Frida Leonore

Velkommen til vlogmas, nei, Rasmusdal 3. Jeg er midt i russetiden, så nå driver jeg med Rasmus og vlogger hver dag i hjertet. Jeg aner ikke hvor vi er, men jeg har alltid hørt at det er veldig fint. Og da blir du kanskje litt urettferdig fordi de andre slapp deg. Jeg krasjet inn i Rylens bil. Hva er syvtrettin i deg? Dette er syvtrettin.no Og jeg heter Mathilde Ullum Velkommen til syvtrettin.no Drømningen av Rasmus og Day In My Life har nettopp kommet hjem fra Hawaii Og vi skal få høre alt om hvordan det har vært, hva hun drømmer om videre og hva planene for fremtiden er Hjertelig velkommen til studio, Frida Leonora Tusen takk, så hyggelig for en intro Så koselig Jeg har gått gjennom alle videoene dine. Har du det? Ja, det blir sikkert en del. Det er en del. Du har en god del videoer, og det skal vi gå mer inn på, men velkommen tilbake til Norge. Tusen takk, det er veldig deilig å være hjemme. Det skjønner jeg. Du kommer hjem 16. mai? Ja, jeg kommer hjem rett før 17. mai, så ja, ettermiddagen. Så det er fullt skjør. dagen etterpå. Herregud, du må jo også være litt jetlag, for du kommer rett fra Hawaii, hvor du studerer marketing og communication. Ja, jeg studerer egentlig mest kommunikasjonsfag i år, og så skal jeg fordype meg litt mer innenfor markedsføring videre i bacheloren, tenker jeg. Så du går første år på bachelor nå? Jeg går første året, eller i utgangspunktet så skal jeg ta et årsstudium på Hawaii. Litt som et friår, egentlig. Og så var planen at jeg hadde lyst til å fortsette videre å studere i Kalifornien. Men så har jeg på en måte kommet til Hawaii, sett hvordan den livsstilen er, og fått meg kjæreste der nede. Så jeg tror nok at jeg ender opp med å fortsette bacheloren min et år til hvert fall på Hawaii, og så å mer transfer til Kalifornien, eller hva jeg gjør etter dette året. Og i hvert fall kjæresten din bor på Hawaii? Kjæresten min bor på Hawaii, han spiller baseball der nede, så han er på sånn scholarship med baseball-laget. Hvordan møttes dere? Til alle sammen så sier jeg at vi møttes på stranda. For å være litt romantisk med det egentlig, så var det Tinder. Er det sant? Ja, for jeg hadde ikke planlagt å få kjæreste når jeg kom til Hawaii. Og jeg var litt sånn, ok, men nå kommer jeg på et nytt sted. Jeg har lyst til å møte nye mennesker, date litt, dra ut. Og på en måte være free and single. Ha en hot girl Hawaii summer. Ja. Og så poppet han opp på Tinder min, en av de første guttene. Og så svipet jeg ja, og så synes jeg at han så veldig søt og hyggelig ut. Så vi begynte å snakke sammen, og han var jo sånn at han ville møte oss hele tiden. Men jeg var litt sånn, nei, jeg vil ikke... Du var litt med ro? Ja, jeg vil på en måte... Ikke møtte noen med en gang, men så etter fjerde gang han spurte, så dro vi på en date da. Så da tok han meg med på en skikkelig Hawaii turistrestaurant, og så dro vi på stranda og spiste is etterpå og bada. Så det var jo veldig hyggelig. Etter det var det gjort? Etter det var det gjort. Amerikanere og amerikansk datingkultur er jo på en måte helt annerledes enn den i Norge. Så de går veldig, veldig fort frem. Så etter første date så tror jeg, altså vi møttes jo bare to dager etterpå igjen. Og sånn holdt vi på. Og etter en måned så spurte han om vi skulle bli kjærester. Så jeg synes det var veldig fort Herregud, for her i Norge så du hører jo folk som holder på i ett og et halvt år, to år Ja Og liksom deiter, deiter Og veldig mye situationships og sånn Men jeg føler amerikanere og hvertfall min kjæreste var veldig rett på sak da Så han også sier jo at han egentlig ikke var ute etter kjæreste i utgangspunktet. Men jeg vet jo ikke. For når jeg møtte han så var det noe liksom sånn hvis jeg blir sammen med noen nå så vil jeg gifte meg med den personen og derer der. Så jeg fikk jo helt sånn Jeg må trekke meg litt tilbake her. Jeg synes det er litt voldsomt, kanskje. Og du kom jo rett fra rustetid, og Norge som har, som du sa, en helt annen datingkultur. Hvordan føltes det for deg da? Nei, jeg synes det var litt too much, kanskje. Jeg synes jeg var veldig søt, men jeg er på en måte vant til den norske kulturen med at man på en måte må chase litt mer, og at at man må leke litt kul og vente litt med å svare. Ja, rustiden også, da holder man seg jo ikke til en, med mindre man har kjæreste. Det går mye i ett. Så... Ja, jeg merker jo at jeg ble litt sånn intimneret, eller sånn redd av det. Og kanskje fikk litt x. Men etter hvert så vokste han jo på meg da. Ja, det kjenner jeg. Fordi det føles jo, det blir jo veldig nært veldig fort. Da kan man jo få litt... Ja, jeg fikk litt avsmak egentlig Fordi han var Alt han gjorde var rett Det er veldig amerikansk At han åpnet døren for meg Han kom med blomster, ga meg komplimenter hver dag Og egentlig drømmefyr Og så var jeg litt sånn Å nei, jeg får skikkelig avsmak Men siden han var en så fin fyr Så tenkte jeg, ok, men Frida, du må gi han en sjanse Fordi det er veldig få Sånne gutter, i hvert fall i Norge Om jeg kan si det Men Så gjorde jeg det, og så ble jeg forelsket da. Det er veldig koselig. Men det er litt trist at det er sånn her i Norge, fordi jeg tipper det er veldig mange som har lyst til å behandle partneren sin så bra, helt fra starten, og så er du nødt til å spille et spill og oppføre seg sånn og sånn. Og så fortjener jo alle å bli behandlet så bra som det du ble. Absolutt. Men hvorfor tror du det er sånn? Jeg vet ikke. Jeg føler amerikanere kanskje er litt mer åpne, og så er de en litt mer gammeldags kultur, både kvinnesynet de har og skjønnsroller. Det er litt mer gammeldags, at mennene har litt styring. Når jeg blir med Rylan på hans space på eventer, så er det liksom guttene introduserer daten sin, og henter mat til dem, og... gjør alt for dem. Og litt sånn at kvinnen egentlig bare skal sitte der og være pen. Og det har jeg fått litt sånn sjokka, men jeg tror liksom at på grunn av det, så blir også den datingkulturen sånn at mennene på en måte skal gjøre alt for deg. Mens her i Norge så føler jeg vi er litt mer likestilte. Så hvis man sier for eksempel jeg var single og jeg ville på date med en fyr og invitere han ut, så er det naturlig, vil jeg ha tenkt at jeg betaler den øllen, hvis vi tar en øl da mens i USA så tror jeg på en måte alltid at gutten betaler og liksom Rylan også er sånn han betaler hver middag vi er på han betaler alt, for det er det gutten gjør For det er på en måte fra gammelt da at mennene har pengene, typ. Men du jobber jo veldig mye og tjener mye penger sikkert. Ja, jeg jobber jo med sosiale medier, så det er jo ikke det at jeg ikke kan betale for alt. Det er ikke sånn. Men før Føles ikke det rart? Jo, jeg synes egentlig det. Og jeg kan bli litt fornærmet noen ganger. Hvis for eksempel vi har dratt og handlet, og så skal han ta alle handleposene, så er jeg sånn, du, jeg er sterk nok til å ta noe. Ja, du trener jo drit mye. Ja, jeg kan hjelpe til med å løfte tunge ting, og jeg kan betale denne regningen. Du trenger ikke gjøre alt, liksom. Men han er jo sånn, nei, han nekter meg liksom. Og han blir nesten sur hvis jeg ikke gjør det. Men ja, jeg tror i USA at jeg på en måte har et behov for å vise at jeg er selvstendig. Og at jeg på en måte kan betale for meg selv, og at jeg kan gjøre ting selv. Men det blir jo vanskelig når disse kjønnsrollene er litt annerledes da. Ja, det skjønner jeg. Sånn som jeg oppfatter det i hvert fall. Ja, ja, ja. Så rart, for vi ser jo som opp til USA på en måte hele tiden til alt, og så er vi så forskjellige på de tingene der. Jeg føler USA egentlig er syv år tilbake, for å være helt