Spillegenden Kim Daniel Arthur - den utrolige reisen som gründer, sjef, investor, og nå møbelsnekker

*Skjerm* Velkommen til en ny episode i Skifters podcast. I dag befinner vi oss i Tromsø og har med oss ingen yngre enn Kim Daniel Arthur, også kjent som Kim her oppe. Hei, hyggelig. Velkommen hit. Du også da, velkommen til Tromsø. Det har vært gøy her i Tromsø. Vi har jo gjort et og annet. Vi har hentet en pris og det ene og andre. Dere fikk deres første diplome. Ja, nå skal vi fylle opp veggen vår hjemme. Den store hvite veggen med det første diplomet. En god start. Best start. ecosystem initiative, tror jeg det heter. Jeg tror jeg hørte det var en fin kveld i går med startbegående. Det var mye folk. Ja, det virker jo til at det skjer mye her oppe i Tromsø. Det har kommet seg til at hele Norge har jo hatt en stor vekst og masse aktivitet. Og det skjer jo i det hele landet. Også her har vi vært heldige å få selskap og initiativ på tvers av det hele, så det er veldig bra. Men du, vi må ha en sånn kjapp presentasjon av deg. Selv om du er en kjent figur i vårt miljø, så er det jo noen som hører på denne podcasten her som ikke nødvendigvis vet hvem du er likevel. Hvordan startet det hele? Hvem er du? Back in the days, jeg lagde mitt første spill da jeg var seks år gammel, da min søster var min. Så spill og data har vært min identitet og mitt liv. Den følelsen av å sitte på gutterommet der og faktisk og omsette noe av det trøkket på tastaturet til noe som funket. Det var helt delig. Så jeg var veldig heldig når jeg var 19-20, kom i kontakt med et nyoppstartet selskap i London, som lagde et distribusjonssystem for å bygge innhold. Og den tiden, det var jo her jeg var lenge før smarttelefonene, så Nokia sin storhetstid. Og de tenkte, hei Kim, kan ikke du komme bort og være med og bygge? Vi skal begynne å lage spill. Så det var min drøm å få lage spill som jobb. Fløtte bort til London, vi var seks døkker. Og lagde små enkle spill, svart-hvit skjerm, ikke de minste skjermene i verden. Nokia 3410, det er sikkert mange som husker. Klarer du å huske det? Ja, for det var en sånn flagship, det var den alda da, var det ikke det? Ja, det var en veldig sånn mastermarked. Den første perioden kunne jeg laste ned spill, det var ringetone, Spray.com og Beep og alle de her. Men det var en av de første du kunne laste ned spill på da. Så for meg var det en veldig grei inngang i spillverden, å få lov å jobbe som programmerer og lager spill, enkle spill. Og heldig med timingen, vi har alt sammen, mobilbransjen vokste, vi vokste som selskap, vi ble over 35 i London, og plutselig var det fargeskjermer på telefonene og 3D capabilities. For meg var det jo enormt, det er jo bare fagbrev som serviceelektroniker, så det måtte min universitetsutdanning komme rett gjennom det å bygge det selskapet i lag med de andre. Vokste stort, vi kjøpte et annet selskap i England, og så ble vi videre kjøpt av et amerikansk selskap, og vokste videre, ble over 200. Så fikk jeg en enorm utfordring. Sjefen spurte, Kim, Kina, det er jo et stort marked. Og fikk reise bort til Kina og etablere kontor der. Og det var en livsopplevelse. Jeg var 26, vi rekrutterte 90 stykker og bygde spill for internasjonalt markedet borte. Ja, det var helt sykt. Og det er ikke sånn at jeg bruker å si det. Jeg visste om Kina var rødt flagg, og så har jeg hørt om kommunisme. Ganske naiv. Jeg kunne ikke språket, så sier jeg Jeg har jo lest i bøker at man skal være veldig autoritær der borte og topp ned, men å komme bort der og bare oppleve den samme energien. Altså, du får jo et felles språk på tvers av kulturen som handler om... Jeg var også lagespill, rett og slett. Så det ble utrolig spennende. Det var 2006-2007. Og... Midt i den perioden børsnoterte vi det selskapet på Nestec. Vi hadde gått fra å være en liten sjappe som bare tenkte på å lage spill, til å lære mer om markedet og business. Det var en stor event å være med og børsnotere noe. Men navnet på det selskapet er? Glu Mobile. Det er fortsatt på Nestec og har hatt vanskelige perioder. Det er litt det som trigger neste steg i reisen. Etter børsnoteringen har vi blitt stor rundt 350 kroner. Så skjedde det jo ting utenfor selskapet som påvirket alt det var når iPhone kom. Og vi var ikke rigget i det hele tatt. Hvis du tenker på telefonene da, som hvor enkelte iPhone hadde capabilities og som interaksjon. Det er gammelt nytt nå, men det å snu et selskap fra å lage de spillene vi lagde til de telefonene til å tenke helt nytt på en enkel formfaktor som iPhone, fikk vi ikke til. Hvordan husker du hva du tenkte da iPhone kom? Man sitter med et ønske når noe så kult kommer og du ser mulighetene bare for å lage kule spill og opplevelser. Og så vet du at du må dit, men så ser du at de 350 snakker om hvordan vi skal snu det her. Og så er det børsmotert og du må oppnå økonomiske mål. Og så vet du at dette betyr at myen i ansvarsfunksjonen du bygger opp må bygges ned. Og så er det en viss... Nå får vi bagasje etter hvert som selskapet vokser. og du har en historikk, og du blir tro til historikken, så bryter du ut. Det er vanskelig. Det vet jo store selskap, ikke sant? Du kommer i et mønster. Så da valgte vi å snu, og det var da Playfish, som kanskje er mest kjent i Norge, vi etablerte over ti støkker til sammen, som gikk i lag, og etablerte Playfish. Så da var det ganske åpent. Vi hadde lyst til å lage spill til nye plattformer, vi hadde lyst til å henvende oss til et spillmarked som ikke var henvendt til før. Hvis du tenker på spill i den tiden, så var det veldig tradisjonelt gamere som spilte. I samme periode kom Nintendo Wii, som åpnet opp til et massemarked, Og husker dere reklamen til Nintendo? Den visste jo ikke spill, den visste familie i lag. Og da samtidig som Facebook var i vekst, så var det sånn, shit, ok, kanskje iPhone, det er spennende, men nå skjer det noe helt nytt. Vi kan ta spill ut på et medie som, hvor spill kanskje ikke er naturlig her hjemme, men det er masse folk. Så vi lagde vårt første spill da, vi etablerte Playfish, litt av kapitalen fra suksessen med det forrige selskapet, men også nye investerer. Så vi hadde jo veldig heldig, sterk team. Han som er CEO, Kristian Segersrud, heter han. Utrolig dyktig person. Også det teamet rundt, og så hadde vi, vi hadde 400 dollar i startkapital fra startet. Skal jeg ta en pause der, kanskje? Nå har du sagt fortalt hele CV-en. Ja, jeg tar alltid seg med. Ja, ja, men vi må gjøre det. For det er viktige deler i det som jeg synes er interessant. La oss ikke stoppe. Nei, men tenk, hvis vi ser på, man har hatt en reise, man har bygd opp et selskap som er stort, og så er det en retning, så må man nesten bryte ut for å få et ny mental start, og ha den energien til å gå ut etter noe. Og det var jo ganske åpent. Vi så sosiale spill, vi prøvde på Facebook. Kort utvikling siden to måneder første spillet, og så var vi så utrolig heldige å ha truffet med det. Opp til 100 000 daglige brukere. Og det var jo stor fest. Shit, 100 000 har jo aldri vært der. Og Også i den effekten der var det sånn at nå har vi også tilgjengelighet til all informasjon om bruk. Tidligere var det lang verdikjede. Mange er jo i den posisjonen nå hvor de prøver å bryte ned verdikjeden. Så vi måtte oppfatte at nå er vi på vei å også snu opp ned på en hel bransje. Måten du distribuerer spill på, måten du tar betalt i spill på. Og traff med timingen av å vokse opp. Så vi hadde jo etter seks måneder hadde vi Hadde vi rundt 1 million dagligaktive brukere, og etter to år hadde vi 13 million dagligaktive og 280 million brukere totalt. Så stopp deg litt der. Hva var det som var med det spillet som gjorde at det tok seg? Det er akkurat i den tiden hvor man kunne bruke de sosiale kanalene til å skape kommunikasjon mellom mennesker. Det spillet