SmS #101 Anniken Binz om om mental trening og hvordan endre vaner uten å bruke viljestyrke
Silje Skjevig snakker med mentaltrener Anniken Binz om mental trening, vanendring uten viljestyrke, hjernens behov for trygghet, identitet, barndommens påvirkning, sosiale medier og nervesystemet. Binz presenterer sin nye bok «Supervaner» og forteller om sin reise fra modell og samfunnsgeograf til mentaltrener.
00:18
Hjernen vår prioriterer trygghet over nye vaner, og følelser er nøkkelen til å forstå denne dynamikken.
02:18
Silje Skjevig sender ut viktige perspektiver om samfunn, helse og psykologi gjennom podcasten sin, "Snakk med Silje".
15:41
I dette segmentet diskuteres de negative effektene av sosiale medier på kroppsbilde og selvbilde, spesielt for tenåringer.
21:30
Digital avhengighet påvirker nervesystemet vårt, gir stress og reduserer oppmerksomhet, noe som kan øke angst og negative tanker.
24:48
Nervesystemet overbelastes av informasjon, manglende sosial kontakt, fysisk aktivitet og dårlig søvn, som påvirker vår mentale helse og mening.
Transcript
Mentioned in the episode
Anniken Binz
Gjest og mentaltrener; forfatter av «Finn din superkraft» og «Supervaner».
Silje Skjevig
Psykologspesialist og vert for podkasten.
Finn din superkraft
Binz' første bok om mental trening.
Supervaner
Binz' nye bok om vanendring, lanseres 27. januar.
Los Angeles Tribune
Amerikansk forlag som gir ut Binz' bok i USA.
USA
Binz reiser ofte dit for møter, kurs og boklansering.
Pakistan
Binz jobbet der etter utdanningen; møtte også mannen sin der.
Afghanistan
Foreslått ny kontrakt Binz takket nei til.
FN
Binz hadde internship der under studiene.
Flyktninghjelpen
Organisasjon Binz jobbet for etter utdanningen.
Milano
Binz bodde alene som 16-åring som modell; opplevelsen ga lav selvfølelse.
Netflix
Der man kan se «Selskapsreisen», anbefalt koselig familieinnhold.
Selskapsreisen
Film anbefalt som rolig, koselig underholdning.
Instagram
Nevnt som kilde til retusjerte bilder, sammenligning og stress.
Facebook
Nevnt i sammenheng med tidlig sosiale medier-opplevelse.
Sørkedalen
Sted i Oslo hvor Binz' familie gikk på langrenn.
Oslo
Binz' hjemby og oppvekststed.
Participants
host
Silje Skjevig
guest
Anniken Binz
Points
Ny vane er per definisjon farlig for hjernen, og en gammel vane er det beste du kan gjøre – ifølge hjernen.
Sentral påstand i boken Supervaner om hvorfor vanendring er vanskelig.
Følelser er den aller sterkeste kraften som finnes.
Gjentatt budskap gjennom hele episoden.
Å bruke villestyrke betyr å trosse følelsene, og det er i lengden umulig.
Kontroversielt for mange som tror at bare viljestyrke er veien til endring.
Vi trenger faktisk progresjon for å være lykkelige.
Om meningen med passion-prosjekter og personlig utvikling.
Vi kan ikke legge lykken vår på skuldrene til barna våre.
Om behovet for egne passionprosjekter ved siden av familien.
Det er ingen barn som automatisk begynner å si stygge ting til seg selv.
Den indre kritikeren er plukket opp fra andre i barndommen.
Sosiale medier er dop rett i lommen, og ingen er skapt for å stå imot det.
Sterk karakteristikk av telefonavhengighet.
Claims
Anniken Bins lanserte boken Finn din superkraft for ett og et halvt år siden.
Oppgis av gjesten i episoden.
Anniken Bins' nye bok heter Supervaner og utkommer 27. januar.
Handling om vanendring.
Anniken Bins er utdannet samfunnsgeograf.
Hun jobbet opprinnelig mot bistand og utvikling.
Anniken jobbet for Flyktninghjelpen etter utdanningen og hadde internship for FN.
Selvopplevd biografi.
Anniken jobbet i Pakistan etter utdanningen.
Hun takket nei til ny kontrakt i Afghanistan.
Anniken begynte å jobbe som modell da hun var 14 år, og bodde alene i Milano som 16-åring i to måneder.
Beskriver opplevelser med kroppspress og spiseforstyrrelser.
Anniken var i fem turer til USA i løpet av fjoråret for møter og kurs.
Flyturene ble brukt til å skrive boken.
Anniken og en venninne drev et yogastudio med 14 instruktører.
Gravid- og barselyoga ble en fullskala bedrift.
I en studie av nybakte mødre som gjennomførte et program med kostholdsveiledning og trening, gikk 100 % tilbake til gamle vaner etter endt program.
De som trente før fødsel fortsatte, de som ikke gjorde det, trente ikke – brukt som argument for at identitet driver adferd.
Hjernen jobber hvert eneste sekund hele livet for å holde oss trygge.
Kjernebudskap om hjernens funksjon.
Vaner er lagret i den ubevisste delen av hjernen.
Begrunnelse for hvorfor logisk tenking alene ikke endrer vaner.
Det hvide lyset fra mobilskjermen om kvelden reduserer utskillelsen av melatonin.
Nevnt som grunn til dårligere søvn ved skrolling.
Barn frem til syvårsalderen tar inn informasjon uten kritisk filter.
Hjernen er uferdig ved fødselen og modnes over 20–25 år.
Anniken fikk høre som barn at hun var klønt og klomsete, og trodde på det frem til hun var 36 år.
Da begynte hun med snowboard og bølgesurfing.
Supervaner kommer ut i USA i år, gitt ut av Los Angeles Tribune.
Anniken holder på å ekspandere til USA.
Anniken hadde 27 timer uten søvn på sin siste flyreise til California.
Med 9-timers tidsforskjell.
Silje Skjevig er psykologspesialist og nærmer seg 100 episoder av podcasten Snakk med Silje.
Podcasten feirer snart tre år.
Loading
Det vi må vite om hjernen er at den skal holde oss trygge. Så for hjernen vår så betyr det at hvert eneste sekund hele livet så jobber hjernen for å holde oss trygge. Og det gjør den ved å ta oss bort fra det som er farlig og mot det som er trygt.
Nå vet du ikke gjerne alltid hva som er farlig, eller hva som er trygt. Alt som er nytt kan jo være farlig, så vi putter alle nye ting i kategorien farlig. Alt som er gammelt, gamle vaner, de gamle uvanene, de vet vi i hvert fall utfallet. Det kommer ikke noen ny overraskelse, så da havner de i kategorien trygg.
Så hjernen din vil jo da kontinuerlig hele tiden gjøre alt den kan for å få deg bort fra fare og mot trygghet. Så ny vane er da per definisjon farlig for hjernen, og en gammel vane er det beste du kan gjøre. Og hvordan er det hjernen din da forsøker å få deg til trygghet? Det gjør den ved å skape sterke følelser.
Og mange kan kjenne igjen at det kan være sånn sug i magen, kanskje det er litt sånn ubehag, ubehagelig følelse når de skal gå på treningsstudio, eller sånn behagelig følelse, et eller annet. En følelse som skyver de tilbake til godteskuffen, eller til sofaen, eller hva det nå var. Og det jeg må si er at følelser er den aller sterkeste kraften som finnes. Og når vi skal bruke villestyrke, så impliserer det at vi skal trosse disse følelsene.
Og det er i lengden umulig. Så hjernen din skaper følelser for å styre deg bort fra fare. Den kommer også med unnskyldninger. Og alt er bare hjernen vår som skal ha oss til å gjøre de samme gamle tingene, og bort fra det nye som er farlig. Så når vi skjønner det her, så kan vi begynne å catche hjernen, sånn at vi får det som vi vil. Du lytter til Snakk med Silje.
Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn.
Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med.
Velkommen. Tusen takk. Anniken Bins.
Det er veldig hyggelig å være her. Ja, du har jo skrevet en bok tidligere om din superkraft. Ja. Finn din superkraft, og så er du aktuell med en ny bok. Ja, det er jo ganske morsomt, Sille, fordi jeg lanserte Finn din superkraft for ett og et halvt år siden.
Og da sto jeg på lanseringsfesten og på scenen og proklamerte høyt for alle som var til stede at jeg skal ikke skrive noen flere bøker før i hvert fall barna har flyttet hjemmefra. De er 13 og 15 nå.
Ja, så du var kjapt i gang med en ny bok da? Jeg var veldig kjapt i gang. Det som er, er at førsteboken tar jo alltid lengre tid. Det er en ny prosess, og den førsteboken var litt sånn «Åh, jeg må putte alt inn i den, jeg må dele alt sånn at alle bare skjønner alt her i verden».
Og det selvfølgelig krever det mye av meg, og så blir det også en stor bok. Jeg vet at den er lettlest, og så tenker jeg også at i fremtiden er det kanskje smartere å gjøre det litt mer bite-sized for folk.
Og så hadde jeg så mye tid og overskudd da. Ja, du har jo funnet superkraften din. Masse superkraft! Så jeg har satt der og bare, jeg har en bok i hodet. Og så har jeg fløyt så mye frem og tilbake til USA. I løpet av fjoråret var jeg fem turer over til USA på møter og kurs. Og da er det jo en 10-11 timers flytur over Atlanteren. Det var god tid da. Hva var bedre enn å skrive en bok?
Så på disse flyturene så ble jeg bok nummer to til. Ja, men hva skal vi begynne å snakke om da? Kanskje vi kan snakke først om den første boka. Hva gjorde at du valgte å skrive den? Så jeg har lenge gått med en bok i magen, og så er det noe med at tiden skal være riktig også.
