Denne annonsen er gjort i samarbeid med Rørosmeieriet. Jeg vet ikke om det, men jeg er blitt ganske kresen på yoghurt. Den skal fylde, smake godt og helst bestå av så få ingredienser som mulig. Og det er litt av det jeg liker så godt med Rørosmeieriet. De lager økologiske meieriprodukter av melk fra kyr som får gå ut og beite på gress og urter, og råvaren behandles skånsomt gjennom hele prosessen.
Det er rett og slett ekte meierihåndverk, og jeg synes du kjenner det på smaken. Den nye favoritten min er Røros yoghurt fyldig naturell. Den er laget av norsk økologisk melk, fløte og yoghurtkultur. Ingenting mer. Med 10% fett har den den fylden du vanligvis bare finner i gresk yoghurt. Jeg synes den er nydelig til frokost med bærlig tonning og nøtter oppi. Men den kan også brukes som alternativ til rømme eller kremfresh i dressinger, kalde sauser eller desserter.
Vil du vite mer om rørosmeriet og produktene deres, finner du lenke i episodebeskrivelsen. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege, og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropphelse og sin lett tilgjengelig for oss alle.
I dag skal vi snakke om perfeksjonisme og selvaksept, om hvorfor middelmodighet kanskje er undervurdert, og om hva som egentlig er et rikt og meningsfullt liv.
Dagens gjest er psykolog og forfatter Maria Abrahamsen, kjent for mange gjennom sykdei på sosiale medier. Hun jobber i dag ved Mondals spesialistsenter og gjennom psykologieppen Be Balanced AI. Hun har mottatt også Grudas Gardprisen for sin formidling av psykologi og har sittet i det regjeringsoppnånte kvinnehelseutvalget.
Hun har gjennom flere år gjort psykologi tilgjengelig for veldig mange av oss, og har tidligere vært med her i Leger og Livet for å snakke om både selvfølelse og resiliens.
Maria, det er så utrolig fint å ha deg tilbake. Det er bare en ære og fornoft å være her og se deg igjen, ikke minst. Det er noen år siden du har vært her, for du har altså klart å produsere to barn i mellomtida og har vært ganske... Jeg har vært effektiv der, altså. Jeg ble to stykker på kort tid. Ja, og nå er du tilbake for å formidle om psykologi. Jeg er så glad for deg.
Jeg må jo si at jeg er så utrolig glad i deg. Du deler så mye viktig kunnskap. Og her om dagen så poppet det opp i min Instagram en video der du... Altså, du er så artig.
Der du kjeftet og smell og fortell om at det kanskje ikke handler om å alltid gjøre ting perfekt. Ja. Hvis dere ikke har vært inne på en synsgram, syk deg. Gå inn og bare sjekke. Det er så artig. Men
Jeg liker så godt med deg at du prøver ikke å gjøre ting så perfekt, for livet er ikke perfekt. Ja, det er helt sant. Det får man jo smertelig kjenne på som småbarnsmor ganske ofte. Når man bare har seg selv, så kan man kanskje navigere ganske greit, og ikke drite seg ut så veldig mange ganger i løpet av en dag. Men man kommer til kort ganske ofte med de tre små. Ja.
Ja, virkelig. Og vi snakket jo før vi skulle møtes i dag, og du sa en setning som bare festet seg ved meg. For du sa, kanskje et godt liv handler mer om å tåle seg selv enn å forbedre seg selv. Og det har jeg tenkt så mye på etter vi snakket, fordi det er veldig fort at vi kommer inn i den der, jeg er ikke god nok, jeg er ikke god nok, jeg må bli bedre. Men du er opptatt av at vi skal tåle
skal tåle seg selv. Ja, jeg tror jo på en måte nå som vi lever i den tiden hvor vi får verdenvittig mye helseinformasjon på sosiale medier, masse fine tips og råd, og der er jo liksom alltid noe man kan forandre på. Og jeg husker særlig når jeg var i permisjon med han i Mellomsted, så binde jeg alt av podcast, og jeg lærte så verdenvittig mye, og det var bare sånn, der er så mange fine oppenbaringer som har vært utrolig interessante,
interessant og meningsfylt det. Men jo mer man lærer om hva man kan gjøre riktig for helsa si, jo vanskeligere blir det jo på en måte å i møte komme alt dette på en gang, ikke sant? For jeg klarer ikke å ha et perfekt regulert blodsukker, og være en regulert mamma, og skulle få trent og få jobba, ikke sant? Og til alle disse tingene samtidig, det bare går ikke. Og så er det litt sånn, når man sitter og
sitter og scroller og ser på ting, så tror jeg mange kjenner ofte på at når man får beskjed om at hvis du bare gjør dette, så vil du føle deg sånn, så får man på en måte en beskjed om at det går alltid an å føle det bedre. Akkurat som at det er noe feil med det du føler på akkurat nå. Og sannsynligvis så er det jo sånn at når vi sitter og scroller, så føler vi oss jo ikke akkurat veldig bra. Det er jo liksom, det er jo ikke noe vi gjør
i det øyeblikket vi er veldig lykkelige på en måte. Så da tar man til seg ting veldig. Så jeg har kjent veldig på det at jeg måtte på en måte legge fram meg litt den der ønske om å mestre helse, egentlig. Og egentlig tåle at jeg ikke får trent så mye, eller ikke...
klarer å gjøre alle disse tipsene og rådene som jeg får og benytte meg av den kunnskapen hele tiden. Spise litt ultraprosessert av og til fordi vi har dårlig tid, ikke sant? Det har jeg på en måte jobbet mye med å bare lande i og gjøre det til en trygg ting, egentlig. Ja, for det er lett å føle at man må leve perfekt. Og det er
Jeg elsker den der Pareto's leveregel, 20% innsats gir 8% resultat, fordi hvis man skal prøve å mestre alt, så får man jo ikke noe tid igjen, og jeg har...
