Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege. I dag skal vi snakke om et tema som er ganske relevant akkurat nå for tiden. Med meg i dagens episode har jeg den kjente legen Ingvar Wilhelmsen.
Ingvar er professor ved Universitetet i Bergen og spesialist i indre medisin og psykiatri. Han har i over 20 år drevet den anerkjente hypokondriklinikken i Bergen og har i tillegg skrevet flere bøker, blant annet «Livet er et usikkert prosjekt», «Sjef i eget liv» og «Kongen anbefaler». Ingvar Wilhelmsen er også en populær foredragsholder og snakker om hvordan vi kan takle press, omstilling, usikkerhet og risiko.
Han forteller at det meste av det som skjer her i livet er ikke noe vi kan gjøre noe med, men vi kan bestemme hvordan vi forholder oss til det som skjer her i livet. Hjertelig velkommen, Ingvar. Takk for det. Ja, du har jo skrevet en klassiker av en bok som heter «Livet er et usikkert prosjekt». Og dette er jo et tema du har fordypet deg ganske godt i. Og jeg tenkte at dette var et ganske treffende tema for dagens episode. Vi har jo
Veldig behov for å ha kontroll på livet og det som skjer rundt oss. Nå ser vi jo etter to år med pandemi og en krig som er høyst tilstede i Europa at det ikke er lett å ha kontroll på livet. Hvorfor er det så utrolig viktig for oss å ha kontroll på det ukontrollerbare? Det er for det første naturlig at vi vil ha kontroll i livene våre i den forstand at vi liker forutsigbarhet.
Vi liker ikke for mye omstilling av de fleste av oss. Vi liker ikke for høy risiko. Vi vil gjerne ha det trygt og godt. De aller fleste. Det er et helt naturlig menneskelig behov. Vi vil ha nok mat, vi vil ha nok trygghet, vi vil være friske helst også. Så det er ikke noe rart at vi egentlig vil ha kontroll i livene våre. Men så blir vi utfordret når vi lever av livet selv. Så viser det seg at vi ikke får denne kontrollen.
Det skjer stadig ting. Pandemien var jo, som jeg har sagt før, en kollektiv øvelse i å tåle usikkerhet og risiko. Så har vi øvet på å tåle det. Så kommer det nå denne forferdelige krigen i Ukraina. Og mens vi snakker nå, så er det jo fortsatt veldig usikkert
Hvordan dette kommer til å få løp på... Vi vet at russene akkurat nå omringer Kyiv for eksempel. Men vi vet ikke nå om det blir fred. Jeg har nå begynt å snakke sammen om det vil lykkes, det aner vi ikke. Om det blir et voldsomt gateslag inni byen der.
fra kvartal til kvartal, det aner vi ikke. Vi vet ikke hvordan dette kommer til å bli etter enten okkupasjon går sin gang, eller etter okkupasjon, eller hele den nye sikkerhetssituasjonen i Europa, har altså blitt endret bare på noen dager. Det er så mye usikkerhet. Så vi er litt minnet om det i hvert fall, at livet er et usikkert prosjekt. Og så er det om å gjøre forholdet seg til dette, og det er vel gjerne det vi skal diskutere litt og snakke om.
Hvordan kan vi forholde oss til sånne situasjoner?
For det er jo veldig forskjellig hvordan vi takler sånne usikkerheter. Noen tar jo livet med knusenes ro, selv om det er krig på et annet gatehjørne, mens noen får mye angst og mye uro og mister nattesøvn. Så vi reagerer jo veldig forskjellig på kriser i livet.
Kan ikke du fortelle litt om det? Hvorfor er det sånn at vi reagerer seg forskjellig? Jeg tror grunnen er at vi er forskjellige. Altså, mennesker er veldig forskjellige. Og det er noe som vi kaller for norsk standard. Liksom et normalt område der de fleste holder seg innenfor. Og i ytterkonten har du de som du beskriver som er rolige uansett hva som skjer. Også har du de som er kanskje nervøse og engstelige selv i fredstid. Om det var fred i hele Europa så hadde de gått rundt og vært nervøse.
for at det kunne bli krig, eller hva det nå er tema man har for sin angst. Folk er utrolig forskjellige i utgangspunktet. Og vi blir jo ikke mindre forskjellige om det skjer en krise. Er du med på den? Var du litt engstelig type på forhånd, så kan du bli enda mer engstelig nå. Var du en veldig rolig type, så ikke noe går inn på deg, så er du rolig fortsatt. Så det er bare det at vi er så utrolig forskjellige, og det må vi akseptere.
Men det som vi kan tenke litt gjennom er hvordan hver enkelt av oss velger å ta denne situasjonen, uansett hvor forskjellig vi er. Så er det kanskje målet for de fleste å ta dette på en måte som ikke ødelegger for mye av hverdagen deres.
