‹ Back to podcasts ‹ Snakk med Silje

10/26/2025

SmS #72 Hanne Kristin Rohde om ungdomskriminalitet, feminisme, autentisitet og ytringsfrihet

Silje Skjævig samtaler med tidligere politileder Hanne Kristin Rohde om feminismedebatten, ungdomskriminalitet, utbrenthet, autentisitet, å våge å være seg selv, åndelighet og ytringsfrihet, inkludert Rohdes erfaringer med mediakritikk etter VG-oppslag om åndelige evner.

00:00

Podcasten diskuterer utfordringene kvinner møter i politiet, feminismedebatten og viktigheten av å leve autentisk.

14:01

Erfaringer fra politiet belyser viktigheten av samarbeid mellom etater for å håndtere økende ungdomskriminalitet og rekruttering til organiserte gjenger.

17:59

Podkast-segmentet diskuterer nødvendigheten av dialogbasert oppfølging med familier for å forebygge ungdomskriminalitet og styrke barnas trygghet.

27:21

Podcasten utforsker hvordan personlige utfordringer og frykt kan påvirke karrierevalg og behovet for å være ærlig med seg selv.

32:33

Taleren deler erfaringer med å følge intuisjonen sin for å skape et meningsfylt liv gjennom lederskap og spiritualitet.

Transcript

Mentioned in the episode

Hanne Kristin Rohde

Gjest, tidligere politileder og forfatter; deler erfaringer med utbrenthet, karriere og spiritualitet.

Silje Skjævig

Psykologspesialist og programleder for podcasten Snakk med Silje.

VG

Avis med omslagssak om Rohdes åndelige evner; hun beskriver det opprinnelig som pinlig, men til slutt frigjørende.

Pørni

TV-serie Rohde nevner som inspirerende for barnevernets dialog med familier.

Henriette Stensrum

Skuespiller i Pørni som Rohde roser.

Knut Storberget

Tidligere justisminister som ga Rohde ros for ærlighet om overfallsvoldtekter.

Ingeborg Senneset

Kritiker som kalte Rohdes dyrekommunikasjon for svindel, nevnt av Rohde.

Eckhart Tolle

Forfatter om ego og identifisering med meninger, sitert i samtalen.

Einar Øverenget

Tidligere podcastgjest; forfatter av «Intoleransens inntog» om sosiale medier.

Thomas Seyfried

Forsker på kosthold og kreft nevnt av Rohde; heter «Rao» i transkriptet.

Oslo

Sted for økt ungdomskriminalitet, sentralt i debatten.

Bislett

Sted for eksplosjon knyttet til ungdomskriminalitet og rekruttering til organisiert kriminalitet.

Manglerud politistasjon

Rohdes tidligere arbeidsplass med forebyggende arbeid, bekymringssamtaler.

22. juli

Terroren nevnt i sammenheng med Rohdes bok og politireform.

Ildronningen

Bok av Rohde om spiritualitet; hun kaller seg selv en ildronning.

Kjærlighetsvindel

Rohdes bok som jordmor Linda Kjellaug hadde lest.

Linda Kjellaug

Jordmor som kontaktet Rohde og inspirerte hovedpersonen i krimromanene.

Jon Kristian Elden

Forsvarer Rohde møtte i retten, beskrevet som briljant.

Barnevernet

Diskutert om ressurser, tvang og forebygging i ungdomskriminalitetsdebatten.

Kjempe for alt du har kjempet

Rohdes bok om kvinne i politiet og utbrenthet.

Norvegia

Norge diskuteres rundt likestilling, pappapermisjon og ytringsfrihet.

Participants

host

Silje Skjævig

guest

Hanne Kristin Rohde

Points

Det er alt for mange som identifiserer seg ut fra hvem de tror, eller håper, at andre skal se dem som.

Rode om identitet basert på andres blikk fremfor eget indre.

Vi må slutte å begrense oss, bevisst eller ubevisst.

Rodes hovedbudskap om å våge å være seg selv.

For meg er kvinnefrigjøring det å sette meg i stand til å ivareta meg selv, og ikke bare barna mine.

Rode om økonomisk og praktisk selvstendighet som del av frigjøring.

Norge er et u-land når det kommer til å være seg selv.

Kontroversielt utsagn om norsk selvsensur og konformitet.

Det å få tak i de unge slik at de føler seg sett og verdsatt – det ligger det enorme forebyggingskraft i.

Rode om bekymringssamtaler og forebygging av ungdomskriminalitet.

Vi snakker så mye om selvtillit, men selvfølelse er noe helt annet.

Om forskjellen mellom ytre prestasjoner og indre egenverdfølelse.

Hvis du sitter og kjenner at det er noe i meg jeg ikke får brukt, men jeg tør ikke si det til noen, så er det selvskading.

Rode om konsekvensene av å undertrykke seg selv.

Det er alltid flere som er glad for det du sier enn de som er imot. Men de er stille, for de tør ikke.

Om hvorfor selvsensuren opprettholdes.

Det å være uenig går helt fint hvis du vet at personen du er uenig med er et godt menneske.

Om polarisering og at meninger ikke bør defnere personens verdi.

Hvis vi mister håpet, da er vi ille ute.

Rode om håpet som grunnlag for å våge å være seg selv.

Claims

Anne-Kristin Rode jobbet 25 år i politiet.

Hun oppgir selv tallet.

Rode ble helt utbrent og sykemeldt i 2012.

Selvoppgitt i intervjuet.

Rode har skrevet boken «Kjempe for alt du har kjært» om sine erfaringer i politiet.

Nevnt av verten.

Rode var leder for seksjon for volds- og seksualforbrytelser i politiet.

Selvoppgitt.

Rode var 20 år leder i politiet.

Selvoppgitt.

Det er 11 år siden Rode sa opp, og tolv og et halvt år siden hun jobbet i politiet.

Selvoppgitt tidspunkt.

Norge har lovfestet rett og krav til at menn skal ha en andel av fødselspermitteringen.

Rode hevder dette.

Rode jobbet på Manglerud politistasjon på 90-tallet og tidlig 2000-tall.

Selvoppgitt.

Bjørn Øverum lanserte bekymringssamtale for førstegangskriminelle, som ble oppfanget på regjeringsnivå.

Rode forteller dette.

Etter VG-oppslaget fikk Rode mellom 20 og 30 hatmeldinger, men folk stanset henne daglig på gaten med takknemlighet i mange måneder.

Selvoppgitt.

Rode mener hun kan kommunisere telepatisk med dyr og har opprettet et eget «dyrevar».

Selvoppgitt; kan ikke verifiseres vitenskapelig.

Justisminister Knut Storberge ga Rode direkte ros for å være ærlig om overfallsvoldtekter.

Selvoppgitt.

Rode hevder hun fikk dødsdom på kreft i vestlig medisin, endret kosthold og lever ti år etterpå.

Selvoppgitt helsehistorie.

Rode hevder at kreft ikke er genetisk, men metabolsk, og at kreftceller elsker sukker.

Henviser til forskning på kosthold og kreft; kontroversielt påstand.

Silje Skjevig skrev under pandemien i Dagens Medisin om ruspolitikken og på sosiale medier om vaksinepress.

Selvoppgitt av verten.

Rode hadde seks eller syv måneders permisjon med lønn etter sin eldste sønn, i en tid da pappa ikke var obligatorisk på banen.

Selvoppgitt.

Rode hevder hun fikk en melding fra jordmor Linda Kjellaug mindre enn 24 timer etter at hun ba «guidene» om hjelp med bokskriving, og historiene hennes ble brukt i bøkene «Ildronningen» og «De elskende».

Anecdote fortalt av Rode.

Rode hadde førstesiden i VG med temaet skjulte evner.

Selvoppgitt.

Rode hevder hun er nå i stand til å identifisere seg med mennesker hun er dypt uenig med, fra et fredelig utgangspunkt.

Selvbeskrivelse.