ærlig. Kanskje mer også? Ja, mer. Herlig. Er det ikke 21-årsgrense på alkohol og sånn? Jo. Hvordan gjør man befesting da? Åh, jeg vet ikke hva jeg kan si det, men altså... Her i Norge er du 18 år, og når man drar på utveksling eller skal studere på Hawaii, så er man jo som regel 18 år. Så når jeg kommer dit, så har jeg et legg som jeg kan bruke, hvor det står at jeg er 21. Det er jo egentlig ikke så greit, men jeg tenker at siden jeg er 18 år i Norge, så ja. Men den drikkekulturen på Hawaii er jo på en måte litt annerledes, for det er jo ikke sånn som vi holder på i Norge, med at man på en måte drar på Fors, og så drar man ut på byen. I Hawaii så føler det litt mer sånn Friday night bonfire, at man sitter rundt et bål og tar seg en øl, eller surfer. Litt mer day drinking. Og så kan man dra på klubb på kvelden når man har lyst. Så her i Norge er jo drikkekulturen... Ja, veldig, sier Arvegen. Ja, og så føler jeg at når nordmenn først drikker, så drikker vi mye, og liker å på en måte slå oss veldig løs, mens jeg føler at amerikanerne, og spesielt de fra Hawaii, er litt sånn, de tar seg et par øl, kanskje de røyker litt, og så at det er litt mer laid back da. Ja. Med mindre man skal ut, vi drar jo på... en klubb som heter Scarlet som er egentlig en gay klubb med masse drag queens, men alle drar ditt da, og det er veldig gøy og da slår man seg skikkelig løs og Ja, dansen med drag queensene, og jeg får til og med med typen på det. Er det sant? Og hans baseballkompiser. De sier de hater det, men jeg vet at de egentlig liker det. Ja, plutselig er det de som spør, kan vi utdrage dem? Ja, men det er akkurat det det er. Det er det det har blitt til. Kan jeg se for meg? Virker veldig gøy. Jeg føler at amerikanske gutter også har en tendens til å være veldig tøffe og maskuline. Ja. og mer enn i Norge, for det er jo det i Norge også, men at de ikke viser så mye følelser. Rundt kompisene sine er Rylan veldig the man og kul. Mens til meg kan han være litt sånn du skal vi ikke dra på Scarlet's da? Jeg tuller mye med det da. Det er litt koselig. Skal han komme og besøke deg her i Norge? Ja, han kommer i slutten av mai neste uke. Så det blir veldig koselig. Herregud, du må glede deg så mye. Ja, jeg gjør det. Da skal jeg vise han... Rundt i Oslo. Men så bra det er nå da, når det er så fint vær og det er så vakkert her. Jeg får håpe været holder seg. Tenk om han skulle kommet i februar? Ja, nei det tror jeg ikke. Men vet du hva, jeg tror faktisk at han hadde likt det. Fordi det er jo på en måte noe litt annet enn på Hawaii. Hawaii er jo veldig tropisk, så det å komme til norsk snø og litt den der kalle stemningen er jo også gøy. Men vi er veldig heldige med været. Det eneste problemet er at han driver og ser på TikToks av Norge. og da får han jo opp sånne her i Lofoten, og svære fjorer, og Midnight Sun, og sånn, jeg er sånn, du skal til Oslo, det er en storbil liksom, du kan ikke forvente deg svære fjorer og sånn. Så jeg håper jo at han ikke blir alt for skuffet når han skjønner at det Det fikk jeg skikkelig sånn farmland. Men har du lappen? Ja, lappen. Da kan dere jo kjøre litt opp til Vestlandet eller noe. Det er sant, vi kan det. Det er ikke så mange timer. Men vi skal faktisk, vi har sommerhus i Spania, så vi skal til Spania... noen dager også, så jeg viser han det for han har ikke vært i Europa før det er jo ikke så rart, for det er så sykt langt unna, det er sikkert drityrt for dem å reise til Europa han betalte 2000 kroner til Norge han flyr fra L.A. og så North direkte til Oslo 2000 kroner, dritbillig men vanligvis så koster det jo liksom 10.000 kroner fra Hawaii det er kjempedyrt så han var veldig heldig med det Åh, perfekt, det er gøy. Men Frida, vi må inn i bakgrunnen din og hvordan det hele begynte. Fordi vi har jo fulgt deg lenge gjennom vlogging og sånn, men hvordan var det du fant ut at du hadde lyst til å bli influencer? Det var egentlig ikke noe jeg bestemte meg for. Jeg har alltid hatt en interesse for filmproduksjon, å produsere og bruke kreativiteten min til å lage ting. Når jeg dro på utveksling i andre klasse, Da var jeg 16 år. Da hadde jeg veldig lyst til å komme inn på en filmskole i LA. Oppdagsprøven for å komme inn på den skolen var å lage en dokumentar. Så var jeg litt sånn: "OK, da kan jeg lage en dokumentar om hvordan det er å være på utveksling og gå på American High School som en nordmann." Så begynte jeg med TikTok. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle lage den dokumentaren. Så begynte jeg å poste videoer, og jeg gjorde det ofte. Så ble det egentlig bare sånn. Det tok litt tid før jeg fikk følgere, men da jeg først fikk følgere, så skjedde det veldig fort. Og så får man veldig dopamin når man først begynner å få likes og seere og sånn. Så da var det jo enda mer motiverende å poste. Så det var egentlig sånn det startet. Når jeg kom hjem til Norge, så ble jeg kontaktet av, eller jeg prøvde å komme meg inn på litt sånn management for å gjøre sosiale medier til jobben min. Og etter det så har det vel egentlig bare gått i et kjør med venter og posting av videoer og jobber. Så jeg føler meg veldig heldig. Men hvordan gikk det fra dokumentar til blogging? Det er jo ikke så langt fra hverandre på en måte. Jeg har alltid vært veldig interessert i å følge med. I hvert fall NRK lager litt ulike serier. Line, Reise jorda rundt og innenfor, tror jeg kanskje. Hvor det er litt mer sånn real life, at man snakker og logge litt med og hva man gjør så det var litt sånn type format jeg ville ha så jeg begynte jo egentlig bare litt med sånn type blogging på TikTok og så ble det jo mer og mer naturlig å lage Days in my life og varierende day fordi jeg også på en måte hadde fra YouTube-perioden sett mye på Hanna Martine og Marli Olsen og alle disse gamle YouTuberne så jeg fikk jo veldig mye inspirasjon fra dem også til å lage innhold da Og så var det egentlig en veldig naturlig overgang fra å på en måte ville lage dokumentarer til å drive med vloggingen. Men så kult at du lagde dokumentarer så tidlig. Ja, det var kult. Det er veldig sjeldent man hører om det. Jeg føler det er noe man kommer inn i når man blir litt eldre. Da gikk du bare i andre klasse på videregående. Ja, men jeg var veldig sånn at på utvekslingsåret mitt i LA så ville jeg virkelig finne ut hva jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg har alltid vært litt stresset med hva jeg har lyst til å gjøre i livet mitt. Jeg må finne ut hva slags utdanning jeg skal ta og hvilke veier jeg ønsker å gå. Så jeg satt mye tid til å finne ut hva jeg hadde lyst til å gjøre på det året. Og snakket også med noen skuespillere der nede. Prøvde å snakke med litt filmlesesjører og sånn. Og LA er jo veldig... filmby da så da ville jeg på en måte da ble det naturlig for meg å ville gå den retningen også så det var vel egentlig sånn jeg på en måte skjønte at jeg ville lage dokumentarer men fra jeg var liten så har jeg alltid på en måte ville blitt popstjerne og sånn så jeg har jo alltid skjønt at jeg har lyst til å være i rampelyset på en eller annen måte men om det er foran eller bak kamera det har ikke så mye å si for meg lenger egentlig Herregud, men så ambisjøs du har vært fra veldig tidlig alder. Ja, takk. Men tror du det er mange som er det tidlig nå? Fordi det blir mye konkurranse, og man følger mye mer på hverandre gjennom sosiale medier, og Jeg tror, ja, absolutt. Og i hvert fall den trenden, jeg føler det er en trend nå at man alltid skal gjøre noe nytt, og at man skal skille seg ut fra mengden og bli freelancer og klare seg på egenhånd. Det har blitt en veldig stor trend