#266 Alt du lurer på om arv og arveoppgjør

Husk at de aller beste rådene for din private økonomi, de finner du på dinepenger.no Teksting av Nicolai Winther Spørsmål om arv kan vekke frem sterke følelser hos mange, og det er ikke rent sjelden at familier rett og slett blir ødelagt av dårlig planlagte arveoppgjør. Hva må man gjøre for å sikre et lykkelig arveoppgjør, og hva bør man unngå? Dette og mye, mye mer skal vi snakke om i denne episoden av Pengerådet. Vi har fått med oss en gjest, Anne-Sofie Rolfsjørn. Du er partner i advokatfirma Bull & Co. og jobber til daglig med spørsmål rundt arv, skifte og familierettsløst spørsmål. Stemmer det? Det er riktig. Velkommen til oss. Tusen takk. Halger, du sitter også her, helt klar. Jeg gjør det, men nå er jeg mest en lyttende part, for dette er jeg også veldig interessert i. som fagforperson. Ann-Sofie, deg skal vi se mer til snart. Du er jo i full gang med innspilling av NRK-serien Arveoppgjøret, hvor du og programleder Siri Kristiansen skal hjelpe familier til å finne gode løsninger på arveoppgjør. Hvordan går det med opptakene? Det går bra. Vi er i full gang og hjelper familier med å finne gode løsninger på de opptakene. de står overfor da, i et arveoppgjør. Vi skal etter hvert nå snakke om nøklene for et lykkelig arveoppgjør, men nå har det jo vært et regjeringsskift i Norge, og det har vært mye snakk om denne arveavgiften som forsvant med forrige regjering. Tror du den kommer tilbake nå? Det er jo virkelig et spørsmål jeg får ofte. Det tror jeg mange i min bransje også får. Det som vi må huske på er at da den siste rødgrønne regjeringen gikk av, så hadde de foreslått endringer i arveavgiften. Den ble jo foreslått redusert før den regjeringen gikk av. Og så ble det jo ny regjering, og da forsvant jo hele arveavgiften med et pennestrøk. Hele arveavgiftsloven ble jo forsvant jo. Og nå, som er ny regjering, så har det jo vært veldig mye spørsmål om den kommer tilbake. Og det har jo vært snakk om det underveis i valgkampen, men sånn som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har jo på en måte ikke vært noen særlig forskjempere for denne arveavgiften, kanskje litt tvert imot. De har vel kanskje heller sett på at det er andre måter, at man kan øke for eksempel formusskatten, gjøre andre grep da. Sånn det ser ut nå, så nå skal jeg være veldig forsiktig med å si noe, men det er på en måte ikke noen indikasjoner på at den kommer nå med det første. Men så kan jo hver parti og senterpartiet være avhengig av støtte fra, altså de er jo avhengig av støtte fra andre partier på Stortinget. Og hvis noen av de andre partiene setter som et vilkår at erhvervsheten skal gjeninnføres, så kan man jo potensielt se for seg det. Og det vi ser er jo at Det snakk om arveavgift har jo ført til at vi har fått en del henvendelser fra klienter som ønsker å overføre formueskonene sine til neste generasjon nå, slik at man unngår en arveavgift hvis den kommer. Og noen har jo til og med gått så langt at de sier at «jeg vil bare overføre alt jeg eier til barna». Ikke spesielt heldig. Så vårt svar da på de sakene er jo at hvis man har gått og tenkt på å gjøre den type, vi kaller det ofte generasjonsskifter, hvis man har gått og tenkt på det, og gitt den type arveforskudd, så kan dette med en mulig gjeninnføring av arveavgiften være et forsiktig dytt til å faktisk få gjort det. Men Men jeg tror man skal være forsiktig med å gjøre den type overføringer hvis en frykt for en mulig arveavgift er eneste grunn. Det må være andre grunner, andre type motivasjoner til at man vil gjøre den type disposisjoner. Det er jo mye vanskeligere å gjennomføre en avgift som er tatt bort hvis den skal ha en viss mengde avgifter. skattepenger enn å kneppe litt på og stramme inn en skattelavgift som allerede er der. Så det er mye enklere å gjøre formudskatten eventuelt breiere eller ta inn mer penger der enn å gjennomføre en avgift som var ganske upopulær, i hvert fall sikkert den var satt sammen tidligere, for den traff jo veldig bredt. Det var ikke... Det var ikke palassen og så videre som man betalte arveavgift på, det var vanlige hus etter hvert som man måtte betale arveavgift på. Jeg jobbet jo noen år i starten av min karriere da det fortsatt var arveavgift, og vi hadde jo eksempler på saker der det for eksempel var fritidsboliger med veldig høy verdi. hvor arveavgiften ble så høy at denne fritidsboligen måtte selges. De hadde rett og slett ikke råd til å beholde den