Velkommen til Teknisk Sett, en podcast fra TU. Jeg sitter her med Adrikard Valmått. Hei, Jan. Hei, Adrikard. Mitt navn er Jan Moberg. Jeg er sjef her i TU.
Dag-Odd Rikard, har du virkelig fått ønsket ditt? Ja, to fluer i en smekk. Vi skal snakke om to av favorittområdene, begge to sikkert innenblant dine topp 50 favoritter. Ja, jeg tror det. Sammen er det noen. Vi skal snakke om militærteknologi og opp og til den norske militærteknologien, altså både norsk teknologi og militærteknologi.
For å få litt kunnskap inn i rommet så har vi med oss general og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. God morgen. Velkommen, Sverre. Takk for det. Dette er litt musikk i dine ører, er det ikke det? Jo da, det er jo det. Jeg er jo gammel sivilingeniør, så jeg synes jo dette er litt spennende jo. Det vi tenkte å spørre deg om rett og slett var om du kunne gi din vurdering av hva som er liksom topp tre av norsk militærteknologi i nyere tid, relativt nyere tid.
Jeg vet jo at Odd Rikard har en annen liste, men den stopper ikke på tre. Nei, det gjør den sikkert ikke, og den går sikkert lenger tilbake enn min hukommelse også, men...
Jeg tror vel hvis jeg skulle nominere noen sånne virkelig militærteknologiske gjennombrudd i Norge, hvor vi plutselig er blitt verdensledende på området. Ikke vikingskipet. Nei, altså det du kan si, det var jo faktisk, hvis jeg da hadde hatt ubegrenset med tid, så kan man si at vikingene var
tids suverent beste marininfanteri, fordi de hadde en farkost som satte dem i stand til å gå på stranda hvor som helst og gjøre det de ville og forsvinne igjen. Så det var amfibisk maktprojektsjon
i en klasse for seg. Og på til ganske sjøsterkt. Og ganske sjøsterkt. Det var det som jeg brukte å si, at Norge har aldri hatt flere mennesker i internasjonale operasjoner enn da vi hadde 5000 marininfanterister i Midtøsten, og det var med Sigurd Jorsalfar på 1100-tallet.
Men hvis vi da bestiller oss litt fremover, så vil jeg kanskje si at, og det er faktisk ikke lenger siden enn at jeg husker det, selv om jeg nå begynner å dra på året, så var jo det, tror jeg, da vi tok steg opp i første divisjonen og realte moderne feltarteri. Og det var jo, som tilfelle ofte har vært da, et samarbeid mellom Forsvarets forskningsinstitutt og det som vel den gangen fortsatt het Kongsberg våpenfabrikk.
hvor man også greide å løse et teknisk problem som hadde plaget feltartilleriet i alle steder i nær sagt alle tider, etter at artilleriet ble et indirekte skjutende våpen. Man så ikke det man skjøt på fra kanonene, man var avhengig av en observatør,
som da observerte hvor skuddet falt, og så ga korreksjoner tilbake til kanonlinjen, som så regnet om de korreksjonene til nye verdier på oppsats og retning på skytsene.
Og det hadde selvfølgelig den konsekvens at fordi man trengte denne innskytingen, så endret jo målet dekningsgrad. De visste at det første fallet av granat var... Ikke sant? Først kom en granat på den ene siden, og så kom det en granat på den andre siden litt nærmere. Så grodde de seg rast ned. Så dette var jo en... Det å kunne løse det problemet, det ville altså effektivisere...
ikke med 10% eller 15%, men med en størrelsesorden. Hvordan gjør man dette da? Det løste man også ved en teknologi- innsats som satte
artilleriet i stand til å beregne ved hjelp av data om vær og om granatens utgangshastighet og en del andre faktorer samt en regnemaskin som prosesserte den informasjonen så ble man i stand til å gå til direkte virkningsskyting som vi sier, altså de som ble beskudd de fikk altså ikke noe varsel før hele ilskuren altså landet i målet
Og det gjorde jo at norsk feltartleri i løpet av den utviklingsperioden dette krevde, tok steg opp i absolutt verdenseliten, for å kalle det det. Og så har selvfølgelig da andre land kommet etter, og kom etter meget raskt. Men det viser jo at det er mulig for et lite land som Norge å få det til. Og veldig ofte har det jo da vært
Fordi vi har hatt et videnskapelig og industrielt miljø på området som har vært sterkt i utgangspunktet. Men hvorfor hadde vi spesifikt dette behovet?