Slik at de fortsatt kan sove godt iallfall. For det er jo viktig for alle mennesker med god døgnrytme å sove. Enten er det krig eller ikke krig i Europa. Men grunnen til at vi nå er presset er jo at det kom så nært. Det var jo et militær... Altså militæret overtok jo Myanmar.
Det er kanskje noen år siden nå allerede. Tiden går så fort. Og det er stadig militærkupp i Afrika. Men det gjør ikke så veldig inntrykk for oss. Det gjør inntrykk. Mer eller mindre det er jo på... For noen kan ha forbindelse til Myanmar. De kjenner noen, så de tar det tyngre enn de andre. Men det har vi tålt ganske godt. Er du enig i det? De fleste av oss har ikke gjort det til en stor sak. Eller...
Litt enig? Ja, absolutt. Men nå er det kommet nærmere. Nå er det Europa. Vi har faktisk grenser til dette landet som nå er den aggressive parten. Og de har grenser til Ukraina og grenser til Polen. Det er blitt så nærmt. Og så tror jeg det er oss fordi at NATO er inne i bildet.
Hele poenget var jo at Ukraina ville bli med i NATO, og det sier Putin stopper. Det vil han ikke, da vil han heller ta hele landet, så han holder NATO under. Sånn at nå er det blitt en del av vår hverdag, pluss at alle sanksjonene virker inn på våre liv. Da blir det veldig nærmest, det kommer til å påvirke bensinprisen eller etterhøysitresprisen. Det er så mange grunner til at vi nå er engasjert. Og så synes jo mange av oss selvfølgelig, det er jo helt forferdelig å se på den lidelsen som
-er og som kan bli mye verre for det vi vet. Nå er alle litt engstelige, tror jeg. Alle oppegående er litt engstelige. Det tror jeg er helt normalt. Det er det første vi må være enige om. Det er helt normalt å være engstelig, sove litt dårligere kanskje,- -få tanker, være redd for seg selv og så videre. Jeg tror det er helt normalt.
Vi må tåle det alle sammen, akkurat i denne omstillingen. Når det er et vannskilde, sier de, i Europa, sikkerhetsmessig, da blir vi litt engstelige alle sammen. Og det tror jeg er veldig godt å høre, for at man tenker at man skal være så rolig og ikke bli påvirket av dette, men vi blir jo det. De aller fleste blir jo det.
Det er jo helt urealistisk å tro at vi ikke skal bli det. Men så spørs det i hvor stor grad vi skal bli det, og på hvilken måte vi skal bli det. Hva skal det føre til den uroen? Jeg tror at en angstreaksjon som vi nå har, hvis vi kaller det angst eller bekymring, den ser jeg på som normal og nyttig. Og vi skal ikke se ned på nyttig angst. Det er jo en livreddende reaksjon. Det er jo en venn i nøden. Og det er det sannsynligvis fører til for de fleste av oss,
Det er at vi går og følger med. Vi ser mer på TV, vi hører mer på radio, vi leser mer aviser kanskje enn vi ellers gjør. Og dermed så får vi informasjon, og vi blir oppdatert. Vi til og med lærer ting om NATO for eksempel, som vi kan ha nytte av hvis vi har barn eller barnebarn. For det er et barn å følge med. Og så skal vi gjerne trygge barna våre, eller barnebarn i mitt tilfelle da.
Og du greier ikke å skjerme dem, for de har jo iPad og de følger jo med og de lærer på skolen. Og de overhører foreldrene sine. Ja, og så spør de, hva er NATO, spør de. Det er jo greit at vi vet hva det er. Det er en forsvarsallianse opprettet etter det som vi kaller for krigen, altså den andre verdenskrigen.
Det er jo liksom vår krig. Og etter den så vil du opprette denne forsvarsalliansen. Nå er det tredje medlemsland, og de er i Vesteuropa og USA og Kanada og sånn. Og tror jeg er fra Kanada. Men det er liksom en forsvarsallianse, og de har den regel at hvis en blir angrepet etter disse landene, så støtter alle de andre opp. Da rykker NATO ut. Så det er veldig fint å være med i en sånn forsvarsallianse, synes de fleste nordmenn. Problemet med Ukraina er at de ikke er med.
Så derfor kan ikke NATO egentlig militært gripe inn. Det er ikke en del av deres område. Men EU viser seg nå vil støtte militært og sånn. Men med andre ord, poenget er at vi får kunnskap som vi kan formidle til barna våre og barnebarna.
Hvis det er det de gjelder, sånn som med meg. Og så kan vi trygge dem. For vi kan si til barnebarnet, eller foreldrene kan si til barna at det er ikke krig i Norge. Det er ingenting som tyder på at det blir krig i Norge. I alle fall ikke nå. Sånn at den trygget kan vi i alle fall ha. Putin har ikke truet Norge. Det er ingenting som skjer oppe i nord, der vi grenser mot Russland. Han har mer enn nok nede i Ukraina. Så det er ikke oss personlig som blir angrepet.
