‹ Tilbake til podkaster ‹ 730.no

2/12/2024

Emma Steinbakken

Emma Steinbakken, kjent for låten «Not Gonna Cry», forteller om sin musikalske reise fra Romerike Musikkteater til internasjonal suksess. Hun beskriver sin tidlige interesse for musikk, auditionen for Annie, og hvordan en tilfeldig grillfest førte til en platekontrakt med Warner Music. Steinbakken deler også refleksjoner om å ha en offentlig profil, hvordan det er å vokse opp med en raskt voksende karriere, og betydningen av å ha et godt støtteapparat.

00:00

Personen har vært åpen om sin historie, men føler seg nå mer reservert etter å ha blitt konfrontert.

10:20

Overraskelsesbesøk med marsipankake førte til starten på en musikkarriere med Not Gonna Cry og Warner Music-kontrakt.

27:33

Ungdommen har vært preget av karriere og prioriteringer, til tross for savn av vanlige ungdomsaktiviteter og vennefellesskap.

34:23

Ungdomstiden ble annerledes, men personen føler at de har fått mer enn de har mistet.

37:50

Overgangen til å bli artist påvirket forholdene med ungdomsskolevenner negativt, selv om suksess senere fulgte.

Transkript

Nemnt i episoden

Not Gonna Cry

Emmas gjennombruddshit, som ble en enorm suksess og gjorde henne kjent.

Romerike Musikkteater

Teater hvor Emma Steinbakken spilte Annie som barn.

Annie

Musikal som Emma Steinbakken spilte i, som inspirerte henne til å forfølge en musikalsk karriere.

Idol

Sangkonkurranse som Emma Steinbakken ønsket å delta i, men fikk ikke lov av foreldrene sine.

Warner Music

Plateselskap som Emma Steinbakken signerte med etter en tilfeldig grillfest.

Spotify

Musikkstrømmetjeneste der Emma Steinbakken er en populær artist.

Marsipankake

Kake som Emma Steinbakken fikk da hun ble overrasket av Spotify, men ikke liker.

Skinny Days

Band som Emma Steinbakken skrev «Not Gonna Cry» med.

P3

Norsk radiokanal der «Not Gonna Cry» ble ukas låt.

Guttorm

Sjefen i Warner Music, som senere ble Emmas manager.

Oslo Spektrum

Konsertarena der Emma Steinbakken har opptrådt.

Skavlan

Talkshow der Emma Steinbakken har vært gjest.

Vang videregående skole

Videregående skole med studiespesialisering og idrettslinje, som Emma Steinbakken gikk på.

Emilie Nicolai

Artist som Emma Steinbakken sang på en låt for.

Carl Victor

Emmas gitarist og produsent.

Bjørn Eidsvåg

Norsk artist og komponist som var til stede da Emma Steinbakken ble overrasket av Spotify.

Benny Andersson

Sanger og låtskriver fra ABBA som Emma Steinbakken møtte i et studio i Stockholm.

ABBA

Svensk popgruppe som Benny Andersson var en del av.

Ole Torjus

Produsent og musiker som Emma Steinbakken jobbet med i Stockholm.

Eivind Helgø

Musiker som Emma Steinbakken jobbet med i Stockholm.

Gabrielle

Norsk artist som Ole Torjus og Eivind Helgø jobber med.

Hanne Montana

Popstjerne fra Disney Channel som Emma Steinbakken sammenligner sin livsstil med.

Petter Gull

Norsk programleder som kåret Emma Steinbakken til årets artist.

Martha Louise

Norsk prinsesse som Emma Steinbakken bruker som eksempel på en offentlig person som ble gjenkjent av en gardist.

Kong Harald

Norsk konge som Martha Louise møtte på Slottet.

TV2

Norsk TV-kanal som har en serie om Martha Louise.

Instagram

Sosiale medier-plattform hvor Emma Steinbakken svarer på spørsmål fra lytterne.

7.30-podden

Podcast som Emma Steinbakken er gjest i.

Bare Bea

Norsk film som Emma Steinbakken bruker som eksempel for å beskrive en assosiasjon til marsipankake.

Deltakarar

guest

Emma Steinbakken

host

Mathilde Ullum

Lignende

Lastar

Vange er litt nysgjerrig, for man vet jo ikke så mye om deg. Nei. Har det vært bevisst? Nei, men jeg tror ikke jeg følte at i starten så delte jeg veldig mye av det, for jeg ikke hadde grenser på en måte. Og så, eller over tid da, så kunne jeg kjenne på at det ble en negativ ting på en måte. At jeg ble møtt og konfrontert med ting som jeg ikke hadde lyst til å snakke med hvem som helst om.

Men så måtte jeg det, fordi de allerede visste det. Jeg måtte forholde meg til at folk skulle mene så mye. Hva kunne det være? Det var for eksempel, jeg møtte en, jeg likte å be en eldre mann på gaten som begynte å snakke med meg om foreldre min sin skilsmisse, for eksempel. Som jeg nå bare sånn, herregud, hvorfor har jeg snakket så mye om det?

Og så er det ikke sikkert at alle tenker at jeg har snakket så mye om det, men jeg føler jo det da. Og da plutselig hadde han sine meninger om hvordan det hadde skjedd, og hva jeg skulle føle om det og sånt. Men var det liksom ut på gaten? Ja, det var en fremmed liksom. Han stoppet ham ut på gaten. Hva sa han? Nei, han begynte jo bare å ta av sånn der, ja, jeg har jo følt meg på det, og skjønt at det og det skjedde, og...

og bla bla bla, og ja, hadde ulike meninger, og jeg tror ikke jeg tenkte så mye på akkurat hva han sa, men at jeg ble sjokkert over at han tok det opp sånn, veldig rart. Så da, etter det så har jeg nok blitt litt mer lukket, kanskje. Ja, jeg tenkte at, ja, for det var, men han virker jo litt spesiell da, eller sånn, det er jo spesielt å gå bort til folk på gata. Og uansett om han hadde kjent deg dritgå, så er det jo ikke det det første man spør om, eller sånn, man...

Det er jo en annen situasjon litt. Det er veldig din beste venn eller nær deg som gjør det, men du skjønner hva jeg mener. Ja, og så føler jeg vel at hvis du gir litt, så skal det ikke så mye til før enkelte føler at de har krav på å vite mer. Så da har jeg bare blitt litt mer lukket, til slutt. Men har du noen gang lyst til å fortelle mer? Det er jo ting jeg tenker at en bakkerlag, så har jeg lyst til å fortelle om enkelte ting.

Men så gjør jeg det ikke fordi jeg føler at jeg ikke er klar for å håndtere hva som eventuelt kan følge med. Jeg er ikke i stand akkurat nå til å takle hvis folk skulle hatt uendelige meninger og det skulle blitt en diskusjon. Jeg drar den jo veldig og overtenker masse, men det er jo ting som jeg tenker fordi at man er litt offentlig og

Og det er jo typisk at livet ditt kan se superbra ut på sosiale medier eller sånne ting. Og så føler jeg også at sånn artistlivet kan se veldig sånn glemt ut. Så derfor tenker jeg at det kan være ekstra fint å også snakke litt om andre ting. Ja, det er jeg enig i. Det er jeg enig i. Men ja, det er jo litt sånn, forteller man en ting så føler kanskje folk at de har litt sånn eierskap til din historie, men

På en annen side så er det mange som har vært i din situasjon som vokser opp med skilteforeldre og som blir veldig takknemlige for å høre om det. Og kan ha en de kanskje hører på musikken til eller ser opp til, så

gått gjennom det samme. Det føles jo helt sykt vektig. Ja, og det er jo det jeg synes er så fint. Og tenker at jeg har flere ting å fortelle om som virkelig ikke handler om for eksempel skilsmissen, men andre type ting som bare handler om meg selv for eksempel. Så jeg tenker sånn, jeg hadde satt pris på at noen snakket om dette før jeg befant meg i denne situasjonen. Og nå som jeg befinner meg i denne situasjonen, så

føles det på en måte ikke helt trygt å snakke om det. I hvert fall ikke før man kanskje er ferdig med det, eller ting er bedre, eller noen ting. Det skjønner jeg. Tror du noen ganger at det kan være litt terapeutisk å snakke om ting, og dele det offentlig, og bare, kanskje man kan ta litt eierskap til historien sin også?

