Det går jo en sjakkserie på Netflix i disse dager også, Queen's Gambit. Har du vært borte i den? Jeg tok og så de første 15 minutterne, men jeg er ikke for meg. Nei, jeg har ikke begynt å se det. Jeg blir så sensitiv mot identitetspolitikk, og du burde jo ikke intervjue meg, for hvis jeg merker et snev av identitetspolitikk, så skrur jeg. Ja, samme her. For jeg merker det i siste sesongen av Fargo, jeg vet ikke om du har sett det, men det er så mye fra Hollywood nå som bare spises opp, føler jeg av
nettopp det er identitetspolitikk, du merker det på scenen med en gang. Ja, men for det var jo en sånn stund at, hva var det som skjedde med Nordic Noir? Hva skjedde med Nordisk Krim? Det var jo en av de største eksportsyksene som noensinne har hatt, litterære eksportsyksene noensinne. Hvorfor døde Nordisk Krim? Vel i følge de som var store fans av det, var det at
Det ble så politisk korrekt at med en gang du møter på den heterofile hvite mannen med blond hår, så visste du at du hadde møtt morderen uansett hvor usannsynlig det var. Han hadde borret seg gjennom jordens kjærene fra Kina for å drepe disse barna. Det er alltid han. Den homofile er det ikke. Det er ikke kvinnen. Og det er visst ikke innvandreren. Og problemet er at
Det gjør bare kulturen mindre interessant. Jeg synes det er utrolig mye bedre å se på britiske ting, for de klarer å forholde seg til rasbarn konstruktivt i en måte. De fleste av oss har ingen problemer med at advokaten er svart eller gul, eller hvilken hudfarge hun eller han måtte ha, eller om hun er lesbisk. Det er ingen som har noen problemer med det. Jeg trenger ikke å få det stappet ned i halsen. Yes.
Men hvis du klarer å bare introdusere disse menneskene som et vanlig menneske som spiller sin rolle primært advokat, men også sikkert lesbisk og sort eller whatever, jeg har ingen problem med det. Men hvis jeg skal da skoleres i at en person som ligner på meg skal introduseres sånn som det er i Amerika, jeg er alltid en hvit mann som det skal opponeres mot, så kommer med sine utholdelige rasistiske, og så må hun kjempe for sin verdighet
Gud bedre skulle ikke jeg sitte og se på Fargo. Og det gidder jeg ikke. Jeg er på min første sesong av Sopranos. Eller første gang jeg ser Sopranos. Du er heldig. Jeg føler meg som en veldig heldig mann, og vi tar oss god tid gjennom. Det som er så fantastisk, jeg så The Wire for første gang for tre år siden. Og i en eller annen grunn har de bare...
Det 90-tallet for meg, jeg tror jeg så på andre ting da, tydeligvis da, var 90-tallet. Du har jo sett To Life Dolls kulturbibliotek, da var du ute. Jeg har sett på 24 og Jack Bauer og masse drit, ikke sant? Men nå er jeg jo endelig tilbake inn på det greia her da. Det som er så fint med det, det er jo en ting at det er
at det føles litt tidløst, men at det er så bra som hypen sier at det er, og at det er så lite politisk korrekt, at det er så lite identitetspolitikk, at alle karakterene er rasistiske, de har dårlig moralverdier, og det er så utrolig komplekse, og du føler at disse menneskene her, de er helt ekte da, du føler at alt du ser i tv-serien, dette her er sånn de menneskene ville vært i det virkelige livet da.
uten at de har tilpasset kasten med den og den. Det skal være sånn der, det må være balanse her, det må være kjønnsbalanse, vi må ikke fremstille kvinner eller innvandrere. Alt det føler jeg 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har den fordelen. Så synes jeg problemet med den politisk korrekte underholdningen er at de innleder en debatt de ikke vil ta. At de sier sånn er det. Men la oss si det da.
at er det sånn? Er hvite mer rasistiske? For du fremstiller nå alle hvite som er rasistiske. Stemmer dette? Skal vi ikke ta den debatten? De bare hiver ut en del kontroversielle påstander som egentlig ikke er noe annet enn å stipulere et offerhierarki der den transseksuelle, samiske, afrikanske kvinnen, muslimekvinnen, er på toppen. Og så beveger vi oss nedover der, og på bunnen så finnes ...
