Hei kjære lytter, og tusen takk for at du lytter til Henrik Beckheim podcast. Du kan nå bli medlem av denne podcasten, og fremover nå vil alle de som er medlemmer få tilgang til de nyeste episodene først. Det koster 49 kroner om måneden, samme som en kaffe omtrent, og du bidrar da også til å støtte arbeidet med denne podcasten. Så trykk på lenken under her i beskrivelsen og bli medlem i dag. Jeg setter stor pris på det. Tusen takk.
Denne episoden er sponset av Kristent ressurssenter. De jobber med kulturendring ved å løfte fram tradisjonell kristen virkelighetsforståelse på familie, kjønn, seks og identitet inn i den norske samfunnsdebatten. Tro
Truls Olufsen Meus, som var på podcasten min her for en liten stund siden, er på kort tid blitt landets mest kjente kristne samfunnsdebattant, og han skapte nasjonale overskrifter fra podcasten her da han kalte pressens hus for en råttebolig. Hør gjerne på denne episoden med Truls og bli kjent med Kristentressurssenter sitt arbeid på kressurs.no. Truls har 15 000 følgere på Facebook, så ta en kikk på hva han driver med rundt dette med å sette kjønn på dagsordenen.
Kjølholt Gustavsen, velkommen til studio. Mange takk. Eller som du egentlig heter, og da må jeg huske deg, for du har et langt navn. Det er Njol Alhadef Benkestok Kjølholt Gustavsen. Det er riktig. Og det er ikke hver dag at vi har adelen her i huset. Vel, vel, vel.
En av Adelig 1 er jeg kanskje med på. Adelen gikk jo ut av Norge ved lovgivning i 1820. Så den siste adelige personen vi hadde i Norge, det var en baronesse.
Ved Jarlsberg. Riktig. Men dette her går jo tilbake på min fars side av slekten. Så dette er jo norsk, eller nordlandsk uradel. For Jarlsberg, er ikke det fortsatt Jarlsbergs ost, ikke sant? Er det fortsatt en Jarl-slekt som driver med det? Ja, det vet jeg ikke, men jeg vet i hvert fall at de fortsatt har en herregård i Vestfold. Stemmer.
Så det er riktig. Men så klart, det har jo ingen praktisk betydning lenger, men det er en interessant historie, og så klart noen etternavn som fortsatt bevares. Spennende. Man nevner fort også at du er rådgiver i Veteranforbundet SIOPS. Det er riktig.
Men jeg har lyst til å ta denne slektshistorien din, for du har nevnt den litt i forkant. Jeg synes det er så spennende. Også bare det at du er bevisst på slektshistorien din så langt tilbake. Det tror jeg ikke det er så mange som er. Også at du har adelig blod tilbake helt til. Hvor langt tilbake vet du om? Er det 1300-tallet som du er klar over? Ja, de første skriftlige kildene er vel fra 1399. Det er jo første gang man bruker dette slektsnavnet da.
Men her er det mye usikkerhet. Og så er det den siste adelige personen i slekten. Altså har vi kilder på fra starten av 1600-tallet, altså inn i danske tiden. Det var jo slik at min forfader giftet seg med en uadel, og da forsvant adelskapet ut. Og så er det den siste som brukte benkestokk etter navnet. Det var på 1700-tallet i Nordland.
en i Lofoten, om jeg ikke husker helt galt. Og så har dette navnet kommet opp igjen da, som et mellomnavn. Men jeg skal si at det er mange som er etterkommer av denne slekten, og særlig i Helgeland da, i Nordland-fylket.
Så det er interessant, men som sagt, det har jo ingen betydning i dagens moderne norske samfunn. Jeg synes det er litt kult, hvis jeg hadde hatt adel selv, så hadde jeg gått rundt og sagt at jeg må tiltale meg riktig, for jeg er adelig, vet du. Det har du sikkert, hvis du graver litt lenger tilbake i slektskapet. Men litt sånn på tematikken i dag, så er jo...
så er jo også den første krigsveteranen i min slekt, den går jo også langt tilbake. Jeg er jo barn og barnebarn av to veteraner. En FN-veteran fra Unifil i Libanon på 1990-tallet, og en krigsseiler fra 2. verdenskrig. Men den første, litt interessant, den går jo også tilbake til starten av 1600-tallet. Det er jo min danske forfader,
som ble hentet til Norge. Han var marinoffiser og ble senere kaptein på Varduhus festning, og deltok da i krigen mot svenskene i det som heter Kalmarkrigen på starten av 1600-tallet. Hva var den krigen egentlig? Hva handlet den om? Nei, det var en territoriell konflikt mellom Danmark, Norge og Sverige.
Danmark, Norge og Sverige kjempet jo om det politiske hegemoniet i Noreuropa i flere hundre år, så mange av mine ancestors har jo deltatt i en rekke av disse krigene, og også i krigen nede ved de danske hertugdømene, før vi utvandret til Norge. Og mer vet du om historien der, og hvordan det gikk videre med...
i de krigene og hva de opplevde og hvor mye av dette er på en måte nedskrevet og hvor mye er tatt vare på? Ja, altså mye er tatt vare på, mye er dokumentert. Jeg har jo slektslinjer på sidene som deltok på ganske hare maritime krigshandlinger. Der er det en bror av en av mine forfeder som fikk sprengt av seg beina
Han var ombord på et krigsskip, og den danske siden av slekten, så er jo de siste krigsveteranene der fra den andre slesviske krig mot slutten av 1800-tallet. Han som fikk sprengst av seg beina, hva var det for noe? Hva skjedde? Dette var på 1700-tallet, og han ble beskutt av kanonen.
Men det er så klart en sidelinje. Men han er begravet i København i dag, så jeg har vært og sett på gravstøtten hans. Det er spennende. Men de aller tidligste, hvis vi tar kronologien helt fra 1300-tallet, vet du hvem de var og hvor de bodde? Hvor i Norge de var? Ja, altså, det er jo et hvitt bilde. Så klart den ene er jo den nordlandske slektslinjen.
som jeg har fortalt litt om, og så er det flere linjer som er dansk og tysk. Da tyske handelsfolk i Bergen, altså hanseatere, og også mye danske embedsfolk og militære som kom til Norge. De fleste av de danske og tyske linjene, de kom på starten av 1600-tallet og senere.
Jeg vet at mine hansiatiske forfødre etablerte seg i Bergen fra 1668. Det er det jeg har lest i de skriftlige kildene.
og som etter hvert da kom til Nordland på starten av 1700-tallet. Vet du hva de gjorde for noe? Det var handelsfolk. Så de var aktive innenfor nordlandshandelen, så de eksporterte tørrfisk til kontinentet. Jeg liker å si at det er krig og tørrfisk som gjør at jeg sitter her i dag. Ja, det er litt fint.
Tørrfisk er godt, ja. Ja, og en viktig... Tørrfisken var jo med på å internasjonalisere Norge. Det skapte handelsveier, det skapte kulturutveksling mellom det kontinentale Europa og Norge, og det skapte også immigrasjon, særlig til Bergen.
Så på en måte tørrfisken har, det må ikke underkommuniseres, en utrolig viktig brikke i norsk økonomisk utvikling og i den internasjonale utviklingen som har skjedd i modernske historier. Fikk de så sansen og smaken for norsk tørrfisk? Hvorfor ble den så viktig akkurat fra Norge? Hadde vi så god teknikk på hvordan vi lagde den? Var det...
Hva gjorde at den skilte seg ut? Nå skal jeg understreke at jeg ikke er faghistoriker. Ikke tørrfiskekspert. Ikke tørrfiskekspert heller, men så klart dette hadde jo mye med det katolske faste på budet. Man måtte spise fisk store deler av året. Det var noen av grunnene for at dette ble en viktig eksportvare til en rekke europeiske byer. Vi fikk jo korn, vi fikk tobakk, alkohol tilbake.
Så en veldig viktig livsnerve i norsk handel var jo også med å skape og etablere norsk business og en businesskultur i Norge, som på mange måter startet i Bergen og i Nordland. Så så klart, mine ancestors var handelsfolk i generasjoner og solgte fisk.
Og mange av mine slektinger i Nordland i dag driver jo fortsatt med fiskebusiness i dag. Så det er noe som har gått ned. Så det er en kremmerkultur som har blitt forvaltet nedover. Og en embedsoffiserskultur. Og nok en holdning som har blitt nedarvet til moderne tider, at du skal gi noe tilbake til landet ditt. Riktig. Ja, og dette med adelige aspekter, når var det det kom inn i skjeltene dine?
Nei, hør du, jeg er veldig opptatt av den linjen. Den kom jo som sagt inn på 1300-tallet, og det da var det norske bohuslen, i dag svensk, dro etter hvert til Bergen, de også, så klart en av de viktige byene i middelalderen Norge.
Og der de bekledde ulike funksjoner, både som høvdsmenn på Bergenhus festning og som lagmenn. Og så dro man etter hvert til Meløy i Nordland.
min farslekt er fra. Hva ville dere si på den tiden å være adelig? Hva betydde det i form av hvilke funksjoner man hadde og hva slags muligheter man hadde? Det var jo så klart todelt. Det var jo rettigheter og plikter. Den adelige samfunnsordenen var jo en kontraktsordning mellom kongemakten og adelsstanden.
Man skulle stille seg til disposisjon for kongen og i militærtjeneste, altså krigstjeneste. Og det man fikk tilbake var jo så klart skattefrihet.
og en sosial posisjon, og så klart embedsposisjoner som man fikk i kraft av å være en del av denne standen. Så så klart, vi har jo tent konger i generasjoner. Hvis man ikke var av adel fra før, så kunne man bli slått til ridder for eksempel. Var det en adelig titel å være ridder?
Ja, det var det. Så ifølge slektssangene så var det jo slik at min forfader reddet kongen da han var forfulgt av fiender.
Det er litt usikkert, og der er på en måte kildene usikre på hvilke av de norske middelaldre kongene man snakker om her. Men ifølge sangene, og da må jeg altså understreke at dette er et sang, så ble kongens liv verget, og så ble man adlet og hamlet reddet i en benkestokk som i gamle tider ble brukt som en sittebenk, rett og slett.
Så kongen ble lagt inn i denne, og han mistet da ikke livet. Og da ble, ifølge sangene, min forfader slått til ridder og ble adlet under navnet Benkestokk, som var det adelige navnet. For det er jo et veldig underlig navn,
Så det er på en måte historien bak det navnet. Vet du hva omstendighetene var rundt det? Hvorfor de måtte gjemme han? Nei, det kjenner jeg ikke så presist til, rett og slett. Men det er i hvert fall det sangene. Men om det var det, eller om man...
eller om han klarte via de adelige miljøene i Bohuslen å på en måte avansere, det vet vi jo ikke. For det er jo lite skriftlige kilter fra denne tiden. Men man ser jo så klart at den første beretningen med noen med etternavnet Benkestokk er i Oslobiskopens jordbok fra 1399. Så der er det som første gang dette duker opp, da.
Hvordan tiltalte man adel på den tiden? For på engelsk er det mye mer sånn formersøer, du har ikke så mye av det i Norge. Nei, jeg vet jo også at de senere middelalderkongene endret jo på mye av adelsordningen i Norge, også da på tituleringen. Men hva slags titler jeg hadde utenfor å være på en måte...
eller høvdsmenn, og så videre. Det var sikkert sånn herr lagmann, eller herr ridder, eller... Ja, de var jo lendemenn også, ikke sant? De administrerte len, altså da områder i det norske kongeriket på vegne av kongmakten. Det er på en måte overlevd litt også, for du sier jo fortsatt lensmann i forhold til visse politidistrikter. Så har du jo en lensmann hver
versus en stasjonssjef og så videre. Så det er jo noen av disse titlene som lever enda. Ja, det er det. Interessant. Men la oss spole frem til hva familien din opplevde av sånne krigsskader. Du nevnte han som fikk sprengt av beinet med kanon. Hvilken krig var det igjen? Hva var omstendighetene der? Det var under et maritimt slag mot svenskene. Han ble også senere...
en av offiserne i slag på Dynekjyl. Ganske, ganske kjent slag. Det er både han og broren hans som var i dansk-norsk krigstjeneste. Så der er det en lang rekke med marinoffiser som var på dansk-norsk tjeneste. Og så var det enda flere. Gikk det slag i slag, bokstavlig talt? Det gikk slag i slag på min fars side. Ja.
Og som jeg også sa, min far er jo også selv veteran og militærmann. Var i Libanon på 90-tallet. En del av UNEFIL-styrken der. Først i 1991 som geværmann, meningssoldat. Så han har gått på befallskolen i Herren i mellomtiden og dro tilbake siste kontingenta som tropsjef i Libanon.
Og det var jo rundt da jeg kom til verden. Så jeg vil si at via det jeg har blitt, både det jeg har hørt og det jeg har blitt fortalt, så har jeg på en måte fått et bilde på den pårørende situasjonen som er når en hjemme er i en militær utlandsoperasjon. For det er veldig viktig å få frem at
Deltakelse i krig påvirker jo ikke bare den enkelte soldat eller den enkelte offiser. Du har jo noen der hjemme, du har noen foreldre, du har noen barn, du har venner, du har en arbeidsplass. Og det gjelder jo også hvis man kommer hjem med psykiske belastningsskader, at dette har, viger innvirkninger i samfunnet.
Og man sier jo i dag at det er 53 000 gjenlevende veteraner i det norske samfunnet. Men hvis man tar med de pårørende og andre nærstående, så er jo tallet mye større. Så familieperspektivet er viktig å få frem i debatten om ivaretagelsen og oppfølgingen av norske militærveteraner.
