Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Hei, og velkommen til vår podcast. Jeg heter Ida. Og jeg heter Nette. Og vi er begge leger og ønsker å gjøre kunnskap om helse og kropp lett tilgjengelig for alle. Ja, det ønsker vi jo virkelig. Og i dag har vi jo fått med oss en engasjert og dyktig lege, Ole Petter Gjelle, som også er kjent som treneslegen.
Så det er et spennende intervju, synes i hvert fall jeg. Ja, veldig artig at vi fikk med han som gjest. Han har mye god kunnskap, som jeg lærte i hvert fall veldig mye av. Enig. Men jeg tenker før vi går over på intervjuet, så skal jeg avlegge litt rapport på hvordan ukens utfordring gikk, Anette. Ja, hvordan gikk det? Du må fortelle hva det var. Ja, det var jo det at jeg skulle spise ulike typer,
grønnsaker hver dag fem om dagen og så skulle jeg prøve å få en ny grønnsak som jeg ikke pleide å bruke i hvert fall daglig og det gikk å spise variert men det var ikke hver dag jeg hadde en ny en ny stjernefrykt en ny stjernefrykt for å si det sånn det endte jo litt i gamle baner
Ja, ja. Du prøvde hvertfall. Ja, og jeg fikk i hvertfall spritet og blittet med litt nye elementer. Ja, hva prøvde du? Hva slags nye frukt eller grønt prøvde du? Ja, det ble jo blant annet granatepple. Oi, oi, oi! Bra, Ida! Men det granatepple har utrolig mye sunt i seg. Ja, og det er godt, altså. Ja, det er kjempegodt. Og så har jeg et triks for hvordan man kan skrelle det. Har du det trikset?
Hvis det er det at du skal skrelle de under vann? Nei, men jeg vet ikke om det er så nyttig, men jeg fant det på selv, for jeg begynte å ta med meg granateepler på jobb, når jeg var fastlege. Og det var litt uheldig, for jeg hadde hvite klær, og veldig ofte etter lunsj så var de...
Jeg hadde de mange røde flekker på. Det så ikke så veldig heldig ut. Så jeg begynte å ta det i en skål. Og så skjærer jeg med en skarp kniv granapele mens den er nede i skåla. For da spruter det på en måte bare rundt kanten av skåla. Og da kommer det jo utrolig masse sunn, god jus som renner ned i skåla. Som er drikk. Det er jo masse næringsstoff der. Men før jeg gjør det, det må jeg si, før jeg gjør det, så
presser jeg hele granatappelet sånn at den blir helt myk. Jeg presser den ned i bordet, hele veien rundt. For da er det mye lettere å ta ut granatapplekornene, eller hva jeg skal kalle det. Og da vrenger jeg de når jeg delte i to, vrenger de hver vei.
for seg, og så skraper jeg uti. Da er det kjempeenkelt! Ja, aha! Neimen, det her, det skal jeg teste! Ja! Da får du med deg alt! Ja, virkelig, for det er ofte mye som sitter igjen. Ja, og det er jo... Nei, granatdeppler galt. Men du, nok om granatdeppler. Jeg tenker at vi skal over på intervjuet igjen da. Yes!
I dag skal vi snakke om trening, og da er vi så heldige å ha fått med oss Ole Petter Gjelle, som også er kjent som treningslegen. Da startet han en egen motionsgruppe hvor han trente pasientene sine.
Opplegget ble filmet av NRK og sett over 1,5 millioner ganger. I tillegg til å være en i huga treningsentusiast er han også hjerneforsker. Han har tatt doktorgrad. Han har reist land rundt og holdt foredrag om hvorfor trening er så bra for oss. Han har skrevet boka «Sterk hjerne med aktiv kropp». Og så har du skrevet en til bok.
Jeg har skrevet en bok som heter Lev til du er hundre, syv nøkler til et langt og godt liv. Det var bok nummer to, og bok nummer tre kommer nå, den går i trykken i dag, den heter Mat for hjernen. Altså, det må jeg si hjertelig velkommen Ole Petter Gjelle. Tusen takk, veldig hyggelig å få være her. Før en meritliste. Ingen kan beskylde deg for å ikke være veldig opptatt av trening og helse. Nei, det er jeg opptatt av, det har jeg vært stort sett hele livet.
Hvis vi begynner fra starten, hva er det som gjorde at du startet en emosjonsgruppe med pasientene dine?
Det var rett og slett at jeg og mine kolleger, vi har to andre kolleger som var med på det, vi var litt lei av å sitte og bare snakke om livsstilsendring, altså fortelle egentlig pasientene noe de visste veldig godt fra før, at det å være i regelmessig bevegelse, det er utrolig viktig, ikke bare for helse, men også hverdagsfunksjon, hvordan du har det i hverdagen, påvirker risikoen din for å bli syk senere i livet,
Jeg har enda ikke møtt en pasient som ikke vet det. Litt av utfordringen er jo hvordan kan vi gjøre om tanken om det å bli mer fysisk aktiv til handling, altså hvordan klarer å komme seg ut og faktisk få gjort det? Og det skortet jo litt på, det tror jeg de aller fleste som har jobbet med pasienter kjenner til, man har noen inne, og så blir man kanskje enig om at fysisk aktivitet, det er viktig å få opp.
mer av her. Og så lager man et opplegg sammen med pasientene, og så blir man enig om at ja, da kan vi se som en måned, og så ser vi hvordan det har gått, og så kommer jo pasientene tilbake da, og så har det ofte ikke skjedd så mye. Nei, det kom ikke helt i gang da, fordi at jeg byttet jobb, eller sånn. Var det sommerferie, og da var det ikke så aktuelt å bevege seg så mye, kanskje, for da har man jo ferie. Ja, altså det var en haug med forskjellige faktorer da, som gjorde at jeg ikke hadde klart å
omdannet denne tanken på å komme i aktivitet til faktisk å få gjort det. Så vi tenkte at, ok, hva hvis vi trener med dere, vi lager et opplegg på lekontoret, vi møtes, som til en vanlig konsultasjon, men så trener vi sammen. I stedet for å sitte og prate om livsstilsendring, så gjør vi det sammen. Og det ble en kjempesuksess. Ja, hvor mange fikk du med?
Du, jeg tror vel det har vært 150 stykker til sammen innom i løpet av de fem årene vi har holdt på, men vi hadde en kjerne på 50 stykker som var der fra starten av, og som vi har fulgt opp ganske tett da, og gjort en del målinger for å kunne dokumentere og vise at, ok, dette er ikke bare noe vi tror, men her er det, her skjer det faktisk en del helt konkrete endringer i helsa til disse menneskene når de beveger seg litt mer i hverdagen.
Hva så du? Hva skjedde med disse pasientene? Kort fortalt, og kanskje det morsomste, vi målte veldig mye forskjellig. Vi målte 24 timers blodtrykk, vi gjorde en sånn baseline-undersøkelse før vi begynte for å kartlegge helsa. Så da målte vi hvor mye de beveget seg med aktivitetsmålene først.
Og så sjekket vi blodtrykk, 24 timers måling, målt lipider, kolesterol, vi målte langtidsblodsukker, vekt, livvidde. Og så gjorde vi en del undersøkelser av konsentrasjon, oppmerksomhet, livskvalitet med spørreskjema. 35 forskjellige parametre da.