Den hvite campingferieturisten, som kanskje også er kristen, da er det på bondene. Og jeg er egentlig ikke så veldig interessert i å være med på den reisen i det hele tatt. Jeg tenker ikke i den type røyarkier. Jeg mener at vi heller bør forholde oss til alle mennesker på samme måte som loven gjør. At det er forbrytelsen som er problemet, ikke hvem som er offer eller hvem som er overgriperen. Og der tror jeg at amerikanerne virkelig har spist seg til bunns på sin egen kransekake når de ser på
Jeg nevner det i boka. Jeg har sagt det mange ganger nå. I Davos-kapittlet har jeg et underkapittel som heter «Kjendiser i snøen».
Engelskmennene var så fantastisk fine. Engelskmennene kom til Davos det året for å handle. Under slagordet «Britain is open for business», for de skal jo ut av EU, så de er veldig åpne for business. De var bare så sure over all identitetspolitikken, for allting som foregikk var bare Greta Thunberg. Det er jo...
Jeg tror ikke at dette er en veldig bra måte å gjøre det på, for det er også et samfunnssyn som ikke tåler innsvigelse. Det er et samfunnssyn der vi skal settes på skolebenken, eller alle skal settes på skolebenken og bli belært når vi bare forsøker å bli underholdt. Samtidig som det er ingen som vil ta debatten på en ordentlig måte. Jeg tror det skaper bare masse fremmedgjøring av det.
Hva var poenget mitt som jeg skulle si om kjendiser? Jeg tenkte du skulle si noe om James Bond igjen. Nei, jeg skulle si noe om Oscar. Det som er interessant er jo det at i takt med at Oscar-utdelingene har blitt mer og mer politiserte, den siste så var det taler for
for Black Lives Matter, for latinos, for svarte, for klima, allting som er godt, og mot allting som er vondt, triplebukanere, NRA, Trump. Tallene for seere har bare kollapset. Vi er i forhold til meningsmåling, så vi sier hvorfor vi ser folk på det, fordi folk ikke gidder å politisere til noen underholdning, og vi trenger ikke kjendiser til å belære oss
om deres politiske ståsted. De lever ikke samme liv som oss uansett. Det var Ricky Gervais som hadde tidens rant på det der. Ja, i boka er jo essensen, eller de greatest hits fra det rantet, er faktisk med. For det er jo det som er det mest bizarre av oss. Det er bare kjempebizarre. For du har de rike, og så har du pengefolka, og så har du de mektige. Du har statsministeren og alle.
så har du kjendisene. Og kjendisene er altså utrolig klueless, ikke sant? Det er altså når han sier liksom, kan ikke dere være sånn til å holde kjeft i Færrestad? De fleste av dere har tilbake mindre tid på skolen enn Greta Thunberg. Det er jo sant, ikke sant? Og det er jo derfor det er morsomt. Det er jo satire. Selv om han har fått masse problemer på samme måte som disse her danske DNA-forskerne, om at
Han har blitt omfavnet av feil folk, og har brukt masse tid på å få høyresiden til å bli sur på han igjen. Kulturelle personligheter har et ganske bålt syn på seg selv, med tanke på hva slags bakgrunn de har, hva de har gjort i verden av ...
De er gudene våre. Ja, men de er tilbett som filmstjerner, og så greier de faktisk da i stedet for å si sånn, ok, men jeg er egentlig ingen, det eneste jeg gjør er å kle meg ut og utgi meg for å være karakterer, basically da, men mange er utrolig flinke på det og så videre, men hva er det som får deg til å bare stå opp foran en kamera og lage en dokumentar, holde tale foran enorme forsamlinger og liksom si at ditt synsbok, din mening har
komme fra et gjennomtenkt ståsted? Jeg skjønner ikke, hvor er det du henter den selvsikkerheten? Det er ganske få yrkesgrupper som har diva her. Du finner blant kjørige generaler og...
og skuespillere kjendiser. Ja, artister kanskje. Det er det samme type ego som er veldig opplåst og ganske godt isolert mot kritikk. Jeg tror ikke at man opplever, liksom Jennifer Aniston, opplever nok ikke veldig mye kritiske i møtegåelse. En fantastisk øyeblikk i Team America, den fantastiske dukkefilmen der du ...