Jeg får mange, mange mailer om dette. At de føler seg stresset fordi de ikke får gjort alt de skal gjøre, og jeg finner en ny supertrening eller noe annet, så føler de at de ikke får tid til det. Så tenker jeg, jeg pleier å svare dem med å tenke på hva
hva gjorde besteforeldrene dine, og hva gjør de i de blusåns rundt om i verden, ikke sant? De er ute i sola, de benytter seg av de gode relasjonene. Det trenger ikke være komplisert, men de fikk veldig mye gratis også. De slapp å tenke på at det de spiste var ultraposert, for de hadde ikke det. De slapp å tenke på at de måtte kutte scrollingen, for de hadde ikke scrolling. De trengte ikke tenke på søvnene, for at
man la seg når det var mørkt. Så på ett vis er jeg så utrolig takknemlig for at vi nå får en sånn, en litt motstand mot dette moderne livet, at vi begynner å fortelle om hvordan vi levde før, og hva som faktisk vi er laget for biologisk. Men på et annet vis så ser jeg at mange, og meg selv inkludert til tider, kan gå litt i den retningen at, oi, men det er ikke godt nok. Og det å
sentrer seg tilbake og kjenne på hva er det viktigste for akkurat meg det er vanskelig når du hører så mye og du leser så mye og du scroller så mye for da klarer du ikke å finne ut hva det er akkurat jeg trenger og jeg bare tenker nå rett før jeg møtte deg Maria så hadde jeg møtt deg hele dagen hadde masse å gjøre og så var det noen som sa kan jeg bare kjapt ta en telefon med deg angående det
innenfor arbeidet, så skriver jeg bare, du, vi må ta det i morgen, for nå må jeg ha en halvtime helt i ro med meg selv før jeg skal spille en episode med en fantastisk dam jeg skal møte. Og det er det jeg trenger, fordi at det har jeg lært meg. Men det tar litt tid å faktisk...
stå imot alt man bør og skal og vil og ja, og få satt de grensene, ikke sant? Fordi du har jo på en måte et ønske om å være tilgjengelig og være på en måte, ja, når noen spør deg noe så har en del av deg sikkert lyst til å på en måte i møte komme det, men så er det så godt når man kjenner at det er helt trygt å sette den grensen. Men når vet man om det har blitt for mye? Skjønte du sånn for det er jo
veldig glad i å få mitt kunnskap om helse, og jeg elsker å dele denne kunnskapen, jeg elsker å leve etter det. Men når kan du se når mennesker på en måte, at det blir for mye, at det blir for mye fokus på det, at det blir, at det tar kanskje andre viktige aspekter av livet, sånn som gode relasjoner, eller? Ja, jeg tror nok kanskje at det er på en måte det viktigste speilet på det, er liksom
Går det utover relasjoner? Er det sånn at du nå har begynt å si nei til mye fordi det går utover søvnkvaliteten din, eller at du ikke har lyst til å møte opp på den festen fordi at du vet at det blir sent, og så begynner man å unnvike ting som er kjempeviktig for deg, fordi det vil gi deg veldig mye helse å faktisk ivareta de relasjonene, og ikke minst få en minnerik opplevelse. Fordi det er jo når vi gjør ting som
fra vi ikke fra vanene våre at vi får minne, ting vi husker i livet. Når vi bare vandrer rundt i de samme veldig sunne vanene våre dag for dag, så blir jo hele det året helt likt på en måte. Jeg tror det er veldig sunt å skape minne, og det kan ofte være litt ubehagelig fordi det går på bekostning av noe, for eksempel at du får en litt sånn groggig søndag, liksom. Men du fikk en veldig fin lørdag som ikke du kom til å glemme, liksom. Ja, og det er så beskyttende.
Det er på så utrolig mange vis som vi ikke klarer å finne ut av. Vi kan aldri klare å finne ut av hvor viktig, hvorfor relasjoner er så viktige for oss. Nettopp. Og så tror jeg når man får informasjon om ting som er bra, for eksempel at det er bra å skrive takknemlighetsdagbok, jeg har selv laget en takknemlighetsdagbok, og har i perioder av livet hatt som van at jeg skal stå opp tidlig og skrive takknemlighetsdagbok før ungen står opp,
meditere litt, og finne, kanskje trene yoga i stua før unga våkner. Og det var på en tidspunkt hvor det passet veldig fint i forhold til når de andre sto opp. Men så skjedde det ting som gjør at de våkner enda tidligere, og jeg kan ikke stå opp klokka fire, det blir litt
veldig tidlig, da må jeg legge meg åtte liksom og da var jeg litt irritert i begynnelsen når de våkna og forstyrret mitt ritual det var jo helse for meg og det var egentid og så merket jeg at jeg følte at de var i veien og det er jo ikke bra
Det er jo hverken bra for de eller for meg på en måte at jeg skal føle at de forstyrrer meg og mine helseinvesteringer. Og da handler det jo liksom om å flytte det fokus på at det er jo faktisk veldig mye helse i å møte denne situasjonen på en annen måte og akseptere at jeg ikke kan gjøre alle disse tingene. Det går ikke. Og heller på en måte...
å praktisere takknemlighet i møte med de om morgenen. Det er jo ganske krevende når du er sykt trøtt, men når du klarer å bli oppmerksom på at «Fy søren, jeg er så heldig som har noen som våkner meg». Det er ikke alle som har det, det er mange som ønsker seg det, men som ikke har det. Og det finnes mennesker som har mistet det.
de som skulle våkne de. Å liksom ha det perspektiv innimellom, det gjør, ja, man kan faktisk gjøre sånne små justeringer som gjør at det faktisk blir ganske mye helse i det. Det er sånne små ting som det å praktisere takknemlighet, ja. Det er noe jeg har måttet ta tilbake i det siste. Å kjenne på hvor mye det gir meg. Å våkne med takknemlighet. Det var min mamma som lærte meg det.
For mange, mange år siden, hun gjorde det når hun hadde fire barn og var veldig syk. Det var å være takknemlig for tre ting hver morgen. Det er mye helse i det, altså. Ja, det er det faktisk. Og prøve å se livet sitt litt i perspektiv, på en måte. Fordi vi skal liksom ikke på en måte tenke at alle andre på en måte har det hverken bedre eller verre enn oss. Men noen ganger så kan vi se at vi er faktisk ganske heldige når du er født i Norge. På en måte så er det stort sett noe å være takknemlig for.
Du er veldig engasjert i dette med psykisk helse, Maria. Og det er noe du har vært veldig opptatt av i mange, mange år. Hva tenker du om den vinkling vi kanskje ser mer og mer av at psykisk helse handler om at vi skal være
100% regulert den hver tid, vi skal ikke gjøre feil, vi skal ikke bli sint, vi skal kunne være til stede 100% med barna våre. Hva tenker du om denne trenden? Jeg tror at den bygger på en veldig stor misforståelse om at regulering handler om eliminering. Hvis man er regulert, så klarer man å få bort følelse.
