‹ Tilbake til podkaster ‹ Shifter

2/13/2017

Gründer Marianne Bratt Ricketts i Vibbio skal ta verden med smart video. Herdet med hardt arbeid i London og gründing i landsbyer som forsvinner i skred

Marianne Bratt Ricketts, gründeren av Vibbio, deler sin historie om å bygge et selskap med en-minutters videoer. Hun snakker om sin tid med å jobbe hardt i London, starte skiskoler i Alpene og flytte tilbake til Norge for å starte Vibbio. Hun beskriver hvordan hun har utviklet et konsept som både gir kunnskap til publikum og kommuniserer effektivt med bedrifter. Vibbio har vokst raskt, fra to til 14 ansatte, og de planlegger å utvide til Danmark og USA.

02:16

Vi lærer kontinuerlig gjennom korte, engasjerende videoer som tilpasser seg folks begrensede konsentrasjonsevne.

07:50

Effektiv kommunikasjon og deling av kunnskap bygger tillit, som fører til salg og engasjement, eksemplifisert gjennom suksesshistorier fra videoproduksjon.

12:34

Forfatteren deler sin reise fra skiskole til grafisk design, hvor hun finner mening i innovasjon og entreprenørskap i Norge.

17:21

Vi har hatt en målrettet vekst og har nå ambisjoner om å ekspandere Vibio globalt med innovative videoløsninger.

20:27

Vi har dyktige videofolk som effektiviserer arbeidet, og vi oppnådde tidlig suksess med vår første store kunde bare åtte dager etter oppstart.

Transkript

Nemnt i episoden

Vibbio

Et selskap som lager en-minutters videoer for å bygge kunnskap og kommunisere med bedrifter.

Fintech Factory

En sponsor for Skifters podcast, Fintech Factory er et akseleratorprogram for fintech og insurtech.

InsureTech Factory

En sponsor for Skifters podcast, InsureTech Factory er et akseleratorprogram for fintech og insurtech.

Fintech Angels

En gruppe investorer som er involvert i Fintech Factory akseleratorprogrammet.

No Isolation

Et selskap som lager AVN-roboter, som Vibbio laget en film om.

AVN-robot

En robot designet for å hjelpe barn som er hjemmeundervist eller som er syke.

Sør-England

Marianne bodde på kostskole i Sør-England da hun var 12 år gammel.

Barcelona

Marianne flyttet til Barcelona etter videregående skole.

Val d'Isère

Marianne og hennes mann flyttet til Val d'Isère etter å ha bodd i England.

Andorra

Marianne jobbet i en skiskole i Andorra.

Crayons

Et selskap som var en av Vibbios første kunder.

Skar News

En nyhetskanal som har fokusert på plast og søppel i havområdene.

Ocean Plastics

En serie på Skar News om plast og søppel i havområdene.

NRK

En nyhetskanal som har rapportert om triste nyheter om val som må avlives med plastposer i magesekken.

Founders House

Et inkubatorprogram i København som Vibbio skal delta i.

Innovasjon Norge

En organisasjon som støtter innovasjon, Vibbio fikk støtte fra dem.

Cefalo

Et norsk outsourcing-selskap som spesialiserer seg på å rekruttere seniorutviklere i Bangladesh.

Martin Haugus

Styreformannen i Vibbio, som har erfaring med å bygge opp No Isolation.

iPhone 5

En mobiltelefon som Vibbio mener er enkel nok til å bruke for å lage videoinnhold.

Danmark

Vibbio planlegger å ekspandere til Danmark.

Amsterdam

Vibbio vurderer å utvide til Amsterdam etter Danmark.

London

Vibbio vurderer å utvide til London etter Danmark.

USA

Vibbio planlegger å utvide til USA.

Bangladesh

Cefalo rekrutterer utviklere i Bangladesh.

Deltakarar

programleder

Per Ivar

gründer i Vibbio

Marianne Bratt-Rikets

Sponsorar

Fintech Factory

InsureTech Factory

Lignende

Lastar

Teksting av Nicolai Winther

Velkommen til en ny episode i Skifters podcast. Per Ivar er programleder, og i dag har vi med oss Marianne Bratt-Rikets i Vibio. Velkommen til oss. Tusen takk. Takk for at du har tatt deg tida til å komme hit. Travele tider for det. Ganske travle tider. Før vi går i gang vil vi takke Fintech Factory, ukens sponsor. Har du en idé innenfor fintech eller insurtech, så kan du nå bli med på et av Nordens mest spennende akseleratorprogrammer.

Der får du møte ledende banker, forsikringsselskaper, du får tilgang på dyktige mentorer, og ikke minst investeringer fra Fintech Angels i løpet av disse 12 ukene programmevarer. Søknadsfristen til Fintech Factory og InsureTech Factory er 15. februar, så her er det bare tiden av veien. Marianne, kan du fortelle litt hva Vibio er? Det er jo ikke alle som vet. Vibio er video, men det er egentlig mest video som et verktøy.

Et verktøy vi har skapt med hovedfokus på å bygge kunnskap. For det vi så var et økende problem med et kunnskapsgap i forhold til hva folk vet. Det skjer ekstremt mange store endringer i hele verden i dag. Veldig mye av det på grunn av teknologi.

Og det vi ser er at dette er noe som ikke er forståelig for folk flest. Det oppstår et vakuum mellom de som jobber innen fremtiden og fremtidsrettete utviklinger, og de som jobber i mer normale stillinger.

Og det er klart at veldig mange av disse endringene vi står oppi, de kommer til å ha en eller annen effekt i forhold til hvordan vi lever, hvordan vi arbeider, hvordan vi utdanner oss. Og vi følte der vi satt for et eller annet år siden at det må gå an å finne et verktøy for å bygge kunnskap på en måte hvor vi ikke ...

Føler det som vanskelig eller slitsomt, men hvor vi blir inspirert og engasjert. Vi kan få mange drypp. Vi kan lære kontinuerlig gjennom livet. Og det er det vi gjør ved hjelp av videoer. Korte, enkle, morsomme videoer. Maks et minutt av gangen. Det betyr at vi kan lære ekstremt mange ting gjennom en dag og et år.

så er det mange temaer vi kan få en basisforståelse av. Og det konseptet har gått ganske bra, fordi nå er det litt over et år siden dere begynte. Ja, vi ble nylig ett år gamle. Det har gått veldig bra. En effekt av når vi begynte å publisere denne type videoer, som vi ikke helt hadde sett på forhånd, var at store selskaper...

også ønsket seg denne måten å kommunisere på.

