Du får se på den brette greia du har. Hva er det for noe? Det er en pytt. En pytt? Av gamle isskjeier. I plast. Hvordan høres plast ut? Sånn. Verden er i ferd med å drukne i plast.
Man skulle jo tro det var enkelt å bruke denne plasten på nytt igjen. Det er jo egentlig bare å smelte det om og forme det og nytte av det, men sånn er det altså ikke. Det er skikkelig vanskelig å få til å lage nye ting av gammel plast, men det finnes noen som prøver likevel. Dette er Folk som fikser verden, podcasten som forteller historien om de folkene som bruker all sin kraft for å legge til rette for at vi andre skal kunne ta mer bærekraftige valg.
Jeg heter Rondi Lillehalteren, og ved min side sitter min makker og rådgiver innen bærekraft og sirkulærekonomi, Kirsti Senning. Hallo! Han som er på besøk hos oss i dag har lang erfaring fra design- og reklamebransjen, men for et par år siden sluttet han jobben for å satse alt på selskapet Norwegian Trash, som lager møbler og andre husholdningsprodukter av plastavfall. Hva er det du gjør?
Hei, Sindre Rosneft. Hei. Du, den her, stinken. Hva kan du fortelle oss om den? Ja, for det første, dette er et lite fat som vi kaller pytt. Fordi det ser ut som en liten pytt. Hvis du kaster en liten stein i en liten damm, så får du ringer, og det er da det de skal etterlinge med. Det fatet her er laget av...
en gang spesifikt. Det vil si sånne små skjed du spiser is av. Mhm.
Men i tillegg til det så er det restmateriale fra møbelproduksjonen vi har gjort. Så vi har fått et oppdrag fra for eksempel en arkitekt til å bygge en skillevegg av plastplatene som disse er laget av. Og så har vi da sittet hjem med masse små biter fra den produksjonen. Den står i et kontor nå, men vi har masse små biter, og da har vi laget fat av de bitene.
Så det er dobbelt resirkulert, kan du si det? Nettopp, det var det jeg skulle si. Det er liksom en restavfall av resirkulert plast. Herlig! Bedre mye, ikke, Kirsti? Den er din. Den er min faste kaffekoppholder på mitt sånn nydelig lille trepult på hjemmekontoret. Men du, Sindre, nå skal vi ta oss en tur tilbake til 2017. Ja.
Da jobber du i design- og reklamebyrået Anti, og dere er en gjeng med kolleger som er på tur til Hoddevika på Statslandet. Det er denne surfeparadis, nydelige stranda som har vært på TV mange ganger hvis folk ikke har vært der. Og dit kommer det jo folk fra hele verden. Hva skjer når dere kommer der, den kollega-gjengen?
Det var et par av de kollegaene som hadde vært litt aktive i noe som heter Nordic Ocean Watch før, som ble startet der i 2014 i Hoddevika. De hadde tilgang på denne havplastsiloen som de gjerne ville vise oss.
Så kom vi inn i den siloen, og der har de i Nordikorsen vårt samlet plastbit for bit som de har plukket på den ene lille stranda hver dag siden 2014. Da vi kom dit var det vel to tonn plast eller noe sånt som vi så. Og alt er fra bare den stranda? Den ene lille stranda, som de bare frivillig har plukket opp fordi de hadde lyst til å gjøre den stranda fin.
Og vi ser den plasten, og for det første så gjør den i seg selv inntrykk, ikke sant? Her har de frivillig sortert den plasten, kategorisert den etter hvor den kommer fra. Du har liksom fengheter fra byggebransjen, og så har du sjampoflasker fra Storbritannia, og så har du bruskorker fra, ikke sant, guden vet hvor.
Og det å se den plasten sortert og bare se omfanget av det, og at det kommer fra så å si hele verden, skiller i land på den lille stranden, så skjønte vi at det var et globalt problem. Og kanskje å ta det i hendene og kjenne på det, det gjorde veldig inntrykk. Vi tenkte at vi må da kunne gjøre noe med det her.
Og så undersøker vi da, hva skjer med den plasten etter den samles inn? La oss si det er fullt i siloen. Hva skjer da? Så da kan du ringe kommunen, og da vil de ta den plasten, og så vil de kjøre den til Oslo, og så videre til Tyskland. Og så kanskje også, som hender ganske ofte, at det kan bli kjørt helt ned til Tyrkia eller Hellas, og legges på dynge da.
