Ukrainske veteranen og kampmedisineren Vladislav Tarakhtii forteller om hverdagen på frontlinjen, Kursk-offensiven, PTSD og organisasjonen Repower, som gir ukrainske soldater rehabilitering i Sverige etter krigstraumer.
00:22
En ukrainsk veteran forteller om krigens psykiske belastninger og behovet for hvile og støtte til frontmedisinere.
20:32
Repower hjelper ukrainske soldater med å bearbeide krigstraumer, gjenfinne identiteten og forstå hvorfor de kjemper.
31:58
Krigens tapperhet, alvorlige skader og rehabilitering leder en ukrainsk soldat til å støtte medsoldater på nye måter.
Transcript
Mentioned in the episode
Vladislav Tarakhtii
Ukrainsk veteran og kampmedisiner, hovedgjest; skadet av FAB-bombe, nå bosatt i Sverige.
Repower
Organisasjon grunnlagt 2022 som rehabiliterer ukrainske soldater mentalt; gjesten deltok i programmet i 2024.
Ukrainapodden
Podcasten fra Mettavisen hvor samtalen foregår.
Mettavisen
Utgiver av podcasten.
Kursk
Russland; gjesten deltok i den tunge ukrainske offensiven der.
Kherson
Ukrainsk by kraftig bombardert av russere, nevnt i samtalen.
Oleshki
Område der russere brukte ferieprogram for propaganda og rekognosering.
Sverige
Gjesten bor der nå; Repower-programmene holdes der.
Norge
Nevnt angående ferie, pro-ukrainske demonstrasjoner i Oslo og fremtidig samarbeid.
Kyiv
Nevnt i forbindelse med organisasjonens oppstart.
Lviv
By der gjesten tilfeldig møtte Sebastian, medgrunnlegger av Repower.
United24 Media
Laget dokumentar om Repower, vist ved svenske ambassaden.
Swedish embassy
Sted for dokumentarvisning om Repower.
Sebastian
Medgrunnlegger av Repower, venn av gjesten.
Marina Tratner
Ukrainer i Sverige som underviser i historie i Repower-programmet.
Francis Farrell
Tidligere podcastgjest som lagde film om Repower.
FAB
Russisk stor flybombe som skadet gjesten alvorlig i desember 2025.
Iran
Nevnt i forbindelse med inntekter Russland kan få, som forlenger krigen.
Tormod Malvin Sæter
Podcastens programleder.
Participants
host
Tormod Malvin Sæter
guest
Vladislav Tarakhtii
Points
Du våkner opp på frontlinjen og håper at i dag vil russerne være mer akkurat, og at bomben fra dronen faktisk treffer bilen din – ikke som aktive selvmordstanker, men passive.
Et svært kraftig uttrykk for passiv selvmordstank hos utslitte sanitetsoldater.
Det er som i et fly: Først tar du masken på deg selv, og så kan du hjelpe andre.
Beskriver kjernen i Repowers filosofi om at soldater må komme seg først for å kunne redde andre.
Selv de tøffeste biler trenger oljeskift iblant.
Metafor for at selv de hardføre soldatene trenger hvile og vedlikehold.
Det er mye lettere for oss (ukrainere) å akseptere at noen andre trenger hjelp enn å innrømme at man selv trenger det – «I'm fine, I'm okay».
Om ukrainsk mentalitet og vanskeligheten med å ta imot hjelp selv.
Hvis du vil hjelpe noen, spør dem om hjelp.
Sitat fra en av Repowers partnere om hvordan man skal møte veteraner – som likeverdige som kan gi noe tilbake, ikke som «ødelagte deler».
Medikere ser bare én del av krigen: Vi ser venner som blir skadet, som mister lemmer, helse, drømmer – ikke om Ukraina går frem eller tilbake.
Kontrasten mellom medikeres og andre soldaters krigsopplevelse.
Vi må ikke utsette dette spørsmålet til krigen slutter, fordi vi ikke vet når den slutter.
Om behovet for å håndtere PTSD og rehabilitering nå, ikke etter krigen.
Claims
Repower ble startet i 2022 som en respons på noe staten ikke hadde tatt ansvar for, opprinnelig av kvinner som samlet seg i Kyiv.
Om organisasjonens opprinnelse.
Konflikten i Ukraina har pågått i fem år med fullskala invasjon, og mer enn ti år hvis man regner fra 2014.
Tidslinje for krigen.
Vladislav begynte militærtjenesten i 2022, da han var 21 år gammel.
Personlig bakgrunn.
Vladislav studerte norsk på universitetet og snakker litt norsk.
Om språkbakgrunnen.
I Norge har man fem ukers betalt ferie hvert år.
Norsk ferierett, nevnt som kontrast til soldatenes situasjon.
Soldater i Ukraina får 15 dager permisjon per 6 måneder.
Ukrainsk militær permisjonsordning.
Vladislav hadde ingen ferie fra 2022 til 2024.
Personlig opplevelse av tjenesten.
I fjor kom det 18 busser med mennesker til Ukraina, mens bare to gikk til Russland.