heter «Who has the biggest brain?». Så veldig enkelt sosialt spill, så måler du hvor stor hjernen du har. Vi skal spille sjakk etterpå, så vi får ta det samme målet igjen. Så det var i det spillet lå det naturlige ønsket om å dele og interagere med andre, og med Facebook som det var da, så kunne du bruke de kanalene veldig åpent. Så vi var veldig heldige å motivere på den bølgen av sosial aktivitet. Og så følte vi opp med det vi så med de første spillene, at ok, vi får masse bruk av de med aktivitet, men vi klarer ikke å holde dem over tid. Så typisk bruksperiode var en uke på spillet. Så vi tenkte at vi ville lage et spill som handlet om sosial interaksjon, hvor vi også kan holde brukeren over tid. Som ble Pet Society som var det største, hvor du hadde et dyr og et hus som du pyntet av. Og hver eneste interaksjon du gjorde bygde opp din personlighet. Folk var der i årevis i spillet. Sånn at den eventuelle lære å måle og tilpasse oss som var der, og samtidig den heldige timingen med Facebook, gjorde at vi klarte å vekse. Men hva slags kreative prosesser har du rundt deg med å lage et spill? Hvordan kommer du på dette med å lage Pet Society, for eksempel? Vi hadde det også en artig historie. En veldig interessant team. En som heter Michelle fra Taiwan, grafiker, og broren Tommy, programmerer, og kjæresten til Michelle, han Kenneth fra Danmark. De tre stakkene har holdt det første selskapet videre. De har en egen kjemi og en ureddhet i å prøve ut nye konsepter. Og er veldig utfordrende i sine tanker. De har lyst til å en uttrykke seg selv, her står det før, men også utfordre de spillene som er der ute. Sånn, forskjellige team har jo forskjellige prosesser, men det som vi prøvde å få til der var jo å prøve å få ut ting tidlig, teste, ikke ha lange prosesser, ikke ha sånn sjekkliste prosess, og slippe folk fri. Så... Jeg tror folk bare, en, noen har jo en naturlig tendens, og når kemien funker, så klarer man å treffe, og i hvert fall når man får uttrykk seg selv, så brenner du selvfølgelig. Og det er ingen annen i verden som putter i så mange timer jobb som de gjorde. Men Pettersson sa jo at det var de tre først, og så plutselig var det 30 stk på tiden, når det ble så stort. Så det er jo forskjellige prosesser i det hele også. Det er jo spennende å gå litt videre også, for jeg tenker at det er den typen prosesser der man får ting veldig kjapt ut på to måneder, og man tør å prøve, og man går for inn i det, og bare får det ut. Med tanke på EA og sånt, vi spiller jo en del FIFA 17 hjemme. Jeg er jo gutt om hjemme. Så tenkte jeg, er det en bøgg i FIFA 17? så er det ramaskritt liksom. Da blir folk rasende. Det der skiftet du hadde der fra Fra Playfish da, og det som skjedde med Playfish, og over til det andre. Kan du fortelle litt om det? Vi hadde jo enorm vekst, både i brukere og internt i organisasjonen. Vi var blitt 110 støkker. Vi hadde kontor i London og Tromsø, og så ble vi kjøpt opp, og det var jo 2,5 milliarder kroner cirka, 380 millioner dollar. Og bare den begivenheten i seg selv er jo en livsende dinke mange. Og samtidig så endrer det også tankesetten på selskapet. Hvis du tenker oppbygging, ja, vi hadde en ganske hårette visjon. Vi skal endre måten verden spiller spill på. Det er en grei måte å trekke til seg folk og bygge visjon og bygge team, og du får en skikkelig teamfølelse. Man fokuserer på langsiktige mål og langsiktige eksperiment, rett og slett. Men det merket vi kjøpte opp i, da handler det igjen om å forsvare budsjettene dine, og nå de kvartalsvisse målene, og på grunn av størrelsen av organisasjonen, Electronic Arts, nesten 10 000 stykker, så må også arbeidsprosessen endres for å tilpasse seg det. Selv om det var stor frihet, så måtte man bruke HR-rutiner, hver eneste spill gikk opp til en sånn greenlight-prosess intern, hvor du teamet, la oss si Ken og Michelle av dem som var så gode. Først måtte de presentere til meg, for nå var jeg begynnende å keep process dude. Og så måtte jeg sammen med dem presentere til neste nivå i EA, som igjen måtte opp til ledelsen i EA. Så det å komme opp med en idé blir en sånn barriereorientert sak. Det handler ikke om å prøve ut noe som er til det beste for brukerne og eksperimentere. Det handler om å forstå hva de neste sjefen over deg hadde som mål, og da tilpasse og gjøre en god powerpoint. Så det endrer jo det, og så blir det litt mekanisk om man kjemper etter markedsandeler på en annen type måte. Det er en helt forskjellig type business som driver en helt forskjellig prosess. Også når man går fra å være trestøkere til å være, vi var jo 50 på det meste når vi lagde Sims på et spill. Du må styre det på en annen måte. Det blir ikke like fritt. Jeg føler en, det har jeg lyst til å finne en løsning på i livet. Når Når du har et lite sett med mennesker, så er du veldig utsatt for individet, på en god måte, ikke sant? Man får brukt seg selv. Når det blir flere, så bruker man prosess for å prøve å styre det. Og da kommer ofte prosess i veien at man begrenser individet i det. Skjønner du hva jeg mener? Og der har jeg gjort så mange tabber, og det er ganske flaut å se i måten vi til slutt dreier produksjonen på, ikke sant? At lagde som prosess, skal du si, neste millepærl som skal spille inneholder de her ti tingene. For det forrige spillet inneholdt de ti tingene, og det var et bra spill. Og så begynner du å lage sånne formler og prosesser for å styre folk som begrenser kreativiteten og muligheten til å endre seg. Det er litt som et popband som har en monsteritt, og så skal den helst ligne 90% på den forrige låta, fordi han tror at man, og så blir det mer og mer utvannet, og så blir det flere folk som hører på det. Og det er også det vanskelige med, tenker de fleste start-ups, må jo tenke, er det et marked der ute? Skal vi være markedsleder og sette der ute? Er det en mulighet som vi ser, og vi ser at kanskje flere går etter den, derfor bør det være noe der. Eller skal man snu på det og tenke at jeg har en indre ønske om å endre noe, jeg ser noe. Sånn var også i spill. Hvordan lager man en strategi for hvilken spill vi skal lage? Og det ender jo at man nå så, ok, mafia-typespill på Facebook er populært, vi må ha et mafiaspill. Så sier vi til et team, dere lager mafiaspillet. Og så sier de, nei, vi er ikke så interessert i mafiaspill. Jo, men markedet trenger et mafiaspill. Og da har du egentlig et feil da, for da har du ingen motivasjon, og på en måte du mekanisk går frem på noe, og det merkes i sluttpunkten. Så det er en balanse. Man må prøve og teste, men man må også ha de markedskontaktene for å se om det funker. Bare for å gå litt tilbake med det som skjedde med EA. Når du som gründer da, av spillselskapet ditt, får en sånn telefon, eller det kommer en eller annen direktør og sier du, herre Arthur, jeg er interessert i kjøpsselskapet ditt. Hva tenker man da? Så spoler jeg tilbake til den tiden det skjedde. Vi hadde blitt kontaktet flere ganger av EA i løpet av perioden, og Hadde vært å si at vi venter litt. Og så Christian da, som var CEO og som hadde hovedkontakt med dem, ringte meg og stod hjemme og pusset opp huset, pusset på gulvet. Og så sier han, du nå har vi ny kontakt med EA og vi skal skrive term sheet. Og så kommer vi over til London og begynner å jobbe rundt det. Og nå må da begynne å snakke om de summene, ikke sant? Nå skal kanskje et selskap bestelle for å tjene 8 millioner dollar. Jeg husker jeg hadde jo makset ut kreditkortet. Så det er helt absurd. Det jeg husker så godt var i due diligence-prosessen. Min rolle var på en måte studio, produksjon av spill og produktstrategien i spillene. Og da skal jeg forsvare det i en due diligence-prosess. Og det føles som å vite at du har seks tall på slottokompongen, og du bestemmer om det sjunde tallet kommer. Det var helt sykt. Og så går det igjen, og så får du et SMS fra banken at «shit, nå har du masse mer penger enn du hadde før». Og da tenker jeg at det er litt sånn, hvordan skal man la det påvirke seg? Det er jo en stor endring. Og jeg tror at det er jo veldig klisjé, men man merker jo at, ok, en, pengene er jo en fantastisk ting, det muliggjør masse valg, men samtidig så blir jeg ikke noe mer glad. Jeg var stort av det som hadde skjedd, men pengetilgangen var jo ikke det viktigste. Du ble glad for å slette det kreditkredittet. Det var kanskje det, eller? Jeg vet ikke om vi skal snakke om de type ting, men det er også den følelsen at nå har du egentlig et uendelig mulighetsrom. Man er fristill for å tenke på økonomi, og man har med en av de to selskapene lært mye og gjort mye, så hva er det neste man skal gjøre? Og når muligheten åpner seg, så er det ganske vanskelig for at du skal velge. For du går på et mye dypere plan, tenker jeg. Det er ikke av mekaniske behov. Hva er det jeg skal realisere med meg selv for å gjøre? Så veldig interessant prosess, hele det. Det var ganske sykt å tenke på. Hvor mye eider du har selskapet? 