Og grunnen til at jeg ville ha en bok er for å kunne ha noe konkret, håndfast. Det er svart på hvitt på papir, hvor folk kan bare «her finner jeg kunnskapen». Alt det andre har er enten lyd- eller videokurs, eller ligge på nett, eller podcast, som jo er kjempefint.
Og så vil jeg ha det til å se hvor det er samlet. Her kan folk sette seg ned, og de kan finne tilbake til kunnskapen, så det er lettere å få tilgang til den. Ja, for du har funnet denne kunnskapen gjennom erfaring og en reise du har vært på, vil jeg tro. Ja, lang erfaring. Og bare for å bare...
komme frem til det først og fremst. Jeg jobber som mentaltrener, og det som driver meg, det jeg vil, det som er visjonen med jobben, er at flest mulig skal få den samme kunnskapen om hvordan hjernen fungerer.
Fordi uten å skjønne hvordan hjernen fungerer, så er vi jo offer i eget liv. Og jeg bare vet at med litt kunnskap og noen verktøy, så kan livet se helt annerledes ut. Etter at jeg kom inn i den mentaltreningens verden, så har jeg vært sånn, dette må alle vite. Og jeg kan jo si at jeg kunne ingenting om mentaltrening. Jeg var ikke interessert i det. Jeg er utdannet samfunnsgeograf.
Min plan var å jobbe innenfor bistand og utvikling. Jeg tok en utdanning som var rettet mot å jobbe innenfor utvikling. Jeg jobbet for flyktinghjelpen etter at jeg var ferdig utdannet. Jeg hadde internship for FN i løpet av studien. Jeg var veldig sånn, dette skal jeg gjøre. Jeg hadde lyst til å endre verden. Da tenkte jeg at da må jeg til Afrika eller et eller annet sted. Ja, ja, ja.
Og så var jeg jo jobbet i Pakistan etter jeg var ferdig utdannet, og så var jeg litt sånn, ok, dette var fint. Jeg følte likevel ikke at jeg fikk gjort noe særlig endring, mye byråkrati, og ja, det var spennende, jeg fikk erfart mye, men det var mange ting der som var sånn, dette tikker ikke helt av alle boksene.
Og samtidig med at jeg jobbet i Pakistan, så hadde jeg også fått en sponsoravtale, for jeg drev også med bashopping ved siden av studiene.
Og så var jeg sånn, ok, jeg følte egentlig ikke at jeg fikk gjort det jeg ville. Det var ikke så gøy som jeg trodde det skulle være. Så jeg sa sånn, ok, men da sier jeg nei takk til en ny kontrakt. Og de var sånn, men du kan få en ny kontrakt i Afghanistan. Så skal jeg sitte bak høye murer i en compound i Afghanistan? Jeg tror ikke det er det som kommer til å gjøre meg glad. Så jeg takket nei til det og tenkte at ok, da skal jeg heller bare leve som bashopper og så finne ut av det videre.
Så jeg hadde noen år, nå får du hele livsistruen da. Ja, det er fint, jeg liker det. Da vet jeg hvor det kommer fra, ikke sant? Så jeg hadde noen år da hvor jeg reiste rundt. Jeg bodde i Norge, hadde det som base. Og traff også han jeg er gift med, der jeg kommer fra Pakistan. Så var jeg veldig sånn, ok, nå skal jeg bo i Norge.
og holde på med bashopping. Det var kjempefint, jeg reiste mye og var på eventyr, og livet var veldig gøy. Og så er det noe med at på et eller annet tidspunkt så blir vi kanskje voksne, og jeg ble gravid, og da visste jeg at ok, da er den karrieren ferdig, jeg skal ikke holde på med det, og ha barn samtidig.
Så hadde jeg jobbet mye som yoga-instruktør på siden når jeg var hjemme mellom reiser. Så var det sånn naturlig å begynne å sette opp kurs i gravid-yoga og barsel-yoga etter hvert, og så ble jeg det til en hel business, hvor jeg med en venninne drev et yoga-studio, hvor vi fordypte oss i alt som hadde med graviditet og tiden etter fødsel, og hadde fødselsforberedende kurs og masse fine greier.
Det var en spennende reise, og så fikk jeg to barn på rappen i den perioden, og pusset opp tre boliger fra bunnen. Mannen min var også grunder, jobbet mye sent, og med disse to barna som da var eldstemann, var 11 måneder da jeg ble gravid med nummer to, og bygget opp en bedrift, så skjønner du liksom hvilken vei det gikk. Var det en fare for at du gikk på veggen da, eller? Det var en liten fare for det. Og jeg skjønte jo ikke hvor du kom fra, for jeg skjønte alltid at jeg hadde energi til å gjøre hva jeg ville,
Og så er det noe med at jeg hadde bare hatt meg å tenke på. Veldig lite ansvar. Plutselig er det to barn, det er bedrift, det er et hus, det er hund, det er liksom alt. Og så tenkte jeg at på toppen av det skal jeg leve sånn som jeg gjorde før. Med å trene hver dag, gå tur med hunden, lage all maten fra bunnen. Pluss at jeg skulle blogge og gå på kurs og lære ting. Jeg skulle gjøre alt.
Og så skjønte jeg ikke at jeg ikke gikk veldig nøyd. Jo, jo, men det er jo en sånn der, hva skal jeg si, du har jo en drivkraft da, og mye du vil, ikke sant? Og så tenker man kanskje gå over at ja, men døgnet har bare 24 timer, og du er bare en person. Ja, og så sover du jo veldig lite, og ammer, og sitter ikke stille, så er det bare sånn,
På et eller annet tidspunkt var jeg helt tom for energi, og bare mistet livsknissen helt. Jeg var sånn «hva har skjedd?» Jeg skjønner ikke. Jeg har alltid vært målrettet, alltid hatt masse drivkraft, alltid vært sånn «opp på morgenen, yes, gå i gang, sett meg mål». Og så var det helt tomt. Og jeg var sånn «ok, men jeg gjør det jeg vet funker». «Komme meg ut i naturen, ut i skogen, ut i fjellet, treffe venner, trene og spise sunt». Alle de tingene.
Ingenting funket. Da var jeg sånn, ok, hva skjer? Da hadde jeg redusert stress og fått roten ned, så jeg hadde masse tid likevel. Det var da jeg kom over mentaltreningens verden. Det første møtet med det var at jeg var nysgjerrig, for jeg hadde gått på veggen. Så hadde jeg roten ned og begynt å hvile, men jeg følte meg fortsatt utmattet. Jeg var sånn, ok, hva er det som skjer her?
Og så fikk jeg snakket med en bekjent av meg som holdt kurs for folk som var utmatet, og gjaldt dem å endre på hvordan de tenkte. Jeg var sånn, ok, dette er spennende. Det er en connection mellom tankene vi har i hodet og hvordan kroppen fysisk er.
Jeg fikk til noe endring. Jeg skjønte tegningen. Jeg skjønte at det er smart å ha disse tankene, men jeg klarer ikke å bare snu dem. Det hadde masse negative tanker i hodet. Det for meg var en døråpner. Jeg vet at det er mulig.
Jeg skal kunne få til denne endringen her. Jeg har ikke klart det enda, så jeg er nødt til å finne ut av hvordan det er mulig. Det hadde gått ett kurs, lært noen teknikker, og det hadde endret noe og blitt en døreåpner, og så var jeg sånn, ok, men dette må jeg kunne.
alt om. Det er veldig sånn. Hvis jeg først har fokus på noe, så er det sånn at jeg skal kunne alt. Ja, ja, ja. Er det litt sånn... Har du hatt en sånn indre kritiker som driver deg på en måte? En som liksom pusher deg? Eller har du hatt en mer sånn coach som har vært litt mer sånn retningsgivende? Altså, jeg har...
aldri vært drevet av en indre kritiker i forhold til å prestere. Det er kun nysgjerrighetsdrevet. Jeg har hatt masse indre kritikk. Min indre kritiker har gått veldig mye på utseende. Ja, mest på utseende, egentlig. Og det er jo spennende med den indre kritikeren, fordi den er jo gjerne ting mønstre vi har adoptert i barndommen. Jeg vet akkurat hvor de kom fra. Ja.
Så det er ting jeg har jobbet med. Jeg var også i min ungdom, kan jeg si det, når jeg var 48. Det hørtes veldig gammelt ut. Jeg begynte å jobbe som modell da jeg var 14. Og det er jo en tid man er veldig sårbar. Og da hadde jeg allerede ganske lav selvfølelse. Jeg var litt sånn genert, og litt sånn unnskyld at jeg er til. Men jeg hadde det helt fint. Jeg var 40, så alle var jo...
litt der på den tiden. Og som 14-åring endte jeg da opp i modellbransjen. Da jeg var 16 år bodde jeg i Milano alene hele samføren i to måneder. Jeg var veldig sterk, veldig tøff, klarte meg gjennom alt.
Men likevel, det er den perioden av livet hvor du skal sammenligne deg med de som er rundt deg, ikke sant? Og finne din plass der, og føle deg verdifull der. Og en ting var klassen min hjemme i Oslo, hvor folk levde som de gjorde på 80-tallet, ikke sant? Eller 90-tallet ble det kanskje. Men en annen ting er jo da å være i Milano og være på en casting, og det er hundre andre jenter der, og det er de peneste jentene fra hele verden.