Man så en verdi ved å dele opp temaer i mange små biter, og kunne slippe det litt over en gitt tidsperiode, og dermed kunne kommunisere annerledes og mer lettbeint til et publikum. Så Vibio gikk jo egentlig ganske fort fra å være rett og slett en slags fremtidsrettet nyhetskanal om fremtiden,

til å også bli en produksjonsavdeling som gjorde dette. Brukte det samme videoverktøyet for bedrifter rundt omkring i det ganske land. Men nå er det bare

mot bedrifter eller bedrifter som kunder, eller har dere fortsatt det redaksjonelle? Vi har fortsatt det redaksjonelle, og det er jo egentlig fordi det er der hjertet vårt ligger. Det er den opprinnelige ideen, og det er ikke noe mindre viktig blitt, men derfor har vi også bunkret opp teamet veldig. Vi er blitt ganske mange. Vi har en full produksjonsavdeling med videoprodusenter og contentmennesker. De jobber med selskapene,

Vi jobber da parallelt med å bruke det vi eventuelt har av ekstra tid på å henge med på trender og lage videokontent ment for et globalt marked. Men hvorfor akkurat ett minutt? Før vi helt startet opp gjorde vi mye research rundt hvordan folk tar til seg informasjon i dag.

så rammlet vi over en del forskning, blant annet fra USA, hvor det var gjort mye forskning rundt hvordan og hvor lenge vi klarer å konsentrere oss, for vi lever et digitalt, svært hektisk liv. Og da sier det seg selv at det har gjort noe med hjernene våre.

Så i en hektisk dag, når man er i flyten med mye, så er vi faktisk blitt målt til å kunne holde oss godt konsentrerte i 1 minutt og 15 sekunder av gangen. Det er jo nesten litt synd, men samtidig så er det jo en realitet som vi må forholde oss til, og da er det det som er det gyllene øyeblikket.

Det er da folk er på. Og enda mer spennende er det at det er så lenge du er konsentrert når du faktisk er interessert. Så det tar tre sekunder å gjøre deg interessert. Og det vil si at du har ekstremt kort tid på å få folk til å stoppe opp. Det er noe med det første som må skje. For vi stopper opp fordi det er bevegelse. Det er litt sånn innebygget i vår genetikk som mennesker. Og hvis vi klarer å hukke deg på noe,

I de første tre sekundene bør det være følelsesmessig engasjerende. En eller annen følelse. Og da har vi det i maks. et minutt. Så da tenker vi å gjøre mest ut av det minuttet, og heller dele opp i mange minutter. Gi en følelse av at jeg vil vite mer, jeg ønsker å henge med. Hva er den typiske kroken i en video?

Den første. Det vi ser fungerer veldig godt er hvis vi kan hukke oss på en gjeldende trend. Et tema som er oppe i nyhetsbildet, som er litt foran i panna på folk. Det kan være et spørsmål som man kjenner seg igjen i, som går kanskje på har du noen gang følt at, og så stiller det et spørsmål, eller har du noen gang tenkt på. Eller det kan være et litt stort...

En litt stor overskrift som gjør at vi enten blir litt engstelige, eller veldig glad, eller svært frustrerte. Vi hukker oss på en følelse som gjør det naturlig å ville få et svar.

Og det er jo et smart grep. Det som er farlig i dag, det er å fortsette i den litt gamle ånden av at jeg vil veldig gjerne introdusere deg til mitt selskap, og så ruller vi ut en logo. Det vil si at de tre sekundene har du kastet bort. Så vi ser jo, det er utrolig mye...

som ligger i det rommet med selvforselskaper, og dele det de kan, og også dermed gå tilbake til vår opplindelige tankegang med å dele kunnskap, og spre kunnskap. For de åpner du døra ut mot folk i en delingsmodus. Du rett og slett sier, her, vær så god, nå skal jeg lære deg noe du virkelig har behov for å vite. Salg er ikke i bildet i det hele tatt, men du slipper inn logoen din på slutten som en hyggelig avsender.

Da har folk blitt stilt et spørsmål, de har lært noe nytt, de er gjerne i et eller annet modus av at dette ga meg verdi. Gjør du det flere ganger, så er vi ganske overbeviste om at dersom det er et salg du faktisk egentlig er ute etter, så vil det komme. Og da kommer det fordi du har tatt en rolle som en ansvarlig, trustworthy profil. Folk føler at de kjenner deg litt, du har gitt noe.

Da er vi i et modus hvor vi gjerne kan forhandle om noe, eller jeg kan kjøpe noe av deg. Nå skal vi ikke drive noe reklame for kundene deres på skifterspodcast, men er det noen videoer som er

ekstra godt hos deg, som du kan eksemplifisere gjennom? Ja, vi er jo glad i å ikke bare jobbe med store selskaper, men gjerne også andre, mindre selskaper og nystartede selskaper. Vi har jobbet mye med No Isolation helt siden vi startet. Vi laget vel den aller første ordentlige filmen om deres fantastiske AVN-robot.

Den ble sluppet, nå er det vel en åtte, kanskje ti måneder siden den ble sluppet, og den i løpet av et par døgn hadde over 100 000 visninger. Den var delt mer enn den var liket, så den var delt og liket over tusen ganger. Og den gikk, tror jeg, verden rundt. Den hadde ekstremt mye engasjement i Amerika,

men også veldig mange andre steder. Og det er jo selvfølgelig litt på grunn av at det er et veldig spesielt og følelsesaktig produkt som mange kjenner noe rundt.

Men også måten det er gjort, og det at vi passer på at vi alltid har god og fin lyd på, men lyden er faktisk ikke egentlig spesielt viktig, fordi over 90 prosent ser video uten lyd i dag, i hvert fall hvis man har det på sosiale medier. Så det med smart texting, og hvordan du bekrefter budskapet ved lyd,

en del litt sånn repetitive tekstplakater i innholdet ditt og sånn. Det gjør at folk husker det veldig godt. Men du, apropos historier og den type ting, og hukker, det er jo en del hukker på deg. Du fortalte meg i hverdagen at du var over 40 år. Ja, jeg har fulgt 40. Ja. Men

Vi kan jo begynne tidlig. Du gikk jo på kostskole da du var 12 år, var det? Det gjorde jeg. Jeg tilbrakte mye av min sjette klasse på kostskole i Sør-England. Ordentlig, treust med uniform og litt sånne kalde store soverom og bodde på skolen og alt foregikk der. Det var jo litt skremmende, men også veldig spennende. Ja.

Det er jo en egen kultur, dette kostskolesystemet i England.

