‹ Tilbake til podkaster ‹ 730.no

11/8/2022

Victoria Nadine

Victoria Nadine, en norsk artist fra Skien, snakker om sin musikalske reise fra Frelsesarmeen til Idol og hennes gjennombrudd med sangen "Be Okay". Hun deler også sine erfaringer med å håndtere angst og frykt på scenen, og om hvordan hun har lært å takle negativitet fra andre. Hun snakker også om forholdet til Kygo, og om hvordan de møttes og ble et par. I tillegg deler hun en morsom anekdote om da hun ble mistet i Times Square i New York som barn.

00:00

Victoria Nadine reflekterer over oppveksten, familieliv, musikkarriere, selvkritikk og ønsket om å bryte ut av en polert fasade.

25:10

"Kort sagt, hun har scenefrykt og ble lurt i en svindel med TV-benk og mobil i Italia."

30:02

Vær kontinuerlig, promo deg selv og musikken din på ulike plattformer, vær vedvarende og stå i det.

33:28

Historien om å føle seg ensom og frykten for å bli dømt av andre, selv etter suksess og oppturer.

43:04

Folk trenger en påminnelse om å oppføre seg respektfullt på nettet og ute blant andre, da livet allerede er vanskelig nok.

Transkript

Nemnt i episoden

Victoria Nadine

Norsk artist og sangskriver som er gjest på podkasten.

Skien

Byen Victoria Nadine kommer fra, og hvor hun vokste opp.

Frelsesarmeen

Organisasjon hvor Victoria Nadine opptrådde i sin ungdom.

Idol

Norsk talentshow hvor Victoria Nadine deltok.

Be Okay

Sang som ble Victorias gjennombrudd.

Spotify

Musikkstrømmetjeneste hvor Victoria Nadine har mange lyttere.

Spellemannsprisen

Norsk musikkpris som Victoria Nadine har blitt nominert til.

Bylarm

Musikkfestival i Oslo hvor Victoria Nadine opptrådde.

Britney Spears

Popartist som Victoria Nadine og hennes søster sang sanger av.

Queen

Rockeband som Victoria Nadine og hennes søster sang sanger av.

High School Musical

Musikkfilm som Victoria Nadine likte i sin ungdom.

SingStar

Karaokespill som Victoria Nadine og hennes søster spilte.

Frelsearméen

Organisasjon hvor Victoria Nadine og hennes søster sang i sin ungdom.

MGP Lokal

Lokal musikkonkurranse i Skien hvor Victoria Nadine deltok.

Per Sundnes

Programleder for MGP Lokal, som Victoria Nadine møtte.

New York City

By hvor Victoria Nadine ble mistet som barn.

Birds of Music

Platselskap som Victoria Nadine er signert til.

Tante Jocelyn

Person som Victoria Nadine imiterer.

TikTok

Sosiale medier-plattform som Victoria Nadine bruker.

Instagram

Sosiale medier-plattform som Victoria Nadine bruker.

Meny

Matbutikk hvor Victoria Nadine jobbet før hun ble artist.

Squid Game

Serie som Victoria Nadine nevner i sammenheng med å ikke gi opp drømmene sine.

O'Larys

Sted i Skien hvor Victoria Nadine spilte julelåter for ensomme mennesker.

Du er ikke alene

Sang av Victoria Nadine om ensomhet.

Universal

Platselskap som Victoria Nadine har et forhold til.

Madison Square Garden

Konsertsal i New York City hvor Victoria Nadine var på konsert.

Times Square

Plass i New York City hvor Victoria Nadine ble mistet som barn.

New York Police Department

Politiavdeling i New York City.

Kygo

Norsk DJ og artist som er Victorias kjæreste.

COHR

Nettside som rapporterte om at Victoria Nadine og Kygo var et par.

LA

By i USA hvor Victoria Nadine har reist.

Amalfi-kisten

Sted i Italia hvor Victoria Nadine reiste til.

Jodel

Sosiale medier-plattform som rapporterte om at Victoria Nadine og Kygo var et par.

Young Royals

Serie som Victoria Nadine nevner.

Monsters

Sang av Victoria Nadine som ikke er tilgjengelig på Spotify.

Slipper

Sang av Victoria Nadine som hun nevner.

Guri

Politibetjent som Victoria Nadine så opp til.

Tromsø

By i Norge som Victoria Nadine nevner.

Billboard

Liste over musikkrangeringer i USA.

7.30

Podkasten hvor intervjuet med Victoria Nadine finner sted.

Deltakarar

Host

Mathilde Bullens

Guest

Victoria Nadine

Lignende

Lastar

Kirre. Kygo. Sier du Kygo eller kirre? Kirre. Men bor dere sammen nå? 7.30 betyr crazy. Hva er 7.30 i deg? Dette er 7.30.no. Og jeg heter Mathilde Bullens. Velkommen til 7.30.no.

Balladeprinsessen fra Skien er i studio i dag, og til tross for sin unge alder har hun allerede hentet spølemannsnominasjoner og førsteplasser på Spotify. I tillegg har hun flere streams enn jeg har penger på kontoen. Velkommen, Viktoria Nadina. Tusen takk. Det er ikke så vanskelig å ha flere streams enn jeg har penger på kontoen. Jeg har ikke også flere streams enn jeg har penger på kontoen. Tenk om du fikk en krone per stream. Ja, det hadde vært noe. Det hadde vært noe, ja.

Det hadde vært deilig. Ja, for du er jo fra Skien, og der har du vokst opp med mor og far og to søstre. Vi har vokst opp med en store søster og en lille søster, men hun siste er en advokat, så hun kom åtte år etter meg igjen. Men ja, det har vært en veldig fin oppvekst.

Så koselig. Jeg hørte et sted at du hadde tatt navnet til lillesøsteren din. Ja. Det tok jeg, før hun var gammel nok til å si nei. Det var vel noen år siden, da var vel hun 11 da. Men da spurte jeg om...

Og nå var det greit at jeg kunne låne det litt, for jeg synes det var fint, og så følte jeg at jeg måtte ha noe annet som var liksom, ikke bare Victoria, for det er så mange som heter det her i verden, så for å finne meg så måtte jeg ha noe litt annet, og da var det veldig kjekt å kunne låne det navnet, som er litt kjent for meg også da.

Det er jo et stort kompliment til henne. Ja, jeg synes også det. Hun er sikkert glad for det nå. Ja, hun er glad for det. Jeg har hørt at hele starten på musikkarrieren begynte på stuegulvet, med litt sånn karaoke-farodyr med Madeleine. Ja, det stemmer. Vi har masse videoer av at vi liksom, det startet med at hun drev på sangen da, fordi jeg lå i bongen, jeg var veldig, jeg var jo.

Ikke et år engang, på en måte Og så fikk jeg det litt inn da Med morsmelkav, og da bad mamma Og Madelene liksom Sankarok i hver eneste dag Så ble det at det var ok å gjøre det Og så var det det vi gjorde hver dag da I mange år Så er det ikke hun som står ansvarlig for karrieren din? Madelene? Ja, hun og mamma er jo selvfølgelig en stor del av det Siden jeg har blitt introdusert For mye musikk, på en måte På den måten da, det å synge selv Ja

Sikkert en liten grunn til det, ja. Så kult. Hvilke sanger var det dere sang? Vi sang mye... Jeg har en video hvor Madeleine synger... Ops, I did it again. Mye Britney Spears, litt sånn Queen, og gamle klassikere. High school, mid school?

Ja, det sanglet jeg også veldig mye. Men det var liksom ikke på den karaoke-greia til mamma da. Så det tok litt tid. Men så begynte vi med SingStar, og da var det litt mer nyere pop da. Jeg husker jeg også, jeg fikk jo aldri noen sånn karriere da, men jeg begynte med High School Musical på stuegulvet, og med den der We're All In This Together-dansen. Jeg var litt for gammel til å gjøre det, men jeg måtte bare. Men tok du sangtimer og...

Nei, aldri noen sang til mer eller noen ting. Men jeg var på, det er det eneste jeg har gjort når det kommer til sånn, jeg har aldri vært medlem av noe, jeg har alltid vært i turene i turene i alle år, så jeg har ikke vært sånn sidegreie. Men jeg var på sånn der sang på Frelsearméen. Men ingen i familien min er kristen, så jeg vet ikke helt hvorfor vi ble plassert der. Men jeg tror det var det eneste stedet man kunne synge og gjøre ting.

Det opptrådde vi meg og søsteren min sammen på frelsermen, leirer og sånne ting. Og så fikk du lært å stå litt på scenen? Ja. Det er jo ikke bare å gå opp. Nei, man skulle jo trodde at jeg skulle bli litt mer rustet i voksen alder på grunn av at jeg hadde gjort litt sånne ting, men det ble jeg absolutt ikke. Jeg har vært livredd siden da, på en måte, men noe læring var det kanskje i det da. Synes du fortsatt at det er litt skummelt? Ja, nå har det begynt å roe seg litt, eller...

Det er leien hvis du spør Benjamin. Nei, det er, ja, nå har det liksom slippet litt når du kommer til, når jeg kommer ut på scenen, første strofene, så slutter det. Mens før var det jo liksom en sånn konstant, det bare ga seg ikke, og det her var frem til liksom, ja, to år siden, to år tilbake da, liksom, hvor det bare, den slapp ikke, liksom.

Og da kjente du det hele tiden? Ja, det var liksom hele tiden, ja. Sånn som på bylarm. Det var første gang jeg kjente litt tendens til avflapping. Hvor jeg liksom kunne liksom synge noen låter uten å ha det helt grusomt. Men så skjedde det en liten ting som gjorde at jeg bare, å nei, og så kom det tilbake igjen liksom. Men etter det så har det gått litt oppover hvor det slipper. Men rett før så er det fortsatt et kaos inni dette hodet. Men det er jo tøft. Ja. Det er jo...

