SmS #5 Aleksander Linkowski om å angre på kjønnsskifte

I denne episoden av "Snakk med Silje" forteller Aleksander Linkowski sin historie om hvordan han angret på kjønnsskiftet. Han ble mobbet for å ikke passe inn i kjønnsnormene i Polen og utviklet en følelse av å være født i feil kropp. Han skiftet kjønn i 19 år, men angret etter å ha gjennomgått hormonbehandling og operasjon. Nå lever han som mann, og er kritisk til den lettvinte måten kjønnsinkongruens blir diagnostisert og behandlet på.

Transkript

Du lytter til Snakk med Silje. Hei, og velkommen i dag til dagens episode av Snakk med Silje. I dag har jeg besøk av Alexander Linkovski. Han laget for litt siden en YouTube-video hvor han gikk ut og sa at han for syv år siden angret på kjønnsskiftet. I dag lever han som mann, men han i ungdomstiden hadde noe som kalles kjønnsinkongruens, som er en tilstand der du opplever en uoverensstemmelse mellom fødselskjønn og din kjønnsidentitet. Han har nå gått ut og sagt at han har angret på å skifte fra gutt til jente. Og han kommer nå hit i dag for å si litt om sin historie. Så, Alexander. Ja, hei. Du har jo da for første gang gått ut offentlig og sagt hva du har opplevd. Og jeg bare lurer på, hva er det som gjorde at du nå fant ut at du ville fortelle din historie? Ja, det har vel gått mange år siden jeg har først angret å gå tilbake til å leve som en mann. Grunnen til at jeg har bestemt meg for å gjøre det nå, teglingssett så har jeg bestemt meg for å gjøre det allerede i 2021, for to år siden. Men jeg tror jeg trengte litt tid til å leve livet mitt før jeg tar valget å stå frem fordi jeg visste at livet mitt kommer aldri til å være det samme igjen. Så jeg trengte den tiden spesielt at det var etter at jeg avsluttet min egen kamp mot depresjonen. Og jeg trengte to år til å leve et godt liv før jeg gjorde meg klar til å stå frem med det. Ja, fordi det er jo litt sånn, for at lytterne våre her skal forstå litt hva dette handler om. Du vokste opp i, jeg tenker kanskje vi skal starte litt fra starten. Du vokste opp i Polen. Stemmer. Vil du si litt om oppveksten din? Hvordan... Ja, da jeg var liten hadde jeg helt normalt barndom. Jeg har alltid vært litt mentalt voksen for min alder. Jeg har alltid fått trykket å snakke med voksne da jeg var liten, fordi jeg kunne ikke finne noe tilfelles med barn på min alder. Jeg syntes de var litt barnslig, og jeg likte ikke å lekke med dem. Det var kanskje det første tegnet på det, at jeg var... annerledes enn andre på min alder. Også utviklet interesse både i naturvitenskap, men også filosofi og samfunn fra veldig unge alder. Og nå har vi blitt i kommet litt til nå, de forskjellene mellom meg og andre på min alder har blitt mer og mer synlige, noe som er resultert i mobbing. Ja. Så du ble mobbet på ungdomsskolen eller barneskolen egentlig? Det startet på barneskolen, men det var først på ungdomsskolen da det ble virkelig ille. Og da snakker vi om mobbing stort sett hver dag. Ok. Men hvordan var det hjemme? Fikk du viste foreldrene dine om den mobbingen? Ja, ja. Og jeg har tatt vurdert at jeg skal begynne å gå på en annen skole i en annen by. Men foreldrene mine snakket med en rektor og han anbefalte at dette skal dere ikke gjøre. At jeg tar en sånn ordentlig samtale rundt det, men det hjelper aldri så mye. Så du hadde egentlig ganske tøft... siden du gikk på barneskolen og oppover. Ja, du kan si det. Har du noen søsken? Jeg har en bror som er yngre enn meg. Han er 19. Jeg er 30. Ja, sant. En del yngre da. Ja. Ok, men når var det du begynte å få tanker om at du var på en måte født i feil kjønn på et eller annet vis? Hva var det som... Ja, det var rundt den tiden da jeg var 15. Når jeg var 16 så var det allerede gått i gang. Grunnen til det var at da jeg ble mobbet så ble jeg ofte fortalt at jeg er ikke en ekte mann. Jeg kom i puberteten litt senere enn andre gutter, så jeg var litt mindre i størrelsen. Ja, det var mye lettere å plukke meg opp som en mobbeoffer for å si noe sånt. Så jeg ble fortalt ting som at jeg aldri kommer til å få meg en kjæreste. Og da i dette kontekstet som eneste jente kjæreste. Og så var grunnen til at en veldig stor del av min dating-historie så har jeg gjort det mest for å bevise at jeg kan det, framfor å faktisk bry meg om den andre personen. Så det er ikke kun det med kjønnsinkongruens som er kommer du som et resultat av det, men mange andre ting i livet mitt som jeg har blitt mye flinkere til å håndtere og ikke minst se inn i meg selv og ha en slags intro-perspektivt analyse av meg selv. Og hvorfor jeg gjør ting jeg gjør. Ok, så du har på en måte nå blitt litt bedre kjent med deg selv og forstår litt bedre hva alt dette handlet om på en måte? Ja. Ja, rett og slett. Det var stort sett de siste fem årene der jeg gravet litt dypere inn i meg selv. Ja. Men hva var det som gjorde at du kom på tanken at man kan skifte kjønn? For det er jo litt sånn, du opplevde jo at ok, jeg passer ikke inn i de kjønnsnormene som er egentlig der hvor jeg bor på en måte. Det var som om du ikke passet inn i den kategorien Mann eller ung gutt? Ja, nettopp. Jeg føler at jeg aldri kan leve opp til det som er forventet av meg som en mann. Og da tenkte jeg vel kanskje det hadde vært lettere for meg hvis jeg hadde vært en kvinne. Da er det de egenskapene her som folk hadde satt mer pris på. Ja, litt trist at det endte opp sånn, du kan si. Og samtidig så tenkte jeg også at jeg er ikke verdt det å være en mann, og det kommer fra en veldig seksistisk perspektiv, fordi på dette tidspunktet tenkte jeg fortsatt at en kvinne er noe som er ikke på samme linje med en mann, men noe som er mindre verdt. Og... Jo, seksisme finnes fortsatt i samfunnet i veldig stor grad. Det er noe jeg er veldig opptatt av for kvinners rettigheter. Jeg kommer fra et helt annet perspektiv i dag enn det jeg gjorde, men jeg vokste opp i et samfunn som gjorde at jeg hadde fått en slik forståelse av en kvinne. Når jeg bestemte meg at jeg ville bli en kvinne, så gjorde jeg... Litt for å straffe meg selv, kan jeg si. Så det var en sånn selvforakt nesten? Ja, nettopp. At jeg ikke er verdt nok til å kunne identifisere meg som en mann, sånn at en kvinne, da blir jeg litt lavere på rangstigen, og det er her jeg fortjener å være på et eller annet vis? Ja, det var nettopp det jeg tenkte, internt. kunne kanskje vært annerledes hvis jeg hadde vokst opp i et annet miljø. Derfor er så mye av min kritikk rettet mot de mer konservative som har skapt disse kjønnsnormene som ikke alle passer inn i. For det hadde vært lettere for deg hvis du var en aksept for at du kunne være en litt feminin mann på en måte. Jeg vil ikke si at jeg har vært feminin. Jeg har bare ikke vært noe særlig... over the top maskulin. Ja, så det var det at du var for lite maskulin. Ja, jeg har ikke vært noen særlig fem, jeg har vært slik som jeg er i dag. Ja, så det ble lagt vekt på at du er ikke mann nok av de rundt deg. Det var en forventning om at du skulle se litt mer mannlig ut, var det det? Eller var det det oppførte deg mer mannlig? Ja, ja, ja. Var det en tøffing som jeg hadde kunnet gi imot å gå til en hvilken som helst person og banke deg opp? Akkurat, ja. Så det var... Men tenker du at det var mer andres forventninger til deg da, som gjorde at du tenkte at, ja, men da bør jeg bli kvinne, mer enn at du hadde en sånn indre opplevelse av å være kvinne? Det er et godt spørsmål, for jeg har ikke hatt den opplevelsen at jeg ble født i farklopp før det. Men jo mer jeg ble opptatt av den tanken at jeg bør bli født en kvinne, som gjør at jeg har utviklet en følelse av at jeg ble født i en feil kropp. Så jeg begynte å hate min egen kropp på grunn av det. Alt det som gjorde meg maskulin, er noe jeg fullstendig forakter til å ville endre. med meg selv. Så til slutt, selv om veien min til det var annerledes enn for eksempel en person som opplever kjønnsinkongruens fra veldig ung alder, resultatet er det samme. Ja, men... Var det sånn at du lærte på skolen om kjønnsinkongruens for eksempel? Eller var det andre steder du fikk informasjon om dette fra? Det var ikke på skolen. Du kan si at alt opplæring rundt sex og kjønn i Polen er ikke i nærheten til hvordan man gjør det i mer liberale land. Så Vi lærte blant annet at man skal ikke ha sex før ekteskapet, eller hvis du onanerer så går du til helvete. Noe som egentlig skaper veldig usundt forhold til vår egen kropp og vår egen seksualitet og skaper skam. Og det er det store problemet med... seksopplading på skolen, det er så vanskelig å finne den balansen. Du enten går alt for konservativt, eller så går du alt for liberalt og lærer, ja, men... Det gjør deg ikke noe hvis du har 100 partnere i uka. Da tar man ikke til betraktning at dette kan også påvirke oss psykologisk på en negativ måte, og kan gjøre det vanskeligere å bygge tilknytning til andre personer. Eller så mye... Ja, så kan man enten satse for strenge kjønnsroller eller til fullstendig ontologisk kaos hvor alt kan være hva som helst og du kan identifisere deg som hva som helst. Hvor finner man denne balansen? Ja, for i Norge når det går i tredjeklasse her, så lærer du jo egentlig at du kan velge hvilket kjønn du vil være. At det liksom er en sånn del av opplæringen i skolen da. Og intensjonen med det er jo nettopp kanskje å hjelpe barn til å ha en større aksept for ulike... kjønnsidentiteter og sånne ting. Blant annet så står det: "Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er og hvordan du ser på deg selv. Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente eller ikke vite helt. Du kan velge å bli kalt han, hun eller hva du vil. Babyer kan ikke fortelle om de føler seg som gutt eller jente. Legene bestemmer hvilket kjønn babyen har ved å se om de har jentetiss eller guttetiss. Men klær, hårfrisyre, hva du leker med og hva du gjør kan vise hvilken kjønnsidentitet du har. Det kan vise om du føler deg som en gutt eller en jente eller ingen av delene. Hva du viser kan være likt eller forskjellig fra hvilket kjønn du har. Hva tenker du om det? Hvis du hadde lært det på skolen, hvordan tror du det ville påvirket? Din kjønnsidentitet? Jeg kan ikke vite med sikkerhet, men for meg til å tenke litt på hestesko... teori, hvor de tre kantene har mer tilfelle med hverandre enn man vil tro. Og det kan hende at nettopp sånn type opplæring av kjønn hadde først til at jeg hadde utviklet kjønnskongruens på samme måte som de strenge forholdene rundt kjønnsnormer har gjort. Og det ser man også med at man kan se hvilke kjønn man identifiserer seg som med hår og klestil og sånt. Går vi ikke tilbake til en slags arketypisk forståelse av kjønnsroller? Så vi har på en måte gått en full sirkel. når det går i den andre retningen til det punktet hvor du kommer akkurat der hvor du var i begynnelsen. Og da kan jeg altså komme tilbake med det jeg har snakket om, hvor vanskelig det er å finne den balansen når det gjelder opplæring om sex på skolen. Jeg synes det er viktig å la barn være i fred og utvikle sin egen identitet og seksualitet på egen måte. Og da ser vi at både progressive og konservative prøver så hardt å påvirke barn til å bli akkurat sånn som de vil. For barn blir ikke lenger sett på som individuelle mennesker med en slags... battlefield, på mange norske ord. Min norsk er dårlig, beklager. Jeg synes at la barn være seg selv, og de finner ut av det på egen hånd på en måte som er naturlig for dem, framfor å prøve på å virke deres oppvekst i så stor grad. Da tenker jeg litt på det fenomenet med ikke-binære Og høyresiden er veldig kritisk mot det. Men jeg vil komme med et helt annet perspektiv, for jeg synes at det fenomenet er ikke nødvendigvis en så ille ting som man vil tro. Nei, for ikke binær, det betyr vel egentlig da at du verken identifiserer deg som mann eller kvinne, eller at du er noe midt i mellom? Har jeg forstått det begrepet riktig da? Ja, det stemmer, det stemmer. Jeg er fortsatt av den tanken at det finnes to kjønn, og dette er en biologisk objektiv, realitet. Men kanskje denne utforskningen rundt kjønn, når man tillegger seg ikke-binære identiteter, er syndere enn medisinering med budsjettblokker eller hormoner. Så jeg er helst for det at unge mennesker skal utforskes i den egen identitet, bruke av det fenomenet og anta at ja, Jeg passer ikke inn i den kjønnsrollen som ble tilegnet meg, så jeg må være det motsatte kjønnet. Jeg tenker det hadde vært syndere for meg hvis jeg hadde identifisert meg som ikke binær når jeg var yngre. Da hadde jeg ikke gått gjennom de hormonelle og kirurgiske inngrepene som jeg har gått gjennom. Så egentlig det du sier er at det hadde vært bra om det var en større... At kanskje Norge og Polen er litt sånn ytterpoler, og at det hadde vært fint å møtes et sted på midten, hvor det var mer aksept for at man kan være... at man ikke nødvendigvis passer inn i den kjønnsnormen på ene eller andre siden, men at man aksepterer at man kan være akkurat hvem man er. Du kan være feminin, maskulin, whatever, men du er fortsatt det fødselskjønnet du har, at man ikke skal trenge å gjøre noe kirurgisk eller medisinsk for å endre på biologien på et eller annet vis. Ja, jeg står absolutt for det. Men det finnes unntak fordi når man har sånn intens følelse av kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens fra ung alder, da hjelper det ikke at du bare er deg selv i måten du klær deg på eller oppfører deg på. Også for det er jo ukomfortabel i denne kroppen, så det er altså problemer med det biologiske. Så det er ikke bare på et sosialt nivå. Så det er et mye større problemstilling med flere lag enn kun det sosiale. Men for mange mener jeg at kun å endre på det sosiale hadde gjort det mulig å ikke gå gjennom pubertrettblokker eller hormoner. Og det med aksept. Det blir mye vanskeligere å få til når folk beveger seg stadig mer i den ene retningen, eller den andre retningen blir det mye vanskeligere å møte slags mitt punkt. Ja, for du anerkjenner jo at det er noen som absolutt burde kunne ta hormoner og gjennomføre operasjoner på en måte. Det er ikke sånn at du tenker at fordi du nå angrer deg i dag, så blir det feil at man skal gjennomføre noe sånt på unge mennesker? Ja, Jeg er av den tanken at min historie gjelder ikke alle som har kjønnskonkurranse, og ikke alle som er trans. Men det er mange flere av oss som angrer enn det man tidligere har trodd. Og det er også nyere forskning som viser at det kan være opp til 30% som angrer illepet av de første årene. Og de fleste av de som angrer tidlig er menn. Det er nesten 20% forskjell mellom menn og kvinner som angrer tidlig etter at de har startet med hormoner. Jeg tror mye av det har å gjøre med at det er noen menn som ønsker å gå gjennom kjønnsskiftet prosess fordi de tener på å tanke av seg selv som en kvinne. Gjorde du det? Nei, og det fenomenet heter autogynephili. Det er en god del menn som har det. Hvis du besøker for eksempel geyser.no så finner du mange menn i forskjellige aldersgrupper som kler seg i en sånn erotisk kvinnestil. Og da vet du at dette handler ikke bare om det å bli oppfattet sosialt som en kvinne, men det er også noe seksuelt som ligger der. Og noen av de velger å gå gjennom kjønnsskifteprosess. Og da angrer de ganske tidlig, fordi når hormonene kommer inn, gjør at en libido går ned og du ikke lenger tjener på det. Så du mister interessen for det fullstendig. Så da slutter du med det og testosteronnivået går opp og så begynner du å tjene på det igjen og det er forferdelig vanskelig situasjon å befinne seg i, og jeg har sympati for de menneskene. Så jeg synes vi bør ikke stigmatisere dem en hel stund. så de som trenger hjelp, så slett. Men begynte du på noen pubertetsblokkerende medikamenter da du bestemte deg for at du ønsket å bli det motsatte kjønn? Nei, mest fordi meg og foreldrene mine hadde en avtale at når jeg er 18 så kan jeg gjøre hva jeg vil. Før det så fikk jeg ikke lov til det, så jeg har ikke forsøkt å gjøre noe som helst for over 18. Noe som jeg er takknemlig for. Fordi det er også veldig viktig for både utvikling av bein og utvikling av... gjerne noe identitet og gå gjennom en naturlig pubertet. Noe som man ofte ignorerer når man promoterer bruk av pubertetsblokkere for barn. - Ja, men man kan jo da forhindre da hvis du vet veldig tidlig at du er en jente, så kan du jo ved å forhindre puberteten unngå å få disse mannlige trekkene da, på en måte. Så det er jo litt sånn vanskelig problemstilling akkurat det, på et vis da. Absolutt, jeg tenker det er ikke så svart og hvit, og ja, jeg tenker det er spesielt sant for biologiske menn som føler seg som kvinner, eller oppfatter seg selv som kvinner. Fordi De mannlige trekene man utvikler i puberteten er mye vanskeligere å bli kvitt enn de kvinnelige trekene man utvikler i puberteten. Så jo tidligere du begynner, jo bedre resultater får du. Og når du får bedre resultatene, så kommer du mest sannsynlig til å oppleve mindre diskriminering i samfunnet hvis du blir oppfattet som en kvinne framfor en mann i kjole. for eksempel. Samtidig Vi må også ta til betrekning at det er bivirkninger av pubertetblokkere, det står risiko for å bli steril. Utvikling av bein og hjernen som ikke blir tatt til betrekning når man driver med det. Og ikke minst å tenke at penis grår ikke. hvis man ikke går gjennom den naturlige puberteten. Og ikke om man i fremtiden bestemmer seg for å ta en operasjon for å få kvinnelige kjønnsorganer, eller falske kvinnelige kjønnsorganer vil jeg si, fordi det er umulig å skape kjønnsorganer med kunstige metoder. Men da får du ikke nok lengde til å kunne lage skjede ut av det. Det kompliserer kjønnsaparasjonene ettertid hvis du har hoppet over puberteten. Absolutt. Hvis man ikke går gjennom den naturlige puberteten, blir det også umulig for mange å oppnå orgasme. Man kan aldri bli tilfredsstilt seksuelt hvis du begynner med pubertetblokkere og går på syntetiske hormoner. Kroppen din vet ikke hvordan de får det til. Og da lever vi med at vi sannsynlig aldri kommer til å bli seksuelt tilfredsstilt for resten av livet ditt. Så det er ikke et valg man skal bare hoppe rett inn. Nei, det er jo veldig viktig med riktig informasjon, sånn at man er klar over disse tingene. Men et barn vil jo på en måte aldri egentlig ha noe forhold til, ja, hva er en orgasme sånn? Puberteten er jo en sensitiv periode hvor det skjer veldig mye av identitetsutviklingen, kjønnsutviklingen, seksualutviklingen skjer jo gjennom denne perioden. I utviklingspsykologien snakker vi ofte om det at en sensitiv periode er en periode hvor det skjer veldig mye utvikling i barnet Og at hvis man ikke får den utviklingen akkurat i den tiden det er ment å skje, så er det veldig vanskelig å få alle de, hva skal jeg si, at den utviklingen skjer normalt da, på et eller annet vis. Sånn at da blir det jo veldig viktig da å informere disse unge menneskene, eller disse barna egentlig, for du er jo barn før pubertet, at at det er en del bivirkninger av det da, at de kanskje aldri får den seksuelle nyttelsen som man kan få ellers, og at man kanskje kan få problemer med å bli mamma eller pappa når man blir eldre. og at rett og slett, ja det skjer noe med hjernen vår, og osteoperiose, altså sånn benskjørhet, er vel noe som man kan også få hvis man utsetter puberteten. Så det tenker jeg at informert samtykke der, og at foreldrene forstår av hvor store konsekvenser det kan få for disse barna å hoppe over en sånn viktig periode, Og det er jo ikke uvanlig at ungdom er litt sånn forvirra. At puberteten er jo veldig krevende å ha veldig mye vonde og vanskelige følelser med seg. Og det er vel delte meninger om da hvordan det vil være da å gjennomgå pubertet som det motsatte av det kjønnene du egentlig ser deg selv som å ha på en måte. Men du gjennomgikk jo puberteten. Ja, for jeg har ikke begynt med hormoner før jeg var 19. Først begynte det bare som en tanke at jeg hadde blitt mer akseptert hvis jeg hadde vært en kvinne. Og etter det ble det mer sånn at jeg følte meg ukomfortabel i min egen kropp som en mann. Og etter hvert begynte jeg allerede å tenke på meg selv som at jeg allerede er en kvinne. kroppen som ikke stemmer. Så det er det som må endres. Jeg trenger ikke å gjøre noen endringer med det psykiske eller jobbe med meg selv der kroppen er noe feil med. Noe som egentlig ikke stemmer, for kroppen vil være helt sund og fungere slik som den skulle. Mens jeg ventet til jeg skulle bli 18 for å begynne med å behandlingen, så det var en lang ventetid og jeg har et ønske om å fokusere på andre ting for å distrahere meg mens jeg venter. Og når jeg har blitt så fokusert på de andre tingene min disfori rundt kjønn har blitt mye bedre enn det var før. Jeg tenkte ikke lenger på det i like stor grad. Jeg tenkte jo jeg skal gjøre det, men det var ikke noe som jeg var opptatt av hele tiden. Som jeg var rundt den tiden jeg var 15-16. Så når du var sånn 15-16 så var det den eneste Det eneste du tenkte da at kunne hjelpe deg da, var at når du blir 18, da kan du, da blir alt mye bedre på en måte? Ja, og som sagt, selv om jeg ikke kjente så mye på den disforien lenger, så var jeg fortsatt overbevist at det er noe jeg må gjøre, ellers så kommer det til å være ulikelig for resten av flyet. Og jeg tenkte at dette er ikke noe som kommer til å... gå av seg selv eller at det finnes ingen måter å behandle andre måter å behandle det på og det er ofte det vi blir fortalt at Hormonell behandling og kirurgi er eneste måte å behandle kjønnsinkongruens på. Nå vet jeg at det er mulig å overkomme de følelsene på egen hånd, men det er sikkert mye lettere når man gjør det i i samarbeid med en