For eksempel, sånn som når jeg blir veldig sint på ungene mine, så har mange kanskje en sånn tanke om at en regulert mor er en mor som klarer å ikke uttrykke, altså klarer å holde igjen det sinnet, og eliminere. Balansert hele tiden. Ikke sant, og bare sånn, puste. Men det kan jeg bare si at det skjer ikke. Jeg kan heve stemmen og bli streng og frustrert, og så
blir det upedagogisk av og til. Og så kan jeg liksom stoppe opp og gi det da, når jeg merker at jeg er sint, og så si det til meg selv, ikke sant? At det
Nå er jeg sint, liksom. Det er jo ikke så rart. Jeg blir strekt i alle retninger, og de tror over grensene mine. De ser ikke hvor grensen er. Det er ikke rart at jeg er sint, liksom. Og så hender det av og til at jeg sier eller oppfører meg på en måte som kanskje ikke var så behagelig for dem. Men det viktigste jeg gjør da, det er å snakke med dem om det etterpå. Så jeg tenker...
det er litt, ja, jeg tror det er viktig at vi foreldre i hvert fall er litt sånn selvmedfølgende med oss selv, at det er helt vanlig å kjenne på sinne og bli sint som foreldre, for det er liksom en del av det. Og så tror jeg det er så bra for de å se det også. Jeg tror at det er bra for de, for de
De kjenner mye på sinne. Barn er veldig ofte sint, og de kjenner seg jo veldig godt igjen i den følelsen, på en måte. Og det å se hvordan vi vokste og håndterer det, og at vi kan snakke om det etterpå, og forklare litt om hvorfor det skjedde, på en måte. Det er jo kjempe mye læring i det. Og også læringen i at det er rom for det. Det er lov å være sint, på en måte. Her er ikke det farlig. Hva tror du skjer når vi prøver å undertrykke alle disse,
Følelsene som sinne, frustrasjon, sorg, skam. Hva skjer med oss?
Når vi prøver å regulere det, det blir et veldig populært ord å være regulert, men er det bare et annet ord for å undertykke? Jeg vil jo si at regulering det er å kunne si til seg selv hva man føler i øyeblikket, og anerkjenne at man kjenner på sinnet.
Å forstå det på en måte, og bare føle den følelsen. Å si til seg selv, kanskje kjenne hvor han sitter i kroppen, har det kok i hodet, eller hvis jeg er lei meg, kjenne at jeg er trist og det sitter i magen. Det er regulering for meg. Det er ikke å eliminere følelsen, eller få den bort. For det er det jeg tror er litt misforstått, at mange tenker at hvis jeg kan regulere følelsene mine, så slipper jeg å føle.
Jeg tror det er motsatt, det at vi skaper større rom og plass for følelsene, sånn at de ikke tar over livene våre. For jeg tror hver gang vi, ja, som du sier da, undertrykker følelsene våre, så påvirker de atferden vår i mye større grad. Hvordan da?
Følelsene er der jo, uansett. De er jo i kroppen vår. Vi har de for en grunn. De er språk, de er signaler som kommer og prøver å fortelle oss hva vi trenger mer eller mindre i livet. Så når jeg kjenner på sinne, for eksempel, så er det jo fordi jeg trenger en grense. Kanskje til og med jeg trenger litt anerkjennelse for hva jeg står i fra partneren min. Så det er noe jeg trenger. Og når jeg kjenner på sorg, så er det jo fordi jeg trenger
at jeg trenger trøst. Jeg trenger at noen holder meg litt, og er litt med meg i at jeg er trist. Jeg trenger å kjenne på at jeg ikke er alene. Så jeg tror det å bare være litt sammen med seg selv, og vise at man tåler de følelsene, det gjør at det er mye lettere å skjønne hvorfor vi har det, og hva vi skal bruke det til på en måte. Kanskje denne perfeksjonisme-kulturen stammer fra
en veldig utrygge etter bunnen, egentlig. Ja, jeg tror perfeksjonisme på mange måter er en slags forsvarsmekanisme. En måte å få kontroll på vanskelige følelser. Og så er det jo...
Den sekundære følelsen er kanskje frykt. Man er redd for en bestemt følelse, og derfor prøver å regulere den gjennom perfeksjonisme. Kanskje du for eksempel er redd for å kjenne på skam, eller du er redd for å kjenne på til og med glede. Noen kan ha vokst opp i et hjem hvor hver gang de har vist store, gode, glade følelser, så kan de ha blitt huset ned, og du bråger for mye, du tar for mye plass.
Og så blir det på en måte en strategi egentlig å prøve å oppføre seg fint gjennom å regulere disse følelsene som egentlig handler om å da prøve å eliminere dem.
Så hvordan gjør du det selv da? Altså, dere har tre gutter, livet er kaotisk, men så kan du jo ekstremt mye om både fysisk og psykisk helse. Hvordan gjør dere det i praksis hjemme? Altså, jeg vil bare si at vi kommer til kort, liksom. Det er ikke perfekt. Det er ikke noe sånn perfekt.
dag, hverdag, psykisk helse, altså sånn, jeg har dårlige dager, fordi jeg er et menneske på en måte, og jeg blir påvirket av og til, så er livet veldig mye. Og da kan jeg kjenne at jeg liksom føler meg veldig overveldet. Men så er jo det livsforholdet
Og det er kanskje det jeg tenker har vært veldig viktig for min del i livet, er jo det å akseptere det. Å finne en ro med at livet skal jo gi meg inn på trynet av å tære, og livet skal være vanskelig. Det er jo det som gjør det veldig meningsfylt, for alle de tingene som krever mye av oss i livet, er jo de tingene vi opplever.
oppleves som verdifullt, fordi det betyr noe for oss. Så hver gang jeg kjenner på at jeg ikke får ting til, og jeg blir frustrert og lei meg, så prøver jeg å si til meg selv at det er jo ikke rart, for dette betyr jo noe for deg.
Så det har hendt at jeg har liksom klikket helt på ungene mine, og så i ettertid vært skamfull og lei meg liksom, og ja, jeg har liksom hatt litt sånn selvforrakt, ikke sant, for at jeg sa de tingene og gjorde som jeg gjorde. Men det å liksom ha selvmedfølelse da, og si at vet du hva,
Det er jo veldig forståelig at jeg har reagert som jeg gjorde egentlig, og det er jo ikke rart at jeg kjenner det sånn som jeg gjør nå, fordi at dette betyr så mye for meg. Det er helt greit at det gjør litt vondt akkurat nå. Men da kan man begynne å tenke sånn, ja, men det betyr så mye, da burde jeg i hvert fall ikke klare, da burde jeg i hvert fall ikke gjøre sånne feil steg. Ja, og det er jo på en måte et umulig prosjekt da. Det er jo fordi at vi er mennesker, altså...
