Wolfgang Wee om NRK-jobb, egen podcast, datingkultur og psykologers utnyttelse. Diskuterer arbeidsmiljø, gjester, profesjonalitet i relasjoner og avvisning.
Silje snakker med gjesten Wolfgang W. om inspirasjon og motivasjon for å starte sin egen podcast.
Forfatteren opplevde utfordringer med å starte en podcast uavhengig av NRK-krav og reguleringer, inkludert risikoen for konflikter.
Lønn er viktig i statlige bedrifter, men kan føre til at de beste forlater og de gjennomsnittlige blir igjen.
Podcast-uttalelse om forskjellsbehandling og klikker ved NRK før overgang til egen podcast utenfor NRK-systemet og med mer frihet.
Podcastverten diskuterte kontroversielle gjester, NRK-siden, gjesteanmodninger, alkohol i arbeidstiden og podcastprinsipper med sin avdeling.
Du lytter til Snakk med Silje. Snakk med Silje. Så det betyr, vi skal ikke bli intervjuet eller grillet i dag, det er bare snakking, samtale. Ja, ja, ja. Vi skal bype deg selv, Silje. Ja, jeg skal det så godt. Og vite alle hemmelighetene dine. Vi skal snu dette her rundt. Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei. Ja, nå har jeg besøk av Wolfgang W. her. Egentlig en av mine inspirasjonskilder til denne podkassen. Jeg har jo ikke riktig mye press på det her, da. Nei, men du inspirerte meg jo. Det var jo litt sånne type podkasser da, som gjorde at jeg tenkte at, oi, kanskje jeg også skal starte en podkast. Ja. Og nå er vi i gang, episode nr. 244. Nei, det er vel episode nr. 8, tror jeg. Kanskje det blir mye klipp i denne, så kanskje du må vente et par hundre episoder med å gi den ut. Den er helt perfekt. Du høres litt som perfeksjonist ut. Ja, jeg er kanskje det. Er du det? Nei, jeg tror ikke det. Episoden min er ikke perfekt. Ikke det? Overhovedet ikke. Men jeg er litt nysgjerrig på at du startet å jobbe i NRK. Og så startet du din egen podcast i 2019, var det det? Ja. Bra research. Ja, ja. Fordi det jeg lurer litt på er hva gjorde at du startet en sånn podcast når du hadde trygg jobb i NRK? Jeg tror jeg har sagt det en gang før i NRK podd, for nå har det gått såpass lang tid at nå kan man ikke. Det er motivasjon, og så er det en trigger. Motivasjonen var vel, eller ide, motivasjon og trigger. Ideen var vel at jeg hadde lyst til å lage noe med Thomas Seltzer. Vi var litt på hils, snakket sammen litt på jobben, på bussen og sånne ting. Så tenkte jeg sånn, faen jeg har lyst til å lage Joe Rogan med Thomas Seltzer i Norge. Han kan jo bli Norges Joe Rogan da, og det formatet. Så tryggheten kunne ta han ut av trygghetskontoret og sånn. Så tenkte jeg sånn, det blir gøy en gang. Så han som var din inspirasjonskilde var jo Joe Rogan? Ikke personen, men formatet. Hvordan kan jeg sitte og høre på? Jeg likte jo ikke han i starten. Det er egentlig oppskriftene i alt mitt liv at jeg misliker de personene jeg har mislikt som mest. Det har ofte endt med å bli mine beste venner, eller sånne ting jeg hører på. Musikk også, alt mulig. Så jeg likte ikke han. Jeg syntes det var litt harrig, litt teit, og han lo litt rart, og det var bare sånn noe litt sånn, ikke veldig meg, men så bare på flere og flere episoder, så bare tok meg å like det så godt. Og jeg liker jo han, og så liker jeg jo han, en geologisk person, han er jo en suverent type. Men det var formatet at jeg ble sittende å høre på i to-tre timer, så bare sånn, oi. Og at det bare dro meg igjennom. Jeg hørte på fotballpodcaster, det er noe som heter Skivatse. Så var det en av de første lange norske podcaster, tror jeg. Satt og hørte på. De snakket sånn sneile tempo om fotball. Og jeg satt og hørte med to-tre timer. Hva skjer med dette her da? Der var det et eller annet formatet som jeg syntes var spennende. Kunne snakke i to-tre timer, så hang jeg med på alt sammen. Og så var det noen greier i NRK. Jeg ble sånn, fy faen, det er et system her. Jeg gidder ikke. Jeg bare startet opp med podden selv. Kjøpte utstyr til 100 000 og så fant jeg et lokale på Fornebu og så bare tenkte jeg, hva er det jeg egentlig driver med her nå? Så satte jeg opp sånne tepper som du finne tepper du har her og mye mindre lys og to kameraer og så bare sånn prøvde å finne en teknikk som funket og så satte og dillet med det i et par uker og testopptak og sånn og så bare, får vi invitere en gjest og to da, se hvordan det går. Og da gikk det jo til helvete. Jeg trodde det var så lett. Ja, jeg hadde tenkt at det går av seg selv når du først bare begynner å... Ja, du er jo oppover naturtalenta hvis det er episoder om sekser og skjul og sånt, men jeg satt jo bare sånn der... Jeg fikk idetrykket på Reksa og håpet at gjesten bare skulle bable, gjent. Ja, ja. Det er jo det som er digg. Det handler bare om starten og på vei inn, sånn som i gangen, skrable på vei inn i studio, få det til å bli varme, bare få til å ikke stoppe å snakke. så stoppa det helt opp, og det gjorde det med alle de i starten, så jeg bare sånn, faen, etterpå. Og så plutselig så de på meg bare sånn, ja, skal du ikke si noe, eller bare sånn. For jeg håpte de skulle skravle også, og da ble jeg sittende og bare, faen, hva skal jeg si? Det var jo sånn, jeg skal ikke forberede meg eller ha spørsmål og sånt. Alt skulle komme naturlig. Alt bare gikk til helvete i starten da. Men det var veldig fint at du ville komme, da. For da kan jeg lære litt av deg hvordan du har... Åja, alle fuckupsene mine. Ja, alt det du har lært. Men jeg begynte jo ikke å høre på de første episodene. Jeg har jo hørt litt uti, men jeg synes det var fint med det formatet med at det var litt langt, da. Så jeg synes det er ordentlig at man går litt i dybden av ting, og at man blir ordentlig kjent med de som kommer. Jeg får en sånn turn off av halvtimes podcast-episoder. Hvem er det som greier å si noe som er fornuftig på en halvtime? Jeg bruker en halvtime bare på å komme i gang. Ikke sant? For du bare kjører på og begynner å ta opp med en gang for å komme inn i rommet? Nei, ikke helt. Det er jo ikke så veldig respektfullt å ta skjult opptak. Åja, sånn ja. Det er noe man sier i forkant i hvert fall, at man er klar over det. Sånn typ at ofte du spør sånn, er vi på nå, er vi på nå? Jeg sier nei, det har jeg ikke begynt med nå. Men så kan det være at vi begynner å snakke i en setning, og så setter jeg meg på rekk, og så snakker jeg litt med Nutt om noe trivielt. Og så sier jeg, vi er i gang forresten. Så er det sånn, åja, er vi i gang? Ja, ok. Ikke sant? Der ofte vi kan si sånn, ta vekk starten, fordi da snakker jeg om arbeidsgiver. Hva faen var det for noen kjendiser eller noe sånt. Så da vil de ta vekk det da. Så det er jo ikke noe stress. Du må jo bare finne et sånt startpunkt som bare virker. Du kan nesten finne et startpunkt hvor som helst. Og så bare... er det akkurat sånn måte du bare begynner der. Det er der begynnelsen er. Jeg vet ikke hvorfor, men det er nesten som en film eller en historie. Det begynner jo aldri helt fra begynnelsen. Du får ofte komme midt i en setting eller et sted, at det skjer noe. Så blir det sånn, hva skjer her? Så må du finne ut hva de prater om. Hvor er de? Og det blir litt sånn... Du skjerper, for du vil komme inn i samtalen så fort som mulig. Nå kan du sette deg ned ved et lunsjspol og se to stykker som snakker, så er det sånn, ok, nå må jeg komme inn i samtalen her. Hva er det de snakker om? Det er litt sånn interessant. Den starten. – Ja, for du har jo da vært helt uavhengig fra start av podkasten din, og jeg også er jo helt uavhengig. Men hva var grunnen til at du ikke liksom… har gjort en avtale med NRK, for det var vel snakk om at de ønsket deg, og du startet jo mens du jobbet der. Si noe om det valget du tok om å si opp jobben i NRK for å starte på en måte for fullt med den podcasten da? Ja, det ble jo litt bråk når jeg startet det opp. Først var det sånn, oi, har du startet podcast? Gratulerer. Ja, ok. Og så gikk det bare litt tid, og så Jeg vet ikke helt om du kan lage podcast på C forresten, fordi det står noe om det i ansattereglene og håndboka våre og bla bla bla. Jeg var jo litt forberedt på det, men det var en grunn til at jeg startet den utenfor. Og ikke i NRK, for jeg tenkte sånn at jeg får ikke bukke de gjestene jeg vil. Jeg kan ikke sitte og snakke i tre timer og drikke øl med gjester. Og banne og ta inn kontroversielle gjester. Det kommer ikke til å skje i NRK, så jeg tenkte sånn at jeg tester utenfor. Private utenriks, men det var noe økonomi, penger. Alt var hobby, ikke noe med narkoistyr. Så jeg snakket jo som litt sånn der, ikke advokater, men som folk som hadde peiling på litt sånn juss og leser bare sånn er det liksom innenfor. Jeg leste alt det juridiske rundt ansettelseskontrakten og DNRK, så tenkte jeg at for meg var det sånn at det ikke var noe problematiske ting der, slik at det ikke var noe. Det er veldig interessant at man kan for eksempel ytre seg, i NRK kan man ytre seg ganske fritt på sosiale medier, men du skal også, selv om du er privatperson, ytre deg sånn at du er NRK-ansatt. For meg ble den ytringsbiten ganske viktig i argumentasjonen med alle de krangelene vi hadde. For meg er det sånn, ok, kan jeg skrive lange tekster på Facebook, hvor jeg mener ting, eller intervjuer folk? Hvorfor kan jeg ikke gjøre det verbalt, hvis jeg gjør det i et lydformat? Er det problematisk, ytringsmessig? Men da var det sånn, kikket jeg et par andre ting inn. Sånn, nei, dette her kan kanskje være konkurranse med NRK. Det er ingen som sitter og gjør dette her i NRK. Jeg hadde 50 lytter i starten. 100 lytter det. Det der prosjektet kunne umulig være noen konkurranse for NRK, i hvert fall i mine øyne. Det jeg snakket om var at det var ingenting i NRK som lignet. liksom tre timer med pisspreik. Så det konkurranseaspektet ble litt sånn, de kunne bruke det sånn teoretisk at sånn, ja det kan jo være konkurranse med NRK, men det var ingenting som lignet i formatet, og det var YouTube og det var liksom blanding av podcast og YouTube, litt sosial medier også. Masse sånn gråsoner da. Også kom covid, og da lå det liksom bare det fare. Også gjorde vi en avtale at hvis jeg skulle fortsette med podcasten, privat, så kunne jeg ikke være på radioen samtidig. Det var sånn enda et punkt, det var så mange punkter som bare var sånn der, dette er problematisk, dette er problematisk, dette er problematisk. Og så fant man ut ett og ett punkt, og så var det noe sånn der, det er vanskelig å vite om du er, om podcastene er NRK eller om du er på radio, så vi må fjerne, enten må du slutte med podcastene, eller så må du slutte med alle radioprogrammene dine. Så det ikke blir sånn konflikt hvor du jobber, så jeg er sånn, ok men, det er veldig tydelig å si at når jeg, en sånn hjemmelaget podcast på YouTube, og det er ikke noen NRK-merking på det helt tatt, så ser det ganske god forskjell fra I radioprogrammen da? Absolutt. Hvor du sier NRK er settning og det er jingler. Ja, og det ligger jo på plattformen til NRK, mens dette her ligger ikke i noe av NRK-plattformen, så det burde ikke vært noe problem. Men tror du det var noe av innholdet ditt som de kanskje reagerte på for at de ikke ville at det skulle associeres med NRK? Jeg gikk jo over strekene et par ganger. Da visste jeg at det er så mange aspekter med den private podcasten som også er invitert over en artist. For da gikk det plutselig sånn at jeg drev i vurdert artister til spillelisten i NRK. Også drakk jeg meg full med han ene i DM-artisten. Kodden Jakob, fire timers podd og full rulle. Og da var det sånn, det var ikke helt bra, for da kan ikke du vurdere ham i neste musikkmøte, for da er du inhabil. Sånn ja, for da var du liksom kompis med han, men det kan man vel være, så lenge de ikke er på TV. Det er jo fullt lovlig tydeligvis å intervjue folk i NRK. Hvis jeg hadde intervjuet en person i NRK uten alkohol, så hadde jeg fortsatt vurdert den personen på et sånt musikkmøte som jeg hadde da. Mye med at jeg gjorde det privat. og drakk litt konjakk, som man jo uansett gjør på alle disse her kjedelige bransjefestene, så står jo alle kulturfolkene, altså journalister, politikere, artister, filmskuespillere, filmmanager, alle står jo på de festene her og drikker sammen og skravler om barn og unger og ligger sammen og holder på, ikke sant? Det er jo bare en saus, men bare for at det kommer tydelig at han og han satt og drakk litt og snakka musikk og alt mulig slags piss. Så det var liksom problematisk da. Jeg skjønner når alle som er ledere i NRK jobber jo for NRK, og alle ledere i NRK er veldig, veldig flinke ledere som skal passe på jobben sin veldig godt, og gjøre det det blir fortalt om å gjøre. Det er veldig få som tar saken i egne hender da, som på en måte står opp mot system, og krangle med sine ledere over seg. Alle stort sett, jeg vet om, gjør stort sett det de får beskjed om fra toppen. Veldig pliktoppfyllende gjeng da? Veldig pliktoppfyllende, for det er veldig fint å jobbe i NRK. Det er veldig trygt, og det er veldig mange muligheter. Det er mye lettere å krangle på et sted hvor du vet at det er én sjef, og så er det en gjeng under, og så er det ikke noe karrierestige. Det er noe sånn, hvorfor skal du ikke krangle med sjefen for å få det beste mulighet på jobben? Det går ikke på en bekostande oppbrykk eller sånn nødvendigvis, men narkose er liksom så mange muligheter at det er litt den, hvis du stikker bare bøye hodet ut dit, så blir det din tur etter hvert. Det er jo litt sånn system jeg flagger. Folk går jo ut i permisjoner, sykdom, hele tiden da. Og da er det en sånn konstant storlek, at det blir spesielt, du har jo kringkastingssjefen på toppen, og så har du Er det da direktørene, det er jo da sjef for Marienlysts distrikt og nyhetsdivisjoner tror jeg leder under der enn, det husker jeg ikke helt, så er det direktørene for de forskjellige tingene. Og så har du da de forskjellige avdelingene. Nå er muligheten at jeg husker veldig dårlig