Og alle er radmagre, alle er superpene. Og du er nødt til å sammenligne det, ikke sant? For hjernen er skapt for å gjøre det. Så 16 år gammel, hjernen min sammenligner meg med alle de jentene, og når hjernen sammenligner seg, så er det for å finne hva er det de andre har som er bedre, som jeg ikke har.
Og det ble jo en reise inn i en verden av mye egenkritikk, selvfølelse som ble lavere og lavere, spisforstyrrelser og liksom hele den reglene der.
Så det var starten på min yrkeskarriere. Ja, det er en heftig opplegg da. Det er litt sånn, det er lokk med det å sammenligne seg med de i klassen, da lå det vel godt an, tenker jeg. Men når du sammenligner deg med andre modeller, det er jo ikke rart at det... Det måtte jo bare gå som det gikk. Jeg tenker at uansett hvor stødig du står i deg selv, hvis du er 16 år,
Og å gjøre det, så er du nødt til å ende opp med å synes at du er dårligere enn andre, fordi det er det hjernen gjør. Hjernen skal beskytte oss, den er nødt til å se til fare, og det aller farligste er hvis andre er bedre enn deg, og du ikke er like verdifull. Så selv om det ikke er sant, så vil hjernen se etter det, for det er bedre å være førevarer.
heller enn etterpå, hva heter det? Etter snar, eller noe sånt. Så hjernen vår er nødt til å gjøre det, og hjernen gjør jo det også som voksen, den går jo hele tiden og sammenligner deg med andre, og det er jo en sånn overlevelsesmekanisme, og vi kan ikke skru av den,
For den skal være der, men med å jobbe med oss selv og styrke oss selv på innsiden, så blir den svakere, og så blir ikke resultatet at «Å nei, jeg er dårligere», for vi klarer å begynne å distansere oss litt.
Men jeg hadde da fra barndommen, bare for å fullføre det kapittlet, med meg mønstre som jeg hadde arvet, med kritikk av utseende, som kanskje lå litt sånn latent i meg, som lå litt i dvalet. Jeg var ikke så bevisst på utseende da jeg var yngre, men ble det fort der og da. Så har jeg alltid vært sånn, jeg har hatt hofter, jeg har hatt pupper, jeg var ikke en sånn radmager.
Og akkurat da jeg kom inn i modellbransjen, så var det på slutten av den tiden med Cindy Crawford og disse formfulle kvinner som hadde vært av det store idolet. Og så gikk vi veldig fort over til mer sånn østeuropeske guttekropper. Jeg husker at jeg bare sånn
slo på hoften min, ville bare ha den der radmagere guttekroppen. Jeg har kvinnekropp. Og det er jo det som er det fineste. Nå skal ikke jeg drive oss på å påvirke andre hva de tenker om kropp, men bare det å være kvinne burde jo være bra. Og alle har den kroppen, alle kroppene er fine, men
Hjernen ser etter bevis på, den ser etter fare. Til alle som lytter, hjernen din vil kontinuerlig skanne etter fare, og den gir seg ikke før den har funnet noe farlig. Og det farligste er hvis du ikke er like verdifull som andre. Og det gjelder spesielt tenåringene våre. Og så kan vi bare si, ok, for meg så var den erfaringen, jeg ville ikke vært uten den erfaringen, jeg har lært og vokst så mye av.
Der møtte jeg fysisk 50-200 jenter på casting hver eneste dag. Men tenk på tenåringene våre i dag da. Tenk på hvor mye de møter på hvert sekund på telefonen sin. Ja, og det er jo bare oss. Du ser jo bare et glansbilde. Før sammenlignet vi oss med de som gikk i klassen vår.
Og vi dusja også etter gymmen, så du fikk sett liksom helt normale kropper, og da fikk du liksom en sånn mer sånn realistisk bilde på hvordan en kropp ser ut. Vi så veldig forskjellig ut fra hverandre, og ingen så ut sånn som de glansbildene du ser på Instagram. For der er det jo stort sett retusjerte kropper også, og så er det en positur hvor de ser mest mulig flaterende ut, og så får det en sånn der illusion-
Om at det er sånn en kropp skal se ut. Vi vet ikke hvordan en vanlig kropp egentlig ser ut. Det er jo ingen som har en kropp som ser ut sånn som de. Altså veldig få da, i hvert fall. Veldig få. Og det er klart at vi voksne, vi klarer ikke å beskytte oss mot det. Hvordan kan vi forvente at tenåringene skal klare å
mellom dette er fake, dette er retusjert. Man blir jo like påvirket, og spesielt i den fasen når man er tenåring, fordi da skal man sammenligne seg med sine jevnaldrende. Ja, og det er jo helt naturlig, men samtidig så lever vi litt i en unaturlig verden da. Ja, vi gjør det. Når vi hele tiden er på disse telefonene, og jeg også, vi fikk jo ikke sosiale medier før jeg egentlig var ferdig på...
Ja, vi var rundt og ferdig som russ. Da fikk vi Facebook, men det var jo ikke på den måten der, for vi hadde jo ikke kameraer. Vi hadde jo noen sånne digitalkameraer, men det var jo stort sett at vi tok noen bilder på fest, og så slengte vi ut hele kamerarullen på Facebook. Så det var litt annerledes enn sånn det er nå, hvor man tar bilder hele tiden i alle sammenhenger, og så tar man de bildene
som viser hvor perfekte vi er, hvor flinke vi er, eller det stikk motsatte, hvor forferdelig vi har det, hvor synd det er på oss. Det er de to sidene, føler jeg, at totalen egentlig er. Jeg håper i mitt stillesinn, eller ikke mitt stillesinn, jeg håper høyelitt at det kommer aldersgrenser på sosiale medier. Vi har jo en 13-åring og en 15-åring nå, vi har vært de siste som har holdt igjen hele veien.
Og det er en ganske tøff kamp å stå i, fordi barna kommuniserer gjennom disse ulike appene. Ja, for det blir jo holdt utenfor, og det er også veldig viktig i den alderen, å være en del av flokken, det å få med seg det som skjer, og ikke bli holdt utenfor sosialt. Og når mye av det sosiale skjer på disse appene, så er det jo umulig for de som ikke er med på det. Men hvis det hadde vært ulovlig for alle, så ville det vært mye lettere.
Jeg merker jo det. Godt voksen var jeg når dette begynte å bli sånn. Du også, ikke sant? Og jeg har jo problemer med å regulere det nå. Alle har problemer med det. Jeg scroller jo alt for mye på den mobilen. Det er jo ikke bra for meg heller. Og når jeg ikke får det til, hvordan skulle du forvente at en 14-åring skal drive og regulere det der selv? Kan ikke forvente det. Det er jo dop rett i lommen.
og det er jo ingen som er skapt for å stå imot det, selv jeg også. Det er kanskje det mest utfordrende for meg også, selv om jeg har alle verktøyene i boken, så er det sånn det å bare holde meg unna den telefonen, det er noe av det mest utfordrende jeg gjør. Nå har jeg god rutine på det, men for meg så handler det om at jeg fysisk
og skru den av og legge den et annet sted. For hvis jeg ser den, så plukker jeg den opp uten at jeg er bevisst. Helt automatisk. Du vet ikke hva du driver med en gang. Så plutselig sitter du og sier at du ikke skulle sitte på den nå. Og så føler du deg helt disconnected med hele verden rundt deg. Du er bare suggd inn i tull. Og når du kommer ut av den, så er det sånn du ser ut rundt deg. Det er den jeg er. Og hei, her er det mennesker. Ikke sant?
Ja, det er helt drøyt hvor mye plass den tar egentlig i alles liv. Og det gjør jo noe, men jeg er sikker på at det gjør noe med nervesystemet vårt. Det gjør noe med wiringa i hjernen også. Det der oppmerksomhetsspennende vi har er jo blitt mye dårligere, tror jeg, som for de fleste. Det har blitt mye dårligere, og det finnes jo masse forskning på også hva det gjør med oss, at vi hele tiden skifter kontekst og scroller og scroller og scroller, at
At vi bare vender oss til at vi må ha påfyll av noe nytt dopamin også. Og så er det, som du sier, nervesystemet. Det samfunnet vi lever i i dag, så er det så mye som belaster nervesystemet. Og selv om vi sitter og scroller på noe som da kanskje er morsomt, men så er det kontinuerlig informasjon, kontinuerlig dopamin, og det er stress for hjernen. Det er stress for nervesystemet. Det er en overload når det er alt for mye inntrykk hele tiden, overalt. Ikke sant? Ikke sant?
Så jeg har disse samtalen med barna mine, da jeg håper at det går inn, jeg vet ikke. Men det er sånn, ok, så vi har økende grader angst og mer sånn bekymring, etc. Og det er klart at dette er sammensatt. Men vi vet at et uregulert nervesystem lettere går til sånne negative tanker. Og
Og da er det sånn, ok, ja, selv om vi kan regulere innholdet, at det kan være koselig, fordi alt det du får inn, alt det sansen dine tar inn, det påvirker deg jo. Jeg leser nesten ikke nyheter, jeg ser ikke skrekkfilmer, ikke noen morodrap, det er bare sånn, bare koselige ting. Romantiske komedier. Ja, det kan være romantisk, og det siste jeg så med familien min, var, jeg vet ikke om du har sett den, men selskapsresene, skjønner du til det? Ja.
Ja, hvor var det? Fantastisk. Så de har hvertfall, det er bare koselig humor, gamle greier. Så har de en variant, så alle som lytter, hvis de vil ha noe koselig å se på, selskapsresene, Snow Roller, da drar de til Alpena for å stå på ski. Det er veldig koselig. Så det er en sånn svensk filmserie, holdt jeg på å si? Ja, det er en film.
