Når det å bry seg gjør deg utslitt – omsorgstretthet med psykologspesialist Janette Røseth
Anette Løno snakker med psykologspesialist Janette Røseth om omsorgstretthet: hva det er, hvem det rammer, og konkrete verktøy som omsorgspauser, mikropauser, pusting, kulde, skriving, lyttestunder og å slippe ut følelser. Boken «Omsorgstrett» er i fokus.
00:00
I denne episoden diskuterer vi omsorgstretthet og hvordan man kan ivareta seg selv mens man pleier andre.
04:55
Omsorg er en begrenset kapasitet, og folk må lære å ta vare på sin egen medfølelse for å unngå omsorgsutmattelse.
10:47
Å håndtere omsorgstrøtthet krever pausene for å pleie seg selv og hente tilbake energien.
17:11
Enkle pusteteknikker og mikropauser kan effektivt hjelpe nervesystemet og redusere stress i hverdagen.
24:50
Skriv med hånd og papir for å bearbeide følelser, redusere stress og styrke mental helse.
Transkript
Nemnt i episoden
Janette Røseth
Psykologspesialist, forfatter og gjest; aktuell med boken «Omsorgstrett».
Anette Løno
Podcastens vert, har skrevet forordet til boken.
Omsorgstrett (boken)
Janettes nye bok om omsorgstretthet med verktøykasse; hovedtema i episoden.
Vagusnerven
Nerven som omtales som kroppens superkraft; pust og øvelser stimulerer den.
Recharge Health
Selskapet bak sponsorproduktet Flexbeam.
Flexbeam
Rødlysterapi-apparat annonsert i episoden.
Torkel Fær (Torkil Færø)
Samarbeider om foredragsturné om vagusnerven.
Rangli Skar
Lege og mindfulness-lærer; samarbeider om retrite i Oslo.
Oslo
Sted for vagus- og mindfulness-retrite.
Spania
Sted for planlagt retrite neste år.
Stavanger
Omtalt sykehjem der kameraer erstatter ansatte; eksempel på dårlig utvikling.
Omsorgstretthet
Hovedtema: utmattelse etter langvarig omsorg, omtalt som compassion fatigue.
Ventesorg
Sorg i påvente av tap; nevnes i samtalen.
Gaffeløvelsen
Teknikk for å beskytte nervesystemet i smertefulle situasjoner.
TikTok
Nevnes morsomt i forbindelse med skoledagbok-trend.
Deltakarar
host
Anette Løno
guest
Janette Røseth
Sponsorar
Recharge Health (Flexbeam)
Poeng
Omsorg er ikke en uendelig kapasitet – omsorg er akkurat som en muskel.
Sentral metafor i episoden: overbelaster du muskelen, blir den forstrekt.
Husk å ta vare på medfølelsen din – ikke bare deg selv.
Janette ønsker at noen hadde gitt henne dette rådet i stedet for det generelle «husk å ta vare på deg selv».
Det er de som bryr seg mest som blir omsorgstrøtte.
Man blir omsorgstrøtt fordi man er et fint menneske – men føler seg som et dårlig menneske når det skjer.
Kuren mot omsorgstrøtthet er omsorgspause – rett og slett så kjipt og så enkelt som det.
Når empatien og medfølelsen er tømt, trenger den en time-out.
Det å bære på sinnet er gift.
Sinnet må slippe ut i en god form før det bygger seg opp til aggressjon.
Vi bruker veldig mye penger feil, fordi vi kaller det utbrenthet – og så er det ikke det det er.
Kritikk av hvordan arbeidslivet og helsevesenet misforstår omsorgstrøtthet og dermed velger feil løsninger.
Aggressjon er undertrykt sinne.
For å unngå aggressjon må vi slippe ut frustrasjon og irritasjon tidlig.
Når du er omsorgstrøtt, kan kveldens regnskap føles som et minusregnskap.
Om den onde sirkelen av dårlig samvittighet når man ikke strekker til for de man er glad i.
Alt det du kjenner på er fordi du er et himmelagogt menneske.
Janettes avsluttende budskap til lytterne.
Påstandar
Annonserøren for episoden er Recharge Health, som står bak Flexbeam.
Om Flexbeam, et apparat for rødlysterapi.
Torkel Fær og Nette Løno skal ut på en slags Norges-turné med foredraget «Vagusnerven – kroppens skjulte superkraft».
Også planlagt retriter, blant annet i Oslo og i Spania i juni neste år.
Janette Røset er psykologspesialist, foredragsholder og forfatter, og selv kronisk syk og pårørende.
Presentasjon av gjesten.
Janette Røset har tidligere vært gjest to ganger i Helsehjelpspodden, med temaene livssorg og glede.
Introduksjon av gjesten.
Janette Røset er aktuell med boken «Omsorgstrøtt», som Nette Løno har skrevet forordet til.
Om boken som bakteppe for episoden.
Janette Røset har skrevet fire bøker.
Opplyses i avslutningen av samtalen.
De som jobber innenfor helse har en høyere andel sykemeldinger enn andre.
Begrunnelse for at omsorgstrøtthet ble oppdaget blant sykepleiere.
Omsorgstrøtthet ble først sett på i forbindelse med høy sykemeldingsgrad hos sykepleiere, og kalles på engelsk compassion fatigue.
Faglig bakgrunn for begrepet.
Kulde setter i gang produksjonen av endorfiner, som er kroppens naturlige smertestillende.
Fysiologisk påstand om effekten av kulde.
Så lenge vannet er under 16 grader, har kulden en effekt på nervesystemet.
Janettes svar på hvor kaldt vannet må være.
Å høre på rockemusikk, og spesielt å synge/brøle til, setter i gang produksjonen av testosteron.
Påstand om fysiologisk effekt av rockemusikk.
En psykolog skal ha fortalt en av Janettes klienter at hun måtte dra en måned vekk fra familien for å bli bra fra utbrenthet.
Eksempel på et råd Janette kaller tulleråd.
I terapiutdanningen ble det lært at man skulle bruke tre samtaler på anamnese før terapien kunne begynne.
Janettes utdanningserfaring.
Da Janette jobbet i helsetjenesten med barn og familie, fikk hun beskjed om at man ikke hadde lov til å bruke mer enn fem timer med folk.
Fra hennes arbeidserfaring.
Mange som forteller sin historie (anamnese) takker for hjelpen og trenger ikke mer terapi etterpå.
Erfaring delt i episoden.
Nette Løno jobbet som terapeut og brukte å vaske hendene i iskaldt vann mellom pasienter og før hun gikk hjem.
Selvopplegt eksempel på mikropause.
I Stavanger skal det være et sykehjem som setter inn kameraer i stedet for ansatte for å spare penger.
Nette forteller dette som eksempel på urovekkende utvikling i omsorgsyrkene.
En løves brøl kan høres flere kilometer unna.
Nevnt i sammenheng med brøleterapi.
Lastar
Episodens annonsør er Recharge Health, som står bak rødlistterapi-apparatet Flexbeam. Det kan blant annet brukes til smerter, idrettsskader og muskuleleddplager. Bruksområdene er mange, og med rabattkoden helsetipspodden får du rabatt på ditt kjøp. Du finner lenke i episodeteksten. Jeg brenner for å få kunnskap om vagusnerven ut til folket, og det gjør jeg på flere måter. Torkel Fær og jeg skal blant annet ut på en slags Norges-turné med foredraget «Vagusnerven – kroppens skjulte superkraft».