nivåene, men så har du en underholdningsavdeling, du har P3, du har Super, Samfunn, alt det her. Og det er sånn der, du begynner kanskje som mellomleder, og så blir du kanskje redaksjonsleder, og så kanskje du blir redaktør, eventuelt, hvis det er en sånn type sted. Og så kanskje du går opp med en enda mer sånn type ledelsestrategi, og så er det liksom det hele i karakteren. Så det er sånn, Det blir mye ledelseprat, men det er jo veldig mange som vil opp. Det eneste karriereveien du har i systemet der er å klatre. Og der eventuelt gå til utsiden. Men det er ikke veldig ofte at folk blir shoppet ut av NRK til utsiden. Jeg tror det er dessverre kanskje ikke de beste. De beste folkene blir plukket mye kjappere i det private. Hvor det er litt sånn... Nå er det jo skamlig høye lønninger i NRK. Det er jo mange som har gått, gått over millionen. I en statlig bedrift som jeg bare sånn, ok, så mange som mener ok, det er konkurranse, man må ha konkurransedyktig lønn for de beste folka, men det er sånn, jeg vet ikke, det er så mange andre fordeler, og det er sånn, Hvis du skal jobbe i NRK, og lønnen er veldig, veldig viktig. Hvis lønnen er veldig drivende, så er det uansett, det er VG, Nettavisen, eller hvem andre vi har der ute, de er konkurrentene til NRK. Om det er nyheter eller underholdning, så er det Nokka TV 2, disse produksjonsselskapene. Lønn får du bedre der ute, men de fleste har jo lyst på tryggheten i NRK. og den forsigbarheten og de fordelene at du jobber masse internt i jobbmarkedet. De ansetter jo nesten ikke nye folk, så du blir jo sørret rundt i systemet der. Men da ender det også opp med at du får mye av det samme folket som har gått i sirkel nå. Nå jobber du her i utvikling. Oi, er du her nå? Oi, ja, her er du. Og så er det sånn, ja, de beste forsvinner ut, tror jeg. Og så blir det mye av de OK-pliktoppfyllende som gjør jobben sin, som blir igjen da. Så det var mye NRK på den ting. Ja, jo, men altså, hvor lenge jobbet du i NRK da? Kanskje alt for lenge. Jeg skammer meg ikke over noe. Jeg kan se det som om det er sånn 7-8 år at jeg var for lenge i jobben. Jeg var der fra 2004 til 2022. 18 år. Man kan sitte på en stilling der timen dør. Man kan gjøre fryktelig mye dårlig. Som prosjektleder kan man sitte og ratte prosjekter langt over budsjett, og penger fyker rundt. Kanskje ikke til et fryktelig lang løp. De fleste der er veldig flinke til å gjøre prosjektene bra, men i teorien så kan det jo ikke sitte nesten i alle stillinger der. Og det skal fryktelig mye til for at du blir satt ned på arkivet eller degradert. Selv også som leder, når du først er på mellomleder-ledernivå og har den lønnen av deg, så skal det fryktelig mye til før du kommer ned på et nivå fordi du har gjort en dårlig jobb. Hva tenker du det gjør med organisasjonen? Jeg har jo tenkt litt på det når vi ser på nyheterne for eksempel, nyhetsredaksjonen og sånn. Jeg blir litt nysgjerrig på, jeg opplever at det kanskje er litt liten takhøyde på en måte. Når du tenker på det, synes du det var slagsider? Ja, altså. Eller kvaliteten på medarbeiderne? Nei, jeg tenker mer på at Når det kommer til en del temaer som man ser på nyhetene, så er det en vinkling av en del typer saker, og ikke så mye nyanser inn i det. For eksempel hvis du tenker klimasaken, så har det jo uttalt at FN har rett i alle klimaspørsmål, og det er det som styrer journalistikken. Da går det på en måte vekk fra Vævarsomplakaten, å få alle nyanser inn, og se saken fra ulike perspektiver, og at ulike meninger får komme frem. Jeg bare lurer på hva du tenker om det. Du snakker med de i lunsjen, og jeg bare lurer på Nyhetene, jeg har aldri jobbet med nyhetene. De sitter jo et annet sted, de har sin egen kantine. Så det har aldri vært tett på, hverken kultur eller nyheter i NRK. Jeg tenker på kulturen i NRK, det er jo et så stort bedrift, så det er ganske oppdelt. Ja, det er veldig opptilt, veldig klikket. Det er masse folk jeg har jobbet med som jeg har vært kollega med, som jeg aldri har møtt. Jeg har aldri møtt Christian Bork på jobb i noen som helst sammenheng før jeg hadde han i podcasten. Han visste ikke hvem jeg var engang heller, og jeg har jobbet der i 15 år. Nei, det er et ganske svært hus, og de fleste holder seg til sidene i gruppering i kantine, tror jeg da, mener jeg husker. Superingen henger for seg selv, Petra er liksom en klikk, underholdning gjør sine ting, Nyheter har eget sted, eget tv-bygg. Og mellomleder og strategiske, sånn, sjefe med flesketilgjørende sitter i eget glassgård og det er sånn, det er veldig sånn klikkete, sånn sett, men nyhet, jeg vet. Du visste jo at en del av dine gjester aldri ville kommet innenfor døren hos NRK. Det er jo antakelse da. Man vet jo ikke. For det var jo sånn litt i diskusjonen at når jeg slutta så var jeg sånn litt nysgjerrig på at jeg kan... Jeg fikk ikke tilbud om å putte... For det ble akkumulert i den historien i sted da, så gikk det liksom at det bare sørget gikk til 2022. Jeg hadde masse gjester, men styrte ut noen mye musikkgjester da. Og det hører jo til at jeg slutta med de radioprogrammene i NRK for å fortsette med podcasten. Vi snakket jo litt bort fra det. Så det tror jeg de blir veldig overrasket over at jeg har sluttet. For å være på radioen er jo en big deal i NRK. Men når jeg sluttet NRK så tenkte jeg at det er ikke så big deal å være på radio i NRK. Jeg tenkte faktisk at det er jo dit du vil være på en måte. Ha et eget program i NRK når du er inne i NRK. Ja, for det å ha sin egen podcast i NRK. Det er noe kult, det tror jeg er ganske kult. Men når de ville ha podcasten inn da, så følte jeg at det var litt på feil premisser. Jeg følte at de ville bransjelokke situasjonen mer, for det var liksom press utenfra med journalister som spurte hvorfor han her lovte å holde på med egen podcast. Ja, sånn ja. Er det litt som i tråd med ting og tang, hvorfor andre NRK-profiler lovte å lage podcast på privaten og sånt, på fritiden? som jeg gjorde, og så var det spørsmål om at det skal fast ansettes forskjellsbehandling fra de som er frilansere og alt mulig sånn, og det gjøres jo veldig bredt over, det er veldig mye intern forskjellsbehandling også, til eksempel underholdningsavdelingen hvor de har de store stjernene, underholdningsavdelingen er jo Steder hvor de store TV-profilene har vært, altså underholdning, humor, seriallt den type ting, der er det de voksne, 30 til 60. Mens P3 og de andre har vært mer sånn og super er jo der de unge er fra 20 til 40 da. Så der er sånn unnholdelsen din, jeg har alltid vært kjent sånn der SD, for ikke å miste de store stjernene, så får de litt mer fritøyler til å gjøre de bedriftsjobbene. Det er veldig rift om eventjobber og kunne gjøre mest mulig ting ved siden av NRK, fordi de begynner å tjene så mye penger, ikke sant? De vil jo ha tryggheten av å jobbe i NRK, Også ville de også ha fordelen av å gjøre eventjobb og alt mulig sånt. Også var det noen steder på huset der de fikk nei på alt. Bare fordi de hadde den eller den type lederen som ikke turte å utfordre det systemet eller etisk problematisk. Det er mye lettere å ha lederen som bare sier nei. Da slipper du egentlig papirarbeid. Du slipper å spørre oppover. Det bare forsvinner ut av lufta hvis du bare sier nei. Men hvis du sier ja, så må du først inneføre det. Du må tenke gjennom det. Du må kunne argumentere og legitimere på hvorfor de skal få til å gjøre den DNB-jobben. Er det etisk riktig? Det koster masse tid og energi. Hvis du er glad i din ansatte, så gjør du jo den jobben. Det er det jo mange som gidder, fordi det er mye lettere å si nei. Hvis du sier nei, så gjør du ikke noe feil heller. Det kan ikke skje noe som backfire på det. Så det er veldig trygt å si nei. Og så sitter ansatte og er sure på at fy faen, vi fikk ikke gjøre den reisen eller den jobben fordi de mente det var for bursomt. De har jo gjort den jobben der i fjor, og så bare hva er det for det? Og så blir det masse surmuling og greier. Jeg tror de er tøyd veldig oppe i det at profilene får gjøre veldig mye. For eksempel andre tv-kanaler, reality-serier og sånt, det var veldig strengt før. Du kunne ikke dukke opp med ... For eksempel har jeg en som ble spurt om å være idoldommer når han jobbet i P3, og de tror han fikk nei på det. Det er veldig, veldig lenge siden. Det er masse sånne ting, men jeg tror de bare har skjønt at de må myke det opp for å ikke miste profilene, men jeg tror profilene de stikker opp. Det er jo sunt, egentlig. Jo, for så vidt. Men du tror ikke det handler noe om de ... Noen kontroversielle gjester du hadde hatt da? At de liksom ikke ville associeres? Nei, det var ikke noe praktisk. Vi snakket jo veldig mye rundt det. Når det ble bråk utenfra så fant jeg ut at vi må gjøre den podcasten enten må ha sluttet, eller brukt alle ordet sluttet, for da presser du meg ut. Ja, det er ikke lov. Det kan fort bli advokatmåte, det er ikke sånn mann. De jeg snakket med i min avdeling, Skal si, alle de lederne som var i P3 som tok diskusjon med, alle de var helt supere. Kjempefine samtaler. Ikke noe hardt press, tidsfrister eller noe bullying, eller noe som helst ufin spill. Det var nesten silkehandsker. Hva er det du vil, Afghan? Hva synes du? Vi liker podcasten så godt. Vi ønsker deg det beste. Du har jo priset hvem du sitter og snakker med, det kunne jo vært et rasshør. Men det var bare hyggelige samtaler, og så vet jeg på en måte hvilke forventninger de har overfor at de må løse dette her. Og det kommer litt med tilbud og så så mye lønn. Og så sitter jeg bare sånn, ok, men hva gjør vi med YouTube da? Det er jo blitt ganske stor. Nei, det må vi se på, det kan nok ikke ha den, det må du legge ned. Ja, det må ligge under YouTube da. Det har gått ganske bra da. Ok, så podcasten. Så om episoden blir i NRK-siden da? Hvis jeg slutter NRK en dag. Ja, jeg tror kanskje det blir i NRK-siden. Du kan kanskje få det tilbake igjen. Men det må vi se litt på og sånt. Det var veldig mye vakt da. Og så var det litt sånn typen, ja hva med gjester og sånt da? Kan jeg invitere? Ja, det har vi stort tak i. Vi har veldig lyst på mer kontrasjelt sånne type greiner, for vi trenger det mer til menn, og der treffer du bra og sånt. Så det var veldig, så jeg bare så, kan jeg drikke sprit da? Det er jo ikke viktig for meg å drikke sprit i en podcast, men bare sånne prinsippler, så kan jeg gjøre det. Ja, for det går vel ikke i staten å drikke i arbeidstiden. Det er ikke nødvendigvis problematisk det heller. Men så fikk jeg en sånn feeling. Ville de egentlig ha denne podcasten her, eller var det mest for hvis vi bare får den podcasten inn i NRK nå, så har vi løst problemet. Da tenkte jeg om jeg kunne lage podcasten, dra inn til Marienlyst og lage den der, bygge studietid, være avhengig av noen produsent som kommer på morgenen. Det blir et nytt system, så blir det en episode i uka. Jeg har lyst til å spille inn alt fra 0 til 5 episoder i uka. Ja, så når det passer deg liksom? Nettopp. Og bare ikke sitte og vente på studetid, og kunne snakke skravelig, jeg vet det, og banne, og bli full, og si ting som er grøyt. Jeg har ikke øl til deg her til særlig. Jeg har drukket mer enn noen i juni nå, så det trengs ikke. Ikke mye. Klokka ni på morgenen. Den skolen er det ikke jeg. Nei, det er noen som er det også. Har du drukket øl her noen gang da, med noen? Ikke i podcastene. Eller vin? Nei. Glass vin hvis du har kveldspåd, hvis du er denne gjesten. Du må prøve det, det er veldig avslappende. Jeg er jo psykolog-spesialist og skal være litt seriøs, ikke sant? Skal være litt seriøs. Jeg prøver. Men dette her er jo noe utenfor det. Jeg er jo på en måte ikke her i kraft av å være psykolog. Jeg er jo her som podcaster. Podcaster. Jeg sier podcast for kjeft for det hele tida. Ikke podcast. Podcast. Podcast. Jeg sier alt som er engelsk. Jeg skrev internett med 1T veldig lenge også. Men jeg har blitt tvunget til å skrive med T. Men jeg tenker at en yrkespsykolog som tar et glass med klienten, det er nisje. Ja, det er dere ikke helt inne på. Nei, kanskje det trengs da. Det vil jo gjøre at hvis man er nervøs og har et forsvar, så kan det på en måte mykne opp stemningen litt og gjøre at det kanskje er mulig å åpne seg litt mer. For de dype samtalene kan jo ofte bli dypere over et glass vin. Om de kan! Men det er jo dessverre veldig interessant, for man bruker jo psykedelika i behandling nettopp av den grunnen da. Eller de forsker en del på det, fordi du fjerner på en måte litt av den beskyttelsen som beskytter deg selv mot dine egne følelser også på en måte. Så det er jo litt sånn, og alkohol har jo kanskje litt den samme, hva skal jeg si? Trenger ikke så mye, trenger ikke å bli sånn flatfell heller. Da tror jeg faktisk ... Har du lykkepromille liksom? Jeg har et glass til promille. Men uten å gå for langt ned i den problematikken der. Det er jo et eller annet forkommet på å gå opp en trapp, inn i et rom, legge seg på en sofa. Du er klient, ikke sant? Og så sitter en profesjonell. Jeg snakker med nok psykologer at de faller ut av samtaler og har egne problemer. Hvor tilstedeværelse er. For meg er tilstedeværelse at man sitter i en bar og sitter uten noe mellom seg. Jeg har også tenkt på det. Dette er litt distanse mellom oss med bord. Jeg har også bord. Men i en sånn sitting fungerer det greit. Men på et utstedsplatte setter man seg på samme side som den jeg er ute med. Så man sitter på samme benk. For da er det mye lettere å snu seg til siden. Man kan ta på hverandre og ha en lettere konversasjon. Man kommer litt nærmere hverandre. Det er det samme med bar. Det er noe med samtalen som flyter mye bedre når man sitter i en bar. Jeg tror hvis den nisjen skal gjennomføres, og her er det kanskje gammeldags, men jeg tror ikke på mann-kvinne-kvinne-mann-terapi. For hvis du gjør det, så tar du ut med alkohol og en sånn setting, så tror jeg det er en fare for at det kan bli sparks. Og det er jo veldig sånn, du skal være veldig, veldig profesjonell. Og mest profesjonelle vet vi jo går jo bare å bli forelsket og bli tatt, og vissa versa. Så jeg tror kanskje valgt mann, mann, kvinne, kvinne. Rett og slett. Jo, hvis det ikke er det. Det kommer an på hva slags legning det er. Det skal jeg ikke gjøre veldig generelt, men hvis det er å snakke om legner, ville jeg kanskje også tenkt to homofile menn som skal snakke om psykologi i terapiteamet. Den er så dristig. Mye alkohol, det tror jeg. Det ville jeg kanskje valgt. Men kanskje man skal ta det på leggning i stedet. De som er bifille har ingen å gå til. –Nei, de får ikke noe terapi. –Du må gå til en aseksuell psykolog. Aseksuelle psykologer har en egen klientbase med bifille. Det er kjempemersk. Det er løsningen på alt. Det er nysgjerrig å teste ut. Kanskje det skal starte opp litt sånn. Men hvordan velger du gjestene dine? Hvordan får du tak i dem? 10 sekunder, leser en kronikk, så er det sånn. Ja, det var gøy. Det kan være gøy å snakke om i to timer eller noe sånt. Det kan være. Eller at gjestene er ute med en bok, eller at de vet hvem de er. Eller at de får et tips, veldig mange tips. Du kan ikke snakke med den og den heller. Den gjør dette, så er det sånn. Ja, det temaet der er interessert. Enten de er interessert i temaet, eller så er de interessert i gjesten som person. Eller at gjesten har vært der før. Ja, så det er liksom bare hva du er interessert i å snakke om, egentlig. 