Så bare finn det. Jeg tror du finner det på Netflix. Det var et helt perfekt nivå for meg. Det skal frem til at alt vi tar inn, det går jo inn. Selv om barna våre bare ser ting som er positivt på sosiale medier, for eksempel, så er det fortsatt en belastning på nervesystemet. Summen av all den belastningen gjør noe med hvordan hjernen fungerer.
Så vi har en jobb å gjøre for å beskytte både oss, voksne og barna. Ja, så du tenker at sosiale medier kanskje kan ha hatt en innvirkning på at all ungdom har det gjennomsnittlig dårligere? Ja, og nå kan vi havne i det kaninul, for det er jo mange ting vi kan ta fatt i. Det første er jo dette med sammenligning. Vi er nødt til å ende opp med å synes at vi selv er mindre verdifulle enn alle disse retusjerte bildene.
Og så er det dette med belastningen av nervesystemet. Det er mye informasjon for nervesystemet. Et overbelastet nervesystem, det vet vi går raskere i negativ retning. Og så er det også det, ok, mangelen på ekte sosial kontakt, mangelen på fysisk aktivitet,
Manglen på det å være ute og få dagslys, det er jo sånn, det er sammensatt da. Ja, og dårligere søvn gjerne, hvertfall når du scroller sånn på kvelden, og du har det hvite lyset inn på nettinnen, så får du jo også mindre utskilse av melatonin når du skal sove, og så videre og så videre. Så det er jo mange ting det påvirker. Ja, så der er det mye å ta fatt i. Så, ok...
og nå mistet jeg helt råden selv jeg vet ikke, jeg mistet den selv men det var vel egentlig det at jeg, hva gjorde at du skrev den boka og den reisen du har vært med på og hva som har gjort at du liksom havnet der du gjorde og jeg vil jo tro du fant din superkraft til slutt i og med at du ønsker å hjelpe andre med å finne syn da det var vel egentlig der vi var det var der vi var, ja fint at du klarer å holde tråden
Jo da, etter at jeg da gikk på den smellen og skjønte at ok, innen dette mentale feltet så er det et potensiale. Jeg er nødt til å skjønne hva dette handler om. Så jeg begynte da å dykke ned i den ene sertifiseringen etter den andre. Og etter hvert så fant jeg ut av det at for at vi skal kunne være motiverte og ha energi,
så er det viktig at vi har noe vi bryr oss om i livet noe som fyller oss med mening på engelsk snakker man mye om purpose at vi har en hensikt men du hadde jo det
som var det? Nei, for eksempel det med yoga og noe sånt hadde du ikke, altså jeg vet ikke, altså du opplevde ikke det selv, for du fortalte jo at du var jo veldig indremotivert til de tingene du gjorde, det var ikke sånn at du skulle prestere, det var ikke det som det var nysgjerrighet og alt sånt men likevel så var det et eller annet mangel på purpose da. Ja du følger meg i timen, det er bra jo, så jeg har alltid vært veldig drevet av nysgjerrighet, og
Dette med yogaen hadde vært en passion som jeg holdt på med, og så hadde det kommet til et mettningspunkt, hvor jeg ikke fikk det samme ut av yogaen, og det å drive et yogastudio med ansvar for 14 instruktører, og vaskedamen, og toalettpapir på do, og bokingssystem, og annonsering, og nettsider og alt sånt. Det var kjempespennende i starten da vi bygget opp, og etter hvert så var det ikke noe mer vekst,
Og det jeg også skjønte er at vi trenger mening, noe meningsfylt. Vi trenger også å ha noe strekk å sette. Vi trenger faktisk progresjon for å være lykkelige. Og jeg hadde ikke noe mer progresjon der. Det var ingen som jeg kunne lære av. For da var jeg på en måte den som kunne mest i firma. Jeg og min kollega. Så da skjønte jeg at vi har nådd et punkt i denne businessen her hvor det ikke er mer utvikling.
Og det er mye energi ut, og ganske lite inn. Det gikk bra, men det var ikke et prosjekt vi tjente oss rike på. Det var mer passion. Bortsett fra at den passion-biten var borte. Fordi at jeg hadde vokst litt fra det. Så det var en av grunnene til at jeg manglet gniss. At jeg ikke hadde et passion-prosjekt. Så klart hadde jeg barna.
Og så tenker jeg at familie er en ting, men vi kan ikke legge lykken vår på skuldrene til barna og forvente at det er de som skal gjøre oss lykkelige, eller familien som skal gjøre oss lykkelige. Så jeg skjønte at jeg trenger å ha noe ved siden av som jeg brenner for. Og frem til da var det sånn, ok, men dra på tur, klatre et fjell, ja det er fint, men noe mer?
Da jeg begynte å konnekte dottene med hvordan det mentale påvirker alt, så var jeg sånn, ok, det er det her jeg skal gi til verden. Så det ble mitt nye passionprosjekt, å lære mer om hvordan hjernen fungerer, og dele den kunnskapen videre til folk også.
Da ble den boka til, og så måtte du jo utvikle deg videre. Du måtte jo ha et nytt prosjekt. Når det var over, så trengte du kanskje en ny passion, en ny driv. Men den nye boka di, vil du fortelle litt om den? Ja, grunnen til at den kommer ut på nyåret er jo fordi den handler om vanendring.
Så jeg ser at veldig mange som kommer til meg, de er sånn «Åh, men jeg vil bare gå ned i vekt, eller jeg vil komme i form, eller klare å legge meg tidlig på kvelden, eller stoppe scrollingen». Det er sånn de vanendringene som mange drømmer om, spesielt da på nyåret, for folk har satt seg nyttårsforsett, og «Jeg skal bli en bedre versjon av meg selv».
Jeg setter ikke nyttårsforskjett, fordi jeg vet at det er en annen måte å gjøre det på. Og så har jeg sett meg litt lei av at de samme spørsmålene kommer igjen og igjen og igjen. Og så ser jeg når jeg leser aviser, blader og hører på den dialogen som er der, hvor folk er sånn «Åh, nei, jeg falt da, jeg feilet, det gikk ikke», eller «Åh, hun klarte å gå ned i vekt»,
og da er det mirakuløst at hun fikk det til. Så det er veldig enkelt å få til å endre vaner, vi bare vet ikke hvordan vi gjør det i samfunnet vårt. Tenk hvis alle hadde visst hvordan vi kan endre vanene våre, uten stress, med letthet, normalt,
når vi jobber med hjernen, i stedet for å jobbe mot hjernen, sånn som folk gjør. For sånn som jeg også forsøkte å endre vane før, var å bare «Ok, nå skal jeg få til dette», og det er da hjernen å spise skikkelig sunt, og trene fem dager i uken, og jeg skulle gjøre alt på en gang, og så går vi i gang litt sånn, det er den følelsen at «Ok, hvis jeg bare bestemmer meg»,
og skal gjøre alt på en gang, så er det kanskje noe sånn overnaturlig magisk som kommer over meg, som gjør at det går denne gangen. Og så går det en liten tid, og så faller man tilbake, og så bare, nei, nå gikk det ikke. Og så er det jo selvforrakt og kritikk, og man graver seg ned i et hull. Og jeg hadde jo disse mønstrene fra da jeg holdt på som modell, og tullet med kosthold og alle disse tingene. Det var da det mønstret mitt «push meg»,
feile, kritisere meg selv, push meg igjen, feile, kritisere meg selv. Det funker jo ikke. Og når jeg vet hvor lett det er, så er jeg sånn, men alle må vite det. Så derfor ble Supervaner til. Det er en kortere, lettere bok enn den første, Finn en superkraft, som kun har fokus på vanendring. For at folk skal skjønne, ok, hva er vaner? Hvordan driver de oss?
Og hvordan er vi skrudd sammen? Kunne sette seg i føresete og slippe å være passasjer når det ikke går helt etter planen? Hva er det som egentlig har skjedd da? Hvordan henger tingene sammen? Og hva kan jeg gjøre for å faktisk få den endringen? Så det var bare sånn, jeg hadde hele boken i hodet, jeg bare, den må ut! Ja, men så bra da, at du kan dele det med andre, for det er jo...
Veldig vanskelig å endre vaner, tenker jeg. Hvis man bruker villestyrke. Ja, det er liksom det. Så du prøver egentlig å hjelpe folk til å ikke bruke villestyrke, men bruke andre verktøy for å få endre vanene sine. Det er ikke feil å bruke litt villestyrke innimellom. Poenget med villestyrke er at det handler om å gå mot det hjernen vil at du skal gjøre. Så
Kort forklart, alle vaner våre er jo ubevisst. De er lagret i den ubevisste delen av hjernen, og det skal de være for at vi skal slippe å tenke at en vane er jo alt vi tenker, alt vi føler, alt vi gjør. Hvis vi hadde måttet tenke bevisst over og analysere alt vi gjorde, ok, Silje, nå skal jeg løfte denne koppen opp, og så skal jeg ta en slurk, og hvis jeg måtte finne på hjulet på nytt hver gang jeg skulle gjøre noe, så hadde jo ikke vi mennesker overlevd.
Så vi trenger vaner som er automatiske, sånn at de bare skjer uten at vi tenker over det. Veldig fint. Og når vaner er lagret i underbevisstheten, så er vi også nødt til å jobbe på en måte som gjør at vi faktisk når inn til underbevisstheten. Fordi tanker, logikk og rasjonell tenking er veldig fint. Vi kan bruke det til å sette kursen
Men det gjør ikke noe med de vanene som ligger, disse mønstrene som ligger i underbevisstheten. Og det vi må vite om hjernen er at den skal holde oss trygge. Så for hjernen vår så betyr det at hvert eneste sekund hele livet så jobber hjernen for å holde oss trygge. Og det gjør den ved å ta oss bort fra det som er farlig og mot det som er trygt.