Loading

Hver gang så sa jeg, ja det er klart jeg skal gjøre det, og var kjempesmigret, sånn som folk liker meg, ja men dette, jeg skal bli politimester. Så skjer det noe. Det er akkurat som jeg ser at det går en todeling her, hvor hodet bare søker ut etter anerkjennelse, at jeg legger all min integritet i alle årene. så hadde jeg lagt min integritet hva sier andre, hva mener venner hva tenker kollegaene alle de som har sett meg på TV jeg ble plutselig kjent, ikke sant og så sier kroppen stopp så tenkte jeg, hva er det som skjer med meg nå hvorfor har jeg delt i to så begynte jeg å kjenne etter så forstod jeg at jeg hadde trengt meg selv opp i et hjørne at det jeg trengte, det var frihet Du lytter til Snakk med Silje Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Velkommen, Anne-Kristin Rode. Tusen takk. Du har jo tidligere jobbet mange år i politiet- Jeg leste boken din, Kjempe for alt du har kjert, var det den het? Ja, nesten Kjempe for alt du har kjert. Hvor du beskriver hvordan det var for deg å jobbe som kvinne i politiet, og de utfordringene det medfører, og hvordan det var i etterkant av 22. juli, men også den prosessen du har hatt med Det å være syk, og det å bli, det var vel egentlig utbrent du ble på et langt tidspunkt. Fullstendig flatt, helt utbrent. Og så å komme deg opp igjen, og nå har du jo masse spennende prosjekter på gang, og du har skrevet krimiromaner, og du har skrevet en del nye bøker nå om... Ulike temaer, blant annet kommunikasjon med dyr og diverse. Det er mange ting jeg kan snakke med deg om. Du er jo en stemme som er ganske modig, som tør å si hva du mener, og det har jeg veldig respekt for. Så egentlig lurer jeg litt på om jeg kan snakke litt med deg i dag om den debatten, den feminisme-debatten som har kommet opp igjen nå, hvor en del kvinner ... også tenker det er viktig å få lov til å være hjemme lenger med barna sine uten å bli sett ned på Og så er det jo en debatt også om den økte ungdomskriminaliteten, spesielt i Oslo, som jeg tenker også kunne vært litt interessant å snakke med deg om. Ja, du veien. Ja, det er mange ting vi kan snakke om. Jeg vet ikke hva du vil starte ved å si noe om. Du har vel gjort deg noen tanker om de ulike debattene som er gående nå? Ja, jeg tror jeg er født med veldig mange tanker. Så det jeg kanskje har lyst til å starte med ... er jo å si at min erfaring, jeg kan jo si først og fremst som kvinne, men jeg har også lyst til å si som sjel, fordi jeg mener vi har kropp og sjel. Og det er jo mitt livsvalg, det engelske ordet «human being» for menneske, som speiler det. Det er at vi må våge å leve ut den vi er. Fordi det tror jeg kanskje er mitt aller viktigste budskap til alle unge, alle voksne, alle gamle. Vi må slutte å begrense oss, bevisst eller ubevisst. Ikke holde igjen. Og da er jeg jo selvsagt tilhenger av den gyllene regelen. Du skal gjøre mot andre som du vil, andre skal gjøre mot deg. Altså, jeg snakker ikke egoisme og kjøre over andre. Men jeg snakker om å tillate deg å være. Og da kan vi jo for så vidt også gå rett inn i den feminismedebatten. Ja. derifra, men det å våge å være, hvis ikke vi gjør det, så går det galt. Fordi da agerer vi på andres premisser. Det er alt for mange som identifiserer seg ut fra hvem de tror, eller håper, eller ønsker at andre skal se dem som. Men vi må jo først og fremst ta valg som stemmer med vårt eget indre. Og da får vi et sunnere samfunn, og da får vi færre sykemeldinger. Og dette er jo sagt i nå veldig få overfladiske ord, men dette er et livsarbeid, sånn som jeg erfarer det. Og det var jo fordi jeg begynte å gjøre det, at jeg ble frisk etter den siste sykemeldingen i 2012, hvor jeg var helt utbrent. Hvor jeg begynte å ta valg som stemte med hele meg, og ikke bare den delen av meg jeg hadde tillatt meg å se. Så det kunne vi også snakket mye om, men jeg har jo i hvert fall fått med meg en del av den feminisme-debatten som pågår nå. Og du verden, jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne. Men jeg er jo tilhenger av at hver må få lov til å bestemme selv. Men så er jo jeg også gammel nok til å ha erfart arbeidsgiver som sier vi kan ikke gi gutta opp herm. Og hvis ikke vi hadde hatt en lovfestet rett og krav til at menn skal ha en andel av for eksempel denne barselpermisjonen, fødselspermisjonen, så ville ikke Norge vært det landet vi er i dag. Og det håper jeg at dere unge aldri glemmer at nettopp fordi vi laget dette regidsystemet, så kommer vi så langt som vi har gjort. Ja, for da blir det en forventning om at far skal ut i pappapermisjon. Han har rett på det. Og da blir det ikke noe sånn at man får fra arbeidsgivers side bli presset til å ikke gå ut i den permisjonen og kunne være hjemme med barnet? Nettopp. For jeg har sett unge papper, da jeg selv var ung, tidlig i 30-årene, som søkte om pappaperm med røddummende kinn og skam i blikket, fordi de syntes det var flaut, men de ønsket å være hjemme med barnet sitt. Og hvis ikke arbeidsgiver da måtte, så hadde det ikke skjedd. Og indirekte, eller kanskje jeg skal si direkte, så er jo dette også til gunst for oss kvinner. Fordi da kan ikke lenger arbeidsgiver ubevisst eller bevisst tenke at Jeg tror jeg ansetter han mannen, for hun er jo i fødealder. For da vet jeg at begge to skal ut i permisjon. Og det er jo også til gunst for oss kvinner, at det ikke bare er vi som skal det. Og så er det jo til gunst for barna at begge er hjemme. Men det er jo vanskelig, og jeg har altså en enorm respekt for alle kvinner som som ønsker å være lengre hjemme med barnet sitt enn ett år. Er det ett år det er i dag, forresten? Jeg tror faktisk det er mindre enn ett år, ja. Men det er ett år totalt for barnet? Det husker jeg ikke. Nei, ikke sant? For jeg har barn i slutten av 20-30-årene, så jeg er ikke helt oppdatert, men la oss si at det er cirka ett år. Jeg forstår jo både mamma og pappa som synes at det er alt for tidlig å gå fra barnet sitt. Og jeg forstår også hvis det er kvinner eller menn, jeg har lyst til å inkludere menn hele veien, som sier at jeg vil være hjemme lenger. Og så spørs det hvor lenge skal staten betale? Og skal vi fortsatt ha regler som tvinger den ene parten til å måtte være hjemme? Selv om kanskje familien ønsker at det bare er henne eller bare han? Ja, for det er forskjell på det at arbeidsgiver er nødt til å innvilge det hvis en far søker om det. Ja. Og det at det må være far som søker om det, når det egentlig kanskje er mor som har helst lyst til å være hjemme. Eller motsatt for den del, ikke sant? At en mor ønsker tilbake i arbeidslivet tidligere, og så ønsker en far å ta over den, fordi mor kanskje ikke anner, eller sånn, som gjør det mulig, ikke sant? Så det er jo en sånn... For du sier jo noe om den der friheten også, som alle burde ha til å være seg selv og gjøre det de ønsker i sitt liv, da. Ja. Ja, absolutt. Og jeg sitter ikke med fasiten. Jeg er veldig ydmyk til dette. Og akkurat dette, ja, men vi vil bestemme selv. Den debatten har gått helt siden disse reglene kom. Hvorfor skal Norgestat komme inn og bestemme over oss? Ja, kom inn i stua vår. Ikke sant? Så den harmen har jo vært der bestandig, men jeg har i hvert fall vært med på en del av reisen og sett hva det har medført av goder. så har jeg selvsagt ikke fått med meg inn frustrasjonene fra stuene. Nei, ikke sant? Så dette her er