Episode 384 – Bodø-spesial VI med Are Thomasgard, LO: – Ungdommen driver det grønne skiftet

Du hører på Teknisk Sett, en podcast fra TU. Mitt navn er Jan Moberg, og jeg sitter her i Bodø ved Industri 2021 med Odd-Rikard Valmått. Hei, Jan. Hei, Odd-Rikard. Vi tar videre. Her er det mange interessante mennesker å snakke med. Ja, i høyeste grad. Vi snakker om skifte på industrisiden og alt som skal bygges ut og alt vi trenger for grønn omstilling og ny industri i Norge og alt dette. Grønt og kilowattimer og sånne stikkord, det er utbett her. Og litt materialer trenger vi også. Materialer, ikke minst. Og da, vi er jo litt, må vi si og innrømme, at vi har vært litt pessimister på hvordan dette skal gå. At vi skal klare disse store målene med klima og omstilling og alt dette. Jeg er bare klær i meg som pessimist enda. Ja, fortsatt litt pessimist. Vi får høre nå. Nå har vi nemlig fått tak i en som... er veldig engasjert, og som har vært fagoperatør i 12 år ved Norsink i 8 år. Da bør du ha kjent på hvordan dette å stå i, hvordan det er. Og som nå er LO-sekretær, men som begynte som naturvernaktivist i ungdommen. Velkommen, Are Thomasgaard. Takk skal du ha. Var det mye? Ja, det var det. Men det er jo nok riktig også. Det var jo slik at vi som vokste opp i i oddarsamfunnet. Fantastiske odder i vakre hadanger. Vi vokste jo opp på 60- og 70-tallet med verdens mest forurensa fjor. Fjoren den var knallrød. De sa til og med at fjoren var rødere enn den politiske fargen i bygda. Så for vår det så handler jo veldig mye om at vi måtte rydde opp. Og det var en aksjon ren fjor. Og vi i ungdomsmiljøene så var vi var hardkår at det skulle ryddes opp i fjoren og Det var jo konflikter med industriarbeiderne og fagforeningene som var redde for arbeidsplassene, kostnaderne knyttet til dette, eierne som vegrer seg i forhold til å ta investeringer. Fikk dere fingeren på dere sammen, vet dere hvem som finansierer ungdommen din? Ja, nei. Det som skjedde var jo at etter hvert så kom vi begynte å jobbe i fabrikkene mange års ungdommerne, og jeg husker mitt første verv i fagbevegelsen, det var som miljøtillitsvalgt i Odda omland faglig samme organisasjon, og Vi var vel egentlig nave i forhold til den opprydningen som foregikk i fjor, da vi utviklet ny teknologi, norsk teknologi, kvikselrenseteknologi, som i dag har blitt fornyet i mange generasjoner senere, og som har hatt en stor betydning i forhold til å ta ned kvikselutslipp i verden. Dette var til start av lokalt i Odda, men det fikk en innpekt fordi du hadde brukt andre steder også. Og vi la jo an disse fjellhallene. Nå har de nettopp fått konsertsjon for å bygge nye fjeller der til. Det er jo et enormt anlegg inne i fjellet, hvor vi tar vare på ressursene. Og fjorden i dag, den Den er sånn at du kan fiske fisken og du kan spise blåskjelene på kajkanta, og jeg er stolt av verden på den historien. Så når du sier du er pessimist, så sier jeg at jeg er betinget optimist, men det er utifra at jeg har sett hva vi klarer å få til når vi spiller sammen, og når alle krefter setter seg i sving, så er det utfattelig hva vi mennesker kan klare. Jeg er helt overbevist på at vi klarer det, men vi kommer ikke til å være synkrone nok til å gjøre de riktige tingene. Det er en jobb for oss. Ja, men Are, i de 12 årene du jobbet som fagoperatør i Norsink, 12 år er ganske lang tid, det er lang nok tid til at du kanskje også da erfarte endringer. Da stod du jo midt oppe i det selv, da hadde arbeidsplassen din midt i industrien. Ja, det var store omstillinger. Definitivt, det var også konflikter, det var havetak mellom ledelse og ansatte, nå sin konflikten på midten av 1990-tallet, første store outsourcing-saken i Norge, det var jo også en sånn en veldig tøff periode, for å si det sånn. Så vi har vært igjennom både oppturer og nedturer, og så tror jeg også det at den klarer, etter at den har vært i konflikter, å finne fram til samarbeid, kjenne hva det er gått inn og ut. Det tror jeg også er det som har vært en suksessfaktor frem til nå, når vi i midten av juli fikk beskjed om at eierne har besluttet å investere 7 milliarder kroner her, for oss å doble produksjonen på sinkverk i Råda. Det er den største fastlandsindustrien nåsinn. Så det er et miljø som er bygd opp over tid, og det er et fantastisk