Om utveksling/evakuering i Kherson-regionen/Oleshki-området – tallene kan være uskarpe i transkripsjonen.
Det var dager med opptil 27 sårede samtidig som måtte håndteres (massakaspitalisering).
Om intensiteten i det medisinske arbeidet.
I desember 2025 ble Vladislav skadet av en glidebombe (KAB) som traff et hus i Kursk-regionen; huset ble slått av to KAB-er.
Skadestidspunkt og årsak. (Årstallet 2025 fremstår muligens som transkripsjonsfeil.)
Etter skaden fikk han problemer med spinalcord (ryggmargen) som påvirket bevegelse og kontroll over armene.
Medisinske konsekvenser av skadene.
Vladislav tilbrakte nesten seks måneder på sykehus for å behandle oppsamlede fysiske skader etter fire og et halvt års tjeneste.
Rehabiliteringsperiode.
En medisinsk kommisjon bestemte at han ikke kan gå til frontlinjen mer og han er utskrevet fra krigen.
Utfallet av den medisinske vurderingen.
United24 Media har laget en dokumentarfilm om Repower, som ble vist på den svenske ambassaden (torsdag kveld).
Om dokumentaren som nevnes i episoden.
Ukrainere har vært i krig i mer enn 300 år, og i historisk perspektiv er de nå sannsynligvis i sin beste posisjon på 300 år.
Historisk påstand fra gjesten – vanskelig å verifisere presist.
Det arrangeres pro-ukrainske demonstrasjoner i Oslo hver dag, fem år hver dag (femtimer/daglig – transkripsjonen er usikker).
Om faste pro-ukrainske demonstrasjoner i Oslo.
Vladislavs mor bor i en liten by i sentrale Ukraina; for et par uker siden ble en gassitasjon truffet, og åtte hus ble skadet/ødelagt.
Om krigens virkning på småbyer. (Tall og detaljer kan være påvirket av transkripsjonsfeil.)
Repower-programmets sikringskriterier er utviklet sammen med psykologer og psykiatriske spesialister; kommandører velger ut hvem som deltar.
Om utvelgelsesprosessen til programmet.
Ukrainske soldater får 15 dager hvile per 6 måneder, som kan brukes når som helst, men mange føler de ikke kan bruke dem.
Om permisjonsordningen og kulturen rundt den.
Vladislav møtte Repower-medgründer Sebastian tilfeldig i Lviv på en minnedag-festival for hans døde venn, og det var da han ble med i organisasjonen.
Hvordan han kom til å jobbe med Repower.
Loading
Du våkner opp på frontlinjen og håper at i dag vil russene være mer akkurat og at de som har en bombe på dronen vil faktisk skjele din bil fordi du ikke kan handle det mer. Det er ikke aktivt søksøksøks, men det er fortsatt passivt søksøksøksøks. Du håper bare at
Dette døgnet blir det siste. Du lytter til Ukrinapodden, en podcast fra Mettavisen. Jeg heter Tormod Malvin Sæter, og med meg i studiet i dag er jeg gledet til å ha Vladislav Tarikty. Han er en ukrainisk veteran, og nå bor han i Sverige. Velkommen til Ukrinapodden, Vladislav. Velkommen.
Takk for at du har hatt meg. Noen av våre lyttere som har lyttet lenge, de kan huske da vi hadde Francis Farrell på podden. De hadde laget en film om organisasjonen Repower, som er en slags å rekreere ukrainske medisiner. Du var en del av den organisasjonen. Hvordan kom du i kontakt med dem?
Det er en lang historie. I år 2024 var jeg faktisk en del av dette programmet. Repower er en organisasjon som utvikler og gir komprehensiv forhånd til aktiv militær personer. Det er en unik situasjon, fordi de fleste organisasjoner og protokoll fokuserer seg på forhånd og rehabilitering av militæret etter konflikten.
Men realiteten med Ukraina viser at konflikten har vært i gang i fem år nå. Og hvis vi kjører fra 2014, så er det mer enn 10 år. Og de har mennesker med krigstrauma fra 2014. Så denne organisasjonen ble skrevet i 2022 som en respons til noe som staten ikke hadde tatt i kjærlighet for. For staten var for begynt å prøve å overleve og å skylde sine mennesker.
Det var bare kvinner som sammen sammen i Kiev og forstyrret hva de kunne gjøre for å støtte deres kvinne. For det var slutten av 2022, krigets fullskalige invasjon var i gang i nærmest en år. De fleste soldater hadde ingen mulighet til å gå på en vokasjon eller noen slags forhåndsvisning.
Og selvfølgelig etter en år av endelig servis, endelig rotasjon, var det to. Og det er et ganske stort problem, Nick Green. Det har vært for nesten siden 2022 at folk har signert opp for noe de trodde skulle laste et par måneder, kanskje en halv år. Og nå har det vært så langt, fem år med fullskalig krig, og folk får ikke nok.
I Norge har vi fem uker betalt vaksnevn hver år. Du har en dag ut på 1. mai, og neste år har jeg seks uker ut fordi jeg har jobbet så lenge. Vaket fungerer ikke så mye slik. Det er ingen vaksnevn på vaksen, det er ingen pause på vaksen.