100 prosent. Så det er det eneste som er viktig. Så jeg har brukt av gjester som jeg ikke er interessert i, som har pulling power, som er kjente. Det har vært tunge affærer. Så det blir litt kjedelig for deg hvis det er noen du har invitert inn bare fordi jeg kjenner det. Jeg finner ikke på noen spørsmål, og så plusselig stopper det opp, og så bare sånn... Ja... Og så må det være med formen, da. Var det fett, eller var det slitsomt? Ja. Skal det være med den andre serien du skal være med i, da? Det er mye som en date. Det er bare sånn, ja, ok, men dette her gikk jo trått. Hva skal vi finne på nå? Hvordan kan vi …? Det er jo litt sånn, hvis du er interessert i gjesten og i tematikken, så går du alltid av seg selv. Jeg synes på en måte det er merkelig hvordan podcast og … Nå går jeg ikke på så mye dates, men det er sånn at det er å gå på … Det er veldig mye samme type mekanismer på en måte. Hvis du og jeg hadde droppet kameraene og lyskastet dem, så tror jeg vi hadde snakket mye om det samme. Du hadde begynt litt mer på deg selv, tror jeg. Ja, det kan være det. Ja, sagt litt mer om deg selv. Så samtalen ville ikke vært så veldig ulik om vi hadde tatt det på en kafé eller en bar der borte, tror jeg. Nei, for det å få samtalen til å flyte er jo noe av det som kan være vanskelig på en date. Men det kommer litt an på hvordan den daten er. Hvis det er en Tinder-date og du aldri har møtt en person før, så blir det jo litt som et jobbintervju noen ganger. Det blir veldig trådt, for du vet jo ikke om kjemien er der i forkant. Ja, men det er sånn teknikk. Jeg tror man bare lærer seg det med alder. Ingen tror jeg har lyst til å snakke om hva de jobber med. Nei? Det er den største, hvis du greier å gå en hel kveld uten å bare sånn, men hva er det du jobber med? Hvis du kan snakke om alt mulig annet. Det er et godt tegn. Ja, jeg tenker alt er et godt tegn. Bare sånn, ikke snakk om ... Ikke ha forberedt sånn typ, hva studerer du, hva jobber du med. Du er egentlig ikke interessert i det. Og når noen er ikke interessert i å snakke om det, så blir det sånn, plutselig så slipper en et jesp, og så, å faen, dette har gått dårlig. Da får begge panikk. Det er jo så enkelt at man må slappe av å kanskje være litt interessert i den personen man møter. Hvis det skulle vært en fullstendig blind date, jeg kan ikke se for meg hvordan det ville vært, men da ville jeg bare snakke om det å gå på blind dates. Dette er jo helt sprøtt. Hvem er det som har satt opp deg og hvem har satt opp meg? Og så bare spille rundt det og se hvor det går igjen. Men jeg synes jo at du er ganske god på, men da kan det kanskje være fordi du er genuint interessert i restene dine, fordi jeg synes jo at du er veldig god til å snakke med folk og la praten flyte. Jeg er veldig inspirert av det, at du klarte å få det til å bli en ordentlig samtale. Og så har jeg prøvd å starte litt på samme måte. Jeg tenkte litt sånn at dette kan være en merge av Wolfgang Weh og Linbo. At jeg skal prøve å få litt mer backstory til folk også. Fordi jeg synes det er interessant å vite hvordan du har kommet dit du har. Hva er det som har drevet deg? Hvordan startet du med dette og dette på en måte? Men samtidig at det skal være en sånn interessant prat. Og at lytterne kanskje synes det er litt interessant også. Det er jo en del av det, selv om det aller viktigste er at jeg synes det er spennende. Ja, ikke sant? Jeg hørte jo i starten av praten at da hadde du bestemt deg for to-tre spørsmål. Du fulgte opp det første jeg sa. Du kunne sagt at vi kunne snakket videre på den biten. Det var ikke noe viktig. Da merket jeg at du hadde bestemt for det. Nå skal vi rett inn. Vi må først snakke om NRK. Du hadde bestemt for det. Jeg skulle snakke om NRK, men jeg hadde ikke bestemt for det først. Jeg tror at når jeg satt og snakket, så merket jeg at det var antagbar. Det neste jeg skal spørre om nå, det er NRK. Når han er ferdig å snakke nå, da har jeg neste spørsmål klart. Så vi kunne knadd videre på det. Jeg husker ikke helt hva vi snakket om de første to minuttene. Men nå merker jeg at nå går vi bare inn i det trivielle som vi snakket om i forrige setting. Og så tar du videre. Nå er det mye mer samtale enn i starten, særlig litt intervju da. Og den ene gang det blir intervju, så er det sånn at hvis du intervjuer noen som du ikke kjenner så godt, eller på en Tinder-date, hvis det er det som er den nye store standarden, så er det sånn at det å bli intervjuet er veldig statisk og invaderende. Hvis man skal ha gått 100% intervju i en Tinder-date, så er det sånn at Jeg vet navnet ditt, men hva jobber du med? Hvor er du født? Hva tjener du? Hva er interessene dine? Jeg må bare vite det her, for jeg må bare sjekke om det har vært noe å bruke tiden på deg. Ja, ikke sant? Da blir man skikkelig stresset og usikker. Ok, nå må jeg prestere. Nå må jeg vise et godt inntrykk til den andre. Jeg er mellomleder i Nordea og jobber med det og det. Jeg synes det er en veldig spennende jobb. Og før det så jobbet jeg i … Enn hva gjorde du i dag? Hva gjorde du i går? Jeg var sånn, hæ? Gjorde du det? På Tusenfryd? Jeg er ikke litt for gammel til å være på Tusenfryd. Og Tusenfryd, det er lenge siden jeg har vært der. Jeg har en venninne som ble spurt ut på en Tinder-date. Det var morsomt fordi hun skulle prøve Tinder. Og så sa jeg sånn, oi bra da, spennende at du skal på Tinder-date. Så det ble jo sprek da. Hvordan fungerer det? Nei, han er veldig på. Jeg synes bare sånn at vite så lite om mennesker og bare gå ut på det. Det synes jeg er det jeg våger alt og moder i seg selv. Men så var det sånn at han skulle bestemme alle. Han skulle bare komme med en overraskelse på hva de skulle gjøre og sånt. Herregud, dette her kan jeg ikke gå mer i detalj på her nå. Men han da, jo jeg må bare si det. Det er jo to personer der ute som vet. Jeg kan ikke si det, for dette er så spesifikt. Nei, de kan ikke identifiseres. Men de vet jo hvem hverandre er, så du kan ikke alltid nevne. Han imiterer henne på en type ting som man gjerne tar med barn på. En ganske barnslig greie, som jeg tenkte er for folk som er langt faen i vold. Med litt karuseller og sånt. På første date. Hun hadde sett for seg å bare ta noe glass og bli litt mer kjent. Full pupp på attraksjonen. Jeg synes det hadde vært kjempegøy. Bare gjøre noe random. Og faktisk gjøre noe sammen, og ikke bare sitte og drikke. Det er jo det man gjør på alle dates. Det er det man gjør på holidays. Jeg syns det. Jeg aner jo ikke. Du er tydeligvis på holidays da. Ja, en del kanskje. Hvis noen kom til deg og sa til deg at det skulle komme en overraskelse til hvor vi skal være, da hadde du vært sånn «Å, kult! Fett! Endelig noen som har fått noen spenning! Jeg skal ta deg med til hundefossen!» Ja, det hadde jeg. Det hadde jeg fått helt nøye av. Fullstendig nøye. Skal jeg tilbringe en dag med den dama der på tunneposten? Jeg vet faen ikke hvem det er. Da har du kanskje metta på bar og kafé. Ja, det er jo gøy å prøve noe nytt. Jeg synes du har vært på veldig mange dates. Nei, jeg har vært single ganske lenge, så ja, jeg har vel det. Jeg har løpt det ganske mange år. Nå bjuder vi på her. Nå kryster du armen også, selv om det er ikke så bra. Nå kommer han for nært. Nå kommer han for nært. Nå kommer han for meg. Jeg har vært single i ti år, jeg vil ikke snakke om det. Dette her handler ikke om meg, dette er om gjestene mine. Jeg nekter å snakke om meg selv og byte meg selv. Det er ikke en sånn type podcast. Hvordan var det i NRK, sa du? Ja, ikke sant? Nei, men jeg byer jo litt på meg selv da. Men det er jo litt mer interessant for meg å snakke om gjestene mine. Men psykologer er sånne der, jeg har jo en som heter Lars Dely. Kjenner du ut til han? Han har laget en psykologiserie med i podcasten nå, hvor vi snakker om populær psykologi. Sånn PTSD, tiltrekkelse, datingkultur. Jeg har faktisk vært med i en episode om tilknytning og dating, og der er jeg ganske åpen om mine egne datingapparater. Der er jeg god, trodde du skulle si. Du er god og åpen. Ja, god er jeg jo. Vet jeg ikke om jeg er, men fortsett, hva var det du... Det var, og det snakker vi om, i mine øyne, så er det jo psykologer litt sånn farlig, fordi de vet hvordan de kan komme inn på å manipulere folk, og de får vite hemmeligheten til folk veldig fort. spesielt psykiater og psykologer som får litt for mye, eller greier å få klienten til å bli forelsket i den måten, til å bli sånn sopranosaktig tension, så er det jo etisk greie som er problematisk, men psykologer har jo en sånn, veldig mange av folk, jeg tror menn, jeg mister ikke at veldig mange menn utnytter den kraften, eller de tingene de har lært for å sjekke damer, Hvis jeg hadde vært kvinne ville jeg vært litt sånn suspekt og møtte en mannlig psykolog. Men vi lærer jo ikke det på studiet. Du kan bruke det da. Hvordan da? Jeg tror når du akkumulerer opp nok klienter og historier på hvordan folk fungerer så får du litt sånn du vet hvordan du skal få spesielt folk til å snakke. For som psykolog må du få folk til å åpne seg opp. Du må ha en tillitsbånd. Er det en ting som er tiltrekkende? En du bare har møtt en eller to ganger og bare sa alt det? Jeg hadde bare lagt ut hele seksuallivet mitt og forestolen min og traumene mine. Det var veldig befriende, veldig deilig, når du kan stole på et menneske sånn. Det er jo faren i terapi, at det fort kan bli sånn at man får en sånn kunstig forelskelse på en måte. Finns det ikke? Finns det kunstig forelskelse? Er ikke forelskelse forelskelse? Du kan ikke fake det. Nei, nei, nei. Men det blir jo litt kunstig fordi den som kommer til deg kjenner jo ikke deg. Du kjenner den, men den personen kjenner ikke deg. Men det som skjer er at du dekker jo de umøtte behovene som du ikke fikk dekket hos foreldrene sine. Og da er det jo en sånn lengsel etter å få det, og bli sett og hørt, som på en måte skaper den attraksjonen eller tilknytningen. Det er jo ganske kjent problemstilling i terapi nettopp fordi at du blir sett og møtt og forstått. Det er jo det som gjør det. Det er jo den tilknytningen som skaper den formen for forelskelse. Men du er jo ikke egentlig forelsket i den personen. Det er jo mer den der følelsen av å bli anerkjent og møtt, som er jo en av de viktigste tingene i et forhold. Ja, ja, hundre prosent. Det blir jo veldig asymetrisk da. Den ene får åpner opp alt, den andre sitter og bare tar imot, og så blir det en asymetrisk forelskelse. Men det er jo litt sånn der, hvis du hadde hatt en... Hvor gammel er du? 35. Så har du en psykolog som er 39, som var veldig, veldig flink og veldig, veldig kjekk og veldig, veldig singel. Nei, de kan jo... Her snakker vi om hypnose. Anne er sånn veldig opptatt av hypnose. Hun prøvde å hypnotisere meg da. Men jeg var jo veldig lite mottagelig for det. Så kjørte vi en sånn tjekk, sånn to minutter tjekk, som vi gjorde på podcasten samtidig. Og jeg var liksom litt lite mottagelig for det. Jeg var egentlig klar for å bli superhypnotisert og bli helt sånn sånn her Erik Follestad. Så du det? Han ble hypnotisert på den sporten på veggen. Nei, den så jeg ikke. Jo, det tror jeg faktisk, altså du klippte fra det. Så jeg var klar, men jeg var ikke mottagelig. Men hypnose spør liksom, det her for meg når jeg kom inn, da vi snakket om det, så er det sånn, det første jeg tenkte på var sånn, dette her høres jo for meg som at dette her er noe menn har misbrukt opp gjennom årti, altså hvert tiår eller århundre med liksom, hvis du kan få mennesker og da så blir det kvinner til å gjøre ting, så er det sånn der, bare vi hypnotiserer de. Så er det, jeg kan ikke skjønne at menn gjør sånne ting. Ja, det er jo skummelt, ja. Men det første jeg tenker er at det finnes noen mennesker som utnyttet å hypnotisere en kvinne til å ta av klærne sin for eksempel. Det virker jo noe null problem hvis du kan hypnotisering og den personen er veldig mottakelig for deg. Men det må jo være mange mennesker som også sier at det er kort og enkelt å svare på det. Ja, ja. Ikke sant? Hørtes som en interessant serie vi burde høre på. Ja, det er kjempegøy. Hvor mange episoder hadde du med henne? Vi spiller bare inn kontinuerlig. Det var sjekking og ghosting. PTSD. Vi gjorde også en veldig bra episode, den tilhørte ikke serien da, om selvmord. Det var ganske alvorlig. Det