Er det noen av de mediestormene du har vært i som du husker ekstra godt, som sitter litt i ryggmagen på en måte? Eller noen tøffe runder?
Det har jo vært flere runder for eksempel rundt en klient jeg har hatt med debatt i som har vært mye omtalt, og hvor bare politiet blåser på han, så blir det gjerne store avisoppslag, og hvor hver gang man får en gjengivelse av tidligere har han vært arrestert for, tidligere har han gjort sånn og sånn, så glemmer man at han rent faktisk tidligere er han faktisk frifundt for disse tingene, og så blir han en form for negativ figur per definisjon, og sånne ting er jo ganske farlige, og medier da...
går i den fella og tenker at publikum liker han ikke, så vi kan skrive negativt om han bruker det som en tilnemming. Ja, at de skriver eller visker i øret av politiet, mener du at dette her er den tidligere voldstømte, eller tidligere ranstømte? Noen har jo navn av den typen, at fordi at media har skrevet sammen så mange ganger, så er det selvoppfyllende profeti. De skriver at
en person er tiltalt for terror, og så skriver de med veldig små stav etterpå at han ble frifunnet for terror. Og neste gang de skriver om det, så er han da den tidligere terror tiltalt, fordi at de kan jo ikke skrive tidligere terror dømt. Det er han frifunnet for.
Det har litt å gjøre med hvordan media velger å presentere en person. Det tenker du er litt uredelig. Jeg tenker det er veldig uredelig, men tilsvarende er det en person som du er nødt til å stå ekstra opp for, for å sørge for at rettighetene blir ivaretatt, og at du ikke blir hengt ut på en måte du ikke skal henges ut. Er det noe PFU burde følge bedre med på? Altså bruke den type uredelige faktoristikk? Det er ikke de flinke nok til, de godtar alt for mye alt jeg har å si, på samme måte som media generelt gjør.
- Er det en evig story at pressen og politiet er litt mer på lag enn pressen og forsvarsadvokaten? - Ja, det så du vel aller best i Bergen på 90-tallet vår, hvor det var symbiose mellom politi og lokalmedier som du har skrevet mye om i ettertid. Og det er mye sånn andre steder også. Det er veldig mye utveksling av informasjon begge veier.
For de som ikke kjenner til det, kunne du fortalt veldig kort om akkurat det du nevnte der? Ja, det var jo flere saker hvor for eksempel en sak som jeg var nå borte i som ble kalt grevensaken, altså hvor en person i Bergen ble tiltalt for et drap og for å ha tent på en del kirker, og hvor bakgrunnen for at det helt enkelt hadde tiltalt for kirkebrandene, det var at han hadde vært i et anonymt intervju med to journalister i Bergens Tiden da,
Det var helt anonymt av sin vilje, men samtidig som intervjuet var anonymt, gikk de til Kripos og ga politiforklaringer, forklarte hvem de hadde intervjuet, hvor de hadde intervjuet han og alt mulig slikt, og hadde samspillet med politiet. Det var grunnlag for at det ble en tiltale i saken og senere en dom. Det er klart at da er kanskje noen i media og politiet noe fornærme når begge bryter sine etiske regler for å nå et villet resultat.
Men det er jo ikke noe man tar hensyn til i rettssalen, at det spillet der er bestilt? Nei, egentlig ikke, fordi når du står i rettssalen på dette, så er jo domstolens oppgave å finne ut hva som har skjedd. Så at da andre har bruttet etiske regler på forhånd, det gjør jo ikke at de... Det blir mer eller mindre sant, da må vi jo vurdere sannhetskhalten i det, men det er et alt for nært samspill, og journalistene kunne jo med held ha sagt det som står i loven at de skal si, nemlig at her vil jeg ikke uttale meg en slik kildeverne. Det er jo en loveskyttet rett, så de hadde jo ikke noe...
plikt eller rett til å komme de uttalsene de kommer med, men du kan ikke nekte dem å gjøre det når de velger å gjøre det. Det burde jo vært enorme konsekvenser. Nå vet jeg ikke etterspillet av det, det er for journalistene og de involverte, men det der å bryte et av de hele prinsippene som journalist burde jo nesten være tilsvarende av skjelting. Altså på en måte når...
når andre yrkesprofessionelle svikter sin stilling. Da har jo ikke pressen noen sanksjonsmuligheter, og PFU har ikke noen sanksjonsmuligheter mot noen journalister heller. De kan jo i høyden si at et medie får kritikk, eller at media har brutt god presseskikk, og så får du null konsekvenser for den journalisten som
i så fall av bruttreglene, i hvert fall av det som merkes uttatt. Det er jo egentlig bare denne VG-saken med Trond Giska at man har sett at det har fått reelle konsekvenser for en involvert journalist, fordi det ble så stert press tilbake på VG at de måtte reagere, men også i forhold til et forsøk på å skjerme vedkommende. Så det er klart at det er en ganske beskyttet situasjon å være journalist i Norge. Er det det at man som journalist kan peke på redaktører også? Er det på en måte et sånt...
blame game som er vanskelig å... Redaktøren har jo ansvar og skal ha ansvaret, og en sjef skal alltid ansvare til underordnende, men det er klart at der hvor underordnende gjør feil, så er det jo nødt til å følge opp dem også, slik at de i alle fall ikke gjør det igjen, og helst får en reaksjon på det hvis man har vært begått av alvorlig etisk grunn, sånn som alle andre yrkesgrupper får. Altså om en advokat gjør en feil eller bryter regler, så får advokaten personlig kritikk. Det er jo ikke advokatfirma her som får en sånn form for advarsel uten noen konsekvenser på noen spesielle måter.