Og plast som er på dynger, det havner veldig fort i hav igjen. Så da ble vi litt sånn, ok, men hva om vi bare går og plukker med plastene, og så plukker vi ting som vi hadde plukket før? Det er liksom total ironien. Så det er liksom en sånn sirkel man ikke vil ha? Det er en ganske kjip sirkel, ja. Så vi tenkte, ok, men hva om vi kan ta denne plasten tilbake inn i kretsløpet, da?
Hvis vi hadde klart å bruke design som visuelle designere vi var da, så tenkte vi at hvis vi tilfører design som på en måte verdi til noe av dette avfallet, så kan vi kanskje dytte det mye høyere opp i kretsløpet, slik at det blir værende der, fordi det er så verdifullt at det ikke er noe på vei. Så det var det vi begynte å gjøre. Vi hadde lyst til å lage samtalestartere. Ja, ja.
Så vi kom i kontakt med en som heter Maria Berg-Leirvåg, som da tok master på arkitektskolen. Hun hadde laget en skål av resirkulert plast, og så sa vi til Maria, vil du være med å lage den her i havplast, og lage samtalestartere som får flere til å bare stoppe og tenke på havet og hele problematikkene. Men
Men samtale starter. Si litt mer om hva som ligger i det begrepet. Det er rett og slett at du kommer på middag, og midt på bordet står det en vase laget av havplast fra Hodvika, for eksempel. Så kan du kalle det en slags conversation piece. Men vi hadde en sånn tanke om at
Du er i middag, du klarer ikke å la være å kommentere på den vasen, og så har du samtalen en gang. Og da kanskje du begynner å snakke om på en måte havplast og hvor kjipt det er og sånn, men så kommer du kanskje inn på løsninger og får flere til å tenke på løsninger og tenke, snakke om, ikke sant, hvilke politiske parti er det som har en politikk som gjør at det blir mindre havplast?
Altså hvis du klarer å starte de samtalene, så kan det et sånn enkelt objekt som til synlatene ikke har noe verdier annet enn å ha blomster i seg eller en kaffekopp på seg, være mye mer da, enn bare noe fint, noe pynt da. Så det var tanken da. Ja, og da fikk dere jo jobbe litt sammen med Maria Berg-Leilvåg i Anti, ikke sant? Ja, vi fikk tid, vi sa rett og slett til sjefen, hei.
«Vi har et prosjekt. Dette vil vi gjøre. Vi vil ha all ledig tid, så vi vil kunne bruke på det her, og vi vil at dere skal si ok.» Og så sa de «Åja!» Så de var rause og ga oss tid, så vi kunne sitte med Maria og konkretisere denne ideen. Starten drevet veldig av engasjement. Vi tenkte «Nå skal vi ta råtta på havplassen».
Og da lagde dere noen sånne små skåler. Jeg har sett bilder av dem på nettsiden der, tror jeg. Er det de skålene som er der? De er jo så fine. Jeg tenker det her har lørdagsskott i. Du skjønner ikke hva jeg bruker å ha oppe i skålene mine. Det er mye lørdagsskott. Men det er ikke bare å putte lørdagsskott i de skålene. Nei, vi skjønte jo etter hvert, jo mer vi på en måte bor dypere i det her, så skjønte vi at den plasten, den
Det er ikke sikkert at den, vi har ikke noen garanti for at det ikke har hatt kjemikaler i seg som ikke er bra. Og plast er jo ikke plast. Og i den løa så ligger det sikkert 150 forskjellige typer plast, som er alt fra 1, 2, 3, 10, 15, 30 år gammel, fra hele verden. Så det å da lage noe som noen skal spise smågått av eller cornflakes av,
Det går rett og slett ikke an. Det er ikke så enkelt. Og vi var litt naive i starten. Så det som skjedde da var at vi begynte å tenke på plast mer som et strukturelt problem, og se, ok, men hva om vi tar tak i plasten før den hamner i havet?
er det mulig å stoppe, i stedet for å vente til den har hamnet i hav og så ta den opp for lagen av den, kan vi på en måte endre systemet, lage ting som rett og slett stopper det før det hamner på avveie. Ja, men betyr det at dere har gitt opp prosjektet om havplass, da, og bruker havplassen? Vi har ikke gitt opp det prosjektet, og du kan lage dekorative ting som du ikke skal spise av, for eksempel. Ja.
