Jan Moberg og Odd-Rikard snakker med far-datter-duoen Jenny Helene og Henrik Syse om boken «Fordi det er vanskelig», månelandingen, konspirasjonsteorier, Werner von Braun, internasjonalt romsamarbeid, Artemis, Kina, SpaceX og fremtidens romfart.
00:00
Jan Moberg og Odd-Rikard diskuterer romfartens historie, samarbeidets betydning og konspirasjonsteorier rundt månelandingen.
10:58
Podcasten diskuterer Europas romprogram og internasjonalt samarbeid, med vekt på romdiplomati og nye aktører i romfartsindustrien.
Transkript
Nevnt i episoden
Fordi det er vanskelig
Boken om romfart skrevet av gjestene Syse.
NASA
Amerikansk romfartsorganisasjon bak Apollo-programmet.
Apollo 11
Første bemannede månelanding; Buzz Aldrins ødelagte bryter nevnes.
Apollo-Soyuz
US-Sovjet samarbeid i 1975; boken utgitt til 50-årsjubileet.
Werner von Braun
Tysk rakettingeniør, avgjørende for månelandingen, men nazi-historie.
Sergei Koroljov
Sovjetisk sjefingeniør, motparten til von Braun.
John F. Kennedy
President som samlet folket om månevinsjonen.
Lyndon B. Johnson
Overbeviste Kennedy om månelandingsambisjonen.
Buzz Aldrin
Astronaut som brukte en turlokk for å reparere ødelagt bryter.
Elon Musk
SpaceX-eier; diskutert rundt kommersialisering og Mars.
SpaceX
Kommersiell romaktør; imponerende men bekymring for romsøppel.
Artemis
Amerikansk program for retur til månen med internasjonalt samarbeid.
Jannicke Mikkelsen
Norsk kommersiell astronaut og fotograf.
Jared Isaacman
Kommersiell astronaut, nå NASA-sjef.
Norsk Romsenter
Norsk romfartsmyndighet; Paolo Brekke ga liste over norske bidrag.
ESA
Europeisk romorganisasjon Norge deltar i.
The Outer Space Treaty
Romfartstraktat fra 1967 om fredelig fellesskap i verdensrommet.
Sovjetunionen
Motpart i romkappløpet; dyktige ubemannede sonder.
Kina
Eget romprogram; trolig neste til bemannet månelanding.
NTVA
Norges tekniske vitenskapsakademi, opptakssted.
Andøya
Norsk oppskytningssted for raketter.
Deltakere
host
Jan Moberg
medprogramleder/medhvert
Odd-Rikard
guest
Jenny Helene Syse
guest
Henrik Syse
Sponsorer
Delta
Poeng
Ingen Werner von Braun, ingen månelanding. Så enkelt er det, egentlig.
Understreker hvor avgjørende enkeltindivider kan være for store teknologiprosjekter.
Det var milliarder av dollar, fantastiske ingeniører og en turs som gjorde at dette faktisk lyktes.
Henviser til Buzz Aldrins bruk av et plastlokk fra en turs for å reparere en ødelagt bryter på Apollo 11.
America First er en veldig fremmed tankegang når du leser om Apollo-programmet.
Påpeker spenningen mellom dagens isolasjonisme og Apollo-programmets vilje til å dele resultater med hele menneskeheten.
Klarer du å lage en behagelig og fleksibel BH, klarer du å lage en romdrakt.
Historien om at romdraktene ble sydd av en BH-produsent viser bredden i mobiliseringen.
It's better to have them on the inside pissing out than the outside pissing in.
Sitat tilskrevet Lyndon B. Johnson, brukt som argument for at Kina burde vært invitert inn i det internasjonale romsamarbeidet.
Man must explore, and this is exploration at its finest.
Dave Scotts ord fra månelandingen med Apollo 15 i 1971, brukt som avslutning på podcasten.
Det er to hovedromstasjoner som svever der oppe – den internasjonale og den kinesiske – så vi kommer ikke utenom Kina.
Argument for å involvere Kina i det internasjonale romsamarbeidet.
Du er jo ikke helt normal når du reiser til månen, og du er ikke helt normal når du jobber for NASA for å sende mennesker til månen heller.
Om de fascinerende personlighetene bak Apollo-programmet.
