SmS#85 Marisol Acosta Del 2: om sex, avvisning, skam, vold, depresjon og dating
Silje Skjevig snakker med terapeut Marisol Acosta, del 2, om sex, skam, avvisning, kjærlighetsspråk, depresjon hos partner, kveldesex, vold i parforhold og dating. De svarer på lytterspørsmål og avslutter med hvordan man møter drømmepartneren.
03:11
Samtalen utforsker utfordringer knyttet til sex i parforhold, skam rundt seksualitet, og behov for åpenhet med traumer.
14:25
Kommunikasjon, åpenhet og bevisst valg av partneren er essensielt for en sunn og varig parrelasjon.
20:17
I denne episoden diskuteres utfordringer med seksuell lyst i parforhold, samt viktigheten av kommunikasjon og forståelse for hverandres behov.
27:54
Taleren diskuterer viktigheten av å sette ord på skam for å bygge selvtillit og styrke relasjoner.
33:44
Diskusjonen om kveldesex avdekker viktigheten av informert samtykke og påvirkningen av porno på unges seksualatferd.
Transkript
Nemnt i episoden
Snakk med Silje
Podcasten hvor Silje intervjer gjester om helse, psykologi og samfunn.
Marisol Acosta
Gjest, terapeut med erfaring fra terapirommet; deler faglige perspektiver på sex, skam og vold.
Ola Spørnes
Nevnt som person Silje har snakket med om p-piller i hans podcast.
Tone Olvestad
Nevnt som person Silje har snakket med om seksuell lyst.
Kiwi
Butikk, nevnt i eksempel om mann som nøler med å kjøpe tamponger.
PayPal
Betalingsmåte for økonomisk støtte til podcasten.
Bitcoin
Betalingsmåte nevnt for støtte til podcasten.
YouTube
Plattform hvor lyttere oppfordres til å abonnere.
Spotify
Plattform hvor lyttere oppfordres til å følge podcasten.
TikTok
Nevnt som måte å introdusere samtaler om sex på.
Oslo
Nevnt i spøk om nakenbastu som sted å møte drømmemannen.
Marisols bok
Bok Marisol skriver, kommer i mars, om blant annet ordet 'normal'.
Deltakarar
host
Silje Skjevig
guest
Marisol Acosta
Poeng
Det er så mye knyttet rundt sex og seksuell historie som handler om skam.
Silje peker på skam som gjennomgående tema i arbeidet med klienter rundt seksualitet.
Egentlig burde man være litt stolt av: Jeg har damer jeg kjøper dette til – om tamponger.
Humoristisk poeng om at menn burde kunne kjøpe menstruasjonsartikler uten å vegre seg.
Man må jo kanskje velge den andre hver dag – det tror jeg det handler om i et parforhold.
Poeng om bevissthet og aktivt valg som grunnlag for varige relasjoner.
Ordene «perfekt» og «normal» skulle egentlig ikke vært i vårt vokabulær, for de skaper stigmatisering.
Silje kritisere bruken av normalitet som målestokk, også i boka hun skriver.
Det du trenger for å bli tent, det er det du trenger for å bli tent – uavhengig om du er mann eller kvinne.
Oppfordring om å droppe kjønnsbokser rundt seksuell lyst.
Det er ikke greit å slå noen, uansett.
Tydelig grense dratt etter samtalen om kvinner som slår menn – vold er aldri akseptabelt.
Man skal vite ganske mye om seg selv for å kunne gå inn i en trygg parrelasjon.
Poeng om betydningen av selvkunnskap før man inngår i relasjoner.
Det at jeg blir irritert og vil dra når kjæresten min gråter, handler sannsynligvis om at jeg ikke ble godt møtt på min egen tristhet som barn.
Psykologisk forklaring på flyktrespons ved andres tårer.
Påstandar
Silje Skjevig er psykologspesialist og har podcasten «Snakk med Silje».
Presentasjon av verten i episoden.
Man kan støtte podcasten økonomisk via fast månedlig trekk i PayPal, bitcoin eller Vipps til 806513.
Opplysning om støttekanaler nevnt i episoden.
En lytter har vært gift i 17 år, men kona vil ikke ha sex med ham.
Spørsmål fra en følger gjengitt i episoden.
Siljes mann kan fortsatt vegre seg for å kjøpe tampongpakka på Kiwi.
Personlig anekdote fra Silje om sin egen families praksis.
Silje begynte på P-piller tidlig på grunn av forferdelige menstruasjonssmerter, men har nå sluttet.
Siljes egen historie om hormonell prevensjon.
Silje har sluttet på p-piller og opplever at hun har funnet ut mer av hvem hun er etterpå.
Personlig erfaring delt i episoden, også omtalt i forrige episode og i Ola Spørnes' podcast.
Aseksualitet finnes som orientering – noen mennesker ønsker ikke sex.
Nevnt i diskusjonen om par uten seksuell aktivitet.
Depresjon og utbrenthet kan gi redusert seksuell lyst.
Faglig påstand fra gjesten Marisol Acosta.
Silje har en bok som kommer i mars, der hun blant annet kritiserer ordene «perfekt» og «normal».
Opplysning om kommende bokutgivelse.
Kveldeseks/kvelelek uten forhåndssamtykke kan oppleves som et overgrep, med kroppslige reaksjoner som kvalme og panikk.
Illustrert med en kasus fra terapirommet der en ung jente fikk sterke reaksjoner.
Silje mener pornografi kan være en medvirkende årsak til at unge driver med kvelelek, og at pornografiavhengighet nesten har blitt en diagnose.
Hypotese/antakelse fremsettes med usikkerhet i episoden.
Man er pårørende når mennesket man lever med har det psykisk eller fysisk dårlig, og det finnes egne tilbud for pårørende.
Påstand om pårøenderollen og eksisterende støttetilbud.
Silje har selv kjent på depresjoner gjennom livet, og mannen hennes har hatt vanskelig for å forstå tilstanden.
Personlig deling i episoden.
Menn som utsettes for vold i parforhold er et underkommunisert tema, og flere menn har fortalt om dette på Siljes terapirom.
Erfaring basert på klinisk praksis, presentert med usikkerhet om hvorfor.
Silje har hatt en kvinnelig klient som innrømmet at hun slo mannen sin flere ganger i ansiktet, og som mente han fortjente det.
Kasuistikk fra terapi, anonymisert.
Silje har lagt bort dating-appene og har vært på flere date med interessante menn.
Personlig oppdatering om datinglivet hennes.
Marisol Acosta har vært gjest i en tidligere episode av Snakk med Silje, der de blant annet snakket om emosjonell vold, sjalusi, utroskap og dating.
Referanse til tidligere innhold i podcasten.
Lastar
17 år, ja. Det hørtes ganske, hva skal man si, trist ut. Du lytter til Snakk med Silje.
Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn.
Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med.
Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen tilbake. Tusen takk. Marisol Acosta, du har jo vært her nå...
Og vi har snakket en stund om ulike ting innen dating og parrelasjoner. Så vi har svart på ganske mange spørsmål fra følgerne våre. Og snakket om en del tema som de er opptatt av. Så nå fortsetter vi. De som ikke har sett den forrige, vi har snakket litt om emosjonell vold og vold i parrelasjon. Vi har snakket om hvordan oppveksten vår påvirker parrelasjon, barndommen og sånne ting.