Advokaten kan vise bevilgingen, det kan ikke en journalist gjøre. Men hva kunne vært et effektivt virkemiddel for å gjøre journalister, for å unngå de der, de fleste journalister er jo redelige, men på en måte for å unngå at noen bryter de heldige prinsippene der da?
Altså, punkt 1 kunne jo være å ta et individansvar også der, altså si at man klager ikke bare inn en avis, man klager inn en journalist som er den som har svaret for artiklen, og at PFI også vurderer den enkelte journalistens etikk i forbindelse med dette, og at man får oppsett et kort på seg da, på samme måte som for eksempel da advokater har, hvor det er den enkelte advokat som står i advokatforeningen og som kan få kritikk og visstebevilging, mens det for journalistene så er det altså media som sånn som kan dømes eller få kritikk, mens enkeltjournalisten ikke
ikke har noen kort på seg, ikke har noen rullerblad, ikke får noen konsekvenser. Er det sånn, får forsvarsadvokater, får man liksom sine fiender og allihjerte blant journalister, og så er det litt sånn, ikke spiller, kanskje ikke riktig, men er det viktig å ha allihjerte og
- Finnes det journalister som går veldig etter visse advokater og at det er en slags kiks? - Det ser man jo som følger avisene de siste årene, så er det vel inntrykk av at noen har mer søkelys på seg enn andre uten at det er berettighet. Samtidig skal advokater som mange andre yrkesgrupper som faktisk utøver makt eller har makt tåle å bli sett i kortene, så lenge det gjøres på en saklig måte.
Så ikke noen kritikk omkring det, men du merker jo åpenbart at det er sånn. Og det er klart at hvis jeg ser på den andre veien, jeg kan snakke mye mer med en journalist enn jeg har tillit til. For jeg vet at velkomne er etisk korrekt, oppdreper på en etisk korrekt måte, ikke feilsitterer og ikke på en måte vil lage skup ut av noe som
Det er ikke en grunn til å gjøre det. Hvor du kan ha en mye mer åpen dialog enn en som du enten ikke kjenner og er veldig formell overfor, eller en som du enda verre kjenner litt motsatt retning, som du helst vil umgå å snakke med på en eller annen måte. Det vil jo prege en hvilken felles person som kommer i kontakt med journalister, hvordan man opplever den situasjonen. Så er det de som opplever det kanskje en gang, så tenker jeg at alle journalister er forferdelige, eller alle journalister er flinke eller gode hvis de får positive oppslag, men
- Du lærer ganske fort at det er forskjell på personer. - Interessant. Apropos, i forhold til Jensen-saken, hva synes du pressen har oppført seg der?
Jeg synes de har gått mye i flokk, og det er noe som man kanskje ofte opplever. Hvordan da? Ved at før saken var, før den kom opp for tingretten, så følte jeg at jevnt over at vi hadde nådd det som jeg sa var målet, nemlig at det skulle være nøytralt. Da den saken startet, så tror jeg folk mente ut fra lestavisen og dommer og så videre at her er det argumenter for og der mot, og vi skjønner ikke helt dette her, men vi gleder oss til å høre hva som har skjedd. Det var en nøytral tilnemming.
Så da var det ferdig, jeg kom ut i prosedyrene i tingrettene, og da var jeg ferdig med prosedyrene, så skrev jo alle avisene jevnt over og hadde gått tilbake og meldt meg at dette var jo en rar sak, her tror vi ikke det blir dommen, fordi at dette var litt for springende, her er det ikke noe fellende bevis, det er ikke noe smoking gun, det var på en måte tilbakemeldingen av prosedyrene og alt. Når dommen ble avsatt i tingretten, med et felles resultat, så var plutselig alle med det utsatt, dette var en knusende dom, og denne er det umulig å angripe, nå er jeg noe skyldig.