var ganske skjerpet om to timer om selvmord. Ja, den hørte jeg på, faktisk. Jeg har også to timer om selvmord. Det var første episoden min. Har du det? Ja. Ikke med han da. Lars Dely. Han er veldig morsom. Veldig bra gjest. Han burde du egentlig ta inn, for han er sånn der du kan putte på tider og finne tema, og så bare kjøre på. Veldig artig type. Hvem har du vært mest fornøyd med som gjest, da? Det er mulig å svare på. Det er noen du har det gøy med. For eksempel noen av de gøyeste episodene jeg har spilt i, var kanskje den første episoden med hun Inga Strømke, hun AI-dama. Vi ble fulle og bare satt og tøysa. Vi snakket ikke noe om AI. Bare satt og snakket om dialekter og drit, ikke sant? Det er masse artister jeg har hatt opp på fyllene med Oskar Westerlind og han Snorre Kjøttue. Det er flere andre episoder som er superinteressante. Jeg var bare sitt i sånn, faen, dette her er jo helt… 7-timer-episode med Pimple Ocean, for eksempel, at det kan gå så fort. Det har vært så mye forskjellig å snakke med Magnus Carlsen, som bare slapper av og øser ut ting han aldri har sagt i en podcast. Det er umulig å samlinge. Noen er ekstremt interessant, noen er sånn at du sitter og ler deg jævlig. i to timer, og noen er bare sånn sterke tankevekkende. Det er sånn vanskelig å sette ting opp mot hverandre, egentlig. Du har utviklet ganske mye fra den første episoden og frem til nå. Ting går jo mye mer på autopilot, og det er veldig deilig at du kan forberede deg mindre og mindre og mindre, og skjønne at du trenger egentlig ikke å forberede deg så fryktelig mye så lenge du er interessert. Mindre det er veldig sånn, du skal gjennom historie eller tekniske ting, så er det greit å ha noen ting å falle tilbake på. Det er litt det jeg tenkte på før du skulle komme, for jeg var litt sånn, hvordan skal jeg forberede meg på intervjuene hvert gang vi er? Jeg har hørt del av episodene, og visste at du jobber i NRK liksom, og jeg har jo tenkt mye på, jeg er veldig nysgjerrig på hvordan den kulturen og den miljøen der er på en måte, så det var det eneste jeg hadde bestemt meg for. NRK? Ja, ja, ja. Så dukker det opp som hundre andre ting da? Ja, selvfølgelig. Du er på Tinder altså? Jeg hadde jo en NTNU-forsker som har forsket på Tinder. Ja, hva heter han igjen? Leif Kenner. Ok, nei, det var det ikke han jeg tenkte på. Veldig morsom type. Han er ikke så ofte i Oslo, men han kan du få tak i. Det er jo også sånn psykologi, møte, forskning. Interessant. Tror du du hadde syntes personen hadde vært veldig interessant også? Ja. Jeg gjette meg til han. Han har jo forsket på Tinder og datingkultur, og han konkluderer med at Tinder funker ikke. Og da er det sånn at 90% av de mennene som er der inne får ingen av de flotteste og mest attraktive damene. De øverste lagene av de mest populære jentene på Tinder vil bare ha 10% av guttene. Det er en sånn enorm asymmetri hvor det er en masse menn som i livet generelt ender opp med ingenting, og så er det noen som får alle. Og mange av jentene vil ha de samme guttene. Nesten alle jentene vil ha de samme guttene. Det er veldig få av dem. Det er sikkert en ganske høy prosenttall av dem som bare ikke er interessert i en dritt, og bare rasserer det uansett. Og det var sånn han funket med. Det han sa da, at hvis du er gutt, og har gode resultater på Tinder, og mye matcher og mye dater og er veldig populær på Tinder, så er du også veldig populær på byen. Så uansett om du har vært på Tinder, så hadde du uansett greit å date damer ute og få dates på byen eller møte noen der, eller hva enn du på en måte er interessert i, så hadde du på en måte, de populære guttene trenger ikke Tinder. for å lykkes. Det var liksom konklusjonen. Så det er sånn der, mens Tinder er jo da... Selvfølgelig er det noen solstinshistorier med folk som møter hverandre og sånt også, så det er jo helt klart at det er jo potensielt mulig, men... Ja, så det var de da som funnet ut at det spiller ingen rolle, for de spot er allerede populære, de får det samme typet med jenter og sånt på en måte. Hvis de får det til på Tinder og er populære på Tinder, så er det det også i det virkelige livet. Så det er bare en forsterkende snare vei for... Det er jo latskap. Det er en sorteringsprosess hvor du da egentlig... Du unngår alt det smertefulle. Jeg har tenkt mye på det. Sånn at det funker er jo at du unngår alt det smertefulle, skumle med livet. Du liksom går opp til en person. Tørre å snakke med de, eller imitere de på noe, eller tørre å flirte. Du vil bare gjøre hele den prosessen der på den safeste mulige måten, at du bare kan ha en chat, se på noen bilder, og så bare sortere, og så bare slippe å gjøre feil. Så alle ting skal være perfekt. Ja, men jeg føler det også er litt motsatt. Når du møtes i virkelig liv, så har du allerede sett personen. Du har gjerne møtt det, eller i en eller annen setting fått en magefølelse på om dette er en du kunne fått kjemi med. Mens på Tinder har du ikke peiling på om kjemien er der før du har møttes. Du gjør en bjørntjeneste også? Ja, for du feiler gang på gang på gang. Du bruker ekstremt mye tid, kaster bort ekstremt mye tid, fordi du vet ikke på forhånd om det er noen du ville fått noen kjemi med. Jeg får stort sett kjemi med det, men det er jo forskjellige ... Niveau av det også, ikke sant? Jeg har det alltid hyggelig på date, men likevel er du litt bortkastet når du på en måte kjenner ganske tidlig at det er ikke den type kjemi oss i mellom. Også får du kanskje ikke den før det har gått en stund, hvis du blir kjent med noen først, og så finner du ut at så hyggelig du er der jeg har lyst til å gå på datene, så er jo inngangsporten en helt annen. Du går inn med en helt annen forventning til Den daten, hvis det er en helt random som du aldri har møtt før, så blir du litt kleint i starten, og du kaster bort mye tid, og så får du mye flere avvisninger. Helt tiden. Fordi det var ikke den kjemien vi kan være på. Det vil du ikke få på samme måte det virker i livet. Det er akkurat like smertefullt å bli avvist ved at noen ikke svarer deg på den appen. Spesielt etter at man kanskje har møttes. Enn hvis noen hadde gjort det i det virkelige livet. Det ville ikke skjedd i det virkelige livet. Men den følelsen du får er akkurat den samme som om noen faktisk ignorerer deg i det virkelige livet. Så sånn sett så får du egentlig ganske mye flere vonde og negative følelser på en måte. Ja, kanskje i etterkant da, sånn post-daten, at det er sånn den avgissningen og liksom... For det er det jeg tenker på når det er smertefullt, eller det skumle er jo den avgissningen før, spesielt for gutter da. Hvis du er på uteliv, fest eller sosialt lag, så er det en avvisning som byr opp til dans og får nei. Den er så vond hvis du ikke er vant med å få nei. Det som er paradokset er jo at De guttene som på en måte er flinkest til å møte og snakke med jenter, er jo de som blir avvist mest. Mens de som ikke er så komfortable og trygge på det, de blir jo aldri avvist, for de prøver aldri. De tør ikke. Og det er sånn, hvis det er noen som opplever avvistinger, så er det jo disse her storsjekkerne igjen som bare gir fullstendig faen. Så kan du ikke sånn, bare for å dra et tall opp, så kan du snakke med ti forskjellige dam på en kveld og bli avvist av alle. Så ja, ja, ok, det kommer en ny helg og en ny dag liksom også. De har vært igjennom det så mange ganger at det spiller ingen rolle. Hva slags type er du i dating? Jeg vet at du ikke er single nå, men hvordan var du? Jeg har ikke vært single siden jeg var 22. Så du bare observerer alt fra sidelinjen og analyserer? Altså det er jo noen venner, men noen av de fleste venner er jo satt med barn og alt sånt, men det er jo noen gjester som snakker om Tinder-kultur og alt sånt. Så det er jo veldig interessant, for de greiene der eksisterte jo ikke da jeg var på byen, og da snakker vi i 2001-2004. Da var det jo knapt mobiltelefoner. Da var det mobiltelefoner uten smart... Altså det var ikke smarttelefoner. Det du måtte sørge for var bare å ikke føkke opp det noe Telefonnummer og så kunne du sende melding. Det var det eneste på en måte. Hvis ikke du fikk det så så du aldri personen igjen. Det var ikke noe Facebook. Facebook kom jo i 2006, 2007. Det var jo veldig sånn der... Det var en veldig ny måte å fange opp alle de gamle jentene på videregående, som hadde mista kontakt med ungdomsskolen og sånt, og du kunne søke opp folk hjemme. Det var jo helt sinnssykt for en 20-åring. Du måtte ikke ut for å møte noen, du kunne bare chatte med noen. Og så kunne du ståke deg. Du kunne stå opp og stå på, så kommer det mer og mer sosiale medier med bildetjenester, at du kan søke opp folk. Nå er det sånn at hvis venninnen din eller en date av deg kan gå og luske å stå opp og finne ut hvem har du vært med før, hvem er det du følger, hvem har du chattet med? De kan finne ut så mye om deg hvis de har lyst til det. Så det jeg husker ikke så mye fra det fra 2001-2004, så var det sånn at man var på by på et utested. Men var du en som da var god til å sjekke opp folk? Jeg var veldig, veldig late bloomer. Jeg var veldig sent ute med alt. Så jeg skjønte ikke hvordan noen ting fungerte før kanskje jeg var Jeg vil si faktisk 21, 22. Og det var da du møtte kona di? Nei, første kjæreste møtte jeg i 2004. Så det var to forhold på, ja, hva blir det da? Nesten 20 år. Så nei, det var på hva jeg gjorde da, det husker jeg til. i begynnelsen av 20-årene, og man hadde en helse som gjorde at man liksom kom unna med det. Man tålte det. Ja, så jævlig også. Nei, det var liksom ikke noe hjelp i teknologien da. Jeg husker jeg var ny i Trondheim i 2004, før jeg møtte min første kjæreste. Jeg husker jeg lå i en park der alene. Du hadde mobiltelefonen kanskje tekstet med noen som du hadde nummeret til. Du tok ikke opp mobilen for å sjekke om det kom noen ny notifikasjoner. Det var jo ingenting som skjedde. Du lå bare i parken og sola meg. Nå er det på tide å finne noen å bli kjent med. Man greier alltid å møte noen. Uten en sorteringsprosessen. Ting har funket uten mobiltelefoner en gang i tiden. Jeg tror nesten det var lettere før. Kanskje. Det var mer happy-go-lucky-go-with-the-flow. Nå er det bare et swipe unna, så er det en ny der. Sånn at man kanskje ikke investerer like mye, jeg vet ikke. Nei, du har alltid muligheten der. Det er som man snakker, Når du har alle muligheter i livet, og alle hjelpemidler, og alle teknologier, og alle kjekke tjenester, og så likevel. Du har aldri vært lettere å møte noen, og treffe noen, og du har aldri større radioseksponering til de som bare, her er jeg. Du har en sånn, for klikk så kan du møte alle gutter i Oslo. Og likevel så går det ikke, så er det sånn der, hva faen? Det er jo en trygg pøse. Det gjør det jo bare enda vanskeligere. På en måte. Folk investerer kanskje ikke like mye i en person. Nei, den daten er kanskje blitt devaluert da. At kanskje daten er blitt … jeg får jo en ny date i morgen hvis jeg vil det. Det er bare et par klikk unna. Du gjør en veldig liten effort. Hvis ikke det går absolutt galt på sidene der, så er det bare sånn, fuck det her. Det er masse andre. Kanskje før var det sånn at det tar å ordne seg en date. Det var en uke forveien. Det rimler jo ikke folk på jobben innen du kan date heller. Eller fester å begynne. Så du måtte skvise den daten og si et råd om du hadde det. For å se om det var noe der. Ja, kanskje det var en bedre tid. Jeg tror noe av det som er problemet er at det går så fort. Du får liksom ikke tid, du tar deg ikke tid. For det er jo det som må til for å bli kjent med noen. Dette vet du bedre enn meg. Jeg er jo ikke en ekspert på dating, for å si det sånn. Jeg har mye erfaring med det, men det er jo litt det hvordan det klaffer. Det har jeg ikke fått til enda. Så det blir spennende i fortsettelsen. Nei, jeg vet ikke. Jeg har jo lyst til å bli bedre kjent med deg, og nå blir det jo mer om meg, på en måte. Det er jo veldig sånn datingkultur, det er jo interessant. Ja, i seg selv som et tema, ja. Absolutt. Jeg har jo snakket, hashtag den følelsen, etter den podcasten jeg var med i, hvor vi hadde det som et tema, hvor det var mer sånn faglig rundt det. Hvor jeg også var ganske personlig om egentlig mine utfordringer knyttet til det å knytte meg til andre mennesker på det nivået. Venner har jeg jo masse, mens akkurat når det kommer til å knytte meg til en mann, så har jeg litt problemer i den fasen, den der usikkerheten knyttet til Avvisning liksom? Ja, egentlig. Er du helt sikker i det? En slags frykt for å bli avvist, eller forlatt på en måte. Det høres kanskje litt sært ut, men det er jo ganske mange som strever med det da. At du tør ikke helt å slippe de helt inn, eller du avviser de fordi du selv ikke ønsker den avvisningen på en måte. Ja, det gir jo veldig mening. Men jeg tror også at man senser den der Senser den frykten som kanskje bare gjør det vondt og ære. Vi radierer, vi stråler ut hvis vi er usikre. Det er noe som er veldig tiltrekkende. Jeg gir faen ikke hvordan det her går. Dette er bare hyggelig. Jeg har ikke noen forventninger. Da slapper alle bare med i dag. Det skal ikke skje noe før da. Nå er vi ikke i en løype her. Jeg tror det er mye av den der tørre ... Og gi en klil i faen at man blir avist. Hvis du setter pris på denne podkasten, har du mulighet for å donere penger i VIPS ved å søke opp Snakk med Silje eller bruke VIPS nummer 806513. Målet med podkasten er på ingen måte å tjene penger, men det koster litt å lage podkast, leie studio, filme og redigere både lyd og bilde. Derfor setter jeg enormt stor pris på alle som ønsker å støtte podkasten med en liten pengegave. Det gjør at jeg kan holde podkasten åpen og tilgjengelig for alle. For å gi donasjoner kan du som sagt søke opp Snakk med Silje i VIPS eller bruke VIPS nummer 80 65 13. Det er litt sånn at jeg tenker på ... De gutter som gjør det, alle andre gutter som ikke gjør, er jo liksom den der bare, ok. Det er en morsom ting, jeg sa bare sånn der, den smerten av å bli avvist. For en gutt er jo det veldig sånn, du går opp bare, hei, kan jeg få nummeret ditt? Eller har du lyst til å bli på en date? Eller kan vi danse? Eller kan jeg kjøpe en drink til deg? Så er det bare, nei. Åh, kniv i hjertet, jeg drar hjem, jeg er mislykket, fy faen, helt jævlig. Eller at du driter deg ut da. Og da er det sånn der. Den skammen, den gjør jo at du bare vil hjemme deg, liksom. Hvis du hadde gått opp på gata, og hørte at du måtte ta en kopp kaffe, så hadde du sagt «Nei, det er ikke med deg». Det var en som tenkte at hvis du hadde satt deg i hennes situasjon, det er ingen andre i verden som vet om dette her, selv om noen hadde sett det. Hun har sannsynligvis glemt det. om kanskje ett eller to minutter, så har hun glemt hele den greia der. Hun har glemt deg, og hun er ferdig med det. Det er ikke noe større big deal. Det er egentlig bare deg selv som går rundt og bare kjenner på, faen, det var skammelig. Så den andre personen gir jo helt faen. Du blir jo glemt med en gang, og du er ute av verden med en gang. Hvis man greier å senke den der kostnaden av å bli avvist bare sånn der, vet du hva? Det var jo ikke noe big deal. Han har glemt meg allerede, og hvis jeg glemmer det like fort, så er det sånn, ok. Til slutt er det jo flere ganger man blir avvist, jo mindre vondt gjør det jo. Det er jeg ikke enig i, men det kommer litt an på hvordan denne avvistningen er. Nå tenker jeg forkant. Det er en forkant den våger seg inn i det. Men jeg kan skjønne at hvis du fire-fem ganger har bare... Blitt dumpa liksom. Det er en musikkvideo som er helt nydelig til en låt fra 2001. Sett podcasten på pause, og så gå inn på en sangstudie, Roger Sanchez. Å herregud, hva den heter den? Skal jeg ta på den nå, er det det du sier? Ja, da burde du demonetise sikkert på den da, sånn musikkrettigheter og sånt da. Men den musikkvideoen er dritbra, og det er sånn, å herregud, folk som gosser, det er en veldig søt, bli ung jente, som har gått rundt med et sånt svært hjerte, som er på en måte like stort som Hun må bære det hjertet. Det er hjertet hennes. Hun har et stort hjerte, og er veldig positiv og glad, og går rundt og bare viser seg. Her er hjertet mitt. Jeg har stort hjerte. Jeg har plass. Jeg har lyst til å være med noen som er veldig positive overfor omverdenen. Og så møter hun en gutt, og så blir hjertet enda større. Hun må drasse rundt på det hjertet. Det er skikkelig koselig. Og så bare skjer det noe med relasjonen. Og så krymper det hjertet, og hun har et lite hjerte som er så stort, som hun går rundt i i den musikkvideoen. Og så blir det bare hjertet mindre og mindre, og så sleper det nettopp seg et tau ut, så er det sånn bittelite. Så det er den bildet på hvor, jeg kan skjønne hvis man gang på gang bare åpner seg fullstendig opp, og så kommer den der, bare sånn hvorfor ville ikke den personen, det var ingen signaler på det, det var ingen signaler våt som vever på at dette gikk dårlig. Og så klandrer man seg selv. Og det er vel der tingene er at man tar det personlig. Fordi det er jo den andre som har noe i seg som ikke er interessert i det du har. Det er en sånn ting som jeg har øvd mye på. Hvis noen sier noe stygt til meg, da. Og ikke ta det personlig. Og det gjelder kanskje litt sånn at hvis noen avviser deg, så er det på en måte ikke noe i deg eller noe med deg nødvendigvis som er gærent, men det er noe med den andre personen som da har noe i sitt liv, sin historie, bare som person, bare reagerer på det måten de gjør da. Så hvis noen kaller deg, sier podcasten din er dårlig, veldig kjedelig å finne noe annet å gjøre, så er det sånn at hvis du tar deg nær av det, så er jo du veldig usikker på om dette her er bra. Hvis du visste at dette er gøy, dette er bra, og dette synes jeg er jævlig kult, så vil jo den meningen der bare prelle av deg. Det samme med at den buksa der var litt kjedelig, men jeg digger jo den buksa her. Du greier ikke å rikke på mitt ståsted der. Hvis noen avviser deg at du følte deg bra klokka 12 i dag, men klokka 6 følte deg ikke bra fordi en annen person har en mening eller et synspunkt om det, så er man kanskje litt usikker på, jeg vet ikke, du får korrigere meg her hvis hva du tenker, men det er den der, når andre tar en beslutning eller en avgjørelse eller har en mening, så forandrer det vår egen selvfølelse. Der er jo den interessante biten at man burde egentlig ha den samme selvfølelsen når man går inn i daten. At du er sånn, jeg har det fint. Og hvis den personen der gåster meg eller noe sånn, så har jeg det fortsatt like fint på andre siden. Det er vel kanskje den vanskeligste biten? Ja, og det kommer an på hvilken nivå det skjer på. Fordi jeg driter i om folk ikke liker meningene mine eller meg som person hvis de faktisk misliker meg på grunn av noe jeg har sagt eller gjort som er konkret. Det som er vanskelig for meg er om noen misliker meg på grunn av den antagelse de har om meg som ikke stemmer. Hvorfor det da? Fordi det er jo de som misforstår deg, for du er jo trygg på det sånn. Absolutt, men problemet er jo det at da blir jeg usikker på at tror andre at jeg er en annen enn den jeg egentlig er. Tror andre at jeg mener disse tingene når jeg egentlig ikke gjør det. For jeg har jo blitt anklaget for å ha holdninger og meninger og intensjoner jeg overhodet ikke har hatt. Og det synes jeg blir vanskelig det, for da føler jeg en slags at da må jeg overbeviste om at ja, men nei, det er ikke det jeg mener når jeg sier dette, eller jeg er ikke en sånn person. Men da går det ikke personlig inn på meg, men det som er vanskelig når det kommer til dating er at det er en selvoppfyllende profeti fordi de jeg ikke er interessert i, de blir ofte interessert i meg. Men jeg tror de sensorer den desprasjonen når jeg begynner å bli ordentlig interessert i noen. Og da skygger jo de banene, ikke sant? Så jeg tror at fordi jeg er interessert, så skremmer jeg det bort da. Det er faktisk min skyld at jeg blir avvist. Men jeg blir jo ikke nødvendigvis avvist sånn før jeg begynner å bli interessert. Ja, det er en ting på en måte. Skal man skylde på andre for at man ikke får det man vil ha? Jeg tror det er riktig. Det er aldri andres sin feil. Jeg tenker ofte på hvis gjest er dårlig. Og podcasten med Reva, så er det veldig fort fristende for meg å si sånn, gjesten var i dårlig humør, de var en dårlig gjest. Og det var sånn, de leverte ikke. De ga meg ingenting, ville ikke spille på lag, skjønner ikke hvorfor de stilte opp. Men basically så er det jo jeg som har valgt gjesten. Jeg har satt operaten, prøvde å lage en stemning. Så jeg har både valgt feil gjest, jeg har greid ikke å få de to å åpne seg mye opp, litt som ditt intervjuobjekt. Alt hviler tilbake på at det er jo jeg som har agert og satt opp hele greia her. Selvfølgelig er det min feil at den podcasten ikke gikk bra, så da må jeg den neste podcasten lære litt av det. Kanskje jeg ikke skal imitere den type gjest neste gang. Og ikke skylde på de som... at gjesten gjorde alt dårlig. Altså noen gjester bare leverer ikke, men da har du fått straffen og lærdommen at det er visse typer gjester du må bare kanskje styre unna til neste gang, eller du må forberede deg bedre, eller whatever. Det er alltid noe du kan forbedre selv enn peke på dette og dette og dette. Så det tror jeg på en måte, det er jo enighet på en måte. Når man ikke får det man vil ha i livet, så er det sånn ok, men hva er det som gjør at jeg ikke får de tingene jeg vil ha? Men den andre tingen er jo den følelsesmessige, emosjonelle biten. Hvis man ikke tar seg nære det, for eksempel hvis gjesten er veldig dårlig. Og så bare sånn, oi. Du kan ta ansvar for at hvis vi snakker om podcastgjester er dårlige, så tar du ansvar selv for at jeg gjorde dårlig valg, jeg gjorde ikke gjesten god nok, og jeg må skjerpe meg til neste gang sånn at dette blir bedre episoder. Men da ikke ta seg næra det. Ikke si sånn, herregud, hva er det med meg som på en måte, at den gjesten jeg ikke likte, er det noe med meg som person? at man tar det innover seg følelsesmessig. Hvis man greier å skille det, at jeg må bare finne ut hvilke ting jeg må fikse, og hvordan jeg kan bli mer emosjonellt robust. Det er kanskje en ... Nå nærmer vi oss en fasit her. Men har du vært litt gjennom den prosessen selv da? Når det kommer til dine podcastgjester og sånn. Det var jo et eksempel. Jeg vet ikke om det er kompatibelt til samlingbart med kjærlighetsverden. Du har lært mye på veien ved å bli mindre seksualistisk. Hvis man vil ha noe i verden. Hvis vi tar Sofie 22 som gang på gang bare blir forelsket, og hun bare sånn, hva er det med meg som gjør at guttene bare stikker en etter en? Skal man på en måte ta det veldig personlig, beleie seg og bare prøve å finne ut det? Eller skal man bare fikse problemet? Hva er det kanskje jeg gjør da? Blir jeg for ivrig? Sender jeg for mange meldinger? Skal jeg lære meg på en måte? Må det være kommunikasjon hele tiden? Skal jeg kanskje slutte med å sende? Hvorfor har du ikke svart meg? Begynner å bli innpåsliten. Det er masse ting man kan gå i seg selv på. Når man blir for ivrig og forelsket så gjør man mye dumme ting, og så tror jeg man lærer litt av det også, sakte men sikkert. Men problemet er at jeg vet det, men så styrer følelsene mine. Og hva er det om blindsoner som er at kanskje man er for snill? For eksempel bare si ja, at man bare er redd for at man kanskje er konfliktsky. At man ikke tør å si fra bare sånn der, skal vi kjøpe to drinker til, eller skal vi shotte litt, og bare sånn, ja, ja, ja, jeg har ikke lyst til å ødelegge en god stemning. Jeg bare sier sånn, jeg skal ikke ha mer shots nå, det har blitt dritings, og jeg skal på jobb klokka åtte i morgen. Det kommer ikke til å skje noe i kveld, og du kan bare drite og prøve å skjenke meg, men jeg synes dette er jævlig hyggelig. Det er jo den der, hvis man blir litt sånn der, oi, sånn er det meget elegant vann. Ja, du hadde jo en glass da. Og du har vann i kopp, det er også godt. Men jeg vet ikke, det er alltid med sånne ting. Jeg har før pekt på å finne hvorfor. Hvorfor går ikke verden den riktige veien? Jeg har hatt kjærlighetsproblemer tidligere i livet, så det er veldig fort gjort å peke på hvorfor gjorde du det på den måten. Det er en masse utrødde ting som jeg har hørt andre snakke om. veldig fort gjort å blame den andre. Det skal ikke skje, men det kommer til et punkt hvorfor skjer det. Og det er sånn, hva har du selv spilt en rolle i til at ting har skjedd, at de kjipe tingene har skjedd? Så det er så alltid liksom å fraskrive seg sånn at alle andre er noe gærent med det og ikke seg selv. Det er så alltid noe man kan fikse, spesielt som mann. Hvordan oppfatter folk det der ute da? Er du på en måte dønn alvorlig og tørr? For eksempel snakker du veldig mye om jobb. Er du morsom? Liker folk å henge rundt deg? Får de liksom en god energi å henge rundt deg? Synes du på en måte, er du spandabel? Er du grisk? Er du gjerrig? Masse sånne ting som man må gå i seg selv på. Ok, men kanskje skal fikse disse tingene her? Hva er det på en måte som, hvis jeg ser meg selv utenfra, hva er det Jeg for eksempel kan bli veldig kvarulant. Jeg kan bli kjip og kvarulant når jeg drikker litt og skal krangle litt. Det blir sjeldent noe godt ut av det. Jeg synes det er litt gøy, men det blir aldri et positivt utfall å være kvarulant og kjip. Eller at jeg kunne bli litt sur når jeg er på fylla hvis det ikke gikk min tur. Jeg kan være litt sur og kjip, bare slenge dritt. Hva er pointet med det? Hva er meningen? Det var en kjip replikk klokka halv to, og de bare sånn, hva er det med deg liksom? Å renske opp i de tingene der som bare gjør at du, jeg vet ikke, alle har noe de kan jobbe med. Her har Wolfgang med masse datingtips. Det er kjempe lett å råde de andre og ikke gjøre en dritt. Jeg har jobbet mange når det kommer til det med dating, uten at jeg fordeligvis får det til selv. Det er veldig typisk det, og det gjør vi som psykologer hele tiden. Jeg kan teorien, jeg skjønner hva som skjer, og jeg vet hva er feil veldig ofte, men jeg slutter ikke å gjøre de feilene for det. Jeg synes det er super interessant at at det sjelden er en symmetrisk tiltrekkelse, at det alltid er en upper hand, at hvis man blir veldig interessert i en andre, så er det bare en rar mekanisme at da er det sånn at når en andre blir helt hundre i det, eller at det skifter igjen, så er det et slags sånn, jeg vet ikke hva den psykologiske mekanismen er. Når noen craver deg så er det ikke så stas. Det er hele tiden den lille usikkerheten at du hele tiden må være på tå og hev. Skal jeg kjøpe en gave? Skal jeg si noe hyggeligere? Skal jeg sende meldinger? Skal jeg kanskje vente litt? Mange trenger den spenningen og ikke det at det ligger bare noe og bare sånn. Jeg har full tilgjengelig for deg. Gjør hva du vil med meg. Jeg bare trenger kjærlighet. Jeg er desperat. Jeg er med på alt. Tusen takk. Yes. Let's go. Men det er jo noen som vil ha det også. Ikke sant? Men det er kanskje ikke den personen som ligger der og er klar vil ha? Det var jo et dårlig billett for å ligge der sånn. Det er ikke bra. Det er kanskje litt sånn kontraintuitivt at hvis man er fryktelig forelsket, så skal man egentlig ikke skjule det, men for vi som er populære i kulturen og filmer og sånn, så er det å vise det, og bare by på det, og så blir det på en måte et helt elektriske øyeblikk. For begge er like, men så skjer det jo ikke. Det kan skje, jeg har ikke hørt sånne historier fra det virkelige livet på en måte. Men det er jo noe med at i starten så er det jo et slags spill da, på mange måter, før man har blitt enig om at vi har funnet hverandre og vi er sammen. Og da er jo det