Så forståelig kan vi ikke forbedre våre mennesker til å ta en vokasjon i august og ikke bare kjøpe. Fordi russene bruker hver taktisk pose, hver taktisk slåing for å faktisk forbedre og attackere. I fjor har vi et eksempel på en fjell i Hrstundregionen i Olesk. Da var det selvfølgelig veldig viktig for oss å få våre mennesker. Og vi har sett dette
når det var 18 busser som kom til Ukraina og bare to gikk til Russland. Det sier alt om russisk propaganda og hva folk virkelig tenker om Russland og russisk oppdrag. Men forståeligvis bruker russene denne styrføringen til å helt styrke Oleshki og forstå deres posisjoner og nå de bestrømmer stedene.
Nå skjønner de Herson mer ofte og mer kraftig. Og det sier mye, fordi Herson ble bombert veldig kraftig fra før. Ja, men nå er det mer kraftig. Så tilbake til min historie. Jeg begynte service i 2022, da jeg var 21 år gammel.
Jeg har ikke hatt noen tilknytninger til militæret eller medisinen. Jeg hadde aldri noen ønsker på å være i denne situasjonen. Men det er trist at da kriget kommer, det ikke spør oss hva vi ønsker, hvilke drømmer og planer vi har. I mitt sivillige liv var jeg faktisk en interpretør.
Faktisk, jeg studerte norsk på universitetet, så jeg kan snakke norsk liten, men jeg har ikke så mye praktikk nå. Så la oss fortsette med engelsk. Men
Det er en viktig ting som alle må forstå. Ukrainsk krig er et krig av veldig ulike mennesker med ulike grunner. Det er mennesker med høy utdannelse, med kjærlighet i business, teknologi, i mange ulike sferer.
aktører, poet, mekanikere alle de menneskene som er nødt til forhold til samfunnet og alle disse menneskene som ble tatt fra samfunnet og var først til å gå og servere i militæret
For å holde samfunnet i råd, må vi redde disse menneskene ikke bare fysisk, men også mentalt, og gi dem muligheten til å gå tilbake til samfunnet deres, og tilbake til deres forrige posisjoner, fordi vi trenger mekanismer, vi trenger doktorer, vi trenger lærere, vi trenger lærer.
Vi kan ikke påpåpå denne spørsmålen til slutten av kriget, fordi vi ikke vet når kriget kommer til å slutte. Med politisk situasjon i verden nå, og alt det penger som Russland kunne få fra Iran-kriget,
Denne kriget vil nok lage et par år. Vi vet ikke. Det er derfor vi må forhandle dette spørsmålet nå, og tenke på hvordan vi kan forhåndtet forvandle de svære konsekvenserne av krig. Hvordan vi kan forhåndtet forvandle de svære PTSD. Hvordan vi kan forhåndtet forvandle folk som går fra frontlinjen direkte til en psykisk sykehus. For fra min egen opplevelse, når folk kommer til psykiske sykehus,
De kommer sannsynligvis ikke tilbake til krig, de kommer ofte ikke tilbake til det normale livet. De er stående. Det er for tidlig. Ja, det er for tidlig. Det er da folk er stående i psykisk hospital for måneder, år, ikke i muligheten til å komme tilbake til deres familier, komme til normalitet. Så det er derfor Repower ble skrevet i 2022, for å være den midlerne.
kjengen mellom det psykiske sykehuset i Ukraina og mellom militæret. Så at folk kan bli stabilisert og normalisert og komme tilbake til sin jobb før det er for tidlig. Før det er for mye. I 2024 da jeg kom til kraft, var det for meg to år av endelig servis. Jeg hadde ingen vakasjon fra 2022 til 2024.
Jeg trodde bare at det ikke var rett å ha en vokasjon når mine mennesker er i trenger og mine samarbeidere er i gang. Det var som om du jobbet, jobbet, jobbet, og du ikke forstod hvor fornøyd du var og ikke var produktiv mer. Hva så en vanlig dag ut for deg? La oss si etter en halv år. Hva var en vanlig torsdag for deg?
From 2022 to 2023 we worked in a volunteer hospitalers battalion. It's a volunteer medical battalion. And we usually worked with a lot of infantry units and worked on the most on the most
utfordrende og kraftige retninger der kraften ikke hadde nok medisinforskere for å kjøpe seg selv. De spørte utsiders som medisinforskere for å komme og kjøpe og støtte deres medisinforskere. Det var ganske kraftig arbeid fordi kraften bruker mye mer interesse. Så vi
kunne ha fem eller seks fordeler per dag. Det var dager da vi hadde massasjonskastelse av 27 mennesker samtidig. Dager kunne være veldig utfordrende.
Arbeidet med combat medisker på frontlinjen er veldig utfordrende. Noen ganger kan du vente i uke, og ikke gjøre noe. Vente for en kall. Men det å sitte i silens og vente er også veldig stressende. Du kan ikke relase når du er på frontlinjen. Du må alltid monitore hvor dine mennesker er, hva som skjer med dem.