kompetansemiljø, industrimiljø, som nå skal bli enda sterkere, og som vi bygger inn i fremtiden. Men noe av dette har jo også da ført til eksport og påvirkning på resten av verden. Hvordan er du kjenne på det? For dette kommer jo fra det du har stått i. Men det er jo her jeg tenker at, og jeg skal ikke si noe negativt om ungdommen vår, fordi at i den grad de ikke har tatt med seg alle delene av verdikjeden, så er det vi som har sviktet i å formidle, og det er vi som er for dårlige til å formidle den. Men det er helt klart at min tilnærming til det er at vi må utvikle det vi har. Vi må skape de ledende teknologiene innenfor klima, innenfor naturen, sirkulær økonomi. Industrien i Norge må ligge i bretsjen på det. De gode prosessene. Og da blir det i seg selv eksportvare. Ikke bare det vi produserer, men også det vi utvikler for å produsere blir eksportvare. Og da får vi som en liten nasjon med rundt fem millioner mennesker i lille Norge, da får vi faktisk en global betydning. Og det har vi sett på område etter område etter område, at da kan vi utgjøre en forskjell. Så det er den veien vi må gå med. Hvis vi avvikler, så vil vi jo ikke få noen ting. Da vil jo arbeidsplasser og alt bli forsvinnet vekk. Det er ikke sånn at det plutselig dukker opp noe nytt som er mye bedre bare fordi vi avvikler. Vi må utvikle det vi har. Men du står med fettene litt i mineralindustrien og prosessindustrien. Og du har vel sett at det her grønne skiftet som kommer nå krever andre typer mineraler? Jeg tror en viktig kvalitet er at fremtiden må bli såkalt sirkulær. Vi må bruke produktene vi har i omløpet, vi må bruke råstoffene, mineralene, materialene som er de omgjennomgjennomgjennomgjennom. Og da må vi også være veldig bevisst hvilken materiale vi sender inn i det kretsløpet. For det må ha en kvalitet hvor det er resirkulerbart. Så vi må stille krav til det. Og da er det jo helt åpenbart at det er en del mineraler som har uovertroffende egenskaper. Både i forhold til det som går på elektrifisering, det vi trenger for å gjøre alle de skyvene som vi skal gjøre når vi skal bygge havvinn, vi skal bygge batterifabrikker, alle de tingene vi skal gjøre nå da. så må vi ha, sånn som for eksempel kobber, nikkel, sink, aluminium, det er mineraler som er helt avgjørende som vi må ha med oss. Og det er jo der jeg tenker at vi må ha en helhetlig tankegang når det gjelder de mineralene. Det er jo en ting at vi skal sirkulere på dem, men det er langt ifra nok av disse mineralene i omløpet av dagen at vi kan leve av å sirkulere på dem. Vi må produsere mer. Og da er det viktig at vi produserer det utifra inngrep i naturen, der inngrepene styrt. Altså der vi har de strengeste kravene. Og det finnes ingen steder i verden hvor du har så strenge krav til gruvedrift som det du har for eksempel i Norge. Og da er det sånn litt som fortærende for oss, vi har jobbet lenge med, for eksempel en kobbegruva oppe i Kvalsund, Nussir, som ville blitt verdens første, vi har for det eneste ikke gitt den opp, men investorene trakk seg ut på grunn av at det ble så mye støy rundt den. Hovedkunden trakk seg ut. Hovedkunden trakk seg ut, ja. Og det som den gruva har, egenskapen den vil ha, vil bli den første klimaneutrale gruver, så det vil si at de elektrifiserer hele driften i uttaket. Det er knallharde konsesjoner av naturen for forhold til den gruva. Det er ingen andre steder i verden du kan ta ut kobber med så strenge miljø- og klimaregimer som akkurat du kunne gjort i Kvalsund. Og da er det sånn fortærrende, for det skal vi ikke gjøre, der skal vi lenke oss fast imot, og der skal vi være negative til det. Og samtidig så skal vi kreve at det grønne skiftet skal gå raskere, vi skal gjøre mer, og vi skal gjøre mer hjemme. Men det er et regnestykke som ikke går opp. Nei, og det andre her er vel noe dere er opptatt av, er jo solidaritet, og hvor solidarisk er egentlig det overfor verdenssamfunnet? Noen kommer jo til å ta ut et kobre, Når det gjelder kobber så er det mye borti kile i Sør-Amerika. Der har du jo standarder og alt det der, så vi kunne holdt et langt foredrag om helse, miljø og sikkerhet. Ikke helt norsk nivå. Nei, men det vi ser er at der vi har norske virksomheter, så setter vi standarder som igjen setter press på standarder. Nettopp resten av industrien i