‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

7/7/2025

Pappa Øyvind Angeltveit - "Dra til New York og kjøp en jente"

Øyvind Angeltveit, komiker og far til podkastverten, er gjest i denne episoden av "Er det noe liv?" De deler personlige anekdoter fra barndommen og reiser, inkludert et besøk på et thailandsk horehus. De diskuterer også Øyvinds karriere, farsrollen og familielivet, samt utfordringer og gleder ved å være foreldre i en travel bransje.

02:23

Komikere har ofte bakgrunn som mobbeoffere, men finner trygghet og glede i å underholde og dele humor.

12:07

Et morsomt minne om barndom, latter og utfordringer med å vokse opp med en komikerfar.

19:11

En humoristisk refleksjon om aldersløgner og livets faser i foreldre-barn-forhold.

23:00

To personer diskuterer bryllupsarrangementer, personlige preferanser og nervøsiteten knyttet til taleholding.

26:08

I denne samtalen reflekterer de over familieliv, barneoppdragelse og endringene som følger med å bli besteforeldre.

Transkript

Nemnt i episoden

Øyvind Angeltveit

Podkastens gjest, far til podkastverten. Komiker, skuespiller.

Ina

Podkastvertens mor, Øyvinds ekskone. Nevnt i kontekst av familierelasjoner.

New York

Nevnt i kontekst av muligheten til å kjøpe kjønn på et barn.

Thailand

Nevnt i forbindelse med et besøk på et horehus, en negativ opplevelse.

Lumpelandslaget

En komikergruppe fra 90-tallet, hvor Øyvind Angeltveit var medlem.

Linn Skåber

Komiker, medlem av Lumpelandslaget.

Thomas Giertsen

Komiker, medlem av Lumpelandslaget.

Atle Antonsen

Komiker, medlem av Lumpelandslaget.

Bergen

Podkastvertens barndomsby.

Stord

Sted hvor podkastverten gikk på skole.

Barcelona

Sted hvor podkastverten bodde.

Østen

Område hvor podkastverten reiste.

Donald Duck

Nevnt i forbindelse med en reklamefilm.

VEG

Magasin som podkastvertens farmor har klippet ut artikler fra.

Sandefjord

Sted hvor podkastverten bor.

C&H

Nevnt i kontekst av en løgn om alder.

Trondheim

Sted hvor Lumpelandslaget spilte.

Januar

Nevnt i forbindelse med en jobb Øyvind hadde.

Avops

Nevnt sammen med Januar, i kontekst av en jobb.

Jean Noir

Nevnt i sammenheng med graviditetsbeskjeden.

Latter

Nevnt i sammenheng med et skrivemøte.

Majorstuen

Sted hvor podkastvertens skole var lokalisert.

Mr. Lappen

Nevnt i sammenheng med en fartskontroll.

Hamar

Sted hvor en politiker bodde.

Riksteatret

Teater hvor kostymer ble hentet.

Grynerløkka

Navn på sted hvor familien bodde.

Matteo

Podkastvertens sønn.

Ingeborg

Podkastvertens søster.

Deltakarar

Host

Ina Noreng Angeltveit

Guest

Øyvind Angeltveit

Sponsorar

Simpel

Poeng

Komikere har ofte vært mobbeofre i barndommen og søker oppmerksomhet på scenen.

En interessant observasjon om komikere og deres bakgrunn.

Det er viktig å ikke overføre sine egne angster og usikkerheter til barna.

Et godt råd for foreldre.

Å få barn er ikke alltid et planlagt valg, og det kan skje på ulike tidspunkter i livet.

En refleksjon over uforutsigbarheten i livet.

Man kan lære av sine egne feil og endre atferd, selv i voksen alder.

Et positivt budskap om personlig utvikling.

Påstandar

Øyvind Angeltveit og sønnen har et nært og åpent forhold.

Dette fremkommer gjennom deres åpenhjertige samtale.

Det er utfordrende å kombinere et hektisk karriereliv med familieliv.

Dette kommer tydelig frem gjennom samtalen.

Å være forelder i 50-årene er ikke nødvendigvis vanskeligere enn å være forelder i 30-årene.

Dette er en påstand som diskuteres i podcasten.

Lignende

Lastar

En podcast fra Simpel. Er det liv her? Ja, her er livet dødt. Er det liv her?

Er det noe liv, Øyvind Angeltveit? Oi, jeg har noe liv med deg, datter og meg. Velkommen, pappa, holdt jeg på å si. Du har aldri kalt meg pappa, du. Er ikke det litt trist, da? Selv om du var to år, så var det ikke det. Det var Øyvind. Øyvind? Hva gærent gjorde jeg? Det lurer jeg på. Hva tror du er grunnen til at jeg kaller deg for Øyvind, da? Du hørte vel at hun som jeg var sammen med, altså din mor, kalte meg for Øyvind? Ja. Og så ble jeg sånn, ja, da er det vel Øyvind, da?

Nei, men jeg har kalt dere for Øyvind og Ina, og alle synes jo det er kjemperar. Ja, det synes folk var veldig rart. Og så sier jeg bestemor og bestefar, så de har gjort noe riktig. Ja, det hjelper jo litt da. Kanskje du skulle vært litt mer pappa-aktig? Ja, men jeg tok ikke det ille opp. Ikke? Det er greit det. Ja.

Jeg må kanskje introdusere deg. Jeg føler at jeg har nevnt deg litt her og der i den podcasten. Du hører jo ikke på podden du da. Jeg har hørt litt, så du har nevnt meg ja. Og så er det jo ofte fordi jeg spør komikere om å være gjester. Både fordi de er morsomme, men også fordi de har gjerne en sånn relasjon til deg, så de tør ikke å si nei til meg. Så de er mye enklere å få med på podcasten. Sånne kjendiser.