Ja, jeg har jo tenkt mange ganger at jeg burde bare fortelle om alt dritt jeg noen gang har funnet på, og alt jeg kan tenke at jeg angrer på, eller gikk kjeis eller whatever, fordi at det er det ingen som kan ta meg på det og fortelle om det før meg, altså ting som handler om meg da.

Men jeg sa dette til psykologen min en gang, og så sa hun, hun skulle liksom få meg til å forstå at ikke det alltid nødvendigvis er det riktige å gjøre, kanskje for alle. Og så sa hun at det er forskjell på, altså noen mennesker banker på døren din, og så slipper du det, eller så kan de titte inn på en måte. Du står i dørkarmen og sier hei, så går det. Og så er det noen du lar komme inn i gangen,

Og så er det noen som får låne toalettet før de går. Og så er det andre som får komme inn i stua. Kanskje noen som får komme inn på kjøkkenet og kan spise middag hjemme hos deg. Og så er det veldig, veldig få som du lar se soverommet ditt, for eksempel. Sitte på sengen din og prate. Det er veldig få. Men hvis du da liksom deler alt av ditt innerste, så lar du jo alle komme inn på soverommet ditt, på en måte. Og det ga meg et litt annet perspektiv på å dele...

Veldig mye. Og så er det noe med en gang du har sluppet det inn, og du har fortalt masse, så kan du på en måte ikke ta det tilbake igjen. Nei, det er sant. Og så vil man jo heller ikke la enkelte sånne ting definere deg. Jeg vil jo ikke at folk skal treffe meg eller se på meg og tenke det er hun med, for eksempel skilteforeldre, fordi jeg har snakket om det. Jeg er jo mye mer enn det. Det er jo bare en bitte, bitte liten del av historien min på en måte. Ja, det er sant. Men...

Det var en veldig fin bilde psykologen din malte av det da. Går det ofte rundt å være redd for at ting du har gjort skal ta deg igjen? Eller at det skal komme ut? Ja, men det er jo ikke fordi jeg har gjort noe sykt, på en måte. Jeg har jo ikke levd et hemmelig, crazy liv. Og så tror jeg jo at man husker, du kan tenke tilbake på...

en dag eller en kveld, eller noe du stresser for, og så lager du da på en måte et nytt bilde av hva som skjedde, og ting blir tusen ganger verre. Sånn som å ha fylleangst, liksom, og du tenker på hva gjorde jeg i går, eller hva sa jeg, og så innbiller du deg at det har skjedd noe helt sinnssykt. Og så kanskje du bare satt ved bordet og kjente sånn, nå er jeg full, men du sa ingenting. Altså, hvem vet, liksom. Så man lager det jo mye verre, så...

Jeg tror jo de fleste kan være litt redde for det, hvis man føler at man har mange øyne på seg. Ja, det er selvfølgelig. Er ikke du? Jo, det er jeg.

Alle har jo noen hemmeligheter liksom. Ja, ja, selvfølgelig. Du vet, Carl Gustav, er det det han heter? Han har jo hatt en dokumentar på Netflix om livet sitt. Det blir jo egentlig ganske litt som det bildet psykologen i Malte. Om at hele verden får se han og har sett slottet og vet hvordan det ser ut. Men etterom

Inne på slottet er det ingen som har sett, for det er bare han. Det er ingen som får lov til å gå inn der. Ikke noen som er liksom Steffe Hans eller Hoffa da. Det er bare hans. Og så spurte hun som lager dokumentaren om hun kan få bli med inn, og han bare, hei, men hvorfor skulle jeg gjort det? Da har jeg jo ingen hemmeligheter igjen da. Det er det eneste jeg har. Ja, men det er jo noe med det å beskytte...

Å ha noe som er privat. For han var det et fysisk rom. Men kanskje du vil finne den balansen, og hva du har lyst til å fortelle, hva du vil dele, og hva du...

Vil holde det litt for deg selv. Og så tror jeg jo, jeg er jo veldig glad i å skravle. Så jeg kan jo fort bli litt revet med, og så er man i gang. Så jeg har jo, jeg øver meg på å tenke litt mer før jeg prater. Det var jeg også. Plutselig sitter man her og bare, hvorfor sa jeg det? Hvorfor sa jeg det? Ja, gud.

Ja, så begynner man å tøffe seg litt, og da kommer konsekvensene. Det er ikke bra, men nå er vi sette i gang. Jeg kan introdusere deg etter ti minutter. Det er bra for å glemme det der. Syvtrettig betyr jo crazy. Hva er syvtrettig i deg? Dette er syvtrettig.no, og jeg heter Mathilde Ullum. Velkommen til syvtrettig.no. Nå typer jeg mange av lytterne er veldig happy, for det har vært en enorm respons for å få inn denne gjesten her. Oi, ja.

Fra romerike musikteater til å fylle Oslo Spektrum som den yngste gjennom tidene. Ukens gjest har tatt over norsk musikkbransje, og det er en ære å ha deg her, Emma Steinbakken. Takk. Nå må jeg være litt flær. For det? Det var en veldig voldsom introduksjon, men jeg vil ha det. Det er jo sant, fordi i fjor var du den mest spilt artisten på Spotify i Norge.

Ja, jeg hørte det. Ja, det var veldig hyggelig. Du trodde du skulle på møte med Spotify. Det verste var at jeg var jævlig syk den dagen. Jeg var så syk. Og det var sånn at jeg sto og gråt på morgenen mens jeg sminket meg, og ringte søsteren min på Facebook. Jeg må i det jævla møtet. Og det var jo ikke noe viktig det møtet egentlig var, på en måte. Og jeg var så syk. Du vet sånn at jeg er verdt åtte nå,

Så blir man dritsyk Sånn syk var jeg Men det var veldig hyggelig Ja, men det var en veldig hyggelig overraskelse Så jeg følte meg litt friskere Hvordan var det å komme inn på rommet? Du går inn på kontoret til Spotify Er det sånn? Nei, vi var på sommero Åja, det så veldig fancy ut Ja, i det der, hva heter det, huset

Ved siden av sommerom Og ja, det der ville jeg inkognito Ja, det var vi Jeg tenkte liksom Jeg satt og ventet i lobbyen på sommerom Og så kommer en av de som jobber der Ja, du skal hit Så tenkte jeg, ikke så fancy, det er et møte Og de har brukt masse penger på At vi skal bare være her, synes jeg var veldig rart Og så Kommer jeg inn de så Med liksom sekk Og iPaden i sekken og var klar for det møtet

Og så plutselig står Carl Victor der, gitaristen og produsenten min. Så tenker jeg sånn, nei, nå har jeg jo gått feil. Og jeg tenkte ikke, jeg rakk ikke tenke, hvorfor er du her? Jeg tenkte bare, oi, nå har vi gått inn i feil rom. Plutselig er Bjørn der også. Bjørn Eidsorg. Hva er det som skjer nå? Jeg hadde ingen anelse. Det er så funnig. Og der står de med sånn marsipankake og forteller historier.