Så satt vi i gang, og så gjorde vi en del repeterende målinger av alle disse parametrene hver sjette måned. I hvert fall et og et halvt år så vi at for det første så skårer de mye bedre på livskvalitet.
oppmerksomheten var bedre, konsentrasjonen var bedre. Vi fjernet cirka halvparten av alle disse faste legemidlene som pasientene sto på. Selvfølgelig under kontrollerte forhold, hvor vi fulgte opp målinger ganske hyppig. Så vi fjernet veldig mye antihypertensiva
Som vi faktisk måtte gjøre. En del av pasientene begynte å bli veldig svimlet når de begynte å trene, for det reduserte blodtrykket i tillegg til det medisinen gjorde. De sto holdt seg fast i flaggstangen på toppen av bakken, for de var i ferd med å gå i bakken. Fjernet ganske mye statiner, spesielt hos de som hadde fått de primære forbyggende hensiktene, hvor de kanskje ikke i utgangspunktet hadde noe spesielt høy kolesterol heller. Mange pasienter visste ikke helt hvorfor de sto på disse legemiddelene.
Dette var pasienter jeg hadde fått fra andre fastlegger, vi hadde akkurat begynt som fastlegger. Så vi fjernet mye statiner, fjernet en del insulin blant annet hos diabetes type 2 pasienter som nå klarte seg og hadde lavere langtidsblodsukker med trening alene enn det de hadde med da de var inaktive og hadde flere legemidler som styrte blodsukkeret. Så
Vi må til mye bedre kondisjon selvfølgelig, og det vet vi jo. Det er kanskje det viktigste helseparametret vi har som kan si noe om risiko for tidlig død og alvorlig sykdom. Jo bedre oksygenopptak du har, jo lavere risiko har du for hjertekarsykdom,
utviklet diabetes type 2, og så videre. Ja, er det ikke utrolig? Ja. Og så var det jo noe annet som var veldig viktig. Dette var jo godt voksne pasienter. Jeg tror gjennomsnittsalderen var 64 år. Mange av de var enslige. Noen også litt ensomme. Og det å få det sosiale aspektet, altså dette ble jo en sånn motionsgruppe, hvor det var utrolig god stemning. Det var veldig sosialt. Og det pasientene sa etter hvert var jo at, vet du hva?
Denne gruppa er det jeg gleder meg aller mest til hele uka. Og det er ikke først og fremst på grunn av treningen, men det er å treffe alle disse hyggelige menneskene. Å, hva er det gud hvor koselig. Ja, og så vet vi jo fra forskningen at det med sosiale relasjoner, det å ha gode nettverk, ha mennesker du bryr deg om og som bryr seg om deg i livet ditt, det er...
et ganske sånn undervurdert helseparameter da at det er kanskje enda viktigere for å avgjøre hvor frisk du holder deg i løpet av livet enn trening og koste det å ha gode sosiale nettverk altså det å være ensom er like farlig som å røyke for helseavgjørelsen ja, det er det og det har vi snakket om tidligere i podcasten for det er jo mange som er ensomme nå så det håper vi at det blir en forandring på men Ole Petter
Du fikk jo veldig mye oppmerksomhet på grunn av dette. Ble du overrasket over at det ble så mye oppmerksomhet på noe sånt? Ja, absolutt. Vi tenkte jo ikke vi skulle få noe særlig oppmerksomhet i det hele tatt. Og det var egentlig litt ved en tilfeldighet, fordi jeg bor på et bittelite sted, Oskarsrand, en av Norges minste byer, faktisk. Og så satte vi i gang, og opplegget vårt var jo utrolig enkelt. Vi gikk også en liten tur, 10-15 minutter først, oppvarming, småpratet.
Og så gikk vi litt motbakkeintervall, fant en lokal bakke, og så gikk vi opp og ned. Noen løp, noen gikk, noen gikk langsomt, til og med med rollator. Og hele greia, vi styrte ikke puls eller noe som helst, vi sa bare «nå skal vi gå, så vi blir litt slitne». «Du skal prøve å bli såpass anpustende at du ikke klarer å holde en samtale med en uanstrengt menneske som går ved siden av deg».
Så det holdt for på med 20 minutter, og så hadde vi noen enkle styrke- og balanse- og koordinasjonsøvelser ute. Knebøy og plankene, disse enkle øvelsene uten utstyr annet enn å bruke kroppen som motstand. Så tenkte vi at dette kan jo hvem som helst få til. Men så ble det litt snakkes i lokalmiljøet. Det var mange som lurte på hva
hvem er alle disse menneskene som tusler rundt i gatene tidlig på morgenen med legene på slep? Og så var det tilfeldigvis en NRK-journalist som bor i Oskarsrand, som tipset den lokale redaksjonen i NRK Vestfold om hva vi holdt på med. Og så kom det en journalist, lagde en sak, og så skulle den egentlig bare være på lokaltv. En litt sånn feel-good-sak, NRK-Østlandssendingen. Men så plukket dockservinen opp og sendte den i beste sendetid. Ja.
Som du nevnte, i løpet av en uke var det 1,5 millioner treff på den videoen som ble lagt ut på Facebook. Så hadde jeg plutselig blitt treningslegen.
Jeg husker så godt når jeg så det klippet der, for da jobber jeg selv som fastlege på Sortland i hjembyen min. Og akkurat da drev jeg meg i et sånt høyst uoffisielt forskningsprosjekt med mine pasienter, der jeg følte ti stykker da. Det var ikke den store skalaen, men jeg...
Følte disse hver måned i seks måneder. De kom inn for helt forskjellige problemstillinger. En kom med kneproblemer, en kom med soppinfeksjon i munnen, en tredje kom med høyt blodtrykk. Så tenkte jeg,
Nå skal jeg se om jeg kan hjelpe dem å se om de kan bli bedre uten medisiner. Så da hjelper jeg dem i hovedsak med kosthold. Og hadde fokus på det, men så hadde jeg også fokus på trening og søvn og stressmestring. Men jeg begynte med kostholdet før jeg tenkte at man må bare begynne på økonomien.
en arena gang igjen. Og det jeg synes var så artig var jo at ikke bare ble alle ti mye bedre fra det de sliter med, men de fikk det så mye bedre med seg selv. Og det synes jeg var så motiverende. Så etter de seks månedene så fortsetter jeg med andre, men jeg klarte ikke å følge de i like stor grad som de første ti, men jeg fortsatte dette prosjektet.
Det jeg så var at når jeg fokuserte på et område som kosthold, så begynte de selv å fokusere på disse andre områdene, og mange av dem begynte å trene på eget initiativ. Da lurer jeg på, var det sånn med deg at du så at når de begynte å trene, så begynte de kanskje også å spise under det? Absolutt, og det er veldig interessant, for vi hadde samme tankegang hos oss, at det er jo mange livsstilsfaktorer du kan påvirke.
som er bra for helsa. Vi snakker om søvn, vi snakker om kosthold, det kan være alkohol, det kan være røyking, det kan være trening. Og så tror jeg jo mange da ...
Kanskje nå er vi like over nyttår, veldig mange har nyttårsforsetter, og så skal de leve bedre liv, ta bedre vare på seg selv, og så skal de endre mange ting av gangen. Og det er ganske trygg i. Så vi var veldig opptatt av at nå skal vi fokusere på fysisk aktivitet, det vet vi er viktig, det hadde pasientene et ønske om å gjøre noe med. Og så skulle vi egentlig ikke snakke så mye om alle de andre tingene, men vi gjorde blant annet en kostholdsregistrering av pasientene.
før de begynte. Men vi snakket ikke noe om det annet enn at vi gjorde kartleggingen, og så begynte vi å trene. Og så gjorde vi en ny kostholdsregistrering noen måneder senere.