Du er alltid på alerte. Ja, du er alltid på alerte. Og så er det alltid veier. Du venter, venter, venter, venter, og så skjer det noe, og det er bare en vei av patienter, patienter, patienter, patienter, og så er det like, ok, pause. Så det var sånn for bare to år i forhold. Og det var også...
Da vi ikke hadde pasienter, gjorde vi ofte treninger. Treningssoldater. Det var ikke noen gang man kunne løfte seg når man var aktiv. Som mediker har vi både gode dager hvor du kan redde mange men det er mange som du ikke kan redde så godt. En ting med mediske arbeid på krig
er at medisiner, ulike andre soldater, ser bare en del av kriget. For oss er det ikke en stor forskjell om Ukraina går frem eller følger tilbake. Vi ser bare en del. Vi ser våre venner og samarbeidere som blir skadet, som løser sine høyder, løser sin helse, løser sine drømmer og planer for fremtiden.
Og noen ganger, forståeligvis, blir det jobb med å dokumentere døde kroppene. Og på noen rotasjoner gjør man dette mer enn virkelig medisinsk jobb. Og du føler at du ikke er en medis, men bare en jobber i en morg. Du leverer kroppene og dokumenterer dem og følger dem tilbake til stedet.
Det er mange kraftige lønner på medisiner.
For hvis du er en dronoperator, flyr du med dronen og forstyrrer en tank eller et stort vekkel, og du føler deg stolt av at du gjorde noe kult, noe fint, men som en somatiker ser du bare en bilding hele tiden. Bare skade i hendene, det er smerte. Og selvfølgelig lærner du hvordan ikke å refleksere alt på deg, men det er vanskelig når det skjer hele tiden, ikke å...
Og hvis du har laget det for å redde en liv, måske må du ha å amputere hendene dine. Det føles ikke som en vikteri om du har å amputere en eller annen eller om du blir dårlig skadet, men de har overlevet. Det er ikke som å bestrømme en tank eller stoppe en russisk attack. Ja, selvfølgelig er du glad for at du har reddet livet, men noen ganger er noen forandringer så komplikert og du tenker hvordan denne personen skal leve etter det.
Du tenker hvilke år det tar å få til noe slik normalt liv for denne personen. Så du spør deg selv om det er vanskeligere å leve slik?
Og svaret var selvfølgelig ja. Vi har nå fornøyde teknologier i forhold til appellasjoner. I dag kan man få en ganske kjærlig og fornøyd prostat og leve en full og glad liv.
Men noen skade er mye bølge. Jeg har en nærmeste venn som 70% av kroppen hans ble bølget. Det var et veldig dårlig og langt prosess med rehabilitasjon.
Så ja, noen ganger er det som om du har reddet en person, men du tenker på de reiser denne personen må gå gjennom. Og du kan ikke føle deg helt glad. Det er som om jeg hadde gjort noe annet, og kanskje konsekvenserne for ham ville vært mindre dramatiske. Ja, du reddet deres liv, men du vet at de har en stor smerte å gå gjennom de neste årene.
Ja, det er en ting jeg tror vi som medisker prøver å redde alle fysisk, men det er også et jobb av staten, sivilfamilien, familien, hvordan vi kan hjelpe dem å oppnå sine bevegelser mentalt, fordi det er
når du løser en del av din kjærlighet en del av ditt kropp eller en del av ditt høyde så gjør det selvfølgelig at det forstår deg mentalt du føler deg ikke mer komplett du føler deg ikke mer som en funksjonsfull menneske og det er veldig viktig å støtte disse menneskene også til å prosessere denne opplevelsen av trauma og prosessere denne PTSD av å være der
Det er også derfor det er viktig å samarbeide mellom staten, mellom sivilsamfunnene, organisasjoner som Likenskapsmål og familier og venner av disse menneskene, fordi de må bli utdannet. Det er selvutdannelse, og det er også utdannelse som er tilgjengelig av organisasjoner som Likenskapsmål og staten om hvordan man
hvordan man behandler disse menneskene, hvordan man ikke behandler dem annet, men også hvordan man er fornøyd, og hvordan man ikke dømmer dem, og hjelper dem til å fornøye seg til en ny realitet, å leve med deres kropp og deres skade. Når du har hatt to år slik at det høres ut som helvete, som det høres ut som vanskelig, hvordan var det for deg å oppnå det første?
Det var ikke min valg å komme til Repower. For det er en sikkerhet av hvem som kan komme til dette programmet. Disse sikkerheter er utviklet av et team sammen med psykologer og psykiatriske spesialister. De er oppført av ukrainske medisker. Disse sikkerheter er sendt til medisker og medisker sender dem til ulike battaljoner.
Og så er det kommandere som består av hvem som skal gå. For disse behov betyr at personen har vært på frontlinjen i noen måneder, og personen har klare visninger av PTSD.