Påstander
Rundt 400 000 mennesker var involvert i Apollo-programmet på amerikansk side, og omtrent tilsvarende på sovjetisk side.
Brukt som argument mot konspirasjonsteorier om månelandingen.
Sovjetunionen gratulerte USA med månelandingen.
Sovjetunionen plasserte to ubemannede månebiler på månen.
Lunokhod-programmet.
Den siste sovjetiske månebilen har et speil som gjør det mulig å måle avstanden til månen med laser.
India tok for noen år siden bilder av Apollo 11- og Apollo 12-landingsplassene der fotspor kan ses.
Buzz Aldrin ødela en nødvendig bryter ombord på Apollo 11 på vei fra månen, og reparerte den med et plastlokk fra en turs.
Sovjetunionen og USA inngikk i 1967 den internasjonale romfartstraktaten (The Outer Space Treaty).
Månesteiner ble sendt til Norge fra den andre månelandingen helt til den siste.
Werner von Braun og over 100 av hans ingeniører ga seg over til amerikanerne tidlig i mai 1945.
Flere døde i Dora-Mittelbau-leiren enn som døde av V2-rakettangrepene i London.
Norge er blant de største i verden på satellittmottak.
Artemis-avtalen er et amerikansk forsøk på å videreføre den internasjonale romtraktaten, og både Norge og de fleste europeiske land er med.
I Artemis-programmets måneferd skal det være fire astronauter i køyemodulen, mot tre på Apollo, inkludert en kvinne, en sort person og en kanadier.
Ifølge romfartstraktaten fra 1967 kan ikke nasjoner ta eierskap til territorium i verdensrommet, men traktaten sier ingenting om enkeltpersoner eller selskaper.
Jannicke Mikkelsen er Norges kommersielle astronaut og en av to kommersielle fartøysjefer som har fløyet i bane rundt jorden; den andre er Jared Isaacman, som nå er sjef for NASA.
USA og Sovjetunionen gjennomførte i 1975, til 50-årsjubileet for dette, en vellykket bemannet sammenkobling i bane rundt jorden (Apollo-Soyuz).
Det finnes to store romstasjoner i bane rundt jorden: den internasjonale romstasjonen og den kinesiske.
Kina ble ikke invitert inn i det internasjonale samarbeidet om romstasjonen, blant annet på grunn av frykt for industriell spionasje.
Boken «Fordi det er vanskelig» er i ferd med å bli oversatt til engelsk, med utgivelse ventet neste vinter.
Dave Scott landet på månen i 1971 med Apollo 15 og sa «Man must explore, and this is exploration at its finest».
Menneskeheten kommer til å reise til Mars når teknologien tillater det, men det bemannede er nok en stund til.
Fremskrivning/vurdering fra gjestene.
Laster
Nå kan jeg endelig snakke om andre ting med kona før vi legger oss. For eksempel hvordan dagen har vært.
Snakk med oss i Delta, fagforeningen som hører deg. Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og i dag sitter jeg på NTVA, Norges tekniske vitenskapsakademi, med et medlem av programkomiteen.
Velkommen, Odd-Rikard. Tusen takk, Jan. Det er lenge siden vi lagde en podcast sammen nå. Ja, det er noen uker siden. Men det er hyggelig å være her, og at du sitter i programkomiteen. Og i dag så er det et tema her, nemlig om verdensrommet. The Final Frontier. Menneskehetens muligheter anno 2026. Og vi har med oss et, vi får kalle det en forfatterduo, det skal vi avsløre om kort tid.
Men først må jeg spørre, var vi på månen? Altså der strides de lærte, Jan. Husk på det, flagget står ut som om vinden blåste på det, så jeg er usikker. Men altså konspirasjonsteoriene er jo, det er jo konspirasjonsteorienes tid. Ja, det er det. Så det er klart usikkerhet, det er fint i dag. Men vi er jo heldige da, for vi har med oss to gjester, nemlig to forfattere.
En som er student og politiker, og en som er filosof. Og da vil noen gjette at vi har med oss Jenny Helene Syse og Henrik Syse. Velkommen! Tusen takk! Tusen takk! Var det litt frekt at vi begynte på konspirasjonen? Nei, det er litt morsomt. Det får blodet til å boble litt, og jeg får så lyst til å si noe. Ja, fordi det vi må si med en gang er at dere to har jo da som far og datter forfattet en bok som har titlen «Fordi det er vanskelig» nettopp om romfart.