Jeg trivdes, men det var jo veldig spesielt i en alder av 12 år å se foreldrene mine en gang i måneden. Det var en litt sånn ekstrem situasjon på mange måter. Du skulle hatt en sånn robot. Ja, det skulle jeg absolutt hatt. Det hadde vært helt perfekt å si det til karen at det trengs. Men det begynte jo egentlig der. Jeg har jo vokst opp i en familie hvor jeg har tilbrukt veldig mye tid med å reise mye.

Vi hadde jo reist veldig mye som barn, så når denne muligheten dukket opp, så var jeg egentlig all for it. Jeg tror jeg tidlig har skjønt at jeg er veldig glad i utfordringer, og så egentlig på dette som en utfordring. Det var noe helt annet, noe som ikke alle gjorde. Og det har nok speilet litt hvordan jeg har valgt å leve livet mitt deretter også.

Jeg tror det var mange i mitt miljø når jeg var tenåring som jobbet veldig for at jeg skulle gå en tryggere vei enn jeg selv ville. Men nei, jeg pakket snippveskene og flyttet til Barcelona rett etter rusttiden. Det skulle ta meg nesten 14 år før jeg flyttet hjem til Norge igjen. Så jeg var nok veldig lite klar for de mulighetene som lå i Norge når jeg var der. Jeg følte jeg var veldig på søken etter noe jeg ikke helt visste hva var.

Men jeg har drevet mye med sport hele livet, så etter et opphold i Barcelona så skaffte jeg meg jobb som skiinstruktør i andre årene. Og det leder til at jeg traff

Min mann, min engelske mann, jeg traff henne opp i en skiskole. Du fikk jobb hos han i hvert fall. Jo, han ga meg jobb i skiskolen. Lite visste han at en gjerne 19 år gamle blandinen skulle bli hengende ved han resten av livet. Så det var veldig gøy. Og det er jo morsomt. Jeg tror jo veldig på at ting ikke nødvendigvis er spesielt tilfeldige her i livet. Og det er mange små bekreftelser jeg har fått på det underveis.

Men litt sånn i hurtig fortalt så fant jeg ut at jeg skulle bli grafisk designer. Jeg dro med meg den engelske mannen til England, veldig mot hans ønske egentlig. Så vi inngikk en litt sånn deal. Han skulle gi meg fem år til å studere, jobbe i England og bli designer, sånn som jeg hadde veldig lyst til.

Han hadde et veldig stort ønske om å bygge opp sin egen skiskoleskede. Så kanskje da jeg var litt ferdig studert, så kunne jeg jobbe litt med ham og bygge opp noe eget. Og sånn ble det faktisk. Etter fem år i England flyttet vi til Val d'Isère.

Helt sånn blankt. Vi eide en jipp og en datamaskin, og det var det. Så sammen var han ute i feltene og jobbet i bakken. Bygget opp et team med sikkerhetsinstruktører, og jeg bygget opp apparatet bak. Og det var litt sånn, hva er det verste som kan skje? Vi kan begge gå tilbake til å gjøre noe annet. Heldigvis gikk det bra. Så gjennom fem år ble det fem skiskoler på fem ulike steder i Frankrike.

Oppi alt dette fikk vi to unger. Så det var en kjede? Det var en kjede med skiskoler. Litt sånne små spesialiserte skiskoler. Så smått om senn, det var først når jeg ble mor at litt sånn lengselen etter Norge begynte å melde seg. Trygghetssøkende? Ja, et eller annet. Plutselig så har man mindre ut til barndommen i Norge. Det ligger mye godt der. Skitur i Nord-Mærka og kikkuttak.

Alle de virkelig, virkelig gode tingene. Jeg fikk veldig sånn, det skjer sikkert mye hormonelt da man går og ruger. Og med meg også. Når jeg var høyreavgjørende med nummer to, så flyttet jeg hjem.

Og da ledet veien meg veldig raskt tilbake inn på grafisk design, og jeg var med på å starte et norsk livsstilsmagasin som jeg drev med i mange år, og reiste mye på kryss og tvers av Norden, og oppdaget skjulte og spennende

Skatter i forhold til entreprenører som hadde startet unike reisemål og mat og spisesteder. I det ble jeg ekstremt interessert i innovasjon og grunnderskap.

Jeg synes det var morsomt å møte folk som virkelig turte. Og jeg tror kanskje det igjen speilet litt den der uroen jeg alltid har gått med i magen, på at du må finne din greie. Så ja, det ledet meg videre til at jeg ble redaktør for et par ulike blader. Fikk jobbe nært på innovasjonsbransjen og fortelle om start-ups og se hvilke problemer, men også muligheter som fantes der i Norge.

Det er ikke noe problem å nevne at du er innomag, selv om det er skjønt. Neida, jeg skatte innomag ut av treet, og det var en veldig morsom prosess. Og igjen, ingenting er tilfeldig. Jeg traff jo Stine der.

Stine Norum, min medgrunner. Ja, min nåværende partner i WorkLife. Så vi fant hverandre ganske fort, rent sånn på det personlige, men også på det faglige. Jeg kjente igjen veldig den der intense følelsen av engasjement og fire in the belly, som jeg egentlig kaller det, hvor

Hun trengte noe mer spennende å drive med, og jeg følte at hun kunne være klar for å bli med meg og hoppe fra tideren og starte noe eget.

Så det var ikke så mange uker egentlig som gikk før vi bestemte oss for hva vi ville gjøre, og at vi turte. Og beveget oss ut av der vi hadde vært, og plutselig satt vi rundt kjøkkenbordet mitt i januar i fjor. Vi visste hva vi ville, men veien fremover var litt diffus, og

Men vi hadde jo både navn og t-skjorter og visittekort og alt sånt på plass. Ja, det var på plass allerede. Så vi var jo rimelig målrettet. Og jeg tror det er fine med hele veien at vi har vært så ekstremt sikre på at dette skulle gå.

Vi har aldri tvilt, hverken på hverandre eller på ideen vår. Men ideen har vært en sånn som har hatt mange spinoffs. Det har vært veldig viktig for oss å gjenfinne fokus, fordi mulighetene er mange og store innenfor video. Så det har jo vært et helt vilt år. Vi har gått fra å være to til å bli nå 14, snart 15 ansatte.

Vi jobber jo spredt over tre ulike satsninger innad i vår bedrift. Så produksjonsavdelingen er en, så har vi kunnskapsbyggingsdelen, og så har vi et produkt vi skal lansere veldig snart som heter Vibio Express.

Det betød jo i det vi bestemte oss for at vi skulle begynne å lage produkter som ikke fantes rent teknologisk, så har vi begynt å ansette tech-folk. Vi har vært så heldige å finne to fantastiske tech-jenter, så de er nå i fullt i gang. Så fremover skal vi bygge flere ulike videoteknologier.