og betale arveavgiften. Det vil jo få veldig mange følelse veldig urettferdig at den treffer, som du sier, på sprett. Og det var jo et vanvittig system, dette systemet rundt dette med arveavgiften. Det var veldig mye fagkompetanse som var samlet for å håndtere dette. Og alt det er jo borte. Så det vil nok kreve litt for å gjeninnføre den. Men det jeg tenker i hvert fall jeg kan si er at hvis det blir en arveavgift, så er jeg 99% sikker på at den ikke blir slik den var før vi fikk ny regjering i 2014. Noe som er nytt av året, eller innføringen nytt, er jo denne nye arveloven. Hva vil du si er de viktigste endringene i den, i sammenligning med den gamle? Det som er litt interessant med den nye arveloven er at det var foreslått ganske relativt store endringer. Det var jo blant annet foreslått at samboere i større grad skulle likestilles med ektefeller, og det var foreslått en større arv til ektefeller på bekostning av livsarvingene eller barna. Men så ble ikke endringene kanskje så store som man hadde sett for seg hvis man fulgte med på lovforarbeidet. Så de endringene som kanskje er de viktigste, det er jo at tidligere så hadde man et såkalt minstebeløp på pliktdelsarven, det vil si at man kan jo begrense arven til barna sine, men hvert barn måtte minst få en million kroner. Sånn var det tidligere, og det beløpet hadde jo stått på en million siden 80-tallet. og en million i dag, kontra på åttetall er jo på en måte ganske mye mindre, ikke sant? Så det beløpet er jo nå oppjustert til 15G. Det var jo egentlig 25G, altså 15G er cirka 1,6 millioner i dag. Det var egentlig 25G helt frem til denne loven skulle vetas i Stortinget. Altså nesten sånn helt på tampen så ble denne satt ned til 15G. Og grunnen til det var nok fordi at denne en million er såpass innarbeidet, ikke sant? Så da hadde vi litt kanskje blitt et veldig stort hopp for mange å tenke at man skal gå fra 1 million til 2,67 millioner. Så den er nå 15G, så det vil si at hvert barn, du kan begrense arven til barna dine, men hvert barn må i hvert fall få 15G. Og så er det en endring som jeg synes er veldig fin, at man i testament nå har anledning til å bestemme hvem av arvingene som skal motta hvilke formuskoder. For eksempel hvis du har en hytte som er det vesentligste av verdiene du etterlater deg, og du vil at det ene barnet ditt skal motta den hytten, fordi at kanskje det barnet har en veldig sterk tilknytning til stedet, så vil det ha anledning til å testamentere denne hytten til det barnet. Og hvis verdien overstiger det det barnet skal ha i arv, i kroner og øre, så må man da betale det beløpet til de øvre arvingene. Men tidligere kunne man ikke bestemme hvem som skulle ha hva hvis det oversteg en tredjedel av totalen, men det kan man i dag bestemme. Og da sikrer man jo at type fritidsboliger forblir i familien. Fordi før så vi ofte at det kunne bli et veldig mye krangling om hvem skal ha denne fritidsboligen. Alle vil ha den. Så nå kan man i større grad bestemme det. Og en ting bare generelt. I hele loven så ser vi jo at det er brukt et mye enklere språk. Språk i den gamle arveloven fra 1972, og så hadde vi en skiftelov fra 30-tallet. Det var ganske vanskelig og lite tilgjengelig, ikke sant? Mens arveloven som kom nå i år, den er mye enklere. Og grunnen til det er jo fordi at man skal kunne bruke det som står der uten å bruke advokat, ikke sant? Så det er på en måte en litt sånn sjekk hva man må gjøre når man opplever dødsfall, og man skal gjennomføre et arveoppgjør. Så der synes jeg at man har gjort en veldig god jobb, sånn lovteknisk, med å få til en veldig lett tilgjengelig lov. Det er lettere å ordne det selv, rett og slett? Ja, fordi her i Norge så er det jo sånn at ved et dødsfall så skal det foretas et såkalt skifte. Et skifte er egentlig bare et arveoppgjør. Og det kan man enten gjøre offentlig, slik at det er tingretten som håndterer det, eller man kan redde privat dødsfall. De aller fleste gjør dette privat. Privat vil egentlig si at det er det arveegnet selv som gjennomfører skiftet. Jeg har snakket med kolleger i andre land som er veldig overrasket over at her i Norge får du bare et dokument fra tingretten, en skiftattest som bekrefter at du kan råde over avdødesmidler. Og det er det. Så kan du håndtere skiftoppgjøret eller arveoppgjøret selv etter det. Det er på en måte ikke noe mer innblanding fra det offentlige, ikke sant? Og nettopp fordi arveloven er såpass mye enklere skrevet nå, så kan man i stor grad håndtere dette selv, i hvert fall de enkleste oppgjørene da, vil jeg si. Så skal vi over på selve rosinen i pølse her. Det er dette med et lykkelig arveoppgjør. Hva må man for all del sørge for at det er på plass for å få et lykkelig arveoppgjør? Dette er et kjempestort spørsmål, men du kan jo ta noen punkter i hvert fall. Ja, altså det jeg tror man må gjøre, man må... avklare sin egen situasjon, altså sette deg inn i hva er det som gjelder for meg? Hvilke lover og regler gjelder for meg? Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg ikke gjøre? Som et eksempel, hvis man er gift eller har en samboer, så må man jo avklare hva er det jeg eier? Hva er det jeg kan bestemme over i mitt testament? Har man en felles økonomi med en ektefølge eller samboer, så må man jo først avklare det. Ikke sant? Og så må man jo da tenke at man må sette seg inn i hva er det loven sier, for det vi skal huske på er at arveloven er jo skrevet med det utgangspunktet at den skal favne flest mulig, at det ikke skal være på en måte nødvendig for folk flest å skrive et testament, at det som står i arveloven er på en måte det de fleste tenker er en naturlig, at ektefølgen skal arve en fjerde del av hvis man har barn, og så skal barn arve resten. Og hvis du tenker at det er greit, så er det ikke nødvendig å skrive noe testament. Det er ikke sånn at alle må skrive testament. Det å skrive testament er kanskje først og fremst hvis man har en familiestruktur som er kanskje litt utenom det vanlige. Fordi arveloven fungerer kanskje aller best når man er gift og har felles barn. Mens har man... har man mine barn og dine barn og felles barn og stemor og stefar, så blir det ganske mye mer kompleks. Og da må man inn og se på om for da vil jeg tenke at et testament vil være mye mer relevant i de oppgivene der. Så hvorvidt bare for å svare på ditt spørsmål, hva man må ha på plass, det kommer litt an på familiesituasjonen. Har du en familiesituasjon som er kanskje litt feil å kalle det A4 for hver A4-dag, men hvertfall hvis man tenker at man er gift av felles barn, så vil man kanskje ofte ligge godt innenfor arvelovens ordning. Men er man utenfor der, så må man sette seg ned og se på hvilke grep man må gjøre. Som et eksempel så ser vi ofte at er man gift på nytt og har særkullsbarn, det vil si at man ikke har felles barn med nye ektefelle eller samboer, så kan man jo ha et ønske om å tilgodese sin nye ektefelle eller samboer så lenge den ektefelle eller samboeren lever. Men når den ektefølgende samboeren dør, så vil man jo kanskje at de pengene skal gå tilbake til sine egne barn. Ikke sant? Og da må man gjøre på en måte, kanskje skrive testament og en ektepakt for å på en måte få gjort det på den måten som man ønsker. For man kan jo ikke bare skrive dette ned. Jeg har jo sett noen ganger så har det kommet Man har kommet med en serviett, dette var det avdøde ville gjøre. Man kommer ikke langt med en serviett med litt punkter. Dette må gjøres, hvis det er fordeling av arv som skal skje etter din død, så må du gjøre det i et testament, og det må være formriktig, og det må være innholdsmessig riktig. Men hvis man ikke gjør det i det tilfellet da, eksempelvis, og en dør, man dør, og ektefellen lever videre, ektefelle som ikke far eller mor til særkullsbarn. Hva skjer da? Særkullsbarn har jo krav på arv når mor eller far dør. Så de vil jo ha krav på arv, og hvis man da ikke har gjort noen ting, så vil man jo se for seg det at Hvis far dør og far har en ny kone, så vil fars bo skiftes slik at ny kone arver en fjerdedel og barna arver tre fjerdedeler. Hvis man er felles barn, så vil man ofte kunne sitte i uskifte. Uskifte betyr at hele skiftøppet utsettes til både far og mor har falt bort, slik at man unngår at mor må selge felles bolig for å løse ut arvet til barna. Men har man serkelsbarn, så kan man i den situasjonen faktisk være nødt til å selge huset. I Norge er det det som har størst verdi, er ofte boligen. Så hvis det mesteparten av verdiene ligger der, så må kanskje gjenlevende ektefølge selge huset for å få betalt ut farsarven til fars særkullsbarn. Nå kan jo særklusbarna samtykke til det, men vi ser jo det at det er ikke sånn man bør regne med. Og da er liksom verktøyet et testament eller en ekte pakt. Da må man, altså da må man altså det er flere måter å gjøre det på. Enten så kan man jo innvente samtykke på forhånd. Det er jo noen som gjør det, at særklusbarna samtykker til at at gjenlevet