vanskelig, men så synes jeg jo også at alle skal tenke gjennom det der med, hvis man faktisk ønsker å være hjemmeværende og la den ene ha inntekt, har vi da tenkt gjennom hva som skjer hvis den som har inntekt dør, eller ønsker å skille seg fra deg, og du har ingen utdannelse, og du står der Hva skjer da? Så det handler jo om å planlegge livet sitt også. Og ikke bare, hvis jeg skal dra det litt langt og si, ikke bare leve på en rosa sky. Nå har jeg fått barn, og jeg ønsker å være hjemme. Uansett om det er mamma eller pappa som tenker det. Jeg vil bare være hjemme og kose meg med barn, og barn har godt av at jeg er hjemme helt til det begynte på skolen. Ja vel, hva hvis du blir gått fra? Og du har levd i denne rosa idyllen. Hvordan skal du ta vare på deg selv derfra? Så for meg så er jo også kvinnefrigjøring det å sette meg i stand til å ivareta meg selv, og ikke bare barna mine. Dette her er så komplekst, men jeg ønsker jo debatten velkommen, og at vi lytter til hverandre. Ja, og at du har litt respekt for hverandre, for jeg fikk litt vondt når jeg så på debatten, og disse kvinnene på den ene siden da... at det var en nedlatenhet. Litt sånn at jeg har jo fått til, jeg har vært i arbeidslivet og har fått mange barn, og er ikke plaget av at jeg har menstruasjonssvingninger. Men vi er forskjellige. Ja, vi er forskjellige. Jeg synes i hvert fall det er flott at alle våger å si det de tenker. Og så er jeg helt enig med deg, og det gjelder over hele linja, uansett hva vi snakker om. vi kan bli mye flinkere til å vise hverandre respekt. Men når jeg så på debatten, så har jeg klart at jeg identifiserte meg med de voksne kvinnene. Fordi jeg har stått i det de har stått i. og står i, og jeg har sett, jeg har jo ikke vært blant de som virkelig fikk gjennomslag for kvinners rettigheter, det er jo generasjoner før meg, så jeg har jo allerede surfet på den gode bølgen, som alle kvinner etter oss faktisk gjør, vi er et fantastisk likestilt land, og så blir det litt steile fronten når det kommer nye argumenter opp, tenker jeg, men hvis vi greier å se på hverandre med nysgjerrighet, og ikke fordommelse, så tror jeg vi kommer mye lenger. Nysgjerrighet er noe vi aldri må miste. Helt enig med deg, og det er jo derfor jeg inviterer veldig mange annerledes perspektiver inn i min podcast, for de er nysgjerrig. Jeg ønsker å høre fra folk selv, si ting selv, og ikke at man skal ukritisk lytte til hva andre sier at noen har sagt. Fordi det er jo ikke alltid jeg opplever at det er stemmer helt overens med hva som faktisk ble sagt, og i hvilken sammenheng det ble sagt i. Det er faktisk veldig viktig, for ofte tas det ut av en sammenheng, og ofte hører vi bare halvparten av det andre sier, fordi vi er så ivrige etter å forfekte vårt eget. Men jeg kan jo spole tilbake, og jeg husker jo da mine barn var små, og jeg tror jeg hadde, jeg, da tror jeg enda ikke pappaen var obligatorisk på banen, Jeg hadde seks eller syv måneders permisjon med lønn. Og det tok jeg ut på eldstemann, og da var jeg glad jeg hadde foreldre i nærheten, for jeg hadde ikke behov for å sende han til noen dagmamma, som jeg ikke visste hvem var, og så videre. Og vi fikk ikke barnehageplass. Det var ikke full barnehagedekning. Så det å faktisk ha det luksusåret hos besteforeldre, så jeg kunne gå på jobb, det gjorde jo meg godt. Ikke sant? Men det er jo ikke alle som har besteforeldre der. Men samtidig så har jeg alltid vært opptatt av at jeg vet ikke hva livet bringer. Jeg vet ikke om jeg blir syk, om mannen min blir syk, om barna blir syke. Jeg vet ikke. Vi vet bare det vi har akkurat nå. Jeg må være i stand til å ta vare på meg selv. Og for meg er det kvinnekraft. Det er ikke bare likstilling. Men det er en kraft etter hvert menneske skal ha, så langt vi evner og kan. Og innenfor de fysiske rammer vi er tildelt i dette livet her, Jeg må så langt som mulig være i stand til å ta vare på meg selv. Og da tror jeg det er viktig at dere unge er nysgjerrig på og respekterer oss, samtidig som vi må lytte til. Ja, jeg vet ikke hvordan det er å være ung kvinne i dag. Det kan jeg ikke vite. Men det at man kan dele erfaringer, det tror jeg er veldig viktig. Og da kommer vi jo videre. Ja, men du har jo... En lang karriere i politiet. Ja, 25 år. Ja, og du var jo også leder for volds- og sedlighet, eller hva man kaller det. Ja, etter hvert så ble det hetene seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Ja. Og så ser du jo nå utviklingen i ungdomskriminalitet og vold og drap og de tingene der. Hva tenker du om den utviklingen vi ser nå fra den tiden hvor du jobbet i politiet? Det er i hvert fall mye mer brutalt. Og jeg må jo legge til at det er jo, skal vi se, det er 11 år siden jeg sa opp Og det er jo tolv og et halvt år siden jeg faktisk jobbet i politiet. Sånn at jeg har jo ikke noen innside informasjon, jeg har ikke lest noen styringsdokumenter, jeg har ikke handlingsplaner innen huden som jeg en gang hadde. Men jeg synes jo det er en veldig trist utvikling. Samtidig så er det en varslet utvikling. Og vi kan på mange måter si at Norge er et trygt land, og det er vi, med land vi kan sammenligne oss med. Men samtidig så er vi litt trege på avtrekkeren. Og det speiler overalt. Kommer det fotlenker så skal Norge utrede det. Enda kanskje Sverige har utredet det for mange år siden. Vi er litt sære. Men jeg har ingen kvalitativ grunn til å si at vi har vært trege. Jeg snakker bare av erfaring. At jeg synes Norge av og til er litt seie. Vi er litt sånn nissen på loftet innimellom. På godt og vondt antakeligvis. Men jeg stiller meg jo for eksempel et spørsmål om samarbeidet mellom etatene, og jeg tviler ikke på at det er til stede, men det er hvordan vi samarbeider. Og der mener jeg det alltid er forbedringspunkter fra familienivå opp til etatsnivå, hvordan vi samarbeider. Og en ting som i hvert fall slår meg, nå ser jeg jo på nyheten at det er veldig mye snakk om tvang. Ikke sant? Altså vi må tvinge dem hit, og vi må tvinge dem dit, og vi må få ta tak i dem. Ja, det er veldig bra det, men hvordan? Det er det spørsmålet jeg alltid stiller meg. Hvordan skal det skje? Og jeg ser i hvert fall for meg at ganske mange av disse som faller utenfor og kanskje da rett og slett blir rekruttert til slike hendelser vi så på Bislett for eksempel. Den der granaten? Ja, disse eksplosivene, hvor de faktisk blir rekruttert inn i tung organisert kriminalitet. Så stiller jo jeg meg spørsmålet, hvem er disse gutta i familiene der? Og hvem er barnevernet overfor disse familiene? Jeg har aldri jobbet i barnevernet, men jeg vil i hvert fall i en ideell verden ønske meg en todeling hvor en del av barnevernet er inne på dialognivå og samarbeider, jeg vil tro, mye dypere enn det det gjøres i dag. Og så har du de familiene hvor man må gå inn og ta barne. Men hvordan skal man ta barna? Skal man møte med uniformert politi i barnehage på skole og raske dem ut? Nå snakker jeg veldig generelt, og jeg sier ikke at det er akkurat det som skjer, bare så det er understreket, at ikke noen sier ro, du sa at politi gjør alltid sånn, men jeg vet at det noen ganger skjer sånn. Så det er noe med hvordan skal tvangen gjennomføres? Og er det faktisk mulig å veilede familier på et mye dypere nivå, og følge dem opp på et mye dypere nivå, enn det det er ressurser til i dag? Og da er vi på