Men ikke i den kraftige stasjonen hvor de faktisk må gå til sykehuset. Ja, som en pre-sykehuset. Ja, en pre-sykehuset-stasjon. Og så kommer kommandere som kjenner deres mennesker, som kjenner hva de går gjennom, og de bestemmer hvem som går inn i programmet. Så for meg var det som om vi hadde to veldig vanskelige rotasjoner i gang, da vi gikk bort mange kompere og gikk bort mange av team-memberene våre.
Og så, til slutt av 2024, gikk jeg av en venn som var kombatant og døde under hun evakuasjon. Jeg var på et år av virkelig utkastning. Det var et sted hvor jeg ikke forstod hvorfor jeg fortsatt gjorde dette. Er det krig vi kjemper for? Du våkner opp på frontlinjen og håper at
Today, Russians will be more accurate and their aerial bomb on the drone actually will hit your car because you cannot just handle it anymore. So yeah, it's not like active suicidal thoughts, but it's still passive suicidal thoughts. You're just hoping that
this day will be the last one. And of course, good commanders who really care about their people, understand their people, they see this, they understand this, they understand that medics who do not believe in
at de har mulighet til å gjøre forandringer og redde liv. De vil ikke redde noen. De må reddes først. Det er som i en fly. Først tar du maskeren på deg selv, og så kan du hjelpe andre. Vi kom fra denne vanskelige rotasjonen i Herstund, og kommanderen sa bare at vi skulle til Sverige. Det var...
Det er litt spennende, men også litt vanskelig samtidig. For man kan ikke bare la seg forbi døden. - For du var faktisk, selv om du var i stedet for å gå til Sverige, og du får en 10 dager eller noe avbryk fra kriget. Kriget stopper ikke. - Ja, kriget stopper ikke. Du lar dine venner forbi. Det er vanskelig å sende og vise bilder om hvor kult det er i Sverige når de er fortsatt der.
Og de sa: "Ja, det er kult, de er glad for deg." Men realiteten er å forstå at de er glad for deg. Det er også sånn at i dag vil du opprettholde, kanskje i neste program kommer de, og da blir du glad for dem. Selvfølgelig blir du glad hvis de får en mulighet til å oppleve det du har opplevd. Og det er kanskje lettere å, hvordan skal jeg si dette på engelsk,
unna, altså let them, like let others have a break, like you're okay with others taking a break, like you understand that taking a break for 10 days is good, like it's good for you, and it's good for the unit as a whole, but doing it yourself is harder, like you're always harder on yourself, maybe. I think it's very true, yeah, it's very good notice about, I think, Ukrainian mentality. It's much easier for us to accept that someone is
i behov, noen trenger hjelp. Fordi på krig lærer du hvordan du kan sette dine egne behov til side og bare tenke på hvordan du kan hjelpe andre. Da er du mye mer tilfreds med andre, tar brekk med andre, aksepterer at de trenger hjelp og er forståelig. Men du tenker: "Jeg er ok."
Like, even the movies that we're gonna show tonight in the embassy about our recovery, like if you see the start of the movie, all the medics, they say, I'm fine, I'm okay, I'm fine, yeah, but my friend, yeah, take him, he really needs help, like he is really exhausted, but I'm okay, I can endure like a few more years. But reality is, they can't. They really also need help, but in one of the
grunner til at Repower fungerer, er faktisk fordi de første få dager er helt for å stabilisere personen. For å prosessere og forstå hva de har vært gjennom de siste årene. Og for å forklare dem at det er ok
å ikke alltid være den største, ikke alltid ha denne maskeren av en bra, unnådelig soldat. Fordi vi er alle mennesker. De fleste av oss, som jeg sa i begynnelsen, kom fra det sivilliske livet, fra veldig ulike grunner. Vi ble aldri nødt til dette, vi ble aldri forberedt til dette.
Å ha disse få dager til å stabilisere og forstå at det ikke gjør deg dårlig, å akseptere at du trenger hjelp, å akseptere at du har vært i en veldig dårlig opplevelse, og at det ikke har brukt deg, men selvfølgelig har det påvirket deg. Ja.
Even the toughest cars need oil change every now and then. And just if you're listening now and not understanding which movie we're talking about, United24 Media has made a documentary about Repower, which are being screened Thursday night at the Swedish embassy. So just if you're listening and not understanding what movie we talked about, that's the one.
Så ja, det er den første delen av programmet, å prøve å lære medisiner at det er ok å være tøft og bruke litt tid. Og så hva? Det er en kombinasjon av psykologisk støtte, kulturelle oppgaver, kulturelle forandringer, og oppgaver forandring og kjærlighetsforandringer. Det er...
Da vi stabiliserte dem, så utstod vi dem til den svenske kulturen. Vi utstod dem til vår kjæreste Marina Tratner, som er ukrainsk og har levd i Sverige i mange år. Hun er også en privatperson som utgjør ukrainsk historie med svenske arkiver og finner dokumenter om ukrainsk historie og tider til Sverige og andre skandinaviske land.