Ja, han holdt det med sånne greier du tar av. Og jeg tenkte det skulle poppe noe, eller at jeg skulle bli lurt. Men det var jo marcipan-kake da. Det er sykt. Det var veldig hyggelig. Men det er en greie som ikke jeg skjønner. Du skal overraske noen. Det er ikke noe hate i Spotify, det var tidens fineste dag på en måte.

Men hvorfor velger man marsipankake? Det var jeg asser litt på, men jeg tror det er sånn musikkbransje-greie. Ja, det var sånn der, en gang så hun, og så hadde hun sånn, og skulle overraske meg med kake, marsipankake, så tenkte jeg sånn, er det det flest spiser?

Det er ikke meningen å hate på det, det er veldig hyggelig. Men det er ikke det du bestiller på Barselansen, sier du? Nei, jeg liker jo ikke marsipankake. Så jeg har jo aldri spist den kaka jeg har fått. Så jeg tenkte på det, ja, det er old school. Husker du, det er en sånn film som heter Bare Bea, som er sånn, hver gang noen i gjengen, de er fire jenter, mister jomfrudommen, så skal de spise marsipankake.

Jeg bare fikk en assosiasjon til det. Og så blir de dritlei å spise varselbarkak etter hvert. Det må jo dere også bli.

Du har jo fått noen etterhvert. Ja, nå har det vært noen kaker. Men det er ikke noe hate. Nei, nei. Det er veldig gøy å få en kake. Ja. Eller bare Toro Brownies. Ja. Da, ja. Det er gøy å komme med sånn champagnekake til sånne hardcore rappere. Ja. Vær så god. Her er vi i Norge. Ja. Tror du det er det i USA? Ja.

Nei, det tror jeg ikke det er. Men vi må gå litt til starten, fordi jeg prøvde å finne ut hvor dette begynte for deg. For det var jo 15 år da du ga ut Not Gonna Cry, som er en sånn sinnssyk suksess. Men det begynte vel egentlig på Romerike Musikkteater med Annie? Der du spilte Annie? Ja, eller jo, jeg var jo egentlig litt tilfeldig.

Og det verste alt var at jeg... Tilfredelig som hovedrollen. Ja, og det høres jo helt grusomt ut. Det var min største drøm som barn. Jeg skal bare etablere det en gang. Nei, men jeg har jo alltid lykt til å synge. Jeg hadde lyst til å finne meg på Idol. Når det var sånn der Idol for kids. Det var jo noen få sesonger av det.

Det fikk jeg ikke lov til Av foreldrene dine? Ja, men det er jeg veldig glad for Det er jeg kjempeglad for Og så kan jeg jo forstå Som foreldre at man kan tenke seg sånn Barnet mitt synger jo fint Men som foreldre så Skulle du, eller sånn, så tenker jeg Det må være veldig dårlig for man tenker at Dette her er veldig dårlig Man blir jo farget av at det er barnet ditt Det er søt å synge og

Men de så ikke at du var sånn monster-talent, eller? Nei, men det var ikke sånn at jeg gråt ikke når jeg fikk den her, liksom. Nei, det var ikke så viktig for meg. Men i hvert fall så var det jo dette teatret som, jeg har jo spilt i teater, eller sånn musikaltheater, akkurat det samme, bare seks år tidligere, eller noe sånt.

Så da var jeg veldig ung. Og da syntes jeg ikke det var så gøy. Så da hadde jeg tenkt sånn, teater er ikke noe for meg. Og så først hadde jeg tenkt, når jeg er i sånn 7-8, sånn er det teaterfolk, det er så rare. Ja, det er det. Det er så rart, liksom. Ja, det er teaterfolk selv, folk er rare. Ja, sånn, det er ikke for meg. Og så hadde jeg jo en del venner som skulle spille i det, for det var jo sånn, de trengte dansere, de trengte noen som ikke skulle synge, som bare skulle spille, og så trengte de noen som ville synge, og begge deler.

Og så skulle en av mine gode venninner på audition for å danse. Og så rett, rett før, så tenkte jeg sånn, ja faen, jeg drar jeg også og synger en sang. Jeg hadde aldri tenkt at jeg egentlig er noen skuespiller, og det trengte man heller for å ikke være i sånne barneteater. Men jeg dro overfor på audition fordi jeg ville høre hva noen andre enn mine foreldre sa om auditionen.

Min synging da Og da var du 14 Da var jeg 14 Eller kanskje jeg var 13 Vi hadde premiere når jeg var 14 Men i hvert fall så ble det jo bare Jeg ville bare ha en respons Og så skulle jeg ikke være med i det teatret

Og så etter hvert så tenkte jeg sånn at dette var litt gøy og sånne ting. Så var det flere audisjoner og sånn, så det føltes litt seriøst. Og så husker jeg jeg sa til mamma jeg har nok lyst til å bli med så lenge jeg ikke blir tre, liksom.

Som bare står stille i bakgrunnen Da er det ikke så viktig for meg Tre nummer fire fra høyre Ja, og så Var det flere og flere disjoner Og så til slutt så fikk jeg Rone som venni Og da tenkte jeg, gud dette må vi jo gjøre Og det var jo noe av det morsomste jeg har gjort Altså, N er jo den beste rollen man kan få Ja, og det var jo kjempe Eller, ja

Det var jo flere som ikke ville være enige, for så vidt. Men jeg synes jo det var veldig stas, for det var jo så mye synging og greier. Det var så fine sanger. Ja, veldig, og det var en ekte hund. Men det jeg synes var det morsomste, var jo det der samholdet. At man var sammen hele dagen, og man var slitende sammen, og man satt på gulvet og spiste lunsj, og det var masse øvinger. Det synes jo jeg var veldig gøy. Ja, og så var det noen som kom og så dette her, eller var det...

Jeg skjønner at det var masse publikum, men hvordan gikk karrieren din derfra til? Jo, jeg rett før premiere, eller noen måneder før kanskje, så var jeg på en grillfest med familien. Og det var bare meg og mine søsken som var kidsa der. Det var hos min onkel, som ikke bor i Oslo eller i SM eller noe sånt.

Og med min mor og familie, men allermest folk jeg ikke kjente som var venner av de voksne. Og her var jeg jo da 13-14 da. Og så har jeg alltid likt oppmerksomhet. Mer da enn nå, det skal sies. Men...

Og jeg likte jo å synge. Og det visste jo hva for familiemedlemmer mine. Så de spurte sånn, ja, vil ikke du synge en sang? Du vet sånn, kids har gjør noen ganger i voksenselskap. Og jeg var...

Og jeg hadde jo lyst, men jeg var skikkelig sånn her, nei, jeg vil ikke. Så min bonusmamma-stemor, jeg har sett videoer, hun står rett bak meg og holder meg på skuldrene mens jeg synger, for jeg synes det var skikkelig skummelt. Og så får jeg vite etter tid at han som satt på karaoke-varianten på Speakern, det var sjefen i Warner-serien.

