6/26/2023

Ruben

Ruben, en ung artist fra Bjarkøy, snakker om oppveksten på en liten øy med bare 300-400 innbyggere, hvor han følte seg annerledes på grunn av seksualiteten sin. Han flyttet til Harstad for å studere medie og kommunikasjon, men følte at han ikke kunne være kreativ hjemme. Han flyttet til Rena for å studere, og der ga han ut sin første låt, som ble en stor suksess. Han forteller om sin far som ble syk og døde, og hvordan det påvirket ham. Han har nå kjæreste og skriver sanger om det å være homofil og å takle sin egen seksualitet. Han forteller også om sine møter med plateselskaper i Los Angeles og hvordan han har funnet sin plass i musikkbransjen.

00:01

Vokse opp i Bjørkeøy, Troms, med kreativitet og utfordringer rundt egen seksualitet i en liten by.

11:11

Han beskriver sitt musikkarriere, pappas sykdom og død, og hvordan det har påvirket ham mentalt og emosjonelt.

20:45

Fra å kjenne på undertrykte følelser til balanse og musikalsk inspirasjon om tapet av faren - en følelsesrik reise.

24:40

For å være glad i seg selv må man akseptere seg selv til tross for utfordringer med identitet og suksess.

Velkommen

Transkript

Velkommen til Studio Ruben! Velkommen til Studio Ruben!

Takk skal du ha. Du har vokst opp i Bjørkeøy, Troms? Bjørkeøy, ja. Rett ved Harstad? Ja. Men hvordan er det å vokse opp i så lite sted? Jeg synes det er en vanskelig spørsmål å svare på, for jeg har på en måte ingenting annet å sammenligne med. Nei, for jeg hadde jo bare det. Vi vokste opp på en lille øye her. Jeg bodde der frem til jeg var 16 år, og så flyttet jeg til Harstad, som da ble en stor by for meg. Men...

Og det er jo ikke en veldig stor by. Nei, sant. Det var jo alt for lite for Sovilise for eksempel. Ja, så sant. Nei, men altså, det er jo et veldig lite sted, Bjørke. Og jeg ble veldig god på å være kreativ da. Så jeg brukte alt jeg kunne for å bare holde på med kreative ting. Så jeg lagde musikkvideoer med venninne.

der vi spilte musikkudene til andre artiste sine i låtene. Det var populært på den tiden, jeg husker i USA, der man bare mimeet til låtene. Fikk 1000 subscribers, nesten 2000 subscribers på YouTube, og vi følte oss som kjennevisere.

Jeg elsket å ta bilder og redigere bilder. Det var en periode der jeg redigerte alle sine profilbilder på Facebook. Jeg redigerte røyk på de. Skikkelig Harry Potter-vibe nesten. Alle skulle ha bilder. Og så var det jo musikken som jeg begynte med. Hvor mange er det som bor på den nøya?

Jeg vet ikke hvor mange det er nå, men da, når jeg bodde der, så var det kanskje mellom 300-400 personer. Ja, så du hadde jo fire ganger så mange subscribers. Jeg husker jo når jeg var liten, jeg var kanskje seks år eller noe sånt. Fem-seks år. Så gikk jeg ned over...

En gate, og så var det en lite, pittelite skilt med kart over bjørket. Og så stod jeg og så på det skiltet og bare, ja, her er hele verden, du. Jeg tenkte liksom at det var hele verden, for jeg hadde ikke noen annen forståelse av hva verden var. Shit, hvor mange var det i klassen? Vi var på en måte flest når jeg gikk på barnetrinnet, men det var første tiende på samme skole, og hele skolen var vel litt over 40 elever.

Så det var ikke så mye. Men det ble jo mindre og mindre jo lenger opp i klassen vi kom. Så i tiende klassen så tror jeg det var fem elever. Oi. Ja, det er ikke mange det. Det er ikke mange. Nei. Hvordan ble klassemiljøet da? Var det noen som ble kjæreste med hverandre og sånn? Jeg føler det var litt sånn flørta og sånn.