I tillegg er vi å arrangere ulike retriter der du får både kunnskap og praktisk erfaring med øvelser som støtter vagusnerven og nervesystemet. Neste er vagus og mindfulness-retrit i Oslo sammen med lege og mindfulness-lærer Rangli Skar og Jul. Og i juni neste år arrangerer vi også retrit i Spania. Jeg håper å se deg på et av disse arrangementene. Lenker og mer informasjon finner du i episodeteksten.
Hei og velkommen til Helstipspodden. Mitt navn er Nette Løno, og dette er podcasten for deg som er nysgjerrig på kropp og helse, og som ønsker å lære mer om hva du selv kan gjøre for å leve et friskere liv med mer energi, verdi og glede. Hva skjer med oss når vi over lang tid gjør omsorg til andre? Og hvordan kan vi ta vare på oss selv når livet krever mye av oss? I dag har jeg gleden av å ønske Janette Røset velkommen tilbake som gjest til Helstipspodden.
Janette er psykologspesialist, foredragsholder og forfatter. Hun er også mamma, ektefelle, pårørende og kronisk syk. Hun møter derfor temaene vi skal snakke om, både med fagkunnskap og egne livserfaringer. Hun har vært gjest to ganger tidligere, og da har vi snakket om livssorg og glede. Nå er hun aktuell med boken «Omsorgstrettet», som jeg har hatt gleden og æren av å skrive forordet til.
Janette setter ord på noe mange kjenner på, men som kan være vanskelig å forstå og forklare. Omsorgstrettet kan ramme deg som står i omsorg over lang tid, som pårørende, i en jobb som krever mye omsorg, eller i begge roller samtidig. Det kommer ikke nødvendigvis etter en dramatisk hendelse, men kan vokse frem over tid, gjennom ansvar, kjærlighet, lojalitet og omsorg.
Man springer ut av noe meningsfullt og verdifullt, men belastningen kan likevel bli så stor at man står igjen utslittet. I denne episoden skal vi snakke om omsorgstretthet, livssorg og ventesorg. Janette gir disse erfaringene et språk, og sammen skal vi snakke om hvordan vi kan ivareta oss selv, samtidig som vi er der for andre. Hjertelig velkommen tilbake til helsehjelpsbraten, Janette!
Tusen hjertelig takk for at du vil ha meg tilbake på besøk igjen, Anette. Det er en glede. Akkurat denne her boken du har kommet ut med, når jeg var så heldig å få lov å være testløser, så var det en oppdagelse i at nå kommer det noen ord med et språk som har manglet.
Og blir nesten sånn, hvorfor har vi ikke hatt noen ord for dette her før? For det er det jo så mange som kjenner på. Og så synes jeg også at dette med omsorgsrettet, at det er på høy tid at vi anerkjenner at det er noe serielt.
Jeg tror for ordet i seg selv er jo ikke et nytt ord. Det har bare låget litt i skyggene og vært litt glemt. Vi har hele tiden snakket om at vi blir utbrent, at vi blir deprimerte, vi føler oss så utslitt. I stedet for å snakke om hva er det dette egentlig handler om? Hvor kommer det fra? Hva er det i mitt liv som gjør at det er tungt å være meg? Og vi vet jo at
De som jobber innenfor helse har en litt høyere andel sykemeldinger enn andre. Så første gangen jeg begynte å se på dette, så var det i forbindelse med at det var høy sykemeldingsgrad hos sykepleiere. Og da kom hun frem til det som på engelsk heter compassion fatigue, eller på norsk omsorgstrøtthed. Og så begynte hun å se på at dette kommer av at den gir omsorg over tid til pasientene. Men kan det da gjelde andre sykepleiere?
For når vi da ser oss rundt i samfunnet, så er det jo mange som strever, og mange som driver med omsorg til daglig. I yrkemessig, når jeg skulle skrive bok, så tenkte jeg på, ja, hvor mange yrker er det som er omsorgsyrker egentlig? Og jo mer jeg kikket på liste, jo lengre ble jeg. For omsorg gir meg mye. Tenk på alle lærerne, alle som jobber i barnehager, alle innenfor byhelse.
Men det er jo også bare ledere, hvor mye omsorg de kan gi til sine ansatte. Selvfølgelig fortsatt at en god leder. Men det er jo også politiet. Det er alle frisørene. Tenk på hvor mye frisører tar imot i det de sitter og skal klippe hår. Så kommer folk med hele livshistoriene sine, alt av livets smerte, og dette skal de da ta imot og romme av.
Og så er det jo alle disse menneskene rundt omkring i Norges land som er pårørende. Og når jeg ble pårørende selv, når min mann ble syk, så var det ingen som sa til meg, husk å passe på medfølelsen din, Janette. Husk å være opps for at du kan bli omsorgstrøtt. Det var ingen advarsler om at dette er helt normalt å kjenne på.
Ja, og det som du sier at det er nok et ord som havner litt i skyggene, og så er det litt sånn som du sier at du går inn og ser på tallene i forhold til sykemeldinger og sykepleiere, og så er det nesten havnet litt i sånn at det skyldes gjerne på noe skiftarbeid, men alle jobber jo ikke med skiftarbeid, og så hvis du ser på det totale antallet av sykemeldinger også, så er det jo omsorgsyrkene også.
Men likevel så synes jeg ikke den offentlige debatten at det løftes opp som en av belastningene, eller potensielle belastning som er årsagen inn her. For det kan være utrolig fint å gi omsorg, men det er jo når summen er det, når det blir for mye at det sliter oss ut, og at selve arbeidsoppgavene er ikke nødvendigvis det som gjør oss slitne, men det å være der for andre hele veien.
Det er akkurat som om vi har en misforståelse om at omsorg er en uendelig kapasitet. Mens omsorg er jo akkurat som en muskel. Og bruker du en muskel for mye, så blir muskelen utslett. Og sånn er jo også vår omsorgsevne eller evne til medfølelse. Vi har en begrenset kapasitet, og når du da vet at du skal gi fullt av deg selv på jobb, eller du skal gi fullt av deg selv på hjemmebane, så er det jo ikke så rart at den muskelen blir forstrekt.
Nei, og så er det jo litt som du sa, at ingen skal passe på omsorgsrettigheten din. Men så er det sikkert noen som har sagt, husk å ta vare på deg selv, eller et eller annet sånt som blir slengt ut. Og det er jo lettere sagt enn gjort også. Ja, men for dette rådet, husk å ta vare på deg selv, det føles litt som en sånn, husk å reise til syden, husk å gå på spa, husk å gjøre yoga, husk å drikke røntg. Som føles litt som sånn,
hva slags lettvindeløsning er det du gir meg nå på et eller annet veldig stort problem som ikke helt rommer at hjertet mitt blir utslett jeg orker ikke være den der røyse, fine, gode personen jeg kan være jeg blir en sånn kjipt, trøtt kjeftig, irritert versjon av meg selv i møte med de menneskene som betyr mest for meg hvis noen hadde sagt husk å ta vare på medfølelsen din
Så det føltes som et annet råd enn «husk å ta vare på deg selv». Og jeg tror det hadde satt i gang en helt annen tankeprosess i meg også, hvis noen hadde sagt «husk å ta vare på medfølelsen din». For jeg blir sånn «hæ? Hva betyr dette?» Ja, hva betyr det? For da hadde jeg også blitt nysgjerrig på «har ikke jeg egentlig av det?» For jeg har lett levd i vilfarelsen og tenkt at «jo, selvfølgelig har jeg det».