Også har vi snakket litt om dating og utfordringer der. Single livet. Vært innom sjalusi var vi jo låst av. Det med sjalusi og utroskap. Utroskap, ikke minst. Så vi har snakket om mange ting, men vi er ikke ferdig enda. Vi har mange flere spørsmål, og det er jo egentlig en del spørsmål som også, hvor vi går litt inn på det vi allerede har snakket om. Så dere må jo gjerne se den første videoen.
før dere ser denne. Men se gjerne denne her blir juicy da nå, så du må ikke se den første. Vi får nå se hvor vi beveger oss. Men nå tenkte vi å ha litt mer fokus på sex. Yes, det skal vi. For det er også litt viktig, eller veldig viktig. Veldig, veldig viktig. Det er et tema jeg brenner for, for å si det sånn. Fordi jeg tenker at det er så mye knyttet rundt dette her med sex og seksuell historie som handler om skam. Og
Og dømneholdninger, det ligger mye gift i det her også, og derfor tenker jeg at jeg er så takknemlig for at vi får belyse den tematikken her også, fordi jeg tror det trengs der ute. Jeg har jo en del både unge mennesker hos meg, men jeg har også par, og det som på en måte er gjengangeren i det, er at det er vanskelig å prate om.
Det er flaut, det er skamfullt, samtidig som det er, jeg må ærlig innrømme, det er veldig mye rart som skjer der ute. Det er klart, som jeg har sagt tidligere, så lever jo jeg i min parrelasjon, så jeg er jo ikke på utforskeren når det gjelder sånne ting.
Men jeg får jo med meg ting gjennom alt det jeg opplever da på terapirommet, og det er ganske mye drøye ting der ute også. Og det er, jeg tenker også, vi kan jo touche, det er klart nå skulle vi ha det litt juicy, men det er klart på sidelinjen her så henger jo også litt sånn overgrepsproblematikk på like linje, så det er viktig å
og kanskje sette noen få ord på det også. Ja, jeg vet jo ikke om dette blir så juicy egentlig. Det var bare så det jeg tenkte når vi snakket sex, men så tenker jeg på en annen side. Det er mye veldig alvorlig med sex også. Det er det. Og det er mye sår, og det er mye traumer knyttet rundt det her. Og
En annen ting jeg har tenkt, altså jeg kommer jo fra en ganske sånn, hva skal man si, altså generasjonen over oss da, for å si det sånn, vi er jo ikke så langt ifra i alder, den er nok litt annerledes når det gjelder dette her med sex, og jeg tror mange av oss fortsatt bærer mye på en generasjonsskam når det gjelder dette her med sex, både menn og kvinner, men kanskje særlig oss kvinner, vi bærer på mye.
Jeg kan jo huske bare blant annet dette her med for eksempel menstruasjon da. Som har noe med kvinnekropp å gjøre, som er noe av det mest naturlige i verden. Det er jo også min introduksjon til det, eller hva jeg skal si. Det var sånn, mamma tørte vel nesten ikke å prate med meg om det. Og jeg fikk bare liksom, vær så god, her har du noe utstyr. Og så var det sånn, gratulerer som kvinne når jeg fikk mensen. Og jeg var jo livredd. Oi.
Sånn at det har jeg brukt mye tid på i meg selv, fordi det lå mye skam knyttet til de tingene her, i forhold til mine to døtter igjen. Så der har jeg endret på en del mønstre, og jeg heier så innmari på åpenhet og prater høyt om det. Men, altså, ikke for å utlevere min mann, men nå lever jo han sammen med tre jenter, og to av oss er jo da i syklus og har mensen, og fortsatt kan han vegre seg for å kjøpe den tampongpakka på Kiwi.
Så vi har fortsatt en vei å gå. Egentlig burde man være litt stolt av. Jeg har damer jeg kjøper dette til. Ja, egentlig. Men dette ligger jo da ganske støpt i oss. Jeg var jo stolt av det da jeg fikk mensen. Ja, men da hadde du kanskje en litt annen tilnemming til det. Ja, jeg tenkte at nå er jeg voksen. Det var litt stas det å få mensen. Ja.
Det ligger mye rundt det her. Men det var ikke så veldig gøy da, for jeg hadde jo forferdelige smerter. Jeg begynte på P-piller tidlig på grunn av det da. Men det er jo mindre vondt nå, så det er jo litt rart det også da.
Nå har jeg sluttet på pepiler. Ja, men ikke sant? Dette her endrer seg jo i forhold til hvor du er enn i livet. Så jeg burde ha sluttet på de ganske mye før, det er det jeg tenker. For jeg har jo funnet ut av mer av hvem jeg er etter jeg har sluttet på pepiler, og det snakket vi om i forrige episode, og det har jeg snakket med Ola Spørnes om også i hans podcast. Så det er også et interessant tema som jeg har vært innom. Men nå, kanskje vi skal svare på noen spørsmål som har kommet inn? Det gjør vi.
Jeg har vært gift med kona mi i 17 år, men hun vil ikke ha sex med meg. Og hver gang jeg prøver meg, så sier hun, det blir ikke noe på deg. Jeg elsker denne kvinnen, men vet virkelig ikke hva mer jeg kan gjøre, da jeg har behov som ikke dekkes. Jeg vil ikke være utro. Hvordan kan jeg gå frem? 17 år, ja. Det hørtes ganske, hva skal man si, trist ut. Men samtidig så hører jeg at det er en kjærlighet der også.
Men det vet vi jo ikke da, men har de ikke hatt sex på 17 år, eller er det sånn at de har hatt sex, og så har det skjedd noe som har endret seg underveis?
Det kan jo være både det ene og det andre, tenker jeg. Men i hvert fall, han har jo behov som ikke blir dekket. Jeg tenker kanskje det er det vi skal ha litt fokus på her. Og det å være i en parrelasjon der du har behov som ikke blir dekket, kan jo være veldig vanskelig over lang tid. Og hvor går grensene på hva er godt nok for meg, og hvordan håndterer man de tingene? Skal man akseptere det? Ja.
eller skal man gå videre, skal man gi slipp på, men jeg hører jo også, som sagt, det er jo en kjærlighet der også, så det er vanskelig da, når man har behov som ikke blir dekt. Ja, og så blir jo jeg veldig nysgjerrig på hvorfor hun, som har vært sammen med han i 17 år, ikke vil ha sex med han. Hva handler det om? Det er jo kanskje noe som har vært litt fint for han å få en forklaring på. Handler det om han, eller handler det om noe helt annet? Handler det om
For hun er jo sammen med han, og det er jo kanskje kjærlighet der fra hennes side, eller kanskje det ikke er... Ja, men altså igjen så trenger vi altså, ikke sant, er en parforhold og kjærlighet, altså må det egentlig inneholde sex? For meg er det jo det, men det trenger jo ikke å være det for alle. Nei, kanskje ikke, men da er det jo dumt å være sammen med en som ønsker sex. Hvis man ikke ønsker det selv, å ha sex. Hvis man...
Det er jo noen som, hva er det man kaller det da, som er aseksuelle. Men hvis hun for eksempel har opplevd mange traumer da, uten at det er seks, hvis hun har opplevd seksuelle overgrep og sånne ting, så kan det jo være noe sånt som også ligger bak sexen.
Men da er det jo opp til henne, tenker jeg, å bearbeide litt i tingene. For som jeg sa litt i forrige episode, er jo dette her at du trenger å ta litt tak. Ikke ting fra tidligere liv eller det du har i ryggsekken din, bare prega den relasjonen du sitter i her og nå.
Sånn at, igjen det kan være utrolig mange grunner da, til ting som ligger bak i den parrelasjonen der. Det som er vondt å høre er at han har et behov som ikke blir dekket, og så, ja ok, så snakker vi om sex da, og ja, han kanskje vil alt for mye fordi han er en mann, men jeg er ikke så sikker på det. Nei, altså det er jo helt naturlig å ønske å ha sex med kjæresten sin.