politisk vilje, og på politisk innsikt, ikke sant? Så jeg kritiserer ikke enkeltmennesker. Men jeg husker jo fra langt tilbake, jeg ble fortalt at lensmenn rundt forbi, de ville ikke gå inn med tvang, selv om kanskje barnevarene ba om det, for de sa nei, her må vi snakke sammen. Vi har jo et norsk politi som er et dialogpoliti, og det har jeg alltid vært veldig stolt av. At norsk politi har planer for hvordan de skal snakke med publikum. Det tror jeg har vært veldig kriminalitetsbekjempende og forebyggende. Og jeg tviler ikke på at det finnes mange mennesker i barnevernet som ønsker å gjøre det samme. Spørsmålet er om de har ressurser og tid til å gjøre det. Jeg har jo da med glød også fulgt denne veldig søte serien Pørni. Ja. Jeg elsker Pørni, jeg bare synes Henriette Stensrum gjør en fantastisk jobb, og det er jo selvsagt fiksjon og skuespill, men det er noe med det store hjertet, og det der å gå inn og snakke med familier, og det å snakke med barna og la barna bli sett. Og da jeg hørte på nyhetene at en av disse gutta som sto bak eksplosivene på Bislett, hans foreldre møtte i retten for familievold dagen før denne hendelsen på Bislett finner sted. Altså han lever i en familie med familievold. Og da stiller jeg spørsmålet, hadde det vært mulig å snakke med foreldrene, familien, på et dialognivå mange år tidligere, hadde det vært mulig å fange opp eller burde han vært tatt ut? Jeg vet faktisk ikke om han har vært plassert, men det ligger jo menneskelige tragedier og menneskelige historier bak alt som skjer. Og så er jeg ikke i den gruppen som mener at vi skal forstå oss ihjel, for ting skal ha konsekvenser. Men jeg tror vi hadde vært tjent med et barnevern som også hadde en ganske tung avdeling på dialog med familiene, og opplæring og oppfølging på hvordan barn ivaretas, og føler lojalitet til familien, og føler lojalitet til noe. Fordi så langt jeg har forstått, så mange av de som blir rekruttert er ensomme ulver, De føler seg alene, de er forlatt, de har bygget opp aggressjon, og det de føler lojalitet til, det blir de som rekrutterer dem. Og da er de i et kjempeufføret. Ja, og da, fordi det det har vært snakk om nå er jo, ja, skal de låse disse ungdommene inne på disse barnevernsinstitusjonene? For det er jo faktisk sånn at da er det jo barnevernet som har omsorgen for disse. Og så er spørsmålet, ja, er det da mer tvang som er løsningen på de problemene vi har? Og jeg tenker jo det at forebygging er jo det aller viktigste. Sørge for at disse ungdommene ikke kommer inn i disse kriminelle gjengene og i disse miljøene. For når de først er der, da tror jeg faktisk det er veldig vanskelig å gjøre så mye annet enn tvang. For da, som du sier, da ligger lojaliteten til de kriminelle nesten uansett. Og skulle forhindre at de skal fortsette å være løpegutter, for det er jo dessverre det de kanskje i en del sammenhenger blir da. Så, men... Det virker jo som at det har blitt mye mer sosiale problemer, i og med at det er flere som blir tatt inn i dette. Men jeg aner jo ikke hva løsningen er. Jeg tror det brukes veldig mye ressurser i barnevernet, i en del bydeler i Oslo, nettopp for det du sier, å prøve å forebygge å jobbe med disse familiene. Ja. Ja, det tror jeg også. Så jeg bare gjentar at jeg kritiserer ikke barnevernet som sånn, men jeg tror det hadde vært grunnlag for å se på en todeling og øke ressurser for å prøve å ligge litt foran og ikke ligge bakpå. Og forebygging har for meg alltid vært et stikkord. Jeg jobbet på Manglerud politistasjon på 90-tallet og tidlig 2000-tall, og det var mange flotte medarbeidere. Det var Bjørn Øverum som blant annet lanserte en bekymringssamtale på førstegangskriminelle, og dette ble jo sett helt opp på regjeringsnivå med bekymringssamtalen. Og det å få tak i de unge slik at de på en eller annen måte et eller annet sted føler seg sett og verdsatt, det ligger det enorme forebyggingskraft i, for vi trenger alle å bli sett. Og så spørs det hvem vi blir sett av. Og det er klart, kommer du fra en familie med mye vold, så har barnevernet en jobb å gjøre med å plassere, men det er vel heller ikke nok avlastingshjem og fosterhjem der ute, fordi det krever masse. Og i forhold til dette med tvang, jeg synes det er veldig, veldig vanskelig å mene noe om det, men jeg er ikke noe særlig tvil om at på samme måte som vi må ha fengsler, det mener jeg, så må vi nok også av og til utøve en viss form for tvang. Men da må man ha tenkt ganske nøye gjennom hva skal skje da når man låser? Hva skjer inne i det rommet? Hvordan når vi inn til dem? Går det an å nå inn? Og i alle samfunn så tror jeg det finnes mennesker som faller utenom, og så kan man spekulere i hvorfor. Men vi må jo søke at det er færrest mulig, og det tror jeg det er gjengsenighet over hele livet. Og jeg er jo ikke for tvang i det. Jeg er veldig for tvang på generelt grunnlag nesten, ikke sant? Men samtidig så er det jo noe med det at man kan jo ikke bare ha et sånt sosionompoliti som bare går og snakker med folk også. Det må jo, som du sier, få konsekvenser. Vi må ha Spesielt når det kommer til den ungdomskriminaliteten, det er jo også snakk om å senke den kriminelle lavalder, slik at man har mulighet for å faktisk ha noe straff i andre enden, fordi det er kanskje bare det som fungerer på en del av disse ungdommene. Jeg sitter ikke her med svarene, men jeg synes det er en interessant debatt, og jeg lurer på hvordan vi skal løse disse problemene. Jeg er jo for en avkriminalisering av bruk av rusmidler også, sånn at vi kan få tatt de som faktisk virkelig står bak det å innføre disse rusmidlene til landet, og ikke de ungdommene som bruker det nødvendigvis. Men det Det er jo ikke enkelt å vite hvordan vi skal løse det, men det har jo blitt et økt problem i hvert fall, og det må vi anerkjenne. Og så er spørsmålet, ja, hvor skal ressursene brukes? Flere politifolk ute i felten, kanskje? Jeg vet ikke. Nei, vet du hva, dette er jo kjempestore spørsmål du tar opp. Men jeg tenker jo at allerede i barnehaget, og på skoler nå vet jo ikke jeg hva som gjøres men jeg vet bare hva jeg har erfart og hørt også fra venner som har barnbarn hvis du spør barn på skolen kan du si fem stygge ting om deg selv for eksempel eller noe som ikke er så negativ eller oss voksne for den sakens skyld så har vi ikke noe problem med å liste opp alt som er feil med oss Men vi sliter med å fylle opp en liste med positive ting. Og det er jo en øvelse som jeg tror ville vært veldig fruktbar. Den er enkel, den koster ikke så mye, det er vettugelærere, barnehageansatte som kan si hva som er bra med deg i dag. Et spørsmål. Hva er det som er ordentlig bra med deg i dag? Hva er det du er glad for i deg selv i dag? Å øve opp selvfølelsen. For vi snakker så mye om selvtillit, men selvfølelse er noe helt annet. Det der å faktisk ha følelsen av at jeg betyr noe, at jeg er verdt noe. Hva har du gjort for noen andre i dag? Hva gjorde du for noen andre i går? Fikk du noen andre til å smile i går? Dette skal ikke være romantisk, men det skal være rett og slett på at din adferd har en konsekvens for andre, og det du tenker om deg selv har en konsekvens for deg selv. Jeg er jo veldig tilhenger av konsekvenser på alle nivåer, og at vi blir lært opp til å tenke innover hvem er jeg egentlig, og bygge egenverd. Og det synes jeg vi er alt for lite flinke