Og mange av oss driver jo da gjerne å gruble for å være mer forberedt til neste gang. Det er ikke sånn neste gang det skjer, hvis det skjer så skriver jeg sånn, og så skriver jeg sånn. Men sannheten er at vi kan ikke forberede oss på livet. Livet det kommer som det er. Uansett, med sine overraskelser og følelser du ikke kunne forutse, og situasjoner med unge som du.
Det er kaos, du kan ikke forutse det, og reaksjonene dine kan jo være uforutsigbare. Så det å på en måte møte livet med at du kommer uforberedt til det, det betyr ikke at det er farlig.
Men hvordan tror du vi kan komme tilbake til den følelsen som de fleste, veldig unge barn i hvert fall, har, er at de er gode nok. Ser du på en toåring, så har de den følelsen, jeg er god nok i denne verden, jeg skal ta plass, jeg skal fortelle mine følelser, og så gir de enormt mye god energi rundt seg også, i tillegg til alle de sine utbrudderne. Men
Jeg tror på at vi har det alle i oss, den der følelsen der, at den er der, at den er god nok. Og hvordan kommer vi tilbake til det? Jeg tror, hvis vi kan minne oss selv på at vi alle er tre år inni oss. Jeg har en treårig nå, og han er veldig sånn, han er akkurat sånn som du sier, han kommer inn og sier, se på meg, se så fin jeg er, liksom. Og det er bare sånn, det er så fantastisk, liksom. Og vi kan si, ja, du er det.
Men vi har den i oss alle sammen. Den som egentlig kan kjenne på de tingene, og den som trenger å bli sett
og trøstet og holdt som en treåring på en måte. Og så har du faktisk anledning til å være den for deg selv. For det har jeg tenkt mye på i dette her selvutviklingsprosjektet som jeg kan bli veldig bitt av basilien fordi det er så dyp interesse for meg dette med helse. Det er så spennende, så har jeg så lyst til å lære mer. Det var en periode hvor jeg gikk med glukosemål og ga min klokke og jeg følte meg litt som en robot på en måte. Så på en måte
ble jeg jo ikke noe lykkeligere av det. Men jeg lærte mye, men det er ikke sånn at det ga meg så fryktelig mye bedre helse. For jeg hadde gode vaner fra før, på en måte, men hva er det for noe? Det føles av og til som at det i seg selv er en slags
en slags selvforakt, at jeg prøver å fjerne meg fra det som jeg er, som om det finnes noe bedre. Og da prøver jeg over til å si til meg selv at den jeg driver å fjerne meg fra er kanskje den treåringen som er inni meg, som trenger at jeg setter meg ned ved siden av og sier «Du er jo nok», liksom. Og bare ha tid til å sitte og spise sammen med den treåringen inni meg uten å kommentere hva den personen spiser. Ja.
uten å kommentere hva du burde gjøre etterpå. Hvordan du burde være annerledes. Sånn som vi kanskje gjør som voksne til oss selv.
Jeg likte det veldig godt du sa, og vi kommenterer, for vi kommenterer hele tiden på hva vi gjør. Hvordan vi går, hvordan vi står, hvordan vi snakker, hvordan vi spiser. Og den der samtalen vi har i oss selv er jo veldig interessant, fordi vi går hele tiden og har en indre dialog som går imot hverandre.
Ja, den kjolen var fin nok. Nei, den var egentlig ikke fin nok. Og det du sa var ganske bra. Nei, egentlig kanskje ikke det var så bra. Det er en sånn der to-parts-dialog inni oss hele tiden. Og det tok meg jo lang tid å forstå at den der dialogen, det er faktisk ikke meg. Det er ikke tankene mine. Hjernen min produserer tanker akkurat som hjertet mitt slår, leverer, prøver å skylde ut avfallsstoffer. Altså, vi...
har en hjerne som er laget for å tenke oss ut av nød og utfrysning fra flokken.
Og det å faktisk klare å ta et steg tilbake og av og til bare observere hva hjernen min sier, så kan jeg begynne å flyre, for det er så dumt av og til. Ja, men det er jo det, ikke sant? Og det er jo litt sånn sunt å ta det steget av og til, og prøve å rette oppmerksomheten da mot hva er det kroppen min driver å føle på som gjør at jeg får disse tankene som egentlig kanskje er symptomet.
At tanken må bli en av symptomet på den følelsen vi har. Så kanskje når du strevde med den kjolen, at det jeg kjenner på er litt usikkerhet. Jeg er litt redd for hva andre syns om meg. Å bare være litt sammen med den følelsen, uten å måtte agere på den. Men bare ha litt selvmedfølelse, som om det var det tre år gamle barnet, og si sånn,
Det er ikke rart du er redd. Du skal møte noen folk du ikke kjenner. Og det er helt naturlig å være litt spent på hva andre syns. Vi bryr oss om hva andre syns, og det er helt greit på en måte. Bare være litt sammen med den følelsen. Det er ikke lett. Nei, det er ikke lett, og det er det ikke. Men det jeg på en måte føler når jeg jobber mye med mennesker, så spør jeg veldig ofte hvor i kroppen den følelsen sitter.
når du har mye grubling og tanker hvis du skulle på en måte sagt hvor i kroppen kjenner du det hen når du tenker på disse tingene så hjelper ofte det og fordi det er veldig kroppslig følelsene våre, men jeg tror vi lever i en tid hvor vi har koblet oss veldig fra
kroppen og følelsene våre. Fordi vi har lært fra vi var barn at det å tenke er så viktig. Hele skolen og akademier, det er status å være en tenker. Å bruke mye tid på å tenke alle disse skolårene i stedet for å være i kroppen.
åpnet på en måte. Og vi ser jo nå, sånn som PISA-undersøkelsen som viser at det ikke går nødvendigvis så bra heller med læring, og du vet jo det at det å være i bevegelse er jo beste måten å lære på egentlig, sant? Så
Så det er veldig rart det der at vi har på en måte et samfunn som anerkjenner veldig det der med å skulle tenke så fryktelig mye. Jeg tenker vi ikke trenger å tenke så mye, egentlig. Det er rart at jeg har lært at det er en bra ting, for jeg tror det kan være mye bedre å bare være i kroppen og føle det.