ektefelle skal sitte i uskiftet så lenge han eller hun lever, i hvert fall kanskje med fellesboligen, at man kan begrense uskiftet, sånn at man kanskje ser at innestånd på konto og fond og sånn, at det arves med en gang, men at verdier i fellesboligen utsettes til gjenlevet ektefelle dør. Det kan man gjøre. Ellers så kan man jo begrense arven til særkultsparna, slik at gjenlevende ektefølge faktisk har råd til å løse dem ut med, som jeg sa i sted, 15 g per barn. I stedet for at de får tre fjerdeler på deling, så begrenser man til 15 g per barn, og da må man skrive et testament. Hvor viktig er det å ta med seg arvingene på inni diskusjonen her? Det vil jeg si varierer, for Så tenker jeg at et testament er jo et personlig dokument. Det er jo ingen som har rett til innsyn i det før du dør. Altså dine arvinger har rett til innsyn i ditt testament når du dør. Før det så har de ikke det. Og hvis du ikke er avhengig av at arvingene samtykker, for eksempel hvis du har særkullsbarn og du ønsker at det gjenlevende ektefellet skal bli sittende i uskiftet for eksempel, så må jo selvfølgelig disse særkullsbarn eller arvingene trekkes inn og samtykke. Men hvis man ikke er avhengig av det, så trenger man jo ikke inkludere det, men jeg ser jo at mange likevel gjør det, fordi at man unngår denne overraskelsesmomentet da, ikke sant? Når far eller mor dør så bare vipps og dukker det opp et testament som kan, selv om det er på en måte formriktig korrekt og det er inneholdsmessig helt også korrekt, men så kan den følelsen av at kanskje man sitter med at dette ble utfordret, eller dette ble ikke sånn jeg hadde sett for meg, at det kan bli problemer uansett da, så på en måte for å unngå de mer sånn, hva kan man si, disse mellommenneskelige problemene, så er det jo mange som ønsker å inkludere arvingene på et tidligere tidspunkt da, når man utarbeider disse dokumentene. Mhm. Mhm. Hvor går det som regel galt da? Det er vel mer på selve arveoppgjøret da? Ja, for det første som jeg nevnte i stedet av denne servietten, det er et typisk eksempel på at det kan gå litt galt, for da har jo helt åpenbart arvelater hatt en formening om hvordan denne fordelingen skal skje, men så er det ikke gjort i et testament, og da kommer man ikke så veldig langt med det, med mindre alle velger å akseptere det da, ikke sant? Man kan jo det. Men det vi kanskje ser som er en gjenganger, det er jo det at mor og far har gitt gaver eller arveforsker til barna litt sånn løpende, når de har hatt behov for det. Og så har man kanskje ikke gitt det samme Og så har man kanskje gitt samme nominelle beløp, ikke sant? Alle har fått en million, men noen har fått i 1992, og noen har fått i 2010. Ikke sant? Og den som fikk den i 1992, den fikk kjøpt seg en bolig som i dag har en verdi på 15 millioner, og den som fikk den i 2010 fikk kjøpt seg en bolig, men den har i dag en verdi på 4. Ikke sant? Så Så der ser vi at det kan bli problematisk, så vårt klare råd der er jo at når man gir arveforskudd så må man gjøre dette, altså man må lage et skriftlig dokument som vi ofte kaller et gavebrev, hvor man skriver hva er det man gir, hvilken verdi er det på gaven, og hvordan skal dette hensyn tas på et senere arveoppgjør etter giver da. Fordi at hvis man ikke gjør det, så blir det jo litt sånn, ja, men hva ville egentlig mamma og pappa med dette? Hva tenkte de? Og hva er rettferdig, ikke sant? Er det rettferdig at alle skal få likt, eller er det rettferdig at de som har behov for mer skal få mer? Det er jo, ja, det er jo... vanskelig å si. Og så er det vel det er følelser og sånt også involvert der, kanskje noen føler at de har krav på mer enn søskene kanskje, fordi de har passet på de gamle litt mer og sånt. Opplever dere sånne tilfeller også? Ja, det opplever vi. Det opplever vi at man kanskje tenker at arv er kanskje litt sånn som en slags betaling for den innsatsen man har gitt tidligere. Og det er jo jeg skjønner godt at man sitter med den følelsen, men det er jo ikke sånn arveloven fungerer. Arveloven vil jo fordele arven mellom barna da, basert på om du er barn eller ikke, ikke basert på hvor mye du har stilt opp eller ikke. Da har man jo lovregler da, men som er ikke like lett å nå frem med for å si det sånn. Men bare for å ta det, hvis det er tre barn og et barn i årenes løp har fått, la oss si en million da, ta tatt rundt beløpet, de andre ingenting, altså dør mor og far, hvordan skal det regnsomt formelt, jeg skjønner at du kan, de