Og også utviklingen av norsk veteran i varutagelse. Og der mener vi i C-Opps at mye kan bli bedre. Hvordan var det for deg i din oppvekst, personlig, å oppleve det? Å ha en som hadde vært ute i Libanon og faren din på en måte. Hvordan opplevde du det?
Jeg var jo såpass liten da han var ute. Nei, altså da han var ute siste gang, så var det rundt da jeg kom til verden. Men det var jo så klart, min mor satt jo alene med meg en periode da, ikke sant? Og den første perioden han var ute, så satt hun jo alene uten meg.
Og dette var jo før internettens tid. Det var brevveksling. Det var vanskelig å kunne ringes. Så det var jo mye usikkerhet, ikke sant? Hvordan det gikk med de. Hva kunne skje, hva skulle skje, og så videre. Men også det at det er...
To generasjoner ganske nær i tid der vi har opplevd dette, også med en bestefar som var krigsseiler. Ja, fortell om det. Han dro ut i sivil utenriksfart i mellomkrigstiden på 1930-tallet. Ble jo på mange måter, som det var med krigsseilerne, fanget inn av krigen. De valgte jo ikke deltakelse selv.
Var ute i alle krigsårene. Opplevde både torpederinger. Opplevde å miste mange han kjente. Så og overlevde ganske brutale, dramatiske episoder i konvoiene over Atlanterhavet. Ble etter krigen...
ble krigsskabet av sine opplevelser. På hvilken måte? I form av traumer, i form av flashbacks, i form av mareritt. Han fikk jo ingen helseoppfølging etter krigen. Han og mange krigsseidere opplevde liten til ingen forståelse på sosialkontorene, på legekontorene,
Jeg har fått en beretning av et familiemedlem om hvor tøft det var å komme hjem og ikke bli tatt imot av noen. Det var ingen parade, det var ingen orkester, det var ingen medaljer.
Man var ikke nevnt i 17. mai-talene mange år etter krigen. Man ble ikke sett som en naturlig del av den norske militære motstanden mot aksemaktene. Hvorfor ikke, tror du? Det er et godt spørsmål. Jeg har stilt meg det samme spørsmålet mange, mange ganger. Var det noe man ville dysse ned, noe man skammet seg over, noe man ikke skulle snakke høyt om? Hva kan det ha vært, på en måte?
Jeg tror jo dessverre at mye av narrativet, altså mye av det historiske og politiske narrativet om 2. verdenskrig, ble nok også påvirket av en...
en tidsånd der man ikke skulle berette så høyt om hva man hadde opplevd altså dette med psykiske belastningsskader som følger av krigsdeltagelse var jo fortsatt relativt tabelagt dette skulle ikke snakkes om så tror jeg det var mye dårlig samvittighet i det norske politiske etablissemang i det norske regjeringen
Det er en skamplett i norsk historie.
Og det er viktig at vi etterkommer av krigsherrene ikke glemmer dette her, og at vi holder dette spørsmålet og beretningen om hva som skjedde, særlig den slette oppfølgingen etter siste verdenskrig, at det ikke blir glemt. Og at vi tar lærdom av det som har skjedd.
Så det er virkelig et skammenskapittel. De fikk jo ikke tilgang for eksempel på mye av de tilleggene de hadde opptent i de krigsårene før i 72. Min bestefar fikk ikke krigsmedaljen før i 1980. Det er lovlig sent, og da er mange sår lagt seg.
Det er også en veldig sterk episode som jeg har fått, altså som er blitt fortalt, av da han fikk medaljen i 1980 som han kastet bort. Det hadde ingen betydning. Ingen betydning. Og man fikk ikke en offentlig beklagelse før i 2013. Oi, hva skjedde da? Da var det den daværende forsvarsministeren som beklaget
for de norske krigsseilerne. Så har vi hatt en relativt liten bevissthet i norsk offentlighet, i produksjon av bøker og filmer om det som skjedde med de norske krigsseilerne. Det er noe som har kommet i vår tid,
Det er jo stor takk til forfattere som Jon Mislet for eksempel, som har skrevet mye om dette her. Så har vi jo i senetid også fått disse filmene. Hvorfor har det tatt så lang tid før det ble interessant? Hvorfor lager noen skriver om å lage filmer? Hva kommer det her liksom? Nei, altså jeg tror jeg
Jeg vet at krigsseilere ble en misforstått gruppe etter krigen, om jeg kan si det på den måten. Mange slet med tunge krigsskader. Mange ble alkoholiserte. Jeg tror mange så krigsseilere som samfunnets stebarn på veldig mange måter. De så nok den alkoholiserte sjømann, men de så nok ikke hva dette skyldtes.
De så en sjømann som slet med å reetablere seg i det sivile samfunnet etter krigen, men de så ikke den krigshelten som var helt instrumentell i at vi vant mot aksmaktene under Sistveienskrig. Helt instrumentell. Og det handler rett og slett om at hadde vi ikke fått de livsviktige forsyninger
med våpen over Atlanterhavet, så hadde ikke våre allierte klart å holde tritt med den tyske krigsmakten. Har det blitt anerkjent nå, det som du sier nå, at de var faktisk så viktige? Har noen i offisielle stillinger anerkjent viktigheten? Ja, absolutt. Men det har jo kommet mange ti år etter. Da enten krigsseilerne er borte, eller at det... Så det er...
Jeg skulle gjerne ønske at min egen bestfar opplevde den interessen som er rundt krigsherrene nå, altså den positive interessen, den anerkjennelsen de har fått av kongehus, av statsministerer, forsvarsministerer, altså ulike deler av det offisielle Norge. Og så er det så viktig å få frem at dette her var jo ikke bare krigsherrene, men det var jo slik som partisanene oppe i Finnmark,
som fikk en offisiell takk på 1990-tallet av Kong Harald. Så dette er ikke bare isolert med krigsherrene, men det var mange helter under krigen som har fått en liten plass, og som så klart hadde fortjent en større heder. Kan du beskrive bestefaren din? Hva slags mann var han, sånn som du husker han? Nå skal det jo sies at han gikk bort
på 1990-tallet. Så jeg har ikke noen sterke direkte minner med han, men slik jeg har fått det fortalt, så var han en mann med et hvitt interessefelt. Belest, oppegående, veldig opptatt av hva som skjedde internasjonalt.
Så med en mann som på mange måter, slik jeg har fått det fortalt da, la krigen bak seg. Og det tror jeg gjaldt for veldig mange. Alt fra motstandsbevegelsen, partisanene, krigsseilerne, overlevende av det norske holdekost for eksempel, som la dette bak seg.
Hva brukte han resten av livet sitt på? Nei, altså han var jo odelsbonde på Østlandet, så han overtok jo slektskålen etter 2. verdenskrig. Var jo så klart i en heldig situasjon sammenlengt med mange av de han var ute med, for han kom jo så klart hjem til et hjem og et arbeid.
Så han fortsatte som odelsbond, og det gjorde han helt frem til han ble en gammel mann og gikk bort i 96. Og hva var det han opplevde? Du sa han opplevde mange sterkere situasjoner. Husker du noen av dem? Ja, i hvert fall av det jeg har blitt fortalt og lest i ettertid, så var det torpederinger. Det var å se sine kollegaer, sine venner drept på ganske brutalt vis.
Det er mange konkrete episoder ved at han var på skip som knakk i to, og der de måtte ro seg inn i land. Men så var det også den konstante dødsfrykt man gikk med i fem år. Frykten av å bli bombet av tyske fly, bli torpedert. Så det var en konstant fare for eget liv, både i luften og i sjøen.
og det å ikke vite om man skulle overleve til neste dag. Og så klart, du er i et stort skip, du har våpen, du har masse bensin, og dette her var jo prioriterte militære mål av det tyske luftfoffet. Og så må vi huske på at det var, av det tallet jeg setter, altså det var over 3000 norske krigsseier som mistet livet under krigen. 3000.
Dette hører vi alt for lite om. Jeg skulle ønske dette var mye tydeligere fremme i historien. For jeg tror det er viktig, jeg har lyst til å gå inn på det du nevnte om at det var helt instrumentelt i hvordan vi klarte å vinne krigen mot tyskerne. På hvilken måte har du satt deg mye inn i det? Og samarbeidet også da norske krigsseilere med mange andre landskrigsseilere? Og på hvilken måte vant vi krigen med dem?
Så klart den instrumentelle militære betydningen var jo at man fikk over våpen og drivstoff som den britiske militærmakten var helt avhengig av. Vi vet jo også at det var utlandske statsborgere ombord de norske skipene. Men det som var veldig spesielt med dette her i motsetning til den organiserte motstandsbevegelsen i Norge
Det var jo det at disse valgte jo ikke sin krigsdeltagelse. De ble beordret til det. Hvis de gikk i land, så ble de fengselet. Så det gjør jo det at krigsseilerne skilder seg ut i norsk historie. Og så må det også understrekes at vi mistet mange krigsseiler også under den første verdenskriget.
Så den norske handelsflåten hadde tøffe opplevelser under de to verdenskrigene, virkelig. Og jeg vet at store og viktige politiske personligheter som Churchill for eksempel, berømmet jo de norske krigsherrene for deres helt instrumentelle innsats under den andre verdenskrig. Og de...
Historiske linjene. Jeg synes jo at den dårlige behandlingen av de norske krigshandlerne er et veldig viktig referansepunkt for utformingen av norsk veteranpolitikk i dag. Det er det at vi må ikke nedbygge institusjonene og systemene for ivaretagelse av dagens veteraner, selv om vi ikke har like mange misjoner ute.
Selv om vi ikke er i Afghanistan lenger, for eksempel. For det som er viktig å få frem, og som blant annet Afghanistan 2-undersøkelsene i 2020 så så klart viste, det er jo at de psykiske belastningsskadene er noe som kan forekomme mange år etter.
at man har kommet hjem. Ja, at de starter mange år etter, at de først begynner da, ja. Nettopp. Og det gjør jo også at vi har en stor populasjon med afghanistan-veteraner, et engasjement som har gått i 20 år.
Og det vi ser i disse undersøkelsene, både i Afghanistan 2 fra 2020 og i Afghanistan 1 fra 2012, det er jo at økningen i psykisk uhelse, altså psykiske belastningsskade blant norske veteraner, og især i denne sammenhengen, da norske Afghanistan-veteraner er noen som vil øke i årene som kommer.
Og det er en utvikling som våre beslutningstagere, våre politikere, må ta på alvor. Og det vi frykter i SIOPs er jo det at vi får en reduksjon, om du vil, i interessen om norske krigsveteraner når vi ikke har like mange ute lenger.
Så litt av det som er vår misjon og vårt oppdrag er jo å sørge for at dette spørsmålet holdes varmt, og at det er et prioritert område på den politiske dagsordenen til skiftende regjeringer. Og så kan man spørre seg hvorfor er dette viktig?
Det er først og fremst viktig med tanke på at det offentlige Norge, staten, våre politiske myndigheter, har et særskilt moralsk ansvar i å ivareta de som har vært ute på vegne av vårt fellesskap, på vegne av landet vårt. Dette er borgere som har stått i krevende operasjoner gjennom lang tid, som har forvaltet våre interesser, altså våre sikkerhetspolitiske interesser,
som har forvaltet og kjempet for våre verdier, og som har trygget vår sikkerhet og sikkerheten til våre allierte. Og det er for meg, så er det en sterk etikk bak, altså på mange måter bak mitt personlige engasjement, min idealisme i denne saken, og det er at vi skal ta vare på de som har tatt vare på oss. Og
så er det også det at en styrket veteran i varigetagelse i Norge styrker også norsk forsvarsevne og forsvarsvilje. Det er med å videreutvikle og styrke vår operative evne på sikt. Det har med to forhold, hvis vi kan begynne med forsvarsevnen. Hvis vi ivaretar disse borgerne, disse heltene våre, på en skikkelig måte, så kan de fortsatt bidra med sin unike forhold.
operative og militærfaglig kompetanse i forsvaret. Og det er jo en sterk operativ interesse som vi har, og det handler rett og slett om å sørge for at soldater kommer fort tilbake i sine militære funksjoner og fort tilbake i felt. Det er også noe vi ser i striden i Ukraina i dag. Og så med forsvarsviljen er det jo slik at
Norske myndigheter er helt avhengig av borgere som er villige til å gi liv og helse i kampen for Norge, i den militære beskyttelsen av Norge. Og denne viljen til å beskytte Norge blir sterkere om det faktisk blir tatt godt vare på etter å ha vært i en militær utlandsoperasjon.
Og igjen, dette ser vi i den ukrainske erfaringen. Vi i SIOP har jo vært og besøkt skadde ukrainere som er til behandling på norske sykehus. Det ukrainske myndighetene er opptatt av er hvor fort kan vi få det tilbake? Hva kan du gjøre? For det er slik at hvis Norge blir rammet av en militær innovasjon, så må alle til skyttegravene.
Alle må utføre en militær funksjon. Og da er det helt vitalt og helt instrumentelt fra et operativt perspektiv at vi har gode systemer for å ivareta og oppfølge de soldatene, også de som har fått psykiske belastningsskader.