1,75 prosent til slutt. Så i oppstarten fikk vi valg. Den som hadde kapital gikk inn med kapital. Og så kan man velge mellom å ta mer lønn eller få mer aksje. Og på grunn av kreditkortsituasjonen min, så endte jeg i en fin balanse mellom aksjer og lønn. Men det var flere som hadde rundt sammen med... En som heter Are Makroven fra Tromsø, som bygde Kinoteamet, kom også inn i starten. Det var artig å kunne dele en samvittighet som man kjenner fra Tromsø. Men etter hvert da... Som du da ble sjef i Electronic Arts... så var ikke det like moro for seg. Det var, ble du en kjip fyr av å være sjef? Jeg tror det var, ikke direkte relatert til å være en del av Electronic Arts, men at man har blitt en større organisasjon, og på grunn av den tidligere veksten, også forventet å kunne velike å holde det. og at hvert prosjekt blir større og risikoen blir større, så tror jeg man har en naturlig tendens til å trekke seg litt. Reddsel kanskje kommer inn, og litt stressaktivitet. Det er ikke lenger et utforskningsprosess, men det er veldig sånn, vi må oppnå noe. Så det tror jeg jeg agerte ganske dårlig på, og ble litt overstyrende og satt til feil på å sesse en gang. Så husker jeg, vi hadde en del av oppkjøpet var en earn-out-avtale, sånn at vi måtte oppnå noen omsetning løpet av to år. Og da blir man ganske febrils da, ikke resultatende omsetning. Og så ble vi enige om at jeg skulle flytte bort til Montreal og sette opp et nytt team for å gå etter noen muligheter på iPhone. Og jeg visste jo at dette ikke kom til å bli et langt, bærekraftig, godt prosjekt. Men vi ansatte 50 støkker i Montreal, bygde tre spill, spillet en peila, og måtte si opp alle de 50. Og det var ganske kult. Det er jo det verste du gjør. Hva slags spill var det? Vi hadde tre mobilspill. Et spill hvor du driver i en restaurant, og et annet som var bybygging, og det siste var litt sånn absurd underground lair type sak. Men det blir sånn som jeg prøvde å forklare i sted. Det var ikke født ut av et ønske om å skape noe. Det var født basert på at Andre har suksess med restauransspill. Vi må lage et restauransspill fort på mobil. Ansett folk fort, og det er ikke en god formel for det. Når du har kvartalsvis mål, også på headcount, vi er 30 nå, vi må være 50 neste måned, så ansetter du på litt for innmatt. Det er jo en fantastisk ting jeg har vært med på, men det er jo mye lærdom fra den perioden, og ting jeg ikke ønsker å gjøre på nytt igjen. Kan du beskrive noen episoder fra hvordan du opplevde deg selv som kanskje litt styrende og for mye handsome til å være sjef? Jeg tror man får kanskje et visst ego også, liksom du må ha det suksess. Og så ser man at spillene fungerer, så sier man nå er vi dritgode, vi vet hva som fungerer, og så kommer det et nytt team som merker man at de ikke er helt... Det er en ny team, ikke? De har ikke jobbet i lag før. De merker at de ikke har kjemi. Og min naturlig relasjon da var å bryte inn og prøve å styre retningen og komme med sjekklist igjen og si at sånn skal det være. Vi har lært det her. Vi har ikke tid til å utforske. Gjør det. Og måtte da fjerne demmes inspirasjon og ønsker fra å gå på det. Også var det kanskje... litt kynisk amerikansk av meg å være hard på ting som man ikke burde ha tatt på, som man burde ha latt gå. Hvor man kanskje brukte gammel data for å si at det der kom ikke til å funke. Veldig subjektivt. Og det er ikke bra. Men var du, ble du en upopulær sjef? Jeg tror at vi hadde det veldig gøy, og jeg er veldig glad i å ha gode relasjoner med folk. Så jeg tror at det var mer dårlig ledelse, ikke en sånn du er en kip fyr. Det tror jeg ikke. Men det er sånn, når Facebook begynte å vekse den, da bare av, så ble egentlig, synes jeg, alle oss i ledelsen begynte å bli for fryktorientert, rett og slett. At det at det ikke er motivasjonsbasert, det er sånn demands, og det funker ikke for dem. Men så var det der. De tre spillene hadde feilet, og hva gjør jeg nå? Hva skjedde videre? Der er det jo også livets tilfeldigheter. Han Are Makroven, som jeg nevnte, som hadde bygd opp Kina, hadde gjort fantastisk bra der borte. Så EA spurte, kan du dra bort til Japan og prøve å ta det markedet? Og så spurte han, Kim, kan du være med og bygge opp, vi skulle lage faktisk FIFA, så det var litt kult. FIFA til mobil i Japan. Og det var en sånn moment hvor jeg var egentlig ganske mett, skal være helt ærlig. Etter oppkjøpet, etter de litt harde årene, så tenkte jeg, men faen, Japan, det er jo helt sykt. Jeg hadde tre unger, han minste var seks uker. Jeg tenkte, skal vi flytte til Japan? Jo, vi må gjøre det. Så vi flyttet bort og bygde opp teamen der, det var ett år i Japan, og bygde opp FIFA på mobilen. Jeg har spilt FIFA Ultimate Team, hvor du samler på kort type spill, og enormt suksess. Det mobilspillet omsatte for mye, mye mer enn FIFA på konsolen, og den hadde gjort det borte. Og igjen en sånn livsendelse opplevelse, å kunne være en ny kultur, en kultur som er veldig sterk i japanske tradisjoner, både på menneskelig relasjon, men også på arbeidsmetode. Så vi prøvde utfordret litt å komme til bunnsiden, så det var læreriktig også. Men er det det samme spillet som nå heter FIFA mobil fortsatt? Nei, det japanske markedet var helt annerledes. Det var faktisk et browserbasert spill med ingen interaksjon i fotballkampen. Du bare treide kort og samlet på kort. Hvis man ser på det som et produktdesign, så er det rett og slett bare ren gambling. Du grinder masse, gjør masse enkle aktiviteter for å få nok til å kjøpe neste kort. Og så får du masse bonuser hvis du kombinerer fotballkortene i lag. Kanskje et detalj der. Men det var en fantastisk forretningsmodell. Altså, gjennomsnittlig omsetning per bruker i det spillet var tre ganger det man hadde i de typiske spillerne i det amerikanske markedet. Tror du? Helt sykt. Og så den følelsen de japaneserne hadde. En kunderelasjon, det vet du jo ikke, men de er veldig gode på... customer experience, men også den naturlige relasjonen til tall og hvordan funksjonalitet i spillet kommer til å påvirke tallene. Hvis vi gjør denne featuren, så får vi 3% dårlig retention og 2% bedre omsetning per bruker. Og så, ja ok, vi prøver. Og som ofte så hadde han rett. Det var helt sprøtt. Så jeg lærte veldig mye. Jeg tror her er det veldig tangential, men har du vært i Japan? Det er jo enormt kommersielt hvis du går gjennom butikkene, og det er lys og lyd, og det må spillemaskiner overalt. Jeg tror folk har det også en sånn... Han brukte å si det skal være artig å handle. Sånn har vi aldri tenkt med spill. Vi tenkte på det å betale i spillene som en barriere. Altså, vi må gjøre det artig å handle. Og da ble det jo