Og da tenkte jeg jo ikke

Og det høres kanskje rart ut, men jeg tenkte ikke i det hele tatt sånn her, nå, dette er min sjanse til å bli artist, liksom. Sjefer i plattselskap hører jo mange folk synge, og det er veldig sjeldent noe skjer. Ja, og jeg tenkte jo, og jeg hadde jo lagt det egentlig litt fra meg. Og hva er sannsynligheten for at du synger en grillfest og får plattkontrakt, liksom? Ja, det er jo... Og så merket jeg jo, nei, og jeg merket jo når jeg var ganske ung, sikkert liksom åtte år,

Åja, alle dere vil også bli popsterner Og da skjønner du at det er ikke sånn som skjer med hvem som helst Vi finner på noe annet Så jeg hadde lagt det frem, men jeg synes han var så kul Fordi han jobbet jo med alle jeg hørte på Og alle jeg elsket Så jeg ventet til han hadde gått litt mer tid Han hadde drukket en øl til liksom Og så gikk jeg bort til han og sa Er det du som jobber i Warner?

Og så satt jeg meg ved siden av han, og så stilte jeg ham bare masse spørsmål. Hvordan funker det og det, og kjenner du de og de, og har du vært der, og har du sett det? Og han hadde jo bare gjort alt jeg synes var dritkult. Og så var han sånn, vi må si ifra hvis det er en konsert vi drar på, eller noe sånt. Og jeg tok jo han veldig seriøst. Og han sa jo også litt ut på kvelden, ja, du kan jo komme inn om kontoret og titte litt for gøy da. For jeg kjente også en annen som jobbet i overnøy.

Og jeg tok det seriøst. Dagen etter la jeg en tur på Facebook. Dagen etter det sendte jeg en melding. Hei, jeg har fri på tirsdag. Kan jeg komme? Og det passet. Så da tok jeg tog inn til New York. Og fikk titte på kontorene og fikk litt merch. Og syntes det var jævlig kult.

Kødder det så sykt gøy Ja, det var veldig gøy Det er ikke mange som får gjøre det Nei, det var jo superstas Ja, det er ingen De kunne ikke ha masse folk der Nei, det var dritskjort Men han har vokst opp med min mor Så det kan være det var en tjeneste Og så fikk jeg bli med på noen konserter Og sånt som jeg synes var dritgøy, så klart

Og så til slutt, etter hvert så var jeg litt sånn Jeg har jo ikke noe mer å si til den fyren her liksom Eller sånn, ta meg med på flere konserter, men jeg vil jo ikke si det Så tenkte jeg, hvordan kan jeg holde kontakten oppe Og så har han noen barn som er yngre enn meg Så jeg inviterte dem på Annie da For å holde kontakten oppe

Men etter Annie så fikk jeg en lang melding av han hvor han lurte på om jeg ville dra i studio og prøve å synge. Fordi han hadde vært og sett? Fordi han var også på Annie, ja.

Så det er veldig, det er mange tilfeldigheter her, føler jeg. Nei, det er ingen tilfeldigheter her, hører jeg. Det er, vet du hva? Jeg skjønner da, han hadde jo selvfølgelig ikke, jeg tror ikke han hadde signet deg hvis han bare hadde kommet og hørt deg. Og det er ikke fordi du ikke er god til å synge, men det er veldig mange som er det. Men for å være artist så må du jo være veldig mye mer enn bare en god vokalist, da.

Så han så jo en jente som er så jævlig sulten og god som... Så skam... Hva heter det? Skamløs? Skamløs. Ja, du må være skamløs hvis du har lyst til å gjøre noe da. Hvis du skal få til noe, så må man jo på en måte legge ego litt til side og være sånn, ok, du har noe jeg vil ha. Bare gå rett bort og si det, liksom.

Jo, men jeg føler at det var tilfelligheter fordi jeg ikke hadde en sånn baktanke om noe sånt. Nei, nei, men du synes det han gjorde var kult, og du var helt ærlig på det. Og så har jeg bare, du lever i verden jeg vil inn i, liksom. Og så, i tillegg kunne du synge, men han ble nok ganske fascinert av pågangsmotet ditt, og at du var så åpen og sulten på denne karrieren din. Ja, kanskje.

Ja, det er ikke noen tilfeldigheter her Men jeg skjønner jo at man har lyst til å si det Ja, det føltes hvertfall sånn Men etter det hvertfall så dro vi i studio i Asker Og så fikk jeg synge på en Emilie Nicolai-låt som ikke er sluppet Ja

Og så skulle jeg liksom prøve å gjøre det på min egen måte, og det ble jo ikke noe særlig pent, men jeg husker. Men etter det så fikk jeg dra i sesjon med Skinny Days, og da skrev vi Not Gonna Cry. Så ting skjedde jo veldig fort, hvertfall når jeg ser tilbake på det nå, jeg var sikkert ekstremt utomordnet i back then. For det var med å skrive den? Ja.

Men på en helt annen måte enn jeg ville skrevet en not i dag. Det var jo min første sesjon i mitt liv, på en måte. Og det er jo bare en helt sinnssyk følelse å få være i et studio. Og så føler man seg jo gjerne litt sånn der... Jeg kjente jo på i noen år at alle mine ideer er så dritt i forhold til deres. Fordi dere er voksne mennesker som har gjort dette lenger enn jeg har levd.

Ja, på en måte er det jo litt fint at ikke en 15-åring kan gjøre alt bedre enn folk som har gjort det her i livet. Men jeg synes jo den teksten er veldig fin da, på noe av Knock on the Cry. Det er jo mange ting som er så sykt relaterbart, både for 15-åringen min også, når man blir litt eldre. Sånn er det litt sånn, følelsen av å føle seg dum og hva er det vi driver med, og

Jeg skal ikke gråte for deg. Det synes jeg er kjempefint. Herregud, og så slapp det den, og hva skjedde da? Da ble den ukenslått på P3.

Inntil mindre. Inntil mindre. Så først var det sånn, å der er han, det var Leif, ikke sant? Sjefen i Warner. Nei, det var Guttorm. Guttorm. Og ja, han var sjefen i Warner da. Herregud, så hyggelig, han er manageren din nå. Ja. Så han er jo, det er jo veldig hyggelig, han er jo den første jeg har møtt noen gang i musikkbransjen, og har vært manageren min ever since. Så nå kjenner vi jo hverandre veldig, veldig godt. Og det er superhyggelig.

Ja, så koselig. Og da er det jo ekstra gøy at man går fra grillfest til spektrum sammen da. Herregud, dere har gått hele mange veien fra Gjessau til Oslo. Men dere har jo tatt noen pitstops i Tyskland og overalt. Ja, det gjør vi.

Herregud, så koselig. Og det er sikkert litt fint for familien din nå, som ikke hadde så lyst til at du skulle bli superstjerne som varen, at du har en de kjenner godt da, som de kan stole på. Ja, 100%. Jeg tror de har satt veldig pris på det. Herregud, så koselig. Ja. Og da har du alltid en sånn supersterk støtte. Ja. Åh. Det er sånn at vi var jo i et møte bare tidligere i dag, og

Og det er ikke så ofte jeg sier at vi sitter i et møte med noen som vi treffes fordi vi lurer på om vi skal jobbe sammen, samarbeide om noe. Ikke artister da, men andre ting. Så er det ikke så typisk med meg å si sånn, ja, men dette føler jeg er veldig bra, og dette er jeg veldig fornøyd med. Så vi sier ja takk hvis du har lyst. Men i dag gjorde jeg det. Og det var jo sånn vi snakket på vei hit, at sånn,

Jeg trenger ikke fortelle hva jeg tenker en gang. Han bare ser publikket mitt. Om det er ja eller nei. Om dette skjer ikke. Eller om det er liksom, oh my god, dette må vi gjøre. Fordi du har jobbet så sykt høyt. Ja, så det er jo en veldig... Det er noe jeg setter veldig høyt av å jobbe med folk som kjenner meg så godt og som jeg oppriktig føler er familie, liksom.