på TikTok. Så jeg føler mange føler mer og mer press på å finne ut hva de kan gjøre for å skille seg ut. Som både er positivt og negativt. Fordi man... Det er jo ikke noe galt å gå en litt mer A4-retning heller, og begynne å studere og ta master, og for eksempel bli lege eller advokat, gå realfag og sånt også. Men jeg føler jo på en måte at fordi det er så mange som preacherer om at man skal ta sin egen vei og gjøre en unik karrierevei, så føler man litt mer press på det. Ja, det skjønner jeg. Og så, hva gjorde at du ville gå, eller prøve å finne management? Gjorde du det selv, eller var det de som kom til deg? Jeg gjorde det egentlig selv i begynnelsen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg tenkte bare at mamma er jo veldig, jeg kan egentlig si at hun er min mamma, så hun har alltid støttet meg i alt jeg har gjort. Og hun var sånn, ok, men dette kan vi gjøre til en jobb. Du kan jo begynne å få samarbeid og tjene litt penger på dette her. Så det var hun som reacha ut til ulike management og sa: "Hei, dere burde sjekke ut Frida." Hun har også hjulpet mange andre i bransjen med å komme inn i ulike management og komme litt inn i det. Hun hadde allerede noen tråder å trekke. Ja, så greit da. Men hva er det hun jobber med? Hun jobber med Leo Wrangler. Hun har det i Skandinavia. Hun jobber med retail. Hun selger det til ulike butikker som Carlings og Ja, litt rundt omkring da. Så det er det hun gjør. Så den er skikkelig sånn businesswoman. Så kult. Faren din også? Pappa er faktisk manager til Alex Rosén, så han er også litt i underholdningsbransjen. Jeg så at han hadde vært gjest hos dere i podcasten Ulstress, og da tenkte jeg at det må være en connection her, men da var det det. Ja, Alex er jo guttfar min, så det er jo på en måte familie. Så han og pappa og Alex er jo bestvenner. Og så har han bare naturligvis blitt manageren hans. Så pappa har jo også hjulpet meg litt med å Eller på grunn av han så har jeg på en måte skjønt at det kan være veldig smart å ha en manager når man skal, hvis man på en måte vil komme seg på TV eller starte en podcast, så er det fint å ha en person med litt kontakter. Ja, det skjønner jeg veldig godt. Men hvorfor vil du ikke at faren din eller moren din skulle gjøre det? Jeg tror det er fint at det ikke er familie. At man har på en måte en ekstern part som blir din egen manager. Og så har det vært veldig sånn at jeg har lyst til å gjøre... min egen greie, for jeg kunne på en måte valgt å gjøre noe med pappa, og bli for eksempel at han skulle løpe med som manager, eller for eksempel begynne å jobbe i firma til mamma, men jeg har vært veldig sånn at nei, jeg har lyst til å gjøre min egen greie, og igjen så kommer jo det fra at jeg kanskje har blitt litt inspirert av det folk snakker om på TikTok, om å gjøre seg en greie og sånn, Men ja, det er vel egentlig det at jeg vil gjøre med den greia. Ja, så du gjorde intervju med 730, eller med oss, og da sa du at du drømmer om å komme på TV. Ja. Er det liksom målet? Det er målet for nå i hvert fall. Det hadde vært kjempegøy å bli med på et reality-program, liksom om det er 71 grader nord, eller farmen, eller... Det er jo på en måte... Det har jeg alltid drømt om. Jeg føler at nå har jeg klart å bli en influencer med å produsere videoer, og jeg har også hatt podcast- og gjort veldig mye som jeg hadde drømt om lenge da. Men min neste drøm er jo på en måte å vise seg på TV-skjermen, og kanskje bli programleder. Det hadde vært kjempegøy. Så jeg føler at veien dit vil nok være å vise seg litt på reality-program først, og så kanskje man kan lage sin egen serie, som igjen går tilbake til det med at jeg har interesse for å lage dokumentarer. At jeg på en måte kan lage min egen serie først, og så bli programleder eller et eller annet da. Herregud, så kul, Frida. Du er så flink. Ja, takk. Det er veldig kult å høre at du er så ambisjøs og satser så hardt. Jeg tror ikke man skal være så redd for å si hva man drømmer om. Nei, jeg tror liksom at hvis man vil noe, så må man på en måte jobbe veldig hardt for det. Og på en måte ikke skyggelegge det så mye. Jeg tror at om du har et mål, så ... så kan det være fint å snakke om det og spørre om hjelp. Det tror jeg er veldig viktig. Ja, det tror jeg også. Å vite hvor man skal fly. Hvis man bare prøver å kaste ting i alle mulige retninger, så er det ikke alltid du treffer. Nei. Man må være målbevisst. Ja. Men, ja, og så har du begynt å studere marketing og kommunikasjon på Hawaii. Eller, vent da, vi må gå, for det som liksom utløste det etter utvekslingen var jo Rasmus. Ja. Og det tok jo helt av. Ja. Ja. Kan du fortelle litt om det? Hvor kommer den ideen fra? Ja, altså jeg var jo litt sånn at når jeg kom hjem fra utveksling så var jeg sånn, nei, jeg skal ikke være russ. Jeg vil reise og bruke penger på noe annet og jeg var heller ikke på noe buss. Men så var jeg på et selskap uka før russtiden hvor jeg snakket med en fra Bærum som hadde vært på buss. Han fortalte hvor fett det hadde vært. Så var jeg sånn «Åh Gud, jeg må rulle, og jeg må gjøre Rustin til noe bra, og jeg må bli skikkelig russ». Så jeg fikk noen dager før Rustin at «Nei, nå må jeg bare gå fullt ut». Og så var jeg litt sånn, jeg vlogger jo hver dag uansett, og jeg elsker jo å lage vloggmus i juletider. Så var jeg litt sånn, hmm, russmus, det er jo ikke en greie, men kanskje man kunne vlogget hver dag i rusttiden. Og så husker jeg at jeg fortalte vennene mine på skolen, de lo bare av meg, de var bare, Frida, herregud, det kommer du aldri til å klare, og det er liksom... dritteit. Og så var jeg sånn, vet du hva? Jeg skal gjøre det, altså. Så det var vel egentlig bare sånn det startet, og så ville jeg bare vise... en litt mer humoristisk side av meg selv og prøve å dokumentere igjen russetiden, for det føler jeg ikke at jeg har sett så mye av annet enn folk som legger ut små klipp av at jeg er på rulling eller små tullvideoer men det er ingen som både snakker og er sånn ja, nå gjør vi dette, nå gjør vi dette hver dag da så det var vel egentlig det, at jeg hadde lyst til å dokumentere russetiden på en morsom måte Herregud, du er dødsmart da. Og det er jo så mange som sikkert er en kjerre i utlandet også som lurer på hva som skjer. Ja, virkelig. Men hvordan har det vært å dra til Hawaii og fortelle om 17. mai-feiring med bunad og russetid og alt det vi holder på med? Jeg synes det er så vanskelig å forklare. Jeg sier liksom rest time til kjæresten min. Han er bare sånn, ok. Og så er det sånn, yeah, we buy buses and rolling in a bus, liksom. Da vil myra opp en party. Ja, han er bare sånn, what? Og så prøver jeg å vise ham videre bilder, men han skjønner jo ikke det. Han er bare sånn, hvorfor går dere med røde dresser og Men noe han faktisk liker er russe musikk. Så når jeg spiller musikk i bilen, så setter jeg på turné og bøsa og gamle russ-sager. Og han er sånn, this is so bad. Men jeg vet at han sitter og digger litt i det. Ja, ja. Altså, fem millioner nordmenn kan ikke ta feil, holdt jeg på å si. Russetid, eller russe musikk har jo tatt helt A. av. Ja, altså jeg hører på det. Det er liksom min guilty pleasure. Jeg kan gå til butikken og høre på sånn hardcore bass og sånne der shots. Og jeg er sånn Jeg er så glad for at ingen hører på hva jeg hører, for det er så kleint. Ja, jeg hører fortsatt på sånn Hanne Montana-sanger noen dager når jeg går til TV-en, for jeg bare sa, ja, jeg bare føler det. I dag skal det være liksom, ja. Ja, og så har jeg prøvd å forklare han 17. mai også, men han er jo sånn, ingenting topper 4. juli, for det er jo på en måte dems nasjonaldag. Jeg er