Du kan ikke lage en tyggeleke til barn, eller noe sånt, eller den type som skal være tett på huden. Ikke fordi det nødvendigvis er farlig, men
Såpass sikre må vi være da. Men vi lager dekorative ting med det også. Vi har laget et bord av blandet marin til avfall. Så det er søppel som er fra fiskeri, oppdrettsnæring, altså garn. Det kan være mære eller gjærer fra oppdrettsanlegg, not, sånne type ting.
som også er marint avfall. Og så har vi på en måte strødd i litt plast fra Hådvika i det bordet, for eksempel. Og det er også en måte å bruke denne plasten på. Så trikset er egentlig å finne løsningene, hva kan dette brukes til, kanskje? Ja, hvis du skal tenke rent sirkulært, da.
så er det en måte som vi gjør det på, er å tenke, ta for oss søpla først, og si hva er forutsetningene for å lage noe nytt her? Fordi den søpla, enten er plast eller om det er aluminium eller andre ting, så når den er resirkulert og skal bli til noe nytt, så har det helt andre premisser enn hvis du bruker helt nye ting. Du har ikke noe, hvis du skal lage...
La oss si en stol av plast. Så lager du den av ny plast, så får du et datablad på den plasten hvor det er noen parametre slik at designerne vet akkurat hvor tykk den stolen må være for at den skal holde alle mennesker og være i mange år.
Skal du bruke garn, så finnes ikke det i databladet. Så derfor må man ta materiale for materiale og lære mer om det, teste det ut, smelte det. Som gjør mye på kontoret, at vi har et par-tre smeltemaskiner, og da tar vi rett og slett bare å kverner opp plasten, smelter den i en form, tråkker på den, bøyer den, tester det bare for hånden. Og så for å på en måte bare bli kjent med sånn
Hva skjer når du blander fargene i en viss type plast? Hva skjer når det blir iskaldt og du prøver å bøye den? For nå er plast veldig sprø i kullet. Men dokumenterer dere alt dette også? For jeg tenker at hvis dere skal lage et produkt etterpå, og sier at vi har testet det, så må dere kanskje ha noen dokumentasjon over for dem som skal kjøpe det. Nå kommer vi veldig fort inn på...
EU og plast og resirkulering som et større problem. Blant annet at det ikke finnes noen klare føringer for hva som kan kalle seg et resirkulert plastprodukt, for eksempel. De sertifiseringene er liksom ikke på plass enda. Jeg ble senere spurt i dag om hvis jeg kanskje leverer noen bord til en sånn
stort italiensk prosjekt. Og der ber de oss om at vi trenger de riktige europeiske sertifiseringene for at det faktisk er garn bordet er laget av. Og så sier jeg, ja, det tror jeg ikke finnes. Vi har prøvd å finne, det er ikke noen regler der. Men det vi kan gi, det er blant annet så har vi
Sammen med noe som heter Empower, så eksperimenterer vi med å spore alt avfall vi bruker på blokkkjede, som betyr rett og slett at de som samler inn garn som skal brukes i vårt prosjekt, de har en slags digitalt håndavtrykk med de som tar imot garnet og skal kverne det opp og vaske det og gjøre det til pellets som kan støpes med.
Og så videre når de pelletsene skal for eksempel sendes til Amsterdam for å bli plassplater, så er det et håndavtrykk mellom de. Og så har du det helt inntil kunden har fått bordet. Når det ligger på en blokkjede som en slags gammeldags bibliotekskort, der du ser hvem er det som har lånt denne boka. Noen stempel på. Ja, så det er en slags stempel sånn at du kan da skanne en QR-kode og så kan du få opp hele reisen til produktet.
fra det var låp om brygget til det er et bord og det er noe informasjon som ingen kan endre heller så det er en form for dokumentasjon som er sikker
Men det er jo ikke fortsatt ikke det står ikke noe C-godkjenning det. Det er bare på en måte det dokumentasjonen som er så bra som vi kan gi det. Ikke sant? Så dette må få plass. Sertifiseringer, godkjenninger, sånne ting. Og det kommer til å komme. Løpet av et år, eller to, eller tre. Garantert. Men Kirsti, nå har vi jo snakket litt med Sindre om hvor vanskelig det er å bruke gjenbrukeplass. Men det er jo dyrt også.