Og det vi så da var jo at pasientene spiste jo mye sundere. Og det var flere som sa det. Jeg bor jo på et lite sted, så alt er veldig gjennomsiktig. Jeg treffer jo pasientene utenom jobb også. Og så hadde jeg spesielt en fyr da, som var veldig overvektig, og hadde begynt å trene med oss. Han hadde ganske uheldig kosthold. Jeg så han stort sett hver dag på Circle K. Ja.
Og da spiste han alltid en grillpølse med reksalat og fullt tilbehør. Og så traff jeg han noen måneder etter vi hadde begynt treningsgruppa, og da sto han også på Circle K, for der hang han hver dag. Og så sa jeg litt sånn fleipte, «Men du, hva er det som har skjedd med grillpølsen din? Skal du ikke ha det i dag?» Så jeg sier, «Nei, men herregud, jeg har jo blitt treningsmann. Det passer jo ikke for en treningsmann å spise sånn mat.»
Jo, men det var noe vi så da, egentlig ganske ubevisst også, så hadde mange begynt å ta bedre kostholdsvalg. Og det er litt interessant, for det tyder jo på at en god livsstilsvane kan fort avle nyen også. Ja, det var det jeg så. Ja, og det var helt åpenbart. Og så var det en del pasienter som sa at jeg er i mye bedre humør enn nå. Og det jeg pleide å gjøre var at jeg trøstespiste mye. Men nå har jeg det mye bedre med meg selv.
Så jeg spiser mye mindre junkfood. De satt opp om kvelden, og så ble det litt sånn belønning, hvis man ikke føler seg helt bra, og det tror jeg mange kjenner seg igjen i. Så vi så jevnt over at de spiste sundere. I tillegg så kartlet vi litt søvn, og så også at det var flere som fikk bedre søvn. Mange sa det at «Vet du hva, jeg har hatt problemer med å sove. Søvnen min er bedre nå som jeg har begynt å trene».
Og så var det flere som sluttet å røyke. Og det hadde vi ikke snakket om heller. Og igjen så sa de at, vet du hva, nå driver jeg jo at trener passer seg jo ikke å røyke da. Ja, men det er akkurat det jeg også. Når man begynner å ta vare på seg selv, så vil man gjøre flere tiltak. Men jeg tror det er kjempefint å begynne sånn som dere gjorde, og sånn som jeg gjorde med at man begynte på en arena gang igjen. For hvis man skal bli helt perfekt,
på alle arenaer samtidig, så går det ikke. Og det er jo ingen som klarer å være perfekt på alle arenaer. Men det å begynne et sted vil også gjøre at du vil bli bedre på flere arenaer. Jeg er helt enig med deg, og jeg tror veldig mange legger liste litt høyt når de skal prøve å endre livsstil. Så skal de plutselig gjøre så veldig mye. De skal trene mer, de skal spise sundere, de skal sove mer, kanskje skal de drikke mindre alkohol.
Og jeg pleier å si det, det er jo helt supert det at du har kanskje litt håret til mål for det du skal få til. Kanskje skal du fra A leve et inaktivt liv, kanskje spise usundt, og så skal du til Å, kanskje har du lyst til å løpe Oslo-marathon, for alt jeg vet. Men det er fra A til Å,
Men før du kommer fra A til Å, så må du fra A til B, og så fra B til C. Altså lage deg noen små delmål, og ta små steg av gangen, og endre kanskje en adferd av gangen. Og så ser du at du får en del gratis nettopp, fordi vi har tendens til å
Få litt bedre vane på andre områder også når vi først endrer en livsstilsfaktor. Og så er jeg veldig opptatt av glem det perfekte. Det er det ingen som får til. Jeg holder fordeler om dette og skriver bøker. Du skal se hva jeg har i kjøleskapet. Glem den perfekte treningsøkten. Glem det perfekte livet livsstilsmessig. Det er det ingen som får til. Den beste treningsøkten, det er den du får gjort. Hvis du hele tiden tenker på at nå må jeg designe en perfekt økt som er optimal for helsaen min,
Mye tydelig på at den får du ikke gjort. Så glem det perfekte. Og jeg tenker det også at et sunt liv har rom for noen uker uten trening. Det har rom for kaker og pølser og usunn mat. Så ikke være for streng med deg selv. Det handler jo veldig mye om mestringstillit. Det er jo en sånn ...
basalbehov vi har, føle mestring for det vi driver med. Jeg har jo ofte pasienter som når de først bestemmer seg for at de skal gjøre en endring, kanskje trening da, så kommer de til meg og sier «Doktor, hjelp meg litt, nå har jeg lyst til å begynne å trene, jeg har hørt en podcast, ja, nå skal jeg sette i gang, jeg har lyst til å trene fem ganger i uka». Og så sier jeg kanskje at «Ja, men nå har vi jo akkurat snakket om at du har jo ikke beveget deg så mye de siste ti årene, er du sikker på at du skal starte med fem?»
Så sier jeg, ja, men kan ikke du heller ha som mål da å komme deg ut to ganger i uka, i stedet for fem til å begynne med? For det er noe med at hvis du setter målet på fem, og du klarer tre, så er det et signal til hjernen din om at du har egentlig misslykkes. For målet ditt var fem, du klarte tre. Men hvis målet ditt er to, og du får til tre, du har ikke treppet noe mer, men da er det en seier. Så det å skape mestringsfølelse, det var noe av det pasientene mine snakket aller mest om, at de fikk
bedre tro på seg selv. De hadde det mye bedre. De var stolt av det de hadde klart å få til. Det gjør noe med måten man tenker om seg selv, som er viktig for mental helse. Veldig viktig.
Nå er vi inne på mental helse. Du har jo snakket mye om hvordan trening påvirker hjernen. Kan ikke du fortelle litt, hva er det egentlig som skjer med hjernen når du trener? Ja, vi begynner jo å finne ut en del av det, og jeg husker veldig godt da jeg studerte, det er jo veldig mange år siden, vi snakker jo nesten 30 år siden,
Da var det jo ingen, selv ikke hjerneforsker, trodde at det å trene og bevege seg i særlig grad påvirket hjernens funksjoner. Vi visste veldig godt om hva det gjorde med kroppen vår, og så ...
Så skjedde det egentlig en revolusjon på slutten av 90-tallet, for da tok vi i burk veldig avansert medisinsteknologi, funksjonell MR og PET-scannere, hvor du kunne gjennomlyse hjernen hos levende mennesker, og se hvordan forskjellige typer livsstilsintervensjoner påvirket hjernens både funksjon og struktur. Da viser det seg at det er så godt som alle hjernes områder og funksjoner styrkes når vi er i regelmessig bevegelse.
Så jeg pleier å si, uten at jeg har godt vitenskapelig dokumentasjon eller belegg for å si det, at hjernen er sannsynligvis det organet som påvirkes aller mest når vi er ute og beveger oss. Men hvordan styrkes hjernen? Hva er det som skjer? Ja, og nå vet vi jo en del om de molekylære mekanismene også. Jeg tenker det er jo litt viktig å finne ut hvis man virkelig skal få gjennomslag for dette, brukt i helsevesenet for eksempel, som behandling, altså ha en god forståelse av hva er det faktisk som gjør at den fysiske akviteten er så bra for hjernen.