sånn, du, Det, så det var gjerne noe helt annet. Men så sykt at han ikke fikk oppleve det i år. Ja, det var så trist. Men han måtte være igjen og spille baseball. På sesongen, jeg kan ikke avslutte den da. Nei, når du er på scholarship så kan du ikke ta fri. Nei, han kan ikke det. Det er ganske mye skole for hans del. Ja, det skjønner jeg. Ja, så jeg slår på billig nå. Men jeg har egentlig en overraskelse. Så nå tar du på hottelefonen med fri da. Ja, så spent. Fridale og Nore, velkommen tilbake til Norge. Jeg har et spørsmål til deg også. Sønnen din og alle rundt deg har visst at du hadde stjernekvaliteten, at du er en superstar. Var det liksom planen din? Og så lurer jeg selvfølgelig på, synes det er irriterende at folk forhåndsstemmer deg og tenker at du bare lever luksusliv på foreldrene dine, at du aldri liksom jobber selv. Så lurer jeg på, hva er planen din nå når du feirer på Hawaii? Du har vært i USA, hva er det neste? Og så til slutt vil jeg bare si at du er et dritbra forbilde, for jeg har vært så flink til å formidle det med trening, holde et sunt kosthold, samtidig leve et fett liv da. Stå på fri da, I love you! Omg! Skal vi ta... Vi kan ta ha på disse her, så kan jeg spille, så vi ikke glemmer noen av spørsmålene. Ja, det var mange spørsmål fra Marty her. Ja, Marty. Altså, for det første, tusen takk for spørsmålet, Marty. Ja, tusen takk. Så hyggelig. Jeg bare, kan du sende et spørsmål? Det ble fire. Ja. Ok, vi tar starten. Tønnmoren din og alle rundt deg har visst at du hadde stjernekvalitet, at du er en superstar. Var det liksom planen din? Om superstar... Var planen min... Ja, egentlig. Mamma har jo alltid sagt sånn, du er en stjerne, men det føler jeg alle foreldre sier. Ikke mine. Nei. Men jeg føler, de fleste foreldre har en tendens til å romantisere barnesynet. Men jeg har liksom alltid... Jeg drømte om å bli en superstar. Jeg vil ikke si at jeg er det enda, men det er veldig hyggelig at Marte sier det. Så det var min baktanke å starte med alt dette. Men du er jo en superstar. Jeg kan jo ikke se for meg at du får gå i fred når du drar på festivaler og sånne ting. Nei, men det er veldig hyggelig å bli stoppet av folk, og når folk kjenner deg igjen. Det synes jeg er så hyggelig. Det skjønner jeg. Ja. Vi går videre på disse spørsmålene. Og så lurer jeg selvfølgelig på, synes det er irriterende at folk forhåndsstrømmer deg og tenker at du bare lever luksusliv på foreldrene dine, at du aldri jobber selv. Er det sant? Eller forhåndsstrømmer folk deg? Ja, jeg føler folk kan, eller jeg føler folk forhåndsstrømmer deg hele tiden, og at man alltid har en mening om deg uten at man egentlig kjenner deg. Men det er på en måte litt det det blir når man er en offentlig person. Det kommer man seg ikke unna, for folk vil alltid ha en tanke om deg. Ja. Og så klart når man ser hvordan jeg lever i vloggene mine, med både leiligheten, med gym i øverste etasje, og basseng, og alle reisene mamma tar meg med på, så er det jo klart at folk gjør seg opp en mening på hva mamma betaler for meg, og hvor mye hun provider for meg og broren min. Og ja, det er litt irriterende, for jeg synes ikke egentlig at folk skal legge seg opp i hvor mye folk tjener, eller hva man bruker penger på. Men samtidig så kan jeg på en måte... Se at folk også gjør det da. Men så vil jeg på en måte ikke si at jeg ikke jobber for ting jeg har klart heller. Altså jeg tjener jo penger på sosiale medier, så mye av pengene jeg bruker, eller alle pengene jeg bruker i hverdagen er jo mine penger. Og så får jeg jo hjelp fra mamma. Og det har jeg vært kjempeheldig med, og det er jeg fullt klar over at ikke... andre har mulighet til men jeg er bare kjære glad for at mamma kan spoile meg og Fredrik og jeg er dritt bortskjemt det vet jeg og det vet broren min også men det viktigste er at man er klar over det og at man er takknemlig over det for hvis man ikke er det så er det jo på en måte noe annet igjen da Veldig sjeldent hører folk si at de er bortskjemt selv. Har du fått høre det mye? Ja, det er jo kommentarene som går igjen mest. Du er så bortskjemt, og du lever på en rosa sky, og du skjønner ikke problemene i verden, og du tror bare at alt er så lett. Jeg vil ikke si det, egentlig. Jeg vil egentlig si at jeg er, om jeg kan si det selv, ganske reflektert og klar over alle de godene jeg har. Jeg ser også hvor hardt mamma jobber for å kunne støtte sørge for meg og broren min. Og jeg vet at ingenting her i verden er gratis, og at time is money på en måte. Så det har vært mye at mamma har vært borte, mens jeg har måttet passe på broren min, fordi hun prøver å tjene penger for oss da. Og jeg bare, ja, de fleste i Norge er jo bortskjemte. At vi også kan bare bo i fred. Det er jo krig i verden og alt det tragiske som skjer. Så jeg tror det er veldig viktig å være litt selvreflektert når det kommer til sånt. Men bor ikke foreldrene dine sammen? Nei, mamma og pappa er skilt. Så det har egentlig vært mamma i utgangspunktet som har tatt seg av meg og broren min. Pappa har jo også vært i bildet, men ikke på samme måte. Så mamma er jo min største støttespiller og min største inspirasjon. Og jeg vil nok si at alt arbeidet hun gjør og alt det hun har fått til, og det harde arbeidet hun har gjort, har jo inspirert meg veldig til å gjør det samme da med min karriereretning med å jobbe hardt for det jeg har lyst til sånn at jeg kan tjene penger og kjøpe og betale for det jeg har lyst på så ja, jeg er veldig heldig som har mamma som mor som har vist meg at jeg kan få til det jeg vil så lenge jeg jobber hardt nok Så sykt fint, og så kult det må være for moren din å ha vært alene mamma for to barn, og at det har gått så bra med dere, og at hun har klart å forsørge dere, og at det må jo føles utrolig bra da. Ja, det føles kjempebra, og hun er en enorm inspirasjon, virkelig, måten hun har kommet seg gjennom skilseniss. Hun har hund og hus og to barn Det er ikke lett Og businesseier Så hun har virkelig gjort inn en stor jobb for at ting skal gå rundt Hun har agentur på Wrangler og Lee Og så eier hun det selskapet selv Herregud, det er jo helt rått da Det er ikke lett å gjøre ved siden av å være alene mamma Nei, det er det ikke Så det er stor kreds til hun Absolutt Så kult. Jeg blir inspirert selv, ja. Det er veldig fint å høre. Da skjønner jeg at det må være så utrolig rart å komme til Hawaii, hvor folk skal åpne døren for deg. Det er sånn, moren min oppdro meg og lillebroren min og drev en egen business og hadde hun og sto i en skilsvise. I think I can open my own door. Og det er litt sånn også at det er veldig mange som er sånn, ha ha, pappa betaler og... igjen da legger veldig på den her mannsrollen så er jeg sånn, nei, det er ikke pappa som betaler det er mamma, så jeg har skjønt at kvinner kan gjøre alt de vil like bra som menn om ikke bedre jeg tykker at det er ikke sånn nei, jeg betaler selv, nei, det er ikke pappa som betaler det er mamma jeg betaler ikke, ikke pappa det er mamma, mamma betaler hei mamma jeg var sklugjort uten mødre ja Men skal vi gå videre på spørsmålet til Marty? Det kan vi gjøre. Det var flere, var det ikke det? Jo. Hva er planen nå når du feirer på Hawaii? Du har vært i USA. Hva er det neste? Ja, det neste. Det er jo liksom å dra tilbake til Hawaii da. Komme hjem til sommeren og dra til Spania litt. Være med venner. Jobbe litt. Ja, det er vel egentlig det. Og så gjør jeg jo noen andre spennende prosjekter med... managementet mitt og sånn også som kanskje kommer til høsten, så det blir jo også veldig kult, jeg kan ikke si hva det er helt ennå, men ja, det jobber på. Er det