Og spesielt når det gjelder familien min. Klart jeg har uendelig kapasitet der. Det er jo ingen jeg er så glad i som de. Og på jobben. Jo, men jeg synes jo jeg har en veldig fin jobb. Jeg har jo valgt å være for andre mennesker. Og jeg har aldri blitt fortalt at husk det er en begrenset kapasitet. Det vi fikk beskjed om på studiet var jo «Husk å ikke ta med deg jobben hjem».
Og så kom den setningen med et sånn rart punktom, som en sånn, ikke ta med deg å gjøre på en gang ferdig, uten bruksanvisning til, ja, men hvordan får jeg det til da? Hva gjør jeg? Hva gjør jeg for å beskytte mitt eget hjerte? Hva gjør jeg for å passe på at medfølelsen min varer lenger? Hva gjør jeg for å sikre at jo empati, det skal jeg ha hele livet? Det mangler.
Ja, og hva type sånn personlighetstrekk ser du går litt sånn igjen hos de som kan ende opp med å kjenne på en sterk omsorgstrettighet? Det er jo veldig, veldig fine mennesker. Det er de som bryr seg mest. Og det sier jo egentlig seg selv, for hvis du ikke bryr deg, så bruker du heller ikke omsorgskapasiteten din, og da blir du heller ikke omsorgstrøtt.
Du må være et omsorgsfullt, fint menneske for å kjenne på dette. Og så er det jo så rart, vet du, for når du blir omsorgstrøtt, så føler du deg alldeles ikke som et fint menneske. Da føler du deg som et dårlig menneske. Du føler deg utilstrekkelig. Du føler at du burde fått det bedre til, og du kjenner på dårlig samvittighet som kan sluke deg, og en skamfølelse som bare ...
klore på ryggen for hva slags menneske er du som ikke strekker i TØ fordi du er glad i? Og så er det nettopp fordi du er et fint menneske at du blir omsorgstrøtt. Men den indre kritikeren forteller deg noe helt annet. Ja, når det ligger også sånn grunnleggende i at en har høy empati og bryr seg om andre og blir så
utrolig sliten at det er ikke mer igjen å gi og i tillegg da skal han gjerne kjenne på skam og dårlig selvfølelse og dårlig samvittighet som også pakker seg inn i dette her så gjør jo at det blir utrolig krevende du blir veldig ensomt du føler deg veldig alene i alt du skal prøve å få til og alt du føler du ikke får til
Og fordi du har så lyst å få til så mye for de rundt, så blir også fort kvelden et sted der du gjør opp regnskap. Har jeg fått til å være et fint og godt menneske i dag? Har jeg fått til å gi de jeg er glad i det de trenger?
Når du er omsnokstrøtt, kan fortregnskapet føles som et minusregnskap. Nå kom jo ungen min tross alt og ville dele at hun hadde tegnet en fin tegning. Men fordi jeg var midt i middagen og det kokte i hovedet, så kjeftet jeg i stedet for å bruke tre sekunder på å se på tegningen og si «Åh, hvor fin!». Så da legger du det med verdens dårligeste samvittighet, fordi «Nok en gang så strøyker jeg mammatesten».
i stedet for å heller bli nysgjerrig på hvorfor strøyker jeg mamma testen i dag hva er det som gjør at jeg ikke får det til sånn som jeg har lyst til å få det til ja, og der er det en det jeg synes er så fint, Janette er jo det der at med å snakke om dette så tema å forstå det bedre så er det litt sånn, for jeg synes du skriver både klokt, men også med et sånn omsorgsfullt språk, at den skal føle seg sett
og forstått og også forstå seg selv bedre for da vil det være enklere å begynne å bli nysgjerrig litt i ok, hva skjer nå? Hva trenger jeg? For hvis de slutter å kjenne at dette her er meg jeg står først i køen til at jeg trenger noe for å ha det bedre for nå går det ikke lenger hva tenker du at, hvor skal den starte henne? Det er jo alltid sånn hvor begynner den henne?
Og da har du på en måte drømmescenarioet, og så har du realisme. Derfor er verktøykassen i boken ikke nødvendigvis organisert i den rekkefølgen folk skulle tenke at den var. For det finnes jo en kur for omsorgstrøtthet. Den kommer ikke først i boken for å si det sånn. For kuren er også noe av det vanskeligste å få til. Kur mot omsorgstrøtthet er omsorgspause.
Det er rett og slett så kjipt og så enkelt som det. At når empatien og medfølelsen er tønslig, så trenger den rett og slett å få seg en time-out. Det som er gode nyheter i forhold til omsorgspause, det er at det ikke alltid trenger å være så lang. Sånn som jeg pleier å si, når du går på do, sitt fem minutter ekstra. Etter du er ferdig, sitt og kikk litt i veggen. Gjør på ingenting, ingen input, ingen som trenger deg, ingenting du må, i fem minutter.
Gå ned i boden. Sett en stol inn i boden, så du vet at når du skal hente noe, så tar du deg alltid en pustepause på den stolen. Gå en runde rundt huset. Ta litt friske luft. Bare kjenn at det senker seg bittelitt i kroppen når du tar den runden. For det er ikke sikkert at verden går under på innsiden av huset de to minutter du brukte rundt huset.
Det er lett å si, for jeg har selv vært i den situasjonen der jeg ble ekspert på å dusje fort. Det er sikkert bare de perioder. Jeg vet ikke om vannet rakk å treffe meg en gang. Jeg var så redd for alt som skulle skje i mitt fravær. For jeg var så på. Det gikk jo en stund før det smalt ordentlig. Da lærte jeg at jeg må ha noen omsorgspauser.
Den ultimate omsorgspausen, det er jo rett og slett å ta seg et døgn vekk. Alliere seg med mennesker rundt deg som kan ta over dine omsorgsoppgaver, og rett og slett være et annet sted. Om du bare sover hos naboen. Du trenger ikke være langt vekk, men du skal bare vite at de neste døgnene er det ingen som trenger deg. En måte å fylle på medfølelsen på er å vite at akkurat nå er det ingen som trenger deg.
Og når omsorgspausen er ferdig, så er jeg litt meg selv igjen. Men grunnen til at omsorgspausen ikke kommer først, er fordi jeg vet hvor innmari vanskelig det kan være å få til. Og jeg vet at det er mange som sier til meg, «Jeg hører ikke hva du sier, men jeg har ikke fem minutter». Og så er det vanskelig å motsette det, for jeg kan jo selv være der at jeg dyrt blir rekordferd. Og da må en gjerne si, «Hva kan jeg gjøre mens jeg er sammen med de jeg har omsorg for?»
Noen ganger så er det jo å gjøre det du holder på med, rett og slett å puste, gjøre øvelser som stimulerer vagus, hjelpe nervesystemet ned. For når du er i omsorgsrolle hele veien, så er det akkurat så nervesystemet aldri slår seg av. For du er så himla på alle andre mennesker og hva de trenger til enhver tid, at akkurat så hele nervesystemet står og dirrer, sant?