naturlig artig å handle, og Men det ser man jo i disse FIFA-spillene på konsolen også, at det er mye baluba rundt det her, og bruk noen coins. Ja, det er det. Men det skal gi en liten bøst til det her. Og det må jeg kanskje skyte inn nå i den her, mens vi nå er på det temaet. Den balansen, både i Playfish og der borte, ikke sant? Jeg kommer jo fra et kreativt sted hvor jeg løste uttrykk mens jeg lagde spill. Og det merker man sikkert i kulturverden og den verdensgenererte må komme i den kryssningen og skal tjene penger. Så er det, det som jeg opplevde var jo mer kynes du tenker, jo mer penger vil du tjene. Kanskje du brenner brukeren og mister den på lang sikt, men det var helt tydelig at Det var to støkker i Playfish som måtte overordne på spillene. En som var mer på produksjonen og god spill, og en som heter John Erner som tjener penger. Bra navn for å tjene penger, John Erner. Kom fra Boston Consulting Group og dritgod på Excel-ark. Nummer en, hvordan blander du grafikkere og programmerere med alle de her konsultant-dudene? Det er vanskelig, men vi fikk til. Litt fest og moro og sosialt, så fikk man blande dem. Men det tankesettet også er stolte, liksom arrogante som jeg bare kan ikke gjøre det der alfa billig cheapetriks mens han sier, Kim, se på tallene her nå hvis vi gjør det her, vi må tjene penger som bedrifter, du enig med det? Ja, klart det! Se på tallene, vise deg vi tester det her, så ser vi hvordan det går Og man bygger jo en respekt av det, husker jeg, sånn som Homi Kjell, vi tar det som eksempel, en grafiker, bryr seg kanskje ikke så mye om penger, tror man, men hun har egentlig aldri vært eksponert i den delen av businessen. Så når hun kunne se i dashboardet, jeg tegnet inn det sofaen som ble sett i det spillet, og i dag har det sort 15 000, da fikk hun en nærhet til det å drive business, og var stort av det. Og det var John utrolig god på, faktisk, og uten John hadde det ikke Playfish blitt det det blir, rett og slett. Ja. Men er det fordi at man som kreativ geek eller designer da, er litt sånn selvhøytidlig? At pengefolkene må komme inn og liksom... ta av deg litt av den selvhøytidligheten. For det er jo noe sånt, jeg har laget litt sånt billig triks, som du kaller det. Det er noe som sitter litt langt inne for en programmerer med mye hjerte. Det er det. Hvis man zoomer litt ut og ikke bare tenker på kreativ yrke, men tenker uansett yrke, så har man en viss yrkestorthet da. og gjerne yrkestortert opp mot samme yrke. Sånn at en grafiker vil være anerkjent blant grafikere, og en programmerer blant programmerer, og en leger blant leger. Og så da låser man seg inn i den boksen der, og tenker i sin sil, og så alt annet som skal utføre er på en måte et hånd mot det, spesielt kanskje for kreative folk, og det at man skal tjene penger og være kynisk, det merker vi i organisasjonen, ikke sant, at det der trikset der, det er at hvorfor skal den lille nei-knappen være grå og liten, og den ja-knappen være stor og grønn? Det er åpenbart hvorfor, men det føles så kjipt. Så ja, men det følt jeg at når man klarte å heve seg over sitt ego, og så se litt utenfor, og så være kanskje objektiv. Du har en sånn personlighet som er veldig på en måte idealistisk på de tingene, og da må du være objektiv til det. Og så Forfand og litt respekt, han John, han er dritgod på regneark og tall, men han spilte jo alle de samme spillene på Nintendo når han var liten. Han er jo glad i det her, han også. La han slappe inn i denne lille klubben vår. Man må fristille seg fra sitt eget ego for å kunne oppnå ting som er større, helt åpenbart. Det er fordelen i et lite selskap, uansett hva man driver med, at hvis man klarer å få hverandre til å forstå hverandres tankesett, så blir man en mye sterkere motor sammen. Og det er kanskje det som er den store ulempen i det selskapene begynner å bli noe særlig mer enn 50 personer. Da begynner det der å komme hvorfor i alle dager holde på med han på med det greiene der. Hvorfor skal han gjøre det? Du snakker ikke sammen på samme måte da. Jeg tror man får en veldig sterk tilhørighet til sin gruppe. Så det merker vi når vi ble rundt 100, kanskje litt før. Plutselig har man en, i stedet for å bare være sentrert rundt 6 døkker rundt i produkt, så har du avdeling, programmeringsavdeling, marketing, ops og analysavdeling. Og du blir veldig tro til din gruppe da. I stedet for å tenke som en helhetlig gjeng rundt produkter og brukeren, så tenker du mest om å forsvare ditt område. Det blir konflikter. Nei, vi kan ikke levere dette serveroppdateringen. Det er dårlig spekk fra spillgjengen. Det er usakelig. Da skal vi heller bare sette seg ned og lage noe kult og fortelle noe. Det er det som er sånn vi ser på næringslivet generelt nå, utstørre i Norge, og ser at At man prøver å bryte ned litt på de siloene og barrierene og ser at ok, vi må jobbe på andre metoder, vi må slippe til folk på andre måter. Noen av de kuleste spilldesignene i Playfish kommer jo fra CFO. Det har ikke noe å si egentlig hva bakgrunnen er. Du må få lov å slippe til å prøve det og komme i kryssning med andre folk. Hvordan skal man unngå å havne i den situasjonen? Fordi når man som startup vokser og man begynner å bli 50 og kanskje begynner å nærme seg 100, så er det fort gjort at det der bare sklir ut. Ja, og jeg tror man må klare å lage små team. Bisas bruker å si at man skal dele en pizza, det har jo et bra teamstørrelse. Men jeg tror man må klare å lage mindre team som har autonomitet og frihet. som eier hele prosessen. Ikke bare en liten del, men klarer å skape den friheten. Noen ganger er det vanskelig å gjøre det internt i en bedrift, om å kanskje sleppe dem ut, og det har jeg tenkt på mange ganger, sånn den destruksjonsprosessen, ja playfish, ikke sant? Det gikk tungt, og avdelingen ble lagt ned. Men hvor mange bra selskap vi starter, det er ikke sant. Så det er noe rart med den der mentale biten. Klarer man å skape et rom og frihet og eierskap internt i selskapet, eller må man sleppe dem ut gjennom å ta eierskap? Det er mange eksempler på, det er jo Skipsted og andre som har vært flinke til å si «Her er det noe vi går for, dere eier det». Nye logo, nye folk, gå ut og prøve. Sånn at det er frihet, autonomi og tillit til teamene hvor man klarer å holde det. Men du, nå er du her. Du er her i Tromsø. Så har det tydeligvis skjedd noe på veien fra du satt i Japan og... og så på hvordan den japanske jernene jobbet. Du gjorde vel et eller annet du også? Eller bare satt og så på? Nei, jeg satt og fiksa bugs til langt på natt på den 25. desember vi skulle lansere. Så ja, jeg liker å være her og sånn. Men hvis vi bare tar en liten segway til... Jeg er jo blitt en varpestekker. Det kan vi kanskje... Tenke på i sammenheng med det i Japan, det å plutselig gå midt i gata, store butikker, så sitter en kar og jobber med skinn. Han er liten kjappe, han har jobbet i 20 år med å lage skinnklær. Det er litt han føler sånn, shit, han er elsket han gjør. Og det har jeg funnet tilbake til nå med møblesnekninger, at det er bare en utfoldelse av... kreativitet og ønske om å skape noe, og bruke alle sine timer, og det er en del i følelsen. Var det... Gikk du rundt i Tokyo som en liten mann som lagde skinnstolene, var det sånn? Det var jo veldig lite tid til å gjøre andre ting enn å jobbe med spillene, men jeg begynte der å leke med å lage små skinnsaker og leker med træleker til unger. Det er egentlig der det ble født, gjennom kanskje en slags kreativ utfoldelse- alene utenfor et stort økonomisk system. Det tror jeg var en tryggere... Var det fordi du hadde blitt for mye sjef i hodet, og nå ville du liksom tilbake til... Du var en sånn dragen imot, tilbake til der du en gang var, da? Jeg tror det er en sånn romantisk følelse der. For jeg minnes jo veldig godt når jeg