psykolog, terapeut for eksempel. Og det er ikke av den tanken at den type terapi skal være tvunget, fordi det kan anses som konverteringsterapi, men at det kan tilbyes som alternativ behandling. At vi skal ikke fokusere kun på hormonelle behandling som et eneste eksisterende alternativ. Det må være snakk om det at det er mulig å akseptere deg selv. Jeg er ikke den eneste som har opplevd at kjønnsinkongruens er noe som kan forsvinne når du blir voksen. Det er mange flere som opplevde det samme. Både andre folk på YouTube som har lagt ut de videoene, men også folk som jeg har snakket med. For jeg har snakket med over 100 folk som har også angret på kjennskriften i løpet av de siste tre ukene. Så jeg har hatt perspektiver som tyder enten på at det er noe som forsvant i løpet av 20 årene, eller at de har jobbet med å akseptere seg selv, og så videre. Men når du da ikke var klar over at det var mulig å kanskje få bli fri for den kjønnsdysforien da du var 15 år, Hadde du noen tanker om at du ønsket å dø? Hvordan så du på deg selv og verden da, når du satt der som 15-åring og måtte vente til du var 18 før du kunne gjøre noe med disse følelsene av å egentlig være kvinne i en mannekropp? Nei, altså jeg har aldri hatt noen selvmordstanker rundt dette temaet. Så det var mer sånn at jeg hadde et ønske om å la det, men det var ikke sånn at hvis jeg ikke var det så... Det eneste alternativet er å ta mitt eget liv. Jeg har aldri tenkt sånn eneste to ganger i løpet av livet mitt, for jeg tenkte på det først og fremst under mobbing. Nå har det blitt så ille at jeg tenkte enten å ta mitt eget liv eller ta livet til alle de menneskene jeg gikk på skolen med. Det høres veldig grusomt, men det var sånn jeg tenkte for når du... presser meg til å punkte når man begynner å tenke sånn. Jeg tenkte at det sparker en hund hele tiden. Jeg blir ikke overrasket at den biter etter hvert. Den blir så desperat. Den tenker at nå har livet mitt i fare. Hva skal jeg gjøre? Og... er glad for det, jeg har ikke gjort noe dumt, for å si det sånn. Så du var veldig fortvilet, det var selvfølgelig så er det klart at du bygger opp en aggressjon inni deg da, når du dag ut og dag inn blir mobbet og hakket på, og du er egentlig veldig alene med det også, og sitter hjemme og og spiller eller ja men foreldrene viste det, men de var liksom maktøstløse i det de også da, for det var liksom ikke så lett å finne ut av hvordan de kunne hjelpe deg på det punktet. Ja, hvordan håndterer man den situasjonen og De har hatt mer følelse for meg. De visste at jeg hadde det dårlig. De er gode foreldre, for å si sånn. Jeg er veldig glad i dem. Men det er ikke alltid man vet hva man gjør i en sånn situasjon. Når du nå ser for deg deg selv i den perioden der, hva er det du tror ... du hadde trengt i stedet for... Hva tror du du egentlig hadde trengt, fremfor å skulle... Hva kunne hjulpet deg, i stedet for den tanken om at du... For det virket som at det var en litt sånn beskyttende tanke, en litt sånn... At det hjalp deg litt å tenke at, ja, men når jeg blir 18, da kan jeg bli kvinne, og da vil alt løse seg, på en måte. Ja. Hva hadde du trengt da du var ungdom? Det er et godt spørsmål. Og når du kommer fra det perspektivet å være trans, så tenker du selvfølgelig at denne hormonelle og kirurgiske behandlingen er det beste for deg og det du faktisk trenger. Men... Hvis noen hadde sagt til meg at du er jo psykisk syk, du trenger hjelp, jeg tror ikke jeg hadde respondert noe særlig varmt til det, og det hadde ødelagt en mulighet for å ha en dialog og bygge bro for å få den hjelpen jeg trenger. Men Hvis jeg hadde blitt fortalt at jeg kan være akseptert som jeg var som en mann, og at jeg kan ha de egenskapene jeg har uten at jeg trenger å være en kvinne, det hadde gjort en mye, mye, mye større forskjell. Ja, for du må ha vært en veldig stor fortvilse. Absolutt. Hvordan var denne mobbingen da? Du ble mobbet for at du var for lite maskulin? Eller var det andre ting? Var det fysiske mot deg? Hvordan... Det var en av de grunnene, men også det at jeg hadde så lite tilfellesmedier. Det var en veldig liten by jeg bodde i, der vi snakker om ca. 4000 innbyggere. Det som var en problem, at de... små byene er mye mer konservative enn stålige byer for eksempel og det er en slags lykket kultur jeg Jeg har snakket engelsk på et tidspunkt i alder, det er bedre enn polsk. Jeg levde i en helt annen realitet og hadde mye kjennskap til klassiske filmer fra 1920-1930-tallet. Så interesser som jeg ikke kunne dele med noen andre. Så du var egentlig ganske ensom da, høres det ut som? Ja, du kan si det. Men jeg kjente ikke på denne ensomheten så veldig mye. Fordi jeg tenkte ikke at det finnes noe alternativ til det, fordi jeg har aldri kjent til det alternativet, hvordan det er å møte et menneske du har enn kan... bygge hvilken som helst form for vennskap eller relasjon med. Det var noe som var helt ukjent for meg. Jeg oppfattet denne ensomheten som normal tilstand. Jeg tenkte ikke på det som ensomhet en gang. Du kan si at jeg først begynte å utvikle sterkere bond og relasjoner med mennesker i 20-årene. Før det så var det noe som var helt ukjent for meg. Noe som kunne også vært grunnen til at jeg har fått den Asperger-diagnosen. Ja, fordi det var etter du skiftet kjønn at du fikk den diagnosen. Når var det du? Jeg har fått den diagnosen i 2015. Da levde jeg fortsatt som en trans kvinne, men jeg var mye mer i tvil om det. Jeg var sterkt imot veien og må angre å gå tilbake. Vil du si noe mer om den forskjellen du opplevde da du kom til Norge? For her er det jo litt annerledes. Vi har jo ikke de samme konservative eller rigide kjønnsnormene. Ja, det var en helt motsatt opplevelse. Jeg har aldri fått noe form for mobbing her i Norge. Hvertfall da jeg gikk på... videregående. Jeg har heller ikke opplevd noe diskriminering da jeg levde som en transkvinne. Jeg kan ikke si at jeg klager på noe. Jeg tror trans mennesker har det mye lettere enn det man tror. Jeg har vært i hvert fall her. Også det er steder hvor selvfølgelig det er mye vanskeligere. Og det har vært mye debatt rundt hva er vanskeligere i dagens samfunn å komme ut som skjev eller å komme ut som konservativ, for folk angrer mye rundt det. Og jeg vil si vel det spørsmålet hvor du befinner deg, hvor du bor, som utgjør hva blir vanskeligere for deg, jeg, har opplevd at det var vanskeligere å være jeg vil ikke si at jeg kommer ut som konservativ fordi jeg anser ikke meg selv som konservativ men det er en overlep mellom meg og konservativet så jeg er begynte å uttrykke mine mer konservative meninger, var det mye vanskeligere å få aksept for det enn for å komme ut som trans eller bifil, som det var for meg tidligere. Akkurat, ja. Så det har ikke vært så vanskelig for deg da å være en, hva skal jeg si, transperson, som man gjerne kaller det, når man har skiftet kjønnsidentiteten sin? Men endret du på juridisk kjønn? Ja, det var cirka tre måneder etter at jeg begynte med østrogen. Hvordan var det du fikk begynt med østrogen? Først var jeg i kontakt med en psykolog på helsestasjonen for ungdom i Skien. Hun prøvde å henvise meg til Rikshospitalet, men det måtte være en praktiserende privat psykolog eller en psykolog fra DPS som må henvise dit. Så fastlegen min prøvde å henvise meg til DPS for at jeg skulle bli henvist til Rikshospitalet og jeg har fått avslag tre ganger på rad. Det stod alltid at de ser ikke noe i grunn til at denne personen trenger noe behandling, eller de ser ikke at det er noe som er feil. Nei, sånn at du faktisk oppsøkte hjelp for de problemene du opplevde, så mente noen uten å ha møtt deg at du ikke trengte det? Ja, nettopp. De vurderte det kun fra... og henvisning til legen som var litt manglende, kan du si. En del av meg, jeg håper da at de kanskje kommer til å stoppe meg fra å gjøre det, fordi Jeg kan sammenligne min situasjon som når jeg hadde kjønnsinkongruens og ville få tak i hormoner. Jeg følte meg litt som en narkoman som ville få tak i top. For eksempel la oss si morfinn. Og du lyver til helsevesenet. Du har sånne smerter. Du må få tak i morfin for at det skal være lettere for deg å håndtere hverdagen. Du vet at det du gjør er feil, men det er fortsatt en slags indre driv som gjør at du gjør det. Innersiden håper du at de stopper deg. Men på grunn av at... Ja, det norske samfunnet er så aksepterende. De har aldri spurt meg om det er feil valg for meg. Og da snakker de ikke om DPS, for jeg har aldri vært i kontakt med DPS, og jeg har aldri kommet til Rikshospitalet heller. Men jeg snakker om de seksologene i Norge som jeg har vært i kontakt med senere. Og det var både *** og ***. Hvordan kom du i kontakt med de da? Gjennom den seksologen i skjeden. Ok, sånn at du... Du prøvde å få hjelp, og så fikk du på en måte ikke noen ordentlig utredning eller noen som hadde den nysgjerrigheten da på hvorfor du ønsket å skifte kjønn. Det var en sånn aksept for at du vet best på en måte da, og du vet at du egentlig er en kvinne, og da skal de på en måte ikke stille noen spørsmål ved det på et vis da. Det er vel litt den holdningen vi har hatt i Norge, at man skal ikke gjøre det, for det er litt stigmatiserende på en eller annen måte. Det er som om vi ikke tror på din opplevelse på et vis. Du burde jo fått en utredning for å kunne diagnostisere på en måte. Da må man ha en differensial diagnostisk vurdering også. Hva er det som driver denne kjønnstysforien på en måte? Hva er det som gjør at du ønsker å skifte kjønn? For deg var det jo litt... forventningene fra samfunnet på et eller annet vis, at du ønsket å passe litt mer inn, og du tenkte at du passet mer inn som en kvinne. Var det litt sånn? Har jeg forstått det riktig? Ja, ja, ja. Du har forstått det riktig. Så hvis noen hadde spurt deg om det, så hadde man kanskje kunnet avdekke litt sånn, kanskje det er andre måter. Ja, ja. Men det er også litt... min feil, kan jeg si, fordi jeg har ikke vært ærlig om min fortid med mobbing og hva grunnen til at jeg ønsket å bli en kvinne var. Det må ha vært veldig fortvilende den perioden. Ja, og På den ene siden ønsket jeg å glemme denne perioden i livet mitt. På den andre siden visste jeg at hvis jeg snakker om det, så kommer de kanskje til å tvile at dette er beste løsning for meg. Og du vet det er sånn, du lever akkurat som en narkoman for å få tak i det stoffet du vil få tak i. Så du var litt sånn redd for at hvis jeg er ærlig og åpen om disse psykiske vanskene jeg har hatt gjennom ungdomstiden, så vil jeg kanskje ikke få den behandlingen som jeg selv tenker er best for meg. Ja, og det er derfor jeg synes at en type behandling hvor du bekrefter pasientens identitet, kun ved det pasienten sier, kan ha farlige konsekvenser. Og som du sier tidligere her, en annen diagnose. Den henvisningen som Espen Benestad