Akkurat det behovet hadde vi vel ikke sterkere enn andre, det var det at vi så at her har vi muligheten innenfor våre tross alt begrenslete ressurser til å gjøre et dramatisk fremskritt. Det høres ut som det har vært en ingeniør borte her og sagt at vi må effektivisere dette.
Ja, det har det helt bra. For den slags skyld har det vært en ingeniør på militærtjeneste som har sittet oppe i en eller annen observasjonspost med kikker på kompass og sånn. Sånn kan vi ikke ha det. Men det er klart andre ganger et annet prosjekt som er
skal vi si, en sånn norsk suksesshistorie på dette området, det er jo pingvinmissiler, altså sjømålsmissiler. Og det er, hvis jeg nå ikke husker feil, så var jo det en konsekvens av at skjærgårdsgeografien, som er spesiell for Norge, gjorde at søkesystemet i hodet på missiler som skal brukes på åpent hav,
Det er for grovt. Det er ikke utenvidere brukbart i en norsk geografi. Det norske kystforsvarsproblemet har vært å stanse en inntrenger som kommer inn fra havet, og som da trenger inn i et skjærgårdsfarvann, hvor man trenger et missil som kan diskriminere mellom nærmest skjær og holmer og fartøyene.
Og det er jo et sånt klassisk eksempel på at nøden er kreativitetens mor. Hvordan løser vi dette? Og så fant man en løsning på det. Og før det var det radarbasert? Før det så var det vel, og er for så vidt fortsatt vel, enten radarbasert eller det er en såkalt beamrider, altså den fanger opp en reflektert laserstråle eller noe tilsvarende.
Dette har jo vært en stor suksess selvfølgelig, også kommersielt. Men det må jo virkelig ha vært en bragd den gangen? Ja, det kan man vel trygt kalle det. Ja, for det man gjorde var at man gikk over til IR. Ja, et IR. Du så på varmesignaturer. Varmesignaturer og et IR-søkeordet.
Og dette er jo tatt videre i et helt moderne våpen, altså såkalt NSM, som altså begynte som en prosjekttitel, nytt sjømålsmissil, og som nå heter selvfølgelig Naval Strike Missile. Og som vi da i en versjon som kan integreres på F-35 også prøver å gjøre til et internasjonalt salgsobjekt.
For der er jo selvfølgelig utfordringen at F-35 er en stealth-flymaskin, slik at den kan ikke bære våpen utvendig på våpenstasjoner, for da ødelegges også denne stealth-egenskapen. Så man må også greie å komprimere dette så det kan bæres innvendig på flyet.
Men det er jo da, skal vi si, et neste steg igjen. Og det er barnebarnet til pingvin? Det er sånn sett, det er barnet til NSM og barnebarnet til pingvin, ja.
Men hvor stor internasjonal suksess ble egentlig pingen? Den var jo ganske stor. Ja, den var ganske stor, og det var jo flere land som kjøpte pingen. Og det er jo alltid vanskelig å selge våpen. Et lite land vil jo alltid streve litt med å selge våpen til store nasjoner og selge allierte.
Og det har jo noe å gjøre delvis med nasjonalprestisje, det har litt å gjøre med sånne næringspolitiske ting, altså det vi kaller «not invented here»-syndromet. Så ting skal altså være veldig bra før det nærmest bryter ned disse motforestillingene som ofte vil gjøre seg gjeldende. Og så er det selvfølgelig en forutsetning at ...
eller om ikke en forutsetning, så er det veldig vanskelig for et lite land å selge et våpensystem til utlandet som vi ikke bruker selv.
Det er liksom første betingelse på at dette er noe test, det er jo at vi bruker det. Og det er jo årsaken til at forsvaret alltid har måttet legge veldig mye penger i en del av disse prosjektene, der hvor vi kanskje hadde foretrukket å bruke de penger på noe annet. Men du var inne på det, det er bare verdt å nevne, du nevnte dette med små nasjoner og sånn, men du har jo også...
vært veldig tydelig på at det er veldig stor forskjell på type Sverige av og sett, relativt lite land. Det er kjempe stor forskjell på oss. Ja, det er noe det... Militærteknologisk. Ja, det
Nå har jo Sverige en veldig sterk industrikradisjon generelt, men svensk forsvarsindustri har hatt veldig god drahjelp av den svenske neutralitetspolitikken, for den var jo i utgangspunktet så strikt at den tilgjorde ikke Sverige å kjøpe våpen fra andre i det hele tatt. De skulle lage alt selv.