På kanskje 6. eller 7. klassen og litt opp i ungdomsskolen også. Men det var mest sånn at jenten dro til Harstad eller Tromsø og så fant seg en flørt der da. Det var jo sånn rart, alle måtte bare komme overens. Men likevel så var det... Det ble jo til at man var jo sammen 8., 9. og 10. klassen ble på en måte...

folk som hang sammen da i stedet for at det bare ble tine for det ble jo bare fem personer liksom

Var det liksom rom for å være kreativ og sånn? Jeg fikk ikke noe motstand egentlig, det var bare Jeg har så mange venner som har vokst opp utenfor Oslo som jeg kaller det Nei, det er fortatt svilt Men jeg har vokst opp i små steder og alltid lengt etter å flytte til Oslo eller flytte til Bergen eller en stor by da hvor man kan møte litt flere som er kreative eller hvor jeg har følt at jeg ikke kunne gjøre det hjemme for jeg har følt seg annerledes eller noe men du har ikke kjent på det

Jeg tror jeg kjente mest på den her med å skille seg ut når det gjelder seksualiteten min da. Ikke når det gjelder å være kreativ, for det var jo sånn... Jeg tror det tenkte jeg ikke over. Om folk liksom ikke likte det eller noe sånt. Jeg tror ikke jeg registrerte det noen gang. Det var sikkert noen som var sånn: "Å fy faen så teits og flaut." Men mest når det gjelder seksualiteten min da. Jeg kom jo på en måte ikke ut før jeg var 14 til familien. Søstre, mamma og pappa.

Og så flyttet jeg til Harstad da jeg var 16 år. Da kom jeg ikke ut igjen før jeg var 18 år. Det var skummelt da. Var du redd for hva folk ville si? Ja, og spesielt på en sånn liten plass som det. Jeg visste jo ikke helt hva folk tenkte. Og det var jo alltid sånn, på skolen så var det sånn homovitser, vet du.

Som jeg var med på å si liksom. Sånn, er du homo eller liksom sånn. Jeg var jo en av de som drev det, vet du. Og det er jo ofte de som driver det som prøver skjulen dere, vet du. Har jeg forstått da. Men, nei, det gikk veldig fint når jeg først kom ut. Jeg møtte ikke noen motstander eller noe sånt. Men det må ha vært veldig vondt å holde deg inne da, eller å ikke kunne snakke om det. Ja, herregud. Jeg husker jo den dagen jeg

Jeg kom ut til familien min. Så var det en ny fyr som hadde begynt på skolen. Det var midt på sommeren da. Det har vært veldig spennende. Nye folk. Ja, ja, ja. På en så liten plass. Det var mest skummelt nesten. For man ble sånn, hvem sin plass skal denne personen ta? Det var veldig sånn, man hadde sine plasser nesten. Eller det følte jeg i hvert fall er på da. Men det var en ny person som hadde kommet til øya da. Og så syklet han forbi meg.

Vi hadde møttes ned på butikken i sentrum da, samme dag, og så syklet han forbi meg, og så trodde han sa noe sånn, homo, til meg liksom, at han kalte meg homo. Men det er på en måte, jeg bare sånn, hørte jeg feil. Da ikke det hadde hørt seg, sendte han jo melding, og bare sånn, sånn snakker vi ikke til hverandre her på øya. Herregud, så fløyt. Men,

Nei, altså... Men jeg skjønner jo det hvis du tror at han har ropt det til deg. Ja, ja, og da ble jeg på en måte sånn... Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bare gikk helt i kjelleren av det. Og begynte å tenke over det, for jeg hadde jo tenkt på det. Jeg visste jo når jeg var ti år at jeg var homofil. Jeg tenkte på det hele dagen. Og så kom jeg hjem da...

Og så ble jeg sånn, begynte skikkelig å angste og bare sånn, ok, jeg må gjøre noe med det her, for at jeg hadde jo også sosial angst oppi alt det her som jeg ikke forsto. Jeg trodde det var fordi at jeg holdt hemmeligheten om at jeg var homofil. Så jeg var sånn, ok, jeg må bli kvitt den angsten her, så jeg må si at jeg er homofil, for da blir ting å føles lettere. Så jeg ringte søstra mi, hun bodde i Harstad da, og fortalte hun nei, og så var hun bare sånn, ja, men herregud, det går så fint, og

Støtte deg og finne søster. Så kom mamma hjem, jeg fortalte hun om det. Jeg sa hun hadde skjønt det litt. Fortalte pappa om det, og han bare sånn, ja, ok. Det går fint det. Så du fikk ingen store reaksjoner hjemme i familien? Nei, ikke noen negative reaksjoner. Pappa sa, han var kanskje den som var mest trolig akkurat på det. Men han sa,

Ja, er du sikker på at du vil si det her til de andre på skolen og sånn? De elevene dine kanskje liksom ventet til du hadde flyttet. Ja, som var litt sånn vanskelig da. For han ville jo sikkert bare det beste da. Selvfølgelig, men hvordan er det for deg å høre det? Men jeg ble jo usikker på grunn av det da. Ja, indirekte så sier man jo at det er en frykt for å ikke bli akseptert her. Ja, ja, og at det på en måte kanskje var feil da. Nei, jeg holdt det jo hemmelig da. Flyttet til Harstad...