Det tenker jeg jo. Er det ikke det som egentlig skiller en vanlig relasjon til en kjæreste-relasjon da? Ja, det er det. Man trenger jo den nærheten fra den andre. Det å fysisk være nær, kose på hverandre, kysse på hverandre, det har vi jo behov for når vi er kjæreste med noen. Jeg tenker også det. Men jeg tror vi også er forskjellige der.
Men igjen så er det grunne til, hva er grunnen til det? Her igjen er det ikke noe sånn ja eller nei svar, eller svarte hvitt eller noe sånt. Igjen er det disse her individuelle, personlige tingene vi bærer med oss da, tror jeg. Men det kan jo kanskje være lurt at han prøver å utforske litt, hva er grunnen til at hun ikke vil ha seks med han?
Hva handler det om, og er det noe det går an å reparere eller finne ut av? Eller må man kanskje gå fra hverandre? Det må man jo kanskje finne litt ut av. Kan jeg fortsette å være i denne relasjonen uten å få behovene mine dekket? Hvis jeg ikke har noen utsikter for å få det dekket, så må man jo ta et valg. Skal jeg fortsette å være i en relasjon hvor jeg ikke får det jeg trenger fra partneren min? Eller...
hvis det er tilfelle at det ikke går an å endre på det, at hun ikke kommer til å ønske å ha sex med han. Eller hvis det går an, om det går i noen parterapi, eller det går til en seksolog, eller et eller annet sånt. Eller hvis hun har noen traumer hun kanskje trenger å få bearbeidet for å slippe han til, hvis det er det det handler om for henne.
Eller så vet man jo aldri, det kan jo være andre grunner, det kan jo være at han bare er en, litt tilbake til et annet eksempel, at det faktisk er sånn at hun bruker ham. Ja.
at hun trenger han ikke som en, kanskje hun ikke er forelsket til han og trenger han som en kjæreste men at det er praktisk å ha han der jeg aner ikke, så det må vi jo finne ut av men det skal ikke passe meg for å gi for mange sånne, men det kan jo være en mulighet det også, det må man jo finne ut av og, ikke sant igjen, for jeg har møtt en del av de parrene der, tenker jeg både menn og kvinner som på en måte og man skal ikke
Altså i en parallasjon, nå snakker vi her, var det jo 17 år, vi snakker mange år sammen, og det er klart i en parallasjon, den er jo ikke statisk, det går jo litt opp og ned i bølgedaler også. Og det er klart vi har jo, som vi har pratet en del om før, også syklusen til kvinnen, er hun i overgangsalder, er det mindre lyst, altså hva handler de tingene her om? Det er så mange ting bak alt det her. Jeg tror det er så vanskelig å vite om de faktisk ikke har hatt sex på 17 år.
Ja, det... Ikke sant? Eller om det faktisk er noe som har endret seg her? Hvis det er noe som har endret seg, og man har hatt masse bra sex tidligere, så må man finne ut av hva har skjedd. Ja. Er det noen grunn til at hun... Hva er grunnen til at hun ikke... Til at det har skjedd en endring, ja. Ja. Og er det det at man ikke på en måte føler seg så emosjonelt påkoblet lenger? Er liksom kjærligheten begynt å ta slutt for hennes del? Det kan jo være så mangt, da.
egentlig i akkurat den casen der. Og jeg tror det er mange som sitter i det, med tanke på alle de menneskene jeg møter også på terapirommet. Så er dette en litt sånn gjentag, altså den går litt igjen den der. Når man har vært sammen en del år, så om man glir litt fra hverandre, eller ja, det kan jo fortsette det også.
Og så er det jo viktig da å tenke og være ærlig med seg selv da, og tenke at, ok, er dette noe jeg kan akseptere og leve med? Og jeg heier jo veldig på at jeg har ikke lyst til å være utrohandskrivelig og det og så, ikke sant? Og det er jo noe jeg heier på. Så jeg tenker, nei, ikke sant? Det er et valg du tar, og ikke gjør det. Og så tenker jeg,
Prøv å kommunisere med kona di, prøv å prate om det, eller ta kontakt med en parterapeut eller en seksolog som du snakker om, og få litt hjelp til å løse opp dette her. Fordi jeg tenker at man skal ikke gå inn og være i en parrelasjon der ikke alle behovene blir dekt heller.
Uten å i hvert fall forstå det eller jobbe med å aksepte. Fordi det kan jo ende med mye bitterhet her, det kan ende med skam, det å føle seg av hvis det er ikke noe godt for han. Det er jo veldig vondt. Kjempevondt.
For det er jo ikke rart om han tar det personlig. Du kan jo tenke deg den indre kritikeren, hvordan han fungerer i hans hode. Hvor mye stykt han sier til seg selv. Der han kanskje ikke føler seg god nok, eller sexy nok, eller jeg får det ikke til. Det kan være så mange ting som dukker opp i den forbindelsen der. Som er destruktivt.
Ok, så hva er det egentlig vi trenger i en parrelasjon for at den skal overleve? Oi! Ja, det er vel... Hva trenger vi egentlig? Nå har jeg vært sammen med mannen min i ganske mange år. Hva man trenger...
Åpenhet, tillit, ærlighet, nærhet. Men dette gjelder jo igjen meg for min parrelasjon. Men jeg tror, jeg pratet med ei her om dagen, der jeg nevnte at jeg skulle hit og spille inn episode med deg. Og så sa jeg det at parrelasjon var om hun hadde noe. Og hun sa det å velge.
Den andre hver dag. Jeg tror det er det det handler om. Det er det man trenger å være ganske bevisst på. Velge hverandre. Det kan være en fin ting å være bevisst på det. Jeg tror vi går ganske ubevisst rundt og tar hverandre for gitt. Hamstjulet går, vi planlegger, det yttre drar. Men det er å stoppe innimellom. Og velge den andre.
hver dag, på en eller annen måte. Det høres litt sånn romantisk ut. Ja, men det er jo, du må jo kanskje ha litt den romantikken da, hvis man skal klare å la det overleve. Og en annen ting jeg tenker på når det gjelder det her, er jo, du vet jo helt sikkert, også vet du om det med de kjærlighetsspråkene vi har,
Og det er også viktig å være bevisst på, hvilket kjærlighetsspråk man har selv, hvilket kjærlighetsspråk har en partner, og det å kunne prate om endringer, det å hele tiden utvikle seg sammen. Ja, jeg tror nok kommunikasjon er veldig viktig da. Kommunisere godt, og for meg er også trygghet veldig viktig. At jeg er trygg på han. At jeg vet at han skal være der for meg. Ja.
at det er en jeg kan lene meg på når jeg trenger det, og som tar meg imot. Og som også tåler litt mine negative sider. Ingen er perfekte. Og som kan akseptere de sidene av meg som kanskje ikke er så perfekte. Ja, og jobbe sammen som et team, og gjøre hverandre gode. Det er jo en utrolig viktig ting. Ja.
Så kommunikasjon og sifra, nå synes jeg du er litt heitsilig, og dette synes jeg var urettferdig, eller nå synes jeg du oppførte deg på en måte som ikke jeg liker, hva er det som skjer her nå? At man får tilbakemeldinger på ting den andre også irriterer seg over, så man har mulighet til å endre på noe selv også, og tilpasse seg. Fordi det som er typisk, tror jeg, er at man
Man svelger masse kameler hele tiden, og så sier man ikke fra. Man blir sånn unnvikende, man gir ikke beskjed. For jeg kan jo ikke vite nødvendigvis om jeg gjør ting som andre ikke liker, så trenger jeg å få en tilbakemelding på det, sånn at jeg har muligheten til å tilpasse meg også. Og så er det typisk at man går, og så svelger man kameler, og så lerser man ut og blir skikkelig sint for noe.