Men først da, det var ikke konspirasjon? Neida, det var ikke det. Vi lever jo i en tid hvor alt kan bli gjort om til en konspirasjonsteori, og man kan jo gå inn og se på enkeltargumenter og si «Nei, men grunnen til at flagget står sånn er fordi det var stivnet», og så videre. Men det er to hovedargumenter jeg pleier å trekke frem for å avvise den konspirasjonsteorien. Det første er at det var så utrolig mange mennesker involvert i programmet. Man pleier å si rundt 400 000 mennesker på amerikansk side.
omtrent tilsvarende på sovjetisk side, skulle alle de 400 000 løyet. Det er litt vanskelig å tro. Det er menneskestridig. Ja, noen ville sagt noe. Noen hadde sagt sannheten. Ja, nå er det gått så lang tid man skulle tro at noen hadde funnet ut på å tjene litt penger på å si noe. Men også er det jo også det faktum at Sovjetunionen hadde jo funnet ut om det var en løgn. De satte jo fullt med. Hvorfor skulle Sovjetunionen gratulert USA med seieren hvis det hele var en løgn? Nei, det er jo sant.
Og det er jo noe med at vi faktisk fysisk sett begynner
Har vært der ute, for det ligger jo massevis av ting fra menneskene. En av de små og sånne morsomme historiene som vi prøver å krydre boken vår med, som ikke er så kjent, det er at Sovjetunionen fikk alle noen mennesker til månen, men de var veldig dyktige med ubemannede sonder. Og en av tingene de klarte var faktisk å plassere to månebiler der, som gikk i månsvis. Den siste av dem stoppet akkurat på et sted som er helt perfekt for oss for å måle avstanden til månen. For den har et speil på seg, og du kan sende en lasestroll i dit, og dermed måle avstanden. Det er ganske gøy. Men var det tilfeldig? Ja.
Ja, det var faktisk litt tilferdig. Hvem skal ha plassert den der hvis vi ikke var der? For all delen var jo da ubenvann, men den kan jo samtidig da observere de stedene, om ikke den, så i hvert fall andre sonder, hvor vi faktisk gikk. Inderne tok her for noen år siden bildet av Apollo 11s og Apollo 12s landingssteder. Du kan se fotsporene i bakken. Jo, så gjer det. Ja, det var ikke et fotspore i en sandkasse på et studio i Kalifornien. Men nå må jeg spørre dere. Dere har forfattet denne boka fordi det er vanskelig
Hva, før vi kommer til det som er dagsaktuelt i dag, for det endrer seg sikkert for dere, men hva var utgangspunktet? Det er jo gøy da! For min del så har det vært, dette her er en livslang lidenskap for min del, og jeg kjenner at jeg er så fascinert av alle menneskene som er involvert. Du er jo ikke helt normal når du reiser til månen, og du er ikke helt normal når du jobber for NASA for å sende mennesker til månen heller, så det er utrolig mange fascinerende personligheter som kom sammen og altså fikk til
noe så utrolig som å sende mennesker til månen på 60-tallet. Dette sliter vi jo med i dag. Men de fikk det til på 60-tallet. Det er vel Eirik Knud som pleier å si at 60-tallet er som å ta et tiår ut fra 100 års femmetid fra nå, og så sette det på 1900-tallet. Så jeg blir helt fascinert av alle menneskene. Når du ser de bryterne ombord i landingsfartøy og sånn, så ser det ut som om det kunne vært en B-29 fra andre mennesker. Det er helt riktig. Og bryterne er for å gjøre det morsomme, for de
Buzz Aldrin kom bort i en av dem roigsykken sin på vei ut på Apollo 11, og den brakk. Den var helt nødvendig for å komme seg fra månen, så plutselig var de støkk. Men så fant han altså et lokk til en turs. Det lokket var av plast, så det kunne ikke lede elektrisitet. Passet akkurat inn i hullet.