bør sette det opp da i et skavbrev, men hvis det ikke er gjort det, hvordan skal det formelt behandles når avhøret tas da? Ja. Da er det en liten endring i den nye arveloven. For etter gammel arvelov var det sånn at det arveforsket du har fått tidligere, det skal avkortes på et senere arveoppgjør hvis det var i tråd med givers forutsetninger. Da trenger ikke dette nødvendigvis være noe skriftlig, så at giver har skrevet at det skal avkortes, men at det følger på en måte av, for eksempel hvis man har sagt at alle mine barn skal få det samme til meg, så vil det være en indikasjon på at det noen har fått tidligere skal hensyn tas senere, eller skal avkortes senere. Men utgangspunktet på den verdimessige behandlingen er jo at man skal se på verdien av gaven da den blir gitt. Det vil si det nominelle beløpet. Og der har vi jo hatt noen saker da, ikke sant, hvor det for eksempel har vært gitt bort en strandtomt, ikke sant, her i sentral-østlandsstrøk, som på det tidspunktet det ble gitt bort på, ja, etter dette var på sent 80-tallet, hadde en veldig mye lavere verdi enn det det har i dag. Og da var det en hjemmelig lov for å oppjustere den verdien da, ikke sant. Men utgangspunktet er at der verdien på tidspunktet gaven ble gitt, Og det man sånn rent teknisk gjør da, der legger man til det arveforskuddet på det som måtte finnes i boet på arveoppgjørstidspunktet. Og så fordeler man på antall arvinger, og så trekker man fra arveforskuddet på den arvingen som har fått det fra før da. Ikke sant? Det er sånn man gjør det. Og det vi... noen ganger gjør da når vi skriver den type arve, altså gavebrev, er at hvis en av arvingene får en pengegave, så vil vi kanskje legge inn en betingelse om at den pengegaven på det nominelle beløpet skal KPI-justeres frem til arveoppgjøret finner sted. For da tar man i hensyn til at det blir en endring i kroneverdien hvis det er sånn at giver skal leve i mange år til, at ikke arveoppgjøret skal skje før om mange år. Men det er sånn typisk ting som ofte kommer opp, fordi det er, når det er usikkert hva arvelater mente, så kan det oppstå konflikter. Og som du sa i sted, det er jo det som kanskje er spesielt i disse oppgjørene her, at arveoppgjør har veldig mye følelser. Det er i utgangspunktet for mange en veldig trist situasjon, for det er jo noen som har falt bort, og det er veldig mye nytt man skal ta stilling til. Så det er veldig mye følelser og tanker. Og så rører det på en måte ved... privatlivet vårt. Det er ikke sånn at det er et eller annet som skjer på jobben, og så går du hjem, og så kan du på en måte glemme det. Jeg har en trikk av at det ligger folk har det på en måte med seg hele tiden. Fordi det angår privatlivet ditt, og det er ofte de andre som er involvert er oftest de som er i nærmeste familie med deg. Ja. For det er vel mange nok eksempler på familier som rett og slett går i grunne på grunn av bittere avgjør. Hvordan tenker du dette? Er det da bare å ha god kommunikasjon på forhånd som liksom er løsningen? For vi leser jo saker om folk som er hyttehus, det går fint med en bestikke, som det skal jeg, og så er det noe som skal, at det blir litt mer sånn trivielle ting da, som kan velte en hel familie. Har det vært borte noen sånne tilfeller? Ja, ja det har Absolutt. Jeg har faktisk flere eksempler på det når vi ser at de store verdiene, de klarer man å bli enige om, men så kommer det til sånne små ting som har en veldig høy affeksjonsverdi, ikke sant? Ja, men det bildet der har jeg hengt i spisestuen til mamma og pappa i alle år, og alle har sett for seg det bildet i sin egen spisestue. Og da er det vanskelig, for det handler ikke om at man kan kjøpe ut hverandre for pengeverdien. Det har ikke stor verdi i kroner og øre, men det har en stor refleksjonsverdi. Så da må man jo bare finne en måte å løse det på. Noen ganger så bare ender det med en loddtrekning, rett og slett, for man klarer ikke å bli enig. Så da, ja. Så kan man jo begynne å krangle på det ettertid da, at loddtrykking ikke var rettferdig og sånt, men det er alltid gode grunner til å krangle på. Det var et bra sitat der i en sak vi skrev for en tilbake, som sier at hvis du er glad i familien, må du unngå arvekonflikt. De eneste som tjener på det er advokatene, heter det, Ann-Sofie. Tenk derfor som folken i diplomatiet spiser heller en kamel to ganger stekten, koken, svelgen, mehårs og mothårs. Er du enig i det siste sitatet? Da blir jeg helt arbeidsledig da, hvis jeg skal