Det hadde jo ikke skjedd noen ting fra den dagen vi holdt prosedyrene til den dagen domen ble avsatt, unntatt at noen dommer hadde skrevet ned papiret hva de mente hadde oppfattet av saken. Men det var nok til å snu pressen. Det synes jeg også er veldig rart når pressen har vært i stedet selv hele tiden, også fordi at noen andre mener noe.
så skal de menne det samme. I stedet for å holde på sin egen oppfatning, eventuelt ettergå det videre, eventuelt ha en mer nøytral tilnærming. Så da vi startet opp i lagmannssetten, så følte jeg det motsatte. Da følte jeg at der satt alle med den oppfatningen om at her var den tiltalte skyldig, men greier vi å bevise at det er tvil eller at det er uskyldig gjennom hovedsakene?
eller ble stående på en skylddel, fordi de hadde alle medierne skrevet om. Medierne skrevet om at det var en vanskelig sak, utfordrende forsvar og så videre, som jo var en føring om at her skulle de jo en dom til. Så jeg har merket veldig de store trekkene i denne saken. Hva handler det om den hele omvendingen der nå? Altså...
Gjør det mer lesende? Kanskje en autoritetstro til en viss grad. Noen har sagt noe, vi stiller ikke kritiske spørsmål til domstolen i Norge, vi godtar at de kommer til en konklusjon. Det kan være bra i et samfunnsperspektiv at noen treffer en endelig avhørelse på en av alle, men det kunne også være bra hvis man fortsatt var kritisk til det som en ganske viktig og sentral statsmakt. Det synes jeg pressen i mye større grad bør være. Altså ikke godta at det foreligger en dom og da er saken endelig avgjort. Men
er at man er lagt åpen hele veien og gir i straffesaker, følger det som menneskerettighetene sier, nemlig at man er uskyldig til det motsatte er endelig bevist ved dom. Og hvis presten bare har den i bakhodet, det er ikke noe som heter forhåndsdømming. Det er ikke noe som heter forhåndsfrifinning. Og det er ikke helt tilfeldig, fordi en person skal ikke behøve å forhåndsfrifinnes, fordi at vedkommende er uskyldig, inntil det foreligger en dom. Så det er altså kun forhåndsdømming
som på en måte ikke er lov. Det er ikke noe forhåndsprocedur å si at en person er uskyldig, det skal alle si, også politiet. Det der med forhåndsdømming er jo... Det er jo også veldig sånn det samsvarer ofte med folkedommen. Liten eim av den Tom Hagen-saken. Det er jo ingen...
Det er jo ingen tone i noe av det jeg føler pressen, folk må jo bare si det de mener, men folk mener jo gjerne det pressen gir dem. Men det er jo helt åpenbart at det er veldig vinklet på hva som har skjedd i Tom Hagens sak. Bare følg Twitter på den dagen Tom Hagen ble pågrepet, da kom jo aller besteviseren opp og sier hva sa jeg var varianten, ikke sant? Litt stille igjen to dager etter da han ble løslatt. Heldigvis. For deg synes du det er litt samme
på en måte flokkproblemet der, med at alle mediene fremstiller på samme måte.
Ja, i hvert fall når de løper litt etter hverandre for å si samtidig som de skal selge aviser. Det er ikke populært nok, tydeligvis, i media å forhåndsettegå en straffesak med kritisk øyne. Du merker at de er opptatt av å skulle selge et budskapsmur at vi sørger for å sikre lov og orden omtrent og få noen dømt. Det er litt medias rolle. I nettopp Tom Hagensaken har jo
noen aviser, kanskje særlig Dagblad noen anledninger, forsøkte å ha noen kritiske artikler, og stille spørsmål ved
Den narrative politiet prøver å selge inn, mens andre aviser går mer i retning av at de gjener at nå mener politiet, og nå sier politiet at bevisene er styrket, og nå mener politiet at sånn og sånn, og liksom lager oppslagene sine rundt den tilnæringen. Da merker du at de har en forskjell i hvilket budskap avisene prøver å selge, i hvert fall så blir det opplevd sånn av leserne, så hvis avisene ikke gjør det bevisst, så må de i alle fall gå i seg selv.
Er det et lite volumproblem oppi det her også, i og med at den moderne pressen nå selger veldig mange flere saker på den samme tingen over flere dager, mens før hadde man papiraviser, hvor man gjorde en større sak, eller mange saker over flere sider, men på en måte nå
er det på en måte en konstant skvising av apelsin, hvor mange nettsaker, og det gjelder nesten alt, spesielt sport. Hvor mange ting kan du skvise ut av apelsinen? Hvor mange nettsaker? Er det så basic at det handler om trafikk og klikk?
Mye gjerne, og det gjør også at nyhetene også forsvinner mye raskere. Så det er et spørsmål om mer av å tenke på hvordan tjente jeg med det? Du har et hovedoppslag, og det ligger fra 8 til 9, og så er det nederst på siden. Jeg tror folk får med seg mye mindre av det som avisene faktisk skriver om nå enn man gjorde før når du hadde en døgnvurdering av hva er viktig dette siste døgnet som har vært, og greier å formidle et budskap ved hjelp av det. Sånn er den moderne verden, og så får du masse avarter av det samme innlegget.
- Tristeste er jo at tekst-TV nå avvikles. Jeg er helt enig med pappa. Tekst-TV er jo den beste nyheten som har eksistert. - I hvert fall en telegram-side hvor du får plukket ut akkurat det som skal kunne være viktig på en presumtivt nøytral måte.