Erik Baldwin, the greatest actor ever. Så sier han i sånn måte.
We're actors. We're going to present views that we read in the newspapers as our own ideas. Det er litt sant i det. Det er jo ikke som om disse menneskene har utdannet seg, eller hadde tenkt dette selv, men de får presentert mening når de har lest i avisen. Hvis de leser aviser som sine egne, så da er det litt av oss å holde veldig tåredrippende og våte innlegg om at verden må reddes for fistula, eller klima, eller ulv, eller hva det måtte være. For de er jo alltid på
Hvis det er hot, så har de meninger om det. Det er jo ikke som om de har meninger om ting som ikke er hot. Det er jo ingen som kommer og sier at overbefolkning er en stor problem i verden. Det er det jeg er kommet fra. Jeg heter Brad Pitt. Nei, nei, nei. De har bare meninger om det som man skal ha kule meninger om, og folk er drittleie av det.
Folk er møkkalei av dem. Men hvorfor? Fordi at de er guder. Og så har de også formidlingsevne over gjennomsnittet, det skal vi si. Ja, men det er fordi at de er guder. Når du leser gresk antikk, når du leser Iliaden, det at Stavros fra Mykonos fikk seg et spyd i magen, det er jo ikke noe som kommer inn i Iliaden. Det er jo gudene som kjemper i Iliaden.
Og det er jo, gudene er fysiske, de er menneske, de er menneskelignende, men bare mye bedre. Og de er manifestasjoner av kollektivet. Achilles er jo ikke bare liksom, Achilles, han er jo også, han er manifestasjonen av de greske krigerne, av oss. Hvem er vi? Han er
Han er vi. Det er derfor vi har konge. Det er jo for dette jeg har manifestasjoner av kollektivet. Og en stund så holdt vi oss til konger og aristokrater og kanskje også helgene, ikke sant? Der katolske kirker har utviklet en kjempegreie, nesten uansett hvilken
hvilken kjip måte du er død på, så er det en eller annen helgen som er død på den måten. Uansett, det er en egen helge for radiooperatører i forsvaret. De har alle sine egne. Men vi har også utviklet vårt eget typ, tydeligvis Pantheon, der vi ser på kjendiser som gudomlige på en eller annen måte. Jeg tror det er på grunn av at de er
Vi lever i fragmenterte liv, vi er fragmenterte samfunn, og det er kanskje du må svelge tungt, men sannsynligvis er Jennifer Andersen mye viktigere og mer nærværende i ditt liv enn 99% av normen som du aldri har truffet eller vet hvordan ser ut. Men Jennifer kjenner du jo på en sett og vis, gjør du ikke? Ja.
Du har sikkert sett en del Friends. Robert McKee mener kanskje mer på karakternivå. Han er screenplay-gurun. Han sier at han er en god karakter. Du kan godt si det på en skuespiller også, for når du har sett skuespilleren i noen roller eller settinger, så kjenner du den personen veldig godt også. Men at
De beste karakterene kjenner du bedre enn dine egne venner. Fordi du kjenner de mørkesidene, hemmelighetene deres, alt mulig. Og det gjør du ikke med dine nærmeste venner. Alle har jo sine hemmeligheter og historier som du ikke vet om. Selv kona di. Du vet nesten mer om sopranerskarakterene enn du vet om kona du sitter og ser med. Nettopp. Men så er det også dette andre om...
Det er noe som er ved oss mennesker som går tilbake til de aller tidligste tidene om dette behovet for Gud. Og Gudene er alltid menneskelignende.
Og det er jo det som er så fantastisk med kjendiser, er at de ikke finnes. De finnes ikke på den samme planeten som deg. Du kan kanskje drømme om at du kommer til å møte Jennifer Anderson på Rimi. Du kommer aldri til å møte Jennifer Anderson. De lever helt separat fra oss. De flyr ikke i samme fly som deg. De ser ikke landskampen fra samme stadion som deg. De sitter i sin egen boks.