satt og programmerte som liten gutt. Jeg er veldig naiv av meg, og veldig magefølelse- og følelseorientert, og når man kjenner den gleden av å holde på, Når du tar på noe, lager noe, det er så direkte og konkret. Det er veldig delig. Du kommer i en større situasjon og blir stort, så det er veldig abstrakt. Endring tar tid, ting tar tid. Du får det ikke sammen med nærheten til det. Det tror jeg er sammen med. Så da gikk du hjem til kona dine tre barna? Nei, nå reiser vi hjem. Det var en tidsbasert... Det skulle være et år vi skulle flytte hjem. Og de møblerstekningene har jo dukket opp da tre år etter vi flyttet hjem. Men det lå der og ulma. Så vi hadde en periode det skulle være et år. Og vi hadde tre barna til å tromse. Det er jo en veldig delig plass å ha barn. og kom hjem til Tromsø, og da skjedde flere ting. En ting var at vi startet Superplus og Flow, så begge de av forskjellige grunner og tanker. Og Flow var jo et ønske om å kanskje, vi så på Mesh i Oslo, hele miljøet som også, hvordan kan vi få litt av samme følelsen i Tromsø? Merket jo savnet fra de store byene og få den der energien og gløden av å se andre folk som skaper ting og skaper et sånt grunderhusmiljø her i Tromsø også. Men hva var det som møtte deg da du kom til Tromsø? Hvordan ville du beskrive startmiljøet i Tromsø for tre-fire år siden? Det var begynt, altså hvis du tenker Norge generelt for tre-fire år siden, så det har jo vært gründerskap i stor skala i Norge i lang tid, men det har dukket opp i større grad noe kanskje mindre tech-selskaper som har den typiske Silicon Valley-approachen, og merket i troms at det var på vei, det skjedde mye, det skjedde mye i bioteknologi, kanskje forskningsbasert, men lite i det konsumentorienterte. Og jeg synes det er så spennende å se når man kan lage produkter som skal ut internasjonalt, som skal brukes av mennesker, og hadde lyst til å trigge mer av det. Så jeg følte da kanskje det var et lite samme. Det var flere, Andreas og jeg som heter Vibeke, som kjente på det samme, og så startet vi for å prøve å trygge og få til mer av det. Det er et slags mesh i det gamle Mac-byggeriet. Vi sitter jo der nå, inne i en liten del av det. En telefonkiosk. Intimt og koselig, ja. Men det er jo litt interessant det du sier. Jeg leser meg opp litt i lokalavisen før jeg møtte deg. Og det... denne boka som ble utgitt om nordnorske grunner og næringslivsfolk, at dette med Playfish, når Playfish ble lagt ned, så var det et litt sånn tungt slag i trynet. Det er en viss grad av dårlig samvittighet også, som gjør at du nå er Nå er det på tide å pay it forward. Det er et veldig godt spørsmål. Når vi først har la ned Playfish i Tromsø, så er det jo ganske den naturlige reaksjonen at shit, det her er heapt, vi har bygd opp ansatt masse folk, vi har over 30 støkker, 29, ikke over 30. Alle de her mister jobbet. Men så ble prosessen behandlet bra, så jeg fikk fem måneder etterlønn og startet tre egne selskap. Sånn, det reddes ennfor at det skjedde, og det er en dårlig sannhet jeg blir snudd til. Men jeg tror kanskje det er en viss grad av Kanskje det der med at når man har realisert seg selv på en så stor måte, ikke sant økonomisk, og fått vært med på det, så ønsker man jo og ser gleden i at andre kanskje får oppleve det samme. Men også det at jeg er så glad i aktivitet. Jeg er så glad at folk gjør det de brenner for, og går all in og tar risiko. Og hvis man kan være med og bidra til det, enten gjennom at man har et sted som det her, som forlovet som kan bidra, eller at man investerer, eller gir råd, ja, Kanskje så vidt jeg etter spiller i det, hvem vet? Men når du, for du var fortsatt sjef, du satt inn med en hånd på rattet når Playfish ble lagt ned? Når vi landet ned, så var jeg sjef for studioen, så alle de utviklingsstudiene, ja. Hvordan var det for deg som sjef å komme med den beskjeden? Satt det litt sånn langt inne? Er du en person som synes den type prosesser er vanskelig? Ja, jeg tror hvis man ikke synes det er vanskelig at så mange skal miste jobben, så er det ikke et godt signal. Man blir jo spesielt, å legge ned noe som er så nært sånn tromsø, som folk man kjenner, da får du en mer emosjonell tilknytning til det. Så oppgaven da var jo å holde seg oppi til å si, ok, så store kostnader, vi har ikke levert på det siste spillet skal EA satse på å bygge i Tromsø eller skal de satse på å bygge i India? Kommer det naturlig? Så må man bare bite seg i det og gjennomføre det. Og det er det som er godt i ettertid å tenke at all den Da vet jeg at redselen for å ta sånne store avgjørelser er ganske fiktiv. For folk kom jo godt ut av det. Kanskje de var lei, ikke sant? De fikk jo starte egne selskap og realisere seg selv på en mye bedre måte. Så det var ryddig, og folk kom positivt ut av det, men naturligvis er det en ond ting å gjøre. Men hva tenkte lokalmiljøet? Denne Kim Arthur som hadde tjent seg ganske rik på dette spillet, og nå skal han legge ned helt sjatt da. Det trekker stigen opp etter seg og stikker av gårde. Jeg har flyttet til Japan også midt oppi det hele. Jeg har aldri fått noen negative reaksjoner. Jeg tror folk også skjønner at man må satse, man må prøve, og det tror jeg er også fint å se at de aksepter det. noen ganger går det opp, og noen ganger går det ned. Jeg har lyst til å snakke litt mer om det her med å få et barn til å interessere seg for det du gjorde. Ja. hvordan skapen gikk, altså hva var det som gjorde deg til det seks år gamle barnet som begynte å programmere? Programmerte du et spill da du var seks år? Søsteren min satt og leste i bok, jeg skrev ned det hun leste, og så endret vi på det så det ble både våre spill. Hva slags spill var det da? Space Invaders type, hvor du styrer det, det så skytte opp veldig enkelt. Det funket. Så det som jeg husker, eller som kanskje jeg husker, eller har blitt fortalt litt om, moderne sa at du får ikke Nintendo, du må ha en datamaskin, en datamaskin med tastatur. Du skal også prøve deg på å lage ting. Og så er det en slags mestringsopplevelse, når du tar det første steget, og noen skaper rammen for deg, og ser at her har du interesse. Når du da opplever det i mestring, at dette får deg til, da er det en veldig lett vei på å gå videre. Og det tenker jeg skolesystemet og generelt sett, at man på en eller annen måte klarer å tilpasse, og gi rom, og la folk oppleve de mestringsfølelsene, for å dra dem i rett retning. Og jeg er veldig glad for alle de tingene som skjedde, jeg kan ikke fortelle at Jeg fikk lov å holde på med data hele dagen. Jeg hadde en annen kompis, han bodde litt utenfor, han burde reise hver helg og programmere og sånn. Han gikk med i musikkretninger og programmerte, så vi lagt til å lage en tech-demo med programmering. Bare å få lov å oppleve den mestringen, selv om man er en geek og kanskje ikke var den kuleste på fotballbanen, så hadde man jo en arena hvor man var god og følte seg god. Men også i jobb, da jeg begynte å studere, jeg studerte etter at jeg gikk på yrkesfag, og da var det også, jeg ville være nært datamaskin, jeg ville programmere, og den brydde seg ikke om fra å være mitt. Bare du leverer, og du jobber, og forteller så er det godt. Det var veldig trygt. Og så er det, jeg liker å sove. Jeg liker å sove. Så jeg hadde enormt fred fra det, men jeg fikk noe levert godt. Og da, jeg må bare ta og gi deg den tanken, så var det inn som lærling da i en bedrift. Og de mulighetene jeg fikk som 18-åring var helt sykt utrolig. Kom inn og jobber først for å skifte harddisker på et verste. Så sier en i sjef at det er noen som kan programmere her. Vi var jo ikke med på det. Så ja, jeg prøver litt hjemme. Vi skal lage noe til universitetet. Kan du gjøre det? Så sa han bare ja. Jeg hadde jo null peiling. Fikk til å lage det, og det ballet på seg, og fikk større