‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

11/29/2022

#88. Angst og mental helse, balansekunst, sosial fobi og energiregnskap. Med psykiater Gunvor Launes

I denne episoden av Leger om livet snakker Annette Dragland med psykiater Gunvor Løynes om angst. De diskuterer hvordan angst fungerer, årsakene til angst og hvordan man kan overvinne det. Løynes understreker viktigheten av å ikke unngå ubehagelige situasjoner og å jobbe med holdninger som kan føre til angst. Hun snakker også om panikkangst, eksponeringsterapi og hvordan man kan hjelpe barn som sliter med angst. I tillegg diskuterer de fenomenet «slitenhet» og hvordan det er viktig å stole på kroppens evne til å tåle stress og å unngå å la seg styre av frykt for å bli utbrent.

Transkript

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn meg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.

Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere av Shadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle.

De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelig for alle. Og den livsoppgaven støtte jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med.

En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka Alkemisten av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.

Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fort der, hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.

Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no-live. Det skrives N-E-X-T-O-R-Y.no-live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!

Vi har vært ute en vinter da, en vinter natt før, som art. Vi tåler. Men problemet blir når vi begynner å tvile på vår egen evne til å tåle. At kroppen vår ikke tåler, at huet vårt ikke tåler. Det tror jeg er problemet. At vi liksom har mistet litt sånn tillit til vår egen kropp og vår egen helse på et vis, og vår egen kapasitet da. Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland, og jeg jobber som lege. I dag skal vi snakke om noe som er ganske mye av rundt om i Norges land. Med meg har jeg overlege og psykiater Gunvor Løynes. Gunvor er overlege på Lister DPS ved Sørlande sykehus. Hun har vært med i Norge i år.

Hun jobber også som veileder i kognitiv terapi og som kommuneoverlege. Hun har også jobbet mye med oppbygging av angstkompetanse flere steder i landet. Hun er kjent for å være en driftig og dyktig dame. Jeg hørte nettopp at hun hadde fått titt på en

Dronningen over angstlidelser. Hjertelig velkommen, Gunnvar. Tusen takk. Hvordan fikk du den titelen? Nei, det vet jeg ikke riktig. Plutselig så jeg bare at den dukket opp, og så tenkte jeg, ja ja, den får jeg bare ta med meg. Så det er jo kanskje bare rett og slett at det er

Jeg har jobbet med det i mange år, og har et stort faglig nettverk, og har vært litt i media der sør som jeg bor da, i forhold til noen sage og noen markeringer. Så kanskje det er at jeg har stikket hodet frem litt. Og så hører jeg at det har blitt...

En overskrift. Men du er ikke bare dronningen over angstlidelse, du er jo også stand-up-komiker. Ja, jeg har prøvd meg på det de siste, ja det er kanskje fem-seks år siden jeg fikk muligheten til å være med noen veldig artige jenter på et sånt her juleshow i Mandal, der som jeg kommer ifra, og det er

Det kunne jeg bare ikke la være å hive meg med på. Det var jo kjempegøy og fryktelig skummelt. Så fikk jeg virkelig testet dette med hvordan det er å være nervøs og grue seg og lure på hvordan det skal gå. Det er jo det jeg holder på med litt, å teste ut mine egne grenser og tørre å gjøre ting som...

Som er litt godt utenfor komfortzonen. Det er jo det det egentlig handler om når man driver med angstbehandling. Men kaller du det angst når du selv kjenner på den der frykten før du skal på scenen første gang og har et stand-up-show? Nei, jeg tenker jo at det er helt normale reaksjoner. Det er jo helt normale fysiologiske reaksjoner. Men jeg tenker jo at jeg har liksom ikke...

noen egen stor angstlidelse så jeg tenker at når jeg gjør sånne ting så kommer jeg på en måte nærmere og kjenner på hvordan pasientene mine har det jeg kan ha det sånn da når jeg skal på stand-up-scenen første gangen mens pasienten min med sosialfobi har det sånn når han skal gå til postkassa det setter jo ting litt i perspektiv får meg til å i større grad forstå hvordan han har det han som kjenner på dette hver dag

Det er viktig for meg, at jeg så langt som mulig kan forstå hvordan pasientene mine har det. Så det er når det blir uro og frykt for ting som ikke er normale reaksjoner, for eksempel det å få frykt for å hente postkassen, da kalles det angst? Ja, for da er det jo ikke lenger en objektiv fare, kan du si. Så kan du si det er jo ikke en objektiv fare knyttet til heller å gå på en scene.

Bortsett fra at du kan få et skikkelig slakt, akkurat som vi kan få en slakt for denne podcasten. Vi risikerer jo ikke livet her vi sitter. Det viser seg jo at vi menneskene er nesten mer redde for å dumme oss ut enn vi er for døden omtrent. Så det er dette her...

Dette her angsten vår for at hva andre måtte mene og synes om oss, den er jo veldig fremtredende, så det er jo et slags normalfenomen. Vi har jo ingen av oss som har lyst til å dumme oss ut eller drite oss ut. Men noen er jo så livvanneredd for andres negative vurderinger at de nesten ikke tør å se på noen, eller at de nesten ikke tør å

altså de prosjektene disse er på en måte å være så lidesynlig, være så usynlig som mulig, sånn at ikke noen skal kunne vurdere de negativt. Så det er jo en del mennesker som går rundt og prøver å ikke synes og ikke høres, og bare håper at

At de skal komme igjennom dagen, uten at de får et panikkannfall, eller at noen spør dem om noe, eller snakker til dem. Så det er ganske feilt. Det er jo ganske mange ungdommer som har det sånn. Men da må vi nesten gå litt tilbake, for vi skal snakke om angst, og hva vi kan gjøre for å få kanskje mindre av det. For jeg tror det er ganske mange av oss som kjenner på den følelsen ofte. Og

Vi skal gå inn på om det har blitt mer vanlig eller ikke, men hvorfor, evolutionsmessig, hvorfor har vi angst? Jeg liker å kalle det for frykte. Og så tenker jeg jo at vi er utstyrt med disse fysiologiske reaksjonene som en beskyttelse. Altså vi er utstyrt med disse fysiologiske reaksjonene som en beskyttelse for at vi skal overleve rett og slett. Ikke sant? Ja.

At vi har et alarmsystem, vi har en slags brandvarsler i vår egen kropp som går av når vi utsettes for.

objektiv fare. Hvis jeg hadde holdt på å bli overkjørt noe av trikken eller noe her i Oslo på morgenen, så hadde jeg fått en fysiologisk reaksjon, det hadde gått av en alarm, jeg hadde fått litt raskere puls, jeg hadde liksom støkket, jeg hadde fått det hadde gått en alarm som sa sånn pass deg Gunnvar, nå kan du dette er farlig. Det kunne jo så potensielt sett ha reddet livet mitt også, ikke sant? Så det er flott at vi har

at vi har et sånt alarmsystem. Akkurat som det er flott at vi har et system som, et smertesystem, som gjør at hvis jeg legger hånda på en varm plate, så trekker jeg fort den til meg, fordi at det er en smerte, intens smerte, som gjør at jeg forteller at hei,

her er det vevskade, nå må du bare, ikke sant? Og det skjer helt automatisert. Det er absolutt automatisert. Det er heldigvis ikke sånn at vi trenger å tenke på, oi, det var varmt, skal jeg flytte hånda mi nå? Ikke sant? Det bare foregår. Akkurat som at hvis jeg er i objektiv fare der ute i trafikken, eller

så er det ikke sånn at jeg behøver tenke egentlig. Jeg er utstyrt med et automatisert system, en alarm som gjør at du skvetter og du trekker det tilbake. Så det er jo et beskyttelsesystem, dette.

Men hva er det som skjer når alarmsystemet blir skrudd opp noen hakve mye? Hva er det som foregår da? Det er jo da vi begynner å skvette og trekke oss unna ting som objektivt ikke er farlige. Da beveger vi oss fra en normal fryktreaksjon over i mer angstgata. Sånn at hvis vi til stadighet opplever at alarmen går,

i mange situasjoner eller i forhold til mange tanker og følelser som egentlig ikke er objektivt farlige, om vi trekker oss og fjerner oss og oppfører oss som om dette skulle være farlig, så blir denne alarmen mer og mer sensibilisert. Den går fortere av. Så den blir bare mer og mer sensibel. Til stadighet går denne alarmen.