Sånn at det er noe en ting at vi trygger oss selv, og de andre ved å akseptere at vi ikke har gått i skuddlinjen vi. Og det må jo vi selvfølgelig få lov til å være glad for. Vi må lide mer nødvendigvis i den forstand at vi, akkurat som vi blir angrepet, selv om det er Europa som blir angrepet, så det får noe hver enkelt finne ut hvordan man skal ta det. Men jeg har funnet ut at i forhold til mine barnebarn i hvert fall, så er det greit å kunne være med og trygge i den grad jeg snakker med dem om det.
Er du med på den? Absolutt. Det er ikke rart at vi blir påvirket, men så skaper det samtidig en solidaritet med Ukraina første omgang. Men også kanskje innen Europa, så er det jo sånn at landene kan samles.
Om en felles ytre fiende. Det er ofte sånn at en felles ytre fiende skaper en indre solidaritet i et land som Ukraina for eksempel. De står jo beundringsverdig samlet og modige. Så midt i det forferdelige så viser de jo en veldig ro kjøl. Og det var jo rart om vi som da ikke er angrepet skulle være mer urolig enn de som er angrepet.
Og jeg så det var en hel gjeng med sånne trøyler-sjåfører, bussjåfører, som jobbet ellers i Europa, som nå var på vei hjem til Ukraina og skulle kjempe. Og reporteren spurte jo en av de, er ikke du redd? Skal du ut i krig nå? Så sa han, nei jeg er ikke redd. Russene bør være redde.
Også til og med litt humor har de, midt oppi alt. Ja, det er ganske utrolig. Og det er jo en slags forsvarsmekanisme samtidig som det viser mot og samhold, og faktisk vilje til å kjempe. Sånn at det er fine ting som kommer frem i en sånn situasjon som dette her,
Også må vi tilate oss to regler. Vi søker informasjon, vi følger med og alt det der. Men vi må tilate oss å ikke gjøre nyheter hele tiden.
At vi ikke får en overdose av denne krigen. Hvis du følger med veldig lenge, vil det ikke ha opptatt, så er det mye av det samme som kommer om igjen. De samme videosnuttene, de samme greiene. Det er ikke noe nytt hele tiden. Sånn at man må ta fri av og til, se en film på Netflix. Og så skal man jo på jobb mange ganger. Jeg gjør jo ikke det, jeg er jo pensjonist. Folk må jo gå på jobb.
Selv om det skjer ting, hvis ikke de har covid. Sånn at det er jo et daglig liv som det var før. Men så blir det også minnet om at usikret risiko, det er noe vi må leve med. Men nå er det potensert. Vi trodde jo at pandemien skulle liksom, ingenting kunne slå den. Men en krig vil jo slå pandemien faktisk.
På en måte er det jo enda mer alvorlig og helt forferdelig. Spørsmålet er kanskje, spørsmålet vårt, det mener jeg alltid er viktig å tenke igjennom. Hver enkelt når det blir en sånn situasjon som vi er nå, hva er målet? Ja, det er ikke å bli følelsesløs, kynisk. Det er veldig få som har det som mål. At du skal late som det ikke er en krig.
benekte. Så vi må leve med at det er en usikker situasjon. Men hvis målet er å bevare en viss indre ro midt i den situasjonen, så må vi forholde oss til dette på en måte som gjør at vi får den indre roen. Da må ikke vi la katastrofetankene løpe alldeles av med oss. For eksempel når Putin begynner å snakke om atomvåpen, så kan vi velge å se på det enten som et forhandlingsutspill,
Nå skal han presse Ukraina til, og EU til, å ikke gå videre. Ikke sende mer våpen. Blir litt redd for at det skal bli en atomkrig. En måte å skremme fienden på. Det kan være en måte å se det på. Kanskje en fornuftig måte, og til og med kanskje sant. Man kan på den andre siden begynne å tenke for seg at nå blir det en atomkrig. Nå kommer han til å sende atombomber, ikke bare til Ukraina, men også til Europa. Kanskje til USA for den saks skyld. For det kan de jo.
Og det styrker angsten enormt hvis vi går inn i det scenariet der. Og det er jo tanker vi kan få. Jeg tror mange får sånne tanker og tenker om. Nå skjer det. Den tredje verdenskrig med atomvåpen. Men i og med at det ikke er en nyttig tanke, den er ikke beroligende, den hjelper ikke det som vi hadde som mål i stedet hvis vi var enige om det. Vi skal tåle denne situasjonen uten å bli unødvendig berolig. Så behøver vi ikke dulle for mye med denne atomkrigen.