Jeg har jo lurt ofte på hvorfor gjør man det? Hvorfor har man så lyst til å stå på en scene foran så mange mennesker? Det er jo innmari unaturlig og skummelt. Og så er det så utrolig gøy å befriende. Har du noen svar på det? Hvorfor du har lyst til å stå der? Jeg spør meg selv veldig lite. Hvorfor gjør jeg det her liksom? Og gjerne sånn rett før du skal opp. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg sier det alltid. Jeg bare legger opp liksom. Jeg legger det ikke med. Og så går jeg ut og så er det... Jeg klarer ikke å beskrive det. Det er bare noe som skjer. En sånn... Ja, en sånn...

følelse av at jeg gjør noe viktig, selv om ikke det er noe viktig nødvendigvis, men spesielt med meg da, som skriver tekster som er liksom personlig for meg, så føler jeg liksom at jeg står og forteller en historie som jeg vet at noen der ute kan kjenne seg igjen i. Så jeg føler liksom at jeg snakker med folk på en måte. Bare at jeg gjør det. Det er litt lettere å synge det enn å prate det. Fordi da blir det liksom... Da hadde jeg bare begynt å grine. Men jeg føler at jeg...

Det hjelper folk, men jeg bare føler at jeg deler noe med folk da, og at vi deler noe sammen når jeg står der oppe, og det er veldig fint. Men jeg har jo gjort veldig mye research på deg nå, og jeg opplever at du har veldig god kontakt med fansen din, og at det er folk som står i publikum og virkelig føler at du snakker til dem da. Så du gjør jo helt sikkert noe veldig viktig, eller ikke helt sikkert, du gjør jo noe veldig viktig, du snakker jo til dem. Jeg har sett deg på scenen selv, første gang jeg så deg var bylarm. Da tenkte jeg, her, var du nervøs? Ja!

Det sa jeg jo også på scenen Jeg ble veldig nervøs Jeg tenkte, hæ? Du er så trygg Det er veldig gøy at du sier det Første gang du begynte å jobbe med musikk Var på Idol Fra Frelsesarméen til Idol Klarer ikke å snakke Fra Frelsesarméen til Idol Hvordan var det?

Det var et veldig stort steg. Jeg var jo absolutt ikke klar egentlig for Idol. Når jeg ser tilbake på det, så er det jo helt sånn sykt at jeg kommer ut i beholden. Men da sa jeg jo også til, det tror jeg jeg også har sagt i klær anledning før, men det var en lang prosess for meg å bare melde meg på. Mamma satt jo foran det påmeldingsskjemaet i en uke. Og jeg gråt og jeg gråt. Og jeg bare, jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke. Men så var det åpenbart noe inni meg som ville. Mamma bare, jeg vet at du vil. Men jeg hadde jo sagt,

Jeg hadde sett på Idol helt siden jeg var bitteliten, og så sa jeg alltid sånn, jeg skal aldri være med der. For jeg måtte bare si det høyt, fordi jeg visste at jeg egentlig hadde skikkelig lyst, men så var det noe inni meg som bare, det nedlager, det takler jeg ikke. Fordi jeg var faktisk med på MGP Lokal, en sånn der lokal konkurranse i Skien. Det var kanskje for Grenland, for et litt større område. Men da var jeg med der, så husker jeg at Per Sundnes var programleder der,

Og så var det liksom fem vinnere da, og da opptrådde jeg min første låt som jeg skrev ut, som låst i New York City, for jeg ble borte i New York når jeg var liten. Og så skrev jeg den låta, og så fremførte jeg den, og da følte jeg at jeg la ut hele hjertet mitt, liksom. Og så vant jeg ikke da. Og da sang jeg ikke. Det kom ikke et pip ut av den kjeften her på sånn to år eller sånn. Jeg bare, jeg skal aldri

aldri synge igjen liksom og Per Sundnes var kanskje også den første offentlige personen som jeg hadde forhold til som jeg hadde møtt, kjendis og så tenkte jeg at han skal stå der og ro på og ikke si at jeg ikke vant jeg bare følte at nå er det over så da var det liksom det med idol det var jo bare sånn der, da blir jeg knust igjen og det tør jeg ikke

Men så var det noen i meg som skjønte at nå er jeg på den alderen hvor det er enten nå eller aldri. For det var litt yngre aldersgruppe når jeg var med sånn i Idol. Man merket at det ble, før var det litt eldre, men nå er det litt yngre folk som er med. Og jeg bare kjente at

det er noe og jeg bare de bare trykte uten at jeg så det var veldig det satt langt inne så det var et stort sprang fra det opplegg jeg var på før og jeg klarer egentlig ikke når jeg ser tilbake på det å skjønne hvordan det gikk

Hvordan du turte? Ja, jeg skjønner ikke det helt tatt. Men det var så viktig for deg at du måtte bare trådse den frykten og gå gjennom det? Ja, for jeg har jo alltid vært sånn helt siden jeg var liten også nå. Jeg er ikke sånn som liksom gir meg. Jeg kan være veldig sånn der, nei, jeg vil ikke, skal ikke, men så gjør jeg det for det. Hvis du skjønner, jeg er sånn som kunne gått i mange mil og sagt sånn, nei, nå gir jeg opp, nå gir jeg opp, nå gir jeg opp. Men jeg gir aldri opp på en måte. Jeg bare har veldig mange meninger og følelser knyttet rundt det og ikke ville, for jeg er alltid så redd for å skuffe meg selv da.

Men til slutt så gjør jeg det jo Men fallhøyden er jo dritstor Men det er veldig modig da Å gå gjennom å være så redd for noe Og så bare driter du i det og gjør det likevel Men hva er det du gjør da, tenkemessig? Hvordan går du gjennom en sånn prosess?

Det vet jeg ikke. Det er bare alle mulige tanker surrer rundt i hodet mitt helt frem til jeg liksom ikke har noe mer å tenke på nesten. Jeg bare liksom forbereder meg på liksom alt det verste. Det var egentlig lært at det ikke lønner seg. Jeg tror det lønner seg, men jeg bruker bare unødvendig timer og dager og måneder på å grue meg til noe som liksom kanskje går fint da. Men så tenker jeg alltid at ja, ja, men

Hvis jeg hadde gjort det forvisselig så hadde jeg vært rustet. Det surrer bare veldig i hodet mitt. Hvis du tenker det verste hele tiden så må du jo lide deg på litt. Gjør du det for at det er det verste, det er det verste, det er det verste, men det er ikke så ille. Kan overleve det. Jeg har opplevd dette, da kan jeg klare dette.

Er det sånn du tenker? Jeg tenker alltid sånn, det er det verste som skal skje, da er jeg jo ferdig liksom. Så når jeg hopper inn, så føler jeg meg helt naken liksom. Da er det sånn, herregud dette kan gå galt. Men samtidig så er det en stemme i hodet mitt langt bak der som sier at det har jo aldri gått skikkelig galt hvor jeg ikke kom opp av beina igjen, så jeg vet jo det. Men i prosessen så tenker jeg jo at nå er det liksom...

enten eller. Var det det verste som kan skje? For folk glemmer jo også. Ja, det er noe jeg har prøvd å tenke på. Det er jo ting jeg har sett som er sånn, oi, det var jo helt sykt, og så har jeg glemt det, så det bryr man seg ikke om lenger. Jeg prøver å tenke at jeg er ikke så jævlig spesiell. Så folk tenker jo ikke at det er på mine ting, eller sånn sure ton der tre år etterpå, liksom. Det gjør de jo ikke. Men det er bare noe jeg må på en måte huske på, da. Men det er jo vanskelig, for det er jo noe du har kjempelyst å gjøre, og så...

er frykten noen ganger litt større. Jeg kan kjenne på det selv også noen ganger. Jeg vil jo egentlig bare få tips på hvordan du kommer deg gjennom ting. For det er masse man har lyst til å gjøre, men så blir man så nervøs, man er redd for hvordan det skal gå. Så sammenligner man seg jo litt med hva andre gjør på scenen, og ikke hvor de starter. Ja, det som er greia mi er at jeg føler at

Selv om alt virker så sykt skummelt, og selv om alt er liksom, for meg, hvis det går gærent, så er det helt forferdelig, så er det også. Men jeg har en større frykt enn det, og det er å tenke, hva hvis jeg ikke prøvde det?

Og ikke vite på en måte Det er liksom den største frykten av de alle Så lenge den overvinner Så fortsetter det jo da Da går det sin gang liksom Wow Har du jo tenkt at du aldri hadde meldt deg på i dag? Jeg vet det, jeg vet det Det er jo klare nesten ikke å tenke på det For man vet jo aldri hvor man hadde vært i dag Men sannsynlig ikke her Men sannsynlig ikke I Kenda i hvert fall Det er jo dødskult Også fjerdeplass, det er jo kjempebra

Ja, det er veldig rart Jeg trodde jo ikke at jeg skulle gå videre på precast en gang Jeg trodde ikke jeg skulle komme på TV en gang Er det noen andre vi vet hvem er Som var med på den sesongen du var med på? Torine? Ja, var med Men vet du hvor den frykten kommer fra? Nei, det er jo liksom en sånn ting som Jeg har pratet litt om før Som jeg ikke kommer til å gå sånn kjempedypt inn på Men jeg har jo liksom opplevd litt ting Som har gjort at jeg føler meg ikke bra nok på en måte Og da blir det jo til at

Hvis du skal stå helt alene, så skal masse mennesker plutselig se og dømme deg etter noe, så er jo det veldig naturligvis veldig skummelt. Og det er jo skummelt for folk som også har hatt det kjempefint å ikke føle seg dømt, selv om alle barn på en måte føler seg vel dømt til en viss grad, det gjør de nok. Men jeg følte noe kanskje litt ekstra på det da, å ha det

følte liksom at det var verdens undergang hvis ikke alle likte meg på en måte. Så det sitter jo også igjen, så det er jo den der frykten for at noen skal liksom ha en mening som er negativ da, om meg, som er egentlig teit og betydelig, men det sitter i på en eller annen måte. Hvertfall hvis du har opplevd mye av det før da, at folk har hatt en mening om deg, og folk har vært kjipe, så er det jo ikke så rart at man tenker den veien. Nei. Men

Men du får jo veldig mye positivt nå. Det gjør jeg, og det er noe jeg jobber hver dag med å ta til meg. Å prøve å tenke at folk sier ting fordi de mener det, og ikke fordi de skal prøve å være snille og få meg til å føle meg bedre. For jeg tenker jo at folk ser det jeg føler inni meg, så de prøver bare å legge plass til på det og hjelpe meg. Men de aner jo ikke hvordan jeg egentlig ...

har det, så de sier jo ting fordi de har lyst, og fordi de mener det må jeg prøve å si til meg selv da ja, fremmede gidder sjeldent å bruke mye energi på folk jeg tror til og med selv om de hadde visst at jeg hadde slitt i litt, og hatt det litt kjipt med meg selv, hvordan jeg føler om meg selv og sånn så tror jeg ikke de hadde sagt noe annerledes heller, jeg vet ikke men føler du deg litt dårlig noen ganger?