meste greit, på en måte. Det som er godt igjen ofte er de som blir utholdmodige. Sånn at hvis de møter hverandre to-tre ganger og føler at de kommer ikke noe vei, i stedet for å tenke bare sånn, det er jo ganske interessant at den personen har lyst til å møte meg. Og vi sitter her nå i to timer eller en time, og det er tredje gang vi møtes. Det må jo være noe her som gjør at han eller hun er interessert i meg. Men nå kommer det til at man blir så utholdnende. Ok, men nå må jeg bare vite. Er du interessert i meg? Skal vi fortsette å møtes? Eller hva har du lyst til? Og når du kommer til sånn ultimatumsgreier, crave litt kontroll over situasjonen, at du må vite hva den andre føler. Bare sånn, er du egentlig interessert i meg, eller er du ikke det? Og da finnes det en større turn-off. Du må svare bare sånn, er du interessert i meg? Skal vi ikke møtes igjen? Jeg håper ikke du tror jeg holder på å svare. Nei, dette her er helt sjeldent. Det er fort gjort. Alle andre steder i livet vil man gjerne ha svar fra arbeidsgiveren sin og omgivelsene. Men vil du dette her? Jeg trenger bare å vite. Er vi eksklusive? aldri noe godt ut av. Jeg har noen gang sagt bare sånn, men er det oss to? Skal vi satse på oss to nå? Noen andre bare, ja, har ventet på at du skal spørre om det, da er det bare å gjøre det. Er det noen som sier det igjen en stund? For de magiske tingene skjer jo bare seg selv at man plutselig bare sånn, oi, nå har vi datet en stund og det går bra, da skal vi bare fortsette å se hva som skjer. Og så skjer det plutselig, så er man gift. Eller sånn der, jeg vet ikke, så plutselig flyttet jeg inn. Hvordan skjedde det med deg da? Jeg blir jo nysgjerrig på dine... Herregud, jeg er veldig lite privat da. Ja, jeg merker det. Jeg føler at du tar liksom litt over her. Men det var en som sa til meg, jeg visste ikke hvor, jeg har jo helt åpenbart som familie og barn, jeg har jo policy på at barn skal ikke eksponeres på internett før de selv vil og skjønner det, og det skjønner de faen ikke før etter puberteten tror jeg da. Så som jeg er sånn i min verden, noen mobiltelefoner, sosiale medier. Ja, hvor gamle er barna dine nå? 7 og 10. Og det er sånn, de skakker på internett med navn og bilder, og de skal få styre det selv da. Og det er ikke noe familieinformasjon. Det var jo sånn en journalist som bare sånn der, du jeg prøvde faktisk å finne noe ut om familien og kona di og barna din, altså jeg fant ingenting. Jeg fant ikke hvem det var, navn, ingenting. Jeg bare sånn, hæ? Altså det er ingenting i det? Er det ikke bilder eller noe? Jøss, wow. Det var egentlig bra. Jeg visste ikke det faktisk selv, jeg tenkte sånn der, for jeg tror sånn, Alle kjente personer som du besøker på Google, da kommer det alltid kjærestekone, eller mann, eller skandal, eller utråd. Hos meg så står det pappa. Gjør det det? Har du kjent pappa? Nei, men han driver en blogg, avdekk.no. Og jeg har blitt kritisert for en del tingene faren min har gjort. Veldig god argumentasjon, når du skal prøve å ta meg, så tar du meg på faren min. Merkelig. Man skal anse hva foreldrene sine gjør, det er jo helt spesielt. Ja, men det er jo sånn verden har blitt. Altså, man blir jo assosiert med andre, og basert på det så blir man liksom kritisert, da. Ja, men tilbake... Privatlivet, det er sånn, det har, jeg skjønner, noen elsker jo på en måte, men det er mange som bare bretter ut. Alt du gjør, prate ting, det er den største naturligheten fordi jeg har vokst opp med det. Men for meg er det sånn at, et favoritt eksempel er at hvis du og jeg hadde vært sammen, og så hadde vi vært i utlandet, og hatt en fin middag, og stod ved en eller annen klipp, og tok et sånt fint bilde, på å ta en sånn klissete scenario. Og så er det sånn at vi tar det bildet, og så er det vårt øyeblikk, men så tar du bort mobilen og bare, jeg skal bare legge ut dette bildet her. Intensjonen er en fin ting. Du vil dele øyeblikket og vise andre, bare se hvor glad vi er i hverandre. Men for meg er det ikke nok for deg at du og jeg er her, og at ingen andre vet om deg, at det er bare oss to som vet om deg, og at dette er den lille bobla vi er i nå, er ikke det nok glede for deg i dette øyeblikket her, enn at du må ha energi og dele med andre? Må du ha hjertene og inputtene og vise andre dette her? Den privatbitten, jeg føler ikke sånn, hvorfor skal jeg dele mine mest private øyeblikk? Der ute, det gir for meg ingen mening, for all verdien ligger jo i øyeblikket og den lille bobla. Men der er folk veldig forskjellige. Noen er bare sånn, knipse bilder av alt de gjør på en ferietur og kjendiser, men det er mange som lever av det. Jeg er vant på å gjøre det og tenker ikke på det. Men for meg er det sånn at jeg tror jo eldre man blir, jo mer privat blir man. Hva faen skal jeg gjøre? Dele alt der ute liksom, hele tiden. Jeg vet ikke hvordan du er på det. Nei, jeg deler en del på story og sånn. Jeg gjør litt spennende ting, eller ting jeg synes er gøy på en måte. Men det er ikke privat, ikke sant? Det er mer sånn du bygger din karakterprofil, liksom? Instagram-min, det er ikke veldig mye bilder der på den private, men jeg har masse reels på den offentlige. Men det er jo andre ting du deler med helt offentlig enn det du deler med dine venner. Jeg deler ikke masse personlig offentlig. Jeg kunne sikkert delt litt mer, men så er det noe med det at jeg tenker at det er litt sånn Jeg må tenke litt over hva pasientene mine trenger. Jeg er jo veldig personlig i behandling med mine pasienter. Jeg er ganske sånn autentisk. Har ikke noe sånn... Men personlig er det sånn at du deler fra deg selv? Hvis ikke jeg tenker at det er relevant, på en måte. Selvavsløring skal ikke være fordi jeg har behov for det. Det skal være fordi jeg tenker at dette kan hjelpe den som er hos meg å vite dette om meg. Men ikke fordi jeg tenker at den personen er interessert i å vite. Man har jo et bevisst forhold til hva man deler og ikke. Men det er jo litt dumt om alle vet Alt om mitt privatliv. Det var gøy med det. Det når du byr din egen merkevare, det er litt sånn, du kan ikke trekke deg tilbake fra det. Det tar veldig lang tid å gjøre det da, å trekke seg tilbake fra det. Din popularitet er basert på at du gir veldig mye av privatlivet hele tiden, og hvis du plutselig slutter med det, så er det sånn der, oi, hva annet har jeg å by på? Og da blir det sånn, shit, jeg må tilbake til å bare by på meg selv. I stedet for å by på noe du skaper da. Det er på en måte, det er jo sånn, det kommer sånn, ja Wolfgang du er jo også en jævlig eksponeringskåtigant, du bare videoer og podcast, filmer deg selv. Men det er jo ikke privat det du legger ut. Jeg søker eksponering på ting i lyset av ting jeg lager, eller jeg synes på en måte, bør ut der da. Selv om jeg lager podcastene for meg selv, det er jo et selvutviklingsprosjekt på et sett, hvis jeg skal bli smarte da. Men jeg filmer det jo, og vil jo ha eksponering på det, men jeg vil ikke ha eksponering på meg som person. Jeg hater sceneprisutdelinger veldig sånn at du er der, det er ikke kraft, det er ikke ting eller produkter ditt som er først, det er deg som person liksom. Jeg orker ikke oppmerksomhet på meg som person. Det er sentrum på en sånn bivenhet, det verste jeg vet. Har du alltid vært litt sånn? Jeg tror det var i begynnelsen av 20-årene, da ville jeg på TV. Jeg ville bli programleder på Topp 20 for eksempel. Jeg var mer programleder i akt for å bli programleder på Topp 20. Så du har alltid hygget etter det da? Nei, ikke alltid, men da var det sånn at jeg ville jobbe med det, og jeg syntes det var gøy å være foran skjermen og TV'en, og så fikk jeg bare helt fnatt av det. Endte opp å sitte i radio og studio, og synes det var mye diggere. Men så er det sånn, jeg synes ikke det er sånn komfortabelt foran kamera nå heller, men jeg glemmer det litt, liksom. Så det her synes jeg var veldig avslappende. Men å bli tatt bilder av for eksempel, å snakke i kamera, det er sånn, ah, må jeg? Må jeg det? Da er det bare sånn, jeg blir så selvbevisst, liksom. Det er det ikke. Jeg er egentlig ikke noe komfortabel med det helt tatt. Men da du var liten da, du hadde 20 år da, du begynte å tenke at nå skal jeg komme litt i rampelyset? Eller var det før det? Jeg hadde videokamera helt siden jeg var 12 år. Mamma og pappa hadde bygd 20.000 kroner på 80-tallet, ganske mye. Kjøpte en så svært VHS-kamera som du hadde på skulderen. Det brukte jeg til å filme reportasjer, lage mye videoer og radioprogrammer da jeg var liten. Så det likte jeg ganske tidlig. Så interessen har kanskje kommet tilbake igjen med podcasten og redigering og alt sånt som jeg likte før. Så alt går med sitt. Det er ingenting som du driver med ung. som er bortkastet. Interessene kommer ofte tilbake senere i livet. Det kan du gjøre da. Så du begynte tidlig å lage dokumentarer. Hva lagde du dokumentarer om da? Nei, ikke dokumentarer mer. Reportasjer, intervjuer, reklamefilmer. Og så begynte jeg å dokumentere alle guttaturene. Fra vi var 16 til 19-20, og gutta var så jævlig treffelige. Hadde med en videokamera på hver eneste tur igjen. Fyllde tur til utlandet og lagde 12-20 minuts kompilasjoner fra hver eneste ferie som ble minner. Det var jo mye hud og fyll og fannskap igjen, så det var ikke så populært. Du kunne ikke legge ut det? Hvis det hadde vært Instagram, så hadde det ikke kommet hit. Nei, det hadde jo vært helt furore, ikke sant? Men da var det ikke noe sted å legge ut tyngd. Det var ikke noen lekkasjer og folk. Det var ingen som hadde kamera oppe. Videokamera var jo noe du hadde i hånda. Nå er det jo alle bare å filme oppe i trynet på hverandre hele tiden. Så det er litt uting, da. Ja, jeg er så glad for at vi ikke hadde sosiale medier der det var russ, for eksempel. Ja, fy faen. Jeg synes det er synd på russen nå, hvor de kamerene er overalt, hvor som helst. Alt kan dokumenteres. Du spyr, kliner, står og danser, og så er det på et potensiell snutt av det der ute. Ja, du var liksom den som filmet, men det kom ikke ut, og da er det jo greit da. Det var ikke noe sted å legge det ut heller, så det var ikke noe problematikk. Det var ikke intensjonen heller, det var bare sånn du skulle ha det. For deres egen vilje. For dere selv, ja. Det var gøy å se tilbake på da. Jeg får litt forskjell på det, når det er dine egne minner, og når det er en eksponering av dine minner ut til verden på en måte. Ja, ja. Som alle andre filmer jeg og tar bilder av barna hele tiden. Hele kamerahullen er full av det. Men jeg lager også en video som bare vi fire eller innerste familien ser. Så tar jeg alle bildene og alle videoene gjennom et år. Og så lager jeg ettersom det er en slags årskap som går gjennom alle månedene, så tar jeg de beste bildene og videoene med musikk som enten passer eller som har vært gjeldene det året. Og så blir det på en måte en sånn årskaldtal, så hver julaften så ser vi den filmen med året som har gått, og alle ting vi har gjort da. Det er jo blitt 11 filmer til nå, da. Så hopper du tilbake og ser de ... De færreste lager fotoalbum, det er veldig koselig. De fleste har det bare på PC-en som en filer, og du går aldri tilbake på det. Men når du kategoriserer det som en liten film du kan sette på ... Det er utrolig å sette tilbake og se på, ikke når de var to og fem år. Det er bare sånn fy faen så lenge siden de var, og se hvor søte og nusselige de var. Det blir som en liten privat ... familiefilm som ingen andre vil se, men bruker masse tid på det. Masse tid på det, så bare en film vi skal se, så blir jo minnet som de har. Man må ikke lage ting for å legge det ut, eller at det skal treffe views eller hva. – Jeg googlet deg før du kom her, og det var jo en Wikipedia-artikkel, så var det vel noen nyhetsartikler om deg. – Ja, vet du hva, så googlet jeg ikke meg selv på frykt lenge, helt ærlig. Det høres veldig utroverdig ut. Er det vanlig å google seg selv så mye? Jeg tror mange gjør det. I hvert fall offentlige personer. Det er veldig mange som vil ha kontroll på forskjellet sitt. Veldig mange. Jeg aner ikke helt. Jeg hadde ganske revve forskjell med ganske mye revve bilder. Jeg aner ikke hva som er der nå. Folk vil like å dandere førsteinntrykket sitt. Det har jo litt å si da, når du er en offentlig person. Du har jo blitt mye mer offentlig etter den podcasten din kom. Ja, det er jo flere som vet hvem man er, men jeg føler ikke jeg gjør så veldig mye annerledes. Kanskje litt mer aktiv på Instagram, eller filmer litt sånne små ting, og legger ut ting, men fortsatt ikke noe privat. Jeg tar ikke bilder av den baren jeg tar en drink eller hvis jeg er ute med gutta eller sånn. Nå er jeg på ferie med jentemenn. Det er ikke noe sånn type oppdateringer, men jeg er kanskje litt mer ufrivillig mye aktiv på sosiale medier da. Ja, du er egentlig ikke så komfortabel med det på en måte. Nei, det er jeg faktisk. Men det meste jeg gjør er å schedulere opp innhold, videoer, og bare holder ut mest podcast-relaterte ting. Og litt sånn noen rants innimellom ting. Hvis jeg bare får en idé på hva dette er, eller politikk, kan det komme litt sånne betraktinger. Men har du fått mye negativt? Veldig lite dritt. Noen gjerninger og sånt, men det er veldig lite dritt. Og det får jeg i stort sett bare meldinger av menn. Bortsett fra når jeg har podcaster om Vaksinen, eller spesielt ernæring og kosthold, er nær en kosthold og kropp, da er damene så på ballen. Da renner det inn. Hvis jeg har et kvinnelig lege, Marie Colby ernæring, et eller annet som handler om menneskekroppen eller kvinnekroppen eller kvinnehelset. Gud bedre, da er det bare sånn. Da er det masse kvinner de følger inn og lytter deg, og så blir de borte igjen på neste episode. Kvinner deler, engasjerer seg så sinnsykt mye mer, mens gutter er mer en high five i inboxen. Bra jobba. Bra podcast. Jævla bra innhold. Jeg er blodfan. Jeg