Og så står man der og bare lurer på, hva skjedde nå? Og så er det jo ikke den ene ting man reagerer på, man reagerer på alle de gangene som den andre har gjort det man ikke liker, ikke sant?
Ja, og jeg er så enig med deg der. Men når du snakker om dette her med trygghet også, det er jo så viktig å føle seg trygg hos noen andre, men jeg tror det er veldig så viktig å føle seg trygg i seg selv. Og da kommer det på det du snakket om nå, med det å begynne å tørre å si fra, sette opp grensene sine. Det har jo noe med deg å gjøre. Si ifra at «Hei, nå tråkket du over en grense», eller «Nå følte jeg», eller «Nå opplevde jeg».
Og det å tørre å sette ord på det, og det handler om egen trygghet egentlig. Og så er det jo alltid spennende å se hvordan det blir tatt imot av partneren din, om det blir avvist eller om det blir forstått, og på en måte, oi, er det sånn du har det? Og at det blir møtt på en god måte, ikke sant? Ja, og hvis man da bruker jeg-språk da, når man forteller at, åh, jeg ble så lei meg når du ikke hadde
gjort dette eller dette, jeg vet ikke det er jo mange sånne banale eksempler fordi hvis man blir veldig sint for bagateller eller sånne småting at noen ikke har satt skoene sine der hvor de skulle stå eller at noen ikke har tatt ut oppvaskmaskinen eller sånne ting, det handler jo ikke om det det handler om at dette er et symbol på noe annet altså dette her tolker jeg som at du ikke bryr deg om meg for eksempel eller at jeg ikke er så viktig eller at du ikke ser meg eller forstår meg eller whatever
Man må på en måte liksom... Ja, ja. Og det er jo her den emosjonelle intelligensen kommer inn, ikke sant? Med tanke på skoene da, for eksempel. For meg er det viktig at skoene står sånn og sånn i gangen. Og kunne på en måte formidle det på en viktig, altså på en riktig måte om for partneren din, og få ham til å forstå. Ikke bare at det handler om at det er rot, men for meg så betyr det...
at jeg trenger det her. Jeg setter enda litt mer ord på det. Og der vil jeg mest sannsynlig ha vært enn han, fordi jeg er jo den som er rå. Jeg er jo ikke så ryddig av meg. Det er ikke så viktig for meg å ha det så forferdelig ryddig hele tiden heller. Men for meg er det viktig å
faktisk gjøre de ting som er viktige for den andre, hvis det er viktig for partneren min, og ha det ryddig og fint rundt seg, så vil jeg så godt jeg kan klare å møte det ønske eller behovet da. Ikke sant? Og da må jeg få den muligheten, for da må jeg vite hva er det den andre irriterer seg over meg. Så at jeg har mulighet til å faktisk være
En god partner for den andre da? Jeg hører hva du sier, og så er det viktig her at du ikke går på bekostning av deg selv. Her er det en gylling middelvei her, ikke sant? Der er det bare gir og gir og gir for å bli helst. Komplisert. Det er veldig komplisert. Man skal vite ganske mye om seg selv for å kunne gå inn i en trygg parrelasjon. Det er liksom det. Når du har bodd alene såpass lenge, så er det litt sånn det å skulle flytte sammen med noen. Så er det jo mange ting som...
Det er mye som man må tilpasse seg hverandre på en måte som begge kan trives med. Yes, det er akkurat det. Jeg er en kvinne som ofte føler meg avvist av mannen min seksuelt. Og jeg føler meg så annerledes. Det er jo aldri mannen som sier nei til sex, er det en som har skrevet til oss. Jo, mm.
Jeg synes det er tøft å si høyt. Og at det også går begge veier. For de har jo igjen noen sånne, hva skal man si, hva kaller vi det? Tanker der ute om hvordan en kvinne fungerer og hvordan en mann fungerer. Men vi skal aldri glemme at vi er mennesker. Ikke bare en mann eller en kvinne. Og også når det gjelder dette her med seksuell lyst.
og begjær de tingene der, og jeg har hatt noen kvinner hos meg på terapirommet som tar opp den problematikken her, og det er veldig svårt, veldig skamfullt, fordi mange av de opplever jo at de ikke er gode nok, at det er noe galt med de, at de er feil, fordi
samfunnet vårt har jo fått et sånt perspektiv om at mannen alltid vil, og når du da kanskje handler med den mannen som ikke alltid vil, så blir det vanskelig, ikke sant? Det blir en sånn skammende måte å, ja, man skammer seg litt da. Ja, og da føler man kanskje at den selger noe galt med. At jeg er ikke attraktiv nok for partneren min, at jeg liksom, øhm,
Men det kan jo handle om han også. Hvertfall er det litt sånn at hvis man for eksempel er deprimert, så har man mindre seksuell lyst. Og da handler det jo ikke om den andre. Eller hvis man er utbrent, så kan det også gå utover seksuell lyst. For eksempel, jeg aner jo ikke hva som er årsaken til at mannen avviser henne, men det kan komme så mange ting som ikke handler om henne.
Det kan handle om en usikkerhet i han også, at han føler at han ikke presterer eller er god nok for henne. Det kan være så mange ting da.
Men det det uansett skaper da, er jo i henne den følelsen av avvisning. Og igjen, som vi pratet litt om i forrige episode, er jo dette her at avvisning gjør noe med oss som mennesker. Det er veldig, veldig sårbart, og det gjør veldig vondt å bli avvist, også særlig når det gjelder kanskje det seksuelle. Sånn at det er viktig å ta tak i det, og det er viktig å prate om det, og si at det også er normalt, ikke sant? Altså,
det er helt naturlig det at kanskje mannen ikke har lyst heller, det er fjerne litt disse her stigmaene igjen, fjerne disse boksene som gjør at hun kvinnen her kanskje føler seg veldig sånn annerledes, for det er jo det hun spør om jeg føler meg rar, eller jeg føler meg annerledes at jeg har mer lyst enn mannen det har jo ikke noe med det å gjøre i det her, ikke sant? du skal få lov til å være hele deg, med hele deg ja, og nå det er jo ikke nødvendig sånn at han aldri vil ha henne men
Det er jo mye kontekst som betyr noe også. Både når det kommer til menn og kvinner som blir avvist seksuelt, så er det jo forskjellige ting som gjør at man har lyst. Det snakket jeg også med Tone Olvestad om, om det at
Man trenger forskjellige ting for å få lyst. Men ofte da så er det jo vi kvinner vi trenger jo kanskje at den riktige konteksten og tryggheten er der mens menn kanskje er litt mer sånn kan bli tent litt sånn fort mens vi er litt mer sånn vi trenger litt mer oppvarming
Vi har behov for at relasjonen er veldig ok, at vi får ikke lyst på en mann som vi egentlig er helt sint på, for eksempel. Det er mange ting som spiller inn på lyst, og det å ville ha sex, som er ganske komplisert. Men på en annen side handler det om å kjenne hverandre. Hva er det som gjør ... Ting må ligge til rette for at man skal ha lyst.