Vi bør ikke gå inn i den og fortelle barna om at nå kanskje det blir atomkrig, og ligge og tenke på det hele natten. Og det er veldig lite vi kan gjøre hver enkelt personlig for å hindre Putin. Altså vi kan ikke påvirke han på noen måte. Så vi må bare akseptere at han holder på med sitt, og koster bier ned for tiden. Det vet vi heller ikke engang. Men vi får tenke at han kanskje har folk rundt seg som ikke trykker så lett på den knappen.
Selv om han skulle på så vidt miste helt kontroll over seg selv, hva vet vi, så er det jo folk rundt ham som kanskje kunne hindre at denne knappen ble trykket på. Altså holdning til faren for atomkrig er jo noe vi må hver enkelt finne ut hva vi skal ha. Det er ikke katastrofetankenes problemer. Det sier jeg alltid når det gjelder angst. Jeg sier til pasienten min, katastrofetanker er helt normale tanker.
Det er ikke disse problemene. Problemet er at svaret ligger i fremtiden. Dermed kan du ikke finne det nå. Det er en type tanker vi må tåle å ha. Men vi har noen hovedspore i livet vårt. Det er jo hverdagen, de nære relasjonene, jobben, hva som helst. Det er liksom hovedsporet.
Og så har vi masse sidespor. Det er sykdom, det er konflikter, det er krig, elendighet, den typen konflikter. Men det er sidespor i sinnet vårt. Vi går ikke inn på de før vi må. Jeg er med på den. Sånn at vi velger litt. Men vi må måle klart for oss hva som er mål i denne situasjonen. Og så noen finner da, hva kan jeg gjøre? Jo, noen har funnet ut at de kan gå ut og protestere.
Det gir en viss ro i forstanden at du har gitt det skjer hva du mener. Og så har du vært med å påvirke din opinion. Så kan man vise bilder rundt i verden at nå skjer det i nesten alle byer, så er det demonstrasjoner mot krigen. Støtte til ... Ja, noen velger den. Så har du innsamlingsaksjoner. Der er det store organisasjoner du kan stole på.
Jeg tror du skal holde deg til de. Det er alltid noen krigsprofiteure som kommer i innsamlingsaksjoner. Hvem er det til? Er det til deg eller til Ukraina? Vi har jo store, norske, gode organisasjoner som vi kan støtte økonomisk. Nå trengs det penger. Nødhjelp. Det kan være en måte å gjøre noe.
Men vi er jo litt hjelpeløse alle sammen, og det er vi faktisk. Og det kan vi kjenne litt på. Vi er et offer for det storpolitiske spillet. Og jeg kjenner meg så gjen i det, for man sitter og tenker, hva kan man gjøre? Hva kan jeg gjøre? For man har så lyst til å være til hjelp. Men det er ikke så mye man kan gjøre per nu. Men det som har gitt meg litt...
ro, for jeg tror vi har forskjellige teknikker eller måter å få føle at man er i hvert fall litt til hjelp. Sånn som jeg har ringt de som jeg kjenner som har tilknytning til Ukraina og viser at jeg bryr meg. Jeg sender ut og spør om lytterne mine har lyst til å støtte disse store organisasjonene. Og det er jo min ...
bakte boller til naboene som er fra Polen, for de er jo oppåvirket. Og jeg tenker at for min del så gir det meg hvertfall en ro, at jeg kan være til hjelp her og nå, det lille jeg kan gjøre, og gi bittelitt av meg selv, og gi kanskje litt glede til mennesker som har det vanvittig tøft akkurat nå.
Men jeg kan jo ikke reise til Ukraina og krige, ikke sant? Nei, det kan du ikke. Jeg ser jo at det er folk som gjør det, og det er jo bare helt fantastisk hvor folk stiller opp. Men jeg tror at det å gi litt til andre, det er et instinkt i oss som også råer oss selv ned i en sånn her veldig vanskelig tid. Det du sier nå er jo veldig fint. Det er jo faktisk en veldig positiv bidriktning av en krise.
At det er behovet for å gjøre noe, fører til en veldig nyttig og fornuftig handling som er til glede og hjelp for andre. Det er jo egentlig veldig flott. Og det er klart at det kan være andre folk, om de ikke er fra Polen eller Russland, så kan de ha opplevd krig selv. Jeg kjenner kanskje noen som har opplevd krig. Det blir jo en veldig reaktivering av deres egne erfaringer fra tidligere.
Det kan være barn som har opplevd krig. Og så hører de om dette, og TV er full av krig i Europa. Så de kan du ringe til også, og jeg også på så vidt. Så det kan være mange grunner til at vi får anledning til å handle. Så det er jo en veldig fin side ved det, midt oppi alt. Og en annen ting som jeg vil nevne, nå tar Pol imot, altså jeg vet ikke hvor mange, tusen.
eller 100 000 flyktninger, de ber ikke om pass en gang. Og der fikk vi plutselig et litt nytt syn på flyktninger. Folk fra andre nasjoner som søker tilflykt, som av en eller annen god grunn må forlate landet sitt, hvilket de ikke hadde noe lyst til, selvfølgelig, i krigen. Og kanskje vi kan gjøre noe med vårt syn på folk som kommer til Vesten,
og som søker trygghet, som de ikke har hjemme. Det skaper en indre solidaritet i EU og i Norge, kanskje, i beste fall. Et nytt syn på at folk må få lov til å komme her når de ellers skal stå der i den krysselen. Faktisk et litt mer positivt syn på innvandrere, så det kalles. Fremmede. Vi spør ikke nå hvem er det som kommer.