Fortalte ikke til noen, jeg tror alle skjønte det. Det var en dag jeg satt i timen og skulle høre på musikk. Og så flyr den AUX-kjekken ut av PC-en og så blester det en rik inglese i ass. Og så spør hun en og bare sånn, Ruben, er du homo? Jeg var sånn, åh herregud. Det er så flow liksom. Og så var det en dag, det var jeg som spurte, er du homo?

For vi hadde noen samtaler rundt homofili og sånt. Vi gikk veldig inn på dette temaet, men hun spurte noe sånn: "Er det noe du har lyst til å fortelle oss?" Og så jeg bare sånn: "Ja, hvis det er noe du har lyst til å spørre meg om, så bare spørre." Så da kjente jeg bare sånn: "Ok, nå driter jeg i det."

kom det en helg der jeg bare ble full og var sånn jeg er homo fortalte jeg meg det var bra det har vi skjønt litt men det var helt fint liksom følte du deg lettere da? ja, veldig var det så deilig da, herlighet? jeg tror jeg var den eneste homofile det var i hvert fall sånn rundt min alder jeg husker det var jo en når jeg gikk i kanskje 4. klassen så var det en i 9. 10. som var homofil

Det er det eneste som jeg vet om. Og for deg så var Bjørke hele verden? Ja, for når jeg var sånn seks år, men så da jeg ble eldre så visste jeg jo at... Jeg vet at du visste at du var... Men klart, det blir jo som om man blir i en boble, liksom. Det er hele virkeligheten. Alle som har gått på folkeskole kan kjenne seg igjen i dette, at det er jo hele verden. Og du bare har hørt om en annen som er homofil, da skjønner jeg at det må være veldig rart.

Ja, og så er det sånn, de jeg hørte om fra søstra mi, for hun gikk jo i klasse med en som var homofil og kjente til flere som var gode venner med hun. Og det jeg fikk høre av historien fra Harstad var at de hadde det ikke bra, fordi at de ble ikke behandlet noe bra. Og hun sa det jo ikke til meg for å skremme meg. Det var bare sånne tilfellige ting jeg hadde fått vite. Jeg tror det var til meg før jeg kom ut. Så det var mer sånn, ja, faen, folk er slem, liksom. Mhm.

Så da gjorde meg oppenbart enda mer redd. Men jeg føler jo også på de årene fra jeg visste at jeg var homofil til jeg kom ut, så var det en stor endring. Der folk ble veldig oppspart på at man skal behandle alle

på en god måte, liksom. Og så var det jo sikkert også det at jeg vokste opp, og alle rundt meg også vokste opp, så de jeg var rundt også ble jo mer voksne i hodet. Du flyttet fra Bjørke til Harstad, og så bestemmer du deg for å gå på skole på Rena. Ja. Det var jo rett etterpå, ikke sant? Ja, da studerte jeg tre år medie og kommunikasjon i Harstad, og så jobbet jeg et år som servitør og som vaskemann på Brun og Blint.

Og så bare sånn, nei, nå må jeg gjøre noe annet. Og da hadde jeg holdt på med musikk siden jeg var 13-14 år. Produsert og skrevet, gitt til artister som jeg fant på Soundcloud. Og fikk de til å gi til musikken, for at jeg ville se hvordan kommentarfeltet var, hva folk syntes om musikken. Uten at det på en måte skulle være jeg som sang eller noe sånt. Og så lagde jeg en sang, der jeg var sånn, nei, den her kan jeg ikke gi bort til deg, den må jeg ha selv.

Så tok jeg vare på sangen, jobbet med musikk, flyttet til Rena og begynte å studere der.

Og så var det i klassen over meg så hadde de et fag som heter A&R, som heter artist and repertoire. Jeg vet egentlig ikke hva... Ja, de jobber litt som talentspeidere, at de skal på en måte finne nye artister, og så skal de hjelpe med å bygge dem opp og sette opp noen gode produsenter og passe på at låtene kommer ut. Ja, for deres oppgave var liksom det å finne artister og bygge dem fra scratch og lage en slags plan. Det var en gruppe som ikke hadde en artist, de hadde en uke igjen, og så var det sånn...