være enig i det. Men det er vel at man må kanskje være litt rause med hverandre og se kanskje situasjonen litt fra forskjellige ståsted også. Kanskje sånn som jeg opplever det, er det noe annet sånn som min bror opplever situasjonen. Ja, og det du sier der, det tror jeg veldig mange har vanskelighet til med, å på en måte forstå de andre partenes utgangspunkt da. Ja. Men jeg tror nok at når saken står på, så har man vanskeligheten å se det, men det er jo veldig belastende å stå i sånne saker, og hvis man ikke blir enig, så går det til retten, det er jo enda mer belastende. Og jeg tror at en sånn man skal tenke seg godt om da, om man vil ta sånne saker på en måte så langt. Fordi det det koster mye på alle måter egentlig, både sånn det koster mye kroner å gjøre, men det koster også, det er en vanvittig belastning da, å gå gjennom sånne saker. Så jeg tror at man At man må tenke seg godt om, og som du sier at man skal leve et liv etter en sånn arbeidskonflikt også, og det er jo ofte de samme menneskene du skal møte i familieselskaper og konfirmasjoner og vrille opp begravelser. Så det er jo det på at jeg tror at det har en ganske stor verdi i det å klare å bli enige. Ja. Man går kanskje og bryter en barriere i det man tar det til retten, som kanskje blir vanskelig å lege i etterkant, i grunn av hva jeg tenker. Hvor tidlig skal man begynne å planlegge et sånt her avgjør? Man må bare begynne tidligere enn at det blir spørsmål om du forstod hva du gjorde. På det tidspunktet du begynte å skrive testamenter og andre og gi ut arveforskudd. Fordi vi ser jo det at det å vente til du begynner å... blir litt, hva kan man si? Helsaskranter. Helsaskranter litt, og du ikke har på en måte sett så veldig sånn forståelse, da kan det bli vanskelig at de disposisjonene står seg senere. Det kan i hvert fall bli et spørsmål om de står seg. Men jeg tror at man bør i hvert fall hvor tidlig man skal begynne, det er egentlig vanskelig å svare på, for det tror jeg varierer fra familie til familie. Men jeg tror at til den grad man skal trekke inn arvingene i en sånn prosess, så må i hvert fall de være moden nok til å forstå hva de, altså, til å forstå, og det tror jeg på en måte ikke man er sånn, i hvert fall ikke når man er i starten av tideren, så tror jeg ikke veldig mange har en veldig sånn, ja, kanskje sånn I hvert fall sånn er min erfaring veldig stor forståelse for det, så venter noe kanskje noe lengre enn det. Men det er litt vanskelig å svare på det. Men i hvert fall ikke ved for lenge, det kan jo være et generelt råd. Bra, før denne episoden her så stilte jeg et spørsmål på Facebook-gruppa vår, om folk hadde noen arvespørsmål til deg, Jan-Sofie, og det har jo kommet en god del spørsmål inn også, så jeg tenkte vi skulle bare ta noen av dem. Og da har jeg selvfølgelig ikke notert navnet på den personen her, men det er kanskje den personen synes det er hyggelig å være anonym i den situasjonen her, men spørsmålet er da som følger. Jeg har et spørsmål om arv. Det er som livsarving, altså barn ønsker å gi avkall på arv grunnet mye gjeld. I praksis da vil all arv gå til kreditorer og ønsker å gi arven videre til neste generasjon da et barnbarn må dette formelt avklares før dødsfallet. Og hva trengs i så fall avklares på forhånd, og er det noen fallgruver i en sånn situasjon? Et avkall på arv vil jo si at arvingen trer ut av arverekken, og da vil jo neste i rekken tre inn, og har man barn så vil det være neste i rekken. Og et avkall på arv kan enten gis før arvelater dør, og det kan også faktisk gis etter. Men det som er viktig er at hvis du skal gi et avkall på arv etter at arvelater dør, så må du gi det avkallet før du tiltrår arven. Det vil si at hvis du har begynt å disponere over arven, for eksempel har begynt å forhandle med kreditorer, da er det for sent. Da har du på en måte tiltrått arven, og da kan du ikke gi avkall, og da kan kreditorene ta utlegg i arven din. Men du kan gi et avkall etter at arveletteret har falt bort, men du må ikke begynne å... av arven og tenke på en måte og betrakte den som din, ikke sant? Og jeg tenker sånn, det ryddigste er jo kanskje å gjøre dette på forhånd, så slipper man den å være problemstilling knyttet til det. Men kreditorer kan altså ikke da Hvis dette er gjort formelt riktig, og du har gjort avkall på arven, så kan ikke de gi innvendinger på det og si at dette blir ikke riktig fordi du skulle ha mottatt arven. Du står fortsatt i den stillingen at du kan