Nå vet du ikke gjerne alltid hva som er farlig, eller hva som er trygt. Så da er det gjerne sånn, ok, jeg må bare kategorisere, og bare putte mange ting, feie masse under samme kamp. Alt som er nytt kan jo være farlig, så vi putter alle nye ting i kategorien farlig. Alt som er gammelt, gamle vaner, de gamle uvanene, de vet vi i hvert fall utfallet. Det kommer ikke noen ny overraskelse, så da havner de i kategorien trygg.
Så hjernen din vil jo da kontinuerlig hele tiden gjøre alt den kan for å få deg bort fra fare og mot trygghet. Så ny vane er da per definisjon farlig for hjernen, og en gammel vane er det beste du kan gjøre. Og hvordan er det hjernen din da forsøker å få deg til trygghet? Det gjør den ved å skape sterke følelser.
Og mange kan kjenne igjen at det kan være sånn sug i magen, kanskje det er en sånn ubehag, ubehagelig følelse når de skal gå på treningsstudio, eller en sånn behagelig følelse, et eller annet. En følelse som skyver de tilbake til godteskuffen, eller til sofaen, eller hva det nå var. Så det kan gjerne gjøre det med å skape følelser. Og det jeg må si er at følelser er den aller sterkeste kraften som finnes.
Og når vi skal bruke villestyrke, så impliserer det at vi skal trosse disse følelsene. Og det er i lengden umulig. Så hjernen din skaper følelser for å styre deg bort fra fare. Den kommer også med unnskyldninger. Dette her har du sikkert opplevd mange ganger. Og unnskyldningene er så troverdige at vi tror på det. For eksempel, i fjor skulle jeg komme i gang med løping. Jeg hadde ikke løpt på lenge, så det var en gammel vane.
Jeg hadde vært skadet og var i dårlig form. Så var det sånn at nå skal jeg komme i gang med løping. Det var den morgenen jeg skulle ut og løpe.
Og så regnte det, det var vinter, ganske kaldt, og hjernen min er sånn, «Jeg vent litt, det regner, du kan bli syk». Og jeg bare, «Åja, nei, det er sant, da får jeg droppe deg». Det var like før jeg droppet det, så jeg bare, «Nei, vent litt, dette er hjernen min som bare skal holde meg til det gamle trygget, hver hjemmestem for». Jeg bare, «Nei, nei, jeg skal på løptur». Og så kom hjernen, «Ja, men du har gnagsår på helen, det kan jo bli verre». Jeg bare, «Åja, det er dumt hvis det blir verre». «Nei, men da blir jeg hjemme». Og så catchet jeg hjernen min igjen og bare, «Ja, men...»
Hvor ille er det egentlig med gnåkse? Jeg tar bare på plaster. Dette går bra. Jeg går ut og løper. Og så er hjernen sånn, nei, men du har ødelagt stortonellen din, for jeg hadde krasjet den, og det var nesten før den falt. Det var ganske sånn blå. Det hadde ganske mye god grunn for å være hjemme, da. Ja, ja. Og jeg var sånn, åja, jeg må være hjemme. Nei, vent litt, dette er igjen hjernen min. Så saken er jo at dette her gjør hjernen hele tiden. Den lager sånne unnskyldninger som er veldig troverdige. Ja.
Jeg catchet disse tre ganske gyldige unnskyldningene, men de er ikke gyldige nok, for de gikk helt fint å løpe. Du blir ikke syk av en halvtimers løpetur i regnet, du kan ta en varm dusje etterpå, og du kan bare tape stortabellen og helen. Så det gikk helt fint. Det var bare hjernen min som ville beskytte meg. Så det gjør hjernen min å komme med unnskyldninger, og vi tror på det.
Å, den sjokoladekaken jeg har i stående kjøleskapet, jeg skulle jo ikke spise den, men det har vært en stress en dag på jobben. Jeg får tjene litt kos. Og hvis jeg ikke spiser noe, så blir det noe dårlig. Så det er det beste å spise den i dag, ikke sant? Ja, selvfølgelig. Og alt er bare hjernen vår som skal ha oss til å gjøre de samme gamle tingene, og bort fra det nye som er farlig. Så når vi skjønner det her, så kan vi begynne å catche hjernen.
Sånn at vi får det som vi vil. Og i boken så deler jeg også masse teknikker for hvordan du faktisk kan omprogrammere hva du føler for ulike ting. For det er jo også en stor nøkkel.
fordi hjernen automatisk går mot de gode følelsene, for der er det trygt. Hvorfor drar du opp telefonen og scroller? Det er masse gode følelser, det er masse dopamin. Der hvor det er gode følelser, så tenker hjernen at her er det noe som er viktig for overlevelse. Dopamin er viktig for overlevelse, gode følelser er viktige for overlevelse, det er trygt og godt, dette er bra. Så jeg skal bort fra stress og ubehag, og jeg skal til de gode følelsene.
Så komme i gang med trening hvis det ikke er en vane vi har hatt. Veldig mye stress og ubehag knyttet til bare det. Og dra på treningsstudio, der er det jo mange farer. For det første kanskje det er helt nytt og ukjent.
Og så kanskje det er masse andre folk der som er mye bedre form enn deg. Hva kommer de til å tenke om deg, ikke sant? Og kanskje du ikke har de nyeste, fresheste treningsklærne. Kanskje du ikke er fornøyd med kroppen. Det er ganske mange lag av ubehag der allerede.
Og masse høy lyd og masse ukjente greier. Jeg vet ikke helt hvordan bookingsystemet fungerer. Alt er nytt. Ja, ja, ja. Hvordan fungerer dette apparatet her? Tenk om jeg gjør det feil og noen ser det. Altså jeg som egentlig er en som trosser frykt. Jeg har mye frykt, men jeg går på å trosse det.
Jeg er god på å kjenne igjen hjernen min. I fjor skulle jeg komme i gang og trene med pete. Det hadde jeg tenkt på lenge. Men det er mye mer effektivt å trene hjemme. Jeg bare holder meg hjemme. Og så sa mannen min at det er lurt at du kommer i gang, for jeg har lyst til å bli en bedre surfer. Så jeg tenkte at da er det greit at jeg trener med pete.
Og lenge sikkert sånn, det at jeg trener hjemme, og så slutter jeg sånn, ok, jeg skjønner at jeg bare er redd for å dra på treningsstudio, og til slutt så sendte jeg en melding til en jeg kjenner som driver treningsstudio, han bare, ja, jeg kan sette deg i kontakt med PT, men jeg ventet et par dager før jeg svarte på meldingen, han bare, han kan ringe deg, og jeg bare, men jeg vil ikke, egentlig, jeg vil egentlig ikke, og så var det ok. Og til slutt så snakket jeg med PT'en. Og de første gangene jeg var og trente, var knyttet til veldig stert ubehag.
Men nå er det sånn at jeg gleder meg. Da jeg snakket med Peten min, jeg synes dette var så fint, her forrige uke, så sa han, vet du hva? Jeg hadde en periode i 20-årene hvor jeg også gikk på en smell og var dårlig form og overvektig og sånn. Og jeg skulle komme i gang med treningen, men jeg turte ikke dra på treningsstudio. Så jeg brukte sommeren på å trene på egenhånd, alene.
før jeg meldte meg på treningsstudio. Så dette er helt normalt. Alle hjerner vil prøve å få oss fra det. Ok, så la oss si da, utgangspunktet er det å komme i gang hvis det er det vi skal, å dra på treningsstudio. Det er så mye som kan være skummelt der. Og så la oss si da, at du tenker at, ja, men nå skal jeg dra på treningsstudio. Og så har du satt deg som mål å dra, men så drar du ikke likevel.
Fordi du blir sittende og scroller, og så rekker du ikke den timen likevel, og masse unnskyldninger som gjerne kommer. Og for de aller fleste da, så vil de begynne å bare kritisere seg selv. Åh, jeg fikk det ikke til, og jeg duger ikke til noe, det er så dårlig, jeg feiler alltid, bla bla bla. Og hva er det som skjer da? Da knytter vi egen kritikk, vi knytter det å være mindre verdifull, til den aktiviteten.
Det aller farligste for hjernen er hvis vi ikke er verdifulle nok, for da kan vi miste plassen i fellesskapet. Da hadde vi en aktivitet som i utgangspunktet var skummel fordi det var ny, og så legger vi et nytt lag av skummelhet oppå det, som var den egen kritikken. Så sier vi «I morgen skal jeg få det til, sier jeg. I morgen skal jeg holde løftet mitt i meg selv og dra på treningsstudio».
Og så kommer morgendagen, da husker jeg gjerne at det var ikke bare ett lag med stress, det var to lag med stress knyttet til denne aktiviteten. Tror du gjerne vil at du skal dra og trene da? Nei. Nei, altså er det jo ikke motiverende heller når du kritiserer deg selv. For det er sånn, hvis jeg sier til deg
Ja, men du duger jo ikke til en dritt, du får jo ikke til noen ting, du klarer ikke å komme deg på treningssenter en gang, ikke sant? Da hele kroppen gir jo opp, føler du at du har kommet i gang med noe, fordi du bare tapper jo alt av energi og overskudd til å faktisk gøtse deg. Ja.
Hvis du hadde sagt deg selv sånn, nei, men dette får du til, Anniken. Du er så flink. Du utfordrer dine frykter, og du er så modig, liksom. Så får man jo også den der boosten, da. Helt, helt enig. Og da kan vi komme inn på et tema. Dette skriver jeg også om i begge bøkene, faktisk. Et av de verktøyene vi bruker er jo å jobbe med de ordene vi sier og tenker.