Og jeg vet jo ikke om det er en problemstilling som er relevant i akkurat dette spørsmålet. Neida, men jeg tenker det er viktig at du peker på det, samtidig som jeg også kjenner litt på deg, Silje, at det er så vanligvis, jeg er ikke så glad i den der
Vanligvis er det sånn. Vanligvis er det sånn. Jeg bare kjenner på med en gang, for jeg er så redd for de som ikke føler seg vanlige. Følelsen av og følelse av er kanskje rar eller annerledes. Glem alle de ordene der. Du skal få lov til å være den du er. Det du trenger for å bli tent, det er det du trenger for å bli tent, uavhengig om du er mann eller kvinne eller hva enn det er. Det er
Det er så viktig for meg bare å få presisert akkurat det, for det er nok det her den kvinnen kanskje føler på, den annerledesheten. Og ja, for all del, vi er jo kvinner og vi er menn, vi er ikke like, det er ikke det jeg sier, men
Men bort med alt dette her igjen, disse boksene og disse stigmaene og disse her vanlige greiene, la oss bare få lov til å være dem vi er. Det er veldig viktig at du sier det, for det er veldig fort gjort, for jeg merker jo det selv at jeg går litt inn i hva er det som de fleste kvinner kanskje opplever, og de fleste menn, men det betyr jo ikke at vi er så svart-hvit, vi er jo bare mennesker alle sammen.
Selv om det er noen mønstre her, så er det jo likevel sånn at hvis man da faller litt utenfor den boksen, så kan man jo føle seg veldig alene og veldig annerledes, og som om det er noe unormalt.
Jeg er ikke noe glad i ordet normalt i det hele tatt. Jeg synes ikke det er et ord som egentlig skulle... Det burde ikke finnes nesten. Nei, nei, nei. Statistisk er det tidligst, men det er et godt poeng. Det er veldig viktig at du tydeliggjør. Det står det i boka som jeg driver og skriver nå, som kommer i mars. Der står jeg. Ordet «perfekt»
normal. De ordene der skulle egentlig ikke vært i vårt vokabulær, for det skaper en del sånne
stigmatiseringer og boksere og firkanter som ingen av oss egentlig vil gjøre oss godt, tenker jeg. Og også når det gjelder det her. Fordi jeg tenker, måten jeg jobber med de menneskene som, altså hvis hun her hadde kommet til meg på terapirommet da, så ville jeg gått inn i det, og bare det at hun tør å sette ord på den skammen hun kjenner på, vil gjøre at kanskje den skammen fjerner seg. For det tenker jeg er et viktig aspekt ved det å, ikke sant,
Det å skulle fjerne giftig skam, det handler mye om å tørre å sette ord på det, om for et menneske som ser deg, som lytter til deg, og som forstår deg på den måten, og viser deg kjærlighet og omsorg i det, og ikke dømmer deg. Så det vil jo være superviktig for meg i en sånn setting, og så er det å begynne å bygge hendene opp.
For hun føler så mye avvisning, hun føler på en sårbarhet, hun føler på en skam, hun føler seg ikke god nok, hun føler seg feil, ikke attraktiv. Mange av de indre kritikertankene som kommer der, og så begynner du å
Trenger man å begynne å bygge opp denne damen her igjen for å finne tilbake den tryggheten inni deg. Så det ville jo vært min tilnærming til kanskje akkurat hun her. Og begynte å se på, er dette en riktig parrelasjon for deg, eller trenger du faktisk nå å tørre å gå? Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify.
Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
Så neste, hvordan skal jeg få kjæresten min til å gi meg det jeg trenger seksuelt, da jeg synes det er så skamfullt og flaut å prate om sex?
Ja, man kan jo faktisk da, kom til meg nå, men du kunne jo fått kjæresten din faktisk til å lytte til denne episoden her da. For det er noe med, ikke sant, hvis man synes det er skamfullt og flert, så går det an å liksom introdusere, altså kanskje en podcast-episode om noe som handler om sex, eller at man sitter på TikTok, eller altså et eller annet sånt, bruker det for alt det det har vært, for å kunne tørre å prate litt mer åpent om det, og gjøre det mindre skamfullt.
Jeg tror det også handler om igjen den selvfølelsen av den egen kjærligheten. Den trenger nok å styrkes, så den blir litt sterkere enn skammen og den indre kritikeren. For det er jo den som ofte fører til den flauheten. Sånn at det er jo...
Men bare å tørre, hvis ikke du tør å prate med kjæresten din om dette her med sex, så tenker jeg, det er jo ikke et godt tegn til hva har skjedd der, hva ligger bak alt det her som gjør at du skammer deg i forhold til det stemmende seksuelle, for det er jo en superviktig del av livet vårt, og vi er seksuelle vesener, vi kommer ikke bort fra det. I'm sorry, liksom. Vi er det.
Ja, så... Men hvordan skal man tørre det da? Hvis man er helt flaut, skal man gå og finne litt ut av hva handler det her egentlig om meg? Hvorfor er dette flaut for meg? Kan det være ting oppi sin egen historie som gjør at man synes det er flaut? Eller kan det være bare en sånn generell greie at det er vanskelig å snakke om sex? Eller kan det være noe i relasjon til kjæresten kanskje som gjør det vanskelig? At man ikke er så trygg på kjæresten sin kanskje? Mhm.
Det kan jo være mange ting. Ja, jeg tenker prøv å dyptukke litt i hva den skammen handler om, og så begynn å egentlig identifisere og si til deg selv at «Oi, her har jeg en skam». Hva handler den om? Hvem kommer den fra? Og begynn å prøve å lytte litt til stemmene dine egentlig. Hvem er det som sitter på skulderen din og kanskje sier at «Dette her er noe som du ikke skal snakke om», eller «Dette, ikke sant, du skal ikke vise så mye kropp». For det kan ofte kanskje være mamma eller pappa faktisk,
eller en besteforeldre, eller hvem enn det er som sitter litt sånn på skulderen din, og forteller deg at dette her er noe vi ikke kan prate høyt om. Fordi her skal vi ikke. Så det tror jeg kanskje er litt viktig å begynne å prøve å identifisere hvem den stemmen egentlig tilhører. Så videre. Jeg er en ung gutt som lurer på om det er normalt å drive med sånn kvelelek under 6. Opplever at det er mange, både gutter og jenter, som driver med dette, mens jeg synes det er ubehagelig. Oi, oi, oi.
Det er heftig. Det første som kommer til meg er jo liksom assosiasjoner til pornografien. Jeg vet ikke, altså det er det som kommer til meg først når du leste det du leste nå. Det er jo ikke vanlig, eller nå skal ikke jeg si sånn, men det er jo ikke så vanlig blant unge, altså jeg synes det høres veldig, hvor kommer det fra? Det må jo komme fra et sted, fordi jeg tenker sånn, det er jo ikke noe jeg ville kommet på av meg selv, at det er liksom noe som man skal holde på med.
Jeg har vært borte i den tematikken her opp til flere ganger, med tanke på mine unge kreter. Jeg har hørt om det. Jeg vet ikke hvordan det er et trend, eller hva jeg skal si kommer fra. Men jeg kan ta opp en situasjon. Det kom en ung jente på terapirommet til meg, som hadde en del litt seksuell skam. Så begynte vi å vite.
etter en del timer, så begynte hun å prate om det her hun hadde en kjæreste og så forteller hun meg litt sånn uanfekta litt sånn, ja, så holdt jeg på og så var det litt sånn rart fordi jeg besvinte nesten når han kværte meg, jeg bare kikket på og så bare, ok, men så reagerte kroppen min så rart etterpå, sier jeg så jeg, ja vel jeg fikk nesten litt sånn panikk anfall jeg ble så innmari, men jeg skjønte ikke hvorfor det for det var jo veldig vanlig og naturlig å gjøre det
kjente, kjære vene, du har jo faktisk blitt utsatt for et overgrep her nå. Hun bare, nei, nei, nei. Jo, kroppen din reagerer som at du har blitt utsatt for et form for et overgrep. Der hun bare sånn, ja, for jeg ble jo ganske kvalm og kastet opp etterpå, altså.