til. Ja, det er en viktig poeng, fordi jeg Jeg tror en del ungdom i dag strever med at man tror man ikke er god nok. Også så ser man jo at man hele tiden sammenligner seg med mange flere enn det vi gjorde i gamle dager, når vi ikke hadde sosiale medier og alt sånt. Og du får et glansbild av hvor lykkelig og flink alle er. Og så samtidig da... ikke tørre å si helt hva du mener. For det er jo veldig få som tør i dag. Det er jo mange som sier at, nei, men jeg tør ikke å være ærlig om mine meninger, og mene noe nesten i det hele tatt. Fordi det er så ubehagelig da, å være seg selv på mange måter, og si hva man egentlig tenker. Vet du hva, det synes jeg er helt forferdelig. Og jeg lurer på, er dette her er virkelig så fastlåst, eller er det mulig i en liten vennigeng, blant tre eller fire, å si, kan ikke vi begynne å fortelle det innerste, innerste, til de vi stoler på? For dette her er farlig, mener jeg. Dette er virkelig farlig for helsa. Og da har jeg lyst til å avsløre noen småting om meg selv, bare fordi jeg tror det kan være en, forhåpentligvis en inspirasjon, Og jeg har vokst om som enebarn på Norberg i Oslo, og jeg var redd. Jeg var et redd barn, jeg var ikke tykk hudet, jeg syntes det var skummelt å stå i skolegården, jeg syntes det var dritskummelt å rekke opp hånda i klassen. Noe som da selvsagt medførte at jeg pugget leksene så hardt gjennom hele skoletida, at jeg visste hvorpå siden det sto, sånn at hvis jeg ble spurt, så ville jeg greie det, ikke sant? Og jeg visste ikke hvorfor jeg var redd. Jeg visste bare at jeg var redd. Jeg visste at jeg krøp sammen, og at jeg syntes alt var skummelt. Og så er det jo mange grunner til at det blir sånn. Men vi har ikke tid til hele livshistorien akkurat nå. Men så går det jo noen år, da, så blir jeg jurist. Jeg velger altså å... Jeg velger å si at jeg velger meg en drøm om å bli stjerneadvokat. Og det er jo ganske gøy når du ser det i relefe med at jeg ikke tør å snakke i forsamlinger. Så skal jeg altså bli stjerneadvokat. Finn fem feil, liksom. Og så studerer jeg just. Og så hadde jeg jo tenkt å bli advokat, som sagt, men da måtte jeg jo ha advokatbevilling, så jeg velger jo da å gå inn i politiet. For der får, hvis jeg har prosederet et visst antall saker for retten, så får jeg advokatbevilging, og så kan jeg gå ut som advokat. Og vi har ingen advokater i familien, og faren min sa liksom, hvor fikk du dette fra? Jeg skal bli stjerneadvokat. Jeg hadde lest en novelle om en stjerneadvokat som brillerte i retten, og tenkte, sånn skal jeg bli. Så begynner jeg å gå i retten, og er redd. Og er redd. Og er redd. Jeg er redd for dommeren, jeg er redd for forsvareren, jeg synes alt er drittskummelt, og jeg er jo kjemperedd for å ikke si de riktige tingene. Så møter jeg jo da, og det er litt sånn fun fact, Jon Kristian Elden, som forsvarer. Og det gikk ikke så veldig mange rundene i retten før jeg tenkte, han blir stjernadvokat. For han var jo bare et sånt levende oppslagsverk, og bare forstod det, og kunne svare på alt, og jeg sto der og var helt sånn lammet, både av skrekk og av mangel på kunnskap. Jeg hadde ikke talent for just. Og så blir jo jeg da leder i politiet. og synes det var kjempeskummelt å lede noen, og hva synes de om meg, og nå må jeg passe på å være sånn som de vil jeg skal være. Og sånn levde jeg i veldig, veldig mange år. Jeg var 20 år leder i politiet og gikk jo alle gradene. Men jeg ble ikke politimester da, men det var et valg. Tror jeg kunne blitt politimester et sted i Norge, hvis jeg hadde villet. Det velger jeg å si. Jantelogen-loven, den har jeg henlagt. Bra. Men så blir jeg jo sykemeldt, ikke sant? Og har jo hatt en fantastisk karriere i politiet. Jeg har stått i media nesten daglig i perioder. Med drap, voldtekter, serievoldtekter, masse voldtekter, altså mye stygge saker. Og så er vi da etter terroren, og vi er i en politireform, og jeg blir oppfordret til å søke politimesterstillinger av folk rundt om i landet. Og så plutselig så skjønner jeg at hver gang så sier jeg «Ja, det er klart jeg skal gjøre det og være kjempesmigret sånn som folk liker meg, ja, men dette, jeg skal bli politimester». Så skjer det noe. Det er akkurat som jeg ser at det går en todeling her, hvor hodet bare søker ut etter anerkjennelse at jeg legger all min integritet i alle årene. så hadde jeg lagt min integritet. Hva sier andre? Hva mener venner? Hva tenker kollegaene? Alle de som har sett meg på TV. Jeg ble plutselig kjent. Og så sier kroppen stopp. Så tenkte jeg, hva er det som skjer med meg nå? Hvorfor har jeg delt i to? Så begynte jeg å kjenne etter. Så forstod jeg at jeg hadde trengt meg selv opp i et hjørne. At det jeg trengte, det var frihet. Og den hjelpen fikk jeg jo da via en linære. Fordi den største katta vår, en diger med en kun på 6 kilo i sin beste alder den gangen, hun satt og spanet på en linæle. Jeg sto ut på terassen en sånn vakker høstdag med blå himmel. Og så tenkte jeg, shit, nå får vi åsted i hagen. Den linæla, den er ferdig. Men så greide den seg, og så fløy den opp på taket. Og så ble jeg stående og se på den, og så tenkte jeg, han Kristine, det er det der du trenger. Du må kunne få lov til å synge med ditt nebb. Da begynte det harde arbeidet, men også det morsomme arbeidet, og det som begynte å sette meg fri. Da begynte jeg å forstå at det er noe inni deg du ikke bruker. Hva er det du ikke bruker? Jeg velger å kalle det sjel, men du kan kalle det den høyere bevisstheten. Noen kaller det Gud. Det er ikke nøye. Finn det ordet som passer deg, vil jeg også si til lytterne. Finn det ordet som passer deg. Jeg velger å kalle det sjel. som sier at, hallo, hallo, det er en del av deg du ikke bruker. Og så begynte jeg å oppdage at jeg har jo en veldig sterk intusjon. Hvis jeg faktisk setter meg ned og lytter, og stiller spørsmålet, skal jeg jo egentlig bli politimester da? Så sier magefølelsen, for å bruke et folkord, nei, du skal gjøre noe nytt. Og så sier hodet, ja, ja, ja, for det forventer alle. Du må søke, du må søke. Og så valgte jeg å følge intusjonen. Du skal søke permisjon fra Oslo politi. Og så skal du reise rundt og snakke om lederskap, for det er noe helt annet enn ledelse. Det handler om empati. Det handler om mental berøring. Det handler om respekt og likeverd på jobb. Og det handler ikke om at du er bedre enn andre. Lederskap, når du har blitt leder, så er du ikke mer intelligent. Du er ikke noe bedre. Det er en beinhard jobb i å tillite og resultater og konsekvenser. Ikke sant? For å si det veldig kort. Det skulle jeg reise rundt og holde foredrag om, og så skulle jeg begynne å skrive bøker. Så jeg hoppet da fra en sikker inntekt, og begynte da i en alder av 50 pluss, med å finne meg selv. Det å faktisk da erfare at jeg kunne en dag det snødde og var slaps og helt umulig, og jeg skulle fra en fysioterapeut til en tannlege. Da tenker jeg, det er jo egentlig bare 500 meter til den tannlegen, men jeg orker ikke å gå, for det er så større ut det. Og rygger ut, og så får jeg bare et bilde, et mikrosekund, du får ikke parkert deg her oppe. jeg har ikke parkert der oppe, jeg får noe tull, det er jo alltid parkeringsplasser der, så velger jeg å lytte til intusjonen, kjører inn, forlenger parkeringsplassen, kommer med gjennomvått hår og klissvått opp til knærne, har gått 500 meter i søpa, og der er det en