"Ah, jeg har masse demoer. Jeg tenker at det er for moros skyld. Det virker gøy liksom. Jeg er på et nytt sted." Jeg følte meg veldig sånn... Altså, Rena er en veldig sånn lekeplass for studenter. Og da tok jeg den låta som jeg tok vare på og ga ut den. Det var Walls? Nei. Den var jo laget da jeg fortsatt studerte på Rena. Men i Los Angeles i et halvt år. Jeg hadde hatt skrivesperr i sånn fire måneder.

Og så gikk jeg en gang midt på natta, sånn i ett tida, ned til skolen. Vi fikk jo beskjed av læreren at ikke gå ut på natta. For det kan være farlig. Det var masse sånn at det hadde skjedd skyting midt i Hollywoodet da. Men jeg skulle jo i studio da. Så jeg dro i ett tida på natta og var sånn, nå må jeg bare lage noe som jeg liker selv da. Og dro i studio, var liksom helt ærlig med meg selv og lagde...

teksten til henne, og så skrev hun og produserte den der. Og etter det så begynte ting å skje for deg. Som bare det. Ja, ja. Tallene begynte å rulle på i romhjulene, og jeg skjønte ingenting. Plutselig var det en million jeg satt der med gledestående, og var liksom helt sånn, hæ, hva skjer? Det var skikkelig stas. Og så kommer da

i januar. Da fikk vi vite at pappa hadde fått kreft. Ja. Midt i opp... oppi alt det her da. Så var det sånn at det krasj... to verdener krasja litt. Da dro vi jo hjem, og da liksom var han... lå han der sjuk på sykehuset, og så dro jeg tilbake sørover, spilte vegelista,

Tror tilbake neste dag. Og der har han en syk liksom. Altså det blir veldig sånn kontrast oppi alt som skjedde da. Var det vanskelig å nyte den tiden hvor alt skjedde?

Jeg kjente litt på sånn, jeg burde ikke kjenne på alt det er gode når pappa ligger hjemme og er syk. Det skjønner jeg. Selvfølgelig så vil jo han at du skal kjenne på det. Du skal jo leve livet ditt. Jeg fikk jo melding av han når jeg stod på vegelista. Så det er på vegelista. Det var kjempegøy. Shit.

Det skjønner jeg veldig godt. Og så er det veldig vanskelig å være sammen med noen som er syke også, fordi man kan ikke sette hele livet sitt på pause i mange år fordi noen er syke, men så er det jævlig vanskelig å ikke gjøre det. Ja, du vil jo på en måte vise litt sånn respekt da. Selvfølgelig. Og vise at du er der. Man har lyst til å være der. Ja, og det var jo sånn i våres tilfelle så vi var jo på en måte aldri noe close opp igjen av oppveksten. Han var mer sånn her...

litt sånn avstand følelsesmessig og sånn, men mot slutten der da, når han ble syk så tror jeg han kjente litt på det at nå må jeg nå ut før liksom ja, før ting kanskje før jeg ikke lever mer da så vi ble veldig, veldig nær da og sånn, jeg husker bare han tok ut hånda si, han lå på sykehusenga og tok ut hånda si og ville liksom holde meg i hånda da noe som var helt sånn

Hva skjer for dette? Du hadde ikke gjort det før. Nei. Veldig sånn, ok, men da gjør jeg det. Og det føltes veldig sånn forløsende at nå på en måte har vi fått det forholdet som kanskje begge har hatt lyst på, men ikke helt har fått til. Det var tydeligvis ikke en vanskelig kreft å ordne opp i, slik jeg hørte i hvert fall.

Men han fikk lungebetennelse oppå dette. Det ble litt bedre, men ikke helt bra. Så fikk han lungebetennelse over det igjen. Til slutt stivnet lungene. Det ble umenneskelig å holde ham i livet. Da gikk det veldig fort? Ja, da ble det til at vi måtte reise oppover. Vi måtte reise til Tromsø.

Og så var vi der i tre dager. Fikk beskjed om at i morgen klokka ti så tenker vi at vi må skru av det som holder han i livet da. Jeg husker liksom den første dagen vi var der så hadde vi jo hele dagen. Og da var det sånn, eller vi var der kanskje en uke eller noe sånt. Og alle de dagene der han bare var holdt i livet da de føltes ekstremt lang. Men den dagen vi skulle koble han av tror jeg da vi satt der lengst.