Har han fortalt om hva han tenkte da du kom bort da han på grillfesten? Det har han sikkert gjort, men jeg husker ikke hva det var. Men jeg kan jo tenke meg at når jeg skulle synge, eller når jeg sang på den grillfesten her, at det var litt sånn... Det er jo som de sier, de hører jo folk synge hele tiden, de blir jo tilsendt ekstremt mye musikk. Sjekk ut dette. Ja.

Og sikkert også blir vi ofte satt i en situasjon hvor det er litt sånn, jeg kjenner noen som er så bra, dette må du sjekke ut, dette må du høre på. Som sikkert, eller jeg kan se for meg at det også gjør at når du først er i en sånn sosial setting med venner, så du driter litt i det, eller sånn der det er ikke da du sitter og hører etter om dette er noe du skal jobbe med. Jeg tror ikke det er i tankene dine, liksom. Nei, jeg tror også du kunne liksom vært Ariana Grande og stått der og sunget, og så

hadde man kanskje ikke bryst seg så mye, men det at du er så på, tror jeg, avgjorde ganske mye. Ja, hvis ikke, hadde vi sikkert ikke møttes noen gang igjen. Nei, men det er bra. Tenk så mange som gir opp da, etter å ha fått et avslag, eller ikke fått svar på en mail, for det er jo en stor del av livet til folk som har lyst til å bli artister eller skuespillere eller noe, så man må prøve og prøve og prøve og prøve. Jeg ser jo tilbake på de årene og tenker bare, herregud, jeg hadde jo en

enorm selvtillit på en måte uten at jeg hadde fortjent den på et vis eller sånn der jeg har oppriktig bare vokst opp og tenkt uansett hva jeg har lyst til så kan jeg få til det og så blir man litt heller og så kjenner man at alle har noen begrensninger men jeg tror jo at hvis jeg ikke hadde hatt det synet på ting da

Og hvis jeg ikke hadde tørt å tenke at så klart kan jeg få til whatever. Og ikke bare med musikken, for jeg har aldri tenkt sånn der, eller kanskje når jeg var syv-ått år, jeg skal bli neste Beyoncé, liksom. Men det der å tørre å prøve i det minste, da.

Jeg tror hvis jeg ikke hadde hatt den selvtynnen, da hadde jeg aldri pratet med han. Da hadde jeg aldri sunget der, eller blitt med på Annie, eller hva det er før. Det tror jeg vi også er veldig glad for at du gjorde. Vi har jo fått masse bra musikk ut av det. Ja, det er hyggelig. Det har vært så bra. I fjor så var du med på hver gang vi møtes. Og da, jeg tror det var en dag du hadde 20 låter på topp 200 eller noe.

Oi, herregud! Ja, det er veldig... Ja, det var jo veldig... Det er veldig mye, ja. Jeg satt og så på og bare, what the fuck? Jesus! Da, 20 år gammel liksom, det er veldig imponerende. Ja, takk. Apropos guttdømme, så spurte jeg om det var noe han tenkte på som vi burde snakke om, og han var sånn, jeg lurer litt på hvordan det er at

Hva hun tenker om at jeg har tatt hele ungdomstiden hennes. Oi, det er et godt spørsmål. Hvorfor har han ikke spurt meg om det? Må jeg gjennom deg for å få svaret på det? Det er så fint at jeg kan ta det samtalen mellom dere. Ja, for det som skjer er jo at du begynte å jobbe proporsjonelt veldig tidlig. Og da er det jo en liten ungdomstid som forsvinner. Ikke liten, det er en stor del av ungdomstiden din som forsvant. Mhm.

Jeg har nok ikke følt, eller jo, jeg har følt at jeg har gått glipp av ting. Men så har jeg jo skjønt i, kanskje som regel i ettertid, at det jeg har holdt på med når jeg da har gått glipp av noe,

Eller ga meg mer Nå Enn det andre ville gjort Som for eksempel Når jeg gikk i første klasse på videregående Og jeg hadde aldri vært på klassestur Før noen gang Og vi skulle på klassestur til England Og det var liksom så fett Og alle gledet seg Og det skulle bli så party liksom Men det fikk jeg ikke blitt med Fordi jeg skulle på Skavland i stedet

Sånn at jeg ler, det er så sykt. Ja, og nå tenker jeg jo sånn, jeg er ganske sikker på at jeg fikk mer igjen for skavlanen enn for den klasseturen. Men når du er liksom 15-16 år, så vil man jo, eller jeg ville i hvert fall være med på alt da, og følte at jeg glippet liksom de viktigste tingene og sånne ting. Men jeg ser tilbake på det og tenker at...

Jeg føler jo at jeg har hatt en ungdomstid, og at det har gjort mye forskjellig for min del. Jeg vet ikke om det er lov å si, men for min del så var det kanskje, eller det var ikke helt jævlig for meg, for mine private ting, at korona kom.

Og så klart var det jo helt jævlig for folk som mistet noen og ble veldig syke, men hvis jeg skal bare tenke på min ungdomstid på en måte, så var det så hadde jeg det ganske greit da. Fordi at da måtte jeg være hjemme, og jeg fikk plutselig tid til å

Til å være masse på skolen. Man fikk jo ikke truffet så veldig mange, men jeg var i hvert fall tilgjengelig da. Og den perioden det var lov å gå på skolen, så så jeg jo vennene mine hver dag. Så da følte jeg at jeg fikk liksom hentet meg inn litt på sånne ungdomsteite ting. Hva gjorde du da? Nei, det var ikke lov å gjøre så mye, men det var jo egentlig bare å få lov å...

Å ha en sånn vanlig hverdag hvor du går på skolen og du treffer de og man snakker sammen hele tiden og hvis det skjer noe så kan du bli med og sånne ting. Så var det jo ikke det at jeg var borte konstant, men jeg var jo ganske mye borte fra skolen for eksempel. Du har fullført videregående. Ja. Det er imponerende da, siden av den karrieren.

Jeg var jo helt superheldig Jeg gikk jo på vann Som jeg kommer til å snakke om til jeg dør For den skolen synes jeg var helt fantastisk Ja, for det er jo så bra For jeg har mange artister her som har Marcus Martinus Og Emma Gunnarsen har jo snakket litt om At det har vært vanskelig å gjøre skole ved siden av Fordi det er reist så mye Og da har jeg vært sånn her Men det er jo så godt rettelagt for idrettsutøvere Og vann er jo en skole for idrettsutøvere Hvor man skal kunne

konkurrere på toppidrettsnivå og samtidig fullføre skolen. Men hvordan fungerte det for deg? For mens alle andre er og trener, var du i studio? Nei, Vang har jo en studiespetslinje. Det er bare to klasser. Nei, kanskje tre klasser per trinn. Men på idretten så er det jo veldig mange klasser. Så det er på en måte bare en liten del av skolen. Og jeg tror vel at det i utgangspunktet er for de som...

Er skikkelig på Karakterhønten Som var sånn der Jeg vet at jeg skal bli lege Det var i hvert fall inntrykket mitt Det var ganske mange lever Som gikk ut med sex i snitt Så det var veldig smarte folk Som gikk der

Men det var egentlig litt random. Jeg hadde jo lyst til å bli fotballspiller en gang i tiden. Og da drømte jeg om å gå på vagn. Så jeg har alltid syklet litt på vagn. Og kommet meg til byen, og det var så mye med det som var så kult. Jeg får vangen midt i sentrum. Så det var bare drømmen. Men så la jeg fram av fotballkarrieren. Og så...

