‹ Tilbake til podkaster ‹ Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

5/12/2021

#JP025: Nordic Circles - fra fregatt til fiskehotell med John Jacobsen og Fredrik Barth

Podcasten Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen diskuterer Nordic Circles, et selskap som oppsirkulerer gamle skip og oljerigger til bærekraftige byggematerialer. I episoden møter vi Fredrik Barth og Jon Jakobsen, som forklarer sin visjon om å transformere maritime stålkonstruksjoner til nye produkter som fiskehotell. De har utviklet SuperDock, en kajfront som tilrettelegger for liv under vann, og har mottatt interesse fra både private og offentlige aktører. De diskuterer også utfordringene med å endre forretningsmodeller i Dekom-bransjen, og hvordan Nordic Circles jobber for å skape en ny industri på Vestlandet, med bærekraftige løsninger og lokale arbeidsplasser.

00:00

Nordic Circles gjenbruker maritimt metall for å skape bærekraftige byggematerialer og redusere byggebransjens klimagassutslipp.

05:49

Innovasjon i oljeindustrien førte til utviklingen av et fiskehotell for å revitalisere livet under vann i Bergen.

09:01

Det er behov for mer liv under vann i havner globalt, og innovative løsninger kan bidra til bærekraftig utvikling.

15:22

Kreativ gjenbruk av materialer fra gamle konstruksjoner gir nye designmuligheter og utfordringer for arkitekter og designere.

19:18

Prosessen med å transformere Helge Ingstad til et bærekraftig fiskehotell illustrerer kreativ problemløsning og utholdenhet i industriutvikling.

Transkript

Nevnt i episoden

Nordic Circles

Et selskap som oppsirkulerer gamle skip og oljerigger til bærekraftige byggematerialer.

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

Podcasten der Nordic Circles blir diskutert.

SuperDock

En kajfront utviklet av Nordic Circles som tilrettelegger for liv under vann.

Fiskehotell

Et konsept der maritime stålkonstruksjoner blir omgjort til en struktur som fremmer marin biodiversitet.

Helge Ingstad

En fregatt som Nordic Circles håper å gjenbruke til et fiskehotell.

Haneitangen

Et dekommisjonsverft som har vunnet kontrakten for Helge Ingstad.

Sparerbanken Vest

En bank som støtter Nordic Circles.

Agenda Vestlandet

En organisasjon som støtter Nordic Circles.

Vild

Fredrik Barths selskap som jobber med strategi og forretningsutvikling.

VIL Kollektivet

En gruppe arkitekter og designere som er tilknyttet Vild.

Fast Company

Et magasin som utnevnte Nordic Circles til en av sine "world changing ideas".

PropTech

En bransje som kombinerer eiendom og teknologi.

Moirana

Et smelteverk i Norge som produserer armeringsjern.

Store Lungårdsvann

Et vann i Bergen der det ble funnet sprengledninger under bygging av en ny badestrand.

Askeøy

En øy i Hordaland, der Nordic Circles har hentet stålplater fra en ferge.

Norse

Et selskap som har jobbet med Nordic Circles for å optimalisere SuperDock for liv under vann.

Størksen

Et stålselskap som har hjulpet Nordic Circles med å skjære og pusse ned stålplater.

BP

Et oljeselskap som sendte tegninger av en plattform til Nordic Circles.

Blues Brothers

En film som ble brukt som metafor for å illustrere betydningen av et godt team i Nordic Circles.

CCB

En base på Ågått som kjenner næringene i området.

Rune Gåsø

En person med kompetanse på maritimhus og bygghus som er tilknyttet Nordic Circles.

Kaigaten Vin og Kaffe

En bar i Bergen der Fredrik Barth og Jon Jakobsen sitter og diskuterer bærekraft.

Twitter

Et sosialt medie der podcasten har en profil.

Facebook

Et sosialt medie der podcasten har en profil.

LinkedIn

Et sosialt medie der podcasten har en profil.

YouTube

Et sosialt medie der podcasten har en profil.

Deltakere

Host

Jørgensen & Pedersen

Guest

Fredrik Barth

Guest

Jon Jakobsen

Host

Sveinung

Lignende

Laster

Dette hotellet er laget av deler fra en gammel ferge som ellers kunne blitt til spiker. I fremtiden planlegger selskapet også å gjenbruke annet varetidmetall som for eksempel gamle oljeplattformer. Målet vårt er selvfølgelig å kunne lage en industri som gjør at vi kan skape byggemateriale uten klimagasspåverkning. Hva er det som gjør at vi kan lage en industri som gjør at vi kan skape byggemateriale uten klimagasspåverkning?