Men du er jo komiker, skuespiller, revvimann, faren til selvesten Norengeltveit. Ja, du var jo i noe som heter Lumpelandslaget på 90-tallet. Ja. Som var en gruppe med deg og Linn Skåber, Thomas Ertsen, Atlanthonsen. Atlanthonsen, og vi var 90-tallet. Dere var jo veldig hotte på 90-tallet. Veldig. Nå.

Er vi? Ikke. Kanskje glemt? Altså den gruppa Lomplasslaget, den er noen, da må du være kanskje 50 år for å huske den da. Og så er det jo ganske mange av de som er ganske profilerte folk fortsatt da, med Atle og Linn og Thomas og sånn, som er på en måte, så folk husker oss jo. Men er du usynlig for at de gikk solo og tjente masse spenn? Kanskje på pengene, kanskje? Nei, vi gjorde jo forskjellige ting sammen.

Jeg har jo gått tilbake igjen til mer sånn show og scene og sånne ting da. Men de er jo veldig masse TV da. Hva synes du når jeg begynte å gå litt sånn i dine fotspore med stand-up og sånn da? Før så tenkte jeg at jeg ville jo det kjøre så vondt. Men så tenkte jeg at

Ja, hvis du får det til, så er jo det noe av den gøyeste jobben i verden. Så jeg var veldig sånn, jeg unnte deg jo å forsøke å gi deg en sånn puff at det må du prøve. Ja, men det er jo litt sånn, alle komikere er jo litt sånn tidlig mobbeoffere, og man er jo litt sånn oppmerksomhetssyk når man må stå på scenen.

Så mange har jo ledd sånn, jeg var det ingen av dere som fikk noen merksomhet i barndommen, så dere begge to måtte klamme dere til scenen. Ja, det er jo et poeng. Komikere har vært litt i skyggen, og nå må de opp på scenen og ta hevn. Jeg ble ikke noen mobobjekt, men jeg var vel en ganske beskjeden mann som betraktet veldig sånn livet utenifra til jeg var nesten 16-17.

år, og da ser du jo også humor ting da sånn at de tingene som jeg gjorde i humor, da hadde jeg ting som jeg hadde betraktet tror jeg, så sånn kom det for min del

Og for din del tror jeg det kommer til at du var masse med meg på tur da. Men 16-17 år tror jeg du tøffet deg litt, for du sa til meg at du var nesten oppe i 20-årene, for du tørte å snakke med jenter og sånn hvertfall. Ok, 22 da. Ok, 22. Men for din del så var det jo at du var med meg på turné, du satt i baksettet på bil og satt backstage og i musikkrava, og du satt og følte med på ting, så det var alltid noen som tok vare på deg. Hvis du skulle på scenen så bare ga det til noen.

Jeg husker da vi var på hytter oppe i Nordmarka, og jeg kom litt for sent, og så bare inni der så sitter Røkke og masse folk som jeg skulle underholde for da. Så jeg var litt sen egentlig. Og så bare kom det masse damer som sier, ja, der inne i scenen og sånn, og så bare, ta henne! Så da var du seks år gammel. Og så måtte du bare bli med det på kjøkkenet. Jeg har ikke noen trevler fra det i hvert fall. Du har ikke fått noen men, som jeg har merket. Du har ikke fått noen men av det, tror jeg. Du har fått en trygghet på det. Ja, jeg føler ikke at jeg er sånn

Jeg er jo glad i folk Du har alltid vært en veldig sosial person Du har alltid vært masse venner hjemme hos oss Og åpent hus og sånn Så det har jeg liksom tatt med meg litt videre da Så valgte du jo mitt ståsted som var humor Mens Modi holdt på med moderne dans Det er ganske stor forskjell mellom de to artene da Og du var ikke bygd for moderne dans Nei Så der gikk du på humor

Ja, men jeg prøvde jo aldri da. Det kan jo hende at jeg ble bygd for det jeg var, men det ble for sært for meg. Jeg har jo aldri forstått den eneste forestillingen mor og min har laget. Nei, jeg har også tenkt at jeg kunne ha gjort modern dans på min måte, liksom. Nei, det kunne du ikke. Men apropos det med å få for lite oppmerksomhet og sånn, da vi er jo sånn som, vi ringes jo ofte og sånn, men vi glemmer alltid bursdagen til hverandre. I år glemte du min, i fjor glemte jeg din. Det er sant. Det er så dårlig. Ja, vi er akkurat like...

Ha hodet litt sånn på siden av begge to. Du har jo arvet litt av det der. Det som jeg føler du har lært meg videre også, det er at du har sagt til meg sånn, du må ikke bli sånn som meg med det å glemme ting, eller det å si ja til tre forskjellige fester. Og så rekker du alltid bare å komme på en av de, og så er det kanskje noen andre som venter på deg. Du hadde en sånn periode hvor du sa du, hvor folk ble så sure på deg, fordi du sa ja til alt, og så stilte du ikke opp. Helt riktig. Ja.

Men jeg var jo 48 år før jeg lærte det ordentlig. At jeg ikke skulle gjøre det lenger. Så jeg har jo kommet mye på det da. Jeg holder avtaler, jeg kommer når jeg skal da.

Det er viktig. Det er jo det. Men vi har jo gjort mye gøy sammen. Du og jeg har jo tatt meg med på mye dannelsesreiser, og du har vært flink til å ta meg på reiser. Akkurat dannelsesreiser, det skal man sette spørsmål til meg, for jeg tok deg jo med til Thailand, og bare oss to skulle reise. Og første dagene vi skulle være der var uspesifisert, og da endte vi jo rett og slett på et...

grønt gammeldags horehus, vil jeg si. Ja, men var det det? For vi har jo tullet litt med det, men var det det, tror du? Det var jo masse damer som var i hvert fall i resepsjonsområdet. Når du og meg gikk ned der for å kjøpe en cola, så var det jo bare vi var jo så glad i å ta i håret ditt og sånn, men jeg kom alene og skulle kjøpe

en kintonikks. Var det en annen holdning? Det var en annen holdning. Da begynte jeg å pyske deg i håret. Men du og meg på tre uker i Thailand var jo veldig spennende, og vi traff masse folk som var som en pannekake, at flere og flere var med oss da. Ja, det husker jeg. De likte å reise med oss. Ja, den tiden der, det her var jo i 2001 eller 2000, jeg var jo sånn 10 år gammel.