Ja, jeg føler jo liksom, det har jo blitt mye bedre med årene, og det går selvfølgelig opp og ned, men det er jo noe jeg jobber med hver dag. Jeg har jo en, jeg får jo høre det hver dag på jobb på en måte, hvor kritisk jeg er til meg selv. Og det er jo veldig slitsomt å være, alle er jo kritiske til seg selv, mer enn noen andre er, og jeg tror liksom jeg...

Jeg kjenner veldig på det, og jeg er veldig sånn, jeg skal alltid kåle meg selv ut før noen andre gjør det. Så jeg har alltid sagt, nei, det var grusomt, nei, nå sang jeg stygt, nei, nå var jeg stygg, nå er jeg, liksom jeg skal alltid liksom trykke meg selv ned før noen andre rekker å gjøre det da, på en måte. Så det er noe jeg jobber veldig mye med, å få liksom høre folk rundt meg, at liksom nå må du ta deg litt sammen her for din egen skyld, liksom. Det var veldig tøft.

Det er ganske slitsomt, det er det. Men så hjelper det å prate om det og vite at man er ikke alene. Det er også mange andre som er harde mot seg selv, på en måte. Har du snakket med en psykolog om det? Ja, det har jeg. Men jeg føler liksom ikke at det har hjulpet så veldig mye. Jeg prøver litt forskjellig og litt sånn, fordi det som er mitt problem, jeg er veldig bevisst på liksom, de tankene jeg har da på at, nei, men det er feil, og man burde egentlig tenke sånn, og liksom. Så jeg er veldig bevisst på det. Det er mer det bare å

koble det til det som faktisk skjer da, og det som kommer ut av meg liksom så, men jeg har pratet med folk og selvfølgelig det hjelper jo også litt og ja, det gjør det og du hørte støft ut ja, veldig rondystert og sånn jeg har det veldig bra altså men det er jo, ja det er jo fint uansett å

å prate om at det ikke alltid er like lett og feilfritt som det ser ut som ut av da. Folk tenker at jeg sitter, når det kommer til musikk for eksempel, jeg sitter backstage og bare koser meg med bandene og skal på scenen og det veldig samme. Så egentlig så sitter jeg der og er så nær og får så hardt panikkanfall at jeg faktisk må avlyse på en måte. Men så går det liksom hver gang da. Men ingen ser jo det på en måte. Og det er jo liksom...

Det er litt fint også at ikke folk ser det, men jeg tror også det er fint at folk vet at det er mange som går gjennom det da. Det tror jeg er veldig bra du sier, fordi man tenker jo alltid at der går Victoria Nadine på scenen, hun er så kul, og hun bare fikser det så jævlig. Hun må velge seg på Idoløn, og nå skal hun til Oslo og bare signere under Birds of Music, og skal satse på internasjonalt. Og så tenker hun at det må være veldig lett. Hvis man ikke vet bedre da. Mhm.

Og jeg skjønner jo med den bakgrunnen du har også, med at folk har vært kjipe mot deg, så blir man jo traumatisert, det brenner seg jo fast. Og det er vanskelig å liksom distansere seg fra det. Men det må være en skikkelig søt hevn da, mot de folkene som aldri trodde på deg. Det er det. Det er liksom, jeg var helt ærlig, så er det liksom...

over 50% av grunnen til at jeg ikke gir meg det er den der eneste hevn jeg mener man bør gi her i livet er å bare smile og stå på og gjøre din greie liksom, fordi det er ingen som kan ta deg noe på og det er bare du som vinner på det da

Nå blir jeg litt rart. Det var veldig fint. Har du fått noen meldinger fra noen av disse menneskene som er sånn, nå vil prøve å være venn med deg? Ja, noen. Men så er det jo også, jeg er veldig sånn tilgiver og sånn, og jeg er ikke sånn som bare sånn, nei, æsj, men jeg er heller ikke sånn, ja, jeg er på en måte veldig sånn, jeg synes det er liksom, tenker at hvis du kommer fra et godt sted da, så tar jeg deg imot på en måte. Man trenger kanskje ikke å være bestevenner, men

Jeg prøver da å tenke det beste om folk, og at hvis de kommer etter til, selv om mange kan tenke at det er så sykt irriterende, og det kan være irriterende, men så er det også noe inni meg som er sånn,

Så fint at du kanskje har valgt å se annerledes på det da. Jeg vet ikke. Jeg er veldig stor til deg. Prøver. Jeg hadde ikke vært så stor. Ja, det var jo Be OK som var gjennombruddet ditt. Og du skrev jo den til en person. Ja. Vil du si hvem det var?

Det tror jeg de fleste vet uten å trenger å navne han igjen. Han er en veldig person da. Ja, jeg så at dere begge har snakket litt om det. Han har jo grått på TV-programmet sitt, og du har snakket litt om det. Har du lyst til å si hva som egentlig skjedde?

Nei, det tror jeg ikke, egentlig. Det tjener ikke så mye påfølge, men alt i alt så synes jeg det var et ok brudd. Det synes jeg. Og det er liksom, jeg har uansett hva som har skjedd og kommet min vei, så har jeg liksom ikke noe

Selv om man kan være irritert av å tenke på ting som har skjedd, så er jeg fortsatt veldig sånn. Jeg har ikke noe vondt mot noen. Når jeg er en irriterende person som sier alt som har vært dritt i mitt liv, det har bare styrka meg. Så jeg er der at jeg kan sitte og høyt takke den personen. Fordi jeg bare tenker, ja. Så jeg er bare glad for alt som har skjedd. Det tok slutt på en...

ok måte, liksom en naturlig måte det er liksom egentlig ikke så mye mer å si om det og jeg håper at han har det bra og jeg har det veldig bra og håper han er ok det er fint sagt, det er ikke veldig fint om andre skal begynne med det selv ja, men også sier det seg at nå sitter ikke jeg her og er sånn positiv jeg tilgir alt, alle jeg er også sånn som kan bli pist og bli irritert og sånne ting men når det liksom kommer til stykket så prøver jeg også å tenke liksom hva tjener man egentlig på å bære nag og liksom

-Auto-noen, på en måte. -Ja, det er sant. Det er kanskje deilig å snu den kjippe situasjonen til en sang som går nummer én på Spotify. Ja, det er liksom det. Uten at man trenger å si noe slemt i sangen. Det er veldig deilig. Og så har det jo gått litt tid, så jeg skjønner at man legger det bak seg. Men du er jo ikke bare artist. Du er jo også, som ikke veldig mange vet, et stort humortalent.

Du er jo veldig god på en parodi på Trante Jostelin. Hæ? Hvor er det du har fått funnet dette? Har du snakket med mamma, eller hva? Nei. Jeg snakket med Madeleine. Kjenner du Madeleine? Nei. Jeg bare sendte en melding. Er du gal på henne? Ja, men det skjer jo ikke at du får det nå, tror du. Det her er ikke bare for meg. Det er jo helt sykt, da. Å være gal på henne, liksom. Hvem gjør det? Da tenkte jeg sånn, hvem vet om dette?

Vi vet folk hvem Tante Jocelyn er Hun er medis Hun er medis, ja Nei, det klarer jeg ikke Nei, men jeg klarer ikke liksom Men det er veldig gøy at du vet om det Alex og Kine

Klarer du fra Kongsvik? Nei, for jeg heller ser om jeg finner noen videoer. Har du sagt Kongsvik også? Ja. Hva skjer der liksom? Det er grunnen til at disse videoene er fjernet, for de skulle liksom ikke komme opp.

Dette har ikke de sagt til meg. Jeg bare spurte henne om hun hadde en fun fact. Og så var jeg sånn, det trenger ikke å være noe. Det er faktisk en fun fact. Kanskje en dag. Ok, en dag. Jeg lover. Dette er mange år siden. Men jeg har alltid syntes det hadde vært veldig gøy å paradere. Paradere generelt. Dere har ikke lyst til å gjøre det på TikTok da? Vi har tenkt på det, men så er det også sånn.

Åh, den haten jeg kommer til å få liksom. Nei. Jo, jo. Har du sett TikTok eller? Selv om, altså, et eller annet ting som kan vente å drite i det, jeg synes jo det er kjempegøy. Men jeg har blitt veldig tatt på senga. For nå var jeg sånn, har hun sendt noe til deg nå liksom? Nå var jeg veldig pingelig, så var jeg sånn, nei, skjer ikke. Men jeg prøver faktisk hver dag å finne litt tilbake til den morrosiden min, på en måte. Før la jeg jo et sånt, det var på Instagramen min liksom. Så jeg la det ut, men...

Så ble jeg plutselig veldig sånn, nå skal alt være perfekt, og jeg skal vise meg fra den siden. Men nå er jeg litt lei av det, så nå jobber jeg meg ut. Så du kommer litt tilbake til den andre. Bare hvor man kan gi litt faen. Dette synes jeg er morsomt nå, jeg bare filmer, og så legger jeg det ut uten å tenke noe over det. Uten å redigere og klippe. Når du sier noe, da er det bare sånn, det er drømmen min. Det var derfor jeg startet med Instagram og alt etter idol, for jeg

Jeg koster meg så mye med det liksom Jeg er veldig sånn som har mye rar innfall Og gjør mye rart og sier mye rart Og filmer det Jeg bare poster det ikke Fordi jeg har skapt en sånn der fasade på meg selv Som er veldig irriterende at jeg har gjort Men det har jeg gjort Så nå prøver jeg liksom å bryte ut av den da Tror du ikke folk hadde syntes det var veldig gøy Å bli litt bedre kjent på deg? Jo, jeg tror det Det er bare den der frykten for liksom Selvfølgelig er det noen som kommer til å ha en formening om det Men det er jo ikke de menneskene jeg vil ha

på Instagramen min eller i livet mitt uansett på en måte. Men det tar jo litt tid når man først har bygd seg opp en sånn der

fasade, og jeg tror også at det er veldig meg, så hvis det kommer frem og det blir hakket på, så er det veldig sårbart, fordi selv om det er jo hver sin smak liksom, men når det er litt mer polert og sånn, så kan jeg i hvert fall tenke at ja, ja, men nå kjenner ikke du meg, men hvis jeg viser enda mer av meg i meg, så er det jo litt sånn skummelt da, om folk har en annen mening om det, måtte jeg. Ja, det skjønner jeg. Ja.