Er de ortodoxe? Er de katolikker? Er de kristne? Hva er de? De er i nød. Og det er nok. Og det synes jeg er fint å ta med seg. Så bør ikke vi bli så, jeg vet ikke hva vi skal kalle det, innvandrerkritisk. For et folk som kommer, som flykter fra landet sitt, de har ofte en god grunn. Det er ikke bare sånne lykkejegere, eller de kom til å være lommetyv. Det er folk i nød. Ja, ja, ja.
Folk vil jo helst være hjemme. Ja, de aller fleste vil det. Selv om det er vanskelig i et land, mange land selvfølgelig, er det vanskelig å være hjemme, men veldig mange vil være hjemme, hvis de kan.
Det jeg synes har vært så fint å se er jo akkurat det du sier med dette samholdet. Min nabo fortalte meg i går, hun er jo fra Polen, at nå kjører de inn busse etter busse inn i Ukraina og henter ut barn og kvinner, for veldig mange kvinner i Ukraina har ikke førekortet.
Og de kan ikke gå hele veien, så de kjører inn og offrer. Det er jo ikke bare å kjøre inn i et krigsland og hente dem ut. Bare det å se dette fantastiske samholdet og den kjærligheten vi viser hverandre i en sånn her tid,
Jeg får helt frysning av det. Jeg synes det er så fantastisk. Det er sant det. Sånn at det får frem ikke bare angsten og sinnet som vi kan føle når vi ser hva de finner på å gjøre. Det skaper jo et sinne. Men å få kanalisert dette over i det som vi snakker om nå, så er det også faktisk veldig positive sider av det. Det vekker noe veldig menneskelig i oss.
Det er helt menneskelig å være redd og sint. Det er også helt menneskelig å lure på om man kan gjøre noe bra i denne situasjonen. Men så tenker jeg på at det er den reaksjonen der man ønsker å gjøre det man kan gjøre godt.
Men så er det, jeg snakket med en som er fra Ukraina, har hele familien sin i Ukraina, får de ikke ut nå. Og sitter her i Norge med vanvittige, umenneskelige bekymringer.
Hvordan skal man lette byrden? Hvordan skal man leve med det? Det er jo umenneskelig. Jeg vet ikke hva man skal rådføre henne til å gjøre en gang. Hun sitter der og får ikke søv, og hun bare venter på at familien sin skal klare å komme seg ut av Ukraina. Hva ville du ha råd deg i?
Hvis det er noe du kjenner godt, er det ikke så mye du kan si. Du kan ikke si at dette kommer til å gå bra. Det kan være der hos henne. Gi henne en hånd å holde i. En avlastning. Og så kan du kanskje si til henne at det at du nå ikke finner roen i deg helt, er kanskje normalt og forventet. Men husk det at...
Menneskene har en fantastisk evne til å tåle usikkerhet og risiko. Det er helt utrolig hva folk kan tåle. Tenk på alle som får en alvorlig sykdom. Kreft. Det er også for liv og død. For det er en veldig alvorlig krefttype. Det er klart at de første nettene og de første dagene og første tiden, så er de forferdelig nedbrutt og engstelig. Men de aller fleste har en fantastisk evne når det gjelder ekte ting. For det kan ikke du velge vekk.
Men det er tross alt begrenset av virkeligheten, tid og rom og sted. Så takler vi det faktisk. Det er helt utrolig hvordan folk kan takle ekte ting. Til og med langvarig krig. I en krigssituasjon så er man ikke like redd hele tiden. Det var de sikkert ikke under krigen her, såkalte krigen vår, 40-45. Folk levde vanlige liv selv om vi var okkupert.
Så vi har faktisk denne omstillingsevnen, og det vil hun, naboen din, også ha. Så det kan du bare si til henne. For det første har alle krigene en endelsel, de kan være lenge. Men det at hun nå er utrolig engstelig for de nærmeste, som ikke kan ta ut, og som hun ikke har oversikt over, det tror hun at hun også må tåle så best hun kan. Og at det er helt normalt, men at hun kommer til å få sove noen netter.
For det å ikke sove i et par netter, det er faktisk veldig god sovemedisin. Hvis målet hennes er å takle denne situasjonen så godt hun kan, så kan hun snakke med henne kanskje om at hverken du eller dine slektinger har noe som helst nytte av at du ikke sover.