Ja, altså det er jo paradoksalt at det er billigere å kjøpe ny plast i stedet for å kjøpe resirkulert plast. Det er jo merkelig egentlig. Og så er det som Sindre sier, både dyrere og vanskeligere å lage produkter av resirkulert plast også. Og det er så merkelig tall, for jeg tenker at det er for stort, men resirkulering av plast sparer miljøet for over to liter olje per kilo produsert plast.
Så det er jo helt tullete mye. Ja, det er et helt vilt tal. Altså per kilo, hvor mange kilo plast håndterer du på en helt vanlig uke? Vanlig uke er vanskelig å si, men jeg tror vi fant ut at vi har, i løpet av 2021, så tror jeg vi tok, var det 6 tonn plast tilbake inn som nye produkter da. Og så er det 2 liter olje per kilo som du da sparer? Ja. Ja.
12 000 liter olje da, har du spart. Hvis det var like god hodregning som jeg tror det er. Jeg har ikke regnet på disse tingene, men det høres jo helt vilt ut. Det må du klappe på. Det er veldig noen konkret achievement. Jeg må bli bedre til å få ned de tallene der og få det ut.
Men du, Sindre, alt det som vi har snakket om nå, det er jo for de aller fleste mer enn god nok grunnen til å bare tenke at det her blir bare for mye styr. Det orker jeg ikke. Hva var grunnen til at du ikke ga opp? Det er litt morsomt med noe som virker utgangspunktumulig. Det på en måte er sånn tiramin-skjærhet litt. Og vi vet egentlig, for å være helt ærlig, ikke om det går i det hele tatt.
eller hvor lang tid det kommer til å ta, og for eksempel drastisk øke gjenvinningsgraden av plast. Vi som jobber med dette, jobber med det fordi det gir bare mening å jobbe med noe som vi kan stå innenfor, og som vi er stolte av.
Det er ikke gitt at man kan ha en sånn enorm påvirkning på verden, eller løse alle verdens problemer, men det gir bare mening å komme på jobb og jobbe med det. Det er egentlig bare så enkelt. To liter olje per kilo er jo noe å se på. Det er gøy å være litt i ukjent farvann. Vi driver en prosess hvor vi skal prøve å
hente litt penger fra forskningsrådene, og så snakker vi med ulike plastforskere og professorer og sånn, og så er det
Det er veldig lite kunnskap om hva i det hele tatt lar seg gjøre å oppskalere resirkuleringen av havplass, for eksempel. Man vet rett og slett ikke. Og følelsen av å være i forkant av et eller annet stort skifte er jo veldig inspirerende. Når mange sier «Wow, dette er spennende, det vet vi ikke om går an».
Så er det sånn, ok, kan vi prøve da? Hvor begynner vi på en måte? Det er veldig morsomt. Ja, det skjønner jeg faktisk. Den skjønner jeg veldig godt. Det var i 2017 dere var i Hoddevika, og så i 2020 så sa du opp
Den gamle jobben din, og bygget 100% i Norwegian Trash, ikke sant? Hva er det dere lager i dag? Du har vært litt inne på det, men hva er katalogen deres i dag? Vi jobber mye med arkitekter og interiørarkitekter og sånn, hvor vi leverer, vi lager for eksempel skolepulter til en ny skole som ble bygget Åkerahand VGS på Vestlandet, og så
leverte vi nøyelig noen 60 lamper til et byggeprosjekt i Vika, som var tegnet av en som heter Ellen Ledsten,
som en arkitekt, så hun tegnet lamper og sa disse må være laget i resiklert materiale, disse må være laget av søppel, og så spurte hun oss om vi kunne hjelpe henne å realisere de lampene. Så da sa vi ja egentlig før vi visste om vi i det hele hadde klart det. Men det endte i noen ganske flotte lamper som er nesten halvannen meter store i diameter, som henger tett i tett i taket i et nybyggevika nå.