Det kan være også litt skummelt å kjenne på det, hva som sitter i kroppen. Det synes jeg i hvert fall selv i perioder at det er tungt. Jeg har ikke lyst, jeg har bare lyst til å tenke meg ut av problemet. Men når man går til kjernen,
og kjenne hvor det sitter, så løsner det ofte mye fortere enn når jeg prøver å tenke meg ut av et problem. Nettopp. Og hva er din erfaring med det, når du velger å føle en følelse? Jeg blir mindre redd for det som skjer. La oss si at det er noe alvorlig som skjer, at det skjer noe på jobben min som jeg synes er kjempealvorlig, og jeg må få fikse opp i det fort.
Når jeg bare ligger og tenker og grubler på noe, hva jeg skal gjøre med det,
så klarer jeg ikke å finne samme gode løsning som når jeg klarer å sitte med hvor sinnssykt vondt det gjør i brystet, og bare tørre å puste inn i det da. Det er akkurat som ting løsner for meg, og at jeg får tilgang til ressursene mine på en helt annen måte. Jeg får tilgang til, kanskje ikke løsninger, men i hvert fall neste steg da. Nødt opp. Og det tror jeg veldig på, og det er min erfaring når jeg jobber med mennesker.
Det er akkurat det jeg ser. Når vi tør å kjenne etter, i stedet for å legge lokk på det, og i stedet for å prøve å løse det, og tenke oss ut av det og gruble, som egentlig er en vittig, uheldig uvane som de fleste av oss har, så er det helt magisk av og til, når vi bare klarer oss å kjenne på den smerten, være sammen med den, og ufarliggjøre den litt.
Jeg trodde lenge at trening først og fremst handler om kroppen. Men jo mer jeg satt meg inn i det, jo mer har jeg skjønt at det kanskje er hjernen som har mest å hente på at vi beveger oss. Hjernen vår bruker hele 20% av all energien i kroppen, selv om den bare utgjør 2% av vektet vårt. Og når vi beveger oss skjer det noe helt spesielt. Det dannes nye blodårer, nye hjerneforbindelser og et protein som heter BDNF, som fungerer som en slags vekstfaktor for hjernen.
Det hjelper nye hjerneceller å vokse og styrker forbindelsene mellom de vi allerede har. Og dette henger tett sammen med vår mentale helse. Utallige studier viser at trening kan ha en enormt positiv effekt på hvordan vi har det mentalt. En studie fra Hønt-undersøkelsen fant at bare én treningsøkt i uka reduserte risikoen for å utvikle depresjon med hele 45 prosent over en periode på åtte år.
I oktober har sats ekstra fokus på psykisk helse, i forbindelse med verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Hvis du ønsker å komme i gang med treninger, får du nye medlemmer og sats, fri trening frem til 1. desember og fri innmelding når de melder seg inn, innen 31. oktober med 12 måneders bindningstid. Og med det så sier jeg god økt!
Ja, for relasjoner, altså de som er våre aller nærmeste, har jo en skikkelig god tendens til å kunne pirke akkurat borti de følelsene vi ikke tør å ta i. Og det synes jeg er så fascinerende. De har liksom en direkte inngang til der det gjør vondt, og sånn, åh, der, ok, dette må jeg kjenne mer på. Ja.
Hvordan håndterer du det i et småbarns kaos? Jeg prøver i hverdagen å bli oppmerksom når det skjer, når jeg merker at jeg blir sterkt.
aktivert, eller når jeg merker at jeg irriterer meg veldig over alle andre at det er noe. Nå er partneren min en dust. Rett før mensen. Ja, sant? Så er det liksom ok, så kan jeg faktisk sjekke det da. Så, oja, jeg
to dager til mensen. Man pleier å være en dust to dager før mensen. Jeg vet ikke hvordan det er på ordentlig da, men det er jo faktisk biologiske prosesser som gjør at nå er det nå har ikke jeg plass i min fuck it bucket, som jeg vanligvis pleier å putte ting opp i. Så nå går ikke det med hus forbi, nå blir jeg aktivert her. Og
Og så innimellom så kan det jo hende at det kan være interessant å se på likevel. Hvorfor kommer akkurat dette opp hver gang? Kanskje det er ting som jeg gjerne trenger å bli litt mer sett for, eller sant? Så det kan være interessant å snakke om det, men jeg pleier heldigvis å klare å si det til min partner, at liksom ...
Nå er jeg der i sykehuset, så hvis jeg er skikkelig sur på alle i dag, så er det ikke sikkert at dere har gjort noe galt. Og det kan jeg si til ungene mine også, faktisk. Ja, de lærer seg det fra de er unge. Ja, ettåringer har ikke skjønt det hele tiden. Men jeg prøver liksom å være litt åpen om at nå er mamma... I dag har ikke jeg sovet noe særlig, fordi at babyene har våknet masse. Og si det til de åtteåringene at hvis jeg virker veldig sur i dag, så er det ikke fordi at det er
det er noe feil med deg. Det er bare at jeg har mye surhet inn i kroppen som prøver å leie dette en kanal ut. Og det likte jeg! Mye surhet i kroppen som prøver å finne en kanal ut. Og det er så godt det må være så befriendes for deg å kunne si det på den måten, og så befriendes for de rundt deg at det
At man kan være litt åpen om det, i stedet for å prøve å fortrenger, fortrenger, fortrenger, nå må jeg bare snu denne negative følelsen, den positivte, nå må jeg tenke positivt. For det er litt sånn at
Jeg hadde en lang periode flere år der jeg prøvde å tenke positivt alltid når det kom noe negativt. Og det blir litt som å gå ut i hagen og så har du masse ugress og så skal du gå ut og si det er ikke noe ugress, alt er vakkert. Det er ikke noe ugress. Det vil ikke fjerne ugresset. Så det hjelper jo ingen å drive og prøve å forvrenge sannheten. Men så handler det jo også om det der med at
man skal ikke gro fast i det vonde. Og det er en sånn balans som jeg prøver å finne, i hvert fall, at jeg prøver ikke å sette meg i en tilstand der jeg på en måte gror fast i det vonde, for at livet er vondt for oss alle, og i periode er det mer vondt, i periode er det fantastisk, dette livet, men jeg ønsker også å kunne utfolde meg til det jeg vil i dette livet, og da kan jeg ikke gro fast i alt det vonde.
Å, et fint spørsmål man kan stille seg da, at hvordan kan jeg være med den følelsen jeg har akkurat nå, samtidig som jeg kan skape mest mulig frihet, på en måte, til å bevege meg i livet, liksom. Fordi, ja, som du sier det, å passe på at man ikke blir et offer for det. Ikke sant? At det er så vondt å være med i gatt, det er urettferdig, og det er trist og vondt og vanskelig, og det er jo noe som alle kanskje kan ha kjent på av og til. Men...