Og Vibio går fra å være en norsk satsning til å bli veldig fort en global satsning. Så vi skal stikke føttene i første omgang i det danske markedet, nå Stine flytter om noen dager. Og så skal vi videre ut i verden, så i løpet av de neste tolv månedene så håper vi at Vibio har i hvert fall to-tre kontorer i Europa og

Så skal vi til New York, tror vi. Du, før du går videre. Var det noe dere bestemte dere for allerede da dere hadde bestilt T-skjortene?

Nei, det skal jeg ikke skryte på meg. Da vi satt med t-skjortene, da måtte vi blant annet gjøre sånn som å lære oss videoredigering over night. Fordi det var ikke som om vi hadde selv alt det som skulle til av egenskaper for å kunne muliggjøre dette vi så som spennende med video. Vi kunne egentlig alt det andre sammen.

Vi kunne salge, vi kunne markedsføring, vi kunne designe, vi kunne selge og snakke om dette. Og vi visste selv hvordan produkten skulle se ut i det minuttet, hvordan lage det. Og så måtte vi begynne å finne mennesker som kunne redigere. Stine, bless her, hun lærte seg å redigere, mer eller mindre overnight. Men jeg vil jo si at det var kanskje ikke hennes tid best brukt å måtte sitte og banne seg gjennom en hel natt med redigering for å få ut én video.

Så nå har vi fått ordentlig dyktige videofolk på plass, og de kan vårt format i søvne. Så det gjør det mye mer effektivt. Men det har vært litt sånn, det har vært stein på stein. De første seks månedene gikk jo ikke så fort som de seks månedene som kom etterpå. Men vi var så heldige at vi fikk vår første store kunde etter åtte dager.

da sto vi plutselig på gulvet i Spektrum med innleide freelance kamerafolk og en kontrakt i Lomma som sa at vi skulle lage alt innholdet til Crayons innik-konferanse. Det vil si de hadde ingen backup plan. Så det var ganske tøft av de å velge å gå for oss kun basert på at vi har snakket høye i orden, rett og slett. Vi hadde ikke én video å vise dem på hvordan vi trodde dette skulle se ut.

Men det gikk veldig bra. Vi testet fem episoder på dem, og det ble en årskontrakt. Så det gikk jo i gang. Det viste seg at teorien vår holdt vann. Var det jeg hadde tenkt å spørre om? Dere hadde ingen penger å gå på da dere begynte? Nei. Så for dere var det viktig å tjene penger, ikke?

Det var viktig å tjene penger. Vi trodde jo ikke selv at vi kom til å begynne å tjene penger med en gang. Så vi var jo inne på tanken at vi må sikkert søke penger og sånne ting. Og det er klart at det ville vi nok sikkert ha gjort.

dersom ikke telefonen begynte å ringe og effekten av at folk hadde hørt om oss ble så stor og så kjapp som det gjorde. Så vi føndet oss selv i gang gjennom jungeltelegrafen, rett og slett. Vi tjente penger gjennom hele året, og det har gjort at vi har kunnet øke på time. Vi har aldri hatt en burn rate.

Vi har aldri hatt røde tall. Man ikke i bordet. Så det går jo rette veien, og det var digg å gå inn i juleferien med forhåndssalg på nesten 1,5 millioner.

på de første tre månedene av år i år. Jeg har lyst til å gå litt tilbake til denne skiskolegryndingen, for jeg har ikke lyst til å slippe den helt ennå. Vi snakket oss litt ut av den. Var det sånn at du lærte å være grynder gjennom det? Når var det du fikk den der hukken på å være grynder? Det...

Jeg tror jeg lærte gjennom å jobbe i London som junior grafisk designer i et byrå, hvor vi jobbet 16-18 timer i døgnet. Jeg husker jeg hadde årslønn på 16 000 pund, noe som tilsvarte at jeg hadde en, tror jeg,

500 kroner i måneden å leve for. Det var beinhardt, og det ga meg veldig en følelse av at du må gønne på når du må, og sånn er det bare. Samtidig som jeg har merket at det må finnes bedre og smartere måter å jobbe på,

Fordi jeg satt jo mye og bare var til stede, fordi det var forventet fra sjefens hold at man var der. Og litt sånne ting har jo alltid frustrert meg. Jeg ser jo alltid etter bedre måter å gjøre ting på. Og jeg tror at når det ble som det ble, at vi skulle starte skiskole, så fikk jo jeg veldig...

lyst til å gjøre alt jeg kunne for at det skulle bli bra gjøre det bedre enn konkurrentene gjøre det smartere dette her var jo i 2002 så selvfølgelig nettet var opp og gikk men ting tok tid det var dial up i Alperland det var ikke mye spesielt enkelt å være effektiv på jobb

Men jeg gjorde mitt ytterste, og det var jo flaks for meg at jeg var designer, for jeg kunne lage mye materiell og spre det langt og mye og gjøre en del smarte grep. Og jeg er litt sånn, jeg digger en utfordring.

Og så er jeg samtidig sikkert også en jævlig dårlig taper. Så jeg går ned med flagget til topps hvis jeg må, liksom. Men jeg skal hvertfall prøve det mitt beste til og motsatt er bevist. Men tjente dere gode penger på de skilder? Ikke i starten. Jeg husker enda at vi satt sånn med bunnlinna. Da hadde vi jo ansatt tre instruktører. Og så var det jo min mann og jeg på slutten av sesong nummer en. Da hadde vi omsatt for 37 000 pund.

Så det var jo ikke akkurat så mye å spre på mange. Men vi satt med masse forhåndssalg. Så vi satt vel egentlig der og tenkte, ok, vi får finne oss en sommerjobb, og så møtes vi igjen neste vinter, og så skal vi jobbe alt vi kan gjennom sommeren for å sikre...

alle stødeinntekt neste år. Og sånn ble det. Mange, mange, mange små drypp gjennom en vinter hadde ikke ledet til så mange skiskole-timer den vinteren, men julene begynte på en måte å dra. Så allerede sesong nummer to, så tror jeg vi nesten tidoblet omsetningen, og så var vi i gang liksom.

Men dere fikk barn midt oppi dette? Ja da, du vet, dette er sånne ting som man aldri helt planlegger. Men heldigvis, jeg tror skulle jeg planlagt det, for jeg liker å ha kontroll over ting, så hadde jeg nok sannsynligvis ikke hatt barn i dag. Men

Dette med tilfeldighetene, du vet. Det er ikke tilfeldig. Jeg skulle ha disse barna. Jeg ble gravid med Marius helt på starten av sesong nummer to, når alt skulle skje. Da skulle jeg selvfølgelig være gravid, og skikkelig gravid. Jeg var ordentlig dårlig, og jeg skulle drive dette kontoret...

nesten med telefonen i hånden hengende over toalettskålen. Så det var beinhardt, og det hjalp ikke heller da vinteren etter, når han ble født i september, hadde to måneder som delvis mammaperm, og så 1. desember var vi på plass med en under to måneder gammel baby i denne bitte lille leiligheten som var kontor og alt.