Det gir jo en trygghet for de som skal ut i krigen, at de vet at i etterkant får jeg i hvert fall oppføring. Nettopp, og det bygger forsvarsvilje. Og jeg vet at også det amerikanske militæret under den andre verdenskrig hadde jo systemet for å ta ut soldater som var utslitt. Og beretningene og erfaringene med
med psykiske krigsskader, psykiske belastningsskader, har vi jo gjennom historien. De tidligste beretningene er jo fra antikken, om hvordan deltagelse i krig var med å endre en mann. Vi har sterke beretninger fra den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet, ikke minst i skyttegravskrigene under den første verdenskrig, altså det med sjelsjokk og så videre.
Så fikk man jo, jeg vet at det er tall på at rundt i det amerikanske forsvaret så regner man med at over 1,1 millioner amerikanske soldater var krigsskadet, altså hadde da psykiske krigsskader etter en andre verdenskrig.
PTSD kom jo ikke inn i den amerikanske diagnosemanualen før i 1980. Dette hadde jo med erfaringene fra Vietnamkrigen. Man fikk det inn i WHOs diagnosesystem, ICD, i 1992. Og så har man jo en del funn,
via norsk veteranforskning, særlig Libanon-undersøkelsen i 2016, de to afghansane undersøkelsene fra 12 og 20. Man har hatt en levekårsundersøkelse om norske veteraner. Nå varsler regjeringen at de skal i gang sette en ny. Det er noe vi i SIOPS har kjempet for lenge, og er en av våre gjennomslag i den nye tiltaktsplanen for veteraner som ble lansert i år.
Men det man har i forskningslitteraturen er at mellom 10-15% av de norske soldatene via vårt internasjonale engasjement fra 1947 og fremover har rapportert å ha psykiske blastingsskader. Hva slags type blastingsskader er det ofte? Er det som regel PTSD det snakkes om, eller er det forskjellige ting?
PTSD er jo det som er gjengitt i litteraturen og i internasjonal og norsk forskning. Men så har du det med moralsk skade for eksempel. Hva er det? Det er en reaksjon på hendelser i strid,
som der du har vært vittne til, eller vært deltaken i en aksjon, en operasjon, som strider mot ditt moralske kompass. Og mange hendelser der du for eksempel ikke kan gripe inn, stoppe overgrep mot sivile, militære angrep mot sivile.
Og det er jo mange beretninger om også internasjonalt, der du har FN-soldater som ikke kan gripe inn direkte, og er sånn vittne til overgrep. Og det er jo noe som slites på den enkelte i ettertid. Det er veldig interessant det der, for det sier så mye om oss som mennesker. At vi...
er ikke bare materie liksom, det er på en måte et antonym liksom til materialismen som er veldig populær for tiden og sier at alt er egentlig bare materie og det er ikke noe ånd og sjel omtrent, men så oppdager man, eller så hører man sånn som dette her da, moralskade, at det er noen som strider mot din moralske natur nesten, din moralske innebygget ryggrad,
At det gir deg skader bare å se det fra en distanse uten å kunne gripe inn i det. Jeg synes at det sier veldig mye om oss som mennesker. At det kan gi deg en skade, en sjelskade vil jeg kalle det. Den skader deg jo ikke fysisk, du er ikke en del av det. Nei. Men det skader deg i ånden, liksom. Og det synes jeg er veldig interessant det der. Og...
Hvordan, ja, Afghanistan for eksempel da, hva var det folk typisk slet med da, da de kom, både kom hjem derfra i Afghanistan 1 og 2, var det liksom enkelte ting som utmerket seg, som var liksom typiske greier, og hva var på en måte landskapet av skader som de slet med? Så klart, altså dette her var jo både fysiske og eller, eller fysiske skader.
Man har jo også mange som ble, eller en del, som ble fysisk skadet. Og dette er jo ikke bare i Afghanistan, dette forekom også i Libanon. Det er vi også litt inne på, for det viser jo også litt hvordan holdningen til veteran i varetagelse har endret seg. Vi har et aktivt medlem hos oss, Morten Berg, som gikk på en mine i Libanon i 1980.
Sprengte han seg beina. Kom hjem til Norge. Ble satt i en taxi hjem. Så ble han kontaktet av forsvaret. Men du kan jo lure på hva de spurte om. Hva spurte de om? De ville ha tilbake det militære utstyret. Det var det de valgte da. Så så klart, dette er jo et av mange bilder. Et av mange bilder på...
på slett oppfølging, på lite forståelse av hva man har vært utsatt for. Og det har gjaldt jo mange av de som var i UNIFIL-styrken i Libanon, som kom hjem, leverte fra seg utstyret, kanskje en legesjekk, og så var det hjemme eller på puben for å ta seg en øl. Var det noe sånn der at
prøv å ta tak i hva det var for noe var det mangelende forståelse og kunnskap om psykiske scenplager og psykisk helse at det var sånn, var det tabubelagt at du liksom, var det en sånn machokultur at nei, du er ikke mann hvis du driver å si at du sliter psykisk? Ja, jeg tror det jeg tror det også klart nå snakker jeg på en av meg selv men jeg tror det er en del av analysen
Og jeg tror dette gjaldt i både det norske storesamfunnet, men også i forsvaret. Også internt i de militære avdelingene. At det var en retsel for å ikke få klarering, for å ikke kunne fortsette et engasjement i forsvaret. Så det var nok en kultur for at dette skulle ikke snakkes om. Og jeg har jo også sett
Skriftlig beretning om hvordan man på mange måter bagatelliserer psykiske skader etter krig, det er det heldigvis en helt annen holdning på i dag. Og mye har blitt bedre, men det er fortsatt en vei å gå. I dag har man jo et system i forsvaret for å ivareta veteranene før, under og etter deltakelse i INTOPs, altså internasjonale operasjoner.
Og når man kommer hjem, så blir man en del av det som heter ettårsoppfølgingen til forsvaret. Men som de to Afghanistan-undersøkelsene så klart viser, og som jeg også har vært inne på, så kommer mange av skadene år etter.
og det er jo noe av det vi i SIOPs er opptatt av, og som vi også har foreslått gjennom mange år, er for det første en evaluering av det ettårsoppfølgingsprogrammet som man har i dag, men også se på muligheter for å utvide det utover det ene året. Nå har vi fått gjennomslag på det punktet i den nye tiltaksplanen på veteranfeltet, der man i hvert fall åpner opp for en evaluering
Og så håper vi at man ser til inspirasjon i våre nordiske naboland. Jeg kan jo gi noen eksempler. I Sverige er oppfølgingen fem år etter deltakelse i Intops. I Danmark er den livsvarig. Så jeg mener at norske politikere, beslutningstakere i forsvaret, i denne evalueringen, absolutt bør lære av våre politikere.
nordiske allierte. Lipsvarige. Det sier noe om
Ikke bare politisk vilje, men også noen verdiene i samfunnet. Det må jo gå så dypt at de er opptatt av litt andre, litt verdsetter litt andre ting enn det vi gjør da. Det er ikke nok med bare politisk vilje der, for det må jo være forankret i noe i samfunnet. At man vil ta vare på seg, litt sånn som du var inne på i stedet med å ta vare på de som har kjempet med helse og med liv for landet vårt.
Og det må jo være fundert i noe verdimessig, for ellers så verdsetter man det ikke, hvis man tenker at det ikke har noe verdi. Så tror jeg også at det å ha levd i dyp fred siden 1945 har jo selvfølgelig hatt en påvirkning på forståelsen og innsikten av hva krig er, og hva krig til syvende og siste koster for den enkelte, for de nære, til veteranen.
Jeg tror at mye av endringen begynte å skje etter Afghanistan, der vi fikk ganske precise beretninger om ganske tøffe, hare belastninger i operasjonene, og det at vi mistet jo tid, som ut fra befolkningstallet er et ganske høyt tall.
Så mye av det norske narrativet og den sivile forståelsen av krig har nok blitt bedre. Og ikke minst etter det russiske angrepet på Ukraina, der også krigen kommer nærmere oss. Men vi må vite det, og at vi vet ikke hvor norske soldater blir sendt om 10-20 år.
Vi vet ikke hva slags operasjonskonsepter de blir en del av på dette tidspunktet.
Så derfor er det viktig at vi har en kumulativ utvikling av det norske veteran i varetagelsen, at vi bygger på tidligere erfaringer, men at vi videreutvikler og styrker dette, for det som nok har vært litt symptomatisk med det norske veteranarbeidet, også før starten av 2000-tallet, da på en måte veteranpolitikken for alvor kom på dagsordenen,
det er at man har bygget ned og nedprioritert i perioder med dyp fred og med lite norsk militær deltakelse i utlandet. Og det er det som er min store frykt, det er at vi har jo norske soldater både i Sør-Sudan, vi har soldater via internasjonal innsats i Litauen og så videre, vi har Interflex i UK,
Men jeg er redd for at når volymet på den norske militære deltakelsen blir mindre, at også fokuset blir mindre. Og en ærlig beretning er jo nemlig det at særlig medieinteressen på dette her har blitt betraktelig mindre. Hvorfor det, tror du? Nei, altså, jeg tror det har sammenheng med at vi har ikke like mange soldater ute lenger. Fordi at mediefokuset var mye sterkere under Afghanistan. Mhm.
Vi er sånn som mennesker liksom, altså det som angår oss mest er våre egne, ikke sant? Det er bare sånn det er. Men det er sånn vi er skrudd sammen, men samtidig så har jeg hørt et morsomt uttrykk her om dagen som heter fredstretthet. Vi lider av fredstretthet på den måten at vi er blitt så bortskjemt og skånet for krig at vi skjønner ikke hva det handler om lenger, men at i stedet at
Iblant er krig nødvendig. Jeg tror det er viktig å huske på det. At man ikke driver på krig bare for moroskyld. Det er en selvforsvarskrig i hvert fall. Så kan man si noe annet om Russland. De driver jo angrepskrig, men en selvforsvarskrig. Det er ikke for moroskyld. Det er fordi man må forsvare landet sitt. Fordi man må...
Ta vare på de verdiene man vil hegne om. Hvor noen ønsker å ødelegge dem med makt, med vold, så må du også møte det med det samme. Det funker ikke alltid med slike ting som venner andre kjenner til.
Du kunne ikke vært pasifist i møte med Hitler på en måte. Du kunne ikke snakket han til fornuft. Iblant så er det nødvendig med krig da. Jeg tror det er en viktig greie å fokusere på litt også i Norge. Og så er det så klart, det er ulike betraktninger og syn på de utlandsoperasjonene vi har vært en del av.
Men det som må være helt soleklart, er jo at vi støtter de som kommer hjem. Uavhengig av hva vi mener om operasjonen. Og de har gjort en viktig, en helt vital innsats på veien av oss. Og da er det en selvfølge at vi stiller opp når de kommer hjem. For det er det ultimate offere, å være villig til å offre egen helse og liv for et land, da.
Det er ikke noe vi er veldig vant til i det sivile samfunnet å tenke sånn. Samfunnet vårt nå synes jeg er preget av individualism og selvopptatthet, synes jeg. Hvor man overhodet ikke er villig til å offre noe som helst, hvis de ikke handler om en selv, på en måte. Nei, og de veteranene som vi har med å gjøre til det vanlige, og som jeg har kontakt med, dette er jo borgere som
har tatt på seg en ekstra innsats. På vegne av landet, men også på vegne av våre allierte. Det er også veldig viktig å få frem at det militære bidraget vi har hatt på Balkan, i Afghanistan, i Libanon, i Somalia, i Tyskland rett etter 2. verdenskrig, har også og har hatt implikasjoner for vår sikkerhet. Så det er viktig å få frem.
Men jeg tror at vi har fått en noe større bevissthet rundt disse problemstillingene og rundt dette saksfeltet. Det er jo mange i det norske samfunnet som vet hva krig er. Som vet det er alt for godt. Som vet det er alt for godt. Og det er viktig at norske veteraner er en vital ressurs.
som vi mener at forsvaret og også det sivile samfunnet må benytte seg av i mye større grad enn det de gjør i dag. På hvilken måte kan vi benytte oss av det? Nei, for det første er vi opptatt av hvordan veteraner kan fortsette sin aktive militærtjeneste. Og her kommer vi til et av de problemene og et av de aktuelle problemstillingene på feltet i dag. Og det er blant annet det at det er vanskelig for veteraner med skader
å fortsette den aktivitetsen. Et eksempel på det er at mange ikke-operative stillinger som lyses ut i forsvaret har krav til medisinsk seleksjon med selv. Det gjør at man skyver unna for eksempel veteraner med fysiske skader som et resultat av krigsdeltagelsene. Da mister man mye viktig operativ erfaring
som man kan bidra med i den aktivitetsen i forsvaret. Så et av de forslagene som vi har satt på dagstiden, er jo å ha egne stillingsjemler i forsvaret for skadeveteraner. Det er mange ting skadeveteraner i forsvaret kan gjøre. De kan være etterretningsanalytikere, de kan være instruktører for operativt personell, de kan være i operasjonssentralene i OPSen,
Mange muligheter. Og i felt. For jeg vet jo at amerikanerne i Afghanistan hadde jo veteraner med fysiske skader, som deltok i felt, altså i strid. Og det er jo slik at, som vi har vært inne på, at hvis Norge selv blir angrepet, så trenger vi alle. Også veteraner med skader. Det er liksom ikke luksusen av å bare velge enkelte. Vi må...
Vi trenger alle mann til, hva er det man sier, alle mann til årene. Alle til skyttegravene. Og dette er meget kompetente soldater, dyktige, med en helt unik operativ erfaring, som jeg tenker at forsvar, men også beredskapsaktører i det sivile samfunnet, taper mye på å ikke ansette.