Det å fortelle seg selv at dette er en følelse som er vond, men den er nå, liksom. Den er akkurat nå. Og den trenger kanskje å bli følt på akkurat nå. Men kan jeg fortsatt på en måte leve livet mitt med mest mulig frihet? Hvor fritt kan jeg leve med den smerten, da? På en måte. Det likte jeg. Hvor fritt kan jeg leve? Og jeg synes det er så fascinerende, da. Hvordan minner og opplevelser trønner
så tror jeg man kan sette seg fysisk i oss, og hvor utrolig viktig det er for oss å kunne tørre å kjenne på det, før å nettopp bearbeide det. Men når vet man, når en følelse er bearbeidet, at man ikke skal greve seg ned i det, ikke sant, igjen og igjen? Det er jo heller ikke heldig.
Altså, min opplevelse er at det ikke så ofte ser folk grave veldig i en følelse, men at det er mer at de spinner på tanke som kan forsterke følelse. Så da prøver jeg heller å få tak i hva er på en måte den fortellingen som går på repeat, liksom, og så jobber jeg litt heller om metakognitivt, da, og får tak i hvordan fungerer denne tankevirksomheten for deg,
Hvordan kan den fortellingen være med på å opprettholde den uroen som på en måte nå er blitt en slags vane at den skal få lov til å komme fordi at du på en måte trigger den litt med tankevirksomheter? Nettopp!
Så det er det vi graver oss inn i tankene. Så det er jo på en måte da, hvis du spinner mye på ting som har skjedd, ikke sant, og skaper en historie som gjør at du kjenner mye på sorg og smerte, og ting som du kanskje egentlig tenker at du skulle vært ferdig med, at nå vil jeg ha det bedre på en måte, så kan det hende at det rett og slett er at vi må jobbe litt med, ja,
Se litt på hvordan denne tankevirksomheten fungerer for deg.
Og da er det jo mange ganger sånn at litt av grunnen til at mange driver med det, det er jo akkurat det, for det er jo for å beskytte seg selv gjerne mot å havne der igjen, ikke sant? Ja. At hvis jeg kan forstå best mulig hvorfor det og det skjedde, og med å tenke mest mulig på det, så kan det hende at jeg klarer å beskytte meg selv mot at det skal skje igjen. Men sannheten er at det kan vi jo ikke.
Vi kan jo ikke beskytte oss mot noe som helst, vi vet jo ikke hva som vil skje i morgen. Så den tankevirksomheten har ikke nødvendigvis en så stor effekt og verdi som vi ofte gir den i forhold til akkurat dette. Å løse problemer og følelser.
Så vi prøver å planlegge oss ut av våre største frykter, på en måte. Ja, eller forstå det i gjeld, ikke sant? At hvis du har opplevd noe forferdelig i livet, eller at noen har gjort noe skikkelig feilt mot deg, så kan mange ligge og gruble mye over dette ved å prøve å analysere det og forstå det, og hvorfor skjedde dette, når det egentlig bare er uforståelig. Det er bare urettferdig.
Ikke sant? Det er ikke sikkert vi kan forstå det. Og det å lande i en aksept rundt det, ikke sant? For hvis vi driver og prøver å jobbe med å skulle forstå det hver eneste dag, så vil det bare forsterke uroen og gjøre livet vondt for deg, liksom. Men det å akseptere at det er ikke alt jeg klarer å forstå, det er ikke alt jeg kan forstå hvorfor jeg har gjort det en gang.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har gjort det. Mange dumme valg jeg har tatt som jeg skjønner ikke helt hvorfor. Men mange ganger har jeg grublet og prøvd å forstå det, prøvd å forklare det for meg selv og rasjonalisere det liksom. Men så skaper det bare mer uro, for det er sannheten at vi har ikke alltid kontroll. Hvordan aksepterer da? Aksepter er et ord du sa nå. Hvordan aksepterer
ting sånn som det er, det er noe av det vanskeligste i verden. Ja, det er det. Jeg tenker at vi kan øve oss på å anerkjenne hvilke verdier vi har i livet, og leve med at vi samtidig kommer til å gå imot det av og til. Livet er ikke svart hvitt. Men hvis det gjør en skikkelig stor feil, så er jeg jo veldig glad for at jeg klarer å si til meg selv at jeg skal prøve igjen, liksom. Det er ikke sånn at jeg skal slutte
og være en god foreldre i morgen. Og sånn har vi det jo til mange ting i livet, med livsstilsvalg, ikke sant? At det må liksom prøve å heller etterstrebe middelmådigheter.
det har i hvert fall blitt en sånn mantra for min del da jeg har ikke noen mål om å springe et marathon på en god tid i livet liksom, men jeg har et mål om å være i bevegelse og kose meg med det og være helt middelmådig liksom og det er utrolig deilig jeg tror at jeg får i hvert fall veldig mye bedre helse av det og sammen med kosthold og med søvn og av og til så blir det fem timer liksom, for jeg synes det var så sykt gøy å se ferdig den serien liksom og så
hente meg inn igjen en annen dag, liksom, eller man kan sikkert ikke hente inn søvn, dette vet du mye bedre enn meg, men det å liksom kjenne at jeg har en ok helse, og jeg skal bruke den til noe, jeg skal leve, og på en måte, ja, komme litt kort innimellom, og det er litt gøy.
Så middelmådighet er det vi skal ettertakte. Ja, det synes jeg i hvert fall er. Jeg liker det! Det er sånn, på en måte, hele befolkningen da, vi er jo på en måte fordelt på en sånn normalfordelingskurve, at de fleste av oss ligger et sted midt på midten, og så skal alle etterstrebe den der lille prosenten som er sånn perfekt. Det er jo helt ulogisk. Men hvis vi heller bare
kan på en måte etterstrebe å være blant det der middelmålige, så er det jo, det er liksom det er mye mer, det er jo sunt det jo, og det er trygt, og det er komfortabelt og man får litt lavere skuldre i hvert fall. Og så tror jeg det er viktig å minne seg selv på at de som
en del av den der 5% som vi ser på sosiale medier som er kjempegode på trening. Jeg føler mange av disse som inspirerer meg masse på en måte. Men jeg tror at er du toppidrettsutøver, så har det gått på bekostning av noe. Alle disse fotballspillere, de har ikke vært på fest i ungdomstida. De har gått glipp
av mye for å få til det hver gang du sier ja til noe i livet så sier du nei til noe annet det har jeg tenkt mye på for meg selv at jeg har sagt veldig ja til min egen helse i perioder i livet for det har vært så viktig for meg å optimalisere søvn og gode tal på gamle klokker men det har gjort at jeg har sagt nei til mye som jeg angrer litt på jeg skal ikke gå og angre på det men jeg tenker at det hadde vært bra for meg å gjøre det på en måte
Ja, for alt kan ikke måles med en Garmin-klokke. Nei, det kan du ikke det. Jeg tror at når du er 80 år og ser tilbake på livet ditt, så tror jeg ikke du sitter der og tenker tell over alle de ganger du har nytt i et søvnskår, liksom, og er sykt fornøyd med det, liksom. Jeg tror jo du har mer lyst til å se på bildet. Å se hva du opplevde for noe. Ja, sånn.