Så han har vokst opp midt i alt, i vippestol under kontorpulten til mor, og vært med på møter og det som er.

heldigvis har han blitt en veldig lugn og avslappet dude han lar seg ikke affisere av noe så det er kanskje et eller annet litt frisk han skjønte ikke at det var noen som var stresset rundt han nei da, det var liksom bare sånn alt skjer hele tiden og du bare er der og du henger med så det er jo digg han har blitt en litt sånn kloning av meg altså, ta en utfordring på strak arm så går det seg stort sett til men det er interessant, det er det sånn at

vi skjermer barna litt for mye, at vi er litt for opptatt av at barna skal ha det bra. Det kan jo gjøre at vi ikke tar de utfordringene vi vil.

vi bør hoppe på. Jeg skal nok være veldig forsiktig med å si at måten jeg har valgt å leve mitt liv på er oppskriften. Fordi det er jo ikke en oppskrift i forhold til det å være foreldre. Men jeg er sånn av natur at for meg ville det vært vanskelig å være en annerledes mor enn jeg er. Og mine barn har jo vokst opp med to foreldre som er grønnere. Vi er ikke spesielt opptatt av å ha fallskjermer i livet vårt. Vi løser ting når det dukker opp. Og

Og det gjør jo et eller annet med det hjemme man da vokser opp i. Jeg tror vi er mindre problemorientert og mer løsningsorienterte. Vi får ikke panikk spesielt fort. Og jeg tror jeg er en veldig rolig mor på grunn av det.

Så ja, er det et tips litt sånn til andre, så er det jo, jeg tror ikke man skal være engstelig for å gi litt slipp i forhold til hva man anser for å være perfekt eller riktig, eller hva noe enn det også ser ut som. Så er barn ekstremt tilpassningsdyktige, og de speiler også oss som foreldre. Så hvis vi klarer å være litt relaxed og ta ting litt,

og egentlig kose oss litt når ting er litt tøft, så tror jeg kanskje det kan være en positiv læring å få med seg. Så du har ikke hatt sånn tampus 18.45 neste kveld? Vel, jeg er et rutinemenneske med barna mine, men det har vært fordi det har vært livsnødvendig for å faktisk få en del ting gjort. Så det å være litt konsekvent, det er jeg nok. Og sikkert også litt streng.

Men det er fordi jeg mener at det er sutt. Jeg tror barn liker trygge rammer. Da er det visse ting man slipper å lure på. Så jeg har barn som alltid har lagt seg. Som alltid har sovet godt om natten, og som klarer å stå opp og puste tennene og spise frokost selv. Det er mye man kan legge til rette for. Det er selvfølgelig ikke given at man får det resultatet man alltid vil ha.

Men du fortalte før vi gikk inn her at landsbyen der dere hadde den skiskolen, den ble gravlagt av et skred. Fikk du panikk da? Ja, dette er mange år tilbake det året jeg fikk jobb i skiskolen i Andorra. Vi satt en hevminstruktører innesnødd på en kafé på morgenen, og tilbringerheisen til jobben var stengt.

Og plutselig så kom det noen instruktører, liksom ramlet inn gjennom døra, helt dekket i snø. Og alle lo godt, for vi trodde at de hadde fått snøras fra taket, rett og slett, i hodet. Men de var helt i sjokk og sa at hele parkeringsplassen og elvene og alt utenfor var gående, hadde gått et skred. Så vi grep jo tak i sånne poolcues og alt mulig rart for å løpe ut og prøve å søke. For vi tenkte jo at den veien går jo folk på hele tiden.

Og etter hvert kom brandvesenet, og vi jobba i mange timer, inntil vi faktisk ble stående litt sånn med en sånn uggen følelse i ryggen om at det stedet det skredet hadde kommet fra, har ingen som kunne huske at det hadde gått et skred før. Men det er et sånt åpent, stort fjellområde på oversiden av tregrensen, som vi ser over på fra jobben i bakken. Og vi tenkte at det her er jo egentlig ikke stort, og det vil si at har det sprukket oppi der, så er det mye mer som kan komme ned.

Og vi begynner å stresse med brandmennene og det som var for å få evakuert stedet. Vi måtte krangle oss til, og til slutt bare kaste ned spadene og begynne å gå. Men halvtime etter at vi hadde fått alle folk ut av dalen, så gikk det et ekstremt stort skred. Så bygninger og alt var gondel og skibusser flere kilometer opp i fjellsiden den andre siden.

Når man jobber i et sånt miljø, på en skiskole og i Alpene, og i et skimiljø, så opplever man også ofte at det faktisk går liv tapt i den type situasjoner som du nå beskrev. Du har selv opplevd det, forstår jeg? Det har vi dessverre. Det har vel nesten vært en sånn

en utrolig trist og reell side av det å jobbe i et miljø hvor det foregår mye ekstremsport også. Min mann og jeg, han har jo holdt på lenger enn meg, han har mistet

dessverre ganske mange bekjente opp gjennom årene. Vi har opplevd også å miste folk som har vært elever i skiskolen. De har ikke godt tatt heldigvis i skiskoletid, men likevel på disse skistedene har det skjedd alvorlige ulykker. Det er en emosjonell, utrolig vanskelig

ting å takle. Det krever alltid bearbeiding der og da og rundt det. Jeg tror man aldri blir følelseskall i forhold til sånne ting. Det går nesten mer i at man blir vant til at det er en del av hele bildet. Så der ligger en forståelse litt sånn bak i ryggmargen på oss at

at det vil skje, og det vil fortsette å skje, og uansett hva vi gjør av sikkerhetstiltak med våre egne skiskoler, så er det ting som ligger utenfor vår kontroll også. Det har jo faktisk skjedd at skred har blitt utløst av folk som har vært oppe i off-pisten, som har drept folk i bakken. Det er klart at man råder ikke over tilfeldighetene heller,

Så det har vært mange tunge tak på sånne ting. Jeg har også opplevd at min mann har vært alvorlig skadet. Han brakk både nakk og rygg for tre år siden. Det var ingen hyggelig telefon å få. Da satt jeg hjemme i Norge og jobbet med to små barn. Så han har jo heldigvis over tid kjempet seg tilbake og er jo fullt tilbake i sporten nå. Men ja, det er jo litt sånn part of the game, dessverre.