abonnerer. Fett. Men de kommer vel med mange gutter som kommer opp på byen også. De er fulle. Og da er de mer opplevelse. Da er det high five og bilder. Det synes jeg er fryktelig uvant. Men det er veldig hyggelig. Stort sett. Jeg har ikke lest så mye negativt. Jeg husker en gang du og Danby ble litt kritisert for å være veldig... Han slettet den tweeten etterpå, han redaktøren. Jeg vet ikke om det var skrevet i et røvensklass, eller om det var bare ren skjær. Jeg vet ikke, men jeg får ikke med meg så veldig mye sånne ting. Det høres jo ofte arrogant ut med sånne her kronikker, så bare sånn, ja, skal du ikke svare på, eller har du lest den kronikken i klassekampen hvor de nevner, bare sånn, ai, jeg har ikke fått med meg. Nei, jeg leser veldig lite norske aviser, og leser egentlig veldig lite aviser, sånn, blar gjennom, for jeg synes det er så mye støy, Unuttil informasjon da. Men det er sånn å må bli named up bare. Jeg synes det er deilig at ting bare skjer der ute og flyter forbi. Hvis du også er trygg på den podcasten her og alt du akkurat mener om. Da kan egentlig hva som helst skje der ute. Jeg driter litt i det. Og jeg tror du har gjort i hvert fall flere hundre episoder. Hvis noen prøver å mist forstå meg eller prøver å få meg til det så er det så mye materiale der ute som bare overskygger det. Om jeg nå prøver å trekke ut av sin sammenheng eller fremstiller meg, så er det på en måte at det er så mye bevissmaterial på hva jeg egentlig står for der ute at jeg bekymrer meg fryktelig lite over det. Og det bare drukner veldig fort i alt mulig annet. Når du får veldig volym, så gir du mer og mer faen, og da er det ikke så veldig mye som kan ta det. Det er ikke så veldig mye som kan kanselere, tror jeg. Nei, jeg håper at jeg kommer dit, at jeg slipper å bekymre meg for det, på en måte. Bekymrer deg? Du sa jo det i stedet at folk kan tillegge deg meninger og synspunkter som du ikke har, for eksempel. Det er jo en av det her, hvis du ignorerer det. Hvis du tillater deg selv å ignorere det, men hvis det slås opp så stort i forhold til hvor stor podcasten er, eller hvor stor du er, eller hvor stort volume du har, så er det kanskje et behov for å forsvare seg veldig sterke anklager da. Men det er liksom der hvis man gang på gang, hvis noen har kalt meg for eksempel rasist på TikTok, eller et eller annet sånt piss, og jeg går inn bare sånn, hei, hei, jeg er ikke rasist, jeg har masse utlendingevenner, og er veldig respektert i utlandske, altså, nei, ikke utlandske, men innvandrer, nå må jeg bare passe på hva jeg sier her, innvandrer, ikke sant, bare sånn, hva er det med han der, det er et eller annet som skurrer her, han er veldig opptatt på å vise at han er å ha innvandrervenner og sånt. Det blir sært, ja. I stedet for å bare sånn, ok, men jeg kjenner meg ikke igjennom det, jeg takker meg ikke nær av det. Hvis jeg visste innersiden at jeg er ganske narsisistisk selvopptatt, kanskje jeg er det, jeg vet ikke hva faen jeg er. Men så pluss og nå har jeg sagt det, så er det sånn at jeg tar meg nær av det. Så er det en usikkerhet jeg har inni meg på at kanskje jeg er litt selvopptatt narsisist. Og så var det noen som bare pirka litt borti det. Eller det var sånn, du bruker litt mye smink i Wolfgang, du er veldig opptatt av utseendet. Det er jeg vel ikke. Det er jeg vel faen ikke. Det er jo litt dekkstift her, og det er vel lov det? Hva faen er det du… Hvis du blir opprørt i ting, så er det jo… Jeg tenker alltid at når folk blir opprørt i ting, så er det fordi man pirker litt borti en sannhet. Ja, kanskje det. Man kunne virkelig pirket borti deg, for som du hadde blitt sånn der… Du hadde blitt triggeret av det, da. Ja, det er litt sånn... Hvis det er helt far-fetched, så kanskje man ikke gidder å ta tak i det på en måte. Men jeg har faktisk ikke fått så mye... Da jeg la ut den episoden med han som angrer på kjønnskiftet, så var jeg litt engstelig faktisk for hva slags type reaksjoner jeg ville få. Og det var jo bare sånn på Twitter at jeg ble kalt for transfobo-terf, var det noe som brukte det? Ja, og det er jo helt absurd, ikke sant? Så det ble ikke sånn som jeg var engstelig for at det kunne bli, på en måte. Men ja, så det er jo noen ting da. Kalt mye rart, så det er ikke det vi ser om jeg er med i det hele tatt, men jeg har ikke hatt noe stort behov for å forsvare det så veldig. Da kjente du at det prellet litt da, at det bare var sånn, ok, denne her bare ignoreres. Hvis du blir tagget på Twitter da, og noen sier noe om deg, så føler jeg noen ganger at jeg må på en måte, nei, det kjenner jeg meg ikke igjen i, og her gir du meg forholdninger og meninger jeg ikke har, og jeg synes dette er litt teit, liksom. Men det som er irriterende da, er hvis man på en måte får masse spørsmål da, etter det. Sånn, ja, hva mener du om det, og hva mener du om det, og hva mener du om det, og hva mener du om det. For det er sånn, ja, når du mener det, mener du dette og dette også da. Da vikler du deg inn i noen som du ikke har lyst til å være med på, for det er litt slitsomt. Så jeg har lært litt av det. Jeg har på en måte begynt nå å ikke gå så veldig inn i de diskusjonene med folk som er veldig engasjerte og veldig ute etter å ta meg. Det merker jeg at folk prøver å ta meg som person mer enn å diskutere de temaene som jeg har uttalt meg litt om. Ja, det er den øvelsen, på en måte. Så hvis du kommer opp på TikTok-kommentarfeltet, spesielt, og Twitter og sånn, så er det sånn, jeg må registrere at jeg er der. Og så går jeg bare videre. Men hvis du blir stitchet på TikTok, da? Da føler du vel at du må svare? Ja, det burde jeg si. Nå høres jeg litt yngre til det her. med på det der. Men på TikTok så kan du ta en, hvis du legger ut en film, så kan noen da svare med å legge ut en ny film om den filmen du har lagt ut. Og da kan man jo da kritisere deg for å ha ment eller et eller annet. Og da er det jo naturlig at man da gir et svar til det da. Det blir som en kommentar, bare at det er en video som svarer. Det blir for meg bare sånn, det blir som en noen har en mening også, så keis, de har meningen. Det er en mening, og livet går videre. Det var en morsom mime jeg så. Det var et bilde av to jordkloder i siden av hverandre. Det er sånn, hvordan verden ser ut før og etter meningen din, eller noe sånt. Hvem bryr seg da? Den meningen ligger der. Det som er vanskelig er når du får en pedo, for eksempel. Skal du svare på det? Ja, ikke pedo. Eller en beskyldning. Hvor skal du ta stilling til det egentlig? Er det noe ved å ta stilling til det? Hva er oppsiden med det? Hvorfor skal du forsvare når det er helt absurd? Jeg vet ikke. Hvorfor skal du egentlig forsvare for noe som helst på en måte som er et offentlig angrep? Prøv å sette deg ut i en eller annen kommentarfelt. Ta bare tiden din, og vær oppsiden. Jeg har begynt å bli mer sånn som deg, og tenke at det ikke er nødvendig på en måte. Men stort sett er svaret mitt litt sånn, er det nødvendig å være så ufin på en måte? Dette her, nå tillegger du meg holdninger og meninger jeg ikke har. Ja, det går ikke veldig så greit som man må. Men det jeg er redd for er vel at folk da begynner å tro at jeg har disse holdningene og meningene, fordi folk på en måte... Ja, men det er ikke sånn at det er det du begynner å... Når du blir i tvil om hva andre måtte tro og mene, det er jo der egentlig man skal gi litt faen. For det vil alltid være noen som prøver å vripe noe. Hvis du begynner å få femtio episoder i banken da, og du har begynt å snakke om det i podcasten, så er det liksom ikke noe... Det er ikke noe … Hva folk måtte tro og mene, det spiller jo ingen stor rolle. I den oppstartfasen er det trist, sånn som media fungerer, at hvis du hadde kjørt knallhardt på tre kontroversielle gjester som setter deg veldig i en sånn type … Hun er en sånn type podcast, så er det et stempel som kan være vanskelig å komme bort fra. Fordi det bare ligger der sånn, hun har hatt tre reset-gjester på rad, så nå vet vi hva slags … Hva slags type podcast det er. Det er en sånn type podcast. Hvis du bare har en ganske stor mix av forskjellige ting, Undertekster av Ai-Media som gjør at du er all over the place, og du dømmer ingen, og du vil bare ha alt, hele spektret, så er det veldig mye vanskeligere å ta deg på enn at du bare plukker favorittgjestene dine fra en side, eller fra en side av saken. Jeg gjør jo det veldig nå, sånn at jeg ikke har hatt noen som har snakket kostholdsrådene positivt, i særlig grad i de siste 3-4 episodene. Jeg er jo bare kritikere, men det er jo det jeg er interessert i, hva er det som er problemene med kostrådene. Jeg er ikke interessert i den autoritære siden av det. Hvis du ikke er interessert i det, så er det jo helt tullet å skulle invitere noen bare for å få den andre siden for å ha et sånt alibi på en måte. Jeg har ikke noe debattprogram. Det er sånn at noen sier at jeg har et ansvar, samfunnsansvar, at jeg skal være rollemodell. Jeg er ikke med på det. Du har blitt litt kritisert for at du har hatt litt mange menn på besøk. Hvordan man velger gjester. Det er en kronikk. Det er kjent person. Og det er menn som driver mest med de tingene jeg er interessert i. Og så plutselig er det tre damer på rad, og så er det ingen som sier noe da. Bare wow, tre damer. Eller det er sånn, om det springer noe for meg, eller jeg gjør jo faen liksom. Så når det kommer til psykologer, så er det jo veldig flere kvinner enn menn som driver med for eksempel. Men når det kommer til til enkelte andre aspekter som ser meg interessert i, så er det bare menn som driver med det for eksempel. For meg er det helt tilfeldig. Det er sjeldent jeg står mellom, oi, nå har vi to nøyaktige like gjester, skal jeg velge mannen eller kvinnen, for begge to er det sånn flinke på faget. Det er bare sånn, den personen, ja eller nei, kommer jeg til å kunne snakke med deg. Ja, Åsne Seierstad. Selvfølgelig har jeg lyst til å snakke med henne. For meg er det velge kjønn og å drive med balansering. Hvis jeg skal ha 50-50, så måtte jeg ha plukket i min verden veldig mange gjester som går under mitt kriterium på at jeg synes det er interessant. I nordperioder er det flere kvinner enn mannligester. Nå skal jeg veie opp med mannlighetsspasjonen. Hvorfor skal jeg finne en mannlighet nå? Og så med temaer og sånt også. Skal jeg balansere det nå? Hva er poenget med det da? Jeg prøver å lage en mix av at jeg gir ut ganske mye materiale. Så i løpet av en uke kan det være at du bare synes en av episoden er interessant. Det prøver jeg å blande. For eksempel at det er en ernæringsepisode. popmusikk, og så er det en om politikk. Så en av de tre tingene synes de fleste er interessante. Kanskje alt, men kanskje bare en. Så det er det som er sånn at det ikke blir veldig mye likt etter hverandre. Det er det eneste sånne type tweakinga jeg gjør, tror jeg. Ja, men det er jo ikke sånn de gjør det i NRK, så da må man jo ha liksom representert alt sammen. Og det blir jo noe helt annet. Også velger du ikke din enighet. Det er jo veldig mye sånn, det som er turn off med NRK, at det er veldig mye podcaster som er sånn store, organiserte, veldig... velproduserte podcaster med produsenter og researcher, så de ringer jo ofte opp intervjuobjektet, så har de en forresamtale, så programlederen får masse notater, ferdige spørsmål foran seg, og så blir det et intervju. Og det er ikke alltid de er på en måte, de bukker ikke gjesten selv, de bare får vite hvilke gjester de skal ha og alt mulig. Så det er sånn, jeg synes det blir litt mindre sexy og litt mindre interessant når programlederen ikke som har veldig lyst på esen selv da. Så det er jo det, sånne indie-podcaster her er det kult med. Ja, jeg tror det er derfor kanskje mer av de podcastene er litt mer populære også da, at folk legger merke til disse tingene. Og det er jo mer interessant å se på en samtale hvor man faktisk er interessert til å snakke med hverandre, enn når det blir et sånt intervju hvor den kjemien kanskje ikke er helt til stede. Det er jo veldig mange av VG og NRK podcastene er jo kjempepopulære, så det er jo så åpenbart at det er et stort publikum for de veldig restrikserte, korte tingene også. Men det er så mange av dem. Og det er så mange som gjør det samme. For meg personlig blir det sånn skrapping på overflaten og holdningsting. Det bruker ikke jeg tid på. Det er det jeg også kjenner, at jeg har lyst til å skape mer content som er det jeg selv også liker. Du har jo hatt en del gjester. Jeg tror første episode jeg hørte på var med hun Mette Karl-Ager, når hun snakket om covid. Og da var det litt sånn, oh shit, er det mulig å ha en sånn samtale om dette temaet? For det var jeg litt sånn sultefora på, på en måte. For det var bare ett narrativt som var ute i mediene. Og jeg prøvde å nyansere det litt ved å publisere en sånn kronikk i subjekt. Ja, for jeg har jo meninger om mange ting, og synes det er litt sånn rart at noen meninger ikke har like stor plass da i det offentlige rom. Jeg bare innbilde meg at det ikke var sånn før. Ikke i så stor grad, sånn som det jeg har sett nå i hvert fall de siste to-tre årene. Så er jeg litt sånn skuffa på en måte over NRK-debatten om hvordan de legger frem ting da. At jeg synes det blir litt lite nyanser. Så jeg har jo nesten sluttet å se på NRK fordi Jeg tror det var verre før. Du tror det? Ja, for det var så få kanaler. Du som psykolog, hvorfor skal du publisere den da? Du får ikke trykke VG eller Aftenposten i 1998. Hvis ikke du har lang fartstid, du har på en måte et navn. Det var veldig færre. Jeg har faktisk publisert Aftenposten før, men det var jo før pandemien. Jeg tror det er bare sånn at alle de her store avisene trykker. Jeg tipper det er mye lettere å komme på trykk nå og komme til ordet enn før. For det var en tv-kanal og to-tre store aviser, og det var veldig få