Hun ble jo redd da. Hun ble jo kjemperedd. For det er det som er litt problemet her, at hvis man ønsker å ha kveldesek, så må man jo ha et informert samtykke. Du må jo spørre, har du lyst til dette? Fordi hvis man bare gjør det,
Så kan den andre bli livredd og tro at prøver du å ta liv av meg nå, liksom? Eller hva er det som skjer? Ja, og det som var Casey i den, altså akkurat når det gjelder hun her, hun, det var ikke, de hadde ikke pratet om dette her på forhånd, for å si det sånn. Og hun kom jo til meg med en del symptomer i forhold til kroppen og sånn, så begynte vi å nøste frem tilbake til akkurat det her da. Så det har jo kjempekonsekvenser, ikke sant? Men kan det være da at begge to tror at det er noe den andre liker, og så er kanskje ingen av dem som liker det? Mhm.
For kvele sex, det er jo ikke noe man bare tenker at det er noe alle liker. Det tror jeg jo ikke. Jeg vet ikke om det er en trend der ute på at det er en kul greie å gjøre. Jeg vet ikke, Silje. Usikker. Ja, men jeg tenker jo at det er kanskje sånn som man ser på porno, at man tenker at det er liksom...
Men ja, for jeg har hørt om det, og det er vel sånn som man kanskje gjør rett før man er i nærheten av klimakset, for at det skal bli enda større, eller at det kanskje skal forsterke noe, ettersom jeg har forstått det. Men ja...
At unge mennesker liksom... Jeg synes det er skummelt. Jeg synes det er en skummelt trend. Fordi, i hvert fall her i det tilfellet, så ble det jo tråkket langt over grenser som du kanskje egentlig ikke visste at du hadde. Og det er jo litt det som er skummelt når det gjelder det seksuelle også. Det er at ja, man utforsker, men så
Kommer man til et punkt der man kanskje ikke helt vet at man har en grense, skjønner du, før det nesten allerede er tråkkaver, og da kan skaden allerede være litt skjedd. Men han lurer på da om det er normalt å ha lyst på det, ikke sant? Så er vi tilbake igjen til det der opplevd av mange, både gutter og jenter, som driver med dette, men
Er det det da? Er det sånn at alle disse guttene egentlig liker det? Eller er det litt sånn at man gjør det for å være litt kul, eller motriktig, eller tenker at det er normalt, og at alle sammen gjør det, så da må jeg også like det. At det kanskje handler litt om det. Jeg tror faktisk ikke at det er så normalt nødvendigvis som man kanskje tror at det er. Nei, jeg håper jo virkelig ikke det. Jeg tenker jo litt at hvis du har lyst til å ha sex med...
og så sier du jeg liker egentlig ikke som kveldesek så godt så tror jeg ikke hun tenker at åja, da er det noe galt med som ikke liker det det tror jeg ikke jeg tror det her er kanskje litt oppskrytt akkurat det der greiene der
Ja, jeg håper det er innledd i det, men det er mye rart som skjer der ute nå, tror jeg, Silje, i forhold til ungdommen og sånn. Kan godt hende det. Jeg har bare tenkt på disse russebussene og alt dette som skjer rundt her. Jeg tror pornoen er synderen, fordi det er veldig mye som skjer der som det er mye som skjer på pornoen som ikke er normalt. Det kan vi vel være enige i. Og det er litt sånn sære ting som kanskje foregår der. Altså, det...
Sex in real life tror jeg sjelden ser ut sånn som det er på porno. Og jeg tror vi snart, og vi er vel midt oppi den, en ny, ikke trend, men en ny, jeg vet ikke, du som psykolog vet jo kanskje det, men i forhold til det avhengighet til pornografi, om det nesten har blitt en diagnos nå, og noe som virkelig trenger å tas tak i, for det blir flere og flere der ute. Og jeg tenker på det igjen, som veldig mange typer avhengigheter, at det er jo en form for en selvskading det også.
Ja, og så er det jo kanskje en måte å regulere følelsene sine på. Veldig mye avhengighet er jo et usunt forsøk på å komme bort fra kanskje noen følelser som er litt vonde. Akkurat det. Sånn at det er jo uttrykk for at man kanskje døver noe, kanskje.
Flykte fra ditt indre, flykte fra følelser som er vanskelig, at det er et kaos her inne. Ja, så blir man kanskje rolig etterpå, etter å ha fått utløsning, at det er en stressmestringsgreie også. Så kan man jo skamme seg etter det igjen, så er man inne i denne deilige lupen. Ja.
Her er det en som lever med en kjæreste som er deprimert. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe henne, står det her da. Så vi får ikke fått vite om det er gutt eller jente, eller begge deler, eller ingen av delene. Men det er så slitsomt og vondt å se hvordan kjæresten min har det. Så jeg vet ikke lenger om jeg orker å være sammen med henne. Er det slemt å tenke dette? Å, så vondt å høre. Ja.
Og det er klart, akkurat her så var det jo depresjon, men også prate om depresjon eller kronisk sykdom, eller generelt hvordan når det mennesket du lever med på en måte ikke har det bra, enten om det er fysisk eller psykisk eller hva enn det er, så er jo det utrolig sårt og vondt å stå på sidelinja. Og så blir man jo pårørende faktisk i det.
Og det er ganske utfordrende. Det er mye sorg rettet til det. Jeg tenker det er mye fortvilse rettet til det. Det er en følelse av kanskje jeg får jo ikke til å hjelpe. Hva kan jeg gjøre? Ikke sant? Det kommer en sånn avvaktsfølelse rundt det også. Så det er tøft. Og jeg tenker at det viktigste kanskje der er å
Hvordan kan jeg klare å ta vare på meg selv i dette? For at jeg kan stå så stødig som overhodet mulig i meg selv for å kunne hjelpe. Super viktig. Det finnes jo også egne tilbud for de som er pårørende, for noen som strever med ulike diagnoser.
Og det er jo vondt da, å være en som er glad i en annen, og se at den andre har det kjempe, kjempe vondt. Det er klart det. Det er tøft å stå i. Ikke sant? Og det er jo ikke slemt å tenke at det hadde vært bedre for meg
å slippe å ha det sånn. Men samtidig, ja, jeg tenker jo at man må jo da anerkjenne det og få lov til å synes at det er vondt og vanskelig å gi seg selv litt omsorg i det, i stedet for å kritisere seg selv for at man tenker at det hadde jo egentlig vært bedre for meg å slippe å
å ha egentlig det ansvaret, for man kjenner jo sikkert på en ansvarsfølelse, og man synes det er vondt at andre har det vondt, og det er jo vanskelig å være der for den andre. Så er det vanskelig å forstå også, ikke sant? Når man kanskje ikke har sittet i den situasjonen selv, og kanskje kjent på depresjon, så er det vanskelig å sette seg inn i det også. Så jeg tenker det kan være fint å oppsøke noen som kanskje kan hjelpe deg litt med de tingene her. Og hvor det også...