Og det føltes som det gikk så fort. Og det var så rart hvor fort det føltes at de koblet av også. Det er veldig rart å se på noen når du ser livet gå ifra. Det er et skikkelig sånn... Det er et rart syn. Det skjønner jeg. Også er det en av de personene som er viktigst for deg i livet. Det er skikkelig vondt å høre hvor du begynner. Nei, det er en rar ting. Hvordan føler du at det har preget deg?

Jeg vet ikke, jeg lurer på om jeg kanskje ikke har bearbeidet det helt, egentlig. Jeg tror jeg har vært litt sånn dittet litt vekk, for jeg har hatt litt å gjøre. Og så hadde jeg ikke ville tatt det opp igjen, for jeg ville ikke bli lei meg, liksom. Det er dritskummelt å skulle gå inn i. Og så føles det noen ganger litt som kroppen skal revne seg i to, at man ikke kommer til å takle de følelsene som kommer. Det er det, vet du. At man kanskje blir litt redd for hva som er der. Og så...

Sannheten er jo at du kommer ikke til å kjenne på noe som ingen har kjent på før deg. Nei, sannheten er jo også at det er jo befriende og det er jo bra å kjenne på de her tingene. Det er klart at jeg har grått masse, jeg har tenkt mye på det. Men det å sitte og snakke om det nå var plutselig veldig rart igjen. Jeg tror det er en stund siden jeg snakket om det. I sånn detaljnivå. Det var helt forferdelig. Føles det godt at dere fikk litt bedre forhold på slutten?

Ja, det gjorde veldig mye for min del. For jeg tror hadde vi ikke fått det, så hadde jeg suttet igjen med veldig mye spørsmål. Eller sånn følelsesmessig da. Bare sånn følelse av mangel på noe. Men jeg føler jeg fikk det. Vi hadde jo ikke helt den far og sønn forholdet som jeg skulle ønske vi hadde da, når jeg vokste opp. Kommer liksom fra en familie som er litt hardbarska, eller hva man skal si.

Hvordan er det for deg nå? Fordi nå sa du jo nettopp at du gjør det litt selv. At du distanserer deg litt fra følelsene. Jeg har jo gått til psykolog i flere år, og det hjelper jo ekstremt mye. Og de siste årene merker jeg at jeg klarer å kjenne mer følelser. For det er klart man vekser opp, og så blir man opplært hvordan man skal være og ha det utifra. Hvordan man vekser opp da. Men

Som de siste årene kan jeg se på en serie og kjenne at jeg vil gråte, og så blir jeg sånn: "Oi, jeg kjenner en følelse!" Det er veldig interessant og gøy å ha fått muligheten til å kjenne litt på følelsene igjen. Det har vært godt, men jeg er ikke der jeg vil være enda. Men jeg vet at jeg vil et sted der jeg kan kjenne på følelsene som kommer. For det er jo det som skaper angst, det å holde litt nede. Det er følelser som ikke...

kommer seg ut, og så blir det til et angst. Jeg var deprimert en god stund etter det der. Da har jeg egentlig ikke tenkt på at jeg kan ha noe med det å gjøre. For dagen etter han døde, så dro jeg rett ned til Oslo igjen. Og det var liksom ikke noe å være med familien og snakke gjennom og kjenne på og bli ferdig med de følelsene. Det var bare rett ned. Hva gjorde du da? Dro du på jobb? Eller studio liksom? Ja, dro til Oslo og jobbet igjen liksom.

Å fy faen. Og bare tenkte på andre ting. Men, og nå har du fått kjæreste. Og så har du skrevet en låt på del 1 av albumet. Og den handler jo om at du kunne ønske at faren din fikk møtt kjæresten din. Ja. Det er jævlig fint. Takk skal du ha. Når jeg satt i sesjon, og så satt vi og tenkte bare sånn, ja, hva kan en låt her handle om? Vi hadde liksom akkordene og sånn.

Og så bare kastet jeg i masse ideer, og liksom, ja, det er jo en ballade, noe fint liksom. Og så satt jeg og tenkte litt for meg selv, og så kjente jeg bare sånn, fikk frysninger, for jeg kom på den der, kjæresten min har aldri møtt faren min. Og så tenkte jeg sånn, shit, det er egentlig en ting, veldig fin, men bitter ting, man kan synge om, eller fortelle om. Jeg elsker når sånne der ting møtes, sånne følelser møtes, noe fint, men også bittert.

møtes i en sang. Hvordan tror du faren din hadde likt å møte kjæresten din? Jeg tror han likte kjæresten min veldig godt. Er de like? Ikke på noen måte. Nei, nei. Pappa var mer sånn, som jeg sa, kanskje litt mer sånn, ikke visste så mye følelser, var litt mer sånn macho på den siden der. Kjæresten min er åpen og rolig, og er på en måte en slags bauta for min del. For at jeg

