følge med på alle de forskjellige tingene, og Og bare sånn som jeg, når jeg sitter og gjør intervjuer, så det var absolutt min feil, jeg skal ta fullstendig, la meg slå den sikkert, plutselig begynner den å pipe. Først en på min kappe, vi gjorde en sånn dark flame, og etterpå, jeg sitter med den opptagen her, og så ser jeg etterpå, jeg har ikke trykt den på. Ja, den er lei. Det er en gang. Og det var helst ikke en sånn hovedsamtale, men altså... Så det er alltid sånne ting, ikke sant? Det kan være sånn plutselig har batteri sluttet å virke, eller et eller annet sånt skjer. Så det er ikke bare det at man sitter og snakker sammen, det er at allting skal stemme. Ja, ja. Jeg diskuterer mye med kompiser som jeg, som også undrer meg ofte, som undrer seg ofte bare sånn, hvorfor jeg ikke har følt opp det jeg sporer. Og det er lytter også, og så sender man meldingen vår sånn, det var underlig at den gjesten sa det, og jeg vet at du er imot det, og forfølgte ikke opp det, eller... Og det er sånn, midt under samtalen, du vet hvordan det kan være når noen andre snakker, så kan du plutselig begynne å tenke på Hva var det? Skulle klokka halv tre i dag? Derfor jeg kikker bort på skjermen en tid og, er opptaket i gang? Er kamera switchet riktig på lyden? Da kan også noen gjester bli sånn der, går det bra? Det er utrolig mye lettere å lytte på en podcast enn å være i samtalssettingen. Det er to helt forskjellige ting. Jeg merker at jeg sitter der, så kan jeg plutselig se og stå her med kamera der og så gir han et lite tegn til Bork ja, så blir det litt sånn det blir sånn mikrodistrahet det er sånne små ting så må man bare gjennomheve seg over det der og ikke la det bli en sånn problem men det er også en ting at man kan jo ikke en sånn ting som jeg har tenkt på når man snakker med et menneske så må jo det mennesket få lov til å snakke fortelle det jeg vet ikke hva det står for. Det er kanskje gjentaket til det jeg har sagt før, jeg kan ikke da drive meg som om jeg skulle styre det, korrigere det mennesket, det er feil. Man kan jo diskutere, det er jo greit, det er en annen sak, men hvis det blir sånn, det blir ikke bare dumt, også hvis jeg merker at akkurat der har ikke den personen så mye å gi, samtalen går dårlig, men det er ikke der gullet ligger, Så må vi bare gå videre da. Som jeg gjerne vil få for en del poenger, ikke sant? For det er viktig. Og det har jeg merket at jeg ble par samtidig, og jeg ser alltid igjen dette på forhold til om det er et eller annet... Og jeg ser ut hvor jeg plutselig er just nå og spør om det igjen. Jeg gjorde det nettopp i sted. Og så en tredje gang om det samme. Åja, så du mener altså at det handler om det? Og det er jo stadfestet et par ganger allerede. Og det er litt sånn, jeg tenker... Det morsomste er når jeg gjentar noe gjesten nettopp har sagt. Ja, sånn. Og det minner meg om... Ja, apropos, det høres jo ut som om det var egentlig det jeg nettopp sa. Ja, ja, ja, men da jeg tenkte... Det er riktig, ja. Du blir så ferska og tatt med buksene på at du ikke har lyttet de siste to minutterne. Det er en klassiker. Det er morsomt. Vi nærmer oss fire timer og 20 minutter. Dette har vært en fantastisk podcast. Vi tok jo sikte på 13 timer, var det ikke det? Jeg skal gjøre 13 timer etter hvert. Ta en marathon. Jeg tror man skal ha... Jeg tror hvis man skal ha podcastet som er lengre enn fem-seks timer, så må man konseptualisere det. Jeg tror det er vanskelig å... Men du kunne gjort en sånn marathonssak med forskjellige gjester, men da må du virkelig holde deg våken. Ja, ja. Det kommer, men jeg har ikke lyst til å avsløre det nå. Helten med tusen ansikter. Yes. Joseph Campbell. Det er en stor gang som refererer til den boka der. Har du forresten tenkt på å ha flere gjester om gangen? Ja, det er faktisk et teknisk spørsmål. Jeg må oppgradere lydkortet av alle ting for å få det opp til. Vi har begynt med tre ord. Det er ganske morsomt. Da får man en fin flytt. Ja, det tror jeg. Jeg slår meg at jeg hører bare på podcastet med to mennesker, men jeg har lyst til å prøve det med tre og fire, og så gjør vi det uten å ha litt mer livlig om det skal handle om sport, eller om det skal bare handle om musikk. Ja, så må du tenke på ikke bare deg og den gjesten, men de gjestene sammen. Hvis det blir klent eller noe sånt. Det må enten være en debatt, jeg vet ikke om jeg skal gå ut på det feltet, eller så blir det bare for å ha det gøy. Men det er faktisk en teknisk begrensning, rett og slett. Jeg får bakkamera til å switche på to kameraer, for jeg har bare to innganger på lydkortet. Så det er min unnskyldning for meg selv. Det er det vi må ta ting som etterhvert. Men jeg har lyst til det. Men du, helt rå episode. Ikke rive ned studioet på vei ut? Nei, jeg prøver å unngå det. Jeg føler en viss rettferdighetssans her, så jeg synes jeg egentlig har rett til å rive ned disse tingene, for det er jo systematisk undertrykkelsesmekanisme vi får. Du får ta en vurdering på det på vei ut her. Ja. Takk i hvert fall for fire timer og gode 20 minutter her for samtale og mye lærdom som alltid. Jeg følte det var en forlengelse for samtalen. Veldig nydelig. Så da håper vi får til en prat igjen om kanskje vi må samle krefter og ha noe nytt å prate om til kanskje 2022. Kanskje enda før. Vi får se. Takk for nå. Takk for praten.

Lignende

11/8/2020

Wolfgang Wee Uncut

Jan-Ove Tuv | Kulturkrig, Individet vs Kollektivet, Kulturrådet, Dekonstruksjon av "Et Dukkehjem"

Wolfgang Wee Uncut #79 - Jan-Ove Tuv er kunstner, podcaster, instruktør og tidligere elev av Odd Nerdrum. Sammen med Bork S. Nerdrum, driver han også Youtube-kanalen og podcasten: @CaveofApelles...

Sjå mer

5/11/2021

Wolfgang Wee Uncut