Jeg kan jo i forhold til å dele litt av mitt eget liv der, jeg har også kjent på mye depresjoner opp igjennom i min historie, så min mann har jo vært kanskje pårørende biten der da. Og han har også ofte sagt at han har så vanskeligheter for å forstå den type tilstanden, sånn at det har vært en del av prosessen å prøve å få han til å forstå, men, hva skal man si,
Det jeg trengte da, av han, hvis jeg kan få lov til å komme med tips og et råd der, så opp igjen så er det jo egentlig at jeg bare trengte noen som kunne lytte, ikke noen som skulle fikse, ikke noen som skulle hjelpe meg, men bare det å på en måte bli lyttet til.
Så kanskje det kunne vært fint. Uten at jeg hører at det er så frustrerende å ikke kunne få til å hjelpe. Men legg fra det. Det hjelpegreiene kanskje akkurat der og da. Men kanskje bare koble deg på og prøve å lytte. Vær til stede. Si at hei, jeg er her. Hva trenger du? Det er sånne fine spørsmål. Det er klart at den som er deprimert klarer kanskje ikke å gi et godt svar på det der og da. Men det skal sette kanskje i gang noen prosesser da. Når det er et menneske som
som ser deg og som forstår deg og lytter til deg, så kan det være at det setter i gang noen prosesser hos den deprimerte da. For det er ofte det man trenger. Man trenger bare å bli sett og forstått og at den andre er tålmodig med deg og ikke dømmer, men er nysgjerrig og hjelpsom og liksom...
Ja, vise støtte. Og kanskje du trenger da, ikke sant, at man da trenger å gå et annet sted for å få det. Hvis du har et behov da, for å bli sett og lyttet til og forstått, så oppsøk det kanskje et annet sted, ikke akkurat til den som er deprimert og er inne i det.
Fordi det kan være litt vanskelig. For den har nok nok med seg selv. Akkurat det. Så det håper jeg at denne personen har noen andre i livet sitt som man kan snakke med og fortelle om hvordan man selv har det. For man trenger kanskje selv noe omsorg og støtte i den situasjonen med å være kjæreste med noen som har det veldig tøft. Jeg tør å sette ord på at det er tøft å være meg i det her. Og det er helt greit.
et annet spørsmål som går kanskje litt inn på det samme men ikke nødvendigvis da men når kjæresten min begynner å gråte så skjer det noe inni meg som jeg ikke klarer å forstå jeg blir bare irritert og vil dra med meg jeg skjønner jo at dette ikke er det hen trenger men kroppen min vil bare stikke av og så føler jeg meg skikkelig dum og flau hva er galt med meg? åh det var skikkelig sårbart det helt øhm
Ja, og da begynner jo min, måten jeg kanskje hadde håndtert det her på hvis hun hadde kommet på terapirommet til meg, er jo da å begynne å forstå hva er historien din. Hvordan ble du møtt når du da gråt, når du var liten for eksempel, hvis man har noen minner om det. Fordi jeg tenker at det er noe som trigges i deg gjennom de tårene hos den andre, det er noe som gjør deg redd, som egentlig setter i gang opplevelsen.
fryktresponsen din rett og slett, vi har lyst til å flykte, det skjer noen nervesystemmessig som gjør at oi, nå kommer alerten på, nå skjer det noe som ikke jeg forstår noe, det sitter et menneske overfor meg og gråter, jeg skjønner opp i hodet mitt at jeg burde bare sitte her og trøste, men i kroppen min har jeg bare lyst til å løpe. Så det er jo en del ting som skjer i det nervesystemet, og det kommer av en grunn.
Og så er det noe med å begynne å forstå hva er den grunnen bak det. Ja, hva er det det egentlig handler om? Hvorfor er jeg så redd for tristhet egentlig?
Ikke sant? Men sannsynlig så har du nok ikke blitt godt møtt på din tristhet som barn, tenker jeg. Ja, så kanskje en egen tristhet som trigges bak deg, kanskje, eller noe som gjør at tristhet blir vanskelig for deg. Og da handler det ofte om at det er en gammel tristhet i deg, eller noe som handler om din egen historie. At du ikke blir møtt på dine tårer, da. Ikke sant? Hvis du...
Hadde en mamma eller en pappa da som reagerte på den måten der, når dine tårer kom som barn, at de bare enten avviste dine tårer eller egentlig bare «Dette blir for mye for meg» og bare stikker, ikke sant? Så ville du også få et sånn type mønster. Mhm.
Det er viktig å være bevisst på det, for det er jo ikke det man ønsker, for det kan jo skape en sånn stor avstand i den parrelasjonen, som er viktig å ta litt tak i, for ellers kan dette skape kjempestore vanskeligheter. Vi har veldig mange spørsmål, så vi rekker ikke alt. Men ja, kanskje vi skal ta et...
Ja, det er både om dating og om vold i parrelasjonen. Vi har jo snakket litt om det sist. Men her, jeg synes kanskje vi skal ta den. Jeg har opplevd vold i parrelasjonen min, og jeg tør ikke si det til noen. Og når jeg prater med kona mi om det, så er vel kanskje kona som er voldig her, så nekter hun for at det er fysisk vold. Åh.
blir totalt avvist da. Ja. Det er det jeg hører. Men ja, dette her er jo ikke kanskje den vanlige, for å prate om ordet vanlig igjen, tilnærmingen til det, for ofte er det jo litt sånn motsatt at det er kanskje den kvinnelige delen i parrelasjonen som blir slått da. Men så her har vi blitt snudd om på at her er det en mann som blir slått av sin kone. Og jeg tror det er desto mer skamfullt
Og jeg har jo også hatt noen menn hos meg på terapirommet som har opplevd det her, og det er noe veldig spesielt ved det når den mannen begynner å fortelle om det til meg, og hvordan kroppsspråket til den mannen endrer seg på en veldig annerledes måte enn hvis det hadde vært en kvinne som hadde sittet der.
Så det er tydelig at det preger en mann på kanskje en litt annen måte enn det det preger en kvinne på. Jeg vet ikke, jeg har ikke helt fått helt tak på det, men det er bare sånn jeg opplever det, det er derfor jeg sier det. Men at det er veldig, veldig skamfullt, det ligger noe ekstremt skamfullt i det, fordi mannen skal jo liksom være den sterke, mannen skal jo liksom være den som setter på plass, ikke bli slåsset. Skjønner du det? Så det er noe som er litt sånn snudd på hodet i det. Og ofte så kommer jo
Hvis det er en kvinne som kommer til meg og forteller om det, så er det litt sånn, ok, vi legger skylden på mannen, ferdig snakket, han er dust. Men hvis det er en mann som kommer og forteller om de tingene her, når det gjelder å bli slått av en kvinne, så er det litt mer sånn, ja, men det var kanskje fordi jeg sa noe, eller ja, det er sikkert fordi jeg gjorde noe veldig dumt. Da kommer unnskyldningene mye kjappere. Kjempetrist.
Ja, og så er det noe litt sånn, hun nekter for at det er fysisk vold. Ja. Er det liksom fordi at, ja, men han er jo sterk nok kanskje da, fysisk, til at det ikke er farlig for ham, men det er jo fortsatt...
Hvis han sier at det er fysisk vold, så er det jo mest sannsynlig det. Hvis han skulle si at det er fysisk vold, hvis det ikke skulle være det, det høres jo litt rart ut for meg. Jeg har et eksempel på det også. Jeg skulle begynne med et par, men så kom hun først til meg, og så begynte jeg å prate med en dame litt opp i årene.
og så begynner vi å prate bla bla bla, og så kommer vi liksom inn på en eller annen hendelse i løpet av denne her, der hun utbroderer og forteller Ingon om hva som har skjedd og sånn, og så er det en liten bisetning som sier, og så slo jeg han flere ganger i ansiktet og jeg bare sånn, ok, og så hoppet jeg bare videre, så jeg tenkte, ok
La du ikke merke til selv hva du sa nå. Men så lot jeg bare prate. Og så gikk jeg tilbake til det. Så bare, du, det du sa om at du slo mannen. Ja, ja, ja. Nei, for han hadde gjort det og det og det. Så som om hun. Og der jeg satt og bare, hører du selv hva du sier? Du har akkurat slått mannen din. Er dette et mønster du har? Så jeg tok av litt på det. Da hun ble litt sånn sjokkert. Hun satt i stolen og bare sånn, ja, men han fortjente det. Så sa jeg, hva sa du nå?