TV? Det er ikke TV, men det er noe annet. Spennende! Og så til slutt vil jeg bare si at du er et dritbra forbilde, for jeg er jo så flink til å formidle det med trening, holde et sunt kosthold, samtidig leve et fett liv da. Stå på fri da, I love you! Åh, Martin! Jeg elsker Martin! Ja, så søt! Så hyggelig. Men trening, det har jeg sett er veldig mye av på TikTok'en din. Har du alltid trent mye? Eller er det inspirasjon du har fått nå? Jeg har egentlig alltid... Eller når jeg var litt yngre, så trente jeg ikke så mye. Da var jeg egentlig ganske overvektig, og jeg spilte håndball da. Men jeg var jo ikke akkurat den beste på laget. Jeg var på håndballtreningene for det sosiale, så de lagde et eget fjærelag for meg, hvor jeg på en måte egentlig ble brukt som skjegle. Men mamma har alltid vært veldig glad i å trene, så hun på samme måte som hun har inspirert meg arbeidsmessig, så har hun også inspirert meg med trening. Så vi begynte med løpeturer sammen. Da jeg begynte på ungdomsskolen gikk jeg ganske mye ned i vekt. Kanskje 20 kilo. Men det ble på et punkt hvor det nesten ikke var sunt. Jeg begynte å telle kalorier og spiste lite. Jeg så fortsatt store frider fra barndommen. Så kom korona, og da var jeg litt sliten av å trene hele tiden, holde meg i form og spise riktig. Aldri kunne skje ut. Da hele korona skjeet ut, gikk jeg opp igjen. De fleste som går ned i massiv vekt, får jo den samme vekten tilbake. Så når korona kom, så gikk jeg opp i vekt. Jeg prøvde jo fortsatt å holde treningen, eller vedlikeholde treningen, men det ble jo litt mindre av det. Og tredje klasse på videregående, så var det jo på en måte mer fokus på russetid og det sosiale. Så jeg trente jo fortsatt, men ikke like mye kanskje. Og jeg var ikke like målrettet. Men så flyttet jeg til Hawaii, og der er det jo på en måte en litt annen livsstil. Det er lettere å spise sunnere. Jeg hadde også treningssenter i andre etasje. I det siste har jeg blitt veldig målrettet med treningen og prøver å spise sunt. Jeg vil ikke si at jeg hadde en spiseforstyrrelse på ungdomsskolen, men jeg gikk ned veldig mye vekt og spiste ikke nok, så jeg har lært veldig av det da og de feilene jeg på en måte begikk da at nå med trening så ser jeg på det som noe veldig sånn positivt og at det er ikke noe jeg må gjøre og mat på en måte, det er næring og jeg må spise og det gjør ikke noe å på en måte skje ut litt her og der og så lenge man har et variert kosthold så ja jeg har egentlig en ganske lang treningsreise og liksom Hatt et komplisert forhold til kropp Men jeg føler at Ved å bo på Hawaii så har det Kanskje lindret litt da Så fint å høre Jeg synes det var så vondt å høre at du hadde Du sa at du hadde blitt brukt en skjegle Hva betyr det? Nei, det var vel egentlig bare fordi at Jeg var ikke så god Jeg var ikke så god form heller Så det var liksom, treneren var bare sånn Ja, Frida, du kan stå der Og så kan de andre finte rundt deg Så det er jo ikke rart at man kanskje ikke har den treningskleden når det er sånn man blir behandlet. Men nå har jeg veldig, jeg synes det er så gøy å trene. Og det er så gøy å på en måte se resultater og føle at man blir sterkere og også kjenne seg sterk. Og bare det å spise litt, eller bare endre litt på kostholdet og være i litt mer aktivitet. Det trenger ikke være trening engang, bare gå litt mer. Så føler man seg jo så mye bedre. Så ja, jeg vil absolutt anbefale folk å prøve å trene da, og spise litt mer sunt. Men passe på tankegangen sin når man gjør det da, at det ikke blir sånn sykelig. Ja, ja, ja. Men føler du nå at det tar en stor del av livet ditt? Ja, jeg føler jo egentlig at jeg vil jo prøve å få trent nesten hver dag, så det er jo noe jeg må planlegge rundt, men jeg føler at jeg får så mye tilbake av det, så jeg synes jo egentlig ikke at det gjør noe. Men det er klart at det tar en stor del av livet mitt, og kjæresten min er jo også toppidrettsutøver fordi han spiller baseball. Så vi blir jo på en måte veldig inspirert av hverandre da, til å være i aktivitet og trene. Men det gjør det jo også lettere å planlegge ting, fordi begge to skal på trening liksom. Men ja, det tar jo en del. Det er jo noe man må sette av tid til. Mm. Ja, virkelig. Men så føler jeg også at folk, jeg burde jo egentlig ikke sjekke jordil, men det hender jeg gjør det en gang iblant, og da har jeg på en måte sett at folk har skrevet litt sånn. Og Frida, hun har gått så mye ned i vektet det siste, og hun har fått masse spisforskylser, og alt hun spiser er aseibels, og sånn, når jeg ser det, så blir jeg litt sånn, Jeg blir nesten litt skuffet og litt såret, fordi det er så lite fra sannheten. Ja, jeg har gått ned i vekt, men jeg føler virkelig at jeg har gjort det på en sunn måte. Jeg spiser ikke bare acai balls, selv om det ser sånn ut. Jeg passer på å spise riktig med mat, og at folk skal legge seg opp i om andre har en sykdom eller ikke, eller hvordan andre ser ut, synes jeg bare er vanskelig. skikkelig unødvendig og skikkelig teit og at det å kommentere på andres vekt og kropp er liksom noe man ikke skal gjøre da, det er ikke helt greit det kan være litt farlig jo det synes jeg, absolutt supertriggende og Hvis du lurer på om folk har det bra, så er det jo ikke en måte å gjøre det på. Nei. I en anonym chatteboks, liksom. Absolutt ikke. Men så føler jeg altså at siden jeg nå har drevet med sosiale medier i tre år, så har jeg på en måte lest veldig mye kommentarer, og folk har på en måte alltid dannet seg en mening om hvem jeg er. Jeg blir ikke like påviktet av det da, som jeg ble før. Så nå kan jeg se på en sånn kommentar og heller bare tenke, ok, men det er jo litt teit at man skal legge seg opp i det. og ikke tenke så veldig mye mer over det. Men det som er skummelt er at jeg vet at det er andre som kanskje hadde fått en sånn kommentar og tatt det skikkelig innover seg. Og det er det som er... Farlig da, med sånne former som Jodel for eksempel? Ja, og så er det alle de som følger deg hver eneste dag, og som relaterer seg til deg, og som sammenligner seg litt med deg, og leser de kommentarene. Det er også dødsfarlig for dem. Og så får jeg spørsmål på Snapchat og Instagram, som er sånn, føler du press på å være et godt forbilde når du trener og sånn? Jeg føler at jeg fremstiller en virkelighet på TikTok som kanskje ikke alltid er... Det er jo på en måte veldig drømmeliv, og videoene jeg poster er ment for at folk skal kunne få drømme seg litt borti det. Da synes jeg det kan være litt skummelt hvis folk prøver å se opp til meg for mye, eller relaterer for mye. Det er mye som skjer i mitt liv også, som jeg ikke deler. Jeg har jo det som er privat, så har jeg det som er offentlig. Men unge jenter som ser det, vet jo kanskje ikke hva som foregår helt bak kamera. Så de kan jo bare tenke, ok, men hun trente, så dro hun på stranda, så spiste hun den asaibollen, og så la hun seg. Og så prøver man å gjøre det samme, og så får man ikke til, og så blir man skuffet. Men så vet jo ikke de hva som skjer i baklisten. Så i det siste så har jeg prøvd å bli flinkere på å vise litt mer av vonde sider og andre sider av meg selv også, sånn at folk kan se at alle er ikke perfekte hele tiden liksom. Nei, altså man ser jo det selvfølgelig akkurat det du fortalte nå om hvor vakkert det er og liksom superkule leiligheten og kjekke kjæresten og alt men så har du jo også et annet liv og det er viktig å huske på det er det mange som glemmer sånn som at du fortalte at du hadde vært mye hjemme med broren din alene når mammaen din hadde jobbet og du opplevde at foreldrene dine gikk inn og skilsmisse hvordan var det? Nei, den