Så det var jo ikke så vanlig at man dro ned til Thailand. Det var jo akkurat da normen begynte å oppdage Thailand. Vi møtte jo en del menn som reiste alene. Som jeg skjønner i ettertid. Åja, jeg vet hva dere skulle der. Men jeg husker det var en av dem som tror jeg hadde tenkt han ble akkurat blitt single og skulle ned og kose seg i Thailand. Men han bare sånn, nei, droppa det og bare ble med oss. Og så ble det jo flere og flere. Vi var jo en hel gjeng. Det ble matfyrstengene, men det var ganske ille.

Ja, det husker jeg. Da kom den fyret ut på den øya vi bodde med masse tabletter til deg. Da var jeg veldig skeptisk. Da var jeg redd. Ja, det har jeg sterkt minnet. Jeg husker at jeg fikk store piller, en i blå og en i rosa, og det var sånn smiley på det. Det var en øye langt utenfor Pipi, langt utenfor havet der. Der var vi langt fra folk. Men da kom han med en langt elbåt med masse tabletter til deg. Vi har vært masse rundt.

Men du har vært glad i storda da. Vi jobber jo så masse at du måtte faktisk gå et halvt år på skole på stord. Føler ikke du nå at du må være like mye barnevakt som dine foreldre var? Jeg bodde jo hos de. Ja, du bodde hos bestemor et halvt år. Du sendte meg dit hver sommer, og

Ja, jeg gikk jo på skole. Halve andre klasse gikk du der? Ja, halve andre klasse gikk jeg på stål, fordi dere klarte ikke å finne noen løsning på det. Dere skulle bo i Bergen og bare, nei, vi har ikke tid til deg. Ja, jeg har ikke tid til deg. Du må dra til farmor. Ja, vi må dra til farmor.

Hvis det du kommer i, det blir godt i hvert fall. Ja, det blir det jo da. Og det er jo veldig gøy, fordi farmor som er 90 år, hvis du driver og tuller og sånn, så ser man at hun er fortsatt sånn stolt av deg. Det er så koselig at du er liksom en 60-årig gammel mann, og hun er 90-årig gammel, og så er hun sånn kry av deg og stolt av deg. Det hun har gjort også, det er jo klippet veldig mye sånne artikler. Alt det du har gjort sånn på trykk da, i VEG og sånn, så har hun klippet.

klippet ut og sånn rammet inn da. Hvor det er sånn der, øy vi har angrept meg i Terningkast 5 på en eller annen forestilling, øy vi snakker om suksessen og bla bla bla. Men så begynte hun jo å gjøre dette her med meg, og så når jeg kom litt inn i bransjen, og da begynte jo jeg som, det første jeg gjorde var jo at jeg var skribent i det nye. Og da husker jeg, da var det jo Behare Viken som var redaksjonssjef.

Og da var hun veldig pushy på at det er et kvinnemagasin, og du må snakke om sex og sexseller og sånn. Så det eneste farmor hadde å ha sånn wall of fame med meg, var jo bare sånn der Nora tester Dildor, analpløgg, yay or nay, jakten på klitoristen i Nora Agertveit. Så det var litt skuffende. Det var en tøff start for henne i hvert fall. Jeg tror det. For hun vet jo ikke hva jeg har gjort med både digitalt og digitalt.

Så eneste jeg har gjort på trykk, jeg har jo bare piss. Jeg har jo gjort mye... Du har gjort mye rart. Har du noen gang vært bekymret på hvordan det egentlig skal gå med meg? Nei.

Nei, men det var noen år du virret masse, du reiste masse, og du visste ikke helt retningen. Du bodde i Barcelona, du reiste alene rundt i Østen. Så sa jeg at du må bare holde på med sånt, men når du er 28 år, da må du bare prøve å lande en plass. Det haster ikke seg. Ingenting haster egentlig.

Jeg var ikke sånn, nå må du begynne på universitetet. Nei, dere var ganske chill på det. Dere har aldri pushet meg noe sånn, og jeg har aldri vært noe god på skolen og sånn. Dere har ikke vært noe veldig strenge på det heller. Men det er jo på grunn av at jeg selv...

ble utdannet til noe som jeg ikke lever av. Du vet jo aldri hva som skjer i livet. Sånn at du... Ok, det er greit å ha en utdannelse, men jeg har jo aldri brukt den. Men jeg føler jo at jeg er 35, men jeg har jo landet litt i livet med hus og barn og mann og sånn, men jeg har jo ikke landet karrieremessig ved det enda, ikke hva jeg skal drive med. Nei, men det er greit når du bare er 35.

Og nå sitter jo ikke folk i jobb i 40 år i samme jobb lenger. I alle fall de som gjør det, så vær så god. Men det gjør ikke folk lenger. Og det er lov å skifte yrke når du er 52. Ja. Absolutt. Teknologien og alt forandrer seg så fort at du... Det er sant. Men du tenkte aldri når jeg drev å farte så mye rundt at jeg skulle bli narkoman eller noe? Nei, hva?

Jeg var trygg på det store bildet. At du var et menneske som jeg hadde litt håp for, ja. Men jeg var jo ganske vanskelig i ungdomstida, da. Ja, men du var aldri sånn utenfor... Du hadde jo en del jenter i klassen din som var...