Og da trenger du bare å gjøre de små grepene for å prøve å hjelpe nervesystemet rolig. Og bare det å sitte bittelit og puste. Du trenger ikke å sitte lenge, du trenger ikke å sitte i ti minutter, og det er ikke noe super oppskrift, men bare å puste rolig inn. Ha en liten pause før du puster ut igjen. Og prøve så godt du kan å bruke doppel så langt du ikke puster ut, så puster inn. Gjør du det noen ganger, så skjer det noe i hele kroppen.
Det tror jeg er den enkleste pustøvelsen som finnes, og den krever ingen kalorier, den krever ikke at du setter masse tid i kalenderen, du kan gjøre det mens du er sammen med de som trenger deg, sånn at når du har gjort det inn og ut noen ganger, og plutselig er det noen som sier navnet ditt, så er det med et litt roligere navn, synes jeg.
Og så kan noen si at det høres ut som en litt for enkel løsning, samtidig som det er faktisk en ganske avanserte løsning. Det er det som er så gøy med pust og med nervesystemet og hvordan vi bruker Vages, at noe så lite kan gjøre så enormt mye. Selvfølgelig, alle omsorgsstrøtter bør jo ha Vages nerveboka. Ja, takk. Ja, virkelig, det er genegi, og det er
det som du sier går det an at pusten kan ha den effekten og det virker nesten for dumt at det skal ha hvorfor har vi ikke alltid visst om dette her
Men det å bruke pusten, det skjer masse fysiologisk i oss når vi senker puster ut munnen. Så noe så enkelt kan ha en god verdi, men da må man også huske å pågjøre det og øve seg litt på det. Og kanskje det er til og med litt ubehagelig å prøve å puste dypt i starten, men bare møte det med litt sånn, ok, litt undring, hva skjer i meg nå? Ja.
Og derfor er jeg så glad for at du sier det. Der måtte jeg ta seg pauser. Det var en pasient av meg som hadde fått beskjed av en psykolog at det eneste måneden å få deg tilbake fra utbrant er hvis du drar en måned vekk fra familien din. Og det var jo helt umulig. For hun hadde tre barn alene som måtte ta seg av. Så det gikk ikke det. Og da er det en sånn...
Å ta fra noen håper også, og det er jo det jeg synes er så fint, måten du formidler dette her på, er jo den der med å skjønne at det er jo håp for at jeg også kan ta vare på meg selv, selv om de jeg tar vare på, at for mange står jo i en situasjon der dette her er uendelig. Det er sånn til så lenge vi lever, hvordan skal en da ta vare på seg selv i dette her?
Noen kan gjerne være i situasjoner der det er en start og en slutt på et eller annet vis, men mange, det er ikke en avknapp. Jeg tenker sånn, få tullet råd? Ja. Jeg ble ikke nesten, jeg ble irritert på vegne av dette mennesket som har fått dette tullet av rådet. For
Du kan jo ikke bare slippe alt du har i hendene og så forlate mennesker. Hvis du omsorgsstopper gjennom jobben din, så kan du kanskje bare slutte jobben. Det er jo jobben din. Det er jo den som betaler for ost på skjevet. Og de menneskene du klarer, du kan ikke bare forlate dem og si at «Sorry, nå trenger jeg en måned time-out. Sayonara». Det er ikke sånn verden virker.
Så da må du finne det der, i boken kaller jeg det mikropauser, som er litt sånn som jeg kan prøve å få til innimellom mens det stormer. For mikropauser, de er jo ikke en løsning på omsorgstrøthet, men de er sånne plaster, sant? Og hvis jeg plasterer noe,
så skjer det et eller annet med meg som gjør at jeg blir litt mer robust, litt sterkere, tåler litt mer, står litt lettere i dette. Hjertet blir ikke like lett forstrekt. Så mikropauser skal vi ikke kjemse av. Det er kjempeviktig. Og noen ganger kan vi gjerne plasse litt større pauser, men det er når vi har plass til det. I en vanlig hektisk hverdag er det mikropauser vi har. Kan du gi noen eksempler på mikropauser?
Pusten er jo en mikropause. Men bare det til å trygge sitt eget nervosystem. Hvis du går ut på kjøkkenet og finner en bolle, og så følger du den med så kaldt vann som du greier, og så stapper du hendene oppi. Og så bare står du der i lite stund, og bare lar kølten få lov å gjøre jobben sin, for eksempel. Det er jo sånn, det høres helt tyllete ut her, skal jeg stå med hendene i kaldt vatten.
Ja, for da setter du også i gang hele nervesystemet. Du får en sånn en, hva skal jeg kalle det, en restart inni der. Det er et sånn magisk verktøy. Og noen ganger så skal du bare gjøre det når du dusjer. Når du er ferdig å dusje, så fyrer du i dusjen på så kaldt som den gir. Og så står du hvertfall forbi den drønnen i det de kaller vannetreffe. Og så prøver du å puste et par ganger.
Greier du å stå lenger, fantastisk, men i hvert fall stå forbi dette første hikste og puste et par ganger. Der kan du sette ting i gang på en helt annen måte i kroppen din. Nærosystemet ditt går fra at det er rart til det er rolig. Vi trenger det når kroppen er i beredskap. Mikropauser hjelper deg ut av beredskapet.
Det er noen som har spurt meg hvor kaldt det må være, og utenfor det har jeg klart å finne ut av at så lenge det er under 16 grader, så har det en eller annen gradeffekt. Så hvis du kjenner at det er
aller kaldeste, jeg vet ikke hvor kaldt det kan være i dusjen, for det er jo ikke nær til det. Jeg tror dusjen, vi får den ikke mer enn sånn 14-15 grader. Nei. Så i utgangspunktet, det er litt norsk sommer. Ja, det er helt sant det. Også er det en sånn
For et slags kicker det. Jeg synes det er så fascinerende at kulte kan gi oss en sånn... Det er litt sånn at vi tar av og på PC-en. Når det er noen programmer som ikke funker, så tar jeg av PC-en, så tar jeg den opp igjen, og så bare restarter det. En litt sånn følelse kan du jo ha. Og så vet vi at kulte, fordi kulte er jo også litt smertefullt. Så vi vet at det setter i gang produksjon av endorfiner. Vi vet at endorfiner er kroppens naturlige smertestillende.
som gjør at når jeg har det vondt og vanskelig, så kan kulde hjelpe meg med en god dose egen smertestillende. Og det hjelper både på vondtere i kroppen, men det hjelper også på den følelsesmessige smerten som jeg kan kjenne på akkurat nå. Så det er jo noen helt konkrete biologiske effekter av det. Så når det høres for godt ut å være sant, så er det faktisk så godt.
Og så er det jo også et sånt verktøy som jeg tror vi har mustet litt i denne nye motens verden vi er i. Og det er å skrive av oss det som er vondt og vanskelig.