Derfor er det å unngå og trekke seg unna ting som objektivt ikke er farlige, det er oppskriften på å utvikle angst og angstlidelse. For når man trekker seg unna, kan det bare bli verre og verre, og så trekker man seg enda lengre tilbake og inn i skallet sitt. Da oppfatter på en måte ditt angstsenter angst.

dette som fare. Når du flykter på grunn av noe som er veldig ubehagelig, ikke objektivt livsfarlig, men veldig ubehagelig, så oppfatter ditt angstsenter dette som farlig.

Det angstsenteret klarer ikke å skille mellom ubehag og livsfare. Det ser bare at du flykter på en mann, og hei, hun forsvant, det må være farlig. Og så lager du et større og større problem for deg selv. Så med unngåelse, det er sånn som jeg har veldig lyst til å snakke med

om og lærere om som den største egentlig det største problemet altså et stort vedligeholdende og forsterkende problem og der tror jeg at vi er litt på feilspor nå i den velferds og i dette samfunnet vårt at vi

Vi har lett for å trekke oss, og vi har lett for å på en måte, vi vil så gjerne at alle skal ha det smut og bra, og ikke noe ubehag, og der tror jeg vi er litt på feil spor, rett og slett. Fordi at vi selv ønsker å ha det så bra som mulig, så vi trekker oss unna, og vi gjør kanskje det samme med barna. Barna ville plutselig ikke være på fotball, for at forrige gang så følte han seg litt utenfor, og da får han lov å

og slipper unna neste gang, så blir det en selvforsterkende frykt. Dette er veldig interessant. Hvorfor tror du det har blitt mer sånn? Ja, det tenker jeg mye på. Jeg tror det er en samfunnstrend. På veldig mange områder har vi fått det lettere på mange måter i samfunnet vårt. Da kommer vi tilbake til dette med at

foreldre er mye mer tilgjengelige for å hente og bringe for eksempel. Foreldre er mye mer engasjert, og de er

tror jeg da, enn mine foreldre var på 60- og 70-tallet, så var det jo ikke så vanlig at du ble kjøhentet og brakt, og du ble foreldrene dine spørte deg hver kveld om hvordan det hadde gått, og de ville gjerne hjelpe deg med leksene. Foreldre er jo på mye, mye mer. Jeg opplever jo at jeg treffer veldig mye foreldre som er de er så på, de er så de er virkelig på service siden, og de er veldig opptatt av om barnet har det bra, og

Og her kan det gå litt galt innimellom i forhold til at man kan frita barnet fra en delt ubehag. I aller beste mening, for vi vil jo alle at ungene våre skal ha det bra. Men i aller beste mening kan det være at vi fratar ungene våre litt muligheten til å øve seg på å stå i ubehag.

Bare det å gå til skolen i pøs regnevær og motvind, om ikke det er mer enn ti minutter å gå, er jo en slags ubehag. Som foreldre fort kan tenke, åh nei, da blir han jo blød, og det er jo kaldt, og huff, nei, jeg tror heller jeg kjører. Det er bare sånne små eksempler på hvordan vi liksom

varte opp ungerne våre, tror jeg, på en litt annen måte. Nå kan det jo høres ut som en sånn gammel grinebiter her jeg sitter. Jeg har ikke lyst til å være hodere fra kjæringer fra helvete som vil tilbake igjen til at du skal gå på ski i to timer for å komme på skolen og sånn. Det er ikke dermed. Men det er de der små valgene der som jeg blir opptatt av. Hverdagen er full av

Ikke sant? Verden er jo full av sånne små valg som at kan du gå ned med søppler? Det er jo fire trapper da, ikke sant? Ja, det er jo litt opp og ned og det er litt kjedelig. Men da tenker mamma ja, men det kan du jo gjøre selv, for nå hadde han det jo så koselig her, han sitter jo

snakke litt på nettet med... Ja, du vet. Ikke sant? Så det jeg ser en del av, det er jo unge foreldre som løper beinene av seg, som de jobber på en...

Som om de var både i restauranten og på roomservicen, at de er fullt opptatt med service, rett og slett. Så man gjør de rett og slett mer robust ved at de står i det gårdenderen, går i stormen til skolen, og gir de av og til litt ubehag fordi at det senker kanskje

Den der alarmberedskapen for hva som er farlig. Er det det du tenker? Jeg tenker på det egentlig som en slags holdning. Jeg tenker veldig mye på det som en type holdning. Det vi nå snakker om har jo ikke nødvendigvis noe med angster. Det har noe med bare holdningene våre i

i kulturen og gjør det vi nå har snakket om. Hvis vi skal snakke litt mer om hvordan en angstlidelse kan utvikle seg, så tenker jeg for eksempel at et barn opplever noe som barn opplever som veldig skummelt. Jeg har jo ligget nå på bryggekanten og fisket sandkrabbe. Det gjør vi på Sørlandet. Vi fisker sandkrabbe med ungene våre, altså sånne små krabbe i et lite snøre.

Og så kommer det opp i sånn lille krabbe, og den kan jo potensielt bite. Ikke fryktelig hardt, men det kan være litt vondt. Og hvis et barn blir litt bitter, de kan jo se litt skummel ut av deg, og hvis du blir bitt

eller du blir kløpen av en krabbe, så kan det jo være at du synes at det er vondt, og det kan jo skrømme en femåring fryktelig. Da kan den femåringen tenke og si at det skal jeg aldri mer. Jeg skal aldri mer fiske krabbe, og jeg skal aldri mer i nærheden av den brygget. Jeg skal ikke ned i det vannet i gang, for der er det jo sånne

som potensielt kan krype. Den er aldri mer som en del, som du sikkert har opplevd et eller annet skummelt eller ekkelt eller noe som har gjort at du tenkte, det har jeg ikke lyst til å oppleve flere ganger. Så jeg er veldig opptatt av det. Når du kommer i en sånn aldri mer situasjon,

Eller du ser at et barn kommer igjen sånn, oi, aldri mer. Så blir jeg veldig opptatt av å prøve å hjelpe barnet eller hjelpe seg selv over den kneika. Sånn at den faktisk kommer seg, det som de kalte for å komme seg på hesten igjen. At du blir kastet av hesten, så aldri mer på hesteryggen. Eller du blir utsatt for bilulykke kanskje, og du blir ikke så fryktelig skadet, men du tenker...

Aldri mer passasjer i bil, liksom. Disse aldri mer-situasjonene blir jeg veldig opptatt av. Særlig i forhold til barn, at de ikke får lov til å balle på seg. For da har du lett for å spre seg av den ene situasjonen til større, og flere situasjoner, slik at det blir et problem. Sette seg fast i heisen, for eksempel, ikke sant?

i et par minutter sammen med mamma. Og mamma ble litt hysterisk livredd der, ikke sant? Og det ble et styr. Det kan jo sette seg som en sånn aldri mer for eksempel for et barn. Som da begynner å tenke, jeg tar ikke heis, jeg går trappa. Og det er jo sunt og fint å gå trappa, men så kan det jo balle på seg sånn at det trange heisrommet blir til det toalettet på senteret som du da ikke kan bruke for det at hvis du låser den døra så kan det jo være at du ikke får opp igjen og

Og så kan det bare påstå seg at du etter hvert får en klaustrofobi, som kan bli ganske problematisk, at du er redd for alle sånne trange rom og

Det er sånn angsten opererer på et vis, at han har lyst til å... Angsten stjeler mer og mer av rommet ditt på et vis, eller av mulighetene dine. Og det samme kan jo skje i voksen alder. At du har blitt bitt av en edderkopp i Australia, og så måtte du på sykehus, og så blir man hysterisk for edderkoppen resten av livet. Absolutt. Men det jeg tenker når vi er inne på barn, er at...