prosjekter. Men da var det igjen, det husker jeg tilbake, jeg skal bli en sånn sjef som bare lar deg få muligheten. og gir deg motivasjon og sier, nå får du det til. Så utrolig heldig med at folk har gitt meg muligheten også å få det mestringsfølelsen. Så der har vi et stort ansvar som samfunn å skape den samme opplevelsen for flest mulig. Spesielt hvis man tenker på programmering da, siden jeg kommer fra den verden, at det er veldig løtt. Jeg leste en artikkel i lokale viser om en som var i yngresavdeling i fotball som sier at Spill og internett er som heroin for barna. Den blir sosiale tapere. Du kan ikke stigmatisere en hel gjeng som er så glad i det vi gjør. Og må du heller da prøve å tilnærme deg og si at her er det noe som du er dritgod på. La oss jobbe sammen, la oss tilpasse det inn i skolen. Men er vi på vei dit samfunnet i dag da? På den modellen som du snakker om der? Jeg tenker jo at nå er det noe strammestøy på fravær, og Kim Arthur hadde nettbekommet seg gjennom skolesystemet med forbyrder i saksen. Det minner meg om de her tallstyrte at vi innfører fraværsregelen, og fraværet har jo blitt bedre. Men hva er baksiden? Hva er det du skaper? Det er fryktbasert ledelse. Det funker ikke i lang sikt. Du må gi rom, du må skape motivasjon, og naturlig innre motivasjon til å ønske å gjøre noe. Jeg føler at det er mange ting som skjer i samfunnet og som kanskje er med å bidra det. Lærer kids av koding, og det er liksom mange andre som snakker mye om koding, men jeg føler at samfunnet er på vei i rett retning. Men vi må passe oss på å gjøre de rette valgene med hvordan vi legger opp skolesystemet fremover. Praktisk, orientert, individuelt, det krever penger å få det til, men det må absolutt gjøres. Det er det største vi kan gjøre. Du har jo tydeligvis vært litt heldig med både valget av mor og har ulike sjefer, og lærer også kanskje opp igjen. Ja, veldig. Men hva gjør du selv? For du har tre barn. Hvor gamle er du? Ni, åtte i dag. Og flere. Da sender vi en melding hjem til Lotto-Ringen. Hei da! Det blir om dager til dette publiseres. Ja, ok da. Men hva gjør du selv for å få dine barn til å få den kreativerheten? minst mulig styring av aktiviteter og påføring av tanker hva man skal gjøre mest mulig rom for å prøve ting og spesielt ting da det er to jenter og en gutt og liksom jeg kjøpte en sånn piper har ikke noe hørt om en jævla kul sånn raspberry pi datamaskin som du bygger selv så ja har du lyst til å prøve å bygge den? ja klart har du lyst til å bygge den skal vi sy klær? ja vi prøver å sy klær altså mer at man prøver å legge til rett og så la dem oppdage hva er det de liker og så forsterke det Jeg har ingen ambisjoner på vegne av dem, men prøver å gi dem rom for å utforske. Og det ser man jo også på, bare ta å lære kidsa koding da, ikke sant? Måten i Tromsø når vi startet opp, det var jo seks dager i uka, over hundre barn som deltok, og der handler det jo om bare å få prøve, og se om det er noe de liker, og gi dem rom for å teste. Det tror jeg er viktig. Følge at du lykkes? Vi får se. Lykkes og lykkes. Jeg tror at man blir jo individ til slutt uansett. Det er jo alltid en debatt om hvor mye har man foreldret og påvirkning. Men jeg tror at de ser glad ut, og jeg tror at også de er Heldig å være i det norske samfunnet hvor man faktisk kan få muligheter. Nå har vi snakket en del om det som har vært, og vi har vært innom barn og barneoppdragelse og skolepolitikk og det ene og andre følger. Men tilbake til at dette må være møblesnekker. Er du møblesnekker på heltid for det? Ja, nå er det 95 prosent av tiden vil jeg si, og det er en fantastisk følelse. En kreativ utfordrelse. Og rett og slett en realisering av den indre ønsket. Det er helt fantastisk. Kanskje lignende med en spillverden, at man har en idé, man ser først noe, hvordan skal man angripe det, hvordan skal man må frem. Og det som jeg merker med møbel, det blir så konkret. Det er et direkte resultat. Og få lov til å prøve seg med forskjellige materialer og teknikker og rett og slett gå gjennom så mange kreative prosesser. Jeg løper da siden januar, så vi har vært kjede ved prosjekten. Det er jo det artige å se tilbake på. Shit, dette er jo langt. Det er jo kult. Det er den beste følelsen. Tjener du opp en årløyte penger på det? Så i året planer jeg å si at jeg er lærling i min egen bedrift. Planen er å gjøre mest mulig, lære mest mulig, og så begynner jeg etter hvert å få det til økonomien. Jeg tror man skal klare å være en kul bedrift som er en tre-fire stakker. Hva man kan bruke fra spillverdenen i møbelverdenen, Men det er jo 3D-visualisering, og omsett et konsept, og skape et eller annet uttrykk som går igjen i begge de. Fordi IE som drev det med Sims, gjorde du det? Ja, vi lagde det med Sims, og vi hadde jo i andre spiller bare interiøret du kjøpte møbler, så kanskje det var noe der. Bruker du noe inspirasjon derfra? Eller ligger det bare bak i det? Jeg tror at det er i hvert fall det året i Japan, og bodde rundt omkring, så får man inspirasjon på estetikken fra det. Og jeg tror også fra spillverdenen, prosessen og interessen for å optimalisere prosesser og bryte ting ned og være logisk, det hjelper på. Men det er ikke så mye inflasjon fra spillgrafikken i møblene akkurat nå. Nå burde vi egentlig hatt den stolen foran oss her, men kan ikke du bare beskrive hvordan den ser ut? Så den første stolen du som er veldig glad i, er veldig minimalistisk, har rette vinkler i et lyst tre, så den har en slags kombinasjon av skandinavisk og japansk inntrykk. Litt sånn sen over seg. Og så er den litt fremoverlent, så det er ikke sånn at du ligger og slapper av, men litt sånn at du skal være litt aktiv og ikke sette for lenge på det. Er det Kim-stolen, eller er det som du er, tilbakelent, men allikevel på huget? Det er faktisk en god beskrivelse. Enormt utålmodig, men samtidig ganske sløv og lik å slappe av, så du kan si det. Men er det noe at du, når du holder på med denne vebbelsnekringa, er det sånn at du begynner å kløre litt etter å gjøre det litt større? Kjenner du grunnen der nede i deg begynner du å jobbe? Ja, jeg tror det skjer av natur. Og så ser man at her er det en mulighet både nå er det en veldig enkel mulighet, du kan ikke se på det som en grundebudget på samme måte en skalerbarhet, men her er det mange ubetjente behov i tromser, rett og slett. Kule prosjekter som jeg elsker, så jeg har sett med sånn elektronikk og lodde og styret i tillegg til mulighetene. Så tenker du plutselig, shit, tenk hvis du begynte å snu deg litt større og tenke større, kan man måtte utfordre mange av de større, kan man skape sitt egen merkevare som har sin identitet ute i verden, så Det er ikke noe som er plan, men verden blir jo til, og så får man se. Blir man god nok, er det mulighet til å ha en løst å gå i så stor produksjon. Det får man se etter hvert. Selskapet heter Ekte. Ekte, ja. Hvorfor det? Det er også en interessant historie. Jeg søkte etter fire bokstavsdomene da. Og så så ekte.com var til stans av en ex-quarterback i USA. Og så tenkte jeg, shit, det er jo ikke kult. De fire bokstavene ute i verden betyr ikke så mye. Det er jo ekte saker jeg skal holde på med. Så jeg kjøpte det, så kjøpte jeg ekte.no, så kjøpte jeg ekte.as, og så har jeg merket det var registrert. Så det er ganske tydelig på at ekte er ingen. Var ekte dyrt, eller? Ekte.no? Ekte.no er 25 000. Ekte.com? Ooooooh. 