Nå er alt så digitalisert, og hjernen vår skjønner ikke helt det digitale, men det å faktisk sette seg ned med et ark og en penn, eller du kan få lov til å bruke en bil igjen, bare skrive av deg, bruke motorikken din til din fordel, da er det akkurat så du flytter det som er vondt og vanskelig ut av deg og ned på papiret.
og det også gjør det lettere hvis du setter deg ned to minutter før du skal legge deg og bare skrive av deg dagen så får du en helt annen følelse når du legger håret på puta du trenger ikke skrive noe avhandling du trenger ikke skrive fint det trenger ikke være sammenhengende noen ganger så skal du bare skrive fire ord om hvor drit dagen har vært men så er det på en måte en anerkjennelse av hva du har stått i og det i seg selv er et av disse plastrene som gjør deg mer robust
Så jeg prøver jo også å slå et slag for litt god gammeltaktsskriving i denne boken min. Ja, tenk det at når vi skriver, og det er det godt at du poengterer for deg, at det er ikke det samme med å skrive på en data eller en notator på en mobil. Det skjer noe konkret når vi bruker hånden og skriver.
Og har en effekt at vi kan skrive av oss en del av stresset, så gjør at vi føler oss bedre. Og at det er lett det. Det er jo helt fantastisk. Alle burde gjort det hver eneste dag. Jeg tenker på sånn, da jeg var tenåring, da skrev jeg jo dagbok. Og da hadde vi jo disse skoledagbøkene, med stor glede til hver høst for å gå og spille de nye skoledagbøkene. Og skrev og skrev.
Og så på et tidspunkt så sluttet han med det. Og skoledagbøker finnes jo ikke lenger, ellers hadde jeg vært som dagens ungdom i det hele tatt, skrive dagbøker. Om det er en sånn tapt kunst. Men det var jo godt. I en kaotisk tenåringstilværelse, så gledet han meg jo til at jeg skulle skrive i dagboka. Og det var jo fordi det var jo terapi, jeg bare visste ikke at det var det. Og det er jo en sånn, vi burde fortsatt med hele livet.
Ja, egentlig altså. Og nå er det jo lett tilgang på det. Det selges jo mye notatbøker i bokhandlene, så det betyr jo at det er en del som skriver også. Og så hadde det vært gøy hvis noen kunne fått inn den der skoledagboka igjen. Ja. Vett med snap og sosiale medier og inn med skoledagbok. Det har jeg på. Nye skoledagbok, det tror jeg er sånn rill på TikTok. Rill.
Ja, og hvis du er veldig ung så hører dette at du kanskje ikke skjønner konseptet engang har hørt om dette her. Men det å skrive, og det som jeg også synes er fint, det er ikke en mal eller noe, du bare skriver fritt deg, hva tanker og følelser som dukker opp i deg. Sånn at det ikke skal være noen ting kanskje du skal prøve å være god på eller prestere i.
I boken så presenterer jeg litt ulike måter du kan gjøre det på. Du kan anbefale å bare skrive fritt, og noen ganger så kanskje du trenger en litt mer sånn bruksanvisning. Av og til i omsorgstrøttet så kan det virke som at hjernen bare ikke er til stede. Jeg pleier å tulle med å si at hjernen min reiste til nysgjeringen. At jeg synes jeg kan gjøre det stadighet. Og når hjernen er på nysgjeringen, så er det akkurat så to pluss to blir litt vanskelig.
Så av og til så trenger man å bruke samvisningen for å hjelpe hjernen litt i gang. Av og til så er det bare tomt. Jeg er inne i et eller annet nå, og jeg skulle holde foredrag i går, og så trykker jeg på en slider, jeg har bare bilder på slidene mine, så kommer det et bilde, og så sier hjernen min «Hade!»
Men da sa jeg bare høyt, jeg lurer på hva jeg har tenkt med dette bildet her, for det hadde gjerne vært en tosintyrt ny sild nå. Og så er det så fint at du er så ærlig i det. Det heier jeg på, at vi skal bare være litt mer ærlige og ikke late oss om. Jo, men sånn, tenk sånn, all den kamuflasjen, gud hvor mye energi vi bruker for å prøve å dekke over at vi ikke akkurat nå får det helt til. Ja.
Og den energien, vi har egentlig ikke den energien til å overs for å bruke på kamuflasje. Så for meg så har det vært mye, det har vært befriende å kunne slippe den litt og heller bare se, akkurat nå så er det ikke drift. Eller akkurat nå, da kan ringe folk som er verdens fineste,
Og det jeg har avtalt på forhånd, at hvis jeg ikke tar telefon, så er det ikke fordi jeg ikke er glad i deg lenger, det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å være med deg, men det er fordi at akkurat nå så trenger jeg å bare være meg, og at ingen på en måte snakker til meg. Så derfor tar jeg ikke telefonen. Men jeg har jo også måttet gi beskjed om det da, fordi at det er jo noen som gjerne kan ringe fire ganger på rad og ikke få kontakt, og kan lure på hva som skjer. Ja. Men å slippe av fasaden, og heller bare være litt ærligere med de rundt.
spare deg for mye energi. Ofte tenker vi ikke så mye over at det kan være energitappene av å ikke være ærlig. Det å late som. Vi er ofte opptatt av at man vil holde en fasade og tenke at dette her mestrer jeg. Nå forsvant du. Jeg er ikke vekk.
Går du til nusilen? Nei, PC-en sa jeg har ikke batteri. Ja, kanskje kroppen også skulle sagt det. Ja, vi hadde hatt godt av det. Ja, nå trenger du å lade. Da var du tilbake. Jeg har funnet strømmen min igjen. Ja, for det er litt det det handler om dette her også, og
Litt også, hvordan skal han spare krefter, spare energi, men også, som du sier, finne strømmen igjen. Hvordan skal han også kunne klare å gi noe påfull? For hvis han ikke får påfull, og bare noe som tapper, så ryger jo batteriet. Og det er jo en sånn, ja, hva skal være påfull da? Hva skal jeg gjøre? Og et enkelt påfull, det er jo andre mennesker.
Og så kan det høres litt sånn, jeg er jo omsorgstrøtt på grunn av andre mennesker. Det er da andre mennesker og medisin. Og det er de. Selvfølgelig, du må velge med omhug hvem du velger som medisin. For vi har gode folk rundt oss, og sammen med de som tapper oss. Men det å bevisst være sammen med mennesker som gir energi, og kanskje til og med avtale hvordan den skal være sammen.
det å være lav terskel sammen det heier jeg på og kunne si at nå er jeg fryktelig omsorgstrøtt men jeg trenger medisin kan du komme og være med meg og så ser man film i lag helst ikke snakke med meg, bare være der og så er vi sammen, også det medisin i seg selv jeg har en venninne som hun snakker på innpust og ubutpust og hun er min medisin så når jeg kjenner at nå er jeg helt ødelekt så sender jeg en sånn hint hint trenger medisin
Så sa hun, kom bare du. Og da er dealen at hun skal bare gjøre livet sitt sånn som hun pleier, og så bare er jeg til stede i hennes liv. Sånn en gang jeg var, da jeg var så slet, jeg orket ikke sette meg på stolen engang, så jeg satt på gulvet, jeg fikk ei pute der, satt på gulvet. Hun satt på symaskinen sin og sødde, for det liker hun.