Jeg tenker på min egen fobi. Jeg var i en alvorlig hendelse når jeg var på reise i 20 årene og holdt på å drukne. Og etter det så har jeg fått en irrasjonell angst mot at jeg ikke kan gå lenger enn at jeg kan se haven. Og jeg vet jo at den er irrasjonell. Og jeg aktivt hver sommer

lenger enn det er så komfortabelt for å liksom prøve å liksom senke den alarmberedskapen

Men jeg er veldig opptatt av at ikke mine barn skal få den angsten. Kjempebra. Men det er vanskelig. Man må liksom ta seg i det. Og når de svømmer videre, og jeg ikke tør å svømme videre, for alarmberedskapen går av. Du klarer ikke å tenke rasjonelt. Og da roper du sånn, ikke lenger nå, kom meg inn igjen. Ja, ja, ja. Da tenker jeg hele tiden, jeg skal ikke gjøre det, men det jeg sier da,

for at du merker at jeg begynner å puste veldig fort at jeg sier sånn ok, Olav, vi ses der borte jeg bare svømmer inn og så sier jeg ikke noe mer om det men da må jeg inn og liksom puste litt og så lar jeg han få svømme og gåre selv om det er veldig ubehagelig for meg det er terning av sex på det som mamma da, det må jeg si det imponerer hans

Det er godt gjort. Men det er vanskelig. Det er så utrolig vanskelig å ikke overføre egne frykter på andre, særlig barna våre. Og det er helt sant. Og det er et kjempetema akkurat i dette.

et kjempetema og det er så fort gjort for den tenker seg jo ikke om jeg har jo selv litt flyskrekk og jeg har jo kjempet med dette som bare det flytt med de ungerne og prøvd liksom å late som at dette går fint og det er jo ganske vanskelig du skal være en ganske god skuespiller for at ikke barnet ditt skal se at du sitter der og liksom er hvit i knokene og

Ikke sant? Så det er veldig utfordrende. Det er virkelig det altså. Men hva anbefaler du da? For det er jo veldig mange som har en eller annen frykt. Hva anbefaler du å gjøre så vi ikke overfører det over på andre? Altså i første omgang så synes jeg jo det er fint hvis den kan klare å overstyre det sånn som du gjør på sett og vis da. Sånn at det ikke blir synlig, sånn at ikke barnet kan se det. Mhm.

Men det er jo veldig vanskelig. Og hvis du kjenner at du ikke klarer det, så kan du snakke med barnet om det. Og så bare si hvordan det er. Og så kan du jo si at det er ikke farlig, det er bare det at mamma er litt hysterisk. Så dette er ikke farlig, det er bare at mamma er litt redd for dette. Men jeg tror det beste er jo hvis du kan klare å

og late som. Virkelig klare overbevisende og feike at dette går greit. Men det er jo ikke lett. Har du en edderkopp-skrekk, og der kommer en edderkopp-kybane, så klarer du ikke det. Så da tenker jeg at det da... Jeg synes jo at det var mange flere som skulle gjøre noe med edderkopp-skrekken sin, for eksempel.

For det at jeg spør meg, det er jo mange kvinner, det er jo mange menn som har dette, men når jeg sier liksom, ja, hvordan synes ungene dine det er når du liksom, når du har det sånn?

Det er mange som sier at de merker ingenting. Da blir jeg av og til ty til en lille skuespiller, så kan det være at jeg hyler høyt og kryper opp på en stol, og så spør jeg sånn, merker du noe? For dette er så vanlig, automatisert adferd, at du tenker ikke på det som et ganske sterkt signal, for eksempel til en treåring, at mamma står på en stol og hyler høyt.

og peker på et lite dyr på golvet der.

å robe på pappa eller å ringe til bestemor det er jo et ganske kraftig signal om at her er det liksom fare på fare men dette gjør vi bare fordi at når vi er utstyrt med dette systemet og det fyres så føles det jo livsfarlig og da mister vi litt da er jo de som ikke kapteinen helt ombord så da blir det litt som det blir da

Og vi er jo bare mennesker, og vi har jo disse reaksjonene, så det er jo ikke det jeg sier at vi må feike oss gjennom livet i forhold til alle, men at vi kan ha et bevisst forhold til akkurat det du, den historien din der er jo nydelig. Hvis vi har et bevisst forhold til at det vi frykter selv, at vi virkelig prøver å ikke overføre det, så er jo det veldig fint. Og så må vi anerkjenne det som veldig vanskelig, og jo mer alvorlig den

angstlidelsen en mamma eller en pappa har, jo vanskeligere er det på en måte å få dette til. Det må vi jo anerkjenne som en ganske stor oppgave og en vanskelig oppgave. Og da tenker jeg mer at oss som ikke har noe stor angstlidelse, som bare har flyskrekken vår eller

Det høres ut som du har overtaket på din angst. Jeg håper det. Så tenk at vi som ikke er så hardt angrepet, som ikke har en alvorlig PTSD eller har en alvorlig sosial fobi, vi kan koste på oss å jobbe med dette. Hvis vi får litt kunnskap om det, så kan vi gjøre dette som du gjør, ikke sant? Ja.

Mens har du virkelig en svær posttraumatisk stresslidelse etter at du har vært i krig? Vi har jo mange landsmenn som har noen fryktelige opplevelser som de strever med irritabilitet og de strever med masse angst og problemer i forhold til ungene sine. Og vi kan ikke

avkreve folk med svære digre angstlidelse at de på en måte skal feike at alt går bra, ikke sant? Så det er ikke det jeg mener, at så enkelt er det ikke. Men at vi har et altså, at ikke mye som voksne gir etter hele tiden for det som vi synes er ubehagelig da. Hvis det er litt jeg synes at maure er litt ekle, ikke sant? Så kan jo jeg når barnebarnet mitt kommer og så

Jeg synes ikke maure er ekle, men jeg ser jo at mange synes det er en tusen bein. Da kan vi jo prøve i stedet for å fjerne oss og ta denne ungen i hånden, så kan vi jo prøve heller å være nysgjerrige. Og så se, oi, se her Ola, her er det en sånn liten...

«Her er en sånn liten, rar tusen beiner. Skal vi se litt på den?» «Her er en mør. Skal vi telle hvor mange beiner han har?» «Oi, så rar farge det var på han!» «Vi bør ikke ta på han, men i stedet for å gå rett i flykt, så kan vi prøve å gå heller litt i nysgjerrighet.» «Og vekke de interessene, eller vekke den følelsen, følelsen av interesse og engasjement.» «For det blir jo det stikk motsatte av å flykte.»

Så hvis den kunne prøve å tenke litt sånn, hver gang den har lyst til å trekke seg ut av noe som den synes er ubehagelig, sammen med barn, da kunne den kanskje tenke, nei, da gjør vi det heller. Og det er generelt også, hvis man har ubehag for å gå i butikken, for eksempel, at man har utviklet det, så skal man gradvis gå mot det. Ja, prøve å gå mot det.

Og da er vi veldig opptatt av at du gjør det på en måte som gjør at dette angstsenteret på en måte fanger opp at dette ikke er farlig. For hvis du eksponerer det, som det heter, hvis du utsetter det for dette som kroppen din er blitt redd for, og hvis du utsetter det for dette som du frykter på en litt sånn ugunstig måte, hvis du gjør det litt med feil teknikk,

Sett at du ikke egentlig har vært i butikken på lenge, for der frykter du at du skal få et panikanfall for eksempel. At du skal få et angstanfall. Og så tenker du, ok, nå skal jeg begynne å gå i butikken. Og så går du i butikken, men du går med hele...

Du går på en måte i butikken som om du skulle gå inn i en krigszone. Du er veldig på vakt, du piler inn, og du skynder deg alt det du kan. Du velger den kassa der det ikke er noe kø. Du bare løper inn og henter den melka og det brød, og så løper du omtrent ut igjen. Da eksponerer du det.

Men du gjør det, det vi kaller for med bremser på, du gjør det med et kroppsspråk og en holdning som egentlig, du prøver jo å si til angstsenteret ditt at dette er ikke farlig, du prøver å resette dette systemet. Men du gjør det på en veldig lite effektiv måte, for du forteller jo på en måte at det er ikke farlig.

Men så sier du med hele kroppsspråket ditt at jo, men det er jo livsfarlig. Kan du se det? Så du forteller hjernen din, selv om du prøver å overbevise at det ikke er farlig, så forteller du hjernen din når du er på butikken at det er livsfarlig, fordi du skyndte det jo. Du går med knutte neva og liksom gjør alt så fort du kan. Så egentlig så kan det bare bli vondt verre av å drive på med den type eksponeringsterapi. Ja, du kan si at i alle fall så går det sent fremover.

Og noen ganger så går det ikke fremover i det hele tatt, for det er at du fortsetter på en måte å oppføre det som om det skulle være veldig farlig. Ja, og dette er veldig interessant, Gunnvar. Fordi jeg lærte jo ganske mye om eksponeringsterapi under studiet. Jeg husker vi hadde flere kasustikker om det. Og en annen skrek jeg har hatt, som jeg heldigvis har blitt kvitt,

Nå forteller alle lytterne mine om mine to store skrekker, men det var taleskrekk. Kjempe taleskrekk. Og hadde helt siden barneskolen, etter noen vonde opplevelser. Og så når jeg begynte i turnus, så måtte jeg begynne å snakke på morgenmøte. Og jeg hadde jo lært på studiet at eksponering var det beste som kunne skje meg, så da tenkte jeg, nå kommer jeg til å bli kvitt.