Så hvis hun vil sove om nettene, og ikke høre på nyheter hele natten, men sove så hun tåler neste dag bedre, så kan hun snakke med henne om at hvis vi skal tillate oss å sove, selv om de er i den situasjonen de er, nettopp for å ha noe å gi neste dag, så vil jeg anbefale å prøve å få en døgnrytme. Altså når de første dagene har gitt seg, og det første ...
forferdelige, har lagt seg i ritegrannet, så er du fortsatt like usikker, men du finner ut at jeg må jo overleve. Skal jeg være nyttig på mine slektinger som jeg vil være oppegående, noenlunde fungerende, da må jeg sove, faktisk. Jeg må ha søvn.
Noen dager uten søvn går fint, og noen netter. Men i lengden er det viktig å prioritere søvn. Det gjorde jeg under covid-19 og pandemien. Sov godt, for du vil ha et godt immunapparat. Da er søvn veldig viktig. Du kan snakke med henne om at du ikke sover noen dager, men tenk litt fremover.
Noe av det du kan gjøre for slekkingene dine er å klare deg her i trygge Norge, sånn at vi virkelig kan stille opp for deg når det gjelder. Når du må rykke ut eller sende penger. Sånn at du beholder jobben din og hverdagen din og beholder sinnet ditt nokkelunde på plass. Og da er det faktisk viktig å sove. Spise. Til og med kose seg innimellom hvis det var mulig. Og det må vi tillate oss.
Til og med hun som du snakker om, eller han, de må tillate seg å ha det godt innimellom, midt i en tragedie. Vi trenger sånne små fri minutt der vi ser på noe annet, eller tenker på noe annet. Og til og med folk som har fått kreft i en akutt fase, så vil de av og til ta seg en fristund og le litt, eller midt oppi alt. Jeg tror vi har det behovet. Det er derfor de spøker litt enkelt, det er nesten av disse her som skal ned i krigen.
Det er russene som bør være redde. Også presidenten deres som vi har blitt så utrolig imponerte over, som ble tilbudt en ride. Jeg trenger ikke munisjon, jeg trenger ikke en ride. Jeg er ikke en elev. Det er jo godt sagt, det er sånne ord som vi kommer til å huske. Så vi må til at oss innemellom må slappe av, synes jeg i hvert fall. For ellers blir det for tungt. Men du snakker om dette med barn. Ja.
Barn er jo utrolig tilpassningsdyktige. Absolutt. Så det å snakke med dem om dette og trygge dem, det vil jo være veldig hensiktsmessig. Jeg ser at min sønn, han Olav, han hørte at vi snakket om krigen før vi hadde fått snakket med han om det. Og så kom han løpende, for han hadde lært om NATO på skolen.
Og så sa han det, jo men mamma, vi er i NATO, vi er trygge, ikke sant? De har lært masse. Ja, det er jo fantastisk. Ja, og det virker som nesten barn har en større ro enn oss voksne. Ja, de har litt av den umiddelbare evnen til å omstille seg. For at de kan høre om krigen, og de kan synes det er helt forferdelig på lørdag ettermiddag. Men så hvis de får gått i posen sin,
og får se på alle mot alle, eller alle mot én, så glemmer de krigen et øyeblikk. Da er det det som fremmer hele interessen. Og du ser det jo fra land som i krig, det er da ungene går rundt og spiller fotball, midt i ruinen der.
Så der kan vi lære litt av barna våre, samtidig som vi beskytter dem. Og hvis unger i Norge kan forstå at verden ikke bare er fredelig, man får ikke alt man peker på, det kan til og med være ferier som vi ikke får tatt,
Det lærte vi litt under pandemien. Noen bedre enn andre. Men det er fantastisk god kunnskap å ha. At alt er ikke rosende til i verden. Vi kan ikke regne med at vi skal gå fra medgang til medgang. Det er fantastisk fine innsikter på som barn og ungdom. Ungdom vil lære dette nå. I vår tid kan vi kanskje oppleve en krig så nært.
Nå har jeg ikke hatt det på så lenge, en hel generasjon har jeg ikke hatt det. Så det er ikke bare negative ting om forferdelige kriger, han skulle jo aldri gjort dette her. Putin sier jo det, at han hadde ikke noe valg. Men da tenkte jeg, ja, det kunne jo lett være.
Det var nok ikke helt sant. Nei, vi alle setter oss opp i strategier for å beholde stoltheten vår. Men hva tenker du, for det er jo mange som er bekymret rett og slett, for barna og for barn som vokser opp i Ukraina og får oppleve dette,
Hvordan ser du, du har jo jobbet i mange ti år som psykiater, ser du at de som har opplevd store trøymer i barndommen har større risiko for å få mentale lidelser som voksen? Jeg tror det kan gå begge veier. Det kan både bli en byrde og en risikofaktor, men det kan også bli en økt evne til å tåle motstand.