Så dette livet vi lever i er absolutt uperfekt. Og middelmådighet er det som har skjedd med sosiale medier, er at jeg har gått for å tenke hvordan kan jeg bidra i denne verden? Hvordan kan jeg bidra til noe godt for andre rundt meg? Det var en av våre hovedtanker før, og det er fremdeles en av våre hovedtanker, men nå har en annen tanke gått over, og det er hvordan kan
kan jeg vise hva jeg kan og hva jeg gjør i verden, så andre kan se hvor viktig jeg er. Viktighet. Og det synes jeg er litt trist, fordi det sosiale medietet har skapt det. At du må være viktig for at du skal få
kjærlighet, rett og slett. Du skal få likes. Men man ser ikke på sosiale medier han som står der på hver eneste kamp og trener barna i skoleklassen til sønnen, eller man ser ikke hun som
alltid stiller opp for venninnen sine og som er så utrolig mye mer verdifullt for denne verden enn hva du sprang halvmaraton på og det er ikke noe galt i å springe halvmaraton det har det gjort selv også, jeg er veldig glad i å springe og sånn, men den der kulturen med at vi kanskje har glemt hva det aller viktigste for oss egentlig er, og det å
og bidra til noen andre. Kjenne at vi gir noe godt til noen andre. Det er det eneste vi etterlater oss på denne jorda, er det gode vi ga. Det vi etterlater etter oss er de følelsene mennesker har om oss når vi er borte. Og det kan ikke skapes gjennom prestasjoner eller hva du har fått til, men hva du har gitt.
Det er så godt sagt, og jeg tror dette er mye av grunnen til at man kan kjenne på sånn omsorgstrettighet, ikke sant? Fordi omsorg, det er jo det viktigste vi har på en måte, det å ta vare på hverandre, og de yrkene som handler om å gi omsorg, det er jo det viktigste vi har på en måte.
De er lavere betalt, det er mindre status, og på en måte i forhold til en eiendomsmegler eller advokat på en måte, og det er turnusjobb, ikke sant? Det er tungt, og så kommer du hjem til en familie, og så er du på en måte en omsorgsperson der også, både for foreldre og for barn. Men vi får ikke den anerkjennelsen som om du hadde sprung i et halvmaraton. Og det er helt absurd, fordi det er umulig å måle omsorg
fra dag til dag det er jo på en måte når vi ligger på dødsleie og vi hører hva folk sier om oss på en måte, eller hva vi får ikke hørt det da, men i begravelsen det er jo da man egentlig hadde fått litt tempen på hvilken verdi det skapte men vi kan kjenne mer på det i det daglige hvis vi går aktivt inn for det og jeg tror at vi som samfunn må bli mye bedre på å se hverandre i akkurat det
og støtte hverandre i å velge og prioritere tid på det nære liksom det har hvertfall vært veldig viktig for meg da å på en måte jobbe mindre reise mindre, være mer til stede for mine små, og det gir meg så sykt mye mer livskvalitet enn om jeg skulle stått på masse scener hver uke på en måte selv om det er veldig meningsfullt det er jo men det er ingenting som kan erstatte
i nære relasjoner når det kommer til mening. Nei, livet handler kanskje ikke om å alltid ha gode følelser og ha det bra, men å føle at livet er meningsfullt er kanskje noe av det viktigste jeg gjør for meg selv. At jeg prøver å finne ut av hva gir meg mening og hva ønsker jeg å bidra med mot, og jeg må prøve å gjøre meg selv glad hele tiden. Mhm.
Jeg tror det er mulig å være glad hele tiden. Det er jo bare et forbigående blaff innimellom hvis du er heldig. Og så kan vi fort bli veldig lurt i de øyeblikkene. Vi var i syden en uke i sommer, og da...
Da blir jeg veldig sånn, nå flytter vi hit, for her var det helt fantastisk. Glem at dette er ferie, ikke sant? Men det er jo en forbigående følelse som når han kommer, bør man jo ta han skikkelig inn, ikke sant? Og ta vare på han, liksom. Det er jo ikke noe vi føler på i det daglige, og det er jo helt vanlig til oss.
Det er et vanlig menneske. Føler ikke på lykke hele tiden. Det hadde jo vært rart hvis vi skulle gjort det. Men hvis vi kjemper mening ofte, og det trenger ikke å være at noen banker deg på skulder og sier takk for hjelpen, men når jeg kjenner på at, åh, meningen
mening, da kjenner jeg at dette livet som er komplisert og vanskelig, er virkelig verdt å leve. Sånn når jeg står i kiosken for tredje lørdagen på rad, jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å stå i kiosken på nytt, men når jeg står der og tenker at dette er så meningsfylt for meg, å få lov å stå her i lagerkortet, lille tida på fem år, og selge cookies til de andre på lager, altså det er mening for meg. Nettopp. Og det er sånn
Det er det jeg lever på. Vi er flokkdyr, liksom. Kjenne på den tilhørigheten, og det å bidra, det er bare, jeg tror det er så viktig for oss. Hva tror du er venn til et godt liv?
Ja, jeg tror jo det er det du er inne på nå, det med å føle at man både hører til og kan gi et eller annet av seg selv på et vis, uten at man skal være ekstremt selvoppoffrende og gi alt av seg selv, men det å ha sunne grenser på en måte i en hverdag hvor man bidrar til det større enn seg selv, det tror jeg.