For nå må jeg hver eneste dag prate framfor en stor forsamling. Hver morgen og presentere pasientene mine. Men det ble faktisk bare verre gjennom det året. Fordi at akkurat som du sa, så satt jeg der med knyttet nevva og

ble så urolig for at jeg skulle domme meg ut. Og det ble ikke bedre. Og jeg hadde jo lært at det skulle bli bedre. Men så har jo jeg tatt kurs i taleskrekk med en fantastisk dame som heter Siri Skyttemyr. Og hun er fra Sørland, en fantastisk dame. Og hun lærte meg jo at jeg må jo på en måte lære meg noen teknikker for å klare å bli kvitt det. For det hjelper ikke å bare eksponere seg hvis man samtidig forteller kroppen sin at dette er livsfarlig. Ja.

Og det har jo forandret helt totalt min verden. Jeg kunne ikke laget podcasten uten å ha lært de teknikkene. Nei, det tror jeg. Så det handler jo ikke bare om eksponering. Nei, det er akkurat det det ikke gjør. Det handler om å gjøre det med riktig teknikk da. Dette med blikkontakt, at hvis du ikke bruker blikket foran en forsamling, du snakker veldig fort for eksempel, det gjør den jo ofte for å komme igjennom

du er forberedt noe så voldsomt, kanskje du har manus, orett, kanskje til og med, så oppfører du deg som om at dette er veldig farlig. Det er fryktelig farlig hvis det blir litt feil. Og da går det veldig sent fremover, hvis det går fremover i det hele tatt. Det er et veldig godt eksempel. Du har et veldig godt eksempel der, og

Du hadde kanskje det som vi kaller for prestasjonsangst, kanskje mer enn sosial... Ja, for det var jo en sånn spesiell setting. Ja, jeg skjønner. Men du kan si at de med sosial angst, de har jo den. Men så har de det samme som det du erfarte, det har de jo på en måte i småltåken. Overalt? Overalt, ja. Tenk på det. Det er ikke greit, vet du, at du må ha manus når du skal ha småltåke. Det er ikke...

det er ikke greit. Det er ikke det småltåget er meint for. At du har tenkt, jeg kan begynne med været, og så kan jeg gå videre på krigen. Det er ikke sånn. Det er ikke sånn det er meint, tror jeg. Når vi skal bli kjent med noen, da skal vi ta det sånn som det kommer. Så hvis den på en måte øver seg da,

med feil teknikk. En fortsetter å kikke ned i bakken, eller prøver å ikke møte blikket. En snakker med lav stemme. En prøver å skjule at den blir kanskje svett eller rød. En legger inn veldig mye på dette med

kamuflere seg så ikke noen skal se at jeg blir rød hvis det er et problem. Si nei takk til kaffe, for da kan det jo være at du ser at jeg skjelver litt. Så du er egentlig fullt opptatt med å passe på. Du har et enormt fokus inn mot deg selv. Å passe på kroppen din og stemmen din og at ikke du skal se nervøs ut. Det er jo på en måte oppskriften på å bli ganske

I seg selv. Ja, og egentlig ganske lite tilgjengelig for den andre da. Så hvis du skal bli kjent med et nytt menneske, eller på en date eller noe, så sitter du egentlig bare opptatt av deg selv, og hvordan du framstår, ikke sant? Hvordan stemmen din er, hva du sier, og nå må du ikke si at jeg ble rød. Så blir du jo ikke den beste versjonen av deg selv da.

Men det var vel det du hadde en liten smaker når du sa på de morgommøtene og strevde med. Ja, det er en helt forferdelig følelse. Men sosial angst, la oss gå inn på det, for det er for mange lytter som spør meg om akkurat det. Så jeg vet ikke, du vet jo hvor vanlig dette er, men hva gjør du? Først og fremst, er det vanlig med sosial angst? Ja, det er ganske vanlig med sosial angst. Men det er kanskje den...

sosialangst synes jeg egentlig kanskje er den aller mest utfordrende angstlidelsen, fordi at den går sånn over i det er så normalt på en måte å være opptatt av å fremstå greit ikke sant, at ikke mye at andre synes at mye er alminnelig grei

Sånn at det går over fra normalitet til patologi. Den overgangen er så glidernes. Pluss at den lidelsen kan være kombinert med depresjon. Den kan også være mer på en måte uttrykt for en genert. Det å være en genert person. Å være kanskje en person med litt lavt selvbilde.

Dette kan ofte blande seg litt sammen, sånn at det kan være litt mer kompliserte uttrykk, som kan se ut som sosialfobi. Sosialfobi er jo egentlig mest et problem med å formidle seg. Du hadde sikkert god tro på at det du skulle si der på morgommøtet ikke var spesielt dumt. Jeg vil gjette på at du hadde ganske god...

truer på at det du skulle komme med der på morgommøtet var ok men det var selve formidlinga som var vanskelig ikke sant men i den og det er egentlig det som er sosial fobi at du ikke nødvendigvis synes at du er så dum men det er bare det som er utrolig vanskelig å få presentert presentert det på et vis da

Mens en del med sosial fobi, og mer over i de som har mer selvbildeproblematikk, som er litt mer alvorlige problemer, de synes jo egentlig slett ikke at de har noe å komme med. De synes de er dummere enn andre, og de synes de er kedelige. Så det er et stort spekter av problemer her.

hvis du skjønner. Ja, så det er mer sammensatt kanskje enn som så. Ja, det er egentlig det. Så det er mange slags tilstander som kan se ut som en sosial fobi, som er mer sammensatte lidelser da. Men oppskriften på behandling, altså det å på en måte jobbe med blikkontakt, jobbe med...

å skru opp stemmevolum, jobbe med det å ta plass her i verden, komme inn i et rom og ikke bare krybe bort i et hjørne og prøve å forsvinne, men at den setter seg

prøver å plassere seg og ta plass. Det er jo gode oppskrifter, sånn sett for alle mennesker, å ta den holdningen da. Men det kan være mye vanskeligere for de som har litt mer dypt gribans problemer da. Å få det til. Det er ikke så enkelt. Men du ser at de også kan få det bra igjen? Absolutt. Absolutt.

Men det kan være en ganske utfordrende lidelse, for det kan være ... Det arter seg på ganske forskjellig fra den ene til den andre. Jeg bare tenkte på de lytterne som har skrevet til meg. Har du noen tips til de ... Jeg skrev til meg at hun syntes det var veldig vanskelig å være i settingen der det var masse folk. Ja.

Og hun ble veldig svett i hendene, ble urolig, hadde trykk i brystet. Hun syntes det var veldig vanskelig, så hun trakk seg ofte unna sosiale settinger. Og jeg har så lyst til å gi henne noen tips. Er det noe hun kan gjøre nå som kanskje kan lette problemet? Jeg kjenner jo at jeg blir nysgjerrig på om den jenter eller damer der...

og må ha litt sånne panikkangstproblemer egentlig. Og da kan vi jo bare si litt hva det er for noe. Altså panikkangst, det at plutselig så går denne alarmen i kroppen virkelig uten at det er noe som helst farlig. At den bare går av plutselig, og så plutselig så får du problemer med å puste, eller du får en voldsom hjertebanke, eller trykk i brystet.

Det er jo noen som blir fryktelig, fryktelig redd for selve de symptomerne. Panikk, angst, like mye, og like jeg å kalle for symptomfobi. Hvis du blir veldig, veldig redd for de symptomerne, angstsymptomerne som kan bli varmet og svett,

Svett i hendene, du kan få trykk i brystet, du kan bli svimmel, du kan få pustebesvær, du kan bli sjelven, du kan bli rød. Hvis du blir fryktelig redd for de symptomerne og tenker at nå besvimer jeg, eller nå får jeg ikke puste, så kan det noen ganger ligne litt på sosial fobi på et vis. Men du er egentlig mer redd for de kroppslige symptomerne enn du er for selve den sosiale situasjonen.

Det ble litt vanskelig å forstå. Jeg har jobbet en del med pasienter med panikkanfall. Jeg synes det var en veldig spennende studie fra USA, der hun hadde, det var en forsker, jeg husker ikke hva hun hette, hun hadde sett på pustemønstre deres, mange timer før de fikk et pustanfall. Og det hun fant var at de pustet veldig overfladisk opp til en time før panikkanfallet slo ut. Ok.