radiostasjoner. Det var veldig mye vanskeligere å komme til ordet og få eksponering. Det fanns ikke noen nisjaviser, det fanns ikke noen podcaster, det var ikke noe on-demand. Det var veldig mye vanskeligere for de som ikke hadde nettverk eller kom forbi portvåkterne. Veldig mye vanskeligere å komme til med det ordskiftet, tror jeg, før da enn nå. Faktisk. Men jeg innbyr meg at hvertfall på debatter, og de som ble invitert inn for å snakke om et tema, så var det jo gjester som hadde litt mer kontroversielle holdninger før, på en måte. Jeg vet ikke. Nei? Kanskje, jeg vet ikke. Det var jo ferdige debatter også. Det var jo større politiske debatter med partileder og den type ting, og det var jo sånn... Jeg vet ikke, jeg tror paradoxalt nok at det er mye større offentlig rom nå. Selv om mainstream-media i større grad garderer seg mot å ikke ta nedsider fra å skrive om ting som de tror de kan få pushback på, eller som de tenker ikke gavner de, så på dropper de å skrive om det. Men jeg tror det er mye, mye større offentlig rom nå enn det noen ganger har vært. Ja, men da blir du jo ikke i hovedstrømsmedien ennå nødvendigvis, tenker jeg. Det er det som jeg synes er litt problematisk. De tar jo tak i det når det er stureint på sett og vis. Og hvis det skulle være noen sånn covid-vaksinekritikk, den type ting, så må de komme fra en veldig meritert lege før de tør å sette det på trykk. Jo, men for eksempel hvis du tenker den debatten som var hvor Svartzwein var med da, så hadde det ikke vært noe problem å fått en egentlig anerkjent lege til å stå der på hans side og diskutere det med tiltak og masse testing og sånne ting. For det var mange leger som var enige med han, men de fikk liksom ikke plass i det offentlige. Det er sånne ting jeg reagerer på. Da blir det litt sånn, da må vi bare ta det utenfor det hovedstrømsmediene eller pressestøttemediene. Var det redaktørene, var det journalistene eller var det mediehusene? For det var jo veldig sånn at folk ville unngå de merkelappene som var sånne anti-veksletype ting og bli assosiert med de tingene. Da var det sånn at hvis noen som helst prøvde å sette ned foten eller prøvde å bremse vaksineløpet. Vi må bare stå samlet rundt dette og bare få dette til å skje. For dette her er løsningen av programmet som er veien ut av pandemien. Sånn det samme som klimakrisen, ikke sant? At FN har bestemt at dette er det som er sant, og da er det det som er nullpunktet for journalistikken. Og det synes jeg, da går man jo vekk fra varsomplakaten. Og det jeg lurer på er, har de liksom samme strategi på en del andre tema da? Det er som så lenge du står i veien for det som er åpenbart målet. Det må skje nå, det må skje fort. Hvis man begynner å bremse vaksineprogresjonen, så har vi ikke tid til. Vi har ikke tid til å ta en diskusjon om om vi bare må få dette ut. med klimakappløp også, at vi må gjøre endringene nå. Vi kan ikke vente på atomkraft og masse greier. Vi må få opp havvinn nå, ellers så kommer det å gå til helvete. Og det skal skje så fort som faen, da, uten diskusjon og politiske prosesser og sånt. Og det er jo sånn der... Alltid, i spesielt demokratien og ting, skal det gjøres nå. Det skal skje fort. Vi må handle nå, før det er for sent. Da er det krise. Alle krefter som prøver å motarbeide det, det må vi bare få rydde unna. Hvis et medie kanskje er redd for å ta en nedside på at hvis de tar et sånt kritisk standpunkt som da gjør at ting halter eller går sakte, eller at de på en måte inviterer inn krefter så på at de ikke vil ha inn i den offentlige debatten, så kan det være en veldig stor nedside å omdømme. For avisen så er det mye bedre lukrativt, økonomisk og omdømmemessig å bare holde seg på det trygge å regne da. Og ikke liksom pirke for mye i det store målet som alle, skal vi si, er enige om. Ja, men da går det jo vekk fra varsomplakaten da. Ja, godt mulig. Du har satt deg mer inn i varsomplakaten enn jeg har. Ja, for det er jo noe med det at før så var jo egentlig journalistenes rolle å stille kritiske spørsmål til makten. Og det gjør de jo ikke lenger i samme grad da. Nei, jeg får ikke gi på de sakene der, i hvert fall ikke på det... Nei, det er noen saker hvor det ikke er lov på en måte. Og det synes jeg i seg selv er litt sånn urovekkende da. Ja, det er veldig spesielt av tiden da. Så er det noe ting hvor de er i bein og har litt sånn typ... Ja, politikere som har gjort en eller annen seksskandale eller at det er ekonomisk snuskeland, så kan det jo være blodhunder, ikke sant? Når det kommer til... Ja, men når det kommer til amerikansk politikk, så er det jo bare på den ene siden at det er de blodhundene. På den andre siden så skjer det jo sinnssykt mye syke ting som ikke blir nevnt i norske medier, på en måte. Ja, men det er jo slik det alltid har vært. Det er slagstider blant journalistene, altså det er jo sånn... Majoriteten er fortsatt liksom sentrum-venstre. Og det er jo som noen av visse greier å balansere det tålig greit, men det er sånn... Ja, for det er derfor jeg blir så interessert i hvordan det er å jobbe i NRK på en måte. For det var derfor jeg tenkte, merker du det ikke? Eller merker du hvordan det er? Jeg merket det på et nivå. Jeg var jo ikke inne i sånn veldig politisk belastet miljø eller noe sånt, men jeg merket at det skjedde en dreigning i P3 når det kom nye Det ble en sånn ekstremt mange jenter som begynte å jobbe i P3 på 2010-tallet, sluttet på 2010-tallet og begynte sånn 2020. Og det ble en sånn skift at jeg bare sa «shit, det er nesten bare jenter som jobber her nå». Det ble en sånn kjempefeminisering av kanalen da. Veldig rar kjønnsfordeling. Og før har det alltid vært sånn veldig mange menn. Så det var akkurat sånn «nå er det på tide med litt mer damer i her». Men det var sånn at jeg husker jeg kom inn på jobb en dag, og det var sånn plutselig var det en sånn banner over at kjønn er en konstruksjon, at det var veldig kjønnspolitikk. Å shit, nå har det skjedd noe med kanalen og identitetspolitikk har basivet inn i korridoren. At det var sånn, ok, nå er det liksom ikke... biologisk kjønn var i smått ikke, det var sånn det var det var hele den pakka der kom bare plutselig inn at nå Petre er mener dette nå, og vi lager disse dokumentarene om at kjønn er flytende og det er spektrum og biologisk kjønn er liksom det er gammeldags tenking og der merket jeg at det kom en sånn her i den identitetspolitikk biten, ser vi inn i korridorene der med en veldig sånn, skal vi si nyfeministisk greie også. Det merket jeg og det var sånn der Skal man da sitte på møter og begynne å krangle om dette her? Det var null oppside å si at vi hadde interne diskusjon på det, for det var veldig sånn... Akkurat der når det kom til de tingene der unge mennesker var opptatt av, var det ikke så mye klimaspørsmål. Det var veldig sånn... Under flyktingekrisen var det veldig sånn emosjonell stemning at vi må stå opp for flyktingen, og vi må bidra, og vi må ta standpunkt til de partiene som også mener det samme her, og da var det vanskelig å balansere nøytralt politisk. Når det har vært så mye følelseressing og sånt også, og da tørrer ikke lederne heller. Da sier de sånn, ok, men vi må være litt nøytralt politiske her, men vi kan godt gjøre dette, for dette er en god sak, og så videre. Men jeg merker ikke så mye politikken i... Det er bare sånn flinke folk som gjorde det med gode intensjoner, og gjorde det de trodde på, det var ikke noe mer enn det. Men det var mye sånn identitetspolitikk som kom inn, blant mye yngre jenter som kom inn da. Det husker jeg. Og da var det litt vanskelig for deg å på en måte mene noe om det? Nei, jeg hadde ikke noe interesse. Jeg hadde ikke noe oppside. Jeg satt og jobbet med musikk, og plukket ut musikk til spillister. Så for meg var det sånn at man sitter ned i lunsj eller redaksjonsmøter, og vi diskuterer hvorfor vi gjør disse tingene. Det er bare sånn at dette her er ikke mitt bord. Hvorfor skal jeg bry meg om dette? Hvorfor skal jeg sitte og være sånn krangelefant på noe som ikke er min arbeidsoppgave en gang? Så da blir det sånn, ja, ja. Jeg gjør min tre, jeg gjør min arbeidsoppgave og alt sånt. Du kan jo sjekke hvor mye klokka er. Ja, jeg skulle til å si det. Nå er klokka sånn at vi må begynne å runde av det. 11.23. Ja, så bra. Det er jo tolv til begge det. Ja, så bra. Ja, nei. Men det var jo interessant å... Å ymse dette her. Ja, det var å ymse her. Jeg er spennt på å høre på den etterpå. Hører du igjennom alt? Ja. Så lager du bookmarks og chapters? Nei, det har jeg ikke gjort da. Men jeg ser gjennom det når jeg skal lage sånne Reels-videoer og TikTok-videoer. Her skal du ha noen tips til hvordan jeg har gjort noe i outsourcet. Jeg er heldig at nå får jeg andre til å gjøre det. Så du bare ser gjennom videoen i dobbelt fart, så sparer du en time på det. Og så begynner du med å skrive 0,00 start. Du har det på YouTube og sånt i hvert fall. Og du kan også bruke de podcastingene. Hver gang man bytter tema, så skriver du bare tidskoden og et ord. Og så bare har du alt det klart. Og hvis du finner TikTok-klipp eller Instagram-klipp i de tingene der, så markerer du inn- og utpunkt på det. Og så bare tar du og copypaster alle de her tidskodene inn i YouTube og podcasten. Så er de lignende der, og så bare rensker du det opp. Så ser du også markert hvilke ting som skal til Instagram og TikTok, og så hvilke som bare er chapters. Så har du på en måte gjort to jobber i en der. På en gang, ja. Så smart. Da har du alle klippene dine. Da har du oversikt over disse fem klippene skal jeg ta ut. Hvis du har noe å gjøre for deg i fremtiden, så bare klipp i disse og tekst i disse. Hvis du har en to timers podcast, så har du gjort all den jobben på en time. Så bra. Hvordan synes du det har vært å komme hit til meg i dag? Kjempekoselig, ja. Litt fyllesjuk og litt hyggelig med litt kaffe og fullbrett forbudt meg null. Men jeg synes det var et mye, mye større studio enn jeg hadde sett for meg. Dette er jo mye, mye proffere enn min setup. På alle måter. Lys, kamera, romstasjon her liksom. Ja, men det blir sikkert dyrere enn å bare slenge åpnet selv. Jeg betaler jo ingenting, for jeg har bare kjøpt alt selv. Og du gjorde alt selv, men nå har det altså vært litt. Ja, litt, for nå har jeg frigjort veldig mye tid, så nå kan jeg spille inn fire episoder uken å ha etterarbeid. Men tjener du noe på det? Du har jo litt reklame og sånt da. Jeg lever av det. Jeg kjenner mye bedre enn å gjøre NRK. Du gjør det? Ja, herregud. Kanskje hvis denne podcasten blir litt mer kjent og flere er interessert til å høre på, så kanskje jeg også kan leve av det. Ja, det er nettopp det. Men det er så mange som spør, når skal jeg begynne, og hvordan kan jeg få ads på YouTube eller på reklame på podcast? Det er sånn at det er ikke noe vits før det er, jeg har ikke noe tall jeg, men 10 000 ukendelige lytter eller noe sånt, da tror jeg du kan begynne å få litt ads. Hvor lang tid tok det før du fikk det da? Nei, det tok kjempe lang tid. To år, to og et halvt, tre år. Først da begynte det å ha setting. Sånn i 2022, da begynte det å bli litt trøkk. Det tar veldig, veldig lang tid. Hvis du er på en måte ikke kjendis, så tar det kjempe lang tid å bygge opp en fettfjest, episode for episode. Så det er sånn det der pengegreiene jeg bare venter med så lenge. Ja, ja, jeg har jo ikke noen forventning om det, og det er jo ikke derfor jeg startet det heller. For jeg tar tid også, ikke sant? Og så begynner å sette opp de avtalene og annonsering og alt mulig sånn, når det bare er litt sånn 500 kroner i måneden. Det er bare å vente med, og ikke plage folk med klame før det er på en måte verdt det. Det er så langt ute der. Det er bare å lage ting man står inne for, og så kommer de pengene senere. Nei, men da vet jeg det. Da har jeg lært litt i dag også. Og det var veldig hyggelig å snakke med deg. I hvilken måte? Det var årlig at du gadd å komme til en sånn liten podcast. Det var kjempehyggelig. Jeg husker ikke hva du pitchet i noen saktegner, men ja, det blir sikkert hyggelig det. Ja, jeg husker det ikke heller. Det er en bra pitch i hvert fall, uansett. Da skal jeg tenke på det til senere. Hva var det skrevet på båten din? Da kan jeg skrive det til... Nei, du tror du må ivalidisere det. Du må ikke kopiere det. Du må bare go with the flow. Også bare følge seg fram. Det er jo det jeg gjør da. Inspirert av deg. Tusen takk. Du ligger på det. Det er mye gøy å ha sånn bakgrunn når du fester på de grensene. Det er bare en kjedelig tre. Kan ikke ta noe som var jævlig bra. På din kan jeg gjøre det. Jeg må gjøre et eller annet helt absurd. Ja, men det er jo noe med at det skal bli gjenkjent da, når du legger ut her og der. At du skal se hvor det er fra. Hadde du ikke tatt studiet mitt på banken, da hadde det vært en jævlig flukke. Da tror de at det blir en podcast, jeg vil at det skal bli en podcast. Nei, altså, jeg har ikke noe... Er det bilder til noe av det?
Henrik Beckheim Podcast
Wolfgang Wee er en norsk podkastvert, tidligere radioprogramleder i NRK samt musikkprodusent og DJ. Kapitler: 00:00 Wolfangs studio og oppsett 03:20 Startet i NRK 00:14 Hva slags far er du...
Sjå mer
Snakk med Silje
I denne episoden blir vi bedre kjent med podcastverten Wolfgang Wee og hvordan han har klart å utvikle @WolfgangWeeUncut til å bli så populær. Vi snakker om kulturen i NRK, pressens samfunnsans...
Sjå mer
Snakk med Silje
Øyunn Iversen er en kunstner og gründer med et stort engasjement for rusforebyggende arbeid. I denne episoden blir vi bedre kjent med Øyunn, hva som ligger bak dette engasjementet og hvordan...
Sjå mer
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #369: Annette Dragland er lege, driver podcasten "Leger om livet", og har tidligere jobbet som fastlege og har de siste årene jobbet som lege i spesialisering i hudsykdommer....
Sjå mer