Og på den måten kom de seg opp. Så det er som de sier, det var milliarder av dollar, fantastiske ingeniører og en turs som gjorde at dette faktisk lyktes. Men dere, jeg blir jo nysgjerrig, fordi en ting er jo teknologien den gang, og det er kjempeimponerende, men hva var det menneskeheten, det
Den vestlige verden bestod av hvor vi kunne samarbeide på et sånn vanvittig prosjekt og faktisk tro på det og få det til. I dag så virker det som om vi er fragmentert og ikke vil få til noe sånt. Jeg synes det er et veldig godt spørsmål, og det er nok noe av det som boken vår leder frem til da, som er dagsaktuelt, nemlig evnen til å samarbeide, og for all del. Det var et romkappløp.
Det var den kalde krigen. Det var USA som gjennom dette ville ta igjen Sovjetunionen, som hadde klart å sende satellitter ut i verdenslommet. Så dette var et resultat av stor maktskamp og prestisje. Men samtidig klarte man å få til en opplevelse at dette er noe vi gjør sammen. Det har vi faktisk foretatt litt undersøkelser av i løpet av 1960-tallet.
Og særlig i 69, da man til slutt lander på månen med mennesket, begynner man å si at vi har vært på månen. Vi, altså et fellesskap innenfor menneskeheten, så det er det ene. Det er jo den presidenten, altså John F. Kennedy, som var den enestående øvende til å få folk med seg på den visjonen, og som samlet folk rundt seg, ikke bare på den tekniske siden, men på kommunikasjonssiden, til å formidle til verden.
Dette her gjør vi for all humankind. Og midt oppi alt dette, og dette har vi jobbet en del med både i boken og i det siste, i 1967, så klarer altså Sovjetunionen og USA midt under kolde krigen å bli enige om den internasjonale romfartsdraktaten, The Outer Space Treaty, som nettopp sier at dette er noe vi gjør i fellesskap. Det er jo nesten utrolig at de skal prøve det en gang til med America First.
America First er en veldig fremmed tankegang når du leser om Apollo-programmet, også fordi USA var så opptatt av at dette her var noe man skulle dele med hele menneskeheten. Det ble jo bestemt at månesteiner som ble fraktet tilbake til jorden skulle sendes verden rundt for å forskes på over hele verden. I Norge ble det sendt til Norge ble det sendt månesteiner allerede fra den andre månelandingen helt til den siste. Kapselen også, Apollo 11 kapselen var jo på verdens tur
Dette handler jo om å dele med verden. Det var ikke noe America first i dette her. Men det viste jo, som dere var inne på, politisk vilje og industrimobilisering og internasjonalt samarbeid og risikotaken og å kunne levere på prosjekter. Det var fantastisk.
Men hva fikk vi igjen? Du nevnte jo selve den stolthetsfølelsen og den internasjonale anerkjennelsen at vi kom til månen, men hva har vi sittet igjen med? Hvor viktig har det vært for utviklingen ellers? Industriutviklingen ble jo enorm på grunn av dette her, og da kan du forløpig godt si at det er en form for America First, men ikke den politiske isolasjonismen vi ser i dag, men et ønske om å bygge landets struktur, få det beste ut av sine ingeniører og selskaper,
Og det klarte de å få til på en enestående måte. Så vet vi alle at det også var massevis av bivirkninger av selve teknologien. Veldig mye medisinsk teknologi, for eksempel. Solcelleteknologi startet jo her. Det var jo først og fremst laget til satellitter og til romfartsteknologi. Brennselceller, solceller, integrerte kretser. Mikrochipper til datamaskiner. Det ble laget fordi det var ikke plass til disse gigantiske datamaskinene i fartøyet.
Så det er massevis av spin-offs i den forstand. Så kan man selvsagt spørre, jeg tror det var Carl Sagan som sa i sin tid, at det var da en veldig dyr måte å finne opp teflonpannen på. Den er litt unøyaktig for teflon, for jeg har faktisk ikke funnet opp til månedprogrammet, men poenget man svarer på er litt på spissen. Dette kunne vi vel ha funnet opp på andre måter også. Men når det er sagt, så tror jeg det skapte en sånn opplevelse av at man skulle få alle til å jobbe sammen. En av våre favoritthistorier er jo at de som sydde romdraktene i Amerika var en underthøysprodusent.