Jeg har lyst til å legge ut mer humor. Jeg er utdannet skuespiller. Det er kjempegøy å stå på scenen. Men en gang jeg begynner å redigere det, så er jeg sånn, fy faen, det her er jo skit. Nei, altså, hvorfor har jeg angst? Jeg har faktisk prøvd noe på litt skuespill. Da har jeg også vært litt sånn self-tape.

Det er det verste som finnes. Man blir jo mer og mer kritisk om årene også. Og hvis du skal se igjennom før du skal sende... Men hvis du er utdannet også, og tenker sånn...

Det er jo ganske sikk da. Det var de pengene du kastet ut av vinduet. Nei, da får jeg egentlig bare tenkt at de fleste tenker nok sikkert det. Jeg tror vi alle, vi er jo sånn, alle mennesker er jo liksom forventet liksom at første gang man gjør en ting, så skal det liksom være sykst ever da, på en måte. Men du er jo veldig åpen og sårbar i tekstene dine. Er det lettere å gjøre det med musikk enn å gjøre det på video for eksempel? Ja, det synes jeg. Det er jo...

Ja, det er veldig mye lettere, fordi da kan man liksom pakke det inn, og så er det liksom sånn alltid en liten sjanse for at folk tenker, ja, men det er kanskje bare beskrevet fordi det rimte da, ikke sant? Eller fordi det passer inn, og ikke liksom sånn. Men hvis jeg skulle sitte og snakke om det, så hadde jo alle tatt alt veldig seriøst, på en måte. Så selv om folk vet at det jeg skriver er liksom ekte, så er det noe, det skjuler seg bak fine melodier, og liksom produksjon og alt annet, så det blir liksom ikke 100% fokus på

Ja, man kan distansere seg litt fra det. Er det noen gang du gruer deg til å gå på scenen fordi det betyr så mye for deg det du synger?

Ja, det gjør det. En annen fun fact om meg da, som ikke Madalena har sagt, men det er ikke så fun fact, men jeg er liksom sånn som kan gru meg veldig til å synge, ikke bare mine egne låter, men også liksom låter som jeg kan kjenne meg igjen i, fordi jeg er veldig lett rørt. Så jeg begynner å gråte, så jeg sier nei til å synge Brilleup og Begravelse og sånt, fordi jeg hadde ikke klart det. Selv om ikke det er noen jeg kjenner, men jeg lever meg for mye i det. Jeg kan ikke være sånn, jeg føler slitsomt.

Hadde vært kjekt å kunne synge litt i bryllup og sånn, men jeg bare sånn, klarer det ikke liksom. Også med mine egne låter da, det er jo et paradis som jeg bare sliter og gruer meg til å synge, fordi jeg føler at de er så veldig sånn orett da, sånne ting her. Da er det nesten som å snakke. Ja.

Men du er en perfekt skuespiller. Og så god kontakt med følelsesregisteret ditt. Du må bare begynne. Jeg husker du ble skammet at noen tømte bankkontoen din. Ja. Hva var det som skjedde? Nei, jeg skulle selge en TV-benk. Og så la jeg det ut på Tice, og så fikk jeg en melding på

av liksom screenshot av min annonse og bare sånn, hei jeg vil gjerne kjøpe denne synes jo det var litt rart liksom hvis du har vært på Tice kan du ikke bare sende meg en melding på Tice liksom men jeg fikk noen meldinger der da og hun var jo hadde liksom profilbilder av seg selv og ungen sin og liksom skrev vanlig, ikke som en sånn bot eller noe sånt, og så bare sånn, ja her er en sånn tjeneste som posten har hvor du kan liksom legge inn

kortet ditt da, og det høres ut som sånn, ah faen dum er det liksom, men det var det er faktisk en tjeneste hos posten hvor man kan liksom skrive inn adresse bla bla bla og kortet, sånn at jeg får liksom pengene og så henter noen det og bla bla bla jeg ringte til med mamma og jobber i bank og er veldig skeptisk til alt, men det var første gang hun ikke var liksom 100% skeptisk, hun bare sånn ja ja, det er jo en tjeneste hos posten og sånne ting, men så, og så står det posten.no, alt var liksom riktig, men så

Legger jeg inn kortet mitt da, og vipps, så var jeg blokkert. Da var ikke hun å få tak i, og da var alle pengene mine dratt ut fra kontoen. Det var noen tusen.

Å fy fader Ja, så er den skitterende Det er skikkelig ritterende Man føler seg så lurt Ja, og man føler seg så dum for det er alltid sånn der Åh, gikk jeg virkelig på det? Men samtidig Jeg mener jo at det her hadde veldig mange andre gått på For det var ikke en sånn der mail Du har vunnet en iPhone Ja, nei, det er jo profet Ja, ja, virkelig Og den siden ble jeg lagt ned ganske fort etter det her Fordi de hadde jo klart å lure veldig mange på kort tid da

Man føler seg jo veldig dum når man har blitt lurt, men det pleier ofte å gå bra, så hvorfor skulle du ikke gjort det den gangen? Ja, det er akkurat det. Jeg var i Italia i sommer, og da gikk jeg ut fra taxi med alle tingene mine i, så låste taxi-sjåføren bilen, så gikk vi ut for å ta et bilde, så gikk jeg inn, så var bilen tom.

Det var dritkjipt. På vei fra flyplassen, akkurat landet, vi skulle til Amalfi-kisten. Hva gjorde du da? Jeg hadde helvedes mobilen min, så da ringte jeg og bare spærret alle kortene. Så var det sånn at da må vi til politistasjonen da.

Å, herregud. Og så bare filmet jeg masse, så la jeg det ut på TikTok. Og da fikk jeg selvfølgelig mye sånn, herregud, så dum du er. Nei, jeg trodde ikke jeg fikk masse støtte. Men det var noen som ringte og var sånn, hei, jeg ser at du er i Italien nå, jeg er også her, si fra hvis du vil låne noe cash eller noe. Oi, det var veldig snilt. Kanskje det ble gjort igjen. Ja, her er kontlomeret mitt. Jeg er i Oslo, jeg har klart å bli draget ned til hjem. Hvis du blir driterik. Ja.

Nei, det er fort gjort. Jeg spurte deg litt om dette her i stad, men jeg har hørt at du skiller deg veldig ut fra andre artister fordi du vil så innmari mye, så du har så lyst. Ja, du må offre veldig mye. Det er et sånn bevisst valg du må ta. Hvertfall når du har fått litt smakebyten på det, så er det liksom, da må du velge. Går du all in eller går du ikke all in? Sånn.

Jeg jobbet jo på Meny helt frem til i et par år da, når jeg bodde i Oslo for å liksom tjene til Libets opphold liksom, så vidt det var. Og etter BOK så var det ikke sånn at jeg ble millionær akkurat, men samtidig, når jeg så at den rullet, så var jeg sånn, jeg slutter liksom. Fordi da skjønte jeg at nå er det et veiskilde her liksom. Du kan enten velge å gjøre det halvveis, eller så må jeg gå all in, og så var jeg risikert å...

ikke spise da, hvis det, skjønner du, men så har jeg jo vært heldig med familien, jeg hadde jo aldri gått skikkelig ned, da hadde jeg jo bare søkt igjen, på en måte, men samtidig så må man ta noen sånne valg, og det er ikke alle som tør å risikere ting som virker trygt da, men det gjorde jeg, det tror jeg man må for å leve med det her. Ja, det er modig.

Jeg har også sagt at jeg jobber en deltidsjobber for noen. "Jeg fikk denne rollen, det kommer til å gå." Så må man tilbake igjen. Hvis du går all in hver gang, så har man det i seg å gå all in. Jeg mener med unntak at det er mange som kan drive med musikk og jobbe på siden.

som gjør det veldig bra, så jeg skal ikke sitte og si at det ikke gjør det, men jeg har også veldig troen på de som faktisk bare lever for det. Det er dette her og ingenting annet, fordi

Man finner alltid noe i mellomtiden man kan jobbe med da, i stedet for de åtte timene på med ny da, på en måte. Så lenge man har et mål. Jeg hørte han som lagde Squid Game, han pitchet en serien i ni år. Og bare var lutfattig før den plutselig ble nå. Nå er jo han en av verdens største serieskapere. Altså man kan ikke se på folk rundt seg og bare si, ja, han fikk det til etter første forsøk. Det er sånn, ja, da var han heldig, liksom. Eller etter andre eller tre forsøk. Altså noen må prøve 20 ganger, og så er det liksom en...

gullros igjen alltid. Da må man ville det nok da. Har du noen tips til folk som har lyst til å gå samme vei som deg? Jeg synes det er så vanskelig, for jeg føler at tipset er veldig generelt. Men det er liksom å bare...

ikke overtenke for hardt, liksom ikke liksom, hvordan skal jeg gjøre det skal jeg liksom, hvordan artist skal jeg være for liksom regel hvis du ikke har begynt enda da og du vil gå den veien, så vet man ikke hva man vil så du må bare begynne et sted, og nå altså dessverre, eller heldigvis jeg vet ikke, så TikTok da, er jo en plattform man kan bruke, og da må du liksom bare promotere deg selv, rett og slett og liksom, med en blanding av det du vil gjøre, musikk, men også andre ting, og det er liksom ulempen da, kanskje, hvis ikke for sorry, men man må liksom

Gi litt mer av seg selv nå. For hvis man skal være artist, enn det man måtte før, det holder liksom ikke å bare ha en fin sang nødvendigvis. Fordi det er så mange som synger så fint og har så fine og bra sanger, at man må liksom prøve å være aktuell på andre måter da. Som å vise om du har noen andre talenter, om det så er å lage mat liksom. Bare komme deg ut der og bare liksom

Ikke gi deg, hvis ikke første TikTok'en. Jeg vet ikke om det er rart at jeg bruker det som referanse, men TikTok er det sitt. Ikke gi deg hvis ikke første videoen går viralt, eller andre, eller tre, eller fjerde. Kontinuitet er key. Post og promoter deg selv og musikken din, og stå i det. Det er det eneste tipset, selv om det er kanskje litt vagt tips også.