Men det er jo selvfølgelig helt annerledes med oppturer og nedturer med noen grunner til å være seg. Fordi selv om det har gått bare oppover sånn sett utenfor for dere, så regner man at dere har hatt noen sånne dipper underveis som har vært krevende. Ja.

Hjelper det deg da å ha perspektiver på hva som faktisk er vanskelig? Veldig. Det gjør det virkelig. Hadde du spurt de som jobber med oss om hva de anser for å være en ting ved meg som kanskje hjelper bedriften mer,

På en litt annen måte enn selvfølgelig hva jeg kan. Dette har de sagt til meg, at de skulle ønske seg den roen som jeg har. Den hadde ikke jeg når jeg var 25, men den har jeg nå. Det er kanskje en av bonuseffektene ved å ha blitt eldre, at man har opplevd mye. Hver og en av de tingene er jo at det ligger mye læring i det.

Og så er det noe med å takle det og komme gjennom det og ikke bli brutt ned av det. Og jeg tror jeg er så ekstremt sta i forhold til hva jeg skal få til, at det skal ekstremt mye til at jeg stopper opp.

Så ja, jeg prosesserer i fart, rett og slett. Og så er jeg også overbevist om at hvis man vil hardt nok, og man jobber hardt nok for det, så kommer man fremover. Og det håper jeg å være en ting jeg kan lære bort i årene som kommer til teamet. Jeg mener at det er bra at folk rundt 40 grunner ting, men er det litt sånn at det er litt for få?

i den aldersgruppa som gjør det du gjør nå det er mange rundt 30 og kanskje folk rundt 50 men færre rundt 40

Så det er en veldig ressurssterk gruppe? Ja, det er kanskje det. Eller det er det. Ja, det er jo det. Men det ligger jo mye i at man da kanskje ofte har falt veldig til ro. Man har kommet til et sted i arbeidslivet, funnet en posisjon man er komf med. Og det er jo selvfølgelig mye som taler for at når man først har ankommet og falt til ro et sted, så er det mye som skal til for å uproot og snu opp ned på den tilværelsen. Ja.

Og hvis man trives med den tryggheten rundt en fast lønn i måneden forutsigbarheten som kommer ved det, så er det klart at det å slippe tak i alt og starte på null igjen og så begynne å hoppe fra tideren hver dag, det er ikke spesielt fristende, tror jeg, dessverre. Selv om for meg så er det ikke noe alternativ. Men jeg tror det er litt sånn

Jeg vet ikke om jeg ville sagt til alle at dette var noe alle burde drive med. Det er det nok helt sikkert ikke. Men jeg skulle nok ønske meg at kanskje flere var litt mer risikovillige, og ikke så risikoverset, fordi vi har jo et litt sånn mantra, Stine og jeg, og det er litt sånn der, hva er det verste som kan skje?

Når svaret egentlig ikke er så voldsomt skremmende eller ille, så tenker jeg at har du en uforløst idé i magen, så vil det kunne gamle litt i 40-årene, hvor du faktisk har fått til mye, og du har sannsynligvis en ok økonomi til at det ikke er som om du raserer hele livet ditt. Så kan det gi enormt mye.

Det er veldig spennende, utfordrende, og du lærer om mulig enda mer om deg selv. Hvorfor er folk så risikoverse?

Jeg tenker jo at Norge er litt annerledes der enn andre land. Jeg har jo bodd mye utlandet, så jeg tror kanskje at jeg har fått ristet av meg litt av den norske holdningen. Men det at vi lever i et land som tross alt er økonomisk ganske godt stilt, det gjør at vi ikke kjenner på en såkalt urgency. Veldig få av oss som trenger å være foreløpige, veldig engstelige for om vi har jobb om kort tid.

Og det skjer noe i det landskapet hvor du enten har trygdemuligheter som en backup, eller du vil fort kunne skaffe deg en ny jobb. Sjansen for at du ender på gata er ekstremt liten. Da skjer det noe med oss. Vi hviler mer i oss selv. Og vi trenger ikke å jobbe mot å...

nye løsninger og være foroverlent i tilfelle et eller annet endrer seg. Her kan vi sitte og hvile til en endring eventuelt kommer, og så tar vi det da. Og sånn er det faktisk ikke mange steder i utlandet.

Det henger en risiko over veldig mange i forhold til fremtiden for jobben deres. Det gjør noe med risikovillig. Man lever med risiko hele tiden, og da er ikke det noe man engster seg for. Ut av det får du gjerne en effekt av at du faktisk koser deg litt med det. Du utfordrer deg selv og synes det er en verdifull ting faktisk.

Det å jobbe helger, jobbe kvelder, stå opp tidlig, gå i seng litt over midnatt, prøve å få litt hverdagen til å gå opp, det er ikke for alle, eller? Nei, det er ikke det. Det er det overhovedet ikke. Men jeg kan jo si sånn som jeg har det, jeg som sagt bestemte meg for lenge siden at jeg skulle opp.

aldri ikke jobbe med noe som jeg virkelig, virkelig, virkelig trodde på, og som jeg kunne videreutvikle og fortsette å virkelig ta eierskap til. Og det betyr jo at alt jeg har holdt på med de siste 15 årene, jeg har ikke tenkt på det som jobb. Det er livet. Det vil si det er en del av dagen. Men jeg er jo helt ærlig på at nå, det er veldig sjeldent at jeg jobber

så veldig mye mer enn åtte timer om dagen. Men det som skjer i de åtte timene, det er jo mye, og det er ekstremt konsentrert og dedikert tid. Men dersom jeg må sette meg og skrive ferdig et foredrag eller lese gjennom noe fra klokka ti til elve på kvelden, så gjør jeg jo det. Men det gjør jeg jo fordi det er en del av interesseområdet mitt. Jeg synes det er spennende. Jeg ligger ikke våken om natten,

Jeg har færre stressnetter nå enn da jeg var nyutdannet og i jobb for noen andre, og jeg var engstelig for hva sjefen skulle si, et eller annet. Så det å jobbe for seg selv, du styrer jo ditt eget liv, og du velger å implementere ting i livet ditt som for deg sannsynligvis gir voldsomt mye verdi. Så

For meg, og det tror jeg også, eller det vet jeg, gjelder Stine også, og forhåpentligvis mange av de andre som jobber med det også, de får lov å jobbe med ting som de elsker, og så får de lov å videreutvikle seg selv innen et område de synes er veldig, veldig spennende. Og da tenker jeg, er det jobb? Det er livet, det er videreutvikling. Men kan man redefinere dette med grunnerskap til at det også kan være litt,

noe som ligner litt mer på 9-4-jobben eller 8-4-jobben? Eller må det være livsstilsgrunnerskapet som gjelder? Nei, det må ikke det. Og det blir akkurat hva du gjør det til selv. Det er ingenting som ligger i hvordan vi bygger vårt selskap som tilsier at noen av oss egentlig trenger å jobbe unormale arbeidstider.