For oss er det første delen stabilisering. Det andre er å rekommende din identitet. Å forklare gjennom historien hvorfor vi som ukrainere nå er i denne situasjonen. Og å forklare at vi ikke er den første generasjonen som går gjennom det. Og at vi ikke er i den dårligste situasjonen og den dårligste posisjonen, hvis vi forklare på vår historie.
og forståelse for at vi har vært i krig i mer enn 300 år, men
Hvis vi ser på denne krigsforskningen fra en historisk perspektiv, så er vi sannsynligvis i den beste posisjonen i 300 år. Fordi i dag har vi støtte fra verden, vi har støtte fra våre allier i Europa, og vi har den viktigste nasjonal samarbeid, forståelse av
på ulike steder i ukrainsk samfunn, at vi må støtte hverandre. Business må støtte militær, militær må støtte sivillianter, sivillianter må støtte business og militær. Og denne samfunnsgruppen er det eneste måten vi vil overleve som et stat. Jeg kaller dette partiet "rekonneksjon med vår identitet" og forståelse av hvorfor vi går gjennom denne konflikten.
Og så er det en sammenheng og en oppnådelse gjennom samarbeid med svenske krigs- eller svenske sivillandmediker. Vi har alltid en opplevelseavdeling under programmet.
Det er ikke bare for å støtte våre partnerer og takke dem for støttene på Ukraina, men det er også for å redde våre soldater. For de føler nødvendigheten, og jeg følte den også, å dele det de har lært, å dele og presere denne kjærligheten vi har tatt i Ukraina av våre blod og spøk.
Noen av våre venner betalte deres liv for at vi kunne lære og forbedre våre oppgaver og protokoll. Og alle som kommer til å opprettholde seg, forstår selvsagt at de vil gå tilbake til Ukraina, tilbake til frontlinjen, og de vet ikke om de vil overleve. Det er også viktig for dem å dele deres kjærlighet.
Og når vi deler, forstår vi også at de ikke er i en svær posisjon. Fordi svensk og dansk krig, når de har dette sammenlignet, de viser så mye respekt og oppnådelse til vårt krig. Og da forstår de at vi ikke er i en svær posisjon her. Det var en veldig fin kvote som en av våre partnerer sa. At hvis du vil hjelpe noen, spør dem for hjelp. Og det er...
Det er viktig å forstå hvordan man skal oppnå en veteran eller aktiv krigsleder som har vært på frontlinjen. Man bør ikke behandle dem som de bråte delene man må løse. Man må behandle dem som de er dine sammenhengere, og at de kan gi deg noe i tilfelle. De kan virkelig gi mye i tilfelle. Både til Sverige og Danmark, våre partner, og håpentligvis i fremtiden Norge også.
Og
Ja, det er en kombinasjon av psykologisk, kulturell identitet og samarbeid og kjærlighetskjengelse som er en del av programmet. Ja, og jeg husker ikke hvem jeg snakket med, kanskje det var en live-podcast vi hadde en uke eller to siden, men det var noen som sa at noe av det samme som du sier nå, at Ukraina er faktisk historisk i en ganske større posisjon. Jeg husker ikke hvem, men du sa
Noen ganger har du kjøpt russene i Karpatian-moutene i Vesten, og nå er de i Donbass. Det har vært mye dårligere gjennom historien. Hvordan følte du deg etter ditt første Repower-program? Helpet det? Hvordan følte du deg etterpå? Jeg tror det som var viktigst for meg på Repower,
I really was able to reconnect with myself. It's really easy to lose yourself on the war, like when I'm on the front line. And it's really easy to forget why you even decided to start this journey, why you decided to go and become a soldier. As I said, when you go through these days that almost always look the same, and just...
- for å få mer og mer smerte og blod og forhåndsvisende smerte hver dag. Du tenker bare at alt er for ingenting. Det er ingen måte å fortsette. Og da går du tilbake til ... Og da går du tilbake til ... Hvis du får en mulighet til å få en vokasjon i Ukraina,
Når du går på denne vokasjonen, har du fortsatt å forandre deg med problemer, familie, business, og så videre. Det er ikke så relaxerende, du har ikke tid for deg selv å forstå og prosessere, og du er så tøy for at du vil gå tilbake til frontlinjen.
For deres liv er ganske lettere, det er vanskelig på frontlinjen, men det er mindre komplikert. Du gjør ditt jobb og det er det. Ja, du har ikke alle disse problemerne som vanlige mennesker. Du er i en utviklingsmode, så du tenker ikke på alle komplikasjonene i livet, du tenker bare på hvordan du kan utvide deg.
Men når du er på "survival"-mode, er det veldig lett å forløpe mennesket inni deg. Da vi var på "Ny Power", var jeg virkelig klar til å oppføre meg selv, og glemme meg selv hvorfor jeg begynte denne reisen. Da vi var på vei i en fjell, da vi var i en natur,
Det var en veldig spesiell opplevelse å være i en fjell og ikke være bekymret for å være i en fjell. For i Ukraina er fjellet nærmere fremmede, og det er 90% mindre eller boobietrappet, eller det er russiske sabotasjere som skylder, så det er ikke et sikker sted lenger. Når man ser den størrelse av naturen,
Det er egentlig forståelig å være et sikker sted som gir oss kraft. Du husker at vi har det i Ukraina. Det er sikkert det jeg ville beskytte. Det var derfor jeg ville bli militær. Da så du opp til en vanlig svenske menneske som også når de ser ukrainsk uniform eller flagg, de kommer til deg og prøver å takke deg og hugge deg.