De er også veldig flinke, så de har laget ting som de i utgangspunktet har hatt bruk for selv, men som også er blitt store salgsjusser internasjonalt.
Selskaper som Bofors og Saab og sånn, de holder jo på mange måter stillingen selv i dag. Men selvfølgelig, det svenske forsvaret har jo krympet voldsomt i likhet med de fleste andre land, så det svenske hjemmemarkedet er jo ikke lenger stort nok til å være motoren i dette. Så der også er man jo nødt til å søke ut og finne kunder ute. Du har vært inne om...
Feltarteriet og pingvin. Du hadde en til på lista. Da tror jeg kanskje at jeg vil nevne ikke et våpen i og for seg, men en ammunitionstype.
Og det er jo altså denne såkalte multipurpose-omnisjonen som lages av Namo, som er det gamle Raufoss omnisjonsfabrikk. Og de greide jo å løse et problem som ingen hadde greid før, nemlig å lage en granat, altså et prosjektil som eksploderer i motsetning til et kaldt prosjektil som bare går tvers gjennom det det treffer.
En granat uten et såkalt brannrør, altså uten en mekanisme som antenner sprengstoffet i prosjektilet, det var man tidligere avhengig av å ha. Og det er klart et sånt brannrør, uansett hva slags mekanisme det er, om det er basert på en liten radarsender, et såkalt nærhetsbrannrør, eller det er basert på en eller annen mekanisk slagmekanisme eller et eller annet,
så vil jo det ta plass. Å miniaturisere dette ned til et nivå som gjør at man får det inn i ammunitionen til et våpen helt ned til 12,7 millimeter, altså en mitraljøse, det har ikke vært ansett som mulig før NAMO løste det med denne multipurpose-annusjonen som er en liten nivå
12,7 mm mitraljøse prosjektil som i realiteten er en granat. Dette var et internasjonalt gjennombrudd? Dette var også et internasjonalt gjennombrudd som de vel har lisensiert ut. Det er vel mye av inntekten også, det er multipurpose ammunition til NAMO, er det ikke? Ja, så vidt jeg vet så er det det. Og du, Ikard, pingvin, feltatleri og multipurpose ammunition. Hvilke dom gir du om for å velge de tre?
Det tror jeg er ganske riktig. Vi snakker om nyere tid da. Krag Jørgensen var vel også en sånn ganske innovativ, men da er vi på 1800-tallet. Krag Jørgensen var, det norske forsvaret, var veldig tidlig ute med et baklade repeteregevær. Preuserne hadde sitt
nålegevær og franskmennets sjociopågevær, men også Krag Jørgensen var veldig tidlig ute. Det er kanskje en lite kjent sak at den amerikanske herren hadde jo en periode Krag Jørgensen som sitt standardgevær. Du får det innsalget til nå, Donen på toppen. Men før vi gir oss Sverre Disen, hvor står vi i dag og hva ser du på fremtiden for norsk våpenteknologi?
Jeg tror vel at vi har vel fortsatt en stilling i verden som gjør at vi på noen nisjeområder, noen små områder, som allikevel er viktige, så kan vi fortsatt konkurrere. Vi har et bakketiluftmissil i verdensklasse, altså NASAMS,
Og det er vel også slik at kommandokontrollsystemer er noe vi har hatt et godt tak på. Altså disse informasjons- og kommunikasjonssystemene som tjener ledelsesfunksjonen til militære styrker og hovedkvarterer, og i og for seg også kontroll av våpen.
Så jeg vil tro at hvis vi holder oss i disse nisjene hvor vi er flinke, så vil vi kunne henge med enda, men det forutsetter selvfølgelig at vi legger de nødvendige ressursene i det. Ja, for dette er ingeniørintensive bransjer. Dette er i høy grad ingeniør- og kompetanseintensivt. Det er ikke Smeen som lenger som berår. Definitivt ikke. Det er bare i Nordkorea det, ja.
Dere, jeg har allerede ideer om et par podcaster for å supplere dette her. Her er det masse spørsmål, både historisk og annet. Sverre Disen, takk for strålende bidrag. Selv takk.