verden. Jeg har sett på det, altså nå har vi sikkert 400 000 elbiler i Norge, og vi skal ha 400 000 til på relativt kort tid. Og det er jo en sånn 50-80 kilo kobber i hver elbil, så det er over 25 000 tonn kobber i norske elbiler, det er kanskje ikke så mange som tenker på. Nei, nei, og hvis vi skal bygge jernbane så er jo det, skal du vinne med kvalitetsmetall og du skal kobbe i ledningsnetter. Ja, og ha vinturbiner, det er ganske mange tonn kobber i en vinturbin. Så begynner den å sette seg ned og gjøre de regnestykkene, så skjønner jo alle det. Og det er jo sånn at hvis du har en sånn tilnemming til klimadebatten, at kobber det er bare noe vi har. Men det er ikke noe vi bare har. Det er noen som har produsert det. Og for å si det sånn, steder hvor det har blitt produsert, så har det vært under helt uverdige betingelser. Det har vært under en sterk miljøbelastende produksjonsmetodikk. Det må vi ta med oss. Samtidig er kobber også noe av det mest fantastiske mineralene vi har. Det er enormt resirkulerbart. Du utvinner det bare en gang? Ja, du utvinner det bare en gang. Nær sagt alt kobber som har blitt produsert i 4000 år, vi har klart oss å fremstille kobber, Det er fremdeles i bruk. Det handler jo om at kobber var vel egentlig, de sier at tommer var først på pantordning, men jeg vil si kobber var egentlig kanskje først på pantordning. For dette var en betaling. Kobber er en høy pris på. Og det igjen, kobber er kanskje sånn at det eneste som egentlig har fungert som en sånn sirkulær økonomisk tilnærming, fordi at du har fått en pris på verdien av å ha det i omløp. Men i dette vi står overfor nå da, vi skal bygge batterifabrikker, vi skal bevare prosessindustrien og få mer av den, og og du nevnte Odda og investeringene der inne, og vi skal ha havvinn. Har det noen gang i din karriere vært like mange muligheter og utfordringer på en gang? Nei, det har det ikke. Det er enorme muligheter, men det har heller aldri vært slik at behovet for å gjøre endringer har vært så stort som akkurat nå. Så skal vi nå de behovene, skal vi nå klimamålsettingene, Parisavtalen, det vi har forpliktet oss til, så har vi ikke noe valg. Vi må endre, og vi må endre veldig mye. Kommer litt av ungdommens naturmiljøkriger fram i deg nå? Ja, han gjør egentlig det. Du kan si at de som tror at vi industriarbeidere er noen som står i en skitten kjeledress på kajkanten og venter på at neste båtlass skal komme inn slik at vi kan støve enda mer, og så må slippe ut røyk og gi litt platt med det rundt oss. De tar feil, altså det er ikke dagens industri. Dagens industri er kompetente industriarbeidere, enten de har fått kompetansen sin via bedriftene, eller de har fått kompetansen sin fra utdanningsinstitusjonene rundt, Det er folk som bosatt i distriktene som er opptatt av naturen. De er gjerne medlemmer av Jæger og Fisk, de er gjerne medlemmer av Norske Turistforening. Det er folk som har bosatt seg der, ikke bare fordi de jobber i industrien, men også fordi de trives veldig godt med de omgivelsene. Så de er opptatt av dette, og det jeg kan si er jo for at helse, miljø og sikkerhet, også det ytre miljøet, det står først på alle dagsordnere, styrer og nær sagt i alle bedriftsorganer. Og det er noe som blir diskutert, og det er noe som industriarbeiderne er veldig opptatt av. pluss at de da produserer verdens reneste metaller så i den grad vi snakker om grønne arbeidsplasser i Norge så snakker vi om at industrien må være noe av det grønneste vi har Men det er jo litt ironisk da når nåtidens aktivister lenker seg fast til elektriske anleggsmaskiner, hadde ikke jeg? Ja, det er litt spesielt. Nei, men jeg synes det er litt utfordrende, for jeg synes ikke vi skal le av det hele, for ungdommen har rett. Grunnleggene har de rett, sant? FNs klimarapporter er entydige, og vi skal forstå ungdommene. At de har en bekymring. Det er ikke at de blir redde. Det ville vært rart hvis ikke de var det. Vi som har levd et liv, og som kanskje ikke har så lenge enn vi lever, vi har grunn til å være redde vi også. I forhold til det vi ser. Du ser jo flomma, du ser det som utvikler seg, og du ser at her er det ting i bevegelsen. Jeg tog hus på elva her på noen få år siden. Du opplever dette her. Det kommer nærmere og nærmere. Jeg var ordfører i Sørum kommune en