Det er også en veldig annerledes opplevelse. Hvorfor gjør disse folk dette? Gjør disse tingene at jeg gjør noe bra, at jeg gjør noe rett? Ja, de gjør kanskje noe rett hvis disse folk er oppnådd det. Og det er...
Ja, og så ser du demonstrasjoner. Jeg ble overrasket når jeg lærte ut i går at det er pro-ukrainske demonstrasjoner som skjer i Oslo hver dag. For fem år hver dag. Folk sammen. Noen ganger er det ikke mange men noen ganger er det flere men det er fortsatt sånn at hvis det er en gammel norsk kvinne som velger å spille sin tid og komme og være i denne tidsåren og stå for Ukraina
Du forstår at du kjemper for å forsøke å forsøke Ukraina og forsøke Europa og forsøke denne kjære norske kvinnen. Og du begynte med dette fordi du ville forsøke din egen kjære mor som også har en råd og en glad pensjon. Hun er ikke bekymret over at hennes barnebarn døde eller hører hårdheter hver natt.
Som min mor gjør nå, kaller meg og sier at hun har sett en fjellkjær over huset hennes, og hun var bekymret at et jet eller et kjærløp skulle smashe huset hennes. - Er hun i Kyiv? - Nei, hun bor i en liten by i midten av Novera, i den sentrale delen av Ukraina, men den lille byen ble også forvirret av en krig. Et par uker siden ble en gassasjon forstått.
Og 8 hus nærmere ble dømt. Det var for meg også litt bekymrende. Jeg levde i en illusjon at de store byene er i behov. Men hvis du bor i en liten by i Ukraina, føler du ikke krig. Men det er ikke sant. Du føler krig. Du hører sjekkerheter hver natt. Du ser krigsføringer i skyet.
If you come to your own small town of 10,000 people, you go to a cemetery, you see half of a cemetery with Ukrainian flags, which means that it's fallen soldiers. And then you go to Carpathians to also try to
å vise seg fra en krig og ha noen dager i fjellene i naturen. Og selv der i et gammelt bygd, noe i fjellene der 2 000 mennesker bor, ser du også en masse flagg. Og du forstår at selv dette bygdet, ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske ganske gans
har vært på grunn av krig. Det er vanskelig, og det er virkelig hverandre. Jeg har sett det samme i min kjøp i Ukraina, at kriget påvirker. Selv om du bare har gått over bordet, så ser du at det er et land i krig. Du ser signene hverandre. Men jeg begynte i programmet med å si at du bor i Sverige, fordi du ikke er på grunn av krig. Og du sa også i starten at du var nærmest håpent at russene skulle
- og hittet mer presisjon med kab eller fab. For i slutten ble du skadet ganske seriøst, som jeg forstår. Det var i desember 2025. I 2025 gikk jeg til å opprettholde meg. Jeg har spist to uker i Sverige. Da jeg gikk tilbake til Ukraina, forstod jeg at jeg verdt
å bruke min lokalisering, fordi alle soldater i Ukraina får 15 dager per 6 måneder, som du kan bruke hver gang du vil. Men jeg følte for to år at det ikke var rett tid, det var så hardt på frontlinjen, hvordan kan jeg gå på denne lokaliseringen? Men Repower visste meg at det er
at hvis jeg vil være effektiv, hvis jeg vil virkelig redde mennesker, så må jeg redde meg selv først, og da kan jeg redde flere mennesker, og være mer effektiv, og være bedre med det. Og da forstod jeg det, og de kom tilbake til min unit, og jeg sa, ok, men jeg vil kanskje ikke virkelig bruke min virkelige vokasjon. Og de sa, ja, selvfølgelig. Og jeg gikk tilbake til Sverige. Så jeg kan si at jeg spilte nærmest en måned i Sverige, og da gikk jeg direkte fra Sverige til Kursk.
til Russland. Det var en vild utfordring, men jeg tror jeg kunne gjøre mye bedre og overleve utfordringen fordi av min opplevelse i Repower og vokasjonen i Sverige. Jeg rechargerte og resette systemet.
Da jeg var på kurset, tenkte jeg hva vi burde gjøre for ikke å bli skadet. Det er et veldig egoistisk ønske, fordi jeg har mine samarbeidere med meg, og de har familier, og noen av dem har barn. Hvordan kan jeg tenke på noe sånt? Repower helt endret dette egoistiske ønsket i hodet.
Vi har gjort det bra som medisker i denne operasjonen, men operasjonen i generelt var veldig kraftig. Vi hadde også mange forandringer. I desember 2025 var det en forandring i Paris. En hus innenfor var slått av to kopp. Vi ble bare blått med en blastvann. En kopp er som de store flybomberne. Ja, de store flybomberne som er kontrollert når det flyr.