gi avkall til en fordel for dine barn. Ja, men det kan jo bli, hvis du da ikke har gitt avkalt før et eller annet arvelater har falt bort, så vil det jo helt åpenbart bli en diskusjon med kreditorene, om du har begynt å disponere den eller ikke. Så jeg vil jo tenke nettopp for å unngå en sånn situasjon, Hvis du vet at her er det kreditorer som vil komme og som venter på at jeg skal få midler, så tror jeg jeg vil bli et avkall på et tidlig tidspunkt som mulig, rett og slett. Bra, et nytt spørsmål. Det er da to ektefølger med hvertforts herkulsbarn som spør da når den ene dør, er basisen at igjenlevende ektefølger skal arve en fjerdel, minimum 4G, og deretter herkulsbarn to tredeler inntil 15G. Dersom man ikke har testament og bo har ytterligere verdier, hvem arver den siste toltedelen? Ja. Spennende spørsmål. Ja, ikke sant? Og dette er jo kanskje det som er litt sånn litt sånn småkomplisert med arveloven. Fordi etter loven så vil jo ektefellen arve en fjerdedel. Og etter loven så vil livsarvingene arver sterende tre fjerdedeler etter loven. Denne to tredjedelen, det er jo den såkalte pliktdelsarven, ikke sant? Du kan begrense arven til dine livsarvinger til enten to tredjedeler som deles likt på alle livsarvingene dine, eller 15 g per barn. Så det vil si dette spørsmålet her, hvis man ikke har et testament, så vil det si at da følger man i arveloven, og da vil en fjerdedel gå til ektefølgen, 80. tre fjerdele gå til livsarvingene. Det vil si den siste tolvdelen vil da gå til livsarvingene. Vi skal hoppe litt videre til et spørsmål om dersom ulykken skulle være ute og førevar og så videre er introen. Jeg, som var den som sette spørsmålet, har lånt 700 000 til min sønn i egenkapital til bolig. Han er 25 år uøvd og ingen barn. Vi har ikke skrevet noen gjeldsprøv oss mellom, men alle vet som han skriver. Han jobber som tømrer, kjører bil, skater og ulykkeskjel. Faren er en portugisisk statsborger og registrert på hans fødselsavtest, men har vært ut av livet hans i nesten samtlige år. og aldri betalt barnebidrag. Det er som en ulykke skulle skje, og min sønn faller fra. Vil både jeg som mor og faren i Portugal være arvinger etter norsk lov? Og hvordan kan jeg eller vi sikre oss at jeg får mine penger tilbake?» og at faren ikke har noe som helst, eller får noen forsikringsbegge. Ja, ikke sant? Det er kanskje litt komplisert, men kanskje ikke så uvanlig heller. Nei, og jeg tror at bare for å ta det første første, ikke sant? Hvis denne sønnen skulle falle fra, og han ikke etterlater seg egne livsarvinger eller har skrevet et testament, så vil jo arven etter han gå opp et takk til hans foreldre, men halvpart i mor og en halvpart i far. Ikke sant? Men sønnen kan jo stå i fritt og skrive testament, og for eksempel testamentere alt til mor, hvis han skulle falle fra. Det er det ikke noe plikt til å serve? Ikke noe plikt til å serve, nei. Så lenge man ikke har ektefølger eller livsarvinger, så står man helt fritt til å skrive et testament og hva man vil i det testamentet. Hvis det er sånn at både mor og sønnen skulle falt fra på likt, så så vil det være sånn at det mor etterlater seg, vil jo utgangspunktet gå til sønnen, men nå er han død, så da vil det mor etterlater seg gå opp et tak til mors foreldre, eventuelt til mors søsken da, hvis foreldrene har falt bort. Det sønnen etterlater seg vil jo da på en måte gå opp et takk til far og, nå ble jeg faktisk litt usikker på om det går til mors foreldre den ene halvparten, så vi må ta et lite forbold der, men det vil i hvert fall gå et takk opp til hans far, som også da vil arve i den situasjonen der. Så der må jo også da sønnen skriver testament for å unngå at far arver deg hvis det er tilfellet. Men dette spørsmålet har jo også, altså det som kom inn i dette spørsmålet fra denne lytteren, har jo også dette lånet på 700 000 som mor har lånt til sønnen Og her tenker jo jeg at min anbefaling her vil jo være at her må de skrive et gjeldsbrev seg imellom. Slik at mor, for her vil jo mor være som en kreditor egentlig. Altså hun er en kreditor. En kreditor skal få tilbake sine penger før arven fordeles. Hun vil jo da på en måte som kreditor være før arvingene. Hvis det er både henne og far, så vil hennes krav bli innfredd først. Og her tenker vi at hvis disse 700 000 er skutt inn i bolig, så vil jeg nok anbefale at dette gjeldsprøvet plantesikres i boligen. Så er man sikker på at hvis sønnen faller bort, så vil mor få tilbake det hun har lånt