Og hvis vi nå snakker om fysisk aktivitet, så du får jo pulsen, altså type kondisjonstrening, så vet vi at blodsirkulasjonen til hjernen øker ganske betydelig når vi gjør aktivitet.
Det står ikke i alle fysiologibøker. Jeg husker veldig godt da jeg studerte, så var det sånn at vi har autoregulering av blodtilførsel til hjernen, sånn at blodtilførselen til hjernen er ganske uavhengig av om du sitter stille eller om du beveger deg. Men i dag så vet vi at du kan faktisk øke blodsirkulasjonen med rundt 30%. Ja, det er mye. Det er ganske mye ved å være i fysisk aktivitet. Når du øker blodsirkulasjonen, så skjer det en del kjemiske ting inni hjernen.
Og vi tror faktisk at det kanskje begynner med laktat, altså melkesyre, som vi ofte tenker på som et avfallsprodukt, som gjør at vi blir stive i muskulaturen når vi løper fort. Men det er også veldig viktig energisubstrat for hjernen. Så laktat krysser blod-hjernebarrieren, og så vet vi blant annet at det dannes noen vekstfaktorer på bakgrunn sannsynligvis av laktat. Blant annet noe som heter BDNF,
som jeg pleier å kalle hjernens gjødsel, som gjør at vi styrker forbindelsene mellom nerveceller, altså det påvirker helt klart dannelsen av synapser, det gjør nervecellene mer robuste, altså de tåler mer før de dør,
Og så kan det til og med stimulere til nevrogenese, altså nydannelse av nerveceller. Og det er jo ikke noe i relativt beskjedent omfang. Så vi taper jo fortsatt flere nerveceller hver dag enn det vi kan lage nye. Men det er vist både hos dyr og hos mennesker,
at denne neurogenesen er aktiv hele livet. Man har sett på obduksjonsmateriale av godt voksne mennesker, og så har man i dag fargemetoder som kan si noe om alderen på de nervecellene vi har. Og da ser du at selv hos 80-90 år gamle mennesker, så kan man finne relativt unge nerveceller i hippocampus, som har blitt nydannet i løpet av de siste leveårene deres.
Så er det en del andre vekstfaktorer som skilles ut, blant annet noe som heter VEGF, Vascular Endothelial Growth Factor, som øker blodstilkulasjonen til hjernen, og en del andre faktorer også, som er med på å styrke nervecellenes funksjon. Har man sett på hva det gjør med, for du har jo snakket mye om depresjon, og skrevet et kapittel om det i boka di,
Hva er det som skjer med hjernen når du trener under depresjon? Tenker du på hvorfor man blir bedre av trening ved depresjon? Ja.
Det er jo fortsatt en del ting vi ikke helt vet. Vi vet i observasjonsstudier at det å være i regelmessig fysisk akvitet, det er en av de viktigste tingene vi kan gjøre faktisk for å forebygge depresjon. Tenk det. Eller sagt på en litt annen måte, blant annet den store hønnstudien oppe i Nordtrøndelag har jo vist veldig godt at en av de viktigste risikofaktorene, sannsynligvis den viktigste risikofaktoren som vi kan påvirke når det gjelder depresjon, det er inaktivitet. Og den store studien der viste jo at en treningsøkt i uka
Reduserte sannsynligheten for å utvikle depresjon i løpet av en åtteårsperiode hos disse forsøkspersonene med rundt 45 prosent.
Og det er jo helt fantastisk. Det er jo ikke noen legebidder som gjør det. Nei, og dette er så viktig å få ut. For jeg tenker at hvis flere vet dette, så får man kanskje litt mer motivasjon til å komme seg ut. En dag i uka. Absolutt, det er overkommelig for folk flest. Så tilbake til disse molekylære mekanismene. Jeg tror det er flere ting, og noe er relativt godt dokumentert.
Det har jo vært veldig mye fokus når det gjelder depresjon, altså hva er patogenesen her, altså hva er det som skjer inni hjernen hos de som er deprimerte? Og det har vært veldig mye fokus på denne katekolamin-hypotesen, altså at det er en ubalanse i viktige kjemiske stoffer, kanskje primært serotonin, at det er litt for lite serotonin i en del av synapsene i hjernen.
Og det er blant annet derfor vi bruker disse SSRI, eller såkalt lykkepillene, mye behandling, for de øker mengden serotonin i synapsespalten. Og så har jo veldig mange av de som jobber klinisk med depresjon, stusset litt over at effekten av disse serotonin-selektivere opptakshemmerne, som de da heter på fagspråket, det tar ganske lang tid før de virker.
Mange opplever at det kan ta tre-fire uker før medisinen eventuelt har en effekt mot depresjonen. Og det er jo litt rart hvis du tenker at det er mengden serotonin som er årsaken til depresjonen, for serotoninmengden øker ganske umiddelbart etter du har tatt disse pillene. Så hvorfor tar det tre uker før det hjelper?
Så har man gjort en del undersøkelser, biokjemiske, av hjernen hos deprimerte blant annet, og så viser det seg at en av de tingene man finner konsekvent, det er at de som lider av depresjon har veldig lite av dette BDNF, Brain Derived Neurotrophic Factor, som jeg snakket om i sted. Det vet vi, det øker markant ved trening. Og så viser det seg også at disse lykkepillene, hvis vi kaller det det, de øker også mengden BDNF.
Så nå begynner vi å tro at kanskje er det, eller sannsynligvis det er mer nyansert enn at det er for lite serotonin. Det er en del andre kjemiske ubalanser også. Så det er nok en forklaringsmodell som vi tror kan legge til grunn for at fysisk aktivitet er så bra mot depresjon. Det er rett og slett en del av de kjemiske endringene som skjer, blant annet at vi lager mer av denne kritiske vekstfaktoren BDNF. Og så er det jo en del andre kjemiske stoffer vi skiller, dopamin for eksempel. Ja.
Vi skylder jo endorfiner, endokannabinoider, som også påvirker humøret vårt. Så det ene er den kjemiske prosessen og alle disse stoffene som påvirker humøret vårt i positiv retning når vi trener. Jeg tror vel også at det er en del andre ting som spiller inn.
Og det ene er jo måtene vi tenker om oss selv på. For det er noe med det å sette i gang, å komme seg ut, bevege seg. Mot depresjonen så blir du litt din egen terapeut. Det blir fort gjort, og det er en del pasienter som har fortalt meg også, at de føler mye mer tilfredsstillelse av å bruke
trening og bevegelse som behandling mot sin depresjon, enn det å ta en pille. Du blir litt sånn tilskur i ditt eget liv, kan fort bli det. En pasient sa det, jeg føler meg litt som en tilskur i mitt eget liv, det er disse pillene som skal fikse meg. Det føles mye bedre for min egen selvtillit og mestringsfølelse, det å kunne være min egen terapeut, komme i gang, begynne å trene. De blir stolte av seg selv, og det endrer litt måten vi ser på oss selv på. Så vet vi at mange av de som sliter med depresjonen,
Mange i hvert fall har litt revosert mestringstillit, altså troen på egne iboende evner og ferdigheter og
Så det å trene kan gi den ekstra mestringstilliten som også påvirker depresjon positivt. Og så er det jo tredje element, og det er jo at kropp og sinn, det er jo ikke to adskilte silor. Og vi vet jo veldig godt at mange av de som er deprimerte, de sliter med andre plager også. Type muskelskelettplager, det er overhyppighet, det er hjertekarsykdom av andre kalde fysiske sykdommer, hvis vi skal bruke den betegnelsen.