For de fant at de som kan lage noe som er behagelig og fleksibelt på samme tid, det er de som kan lage BH-er for damer. Klarer du det, så klarer du å lage en romdrakt. Du klarte med andre å trekke med deg veldig store deler av befolkningen, og det hadde jo også konsekvenser over landegrensen også. Og Rikard, du har jo vært inne på at det var en tysker som var veldig viktig her. Ja.
Gamle Werner, han var eminent, egentlig. Men han har jo en litt uggen historie, selvfølgelig, med V2. Men det må jo ha vært virkelig viktig for amerikanerne å få han. Ja, ingen Werner von Braun, ingen månedlanding. Så enkelt er det, egentlig. Det er en utrolig historie. Vi har jo et helt kapittel om ham og Sergei Karadjof. Ja.
Altså disse to geniale ingeniørene som var helt riktig på hver sin side under 2. verdenskrig. Og vi har vel kanskje litt mer sympati med Karol Joff
Ja, men den landet på feil planet. Ja.
Han sa, nå var hele tiden dette. Men det er en interessant historie, for det viser jo på en settvis den amerikanske, hva er det vi snakker om i dag, transaksjonelle måten å tenke på. Business er business. Werner von Braun og over 100 av hans ingeniører ga rett og slett seg opp til amerikanerne tidlig i mai 1945. De tenkte at det er de beste å tas i fanget, og sa til dem, dere får hva dere vil. Og det ble altså den mannen som ikke bare bygget
bygget rakettene, men som også klarte å skape entusiasmen. Ta Kennedy da. Kennedy var ikke egentlig så opptatt av månedlandingen, og han var redd for at dette ikke ville lykkes. Hvem overtalte ham? Jo, Lyndon B. Johnson var med på daget. Det var jo ikke minst von Braun, som før det hadde vært på Disneyland på TV, ikke sant? Og snakket til barna om hvor fantastisk det er når vi kan reise ut i verden. Han
Han klarte å skape en enestående entusiasme. Denne tidligere SS-offiseren fra Midtelba og Dora-leiren, hvor flere døde i leiren enn de som døde av V2-raketten i London. Så det er litt av en historie. Ja, det er litt av en historie. La oss trekke det tilbake til Europa, fordi en av de tingene dere er opptatt av nå er jo hva med Europa. Hva kan vi få til? Ja.
Ja, og vi gjør jo mye i Norge. Vi har sagt fra politisk hold at det skal nå være en stor romfartsatsning. Det er ikke lenge siden statsminister fra Norge og fra Tyskland var på Anaheim. Helt riktig. Og her ser vi at Norge både på satellittmottak er en av de største i verden, men i tillegg det vi utvikler på Anaheim med mulighet for oppskyting, så er det massevis av småting. Og en av de som har vært medleser av denne boken, det er jo så herlig, det er jo så mange generøse mennesker etter
flotte romfartsmiljø, det er Paul Brekke på Norsk Romsenter, eller landdirektoratet som det nå heter, og han lagde en liste for oss over alle de småtingene på den internasjonale romstasjonen som Norge har bidratt med, av små og store prosjekter, det er jo fordi vi er en del av ESA. Og hvis vi tar det videre i litt sånn politisk-visjonær retning, i en tid med veldig mye konflikt i verden, så tror vi på at et godt samarbeid mellom romnasjonene, det er dels på grunn av den internasjonale romtraktaten, noe vi er forpliktet til å gjøre i fred og fellesskap,
Og da ber dere snakke med en astronaut som har vært der ute og få dem til å fortelle om den opplevelse man har av jorden som det stedet vi har sammen og skal ta vare på. Det er helt påfallende. Når man har vært ute der, så tenker man at dette er noe vi må gjøre i fellesskap. Så vi har de tro på at Europa kan være en fredsmotor også i det som har fått navnet romdiplomati.
Jeg har jo mange ganger hatt lyst til å skyte Odd Rikardt ut i rommet, men kanskje jeg skal gjøre det nå, Odd Rikardt, så får deg til å fortelle dette. Stor vekt. Nei, spøk til side. Vi har jo et europeisk program, da.