Hva synes du om det der? Da tenker jeg at mange av dem kanskje har det som heter generalisert angst. At de egentlig har gående en del bekymringer. Uten at det kanskje ble helt fanget opp. At de har en del sånn, de gruer seg til det.

de lurer på om dette kommer til å gå bra. De har en kverning, de har en tankekverning gående på hvordan kommer dette til å gå. Kanskje de bekymrer seg for en del andre ting

Sånn at de har allerede på en måte pisket opp stemninger, kan vi si det sånn. Alarmberedskapen er oppe. Ja, for det er jo ikke uvanlig at den har flere angstlidelse samtidig. Ok. Så det kan jo godt være at disse panikkpasientene hadde det som vi kaller for generaliserte angst i bånd på et vis. For det er ikke uvanlig. Og det betyr at du egentlig har mye pågående bekymring for veldig mange forskjellige ting. Ja.

gående mer eller mindre hele tiden, og så topper det seg da i et panikkanfall når du kommer i en spesiell situasjon. Litt tilbake til henne som du hadde lyst til å gi råd til, så hvis hun hovedsakelig er redd for de kroppsflisimptomerne, altså trykk i brystet for eksempel, så blir det noe med å prøve å utsette seg for

trykk i brystet. Hvis du er redd for høy puls, eller hvis du er redd for dette her med

ikke får puste, så faktisk i stedet for å prøve å få vekk de symptomerne, så kan du tørrtrene. Ikke i den sosiale settingen, men tørrtrene litt på en måte på å tåle og ikke føle seg litt som tompuster. Ok, hvordan gjør man det? Ja, da kan man jo for eksempel kjøpe seg noen sugerør, og så kan du puste i et sugerør mens du holder for nesa.

Da vil du jo ganske fort få en følelse at hvis du har det på dette viset, så vil du fort kjenne at du får ikke lyst til å fortsette. Og så kan du fortsette. Det vil jo da være en situasjon som de med panikkangst

veldig fort vil prøve den kroppslige fornemmelsen og ikke få puste, den vil de jo veldig fort prøve å komme seg ut av til vanlig. Og da gir det jo et signal om at å bli kortpustet det er livsfarlig. Så det må vi bare regulere med en gang. Vi må ut og få oss luft og vi må telle og puste og ikke sant, altså blir kvelt her. Så da i stedet for å drive med sånne pustøvelser da, så kan det være at det er vel så

Det kan være veldig effektivt å tørtrene hjemme på å tåle den følelsen av at her var det litt lille luft. Så det å holde for nesa, puste i et sugerør og virkelig utsette seg for «Oi, her ble det litt luft»,

Det kan være en sånn treningsmetode da. Ok, for da kjenner man etter i andre situasjoner at jeg klarer å stå i dette her. Så da skal jeg klare å stå i det når jeg er i en situasjon der jeg kjenner det. Ja, for du og meg kan sikkert være enige om at det å ha en følelse av å ikke få nok luft, det er veldig ubehagelig. Men det er ikke farlig. Det føles farlig.

Det føles som om det skal kvelles, men en blir jo ikke kvelt, en bare føler det sånn. Det å ha et skjerf rundt halsen som er ganske sånn hardt knyttet, kan jo være en øvelse. Mange av de med panikkangst, de vil jo ikke ha noe som strammer. De kan jo ikke tenke seg en pologenser eller et slips. De synes det er helt gusomt, så de har liksom sånn hvide topper. Helst ikke BH for det at det er...

Det gir en følelse av å ikke få nok luft. Så det er ganske vanlig at de med panikkangst har sånne problemer. De som har dette med å gjøre at jeg får ikke puste, jeg får ikke nok luft. Det er jo veldig vanlig. Så det trener dere på under konsultasjonen? Ja, det trener vi på når vi har eksponeringsterapi for panikklidelse. Da trener vi på å framkalle en følelse av å få lite luft. Ja.

Og da i forhold til dette med sensibilisering som vi snakker om, vet du, så resetter du jo litt det systemet. For hvis du driver flyktig fra denne følelsen av for lite luft, hvis du driver flyktig stadig fra den «Oi, nå må jeg puste, nå må jeg huske å puste, eller nå må jeg komme meg ut»,

så blir jo den også sensibilisert. Ser du det? Så i stedet for å begynne å ta aksjon og puste, og ta kontroll på pusten og komme seg ut og sånn, så er det jo fint hvis den kan få skudd ned den sensibiliteten der, og heller bli sittende i situasjonen. Puste normalt. Og det kan tørrtrene på da.

Gjennom for eksempel å øve seg på å være i sånne situasjoner med lite luft. Sette seg i et trangt kott. Det er jo ikke noen som har lyst til akkurat hvis den har claustrofobi, men de fleste har et kott eller et trangt gleskabbel eller noe. Sette seg litt der. Lukk i døra. Hahaha.

Ta med seg en kopp kaffe. Ja, ja, ja. Så det handler om å eksponere seg, men når man eksponerer seg, så vil man jo ikke gjøre den jobben jeg gjorde med å si til kroppen sin at dette er faktisk farlig, selv om det ikke er det. Så man må øve på da å

Puste med magen, si til seg selv at dette går bra. Ja, så må du ikke si det så mange ganger til deg selv, for da, hvis du sier at dette går bra, dette går bra, dette går bra, så sier du jo egentlig at dette er farlig. Så jeg må jo si til meg selv hele tiden at dette går bra. Det er jo ikke heller, ikke sant? Så den her positive selvsnakke, hvis den til stadighet må på en måte si til seg selv at dette går bra, så blir det jo liksom sånn, hvafor må hun si det hele tiden? Hahaha

Så hvis du sier til et lite barn til stadighet at, ikke sant, si tannlegeskrekk da. Si at du har tannlegeskrekk selv, og så skal du være med ungen din til tannlegen. Det kan jo være en sabla utfordrende situasjon. Og så sier du der, og du hater jo dette selv da. Og så er du jo redd for at du skal overføre dette til barnet ditt. Så da sier du på venterommet sammen med seksåringen din, og så sier du 25 ganger at dette går bra, det går fint. Det kommer til å gå kjempefint.

Ja, hva kan barn trekke ut av det? Da har du allerede antydet at du sier jo ikke det når du skal på kino. Du sier jo ikke det til ungen. Hvorfor kommer det til å gå kjempefint? Du skal ikke være redd. Dette går flott. Du sier jo ikke det mens du venter på at du skal slippe inn på kinoen.

Jeg pleier å si at det angstsenteret fungerer nesten som et lite barn. Det er adferden din som blir fanget opp. Det er hva du sier som blir fanget opp. Det er hva du gjør som blir fanget opp. Amygdala har liksom ikke bedre vett enn en treåring.

Det blir fanget opp hva du gjør og hva du sier. Men når dere har eksponeringsterapi med det suger og er litt stramt skjerf, hva gjør dere da for at kroppen skal skjønne at dette er ufarlig, selv om det føles farlig? Du kan si bare det at den faktisk

denne ubehagelige følelsen. Bare at den faktisk på en måte, i stedet for å flykte fra denne kroppslige ubehaget, at den faktisk inviterer det ubehaget inn. Altså, får det fram i kroppen sin, er jo et ganske sterkt signal til angstsenter om at, hmm, da er det ikke farlig da, å være litt

og kjenne på litt sånn tungpust. Det er jo nesten som å se på møyren og begynne å telle beinene i stedet for å løpe. Kan du se det? Så man kjenner litt på følelsen også. Man blir vant til følelsen under trygge omgivelser. Det er det som er forskjellen. Og så får du skudd ned denne sensitiviteten. Sånn at alarmen går ikke så fort av når du neste gang du

får den her tunge pusten, så er det ikke sikkert at alarmsystemet blir så voldsomt. Det blir så stort drama ut av det. Du skrev noe til meg, Gunvor, for noen dager siden som jeg har tenkt litt på. For når vi snakker om dette med å være redd for ting, så nevnte du at mange er redde for

Og det er jo noe som jeg blir mer og mer vanlig redd for å gå på veggen. Redd for å bli utbrent eller forsliten. Og så sa du at du ønsker å snakke om dette. Jeg vil gjerne høre dine tanker om dette. Ja, det er noe av det jeg er aller mest opptatt av akkurat for øyeblikket. For jeg treffer veldig mange nå, både unge og litt eldre, som er fryktelig redde for at

Hva om det blir for mye? Den tanken der. Hva om det blir for mye for meg?