bil som har kjørt seg fast, og det står redningsbil, og det er ikke mulig å komme ned på parkeringsplassen. Da begynte jeg å stole på intuisjon. Så tenkte jeg, det er mer mellom himmel og jord. Og for meg handler det ikke om religion. Jeg vil ikke ha én regel. For meg er spiritualitet, sjel, intuisjon, telepati, klarsyn, det er frihet. Det er frihet til å være. Og jeg husker ikke engang spørsmålet ditt, men det som er viktig for meg er at, jo, for du snakket om at man ikke tør å være seg. Og det er uendelig mange mennesker som har denne egenskapen. Vi er født med den alle sammen. Men Norge, vi er et u-land når det kommer til å være seg. Vi tror vi er så frigjorte, men det er så mange regler. Så jeg kan på en måte ikke få sagt nok hvor viktig det er at du våger å være. Og for meg har det vært helsebringende. Musklene begynner å slappe av. Jeg har til og med, dette er jo så gøy å si, for folk tenker på meg som politi og sånn, oppdaget at jeg kan kommunisere telepatisk med dyr. Så jeg gikk på dyretoksskole hos Sisselgrana, og jeg har opprettet mitt eget dyrevar. Det er et var for dyr, hvor jeg får visdom til eier fra dyr. Veldig sterkt. Og det er jo ikke tvang. Du kommer hvis du vil. Men det koster jo. De kjøper jo min tid. Og dette blir de jo bråk av i Norge. Men så tenker jeg, de som ikke vil ha det, de får jo bare la være å Men jeg har også bare lyst til å nevne da, fordi det er jo litt gøy, jeg har jo tatt med to bøker, litt sånn åpenlyst skjult reklame kanskje, men grunnen til at jeg tar det med, det er jo ikke bare fordi jeg som forfatter elsker at bøkene mine blir lest. Jeg har jo også skrevet politikrim, både for barn og voksne, men Og dette handler om intusjon. Jeg synes det er en veldig morsom historie du skal få nå. Fordi jeg hadde så lyst til å skrive en annerledes bok. Jeg hadde lyst til å ta med et lite mysterium, for jeg er jo litt sånn genetisk opptatt av mysterier og oppklaring. Jeg synes det er veldig gøy. Men jeg hadde begynt å skrive en bok og fikk det ikke til. Jeg tenkte, blir det krim? Blir det roman? Hva blir dette her for noe egentlig? Og så gikk jeg ut på terassen på hytta, og så tok jeg bare en liten pep-talk med guider, dyr, animal kingdom, whatever. Og så sier jeg bare, dere, hvis det er meningen at jeg skal skrive en bok som dette, så må jeg ha hjelp. Jeg får det ikke til. Nå har jeg holdt på i nesten et år, og det blir bare tøv. Dagen etter, det er under 24 timer etter, så ligger det en mail i min innboks. Og der står det «Hei, jeg heter Linda Kjellaug. Jeg er jordmor. Jeg har nettopp kjøpt en av dine siste bøker, «Kjærlighetsvindel». og jeg ønsker så veldig en signatur kan jeg få lov til å møte deg jeg kjenner Sissel Grana tilfellet du har lyst til å sjekke meg ut og det vil jeg, for jeg får ganske mange henvendelser jeg møter jo ikke alle som har lyst til å møte meg det har jeg ikke tid til men jeg sjekket med Sissel, og hun sier ja, Linda kan du stole på så møter jeg Linda dagen etter altså to døgn etter at jeg har stått på terassen og så sier hun, vet du hva nå har altså guidene sagt til meg et halvt år at jeg skal kontakte hun der, Hanne-Kristin Rode og jeg har tenkt at det kan jeg ikke gjøre, for jeg er ikke noen stalker men skjønner jeg trenger å snakke med deg Sånn blir vi sittende og snakker, så det der med signatur i bok var jo bare en sånn lite skalkeskjul. Og så viser det seg at hun er ikke bare det at hun var jordmor, men hun kommuniserer med de uføtte. Og hun har sterke historier som jeg har skrevet om i Ildronningen og også i De Elskende her, om hvordan hun for eksempel fikk beskjed om at navlestrengen var for kort. Vi kan ikke gi drypp nå og få en hurtig fødsel, for da blir barnet kvalt. Og så historien er mye mer detaljert, men bare for å si det veldig kort. Jeg sitter og hører på historiene hennes og tenker at dette er helt rått. Hun har en hjertevarme og en ekthet og en fortellerevne som er helt unik. Så kommer jeg tilbake på hytta og tenker at hun har møtt hovedpersonen din. Så måtte jeg ringe henne og si at hun kunne tenke seg at hun fikk lov til å bruke noen av historiene hennes inn i bøkene hennes. For da har hun en hovedperson som hun har lett etter. Derfra løsner skriveprosessen. Så jeg skriver jo en roman med krim, vil jeg si. Det er et bittelite koselig mord. Veldig, veldig koselig. Det merker nesten ikke. Koselig mord? Altså ikke noe vold, ekle ting, ikke noen knirkende dører. Ikke sånn som veldig mange unngår. Men det er et mord, et drap, som vi sier i politiet, med en politimann som synes hekser er noe dritt. Og så er det da en jordmor som er en blanding av Linda og meg, men hun er jo jordmor Lerke. som våger å fortelle hva hun gjør. Hun mister jo jobben. Hun blir jo sparket ut. Men hvor går hun derfra? Og grunnen til at jeg brukte såpass mye lang tid er at jeg erfarer at dette speiler deg og meg i samfunnet. Det er ikke alle som er jordmødre og snakker med ufødte. Det er ikke alle som skal bruke sitt klarsyn eller sin intusjon. Du skal gjøre det som er riktig for deg. Men hvis du sitter og kjenner at det er noe i meg jeg ikke får brukt, men jeg tør ikke å si det til noen, så er det selvskading. Og det må vi slutte med. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg, hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin, eller vipset i 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte. Du beskriver jo veldig mye det mange strever med, for jeg holder jo sånne stressmestringskurs i kommunen, ikke sant? Det er veldig mange damer mellom sånn, ja, 30 og 50, som går på en skikkelig smell, ikke sant? Sånne utbrenthet, sånn som du beskriver. Og Og det som er likheten blant mange, jeg sier ikke alle, men mange, er jo det der flink-pikesyndromet som du egentlig beskrev i sted, at man kjenner ikke etter sine egne behov overhodet. Hva jeg har lyst til, eller magefølelsen, den føler man ikke. Det er noe irrasjonelt det å kjenne etter i følelsene sine hva man egentlig har behov for. Vi må bare egentlig være flinke og gjøre det andre forventer av oss. Sånn at man Mange lever jo livene sine med at, ok, men hva ønsker de at jeg skal gjøre? Hva forventes av meg? Hvordan kan jeg være flink? Hvordan kan jeg bli likt? Og det går liksom foran alt av... Altså, folk kjenner ikke etter en gang, for de vet jo ikke hvem de er og hva de vil, mange. Ikke sant? Fordi det har de lært å kjenne etter, for det er ingen som har vært ordentlig nysgjerrig på... hvem er du og hva ønsker du i ditt liv? Hvis du skal følge det indre kompasset eller den drivkraften som er der, mange vet jo ikke, hvis du spør, ja, hva har du lyst til? Så har de ikke noe svar da. Vet du hva, jeg får helt sånn gåshud når du sier det, og den negative gåshuden, for jeg synes det er så trist, det at du faktisk ikke har lært, og da er vi tilbake til det jeg nevnte med barnehage og skole, hva gjør deg glad? Hvordan opplevde du at noen smilte når du gjorde det for noen? Og ja, det er veldig, veldig mange kvinner som går på denne smellen, og det er vel også stadig flere menn etter hvert. Så vi må begynne å ta oss selv på alvor, og Det starter jo med å ikke drite ut andre. Også på mange måter. Fordi det er en ganske stor vilje til å le av andre. Og det har jo jeg opplevd. Du vil ikke tro jeg har fått brev. Både elektronisk og håndskrevende. Du har jo rakna. Du er en