Jeg tror det også er en stereotypisk holdning man ser på startups fra utsiden. Det går litt sykdom i å si at vi jobber all day, every day. Vi gjør ikke det, noen av oss. Jeg tror for mange er det nesten blitt viktig å si at man gjør det, for hvis ikke så er man ikke seriøs. Det synes jeg er veldig synd, fordi jeg tror også det er med på å

å stoppe andre i å tørre, fordi man tror at «Herregud, jeg har barn, jeg har jo andre ting, jeg må kjøre til fotballtrening, så dette her kan jo jeg aldri gjøre». Og det stemmer ikke. Som sagt, vi stort sett har ganske normale arbeidstider innimellom, men det tror jeg gjelder uansett jobb, så må man kline til for å bli ferdig til en deadline.

Stine og jeg har det jo litt i hodet og i hjertet hele tiden. Men det er jo fordi vi elsker det vi gjør. Så det tror ikke jeg, det går kun på engasjement. Det er fullt mulig å bygge en bedrift innen normale arbeidstider. Absolutt.

Det er alltid sånn at gründere som er veldig kjede gründere, går også å tenke litt på andre ideer. Eller de ser også deg. Det kunne vært morsomt å gjøre noe med. Kunne du gitt noen råd til folk som kanskje ønsker å bli gründere? Hvilke sektorer og bransjer...

Bør man gå inn i for å lykkes? Er det noen spesielle bransjer som Norge for eksempel har utfordret? Jeg tenker jo veldig mye ligger jo i de litt store temaene som er kalde problemområder. Ta for eksempel miljøet.

Jeg har jo lagt merke til i bare over de siste ukene at nå er det stort fokus, endelig, heldigvis, på plast og søppel i havområdene. Skar News har kjørt en svær serie på Ocean Plastics. Triste nyheter på NRK med val som må avlives med 30 plastposer i magesekken. Masse, masse, masse historier som nå virkelig er oppe. Og jeg tenker...

Her er det jo masse å ta. Når vi bodde i Frankrike, og det er mange år siden vi flyttet dit, så avskaffet de plastposer på superen. Det var kun mulig å få pappesker, og de fleste hadde en kasse stående i baga på bilen, og leset det rett fra handlevannet inn der. Det er 14 år siden det ble innført i Frankrike. Hvorfor har ikke dette dukket opp overalt? Og gleden i å kunne ta tak i et reelt problem, og komme opp med en reell løsning,

da har man, tror jeg, en spennende og veldig mulig løsning, og en spennende vei å gå også, og muligheter for en global idé. Jeg tror at man er der, det trenger ikke være miljø, men er man der at man ser et problem som man på et eller annet sted følelsesmessig har et engasjement til,

På samme måte som Stine og jeg så dette tomrommet med manglende kunnskap, som jeg tror er farlig for oss. Vi blir stående igjen på perrongen når det toget går. Den fremtiden ser annerledes ut enn hvordan vi lever i dag, og det må vi bli litt interessert i og litt nysgjerrig i. Det var på en måte vårt interesseområde. På hvilke måter er det farlig?

Jeg tror teknologiske fremskritt vil endre veldig mye av det vi har som kjente ting i samfunnet i dag. Jeg tror vi vil se at måten vi utdanner oss på vil endre seg. Jeg tror hvilke jobber, selvfølgelig, det er jo allerede et tema som er oppe. Og

Måten vi lever livene våre på, hvordan vi utnytter jordkloden vår og ressursene på. Jeg tror at vi er nødt til å ha basiskunnskap om den fremtiden vi er på vei inn i, rett og slett for å forstå mulighetene.

Dette med å bygge business, jeg forstod både i det intervjuet jeg hadde med dere for en stund tilbake, og med det du sier nå, at dere har alvorlige planer om å bygge business der ute i verden.

Hvorfor skal Vibio fra Norge lykkes med et videoprodukt, en videotjeneste uten storverden? Det skal vi, fordi vi bringer noe til markedet som ikke noen andre gjør i dag.

Og det går jo nettopp på dette med kunnskapsbygging, video som verktøy versus video som moro, eller bare video for privat fornøyelse. Og vi har jo en langsiktig plan som går på at vi skal bygge et kunnskapscommunity.

det opprinnelige Vibio-selskapet går fra å være en type mediesatsning til å bli et plattformselskap. Vi begynner å bygge egen videoteknologi,

med flere ulike produkter. Det er klart at maskinlæring og AI og andre spennende utviklingsområder gjør jo at Libio vil aldri bli et ferdigstilt produkt. Det vil for evig alltid være et produkt i utvikling. Og derfor tror vi jo også at vi klarer å ligge akkurat litt foran det som helt klart vil komme, og som delvis eksisterer av konkurranse.

Nå skal det også sies at vi er ikke engstelig på konkurranse, for jeg tenker at nå er det høyt trøkk innen video, og det skal det være, for det er video som sakte men sikkert tar over nettet. Og jo mer som skjer der, jo høyere er også ønsket om tilgang til video.

Men du, Marianne, jeg må stoppe deg litt, for dette med å la brukerne selv, eller kunden, ta video. Jeg har jobbet i journalistikk i 20 år, og ganske mye av den tiden har jeg også jobbet med en del video. Det er jo ganske mye råmateriale som du får som journalist fra ulike kilder, både når det gjelder bilder og video, som sier «Ja, dette kan dere bruke». Men så er det vertikalvideo, det er skråvideo, det er skjelvevideo, det er...

Ja, halve ansikter. Det er mye rart. Hvordan skal dere få kundene til å

Til å lage video som går an å lage noe ut av, for det er jo også arbeidskrevende og arbeidsintensivt å redigere den type video. Vi legger veldig mye enkelt læringsmateriell ut, i videoformat of course. Det betyr at vi tilrettelegger kjappe videotutorials på alle de områdene vi mener vi har nyttige tips til deg.

før du begynner å ta innhold. Så vi er ikke så interessert i hva du har på kartotek fra 2001. Det må du for all del gjerne beholde selv. Men når det gjelder et sted å finne inspirasjon og få tips til hvordan skal jeg gjøre dette, alt det ligger inne på våre verktøy og våre sider. Og en ting er, vi kaller det tips and tricks,

Og en annen ting er hvordan vi bruker de systemene vi bygger. Og dette er jo ment å være systemer som etter å ha brukt en gang eller to, så vet du akkurat hva som skal til. Vi gir deg nok informasjon til at jeg vil velge å påstå at selv min 12-åring kan ta sitt iPhone 5 og gå ut og klare å hente klipp som kan brukes til dette.