Du kan sammenlegne med som var på andre siden også. Som hadde store problemer. Du var jo ikke nærheten der. Men alt kan skje med folk. Du kan jo være uheldig å dette ut på. Du er aldri sikker. Jeg hadde jo min bestevenninne som havna helt. Jeg tror jeg har sett henne på jernbanetorget gå helt den veien der. Det er ganske trist, for hun var en fantastisk jente. Nettopp.

Hun var jo med på masse ferier med oss, og hun hadde jo rike foreldre, bodde på Mattsruallet, og hadde jo alt rettelagt i livet for at det skulle bli bra. Hun følte også at foreldrene gjorde alt de kunne, men hun bare hadde valgt en annen retning. Det var bare sånn forhåndsbestemt, føler jeg. Ja, det var jo egentlig det. Så så

Sånn sett så merker man kanskje på holdningen når du er ung også. At her kan alt skje, fordi jeg er så gærne. Gærne og ekstremt nysgjerrig da. Og bare vil rømme fra verden på en eller annen måte. Jeg har aldri hatt det behovet der i det hele tatt. Men jeg har jo hatt gærne veninner som har pushet meg til ting. Og du har jo fått noen telefoner fra politiet og sånn. Ikke mange da. Det var en gang når jeg var på jobb i Østfold, og da skulle jeg jobbe på hotellet da.

Fikk jeg seks ubesvarte telefoner fra politiet. Og så fikk jeg en liten tak i henne, og så sa han at jeg fant to jenter på gulvøkker med lite klær.

Klokka var halv tre i natta, så vi fulgte dem hjem. Da kjørte jeg fort hjem. Ja, da var jeg vel 13 år eller noe. Altså lite klær hadde jeg ikke, men det var jo det at det var vinter, og så løp vi barbeint ut da, i sokkelhesten var det vel. Dere skulle kjøpe snoop? Vi skulle kjøpe godteri. Vi satt og så på film hele natta, og så skulle vi kjøpe godteri og glemte at klokka var halv tre, og så plutselig så stoppet en politibil ved siden av oss, og bare, hvor er foreldrene deres? Eh,

Nei, de er hjemme. Ja, ok, fint, men da skal jeg bare følge dere hjem og bare snakke litt med de. Nei, da var det ingen. Det var ingen hjemme, og du hadde stilt huset. Men det var jo perfekt å være skilsmissebarn, for da sa jeg jo bare til Ina, eller altså mamma, at jeg skulle være hos deg. Ja, du dobbelte løy. Å, dobbelte løy litt der da. Sånn var det jo, det var jo det veldig enkelt sånn, fordi dere snakket jo ikke så mye sammen. Så jeg kunne jo ta mye hvite løyene på hvor jeg bodde og sånn da. Nettopp, ja, men det sier du nå. Det er det dere skylder at dere stilte dere, og da...

Jeg må ta støyten altså. Men kan du huske noe sånt fra jeg var liten om jeg var mye flau over deg og sånt? Nei, jeg kan ikke huske at du var der, for...

Du likte vel at jeg var litt sånn kul, og at jeg var komiker? Jo, det tror jeg når du forteller deg selv, altså. Ja, men når jeg kledde meg ut og tullet litt og sånn, så likte du jo da, da. Jo da, jeg husker jo at jeg likte det, men kanskje ikke foran folk og sånn. Men så kunne det gå for langt, da, for når du var i andre klasse eller tre klasse, når du hadde bursdag, så kledde meg og Atle Antonsen og Thomas Kjersten oss ut med sånne der kostymer som jeg hadde på Riksteateret, med at alle var...

t-skjæringkostyme, og det var enorm maske med høne, rev og ulv. Og så kom vi inn og skulle fortelle eventyr til dere. Og da

Og da skremte vi alle dine medelever så kraftig at alle gikk hjem. Det var nesten bare du og jeg til igjen. Vi skremte livet av dem. Det var sånn svære kostymer for Riksteateret. Hvorfor skulle du gjøre så stort nummer ut av det? Jeg ville vel underholde dere i bjørnsdagen. Jeg synes det var en hyggelig tanke da. Det var absolutt en god tanke. Vi hadde forberedt masse, hentet masse kostymer. Så lengt gikk det. Jeg har jo også minner fra når du kom og hentet meg. Du kjøpte deg kabrolet.

Jeg husker veldig godt at Thomas Gjertsen hadde kjøpt en kabroulé, og da måtte du også ha den. Da måtte jeg også ha den. Først Seinfeldt, og så Thomas, og så meg. Ja, ikke sant? Du hadde egentlig ikke råd til en trøye, men det hadde jo Thomas. Men, ja. Og så kom du alltid da, og det stod sånn stort skilt utenfor. Jeg gikk på Majorstadskole midt i sentrum, og det stod sånn stort skilt at det ikke var lov å kjøre inn med biler i skolegården. Du stod alltid midt i skolegården med kabrouléen åpen, og spilte sånn drithøy musikk.

Stod og hang litt der, halla! Du har jo pratet med folk i klassen din og sånn. Det var en stor lysstolpe midt på skoleplassen, og den traff jeg en gang, så jeg kjørte rett i den. Da kom rektor. Nå er det på tide at du... Men jeg følte sånn, da var du litt kjendis og sånn, og da kom du unna med det. Ja, man gjør det.

Jeg har til og med blitt tatt i fattkontroll som kjørte alt for fort. Vi bodde egentlig i Mr. Lappen, og så var det en hyggelig mann fra Hamar som var politikeren min. Jeg har jo sett deg før den kørene, da. Nei, du får få boten, da, så er det greit. Og jeg husker også at du var med i den der Donald Duck-reklamen. Det var jo det kuleste.