skilsmissen har jo ikke vært noe bra i det hele tatt. Og det har jo påvirket broren min og meg mer enn jeg tror. Og mer enn jeg ønsker å innrømme. Men mamma og pappa har jo ikke så mye kontakt i dag. Og det kontaktleddet de har hatt har jo vært meg. Så jeg føler at jeg har vokst opp fra en veldig tidlig alder. For å ta vare på broren min og kanskje... beskytte han litt for ting som mamma og pappa har sagt om hverandre. De har på en måte fintlig gjort litt hverandre for meg og Fredrik, så det har ødelagt litt synet vi har da, på familien. Og så har det jo også gjort at jeg på en måte har mistet veldig troen på kjærligheten, selv om det høres litt klisjer ut å si. Men da er jeg veldig glad for at jeg har møtt Rylan da, og kjæresten min, som på en måte har vist meg at det Det finnes kjærlighet der ute, og at det finnes menn som er gode, og sånn. Men det har gjort at jeg har måttet vokse opp mye tidligere enn jeg ønsket, og tatt mye mer ansvar. Tror du ikke også det er litt grunnen til at mammaen din har lyst til å vare på deg nå? Å gi deg det beste livet, og hjelpe deg med en karriere, og hjelpe deg med å bli selvstendig og tøff og stå på egne ben? Jeg tror absolutt det. Og det er ikke det at mamma ikke har tatt vare på oss som barn heller. Absolutt. Absolutt ikke det jeg tenkte. Det har hjulpet meg mer enn jeg tror karrieremessig. Jeg har skjønt at hvis jeg vil ha noe gjort, så må jeg gjøre det selv. Jeg kan ikke vente på at noen andre skal formidle ting. Alt ansvaret ligger hos meg. Det har jeg lært litt av når foreldrene mine skyldte seg, for da fikk jeg også mye ansvar. Nå har du klart deg veldig bra da. Føler du at du legger mye press på deg selv? Ja, det gjør jeg. Og så føler jeg at mamma også er flink til å legge press på meg. Hun er veldig sånn tough love, må man ikke si med den maten. Hun er jo ganske hard business dame, og jobber jo med mye menn, og har blitt vant og blitt mye undertrykt på grunn av det. Hun kom jo ikke fra... Hennes barndom var jo ikke den letteste heller, så hun har jo klart seg på egenhånd hele veien. Så på grunn av det har hun prøvd å være litt hard mot meg også, sånn at jeg kan presse meg selv og gjøre mer enn jeg tror. Tror du at det hjelper deg, eller tror du noen ganger at det kan forberede deg på noe du ikke trenger? Jeg tror det hjelper meg, men jeg tror også at jeg kan legge litt for mye press på meg selv visse ganger. Og at jeg kan ha forventninger som kanskje er litt urealistiske. Og det er jo ikke bare karriere, det er på en måte i alt det jeg gjør. At jeg kan forvente å tenke ting som jeg klarer som jeg kanskje ikke kan. Og bli veldig, veldig skuffet da. Så jeg har jo et høyt konkurransinstinkt sånn sett. Så jeg tror det er viktig å være snill mot seg selv og være fornøyd med det man klarer. Det er jo veldig mye jeg har klart opp igjennom karrieremessig som jeg alltid har drømt om. Som jeg kan ta meg selv og være sånn «Ok, men nå fikk jeg 100 000 faller på TikTok, og nå har jeg laget en podcast, men så fortsetter jeg videre og videre til neste mål, at jeg kanskje aldri stopper opp helt da, og feirer». Så det er noe jeg prøver å bli flinkere på. At man stopper opp og feirer de små seierne Og at man er litt snill mot seg selv Og ikke bare presser seg hele tiden Jeg tror det er bra å være bevisst på det også At man blir veldig avhengig av alle disse tallene Og ting liksom Ja, 100% Det er jo skikkelig avhengighet Men herregud, du er jo utrolig reflektert Frida Det er jo ingen tvil om det Takk, det blir virkelig Jeg føler det er litt typisk hvis man går gjennom en skilsmisse eller vokser opp med foreldre som kanskje jobber mye. Ja, jeg tror det. Og så føler jeg også at siden jeg har reist så mye og vært på utveksling og tilpasset meg en ny miljø så mye, så har det også gitt meg mye tid til å reflektere og tenke mer over ting. Og gitt meg en større forståelse av hvordan andre mennesker også har det. For jeg har sett hvordan andre bor, hvordan andre oppfører seg, ulike kulturer. At alle er forskjellige og alle har sine kamper. På TikTok kan det være så lett å skrive en kommentar og ikke tenke mer over det. Men så kan den personen som får den kommentaren lese den og ta det skikkelig til seg. Eller at man ser noe på TikTok som man tror er ekte, og så er det bare helt fake. Nå sier ikke jeg at jeg poster helt fake videoer, for ting jeg filmer gjør jeg jo. Men man vet jo ikke. Men du poster jo det mest inspirerende, hyggelige. Det skal jo være en happy zone på en måte. Eller feel good zone. Og da er det jo det man får. Man får jo ikke de stundene hvor du sitter og reflekterer over oppveksten din. Nei. Det er jo... Så jeg føler jo, når man begynner med TikTok, så nischer man seg jo veldig fort til hva man har lyst til å gjøre. Så jeg er jo på en måte en livsstilsprofil som poster de gode delene av livet, og så poster jeg jo litt andre ting her og der. Og så kan folk bli litt sure, sånn, ja, men hvorfor tar du ikke opp disse temaene, og hvorfor gjør du ikke det? Men så er det ikke... Det er ikke noe jeg vil poste da. Skal vi gå til spørsmålstøtten fra Instagram? Ja. Er du klar? La oss gjøre det. Let's do it! Let's do it! Hvordan funker det med kjæreste i et avstandsforhold? Åh, Gud, det funker overraskende bra. Det er jo helt jævlig å dra fra han. Da gråter jeg hele dagen. Men vi snakker sammen både morgen og kveld. Det er jo tolv timer forskjell. Men jeg føler jo at vi er så komfortabele med hverandre at hvis han ikke svarer meg på litt, så kan jeg liksom trippelsnappe han og ringe han hundre ganger. Vi er veldig sånn ironiske og har veldig sånn humor mellom oss. Så det er jo ikke sånn at vi er så komfortabele. så jeg merker liksom, jula når vi var bort fra hverandre, så var jeg ikke like komfortabel med han, så hvis han ikke svarte meg da, så ble jeg stressa, men nå er jeg bare sånn, ja, ja, jeg har han i lillefingeren, så det går fint, men jeg savner han da, han kommer snart. Det har vært fem dager siden dere så hverandre? Ja, eller egentlig, nå er det faktisk åtte dager. Åtte dager siden dere så hverandre? Ja. og du skal se han om en uke. Ja. Så avstandsforholdene og avstandsforhold, det blir jo lengre når han drar igjen da. Og da vet jeg jo ikke om han, det kan jo hende at han skal begynne å studere i Kalifornien med en gang. Så da blir det i hvert fall avstandsforhold. Men jeg tar den sorgen hvis den kommer. Jeg håper vi at det blir Hawaii på hanes sør. Jeg håper det blir Hawaii så vi kan flytte inn sammen, så slipper jeg å tenke på avstand. Ja. Ja. Hvordan blir det å dra fra avstand hele sommeren til å kanskje bo sammen oppe hverandre? Vi har jo egentlig... Han flyttet jo egentlig inn etter andre semester. Så vi har jo allerede bodd sammen. Og så er det liksom... Vi klarte det så fint som vi klarte... Vi kunne virkelig gjøre vår egen greie i hverandres nærvær. Jeg føler at man egentlig ikke kjenner en person før man har bodd sammen. Så jeg har sett han hver dag i noen halvt år. Så det å ikke ha han her hver dag, merker jeg jo. Men jeg tror egentlig det å flytte sammen neste år vil bli veldig, veldig fint. Fordi Vi vet allerede hvordan det blir da vi kjenner hverandre veldig godt. Selv om vi bare har vært sammen i åtte måneder. Ja. Det blir fint. Denge livet til Frida og Rylan. Hva betyr det? Denge? Denge livet. Aner vi ikke. Nei. Drømmelivet, kanskje? Nei. Ja, det er sikkert det. Det er sikkert bare autocorrekt. Drømmelivet til Frida og Rylan. Ja. Jeg vet ikke om det var et spørsmål. Nei, det var ikke noe spørsmålstegn. Kan hun fortelle om hennes tidligere forhold til mat? Ja. Jeg har jo egentlig... snakket