Var det vel helt tilfellet? For jeg har ikke hørt om at andre artister har gått på vann. Men siden det er en privatskole, og de gjør det de gjør for idrettsutøvere, så dro vi jo egentlig bare på møte hos dem. Og de var helt sånn, dette kommer til å gå kjempebra, og du bare får typ samme opplegg som idretten, og så...

Så blir dette helt topp. Ja, det ble det jo. Men da kan jo egentlig flere artister gjøre det samme da. Ja, ja, det er jo litt av det samme. Det gjelder jo for de som går idrettsdelt. Det krever jo litt sånn arbeid på egen hånd. Du må jo gjøre det samme som de som er på skolen. For du må jo ha like mye grunnlag for karakterer og sånne ting.

Bare at du gjør det på flyplassen og på hotellrommet og sånne ting. Ja, det krever hard disiplin. Jeg hadde en tamening av Old Aries på en flyplass et eller annet sted. Og det gjør noe med konsentrasjonen og ha den musikken og fotballkampen i bakgrunnen og sånn. Men det gikk. Det er litt Hanne Montana lifestyle. Ja, det høres nok kulere ut enn det jeg følte at det var. Shit.

Men du føler ikke at du har mistet ungdomstiden? Jeg føler... Nei, jeg vil jo ikke si det egentlig, fordi jeg har jo valgt dette selv. Jeg har aldri fått beskjed om hva jeg skal gjøre. Jeg har jo bare gjort ting jeg har hatt lyst til. Og i perioder så har jeg syntes det har vært skikkelig kjipt. Jeg holder på hvorfor alle dager gjør jeg dette. Jeg vil bare...

Henge med alle de andre og gå på skolen. Og jeg synes i perioder at det var ekstremt stas å være på skolen. Og at det nesten ble litt sånn «Herregud, er du her i dag?»

Du fikk litt oppmerksomhet hver gang du var der For det var ikke så ofte Og jeg synes det var skikkelig stas å se vennene mine igjen Og så synes jeg det var kjempekjipt Når jeg ikke fikk bli med til England Og når jeg ikke fikk bli med på hytteturen Til Trysil med klassen Og du bare får snapper Og så sitter du i Tyskland og skal spille en showcase Der og da så tenker du at det er mye fetere å være på hyttetur Ja

Ja, fordi da er det jo den showcasen, ser kanskje litt fett ut på bildet din, men hvordan ser det ut når man er der liksom? Det er masse voksne folk. Det er masse voksne folk, og mange av de har vært veldig seriøse. Og det er midt i lunsjen liksom? Ja, eller på ettermiddagen, eller... Og så har de kanskje ikke hørt... Kanskje du spiller den showcasen fordi du er helt ny, fordi det er jo ikke noe noen vill konsert. Så det er bare for at folk som er på jobb skal vite hvem de sender ut, eller...

Ja, typ. Du kan dra til plassselskapet i et annet land og bare spille for de. Men jeg er jo veldig klar over at jeg har hatt det veldig, veldig gøy å gjort ting som jeg ikke hadde fått gjøre hvis jeg hadde en helt sånn normal ungdomstid. Og så føler jeg jo... Eller jeg følte nok fra ganske tidlig av at det var veldig naturlig for meg å henge med for eksempel bandet mitt som er ganske mye eldre enn meg. Det føltes ikke veldig...

unaturlig. Og jeg synes det var digg å ha ganske mye ansvar, og jeg flyttet jo ut når jeg var 17, og synes det var helt topp. Jeg ville jo flyttet ut når jeg var 12, liksom. Så, ja, alltid føler jeg at jeg har fått mer enn jeg har mistet, på en måte. Og så skjønner jeg jo at når jeg skulle være russ, og jeg hadde så lyst til det, det var livet søydepunkt, på en måte. Så

Så har du gjort det, så var ikke det så fett. Så... Ja, for det er vel noen ting du har gjort som du har slått den hytteturen og Englandturen. Ja. Hva vil du si har vært det kuleste? Jeg tror noe av det som jeg synes er det beste med jobben min er at jeg jobber med mine beste venner. Og den tiden vi har sammen. Du blir kjent på en helt annen måte. Man bor sammen, man har så mye reisetid og...

Og man er jo... Når du er liksom... Hvis du er på turné, da. Livet skjer på en måte. Du kan være kjempeleide, du kan være kjempeglad. Og du er fanget inne på en buss med alle disse menneskene. Man kommer veldig tett på. Og da at vi... De har jo vært bandet mitt siden 2019. Så vi kjenner hverandre så godt. Så bare å ha det... Ja, alt som skjer mellom konserter og sånne type ting er jo noe av det jeg synes er det morsomste. At vi har det så gøy sammen. Det er som å...

Ikke være på backpacking, kanskje, men være på bystur med dine beste venner. Ja, det høres jo litt gøy ut, da. Ja, og det er jo gøy å få lov å reise og se nye steder og spise dritsbra mat. Ja, og få masse pannkaker og Spotify eller sånt. Ja, det må være litt stas. Ja, jeg synes jo det. Men det er noe med...

Som på en måte er litt vanskelig å snakke om uten at man kanskje høres utaknemmelig ut eller sånne ting. Men sånn som når Not Gonna Cry kom og det ble ukasselott på P3, så var jo det kult, men...

Du har jo ikke rukket å slippe masse låter og håpe at den blir det. Jeg visste jo ikke at Petra hadde ukans låt. Så når det blir ditt første møte med å slippe musikk, så er det sånn at alle gangene det ikke blir ukans låt, så betyr det at låtet er skikkelig dritt.

For det var jo det første du opplevde på en måte, så... Ja, det er mange artister som jobber i mange år for å få det til å skje. Ja, ikke sant? Og det skjønner man jo ikke. Det forstår man jo ikke når man er så... Det var din andre sesjon i ditt liv, og det var den første låten du slapp. Ja. Og da skjønner man jo ikke på en måte hvor kult eller stas det er, da. Og første auditionen du var på, så ble du enig. Faen meg. Ja, det er jo stort, da. Men...

Og du har jo opplevd helt sinnssykt mye suksess i ettertid også, med alt av hver gang vi møtes og alle låtene dine. Men har det vært... Eller hvordan var den første skuffelsen etter Not Gonna Cry? Oi, det husker jeg egentlig ikke. Jeg tror jeg synes det var litt vanskelig å liksom...

Jeg synes jo ting var veldig stas og sånn, men jeg synes nok det var litt vanskelig å gå på ungdomsskolen på Gjesseheim, og så plutselig så skulle jeg være artist. Og alle vennene mine var litt sånn, hva er det du driver med, liksom? Og at jeg følte at det ble litt sånn, det stemte ikke helt overens med at plutselig så skulle jeg, Emma, i 9b bli artist. Så jeg tror nok at...

At jeg synes at ting var veldig stas for meg selv, og synes jeg det var litt kleint for de rundt meg, for de vennene mine. Og jeg følte vel at jeg noen ganger ble dritig ut av enkelte. Ikke mine nærmeste venner, de har alltid vært superstøttende og sånne ting, men når du bor i en liten...

By, det er faktisk en by. Og plutselig så skal du slippe å sange på Spotify, og folk klarer kanskje ikke å se for seg, og ingen vet hvordan dette blir på en måte. Da var det sånn at du kunne gå i gangen og folk begynner å synge etter deg, eller folk er sånn, ja syng da, syng da. Du blir satt i sånne ubehagelige situasjoner. Å skille seg ut på ungdomsskolen er jo ikke det folk vil. Det var ikke så fett. Jeg husker ikke hvorfor jeg ville snakke om det egentlig.