For de har en enorm kraft på oss. De har en enorm påvirkningskraft. Og veldig mange er sånn, ja, men skal jeg bare si at jeg har kjempegod form, og det er gøy å trene? Nei, for det blir kanskje veldig langt fra sannheten. Og dette er en viktig informasjon til alle som lytter, så bare skriv dette ned. Så hvert ord du sier, og hver setning du bruker, påvirker deg, ikke sant? Det kan gi deg motivasjon, eller det kan tappe motivasjon, som du sier.
Og så er det også greit å bruke ord som hjernen din faktisk tror på, som er spiselige, ikke sant? Så i stedet for å si sånn, jeg er så god for, men jeg elsker deg da på treningsstudiet. Ja, det tror du jo ikke på. Nei, det tror jeg ikke på det. Så hva kan man gjøre i stedet for? Jo, lag setninger som fortsatt løfter deg opp, og som er sanne,
Det kan jo være at jeg øver meg på å dra på treningsstudio. Jo mer vi ofte drar på treningsstudio, jo lettere blir det. Det er veldig neutralt, det er sant og det er spiselig. Jo mer vi øver oss på å si de setningene, jo sannere blir de for oss.
Så dette er jo en ledd i det med å skape andre følelser for det. For hvis vi snakker om treningsstudiet som at det er slitsomt, at det er skummelt, og jeg liker ikke å være der, og disse apparatene og de andre menneskene og den høye musikken og bla bla bla, så blir det sånn, hjernen hører alt og bare sånn, da skulle du i hvert fall ikke dra. I stedet for, ok, hva kan vi si om treningsstudiet som faktisk
gjør at vi skaper gode følelser for det. Fordi dette er hele nøkkelsilje. Vi styrer etter følelsene. Så hvis vi kan lage gode følelser rundt ting, så vil hjernen automatisk styre oss mot det, eller i hvert fall vil være med å trekke lasset i den retningen, uten at vi må bruke villestyrke. Og villestyrke er å trosse følelsene. Det er å gå mot friksjon. Og det krever enormt mye energi. Og det er sånn, da klarer vi ikke alle å gå ned i lengden. Nei.
Og en annen ting som også kan hjelpe litt sånn, er jo å prøve å se for seg ting litt frem i tid da. Fordi
Hvis du spør deg selv hvordan vil jeg føle det etter treningsøkten, vil jeg liksom angre på at jeg var der, eller vil jeg kjenne en mestring og en glede over å ha fått gjennomført det jeg faktisk satt meg som mål? Og da vil jo den følelsen bli mye mer tilgjengelig hvis du ser for deg at etterpå, hvis jeg ikke gjør det, kommer jeg til å føle meg dritt, sammenlignet med om jeg gjør det. Så hvis man også bare minner seg selv litt på det,
Hvordan det vil føles etterpå, så kan jo det også bli litt mer motiverende. Helt enig. Og et ledd i det også er når du da faktisk er etter treningsøkten, å stoppe opp og lagre den gode følelsen. Mind deg på den. Å, kjenn! Nå har jeg liksom, jeg er anpustende, jeg kjenner at jeg bruker kroppen, og det er skikkelig deilig. Og da er vi igjen med på å gjøre det attraktivt for hjernen å faktisk gjøre det.
Så sånne enkle verktøy som vi kan bruke for å programmere oss til å faktisk ha lyst til å gjøre ting. Nå har jeg lyst til å dra til PTN, men for et år siden så hadde jeg ikke lyst til det helt, at jeg var sånn, å nei, jeg har lyst til å unngå det, når det er sånn, åh, når kan jeg dra, dette er så gøy. Så, og det er sånn enkel programmering som vi kan gjøre oss. Disse verktøyene deler jeg i boken, og så deler jeg også
sammenheng med hva som driver vanene våre, for veldig mange av vanene våre, Sille, dette her vet at du også vet, de er jo rett og slett en respons på ubehag som sitter i kroppen. Mye av det er distraksjon for å komme bort fra indre ubehag. Skrolling, spising, jobbing, overtrening og alle de tingene kan rett og slett være en måte å komme bort fra indre ubehag på.
Så med de verktøyene som er i boken er viktig uansett hva du skal endre. Men som jeg også er veldig klar og tydelig på, at hvis du for eksempel sliter med, la oss si, emosjonell spising, så er første steg å rydde opp i det du har på innsiden. Fordi det er alltid knyttet til emosjonelle sår fra barndommen, at vi ikke føler oss bra nok.
på et eller annet nivå da. Så ulike, og det man kaller traumer, enten med stor T eller med liten T, det vet jeg du også snakket om her i podden også tidligere. Og det synes jeg også er viktig å ha med, fordi at veldig mange har sånn
«Å nei, jeg føler seg dårlig, jeg føler at jeg har feilet, jeg skulle bare forsøke å endre meg, men jeg klarer det aldri». Det er klart at hvis vi har vokst opp og aldri egentlig fått erfare at det vi ønsker oss er mulig å få i livet, hvis vi har vokst opp og aldri egentlig følt oss verdifulle, hvis vi har vokst opp og aldri følt at det finnes muligheter, at vi har makt i livet til å skape livet sånn som vi vil ha det,
så er første steg å begynne å bygge opp det. Vi får endret på alt dette. Det er en litt lengre prosess. Men det er viktig å starte der, tenker jeg. Så mye av det jeg vil med denne boken er også å gi folk til atelse til å være seg selv. Være ok med at de er der de er, og skjønne at det er en grunn til at jeg har hatt alle disse gamle, vane eller uvane, eller hva vi vil kalle det,
For hver vane vi har, si at vi har en intensjon, det er en grunn til at vi gjør det. Hvis du snuser, er det en grunn til det. Hvis du spiser masse sjokolade hver dag, nå skal jeg innrømme at jeg spiser sjokolade hver dag også. Ja, det er lov. Alt med måte, er det ikke det man sier? Ikke overdrive noe som helst. Jeg er fan av å spise litt sjokolade hver dag og ha et balansert liv.
Men har vi en uvanne, så er det en grunn til det. Og som ofte henger det sammen med noen emosjonelle sår vi har, og da er det viktig å rydde opp i det først, i stedet for å bare si «Nei, men jeg skal komme i form av å gå ned i vekt og alle de tingene først». Nei, du skal dekke de behovene som ikke ble dekket da du var barn først.
Så ja, og det tenker jeg, det viktigste jeg sier med boken er bare, er på alle til å skjønne det. At startet der, det er alltid en grunn til at du gjør det du gjør, og vi må ned i rotorsaken og jobbe med det først. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på, ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg, hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube, eller følge-knappen på Spotify.
Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
Og så er det jo det å ikke ta for store skritt også. Hvis du setter deg et mål som er helt far-fetched, så vil du hele tiden feile. Men litt sånn, ja, ok, sette deg et lite mål da. Når jeg først har kommet over denne kneika, så kan jeg jo komme meg videre etterpå. Folk er ofte så
Har så dårlig tid. Og så tenker man, hvis du har gjort dette hele livet, hvis du har hatt denne vanen alltid, så er det jo litt ambisjøst å skulle plutselig bare snu om på alt. Men hvis man starter det små med å identifisere hva skjer nå, og hvorfor...
Kommer jeg ikke i gang? Hvorfor får jeg ikke til? Så hvis man er litt nysgjerrig på det, hva handler dette egentlig om? Jo, det er noe ubehagelig ved det, fordi det er uvant for meg. En ny vane blir uvant. Det sier seg jo selv at for folk ...
at man tenker at nei, men alle andre får det til nei, det er ikke sånn at alle andre får det til det er ikke sant, noen får det til men det er jo ikke sikkert at de det kan jo være at de har hatt den banen alltid noen har jo alltid likt å trene og noen har jo aldri trent og da kan man jo ikke sammenligne seg med de som alltid har trent da må du sammenligne deg med de som aldri har gjort det de heller det er en prosess det er det, og det er kjempeviktig alt det du sier
Og det får meg også til å tenke på dette med, ok, så det var en studie som ble gjort av nybakte mødre som gikk gjennom et program hvor de da skulle komme tilbake i form etter fødsel. Så de fikk kostholdsveiledning og treningsprogram. Alle disse nybakte mammaene, de gjennomførte hele programmet.
Med det kostholdet de skulle spise og treningen. Og etter endt program, så gikk 100% av disse mammaene tilbake til der de var før fødsel. De som trente før fødsel, de fortsatte å trene. De som ikke trente før fødsel, de trente ikke. Og det her henger sammen med nettopp det vi snakker om, de gamle vanene. Så det er mer enn å bare endre på adferden som skal til for å få varig endring.
Fordi det er identiteten vår som driver alle handlingene våre. All adferden vår er drevet av identiteten. Identiteten vår er jo også dype, dype mønstre. Det er hva vi tenker og tror og føler om oss selv. Jeg vokste opp i en familie hvor vi drev ikke med sportsilje. Det var absolutt.
absolutt ikke noe vi gjorde. Så vi kunne gå en langrenstur på en søndag i veldig rolig tempo oppe i Sørkedalen inne i Oslo.
Og da kom vi, dro ut litt sent, og da var det alltid sånne sporty familier i kondomdrakt på vei nedover. Og da liksom fnyste vi av de sportsidiotene i kondomdrakt. Vi er ikke som de. Nei, så det er en del av identiteten da. Det var min identitet. Sånn er ikke vi. Vi er ikke sånn. Det var selvfølgelig en måte bare på å beskytte oss fra å være dårlige, for det gjorde at vi hevet oss. Vi var ikke sånne. Vi var akademikere og liksom sånn.