Og vi mener at dette absolutt styrker norsk forsvarsevne på sikt, om skadeveteraner kan fortsette sin aktivitet i forsvaret. Men det er vanskelig i dag, det er overraskende komplekserende. Så vi stiller jo også spørsmål om forsvaret i realiteten er en IA-bedrift. Om de praktiserer som en inkluderende arbeidsplass.
Hva slags svar får du som regel på det da? Nei, vi får ikke noe særlig svar. Hvem sitt ansvar hadde det vært å få det til å bli slik? Nei, det er jo, nei, altså klart politisk ledelse kan jo instruere, men vi har en etatsjef, altså ved forsvarssjefen, og det er, altså vi har mange gode forslag om både stillingshemler og dette med fortsinnsrett på offentlige stillinger for skadeveteraner for eksempel. Så her er det mange løsninger.
Men det er veldig komplisert og tungråd i dag, dessverre.
Når noen soldater kommer tilbake med PTSD og sånn, er det er det iblant sånn at de faktisk kan bli kvitt det, eller er det mer behandling for å holde det under kontroll at man kan leve med det, eller er det sånn at de blir friske fra det og sånt hva slags utsikter har de typisk når de har fått sånn altså nå har jo ikke jeg helsefag eller bakgrunn men så klart det er ulike det er ulike behandlingsformer i dag og
og ulike behandlingsmiljøer. Men noen av utfordringene på et systemisk nivå som vi ser det i dag, er jo at det er en varierende kompetanse på veteranhelse i norsk sivil helsevesen. Og at koordineringen mellom forsvaret og det sivile helsevesen er også veldig varierende i dag. Det ene har jo med
den generelle nedbyggingen av psykisk helsevern i Norge, som også går ut over veteranene. Man kuttet i sengeplasset på Modumbad i fjor. Man hadde et veterantilbud med gruppebehandling på MOSS DPS i Østfold, som er borte i dag. Men så vet jeg at det er ting som skjer i dag, og mye spennende der også. Men det er...
Det er veldig fragmentert, og det er til tide dårlig koordinert, særlig mellom de
sanitetsaktørene i forsvaret og det sivile helsevesenet. Hvorfor man kutter dette, jeg skjønner ikke det, fordi det virker som utdannet. Det er budsjettsspørsmål. Ja, fordi valgflesk og sånt er vi veldig opptatt av. Vi må prioritere psykisk helse, og det er veldig mye prat om det. Når det kommer til stykker, så er det la oss kutte det. Vi har en vei å gå, så skal det også sies at det er at man fortsatt har
Mange tilbud i dag, altså på DPS-ene, på Modumbad, på Viken-senter i Nord-Norge, og så videre. Men så klart, man mangler en del av på finansieringen i dag. Enda, dessverre. Så det er noen av de problemstillingene vi har i dag. Hvilke partier er det som har vært mest fremoverlent på å ta vare på
veteraner i Norge, er det noen annen som utmerker seg som at de er opptatt av det? Vi jobber jo med alle partier, og jeg vil jo si at det er en det er et engasjement blant våre partier i dag, altså blant de partiene som er representert på Stortinget og jeg vil si at mange er opptatt av dette her og har et genuint engasjement
Og det har vi også sett i spørsmål, i ulike representantforslag, ulike saksinitiativ som kom på Stortinget, at det er et engasjement i Rødt, i FRP, Høyre, Senterpartiet, Venstre, og så videre. Men jeg vil si at det er...
at det er en bred tverrpolitisk konsensus i dag, at vi skal ivareta veteraner. Så kan man jo sikkert diskutere styringsresultatene nærmere. Jeg skulle kanskje ønske i partiprogrammene, nå er man jo i gang med programarbeidet, at man har en mer precis del om veteraner.
Gjør det mer eksplisitt? Ja, og så klart ha konkrete initiativ, ha konkrete prosjekter. Det er jo noe vi savner i partiprogrammene, også blant de store partiene i dag. Men faren din er litt tilbake til det Libanon. Hvor lenge var han der da? Han var i to kontingenter, hver kontingent er seks måneder, et halvt år.
Og så jobbet han jo i forsvaret imellom der da. Ja, opplevde han det som vanskelig også da han kom tilbake og vet om han fikk noe hjelp i forhold til å være veteran, eller var det ikke noen hjelp å få for han heller? Nei, det var utenom en helsesjekk etter deltakelsen, så var det nærmest ingenting. Så tror ikke jeg at jeg skal gå mer inn på hans opplevelse, men
Han har jo sett og opplevd ting han også. Hva vil du si, hvorfor har det, eller når skjedde det skiftet da? At man klarte å få mer fokus på det og psykisk helse. Når var det, og hvem var det som fikk i stand det at det ble sånn? Det ble i hvert fall en politisk, en større politisk bevisstgjøring fra starten av 2000-tallet og utover.
Og det var nok at politikere, men også pressen, satt et sterkere søkelys på krigens bakside, medaljens bakside, altså hva det koster å delta i krig. Og det var da man fikk en systematisering av den norske veteranpolitikken med den første...
stortingsmeldingen som kom i 2009, stortingsmeldingen nummer 34. Så fikk man første handlingsplan i 2011, og så fikk man etterfølgende oppfølgingsplan. Man fikk en stortingsmelding, melding nummer 15, også vi, når det ble krevet, vedtatt i 2020, og med den nye tiltaksplanen som ble lansert av regjeringen i år. Så fikk man jo også et...
et fastlagt system i forsvar for i varetagelse, også med seleksjon for etter 2005 altså i 2005 så fikk man en beordringsplikt til internasjonale operasjoner det var ikke tidligere tidligere så meldte man jo interesse og man tegnet kontrakt mens nå var det beordring
av de som var på kontrakt, eller var da fast ansatt i forsvaret. Så det var jo også en stor endring som kom da etter 2005. Men så er det litt interessant fordi at på mange måter har jo selekteringen til deltakelse i internasjonale operasjoner blitt bedre. Samtidig har jo, og det avdekket jo også Riksrevisjonen i 2014, at rotasjonsakten
var for høy. At det er for lite hviletid mellom tjenesten hjemme og deltakelsen i INTOPS. Og høy rotasjonsakt er jo, det representerer jo også en høyere grad av belastning. Og så ser man jo også at operasjonskonseptene har endret sin karakter og har blitt
skarpere på mange måter og det handler ikke om at det ikke var skarpe operasjoner i tidligere heller men det har blitt en annen operativ virkelighet på bakken men det er fortsatt så ser vi jo det at behandlingstilbudet i forsvaret blir jo strammet inn
Man blir henvist til det sivile helsevesenet, og da er det jo fastlegeleddet som er det første man møter. Og der har vi jo en del observasjoner og vittnesbyrd på at forståelsene, innsikten på det å være soldat, det å være veteran fra en krigsoperasjon,
den er veldig varierende i dag. Tenker du at det hadde vært bedre hvis alt ble gjort innenfor forsvaret, og ikke involveret det sivile helsevesenet, men at det hadde vært et eget løp innenfor forsvarets helsetjenester? Et godt spørsmål. Det kan man jo avdekke i en evaluering, og det er jo det vi i SIOPS ønsker. Vi ønsker en evaluering av systemet i dag i forsvaret, og også i koordineringen med sivilt helsevesenet,
i varetagelsen av våre veteraner. Dette er jo noen av de problemstillingene vi ser i helsevesenet, men så er det jo erstatningssiden. Vi ser jo at mange av de veteranene som søker om erstatning er i et langt behandlingsløp.
Det er en alt for lang behandlingstid i mange av de veteran-saken. Det høyeste tallet jeg har sett, det er ti år. Oi, ti år? Det vi må ha med i bildet er så klart at, og det har vi også fått veldig klare beskjed om fra miljøet, hvordan behandlingstiden
helsesituasjon til den enkelte veteranen. Hvordan klarer de å bruke så lang tid? Det er et godt spørsmål, men vi ser jo altså hvordan spesialisterklæringer blir satt til siden. Vi ser samhandling mellom statens pensjonskasse, altså SPK og NAV er veldig dårlig. Så det er en ressurskrevende prosess, en overdrevet ressurskrevende prosess i dag.
Dette bremser opp det behandlingsløpet, altså den helsebehandlingen som mange av veteranene er i i dag. Så vi ønsker at man etterstrever mer røushet og en mer individuell forståelse i enkeltsakene.
gjør man i liten grad i dag, dessverre. Og vi mener jo at dette kan være et brudd på de etiske retningslinjene for statsansatte, der man nettopp skal ta hensyn til enkeltindividenes situasjon, og herunder også helsesituasjon. Når man har en behandlingstid opp til ti år, så sier jo det sitt.
Hva slags rettigheter har de krav på? La oss si at det er en tenkt hypotetisk situasjon med en soldat som kommer tilbake med PTS, det er jo ikke klar å jobbe med.
hva slags rettigheter har de krav på kan de bli en slags uføre blir de, får de en slags pensjon eller har de, er det helt sånn i forhold til, er det helt som andre liksom i det sivile eller er det noen egne typer rettigheter som man nå har krav på? Det er både og i dag er det jo et
et todelt løp mellom NAV og SPK, statens pensjonskasse. Og man har jo en egen kompensasjonsordning for norske veteraner, der man da kan søke om en kompensasjon hvis man har en belastningsskade som følger av deltakelse i INTOPS. Og da er det jo SPK som administrerer denne ordningen på vegne av forsvarsdepartementet.
Så har man også et eget klagorgan hvis man ikke får medhold. Og da handler det om å kunne dokumentere et kausalt forhold, altså et årsaksforhold mellom den skaden, den lytten man har i dag, og deltakelse i en internasjonal operasjon. Er det vanskelig å oppleve det, å få det dokumentert? Ja.
Eller å få det dokumentert er jo en ting, men å få medhold er jo noe annet. Hvorfor skal det være så høy skranke for å få medhold? Det kan du intervjue SPK om. Jeg kan ikke skjønne. For det første burde det ligge en genuin forståelse fra før, en holdning om at selvfølgelig er det ekstremt belastende
opplevelser å være i krig liksom at man burde jo ha, tenker jeg da, den innstillingen også ikke altså det er en sånn følelse der at de er at de stiller med handikapper liksom soldatene, at det er de som må bevise sin uskyld nesten at det er en sånn der, at de starter med et handikapp
både bokstavlig talt og i forhold til saksbehandlingen. Og man blir liten i møte med det store systemet. Ja, det er topp. Ikke sant? Og så dette med behandlingstiden har blitt et stort problem for mange i det norske veteranmiljøet i dag. Er det mange som har mulighet til å stille med advokat og sånn mot staten, liksom når...
Når de skal kjempe for disse rettighetene, er det noen som gjør det, eller er det veldig kostbart? Ja, altså det er jo noen som har gjort det, men så klart det er jo også en ressurskrevende prosess, absolutt. Har de rettighet til å få det dekket, sånn juridisk hjelp og bistand til å søke om rettighetene sine? Det er mange ordninger på feltet, men...
Dette avhenger ofte av egen helsesituasjon, altså har man helse til å gå løpe ut. Og vi ser nå etter at disse ordningene har virket noen år, er det hvordan nettopp en veldig tidskrevende og tøff saksprosess går på bekostningen av veteranhelsen, og på mange måter
forverrer helsesituasjonen til en enkel veteran. - Hva vet du om hvordan det gjelder i Danmark da, som kontrast? Om den livslange oppfølgingen og rettighetene, vet du hvordan de gjør det der?
I Danmark er også mye outsourcet til NGO-ene, og der man også har et samarbeid mellom ideelle og offentlige sektorer på dette her. Så den danske ivaretagelsesmodellen er forskjellig.
på ganske mange punkter. Men jeg tror jo at norske beslutningstagere bør se til sine nordiske allierte for inspirasjon. Og det er på høy tid å gå dette systemet i sømmene. Men
Jeg tenker litt på for å sette dette saksfeltet litt i kontekst, så kan vi jo gå litt inn på noen sentrale begreper for å få noen klare definisjoner. Det er alltid viktig når vi samtaler om ulike saksområder, og også litt inntoppshistoria. Vi opererer jo egentlig i dag med to begrep for saksområder.
norsk militær utlandsvirksomhet, eller norske militære utlandsbidrag. Det er internasjonal innsats, og så er det internasjonale operasjoner inntops.
Begrepet INTOPS er definert i forsvarsloven, og også understreket og presisert i Stortingsmelding 15 fra 2020. Og det omhandler jo da norske militære bidrag utenfor Norges grenser, altså i utlandet.
Og så har jo stortingsmeldingen definert hva man mener med utlandet basert på forarbeidene til loven. Og da regner man da utenfor NATO-territorium. Og ut fra en slik forståelse, og ut fra måten våre myndigheter har definert inntops, så gjelder jo da ikke artikkel 5 operasjoner,
og allierte operasjoner på NATO-territorium. To veldig konkrete eksempler for dette, så er det jo det engasjementet vi har i den tysk ledede bataljonen i Litauen. Det er internasjonal innsats, ikke en internasjonal operasjon. Vi har noe som heter Interflex i UK, der det norske heimevernet trener opp ukrainske soldater og befall.
Det er også en internasjonal innsats, ikke en internasjonal operasjon. Så det er på en måte de primære begrepene. Norske inntoppsbidrag startet i 1947, altså for alvor i 1947. Da hadde vi det som het Tysklandsbrigaden. Det er tallmessig de største militære utlandsbidrager som Norge har hatt.