Og de opplever mindre smerte, mindre muskelslettplager, de reduserer risikoen for hjertekarsykdom, diabetes type 2, som også spiller inn. Det er klart at hvis du er deprimert, og så har du mange andre fysiske plager i tillegg, så vil jo det sannsynligvis forvære depresjonen din. Så det er mange elementer her som gjør fysisk akvitet til et veldig bra verktøy.
Ja, og jeg liker veldig godt at du sier at det er mange områder, for alt i kroppen henger jo sammen. Og det ene påvirker det andre. Så det er klart at man kan, jeg tenker heller ikke at man kan måle bare med én måling, altså kun serotonin eller kun BDNF. Det er som regel flere faktorer som er med på å påvirke. Og det er det som er så fint da, for trening påvirker så mange områder samtidig.
Så det er jo ingen tvil om at trening er bra for oss, og det får du jo så veldig godt fram. Det øker jo intelligensen, du får bedre kommelse, du får mer kreativitet, det gir oss et friskere liv, det reduserer risikoen for depresjon som du har vært inne på, hjertekarsykdom og demens.
Og helsedirektoratet anbefaler jo at oss voksne og eldre trener ca. 30 minutter med moderat intensitet fem dager i uka, eller 75 minutter i uka med høy intensitet eller en kombinasjon. Og for unge er det 60 minutter hver dag i aktiviteten.
Men det er jo bare 32% av den norske befolkningen som klarer dette. Hvorfor tror du det er sånn? Veldig godt spørsmål. Jeg pleier jo å si at, tenk deg om fysisk aktivitet hadde vært en pille. Da hadde vi jo tatt den alle sammen. Da hadde det vært nærmere 100% av befolkningen som hadde tatt denne pillen. Hvis du kunne få akkurat de samme helsegevinstene ved en pille, det får du jo selvfølgelig ikke. Det finnes ikke én pille som gjør at det er fysisk aktivitet. Hvorfor er det sånn? Det er jo det store paradokset da.
At i dag så vet vi jo mer enn noensinne, altså folk flest også, ikke bare vi som jobber i helsevesenet, men vi vet mer enn noensinne om hvor bra og viktig fysisk aktivitet og bevegelse er for helsa vår. Og helse er jo noe av det nordmenn setter aller høyest. Når vi spør nordmenn i store befolkningsundersøkelser, hva er viktigst for deg for å ha et bra liv, så er jo god helse troende nesten alltid på toppen. Så vi har kunnskapen, men så er det vanskelig å få til.
Jeg tror det er i hvert fall to viktige årsaker, og en av de viktigste er jo at vi har laget et samfunn hvor bevegelse rett og slett ikke er nødvendig lenger. Går du to generasjoner tilbake i tid i Norge, så var det jo nesten ingen nordmenn som var inaktive. Det var rett og slett ikke mulig. Fordi nesten alle hadde fysisk aktive jobber, og vi måtte bevege oss for egen maskin fra punkt A til punkt B. I dag sitter nesten alle stille bak en pult og jobber, meg selv inkludert.
Og i tillegg så har vi alle mulige moderne hjelpemidler for å komme oss fra punkt A og punkt B. Altså vi trenger nesten ikke å bevege oss. Vi har selvfølgelig biler og heiser og rulletropper. Vi har til og med robotstøvsugere, så slipper vi å støvsuge hjemme. Vi har elektriske gressklippere, som ja, geiter som går rundt i hagen og jobber for oss. Så det tror jeg er en viktig del. Altså vi har et samfunn som er trettelagt for inaktivitet. Ja.
Men likevel er det mange som vet at det er viktig å bevege seg. Hvorfor gjør de ikke mer av det i hverdagen? Vi kjenner jo alle til dette med dørstokkmil, og den snakker vi jo mye om. Jeg er veldig glad i å trene, men mange dager er det et ork å komme seg ut. Så jeg tror vi opplever den dørstokkmilen alle sammen. I stedet for å kalle det dørstokkmil, så pleier jeg å kalle det den late hjernen. Jeg mener jo det. Vi har en hjerne som er lat.
Og da pleier jeg å si at vi må sku ut i evolusjonen for å forstå det konseptet. Og det er jo at våre første forfedre på savannen, for hundre tusenvis av år siden, de var jo veldig fysisk aktive. Fordi de måtte være det. Så du måtte løpe et villedyr for å fange din egen mat, du måtte flykte fra fiender. Altså var du skadet eller syk på savannen og ikke kunne løpe, da levde du ikke lenge. Da sultet du ihjel, eller så ble du drøpt av et villedyr.
Men våre første forfædre, når de hadde løpt etter et vilt dyr i syv timer,
kakket i hodet med en stein, spist i hula si og fortærte termaltid, så gikk de jo ikke ut og løp fire ganger fire intervall. De lå jo i ro for å spare på kaloriene. Største trussel mot overlevelse var sult. Så du kunne ikke skusle bort kalorier. Og så vet vi sånn evolusjonsmessig også, spesielt kvinner, hvis de får for lav fettprosent, så mister de eggløsning og menstruasjon, og da er det jo game over for videreføring av arten. Så vi har noen kraftige beskyttelsesmekanismer for å unngå å gå ned i vekt.
altså det skal vi ikke så sagt på en annen måte vi har en hjerne som er laget for fysisk akvitet når vi må og latskap når vi kan og hvis vi skruller tiden fram til i dag for å forstå hvorfor det er så vanskelig for mange å komme seg ut så er jo hjernen vår og spesielt disse områdene som styrer med motivasjon og
De har jo ikke endret seg nevneverdig siden en gang vi var jegere på savannen. Så hjernen vår er i bunn og grunn ganske lik. Men miljøet har endret seg. Vi trenger ikke lenger å bevege oss i hverdagen. Så jeg pleier å si det at når du kommer hjem fra en lang dag på jobben og er sliten, og kanskje tenker at nå ...
Nå hadde det vært bra å gå ut og trene, så blir du brutalt sugt inn i sofaen med en potetgullpose og glass vin i stedet. Så er det ikke noe galt med hjernen din. Så den gjør bare det den er programmert til å gjøre. Jeg har litt tro på det at vi må erkjenne at for mange er det utfordrende å endre livsstil og bli mer fysisk aktiv, selv om de vet at det er viktig for dem. Jeg har litt tro på det å
Hvis du kjenner til noen av de motkreftene du møter underveis i en endringsprosess, så er det litt lettere å overvinne dem. Jeg husker med skrekk og gru noen av de første samtalene jeg hadde med pasienter som ønsket å bli mer fysisk aktive, hvor jeg i hodet mitt tenkte at «Herregud, hvor vanskelig kan dette være?» Jeg kan huske at jeg noen ganger har sagt at «Tid, det er ikke noe du får, det er noe du må ta».
Når pasientene sier at de ikke har tid til å trene, eller «en halvtime to ganger i uka, det klarer du». Og det er jo noe med at når vi legger det frem for pasientene våre, at «dette her er jo ikke noe sak å få til», og så klarer de det ikke. Så torpederer du alt av mestringstillit. Så jeg har veldig troen på å si at «vet du hva, det er en del motkrefter du kan møte når du skal begynne å bli mer fysisk aktiv, så snakker vi litt om det, da tror jeg det er lettere å overvinne den».