Og de som virkelig kommer til behandling i min angstpoliknikk, de har jo på en måte kanskje gått på en smell, som de sier, eller gått på veggen. De har en negativ erfaring noen år tilbake, 2018 eller 2019, at de kanskje opplevde noe i livet sitt at det var ...

Noe som skjedde, kanskje det ble, ja, de hadde noen konflikter på jobben, eller de fikk ikke sove, eller det var noe et eller annet som gjorde at de fikk angst og depresjon. Altså de fikk en periode der de hadde det vanskelig. Mm.

Og så kanskje de var sygemeldt 100% en periode. Det er jo ikke så uvanlig. Halvparten av den norske befolkningen opplever jo en sånn episode. Det er nesten så vondt i ryggen det. Det kommer vi til å få i gang i løpet av livet, 70% av oss. Så det kommer til mange av oss. Men så er det spørsmålet hvordan kommer vi oss sammen?

på beinene igjen, og hvordan kommer vi oss tilbake igjen? Og da opplever jeg at det er mange som ble så skrømt, og hadde det så vanskelig, at når de da begynner å trappe opp igjen, og skal ta tilbake livet sitt og funksjonene sine, så kommer denne her varmen til å bli for mye. Og der tror jeg dessverre at vi som helsevesen ikke har gitt de de beste rådene.

For der er det mange som får dette her, nå må du være forsiktig, nå må du ta vare på deg selv, nå må du ta hensyn til deg selv, nå må du ikke gå for fort fram, nå må du lære deg å sette grenser, som om alle som har gått på en vegg skulle ha problemer med å sette grenser. Det er jo ikke sånn. Det er jo mange som er ganske gode til å sette grenser som kan gå på en vegg, eller en smell.

Men universal oppskriften opplever jeg litt i det norske helsevesenet. Det er at har du gått på en smell,

eller en vegg, eller vært utbrent, eller hva vi kaller det for, så får du denne oppskriften om at du må finne den akkurat riktige balansen, du må passe det så ikke det blir for mye. Så jeg møter en del folk som har gående sitt sånt energiregnestøkke i hodet sitt hele tiden. Så hvis jeg hadde hatt det sånn, og du hadde invitert meg her til klokka åtte om morgenen, så hadde jeg tenkt, å herregud, kan jeg det liksom? Ja.

Jeg skal jo etterpå på kurs, og så har jeg jo en avtale. Da må jeg i alle fall avlyse den middagsavtalen i kveld, for det blir nok for mye for meg. Så mange har et sånt konstant regnestøkke gående, der de vurderer alle ting de skal, om det kan bli for mye. Om de da må legge seg litt, kanskje. Det er mange som driver å ligge mye.

og hvile seg. Og det får de jo også råd om av helsevesenet, på en måte at du må ta det med ro, du må ikke ta for hardt i, du må bremse litt her. På Sørlanda har vi sånn begrep som her, jeg vet ikke om du har hørt denne, opp som en jord og ned som en lort. Har du hørt den? Nei, den var fin.

Det er liksom sånn, hvis du tar for hardt i i dag, opp som en jord, så kan det være at du blir liggende som en lort i morgen. Hvis du sier sånn til pasienten, så skaper du en kjempe stor forventningsangst på et vis. Da er det en ganske stor sjanse for at pasienten kommer til å oppleve akkurat det.

Hvis du går hardt ut og har mange ting på timeplanen din i dag, så kan det være at det blir som en lort i morgen. Kanskje du da blir liggende i flere dager.

Det blir rett og slett en frykt for å bruke opp energien sin. Ja da. Og hva er oppskriften her da? For jeg kjenner meg jo igjen at det er mye snakk om dette. For det første så synes jeg jo at ordet sliten er jo liksom på alles leppe. Så det første jeg vil utfordre folk på da, det er å liksom se litt nøyere på hvordan de selv bruker dette ordet til stadighet.

og se om det er hensiktsmessig å bruke det så mye. Og så driver jo folk og spør hverandre og sier til hverandre sånn, hvis jeg hadde sagt til deg nå i den måten, hvis vi hadde jobbet sammen da, da synes jeg du ser sliten ut. Det gjør jo noe, ikke sant? Det gjør jo noe med det. Og det er blitt en slags omsorgshilsen folk driver på meg, synes jeg.

Ja, uff, det er det verste man kan høre. Ja, jeg blir jo ikke særlig opplagt av det. Nei. Men det som skjer da med de fleste, det er jo at de begynner å tenke, oi, kanskje jeg har vært litt sent oppe, kanskje jeg har drikket for mye vin, eller kanskje jeg har hatt det for travelt. Og så blir folk litt redd. Enda litt mer redd. Og folk driver jo også og sier sånn, god helg, må du ta vare på deg selv. Det er jo en hyggelig hilsen, men det ligger liksom på en måte en sånn liten

Nå må du ikke ta det for hardt i. Det ligger en liten frykt der. Hvis det treffer en litt engstelig person, så treffer det en sånn, oi, ta vare på meg selv. Det ligger nesten noe forebygging i det. Det trenger jo ikke de fleste av oss. Vi trenger ikke å forebygge noe. Vi kan jo bare leve. Vi behøver ikke hele tiden passe på

at vi ikke tar for hardt i. Jeg tror vi tåler litt. Så det der med å bruke ordet, jeg blir jo veldig skrømt når jeg hører sånne 11-12-åringer som sier at de er slitne. Og jeg liker det ordet veldig dårlig, for jeg synes det er så unuansert. Det er en sånn kort du kan dra for å... Det er jo på en måte en slags alibi hvis du trenger et.

Noen ganger også. Det sier jo egentlig veldig lite. Det er veldig unuansert. Det sier lite, men også veldig mye. Sliten kan bety så enormt mye. Så jeg liker ikke det ordet. Jeg hater egentlig det ordet. Jeg synes det er alt for mye brukt. Og ingen må slippe unna med sliten. Da er det liksom, hva er det du egentlig mener? Er du lei deg? Kjeder du deg?

Er du slint? Er du trøtt? Hva er det egentlig? Ja, for det er jo liksom å gå litt dypere etter hver. Hva betyr sliten for deg? For sliten for meg kan bety noe helt annet enn sliten for deg. Absolutt.

Men det som jeg opplever at det ordet gjør, det er jo på en måte at det skaper litt avstand. Hvis vi møttes og så kjente vi hverandre bare litt, og så spørte du hvordan har du det? Og så sa jeg sånn, nei, jeg har vært litt sliten i det siste. Så kan det skabe en sånn der...

jeg tror ikke jeg tør å spørre mer her for hva kommer nå? Det kan også skabe avstand i forhold til hvordan går du videre med den? Hva kommer nå? Jeg liker det ordet veldig dårlig. Jeg synes det bare er overalt.

Vi er jo som art robuste. Vi har vært ute en vinter da, en vinter natt før, som art. Vi tåler. Men problemet blir når vi begynner å tvile på vår egen evne til å tåle.

At kroppen vår ikke tåler, at huet vårt ikke tåler, det tror jeg er et problem. At vi liksom har mistet litt sånn tilliten til vår egen helse, til vår egen kropp og vår egen helse på et vis, og vår egen kapasitet da. At vi blir så fryktelig redde for at det skal...

blir for mye for oss da. Og det som jeg tenker blir veldig viktig akkurat der da, er at utmattelse og slitenhet, fatig, er jo et symptom både på generalisert angst for eksempel, og depresjon. Så jeg tenker jo at ...

Mange opplever at det blir et fysisk fenomen. De føler seg syke, helt kaputt. Det er veldig vondt. Det jeg har stor tro på er at du bruker kroppen din, selv om alt i deg sier «bare legg deg på sofaen».

at den faktisk klarer å opprettholde noe fysisk aktivitet. Så når kroppen din sier, nei, ikke ut på tur, ikke på trening, her må du bare ligge og lade batteriet, så skulle jeg ønske at flere skjønte at den beste ladingen av det batteriet, det er faktisk å gå ut i naturen, det er faktisk å gå seg en sikker tur i oppoverbakke. Og at det som egentlig mange ganger trenger å hvile seg, det er hodet ditt. Det er egentlig...