skrev, som jeg sendte til kirurgen i Thailand, der står det under diagnosen transseksualisme. Ja, for det heter det på det perspektivet. Men hvis du spør litt tilbake nå, fordi du hadde fått, du fikk da hormoner fra helsestasjonen, forstår jeg det riktig? Eller fikk du hormoner fra... Nei, nei, nei, det var... det var i Polen jeg fikk det, for jeg tok en tur til Polen når jeg var 19 for å komme i kontakt med en lege. Og det er synd, vel, jeg klarte ikke å komme i kontakt med Rikshospitalet, og jeg tenkte, vel, jeg har polsk statsbogerskap, så jeg har like krav til behandling der nede som jeg har her. Og så fant jeg en lege der som har jobbet med flere transpersoner. Så jeg tenkte, ja, det er en erfaren person som vet hva han gjør. Og jeg var ikke klar over... selve diagnostiseringperioden og hva som trenges for å kunne stille denne diagnosen. Det som skjedde etter slett at jeg hadde en time med han, det var på en mandag, og fredag den samme uke har jeg fått resept på antiandrogen som er pubertetblokker og estrogen. Ok, så da begynte du på det etter en time med en fagperson, og du hadde ikke før denne timen snakket så mye utover med en psykolog på helsestasjonen? Ja. Hvor mange samtaler hadde du med den psykologen på helsestasjonen? En. En samtale med psykologen på helsestasjonen, to samtaler med den veien i Polen for jeg har fått hormoner og da hadde du ikke snakket med noen fagpersoner om alt det vonde og traumatiske du opplevde gjennom perioden nei, jeg kom aldri til noen terapi Og jeg har nevnt litt til den psykologen på helsestasjonen at jeg har hatt litt fortid med mobbing, men jeg har ikke gått særlig i detaljene. Først tenkte jeg at det blir litt rot å få tak i hormoner fra utlandet hele tiden, og hvor lenge skal jeg holde på med det? Så planen var at Vi prøver igjen å bli henvist til Rikshospitalet. Og det er der jeg kom i kontakt med en privat praktiserende psykolog og seksolog. Og hun skulle henvise meg til Rikshospitalet. Fordi det var også viktig for meg å ta den operasjonen. Så det er altså grunnen til at jeg oppsøkte denne psykologen. Og det er gjennom henne jeg kom i kontakt med Espen Benestad. Så han ble involvert gjennom denne psykologen og seksologen? Ja, det er slik jeg fant ut at det er andre måter å få tak i hormoner på enn bare Rikshospitalet. Hvor mange samtaler hadde du med denne friatpraktiserende psykologen og seksologen? Det var tre til sammen. En som introduksjonstimme hadde med henne en hvor moren min var som er på det og hun har intervjuet moren min I praksis har det også en god metode å få testimoni fra foreldrene for å finne ut om det pasienten sier stemmer. Men siden mor og min visste ikke så veldig mye om hva som foregikk i hodet mitt da jeg var åtte eller tolv eller femten, så var det mye sånn ambigiøst der som jeg mener det var ikke tilstrekkelig nok for å sette en diagnose og ikke engang snakke om planlegge behandling, men Antakeligvis var det nok. På den tredje timen har hun invitert Benestad over, så Benestad var med på en av våre samtaler. Det ble slik at jeg kom i kontakt med Benestad og har vært hos Benestad i Grimstad etter det, og har fått østrogen fra han. henvisning til operasjonen eller det ikke var sånn anbefalingsbrev, fordi det er ikke sånn at det var Benestad som sendte en henvisning til kirurgen. Benestad har skrevet den og sendt den til meg og det var jeg som sendte den til kirurgen. Ja, ja. Og det var i Thailand at du da reiste for å ta den operasjonen? Stemmer. Men hvordan var det? Fikk du god informasjon i forkant om positive og negative sider ved en sånn type, egentlig ganske inngripende operasjoner? Ja. Var det en kost-nytte-analyse? Hvordan fungerte dette når det var snakk om å operere bort kjønnsorganet ditt? - Ja, du kan si at jeg var klar over noen mulige komplikasjoner, men det var ikke snakk om nok der. Det er mange ting som kan gå galt under en operasjon, og mye av dette har jeg ikke blitt informert om. Det var ikke noe jeg søkte opp på egenhånd heller. Etter at jeg har fått komplikasjoner begynte jeg å undersøke mer. Det var jo for sent, det kan jeg si. Jeg var klar over at infeksjoner kan oppstå eller at kroppstillingen kan bli hovnet og sånt, men at det går etter hvert. Jeg har ikke hørt noen skrek-historier på dette tidspunktet. Ikke minst har jeg opplevd mer hjernetåke etter å ha tatt østrogen. Det føltes litt som at mine kognitive evner er synket ganske lavt. Opplevde du at hjernen din ikke fungerte så godt? Ja, det er vanskelig å se tilbake på en del av livet mitt og tenke at det var meg. Det føltes som det var noe avbrutt i min tidslinje. Jeg var ikke til stede. Etter at jeg avsluttet med østrogen i halvt år, etter det så begynte jeg å tenke mye skarpere enn det jeg gjorde tidligere. Ja, sånn at du... Da du var i prosessen med å skulle operere, tenkte du ikke helt klart? Nettopp. Det var mye lettere for meg å ta valget enn jeg hadde gjort ellers. Jeg husker da jeg først begynte å ta oestrogen, jeg var bestemt at jeg vil ikke ta den operasjonen. Jeg tenkte at det er egentlig ikke verdt det. Det kommer ikke til å ha samme resultater som hos biologiske kvinner. Og så er det en prosess som heter dilasjon, hvor du skal sette en slags plastik-dillo. Det er inne flere ganger om dagen for at den skal ikke forsvinne. - Ja, så det ikke skal gro igjen da? - Ja, fordi det er egentlig et åpent sår som ikke er naturlig for kroppen din å ha. Når du ikke bruker det, hva gjør kroppen din? Den tenker på det som en sår, og det må jo lukkes, ikke sant? Og det visste du i forkant at det kom til å være en prosess? Ja, så jeg var veldig bestemt for at jeg ikke skulle gjøre det. Men som sagt... Kognitivt var jeg ikke lenger til stede. Jo lengre jeg har vært på de hormonene. Det skjer ikke heller med alle som tar det. Det er mange bivirkninger som kan påvirke forskjellige mennesker. Noen kan utvikle blodklot som kan Ja, så blodplopp? Ja, og det kan jo føre til og med til dødsfall. Så det er veldig farlig. Men var det noen som snakket med deg om reproduktiv helse? Altså å fryse ned noe sperm sånn at du senere kunne bli pappa og sånne ting. Var det noe som ble diskutert på noen tidspunkt? Det har jeg aldri snakket om med egentlig ingen av de legerne og seksologene og psykologene jeg har vært i kontakt med har snakket med meg om det. Og ja, siden jeg har satt sånn hjernetåket så tenkte jeg ikke noe særlig på det. Det var bare sånn, ja nå flyr vi til Thailand og nå blir jeg en 100% kvinne. Ja, ikke sant. Ja. Så det var ikke så mye refleksjon rundt alle disse tingene som jeg tenker er ganske viktige. Ja, absolutt. det er det at jeg har ikke evnen til å ha mine egne biologiske barn som er kanskje det jeg angrer mest på. Jeg har sett noen kommentarer om meg og det er folk som tror at han angrer fordi han ikke lenger har en ren penis. For å være ærlig, jeg synes det er ikke noe big deal. å leve uten den. Så det er ikke det som gjør at jeg angrer. Faktisk er det også mye komfortabel når du ikke har noe som henger der. Ja, så det er ikke det som er det kjippeste ved det på en måte. Men hvordan er det med nytelse og seksualitet? Altså får du orgasme? Eller er det liksom... Hvordan fungerer det når du ikke har en penis? Ja, jeg får en orgasme som fungerer akkurat som den gjør tidligere. Så jeg kan få ereksjoner og alt på det vel. Fordi det er jo det samme stoffet som er materialet som finnes der. Det er virkelig litt annerledes, men oppleves akkurat det samme. Og når jeg ikke går på noen hormoner som testosteron, som jeg bestemte meg at jeg skal gjøre, så er det sånn at det er ikke kroppen min som styrer når jeg blir tent på noe, men at det er jeg som har denne kontrollen på en måte. Når jeg går på testosteron så er det mer kroppen som stirrer og det synes jeg kan være irriterende egentlig. Det er bortgastet tid når jeg kan bruke det på andre ting, har det mer produktivt. Så nå går du ikke på noen hormoner da, fordi det var egentlig litt plagsomt å gå på testosteron for da hadde du mindre kontroll på ... på det å bli seksuelt opphisset på en måte? Ja, men altså dette... Ja, dette er en ulempe, men jeg synes ikke det er en god grunn til å avslutte. Det som var grunnen til at jeg avsluttet å ta testosteron er fordi... etter en slik operasjon og du produserer ikke naturlige hormoner, det finnes ikke noe sunn valg. Hvis du tar testosteron, da har du økt risiko for hjertesykdommer, hjerneslag for eksempel, og mange andre bivirkninger som er ikke ønsket. Fordi det er ikke naturlig testosteron? Ja, faktisk. Og syntetisk testosteron er mer toksisk enn østrogen. Med tanke på min helse hadde det vært mye mer fornuftig å ta østrogen i stedet for testosteron. det vil jeg selvfølgelig ikke ta. Jeg kommer ikke til å gå tilbake der hvor jeg var, og jeg har heller ikke ønsket meg å få hjernetåke igjen. Hvis man velger å gjøre det jeg gjør, og ikke gå på noen hormoner i det hele tatt, så større risiko for osteoporose blant annet. Jeg har snakket med en annen i samme situasjon som meg for ikke så lenge siden som heter Shapeshifter på YouTube. Og den har litt problemer med osteoporose som har utviklet relativt kort periode etter den operasjonen. Jeg er såpass heldig at jeg ikke har fått det så langt, men jeg har mye større risiko enn de fleste menn på min alder at det kan skje med meg. Så det finnes ikke noe sunt valg. Uansett hva du velger så går det ikke bra. Nei. Hva var det som gjorde at du fant ut at du ikke var kvinne likevel? Det første, og jeg hadde mest sannsynlig kommet til denne konklusjonen på egen hånd uten operasjon, men operasjonen definitivt hjelpte meg dit. Når du begynner å innse at det er ikke det samme kjønnsorganet som kvinner her, Uansett hva jeg gjør, det spiller ingen rolle hvor mange operasjoner du tar, det kommer aldri til å bli det motsatte kjønn. Jeg synes det er en slags falsk drøm som vi selger til unge mennesker, at det er mulig å bli det motsatte kjønn. Jeg synes vi bør være bunnet litt i realitet, at det er noe som ikke er mulig. Du kan feminisere deg selv, du kan maskulinisere deg selv, men Du kommer alltid til å bli født som. Hvis du fantaserer og prøver å bli noe annet, tror jeg ikke du kan bli fullstendig lykkelig av det. Du kan bli det midlertidig, men så kommer du "Hva er det noe annet med deg som du kommer til å være misfornøyd med?" "Nå er det en ting til som gjør at jeg er ikke det samme som andre av motsatt kjønn." "Jeg må endre dette med meg." Det fortsetter og fortsetter. Spørsmålet er: Hvordan skal man stoppe før man skal akseptere seg selv som man er? Det var der jeg startet, og jeg innsett at Det var en ting jeg sa, kanskje to-tre måneder etter den operasjonen, at jeg er ikke en kvinne, jeg er en feminin mann. På det tidspunktet følte jeg meg mer feminin enn det jeg var ellers mest, på grunn av østrogen