Og hva slags type plast brukte dere da? Der er det spole fra tekstilnæringen og CD-kovere. Kult! Så de har en sånn fint gul-hvitt gjennomsiktig skinn. De heter Allaplast, fordi det er et spill på at det kan minne litt om Alabasta. Og de er laget kun av en type plast.
det vil si PS-plast, som gjør at når det bygget skal rives igjen en gang, og de lampene kanskje har vært kjøpt og solgt på Finn.no mange ganger, hvem vet,
så kan det gjenvendes i sin helhet, fordi det er et monomateriale. Det er kun en type plast. Ja, og er det et merke på, sånn at man vet det? For hvis det har vært solgt på Finn.no, det er informasjonen her. Ja, det er et bitte lite merke på alt vi lager. Noen ting vi lager, hvor vi kan vise til hele kretsløpet, snakker om sporing og sånn, så er det en liten QR-kode. Men det å involvere den sporingen tilbake til opphavet på hvert eneste produkt,
er for vanskelig for oss enda da. Men det er noe vi definitivt skal få til i fremtiden. Ja, men sånn at du kommer fra design- og reklamebransjen og begynner å bli ganske god på å se hva kan vi bruke til denne ulike typen plass til slags produkter, men det er jo ikke dere i Norwegian Trash som faktisk
lagerproduktet, dere har jo ikke noe fabrikk, altså dere har samarbeidspartnere som lager det. Vi produserer faktisk noe selv. Små ting kan vi produsere på verkstedet vårt på Grønland, og da er det liksom at vi kan produsere et par til hundre små objekter da.
Og da lager vi det gjerne av plast som vi finner i bydelen for eksempel. At vi kan få sånne kasser som champignon kommer i hos grønnsakshandleren, og så kan vi få liksom yoghurtbeger fra en eller annen butikk som, ikke sant? Sånn, vi kan, vi gjør det også. Men de, ta de lampene for eksempel, så har vi måttet dra til å få produsert de platene som lampene er laget av i Amsterdam. Ja.
Og så har vi brukt et firma i Fredrikstad til å forme de platene til lampeskjermerne. Og det er også fordi at vi har ikke mulighet til å håndtere et tonn plast som skal på en måte kvernes opp og vaskes, og så skal de enorme presser...
Vi tror at vi kan ha størst påvirkning på verden hvis vi gjør det vi er gode på, som er design og kommunikasjon og de tingene der. Og så kan de som er gode på industrielle prosesser gjøre det. Men hva slags krav stiller dere til dem dere skal samarbeide med? Det er for eksempel at når vi lager skolepulter og lampere, så er det veldig ofte laget av plater.
Og de vi lager plate med bruker alt det er produsert på fornybar energi. For eksempel da. Når vi skal frakte plast rundt omkring, så har vi krav til fraktselskapet at vi helst skal bruke sjøfrakta. Fordi at lavere klimagasset slipper enn hvis du, altså for guds skyld, ikke flyter rundt omkring. For da går vinningen opp i spinningen veldig fort.
Så det er sånne type krav vi stiller. Men også selvfølgelig det at skal du lage noe av søppel, så kan ikke vårt produkt være noe dårligere eller se noe styggere ut enn den nyplasten. Vi konkurrerer jo med alle som produserer ting av ny plast. Derfor er det superviktig at våre produkter må se minst så bra ut som de nye tingene. Så alle vi jobber med har kjempehøye krav til at
det skal se knallbra ut, og at det skal være trygt å bruke, sånne type ting. Og så har dere noen prosjekt med snusbokser? Ja, det har vi. De har vi faktisk Swedish Match, og dette prosjektet deres 448C. 448C er da den fargen, verdens styggeste farge da. Swedish Match har dette 448C-prosjektet, hvor de har et pantesystem for snusbokser.
som de prøver ut nå i en pilot. Og nesten siden starten av Norwegian Trash så kom vi i kontakt med de om å gjøre noe med de boksene som kommer inn i deres pantesystem. Så vi startet faktisk med å bare lage en frisbee
Da vi fikk rett og slett bare sekkevis med snusbokser, og så begynte vi å kverne det opp og vaske det, få av etikettene, kaste ut gammel snus, og så smelte det til denne frispinn. Rett og slett for å bli kjent med materialet, og finne ut hva er egentlig flaskhalsen her.
Vi fant fort ut at for eksempel papirklistremerkene er kjempevanskelig å få av, og gjør det sluttproduktet elendig. Det er en stor svakhet. Og så gravde vi dypere i papir og plast, for nesten alt har jo etiketter, ikke sant? Og så finner vi ut at vi snakker med et sånt stort gjennomgjørelse med Roaf på Romeriket, og de sier at deres sorteringsmaskiner tror at snusbokser er papir, fordi det er papiretikett på snusboksen.