Artemis, hvor står det? Artemis er jo i seg selv et amerikansk program som tar med seg ting fra resten av verden, men vi har jo flere europeiske programmer også, ikke minst på satellittsiden, og samarbeider mellom Europa og andre land. Nå er det for eksempel
samarbeid med India, med Japan. Så her er det massevis av muligheter. Når det gjelder selve Artemis-traketten til månen, så er jo det mest et amerikansk prosjekt, men de har jo med seg teknologi fra mange andre. Så er det et morsomt klue, for nå er det fire stykker, er det ikke det i kvalmodulen? På Apollo var det bare tre? Stemmer. Nå er det fire. Og av de fire så er det en kvinne, en sort og en kanadier, så jeg pleier å si at dette er Trumps mareritt-klue. Men altså, det viser at du har en form for samarbeid, og så har du noe annet som er navnet Artemis, og det er Artemis-avtalen.
Det er et amerikansk forsøk på å videre, altså følge opp den internasjonale romtaksaten. Der er både Norge og de fleste andre europeiske land med. Det er spennende altså. Men på siden av dette så er jo rommet på en måte kommersialisert, spesielt gjennom SpaceX, som har krydret lalvann med satellitter, og det blir flere og flere og flere.
Det er jo også litt, og det de har fått er jo fantastisk, men det er jo litt bekymrende også å se at det tetter seg til der oppe med ikke minst
Etter hvert romsøppel da. Og der har vi jo også et diplomatisk hull, for ifølge romfartstraktaten fra 1967, så kan ikke nasjoner ta eie på territoriet i verdensformen, men det står ingenting om enkeltpersoner. Så enn så lenge så er det rom for at Elon Musk skal kunne ta oss i... Altså enkeltselskaper og personer. Ja, at Elon Musk skal si at jeg vil ha den delen av månen. Så det er et hull vi er nødt til å fylle, og det kommer til å skje etter hvert som flere og flere kommersielle aktører kommer på banen.
Men så er det jo også mye fantastisk som skjer med at man skaper en ny gruppe astronauter. Norges astronaut, Janneke Mikkelsen, er jo kommersiell astronaut. Hun er en av to kommersielle fartøysjefer som har fløyet i baner rundt jorden. Den andre er Gerald Isaacman, som nå er sjef for NASA.
Så man skaper jo en helt ny gruppe astronauter. Det er jo en ny romvære, absolutt. Men det har både positive og negative sider. Jeg tror at mange av de private aktørene kan jo også gjøre veldig mye hvis de har den holdningen at dette skal vi gjøre i samarbeid både internasjonalt og med de store nasjonale romprogrammene. Og jeg synes jo Janneke er en veldig fin talsperson for det. Hun driver jo et selskap sammen med mannen sin som handler om visualisering fra rommet. For hun er jo enkel fotograf og O2XR.
Det å se det arbeidet de gjør, og den type visjon som ligger i det, dette er ikke bare Elon Musk som skal ha mest mulig penger til seg selv, det er også mange ordentlig visionære aktører, men samarbeidsformen er ikke helt på plass enda, det må vi jobbe med, og der tror jeg ESA og Europa kan spille en rolle gjennom de programmene som de allerede har. Men den gangen da på 60-tallet så var det jo egentlig bare nasjonalstater som kunne ha den type ambisjoner. Nå har vi jo da noen amerikanske milliardærer og diverse andre,
Og vi ser jo på den amerikanske presidenten i vår tid, som er veldig annerledes enn John F. Kennedy, som du refererte til tidligere.
Hvilke støy skaper dette da? Fordi dette samholdet man klarte å synkronisere ble jo utrolig viktig den gangen. Nå er vi på et helt annet sted. Jeg tror det skaper mye støy. Jeg tror det egentlig er et ganske godt ord. Og da må de andre aktørene i dette feltet, det som statsfriheterne ofte kaller the middle powers, de er svære powers de også, men de er ikke nødvendigvis de supermaktene som Kina og USA er. Tenk på Japan, India.
Europa, Canada, må nå gjennomtenke hvordan de kan motvirke den støyen. Og så er jo vårt bidrag i all mulig beskjedenhet, det er jo minnet om at dette har vi klart før. For vi ga jo ut denne boken til 50-årsjubileet for Apollo-Soyuz-prosjektet i 1975. Altså midt under den kalde krigen, USA og Sovjetunionen gjennomførte en usett vanlig, både teknologisk komplisert og vellykket sammenkobling i baner rundt jorden.