Det var skravler i vei. Ja, men er ikke det bra? Men jeg skjønner at det var litt rart. Og så, ene siden av livet ditt så jobber du med superprofessionelle aktører, du er liksom utenom Skinny Day, så møter du masse kule produsenter, og du får et band. Det var ingen av mine venner i punkteskolen som

Som jeg plutselig skjønte noe av hvem jeg hang med og hva jeg drev med og sånne ting. Og det skjønner jeg jo veldig godt. Men det ble en ganske stor distanse mellom meg på jobb og meg privat. For jeg synes rett og slett at det var kleint da. Enkelte ting liksom. Men hva tenkte jeg da? Jo, også var det jo ikke sånn jeg gikk på ungdomsskolen og da hadde sluppet noe så var det ikke alle lærerne som syntes at det var så fett. For jeg kunne for eksempel spørre, kan jeg

Kan jeg få gå i kvarte før, eller 20 minutter før fra siste time, fordi at jeg skal ha session i Oslo, og toget går en gang i halvtimeen, og det tar 45 minutter hjemme. Da var det jo, det kan ha skjedd en eller to ganger at jeg fikk lov, men som regel så var det, det skjer ikke, liksom. Og jeg husker at vi hadde en sånn runde...

I klasserommet på en sånn utdanningsfag Hvor du skulle finne ut av hva det ville bli og sånn Og folk svarte de villeste ting Og når jeg svarte artister Så var det liksom ikke det Så fikk jeg tilbake at det går ikke liksom Det gjør man ikke Nei, det skal så mye til at du burde finne på noe annet liksom Og jeg fikk jo karakteren 2 i musikk Nei På ungdomsskolen Så Hæ? Ja

Jeg tror jeg fikk det dårligste i hele klassen Look at you now Det er ikke så farlig for meg nå lenger Men det er litt sånn, faen altså Jeg følte det bare var sånn Finn på noe annet Her har du den toaen her, så finner du på noe annet Men hvordan er det mulig Du har først slått på det låt du har skrevet selv Og så ble ukas låt på P3 Og så har det blitt en synssyk suksess Og så Begge toaer i musikk Hahaha

Ja, ja, nei, jeg lo nok litt av det da, og jeg kom jo inn på vang med liksom karakteren mine til jul, så det siste halvåret på ungdomsskolen, så ga jeg jo litt bengen på en måte, eller sånn der, da kunne jeg le at jeg fikk den to årene i musikk, men jeg har jo tenkt litt på det etter tid, hvorfor faen fikk jeg det? Jeg synes jo det var litt rart, en toår? En litt sjalu lærer, kanskje? Kanskje. Ja, det høres jo sånn ut, for det er...

Du kan jo musikk. Men det var sikkert fordi jeg spilte piano, og jeg er ikke noen god på piano. Jeg sang Stay With Me og spilte piano. Jeg tror jeg dreit litt i det. Jeg tok det sikkert ikke så seriøst. Jeg husker det som om det var så ekstremt dårlig gjort å gi meg en tog. Men kanskje jeg fortjener det. Nei, det kan jeg ikke se for meg. Du ble jo signert i Tyskland også. Følte du at presset ble større da? Ja...

Jeg følte vel det, men jeg følte jo også at jeg ikke kunne si det til noen. Fordi at jeg var jo klar over at jeg var ung, og var litt redd for at mor og far skulle bli litt sånn, kanskje vi skal vente litt med dette. Så jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å si helt ærlig at nå får jeg litt per kærne over dette. Men så tror jeg nok at jeg også var ganske sånn der...

Herregud, de vil jo signere meg nå. De kan ikke forvente at jeg skal bli en helt annen variant etter jeg har skrevet navnet mitt her. Du klarte å tenke det? Ja. Det er veldig rasjonelt. Det er jo sant. De signerte jo den de ville ha. Ja, og så skjønner jeg at når man er 15, de tenker jo så klart at jeg skal utvikle meg og sånne ting, men de må jo ta meg som jeg er også. På en måte. Så jeg synes jo at det var aller mest gøy

Ja, jeg synes vel det. Men da også var det sånn, det er jo sånne ting som man har vært igjennom med bandet sitt, at de kunne jeg jo gjerne snakke med om hvordan jeg følte det. For de var jo unge og fete, og de kom ikke til å si det til noen hvis ikke jeg ville det på en måte. Og da når man har vært igjennom noen sånne runder hvor man bare kan fortelle alt om man stod på hverandre, da blir man godt kjent. Så det er hyggelig. Så jeg følte jo at jeg hadde en stor støtt i de, og vi var jo

Den dagen vi signerte kontrakten i Tyskland, dagen før hadde vi spilt en showcase. Og kvelden før vi skulle signere, etter denne showcasen, så kjente jeg at Gud, hva er det jeg holder på med? Hva er det jeg gjør nå?

Hvorfor er jeg i Tyskland og har spilt en showcase? Hva om pappa kommer i morgen? For jeg var ikke gammel til å signere den kontrakten en gang. Og hva er det som skjer? Og da husker jeg at jeg bare... Jeg tror jeg kanskje hadde panikk anfall. Ble superstresset. Og ringe Karl-Victor og bare... Du må komme, du må komme. Og da sa han at det stresset meg helt til det gikk fint igjen. Og det har han nok ikke sagt til noen. Så det er veldig...

Jeg føler meg veldig trygg på at jeg kan stole på den gjengen, og at vi vet at vi tar vare på hverandre. Åh, så fint at du har den støtten. Jeg får skjønne at du står litt i den...

dilemma der, du er dritstresset det er et sinnssykt stort press på deg og det er ganske mye penger i omløp og folk begynner å få forventninger og så vil du ikke si det til foreldrene dine fordi du er redd for at de skal si sånn, da må vi vente ja, skal ta det vekk fra deg og man vet jo aldri om man får det tilbake det er jo ikke sånn at du kan permitere deg fra den kontrakten ring meg om tre år liksom, så får vi se det skjer jo ikke hvis du skulle sagt det til managementet så kanskje de også hadde sagt, ok da er det for tidlig liksom, vi må bare

Ja, og kanskje ikke de hadde sagt det noen av dem Men man tenker jo det, og det kan gå til at de hadde gjort det Så da var det fint å ha noen Det her var jo ikke en sånn bekymring jeg hadde lenge Men du vet sånn, noen ganger hvis du stopper opp Og så tenker du sånn, hva skjer i livet min nå? Eller sånn, det føles ikke ekte Fordi det er et eller annet du har drømt om som skjer Og så bare sånn, hæ? Er det mulig? Er vi virkelig her? Og så blir det bare overveldende liksom

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er. Nei, det var jo litt vanskelig. Man tror jo ikke på at man... For det blir jo sånn der... I perioder så har jeg nesten følt at jeg ikke har levd mitt eget liv, på en måte. At det skjer så mange ting som man... Man klarer ikke ta det helt innover seg, eller man... Det føles så voldsomt å ta det innover seg. Sånn at man bare blokkler litt ut, og så bare ser man hva som skjer, liksom. Og så plutselig så kommer det jo over deg, og da...

Det kan jo føles veldig, veldig overveldende. Har du noen gang blitt starstrucka nå? I hvert fall i starten. Da synes jeg jo alt var jævlig kult. Jeg ble starstruck bare av å se mikrofon. Jeg synes jo alt var fett. Men det var en gang jeg var i et studio i Stockholm. Da var jeg vel 16 kanskje, eller noe sånt. 15-16.