Når du tenker at det er minst 80 millioner bokser i året som produseres i Norge, så er det veldig mange snusbokser, verdifull ressurs, som da går rett til forbrenning som papir. Da begynte Swedish Match å forsøke å bytte de papirklistremerkene til plastklistremerker.
Dette fant vi bare ut ved at vi satt oss ned med disse boksene og kvernte dem opp og prøvde å smelte dem selv. Så det er egentlig forskning dere driver med i stor grad også? Ja, det er jo ingen av oss som har forskningsbakgrunn eller noen akademisk utdannelse nesten i det hele tatt. Rundt skjerriperforskning fra forhånd. Ja, så vi utforsker, og så når det...
støter på noe, så snakker vi med de som er proffene. For eksempel Sintef eller sånne ting. Hvordan reagerer de? Hva synes de om det dere holder på med? Nesten alle vi snakker med når vi viser tingene. Det er mange som smiler og blir inspirert. Det er nesten alle vi når vi tar opp telefonen og forteller hva vi gjør, så blir folk
litt grann gira. Jeg tror det er også noe med effekten av at det blir et sånt rent fysisk eksempel på hva sirkulær økonomi og bærekraft kan bety da, i praksis. At det kan bety kule ting. Det trenger ikke å bety at man bare støper inn masse plastbiter i en bropillar, og så er det ingen som ser det. Men at du kan holde i hånden og tenke, wow, ok, dette her er det til virkelig snus, liksom. Og så det...
Ja, det tror jeg kanskje kan inspirere mange. Så nå skal vi oppskalere dette snusprosjektet. Så nå på kontoret så har vi 140-150 kilo med snusbokser, skittende snusbokser, så det lukter liksom snus på kontorene. Og de skal nå opp til Nord-Norge. Først til Nord-Trøndelag,
For å bli sortert og kvernet opp og vasket. Og så skal det videre til Sør-Norland, til Nordic Comfort Products. Som da skal lage krakker av dette snusgranulatet. Og det gleder vi oss veldig til å prøve ut. For det er første gangen vi prøver med snusbokser og kjører det i et industrielt kretsløp.
Så vi startet nede i veldig smått, med noen få kilo av gangen og en frisbee, og nå tester vi krakker på en ordentlig fabrikk. Og hvis det går, så kan vi begynne å tenke hva blir neste steg i en enda større industriell prosess hvor vi tar unna enda større boliger.
Så kan du få medelsvennsånds drømmehjemme kun med blemang laget av snusebokser. Ja, ikke sant? For å være helt ærlig, når det kommer til noen type plass, så er det ganske få begrensninger for hva det kan bli til.
Snusboksen for eksempel har kjempe kvalitet på plasten. Den flyter veldig bra når den smelter. Jeg tipper den kan gjenbrukes hvertfall 4-6 ganger før du må sprøyte inn litt ny plast for å holde kvaliteten oppe. Dette er ting vi skal finne ut av bare ved å teste det. Stilig. Jeg tenker jo at EU bør jo ta kontakt med Sindre i sin nye prosess her. Det er jo...
For det her med plast, det er det jo heldigvis en god del oppmerksomhet rundt, for det er jo vi ser overalt, og EU er i gang med regelverk som etter hvert vil få betydning også for oss. Det er jo som Sindre sa til å begynne med her, at det kommer jo. Og i fjor så innførte jo EU en ny skattplastavfall, det er jo en start. Norge innførte jo også i fjor en forbud om engangsplast. Mhm.
Og så kom det jo en plaststrategi fra Solberg-regjeringen rett før det gikk av. Og så lover jo egentlig også Støre i Hurdalsplattformen at de skal lage en handlingsplan for sirkulær økonomi, hvor sannsynligvis denne plaststrategien som da skal hindre blant annet at plastavfall kjemper ved naturen, sånn som i Hoddevika, og at man skal ha gode tiltak for opprydding. At det som måtte skal følges opp på
Men de trenger vel også innspill da når de skal i gang med arbeidet. Så en mulig vei å gå kan være å innføre en skatt på jomfruplast. Det vet jeg at du er litt opptatt av. Vil du si litt om det? Ja, altså jeg tror at siden vi har på en måte, vi har unnlagt en slags sånn markedslogikk da, der hvor det er tilbud etter spørsmål. Og så lenge det er mye billigere å lage et produkt av ny plast enn å gjenbruke brukt plast,
så tror jeg sirkulærekonomi-verdenen er langt unna. Så det må sånne typer rammer til. Det må bli dyrere å bruke nyprodusert plast basert på olje.