til sønnen, og så vil jo nettoen i bodet, resten, fordeles blant sønnens arvinger. Dette med å formelt sett gjøre det plantesikret, det er jo ikke en Det er ikke så vanskelig som det høres ut som, kanskje. Du kan gjøre det selv. Egentlig trenger ikke nesten en advokat for å gjøre det. Ja, ikke sant? Akkurat det. Og det høres nok litt vanskelig ut, men jeg tenker at det er en billig forsikring, for å si det sånn. Og apropos dette med forsikring, så skriver denne lytteren at Dette med forsikringspenger, og det som er viktig å merke, er at det man mottar fra forsikringsselskapet når noen dør, det er ikke arv. Det er noe annet enn arv. Så arven er de verdiene av det det etterlater seg, som skal fordeles henholdt til arveloven eller testament. Men det man mottar fra et forsikringsselskap, det kommer helt an på hvem som er begunstiget et avtal med forsikringsselskapet. Så det vil på en måte gå utenom arveoppgjøret. Nå generelt er det jo ikke nødvendigvis slik at man tar opp en livsforsikring hvis man er enslig mann i dette tilfellet, selv om man eier en bolig, så er det jo ikke så vanlig å ta opp en. før man får ekte fellesambor eller egne barn. Nei, ikke sant? Og det er en sånn livsforsikring når man har ekte fellesambor og barn. Det er jo også en sånn viktig supplement når man sitter og skal planlegge sitt eget arv oppi høyre, ikke sant? For det kan også være en viktig brikke. Siste spørsmålet er når er det best å velge et offentlig skifte? Et offentlig skifte, hvis det er store, ikke nødvendigvis store, men litt uoversiktlige arveoppgjør, hvor man er litt usikker på om, eller for å ta det aller viktigste først, det aller viktigste er at hvis man er usikker på om det arvelater etterlater seg, om man etterlater seg mer gjeld enn verdier, så må man velge offentlig skifte. For hvis du velger privat skifte da, så blir du, hvis boet er negativt, netto-negativt, at det er mer gjeld enn verdier, så blir du som arving ansvarlig for den gjelden. Så er man usikker på om det er mer gjeld enn verdier, så må man velge offentlig skifte. Ikke sant? Det er viktig. Og utenom de tilfellene der, så ser vi ofte at et offentlig skifte kan være praktisk der det er et uoversiktlig bo. Man er litt usikker på hvilke verdier det er som er her, er det kanskje litt verdier i utlandet, eller det er mange arvinger og de kanskje ikke har hatt en barnløs tante som har falt bort, og arvingen er på en måte nevør og nyeser som egentlig ikke har hatt så mye kontakt. Og det er kanskje mange av dem, da kan det være greit på et offentlig skifte. Og situasjoner der man ser at her kan det bli potensielle konflikter mellom arvingene, da kan det være greit med et offentlig skifte, så man får ryddet opp i de områdene I så mye som mulig, og så gjenstår noen forhold som eventuelt man må ta videre i en rettssak, det er en såkalt skiftetvist, hvis man ikke blir enig. Et offentlig skifte, her i Oslo, og vel egentlig gjemt over hele landet, så oppnevner tingretten en bostyrer, og en bostyrer det vil jo være en advokat som på en måte administrerer boet på vegne av tingretten, Selger boliger, avslutter abonnementer, innfrier gjeld, ikke sant? Og som sitter med den kompetansen på arveretten, og som kan i hvert fall til en viss grad se hvilke problemstillinger som er mellom arving, som kanskje må... må løses i form av en rettsak hvis man ikke blir enige. Koster det mye med et sånt offentlig skifte? Eller varierer det veldig fra kompensiteten? Det varierer veldig, det gjør det. Og ja, for noen offentlige skifter vil jo holde på mange år, ikke sant? Mens noen er relativt enkle. Men ja, jeg tror at et offentlig skifte har nok fått en litt sånn... litt sånn ufortjent dårlig rykte, for det er en veldig god form for saksbehandling i disse boende som er litt vanskelig å håndtere alene for arvingene. Og selv om det er en advokat inne i bildet, så har jo ikke advokaten som regel da, ikke like høye salærer som man ville hatt på et vanlig oppdrag. Sånn synes jeg er kanskje litt billigere. Bra, da tror jeg vi skal runde deg. Tusen takk for at du kunne komme, Sofie, og lykke til med innspilling og sånt fremover. Og det gleder jeg til å se deg på skjermen til våren. Tusen takk. Takk også til deg, Halgeir. Produsent, guru, Mielke Kalvorsen, har fått det på lufta. Jeg heter Andreas Fredriksen, og så er vi tilbake igjen allerede i morgen med spørsmål og svar og ny episode neste onsdag. Takk for at du har tatt på deg. Teksting av Nicolai Winther