Man teller av 50 000 norske soldater som tjenestor i tidsrommet 1947-1953. Og dette var jo en del av den allierte okkupasjonsstyrken av etterkrigstyskland. En stabiliseringsstyrke som skulle sikre demokratiseringen av det tyske samfunnet. Men også for å sikre og demme opp mot militærmakten fra Øst.
Så har vi hatt en rekke FN-bidrag. De fleste utlandsoppdragene, eller det vi har stilt med styrkebidrag, har vært i FN-regi. Men vi har også hatt i NATO-regi, vi har hatt i regi av EU og av OSCE. Men det er FN som har på en måte dominert de operasjonene som vi har stilt styrker til disposisjon siden 1947.
Videre har vi hatt både oppdrag, eller vi har stilt med norsk militært mannskap i Midtøsten, i Gaza. Det største bidraget etter tysklandsbrigaden er Unifil i Libanon.
Et par og 20 000 som deltok. 21 som mistet livet i Libanon. Hva var oppdraget egentlig i Libanon? Hva var hensikten? Hensikten var jo å sikre den israelske tilbaketrekningen fra Sør-Libanon.
Det var jo blant annet å overvåke våpenvilen og sikre at libanesiske myndigheter fikk territoriell politisk kontroll over disse områdene igjen. Så klart, det primære var jo å sikre denne våpenvilen mellom de krigeførende parter. Og der stilte Norge med mannskap i tidsrommet 1978-1998 da.
og blant annet til en norsk infanteribataljon, Norbat, der veldig mange har tjenest gjort. Var det en NATO-operasjon det der? FN. Det var FN, ja. Det var i FN-regi. Riktig. Var det mange land som deltok? Ja, det var det. Det var det. Norge stilte aktivt, som sagt, frem til 1998, og så var det også flere bidrag ut mot tidlig 2000-tall.
Og det er også store deler av vår medlemsmasse i dag, og også en stor del av det norske veteranmiljøet i dag er jo da unifil veteraner. Altså FN-veteraner fra oppdragene i Libanon. Var det mange som opplevde sterkere inntrykk og påkjenninger? Ja, det var det.
Og det er jo også mange historier og mange beretninger som begynner å komme frem nå. Hva slags type ting var det de opplevde? Nei, det kunne være alt fra å være tett på krigshandlinger, det å være vittne til dramatisk og stygge krigshandlinger, miste noen,
leve med risiko og fare for eget liv, egen helse så klart her er det et et stort spekter
Så det var jo også den opp, den misjonen min far var en del av på starten av 1990-tallet. Er det mange som fungerer også godt i andre yrker og i hverdagen sånn etter det, eller er det, jeg vet ikke om det er statistikk og sånt på det, prosenter og sånt, hvor mange som har på en måte falt helt ut av arbeidslivet og som ikke fungerer på en måte i det daglige, versus hvor mange som fungerer helt fint i etterkant med hjelp eventuelt? Det skal jo understrekes at de
Alle fleste veteranene, de klarer seg godt i ettertid. Er det på grunn av hjelp og oppfølging? Eller er dette altså uten hjelp og oppfølging? Det er et stort bilde, men de aller fleste klarer seg godt. Men så har man jo noen som kommer hjem med tydelige påkjennelser,
Ifølge Afghanistan 2, da var det jo 1 av 10, altså 10,4 prosent av respondentene i 2020 som meldte om å ha psykisk uhelse som resultat av tjenesten ute. Da snakker man om 1000 pluss Afghanistan-veteraner. Så blir også tallet høyere hvis man tar med de nærstående, ekteforeldre, barn og så videre.
Og ifølge forskningslitteraturen så har det vært mellom 10-15% av de norske veteranene som har meldt om psykisk uhelse etter deltakelse i Intops. Vet man da også noe om deres funksjonsevne i samfunnet, så faller de helt ut av arbeidslivet typisk, at det er 100% ufør og sånt nå. Vet man liksom hva som hender med dem, hva som skjer?
Det er presise tall fra arbeidslivet har ikke jeg her nå, men de klare tallene er jo det som er fra UNIFIL-undersøkelsene i 2016 og de to Afghanistan-undersøkelsene.
Men er det mye, vet man, om det er mange som faller til alkoholisme, om det er en vanlig greie at folk prøver å selvmedisinere seg hvis ikke de får hjelp på oppfølging og sånne ting? Det er noe som også forekommer og har forekommet i miljøet. Det er veldig trist, det med skjebner, at det er
Hvis de bare hadde fått hjelp for eksempel, men i stedet for å bli satt i en kø og aldri få hjelp, eller at de levde på en tid hvor det ikke var prioritert, hvor man ikke tenkte at det var viktig, så bygde alkohol og selvmedisinering i stedet for rus og sånt. Det har vært stor frustrasjon blant mange veteraner med å møte et et byråkratisk system som tar tid
og både i helsevesenet, men også i erstatningssaken, den følelsen av ikke bli trodd, som mange sitter med. Det er ikke en god måte å møte de heltene som har tjenest gjort på en av oss. Og så er det vel ytterst få som opplever å bli møtt som en helt i det hele tatt, og få den typen
Omtale og beskrivelse. Så klart, altså at forsvaret har jo medaljesermonier, og det er et mye større fokus i dag på anerkjennelse i forsvarets regi. Så både veteranetjenesten FET og andre militæravdelinger gjør et viktig arbeid på dette området i dag.
Men så klart, forståelsen i det sivile samfunnet er nok fortsatt ganske lav, men den har blitt bedre.
Det er jo for den observasjonen jeg gjør av opinionen.
Ja, for der føler jeg helt annen kultur, sånn som i USA, så ser man opp til krigshelter og folk som har fått medlevaner, at det er noe man verdsetter i det sivile livet også, og i kulturen. Men i Norge så snakker man nesten ikke om det, at han er en krigshelt og sånn. Det er liksom ikke et vanlig begrep at folk er opptatt av det, og omtaler folk på den måten. Det er liksom noe vi nesten bare vil tenke at det er et nødvendig onde med krig, og at vi vil helst ikke snakke om det, og
Det er det jeg synes er så synd, at når folk kommer tilbake som har gjort en innsats for Norge og for landene, at ikke de blir hedret nok. Jo, som du sier at de får en medalje og sånt, men det er i forsvaret, mens i det sivile så blir ikke de
tatt like godt vare på hegndom med noen unntak, som du kan si under Sønsteby, ikke sant? Fikk jo krigskorset med tresverd, og så har vi jo unntak fra det, som alle sammen hegner opp rundt og tenker at det er krigshelter, men det er veldig få, det er veldig langt mellom dem. Ja, dessverre, og så klart, det aller viktigste er jo at
at veteranene får den oppfølgingen de har krav på, at de får en god helsebehandling, at de blir ivaretatt på en respektfull måte av det offentlige systemet. Men det vi egentlig snakker om nå er jo kulturen, altså den kulturelle forståelsen og opinionens syn av hva det betyr å være veteran, men også hva det betyr å være soldat. Og jeg tror at
Innsikten av grønn erfaring har nok blitt mindre i det norske samfunnet, og det er nok et produkt av en del utviklingstrekk ved at færre har førstegangstjeneste, færre vet hva det innebærer å være i en militær operasjon, altså det å være på en militær øvelse i det hele,
Og det ser man også, det å konvertere en militær CV til det sivile arbeidsmarkedet, er utfordrende. Rett og slett fordi at veldig mange sivile arbeidsgivere ser ikke verdien i det å ha vært lagfører, eller det å ha vært tropsjef i Intops, eller i det hele tatt det å ha en militær lederutdanning. Og det synes jeg er veldig uheldig.
fordi at vi mister en veldig unik kompetanse også i det sivile arbeidslivet
Det gjøres veldig mye godt arbeid også på dette feltet. Det er et karrieresenter oppe i Troms som jobber spesielt med militært personell, også med veteraner. Det er et eget kompetansemiljø i NAV i Elverum som rådgir og bistår veteranene her. Det ene handler om å konvertere det
det militære stammespråket til et sivilt arbeidsliv. Men det handler også om at sivile arbeidsgiver i større grad må ha en innsikt og forståelse av hva det betyr å ha vært militær i det hele tatt. Så jeg håper jo at etter det vi ser i Ukraina, at vi kanskje får en
bevissthet i det norske samfunnet. Fordi at den bevisstheten har blitt bedre, men vi har fortsatt en vei å gå. Og det er nemlig det som er samfunnsoppdraget til SIOPs. Det er å ikke bare kjempe for interessene til skadeveteraner, men også det å belyse problemstillingene på feltet.
Det å også sørge for at dette er et aktuelt saksområde, for slik jeg ser det, gjør ikke vi det, så er det ingen andre som gjør det. Vi er prisgitt på det veteranpolitiske området med mange ildskjeler. Mange ildskjeler i forsvaret, i næringslivet, i politikken, i forvaltningen og så videre. Men vi etterlyser et helhetlig fokus.
Det er også litt med den politiske historieberetningen, den narrative mannselgerien. Nå har det nettopp kommet en ny tiltaksplan på veteranfeltet. Vi ønsker jo tiltaksplanen velkommen, vi mener at dette er et skritt i riktig retning, vi har fått mange gode gjennomslag i ny plan.
Men grunnen for at regjeringen høsten 2022 startet arbeidet med denne planen, det var jo påtrykk fra oss. Det var jo påtrykk fra oss. Bra jobba da. Takk for det. Så det er altså, veteranorganisasjonene spiller en utrolig viktig rolle. Nemlig det å belyse, men også det å holde dette spørsmålet varmt.
Og der må jeg jo si at det har vært litt varierende interesse, også på politisk nivå. Man ser altså, altså forsvarsdepartementet har vært lederdepartement, det er naturlig, ut fra det sektorprinsippet man har i norsk offentlig forvaltning. Men det var jo syv departement utenfor forsvarsdepartementet som stod bak denne tiltaksplanen.
Men vi hadde nok også ønsket oss et sterkere politisk eierskap fra regjeringen og fra de syv involverte departementene, særlig helse- og omsorgsdepartementet. Så det er viktig for oss å pointere at dette er ikke lenger utelukkende et forsvarspolitisk anleggende. Det gjelder hele samfunnet egentlig? Det er et bredt spekter.
Veldig bra. Skal vi ta en liten pause? Ta en liten pause, ja. Og så strekke litt på beina, så kommer vi fort tilbake igjen. Hei kjære litter, og tusen takk for at du hører på Henrik Beckheim podcast. Denne podden er folkefinansiert, og om du har lyst til å støtte arbeidet med denne podden videre, så kan du vipse et valgfritt beløp til vipsnummer 823278. Jeg setter stor pris på enhver støtte du har lyst til å gi. Tusen takk.
Tilbake fra pausen her. Når vi sitter her nå, skulle vi egentlig hatt en sigar. Vi skulle hatt en feltsigar. Ja, feltsigar, det er nok et ord jeg har konstruert i et intervju jeg hadde med Forsvarets Forum. Er det det? Ja, jeg tror det. Jeg har i hvert fall forsøkt å google det, og da er det kun den saken som kommer opp. Og
Det er rett og slett en gammel vane jeg hadde, jeg håper ikke min mor hører på nå, men at vi pleide da å røke en sigar på militærøvelsene, da jeg tjenestor i en innsatsdykke oppe i Nordland, som sersjant. Så pleide jeg alltid, etter at øvelsen var ferdig, så satt vi oss da på trappen med utsikt over de nordlandske fjell, og så tente vi en sånn sigar da. Åh.
Det er en litt interessant borgerlig touch over hele deltakelsen. Så det ble et begrep, og så valgte forumet å ha det som overskrift.
Er det noen som har levd videre som andre har fortsatt? Ja, det håper jeg. Det er jo å skape kultur da, blant soldatene. Og samhold er viktig. Også på makro-nivå, altså i et land. For det er viktig at institusjonene, systemene, men også befolkningen er beredt for det som kan skje.
Og det handler jo om en sånn offervilje, en kampånd, som samfunnet er helt avhengig av for å bygge forsvarsvilje. Og et gyldent eksempel er jo Ukraina i dag. Man blir jo rørt av å se gamle bestemødre stå og lage cocktailbomber på sidene og vil beskytte landet sitt, vil beskytte de verdiene som de tror på.
og vil beskytte den fremtiden de vil ha for sine barn og barnebarn. Og det er for meg, og det er mange ting som jeg synes er nobelt, det er ikke noe noblere enn å beskytte landet sitt. Og jeg synes det er viktig at
Dette kommer tydeligere frem i norsk diskurs. Den har kommet mye tydeligere frem etter Ukraina. Men jeg synes det er interessant hvis man stiller seg selv spørsmål om hva ville jeg gjort? Hva ville du gjort? Hva ville naboen gjort? Hva ville dagens unge gjort? Og det går også tilbake til litt av det vi snakket om i sted, om viktigheten av gode systemer for ivaretagelse.
For det at du vet at du blir ivaretatt, oppfulgt og anerkjent,
det bygger også forsvarsvilje, og forsvarsvilje og forsvarsevne, det må bygges, og det må videreutvikles. Og jeg har jo selv stilt meg det spørsmålet, og for meg så er det viktig å sørge for Norges eksistens. Det er dette landet her jeg har, det er her jeg er født, og det er dette landet her jeg skal beskytte, hvis det trengs.
Hvordan kultiverer man den verdien av at landet er noe veldig viktig å beskytte? Hvor starter man den kultiveringen i samfunnet? Altså, først og fremst er det jo et ansvar for våre beslutningstagere, våre politikere. Det å tydeløre at vi som borgere av Norge har noen plikter.