Og så satt hun og jabte mens hun søtte. Ja. Jeg vet ikke om hun fikk svare meg en eneste gang, bare holdt på. Og når jeg hadde vært der i to timer, så følte jeg meg sett nytt og bedre menneske. Så da reiste jeg hjem igjen fra Nya. Så fint. Så det å på en måte finne sine gode mennesker og avtale at vi kan være sammen lavterskel. Jeg trenger ikke yte noe, men jeg skal bare være med deg. Ja.
for vi har ofte en sånn vi skal være sammen, da må vi lage noe mat og så må vi ditte, så må vi datte og så blir det en hel gravliste så da orker du ikke være sammen heller da går du glipp av den medisin som andre mennesker er og det å kunne si du kan ikke få lov å ha en lyttestund sammen med deg
For det har jeg beskrevet i boken, å bare bli lyttet til, uten å få tips og triks og råd og alle slags andres historier som plaster på såret. Bare for lov til å bli lyttet til. Og det å kunne si, vet du hva, akkurat nå så trenger jeg for lov til å bare gusje ut hva enn jeg sitter i, uten at du mener noe om det. Orker du det? Og da, liksom, det...
Det er faktisk en av de beste terapiene som finnes. Å få lov å bare si det, og så bare la det være der, uten noe annet. Og så er det ganske krevende. Det høres enkelt ut, men det er hjemme meg ikke lett å sitte og lytte til noen som forteller, og så skal du faktisk ikke ha meninger. Nei, for de fleste av oss er det jo sånn at vi føler når noen kommer med
seg problemer og utfordringer så har vi lyst til å fikse det de aller fleste og da er det jo så fint å avklare det på forhånd at jeg vil ikke ha det og så er det for når du sa det nå så tenkte jeg, jeg tror ikke jeg hadde fått det til for hos meg er det jo en veldig refleks en raskeste refleks i å prøve å kanskje komme med et eller annet som kan være til nytte og bare lytte
Vi tenker jo at for å trøste, for å støtte, så må jeg komme med en respons. Men noen ganger er den beste støtten at jeg bare kan få lov å fortelle. Og vite at du hører på meg. Du er her sammen med meg. Det er ingen krav til meg. Vi trenger ikke løse noe, for det er ikke sikkert det jeg trenger å snakke om har en løsning. Så jeg trenger bare at du er der.
Og der kjenner jeg meg igjen med migrene også, for noen ganger når folk spør hvordan jeg har det, så handler det ikke alltid om at jeg ikke ønsker å være ærlig, men jeg vet at hvis jeg er ærlig, synes jeg det noen ganger er så krevende når folk begynner, ja drikker du nok vann, og har du prøvd den medisin, og det kommer masse sånn velment.
Men ja, det kan være krevende også, for da skal man begynne gjerne å forsvare seg i noe. Så det der å ha en sånn avklart idé at dette her er bare lytting, synes jeg er så fint. Og tenk at vi er sånn skrudd sammen at bare det å få sagt ord på det til noen, eller skrive det for seg selv, kan ha en effekt at livet kjennes litt lettere ut. Litt lettere. Kanskje til og med mye lettere.
Når jeg gikk på studiet, så lærte vi gangen i terapi. Da ble vi opplærte at du skulle bruke tre samtaler på anamnese, altså ta imot historien din. Når du har tatt imot anamnesen, så kan du begynne terapien. Så fikk vi også beskjed om at noen ganger kommer du til å bli veldig skuffet.
fordi etter at folk har fortalt historien sin og du er klar til å begynne terapien så sier de tusen takk for hjelpen det det var kjempefint å ha det har du opplevd det også? ja, mange ganger da skulle jeg jobbe i helsetjenesten med barn og familie og vi fikk beskjed om at du ikke har lov til å bruke mer enn 5 timer med folk
så var det jo veldig mange som kom til første timen og bare, her får vi bare fem timer. Og da kunne jeg si, vet du hva, veldig mange av dere kommer ikke til å trenge mer enn to eller tre. For bare i det jeg fikk satt ord på hva som var vanskelig, så faller noen ting litt på plass. Og du trenger ikke å ha en psykolog for å ha en løttestund. Det kan du gjøre med gode mennesker rundt deg som du er trygg på.
der du bare avtaler på forhånd at kan man ha det? Og så kan det jo være greit å være forberedt på at det kan jo være at den andre også vil ha sin egen lyttestorn etterpå, for det kan jo den også ha lyst til å få lov til å få av seg det som på en måte ligger på innsiden. Det er det jeg synes er så fint, Janette, fordi de der konkrete tipsene som du kommer med i bok og sendte med å lytte og skrive, gå det av seg, bruke pust,
Hva bruker du selv? Hva har vært det største som har, eller de gode tingene som du kjenner har vært til god nytte for deg? Å gi meg selv lov til å slippe ut følelsen denne året jeg har det i. Jeg elsker bilen min, og jeg elsker bilen min fordi bilen min er en sånn nøytral tilhører.
til hva enn jeg trenger å få ut. Så bilen den har altså fått så mye kjeft. Og jeg har skreget, og jeg har hylt, og jeg har hulka. Og liksom, de råeste følelsene har bilen fått servert. Så det er drann å slippe ut følelsene. For når de ligger på innsiden, så lager de bare masse støy.
Og så er det sånn at noen følelser føles så store at jeg vet ikke hvor jeg kan slippe ut de. Jeg kan ikke slippe ut samme folk, da blir folk livrette. Det er sånn du går og kjenner på. Så de må på en måte også få sitt rom. Og mitt rom har da vært bilen. Så da kjører jeg meg et sted, og så på en måte bare slipper jeg ut hva enn det er. Om det er av og til så trenger jeg å kjefte litt, av og til så bare trenger jeg å brøle litt. Men da føler jeg meg sett nytt og bedre menneske etterpå. Og det er
Det er jo så lite som skal til. Det får løse noe som har låst seg litt. Og hvis du er sint og fortviler over situasjonen din, så trenger du i hvert fall å slippe det ut, for det å bære på sinnet er gift. Når livet ikke ble sånn som du hadde tenkt, så er det naturlig at du også kjenner på skuffelse, sinne, irritasjon. Hvis du er i ventesorg, hvis noen du er glad i skal dø,
så er det også kjempenaturlig at oppi fortvilelsen blir kjempesynt. Synt på verden, synt på at det skal være sånn, synt på grunn av tapet du skal måtte gå gjennom, synt på vegne av den du er glad i som står midt oppi dette. Og så er vi her i Norge, vi er ikke så gode på dette med å være sint. Det er akkurat så sinnet blitt en sånn, han har fått et veldig stygt rykte.
I stedet for at vi tar på alvor at alle følelsene våre forteller oss om behov, og sinnet forteller oss om at noe ikke er greit, at vi føler på urettferdighet, at vi føler på urett, og at den nok skal lyttes til. Selvfølgelig er sinnet ikke det samme som aggressjon, og jeg tror det er derfor sinnet har fått så dårlig rykte, fordi vi automatisk tenker at sinnet er det samme som aggressjon.
Men sinnet er bare en følelse som forteller deg om at nå er det ikke greit, og hvis du slipper dem ut, så får du det også mye bedre. Og nei, du trenger ikke å knuse av tallerker eller slå i veggen eller sånn, men bare det drar han og kjefter litt på bilen. Og bilen den bryr seg ikke om den kjører like godt eller like vel, den vet ikke om han har fått kjeft, og ikke svarer han tilbake igjen.