Og det var en dritfin studio Det var typ på brygga i Stockholm Jeg var der med Ole Torjus og Eivind Helgre Som er produsent Eller musikere Ja

Ja Tilfelle lytteren ikke vet hvem Ole Torius og Arvin er Se sin andre Og Gabrielle Men jo, så kommer det Jo, det var vel en litt sånn treig dag Som jeg husker det Jeg synes det var litt skikkelig vanskelig å komme i gang Og var litt sånn, faen Det er sommerferie, jeg er i Stockholm Her, alle vennene mine er hjemme Litt sånn Ja

Og så kommer det en gammel mann inn, rett etter at vi på en måte har begynt, og det er en god flow her, og spør sånn, kan jeg låne studio i 15 minutter, eller kan jeg, et eller annet sånn. Og jeg ble jo litt sånn, herregud, er det mulig liksom? Vi har jo leide studio her, og hvem er du liksom? Du kan ikke bare komme inn og ta deg til rette her liksom? Akkurat nå er det vårt studio, ja.

Og ble litt irritert da Men så syntes jeg det var veldig rart For det var ingen av de andre som reagerte Eller ble irriterte Alle var sånn, ja, helt greit For det viste seg at her var han der Benny Andersson fra ABBA Akkurat det jeg tenkte det måtte være noe fra ABBA Det var han fra ABBA, og det var jo hans studio Som var bare enda verre

Han eide studio Og jeg var sånn Åh, den jævla gamle gubber Kom deg, nå jobber vi Og de var sånn Vet ikke hvem det er Så da ble jeg jo stum Og så fikk jeg jo dårlig samvittighet Så jeg sa jo unnskyld til han etterpå Så da spanderte han lunsj på oss Da han fikk låne sitt eget studio I 15 minutter Åh, herregud

Jeg blir ikke starsykk, men da blir jeg sånn flau. Hvem tror jeg at jeg er? Det er veldig gøy. Stakk av Benny. Men det er jo ikke alle som er kjent i den hanen. Nå?

Nei, nå hadde jeg kjent han, men jeg kjente han jo ikke ennå i det hele tatt. Han var jo litt kul og søt gammel mann, liksom. Men det var litt irriterende da. Kom inn her. I sitt eget studio. Det var han fra Abba, ja. Hvordan ser studio hans ut?

Dritfint, svært Det tror jeg på Nydelig beliggenhet Veldig bra Har du egen studio? Nei, jeg produserer jo ikke Og jeg klarer jo ikke å spille noen ting Spiller du ingen instrumenter? Jeg har tatt pianotimer flere ganger Ikke kommet noen vei Revenge for den toaren i musikk? Jeg prøvde på det Jeg ble jo Jeg følte at jeg ble dårligere og dårligere Mellom hver pianotime Så det var så litt flaut å komme tilbake

For jeg hadde ikke øvet noen ting, jeg synes det var kjedelig Ja, det er veldig kjedelig å øve Jeg har stilt piano i mange år, men jeg øvde aldri mellom timene Nei, det er kjempekjedelig Og så tror jeg at jeg gikk inn i det med sånn Nå skal jeg lære meg mine egne sanger Og så begynte vi med Sånn der barnesanger Og sånn der viser og sånn Hallo, det var ikke det jeg ville spille Kan vi spille Not Gonna Cry? Ja, jeg var sånn Så, ja, nei Og det var veldig forsatt da Ja

Herregud. Har det skjedd noen gang at du har kommet inn i et studio og så er det ingen som har kjent deg? Eller hvor du har blitt irritert for at noen ikke har kjent deg igjen? Nei, jeg tror jeg aldri har blitt irritert for at ingen har kjent meg igjen. Det er vanskelig å si det. Det synes jeg kanskje er bedre enn at de kjenner deg igjen.

Ja, men hvis man er i et studio, så er det jo gjerne norske folk i musikkbransjen, så da er det jo litt rart om man aldri har hørt om hverandre på en måte. Ja, det er sant. Kanskje? Ja. For at man ikke kjenner hverandre. Du vet, Martha har jo en egen serie på TV2, fordi kamerane følger henne og vi får liksom bli med i livet. Og så skal hun kjøre opp til slottet, og så står garetten foran, og så sier de, ja, har du noen avtaler? Hun bare, ja, jeg skal møte Kong Harald. Ja, hvem er du? Hun bare...

Jeg heter Martha. Martha Louise. Jeg skal møte pappa, burde du sagt. Det var vårt trene øyeblikk. Han i garden bare, ja, skal vi se Martha Louise? Å ja, unnskyld! Har du en avtale at jeg skal hjem? Det var så gøy. Så sier hun at jeg er utenfor Slottsparken. For meg er det Slottsparken, for henne er det Hagen.

Hun bor jo ikke der. Nei, men hun har gitt det til foreldrene da. Sykt. Å, herregud. Jeg har tenkt at du fikk to i norsk, og så ble du kåret årets artist. To i musikk, ja. Nei, to i norsk, sa jeg det. To i musikk. To i musikk og ble kåret årets artist av Petter Gull. Fikk du lyst til å sende bildet til læreren? Nei. Nei.

Men jeg kjenner jo at den toan er ikke så viktig lenger. Det ordner seg. Ja, det ordner seg. Men det synes jeg var sykt stas. Ja, herregud. Men hva synes du prisene er mest stas? Eller tallene på Spotify? For alle de er jo med på å måle suksessen. Kanskje...

Hvor mange som vil komme med å se og spille. Ja. Egentlig. For du skal jo spille på Spektrum nå. Ja. For jeg er ikke så... Jeg sjekker veldig, veldig sjeldent egentlig. Aldri tall på Spotify. Tenker ikke så mye på det. Og så er det jo så klart sånn... Jeg synes jo det her med priser og sånn er stas. Men det oppstår et problem når jeg på en måte blir nominert...

Til noe Fordi jeg synes det er superkleint Når du får kamera i ansiktet Og så vinner du ikke Så skal du ha en reaksjon på det Det synes jeg bare er flaut Å overtenke hvordan jeg ser det Jeg vil ikke at noen skal tenke at jeg er bitter Men så blir det også et problem hvis du vinner For da må du snakke Og det synes jeg er helt forferdelig Å prate foran folk Du håper nesten at du ikke vinner Ja

Ja, det er sånn at jeg får vondt i magen av å tenke på det, og jeg merker, jeg så jo liksom klippa talen min da, på Petter Gjul, og jeg har jo en helt annen stemme, fordi at jeg har jo bare lyst til å gråte, for jeg synes det er så vondt å stå og prate foran folk, og jeg blir sånn, andepusten, og bare sånn, jeg må, jeg må vekk fra, for jeg synes det er så ubehagelig.

Så det er litt stress uansett dette med priser, men det er jo så klart alltid veldig, veldig stas og

Å vinne? Nei, eller bare få oppmerksomhet for jobben man gjør da. Å høre at man gjør en god jobb på en måte. Ja, og folk liker musikken. Det er jo veldig, veldig sas. Det er det ingen tvil om. Det er sykt mange som har spurt oss, kan jeg på Steinbakken komme i podden? Så hyggelig! Du vet når dere la ut sånne der send spørsmål hvis dere lurer på noe, så tenker jeg sånn, det er sikkert ingen som kommer til å lure på noe.

Det er så hyggelig. Apropos, skal vi gå inn i en spørsmålsrunde fra Instagram? Ok! Spørsmålsrunden kommer ut i en egen episode, og den ligger ute allerede nå, så sjekk den ut. Ha det bra! Tusen takk for at du hører på 7.30-podden.

Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneombefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.

Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!