Jeg fikk en kreft, som ikke var den første. Jeg fikk noen også i 2022 og 2023, men da var det tid for å si at det ikke var en virkelig kreft. Det vil ikke forandre meg. Men det forandrer deg selv. Hver ny effekt akkumulerer seg. Etter den siste, fikk jeg problemer med
Spinal core, which affected my movements, my control of my own arms, and I had some problems with going to the toilet, and so on and so on. So I had been sent to hospital after that, and I spent at the hospital almost six months, addressing all the accumulated physical injuries that accumulated during four and a half years of service.
Og i slutten ble det bestemt av en medisinsk kommisjon at jeg ikke kan gå til frontlinjen mer, så jeg skal bli utsatt fra kriget. Hvordan var det? For mange ville det være dårlig for dem å være med, men var det bra for deg? Hvordan var det når de sa at du ikke skulle gå tilbake? Det var et mikt følelse.
Hva skal jeg gjøre nå? Jeg er så utsatt fra min tidligere liv og min tidligere selv.
Jeg kan ikke gå hjem nå. Varmt er fortsatt på vei. Jeg kan fortsatt redde mennesker. Jeg kunne ikke, fordi etter at jeg ble skjedd, gikk jeg til en annen evakuasjon. Jeg kunne ikke performere i evakuasjonen fordi jeg ikke kunne kontrollere armene. Jeg kunne ikke avvise pasienten. Jeg kunne ikke lage vunnet rett. Min ledende mediker så dette og sa: "Vlad, du kan ikke."
Du kan ikke gjøre dette mer. Du må dø. Du må dø og føle deg død. Og da dø deg selv. For du vil føle deg død at du... At du har forstått ham. Du må gå til hospital. Hun begynte meg å gå. Og...
Da de sa at jeg var stolt av det, og jeg ikke riktig kjente på hvordan jeg skulle reagere, så tenkte jeg at jeg ikke har noen energi til å tenke på dette nå.
Og bare et par dager etter at jeg faktisk hørte dette besluttet, så møtte jeg min venn fra Repower, Sebastian, som er kofounder av Repower, bare randomt i Lviv på en memory festival av min døde venn, Irenečka. Og ja, vi hadde bare en snakke om hva som skjedde i livet mitt, og jeg sa at jeg skulle forløpe arméen snart. Og han var sånn, hva skal du gjøre? Jeg hadde ingen idé. Og da...
Han sa: "Men vil du ha med din kraft?" Og jeg tenkte: "Hm, det er interessant." For det er en måte for meg å stil støtte medisinerne, støtte team-medlemmer, støtte venner.
Men det vil også kjøpe mindre fysisk aktivitet. Så jeg tenkte, ja, kanskje vi skal tenke på det. Og i slutten, her er jeg. -Forskjelligvis må vi snart slutte. Vi har mindre enn to minutter til før noen annen skal rekordere. Hvordan er livet ditt i dag? Hvordan fungerer armene dine? For meg er det uansett uansett uansett umulig å se at du er en vandretter.
Det var en lang reise, fordi da jeg var i et hospital i Ukraina, var det faktisk en ganske god opplevelse. Vi hadde fysiske fysikere som jobbet med oss. Vi hadde ulike typer yoga-terapi, som var svømmingsløsninger. Det var et veldig komprehensivt opplevelseprogram. Og selvfølgelig har jeg fortsatt opplevd noen av de ...
some of these problems but because I had this time like almost six months in the hospital when I was constantly every day working with a specialist now my health is much better but still it's like it's
Det er noe med konkursjoner som ikke går veldig snabbt. Du kan bare gå og få en random migran i hendene dine. Du føler at hendene dine vil eksplode.
Du opplever det stadig. Det vil ikke gå noe. Men jeg tror det er mye vanskeligere mentalt å være tilbake. Jeg vet at jeg prøver å gjøre en god jobb ved å støtte mine uniter og mine venner som er der. Jeg føler fortsatt synd for at jeg ikke er med dem.
Jeg tror de forstår dette. Hver gang vi gjør noe med Repower og utgiver det, sier de alltid: "Vat? Det var så kult. Du sa det så rett. Det er så viktig at du er der og snakker for oss."
Jeg tror det er noe som hjelper å forbedre og forstå at de ikke beviser meg, de støtter meg. Og deres støtte er viktig for meg, for disse menneskene er min andre familie. Selvfølgelig er min familie viktig for meg, men disse menneskene er min andre familie. Og deres oppfølging og forståelse at vi fortsatt kjemper krig, ikke bare på fronten, men også bak.
Hver dag, alle nyheter, alle podkaster som dette, dette er også en del av kvelden. Å holde kriget oppdatert, hele verden oppdatert, holde ukrainsk spørsmål på toppen av prioriteringene av lokale politikere. Og ja, her er vi. Vi kjemper denne kriget sammen i mange ulike måter.
Takk så mye. Veldig inspirerende og hjertelig å høre din historie. Takk for å dele den både med meg og våre lyttere. Jeg ser virkelig til å se filmen i natt. Og igjen, takk for å komme til Kvinna på denne måten. Takk. Bare hyggelig.