skam for Norge. Og jeg tenker... Det berører meg ikke engang, for det speiler jo avsender. Det er jo de som går med noe vondt. Men det er klart at i begynnelsen så skvatter jeg jo, fordi det er jo et ubehag. Jeg har hatt førstesiden på VG med det styggeste bildet jeg tror de hadde i redaksjonen med Rode Trorun av skjulte evner. Og det var liksom en måned med litt nailbeating. Dette er pinlig. Dette ønsket jeg ikke. Jeg mistet kontroll på min egen historie. Men, og det som kommer nå er viktig, jeg ble satt fri. VG ga meg den aller største gaven jeg kunne få. Det ble slengt ut på første siden. Alle i Norge kunne se det. Hva var impacten for meg? Jeg kunne valgt å krype sammen og håpet at folk glemte det. Jeg valgte å tenke, nå er jeg ute. Nå kan jeg få lov til å være meg. og fikk da muligheten til å bygge meg sterk. Og det er jo derfor jeg har så mange sånne hare erfaringer på motstand. Jeg har blitt hengt ut i media med «hun snakker med dyr, det er bedrageri og svindel», som Ingeborg Senneseth liker å kalle det. Hun må gjerne mene det, men det er min menneskerett å ytre meg i tråd med den jeg er. Og det firer jeg aldri på, og det oppfordrer jeg alle til, men vi skal jo ikke gjøre noe som går ut over andre mennesker. Men vi skal i størst mulig grad være nysgjerrige, fleksible og vise toleranse. Og da tror jeg at psykisk helse vil vokse og bære frukter, og vi vil bli mye sterkere. Vi må starte med oss selv. Ja, vi må starte med oss selv. Og vise andre respekt, og tørre også å være oss selv. Jeg har jo erfart mye av det du sier der også, at i starten jeg begynte å si ut hva jeg mente. Det startet vel under pandemien, hvor jeg skrev i Dagens Medisin om hva jeg synes om ruspolitikken, og også da begynte å skrive på sosiale medier litt om vaksinepresse og hvordan disse tiltakene gikk ut over de svakeste barna våre, alt jeg har på å si jeg har jo ikke barn, men barna i samfunnet og sånn Og jeg fikk jo ganske mye negativt, men det er jo etter hvert så bryr man seg ikke så mye om det. Fordi man får jo, i sum, så får man jo veldig mye mer positive tilbakemeldinger. Og så er det jo bare noen sånne folk du ikke kjenner som bare lider av seg noe eder og galle. Altså det bryr meg ikke lenger. Og jeg synes jo du er ganske modig da, også Før du gikk på den smellen, egentlig, når du gikk ut og sa noe om antall overfallsvoldtekter og de tingene der, det ble jo ikke tatt helt godt imot av alle. Neida, men det er som du sier, de som roper høyest er jo i mindretall. Men da jeg gjorde det i politiet, så hadde jeg ganske mye... anspente muskler etterpå, selv om jeg visste at jeg må gjøre det. Dette er en del av jobben min, å sette ord på det vi ser. Og det ble jo også tatt godt imot helt opp til justisminister Knut Storberge, som faktisk ga meg direkte ros for å være ærlig. Og selv om ikke Linja var like begeistret, så ble det sett Men forskjellen til i dag, når jeg er ærlig på ting jeg mener i dag, er at i dag går jeg ikke og er redd etterpå. Fordi jeg har satt meg selv fri. Men du er vel inne på noe veldig viktig, dette også med vaksiner og helse. Og det er klart at hele verden ble vel kanskje lurt av dette vaksinepålegget. Og jeg hadde nok ikke tatt vaksine i dag. Jeg er ikke vaksinemotstander, men når vi vet hva som er i disse vaksinene, og hva som ikke blir kommunisert til oss, så blir jeg skeptisk. Og dette er det jo skrevet mye om nå. Og det er jo helt riktig det du sier, at hvis du tillater deg å mene noe i strid med det norske myndigheter har vedtatt, så blir du utsatt. Men vi trenger de som tørr, vi trenger at du skriver, vi trenger mennesker som nå sier at, vet du hva, jeg fikk dødsdom på kreft i vestlig medisin her i Norge. Jeg sluttet å spise slik vi ble anbefalt av ernærings, ja, hva skal vi kalle det, spesialister her i Norge, og begynte å spise helt annerledes da jeg hadde kreft, og jeg lever nå ti år etterpå. Så det er mulig å komplementere tradisjonell behandling, jeg sier ikke at vi skal droppe det, men med ting som er bevist i utlandet. Du har størrelsesøren Thomas Rao som har forsket masse på kosthold og kreft, og hvordan kreftselger elsker sukker. At kreft ikke er er genetisk, men at det er metabolsk. Noe som fortsatt benektes til en viss grad her i Norge. Men det finnes masse forskning på det, og det finnes mange nå glade vittner som har blitt friske ved å stole på den forskningen. Dette er jo å stikke hånda inn i et vepsebol. Jeg har aldri vært kreftsyk. Jeg er veldig ydmyktig til de som velger noe annet enn det jeg forfektet nå. Men det må være lov å si det. Og det er jo det du er inne på. Når du sier det, så får du motstand. Men kanskje det også er en veldig god beskjed til alle unge og alle eldre og alle som går rundt, at det er alltid flere som er glad for det du sier. enn de som er imot. Men de er stille, for de tør ikke. Så hvordan skal vi snu den? Ja, for det er en sånn selvsensur her. Ja! Så du som er ung og er fremtiden, jeg føler fortsatt at jeg har 40 år igjen, altså jeg er kjempeoptimist på egne vegne, men hvordan skal det bli lettere å være seg og si det du brenner for, og ikke drive med selvsensur? Hvordan skal vi sørge for at de som er begeistret roper høyest? Det er jo et valg du og jeg må ta. Mhm. Det er veldig inspirerende det du sier, og jeg er helt enig med deg. Jeg tror at folk er mer redde enn de trenger å være for å si ting høyt. Hvem er de som kritiserer Jeg har aldri opplevd, eller man opplever jo alltid noe, men når jeg sier ting til kollegaer, til venner, til familie, ting som jeg tenker at flertallet synes kanskje det er en mening som mange er litt skeptiske til, så opplever ikke jeg personlig å få den samme negative tilbakemeldingen som du får i sosiale medier for eksempel. Einar Øvrehenge var jo gjest her og har jo skrevet en bok som heter Intoleransens inntog, som handler om hvordan sosiale medier egentlig Jeg har vært med å forsterke den skamfølelsen man kan kjenne på ved å si ting som er litt annerledes enn det flertallet tilsynelatende mener. For når det er mye selvstendighetssurs, så tenker jeg at du får en illusion av at folk er så enige. Men er det egentlig det? Nei, det er jo ikke det. Etter det VG-oppslaget, hvor jeg fikk mellom 20 og 30 hatmeldinger om hvor ubrukelige jeg var og sånn, Så stanset jo folk meg på gaten daglig i mange måneder, og noen av dem greide ikke engang å snakke, de bare gråt av takknemlighet. Tusen takk for at du setter ord på dette, jeg har hatt det sånn i mange år, men jeg kan ikke fortelle det til noen. Ikke sant? Tenkte jeg det? Så mange mennesker som går og gjemmer den de er, også for de nærmeste, de møtte jo jeg. De fikk jeg jo brev fra også, og mailer. Jeg tenker, det er noe ekstremt dysfunksjonelt når vi må gå hjemme og så grunnig. Fordi vi da opplever en type kalde spiritualitet. Jeg har en sjel, jeg har en bevissthet, det er noe i meg som ser det uforklarlige jeg erfarer. Så kan du ikke fortelle det. Nei. Det blir veldig ensomt kanskje også, fordi det skaper jo en avstand oss mennesker imellom. Når man ikke kan være ekte, nesten. Fordi vi er jo følelsene våre på mange måter, og hvis du ikke kan si hva du føler og opplever, så har jo ikke den andre muligheten til å ta imot og bli kjent med hvem du er. Og når man ikke kjenner hverandre, så blir det jo en avstand. Da blir det en avstand. Og jeg har erfart