Ja, mener du at mennesket fortjener å bli slått? Nei, nei, nei. Så hun ble egentlig helt satt ut av det. Jeg vet ikke om det er en sånn greie med oss kvinner at vi liksom, det er greit at vi nesten slår.
Jeg vet ikke, Silje. Jeg kjenner at jeg blir litt sånn provosert, og jeg kjenner at jeg mister litt ordene når jeg prater om det. Ja, for det er litt sånn at, åja, vi kan bare gjøre det, fordi de er uansett sterkere enn oss, så det er liksom greit. Det er jo ikke greit uansett. Det er det, på ingen som helst måte. Og jeg tror dette er, jeg har hatt flere menn hos meg faktisk, jeg hadde en periode for, var det et par år siden eller noe sånt, plutselig så var det flere som kom samtidig også, jeg vet ikke helt hva det handlet om. Og
Og dette er menn som ikke tør å dele det med noen. Det er meg, den første mennesken de på en måte har delt det med. Dette er et veldig underkommunisert og undersnakket tematikk, akkurat den tematikken her, og den er vanskelig. Det er ikke greit å slå noen, uansett. Nei, aldri. Nåp.
Der setter vi grenser. Ja, hvis ikke man er veldig glad i sånn sadomasokistisk sex. Men da skal begge være enige i forkant om at dette er sånn vi liker å ha det. Jeg helst skrevet under på en kontrakt med gulpen. Ja, ja, ja. Neida. Så det er... Uff, nå snakker vi oss litt borti fra det vanskelige. Men ja, jeg tror både du og jeg kan være enige om at
vold, både fysisk og psykisk, er ikke greit. Og det skader mer enn vi aner. Det fører jo til dype sår på innsida, som kan gjøre at man får det ganske tøft her i livet. Det er viktig å ta oss på alvor.
Skal vi ta et siste spørsmål nå, før vi avslutter? The last one. Det er kanskje et litt vanskelig spørsmål, kanskje det ikke rekker å forklare det så godt. Du har ikke et spørsmål du da, Silje, som du brenner inne med? Et sånt litt sånn snaksy, juicy spørsmål av noe slags? Vil du ha meg her? Ja, det var det da. Hvordan skal du møte drømmemannen da? Ja, kanskje vi skal prøve å finne litt av det på tampen her. Ja.
Ja, hvordan skal jeg møte drømmemannene? Vi har jo vært innom forskjellige ting her i dag, i forhold til det her med å møte drømmepartneren. Det handler jo om å åpne opp blikket og begynne å se seg litt rundt. Man prøver å begynne å se seg litt mer rundt, ja. Ja, være tydelig, ærlig og åpen. Og så har vi vel vært borti dette her med...
drive litt research, ikke sant? Hvis du ser for deg drømmepartnerne, eller drømmemannen, hvor kan du finne dem? Er det på fjellet, eller er det i byen? Hva er felles interesser? Er det nakenbastuen her i Oslo, eller er det et annet sted? Jeg måtte bare. Jeg måtte bare dra den. Ja, ja. Det er det da.
Ja, nei, man må jo bare åpne. Jeg tror det hjelper egentlig det å bare løfte blikket litt, og være litt åpen for at han kan dukke opp når som helst, hvor som helst.
egentlig, i ulike situasjoner, og så må man bare være nysgjerrig på å ikke avfeie ting for tidlig, kanskje. Gi det litt tid. Ja, bli litt kjent. Jeg tror det som er så viktig er å tørre å bli kjent face to face. Ikke glemme bort hvor viktig det er. Sånn som nå sitter vi i samme rom, ikke sant? Og
Den nonverbale kommunikasjonen, vi har pratet mye om den verbale kommunikasjonen i dag, i forhold til jeg-språk og hvordan kommuniserer, men aldri undervurder den nonverbale kommunikasjonen. Det som er gjennom blikk, eller kroppsspråk, eller kroppskontakt og den biten der, tror jeg er superviktig i forhold til dette med relasjoner, å bygge det.
Absolutt. Og det er jo en grunn til at jeg har lagt bort de dating-appene. Yes. Jeg har jo møtt mange interessante menn og vært på litt sånn deitere her og der, og det har vært veldig hyggelig. Men det er jo liksom det da, den ene som du liksom kjenner at vi har lyst til å være sammen med hverandre og ønsker de samme tingene. Men er du egentlig klar for å møte den drømmen min da?
Tror det, altså. Ja, det er det. Jeg føler meg ganske klar nå. Det har tatt sin tid, nå da. Ja, men det er liksom det jeg føler at jeg har kommet til, er et veldig godt sted, da. Jeg føler at jeg landet mange ting i min egen historie og i meg selv. Jeg føler at jeg er litt mer jorda nå. Litt mer trygg i meg selv, som gjør at jeg også kan stå litt mer stødig
Tåle avvisning bedre, være mye mer, hva skal jeg si, også mer bevisst hva jeg ser etter og hva jeg ønsker, som jeg kanskje ikke har reflektert godt nok over tidligere.
Så jeg har troen på at drømmemannen dukker opp, og så får vi bare se hvem han er, og så får vi se om det er mulig å få et barn eller to i min alder etter hvert. Men man må jo bli godt kjent med noen før man kommer dit også.
Så da har man jo ikke all verdenstid, men samtidig så ja, det trenger kanskje ikke bruke så mye tid nå med tanke på at man kanskje vet litt mer hva man ser etter og ønsker og man, ja.
Det er akkurat det, ikke sant? Det aspektet der da, som jeg tror, ikke sant? Sånn som du sier, jeg skal bruke god tid til å bli kjent og sånn. Ja, jeg vet ikke om du trenger å bruke så himmelig god tid, for det jeg opplever deg som, Silje, er at du egentlig har blitt veldig godt kjent med deg selv. Så ikke undervurder den jobben du allerede har gjort, ikke sant? Med tanke på, ja, jeg skjønner at du skal bli kjent med en eventuell drømmemann da, men
Hvis du ser på meg, da tenkte jeg hvor mye tid jeg har brukt på å bli kjent med meg selv i partnerrelasjonen min. Som jeg kanskje ikke hadde trengt å gjøre hvis jeg hadde gått min reise før jeg eventuelt møtte mannen i mitt liv. Skjønner du? Ja. Sånn at, ja, jeg tror ikke det trenger å bruke så lang tid. Nei, vi får se, vi får se.
Ja, men nå har vi vært igjennom mange spørsmål. Det er veldig godt jobba. Vi har holdt på i tre timer eller noe sånt. Minst, tror jeg. Det har vært helt herlig å være her. Og jeg kommer veldig gjerne tilbake. For dette her er jo temaer jeg virkelig brenner for. Ja, kanskje du vil komme tilbake og snakke om boka di? Når den tid kommer. Det gjør jeg veldig gjerne.
Så tusen hjertelig takk for at jeg fikk lov til å komme og dele så åpent og ærlig med deg. Tusen takk for at du ville komme til Snakk med Silje. Takk for det.