8000 dollar, så har jeg betalt det litt. Helt anekdelt? Nei, men han visste ikke hva ekte betydde da. Så det er litt sånn geek i tilnærming til hvorfor navnet ble sånn det var, men det rimer, og det passer med min følelse rundt det jeg holder på med. Men det du har gjort tidligere, var ikke det ekte da? Jo, men det var jo ikke, det var jo virtuelt. Det var jo ekte utenfor min passion, men nå er det jo ekte, du kan jo sette på tingene og ta på dem, det er jo ganske sykt. Er du en sånn som vil ha litt mer sløyd og kreativ ting tilbake i skolen? Jeg tror den naturlige sekvensen av å oppnå en interesse og en dyktighet i et fag kommer gjennom at du praktisk får oppleve det, og så får du en interesse for grunnliggjende tingene bak. Sånn som jeg merker på meg selv at nå har jeg lyst til å forstå hvordan samfunnet fungerer, hvordan økonomien fungerer, hvorfor er Pythagoras og alle de tingene så fantastiske. Når jeg holdt på med på skolen, så var det sånn, shit, ok, vi får gå gjennom det her. Sånn at jeg mener at man må lede inn med det praktiske og la folk utforske seg. Og etter hvert da, hvis man da vil fordype seg, ikke alle skal fordype seg i realfag eller det dypeste, la dem finne sin vei. Hvis man tenker på, vi skal leve ganske lenge, 90-100 år. skolesystemet og samfunnet føler jeg fortsatt er veldig bygd på at man skal leve til man er 40. Altså du skal komprimere alt inn, du har en shot på å ta ut tannelsen, og det er der det er. Du er revisor til din død. Jeg tror ikke noe man må tilpasse og si at samfunnet er i endring. Ja, det kommer alltid til å være i endring, men vi lever lenger. Mulighetene for å realisere seg selv er mye større. Vi har et globalt perspektiv på alt vi gjør. Man må Få lov når man er ung til å utforske og prøve, og da mener jeg praktisk helt åpenbart i dette. Nord-Norge, Tromsø. Jeg fikk en liste med selskap fra deg i går, og Ingevild Broks Kjelland har sendt en liste. Det skjer jo mye. Vi har touchet litt bortom dere, og du er inne i et selskap eller to også. Ja. Hvordan går det her opp? Jeg tror vi også, hele landet opplever jo en vekst i nye bedrifter, og det merker man i Troms også, at det både er det som vi har så sterkt her, ikke forankret universitetet og det forskningsmiljøet, men også nye utfordringer innenfor fintech og entech, og det skjer mye bra. Og det er jo veldig fint også, nå fikk vi et stort Nord-Norge-fond også, som kan hjelpe å aktivisere mer privatkapital. Og det er masse miljøer, nord i Norge er en måte... Tid i oven vi har her i Nord som gjør veldig mye bra. Så det føles ut som en veldig god periode for nyetablering i Nord. Hva er det som er styrkene, det tromser og forsøkene kanskje noen Norge da? Jeg har tenkt mye på, og jeg er veldig imot egentlig at man skal ha en sånn sterk tro på sin region. Det høres sært ut, men Selvfølgelig har man naturlig tilgang til enkelte ressurser, man har en historikk innenfor enkelte næringer, og så må man spille seg god på det. Kanskje det er fra, ikke sant, kan man nå innføre fiskeribransjen, eller kan man tenke på industrien rundt det. Men jeg vil heller bare si at man må over tid la folk prøve å bygge opp og se på sine naturlige ønsker og tendenser. Så må man legge til rette insentiver i samfunnet for å tillate det. Så jeg vil egentlig ikke si helt kategorisk at et område er viktigere enn et annet område eller har noe sånt. Jeg vil si at det er mulighet til hele landet, og man må bare satse på hele landet. Men du er inne i... Vi hadde en sak om dere... Superplus? Hva er det dere holder på med? Superplus er innenfor EdTech. Vi lager et kommunikasjonshjelpemiddel til barn uten språk. Så barn som av en eller annen grunn ikke kan uttrykke seg verbalt. I den produkten bruker man bilder, lyd og video, så barnet kan trykke og etablere kommunikasjon med alle som ikke har det før. Det er også interessant å krysse spesialpedagogikk med teknologi og spill, og lære fra de forskjellige. Det har vært utrolig spennende å se for min del å lære om de forskjellige utfordringene, og selvfølgelig om velferdsteknologi og det markedet, så ser man at det produktet har endret livet til å funke. Men det er vanskelig å kommersialisere. Utrolig vanskelig. Så vi står i en plass nå hvor vi har kapital igjen, men vi har ikke oppnådd de tallene vi trenger for å bære bærekraftig. Så vi må gjøre noen ganske store valg på hvordan skal vi ta det fremover, helt sikkert. Hvem er som er kunden i det selskapet? Så vi valgte å rette oss mot USA først og fremst, på grunn av at det er jo et nisjemarked, og for å nå ut så må vi ha et stort nisjemarked, og da valgte vi USA. Og der er det offentlige skoler først og fremst vi hender med oss til. Vi prøvde å gå rett til privatmarkedet til foreldrene, men de lærer seg veldig mye på skolesystemet, både i forhold til forsikring og at det er et produkt som griper inn i hele hverdagen, som må brukes hjemme og på skolen. Så offentlig skole og innkjøpsfolk der. Men du er styrleder og har investert litt i selskapet også? Så der jobber jeg aktivt de første tre årene. Og investerte min tid, ikke kapital, i det selskapet. Og nå er jeg styrleder i som heter Katsine Gulstad Pedersen, som vi startet sammen med, som er spesielt ved Go som er daglig leder og som driver det. Vi var veldig heldige, det er også en tilfelle, det er det som heter Kirsten McLeod som er markedsjefen, hun fløttet Tromsø tilfelligvis, hun jobbet i masse start-ups i San Francisco. Jeg elsker å være i Norge, men det tok sånn fem måneder i USA for å prøve å bygge opp markedet vårt der borte. Så det er kult å se at man er i Tromsø, i Norge, og så gasser man på å satse og flytte bort og prøve å få det til. Så det har vært kult å følge med. Så vi får håpe at vi klarer å komme oss over denne her kommersialiseringsknika. Har dere noen tanker dere går med? Noen magiske triks? Vi har prøvd litt forskjellige leveranter i tilnærminger. Jeg føler at vi har ikke vært gode nok på måten vi gjør salgsprosessen vår. Jeg kommer jo tradisjonelt fra veldig B2C- og veldig online marketing. Mens her er det veldig tradisjonelt. Det er gjerne eldre kjøpegrupper og en lengre salgsprosess i et annet land. Jeg føler at vi må ta et punkt nå og si at vi selger jo produkter. Det er ikke mye. Vi snakker om tusen dollar i måneden. Det holder vi ikke. Så vi må finne en måte å utløse de salgene og være realistisk og se hva vi gjør. Hvordan tror du det kommer til å gå? Hva statistisk sett, hvordan er det? Det er en ny av tid, men jeg tror egentlig ikke helt på det er en ny av tid, for hvis det er flinke folk bak det, så tror jeg sannsynligheten er ganske så mye bedre. Vi har lyst til å få det til, så nå bare, klarer vi nå å finne en retning i det? Har vi nok kapital til å få det til? Det vil nok trengs et kapitalløft til. Kan vi bevise at vi har nok fart til å gjøre det? Så Man vet aldri. Vi får prøve å se. Men investerer du selv i ulike selskaper her oppe nå? Ja, jeg har gjort litt de siste årene. Kanskje 15 stykker totalt rundt omkring Norge. Ikke spesifikt Nord-Norge. Det er en naturlig byråd Nord-Norge, da sier man jeg er her og kjenner folk. Så det er alt mulig. Teknologi, spill, og det er jo noe i treverkverden også. Har du hørt om V-Pack? Det er et eller annet som ringer langt, langt bak deg. Ganske kult. En gutt som jobber med faren med å ta... fyrer vi, altså det vi brenner i peisen og stabler det i sekka, så må vi så jævlig leie av å gå og holde på. Så da har vi laget en maskin i gjeng fra NTNU som automatiserer det. Ganske kul blitt. Det har gjort salg allerede. Og den har du investert i? Ja, av alle ting. Jeg synes det var litt stille. Det var en bra gjeng. Jeg er veldig emosjonel som har sett flere ganger, og kjemien med teamet Rett, hvis de har store ambisjoner, så gjør jeg ikke noe dyp analys akkurat. Jeg tror ikke man kan si at jeg er en fantastisk god analytisk investor. Det har jeg aldri prøvd å si. Hvilke andre selskaper? Filmgrill, som kanskje kjenner til, det er i god stund siden også mindre plassering. Jubel, som er her med edtech, open source edtech løsning. Spilselskap, Snowcastle, også en veldig liten bit. Så det er en stor variasjon. Og ofte tenker jeg bare sånn, Det har ikke noe å si