Ja, jeg tenker nå for mange bedrifter så har de sånne stillerom, og de stilleromene skulle gjerne kunne blitt brukt, sånn, der er det jo ofte ganske lydtette, at folk kan heller gå og brøle, og få ut lyd, og jeg husker jeg var på et kurs for mange år siden, der vi ble bedt om at vi skulle brøle, og hvor vondt og vanskelig det var for mange som var til stede, og
Og spesielt de som var kanskje 20 år eldre enn meg som var på kurset, det å berøle, det er jo litt sånn, du kunne jo få ris på baken hvis du ikke oppførte deg. Så det å få ut sterke og store følelser, det var ikke lov for to generasjoner siden, og det var jo ikke helt rom for det hos de fleste i vår alder heller når vi var små.
Og så merker jeg jo det når mine unger er sinte, så synes jeg det også kan være litt sånn krevende å stå i det. For det er litt ukjent, og så jobber jeg nå med å heie litt på det. Men det å få utløp for det med, som du sier, i bilen et nøytralt sted. Bilen dømmer deg ikke, men å få utløp for det.
Kanskje vi skulle gått og brølt i skogen. Se litt på dyrene. Det er ganske mange dyr som brøler. Brøleterapi er jo en greie. Ja, det er det. Ja, det er en greie. Og det er en greie fordi at du da slipper ut masse frustrasjoner som sitter i nervesystemet.
Apropos det, det er å ha et nervesystem i beredskap når du er i omsorgsrolle. Alt som skaper uro, får du ut. Jeg pleier å si brøl som en løve. Og en løves brøl kan høres flere kilometer vekke. Det vil si at det har kraft i. Men hvis jeg har klienter hos meg, de sier, du, hva brølte du sist?
Så er det litt sånn, hæ, brøla, nei, det tror jeg aldri jeg har gjort. Ja, kan du prøve å gjøre det? Ja, de kan prøve. Og så kommer de tilbake, og så bare, ja, hva sier jeg ikke det? Nei, jeg tror jeg fikk det et lite miau, eller noe. Ja, miau. For det er så vanskelig, ikke sant? Ja.
Jeg tror jo at det er litt lettere for de som er barn i dag at man har litt mer takhøyde for at når de viser sinne så kan de også få skrøyt for at så flink du er, så bra at du greier å uttrykke at nå ble du sint, at dette synes du var urettferdig og dumt. Flott!
Men vi er jo veldig mange mennesker som ikke har fått den oppdragelsen at det er flott at du blir sint. Og jeg tror jo at hvis vi skal unngå aggressjon, så må vi slippe det ut før det blir det. Vi må slippe det ut når det er frustrasjon, når det er irritasjon, når det er vanligst sinne. Før det bygger seg opp til å bli mer enn. Ja, og så er det jo annet skjent.
at aggresjon er undertrykt sinne. Å få lov å få det ut i en god form, og bare det å bruke stemmen med kreft, kan ha den effekten. Men også synge, ta på noen rock'n'roll og brøl til det. Det er mange måter å gjøre det på, så det er å finne sin form. Men også kroppslikt, trampe hardt, eller bare riste, altså
Men for utløp for det, så er det ikke noen ting som bare setter seg som litt sånn, ja, tunge, men også sånn, så spenner seg av en slags bør som fyller seg opp, som i bøtter som fyller seg opp med mange tunge steiner. Det blir tungt å bære etter hvert. Det blir det.
Og så synes jeg det er så gøy at du nevnte det med å brøle til litt rockmusikk, for da, hvis du gjør det, så får du jo en ekstra effekt, og det er jo ikke bare det at du får forløst den, på en måte, uroen som sitter i nervesystemet som sinnet gir deg, men du setter jo i gang produksjonen av testosteron når du hører på rockmusikk, og spesielt hvis du synger og brøler til. Og testosteron er jo et sånt kraftstoff,
Så når du får økt produksjon av testosteron, så føler du deg kraftfull. Og er det noe du ikke føler deg når du er omsorgstrøtt, så er det kraftfull. Egentlig burde vi ha et rockmusikk på blå resept når vi er omsorgstrøtt. Nettopp for å få i gang den der naturlige følelsen av at jo, jeg har faktisk kraft. Veldig gøy at du nevnte det. Ja, altså i utgangspunktet så kan man tenke at kroppen har jo egentlig kraft
Og så er det sånn, hvordan skal han få tak i det igjen? Fri spenninger og det som sitter seg. Men også ta disse her pausene. Du kommer med så mange gode, veldig konkrete spørsmål.
Til synelettende kan du tenke, men har det noe verdi? Skal det ha noe effekt da? Men det er jo nettopp det de har. Sånn at du kommer ikke med noe sånn, som det rådet med å ta deg en måned vekk fra familien, med noe å bruke i livet mens vi står i det. Og så sa du jo det med, du fikk råd om å ikke ta med deg jobben hjem,
Hvis en nå er på jobb og er i et yrke der en står i mye og bryr seg kjempe mye om de som en er med, hvordan kan en klare å gå hjem fra jobb og ikke tenke på dem? Jeg hadde en deileder som sa så klokt at den dagen du ikke tar med deg noe fra jobben hjem, da er du ferdig i det yrket.
Jeg tror at hvis du er menneske som bryr deg om mennesker, så vil du av og til ta med deg mer enn du har lyst til. Og da kan du heller være litt raus med deg selv i forhold til at, ja, ok, akkurat nå så er det, dette treff meg, dette gjorde mye med meg, så derfor ber jeg deg med meg hjem i dag.
Så kan du selvfølgelig, jeg oppfordrer jo egentlig alle som står i tøftetak på jobb, om å ta seg i lite og skrive økt før du går hjem. Sett deg fem minutter til å skrive av deg arbeidsdagen før du setter deg i bilen eller på bussen. Sånn at du på en måte har allerede der begynt prosessen med å prøve å legge deg av deg. Du kan også, hvis du vet at i dag skjedder det veldig mye på jobb, så er det noen helt enkle ritualer som faktisk hjelper deg når du kommer hjem.
Så marsjerer du rett inn på badet, tar av deg klær nå. Har det vært veldig mye som skjedde, så tar du en dusj. Hvis det bare var sånn halvpasselig, så skjedde det, ja ok, da bare bytter du klær. Sånn at det som på en måte skjedde på jobb, det blir verende å si klær nå som ligger på badet. Og så er det akkurat en sånn fornyet versjon av deg som går inn og spiser middag med familien. Med et seneskifte, å markere det. For det er akkurat så dagen setter seg i klær nå.
Og da gjør det en forskjell bare det å bytte klær. Jeg har et sånn markant skille mellom der ligger jobbklær nå, nå er jeg hjemme, nå er jeg her. Hvis du er i en livssituasjon der det er veldig mye vondt som skjer, sånn at du tar imot veldig vanskelige historier på jobb, eller du er med på tøffe undersøkelser, eller du som pårørende er med på masse tøffe beskjed, smertefulle undersøkelser, ting som på en måte er veldig vondt å være til stede i.
så kan du gjøre noe som heter gaffeløvelsen. Og gaffeløvelsen er, hvor rett det høres ut som, når du kjenner at dette treffer, så skal du se for deg en gaffel i hovedet. Og grunnen til at du skal velge en gaffel er fordi det er et helt nøytralt objekt som alle kjenner til. Du har sett en gaffel tusen ganger, aldri tenkt noe spesielt over at gaffelen en og annen er noe du spiser med. Mhm.