jo litt om det tidligere i podcasten men jeg var jo litt sånn at jeg telt kalorier en periode også at jeg kanskje ikke spiste alt jeg trengte når korona kom så begynte jeg å spise mer og ga mer faen og kanskje liksom binge litt mer på mat hvertfall sjokolade at det ble sånn comfort food at jeg hadde ulike fair foods og comfort foods Men etter å ha flyttet av vei, så har jeg fått et veldig sunt forhold til mat, vil jeg si selv. Jeg prøver å spise alle de næringsstoffene man trenger i løpet av en dag. Når man ikke gjør det, så er ikke det stress. Det er viktig for meg å skje ut litt her og der og spise det jeg har lyst på. Men ofte så har jeg på en måte lyst på grønnsaker og ting da. Og så er jeg jo veldig glad i trening, så jeg prøver jo å få i meg mye proteiner og sånn. Jeg tenker så lenge man spiser variert, bare fokuserer på et variert kosthold. Litt sånn 80-70, men heller ikke det engang. Jeg har ikke noen regler på kostholdet mitt. Så er man good liksom. Så jeg føler at jeg har et ganske fint forhold til maten også. Men da du var yngre, så på barneskolen og sånn, så sa du at du var litt overvektig. Hvordan var forholdet ditt til mat da? Jeg tror bare at jeg var veldig glad i mat. Jeg bare elsket å spise. Jeg tenkte aldri noe på at jeg hadde et forhold til mat, egentlig. Jeg elsket chips, jeg elsket burger, og alt usunn mat var kjempegodt. Jeg valgte ikke å spise noe fordi det var sunt. Eller fordi det var usynt, det var bare det jeg hadde lyst på. Så det var et veldig naturlig forhold, men det ble jo fort at jeg syntes mye var veldig godt og spiste mye av det. Men var det da foreldrene dine skilte seg? Nei, de skilte seg når jeg gikk i sjette klasse. Så jeg merker egentlig ikke noe forskjell på hvordan jeg spiste når de skilte seg, men det kan jo ha vært... en eller annen utløsende faktor. For jeg begynte jo på en måte å tenke på hvordan jeg så ut når jeg begynte på ungdomsskolen. For da begynte jo alle å skisse litt med gutter og sånn. Så fikk ikke jeg helt samme oppmerksomhet. Så jeg var sånn, ok, men for å være pen som jeg var tynn, det tenkte i hvert fall 12-13 år gamle Frida. Så det var da jeg på en måte begynte å tenke på hva jeg spiste og sånn da. Det gikk jo veldig bra først. Jeg klarte det veldig fint, men så kom man til et sykepleierpunkt hvor man ser resultater, så er jeg sånn, da spiser jeg bare enda mindre og trener enda mer. Det endte jo bare opp med at jeg gikk ned masse i vekt, men jeg ble jo ikke en kjennelig. Jeg har jo alltid vært hun morsomme venninna, som endte opp med å bli liksom, jeg var trøtt hele tiden, jeg mistet personligheten min. Jeg var... Jeg så ikke ut som meg selv, jeg var bare veldig blek og rar. Så det er viktig å få i seg nok mat og hvile. Det har jeg skjønt nå da. Hvis man går veldig hardt inn i ting, så er det veldig vanskelig å holde det. Det er farlig å holde på med veldig ekstrem diet opp og ned. Om man vil ha en livsstilsendring, så må man gjøre det på en måte som man kan leve med det. Hvordan var det å komme tilbake til Norge? Det var veldig hyggelig. Jeg føler at når jeg kom hjem fra utveksling i LA, så var det en sjokk å se huset og se alle vennene sine igjen. Alt føltes ut som en illusion. Men siden jeg allerede har vært borte fra Norge et år fra før, så var det ikke like sykt å komme hjem i år. Men selvfølgelig, det er hyggelig å møte venner og familie. Jeg merker jo at i USA så får man en veldig USA-stil, hvertfall på Hawaii. Så man går mye med tights og dunks, sånn som man ikke går med i Norge. Det er sykt hvor fort man vender seg til den norske kulturen igjen, med hvordan man kler seg på, hvordan man er. Det er noe litt annet. Men det er veldig hyggelig å komme hjem, og hvertfall til det fine været. Møte alle venner og familie. Det ser ut som om du har bodd i et sommerland lenge. Det er veldig fred, så jeg er så glad i det. Det er veldig hyggelig. Så kommer du til oss som ikke har sett solen siden du dro. Det er så gøy, for jeg ser alle ute og jogger, alle går med shorts og sommerklær, ute på båten og alt sånt. Jeg sitter og friser litt, ja. Jeg kunne ikke si det, for det er sånn, herregud, fryser du. Vi har fått sånn, det er så deilig, endelig av sommeren her. For sjakk, når vi ser solen, jeg har vært borte så lenge. Det var en så utrolig lang vinter. Ja, herregud, det var tritkaldt, så mine 20 grader liksom. Ja, og det var lenge, lenge, lenge. Hvordan var det å bo i utlandet? Savner du det hjemme? Det er mange som spør meg om jeg får mye hjemlengsel og hvordan jeg håndterer å være borte fra familie og venner. Men for å være helt ærlig så har jeg ikke så mye av hjemlengselen. Jeg føler at så fort man kommer til utlandet så er det et helt nytt miljø. Man får nye venner, man får nye rutiner. Så det jeg savner hjemme i Norge blir litt mer usynlig. Men så merker man jo på tidsforskjellen at det ofte er sånn at nå har jeg lyst til å ringe mamma, men så er det klokka tre på natta for henne. Så da blir det vanskelig, men jeg tenker at når man først får hjemlengsel, så er det fint å distrahere seg med å gjøre andre ting der man er. Så da kan jeg på en måte sende en melding til en meninne og høre om hun har lyst til å gjøre noe på vei. Men jeg føler egentlig at jeg håndterer det ganske bra. Og så tror jeg også det er fordi at jeg har jo et litt komplisert familiebilde. Så jeg har ikke en sånn svær familie å komme hjem til heller. Så det er ikke så mye å savne. Og så har jeg jo venner mine fra videregående, men jeg vet jo også at mange av de er i militæret, studerer i andre land de også. Så ja, det er ikke like tøft da. Som det kanskje hadde vært om han hadde en svær krets hjemme i Norge som ventet på deg. Er det en sorg du har med at familien din har blitt litt annerledes? At det er deg, broren din og kanskje moren din, og så har du faren din som du ikke snakker så mye med? Ja, det er det egentlig. Jeg synes det egentlig er veldig trist. Jeg snakker ikke med pappa om det. Vi har jo selvfølgelig et fint forhold, men jeg er på en måte ikke så åpen om den sorgen jeg har til noen. Men ja, jeg merker det. Men det som er fint er at kjæresten min har en veldig stor og fin familie, og han har veldig søte foreldre og søsken og sånn. Så jeg føler liksom at de har tatt meg veldig godt imot. Jeg har på en måte familien i han også, og har en stor familie der. Og så har jeg på en måte familien som jeg var på utveksling med i LA, som også på en måte har blitt min familie. Så jeg tror på en måte at grunnen til at jeg eller en av grunnene til at jeg har lyst til å reise så mye og dra på utveksling og flytte til å være sånn, er kanskje fordi at jeg flykter, jeg leter etter å finne noen å settle down med, eller finne en familie. Det høres jo veldig trist ut, men jeg tror at det er en av grunnene, at jeg bare vil komme bort, kanskje. Ikke deale med problemene hjemme i Norge. Ja, ja. Og du sa at du ikke så etter kjæreste, men lastet ned Tinder og det samme en av de første grupperne du møtte? Ja, kanskje litt dobbelt moralsk. Så kanskje litt etter kjæreste? Ja, kanskje litt. Litt underbevisst? Ja, kanskje litt underbevisstheten. Ja, men... Det er ikke alltid man vet selv hva man ser etter eller vil ha. Nei, det er det. Og jeg visste ikke egentlig helt det jeg heller. Men så bra, du møtte en skikkelig fin fyr da. Ja, han er skikkelig fin. Jeg føler jeg virkelig har skutt gullfugl. Det er han da. Det er heldig for begge to. Men... Jeg bare tenkte på det med den sorgen man får. Er du kjent på det rundt julen også? Fordi da er det jo veldig rundt dette med familie, at man skal ha en perfekt jul. Ja, 100 prosent. Men