Jeg har snakket med folk. Det er helt utrolig hva folk kan tåle av oppvekt vilkår. Hvis de er noenlunde utrustet intellektuelt eller følelsesmessig. Det man kan roe... De som er bekymret for barna sine nå, for eksempel. Jeg kan tenke meg å si til dem at hvis du vil at barna dine skal ha en basic trygghet i livet, så må du ha det selv. Det er det beste du kan gjøre for barna dine. Vise at du i hvert fall tåler denne situasjonen.
Hvis du er helt på tuppa, kan det smitte over på ungene dine. Det beste du kan gjøre for barna dine, er å klare deg selv. Jeg innbiller meg at noen av mine barn liker meg, eller synes det er ok at de ikke bør ringe hver dag og høre om jeg har stått opp og husket. Skulle du ikke på en reise dit og datt? De tror jeg greier meg. Hvis du kan klare deg selv.
så vil det være noe av det beste du kan gjøre for barna dine. Så du må ikke bare fokusere på de og liksom dulle med de og at de skal være så rolig og alt dette her. Vær det selv. Det er noe av det viktigste. Hvis du får sendt med litt troende tro på Gud, på Jesus og vil at barna dine skal tro på Gud så får du gjøre det selv da. Skjønner du poenget? Ja, ja, ja. De plukker opp alt.
Det er veldig givende å tenke sånn, for da har man lyst til å rydde opp i eget rusk, for man vet at man gjør det også for barna sine. Ja, det må man rydde opp i eget liv, det må vi alltid holde på med, tror jeg. Og det vil barna fornemme. Det er jo en stemning i heimen, så de vil fornemme. Det er helt sant. Så vi er ikke sånne krigshisser rundt omkring, vi suler ikke virkelig at...
Men vi går inn og hjelper dem til å tåle. Det er faktisk veldig nyttig for oss alle.
Men hva anbefaler du nå, Ingvar? Det kan jo hende at dette varer en stund. Vi vet jo ikke, kanskje det er over i morgen. Men for sånne katastrofetanker som gjerne kommer når du har lagt deg i senga, du har akkurat skudd av telefonen og sjekket at det kommer fem kilometers lange striper med panservogner til Ukraina, og så skal du legge deg.
Og så kommer alle disse katastrofetankene, og herregud, nå blir det atomkrig. Nå må vi flytte på bygda, hvordan skal barnet mine vokse opp her i Oslo? Herre min, dette er jo ikke trygt. Hva anbefaler du å gjøre når slike katastrofetanker kommer? Nei, jeg kan ikke gi råd til andre, men jeg kan si hva jeg gjorde. For jeg så også denne bildet.
Jeg vet før jeg la meg i går med denne kolonen på fem kilometer. Men så visste jeg jo at tidligere på dagen hadde de brukt noen droner og skutt ned mange russiske militærkjøretøy i en av de nestørste byene. Så jeg husker at en av de siste tankene jeg hadde før sånn at jeg håper de nå har dronene klar. Slik at jeg får få troffe de biler som driver med bremster, for det er sånne lastebiler. Slik at jeg kan ta de først.
For hvis de får stoppet drivstofftilførsel til de der tanksene foran, så hjelper det ikke å ha tanks hvis du ikke kommer deg av gårde. Og det viser det seg faktisk at de gjør. De forhindrer fremrykkingen ved å fokusere blant annet på drivstoff. Ikke gi de det. Hindre de å få det.
Det er veldig lurt. Så det var en tanke som jeg la meg til. Og så tenkte jeg at jeg har ikke droner, jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Men jeg ville i hvert fall sove i natt, for jeg skulle ha noen oppgaver i dag som jeg ville være noenlunde våken for. Så det var min tanke. Og jeg dullet ikke med atomkrigen. Jeg gikk ikke inn i den i går kveld. Men jeg så og gjorde inntrykk på med denne lange kolonen fra satellittbilder.
Men jeg tenkte at det er først og fremst deres oppgave å løse. Og de er ikke så dumme å ha funnet ut. De har droner, og de er flinke å bruke. Og selvfølgelig er de underlegne militært, men de har en moral som er kjempehøy. Det har jeg også fått med meg i går. At mange av disse russiske soldatene trodde de var på en øvelse, for da hadde de blitt fortalt.
Og så ble vi litt overrasket nå når vi faktisk skulle inn og krige mot et broderland. Og slektinger kanskje og kjente. Plutselig skal de drepe de. Så moralen i den russiske herren er ikke på langt nær så høy som hos de fra Ukraina som forsvarer fødelandet sitt og fedrelandet. Så det er mange sånne tanker som vi kan også ta med.
Og så kan vi si at jeg skal gjøre for så vidt jeg tror ikke noen i Ukraina har nytte av at jeg ligger og tenker på denne kolonen.