Og da husker jeg at jeg slapp unna litt sånn mobbing og sånn. For jeg var jo ikke den mest populære på skolen, for jeg var jo så dårlig. Men så var det sånn, jeg er med faren din, jeg er med i den Donald Duck-reklamen. Så da var det ikke greit. Hun er kul, ikke mobb henne, husker jeg noen av de kule gutta. Da hadde du hatt noen fordeler. Jeg hadde hatt noen fordeler, men problemet var jo bare at et år senere så var du naken på TV. Ja. Og da...

Fordi jeg må bare gjøre det. Det var sånn ordspill, tror jeg. Først kom jeg inn i sånn... Ja, det var ja. Jo, det var noe ordspill på at... Ja, nå husker jeg den. Det var en sånn teit sketch. Fy faen så teit den sketchen var. Det var en som søker etter en buddhist. Og så kommer du i naken. Og så bare, nei, vi søker etter en buddhist. Ja.

Jeg var en ganske nervøs til å gå og se på deg med en gang.

Du stelte deg på bakerstrad, husker jeg, og drakk noen pils. Jeg er jo dritnervøs når jeg gjør stand-up selv, så var jeg i hvert fall nervøs når du skulle gjøre det. Jeg så jo at det funket, så det var ikke vanskelig å være der når du gjorde stand-up, men jeg var nervøs på dine vegner. Og så ble du jo litt sur etterpå, for du fant ut at jeg hadde stjålet en vits av deg. Ja, det gjorde du. Favorittvitsen din. Et av de beste vitsene mine, det hadde jeg aldri kunne gjort etterpå. Den stjale!

Jeg har ikke noe vittighet for det, men du kan jo ikke bruke den igjen nå. Jeg har jo tatt den på latter og alt. Ja, den er lost for meg. Veldig enkel, kanskje veldig tight vits. Men sånn som du sier, vitsen er jo veldig enkel. Dama mi sier at jeg skal overraske meg, men jeg har overrasket meg helt. Jeg har maser om at jeg skal overraske henne. Så jeg lå med søstreines, og da ble jeg veldig overrasket.

Og jeg sier jo den samme bare med broren min, men den passer jo egentlig bedre til deg. Den er jo bedre sånn som jeg sier den. Jeg sier den mye bedre, sånn punch-messig. Så er den mer sånn snappy. Nei, nei, nei. Den er lost for deg. Men jeg tenker jo, sånn som...

Etter hvert når jeg har jobbet litt i samme bransje som deg og fått barn, så skjønner jeg jo at det har vært veldig vanskelig for dere å ha hatt et barn. Hvertfall når jeg har begge foreldrene mine. Jeg kunne jo hatt en av foreldrene mine som valgte en 94-jobb, på en måte. Det hadde vært en hyggelig idé, da. Fint hvis en av foreldrene hadde planlagt det, i hvert fall. Foreldrene dine var jo i freelance, showbiz. Jeg var jo akkurat...

Når du ble lagd, så var jo det jeg akkurat fått jobb på Januar, sammen med liksom Avops, alle sånne store kjendiser på den tiden da. Så bare står jeg og øver, så er jeg midt i en sånn koreografi som er en sånn amerikansk koreograf som er one, two, yeah, back, yeah, come on Irwin, Irwin, yeah, one, two. Så blir jeg liksom...

Så kom Modi og får meg inn i backstage og bare sier at du er gravid, mens han står bare «Irvin, hvor er du? Kom igjen, kom igjen, kom igjen!» Og så bare sånn «Ok, men jeg skal på Jean Noir!» Så det var veldig rart å få den beskjeden, og så var jeg jo veldig hyper på at Lomplassnaget skulle gjøres veldig bra. Så kommer man til «Men, gravid?» «Ja vel, så må man ta det med da!»

Ja, så det var ikke planlagt akkurat? Nei. Jeg tror ikke du noen gang hadde satt deg ned og planlagt å ha fått et barn. Nei, jeg har ikke planlagt noen ting. Hyggelig da at jeg får lov til å eksistere. Ja, det kan du være glad for. Men jeg skjønner at... Men du var med på masse, og når du kom så måtte du jo lage plass, og så må man gjøre det beste. Der var du med på veldig mye rart. Det var jo en rar bransje, for det var jo ute hele sent på kvelden, men så kunne jeg også på en måte være på skolen en hel dag, og så komme hjem fra skolen, og så...

sitter du fortsatt i slobbrokk og drikker kaffe klokka fire. Ja, det er en fordel med det også. Men det var jo litt annet enn de andre foreldrene da. Du kom jo alltid sist i barnehagen. Du kom rett før samlingsstund. Og så ble du hentet sist. Ja. Du var ikke noen morgenfull barn. Jeg hadde ti om morgenen, og da kunne meg og deg ha det hyggelig om morgenen før du gikk i barnehagen. Men du fikk jo da barnet, du fikk jo meg når du var 30, og så gikk du jo da 20 år.

Og så klinket du til igjen. Ja. Likker å ha litt avstand mellom dem. Jeg fikk jo en søster da jeg var 19, og du var 50. Du har vært 50 veldig lenge nå. Ja, jeg er vel 55 nå. Du har vært 50 i 16 år, du.

Ja, jeg innrømmer det. Jeg lyker på alderen av og til. Jeg husker veldig godt når du løy til C&H, hvor det sto at du var sånn 40 i mange, mange år. Og de ga du aldri å sjekke opp i det heller, fordi du hadde jo sagt sikre skilder hvor gammel du var. Hvis noen intervjuer meg, så sier de alltid «hvor gammel tror du deg er da?» Så sier de lavere, og så sier de «ja, det er vel jeg». Det er så slitsomt med mennesker som sier «jeg må gammelt tro hvor jeg er da». Jeg har jo begynt å gjøre det selv, og det er jo et veldig alderstein med at da er du for gammel.