Og noen av de pliktene, og det er jo også i lovsform, det er å stille seg til disposisjon for den militære beskyttelsen av landet vårt. Og så er det jo så klart en bevisstgjøring som må gjøres på alle nivåer. Og så er det å delta i den militære beskyttelsen ikke utelukkende å være soldat.
Det er mange funksjoner, og det så vi også med krigsseiler for eksempel, som hadde en annen funksjon under siste verdenskrig, men som var instrumentell og utrolig viktig for at vi vant over aksmaktene. Så jeg ser på en måte samtalen om norsk veteran i varutagelse, den er også en del av en større samtale, en større diskusjon om norsk beredskap,
Og dette har jo vært en av mine hjertesaker. Hvordan sikre Norge, og hvordan ta vare på de som har vært med å sikre Norge.
Både hjemme og ute. For du har jo det der i Forsvaret, så hadde du den kampanjen for noen år siden, som markedsfører med for alt vi har og for alt vi er. Og da tenker jeg på sånn, hva mener de der? Hva tenker du at de mener med for alt vi har og alt vi er? Hva legger de i de begrepene? Altså man kan legge mange ting, men det jeg har lest ut av den
Den veldig gode markedsføringen som forsvaret har hatt, og den eksterne kommunikasjonen de har hatt de siste årene, er jo viktigheten av å ha et militært forsvar. Og hvordan forsvaret er et produkt av oss. Det er vi som utgjør den norske beredskapen. Og det er jo rett og slett å kjempe for alt vi har da.
og verdiene våre ikke minst hva tenker du er de viktigste norske verdiene? jeg tror ikke jeg skal gå inn i en sånn verdidebatt det vet jeg mange av gjestene dine har vært innenfor men for meg så er det så er det viktig å igjen bevisst gjøre at som samfunnsborger så har du en plikt du har en plikt å ta vare på dette samfunnet
Og så er det jo ulike meninger, ulike oppfatninger om hvilke komponenter som utgjør kongeriket Norge. Og da er vi også på denne verdidebatten. Men for meg så handler dette til syvende og sist om å ta vare på hjemmet ditt. Man skal beskytte sitt hjem. Og for meg så er det det det handler om prinsippielt.
Og det tenker jeg blir mer og mer relevant nå, bare med de siste signalene som jeg har sett fra, spesielt i Sverige, så har det vært veldig tydelig for befolkningen sin at krig er noe vi må forberede oss på, med trykk på må. Ikke at det garantert vil komme, men vi som nasjon og som innbyggere må være forberedt på at det kan komme en krig.
Hva tenker du om så tydelige signaler for samfunnet borte i Sverige, nabo-landet vårt? Nå skal jeg bare innledningsvis understreke at jeg nå taler på vegne av meg selv, men det er jo en kommunikasjonslinje jeg støtter. Så kan man jo si hvor eksplisitt man skal være på at noe kommer, og om
i hvilken grad det er basert på etterretning som beslutningstakene der har, men at vi må ha en tydeløring at det sikkerhetspolitiske landskapet er endret, og at vi har en fredsbryter i Europa som nabo i Øst. Og det er en alvorlig sikkerhetsrisiko, og det kommer det til å være i mange år fremover.
Så det at vi har en bredt befolkning, det er vi helt avhengig av. For å klare det, altså vi kan, altså norsk beredskap, norsk operativ evne handler ikke bare om investeringer i våpensystemer. Vi må ha noen som har evne og vilje til å håndtere dem. Og da er det for meg et godt referansepunkt å se mot Ukraina og hvordan de
sivile står på for å ta vare på hjemmet sitt. Og det må jo bunne i en kjærlighet for hjemland også, en patriotisme og en
At man er glad i landet sitt, man vil ta vare på det. Det må jo starte der. Hvis man ikke har den interessen, så har man jo heller ingen moral til å ønske å beskytte grensene sine. Og det er det man ser med den store forskjellen, tenker jeg, med Russland og Ukraina, er jo at de innbyggerne i Ukraina har en mye større moralsk overbevisning og moralstyrke i at de faktisk forsvarer landet sitt, versus de russiske soldatene som ikke har egentlig noe
moralsk ballast eller tyngde med seg, for de driver med en angrepskrig, så det er viktig å ha med seg den. Det er en stor styrke da, å ha den moralske siden med seg. Men det så man jo ikke minst i Norge under krigen, den 9. april 1940. Norge var jo en av de få landene i Europa som klarte å generere sterkest militær motstand mot Tyskland.
Det så man mange steder i Norge. Men det handlet også om det samme, om å beskytte hjemmet sitt. Og der var det mange helter som deltok. Hva tror du kommer av at akkurat Norge, at vi var så sterke og så tydelige og klarte å mobilisere så mye akkurat her i hver slags andre land?
Mobiliseringen endte jo ikke opp så veldig godt da, det skal vi si, men jeg tror at det norske forsvarsvillen kampånden, jeg vil jo si at en relativt fersk unionserfaring så klart, det å ha vært et brikke i et utenrikspolitisk spill gjennom mange generasjoner,
viljen til å være selvstendig, altså en selvstendighetstrang, den var nok veldig sterk i den norske befolkningen den 9. april 1940. Ganske patriotiske. Vi er jo glad i en hjemland vårt. Noen vil si det. Og det ble jo det ble jo
veldig levende for min egen familie som jeg har vært inne på hvordan fortsatt i dag den andre verdenskrig ikke føles så lenge siden. Da var det jo en familie, en slekt som var involvert på ulike områder under den andre verdenskrig. Da hadde min bestefar som var krigsseiler, hans eldre halvbror var også krigsseiler, min granonkel han døde på overfarten til New York i løpet av krigen. Så hadde de en
en fetter, Obersløytenant Halfdan Hanborg Hansen som var en del av den militære motstanden på i Sør-Norge i 1940, han var herrofficer og ble jo etter hvert motstandsmann og en pioner i det som skulle bli Millork så 2. verdenskrig satt nok et realitetsstempel i min egen familie
Og har nok også vært med å forme min politiske oppfatning av disse spørsmålene, og også grunnlaget for at jeg har valgt å engasjere meg i det norske veteranmiljøet og min jobb i dag i SIOPs. Og det kjenner du fra din egen familiehistor også, hvordan man ser viktigheten av å ha gode beredskapssystemer.
Ja, absolutt. Og jeg tenker på Holocaust for eksempel, hvordan vi tok vare på de overlevende fra Auschwitz og sånn. Jeg har hørt noe sånt som at de måtte komme seg hjem selv fra Auschwitz og komme seg hjem til Norge på en måte, at de fikk ikke noe hjelp. Har du hørt noe om den typen ting? Ja, det er beretninger jeg også har hørt om, ja. Det synes jeg er sånn... Det er liksom det motsatte av hvordan...
oppfølgingen i Norge burde være det burde være noe vi er måten vi håndterer folk som har vært i krig burde være noe vi er stolte av at det er noe vi kan fortelle høyt om
å være et inspirasjon for andre land, tenker jeg. Og at man hegner om, og at man tar vare på de soldatene som kommer hjem, uavhengig av hva man mener om det konkrete militære bidraget. Noen av skrekkeksemplene i en vestlig kontekst er jo USA etter Vietnamkrigen. Hvordan de ble mottatt av enkelte, jeg må si enkelte aktivistmiljøer i USA, som ble spyttet på og ble herjet med, altså.
Og dette var unge menn, unge gutter, som hadde vært igjennom virkelig et inferno, og som gjorde oppdrag på veien av sitt land. Og så er det så klart detaljer og episoder som forekom, men det har jo blitt etterspilt og etterspilt av amerikanske myndigheter etter tiden. Men det å...
Det å angripe soldater som har gjort en jobb, og som da jeg må presisere, innenfor lovens rammer, altså naturligvis, det er lite pent. Vi har heldigvis ikke sett slike ting i Norge. Jeg har i hvert fall ikke observert eller hørt noe om det selv. Men vi skal støtte og ta vare på de som har gjort det.
som har gjort skarpe oppdrag på vegne av oss, som gjør at vi kan sitte trygt her i Nordeuropa. Ja, det synes jeg var en fin reklame som jeg så seneste fra forsvaret, på en sånn på kino eller på TV eller noe, men det var i hvert fall en sånn budskapet deres da, var at et godt forsvar skal gjøre at livet ditt...
oppleves akkurat sånn som det bør oppleves da at det skal du skal på en måte ikke merke at forsvaret er der for den avskrekkingseffekten av å ha et veldig sterkt og godt forsvar gjør at du kan leve livet ditt akkurat sånn som du lever det nå at du på en måte skal nesten utgjøre ingenting fordi målet med et samfunn og et godt forsvar er jo
bygge opp rammene rundt det, slik at ingen kan tukle med det og skride over grensene våre og ødelegge samfunnet vårt. Poenget må være at det hegner om det vi ønsker å bygge her, kulturen vår og samfunnet vårt og verdiene våre. Men hva ville du gjort i en krigssituasjon i Norge? Det er veldig beskyttet landet vårt.
Jeg tenker at det er litt sånn som du var inne på, at det er jo plikten vår. Vi kan ikke bare stå og se på. Hvis man står og ser på det, er man medskyldig, tenker jeg. Hvis du bare lar noen krysse over grensene og sier at jeg er passivist. Da er det en stillhet samtykke. Det er litt sånn, på en måte. Det vil alltid være gærninger opp igjennom historien, så det er masse eksempler på det, som ikke bryr seg om grenser, som tråkker over andre lands grenser.
har lyst på mer landområder, kunne gjerne tenkt seg det. Og hvis de da opplever at det er ingen som bryr seg om grensene i det landet, det er bare valg sin å ta, så er det på en måte da ber man om bråk da, hvis man ikke har sterke grenser og sterkt forslag. Derfor er jo kampen i Ukraina viktig. For det er jo viset et tydelig eksempel til en eventuell aggressor, at
det å drive grenseendringer med våpenmakt, det har en tydelig konsekvens. Og det er veldig viktig at Norge og våre allierte, via vår støtte til ukrainerne, viser at hvis dere prøver dere på vår allians, så har det tydelige konsekvenser, både militært og økonomisk. Så jeg har jo sett, eller
i enkle miljøer, og ikke minst i den amerikanske debatten, der man begynner å stille spørsmål om Ukraina er vår kapp. Ja, selvfølgelig er det det. Selvfølgelig er det det. Og da kan jeg også må trekke spor litt tilbake til det virket jeg har i SIOPS. Vi har jo foreslått et
konkret initiativ ovenfor forsvarsdepartementet, der vi kan bidra i varetagelsen av skadde ukrainere som er til behandling på norske sykehus. Der har jo Norge en avtale om dette. Og der vi kan bidra med, vi har informasjonsmateriell som vi allerede har laget, som er tilpasset
både råd og veiledning hvis det har blitt skadet i strid, som vi har oversatt til ukrainsk, russisk og engelsk, som allerede nå vi har levert over til helsevesenet. Vi har noe som heter et POC-nettverk, altså Point of Contact, som er et likepersonsnettverk, der skadeveteranene hjelper andre skadeveteraner. For det er jo mennesker som selv har vært igjennom dette her, og som kjenner til utfordringene og så videre.
og at vi kan bidra som en rådgivende part. Altså det er et ideelt offentlig samarbeid. Det har vi foreslått. Vi foreslåtte det til forsvarsministeren på et møte i mars i fjor, men ikke hørte noen ting. Det er veldig synd at det ikke engang gidder å svare på det. Ja, og jeg tenker at dette er en invitasjon til regjeringen, og det er egentlig hvordan vi
i ideell sektor som en NGO som har en spisskompetanse på skadeveteraner, hvordan vi konkret kan bidra. Det som også munner ut i dette bidraget er jo faktisk hvordan vi igjen bistår ukrainerne på slagemarken, både fysisk og moralsk,
Det at vi hjelper de å ivareta soldatene på norske sykehus, og at de kan komme tilbake til felten og bidra til ukrainsk frihet. Vet du om det er noen norske styrker eller militær støtte eller noe som helst nede i Ukraina? Er det norske styrker der? Det er nordmenn som har vervet seg frivillig.
til det ukrainske forsvaret. Så det er det. Det er jo det som er litt viktig å presisere da, for å forslå at de er ikke under norsk uniform. Og da kommer de utenfor det ivaretagelsessystemet som er i forsvaret i Norge.
Og de kommer også utenom de kompensasjonsordningene som er for norske veteraner, som man kan søke via statens pensjonskasse. Så det er jo noe man må være litt bevisst om, at det ettårsoppfølgingen i Norge er jo for norske veteraner. Hva tenker du om det, eller hva tenker SIABS om det? Er det noe sånn at man ønsker å få...
Folk, la oss si at sånne folk som reiser ned til Ukraina og kjemper uten norsk uniform, vil man også ha det inn under den ordningen, eller er det noe som skal være avskyldt? Vi har ikke noen offisiell holdning på det, men vi er veldig, og det har vi også vært opptatt i media, at vi understreker litt det som er brettighetsbilder når man velger å verve seg. Ja.
Vi tar ikke stilling til at de verver seg eller ikke. Og så er vi veldig åpne for det at SIOPs er åpne for alle. Så det er ikke en dør vi lukker. Så vi jobber jo for skadde norske militærveteraner, men det er ikke slik at andre ikke kan engasjere seg hos oss, eller delta på aktiviteten hos oss. Så de må bare melde seg inn.