som jeg tok, som også er det føler jeg ikke bare for kroppslige endringer, men også psykologiske endringer. Det blir blant annet mer emosjonelt. Og ikke minst, en biologisk mann reagerer annerledes på østrogen enn det en biologisk kvinne gjør. Det er sunt for deg å ha den østrogennivåen som du har, det gjør at du fungerer som du skal. Men det er ikke det som er synd for en mann. Forskning viser at når man blir i en viss alder, høyere østrogen hos menn øker risiko for utvikling av demens. Når du tenker på det, tenk deg... Vi gir estrogen til unge barn, unge mennesker som blir utsatt for det fra unge alder, hvis det tar over flere år. Hva gjør det med deg når du blir eldre? Ja, som gutt liksom. Når du tar kvinnelig kjønnshormon. Ja, for østrogen er jo kvinnelig kjønnshormon. For de som ikke vet det, så er østrogen kvinnelig kjønnshormon og testosteron mannlig kjønnshormon. Så da når du som mann som egentlig skulle ha produsert testosteron selv, har sluttet å produsere testosteron og tar østrogen, så kan det få en del komplikasjoner for deg, som ikke kvinner som har østrogen naturlig vil kunne få. Nettopp. Det var grunnen til at jeg fikk hjernetåket. Jeg tviler på at du får det- -når du har det østrogennivået jeg hadde i 2012-2013. Du har jo en mannehjerne, og det er jo litt forskjellig. Det er så viktig å kunne si det. Nå snakker folk at det er ingen forskjeller mellom transkvinner og biologiske kvinner. Hvis man fortsetter å si det, ignorerer man de forskjellene som utgjør medisin. Fra et medisinsk perspektiv er det fortsatt det kjønnet du ble født som, og skal behandles uti av det utgangspunktet. Så det var etter å ha tatt denne operasjonen at det gikk litt opp for deg, akkurat det da? Og hvor lenge etter det sluttet du med å ta hormoner? Jeg sluttet cirka halvt år etter operasjonen, og da visste jeg at jeg ville ikke fortsette på det. Da kom jeg allerede til punktet hvor jeg tenkte meg selv at jeg er ferdig med å leve etter løgnet. Så hvordan var det for deg da, når du innså dette her? Hvordan hadde du det psykisk med det på en måte? Det var litt turbulent i begynnelsen fordi det kan virke som en slags identitetskrise når du først har kommet så langt i denne perioden bare for å finne ut av det. Men Jeg tror jeg håndterte det ganske bra, eller i hvert fall jeg trodde det. Så jeg tenkte jeg skal bare fortsette med livet mitt. Hvis du ignorerer det etterhvert, det kommer tilbake og det slår deg mye hardere. Så jeg har utviklet både depresjon og avhengighetsproblemer heter det. Vil du si noe om de avhengighetsproblemene? Ja, det var blant annet smertestillende og antipsykotiske som jeg har vært avhengig av, som jeg har sluttet med. Og til tider så opplever jeg fortsatt en slags lyst til å gå tilbake til å ta det så. For to år siden har jeg fått tak i antipsykotiske. Det er slags antipsykotiske. For de som ikke vet det, i store doser er det for de som har en psykotisk lidelse. Psykose er jo det man har mye av når man har skizofreni for eksempel. At man ser og hører ting som ikke er der, og at man har en annen virkelighetsoppfatning enn folk flest. Og i små doser er det noen som tar det for søvn for eksempel. Sånn at det er litt sånn... så folk skjønner litt hva det handler om. Jeg er en person som har aldri hatt skizofreni, men det var rett og slett noe som hjalp meg å dempe alle mine følelser og alt, fordi det var mye lettere å håndtere det når det er så mye. Så ja, jeg har kjøpt Kutiping en gang til etter at jeg sluttet med det. Og jeg satt i en park ved vannet, det var på Sognesvann, og jeg holdt den posen med de tablettene. Jeg tror jeg satt der i sånn tre-fire timer og bare så på det. og intern kamp, intern konflikt mellom meg selv og meg selv. Til slutt endte jeg opp med å kaste det inn i vannet. Så hvis noen føler seg for å ta en tur i Sognesvannet og gå under vannet der og fine den, da får du en hundrelapp fra meg og en ballong. Nei, ikke gjør det. Det var for å dempe et sånt ubehag i deg at du tok Det hjalp deg til å få bort noe av dette ubehaget, disse vonde følelsene som du kjente på når du innså at jeg aldri kommer til å bli en ekte kvinne, og jeg kommer aldri til å være helt tilfreds i den kroppen jeg nå har fått. Men hvis du nå ... Sett til, ja når du oppsøkte du noen gang hjelp da for disse onde følelsene? Fordi det må ha vært veldig tøft for deg og din mestringsstrategi var å ta medisiner, men forsøkte du å kontakte noen? Fikk du noen psykologhjelp eller noe sånt? Jeg har fortsatt blitt avvist av DPS flere ganger etter operasjonen. Akkurat som jeg er blitt avvist i begynnelsen når jeg kom til Norge. Men jeg klarte å komme meg til DPS i 2021. Det var egentlig sent 2020. Der vi skrev henvisningen. Og da måtte jeg vel ikke nødvendigvis livet, men kanskje farge litt på virkeligheten hvor mye av selvmordsstanker jeg har for å kunne komme meg inn. Så ja, jeg måtte faktisk si det for å kunne få noe behandling. Og da jeg kom inn, de var mer opptatt av å stille meg så mange spørsmål som var satt på folkene fremfor å forholde holde seg til meg selv som et individ som er mine egne individuelle utfordringer. Det er sånn... "by the book"-type behandling. Og 90% av den tiden på DPS tilbrakte jeg nettopp på det. Og besvarer spørsmål som skulle finne ut om jeg har angst eller depresjon og personlighetsforstillelser. Så det var bare mot slutten av min tidspunkt hos DPS, da jeg faktisk begynte å snakke om noe som faktisk har en betydning Og det med mitt fortid, kjønnsskiftet, det har vi bare nevnt i en av de timene. Det var Ingen snakker om det. Og så måtte jeg avslutte hos TPS fordi det er så begrenset hvor lenge du kan få behandling. For det er mange som søker inn og de har ikke nok sklånge som arbeidere der for å kunne behandle mennesker. Så ja, helsetilbudet er... Helt i bunnen, vil jeg si. Så oppsøkte jeg privat praktiserende psykolog, og det kostet selvfølgelig litt mer. Men jeg tenkte at ja, dette blir verdt det, selv om jeg bruker litt ekstra penger på det. Ja, så det var en helt privat da, det var ikke en sånn avtalsspesialist som du bare betaler en egen andel, men du måtte betale alt selv? Ja. Og da i vår første time har jeg snakket om at min fortid med mobbing og hvordan jeg har utviklet tanken om at jeg ønsker å bli en kvinne ut av det at jeg har gått gjennom prosessen og har angret. Og hun sa bare «Ja!» "Ja, ja, uff, det måtte være vanskelig." Etter det fortsatte jeg to-tre timer med henne. Hun har aldri nevnt det igjen. Vi har snakket litt om kosthold og søvnetrening. Men det har blitt veldig klart for meg at hun ikke hadde ønsket å snakke om det. fastleggende min hadde ikke noe særlig ønske å snakke om det heller. Det var som et tema som ikke finnes. Jeg kan spekulere for jeg tror det er. Det er et litt komplekst tema, men for det første ... De vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til pasienter som meg, fordi de har aldri blitt opplagt hvordan man håndterer en sånn situasjon. Ikke minst, noe av det narrativet er at man får det bedre etter den type behandling, eller har motbeviser av det, bare ved at jeg finnes i det rommet. Noen kan være redde for at de skal miste jobben hvis de skal behandle en person som mener at det er mulig å bli kvitt kjønnsinkongruens ved å jobbe med deg selv. Hvordan skal de behandles som pasienter hvis de... prøver inn på det, så risikerer de å miste jobben sin. - Ja, det er jeg litt usikker på om de kan på en måte. Hvis du hadde kommet til meg da, så hadde ikke jeg trengt å, i hvert fall som helt privat, så hadde ikke jeg trengt å melde inn noe sted at du hadde disse problemene på en måte, men jeg måtte jo ha journalført alt vi snakket om på et vis da. Men det er jo helt forferdelig at det du opplevde var at det var ingen som egentlig ga deg god hjelp for akkurat de følelsene knyttet til den biten. At det var veldig mye fokus på alt mulig annet, mens det du opplevde at du trengte var å snakke om hvor vondt og vanskelig det var å angle på å ha skiftet kjønn. Og så var det litt sånn... så var det ingen som klarte å se deg helt i den smerten på et vis. At det du hadde trengt var å snakke om det og ikke utrede for alt mulig annet på et vis. Ja, nettopp å fokusere på det som faktisk har en betydning, så med TIR, HUS, DPS, som bortgastet tid. Det begynte å bli veldig tydelig for meg at det blir umulig for meg å få noe hjelp. Jeg måtte bli min egen terapeut eller psykolog for å hjelpe meg selv. Og jeg har av den tanken at når du er i terapi så 90% av arbeidet skal gjøres av deg. En psykolog kan veilede deg gjennom prosessen og hjelpe deg, men det er bare 10 % av den innsatsen. 90 % av det er din egen innsats og hardt arbeid for å komme deg ut av den situasjonen eller den bunnen du befinner deg i. Hvordan var det du klarte å hjelpe deg selv gjennom det? For det første, det å slutte med antipsykotiske hjelper meg mye, selv om i begynnelsen så føltes det helt motsatt, fordi det er det mye som slår deg på en gang. Det blir umulig å håndtere det, så jeg ble begravet under alt det som har bygget seg opp over de årene. Jeg var ikke i stand til å stå på egne bein på det tidspunktet. Etterhvert begynte jeg å reflektere rundt det. Jeg begynte å ta små steg, som å dusje meg. Det var et tidspunkt da jeg ikke dusjet meg på to måneder. - Ja, da hadde du vært veldig deprimert. - Såpass. Da jeg tok den første dusjen etter de to månedene, tenkte jeg: "Ja, det er et lite steg." Jeg tror ikke jeg klarer noe mer i dag. Men det var i hvert fall den ene tingen. I dag gjør det en ting mer enn jeg gjorde i går. Og små steg etter små steg så begynte jeg sakte og fremover å fikse livet mitt, kan du si. Begynte å tilbringe mer tid i naturen, begynte å meditere, lese veldig mye, både i til sånn type litteratur og psykologi som kunne faktisk hjelpe meg. Men også noe som kan stimulere det mer intellektuelle. Jeg synes Bibelen har faktisk tilgjørt det, selv om jeg ikke er en religiøs person som helst. Jeg synes det kan ha noe verdi, og jeg er i utviklet en slags forståelse for hvordan religiøse mennesker kan bruke denne boken som en slags inspirasjon i livet. Så det har noe verdi, kan vi si. Ja. Så du fant din vei på egenhånd da? Var det noe annet du leste? Jeg leser veldig mye østlig filosofi, som jeg synes er veldig interessant. Jeg har tidligere studert filosofi på universitetet, men det fokuset jeg kun på vestlig filosofi, noe som jeg synes er litt skuffende, fordi det er mye interessant filosofisk litteratur, både fra India og Kina. og andre steder. Så det hjelper meg definitivt. Kanskje i enda større grad enn Bibelen. Ja, ok. Var det noen selvhjelpslitteratur eller noe sånt som du liksom... Nei, men jeg har lest mye om kognitiv terapi og utviklingspsykologi. Det med utviklingspsykologi også hjelper meg å forstå min egen fortid og kanskje hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har tatt. I tillegg til alt det jeg nevnte så kom jeg ofte inn i videoer av Jordan Peterson på YouTube. Og det var ikke nødvendigvis sånn at jeg så religiøs på Jordan Peterson at han var den store helten som hjalp meg. Men jeg synes at det er mye sannhet i ting han sier som for eksempel Rydde rommet ditt. Jeg kan jo koble det til det jeg gjør, det med de små steg som å ta dusjen. Det er en annen ting han sa i en video som jeg husker veldig godt. Det var at alltid bevege deg fremover og hvis du klarer ikke å gå, Marie, krabb, og så lenge du er en meter lengre enn det du var da du begynte, så gjør du noe framskritt. Og jeg synes det er litt inspirerende og motiverende, og du ser jo at Jordan Peterson har hjulpet veldig mange mennesker ut av forskjellige vanskelige situasjoner i livet, så uansett om du er enig eller uenig med Jordan Pearson om mange ting, så Jeg synes han er dypest inn i en god mann som har hjulpet mange. Så han hjalp deg ved en del av disse tingene han sa for å komme deg ut av den depresjonen du var så dypt nedi? Eller bidratt til en viss grad, definitivt. Han hjalp meg definitivt mye mer enn DPS. Du fikk jo Asperger egentlig før du ble henvist DPS-søkeren. etter at du hadde skiftet tilbake? Ja, jeg begynte med utredning for Asperger ca. ett år etter det at operasjonen og levde fortsatt sosialt som en kvinne. Men jeg gikk ikke lenger på hormoner, men ja. Men det er jo litt sånn forskjell Asperger har jo litt sånn forskjellig uttrykk hos menn og kvinner da, så da ble du på en måte en kvinne med Asperger-diagnose? Jeg vet ikke om den finnes lenger, men du er på autisme-spektret. Det kalles ASD nå. Jeg ble diagnostisert med Asperger. Som du sier er det forskjellige kriterier for menn og kvinner. De skal bli diagnostisert med Asperger. Det er andre kriterier for barn og voksne. Det sieres ofte at en kvinne med Asperger er som en vanlig mann. - Ja, det er litt sånn... - Ja. Jeg tenker at det spiller sikkert en stor rolle. jeg er veldig usikker på om jeg faktisk har det eller ikke. Jeg har ikke utviklet noen særlig vennskap og relasjoner tidligere på grunn av mobbing og på grunn av at jeg aldri har vært likt, så det har også forsinket min sosiale utvikling. Men det var det I tre faktorer som har bidratt til det, ikke nødvendigvis at det er en slags naturlig tilstand for meg. Fordi det er det som skiller meg mye fra andre personer med Asperger og på autismespektret som jeg har møtt, at jeg er relativt flink til å lese mennesker. Noe som... egentlig alle med Asperger sliter med. Det er en av de hovedkriteriene for å bli diagnostisert med det. Så det var en blanding av både det og om jeg tar opp kriteriene for autismet for en kvinne, noe som jeg ikke er, og det med forsynket utvikling av sosiale ferdigheter. Men hadde du forsynket språkutvikling også? Nei, nei, ikke i det helt rått. Nei, for da blir det jo litt sånn, det kompliserer det jo litt da, men det er jo vanlig egentlig generelt hos de som har en Asperger-diagnose, å streve en del med identitet, og synes det er veldig vanskelig å ta valg gjerne, og streve sosialt og sånne ting. Hvis du hadde visst at du hadde det tilfellet, Tidlig vil det kanskje endre på en del av de opplevelsene du hadde gjennom barn og ungdomsårene. Det er ofte når du nærmer deg pubertet at man begynner å oppleve større problemer knyttet til en sånn diagnose. Så det er veldig interessant at du sier det. Statistisk har man jo sett at det er flere som er i autismespektret og som har en del av disse trekkene blant de som blir ansett til å være transpersoner. Så det er veldig interessant at du sier det. Ja, definitivt. Jeg har merket det selv at det er den store alderen som har på utisme spektret eller har ADHD eller skizofreni som identifiserer seg som trans. Men når du ser for eksempel på det ikke-binære, så tenkt på den diagnosen som heter borderline personlighetsforstyrrelse eller på norsk heter det noe som overfølgsel med sin... Emotjonell ustøv. Ja, de også strever gjerne en del med identitet, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det er De har en kjønnsinkongruens, men det kan jo være at det forekommer ofte. Er det det du sier? Ikke nødvendigvis, men en av symptomene av den personlighetsforskjellet er blant annet ustabil identitet. Jeg har møtt flere ikke-binære som også hadde borderline-forskjell, i tillegg som har blitt diagnostisert med det eller som oppfølger kriterier på mange andre måter og det er definitivt noe kobling der som man tenker på Men så må vi være forsiktige med å tenke at det ene nødvendigvis følte det andre, eller at andre følte det ene, for det vet vi jo ikke nok om, men det er jo litt sånn interessant problemstilling, at det er jo mange ting som påvirker identiteten vår generelt, og noen strever mer med å finne seg selv på en måte enn andre. Ja, ja, ja. Det kan si hver eneste. Først to har jeg vært individ, da er det jo unikt og individuelt, men... Jeg har også lagt merke til at de som identifiserer seg som ikke binære ofte faller i noen av de få kategoriene. Det er blant annet folk som striver med sin egen identitet enten på grunn av borderline eller autisme eller liknende ting. Og så er det folk som kanskje faller ikke inn i det som er sånn forventet oppførsel for deres egen kjønn eller interesser som ikke faller inn i det. Også er det de som... De blir likt og akseptert hvis de identifiserer seg som det, for det er andre på deres alder som gjør det. De får den oppmerksomheten, ikke sant? Det er ønsket, og det er en av de tingene som pregger ungdom. At man slutter å identifisere seg med sin egen familie og prøver å finne sin egen flokk. Ja, og løsrive seg litt. Ja, ja. ute i en jungel. Det er ofte man blir veldig ukritisk og tilpasser seg til den gruppen man tilhører til. Ja, det er jo veldig sånn i ungdomsårene så handler det jo om å finne sin flokk ofte, ja. At man kan på en måte... Ja, at det er veldig viktig å bli sett og forstått og anerkjent og føle seg som del av en gruppe. At det blir satt veldig høyt. Men er det sånn at du tenker at det kan påvirke om man utvikler en kjønnsinkongruens? Eller hva er grunnen til at du nevner det nå? Ja. Jeg synes litt en sånn sosialt smitte spiller definitivt en rolle der som kan være en stor forklaring hvorfor det er en økt tilfelle for unge mennesker som søker kjønnskorrigerende behandling. Fordi jeg føler at det er en slags naturlig økning at folk som utvikler det i veldig ung alder, for det finnes folk som er enten født med det eller utviklet det tidlig i barndom, Den økte antallet av folk med kjønnsinkongruens blir ofte forslaget nettopp av en slags sosial smitte. Ja, men det er jo også en del som mener at det kommer mer av at det er en større aksept for det. At det har vært en underdiagnostisering før, men du tenker at det kanskje er en overdiagnostisering nettopp basert på den økte aksepten, kanskje? Jeg tenker at en økt aksept før til at kanskje det hadde vært en endring på cirka 3%. Fordi det er fortsatt en veldig liten prosent av folk som er født med kjønnsinkongruens, og det kan også være en forklaring til at man blir utsatt til større doser av hormoner til det motsatte kjønnet under utvikling av hjernen, for eksempel. Denne endringen hadde kanskje vært 3 %, men nå snakker vi ofte om 15-20 %. Da tenker jeg at en stor del av det er sosial smitte. Jeg skal tilate meg å spekulere litt. kanskje bli kalt en konspirasjonsteoretiker, men det er altså en mulighet at mye av maten vi spiser, det vi drikker også påvirker hvordan våre barn som blir født blir utviklet. Og at... Det fører til hormonelle forstyrrelser, mens barnet fortsatt utvikler seg i kroppen til sin mor, og at flere blir født med det. Det er noe som er viktig å ta til betraktning og stille et spørsmål der. Jeg sier ikke at det er sånn det er, men at det er en viktig ting å tenke på, spesielt barnet sitt siste år blir også født med lave kognitive evner som var vanlig for barn på samme alder for noen år siden. Det er jo interessant hva den økningen kommer av, og det kan jo komme av mange forskjellige ting, som du sier, at det kan komme av noe sosialt, men det kan også komme av noe rent biologisk, at det er noe som skjer mens man er gravid og sånne ting, at det kan spille inn, og så vet vi jo ikke. Det blir jo interessant å se om de klarer å finne mer ut av hva som er årsaken til den økningen. Men hvis du skal gi noe råd til lytterne våre der ute, til andre som som angrer og som kanskje ikke har klart å gå ut med det, eller som sitter med noen sånne følelser selv. Hva slags råd vil du gi til de? - Først og fremst ta den tiden du trenger til å se på deg selv fra et introsperspektiv. perspektiv. Og at ting blir bedre, men det tar tid selvfølgelig, men det finnes håp, det er ikke verdens undergang og basert på hvor langt i prosessen du har kommet, så blir det enten vanskeligere og lettere å komme tilbake. Men det er også viktig at du kan ikke gå tilbake til hvordan ting var. Hva vil det si? Vi må bevege oss fremover. Og Du kan ikke ta tilbake det du har gjort, men det finnes mulighet for å leve et meningsfullt og godt liv. Jeg kan si at jeg er et eksempel. I dag vet jeg ikke helt hvordan jeg kommer hit. Det blir vanskelig å fortelle det med ord. Men det er mulig. Det er mulig. Og kanskje får det lurt å snakke med noen andre som deler de samme erfaringene. Og på en måte så synes jeg at det er ikke kun de som har angret på kjønnsskiftet som kan relatere til det, men også... tidligere alkoholikere og narkomanere. Fordi det er uansett hva slags feil man har gjort i fortiden, det er mulighet til å fikse deg selv. Hvis du nå ser tilbake til da du begynte å se kanskje jeg er født i feil kropp, eller kanskje jeg er motsatt kjønn enn det jeg er født som, hva vil du si til andre som strever litt med sin kjønnsidentitet på en måte? Har du noe råd til de, eller du som nå har vært igjennom den prosessen du har vært igjennom. Nå er det jo ikke sånn at din historie at alle nødvendigvis kan relatere seg til den. Folk er jo veldig forskjellige, så det er kanskje litt vanskelig på generell grunnlag, men basert på det du vet, hva er det du ønsker å si? Jeg synes det viktigste er å være ærlig med deg selv. Hva er anledningen til at du ønsker å bli et motsatt kjønn? Jeg vet for det godt hvor lett det er å overbevise deg selv om noe som er feil. Til det punktet hvor det begynner virke som en ekte grunn, en ekte tanke. Og ikke minst, var forsiktig med å utforske identitet på egenhånd, uten pubertetblokker, uten hormoner, før du er 100% sikker på det. Ta den tiden. Ja, og Men nå når du har kommet ut, når du har laget en YouTube-video hvor du forteller om alle disse tingene, hva slags... Hva slags erfaringer har du med det? Er det noen som har kontaktet deg? Er