Du kommer aldri til å møte dem. Det er jo det som er hele poenget, det at de har klart å skille seg fra oss på mange måter, som gudene i det nordrønne, Høner og Loke og Odin, Thor, de virker ute i verden, og de er menneskelignende, men du kommer ikke til å møte dem. Eller kanskje. Jeg synes det er et superbra poeng. Bare ta den følelsen av, for det er akkurat det jeg føler når Tom Cruise
står i Norge sammen med lokale folk. Det er nesten som et møte mellom dødelige og Gud. Det ser nesten ikke ekte ut, for Tom Cruise står ved siden av to-tre lokale, jeg vet ikke hvor de spiller inn de nye filmene sine. Der får jeg den følelsen der, at du ser jo ikke de mer vanlige mennesker, og når de først ser det, så er det sånn,
Det er nesten sånn intuitivt at dette her virker veldig rart. Det er en gud sammen med de dødelige. Du får nesten sånn inntrykk av det. Det er så hardt prentet inn. Ja, det ble hardt prentet inn, og så er det jo sånn at man tenker at dette er et stort problem for samfunnet. Jeg kanskje ikke.
Kanskje ikke. Kanskje dette er bare en måte som samfunnet klarer å skape en kollektiv mental mekanisme som holder oss sammen på en eller annen måte. Det er jo sånn at vi er uenige om alt, men vi har begge to sett Breakfast at Tiffany's, og vi both kind of liked it, som i sangen. At det er noe som holder oss sammen.
De du skal ha syn på er kjendisene. Det er jo knapt noe yrke som er mer selvmordsutsatt enn kjendisene. For oss, prisen de betaler, Odin offret sitt venstre øye for visdom. Jeg tror at de aller fleste kjendiser ville offret sitt venstre øye for kjendisstatus.
Men de offrer realiteten tilgang til det nære, til nærhet, det som faktisk er fint med å være menneske. Du og jeg er akkurat samme fase av livet, så for oss er dette veldig påtaklig, fordi vi har små barn som liker å klemme. Så vi vet hvor fint det er, og sannsynligvis ville vi offret vårt venstre øye for å kunne beholde det. Ikke sant?
Men det å komme utenfor dette, og så ser vi på Brad Pitt og Angelina Jolie som adopterer et paradisinbarn,
- Det er jo ikke forstått hvordan dette fungerer med barn. Forstår du hvor mye du må investere i dem? Hvor mye du må investere for å ha en ordentlig relasjon til barn? Og hvor mye dette vil kreve av deg? Du vil finne menneskesider ved deg selv som du ikke er vant til, og ting du ikke er god på engang, som du bare må bli god på real quick. Det er hvordan det er å være voksen. Å importere idusinvis tyder på at du kanskje ikke helt har forstått dette.
Jeg tror det er også noe av grunnen til at ganske mange kjendiser ender opp med å dø for egen hånd, enten i belt rundt halsen ulykker, eller at de bare velger å dø gjennom svært destruktive livsføring. Så det er synd på dem også. Så det er kanskje synd på gudene.
Ja, jo, jeg er enig. Jo eldre man blir, jeg tror man fantaserer veldig om det som tenåring og tjuåring, spesielt gutter, bare det å være kjent vil løse veldig mange problemer. På tanke på damefronten, ting, bare dette de fanger på, og så videre, av muligheter og sånt. Men jo eldre man blir, jo mer skjønner man hvilken hemskode det er å være kjent. Det er ikke bare å kunne gå rundt på gata og ikke få folk til å vite hvem du er, historien din, hva du har gjort.
Det er fryktelig ubehagelig sånn at du kanskje kan ha en C-kjendis i et lite land. Du har en A-kjendis i dine kretser da. Men kanskje en C-kjendis hvis du hadde gått på Fornebu SR? Jeg vet ikke, jeg er en C-kjendis når jeg har vært med i på Dagsnytt 18. Helt til du prater så bare, oi er det deg fra? Det er jo ikke Oscar-utdelingen, men...
Men det er jo av og til å gå på trikken, og så ser jeg noen se meg. Så tenker du det? Nei, nei. Du ser at det er en gjenkjennelse i blikket deres. Og så tenker jeg, jeg aner ikke hvem du er. Og så ser du at de desperat forsøker å plassere deg. Jeg har gått på skole med en fyr, og skal til å si hei.