Tror jeg du har helt rett i. Så jeg tror den late hjernen, kall det det da, er en viktig årsak til at veldig mange sliter med å bevege seg mye i hverdagen. Ja, så man skal ikke ha dårlig samvittighet hvis man ikke har lyst, for det er helt naturlig for oss. Ja, og så tror jeg kanskje at vi som jobber med å veilede og hjelpe folk til å finne motivasjon for å komme seg ut og bevege seg,
Vi har ofte en tendens, og da snakker jeg for egen erfaring, kanskje primært, som fastlegger for eksempel, så er det veldig mye fokus på de negative konsekvensene ved å ikke være i fysisk aktivitet. Vi snakker mye om at det gir økt risiko for diabetes type 2 og hjertekarsykdom og overvekt og fedme.
Og så snakker vi kanskje litt for lite om gevinstene. Så hjernen vår er jo skrudd sammen sånn, for jeg vil si det, at den er mye mer opptatt av en
i dag enn en kanskje enda større gevinst langt frem i tid. Og det tror jeg også er evolutionsmessig. Det var viktig å overleve i dag på savannen. Det var ikke noe vits å tenke tre måneder frem i tid. Da overlevde du ikke i dag. Så vi har en tendens til å fokusere på en umiddelbar gevinst i dag heller enn en større gevinst langt frem i tid. Så i stedet for å kanskje fokusere på at hvis du begynner å trene litt så kanskje reduserer du risikoen for et hjerteinfarkt.
Eller demens. Mange av de jeg snakker med vet ikke hva de skal ha neste helg en gang. De tenker jo ikke hva som skjer om ti år. Dette er jo litt interessant, for det går jo helt på tvers av fagområder. Det er jo den samme grunnen til at veldig mange sliter med å spare til pensjon. Det er jo fordi de vet jo veldig godt at det er viktig å ha litt penger når du blir pensjonist. Men det er veldig behagelig å ha penger i dag og bruke dem. Det gir jo en belønning i dag.
Og så tenker vi ikke på den enda større gevinsten ved å spare. Og sånn er det nok litt med ...
fysisk aktivitet også. Så jeg prøver å si at la oss heller fokusere på de gevinstene du får umiddelbart når du går ut og beveger deg litt. Og hva er de? Da snakker vi jo gjerne om det som skjer i hjernen. Og det tror jeg på et intuitivt plan veldig mange vet, at det å komme seg ut, det gjør noe med energinivået vårt, det gjør noe med humøret vårt. Så jeg snakker mye om det da. Og ber pasientene være litt bevisste på det.
Tenk deg litt, hvordan følte du deg etter at du hadde tatt den gåturen? Og da sier du jo, jo, men jeg følte meg, jeg følte meg, jeg hadde mer energi, jeg var i mye bedre humør, jeg opplevde at jeg hadde bedre konsentrasjon og oppmerksomhet. Så jeg prøver å snakke mye om det da. Fokusere på de umiddelbare gevinstene som du får i dag når du kommer deg ut, få litt bedre kondisjon, orke mer i hverdagen.
I stedet for å tenke på at risikoen din for å få Alzheimers demens er redusert med 45%, det skyver vi langt for om oss uansett. Så fokusere på det umiddelbare. Ja, og da er vi inne på, hva er det beste tipset du har for å komme i gang med trening? Får jeg bare lov til å gi ett tips? Eller får jeg lov til å gi flere? Du kan gi mange tips.
Det aller beste tipset mitt er å tenke over at det er veldig mye aktivitet som gir en betydelig helsegevinst som vi ikke tenker på som trening. Du må ikke løpe, du må ikke sykle, du må ikke svømme. Helsegevinstene, både for kroppen og hjernen, er så godt som uavhengig av hva du gjør.
så lenge du blir litt sliten. Så da sier jeg til pasienten at du bruker ikke treningstrøynger, altså jobbe i hagen, danse, old boys, fotball, spille skors med kompere, altså mye av det som vi egentlig ikke tenker på som trening da.
De gir en betydelig helsegevinst. Så jeg har veldig tro på å prøve å finne noe som gir deg noe som du liker. Som du finner en glede ved å drive med. Fordi hvis du hater å løpe, så klarer du sikkert å holde deg til et løpeopplegg i noen uker. Men så blister det, og så blir du lei. Så finn noe du synes er litt gøy. Det tror jeg er kanskje det aller viktigste. To, det er jo å gjøre det gjerne sammen med noen andre.
Det synes jeg er spesielt interessant. Det er en del studier som tyder på at hvis du ønsker å endre livsstil, bli mer fysisk aktiv, så dobler du sannsynligheten for å lykkes hvis du gjør det sammen med noen andre. Det er mye sannsynligvis fordi det blir litt mer forpliktende
Det kjenner vi jo sikkert til, ikke sant? La oss si at du har bestemt deg for en treningsøkt på morgenen. Du setter alarmen på halv åtte, så skal du ut og jogge deg en tur før du skal på jobb. Så er det bikkikalt ute, det er godt og varmt under dyna. Selv om du var jækla motivert av at du la deg, så er den motivasjonen ganske borte når du ligger under dyna. Og da er det fort gjort å trykke på slommelknappen. Men har du en avtale med en veninne eller kompis som står på gategjørnet og venter på deg, så kommer du deg ut. Ja.
Så er det en del interessante studier, spesielt på de gode effektene på hjernen ved å være fysisk aktiv, at du får en enda større kjemisk belønning i hjernen din når du trener sammen med noen, enn om du gjør det alene. Det handler nok litt om at vi er flokkdyr. Det å være alene på savannen, det opplevde jeg som truende.
Det var farlig, rett og slett. Og vi har jo mye overlevd som art fordi vi begynte å samarbeide og oppdre i flokk. Så mye tyder på at belønningen for hjernen blir større når vi er flere sammen. Så både blir mer forpliktende, lettere å komme seg ut, og så får du kanskje enda større helsegevinst på hjernen når du trener med noen andre.
Og der har jeg en veldig god egen erfaring, for vi flyttet hit i fjor til denne gata. Og i denne gata er vi så heldige at vi har en fyr som heter Bjørn, som er en i hugetreningsentusiast og elsker å trene. Og han har satt opp trening for alle i nabolaget hver mandag og torsdag.
Alle kan komme, og han setter opp et nytt program for... Det er genialt! Altså, er ikke det fantastisk? Så jeg føler jo et sånt samhold når jeg er der og er i trena i lagerdi, og så er det en halvtime som gjør at man har egentlig aldri en unnskyldning for å ikke komme. Så, altså, føler jeg jo... Jeg føler at jeg er nødt til å stille opp. Han gjør jo det for oss, da må jo jeg klare å stille opp. Og jeg føler meg jo så bra hver gang jeg har vært der. Så...
finn deg en sånn fyr eller dame som har lyst til å bli med deg på trening og står i det, så gjør det det så mye enklere. Ja, absolutt.
Jeg har også et tredje tips, og vi er jo veldig opptatt, spesielt vi som er fagpersoner i rommet dette, så snakker vi mye om disse anbefalingene fra myndighetene. 150 minutter i uka. Og de jobber jeg mye med. Jeg sitter blant annet i et sånt kaldt ekspertpanel, for nå skal vi lage nye anbefalinger som kommer nå i mars måned. Så da sitter vi og ser på om vi skal revidere de og gjøre de litt annerledes. Og en av de tingene jeg er litt opptatt av er at
at den 150-minutteren vil nok for mange oppfattes som en terskel som er veldig høy. For de av oss som er veldig glad i å trene, så tenker vi at 150 minutter i uka er ikke noe problem. Men for det gemene hop, de 75 prosent av befolkningen nesten, som ikke møter disse anbefalingene, så kan 150 minutter virke ganske uoverkommelig. Man kan fort få et inntrykk av at du må gjøre 150 minutter.