Handshake for peace. Ja, tenk på det. Du har jo snillig gjennomgått de videoene fra det. Tårene renner ned. De er jo så glad for å se hverandre, og så må vi huske at vi har jo den fordelen i dag som man ikke hadde i 1975, at vi trenger jo ikke grave ut disse veiene på nytt. Vi har jo allerede samarbeid som skjer der oppe. Du skal ikke veldig mange nivåer under sjefene før du finner mennesker som ikke bare vil samarbeide, men som gjør det. Mens i 1975 så måtte de jo starte helt fra scratch. De måtte jo finne nye måter å samarbeide på. Det trenger vi ikke å gjøre nå.
Så vi har den fordelen. På en internasjonal romstasjon så skjer det jo diplomati på lavt nivå, snarere høyt nivå, stadig. Men hvor, bare en nysgjerrig, du nevnte jo flere nasjoner her, hvor står Kina?
Det er mange som er bekymret for Kina nå, fordi de følger sitt eget løp og sitt eget program og uttrykker veldig mye skeptisk til resten av verden. Men videnskapelig er de jo knakende gode. Ja, vi kommer ikke utenom Kina. Det er to store romstasjoner som svever der oppe. Det er den internasjonale og det er den kinesiske. Så vi kommer ikke utenom dem. Men jeg skulle gjerne sett at de kanskje ble tatt...
tatt litt inn i varmen. Vi mener det var en tabbe at Kina ikke ble invitert inn på en internasjonal romstasjon i sin tid, og så er det jo gode grunner for det. Hva er vi tilbake igjen i Årstall da? Da er vi tilbake fra da romstasjonen ble plassert der oppe omtrent. Da ble ikke Kina invitert inn. Og det var jo på grunn av frykt for industrisk urinasj og mange gode grunner. Men det er et godt gammelt uttrykk, for hvis man kan få lov til å bruke litt vulgært språk, selv en søndagsskolelærer som meg, det er
Det er et uttrykk fra Lyndon B. Johnson. It's better to have them on the inside pissing out than the outside pissing in. Og det er egentlig et ganske godt uttrykk. Og jeg tror at den feilen har man gjort med Kina. Og vi mener vel, dette har du fullt slik nøye som meg, Jenny, men det er mye som tyder på at de neste som lander bemannet på månen, det er faktisk kineserne.
Veldig bra. Nå hører vi det banke på dørene. Hvis noen av podcastlytterne hørte det, så er det fordi vi snart skal ha et møte etter dette opptaket her. Men dere vet at kineserne, de er altså i ferd med å utvikle en månedlander, som jeg tror er mye bedre enn den tidene vi har hørt. Ja, de lander nok bemannet før USA gjør det. Ja, ja.
Dere skal snart få slippe løs. Er boken oversatt til andre språk? Nei, den er i ferd med å bli oversatt til engelsk, så det er vi veldig stolte av. Kjempegøy! Så håper den kommer neste vinter. Vi har et veldig spennende oversettelsesprosjekt der vi skal prøve å oppdatere litt, og så jobber vi med noen andre også. Men takk for spørsmålet. Avslutningsvis, og Drickhardt er veldig nysgjerrig på dette, selv om han har tont ned disse ambisjonene, SpaceX, Elon Musk, er Mars neste.
Det er nok en stund til. I hvert fall bemannet. Men menneskeheten kommer til å reise dit. Det er i menneskehetens natur det. Vi kommer til å reise til det neste himmelegget med så fort teknologien tilater det. Men det er nok en god stund til. Og så kan man spørre hva skal vi der gjøre? Hvordan skal vi gjøre det? Men det er vel et fint sted å avslutte en sånn podcast med ordene fra en av Polo-asjonautene. Det var Dave Scott Landet.
På månen i 1971, Apollo 15, så sa han, Man must explore, and this is exploration at its finest. Det er noe der, altså. Og man er da også woman, bare for å legge til det.
Dere, Jenny-Helene Syse og Henrik Syse, forfattere av denne boken, fordi det er vanskelig, veldig interessant, det er mye mer å snakke om, men nå skal dere holde foredrag, og lykke til. Takk for at dere stilte. Takk for at vi fikk være med. Og takk til Odd-Rikard, min makker, og mitt navn er Jan Moberg.