periode, og du glommet dondrene rett gjennom med 3000 liter per sekund. med store leirefelt rundt, og vi så jo hva som skjedde i leiret, så sitter du litt med hjertet i halsen, og det er nede. Kubikmeter skulle det være. Ja, kubik, men ikke liter, kubik, 3000 kubik, det er en enormt trykk. Det er det. Og vi vet erosjon, hva vannet er grav i det jobbet. Så vi skal ta inn noe. Det at ungdommen engasjerer seg, det er faktisk en fin ting. Men den pådriver for oss andre også. Ja, den pådriver for oss, og de skal være en penger nær oss for oss. De skal være kompromissløse for oss til oss. Og i den grad de ikke tar alle sammenhengene, så ser konsekvensene av alle tingene de gjør, så er det vi som svikter i kommunikasjonen. Det må vi gå og gjøre selv. Det er også liksom hudfletter Greta Thunberg på sosiale medier og en eller annen. Glem det, kom ikke til kommende og gått ut av det. Greta Thunberg, jeg så 500 000 ungdommer utenfor St. Bernabé stadion. klimastreikende ungdommer. Og det er klart, det som, når jeg gikk på hotellrommet etterpå, så tenkte jeg at, du, 500 000, det var jo millioner ungdommer som streiket rundt omkring i hele Europa. Dette er jo, jeg har greit til ungdommer i dag, men det er også småbarnsforeldre Det er folk som skal ha boliger, de skal ha biler, de skal ha altid. Dette er fremtidsforbrukere, og de kommer til å stille helt andre krav til klima, miljø og den biten i produktene. Så vi kan jo diskutere av disse klimarealisterne og alt det her som har masse meninger, og noen mener at de vet bedre enn FNs klimaknev, alt det greier. Ja vel, men for meg er det helt uinteressant på en måte, fordi at ungdommen kommer til å endre markedene, de tror på det, de kommer til å endre markedene, og det er de markedsføringene Brukende industrivirksomheten i hele distrikts-Norge lever av. Det er der arbeidsplassene våre står. Og hvis vi taper plassen i markedene, så har vi ikke lokalsamfunnet lenger. Så enkelt er det, og så vanskelig. Er du litt mindre pessimist nå, Rikard? Nei, jeg tror... Jeg ser på de enorme mengdene fossilt brennstoff vi bruker, og det er jo ikke bare i sømnettet. Vi bruker det i industrien i veldig stor grad til sement, ferroligeringer, etc., etc., og før vi får gjort det over godt over til hydrogen for et rent strømnett og sånn, så er vi bokstavlig talt i ripset. Og det kommer ikke til å skje med det første, da. Nei, altså du kan si til vi er i mål, kommer ikke til å skje med det første. Og det er jo en transformasjon, det er et marathonløp vi legger ut på. Så vi må stå ut, men vi må ha en strategi, så vi kommer oss gjennom løpet. Og jeg har tro på at vi skal komme i mål. Og det kan du si at når jeg endte tilbake når jeg var ordfører i Søren kommune, så ga jeg det dummeste valgløft som noen gang har blitt gitt i Norges historie. Jeg lovte innbyggerne i Sørum at jeg skulle løpe Oslo-marathon hvis de valgte meg. Så i 2012 så hadde jeg et helvete, men jeg Jeg kom i mål. Jeg kom i mål. Så du skal aldri opptru deg. Her er en mann du er som kan flytte fjell. Jeg skal la meg inspirere. Ikke til maraton. Avslutningsvis, Are, må vi stille deg et annet spørsmål. Du har jo vært med på litt av en reise fra naturvernaksjonist til fagoperatør. Du har også vært opptatt av å lære nye ting. Og du må jo fortelle litt om bakgrunnen for at du tok et BE-studium. Ja, det var jo når vi var tillitsvalgt på Nordsinken i Odda, så kom det jo inn økonomer til stadiet med meninger, og da fant vi ut, vi må finne ut hva det egentlig er å lære disse økonomene før de kommer hit. Så da startet en del av oss på BE og ble med på noen studier der og sånt. Men jeg tror verdiene er det å fylle på med kompetanse, Og det er ikke nødvendigvis snakk om at det bare er formal kompetanse, men det å fylle på med kompetanse og forsterke det har alltid vært en sånn glede å holde på med. For det at du lærer noe av jobben din inn i forhold til det du jobber med kompetansemessig, og så kan du ta med deg det du lærer gjennom studier og sånt inn i forhold til den jobben du gjør. Så det er veldig god synergi og utvikling. Så det har vært en fin ting. Veldig bra. Tusen takk, Are Thomas Gård. I dag har du gitt Odd-Rikard og meg ny kompetanse. Takk for det. Og lykke til med arbeidet videre. Takk til Odd-Rikard Valmått, og mitt navn er Jan Moberg.