Så det er på en måte et skilde der for hva dere jobber for, men de er også velkomne dersom de kommer på frivillig basis til dere. Ja da, absolutt. Men det er... Og så er det et... Vi har jo ikke sett hele bildet enda, så klart. Altså både på de skadene, fysisk og psykisk, som kan komme etter med deltakelse, som frivillig i Ukraina, og så videre. Jeg lurer på om vi kommer til å se noen NATO-styrker eller noe
noen som helst europeiske styrker med boots on the ground nede i Ukraina? Hvis du snakker som deg selv, tror du det vil komme til å skje i det hele tatt, eller er det helt utelukket? Det er vanskelig å bedrive prediksjon på den måten, men så klart et direkte NATO-involvement i Ukraina, det er jo tredje veiens krig. Men hva som blir i situasjonen videre, det blir jo interessant å se.
og hvor lenge det kommer til å holde på om dette kommer til å bli en veldig langvarig konflikt en fastlås konflikt men ikke sant, Afghanistan ble jo 20 år ja, ja, ja, nå tør det å estimere tid for en krigsdeltagelse det er det er ikke noe fag nei, nei, nei
Fortell litt om utdannelsen du har tatt. Du har tatt mastergrader. Jeg har statsvitenskapelig bakgrunn, samlingende politikk fra Bergen. Så har jeg også hatt litt historie, så jeg har også historie i min fagkrets.
Jeg er ikke selv veteran, og det er veldig viktig for meg å understreke, men jeg har tjenest gjort i en innsatsstyrke i Heiberne, som heter Heron, i HV14, i Nordland. Så der har jeg vært sersjant, og der tjenest gjorde jeg med flere veteraner. Utrolig kompetente, engasjerte og ivrige soldater. Og jeg så virkelig hvordan...
Og erfaringene fra INTOPS spilte seg direkte inn også i heimværende. Hvordan? Nei, så klart. Man har jo vært i strid. Det er noe annet enn å øve til strid. Og man tilegner seg kunnskap som er vanskelig å gjøre på en skytebane-tjeneste.
i vefsen hva slags ting kunne det være? har du noen eksempler på hva du opplevde? nei, altså det er ja, det er et hvitt spekter, men dette med stridsledelse, ja
Ja, for det er veldig forskjellig fra land til land, jeg har skjønt. Noen er veldig tillitsbasert ledelse, hvor du sier dette er oppgaven, løs den sånn som dere synes er best. Mens andre er mer detaljledelse, og sier konkret og nøyaktig akkurat hva som skal gjøres. Hva tenker du om de forskjellige lederstilene der? Jeg er nok tilhenger av en oppdragsbasert ledelse, og noe som gjennomsyrer ledelsen,
egentlig det norske samfunnet som vi ser det i arbeidslivet og som vi ser i det norske forsvaret. Og jeg mener jo at en oppdragsbasert ledelse resulterer jo også i mer effektive prosesser, rett og slett. Og det er ikke behov for å detaljstyre norske soldater. Norske soldater har gode militære ferdigheter som de lærer via sin førstegangstjeneste.
I en krig er man helt avhengig av å ha ofte små mobile enheter som kan løse oppdrag ut fra det man har til disposisjon. Så man løser et oppdrag ut fra sine rammer. Jeg tror også det skaper...
et sterkere samhold i en operasjon eller i en aksjon ved at man får tillit fra sin sjef å utføre et oppdrag men så klart, dette her varierer jo men det er nok også veldig symptomatisk med hvordan vi gjør ting her i Norge vi gir et oppdrag og så løser man det på best egnet måte
I Norge er vi flinke nok til å prioritere forsvaret vårt, til å bygge det opp. Og jeg vet jo at Stoltenberg prater veldig mye om dette 2%-målet, 2% BNP, at man skal bruke det på forsvaret, og at det er veldig få land som klarer å få til det. Hva tenker du, vet ikke om du kan si noe om det som privatperson, om det som deg selv, hva du tenker om, er vi gode nok til å prioritere og bygge opp forsvaret vårt her?
Ja, nå er det jo, nå kommer jo ny langtidsplan for forsvaret, det kommer jo etter påsken, og de har jo signalisert at de skal styrke det over statsbudsjettet. Men det har jo vært en gradvis nedbygging av det norske forsvaret gjennom mange år. Hvorfor det? Nei, det er vel en forståelse at man er i dyp fred, og at...
farene ikke er så pressende at dette er noe man har behov for. Men vi er jo dypt fred fordi vi har et forsvar. Ja, det er nettopp det. Også er det mange av oss som har undret litt over den økonomiske nedbyggingen som særlig har vært blant mange steder i det norske forsvaret, ikke minst i heimverdena, som er en veldig viktig komponent av den militære beskyttelsen av Norge. Så jeg håper jo at
man ser en reell økonomisk oppbygging av forsvaret, så kan man lese mye inn i disse tallene, det skal jo sies. Men på vegne av C-opsiden, så vil jeg si at jeg håper at oppbyggingen av forsvaret også går på de aktørene som har med veteranarbeid. Til Veterantjenesten, til F-SAN for eksempel, og så videre.
og altså økt midler til veteranforskning en økt overføring også til veteranorganisasjonene som er over FTS budsjett det håper jeg vi ser er det noen signaler på at det vil komme da?
Ja, nå er det jo en ny tiltaksplan, og jeg vet at tilskuddsordningen som vi er under skal jo opp til revidering, så det blir jo spennende å se på hvordan dette blir i årene som kommer. Men vi forventer jo i kommende statsbudsjett for 2025 at man styrker overføringene til veterantjenesten, til F-SAN-tjenesten,
at man styrker midlene til veteranforskning, men også det at man faktisk etterfølger å personalisere de målene i tiltaksplanen. Nettopp at det skal bli en levende plan. Så det blir jo viktig at man faktisk understreker den økonomiske inndekningen av nye tiltaksplaner i de kommende statsbudsjettene.
Hva vil de gjøre hvis det ikke blir sånn? Nei, altså hvis de ikke følger opp med midler, så vil jeg si at de ikke etterfølger planen, så klart. Vi ønsket jo å få planen stortingsbehandlet, men det ble det jo ikke flertall for.
Så det er viktig at det er en tydelig forpliktelse, men det er jo vår jobb. Så vi kommer til å gå de sømmene i årene som kommer for å sørge for at de leverer på de tiltakene i ny veteranplan. Er det noe samarbeid internasjonalt på dette med veteraner som tenker USA, NATO? Er det noe sånn type internasjonalt...
samarbeid rundt dette? Altså på organisasjonssiden er det det. Der er det ulike internasjonale konferanser som adresserer aktuelle problemstillinger på feltet i dag. Vi i SIOPS har kontakt med en britisk organisasjon. Vi har også kontakt med en amerikansk
Så er det også på etatsen, altså i forsvaret, så er jo veteraninspektøren på reise, særlig i Norden. Var på det danske veteransenteret i fjor, der de møtte sine danske kollegaer. Et land som vi har vært inne på tidligere, er interessant å følge litt med på. Hva er de gode på å ta vare på veteranene sine?
Du vil nok få litt ulike svar på det. Så klart, de har jo også mangler i sitt system som vi har i Norge, men det jeg synes er interessant er den livslange oppfølgingen. Da er vi inne på dette her med
Går det an at internasjonale samarbeid og organisasjoner innenfor veteraner kan legge press på norske myndigheter, sånn at det ikke bare er det i Norge, men at de også merker et press internasjonalt? Eller som USA sier, hvorfor tar ikke dere ordentlig vare på... Ja, selvsagt. Det er en mulighet. Og så klart at vi kan jo også legge press på hvordan i varetagelsen blir
Andre steder. Men så klart hovedfokuset og det som er på en måte mandatet til SIOPs er jo situasjonen i Norge. Men vi har jo kontakt med våre internasjonale partnere. Og vi utveksler jo hvordan ting kan gjøres annerledes. Men samfunnet er forskjellig. Og krigserfaringen er ulik mellom de ulike landene. Og du har jo den anglo-amerikanske
og erfaringen, ikke sant? To land som har vært i
i krig, i generasjoner tilbake. De har også en opinion som har et helt annet syn på dette. Og så må det også sies at vi har et velferdssystem, vi har et universelt velferdssystem i Norge, som man ikke har i Storbritannia eller USA. Og det er jo også at veteran i varetagelsen blir noe annet. For så klart at i USA har man jo egne veteransykehus, man har egne veteransykehjem,
Man har jo et departement på federalt nivå som arbeider med veteransaker.
Men det er også med at velferdsmodellen i USA er noe helt annet enn det vi har i Norge. Men at vi kan ta inspirasjon for hvordan det gjøres i USA, i Storbritannia, i Danmark, ikke minst, det mener jeg vi absolutt må vurdere. Det skal også sies at ved at man fikk formalisert norsk veteranpolitikk fra starten av 2000-tallet,
så er det jo på mange måter et pionerarbeid som fortsatt er under utvikling.
Hvor viktig er utmerkelser for veteranene? Medaljer, utmerkelser at de blir lagt merke til og satt pris på? Har du noen inntrykk av det? Jeg vil si at, og igjen, det her varierer jo mellom de ulike veteranene, hvor høyt de setter de militære utmerkelsene. Men en sånn samlet observasjon som jeg har gjort i miljøet, så er det at dette betyr mye.
For det er en del av anerkjennelsen. Det er en del av hvordan staten Norge, det offisielle Norge, sier takk. Så så klart, det er det. Og der har forsvaret via veteranetjenesten og ulike avdelinger gjort og gjør mye viktig.
og godt arbeid på dette her. Det må jo være veldig spesielt som veteran at du måtte gå frem og så er det kongen som setter på deg medaljen. Ja, det er det ikke hver gang. Nei, nei, det er krigskorset da. Det er veldig spesielt. Ja, det er det. Jeg var der den gangen da dagens forsvarssjef fikk sitt krigskors på Akershusvestning i Oslo. Så det var et sterkt og viktig øyeblikk. Vi
Og det er jeg jo også veldig velsignet med i denne jobben, er jo å delta på disse medaljeseremoniene.
Hva slags forskjellige medaljer har man i Norge? Det er krigskorset som henger vel høyest av alle. Og så er det medaljen for edeldåd, etc. Jeg fant en oversikt her på forsvaret.no hvor de forskjellige medaljene som gis. Så er det krigskorset med sverd. Så er det St. Olaves-medaljen med eikegren. Så er det krigsmedaljen. Deltagermedaljen var fra 9. april 1940 til 8. mai 1945.
Så er det Forsvarets medalje for edeldåd, Forsvarets heiderskross,
Og forsvarsmedaljen med Laurberggren, Heimvernets fortjenestemedalje, Herrens fortjenestemedalje, Sjøforsvarets fortjenestemedalje, Luftforsvarets fortjenestemedalje, og Etterretningstjenestens fortjenestemedalje. Det var side 1. Og så har du forsvarsmedaljen. Du har forsvaretsmedalje for såret i strid, forsvaretsmedalje for internasjonale operasjoner,
Forsvarets innsatsmedalje Forsvarets operasjonsmedalje Værnedyktighetsmedaljen Forsvarets medalje for skyting Og forsvarets medalje for
feltsport det var det jeg fatt de som står på forsvaret.no er det noen av disse her som veteraner i din opplevelse pleier å eller har fått flere ganger eller noe du har jo også en deltage medalje for internasjonale operasjoner
Og så er det så klart, det er jo ulike kategorier for norske militære medaljer, for da deltakelse i INTOPS. Men jeg er gjerne litt inn på den medaljen, sår til strid. For det er en aktuell sak, egentlig.
Vi har jo lenge kjempet for at man skal endre statutene for utdelingen av medaljen såret til strid. For slik praktiseringen er i dag, så gis den ikke tilbakevirkende kraft. Og det betyr at de som har blitt skadet i Intops før 2005, får ikke medaljen.
Nå legger jo regjeringen opp til at forsvaret skal evaluere utdelingen av denne medaljen. Det er en del av den nye tiltaksplanen. Men jeg vil jo absolutt oppfordre etatsjefen, altså forsvarssjefen, til å endre disse statutene. Og så kan man spørre seg hvorfor. Dette går inn i et litt større bilde.
Vi har lurt på om dette kan ha med mangel på dokumentasjon av skader fra internasjonale personer. Det har vært tidligere medieoppslag, særlig om deltakene i Afghanistan, der man har hatt manglende dokumentasjon på skadde soldater i tjeneste. Dette gjelder også for eksempel en egen FN-erstatning.
som går på tidligere norsk FN-personell, som også er mye av det samme, der også vi tror at graden av informasjon, altså at det er såpass dårlig kommunisert, kan ha med at man har litt dokumentasjon på disse forholdene fra internasjonale operasjoner.
Så det er jo et annet alvorlig spørsmål. Og så kommer det på også et område som nok er litt lite kjent i norsk offentlighet. Det har blitt skrevet om i NRK, men det er jo islandske soldater som har tjenest gjort under norsk flagg i Afghanistan. Hva skjer med dem? Hvordan stiller de?
nei, det er jo et godt spørsmål og vi har jo allerede stilt spørsmål både til Forsberg og departementet i varetagelsen av de islandske krigsveteranene for her har du jo noen som har vervet seg til det norske Forsberg, det har man muligheten til
Det er en helt spesifikk avtale mellom Norge og Island, som gjør at islandske statsborgere kan tjenestøre i det norske forsvaret, og kan ta utdanning på militære utdanningsinstitusjoner, krigsskolen og befalsskolen, og så videre. Jeg vet at NRK har skrevet om dette tidligere, men antallet, om det fortsatt er islandske statsborgere som tjenestør i Intops, det...