Og når vi sier til dette, så er ikke dette noe du vil slenge ut som årets film eller årets store reklameproduksjon. Ikke gullfisk. Nei, og det er litt viktig at vi er tydelige på at Vibio er et videoverktøy. Det er ment å være lettfattelig og enkel kommunikasjon.

Mange episoder, veldig nært og personlig, skal gjerne føles litt dokumentaraktig. Det er et pluss. Derfor sier vi at du kan gjøre det selv, fordi det å filme fra ditt eget ståsted, det i dag i forhold til hvordan seer forstår deg og hva de velger å stole på, det er et pluss. Og derfor oppfordrer vi til at du skal prøve selv.

Vi har jo et helt produksjonstim som står ved siden av. Så dersom du ser at «OK, jeg kan gjøre denne biten selv, men akkurat det, det klarer ikke jeg å gjøre selv»,

Men hvor kommer den kunstige intelligensen inn i bildet? Hvilken del av redigeringsprosessen er det du ser for deg? Det ligger litt frem i tid, fordi nå har vi som sagt produksjonsavdelingen vår, de lager jo filmer, det er jo en manuell operasjon. Så innen 14 dager så lanserer vi en ekspressvariant. Den er jo delmanuell, det vil si brukeren laster opp og definerer selv klipp. Vi redigerer hurtig og sender tilbake.

Et produkt som kommer etter det er et helt annet produkt som er totalt skybasert. Det er litt tidlig for oss å si for mye om det, men det er et produkt som er i utvikling, hvor vi vil implementere helt annet og helt ny teknologi som vi bygger selv.

Vi kan lære mye gjennom hvordan folk bruker ekspressproduktet vårt, i forhold til hva man ønsker, hva man er ute etter, hva man ønsker å fylle klipp, som igjen kan lede oss videre til å

lære maskinene våre å kunne forstå hva slags innhold folk ønsker å få ut. Så dette er jo en prosess. Det er nesten mer opplæring av teknologien vår til å kunne gjøre visse deler av det automatisk. Så jeg tror jeg skal være litt sånn diffus på å si for mye. Både litt for å ikke...

Ikke dele alt for mye for tidlig. Ja, det er veldig spennende. Hva er strategien for å nå ut der nå? Bør opprette dette kjøbenhavnskontoret? Ja, i første omgang så er det selvfølgelig for å spre Vibionavnet utenfor hjemmemarkedet vårt. Det er også for å ta et ekspressprodukt som da er mer lavterskel og også enda lavere prissatt.

enn produksjonsbedriften vår til Danmark som kjent er et vanskeligere og annerledes sted å bygge business de snur på kroner ganske mange ganger flere ganger enn vi gjør så jeg synes det er spennende å ta et helt ferskt produkt til et marked hvor vi forventer litt sånn andre problemstillinger på kostnader blant annet

Men det at det blir kjøben er jo også fordi vi har en ny styreleder som har et godt miljø der. Så det gir oss jo en mulighet for å løpe i gang for oss i sport. Så vi baserer oss på Founders House og skal drive mye morsomme video-workshops i første omgang for andre startups. Og det blir også en stor del av hva vi som team skal drive med. Vi skal dele det vi kan.

Må vi gå først og vise vei når vi snakker om kunnskapsdeling, så må vi være villige til å gjøre det vi også. Og det gjelder egentlig rundt å formidle viktigheten av videofremover og mulighetene som ligger der, og igjen hva man kan gjøre enkelt selv for å komme i gang.

Så det blir Danmark først. Det blir en sånn hurtig test på opp til tre måneder. Da skal vi forsøke rett og slett å bevise at Vibio har muligheten til å fortsette å vokse som profil utenfor hjemmemarkedet. Og så vil vi fortsette å gjøre sånne spotchecks, sannsynligvis enten i Amsterdam eller London etter det.

Og så må vi jo bestemme oss for USA om ikke alt for lenge. Dere har akkurat hentet penger? Vi har hentet litt.

vi har jo ikke måttet hente penger gjennom hele 2016 annet enn at vi vi fikk et innovasjon-Norge-støtte med tanke på at vi begynner med en ny utvikling av teknologi så det var egentlig litt sånn fint at vi ikke hadde behov for penger før vi nå går inn i helt nye satsninger hvor vi må ansette andre andre type team members så

Vi fikk støtte, og da måtte vi matche en del av de pengene med et eget budsjett. Noen av pengene hadde vi, og noen av pengene trengte vi inn. Så vi åpnet en liten angel-runde. Og jeg er også veldig glad for at på litt sikt er det vår styreformann Martin Haugus som skal deale med alt dette her. Fordi...

Dette er litt sånn ukjent terreng for oss, Stine og meg. Vi synes det er hyggelig å prate med mange, og så plutselig blir det sånn seriøst på et finansområde med respekt for hva man kan. Vi skal ikke bevege oss for langt ute alene.

Så vi får god hjelp og støtte, og de investorerne som er inne i dag, de er også veldig engasjerte. Så de er med i workshops, og er med å synse og gi oss feedback på vår strategi og tankegang.

Og det gjelder også styreleder, som er svært involvert. Han har jo ganske mye erfaring. Han har masse erfaring, og vi er jo veldig glad for å ha fått ombord Martin Hauga. Han har jo vært utslagsgivende i forhold til No Isolation og det som har skjedd der. Så det at han har valgt seg oss, det er vi ekstremt glad for.

Og det gir oss også litt ro i magen på de områdene som vi akkurat har snakket om. For der trenger vi en synlig profil, og vi trenger noen som er respektert. Og så gir det oss en litt sånn stamp of approval i miljøet også, at kanskje vi gjør noen ting riktig. Ja, det gir dere også en stamp at dere er faktisk et

Tekstselskap? Det gjør det. Og det er viktig for oss i forhold til hvor vi skal. For jeg tror det man har sett, eller det som syns av Vibio i dag, det er nok bare en veldig liten prosent av hva det på kort tid blir. Så vi må jo proffe oss opp i alle ledd. Og det her er jo kanskje beste starten vi kunne fått på 2017. På alle mulige måter.

Det blir spennende å se hva dere blir på kort og lang sikt. Denne podcasten går mot slutten. Takk for at du kom. Tusen takk for meg.

Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte.

Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.