Det tror jeg er veldig sunt. Det er jo liksom som du var inne på i stedet min samboer sa, så var jeg jo inne på det nettopp med at det har vært litt sånn at før så var det sånn vi gjør alt for Norge, men nå er det sånn hva kan Norge gjøre for meg? Men det å snu den mentaliteten litt på en måte, fordi vi er avhengig av hverandre. Vi lever i en individualistisk
hvor vi tenker at vi skal være ansvarlig for vårt livsprosjekt opp og frem, men jeg tror det viktigste prosjektet bør være hvordan kan jeg bidra med noe til noen, og det er som du sier, det er de små tingene som egentlig er fryktelig store når du ser på verdien det skapte til et menneske. Spør om hjelp.
Om du kan hjelpe naboen som kanskje ikke har bil. Kan du hente noe for han? Det trenger ikke å være et stort anerkjennende prosjekt på Instagram. Nettopp, det trenger ikke være Instagram-vendelige. Nettopp, ja.
Det var veldig fint å snakke med deg, Maria. Det var veldig godt å ha deg tilbake i studio. Jeg er jo veldig glad for at du bruker stemmen din til å dele av den kunnskapen du har, og hjelper oss å navigere i dette samfunnet.
spennende og kompliserte livet vi lever i. Ja, du i like måte, Anette. Du gjør en så viktig jobb, og det, ja, jeg kjenner, altså mange av de jeg møter, har en mye bedre helse, takket være det du gjør. Tusen takk. Og jeg må bare si det, og mange helsepersonell som har lært mye, takket være denne podcasten. Det gir meg også, altså det å kunne møte deg en
som en del av jobben min, det gir meg så utrolig mye. Og så for min del, de siste årene, så har det hjulpet meg mye å kjenne på at det er kanskje noe større enn meg. Jeg får en følelse når jeg er ute i naturen at jeg kjenner, og jeg er ikke religiøs, jeg går ikke i kirke, men jeg kjenner at det er noe som er større enn meg. Og jeg kan ikke beskrive det.
Men det hjelper meg å navigere i dette livet. Fordi at, og kanskje det er bare min måte å håndtere livet på, men
Det har hjulpet meg enormt å finne en mening med ting, og kjenne på at denne jorda er et godt sted å være, egentlig. Jeg tror veldig på det. Jeg hørte nettopp en episode med Huberman, hvor det ble nevnt at vi har et sentregjern for behovet for å tro på noe, og at det har vært mange som har sagt at derfor finnes det ikke noe.
Men vi har jo et senter i hjernen for å tørste. Men det beviser jo ikke at vann finnes. Men vi trenger det, sant? Og der jeg tror at dette senteret i hjernen for å tro på noe større, jeg tror det er fordi at det finnes noe større. Jeg tror det. Og jeg ønsker for alle at... Men å bare...
Se litt på det da. Kjenn litt på det. Det trenger ikke være at man tror på en Gud, men at man tror på at det er i denne fysiske verden som vi ikke kan måle da. Som bare det der med kjærlighet mellom mennesker og hvor viktig relasjoner må det være. Det er ingen som trodde det for 30 år siden. Da var det mer snakk om, kanskje 10 år siden da, da var det mer snakk om optimal søvn. Og nå ser vi jo at denne relasjonsdelen har
mye mer å si. Du kan prøve å optimalisere søvn og trene hver dag og spise så sunt som du bare vil, men har du ikke følelsen av tilhørighet i et samfunn? Har du ikke følelsen av at
det du gjør er meningsfullt for andre, så vil det gå på bekostning av helser, de. Og jeg vil bare legge til der, fordi det er jo mange av de som du beskriver der som kanskje til synlig at de har mye gode relasjoner, og som er sosialt aktive, men som fortsatt føler på ensomhet. Og jeg tror at
Mange ganger så handler det om at de strever litt med å være alene med den treåringen inni seg selv. Så man prøver å på en måte rette på, spise annerledes, gjøre annerledes, oppføre annerledes. Så det å tåle treåringen inni seg selv, og holde litt rundt den, så tror jeg kanskje man kan kjenne på litt mindre ensomhet da. Så til den som hører på, og jeg tror du treffer de fleste av oss, hva anbefaler du å begynne med?
Hvis det er jeg sier det selv som du strever med, som er liksom du merker at du har en oppførsel eller en atferd som gjør at det er noe du jager etter, du føler du må forandre på det, flykte fra. Prøv også å kjenne etterpå hvor det sitter i kroppen. Hvor kjenner du den følelsen henne når du kjenner på det? Og så spør deg selv, når var første gang du kjente på det?
Hvor gammel var du da, liksom? Kanskje du var tre, kanskje du var sju, kanskje du var søtten. At det var et eller annet som skjedde da, som gjorde at du kjente på masse skam, og derfor har på en måte hatt et prosjekt resten av livet for å slippe å føle på det. Så synes jeg du skal skrive et brev til henne. Søtten år gamle, Annette for eksempel. Skrive kjære Annette, jeg skjønner at du følte det sånn den gangen.
det var ikke din skyld at det skjedde. Og prøv å trøste deg varm i det da. Det sårer selve som har en eller annen erfaring som tror at du må være annerledes. Men prøv å være den foreldren for deg selv som du kanskje trengte den gangen, som faktisk tåler det. Så vil jeg avslutte selv med å si at jeg er sykt røknemlig for den jobben du har gjort, Annette. Den har betytt veldig mye for mange.
I like måte, Maria. Tusen takk for at du sier det. Og hvor kommer det litt til å nå deg og finne bøkene dine? Du har jo skrevet flere bøker. Ja, jeg tror de finnes på de fleste bokhandlere. Der er en bok som heter Syk deg, og så er det en som heter Bootcamp på syken, og
Og så er det en takknemlighetsdagbok der ute. Og så jobber jeg mye nå med en app som heter Be Bellens Day, hvor du faktisk til og med kan, det høres helt robotaktig ut, men du kan faktisk snakke med min stemme. Nei! Jo, det er
det er veldig rart men det har vært utrolig fint å erfare at det er veldig fint å ha som et verktøy for mental helse i hverdagen ja, det er så spennende hvordan hjelp vi kan få på sånne arenaene ja, og dette skal jo ikke ha startet psykologi på en måte men det virker som at det har veldig god effekt som forebygging og på en måte mestre små ting i hverdagen og bruke det mye selv
Ja. Ok, så da vet dere hvor dere finner noe, Maria. Og hvis du som lytter til tenker at denne episoden har du lyst til å dele, del den sånn vi får ut en god kunnskap om meg når du ikke på doktoren etter draglandet, så ønsker vi dere en skikkelig fin dag med hele det følelsespektret du måtte ha i dag. Ja. Ha det godt! Musikk
Musikk