Så ja, vi var ikke sportsidioter. Så min identitet hele livet var at jeg driver ikke med sport. I tillegg fikk jeg høre da jeg var liten at jeg var klønt og klomset. Så jeg drev ikke med det. Jeg reiste, studerte, leste masse bøker, interesserte i kunst og kultur. Det å bevege kroppen i det hele tatt skjedde ikke. Og så begynte jeg etter hvert med yoga. Det er en sånn rolig tilnærming til å være i kroppen. Og bare kjente at dette går veldig fint.
Og i en alder av 36 så begynte jeg å kjøre snowboard og begynte å bølgesurfe.
Og det jeg innså da, var at jeg hadde trodd på noe jeg hørte da jeg var liten, at jeg var klønt og klomstet. Er det sant? Nei. Men det var identiteten min. Og det hadde gjort at jeg holdt meg unna alt som krevde at jeg brukte kroppen. Og det at vi ikke drev med sport hadde også vært identiteten min, så det falt meg ikke inn å gjøre noe sportslig. Så da snudde jeg det på hodet, og det er sånn, selvfølgelig er jeg ikke verdensmester i surfing eller snowboard.
Men jeg snudde det på hodet og ventet meg til en ny identitet som er at jeg får til det meste hvis jeg konsentrerer meg og øver meg. Hjelper det, ja. Ikke sant? Nei, men det er jo interessant at du hele tiden har sett på, nei, sånn person er ikke jeg. Og så er jo, hvor har man det fra liksom? Altså, det har det jo vært folk rundt som har innbilt deg da, at det er sånn.
Uten at det er noe ondsinnete ved det, men vi hele tiden tenker at du blir fortalt at du er en sånn type person, eller du får de og de tilbakemeldingene fra de rundt deg, og det er jo det du tror du er. Og det har jo ganske mye å si, hvordan din personlighet matcher din families personligheter. Fordi det er jo litt sånn at hvis du egentlig kunne vært veldig flink i en sport,
Men du vokser opp i en familie hvor man ikke er opptatt av det i det hele tatt, så vil jo faktisk det som kunne da i en familie blitt sett på som kjempepositive egenskaper, vært liksom plagsomt i en annen familie. Hvis familien din bare sitter inne og leser bøker, og du har lyst til å gå ut på en lang skitur, så vil du få tilbakemeldinger om at «Nei, nå må ikke du være så mye, nå må ikke du ha så mye energi, dette er slitsomt», ikke sant?
Og så kan det være motsatt. Du er en person som vokser opp i en familie med bare friskuser, mens du egentlig bare kunne tenkt deg å sitte inn og lese en bok, så ville jo det blitt sett på som latskap, eller noe feil, ikke sant? Så min annen familie ville blitt sett på som ja, sånn har vi det her. Det er så trist noen ganger, at man ikke...
klarer å se helt det enkeltes barnes behov, fordi man selv ikke identifiserer seg helt med det, eller ikke forstår det barnet, da.
Så det er liksom den matchen har ganske mye å si for hva slags syn man får på seg selv da. Det er helt riktig, Sille, dette med tilbakemeldinger man får. Så barn, de er jo helt ukritiske til det de hører. Barn er jo læringsmaskiner, ikke sant? Når vi mennesker fødes, så har vi en uferdig hjerne som i 20-25 år skal suge til seg kunnskap om verden.
fordi det er det som skal til for at vi kan overleve. Så i dyrenes rike så plopper de fleste dyr ut ferdig utviklet, mens vi mennesker skal leve i mange år før vi er selvstendige. Og i de årene så skal vi lære om verden. Så barn, i hvert fall frem til syvårsalder, er sånn totalt ukritiske, bare suger til seg alt rundt seg av informasjon, for de skal lære om seg selv og verden, slik at de kan klare seg som voksne.
Barn har ikke noe kritisk filter. De tar alt bokstavlig. Det som er interessant med indre kritikere, når vi er inne på det igjen, de som sliter med en indre kritiker, hvis de går tilbake til barndommen sin, til de folkene de har hatt rundt seg, om det er foreldre eller bestforeldre, eller lærer eller hva,
Så kommer den indre kritikeren fra noe de har plukket opp hos andre. For det er ingen barn som automatisk begynner å si stygge ting til seg selv. Det er plukket opp et eller annet sted fra. Og det eneste stedet hvor jeg har hatt en indre kritiker på, er når det gjelder utseende. Jeg vet akkurat hvor det mønstret kom fra. Så dette har jeg fått endret på. Men likevel, det har ikke vært i forhold til prestasjon eller noe sånt nå. For det opplevde jeg ikke hjemme. Så...
Alt det som hjernen sansende tar til seg, spesielt frem til vi er syv år, det er det som former oss som voksne.
Så ting som ubevisst gjøres eller sies, barn suger til seg alt. Jeg fikk også høre om Anniken er så genert. Så jeg slapp å si noe, jeg kunne hjemme bak moren min, og hun tok seg av alt. Så det var klart at min identitet før var også at jeg er genert, jeg har lav selvfølelse og lav selvtillit.
Og jeg kunne ikke engang si navnet mitt høyt uten å rødde meg. Jeg rakk aldri opp hånden på skolen. Så dette er jo ting som jeg trodde at, ja, men sånn er det. Sånn har det alltid vært. Sånn kommer det alltid til å være. For jeg satte ikke spørsmålstegn om at det ikke trengte å være sant. Det er klart at jeg er ikke noen super ekstravert person som står på bordet og bare «Hallo herre, jeg».
Men jeg trenger ikke ha lav selvfølelse og lav selvtillit. Det var en identitet som jeg hadde adoptert da jeg var liten, på grunn av det jeg så rundt meg. Så det er det som er med å formå. Så til de som vil komme i gang med nye vaner med å bli en ny versjon av seg selv, hvis det du tenker at du skal gjøre ikke matcher identiteten din,
Så er det fortsatt mulig å få til endringen, bare vite at for hjernen din er det superskummelt å gjøre dette som ikke matcher identiteten. Fordi hjernen vår gjør alt den kan for at verden rundt deg skal matche den du er, og de handlingene du gjør, den adferden du har, det skal være matchet med identiteten. For eksempel har jeg vokst opp med en far som lagde mye mat fra bunnen av. Altid laget god mat fra bunnen av.
Så det har vært min identitet å lage mat fra bunnen av. Og så hadde vi en ny leilighet uten kjøkken. Vi hadde mikrobølgene, så jeg bare, ok, da skal jeg gå på butikken, og så skal jeg bare kjøpe noe ferdig mat da. Dette var på fjellet da, så for et par år siden. Vi overlever på ferdig mat et par helger før vi har kjøkken. Og så gikk jeg inn i butikken, og så gikk jeg rundt, og så gikk jeg rundt, og så gikk jeg rundt, og så kom jeg ut igjen uten mat. Jeg bare...
«Jeg klarer ikke!» Og så skjønte jeg at det var en total mismatch med identiteten. Så jeg måtte tilbake neste dag og bruke alle verktøyene mine og handle mat som var ferdig mat til mikroen. Det er klart at alt det vi gjør styres av de mønstrene som er i underbevisstheten, som ble lagret da vi var små barn, det meste av det.
Og ved å bare begynne å bli bevisst, og så bruke de verktøyene som vi har i boken også, så kan du endre på det, slik at du gradvis blir mer venn med de nye vanene, slik at du gradvis endrer identiteten. For den identiteten jeg har nå, Sille, er helt annerledes enn for syv år siden. Det å være fysisk aktiv er noe av det viktigste for meg nå, og før eksisterte det ikke i livet. For eksempel, nå er det det som gir meg gnist,
Og alle er sånn, hæ? Drev du ikke med sport da du var liten? Ja, men du er jo så atletisk. Jeg vet at jeg er egentlig ganske atletisk, men jeg fikk aldri utfolde meg innenfor sport. Nei, du visste ikke at du var det på en måte, for du hadde aldri prøvd det. Men det er jo veldig viktig det du sier også med det der at
samsene plukker opp veldig mye når vi er små også. Så det er ikke nødvendigvis sånn at noen har sagt noe til oss som er negativt eller noe som helst. Jeg er ikke sikker på at vi har fått noen negativ tilbakemelding direkte, men det kan være et blikk, eller det kan bare være en følelse av at dette her var det noe feil med, eller noe sånt. For barn er veldig sensitive og klarer å plukke opp veldig mye. Fordi man må jo det, skal man overleve. Ikke sant? Det er jo... Barn...
følger jo veldig mye sine egne følelser basert på litt sånn hva blir sagt her og hva blir sagt der som ikke er direkte til deg men du plukker opp alt mulig og det er litt sånn er det liksom konflikter andre imellom så lærer man seg at ok, der er det ikke lurt å tråkke og det er det ikke lurt å gå inn på men jeg tenker det er også viktig å tenke det at vi er alltid født inn i verden med noe også
Vi har med oss egenskaper helt fra fødselen av. Det er ikke sånn at alt blir formet i relasjon til andre, selv om veldig mye blir det. Så vi har med oss hver vår lille drivkraft, som man kan være bevisst at man har, eller kanskje ikke være klar over at det finnes i en gang. Ja.
Det er veldig viktig at du sier det også. Du ble kanskje formet av familien, som gjør at du kanskje ikke utforsker den du egentlig er. Jeg er egentlig ganske atletisk, og elsker å være i bevegelse. Der har jeg blomstret som voksen.