Når jeg møtte han så var jeg jo helt sånn all over the place følelsesmessig fordi at jeg sliter jo med mine ting liksom. Men han var på en måte et sted for meg der jeg fant roen. Som var veldig fint for meg og sikkert tungt for han. Jeg har jo sagt til han at jeg bare skjønner ikke hvordan han har klart å holde ut med meg. Men det er kommet til et sted nå som er veldig balansert og jeg har jo fått hjelp av psykolog og det er liksom ja. Det er veldig personlig akkurat det men det er sånn

Jeg tror det er noe mange kanskje kjenner på i et forhold. Selvfølgelig. Hvis man ikke kjenner seg selv da. Selvfølgelig. Jeg tror ikke jeg kjente meg selv helt ordentlig og hadde litt greier å finne ut av. Jeg gjorde mye av jobben med meg selv fordi jeg skjønte hvor viktig han var for meg. Hvis jeg ikke fikser opp i ting så kan det være at jeg bare kan ødelegge ting kanskje.

Det er en god motivasjon da. At man har lyst til å gjøre noe som er veldig riktig for deg selv, men også for andre. At du har lyst til å funke i relasjoner. Og det er vanskelig hvis man ikke har det bra. Ja, sant. Det er veldig klein ting å si, men det er viktig å være glad i seg selv før man kan gå inn i et forhold.

For å være glad i seg selv så må man akseptere seg selv Det er vanskelig, spesielt når du har vokst opp med at du har fått høre at hvis du er homofil så blir du kanskje ikke lykkelig eller at du har fått høre at du må vente med å fortelle om hvem du er Det er dritvanskelig Ja, da blir man jo veldig usikker Men jeg tror det med at jeg har flyttet og gjort ting på egen hånd fått til ting på egen hånd

fått masse mestringsfølelse. Ja, ja, ja. Sant. At det har skapt veldig mye selvtillit. Og klart, jeg, før noen år siden, når jeg først var på radio for første gang, så hjerte i halsen. Jeg kunne aldri gjort noe sånn som det her. Jeg har ikke snakket om. Nå er jeg på en måte mye roligere, og, ja, jeg vet ikke. Jeg føler meg veldig

Zen. Det er klart det går i bølger, men det som er deilig er at når man får jobbe med psykologer og sånn,

For min del var det opp og nedturen de blir mye mindre. Du snakket om første gang du hørte deg stelle på radio. Og så vet jeg at du har vært i noen møter med Republic Records, som er verdens største plassselskap. Som bare er helt insane. Å gå fra Bjarke til... Jeg har ikke tenkt på det sånn, men det er helt sjukt. Det er veldig få nordmenn som har vært i møter med det plassselskapet. Det er sant. Jeg husker jo vi var...

Vi tok turen dit, og så hadde vi et møte med litt av de folkene der. Jeg husker bare jeg fikk avsmaket en gang. Det var noe av det første han eneste sa var «Ja, den lay by me»

Vi burde putte på noe sånn her kick og clap på den, og lage en sånn remix som er sånn upbeat. Jeg bare, nei, det gjør vi ikke. Det sa jeg til han mens jeg satt der. Det skjer ikke.

Jeg husker jeg ble så fornærmet. Det var en viktig låt for min del, men det kunne jo ikke han skjønt i den grad. Stakkars. Da var jeg bare sånn, det er her tullet her. Og så hadde vi møte med de, dro på middag og flere ting. Og etter vi hadde vært på møte i bygget deres, så tok vi heisen ned til Island Records uten at

Republic visste om det Republic hadde jo betalt for hele reisen våre Så oppholdet og alt sånt Så vi hadde heller ikke Island Records Og signerte deal med de da Og det var skjutkleint senere For at en senere tur Vi reiste bortover så skulle vi ha møte med Island Og så skuttet han heisen Og tror ikke han vi oppmøte med fra Republic Tok samme heis

Og du bare, hei Ja, det var klent, herregud Jeg ble så varm Men de skjønner jo at det er business da Ja, herregud Det må ha vært spennende da å møte sånne folk Jeg lurer på hvordan det er å dra på middag Sånn som du fortalte at dere gjorde Hvordan er det å dra på middag med sånne folk Er det sånn at de bare går inn i restauranten og alle som jobber der er sånn Herregud, da kommer de Nei, jeg vet ikke om folk vet hvem de er Eller sånn, kanskje