flere ganger dyp, dyp uenighet, men fra et fredelig punkt. Og da opplever jeg jo at hvis vi kommer tilstrekkelig dypt, hvis vi våger å lande i tilliten, og jeg vil nesten driste meg til å si i den kjærlighetskraften vi er født med, at vi våger å være i den når vi lytter til noe vi er uenige i, så er uenigheten uvesentlig. Den kan nesten bare bli kreativ, både for hvordan jeg tenker om det du sier, og forhåpentligvis andre veien. Så det handler på mange måter om å erstatte den ensomheten ved at du knyter deg til noe du tror andre vil du skal være, og åpne for tillit til at den kjærlighetskraften er alltid sterkest. Ja, for det er noe med det at det å være uenig, Det går jo helt fint hvis du vet at den personen du er uenig med er et godt menneske. Fordi det jeg opplever er at andre kan jo da tillegge holdninger og intensjoner som man ikke har basert på bare en mening. For det er jo noen som har sagt til meg at vi har jo helt ulike verdier. Og så blir det litt sånn forundret, fordi jeg opplever ikke det det hele tatt. Jeg opplever at det er helt like verdier egentlig. Det er de samme tingene som er viktige for oss begge. Men hvor man tror at jeg har andre verdier og er nærmest ond, eller en dårlig person, eller ønsker andre vondt, og er egoistisk, basert på at jeg for eksempel mente at jeg ikke synes at barn skulle ta vaksinen for eksempel. Det synes jeg er litt fascinerende, og jeg tror at veldig mange, jeg tror noe av problemet her også er at en del folk identifiserer seg så veldig med meningen sin. Det er som om den ikke kan endres på, og at det har noe å si for din identitet, sånn at du ikke kan endre mening. Jeg har endret mening om så mange ting de siste årene. Ja, det har jeg også. Jeg endrer mening. Og ja, vet du hva, det er... Dette snakker jo også Eckhart Tolle mye om. Han er jo en svært vis mann. Han sier jo at når du identifiserer deg, han kaller det jo egoet, som representerer tankene våre. Når du er helt identifisert med det du tenker, så blir du helt låst fast. Men hvis du greier å løser i deg fra «jeg har noen meninger, jeg har noen tanker», men hvis du greier å si «ja, men det er den fysiske delen av meg, men jeg er også noe mer». Og han bruker aldri ordet «sjel», da. Han snakker om det kanskje «snes» og «ego». da begynner det å skje noe. For da vil du ikke oppleve det, for jeg synes det er et ganske sterkt eksempel du har, med at du har helt andre verdier enn meg. Jeg tror vi fleste mennesker har akkurat de samme verdiene, men vi ønsker å uttrykke dem på forskjellige måter. Så er vi uenige om hvordan løse ting i samfunnet. Ikke sant? Du har folk på venstre siden, du har folk på høyre siden, og jeg tror at begge ønsker jo det samme på mange måter. Vi ønsker jo et samfunn hvor alle har det bra, og er lykkelige, og er frie mennesker, og kan være seg selv, og alle disse tingene. men at det er ulike måter å løse dette på, at hverken den ene eller andre siden er ond, eller umoralske, eller dårlige, grusomme mennesker. Jeg synes det er veldig vanskelig å identifisere meg, er jeg til høyre, er jeg til venstre, hvor er jeg hen? Jeg er litt mer sånn, jeg er meg, og er enig med høyre siden om noen ting, og enig med venstre siden om noen ting. Men det blir veldig polarisert og todelt, som jeg ikke tror er sunt i det hele tatt egentlig for samfunnet. Nei, det er jo ikke sunt med polarisering. Heldigvis så har vi jo toppolitikere som kan sitte og drikke kaffe sammen og le i kantina, og det skal vi faktisk ta til oss. For det er det ikke alle andre som kan. Og da tenker jeg ikke bare andre land, men av de vi nå snakker til, som kanskje aldri vil satte seg ved samme bos til en som politisk motstander. Men gjør det da vel? Og så har jeg også veldig lyst til å si at det at vi faktisk kan omgås de som er uenige, og det at vi tør å slippe oss selv fri, det skaper et håp. Og jeg er jo helt sikker på at hvis vi mister håpet, da er vi ille ute. Så det å beholde håpet om at jeg kan finne frem til den jeg er, og jeg kan være den jeg er, og jeg får lov til å mene det jeg vil, det er ytringsfrihet i Norge. Den har vi glemt. Vi må, og da mener jeg glemt litt sånn i hverdagsbetydning, vi kryper sammen som vi har vært innom flere ganger nå, fordi andre tror de vil fordømme oss. Ja, men så la dem fordømme da. Men vi har ytringsfrihet. Si det du har på hjertet. Ta av hjertebandasjen din, vær den du er. Behold håpet. Det er kjempefint å høre deg være så autentisk, for det er jo inspirerende å høre på. Vi har jo litt dårlig tid i dag, så vi kan jo begynne å runde av litt, men jeg vil bare høre med deg før vi gjør det. Er det noe Hvordan synes du praten i dag har vært, og er det noe du sitter og har lyst til å si når du brenner inne med? Jeg vet hva, jeg synes jo at du stiller morsomme spørsmål, og gjennom konkrete samfunnshendelser så har vi jo også fått flettet inn det jeg brenner for, nemlig det å våge å være. Det å være din egen ildronning. En ildronning står i kraften av seg. Og det er mange som sier ja, men det greier jeg. Så sier jeg ja, men ta en liten etterforskning. Når kryper du sammen? Og nå er jeg kanskje litt på gjentagelser, men det er fordi vi er vokst opp med at vi skal passe inn. Og hvis jeg skulle legge til noe, ja, så har jeg lyst til å si at vi må ikke la strukturen og det fysiske ta kontroll på hjerte og sjel. Vi er nødt til nå å låse oss selv opp. å våge å sameksistere på en ny måte, finne kjærlighetskraften, rett og slett. Jeg tror jo for eksempel at når, nå tar jeg et helt sånn spinnvilt eksempel egentlig, men når norske leger sier til en alvorlig syke at nå kan vi ikke gjøre noe mer for deg, så er det, vil jeg anta, at de sier det, både fordi det stemmer i forhold til de midlene de har til rådighet, Men det er nok også et etisk regelverk som sier at vi er nødt til å fortelle pasienten at det ikke er håp. Mens jeg mener at hvis vi hadde visst og lært mer om kjærlighetskraften, at det der å faktisk være gode mot hverandre, at vi hadde lært det fra barnehagen, så hadde vi ikke hatt etiske regelverk som er velmenende og med den beste intensjonen, men som tar fra folk håpet. Da hadde vi hatt etiske regelverk som sier «Nå kan ikke vi gjøre mer». Men gå ut og se om du finner noe som kan hjelpe deg. Ikke sant? Og det blir det sagt for lite av. Sånn at jeg brenner veldig for noen vil kanskje synes det er et rart ord, litt sånn volumjøst kjærlighetskraft, men det handler egentlig om håp. Og det handler om at Du skal kunne skrive og mene og være akkurat det du vil som ung kvinne, akkurat som jeg som litt eldre. Og jeg har jo ikke våget det. Jeg har ikke våget å si og gjøre og mene det jeg vil før jeg var 50 pluss. Men da åpnet jeg opp takket være VG og en liten linære. Så grip øyeblikkene, har jeg lyst til å si. Litt sånn på tampen. Hver eneste dag er full av små muligheter. Bittesmå muligheter. Jeg fanget et av mine livs viktigste øyeblikk med en linære, som sitter og synger, som overlevde angrep fra katta, og jeg skjønte at det er det jeg skal ha. Jeg skal ha frihet. Begynn å se etter de små hverdagsøyeblikkene som du vil ha i hele dag, og i hele morgen og resten av livet, og se hva det betyr for meg nå. Fortell dem til andre, og se om ikke du begynner å låse opp hjerter. Tusen takk for at du ville komme til Snakk med Silje. Og tusen takk for at jeg fikk lov til å komme.