I tillegg så har du jo skrevet sanger som ligger veldig nært til hjertet ditt. Hva var bakgrunnen for «Du er ikke alene»? Bakgrunnen for den var vel det startet med at jeg spilte i skjeen, så var det en sånn der...

et arrangement på O'Larys i Tjen hvor jeg skulle bli spurt om å spille noen julelåter for folk som er ensomme eller som ikke er så glade i jula av ulike grunner. Så da spilte jeg der og grua meg litt til det på en måte, for jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor jeg er vant til det rundt meg. Så jeg grua meg litt til hvordan jeg skulle ta det, og så husker jeg at det egentlig var veldig koselig, men jeg tok det sånn psykisk ganske dårlig å se

se det da, på en måte, hvordan så mange mennesker bare i lille skjeen liksom møter opp på et sted fordi de har det tøft i jula liksom, fordi man har mistet noen eller, det var jo mange ulike grunner

Så tenkte jeg mye på det. Jeg tenkte på det i flere år etterpå, og ble veldig preget av det, egentlig. Og så har jeg vært sånn, skal jeg skrive om det? Det har jeg tenkt lenge, men så har jeg ikke tort, for jeg har vært, hvem er jeg til å prate, liksom? Hvem er jeg som har det veldig fint til å prate? Samtidig har jeg jo opplevd ting i jula, jeg også, som ikke er relatert til dem. For eksempel første juledag, da.

alltid grua meg skikkelig til det, å feire første juledag, for da møter man alle fra skolen, og det har jeg alltid syntes har vært skikkelig ubehagelig, følt meg vel ensom. Begynte å føle enda sterkere på det, gjorde at jeg også tenkte at jeg har jo litt rett til å skrive om dette, jeg også på en måte. Men så ville jeg ikke bare skrive om min egen erfaring rundt det, så jeg spurte jo folk på Instagram, bare for å sjekke

Er det flere som føler det sånn? Da var jo responsen så sykt overveldende. Det var veldig trist på en måte, men det var så overveldende at jeg ikke kunne skrive om det. Da satt jeg i studio og fikk meldingen. Jeg bare sånn, ja, her har vi jo låta. Så det kom egentlig for flere år siden, men...

Så det bare gjorde at jeg liksom innså at nå sitter jeg, nå må ikke jeg være pingel og være redd for at noen skal si at nå må jeg bare ta litt grep og prøve å skrive om noe jeg vet at så mange sitter og føler på der ute. Føltes det godt selv? Veldig, veldig godt. Det var liksom en veldig lettelse, noe jeg har tenkt på så lenge, og så bare...

så følte jeg liksom at jeg fikk det til akkurat sånn jeg ønsket det, og til og med litt til på en måte, at jeg liksom ikke bare satt og skrev den til meg selv, men at jeg fikk med meg alle disse folkene, følte at jeg gjorde det sammen med så mange andre liksom, at det ikke bare var sånn i min greie, så det ble jo bare overall forventning på en måte.

Du sa at du gruer deg til første juledag. Fordi da kommer alle som bor utenfor skjeden hjem til skjeden. Ja, hjem til skjeden igjen. Men det er vel også andre juledag, men jeg tror i skjeden, om ikke jeg husker helt feil, så er det første juledag man liksom drar ut på byen. Og da, jeg vet ikke, det er noe med den

Og spesielt etter, ja det må jeg ha vært etter idola, for jeg var jo 16 på idola liksom, så må jeg ha vært 18. Men spesielt etter videregående liksom, når ikke man gikk på skole sammen igjen. Og mye av det skjedde for hvert år med meg, så har det alltid skjedd noe nytt. Så jeg har vært så redd for å på en måte...

at noen skal si noe, eller si noe negativt, eller liksom, og bare møte på folk som ikke, synes jeg har vært så veldig fet før da, for å si det mildt, på en måte. Det har vært bare sånn skikkelig ubehagelig, og det bare blir, jeg føler at, jeg tror mange kan føle på det, hvis man har hatt litt sånn dritt på videregående, og følt at man ikke kanskje har hatt så mange,

som backer da, og så ser man plutselig de igjen, så er det nesten som om man blir dratt inn i samme følelsen igjen. Selv om nå, jeg kunne jo ikke brytt meg mindre om disse menneskene, liksom. Men når man ser de igjen, alle samlet, så føler man seg som den der jenta på skolebenken igjen, hvor den kule jenta har liksom alt å skulle sagt, liksom. At det er den viktigste meningen i hele rommet. Det blir liksom samme sånn, ja. Og det er alltid sånn en kamp med meg selv. Skal jeg dra? Skal jeg ikke dra? Jo, jeg burde dra, fordi da overvinner jeg et eller annet. Og så er det sånn, ikke sant?

Da føler man seg ensom. Var det mye etter Idol at du fikk mye negativt? Ja, det skjønner jo ganske lite mye, egentlig. Så det er litt sånn...

Der var det ikke sånn i Bergen, så merket man at folk var veldig sånn, hvis det var noen fra Bergen med på Idol, så var hele Bergen og Bekka, mens i Skien var det litt mer, kanskje de voksne synes det var stas, men de yngre var litt mer sånn, det var utrolig veldig teit. Jeg har alltid tenkt at hvis man kommer fra Idol eller noe lignende, og kommer tilbake på skolen, så er det bare sånn, jeg må få topp.

Men jeg trodde jo det, for jeg ble forberedt på det av liksom de som var på Idol, psykologene vi pratet med, alle sa det kommer til å være liksom du kommer til å få så mye oppmerksomhet av folk som kanskje ikke har gitt deg det før, og folk som kommer til å liksom bare ville være bestvenn din. Så jeg fikk bare sånn

Jeg bare fikk så sjokk, for det var så motsatt, og da følte jeg at det var noe gærent med meg. Herregud, hvis alle får denne beskjeden, og så skjer ikke det med meg, så må det være noe virkelig galt jeg har gjort. Eller at jeg bare er en skamlig som har vært skikkelig dårlig, eller jeg visste ikke hva som var...

greia på en måte. Det er så utrolig vondt. Det var jo litt dritt på en måte, men samtidig så hadde jeg jo et par venner der på skolen som var veldig gode venner som jeg hadde, og det gjorde at jeg har jo kommet meg fint gjennom det, og det gikk jo, jeg har det fint jeg liksom. Man blir preget av det da. Ja, det skjønner jeg. Det skjønner jeg veldig godt. Sånne ting brenner seg jo skikkelig inn. Ja, det gjør jo det.

Det er tøft da, sånn snakker du om det. Takk. Jeg prøver jo liksom... Jeg gjør det mest med tanke på at selv om dette er kanskje et unikt tilfelle med idol, men jeg tror liksom mange kan føle på det i småbyer og sånne ting, hvor man er liksom...

føler på det å ikke bli helt godtatt hvis du går en litt annen vei da. Når ikke, sånn som i Oslo for eksempel, så går jo alle ulike veier. Så det er litt sånn, ingen bryr seg. Men i litt mindre byer og sånn, så kan man i hvert fall, selv om det er mange som bekker der også, men de kommer ikke like mye fram da. Og jeg tror det er

Ja, det er den der frykten hele tiden for å få til ting, fordi hvis man får til ting så vil folk dra deg ned da. Det er jo sånn jeg føler på nå liksom, hele tiden. Husker når jeg fikk Spellemanns nominasjonen min, så var det første jeg det, for det hadde vært en greie på TikTok, hvor noen hadde vært sånn «La oss oute norske kjendiser».

så var det noen som hadde sagt noen greier da, om det hadde jeg ikke snakket om før, offentlig, men det var noen som hadde sagt noen greier liksom om at, ja, hintet til at jeg hadde åpnet meg om at jeg hadde hatt litt tøft, men at Victoria Nadine var en som mobba. Og så husker jeg, jeg sleit så med det, og så var det jo liksom, det var jo barn, ikke sant, og de bare sånn, her er det sant, er det sant, og så kom det frem at,

Dette er noen fra Skien som har postet dette for å dra meg ned. Så husker du når jeg da fikk den spellemannsnominasjonen? Etter dette, så var ikke min umiddelbare tanke, yes, jeg er spellemannsnominert, det var. Å nei, nå har de enda en grunn til å ville sette drykt ut eller dra meg ned, på en måte. Og det merker jeg veldig, at man nesten, det tror jeg alle i min posisjon kan kjenne seg inn i, at man liksom tar oppturen nesten som et nedlag, for man vil ikke være til bry for de som

irriterer seg over at man får det til på en måte. Jeg merker at jeg blir sånn ampus som jeg har vært oppe. Nå har jeg ikke pratet om dette før. Ja, det skjønner jeg. Det er tøft. Herregud. Og så endelig, det skjer noe dritkult i karrieren din. Og så er det noen som skal trekke det ned. Ja, og det var ikke noen som gjorde det etter det. Det var bare siden den hendelsen var rett før det. Det plaget meg i liksom...