Men Det er jo sikkert litt hot shots i LA Det kan jo gå til henne Ja det kan gå til henne Men jeg tror det Jeg husker det ene ting jeg kjente på var det at Det var så ekstremt mye skryt Mot, altså rettet mot meg Åja Og jeg blir, jeg synes ikke det er så gøy med så mye skryt Nei La oss ha en liksom normal samtale Men Det er kanskje en helt annen jargong enn man har i Nord-Norge Ja

Herregud, men så spennende for et liv du har levd. Ja, jeg følte meg uttaknemmelig for det. Jeg er jo kjempetaknemmelig for det. Men det er jo viktig for min del å vite hvor jeg skal treffe min del av, og hva som føles riktig for min del. Selvfølgelig, jeg synes ikke det hørtes ut som det var uttaknemmelig. Men det er spennende å høre om, for det er sikkert veldig mange som hører på denne podden akkurat nå, som har lyst til å bli artister, som har lyst til å signe til utlandet, som kanskje ikke helt vet hvordan det er. Jeg tror på en måte jeg innså på den turen at jeg ikke har lyst til å

å satse i det området. Når man liksom ser og hører om de artisterne, hvordan de må jobbe der, og til noen grad kanskje litt sånn umenneskelig. Ja, det er jo helt sinnssykt press. Alt blir jostet til USA, og det er musikken også, selvfølgelig. Sjukt press, liksom, og det...

Jeg vet ikke om det er helt for meg. Jeg vil ha et fint, balansert liv. Men samtidig kunne jobbe med musikk. Det er sikkert for oss å ha et balansert liv hvis du skal være popstjerne i LA. Ja, det er det jeg tenker. Jeg har lyst til å få til Europa. Det har vært dødsfett. Det blir jo mye jobb da også. Men en annen type, kanskje. Har du noen planer fremover? Noen prosjekter?

Med tanke på... Jeg vet at du har del 2 av albumet. Hva heter det? Del 2 av albumet heter det samme som del 1, det er Tonic Emotions. Ja, selvfølgelig. Tonic Emotions del 1 og 2. Ja, det gir jo mening. Så fra august så kommer... Det er på en måte det samme som jeg har gjort med denne her, at jeg

gir ut en og en låt. Så jeg tenker, ideen min, eller planen min akkurat nå er at jeg skal gi ut en låt i august, en i september, og så kanskje del to da i oktober. Hvorfor deler man opp albumet i to deler og slipper låt for låt? Jeg vil egentlig bare gjøre det for å få mest mulig ut av låten da. Og så er det jo

Jeg føler sånn, i dagens klima i musikken, så er det kanskje litt vanskelig å få med seg hele prosjektet, med mindre du er Beyoncé eller Rihanna eller en svær artist. Så da må man liksom prøve å utnytte det man kan da, av låten. Og ikke bare gi det til helt prosjekt, og så er det noen få som hører på det. Men tror du det er smart da, å gi ut sånn som du har gjort? Å splitte opp albumet, og så gi ut en og en låt om gangen? Ja, ja. Og så blir det til slutt et helt prosjekt? Og så for de som er, liksom

For fansen blir det et stort prosjekt, men for andre får de låter servert hver uke. Så kan det fide algoritmene. Det er vanskelig å gi ut et stort prosjekt

Fordi det er jo ikke alle som vil gå inn og høre på et helt album. Hører du selv på album? Nei, jeg er på en måte akkurat samme. Jeg hører på enkeltlåter. Jeg har ikke noen artister som er sånn, har du hørt på det albumet der? Sånn er det ikke. Utenom faktisk Lord. Det siste albumet hoga ut. Jeg husker ikke hva det heter. Var det Solar Power? Ja, Solar Power. Den har jeg hørt på...

inn og ut fra start til slutt flere ganger. Men det er et sånt album som jeg hørte veldig mye på under korona, tror jeg. Og under flyturer og sånt. For det er en veldig behagelig og rolig album. Er du klar for en spørsmålsrunde? Ja, ser på. Nå har du vært med på Comedy Lauritsen, men kunne du vurdert et annet reality-program?

Nei, jeg tror ikke jeg kunne vært med på noe mer reality. Jeg tror jeg var med på kompani fordi det var en utfordring. Jeg kunne utfordre syken og fysikken. Men ingen andre? Jeg vet ikke hva det skulle vært. Kanskje hver gang vi møter seg sikkert. Ja, kan du ikke gjøre det? Det hadde vært gøy. Omg, kan du ikke gjøre det? Ja, kanskje det. Det må du gjøre.