Og ved å komme mer i kontakt med oss selv, så kan vi også finne ut av hva er de drivkreftene. Og dette går jo tilbake til bok nummer en også. Når vi finner ut av hva drivkreftene våre er, og begynner å lage mer rom for det i livet, så har vi det faktisk bedre. Vi får jo mer energi og mer motivasjon, og det er jo positivt for helsen vår og produktiviteten og alt, ikke sant? Ja, være sitt autentiske jeg. Ja, ja, ja.
Men det er sant. Det er veldig, veldig sant. Neimen, så fint å få bli litt kjent med deg, og få høre litt mer om din bakgrunn, dine erfaringer, de to bøkene dine. Når er det neste bok kommer ut? Ja,
Altså denne supervaner, den er i butikkene 27. januar. Ja, så det er ikke lenge til. Jeg vet ikke når denne episoden kommer ut, kanskje den kommer ut etter at den har kommet ut. Så det er allerede mulig å forhåndsbestille, og bok nummer tre er allerede i hodet mitt, så da kommer den til. Ja, det overrasker meg ikke. Det er bare morsomt, det er bare et overskuddsprojekt.
Men hva er det du gjør ellers nå om dagen da, som bortsett fra det å skrive bøker? Ja, mye. Det er veldig mye på gang. Det er overraskende heller ikke.
Så jeg holder jo kurs i Norge, og i tillegg så holder jeg på å ekspandere til USA, og den nye boken Supervaner kommer ut i USA i år også. Så det blir mange flyturer frem og tilbake, med møter, med de som gir ut boken min der, som er Los Angeles Tribune. Fordrag er på scenen her og der, er på kurs, bygger nettverk, så det er...
Ja, masse som skjer, og spennende. Det krever mye å få til alle de tingene jeg gjør, og det er igjen tilbake til da vi startet episoden, dette med nervesystemet. Så jeg passer enda bedre på hvor mye jeg tilhater å belaste nervesystemet, hvor mye jeg hviler, og rett og slett de hverdagslige vanene mine.
for at jeg skal tåle det. For det er sånn, ok, fly til Kalifornia, det er en 20-timers reise, kanskje mer. Siste gang jeg flyttet så hadde jeg 27 timer uten søvn. Og så er det 9-timers tidsforskjell, og så skal du være der og holde foredrag på engelsk, og snakke med folk, og være sharp, og så er det hjem igjen, og så er det tidsforskjell, så det krever mye. Men det er gøy. Ja.
Ja. Det er bra, og det ser ut som at du har en bevissthet knyttet til å ta vare på deg selv også, gi deg selv noen pusterom og pauser, og få regulert nervesystemet ditt litt via yoga eller pust, eller meditasjon, eller hva slags verktøy du bruker. Det skriver du sikkert også litt om, da. Det gjør jeg. Før var jeg sånn, morgenrutiner trenger man ikke. Så lenge man har gjort det indre arbeidet, så er man jo der man skal være. Ja.
Og ja, jeg er fortsatt enig i det, og så godt skjønte jeg også at jeg har så mye jeg vil få til, og jeg kan ikke da tillate meg å sitte og scrolle på telefonen hele tiden, sitte oppe sent,
Det å starte dagen med en meditasjon og sjekke inn med seg selv, takknemlighetsøvelser, det har gjort så mye for meg. Så det siste året, Silla, har jeg vært veldig nervet av på rutiner for å regulere eget nervesystem. Fordi det er helt unnødvendig. Det blir litt som en toppidrettsutøver. Jeg kan ikke forvente å bygge en business i Norge og USA samtidig, og reise frem og tilbake så mye samtidig.
stoppe scenen foran folk og gjøre alle de tingene hvis jeg ikke tar vare på nervesystemet. Det går ikke. Og i tillegg da, så er vi en syklus vi skal ta hensyn til. Så det har jeg lært meg, at den må man også ta hensyn til, at man ikke kan...
at man må ta ekstra mye vare på seg selv i perioden før man får menstruasjon og sånne ting også. Men der har jeg også skjønt at det er mye man kan gjøre med kosthold og alt sånt, så det faktisk blir enda mer stabilt. Naturlig da. Så jeg skal ha noen gjester om ikke alt for lenge også, hvor vi skal snakke litt om
Hvordan kosthold og sånne ting kan påvirke hormonene våre. Å, så spennende. Jeg er så heldig å ha så mange spennende gjester hos meg. Nå nærmer jeg meg 100 episoder, så det er veldig spennende. Får du komme en tur til min podcast også? Ja, det var tydelig. Jeg lurer på om jeg kanskje skulle... Vi får se hva det blir til. Hadde det vært gøy å ha en slags...
En liten fest, hvor jeg feirer at podcasten min er tre år og hundre episoder. Ja, det er viktig. Det er viktig å feire. Det har vært litt gøy, men vi får se da, fordi det må jo planlegges, og det må arrangeres, og det er mye styr med det også, for jeg tenkte jo da å invitere alle gjestene som har vært her hittil da,
Da må man jo helst få den invitasjonen litt frem i tid, og så må man jo ha lokale. Ja, vi får se hva det blir til, men nå blir det i hvert fall. Det hadde vært kos. Men ja, er det noe mer vi burde snakke om nå? Nå har vi jo snakket en drøy time. Jeg kan skreve litt time, Skrivesen. Jeg tenker at det er det aller viktigste. Vi har vært innom veldig mye viktig her. De tingene du har kommet inn på i forhold til barndommen, hvordan det påvirker oss,
Og jeg tenker at så lenge vi skjønner mekanismene med hvordan hjernen fungerer, alt det hjernen gjør, den gjør de tingene den gjør for å holde oss trygge. Det er for å sikre overlevelse i bunn og grunn. At vi skal orientere oss i verden og livet og overleve. Og hvis vi vet det, og så skjønner du at hjernen vår, den vi hadde bort fra fare, mot trygghet,
og den gjør det ved å komme med dårlige unnskyldninger, eller de er gode, vi tror på det. I tillegg så gjør den det med å skru på sterke følelser for å styre oss i en retning. Hvis vi begynner å være bevisst på det og skjønne det, så vet vi plutselig at, oi, nå er jeg på vei i godteskuffen, men det trenger jeg egentlig ikke. Fordi det var kanskje jeg så noe på Instagram som trigget meg litt, så ble jeg litt stresset, og så var løsningen dopamin fra godtere. Ja,
Nå har jeg gjennomskuddet hjernen, så er det kanskje ikke så farlig lenger. Ved å kunne dette, kan vi være vår egen detektiv og slippe å være passasjer. Jeg vil alltid si at jobb med de dype mønstrene.
Om det er traume med store tre eller liten te, bare at vi ikke fikk den oppmerksomheten vi trengte da vi var små for eksempel. Alle disse tingene som er med på å drive veldig mye av adferden vår. Det er mye skam og mye frykt som ofte ligger under veldig mye. Og det er også, hvis man legger merke til at man bare tar opp mobilen hele tiden, det kan være en dårlig vane, men det kan også være et tegn på at du prøver å unngå noe som er ubehagelig.
Og da kan det være lurt å stoppe opp, kjenne litt etter hva er det som ble ubehagelig i meg nå? Hvorfor kom det opp? Hva er det som skjer her? Og så, som du sier, være nysgjerrig på hva er det som gjør at jeg ikke gjør det jeg faktisk ønsker? Når jeg har satt meg noe som må, hva er det som holder meg igjen? Og det er jo interessant det du sier med de der følelsene at
Ja, det prøver jo å få deg vekk fra fare og sånt. På mange måter så er det jo instinkter som var der lenge før vi fikk språk. Både i livet nå, altså fra da vi var baby så kunne vi ikke snakke, da var vi bare styrt av instinkter og følelser.
Men også hvis vi tenker evolusjonsmessig, de delene av hjernen som har språk, de er jo ganske nye, mens de instinktene vi har, de kommer jo fra dypere inn i nervesystemet vårt, altså lenger inn i hjernen, som er mye mer primitive da. Men de styrer oss fortsatt, de er jo fortsatt en del av oss, så det er jo interessant det, og det er det som gjør det så sterkt nå, ikke sant? Ja.
Fordi det at tankene våre skal overstyre noe som bare er helt instinktivt i oss, det er jo veldig unaturlig. Og det går jo ikke. Det er som du sier, for alle styrer seg følelser. Selv de som sier at jeg er en følelsesløs, tøff, kald person. Ja, de blir også mer styrt av følelser, for de aner jo ikke hva de føler en gang som regel. Absolutt. Helt enig. Så alle styrer seg følelser.
Og følelser er den sterkeste kraften. Og vi kan over en periode klare å skyve de ned eller bruke villestyrke, men det går ikke i lengden. Det gjør ikke det. Så da handler det om å forstå følelsene, og så handler det om å omprogrammere mønstrene, sånn at vi får god følelse for å dra på treningsstudio, at vi får god følelse for å legge bort telefonen og gå og legge oss tidlig i stedet for.
Det er sykt deilig, det var en periode jeg var ute, hva er det, fire-fem dager, jeg har sikkert fortalt om mange ganger men det glemmer jeg aldri, for det var så deilig, jeg så så godt og jeg vil tilbake dit egentlig, men så er det liksom det halve livet mitt er på den mobilen også, ikke sant? Det er utfordrende når man har jobben på sosiale medier også, det er det.
Men ja, der er det gode rutiner som gjelder. Det er det. Nå har jeg laget seg noen regler. Det er jeg ikke god på, så nå gleder jeg meg til boka det kommer. Så skal jeg prøve å endre de sosiale medievanene jeg har. Nydelig. Nydelig å ha noe oppdatert, Silje. Skal vi gjøre det. Takk for at du ville komme til Snakk med Silje. Det var kjempekoselig å få være her.