Selv om jeg visste at dette var et falskt rykte, og noen som ville ødelegge mitt image, selv om jeg visste at det ikke var sant, så lå jeg to uker i strekk og jeg gråt. Jeg ringte mamma og tenkte, har jeg noen gang sagt noe slemt? Nå skal jeg være griner i alle intervjuer. Det er bare så vondt når man sitter og... Nå i ettertid har jeg jobbet mye med det og tenkt, jeg vet jo med meg selv...

hvordan jeg har vært som person og hva jeg har stått for på en måte hele veien og jeg har sikkert gjort feil jeg også på en måte men samtidig så er det så vondt at det

At en kommentar fra noen som jeg vet bare ville smerte meg da. Jeg vet jo det. Samtidig så jeg hadde så mange søvnløse netter med liksom, hva har jeg? Kanskje jeg har sagt, kanskje jeg har vært slem. Så har jeg jo veldigvis mamma og venner rundt meg som er sånn, men det vet du. Vi har vært der hele veien. Vi vet historien, men jeg tror det å bruke noe mot meg som kanskje har vært det jeg har slitt mest med

Det var liksom bare så hardt, så det har gjort at jeg liksom er redd for å få det til, og for jeg vil ikke trykke det i trynet til de som blir provosert av at jeg får det til, på en måte. Åh, færdelig å tenke sånn. Ja, men det går veldig fint med meg, og det er ikke sånn at alle oppturer er trist. Jeg blir veldig glad for oppturer mine, men jeg har bare kjent på det noen ganger, da. Og...

spesielt sånne ting som en spillemannsdominasjon for det vet jeg at det kommer frem til de også på en måte Vi kan ta en liten bøse hvis du vil Nei, det var fint Jeg kjente at jeg hadde lyst til å styre inn på det fordi jeg hadde tenkt på det så sykt lenge og jeg hadde så behov for å liksom si det høyt

Vi tar to minutter. Ja, vi gjør det. Da fortsetter vi. Jeg må si at du er så modig og tøff. Du tør å snakke så åpent og ærlig. Det viser at du er en mye sterkere menneske. Og mye modigere og finere enn alle som har gjort deg vondt. Takk. Jeg er sikker på at det er veldig mange, inkludert meg selv, som har takket for at du har lyst til å være så ærlig og åpen.

Håper det. Og det har vist seg sårbarhet, det viser bare utrolig sterk mann her. Ja. Hvordan føles det nå? Jeg vet ikke, det er litt skummelt på en måte. Jeg pleier egentlig ikke å synes det er så skummelt. Jeg tror bare at som regel så har jeg pratet mye om en ting før jeg sier det, men nå fikk jeg et innfall om at jeg bare ville si det. Så jeg har ikke rukket til å lande på hva jeg egentlig føler om det, men

Til syvende og siste så tror jeg det egentlig føles godt, og jeg tror at det er noe jeg hadde gnaget på mye lenger kanskje, hvis ikke jeg hadde sagt høyt hvordan jeg føler det da, og at jeg faktisk, den situasjonen da har sikkert de glemt, men det preger meg liksom hver eneste dag da.

Si litt om at folk trenger en påminnelse om hvordan man oppfører seg både på internett og ute blant folk. Det er aldri sånn som det ser ut på en måte. Så hvis du ser ut som at en person tåler veldig mye, og vi er mennesker alle sammen, så selv

De sterkeste som man uttaler, de tåler mindre enn man tror, fordi mennesker er sjøre uansett hva man er rustet til på en måte. Ja, og livet er jævlig vanskelig, så hvorfor skal man gjøre det verre? Det er akkurat det. Du trenger ikke å gjøre livet ditt verre. Ingen som flyter på en skyk, selv om det ser sånn ut. Ja, det er tøft allerede. Ja, det er det. Ja, nå kommer du jo ut med en ny låt på fredag. Gratulerer så mye. Takk.

Hvordan føles det? Det føles veldig bra, men det er også litt sånn rart, for det er ganske lenge siden jeg har slapp noe sist, og sist var jo bare noe jeg slapp på norsk, som egentlig er noe helt annet. Vil du si litt hva den handler om?

Ja, den handler jo om liksom jeg tror både gutter og jenter men spesielt jenter opplever jo veldig ofte å få insta-dms av fyrer som er i forhold og som du ser at det er liksom om det er at de har en ring på fingeren eller om de bare har kjæresten sin i fiden og du bare ser at de her skal ikke sende meg en melding så blir man jo litt pist men så er det ikke alltid man liksom føler at

Man kan si noe. Så det her var egentlig bare en låt for å liksom bare si noe, fordi det har irritert meg så sykt mye hver gang. Men jeg har liksom ikke veldig gitt de menneskene oppmerksomhet, men det her blir liksom en sånn oppmerksomhet til alle da, som holder på sånn, og som snakker til andre om det er et forhold med mindre mann, så jeg er glad i å bli enig om det, men...

Ja, det synes jeg er smakløst rett og slett. Ja, det er fint at du setter ord på det, for man har nesten ikke noe å referere til med det heller. Og det er jo verdens største røde flagg å drive og slide inn i andres DM. Det er det. Når du har kjæreste. Og det er jo sånn

type utrydskap man ikke merker selv heller. Fordi det går så fort å sende noen en DM. Hjertestories og sånn. Og så er det jo liksom sånn, hvis jeg hadde

bite på da, som jeg åpenbart ikke har gjort men med de som har liksom vilt møttes eller tatt en kaffe eller hva det er liksom så det er jo jeg som da stopper hvor det ender på en måte. Ja, hvorfor skal du stå med vakten der? Hvorfor tar ikke de ansvaret? Ja, det er akkurat det det burde jo ikke være en situasjon hvor noen andre kan styre om de skal være utrom på en måte. Så det er liksom veldig irriterende å være vittne til det veldig ofte. Men det er jo litt stillskifte nå når du gir ut ny musikk.

Det er det. Er det fordi du begynner å bli eldre?

Ja og nei, egentlig liksom sånn, altså neste låt igjen blir nok en ballade, og så kommer det litt sånn opp til meg, jeg tror det blir en liten sånn gradvis blanding, men jeg har også veldig behov for å, før det blir for sent da, slippe noe som også er meg, men som er liksom opp tempo og litt mer trøkk i det, fordi det er jo meg det også, uten at liksom, hvis jeg slipper fem ballader til da, så blir det sånn, åja, det er bare det du gjør på en måte. Så nå prøver jeg bare å bryte det mønstret litt, og ha litt behov for å vise en litt annen side av meg selv på en måte.

Jeg følger ut altså på om du har lyst til å lage en litt mer uptempo låt med musikkvideo med dansing Ja, selvfølgelig Jeg har jo et par på lager som jeg liker litt og jobber veldig med det Det er så spennende Men det må fortsatt være meg og passe det jeg føler er rett Jeg kommer ikke til å røsje noe med den biten men det kommer jo absolutt Kommer det et album snart også?

Kanskje. Det gjør jo det. Men hvordan, for nå har du jo også signert med nytt plattselskap. Ja. Gratulerer. Takk. Det er stort. Ja, det er veldig stort. Og det er i Norge og i Tyskland. For det skal jo satses litt mer internasjonalt på deg. Ja.

Det har vært lenge det, så det føles jo veldig bra. Ja, det skjønner jeg. Det er så kult. Ja, det er veldig gøy. Så får man bare... Jeg er veldig sånn, ja, det er kjempekult å bare det å komme seg dit og bli signert av Tyskland. Det er jo liksom...

Kjempe stort, men jeg er ikke sånn som tenker at da fikk jeg det til. Det er den heller. Ja, men det er nå jobben begynner. Så vi får se da. Men det er jo absolutt spennende å ha et større team i ryggen. Men det har vært veldig fint å ikke ha det frem til nå, men nå føler jeg at jeg har behov for det da.

Hvor ser du for deg at du kommer til å være om fem år? Aner ikke. Jeg har mange mål, mye jeg vil, men jeg vet ikke hvor jeg klarer å se for meg igjen. For jeg er fortsatt veldig sliten med å tenke at jeg skal få det til, samtidig som jeg sier at jeg må gi meg ikke før jeg får det til. Men jeg har et mål om å ha noen album ute, og at større deler av verden

Jeg har kjennskap til musikken min, og ikke bare Norge. Og at det er litt plasseringer, om det er på Billboard eller om det er... Jeg synes det er bare rart å si det, fordi jeg tenker det kommer aldri til å skje. Men jeg skal ikke gi meg før det skjer, da. 7.30 har jeg skrevet om deg jevnt og trutt siden du var 16. Ja. Og vi har hørt at Kygo så deg først på 7.30. Det gjorde han. Vil du si hvordan dere ble kjent? Vi ble vel egentlig bare kjent fordi...

Vi er jo i samme miljø, eller jeg visste jo åpenbart hvem han var på en måte, men det er jo ikke gitt at han visste hvem jeg var, men siden jeg driver med det jeg driver med, og var jo på topplisten en periode og sånne ting, så fant han meg jo da, via det og via kompiser eller venner som visste hvem jeg var, og så ble det bare en sånn, ja, han vet hvem jeg er, jeg vet hvem han er. Det ble litt dms da, så det tok egentlig ganske lang tid før vi ble ennå seriøse, fordi

De har begge hektiske liv, og jeg skulle aldri ha kjæreste igjen. Jeg var ikke interessert i kjæreste på noen som helst måte, og var veldig lukka. Men etter et halvt år siden klarte jeg ikke å holde igjen mer, for han var rett og slett for god da.

Klarte ikke å holde igjen? Nei, eller sånn, ikke at jeg egentlig holdt igjen, kanskje ubevisst, men jeg var bare ikke åpen for noen ting. Jeg var liksom veldig sånn, hadde mitt liv, og han hadde jo også sitt, så det var liksom ikke noe som han tenkte på. Snakket litt, møttes litt, og så var det litt opphold, og så møttes vi igjen i juni, og da var det liksom sånn, da skjedde alt egentlig veldig fort fra da, for da skjønte jeg liksom at

Ja, det er jo han. Og det skjønte han også tilbake. Så hyggelig. Hvem var det som tok initiativet til å bli sammen? Han. Men det var jo ikke noe hemmelighet at jeg, når vi ble kjærester, så var det ikke noe hemmelighet at det lå i kortene. En fanfakt om akkurat det der, som er...

Shoutout til COHR. De er ikke veldig politlige, men når den saken kom ut om at vi var kjærester, så hadde ikke vi hatt den praten. Så that's great. Så den tok det jo fint fra oss. Det sto også i denne artikken at vi hadde vært på masse reiser sammen. Vi hadde ikke vært på en eneste reise sammen da, når den saken kom ut.

Så, nei da, no hard feelings Men jeg synes det er en litt morsom detalj På at man skal ha farver ikke sol på alt man er Men vi er kjæreste nå da Vi var jo liksom på en måte det Men så, vi er jo litt sånn romantikere begge to Og så skulle jeg jo reise til LA Og jeg visste liksom at det skjer noe på den reisen Men så ble jo det litt tatt fra oss Så utrolig rart å lese I seg å høre at man er kjæreste før Vi var faktisk på facetime når det skjedde Vi bare sa

Ok, det er greit. Det var bare så vi skivde det litt under teppet, for vi ville jo ikke at det skulle bli sånn, ok, da er vi det da, det er jo ikke så veldig søtt. Men heldigvis så er vi veldig trygge på hverandre, og har det veldig fint, så det var jo ikke noe ødeleggende, men det kunne jo vært det.