Oi, da hadde jeg sett på. Da hadde jeg sett på, ja. Det bare virker sånn, det ser jo ekstremt fint ut, og det høres fint ut, og folk gjør en skikkelig bra jobb. Men igjen, når jeg snakker om det med skryt og sånn, og sitter ute på bord, og så kan folk komme med skryt og litt sånn, fin musikk, fin låt, og da blir jeg litt sånn ubehagelig. Ja, du synes det er ubehagelig? Ja, egentlig.

Omtrent alle i Norge har jo et forhold til låten din. Hadde ikke det vært hyggelig å høre hvordan folk har brukt det? Hadde noen hørt på det og hatt den opplevelsen? Det hadde vært veldig gøy å høre noen tolke musikken min. Det hadde vært veldig spennende. Men også hadde det vært veldig gøy å tolke andres musikk. Gjøre litt balladeversjoner. Handler Walls om noen? Nei, Walls handler egentlig bare om...

var helt sånn fortvilt og oppe i angst og alt sånt der at jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre og jeg trengte liksom jeg må ha hjelp på noen måte det var liksom det da det var så fint takk og lei meg og nei

Jeg er veldig glad i seg. Jeg skal ikke skryte nå, men... Sorry. Det går bra. Ja, så har vi fått sånn 25 spørsmål om du kan være i bare overkropp på scenen. Være i bare overkropp? Ja, det er veldig mange som skryter. Så spennende. Det er gøy. Jeg begynte å trene, vet du, og jeg har trent nyheter.

Ja, en stund, så det er gøy at folk spør. Ja, så bra! Kanskje det kommer en dag. Ja, men så bra. Du skal jo spille mye på festivalet i sommer. Ja, det skal jeg. Kanskje jeg skal ta meg en øl før jeg går på noe sånt. Ja, så gøy. Hvem er den mest kjente som har slagit inn i DM-en din? Altså, når du sier slagit inn i DM, så tenker jeg sånn seksuelt, eller sånn... Å, jeg mener seksuelt. Du gjør det? Oi, ok.

Det tror jeg ikke jeg har hatt. Men jeg synes Begge Haram har slengt ut noe sånn... Føler det. Ja, føler det i podden. I Haram og Hegset. Ja, kanskje det. Jeg har ikke lyst til å oute folk heller. Nei, nei, nei. Det skjønner jeg. Er det noen som spør om hvordan det er å vokse opp i et lite øyesamfunn? Ja, snakker jo litt om det. Jeg hadde jo ikke noe annet å sammenligne med. Har du lyst til å flytte tilbake dit selv?

Jeg har ikke noe lyst til å flytte nordover, egentlig. Eller i hvert fall sånn, jeg liker Oslo skikkelig godt, fordi det er så mye å finne på her, og sola varmer litt mer her. Det er ikke så mye vinter, liksom. Men jeg har kjent på det siste at det er sånn, kanskje jeg blir å savne litt nord, å være i nord. Men akkurat nå så har jeg bare lyst til å være her. Hva er dine sommerferieplaner?

I sommer skal jeg mest spille festivaler, jobbe med album del 2, og så skal jeg en tur til Spania. Å, deilig! Og så en tur til Ibiza. Oi!

Det blir drugs og hele greia. Vi driver ikke med sånn. Masse kokain. Masse horer. Ja, hvorfor ikke? Vi skal dra med lillesøstre til type min. Og en venninne av henne som har en perihytte der. Og så er siste spørsmålet. Er det noe gøy som skjedde på Gopani som vi aldri fikk se? Det var jo noen krangler der, ja.

som skjedde, som ikke kom helt fram. Er det sant? Ja. Men jeg ville jo ikke out noe annet. Det skjønner jeg. Veldig slemt. Du vet aldri hvem du handler med da. Hæ? Men nei, det var noe uenighet til å krangle der. Det ble litt sånn uenighet til å krangle her.

Noen som fløy litt i tåtene på andre, kanskje. Ja, så klipperne gjorde en snill jobb, kanskje? Det vil jeg si. Tusen takk for at du ville komme, Ruben. Det var veldig hyggelig. Det var veldig fin podcast. Jo. Det var en veldig fin episode. Ja, det var det. Takk for at du ville komme. Selv takk.

Tusen takk for at du hører på 7.30-podden. Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, fordi det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneanbefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren, så kunne de bli sluppet.

Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!

Velkommen til Studio Ruben! Velkommen til Studio Ruben!

28.400 s