20-åringer spør ikke sånn Hvor gammel tror du er da? Det er jo et bevis på at du er hvertfall over 30 Når jeg begynner sånn

Og så sier jeg, hvor gammel tror du jeg er, og så sier de gjerne 32, og så blir jeg kjempe fornærmet, selv om det er på en måte yngre enn det jeg er, men at jeg vil høre helst 25 da. Jeg løy på alderen, og Thomas Kjersen var så irritert da, når vi spilte med Lomplasdag en gang, med fullt hus i Trondheim, så der var jeg kanskje 34 år da, og så sier han at det er en spesiell dag i dag, for Øyvind har blitt 40 år i dag, og så løy meg opp da, og fy faen.

Å, altså du begynte å lyve på alle allerede fra 30 år siden, er det det? Ja, ganske tidlig egentlig. Ja? Veldig tidlig. Så hvorfor, hvornår var det du begynte å få alle sjans da? Nei, det var jo rundt 30 da, kanskje. Du har overført det veldig over på meg. Ja, fordi de andre jeg jobbet med var yngre enn meg, så jeg måtte liksom bare lyke meg litt ned til tommer og sånt. Ja, men det skjønner jeg. Men du har overført veldig den der angsten over på meg, altså. Jeg følte jo allerede når jeg var 27, så begynte jeg veldig å grue meg til å bli 30, og da var livet over og sånt. Det er mange angster jeg har overført til deg da. Litt flyangst og litt...

Det er små angst her og der. Tror du ikke foreldrene kan ha mye innvirkning på det? Det er klart at hvis vi er engstelige, så blir vel barna engstelige også. Man må jo passe på sånne ting da. Ja, man må passe på ikke å overføre bare sykdom. Overføre bare sykdom, ja. Vi snakket jo om at jeg har fått en søster. Hvordan synes du det var å ha barn og være 30 versus å være 50? Var du mer klar for det når du var 50 egentlig?

Utrolig nok så er det ikke så mye som veldig stor forskjell. Det var ikke så mye verre. Jeg ble kanskje litt fortere sliten, men jeg følte ikke det heller egentlig. Ikke? Da har du ikke bidratt nok. Kanskje ikke. Jeg var kanskje ikke så masse til stede. Nei, altså, du får jo roen nå, for når du er 30 så er du veldig opptatt av karrieren din og skal jobbe og masse greier og sånt. Så det er egentlig... Egentlig er det veldig feil tidspunkt å få barn på, synes jeg. Det kan jo være litt vanskelig hvis du er litt sånn på...

opp avgående da? Ja, slutten av 20-årene, starten av 30-årene er jo gjerne da du piker litt i karriere og sånn. Ja, for det må du nesten, det er da du må sette i gang, for du kan ikke holde på når du er 50. Nei, jeg kan jo holde på når jeg er 50, jeg jo. Med barn? Ja, nei, nei, nå tenkte jeg du mente med jobb og sånn.

Nei, med oss menn så er det jo mulig å få et barn når du er 50, og du klarer jo da. Det er vel urettferdig? Vi har kanskje litt roen da, ja det er urettferdig, men vi har kanskje litt mer roen også. Det er perfekt da, kanskje kvinne 30 sammen med mann 50. Ja, det er perfekt. Ja, det er jo egentlig det du alltid har gjort. Det er konseptet jeg prøvde. Det er konseptet du prøvde et par ganger. Det er mange damer jeg har hilst på gjennom livet mitt.

Du har vært rask på å introdusere deg til meg, synes jeg. Ja, det synes jeg jeg har vært flink på. Jeg har møtt mange mennesker da. Fordi du har vært aktiv i datingfasen i hvert fall. Men nå skal du gifte deg da, altså. Åja, ja. Det skal jeg. Ja, det er lyst da. Men det er jo bra jobba da, at du endelig lander på det. Å gifte deg. Ja, altså...

Hvorfor ikke? Hele det som jeg er sammen med nå, det er koselig at hun får oppleve å bli gift. Ja, du har jo vært gift før da, men du gifta deg første gang da du var 50. Ja, det er jo koselig å ha en fest og vise at man, ja, det er hyggelig da. Jeg har ikke sånn veldig at det er ågud med mor å gifte seg, men det er en god fest om man har det vist at man...

Du blir litt sånn genert av å snakke om det. Ja, jeg liker ikke sånn personlige ting. Jeg synes det er mye gøyere med en premierefest enn et bryllup. Hvorfor det? Ja, den bursdagen min. Ja. Jeg synes bursdager er sånn, ja, jeg kan godt ha en fest, men...

Det er sånn personlig som folk skal snakke til meg. Jeg synes det er mye greier at jeg holder tale for en kompis. En av de holder for deg? Sånn som Johnny, stand-up-Johnny, når han har fest, da lager jeg alltid tale etter han. Og jeg tuller alltid å lage noen nummer til andre sine bursdager. Det er mye greier. Jeg er litt enig. Jeg synes også at det er vanskelig å sitte stille og høre på andre, og så kanskje blir man litt rørt. Jeg blir skikkelig brydd av det. Og sånn er det jo veldig bryllig på, at det...

parrer skal liksom sitte ned og så skal andre si, bare kaste ut fine ord som er sånn, er ikke det drithyggelig da? bare sånn, jo, det er jo det men det blir noen ganger litt for nært og litt for sånn kleint ja, litt kleint det er sikkert mange som synes det, men jeg føler jo at alle fleste mennesker synes at det er hyggelig da

Men vi er litt like der. Vi er ikke noen gode... Jeg ble litt redd for når du sa at du skulle gifte deg i sommer, så ble jeg litt sånn, åh, må jeg holde en sånn rørende tale og sånn da, gå gjennom hele livet vårt sammen, og hva forventer du på en måte? Jeg forventer at du skal gjøre noe, det vil være koselig at du gjør noe. Men kan det bare være noe sånn...