Så rammeverket kan være en motor da, på en måte? Ja, det tror jeg, og blant annet Naturvernforbundet og WWF har jo også uttalt det samme. De har jo folk som er mye smartere enn meg på disse tingene her, og mener at det kommer til å ha effekt. Så det støtter vi veldig. Og så ville det vært veldig bra for vår business da, fordi det ville vært nok et insentiv til å
til å jobbe med oss om å lage produkter laget av resirkulert plast. Bare få offentlig innkjøp til å ha sett krav om resirkulert plast. Det er en av de tingene som jeg spår kommer til å komme. Offentlig innkjøp har jo enorm innflytelse på bærekraft og miljøspørsmål. Så hvis det kan bli en regel om at for eksempel at produktene de skal kjøpe skal ha en annen form for sertifisering på at det er laget av resirkulerte materialer,
og at de er i seg selv gjenvinnbare, det har jeg veldig tro på. Det tror jeg kommer til å komme med. Du får si det enda høyere, sånn at de hører deg når du skal begynne å jobbe med handlingsplanen sin. Statsministeren sa i høst på CERO-konferansen, så sa han vel noe sånn som at sirkulær økonomi er det viktigste som skjer i norsk økonomi i 2022. Og så da gjelder det å back it up med noe.
fordi i Hurdalsplattformen, så vidt jeg har skumlest, så
Vi trenger en plan. Vi trenger en plan. Vi gjenvinner, hva er det, 7 prosent av alt avfallet vi genererer i Norge. Det er 7 prosent. Altså vi har 93 prosent igjen. Uten en plan, hvordan skal det gå? Det er faktisk 2,4. Ja, ikke sant? Enda verre. Enda verre. Ja, så det er ikke noe vits. Altså kanskje, det er mulig at regjeringen bare venter på neste direktiv fra EU. Det kan hende, det vet ikke jeg.
De har jo en nasjonal strategi å bygge for Cirkularøkonomiet som kom i fjor, og det de har sagt at det skal lage en handlingsplan. Fortsatt så har vi vel ikke hørt hvilken statsråd som er ansvarlig, eller hvor mange departementer som skal være med, eller når de skal lage den. Det er
Jeg blir litt sånn der jeg fanner i Vålsk da, fordi gjenvinningssystemet det funker jo ikke. Og så blir jeg liksom, men Søren heller, da må vi gjøre det selv da, må vi fikse det selv liksom. Noen ganger så kan det jo være litt sånn drive meg litt, at det er litt sånn sånn, hvis ikke dere klarer det, så må vi prøve da. Noen må jo prøve liksom. Det er jo litt sånn, ja. Sindre, hvor er Norwegian Trash om tre år? Om tre år så er vi ti personer, minst.
Og så får vi, la oss si, 50 tonn plast i året tilbake inn i kretsløpet. Det må være et slags mål. Og så har vi
Jeg har lyst til å se på byggebransjen for eksempel, som har et helt enormt plastfotavtrykk, og et veldig stort klimafotavtrykk. At vi kan sammen med de, og sammen med kanskje en arkitekt, ha funnet et eller annet nytt materiale som lar seg skalere stort, og som er laget av tar i bruk ulike former for resirkulert plast for eksempel. Et eller annet som har enorme volym, sånn at du faktisk klarer å lage en liten sånn
ta et promille da, av de 97 prosentene. Ja, det blir jo litt. Så til slutt, vårt faste spørsmål til alle gjestene. Hva er ditt bærekraftige hverdagstips? Jeg har tenkt på det spørsmålet. Jeg synes det mitt bærekraftige hverdagstips er å stemme på et parti med en god miljøpolitikk. Det er ikke hverdag da. Det er jo ikke så veldig ofte man får gjøre det. Men
Ja, nei for å være helt ærlig så jeg må nesten bare si meld deg ned et parti med god miljøpolitikk og kanskje bli litt aktivt. Det vet jeg ikke hva enn det skal si. Sindre Rosnes, tusen takk for at du ville dele din plastavfalls gjenvinningsdesign historie med oss. Og lykke til videre med alle støtteflader. Takk skal du ha.
Teksting av Nicolai Winther
Teksting av Nicolai Winther
Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte.
Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.