Men det er bare en fanfakt om at når alle trodde de visste at vi var kjærester, så var det ikke det. Morsomt å lese at man er sammen uten å ha vært det selv. Men selvfølgelig, vi var jo liksom det. Men noe med det å kunne få gjøre det litt selv, uten at noen skal blande seg på en måte, det hadde jo vært fint. Ja, og kunne gjøre den historien litt privat med hverandre. Men hvordan tror du seg og Hør fikk vite det?

Nei, det stod jo liksom sånn basert på anonyme nettsider. Hvis du snakker om jodel, og du tar fra det, så er det deres problem, tenker jeg. Si jo seg selv da, at det er litt spesielt. Men jeg tror det bare var det. Men man må vel kanskje ha en

en mer sikker side for å kunne skrive om det, men det var jo bare tull det som sto der. Det var jo ikke en hemmelighet at vi var en greie, men at vi har vært på masse reiser sammen og sånn. Det er jo veldig interessant at man kan skrive det uten at det er noe sannhet i det. For det kan jo potensielt være ødeleggende.

Jeg tror de har mye kunstnerisk frihet der borte. Ja, jeg merker det. Det var koselig det. De har skrevet at Juliannes eks har vært der, at hun er gravid. Hun bare: "Hæ? Nei, nei." "Det visste jeg ikke." Hun har skrevet så mye rart. Det er noen i innerst i vennigjengen hennes som tipser seg å høre hele tiden. -Innerst i vennigjengen? -Ja. Da det ble slutt mellom henne og eksen, hadde ikke hun sagt det til noen, bortsett fra sine nærmeste.

Rett ut. Det er skummelt. Det hadde ikke han heller. Så de bare, oi, der fikk hele Norge vite om det. Da hadde jeg kuttet de vennene da, faktisk. Ja, vi planla at hun skulle si forskjellige ting til hver person. Og så se hvilken historie som ender. Oi, det er veldig gøy!

Det er veldig gøy. Jeg synes det var veldig smart. Ja, det var veldig smart. Nei, jeg tror liksom det med meg, det var ikke noe sånn hemmelighet, men samtidig så er det sånn, det med reiser og sånt, det var ikke sant. Så det var bare sånn, det kan jo ikke ha vært noe man kjenner heller. Nei, det var litt rart. Ja, veldig rart. Kanskje de fant det på? Ja, det gjorde de sikkert da. Eller det sto sikkert på jordel også. Kanskje de reiste til Bergen. Jeg vet ikke. Det er masse reiser sammen. Over land og strand. Ja. Men...

Men bor dere sammen nå? Nei, vi bor ikke sammen, men jeg er jo veldig mye i Bergen, og vi bor jo sammen når han er her, liksom. Så hyggelig. Har dere lyst til å lage musikk sammen? En gang i fremtiden, selvfølgelig, hadde det vært veldig hyggelig, når vi er begge jobb med det samme. Men jeg har veldig behov for å gjøre min greie først, på en måte. At ikke...

Jeg skal ikke være påvaret av det at jeg har fått en kjæreste. Jeg skal ikke påvirke sånn jeg hadde planer om å gjøre det fra begynnelsen. Men en gang, så blir det nok et eller annet. Det er utrolig kult. Er det slitsomt å være sammen med en som jobber i akkurat samme bransje som seg selv? Det er helt fantastisk, det skal jeg være helt ærlig. Jeg har aldri fått så mye forståelse. Aldri forstått noen så mye. Det har bare vært...

Kanskje hvis det hadde vært en annen person i bransjen, så kunne det vært problematisk, men vi er bare ganske like. Vi har ganske like verdier og tankemåter, og vi føler vi ser på ting ganske likt generelt i livet, som gjør at den biten også, det bare sklir veldig godt inn, egentlig.

Så det gjør egentlig på forholdet veldig mye lettere at vi driver med det samme. Så deilig! Ja, det gjør jo at sånn som jeg var i LA nå da, at jeg vil ikke være en person som bare blir med på ting og dilter etter som en sånn der person som ikke har noe her å gjøre liksom. Jeg vil jo kan reise til LA, være sammen, men at jeg også drar i studio og gjør min greie, det er veldig viktig for meg. Og

Så det gjør jo ting for det lettere. Sikkert viktig for han også da, at du får fokusert på musikken din og gjort din ting også. Det er viktig for begge parter, det tror jeg det er i alle forhold. Det å liksom ha sin egen greie, men at man kan på en måte gjøre det litt sammen også da. At vi ikke sitter på...

- hver vår side av jorda å gjøre det, men at man faktisk kan gjøre det på samme sted, men hver for seg. Så man får litt av begge deler. Så kult. Viser dere hverandre ting dere har jobbet med, og gir hverandre innspill? Ja. Det tok litt tid før jeg torde å vise mitt, da. For jeg er veldig sånn "skal ikke vise til noen" og sånne ting. Men nå er jeg blitt litt flinkere på å bare tørre å vise det jeg gjør.

Det må være så fint da, å kunne dele det med den personen man er mest glad i. Det er det. Det er veldig fint, og bare sånn, med min egen musikk, men også hvis man vil dele en sang som er sånn, jeg digger den her liksom, og bare vise den til noen som har like stort hjerte for musikk som meg selv, det er veldig fint, å kunne dele det med den man elsker da. Åh, det var veldig hyggelig. Føler du at det har hjulpet deg til å bli litt tryggere, rundt det med musikken og

at man får en støtte fra en som forstår hvordan det er. Veldig. Det har jo pushet meg veldig. Jeg har jo alltid hatt veldig lyst, og hadde nok ikke hatt så sykt mye mindre lyst til å jobbe hardt og stå på, hvis ikke det var for han, men det at han er...

så flink til å pushe meg og til å liksom heie på meg gjør jo liksom at det blir enda gøyere å gjøre det. Da gjør man det liksom alltid mest for seg selv, men også litt for en annen person, og det er veldig fin balanse. Forholdet har pleidet å være et hinder for min del. Det har bare stoppet meg i alt, satt en bremse på karrieren, men

Denne gangen er det totalt motsatt. Jeg får masse motivasjon til å stå på og gjøre min greie. Og spesielt når man gjør noe så kreativt som krever så mye tid, så blir det jo hele livet ditt. Og at man da kan involvere en person i det, må jo være så mye bedre for deg. Det er det. Det er en veldig fin ting som jeg setter pris på hver dag. Har du lært mye av hvordan han jobber?

Nei, egentlig ikke. Vi er jo veldig forskjellige artister og gjør jo veldig forskjellige ting og har forskjellige strategier og sånt, og jeg produserer jo ikke. Så det er ikke noe å lære sånn med det første. Har han lært mye av deg? Det tror jeg ikke. Nei, det tror jeg ikke.

Han er veldig stabilt oppi der jeg er på vei opp. Så jeg føler at er det noen som skal lære noen av noen, så er det jeg og han. Men jeg føler også at jeg har visst veldig lenge hvordan jeg skal gjøre ting. Sier du Kygo eller Kyre? Kyre. Ja, er du klar for en spørsmålsrunde? Ja. Hva har størst verdi for deg i livet? Familie. Hva er ditt beste minne? Oi, det er vanskelig.

Jeg har mange, mange gode minner. Jeg må tenke litt i hvert fall. Mitt beste minne? Er det normalt å bare ha en ting som er bare det? Har du det? Nå skal du høre. Mitt beste minne, det er jo liksom alt fra stort til ingenting. Bare sånn julaftener og sånt med familien min, bare

De stundene hvor man kommer hjem etter et hektisk år eller måned og bare kan virkelig slappe av, det er sånne minner jeg har veldig i hodet som har satt seg. Bare å være på hytta og bare ha lagt frem seg alt. Ja, og det kan jeg egentlig stille meg bak. Ja. Ja, på hytta med familien når ingen krangler. Ja. Og man kan bade og det er liksom sol. Ja. Åh, det beste. Mm.

Og du har ikke noe som skal bli gjort. Nei. Du kan bare leve. De gangene man faktisk klarer å legge det fra seg, i hvert fall noen timer, så er det det som kommer opp i hodet mitt som ting jeg setter veldig pris på, som har skjedd. Og jeg håper det skjer igjen, at jeg klarer å slappe av litt. Jeg lurer på, hvordan ser dagen din ut egentlig? For jeg ser på meg at du er veldig opptatt. Ja, det er veldig hektisk, ja. Det er jo å gå i intervjuer og podcast og

med å lage content og lytte annonser, men også liksom å reise til LA og lage musikk. Nå skal jeg reise til Berlin og London den måneden her, og ja, litt forskjellige steder. Mye reising, hvertfall. Spennende. Jeg hørte fra en i Universal at du hadde reist rett fra LA til Oslo, rett inn i fotoshoot, spille en musikkvideo til intervjuet. Ja, det var ganske hyggelig. Da var jeg i LA, og så reiste jeg til

New York, og der er det også tre timer forskjell. Først hadde jeg ventet meg til ni timer i LA, så er det tre timer i New York, og så hadde jeg ikke sovet, for jeg var jo på den Madison Square-konserten, og da var jeg oppe hele natta, så jeg hadde ikke sovet hele den natta, bare tre timer, og så skulle jeg på et møte på Zoom når jeg våkna, som var to timer før jeg planla, og så var det rett på å fly. Flyet i mange timer, og så kom jeg hjem,

lander kvart over åtte, og musikkvideoinnspillingen starter åtte. Så jeg måtte bare løpe rett bort, og så var det rett på. Og den ble jo i eksempel alle timer den nå, så jeg var ganske sliten. Ja, ja, musikkvideoer varer ofte i tre minutter, men innspillingen er jo fort 15 timer, liksom. Ja, og det tok vi liksom bilder for

to covers også, så ble det liksom skifting og var liksom, det var ikke bare en ting da. Men det er litt gøy da, det er litt gøy å liksom føle at man har et hektisk liv på en måte, men jeg husker at da var det sånn, åh, det er slitsomt. Det skjønner jeg. Det er kult å spille en egen musikkvideo. Ja, det er altså veldig gøy, det er jo en ganske sånn enkel, nesten sånn one take musikkvideo, men