Hyggelig litt stand-up-aktig. Det må være en lang gråtetale for å slippe unna det. Men jeg var jo enebarn hele livet, åpenbart. Eller sånn, frem til jeg var 19 og flyttet ut. Og da begynte du jo på nytt igjen. Jeg husker mitt største mareritt når jeg var liten var at du skulle få barn. Så den dagen det skjedde, da var jeg heldigvis 19 år og hadde kommet litt over det trauma da. Men husker du det? Har du noen minne av det? At jeg var så utrolig redd for at både du og Inna, mamma, skulle få barn? Ja, jeg husker at du snakket om det.

Altså få barn med nye mennesker da? Ja, ja. Og det var vanskelig for meg også, for jeg synes det var vanskelig. Jeg flyttet ut av en annen by, og så hadde jeg plutselig det jeg som, selv om du var ganske voksen da, så var det liksom at jeg forlo deg ikke, men jeg var plutselig i en fysisk et annet plass. Så det var vanskelig for meg også.

Og jeg var jo 19, så jeg hadde jo egentlig ikke flyttet helt ut ennå og sånn. Så det føltes jo litt som at du bytta familien litt. Vi solgte jo huset på Grynløkka, liksom. Ja, favorithuset. Ja, da var du plutselig sånn husløs i forhold til Grynløkka, da. Jeg elsket jo barndommen min på Løkka, jeg. Å bo der. Og så plutselig bodde du i Sandefjord. Ja, herregud.

Forferdelig kjedelig by. Veldig vakker by da. Men jeg skjønner jo at du bor der, men det er litt kjedelig der, i hvert fall om vinteren. Ja, jeg ville ikke bo der jeg var 30, men jeg kan bo der nå når jeg er litt voksen da. Ja, nå koser du deg der. Ja, nå koser jeg meg. Men du må innrømme at du synes det var litt kjedelig i starten. Ja. Men det er i hvert fall uansett hyggelig å ha fått en søster nå. Nå har hun blitt 16, 17 snart. Ja, hun blir 17 nå.

Ja, det er helt sinnssykt. Jeg ble så mesunnelig på at når du var 30 år og fikk meg, så var jo ikke det økonomiske. Du begynte jo å gjøre det bra i showbiz og sånn, men du tjente jo ikke så mye penger, så vi hadde liksom ikke en ordentlig bil, eller vi hadde ikke noe sånn ordentlig utstyr og sånne ting. Da husker jeg det jeg var mest mesunnelig på, var at når du fikk

søsteren min, Ingeborg, så kunne du kjøpe deg en dyr familiebil med sånn ekstra fancy barnevogne og sikre sånn ordentlig barnesete. Jeg hadde jo ikke barnesete engang. Og dyre lekerne fikk jo iPad når hun var liten og sånn. Men jeg bare sånn, du kan ikke gi den ungen der iPad, du er gæren og sånn. Det husker jeg du sa. Jeg var kjempesur for at du hadde kjøpt iPad. Men det var jo ikke bare sånn sjølvgjort for at jeg ikke fikk iPad. Ja, det er ikke sjølvgjort.

på et barn. Det er utrolig slitsomt for deg å ha en sånn 18-åring som driver og skjefter. Men det var jo en alder hvor jeg også var litt sånn...

babyer og sånt, var på en måte helt sånn, helt off. Hva skal du med det, liksom? Du håpte sikkert at jeg skulle være barnevakt og sånt, men jeg var ikke så veldig til stede der. Neida. Jeg har litt dårlig samvittighet for det, men... Forstår jo det. Herregud. Du var sammen med en sånn streetwise svensk, og du var liksom et helt annet liv. Ja, sammen med en sånn skater som bare... Skater? Jeg var en barnevakt. Jeg var en av de første kjærestene dine, så spurte jeg liksom, spurte jeg hva, ja, hva lever du av da? Skating. Ok. Ok.

Jag er skater. Ja, men hva gjør du ellers da som jobber, liksom? Jag er skater. Ja, en svensk skater med langt hår og bart. Det var nydelig det.

Det var det som var deilig å date når man var i 20-årene, for da kunne man liksom bare tenke sånn, du kommer til å være en elendig far, men du er sjekk, så det går fint akkurat nå. Begge hadde en sånn felles forståelse at det blir ikke oss, men det er hyggelig nå. Og samme som deg, jeg følte ikke at du var noe bekymret for at jeg var med han, du var bare sånn, dere kommer ikke til å være sammen. Han var jo streetwise. Streetwise. Han var en kul fyr da, men veldig glad for at jeg kan ha far til mine barn, ja. Ja.

Man må jo gjennom noen litt drittsekere før man finner en litt stabil kar som jeg har nå. Han jeg er sammen med nå, han liker du jo. Ja, han er stabil. Han er veldig mannemann og litt alt på styr i livet. Han har jo kjeftet mye på oss, føler jeg. Du er ikke en svigefar som han er redd for og har respekt for. Han kjefter

på deg og setter deg på plass. Ta på deg redningsvest. Skjerp deg, og hvordan er det du setter opp i oppvaskmaskinen? Det er jo veldig gøy sånn, for det er jo veldig typisk at på en måte man har mer respekt for svigefar, og svigefar er litt skummel og sånn. Ikke her. Ikke her. Han var livredd første gang han skulle møte deg. Ja, jeg var kjempenervøs. Møte pappa.

Han hadde jo en veldig streng far selv og sånn. Men så møter han jo deg, og så går du fem minutter, og han bare sånn, ja, det her var ikke akkurat så veldig vanskelig. Nesten for enkelt, da. Dette var litt for enkelt. Nei, han er en god kar. Det er en god mann, da. Ja, det er bra. Men så tok det jo veldig lang tid før vi fikk barn, da. Var du bekymret, da? 35 år, det er lenge å vente, da. Ja, men jeg hadde nesten trodd at det kom til å ta lengre tid med deg, egentlig. Ja. For du skulle jo bare gjøre så masse greier. Men tenkte du ikke at det da, det kommer aldri til å skje dette, da? Nei.