vi pleier ofte å reise bort i julen. Så det er på en måte... en av de største grunnene til at vi kanskje reiser, fordi vi orker ikke å deale med liksom, det er jo så veldig norskt at man på en måte skal fære jul og ha masse tradisjoner og være med familien og sånn, og så er det litt kjipt når man kanskje ikke har en så stor familie. Så derfor så velger vi heller å reise bort da. Men så er det liksom sånn, jeg har på en måte, julen har egentlig aldri vært, vi har ikke på en måte hatt så sykt mange tradisjoner gjennom oppveksten min heller, så jeg føler egentlig ikke at jeg går Eller jeg vet jo heller ikke helt hva jeg går glipp av. Så det går jo på en måte fint. Men også generelt bare med høytider som nyttårsaften, påsken, 17. mai, så er det jo alltid litt sånn, ok, men kanskje man bare skal reise bort. Og så er jeg veldig takknemlig for at man har muligheten til å reise bort da. Men det er jo kanskje fordi at man vil flykte litt fra alle de forventningene man har til å være med venner og familie og sånn. Å lete etter noen å være med. Det blir jo litt rart. Men jeg skjønner også hva du mener. At det er noe man savner i livet sitt, og så vil man prøve å finne det. Og så er det jo ikke noe sånn at du kan gå inn i dette rommet og finne det. Man må jo søke etter overalt. Jeg synes det er skikkelig fint at du er åpen om dette, Frida. Jeg synes det er skikkelig kult at du sier det høyt, for jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i dette. Ja, det tror jeg også. Og det er på en måte viktig å tenke at alle problemene man sitter inne med kan man føle at man på en måte sitter alene med. Og det gjør man ikke. Hvis jeg deler noe på TikTok så opplever jeg så mange som kan relatere til akkurat det. Så det er jo egentlig en oppfordring til deg som lytter også, at om du på en måte har et problem, så kan det kanskje hjelpe å dele det, fordi det er andre som kanskje kan relatere det, og da kan man finne litt trøst i det. Ja, og så er det veldig hylling å snakke om sånne ting. Det er det, absolutt. Men snakker du med mammaen din om dette? Ja, jeg snakker litt med henne om det. Jeg har blitt mer åpen med henne om det de siste årene, egentlig. Men det er kanskje fordi at jeg på en måte... har kjent litt på, eller jeg har på en måte reflektert litt over hvorfor jeg på en måte alltid velger å flykte fra problemene mine. For jeg er en ganske lukket person. Jeg har følelsene veldig på innsiden av meg selv. Så har jeg kanskje skjønt litt nå, egentlig siden jeg kom til Hawaii, at kanskje det er fordi jeg har hatt en litt trøblete skilsmisse da. Og som har påvirket oppveksten min. Så da har jeg snakket litt mer med mamma om det. Og det er veldig godt å snakke med hun om det. Hun blir jo selvfølgelig helt knust for alt den vil er at jeg og Fredrik skal ha det bra. Men det er jo ikke det at vi ikke har det bra. Jeg lever jo det livet jeg alltid har drømt om. Men Men tror du det kan være å snakke om det også? Så reparerer man gamle sår og man kan gjøre forholdet mye bedre. Man blir mye nærmere på den måten. Og så kommer man seg gjennom det. Og så ble det en fin ting. Ja, det er sant. Vi er veldig nære hjemme. Hva vil du anbefale til de som ikke vet hva de vil etter videregående? Jeg ville bare sagt ikke stress. For du har dritkoti liksom. Null stress. Du er 18 år. Øhm... Du har hele livet foran deg. Ta et friår og jobb, eller reis. Prøv å oppleve litt ting, og tenk ut hva er dine hobbyer, hva er dine interesser. Test ut nye ting. Du kan for eksempel ta et årsstudie et sted. Begynn på studentlivet og sjekk ut hvordan du liker det. Kanskje du elsker det du ender opp med å ta en årskjennighet i, og kanskje du hater det. Da har du i hvert fall funnet det. Jeg tror det viktigste bare er å finne ut hva man har en hobby og et interesse for, og så utifra det kan man begynne å se på mulighetene og jobbe for noe innenfor det. Supergod råd du kom med, Frida. Hva bruker du til å ta instabildene dine? Det er så god kvalitet. Jeg bruker et kamera. Det er Canon G7X. Akkurat det ultimate vloggekamera? Jo, det er det. Jeg kjøpte det fordi jeg ville vlogge av meg, og kanskje starte med YouTube, men det skjedde aldri. Rett og slett var det vanskelig med kamera og sånn. Så jeg har heller bare brukt å ta bilder. Det fungerer ditt bra. Så bra. Ja. Vurderte du noen gang seilbåtsutveksling? Ser det veldig populært nå. Nei, egentlig ikke. Jeg var jo på camping på Arbeid også, og jeg er veldig glad i å ha en past seng. Jeg er diva på den måten. Jeg vet ikke hvor bra jeg hadde klart meg på en seilbåt. De som drar på seilbåter er knallhare. Jeg har venner som har vært der og hørt mye historier. Så kreds til de, men jeg hadde nok ikke klart det. Det virker tøft. Det virker dritt tøft. Var det vanskelig for deg å vende på utveksling? Jeg synes egentlig ikke det, men jeg er også en person som prater veldig mye og liker å prate med alle. Men så tror jeg også det er lettere å få vende på utveksling enn for eksempel når man begynner på videregående, fordi alle som drar på utveksling kommer jo sammen med et åpent sinn, og man har kanskje litt samme interesser, for man kommer jo på samme sted. Og så tror jeg også at... Hva var det jeg skulle si... Jeg tror bare generelt alle er ute etter å få venner, så du skal på en måte ikke være redd for at du ikke får venner, for alle vil jo på en måte det samme. Du er ikke den eneste som prøver å søke etter et vennskap her. Alle kommer jo til, eller i hvert fall de som du drar på utveksling med, kommer jo til en ny plass de også, så de ønsker jo åpenbart å få nye relasjoner de også. Og så får man jo venner på skolen man går på, ved klasser man tar. Det er jo mange amerikanere eller delene du drar til som synes det er kjempegøy med internasjonale elever. Så man får jo venner på den måten også. Ja, så bra. Og her kommer alle siste spørsmålet for i dag. Hvem er det mest kjente i DM'en din? Jeg tror egentlig, eller sånn, jeg fikk melding fra Unn Kroge hvor jeg elsker podcasten hennes. Jeg er sånn, haha, det er gøy. Jeg kan jo liksom sende meldinger til meldingsen og sånne ting som er store norske vloggere. Men jeg tror egentlig ikke at jeg har en svær internasjonale. Jeg, vet du hva? Jeg sendte melding til Kim Kardashian når jeg først startet med TikTok. Da skjønte jeg helt hvordan bransjen fungerte, så jeg var sånn: "Hei, jeg kan godt sponse Skims hvis du vil det." Men hun svarte meg aldri da. Men det var dritklar, for da skrev jeg: "Jeg har 10 000 følgere på Instagram, så det er skikkelig smart for deg å gjøre." Det var mammas idé også. Ja, men tenk om han hadde sagt ja? Ja. Jeg føler Skims kunne ha reachet ut til masse mikroinfluencer også. Ja, de kunne jo det. Men jeg tror ikke Kim Kardashian hadde svart ja på en divent til meg. Nei, men er det ikke noen norske? Ja, Emma Eilingsen, Øyvind Krog. Øyvind Krog, Lea Ben, Tale Thorisen. 7.30. 7.30, of course. Yes. Det må man jo ikke glemme. Herregud. 7.30 er kanskje det største, altså. Oi, oi, oi, oi. Det er det. Det er perfekt. Da avslutter vi på den frida. Supert. Tusen, tusen takk for en veldig hyggelig samtale. Ja, i like måte. Det var skikkelig kult at du ville komme. Takk for at jeg kunne komme. Jeg koser meg veldig her i dag. Så bra. Det er hyggelig å høre. Da gleder jeg meg til å se nye vlogger og til at Rylan kommer til Norge. Det blir veldig bra. Tusen takk. Ha det bra. Tusen takk for at du hører på 730-podden. Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneanbefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekunde de blir sluppet. Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!