Ellers er det ikke noe vits. Vi kategoriserer jo befolkningen som inaktive hvis de ikke møter 150 minutter i uka. For det er jo ikke sånn at det er 70-75% av befolkningen som er helt inaktive. Det er bare det at de møter ikke 150 minutter i uka.
Da pleier jeg å si, og det er veldig godt dokumentert, at du får en betydelig helsegevinst ved å gjøre langt mindre enn 150 minutter også. Så alle måneder drar, det må ikke være 150 minutter. Og spesielt hvis du klarer å motivere deg til å trene litt, så du får litt høyere puls, så har jo spesielt dette miljøet med Ulrik Vissløf oppe i Trondheim, trening som medisin, SERG som det heter,
De har gjort kjempegode, store studier som viser at det aller viktigste som påvirker helsegevinst, det er ikke hvor mange minutter du er ute og beveger deg, men det er intensiteten på treningen. Sagt på en annen måte da, hvis du er glad for eksempel i å trene intervall og bli skikkelig sliten, trene på høy intensitet, så vil jo kanskje...
40 minutter i uka gir deg enda større helsegevinst enn å trene 150 minutter med litt roligere intensitet. Og så kan du legge sammen alt det du gjør i løpet av en dag. Du behøver ikke kalle det trening engang. Hvis du går hurtig til T-banen
tidlig på morgenen, og så jobber du i femte etasje, når vi nå er tilbake til vanlig jobb, så tar du trappene i stedet for heisen, så får du kanskje partere minutter der, så kan du summere alt det på slutten av dagen, og har du ti bolker på tre minutter i løpet av en dag, spedd innimellom alt mulig annet du gjør, hvor du blir litt sliten, så vil det ha tilnærmet samme helsegevinn som en treningsøkt på 30 minutter kontinuerlig.
Tenk det. Og da tror jeg terskelingen for mange blir mye lavere. Du må ikke sette deg om en halvtime, ta på deg treningstøy, gå ut og løpe. Jeg kan gå fort i butikken tidlig på morgenen, og så kan jeg ta trapper i stedet for heis, og så kan jeg leke litt med barna, og så summerer du alt dette sammen. Low-hanging fruits.
Når vi er inne på det her, så har jo vi fått en del lyttespørsmål, for folk har fått med seg at jeg skulle intervjue deg i dag. Ja, så hyggelig, ja. Er du klar for det? Jeg er klar. Ja, ok. Jeg synes det første her, synes det var et veldig godt spørsmål, som jeg tror mange lurer på. Og det er, hvor lite er godt nok?
Det er jo et interessant spørsmål, fordi vi som fagpersoner er jo ofte opptatt av hva er optimalt, hva er det beste vi kan få til. Mens det ofte pasientene spør om er jo, hvor lite kan jeg gjøre og likevel ha en effekt? Nettopp. Det enkle svaret er at det er ingen som har funnet en nedre grense.
for når fysisk aktivitet hjelper. Og hvis vi snakker om helsegevinn, så vet vi for eksempel at et par spaserturer i uka kan faktisk redusere risikoen din for hjertekarsykdom med rundt 30%. Hvor høy puls skal du ha da?
Her snakker vi jo om, det er nok i den kategorien moderat, at du kan fint holde en samtale med, så det er litt hurtig gange. Sånn at du litt mer enn å bare subbe av gårde og spasere, men noe som de aller fleste kan få til. Og så er det jo sånn at, og det synes jeg er interessant for et faglig ståsted, det vi kaller doserespons.
Hvor mye må vi gi for å oppnå en viss helsegevinst? Det er jo egentlig det det spørres litt om her. Og da er det jo veldig interessant å si at den kurven, den er jo ikke på noen som helst måte rettlinjet. Det vil si at dobler du treningsmengden din, så dobler du ikke helsegevinsten. Den aller største helsegevinsten, den får du når du går for å gjøre ingenting til litt. Og litt kan være en spasertur eller to i uka. Da er du virkelig i den bratte delen av
Det er jo umulig å gi noe helt precis svar, men jeg pleier å si at hvert eneste steg teller. Selv en spasertur til butikken i uka er betydelig bedre enn å gjøre ingenting. Så blir det jo gjerne sånn at hvis vi starter litt forsiktig og finner litt glede ved det, så er det lettere å øke litt etter hvert.
For det er jo faktisk sånn at jo mer du trener, og jo høyere intensitet, jo større helsegevinst. Men kurven flater ganske godt ut altså. Så som for folk flest, så vil det jo på et eller annet tidspunkt ikke være, altså gevinsten står ikke helt i forhold til den innsatsen du legger ned da. Så et av de spørsmålene jeg ofte får som ligner litt på dette, er hva er minimum av hva jeg bør gjøre for å få en reell og skikkelig helsegevinst?
Da pleier jeg å si, og det tror jeg han ikke har ganske god dokumentasjon i forskningslitteraturen for å si, at hvis du for eksempel klarer tre ganger i uka, en halvtime hver gang, så du blir litt svettet av anpusten, uansett hva du gjør, så henter du kanskje 90% av alle helsegevinstene ved å være i fysisk akvitet. Både for kropp og hjerne, så
Det er mindre som skal til enn det vi har trodd. Så det er et av mine kjeppesser. Ikke bry deg for mye om disse 150 minutter i uka hvis du har vært helt inaktiv. Det kan virke helt uoppnåelig. Du får en virkelig reell og betydelig helsegevinst, men langt mindre også.
Det er jo kjempe motiverende. Spesielt hvis du orker å bli litt sliten. Og jeg har en del pasienter som sier det, så flott at du sa det, for jeg har ikke noe mot å trene hardt, det synes jeg er ganske fint, men jeg orker ikke 150 minutter i uka. Nei, hvis du orker å bli skikkelig sliten, så kan du si at kanskje holder du med 40 minutter i uka, så får du akkurat samme helsegevinst som 150 minutter med litt roligere aktivitet. Så det er utrolig mange muligheter da.
Ja, og når vi sier det så er det jo sånn at jo mer du trener, så er det jo mange som blir mer og mer avhengig av det. Så det var en lytter som spurte, hvordan kan jeg bli avhengig av trening? Hvordan kan du bli avhengig av trening? Det er jo et sånt, kall det...
Det diskuterelse luttet er, kan man bli avhengig av trening? Og der tror jeg noe konsensus er at ja, det kan man bli. Og jeg pleier å si at det er jo i bunn og grunn en positiv avhengighet. Jeg tenker det er få ting som du kan bli avhengig av som er så bra for oss, som akkurat det med fysisk akvitet, men
Men det kan jo også bli problematisk for noen. Det er jo en del som blir så opptatt av treningen at den begynner å styre livet, altså gå utover hverdagsfunksjon, parforhold, noen får et trøblete forhold til vekt, til mat, altså nærmest tvangspreg. Så det er jo noen bivirkninger ved fysisk akvitetet også, skader også for eksempel, men
Ja, man kan nok bli avhengig av fysisk akvitet, og det tror jeg mange av de som er veldig glad i å trene opplever. Jeg opplevde selv også at kanskje blir man skadet, syk og får ikke trent på en stund, så merker i hvert fall jeg veldig godt at det går utover humøret mitt, det går utover en del mentale funksjoner kanskje først og fremst da. Helt klart er det en abstinens, psykisk abstinens da.