Det var inn på tanken. Men jeg kan jo masse litt nå si at dere bør få inn til at dere får redd at ikke alle av oss skal bare ha en barn. Nei, hvorfor fikk ikke dere et barn til ganske kjapt igjen da? Det var jo bare livet som gikk avgårde, og så skulle man jobbe masse, og så ble det ikke sånn. Ja, men det er jo ikke noe du angrer deg på det. Nei, det er det ikke. Nei, nettopp. Hvorfor skal man ha flere da?

Det er veldig koselig for barnet at du kan få en bror og en søster, for jeg hadde jo masse søsken, så jeg kan gå god for det. Ja, men det er lett for deg som mann å si det, at bare få flere barn, og du kan fortsatt gjøre karriere og sånn, men for en kvinne, så jeg føler at det kommer til å gå veldig ut av min jobb og mitt liv. Du hadde en lang pause nå med...

Ja, jeg synes det. Jeg føler ikke at jeg kan være en opplagt hyggelig mor hvis jeg hadde fått den til nå. Jeg hadde vært så sliten og sur, sikkert.

Jeg tror de sier at nummer to er mye lettere da. I motsettning til å skrive bok, så er to årene veldig vanskelig. Men barn er mye lettere da. Jeg vet ikke hva jeg skal sangle inn på den måten der. Men ja, du får heller få, herregud, jeg har jo en søster. Hun kan pusse henne til å få barn. Pusse henne litt. Ja, hun bor i Sandefjord, der får du jo barn tidlig. Der får du jo barn under 18, ja. Ja, så to år til nå, så får du flere barnbarn. Hvordan synes du det var å bli bestfars generelt? Da fikk du litt aldersjans da. Det var veldig koselig. Det var kjempekoselig.

og bli kjent med han nå er jo bare

Super, super topp. Jeg husker det var en eller annen komiker som sa til meg, for jeg hadde vært på skrivemøte på latter, helt sånn i begynnelsen, da jeg var i paramisjon, og da tok jeg med meg Matteo, for han gikk jo ikke i barnehage. Og da satt vi i sånne grupper og måtte drådla de tekster på stand-up og sånn. Og så var du i gruppe med to andre komikere, som jeg ikke husker hvem var akkurat nå, men de har hvertfall sagt til meg senere i tid, at sånn, faren din han klarte jo ikke å komme noen i innspill, eller jeg har satt bare og så på barnevogna, og var helt sånn...

Matteo! Det er jo mitt barnebarn, vet du. Ja, du har sagt det. Det er jo bare ordet bestefar. Jeg er jo litt sånn gamlemodig, men nå våkner jeg opp hver morgen av meg som ikke er bestemor. Så det hjelper jo litt. Det hjelper. At man ikke blir en sånn satt besteforeldre-generasjon. Du finner deg litt yngre som holder deg ung. Ja, det er det som er viktig. Og så er jeg jo glad. Det blir jo gøy å leke med Matteo når han er litt større. At vi skal komme til Sandefjord og

Du er på båttur og sånn. Ja, du er ikke så flink med spebarn med babyer. Nei. Da er du litt sånn... Står du litt sånn på avstand med armene i korset. Ja, ja.

Jeg liker å komme inn når de er sånn to-tre. Det er jo fint. Du må ikke bare vente til da. Nei, ok. Du har blitt mye flinkere nå i det siste da. Nå kjenner han deg jo igjen, og det er litt hyggelig at dere kan leke og sånn, men når han var baby så var du litt sånn, ja, ja. Men da gråter du. Her lukker jeg kaffe da. Jeg greiner jo hver gang jeg kommer. Nei, ja, det var en liten periode jeg var litt redd for deg. Men jeg tenker også at hvis jeg skal ha et til, så må du jo, jeg har veldig lyst på jenter. Du har jo bare jenter. Du har jo ikke så mye erfaring med guttebarn da, i og med at du bare har fått jenter. Nei, jeg ville ha jenter, men jeg fikk jenter.

Men så ble du lei deg når jeg fikk en gutt da? Nei, men hvis du får en til, da må du få en jente. Ja. Ok, så jeg må ned til New York og betale 100 000 for å fikse det da? Kan man fikse det? Ja. Du kan dra ned til New York nå, og så kan du, det koster rundt 100 000, og så kan du, da får du sånn inkludert pakke, du kan dra til Meksiko i to uker og vente på det, mens de liksom fikser disse eggene, hvor du da kan bestemme skjønn da. Oi. Så du kan dra ned dit og bestemme at jeg vil ha en jente. Ja.

Men det eneste problemet er jo da at i dagens samfunn så bytter jo folk kjønn i hytt og pine. Hvis du har betalt 100 000 for å få en jente, og så om 18 år så bare, nei, jeg føler meg som en gutte. Eller, jeg er en henn. Å nei! 100 000 rett i vasken. Er du klar med at jeg er betalt for det? For at du skal bli en kvinne. Å herregud. Ja, nei, kanskje det var ikke en veldig woke...

Er dette lov å si på en måte? Har vi lov til å stå inne på det her? Dette må du sjekke. Dette må jeg sjekke opp. Med redaktøren. Skal vi avslutte med den da? Jeg vet ikke, er det noe mer vi snakker om? Vi avslutter med et smell. Har du noen spørsmål til meg? Får jeg penger på dette her?

Nei. Ok. Det var veldig hyggelig å være her. At jeg også fikk oppleve, ikke bare høre på dine podcaster, men være her selv. Ja, jeg har fått litt meldinger faktisk av følgere om du kan komme. Ja, så koselig. Så da ble det sånn. Det var ikke jeg som ville ha det her, men det var de andre da. Jeg forstår. Takk for meg. Hyggelig. Ha det. Ha det.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!