det på godt og vondt egentlig? Hvordan har det vært? For det meste veldig bra. Jeg har fått veldig gode tilbakemeldinger. Og det er noen negative kommentarer der og der. Tidligere pleide jeg å svare det. Og det er en Det som er mest synlig for meg er nok kommentaren at bare du opplevde det, du opplevde det, betyr ikke at det er sånn for alle. Jeg begynte å bli så lei av den antakelsen, fordi på ingen tidspunkt har jeg sagt at min historie er universell for alle transpersoner. Hvorfor antar man det at jeg er automatisk imot de, bare når jeg deler det som var sant i mitt tilfelle. Men det blir vanskelig for meg å kontrollere hvordan andre mennesker tenker og hvordan andre mennesker oppfatter meg, så det er ikke noe jeg ønsker å bruke mye energi på. Nei. Har du blitt kalt transfob? Det er typisk å bli kalt det hvis man sier noe som ikke passer helt inn i den åpenheten og positiviteten knyttet til transpersoner. Det ble jeg kalt lenge før jeg laget ut den videoen. Det begynte å bli kalt for noen år siden. Jeg kjenner mange transpersoner som jeg har ganske gode relasjoner med, og de er helt vanlige og fornuftige mennesker. Men det er også noen som kommer til å kalle det transfobiske, for eksempel at jeg var skeptisk til tanken at hvis du ikke er villig til å date en transkine, så er du en transfob. Og jeg kjenner også lesbiske som er helt, helt imot det mannlige kjønnsorganet og de kunne ikke tenke seg det. De er ikke transfobie av den grunnen. Og hvis du stempler alle som det, ja, hva tror du skjer? Du alienerer en hel gruppe som kunne vært på din side, som kunne støtte deg, men i stedet skal du peke fingeren og kalle dem transfobie fordi de vil ikke være sammen med deg. Det blir en veldig toksisk måte å tenke på. Jeg jeg hadde ikke hørt noe imot å være sammen med en trans kvinne for meg gjør det ingen forskjell sånn sett, men jeg har til og med forsvart de som sier at de ikke vil det og at de har rett til det. Det er en hovedsakelig del HBT-bevegelsen stod for i begynnelsen, for nettopp å ha frihet til å være sammen med de vi ønsker å være med. Nå begynte vi å stå imot det, ikke sant? Og Når jeg har uttalt meg om det, så ble jeg kalt en transfob. Det er jo litt rart da, når du selv har vært en transperson. Ja, men etterhvert, altså først var det sjokkerende å bli kalt det, men etterhvert begynte jeg å innse at dette her betyr ikke noe lenger. Når du begynner å kaste sånne type ord i så mange... meningsløse tilfeller som mister ord sin kraft. Det mister betydningen, den opprinneligheten. Nå brukes ord som transfobel, homofobel, rasist, og hva som helst. Hvis jeg poengterer at BLM, Black Lives Matter, har uttalt seg positivt om blant annet Fidel Castro, så blir jeg kalt en rasist for å si noe som egentlig står åpent på deres Twitter, at de støtter den regimen som finnes i Kuba. Men de har lov til å si det, og det er greit, men når jeg sier det fra et kritisk perspektiv, så er jeg en rasist. Ja, så det er de der... betegnelsen ligger litt løs da på en måte. Det er litt vanskelig å ha en åpen dialog om ting fordi det er så fort gjort at man blir satt litt i bås da på en måte. Ja, og det er jo litt av det som er poenget, å stemple denne personen sånn at du er unnskapsfull, så du har ikke noe verdifullt å si. Du er bare en rasist og en homofob, så vi skal ikke høre på deg. Men du forelsker deg i kvinner? Eller er du... Litt i begge deler, du kan si. Ja. Så både kvinner og menn er attraktive på en måte? Ja, men jeg har også levd i solibat de siste fire årene. Så nå er det bestemt at hvis Jeg skal noen gang inngå en intim relasjon, så blir det en fast partner for forhåpentligvis resten av flyet. Det er det som er planen. Men jeg er også helt tilfredsstilt med meg selv og være alene. Så det er ikke sånn at jeg har stor behov for det. Hvis jeg hadde vært single for resten av flyet, det... påvirker meg ikke i det helt tatt. Jeg har det bra uansett. Ja, så bra. Det høres ut som at du har funnet litt din vei i livet. Det har vært veldig krongelig å ta på veien hit, men du har liksom klart å finne tilbake til deg selv på en måte. Det er jeg veldig glad for å høre. Men hvordan er det nå? Har det blitt registrert noe sted at du har tatt disse operasjonene? Og har det blitt registrert noe sted at du har skiftet tilbake? Eller hvordan fungerer det? Det er nok registrert et sted i pasientsjournalen at jeg har hatt en operasjon siden... Det var Benestad som skrev rapport til det, til fastlegen min. Etter at du hadde operert? Ja, ja, ja. Men det står ikke noe i statistikene, så står det ikke noe på meg. Jeg har angret om det. Og selv om jeg har blitt navnet mitt til Alexander etterpå... Så er det bare navneendring som er registrert i registra, men ikke kjønnsendring. Så det står ikke noe informasjon om det at jeg har angret. Det er ofte sånn at det blir registrert bare hvis man er i det under en offentlig behandling hos Rikshospitalet. Og som regel hvis man angrer også under perioden mens man er i denne prosessen, er det rett etter. Hvis du angrer og går tilbake til ditt opprinnelse noen år etterpå, det blir ikke nødvendigvis registrert, så det er mest sannsynlig flere der ute som er i den situasjonen som blir ikke registrert. Og da er det ikke rart at når man påstår at det er sånn veldig, veldig liten tall som angrer, men det finnes forskning som sier at det er I løpet av de første fire årene er det ca 30% som angrer. Det som er interessant er at hvis man begynner først på pubertetblokkere i veldig ung alder, så har man mer sannsynlig å fortsette på hormoner enn hvis man starter med det i voksen alder. Det er interessant, for det er også transaktivister som påstår det, at de fleste som begynner på pubertet blokker det, fortsetter også på hormoner. De har rett i det. Men vi må også stille kritiske spørsmål. Hvorfor er det? Hvis du blir... Jeg bruker ikke ordet indoktrinert, men når hjernen din... allerede skaper et bilde av deg selv som en transperson på en så ung alder blir det mye vanskeligere å bli kvittet enn hvis du gjør det som en voksen person. Det er for samme grunn at det er så mye... vanskelig for folk å bli kritisk over sin egen religion de vokste opp med fra ung alder. Eller hvis de vokste opp allerede i en bestemt politisk ideologi, så er det mye vanskeligere for dem å se kritisk på dette. Ja, så det er litt det at og du går jo også glipp av den der sensitive perioden puberteten faktisk er da, hvor mye av kjønnsutvikling, identitetsutvikling, seksualutvikling faktisk skjer. Så når du har gått glipp av den perioden, så er du også gått glipp av en del av den utviklingen som er normalt da, på en måte. At alle gjennomgår hvis man ikke utsetter det, eller ja, blokkerer det på en måte. Og selv om man da slutter på disse. Det er ikke så tydelig hva det er jeg gjør. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg for bestandt om akkurat det, men likevel er det jo ikke så rart om det kan bli vanskeligere å snu på en måte. Og spesielt også når man da kan få litt sånn negative tilbakemeldinger fra det miljøet man føler seg en del av når man eventuelt snur på et vis da. For jeg vet ikke, det virker jo ikke som at du har opplevd så mye negativitet fra andre transpersoner utover at du da har blitt sett på som litt transfob på en måte. Ja. Ja, men jeg har heller aldri vært en del av transmiljøet, og for meg har det aldri vært en ideologisk ting. Så det var mer sånn at jeg har blitt så desperat når jeg var ung på grunn av mobbing at det føltes som at jeg druknet. Og i en slik situasjon hvilken som helst alternativ som kan redde deg fra den situasjonen er bedre enn å drukne. Så tenkte jeg at du tar på roser som du vet kommer til å såre deg i hendene. Men det er fortsatt bedre enn å drukne. Men det har aldri vært sånn at jeg har en slags politisk tilknytning til det å være trans. Jeg har aldri vært det. Jeg har egentlig vært litt apolitisk når jeg var yngre, men samtidig har hatt en sterk stans for familievardier. Men på grunn av at jeg var apolitisk, blir man automatisk ansett som mer liberal, spesielt når man har androgen utseende i voksen alder, så det er en antakelse man har. Når det først begynte å være mer adelig og mine egne meninger og når jeg faktisk utviklet interesse i politikk Det var litt sjokkerende for mange, og de trodde at noe drastisk skjedde der. Det har blitt ytre, høyre, ekstrem. Og at jeg blir sett på som forader for den venstre siden. Og jeg tenkte, jeg har aldri vært på deres side. Jeg har aldri sagt at jeg er på noen som helst side. Jeg bare sier det jeg synes er mest logisk og mest rasjonelt. Jeg fikk jo vite om deg på i-nyheter, det var etter at den videoen hadde blitt lagt ut på YouTube, men har du blitt kontaktet av noen andre medier i etterkant av at du la ut den filmen? Ja, jeg har blitt kontaktet av ganske mange av de faktisk Dagbladet. Det var Dagens og VG, en av eksemplene av medier som har kontaktet meg. Tidligere tenkte jeg å gå til en avis selv, men da jeg fant ut at videoen min har fått så mye oppmerksomhet, så forstod jeg fort at de mediene har mer å tjene ved å intervjue meg at jeg har tjene på å bli intervjuert. Og da tenkte jeg at vel jeg har denne makten til å si nei. Og da begynte jeg å og finne ut hva de vil gjøre med denne saken. Så det skulle også være interessant for meg hvordan de vil fremstille det. Det er sånn jeg har bestemt meg for at jeg skal samarbeide med VG. Det er både artikler i VG som kommer ut, men også en podcast som jeg har vært med. Så det var viktig for deg at du fikk formidlet det som var viktig for deg å formidle, så da var det viktig hvem du snakket med. Og du tenker at VG er noen som vil kunne vinkle det på en sånn måte som kjennes litt sånn ok ut for deg? Ja, ja, og ikke minst det er ikke så ofte at historier som min egen blir fortalt i sånn mainstream media, der som regel ... litt lengre inn på høyre at noen tar seg for det, men da er det et problem fordi det er de som leser og det er som regel folk som har allerede interesse i den tematikken og kunnskap om det, så du når ikke flere mennesker. Nå er det faktisk en mulighet til å opplyse flere om de negative bivirkningene av hormonel behandling blant annet. Det mener jeg er en god ting fordi det kan bidra til flere endringer i samfunnet. Så bra. Da er jeg veldig takknemlig for at du ville komme til min podcast. Det var hyggelig. Nå har vi snakket lenge. Du har jo fortalt mye. Det er litt av en reise du har vært gjennom fra en ganske vanskelig ungdomstid og skiftet fra gutt til jente og Vært en kvinne og så tilbake til å være mann. Det har vært veldig interessant å høre på alt det du har fortalt her i dag. Så jeg er så glad for at ting går bedre med deg. Ja, jeg også. Ja, så tusen takk for at du kunne komme hit i dag og fortelle alt dette her. Ja, bare hyggelig.