Ja, så det handler om å finne den gyllene middelvei her også. Ja, men hvordan kan du bli avhengig av trening? Jeg pleier å si at motivasjon er det som får deg utdøra, men det er en vane som får deg til å fortsette. Så hvis du får fysisk akvitett, bevegelse, trening til å bli en vane i livet ditt, da blir du avhengig.
Og det er litt sånn gode vaner, akkurat som bondevaner er vanskelig å vende. Men da må man gjerne holde på en stund da. Så beste tipset for å bli avhengig, finn noe du synes er litt gøy, og så hold fast ved det noen måneder. Altså bestem deg for at nå skal jeg prøve å holde på noen måneder. Da er sannsynligheten stor for at det går fra å være noe som du må bruke litt energi og overtale hjernen din for å komme deg ut til å gjøre det, kanskje, til at det blir helt naturlig. Altså som en naturlig del av hverdagen. Ja.
Jeg tror de blir fornøyd med det svaret der. Det var jeg som spurte et spørsmål som jeg synes var veldig godt. For hun hadde lest boka di og sett at det er bra for hukommelsen å trene. Men anbefaler du å kombinere lesing og trening? For eksempel jogge på mølle mens man pykker noe? Kjempegodt spørsmål.
Jeg skal prøve å ikke lage svaret av for langt, men det korte svaret er i hvert fall ja. Og der har vi gjort en del studier, blant annet er det gjort en del på skolebarn,
Hvor vi ser at dette konseptet med aktiv læring, det er jo liksom på vei inn i skolen nå, hvor man prøver å få med bevegelse i hverdagen til skolebarn. Hvor mye av den klassiske klasseromsmodellen er blitt erstattet, blant annet i den kommune jeg jobber, Horten, med det vi kaller aktiv læring, hvor barna for eksempel har mattestafett, eller norsk rebus, altså de lærer mens de er i bevegelse. Og der tyder studiene ganske tydelig på at ja, vi lærer bedre, vi har bedre hukommelse,
når vi prøver å lære noe mens vi trener, mens vi gjør aktivitet. Men det er veldig intensitetsstyrt eller basert. Hvis du går ut med en podcast på øret, en forelesning, eller et eller annet du har lyst til å pygge om det franske gloset, så ser vi at hvis intensiteten er lav, så har vi økt mentalkapasitet til å lære nye ting.
Men hvis intensiteten blir for høy, hvis du for eksempel skal prøve å lære deg noe via en lydbok, og du løper intervall eller sykler intervall, så kan det ha helt motsatt effekt.
Og det handler nok litt om at ressurser skiftes litt når du skal drive med noe med veldig høy fysisk aktivitets, altså høy intensitetsnivå. Da vil en større del av dine mentale ressurser være påkrokt for å holde farten og intensiteten oppe, følge med på terrenget, en del sånne ting. Så ja, bevegelse med lav intensitet viser seg å styrke spesielt evnen til å lære og hukommelse.
Så hør på denne podcasten mens du går en tur. Det vil være bra. Ja, absolutt. Men igjen, det er utrolig mye spisvindighet vi kan diskutere hva som er optimalt, og det er jo veldig faglig interessant. Så tenker jeg at for folk flest ...
For det er jo så mye diskusjoner, hva slags type sko skal man ha? Nå var det plutselig at noen som mente at de aller fleste løp feil og økte, eller skulle få blitt skadet. Så du skulle ha sånne forfotsko. Det er så mye, mange sånne diskusjoner da. Og da tenker jeg at for mange så gjør det bare terskelen for å komme i gang enda høyere. Det store folkehelseproblemet i Norge er jo ikke at vi lander feil på foten når vi løper. Det er jo at vi kommer oss ikke ut. Ja.
Så derfor er jeg veldig opptatt av å snakke mye om at ikke bruk alt for mye energi på hva som er helt optimalt, for da gjør det det mye vanskeligere å få gjennomført det. Den beste økten for deg, det er den du får gjort. Og kanskje har du ikke tid til denne fire ganger fire økta med mye oppvarming og nedåg. Har du bare 20 minutter, så om du får til 20 minutter da, med hurtig gange eller gjøre et eller annet, så er det mye bedre enn å sitte og dvele over den perfekte økten du ikke er rakk å få tid til.
Jeg er så enig, og det er godt sagt. Og med det så sier jeg vi tusen takk for i dag. Det var utrolig spennende å prate med deg, Ole Petter. Tusen takk for at jeg fikk komme, og lykke til med podcasten. Tusen takk. Ja, Ida, hva synes du? Det her synes jeg var så lærerikt, og han går inn på mange temaer her, som jeg synes er veldig interessant, hvertfall. Det jeg synes var veldig lærerikt med denne episoden, var at jeg skjønte at
Jeg må heller være fornøyd med det jeg klarer, enn å hele tiden tenke på at jeg burde ha klart mer. Jeg er enig, og jeg synes det var fint at han også går inn på det der at det er ikke alltid de hardeste, tøffeste treningsektene som skal til for å få god effekt. Det tror jeg mange har gått av å høre. Ja, meg selv inkludert. Jeg er enig. Jeg synes det var veldig artig det han sa, at hvis du skal endre livsstil,
gjør det med noen andre for å doble du sjansen for at du klarer det. Og det inngår jo i veldig mange arenaer i livet, så...
Ja, vi mennesker er floktyr. Ja, det er vi jo. Og jeg synes også det var fint det dere kom inn på, at når du begynner med en endring i livet ditt som er godt for deg, så endrer du kanskje andre områder av livet også til det positive. Så at det blir en sånn snøballeffekt som er bra for deg. Ja. Det synes jeg var veldig fint.
Ja, nei, så det var veldig artig, og hvis dere har lyst å få med dere bøkene hans, så er de til salg i alle bokforretninger rundt om i landet. Og på nett. Og på nett, og han har utrolig mange gode foredrager. Jeg var med på et webinar av han i fjor, og det var veldig spennende.
Så da sier vi bare takk for oss i dag. Det gjør vi, men forresten det gjør vi ikke, fordi det er jo ukens utfordring til deg, Anette. Oi! Den er fredig og snygg, døgnet. Så det blir jo litt episoderelatert utfordring i dag også. Så du kan jo tenke deg, gjette deg nesten til hva det skal bli.
Men det er jo hvertfall at du skal prøve å få trent fem dager i uken i 30 minutter. Og ikke trent, men fysisk aktivitet, gå tur eller bevege deg eller sånn. Ja, og det har jeg skjønt etter det intervjuet, at det trenger ikke være så intensivt. Nei. Ja, men det er greit, det skal jeg klare fem dager i uka. Mhm.
kjempebra utfordring i dag, og da håper jeg at kanskje dere som hører på også tar den utfordringen. Ja, det hadde vært fint. Jeg skal nok kanskje prøve å slenge meg på. Nei, men da sier vi tusen takk for oss i dag, og takk for at du hører på, så hvis du vil...
litt videre, så kan man trykke på abonner og vi er jo en bitte liten podcast, så det hjelper kjempe mye om man rater. Absolutt det gjør det, og så hvis dere har noen spørsmål eller tilbakemeldinger, så er det bare å sende oss en mail på legramlivet at gmail.com så finner dere oss også på Instagram og Facebook og kan kontakte oss der så ønsker vi dere en herlig uke videre. Ha en kjempefin uke Ha det bra Ha det
Teksting av Nicolai Winther