Det der pågående grublinger og bekymringer som du driver med, og ikke minst denne balansekunsten som du prøver å... Det er det egentlig. Det er det stresset der du egentlig skulle prøve å finne avknappen i forhold til. Det var der du skulle prøve å... For det er jo det som driver, tror jeg da, mye av slitenheten. Det er det kjøret opp i hodet. Jeg vet ikke om du har prøvd noen gang å slappe av. Vi giler det.

ligge på sofaen mens du egentlig har noe fryktelig stress hans du holder på å løse i huet ditt da har jeg i hvert fall opplevd at det å ligge og liksom slappe av

Det er jo virkelig plage. For du ligger jo to centimeter over sofaen. Du lader ikke akkurat batteriet. Nei, du gjør ikke det. Men hvis du har fått det som en slags oppskrift at nå må du bare ta det med ro. Du har jo begynt å fortolke det som at du må kroppslig ta det med ro. Du må liksom ta det med ro. Du må ikke ta deg ut kroppslig. Så har du det sikkert vanskelig. For da koger det jo i hodet ditt.

mens den gode muligheten for å få det til å koke litt mindre, med å ta seg en god tur, det tør du ikke heller, for da er du redd for at batteriet skal bli helt flott. Ja, og dette synes jeg er så viktig det du snakker om. Jeg tror dette er fryktelig viktig. Dette tror jeg er fryktelig viktig.

Og litt vanskelig. Og det som er vanskelig for meg som terapeut er jo at når jeg skal prøve å formidle dette, så er det en del pasienter som opplever at jeg ikke tror på dem. At jeg ikke tror at de har det feilt, at det er så enkelt at du bare må ta på deg skoene og ta deg en tur. Men det er vanskelig å forstå det, og det er jo vanskelig å formidle det, og det er vanskelig å endre det når det virkelig har gått seg litt fast.

Dette jobber mye med. For det er jo på en måte en tilbaketrekning, akkurat som man trekker seg tilbake fra edderkoppa, så trekker man seg tilbake fra livet, fordi man skal hele tiden prøve å la det. Og jeg synes dette er... Jeg hadde en lege innesitt i Torkil Færøe,

Han forsker på masse folk med en sånn Garmin-klokke og med body battery. Det han sier er at han er veldig opptatt av det samme som deg, at

Alt stress er jo ikke dårlig stress. Stress kan være veldig bra for deg. Og han ser det at han hadde en deltaker på denne studien som var introvert, så hun trodde at det viktigste for hennes batteri var å trekke seg unna. Så hun var veldig mye alene, så måtte hun kunne lade. Sikkert ligge på sofaen og lade.

Og så viste seg det at hennes stressnivå, for man kan jo måle stressnivåene, hennes stressnivå var mye høyere neste dag hvis hun hadde vært hjemme og ladet, enn hvis hun hadde vært ute blant folk og spist middag med masse mennesker og hadde gøy.

Så selv om hun tenkte at hun bør være mye å lade, så virket det mot sin hensikt. Hun fikk mer utladning av det. For det er ikke sunn ladning, rett og slett. Du får ikke lade batterien på den visen. Det er den nyansen det er vanskelig å snakke om.

Men jeg er også veldig trua på det der med å snakke til seg selv som om man er robust. Fordi vi er robust, og da får vi også den effekten av det, enn å si til seg selv, åh, nå må jeg ta det med ro, for at forrige uke så har jeg gjort det og det og det, og da må jeg ta det med ro hele denne uka. For det gjør at du faktisk tappes for energi. Og det jeg tror mange som jeg i hvert fall ser rundt meg skjer i at

Siden man skal lade, så er man mye på telefon, på sosiale medier, ser på TV på kvelden, for man tenker at det er å lade. Men jeg tror egentlig, nå skal vi ikke snakke om de termene, men jeg tror at det å bruke tid på disse enhetene mye,

Ikke bra for vår mentale helse. Og det viser studiet. Og det er ikke en god metode for å lade. Det finnes mange andre metoder man får ladet. Blant annet i går var jeg på middag, og jeg flyrte meg ihjel i en halvtime. Det som forfatteren Anne Lamotte sier, latter er carbonated holiness. Det gir meg så mye.

Og det å sette seg selv i sånne settinger, der man kjenner at man har det bra, gjør at man får det bra. Og man får ikke det bra av å stille i en skjerm, eller se på nyheten tre ganger om dagen. Fordi det gjør deg urolig, og det gjør at du tror at du må ha et perfekt liv. For det som vises på skjermen er ofte det perfekte. Ja.

Så jeg tror det er også et samfunnsproblem som er medvirkende årsak til at så mange føler at de hele tiden må lade. Fordi at man blir sliten, ja, nå skal jeg bruke det termen, men man blir utmattet av å se på en skjerm en hel dag. For det er unaturlig for oss. Men nå må vi runde av, for du har en travel dag. Jeg har et siste spørsmål til deg. Hvis du fikk beskjed om at du skulle forlate denne verdenen,

Det skal jo. Ja, det skal du jo. Men alt du hadde sagt og gjort var blitt viska bort, foruten om tre ting. Tre sitater eller lærdommer eller råd som du skulle ønske at var igjen etter deg. Hva ville de vært? Dette har jeg tenkt litt på, for dette sa du jo at jeg kom til å få anledning til å si noe om, så her har jeg til meg et bitte lite manus. Det er ikke ofte jeg har det, men en...

La vær å gruble på om det du sa og gjorde i går var dumt, og at andre nå tenker negativt om det. Drit i det. Ilse at du ikke er så viktig, og at det ikke kommer til å gå hundre år før det er glemt. Ja, den er god. To innrøm ekte feil som du har gjort og gjør.

Og be om unnskyldning hvis du har såret eller skadet noen. Og tre, det må egentlig handle om akkurat det vi har snakket om nå. Bruk kroppen din og stol på at den tåler det. Den har vært ude i vinteren hvert før. Det er ikke farlig å være sliten. Det kunne jeg ønske at kunne stå et sted. Det var veldig fint, Gunnvar.

Tusen takk for at du tok deg tid til å være med i dag. Tusen takk for at jeg fikk muligheten. Det var en veldig spennende ansatte. Ja, veldig artig. Er det et sted lytterne mine kan nå deg? De fleste av mine gjester har ikke sosiale medier eller har noen plattformer, men hvis det er et sted, er det...

Jeg har ikke det. Jeg er ikke helt på der. Jeg er jo et eldre menneske, vet du. Så jeg er ikke så veldig på der. Ok, da sier vi bare tusen takk til deg, Gunnvar. Og tusen takk til Litterand som tok seg tid. Og hvis du synes at denne episoden var til nytte, så send den til noen. For det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og hvis du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger, skriv under i kommentarfeltet på Instagram eller Facebook.

Og med det så ønsker jeg deg en kjempefin dag.

Nemnt i episoden

Nextory

En strømmetjeneste for bøker som sponser podcasten

Shadi og Ninos

Grunnleggerne av Nextory som flyttet til Sverige fra Syria

Morgon og kveld

En bok av Jon Fosse som Annette Dragland lytter til

Jon Fosse

Forfatter av boka Morgon og kveld

Kasper

En venn av Annette Dragland som anbefalte boka Morgon og kveld

Alkemisten

En bok av Paulo Coelho som Annette Dragland anbefaler

Paulo Coelho

Forfatter av boka Alkemisten

Harry Potter

En populær barnebøker-serie

Dinosaur-gjengen

En barnebøker-serie som er en favoritt til Annette Draglands yngste sønn

Leger om livet

Podcasten som episoden er en del av

Annette Dragland

Legen som er vert for podcasten

Gunvor Løynes

Overlege og psykiater som er gjest i podcasten

Lister DPS

En psykiatrisk avdeling der Gunvor Løynes jobber

Sørlande sykehus

Sykehuset der Lister DPS er en del av

Siri Skyttemyr

En dame som holder kurs i taleskrekk som Annette Dragland har tatt kurs hos

Torkil Færøe

En lege som forsker på stress og utmattelse

Garmin

Et merke av smartklokker som Torkil Færøe bruker i sin forskning

Anne Lamotte

En forfatter som mener at latter er en god kilde til glede

Amygdala

En del av hjernen som er ansvarlig for følelser og frykt

Deltakarar

Host

Annette Dragland

Guest

Gunvor Løynes

Sponsorar

Nextory

Lignende

10/31/2023

Leger om livet

#126. Bekymringer, følelser og tanker som tar overhånd. Med psykolog Line Rustberggaard.