Og av og til så er det veldig fint at det ikke er sånn å bare være en fyr på trikken som ikke blir sett på. Det er veldig fint. Ja, helt klart. Hva heter det? Hvis du først har gått inn i det, så kommer du ikke ut av det. Du kan ikke kanselere den kjendisstaten. Den er deg sannsynlig hvis du dør. Og da...
bare stå på Kiwi og så får du se og høre oppslag mens du står og venter på din tur. Hva faen er jeg på å se og høre nå igjen? Jeg tror at det er fryktelig, fryktelig vanskelig. Så jeg har ikke tenkt å bli så berømt at jeg kommer til å oppleve noe se og høre greier, håper jeg. Men jeg tror at for disse kjendisene som du møter i Davos, kan du tenke deg en situasjon
Jeg har lest i avisen at mange føler seg som en sånn fraud. Hva heter det? Ja, som bedrager-syndrome. Bedrager-syndrome. Kan du tenke deg noen råere utgaver av bedrager-syndrome enn å stå i Davos for åpne kameraer og snakke om ting du ikke engang forstår de grunnleggende elementene av? Fy faen, det må være ultimaten. Og du gjør det i eget navn liksom? Jeg er ikke her som skuespiller. Jeg er her for å fortelle deg om...
klima og CO2 i atmosfæren. Tror du sånn som Leonardo DiCaprio tenker at han er, om jeg ser at han er en smart fyr, han har sett, altså det har jo skuespillere, de har jo sett hermetegn hele verden, fordi de har reist rundt og filmet på sikkert diverse locations og sånn. Men tror du han liksom tenker at det er faktisk mer med meg enn folk vet, at jeg er faktisk en ganske... Jeg vet ikke, det er noen skuespillere som kanskje har
høye tanker om seg selv. - Det er ikke tilfeldig at det er så mye syntologer blant Hollywood.
Hva er kjernesyntologi-troen? Det er jo det at verden består av en stor haug med ekle sauer, og så er det enkelte romvesener som er oss, som er overmenneskene, som har blitt sendt fra en annen planet, så vidt jeg har forstått det i alle fall. De får jo sin religion som også passer deres eget selvbilde. Det er nok noe litt spesielt med meg.
Som en sidekommentar så er det ofte blant mennes er det gutter som har fått bli digget av sin egen mor. At det har vært en svak far og en alt for sterk mor. Da kan du få den type psykologisk profil. Der man tror at man er noen retning av en gud. Det kan også være sønn av kjendiser. Eller datter av kjendiser. Det må jo være en reise i seg selv også. Du er...
En title uten å ha gjort en dritt. Jeg tror det er vanskelig å tro at det er forferdelig. Det er som svenskene sier, det er synd om menn og kvinn. Og det er synd på gudene. Bedragesyndromet, tenker man, er ikke det litt omvendt at du faktisk ...
Nei, det er jo sånn typisk norsk debatt. Du er redd for å bli avslørt. Du er redd for å bli avslørt på tross av at du kan alt dette, og du er kjempegodt kvalifisert, spesielt hvis du er kvinne. Men du må ta alle dine debattene om at du er redd for å bli avslørt, fordi at du ikke er god nok. Jeg hadde en sånn prosjektlederkompis i NRK. Han gikk veldig fort opp i rankene, og hadde store prosjekter og sånt. Han gikk på jobb hver dag og tenkte at nå er det en person som kommer til å komme bort til meg og sier sånn,
du kan jo ikke det her. Hva er det du egentlig kan? Hva har du egentlig gjort? Hva er det du vet om det her? Han ventet på å bli avslørt anytime, for han følte ikke han kunne det. Så var det kanskje mer at prosjektleding er et vagt fag som alle kan gjøre på sin måte.
- Kanskje. - Ja, ja, ja. Men jeg tror ikke at ... Det er kanskje noe av problemet i dette, at den type bedragssyndrom, jeg tror ikke at det er veldig utbredt blant kjendiser. - Ja, dessverre. - For det krever jo et visst selvbilde å si: "Vet dere hva? Nå er det faen meg nok. Nå skal jeg fortelle dere hvordan det henger sammen med klimautfordringen." Jeg har nemlig spilt en film