Det er jo ikke enkelt å spille inn i one take. Nei, men en enkel, det er ikke heldigvis masse locations og styr. Det var jo egentlig hovedsakelig for et 30 sekunders lite klipp, og når man først er der kan man like greit kjøre på med en hel video som var en one take, men det er jo de små klippene som man må, det er jo litt kulisser, så man må sette opp ting og

Ja, få ting til å se greit ut, så ta tid. Hva setter du pris på hos et annet menneske? Bare sånn generelt et annet menneske? Ærlighet. Hvordan og hvem skal du feire jul? Jeg skal feire jul med familien min. Mamma, pappa og søstrene mine pleier egentlig alltid å feire med omo, bestefar og farmor. Men i år tror jeg faktisk det bare blir familien uten familie.

noen flere, så det blir jo koselig det er det koselig er det du eller Madeleine som står for underholdningen da? ingen vi er killeren, det er mamma og pappa som styrer rundt det er vel egentlig bare en veldig avslappet jul hvor det ikke er så veldig mye som skjer vi pleier alltid å se på videoer fra da vi var små sånn hva er jul? det er vel det vi gjør hva ville du jobbet med om du ikke kunne vært artist? politi

Oi! Det hadde jeg ikke lyst til å bli helt siden jeg var 6-7 år. Da ble jeg med på Idol, og da snudde det. Hvorfor vil du være politi?

Jeg vet ikke. Jeg er bare i jobb med mennesker, og jeg vil jobbe med ungdommen. Det er en som heter Guri, som er i politi, som jobber i skjeden, som har vært venn av mamma og naboen vår i alle år, som jeg har sett veldig opp til. Som også var faderen min på sånn konfirmasjonsgreie. Og da var jeg liksom tilbrangt masse tid med henne, og liksom...

Da fikk jeg inn så bare enda mer at jeg så så opp til det hun gjorde, å hjelpe mennesker og bare jobbe med ungdom da. Og da, ja, det var at jeg ble veldig inspirert av hun, men jeg hadde jo også tenkt på det før selvfølgelig. Men bare det å...

hjelpe mennesker. Jeg kunne i hvert fall ikke hjulpet folk med sykepleier, liksom. Jeg hadde svimet. Jeg ble svimet bare tenke på å spreite, liksom. Men sånn politi... Vi har liksom snakket med folk, da. Snakker folk ut av problemer. Jeg føler jeg er ganske god på å prate og ikke stikke. Det var veldig fint. Forskjellen på oss er at jeg tenkte hvem vil du arrestere? Jeg vil hjelpe mennesker. Jeg skjønner at jeg må gå litt inn i meg selv snart. Hahaha!

Hva tenker du om livet etter døden? Ja, det er skummelt. Ja, det synes jeg er veldig ekkelt. Jeg tenker faktisk ganske ofte på det. Prøver å ikke tenke så mye på det, for man blir jo gæren. Ja. Og hvordan skal man få svar? Det er det, man får jo ikke det. Så det er derfor man må egentlig ikke tenke på det. Men det er liksom tanken på at det bare skal bli svart. At verden skal gå videre uten meg. Det synes jeg er kjemperart. Ja, gud. Det synes jeg egentlig bare det er...

utelukkende skummelt Dina vil at du skal komme til Tromsø Ja Ser du på Young Royals? Omar er jo med Ja, jeg har sett litt men jeg har ikke sett alt men jeg har sett at det har kommet en ny sesong så jeg skal prøve å hente meg inn litt nå Har det kommet en ny sesong? Ja, det kom i går, første Ok, jeg må dra hjem nå Ja, det kom her om dagen Det kom første november Hvorfor ligger ikke Monsters på Spotify?

Fordi jeg er ikke sånn veldig glad i den sangen. Jeg vet ikke, jeg tror man kan kjenne seg inn i første låt med "Slipper" og sånn, det er veldig sånn far off for hvor man er nå. I hvert fall når jeg har holdt på litt å sluppe den delen, så er det veldig sånn... Jeg klarer ikke å på en måte relatere til det lenger. Litt flere år nå også. Dette her er siste spørsmålet.

Var det skummelt å dra til New York etter at du mistet foreldrene dine der? Ja, det var kjempeskummelt. Det høres ut som foreldrene dine døde når man sier det. Det var det faktisk noen som trodde når jeg skrev det, men hvis man leser hele den jeg skrev, så står det at jeg fant det igjen og sånn. Men det var veldig skummelt, og

Ja, da var det liksom når jeg satt meg i taxien, og vi skulle kjøre til hotellet, og da kjørte vi ikke gjennom Times Square engang, men bare, og jeg tenkte jo at dette går helt fint, men når jeg satt meg liksom i den bilen, så begynte jeg å riste, og liksom ble jeg bare sånn, det var noe inni meg som bare, det er skummelt å være her, her skal ikke du være, liksom.

Så bestemte jeg meg for å dra dit alene i Times Square. Da sto jeg foran der jeg ble funnet, politistasjonen. FaceTime med mamma og stod der og gråt. Så sto jeg der bare 30 minutter og stirret. Det var veldig skummelt, men det var veldig fint. Nå har jeg tenkt på nesten hver dag siden, bare en dag så skal jeg dit igjen.

Neste mål er å tørre å gå inn da. Men dette gjorde jeg ikke. Hva var det som skjedde? Det som skjedde var at, en lang historie, litt kort da. Det var jo bare at vi var i Times Square, meg og mamma og pappa, og lillesøsteren min, storestøteren min, tremenningene mine. Det var en litt stor gjeng. Og så regna det. Og det var veldig, det er jo alltid mye som skjer i Times Square, men den dagen var det kanskje litt ekstra. Det var liksom på kvelden, så det var mørkt. Det lyste bare opp fra de der...

Greiene rundt omkring, og det var liksom fullt kaos i byen. Det gikk jo liksom sånn her, uten noe mellomrom, og jeg var veldig liten, så jeg så jo liksom ikke langt fram, jeg så jo bare rumpene til folk, liksom. Og så løpte vi liksom fra bygning til bygning, for det var sånn, ok, nå skal vi løpe under neste tak, ikke sant?

Og så mistet jeg sandalen min oppe i en vanndom, så jeg skulle plukke opp den. Og så ble jeg veldig distrahert, fordi jeg er veldig surte. Jeg har alltid vært veldig vimsete. Så plutselig tok jeg bare den, og så brukte jeg veldig lang tid på å sette den på, og så skulle jeg plutselig begynne å gå litt sånn, ikke tråkke på strekene og sånn, skikke ned, skikke opp, og der var de borte. Nei! Og da var det liksom flere timer da, hvor jeg var borte i New York, helt alene. Og det var jo fullt av mennesker, og tok jo...

veldig lang tid før jeg deltatt fant politiet da. Takk huset at jeg gjorde det. Og mamma di, noen tror at de er dårlige foreldre, men det tok faktisk 45 minutter før de fant ut at jeg var borte. Og det var fordi vi var ganske i nærheten av der egentlig de skulle. Og da

Du har jo mange barn, og jeg ligner også veldig på trevenningen min. Så de liksom så, ja der går barna liksom. Og mamma holdt meg egentlig alt i hånda. Så egentlig litt sykt at det skjedde. Så vi lekte alltid i heisen. Og da hadde jo de ventet på mat. Altså foreldrene bestilte jo bare mat til barna. Og vi lekte jo i heisen. Eller ikke jeg da, men de trodde jo det. Så kommer de tilbake etter da 45 minutter da. Og de bare, ja Victoria da. De bare, Victoria er ikke med oss. De bare sluttet tull liksom. Og bare skjønner, Victoria er ikke med oss.

Da ble det full kaos. Alle på restaurantet begynte å lete. Alle fikk panikk. I Times Square er det den mest vimsete personen. De tenkte: "Nå er det jo dab snart."

Og det er jo så mange mennesker der at du aner jo ikke hva som har skjedd. Det er akkurat det. Og det var liksom, ja, det var helt kaos. Men det som skjedde var at jeg fant politiet til slutt. Det er en sånn liten glasshus som man gikk til politiet. Og så til slutt så, altså det er jo mange ting som har gjort at man faktisk fant det til slutt, men

Og ting kunne jo også skjedd lettere, men det var jo mamma de hadde lagt igjen telefonene på hotellet, og jeg visste ikke at man skulle si pluss 47 før jeg ringet noen i Norge, og det var liksom masse greier. Men så til slutt da, så endte det med at man fant ut hvor jeg var og hvor de var, så kjørte det liksom politibiller, det var så masse politibiller, det var egentlig veldig rart, mamma har sagt det ettertid, at det var liksom flere politibiller, sirener, og liksom fullt kjør, og jeg satt i den politibillen midt i Tavnskøy, og gaten var åpnet seg.

Og så var det sånn, når jeg gikk ut av bilen, så var det en halvsirkel rundt politibilen, og den bare åpnet seg, og mamma løper mot meg, og alle klapper og gråter over film, liksom. Jeg bare sånn, herregud. Og det her ble filma, og det ble brukt til opplæring i New York Police Department. Så det ble brukt til opplæring i senere tid for missing cases, da.

Altså, movie star! Ja, det var jo denne låten jeg skrev først, og jeg har tenkt så mye på at jeg har veldig lyst til å skrive om dette her igjen i voksen alder. Åh, fy faen, det var en helt forferdelig følelse. Ja, det var ganske... Og de må være så redde også. Ja, det må jeg ha vært minst likt traumatisk for de på en eller annen måte. Men ja, det har jo...

Gjort noe med meg ettertid. Jeg husker meg og Madeleine sa, når vi fant hverandre igjen da, vi kranglet veldig mye nå og sånn, så sa vi sånn, vi skal aldri krangle igjen. Det gjorde vi da, for å si det sånn. Men det var godt så lenge det ble det. Å, men det var fint. Ja. Tusen takk, Victoria og Nadine. Takk selv. Tusen takk for at du hører på 7.30-podden.

Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneombefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.

Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!