Det er bare et lite sekund sveipet innom synet av en gaffel som skaper et brudd i alt det emosjonelle som nervesystemet får. Så sier du at du er til stede i en veldig smertefull undersøkelse. Hvis du i løpet av den undersøkelsen ser for deg en gaffel med jevne mellomrom, så stopper du den strømmen av smerte som nervesystemet skal ta imot. Og da gjør det deg mindre vondt.
Du er fortsatt til stede, du er fortsatt medmenneske, men du er ikke 100% i det som hele tiden kommer inn. Så det er en måte å beskytte seg på, på jobb og som pårørende, fra at det som gjør andre vondt, skal gjøre deg veldig vondt. Takk for at du deler. Det fikk meg til å tenke på når jeg begynte å jobbe som terapeut, så i starten begynte jeg å gå hjem med alle plagene til pasientene mine. Og det var jo ikke helt...
Før hadde jeg valgt en jobb der jeg hadde lyst til å hjelpe andre, og så fikk jeg alt sitt i en mindre grad selvfølgelig. Og var ganske sånn rådvill. Men da var det en som ga meg et tips om at det å vaske hendene i iskaldt vann når jeg går fra jobb, eller mellom pasienten også, hadde en enorm god effekt for meg.
Og sikkert kobler flere elementer spil inn der, men jeg jobber jo med henne i behandling, og tenker at når jeg vasker av meg den energien og går hjem uten, så etter jeg begynte med det, så kan jeg gå igjen med følelsene og erfaringene fra samtalen og behandlingen, men ikke at det satte seg så dypt i egen kropp da. Ja.
Så det er sånne små tips som kan ha en enorm verdi i det lange løpet, sånn at belastningen kan være mindre da. Vi tenker jo ofte at hvis vi er sammen med noen så har det vondt. Vi bruker mye blikkontakt for å vise at jeg er her for deg, jeg hører på deg, jeg støtter deg, jeg er glad i deg. Vi bruker øynene veldig mye.
Men med øynene tar vi inn alt det er. Så det er bare det dere nå videre har. Av og til skal du bryte av blikkontakten. Av og til skal du bare kjekke litt ned i bakken. Du skal ikke sitte et kvarter og se i bakken. Men bare litt blikkskifte. Gjør også at du tar seg imot alt det som den andre har på samme måte. Du hører fortsatt historien. Du får så til stede. Men du tar seg inn alt det den andre sitter med.
For følelser smitter, opplevelser smitter. Så når folk sitter med all sin smerte sammen med deg, så kan den smerten på en måte akkurat smitte over. Og da må man ha sånne grep som på en måte hindrer oss i å ta imot alt det den andre berer på. For det er tross alt den andre smerte. Og som regel pleier man å ha nok med for egen smerte. Vi trenger ikke å bære alles samtidig. Nei, og så er det nettopp det at
for å unngå at det smitter vi kan være der for hverandre det er jo det en ønsker men likevel at ikke alt bare hopper over nesten og forsterker seg og rett og slett skaper et hjem i din kropp vi trenger ikke å være deg for å forstå deg nei, vi kan være der for deg men vi trenger ikke å kjenne på alt sammen begge to
Ja, altså vi kunne snakket i timesvis om dette, og nå har du kommet med noen veldig gode, konkrete tips. Men det er jo hele boken, og er jo fullt opp med innsikt og klokskap, men også veldig konkrete tips til hvordan man kan klare å ta litt bedre vare på seg selv.
Med sånne små heks også, litt som du sier, det der med blikket. Kanskje ting vi ikke tenker så mye av faktisk har noe verdi, men det der, ja, energisparing på et vis. Og også få utløp for det som setter seg i kroppen. Så jeg synes boken er så utrolig fin, og jeg skulle ønske at den bare ble gitt ut til...
alle som jobber med mennesker og som er omsorgsmennesker men også med de som ikke kjenner på så mye omsorg sånn at de kan forstå andre også sånn at dette her er en bok som alle vil ha for stor verdi av å lese så jeg takk for nok en viktig bok Janette du skriver jo hvor mange bøker har du skrevet?
Fire? Fire bøker, ja. Og det er så tydelig også at det kommer liksom en sånn fra hjertet med en lidenskap og å få del av noe som gir god verdi og nytte i livene til så mange, så...
Nå hadde jeg tenkt å spørre om jeg skal la være for det at hva blir neste bok, men jeg tenker at du skal også ta deg en pause sånn at du ikke blir omsorgstrett i noe større grad, for det er jo det som er med for din del også, at du har så enormt mye omsorg for
Så enormt mange, ikke bare de i nær familie og på jobben din, men det er jo en grunn for at du skriver bøker, for at du har omsorg i en stor grad. Jeg har jo, det er sikkert litt, jeg vil jo at alle skal ha det bra. Ja, jeg vet det. Men, jo, jo, men,
Hvis dette kan være med å gjøre livet lettere. Så bra. Dette er jo et bok jeg skulle ønske lå klart til meg når jeg ble pårørende. Jeg skulle ønske jeg fikk den på studiet. Jeg skulle ønske at jeg lærte allerede da hvordan jeg skulle greie å stå i all verdens smerte uten at jeg skulle be han selv.
For jeg har smelt noen ganger, fordi jeg har båret andres smerte så interlegt.
Så jeg håper jo at med denne boken skal vi alle sammen få en sånn robust verktøykasse som gjør at vi slipper å bli omsorgstrøtt. At vi kan stå i omsorgsrollene vi er i, uten at det også på en måte tar litt liv av oss. For det er hvertfall andre mennesker, noe av det fineste som finnes. Medfølelsesbelønning, den er uendelig stor. Så må vi bare passe på at vi alle sammen kan få den belønningen.
med god samvittighet hele livet og så fint at du for det at nå har vi snakket om utfordringen med det men her er det fint det er i det å vise omsorg for andre og få omsorg det er jo noe av det fineste vi har som mennesker og så er det også det der som jeg ønsker og
At vi snakker mer om dette her, at det blir også anerkjent inn i arbeidslivet. At dette her er et tilfelle som vi trenger å anerkjenne og forvalte på en god måte. Sånn at alle som er i omsorgsyrker og jobber med mennesker får en eller annen form som gjør at vi ikke sliter dem ut.
som gjør at de faller ut av arbeidslivet. For det er ikke bærekraftig, altså. Nei, det koster masse penger å hjelpe folk til å stå i det de står i. Og så bruker vi veldig mye penger feil, fordi vi kaller det utbrenthet. Og så er det ikke det det er. Og da får vi sånne kvikkfiks løsninger. Tar det en måned i syden, så blir alt bra.
Ja, eller så som eksempel, det er vel et sygehjem her i Stavanger der de skal spare penger på ansatte, så da har de satt inn kameraer i stedet for. Så pasientene ligger i
Ja, ha tisset på seg å ligge i smerter. Så derfor dette må snakkes mye om, for den retningen en del omsorgsyrker går i nå er ikke bra. Det uroer meg også. Så takk for at du løfte dette frem igjen etter. Så pleier jeg å slutte med at til lytterne, har du noe sånn, så de kan ta med seg en god bit videre i dagen?
God bit videre i dagen. Husk å minne deg selv på at alt det du kjenner på er fordi du er et himmelagott menneske. Takk for at du lyttet. Ha det godt!