om de pengene blir borte. Det er mer på å skape aktivitet. Aktivitet er det viktigste i samfunnet, og jeg får størst glede av å se folk i aktivitet. Hvis det her er med å trigge det, hvis man i tidlig fase kan være med å ta risiko og hjelpe dem, så er det bra. Du kommer til å tjene masse penger på dette møbelgreien din. Du er ganske trygg på at det går greit. Det er ikke så viktig. Det kommer til å gå bra uansett. Vi har det så fint her i Norge. Det her med B2B og B2C. Du lyktes jo veldig innenfor B2C, the consumer. Det er nesten litt sånn mantra i det siste, at det er noe norske selskaper egentlig ikke er så gode på. Alle snakker om B2B, og at det har vært komparativt for til. Men jeg opplever at du kanskje ikke er helt enig i det. Er det sånn at vi... Er det litt skummelt å tenke sånn? Jeg synes vi skal prøve å tenke mer på, la oss si ta fiskebransjen som eksempel. Vi er veldig gode på å flytte fisk som kjøtt rundt omkring i verden, med at vi løfter oss litt opp i verdikjeden og tenker hva er det konsumentene ute i verden kan ha? Og da blir du mer B2C. Og at man tenker på den helhetlige opplevelsen kontra å være ledd i en verdikjede. Sånn at om hva vi er gode på, det kan jeg ikke svare så godt på, men i hvert fall, jeg mener at vi må aspirere til å være mer produkt- og konsumentfokusert. Selvfølgelig finnes det lignende ting innenfor B2B, men jeg vil ikke bare peke på at vi i Norge bør selskje på B2B for det vi kan. Jeg har ikke noe data selv i hodet, men det kan være min inkompetanse. Jeg føler at vi må strekke oss mer mot konsumentorienterte og lære fra landene rundt oss på det. Noen ganger når jeg tenker, når jeg kommer til Nord-Norge, så får jeg liksom en følelse av at jeg kommer til litt sånn til et... Det er liksom litt som et annet land. Og det er litt sånn en annen mentalitet og... Kanskje også det du snakket om i start, det er litt sånn internasjonal mix av kompetente mennesker. Enten det er en russisk fotograf på prisutdelingen, og ulike mennesker. Hva er det med Nord-Norge som tiltrekker seg disse menneskene? Jeg tror at man åpenhet for diversitet er jo noe som burde eksistere i samfunnet generelt sett, og all kraft som prøver å motvirke det er negativt. Jeg tror at jeg vet ikke, jeg kan ikke si om Nord-Norge er bedre på noe annet, men jeg føler at Vi har en åpenhet for andre kulturer, og kanskje er det i startupmiljøet og i det kreative miljøet, så har man kanskje en mye større åpenhet. Jeg tror at det er viktig for det er jo i de kryssningene mellom kulturer, mellom næringer, mellom fag, at magien skjer. Sånn at om man klarer å være med på å skape et mer åpent samfunn på alle nivåer, så er det rett i veien. Jeg er jo ganske radikal på mange tankesett, sånn som vi snakker om ikke-regioner i Norge. Jeg har et problem, det er jo veldig sykt ut, med en landegrense i seg selv. Det er en fiktiv historisk begivenhet som dikterer veldig mye om hvordan samfunnet i teorien skal funke, mens den naturlige tendensen i samfunnet er noe helt annet. Og tenk at hvis vi klarer å gå som et foregangsland for å tilrettelegge for det og se at her er det ressurser fra alle deler av verden og alle deler i Norge, så er det et veldig godt eksempel å sette i verden. Er dette noe du har tenkt siden du var liten, eller er det noe som du har... etter hvert begynte å tenke mer og mer på etter hvert om du har fått den internasjonale erfaringen fra de selskapene du har vært i der ute i den store veien. Jeg tror at jeg har bodd rundt omkring i verden og opplevd kulturer som man hadde en del forutintrykk av, så hva er det fordommer om da? Å se at det er jo ikke sånn det funker. Når man møter de andre menneskene og kommer i kontakt med dem og kommer faktisk i dialog med menneskene, så opplever man at her er det forskjell enn man tror. Og jeg husker i London, vi var 35 stk og 26 nasjonaliteter. Og det er jo en stor styrke når du skal ut internasjonalt og ha kontakt med de forskjellige kulturene i det teamet som jobber der. Så jeg tror nok jeg har fått mye større respekt for det. Og ta et litt rart eksempel, det er et skummelt eksempel å ta for det blir litt klassifiserende på en måte, men å fly fra Tromsø til Oslo og gå ned i Grønland og se alle de kule butikkene og se de forskjellene som er, det tror jeg er veldig sunt. Og det er skummelt hvis ikke folk får en respekt for det og kan forstå at det er positivt. Det er det. Veldig skummelt. Det er en del debatt rundt dette med hvordan skal vi klare å tiltrekke oss kompetanse, altså utenlandsk kompetanse til Norge da, som kan løfte selskapene, enten det handler om å få investorerne til å oppdage, utenlandske investorer til å oppdage Norge, eller bright brains som kommer og programmerer. Hvordan skal vi få til det? Hvis vi tar på investorbiten først, så tenker jeg at vi nå, i naturlig utvikling, har vi fått flere selskaper som av sin egen art er mer interessant for de større internasjonale investorene. Et eksempel er jo det eksportfokuset som Innovation Norge har, som jeg synes er helt fantastisk. At man bygger en identitet til norsk industri og norske selskaper som står for... noe gjenkjennbart at man kan synliggjøre Norge som en helhetlig front. Men i bunn og grunn så er det gode selskap og gode team som må ha en god drift fremover. Og det er positivt hvis vi får investert ekstern internasjonalt kapital, både for å få kapital inn i selskapet, men også den kompetansen som er der ute. Og da er det at du tenker på ansettelser, så må man... tenke gjennom hva er det som får noen til å ta en jobb i Norge, eller i ditt selskap. Og igjen er det først og fremst at dette er en kul mulighet til et selskap som har ambisjoner som jeg er identifisert med. Men så er det også mange særegenheter med Norge som jeg tror tiltrekker mange. Se på det work-life balance som du har i store byene, og kanskje det presset som er på priser rundt omkring. Det ser du i London og Berlin, og det samme som skjer i San Francisco. Så jeg tror at man har, det er jo ikke noe billig i Oslo, men at man har en del kvaliteter med norsk kultur som man kan spille på for å tiltrekke seg direkte. Jeg tenker tilbake til alle de som flyttet til Tromsø som Det nære til naturen var så viktig. At de kunne jobbe benhardt, og så visste de at på søndag kan de gå på fjellet der og kose seg. Det er veldig deilig for dem å oppleve. Og det merker jeg det samme selv når man bor i en stor by. Det er en stor glede å bo i en stor by, men man savner jo naturen. Vi må en, være gode selskaper, jobbe på like linje med alle de internasjonale, og to, bruke eventuelle fordeler vi har i natur og kultur til å tilkjenne. Kommer du noen gang til å starte opp et rent tekstselskap? Altså et nytt tekstselskap? Jeg har veldig vanskelig med å planlegge hva som skjer neste måned, for å være helt ærlig. Akkurat nå så tenker jeg på treverk og pussing og spikring og hamring, og det skal jeg nyte i all overskuelig fremtid. Men jeg har aldri utelukket noe. Du har jo veldig svarte malingsfingre nå. Ja, nå driver jeg å male en sofa. Og så kjøpte jeg meg en ny malingsbryte, og den løsna og sprengte nesten i handen min. Så derfor er jeg svart. Du ser ikke sånn ut det vanlige? Nei, jeg prøver å bruke handsker, men nå er jeg helt forberedt. Det blir veldig spennende å følge de ulike selskapene du er inne i, og også Superplus, om dere kommer dere over den knepen. Og så blir det spennende å se hvordan Kim Arthur-merkevaren i innvånmøbelbransjen kommer seg opp og frem. Nå begynner det å bli dårlig luft i denne telefonkiosken vår. Det har vært intimt og veldig hyggelig. Kanskje best at vi kommer oss ut før det går galt. Takk for at du ville være i kiosken med meg. Takk likevel. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalo's spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.