Bekymring. Vi mennesker har en tendens til å bekymre oss, og mange av oss bruker mye tid på dette. Men hva om vi fikk vite at det å bekymre seg ofte bare fører til enda mer bekymring? Kan det være som en muskel som trenes, hvor det å bekymre seg kan føre til at det bare blir lettere å bekymre seg for andre ting? Hvor går grensen mellom sunn bekymring og overdreven bekymring? Og når er det nyttig å bekymre seg? I denne episoden snakker jeg med psykologspesialist Line Rustberggard om bekymringer, uro og vanskelige følelser, og hva vi kan gjøre for å få mindre av disse bekymringene, slik at vi kan få mer tid til de tingene vi ønsker å fylle dagen vår med. :)For kontakt Line Rustberggaard: www.linepsykolog.comØnsker deg en nydelig dag!Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på Apple: https://podcasts.apple.com/no/podcast/leger-om-livet/id1539212619 Spotify: https://podcasters.spotify.com/pod/show/legeromlivet/subscribeDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sjå mer

4/11/2023

Leger om livet

#104. Er uro veien til alt vi lengter etter? Med urolærer Caspar Seip.

I dag skal vi snakke om URO.Hvorfor?Vi vil jo helst ha det motsatte, nemlig ro og fred fra alt som er ubehagelig. Men hva hvis dagens gjest sa til deg at veien til ro er gjennom uro? Eller at veien til det du lengter etter, er gjennom å stoppe opp og kjenne på uroen din? Caspar Seip har jobbet som terapeut i over 40 år. Han har skrevet boken Kampen mot uroen med kollega Bernhard Bøhmer og er en av grunnleggerne bak Uroskolen. I dag snakker vi om temaet og går inn på smerte, glede, følelser, dominerende fedre, angst, familiepress, det gode liv og mye mer. God lytt!Kontaktinfo Caspar Seip og Uroskolen: www.uroskolen.noAnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på https://podcasts.apple.com/no/podcast/leger-om-livet/id1539212619 eller https://www.annettedragland.no/offers/wzwt7oTe/checkout.Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sjå mer

5/16/2023

Leger om livet

#109. Press, uro, om å ikke strekke til og nærhet. Med urolærer Helge og sønn Fridtjof.

Press. Uro. Trykk i brystet. Forventninger som skal innfris.Du kjenner det kanskje før eksamen, eller et jobbintervju. Kanskje ved morgenmøte på jobben, på foreldremøter, når du skal hjelpe barnet ditt med leksene, eller rundt middagsbordet.Press og forventning må vi kanskje leve med- men kan vi bruke det til noe bra? Hvordan leve med denne uroen som sier at vi ikke gjør nok, ikke får til, ikke strekker til? Jeg har tatt en prat med to kloke hoder, urolærer Helge og student Fridtjof- som holder foredrag om nettopp dette temaet rundt om på skolene til lands. Denne samtalen fikk i alle fall meg til å tenke. God lytt!Kontaktinfo Helge og Fridtjof på Uroskolen: https://www.uroskolen.no/TAKK til ukens sponsor: www.csoaps.com/https://www.instagram.com/csoaps_com/Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på https://podcasts.apple.com/no/podcast/leger-om-livet/id1539212619 eller https://www.annettedragland.no/offers/wzwt7oTe/checkout.Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sjå mer

11/5/2022

Wolfgang Wee Uncut

Filosofi Med Einar Øverenget | S01E04 | Angst

Wolfgang Wee Uncut presenterer: Filosofi med Einar Øverenget (Sesong 1) #filosofi #wolfgangweeuncut Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg, meg? Det er med stor glede jeg endelig...

Sjå mer

2/22/2022

Leger om livet

#56 Uro, tilbaketrekning og hvordan få det bedre. Med urolærer Caspar Seip.

Uro. Noe som angår oss alle, men som mange av oss prøver å bli kvitt. Dagens episode handler om uro, hva det er og hva som hjelper. Og med meg har jeg urolærer Caspar Seip, psykoterapeut, fysioterapeut, forfatter og podcaster, blant annet kjent fra den populære podcasten Guro & Guru. Vi går inn på mange tema i ukens episode, send meg gjerne spørsmål eller tilbakemeldinger på dagens episode på instagram.com/legeromlivet eller facebook.com/legeromlivet.Du finner Caspar på uroskolen.no og podcastene til uroskolen ved å søke på uroskolen der hvor du finner podcast. :) Ha en kjempe fin uke! Alt godt,Annette Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sjå mer

11/18/2023

Helsetipspodden

34. BARSELTID OG MENTAL HELSE. Gjest: Maria Abrahamsen

Gjest: Psykolog Maria Abrahamsen Maria deler om psykisk helse på sosiale medier under @psyktdeg. Hun er også foredragsholder og har gitt ut to bestselgende bøker: - «Psykt deg - hva er det egentlig som foregår på innsida?» som er en bok for ungdom - «Bootcamp for psyken» med voksne som målgruppe Hun har en egen podcast på Podimo som heter "I ro med Maria". Stikkord for episoden: Barseltid, fødsel, egensomsorg, fødselsdepresjon hos mor og far, amming, hormoner, barselomsorg, mangel på søvn, forventninger, forandring, fysiske og psykiske endringer, livsomveltende prosess, bredt spekter av følelser, mørke tanker, bekymringer, depressive symptomer under graviditet, Dansk studie som avdekket at 9% av menn og 12-13% kvinner får fødselsdepresjon, hvordan komme seg ut av en fødselsdepresjon, snakke om følelser, være åpen, barselgruppe, tips ved fødselsdepresjon, spør om hjelp, å pleie partnerforhold, kommunikasjon, omsorg for hverandre, oppmerksomhet og anerkjennelse, tilstedeværelse, tilknytning, fysisk nærhet, oppsøke hjelp, permisjonstid, individuell frihet, fleksibilitet av permisjon, kommunikasjon åpent og ærlig uten å dømme hverandre, dele ansvar, tydelig forventningsavklaring, fordeling av ansvar, humor som som et psykisk forsvar og viktigheten av ¨ta vare på forholdet i småbarnstiden. Takk for at DU lytter! Du finner Maria her: www.instagram.com/psyktdeg Du finner Annette her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinikken.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand anbefales det å ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame og fordeler: - 30 dagers gratis lytting på lydbokappen Storytel - 10% avslag i helsekostbutikken Superstate med koden Nervus - 10% avslag hos Happyhikers som selger produkter for økt turglede med koden Annette10 Jeg setter stor pris på om du gir Helsetipspodden 5 stjerner på din podcastapp og legger igjen en fin vurdering. Det er også stas om du deler når du lytter.

Sjå mer

7/8/2024

730.no

Helle Nordby

Dronningen av podcast i flertall er gjest i sitt eget studio, og det er på tide å rette spørsmålene hun stiller til sine gjester mot henne selv ♡ I denne episoden av 730.no blir vi bedre kjent med Helle Nordby og hvordan hun hadde det i oppveksten på Oslos vestkant der følelsen av å aldri helt passe inn i et miljø tok mye plass. I tillegg får vi høre om hvordan hun ble kjent med Alexandra Joner, hva drivkraften hennes er og hvordan man kommer over kjærlighetssorg!! Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. StoklandLydklipp lånt fra Helle Nordby sin TikTok-profil Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sjå mer

4/20/2023

Biohacking Girls

132. ANGST: triggere og dempere

Hvorfor får vi angstlidelser? Det er ikke bare dårlige matvaner, for stort alkoholdkonsum, lite søvn som gir oss emosjonelle utfordringer, humørsvingninger, tretthet, følelse av utilstrekkelighet og angst. Det er mange årsaker til angstlidelser, alt fra kjemiske prosesser i hjernen til genetikk, personlighet og ulike livshendelser kan trigge angst og panikkrelaterte følelser. Så mye som 31 % av verdens voksenbefolkning vil lide av seriøse angst i løp av livet Angst er den mest normale mentale «sykdommen» i USA og berører over 40 millioner amerikanere over 18 år hvert år. Kun 35 % av de som lider av angst oppsøker eller får behandling. I dagens mini episode deler vi egne erfaringer og snakker om angst, og ikke minst deler vi noen biohcaks og naturlige strategier som funker for oss. Vi snakker om tegn som kan fortelle deg noe om at angsten kontrollerer deg mer enn du ønske, som besettelse, unnvikelse, rastløshet og overplanlegging. Gode biohacks som en sunn tarmflora, nok bevegelse og søvn, og endel tilskudd vi liker som Gaba, magnesium, og flere mineraler. God lytt og del gjerne episoden med noen du tror vil ha glede av den. Kilder: www.daveasprey.com www.pubmed.com http://www.jneurosci.org/content/36/8/2449.short https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26894319 http://www.explorejournal.com/article/S1550-8307(16)30106-9/fulltext https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28445426 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4040088/

Sjå mer

Lastar