Så du velger å tenke på positive tanker? Ja, ikke så veldig, men realistisk. Jeg velger å stole på at de her krønene, uansett hvordan dette kommer til å ende, så har de vist et enormt mot, og det er det jeg vil fokusere på nå når jeg skal sove. At jeg har sånne medmennesker i Europa. Jeg vil ikke fokusere på Putin og tenke på han akkurat nå.
Så det handler egentlig bare om litt skifte av tankesettelse? Ja, ikke bare gå inn på ett spor når du vet at det sporet leder deg vekk fra voldsetningen din. Målet var jo ikke å ligge og drømme om atomkrig. Målet var å sove godt.
Vi må hele tiden ha målet foran oss. Det må vi hver enkelt sette. Hva er min målsetting med å komme gjennom denne tiden? Hvordan vil jeg egentlig ønske å håndtere det? Og så må vi oppføre det som vi mener det, og øve på å tåle det. For det er usikkert, det er farlig, det er skummelt. Men sånn er verden, og nå er det blitt veldig tydelig for oss. Men det kan motivere problemer etter dette også. Når denne krigen en eller annen gang tar slutt, eller okkupasjonen, eller hva det blir.
Så ikke tro at du er trygg. Vi lever i en verden der alt kan skje, enten på det personlige plan, som det hele tiden skjer, både før, under og etter kriger, men også i storpolitikken og alt som er mellom der. Så dette må vi bare leve med. Verden er et usikkert sted å være.
Ja, det er det jo i høyeste grad. Men så det du anbefaler da er å se på hva er ditt mål. Hvis mitt mål er å få søv på natta og ha det og skape et trygt hjem for barna mine, så skal jeg handle utifra det målet og gå seg i den retningen. Det er veldig kloke ord, Ingvar, for det er av og til når sånne her ting skjer, så
så vet man ikke engang hvor man... Man klarer ikke å samle tankene. Men det å vite at jeg kan se for meg et mål, og mitt mål er å få søv i natt, så vet jeg hvordan jeg skal leve livet mitt i dag, sånn at det skal være et trygt og godt hjem for mine barn, og at jeg ikke skal være helt på vippen. Ja, det tror ingen har nytte av.
Nettopp. Men dette er jo veldig relevant også i det meste som skjer i livet, om det er at man får en sykdom, eller at man mister jobben, eller dette kan brukes i så mye, og det er derfor jeg er jo veldig stor fan av deg, Ingvar. Jeg synes du formidler det så utrolig godt, og det er så ...
Det er så mye lettere å finne ro enn når man bruker dine teknikker. Du sier jo at du ikke gir råd, men du gir jo i høyeste grad en ro for min del og for mine pasienter sin del. Ok, det er jo godt å høre. Er det noe du har lyst til å si nå på slutten før vi legger på om hvordan man kan leve ut?
Vi kan gå tilbake til at folk kommer til å reagere veldig forskjellig, og det er helt normalt. Det er ikke sånn at vi alle må bli uniformert og tenke akkurat det samme. For vi har forskjellige bakgrunner, forskjellige toleransegrenser, og så videre. Så hver enkelt får bare tenke igjennom hvordan skal jeg ta dette? Hvordan skal jeg velge å ta det?
Det er også et valg. Hvilke holdninger og hvilke tanker skal jeg nå velge å legge vekt på? Og så ut fra det får man leve livet sitt. Det er veldig godt sagt. Og så tenker jeg at hvis man kan gi litt godhet i en så vanskelig periode, så vil det gangne alle. Absolutt. Vi får håpe at vi kommer styrka ut av dette her.
Men det er klart det tar tått på, Ingvar. Det er ikke bare det som skjer nå. Absolutt, det er en tragedie. Ja.
Da sier jeg tusen takk for at du stilte opp. Jeg ringte deg i går kveld og spurte om du kunne være så snill og si noen kloke ord om dette, for jeg vet at det er veldig mange lyttere som skriver til meg og har mye engstelse nå. Hele verden sitter jo bare på tærne og venter. Jeg er veldig glad for at du kunne dele litt av din gode kunnskap, Ingvar.
Alt i orden. Takk for spørsmålet. Ha en fin dag der borte i Bergen. Og du må ha det bra der du er. Ja, da håper jeg at du synes denne episoden var nyttig. Jeg synes i hvert fall det var veldig fint å snakke med Ingvar om denne vanskelige tida, og hvordan man kanskje kan håndtere den på en så god måte som mulig.
Det er vanskelig, og jeg selv har kjent veldig på det de siste dagene, og vi alle er jo berørt av det som skjer. Jeg sender en ekstra tanke til deg som er direkte berørt av dette, og hvis du har noen du tenker kunne ha nytte av det, send den til dem. Kanskje det kan være til hjelp. Og ellers så ønsker jeg deg en god dag. Ta vare på deg selv. Ha det godt.