Mentioned in the episode

Mobbing 

Aleksander opplevde mobbing i Polen, noe som påvirket hans kjønnsidentitet og følelse av å ikke passe inn i kjønnsnormene.

Kjønnsinkongruens 

Aleksander opplevde kjønnsinkongruens, en tilstand der du opplever en uoverensstemmelse mellom fødselskjønn og din kjønnsidentitet.

Kjønnsskifte 

Aleksander angret på kjønnsskiftet og beskriver det som en falsk drøm som blir solgt til unge mennesker.

YouTube 

Aleksander laget en YouTube-video der han fortalte sin historie om å angre på kjønnsskiftet.

Polen 

Aleksander vokste opp i Polen, og hans opplevelser der er viktige for å forstå hans kjønnsidentitet.

Norge 

Aleksander opplevde en helt motsatt opplevelse av mobbing og diskriminering i Norge sammenlignet med Polen.

Rikshospitalet 

Aleksander søkte hjelp på Rikshospitalet for kjønnsskifte, men ble avvist flere ganger.

DPS 

Aleksander ble avvist av DPS flere ganger og beskriver behandlingen som "by the book"-type.

Asperger 

Aleksander ble diagnostisert med Asperger i 2015, noe som han mener kan ha bidratt til hans kjønnsinkongruens.

Shapeshifter 

Shapeshifter er en YouTuber som har delt sin historie om å angre på kjønnsskifte.

Geyser.no 

Geyser.no er en nettside som Aleksander nevner, der menn i forskjellige aldersgrupper kler seg i en erotisk kvinnestil.

Jordan Peterson 

Aleksander nevner Jordan Peterson og hans filosofi om å ta små steg og bevege seg fremover, noe som har hjulpet ham i sin prosess.

Bibelen 

Aleksander ser verdi i Bibelen som en kilde til inspirasjon og forståelse for religiøse mennesker.

Østlig filosofi 

Aleksander leser mye østlig filosofi, og anser det som mer interessant enn vestlig filosofi.

Kognitiv terapi 

Aleksander leser om kognitiv terapi og finner det nyttig for å forstå sin egen fortid.

Utviklingspsykologi 

Aleksander leser om utviklingspsykologi og finner det nyttig for å forstå sin egen fortid og valg.

BLM (Black Lives Matter) 

Aleksander nevner BLM og deres uttalelser om Fidel Castro som et eksempel på hvordan kritiske meninger kan bli stemplet som hatefulle.

Fidel Castro 

Aleksander nevner Fidel Castro og BLM sin støtte til den kubanske regimen som et eksempel på hvordan kritiske meninger kan bli stemplet som hatefulle.

Dagbladet 

Dagbladet er et norsk medie som kontaktet Aleksander etter YouTube-videoen.

Dagens Næringsliv 

Dagens Næringsliv er et norsk medie som kontaktet Aleksander etter YouTube-videoen.

VG 

VG er et norsk medie som Aleksander valgte å samarbeide med etter YouTube-videoen.

Espen Benestad 

Espen Benestad er en seksolog som Aleksander kom i kontakt med, og som hjalp ham med å få hormonbehandling og henvisning til operasjon.

Thailand 

Aleksander reiste til Thailand for å gjennomgå kjønnskorrigerende operasjon.

Antipsykotiske 

Aleksander ble avhengig av antipsykotiske medisiner for å dempe følelsene sine.

Sognesvann 

Aleksander beskriver en episode der han vurderte å ta antipsykotiske medisiner, men kastet dem i Sognesvann.

Borderline personlighetsforstyrrelse 

Aleksander nevner borderline personlighetsforstyrrelse og hvordan personer med denne diagnosen ofte strever med identitet.

ASD (autismespektret) 

Aleksander ble diagnostisert med Asperger, som nå kalles ASD, og beskriver hvordan diagnosen kan ha forskjellige uttrykk hos menn og kvinner.

Transaktivister 

Aleksander nevner transaktivister og deres påstand om at de fleste som starter på pubertetblokkere, fortsetter på hormoner.

I-Nyheter 

I-Nyheter er et norsk nyhetsprogram som omtalte Alexanders YouTube-video.

Participants

Host

Silje

Guest

Aleksander Linkowski

Lignende

Lastar