Det vet vi jo ikke. Så jeg synes også det er et interessant spørsmål hvordan disse blir ivaretatt. Når man har stilt under norsk uniform. Hva betyr det? Har du noen opplevelser...
enkelt opplevelse for hva det betyr for soldatene å få for eksempel en medalje for en såret i strid? Har du merket hvordan det går inn på soldatene og veteranene, hva det betyr for dem? Det å få militære utmerkelser er viktig. Også så klart, dette varierer mellom de ulike veteranene, altså på viktigheten av en medalje. Men
medaljene, utmerkelsene, paradene i forsvarsregi, det er en takk fra det offisielle Norge. Og det er viktig. Altså da anerkjennelsesbiten er viktig. Men så kan man jo si at hvis helseoppfølgingen ikke er god nok, og man står årevis i en erstatningssak,
Så kan man spørre seg hvor viktig en medalje på brystet er. Det er helheten her. Men utmerkelser, anerkjennelse, det er sentralt, og der har jo veteran-tjenesten, de ulike militæravdelingene, gjort viktig arbeid. Jeg er jo heldig og veldig velsignet via min jobb å kunne delta på flere av disse medaljesermoniene. Og det å kunne være der og takke av de som har...
brukt tid og ressurser på å ta vare på oss og våre interesser og våre verdier, det er det synes jeg er en stor del av jobben da, viktig er det også viktig selv når den kommer for sent, iblant så blir den delt ut posthumt når noen er avdød, men så får de den likevel, er det også viktig selv om personen ikke lever lenger?
Ja, absolutt. Men igjen, dette her varierer ut fra hvilken erfaring man har fra felt, hvilken erfaring man har i varetagelsen. Det var slik jeg nevnte som min bestfar som kastet medaljen på jorda, og hans halvbror, min grannonkel, som også fikk den på 80-tallet, eller postmortem. Men det tror jeg varierer. Hvor høyt henger det krigskorset å få det? Nei, det henger jo høyt. Det gjør det. Ja.
Det er ikke mange som har fått den etter krigen. Nei, det er veldig sjelden. Men det sier også noe om nettopp den der innsatsviljen og det moralske aspektet ved det. At du går på det som heter på engelsk above and beyond av hva som kreves av deg. Ja.
At du er villig til å ikke bare offre liv og helse, men å gjøre det på en heroisk måte. Det synes jeg er litt interessant med forsvaret og krig, at man bruker litt annen terminologi og annen språk enn det man gjør ellers i hverdagen. Da kommer det inn sånne ting som tapperhet,
helte mot å være heroisk det er jo ikke ting vi prater om så mye det er jo samfunnsdyder og nå igjen da på en av meg selv jeg mener det er samfunnsdyder som absolutt bør komme sterkere inn også i det sivile samfunnet
For så klart, i en potensiell militær innovasjon av Norge, så er det jo et sivilt-militært samarbeid som kan redde oss. Og det er helt vitalt, så det er viktig at, men dette går begge veier, det er viktig at det militære, at forsvaret forstår det sivile samfunnet, og forstår de sivile koder, men det er også viktig at det sivile samfunnet forstår de militære koder.
så er det så klart dette ulike arenaer av samfunnet, og det skal det også være. Men i et land på litt over fem millioner, så er en integrering i et tydelig sivilt-militært samarbeid, det er helt vitalt. Hvordan synes du Norge stiller der nå, per 2024? Jeg synes vi har kommet veldig langt, det synes jeg.
Og også hvordan beredskapstengningen har blitt videreført på ulike myndighetsnivåer i Norge. Og det gjelder også på veteranfeltet. Nå har man jo, særlig for 2018, vet at mange kommunale og interkommunale veteranplaner som på en måte systematiserer og presiserer det kommunale veteranarbeidet,
Det er viktig, det er et arbeid som SIOPs ønsker velkommen. Så er det jo så klart at dette er jo planer som de ikke, altså det er jo ikke med øremerkende midler for eksempel til gjennomføringen, altså implementeringen av disse planene. Og det er jo en stor svakhet. Og vi har jo lenge etterlyst at det bør være øremerkende midler både til kommunale og interkommunale planer som kan tas over statsbudsjettet.
Og så tenkte jeg bare å ditte med medalje, for jeg lurer på, jeg vet ikke om det er riktig, men jeg lurer på om jeg har lest noe sånn at i USA for eksempel, hvis du får en av de høyeste utmerkelsen medlemmene og sånne ting, så innebærer det også en viss type økonomisk sikkerhet da. At du får noe sånt som at du får et visst beløp i år, eller at du har sikret så og så mye
i pensjon eller noe sånt jeg vet ikke om en av dere har lest at det er sånn er det på noen måte noen sånne ting involvert i norske medaljer og sånt til soldater og veteraner? Ikke noe som fører med medaljene det er det ikke i hvert fall ikke som jeg vet per i dag men men
Men det er viktig med utmerkelser. Og nå vet jeg også at man ser på nye medaljer ut fra de operasjoner vi har i dag, blant annet innenfor internasjonal innsats. Man trenger flere ulike grener på en måte for å bakgrunne av hva som er gjort. Ja.
Og så har du vel i tillegg, dette er jo den nasjonale medaljen, så har du vel i tillegg NATO-medaljer, sånn internasjonale medaljer. Du kan jo også få utmerkelser i andre land, ikke sant? For helt imot at man har ytt viktig militær bistand, på en eller annen måte til det landet. Men hva håper du for fremtiden da? Hva er deres ønsket scenario for...
veteraner i Norge, hva ville vært den ideelle situasjonen hvis du blir såret i strid eller skadet eller lider av psykiske utfordringer hva ville vært den ideelle situasjonen for en sånn person i Norge overordnet er at man får raskt hjelp
Det er et system, et offentlig system, et søkesystem som er tilpasset den enkeltes helsesituasjon. Det at forsvaret utvider sin behandlingstid og sin behandlingskapasitet for veteranene. At vi får en likestilling i beregelverket mellom psykisk og fysisk skade.
og at man på mange måter tar en litt fot i bakken, at man får en evaluering av erstatningsreglene for veteraner, at man får en evaluering av oppfølgingsmodellen og oppfølgingssystemet i forsvaret i dag. Så blir det også interessant å se på hvordan dette forandrer seg med tanke på nye oppdrag ute, nye operasjonskonsepter.
Det er denne biten, og så er det andre som vi og jeg håper for fremtiden, er jo at forsvaret og det sivile samfunnet i større grad ser på veteranene som en ressurs. At det blir lettere for veteranene å fortsette sin aktivitet i forsvaret via stillingshemmelskade, via dette med fortsinnsrett på offentlige stillinger. Det at man har kommunale veterankontakter som kan sitte i lokale beredskapsråd, her er det mange muligheter.
Men også det at man får med et helhetlig politisk eierskap til veteransspørsmålet, som i dag er veldig avgrenset. Det er veldig forsvarsdepartement tungt og dominert. Og det ser vi også da på forskningen, altså på den veteranforskningen, som fortsatt er...
og initiert av forsvaret og forsvarsdepartementet. Så også et større grad av sivil og uavhengig veteranforskning. Nå fikk man en veldig god og en veldig viktig premissgivende rapport i fjor, VFAN-rapporten, som tar for veteranfamilienes situasjon. Veldig, veldig viktig. Og der var det sivile forskningsmiljøer som sto i spissen. Men vi...
Vi ønsker et større sivilt aktør innslag på forskningen. Nå kommer det jo, som det er varslet i den nye tiltaksmannen, en ny levekårsundersøkelse for veteranene. Og der håper vi jo at store sivile forskningsmiljøer er
altså er på aktørsiden fra starten av, og ikke minst at forskningsmidler disponeres av andre departementer, særlig helse- og omsorgsdepartementet. Det var et langt svar, og mange ønsker, men jeg vil også si at mye har blitt bedre. Og det er litt interessant å på mange måter avrunde en konklusjon med min egen familiebakgrunn, med min far og min bestefar,
på hvordan det har utviklet seg fra 2. verdenskrig til Libanon til i dag. Men, og jeg vil si at hvertfall med ny tiltaksmøte, at vi er et skritt i riktig retning. Men vi har fortsatt en vei å gå. Vi har fortsatt systemer som kan effektiviseres og gjøres på en bedre måte. Og jeg mener også at vi må ha en...
en større og mer gjennomgående debatt om norsk veteranivaretagelse, og så bre interessen ut, så dette ikke blir noe som veteranorganisasjonene syssler med, med forsvaret og departementet. Så jeg håper jo at flere engasjerer seg innenfor dette spørsmålet.
Fordi at dette er en løpende utvikling basert på Afghanistan 2, så vil andelen veteraner med psykiske helseplager øke, og vi vet ikke hvor norske soldater er om 10, 15 til 20 år.
Hva kan folk gjøre som hører på dette her, som har lyst til å bidra til dette arbeidet? Begynn å stille spørsmål. Begynn å vise interesse. Begynn å... Om du har en onkel, eller far, eller mor, eller bror, som har vært i Libanon, på Balkan, i Afghanistan. Still spørsmål. Sett pris på den innsatsen. Og så må man altså vite at det er ikke...
det er store variasjoner på hvor mye man vil fortelle. Og det er også noe jeg vil ta opp som er litt interessant, dette med veteranidentiteten. For den, og det er også basert på observasjoner fra miljøet, den har jo forandret seg. Og det har jo også med den beordringsplikten som kom i 2005. For da var det et stort anslag, i hvert fall i UNEFIL i Libanon, med sivile som tegnet kontrakt og dro ned. Nå er det yrkesmilitæret
Det er mye spesialstyrker, det er etterretningsoperatør, etterretningsanalytikere. Og det har jo også med at mange av de sivile som tjeneste gjorde i Libanon og i en del andre FN-misjoner, de hadde jo ikke et annet forhold til forsvaret. Mange av de hadde ikke det. Og da har man sett at kanskje veteranidentiteten var sterkere og mer meningsbærende.
Enn det kanskje er blant mange av de som har vært i Afghanistan, eller som nylig har vært i Irak, og vi har jo fortsatt norske soldater i Irak som kjemper mot IS, der man har et ansettelsesforhold i forsvaret, der man er flere ting innenfor etaten, innenfor sin militære avdeling. Og det gjør jo også det at i veteranorganisasjonen i dag,
så ser vi et lite innslag av yngre veteraner, for eksempel som har vært i Afghanistan. Men det kommer, og vi ser at det blir flere henvendelser også hos oss. Men jeg tror det kan ha med en ...
en litt ny måte å orientere og forstå sin identitet som veteran. Og så ser vi ofte at veteranidentiteten og bevisstheten rundt det å være veteran kommer senere i livet. Det kommer når man blir eldre, og da har man kanskje enten pensjonert seg eller gått ut fra sin aktive militære tjeneste. Så...
Så det er interessant i hvilken grad den identiteten er meningsbærende, og så er vi litt opptatt av at noe av vårt mantra er å sørge for at alle kommer helt hjem. Også etter deltakelse i Intops. Og det handler mye om at veteranidentiteten, den er viktig, den er meningsbærende, men den skal ikke bli alt overskyggende. Og det er også litt viktig for meg å få frem, at man er noe mer enn
utelukne en veteran. Man er far, man er ansatt et sted, så det er så viktig for oss at identiteten som veteran ikke skal bli et hinder for å reintegrere seg i det sivile samfunnet.
Det er noe man også er i tillegg til. Det er noe man også er i tillegg til veldig mange andre ting. Så det er viktig, for det er også en del av denne ivaretagelses- og oppfølgingsbiten som også vi bedriver i SIOPs. Så det å kunne komme helt hjem, det er noe vi jobber etter hverdagen. Mhm.
Dette er veldig bra. Jeg synes det er så fint og viktig arbeid som dere gjør, for det er så sjelden man hører om disse tingene i hverdagen i Norge, synes jeg. Alt for lite. Og jeg synes det er for lite...
verdsettelse av den innsatsen de har gjort på vegne av Norge og spesielt med tanke på den høye prisen de betaler ikke bare hva de er villige til å offre når de reiser ut at man setter faktisk liv og helse på spill men også at noen betaler den ultimate prisen faktisk og dør med norsk flagg på skulderen og dette er helter og det må vi få frem at dette her er helter og så må jeg også bare påpeke det at det er de heltene vi ser
så er det mange i spesialstyrkemiljøene, i etterretningstjenesten, det er jo våre hemmelige krigere. Det har også vært rapportert og skrevet mye om hvordan høy rotasjonsakt, mye stress, far for eget liv. Jeg vil også ta inn det momentet at man ikke kan debrife med sine nærmeste på grunn av hemmelighold i operasjonen.
har en helsebelastning. Så jeg har også frem at vi har noen hemmelige kriger, noen hemmelige helter, som vi skal tenke på, som er rundt i verden, og som passer på oss, våre allierte, og våre interesser og verdier. Som holder vårt land fredelig og fritt, og beskytter grensene våre. Ja, la oss tenke på det, og sette pris på alt det arbeidet som foregår i stillhet. Og tusen takk til deg, Nihal, for at du kom hit i dag og fortalte om SIOPs og
om din familiebakgrunn også, din reise. Interessant å høre på. Og takk til alle dere som har sett på og lyttet til episoden her i dag. Vi snakkes.