I denne episoden av Bærekraftseventyr, Sveinung, så beveger vi oss nesten på grensen til parodien. For her er det fire menn i 40 år som sitter sammen og skal snakke på en podcastepisode, men det får litt av det å leve med for i dag. Fordi det er en god grunn til at vi sitter her, og det ble trigget av en

Av en sak som poppet opp på vg.no for en liten timesida som heiter «Ville lage fiskehotell av Helge Ingstad?» får nei fra forsvarsministeren. Og den saken skal vi komme tilbake til, for dette her er ikke noen nyhetsinnslag med Current Events. Tvert imot så var dette bare impulsen vi trengte.

for å hente inn dagens gjester. En som er recurring star i denne serien, Fredrik Barth, som tidligere har vært her og snakket om den bærekraftige byen, og Jon Jakobsen fra Vilder, som sitter sammen med Fredrik på Kaigaten Vin og Kaffe i Kaigaten i Bergen. Du, Sveinung, du sitter på Lillehammer, og det er jo en grunn til at vi fire sitter her sammen i dag.

det er det absolutt, og Nordic Circus er jo et av de prosjektene som binder oss sammen, og det er jo derfor vi er her sammen i dag. Nordic Circus full disclosure, som det heter på utenlandske, der har jeg vel kjørt opp en eierandel, så vi har jo en liten sånn kommersiell hatt på oss når vi går inn i dette her, bare så det er sagt høyt og tydelig. Men Fredrik og

Jon har jo også eierandelen bak der, og det er jo Fredrik primært jeg pleier å hekte den historien på, som gikk der og kikket utover skipene og borreveggene der ute og tenkte, dette må vi da kunne bruke på en bedre måte enn vi gjør i dag. Velkommen skal dere være begge to.

Tusen takk. Tusen takk. Kanskje du har lyst til å begynne, Fredrik, med å dra oss tilbake til utgangspunktet her. Hva er egentlig Nordic Circles for noe, og hvor kom denne ideen fra? Nordic Circles ble vel vårt svar på hvordan vi kan lage bærekraftige byggematerialer til byggebransjen. Byggebransjen står for 40 prosent av verdens utslipp, og vi trenger innovasjon koblet til mange aspekter og deler av byggebransjen.

I Norge de siste årene, de siste 10-15, så har det vært stor innovasjon på energibruk og på energiproduksjon og på selve byggeriet, men det har vært lite på materialbruk. Vi ser nå at vi ikke har mer å hente på energidesign, så vi er nødt til å begynne å innovere rundt i andre deler av byggebransjen.

Så i VIL, som er mitt selskap til daglig, så har vi lett etter vår take på dette med gjenbruk og oppsirkulering, og vi har lett rundt i bransjen etter hvor vi kan finne store råmaterialbanker for å kunne lage nye byggematerialer.

Og i Danmark og land som vi kan ha som forbilder, så har de teil og de har en del sånne andre typer materialer, men det har vi ikke her på Vestlandet. Her har vi de gamle trehusene, og så har vi hele det store maritim metall.

altså hele offshore, kjip, oljeplattformer, som ble drømmen i forhold til å kunne ta dette her, og så bruke det til å lage nye ting til byggebransjen. Så det er det store grunnlaget for Nordic Circles, som ble et selskap støttet av Sparerbanken Vest, Agenda Vestlandet, og så ga de oss muligheten til å gå inn og prøve å få dette til.

Og jeg må bare følge opp, Fredrik, for jeg husker når du hekta på meg og Sveining på dette prosjektet, da hadde jeg med meg den yngste datteren min på et seminar hvor jeg og du begge holdt foredrag om sirkulære økonomi. Hun satt og spiste tjekks og var tålmodig, mens jeg og du snakket om muligheten for å oppsirkulere stålkonstruksjoner av denne typen her. Og omtrent på samme tid så traff du altså din mann som sitter ved din side, Jon Jakobsen. Og du, Jon, har ikke oppsirkulert...

stålrigga før, men du har gjort mye annet. Men kanskje du forteller om hvordan dere to kom sammen, og hvordan dere samtidig da fikk disse visjonene om at disse digre maritime stålkonstruksjonene her, enten vi snakker om en rigg eller et skip, de kan få et nytt liv, men da trenger vi, og der kommer jo du inn i bildet, Jon, da trenger vi noen smarte og sirkulære forretningsmodeller. Ja, altså...

Sannheteren er at jeg møtte Fredrik på en fotballcup med mine barn. De spiste ikke sjeks, men de var ute og løp. Men vi fant fort ut at begge hadde et... Vi likte de litt større, umulige prosjektene. For mye energi. Jeg har i mitt selskap som ligner å telle meg. De heter Vild, og vi heter Vilder. Så kanskje ikke det var tilfeldig likevel. Men...

Vi har jo jobbet med strategi og forretningsutvikling, og ofte har vi blitt ringt når det er litt vanskelig ting som skal gjøres. Altså når det ikke er fortere, raskere eller billigere som skal gjøres, men når du skal ha rett og slett en turnaround, som de ofte sier på engelsk. Da har vi vært inne, og da fortalte Fredrik om sitt prosjekt, og jeg tenkte, jo større og mer umulig prosjekt skal du lete lenge etter. Så jeg ble jo umiddelbart trigget, og tenkte at dette må vi jo få til.

oljeplattformer, klart det skal bli bygd mot å gjøre det. Og så er det jo en sånn grunnleggende ting der, fordi det er en bransje som virkelig trenger innovasjon, men det er også de løsningene som er i dag har alltid vært at vi skal bare bytte en stålplate for en annen stålplate, bare at den er brukt.

Men det vi har jobbet her er jo rett og slett å skape en merverdi. Altså skape fete produkter som verden ikke har sett før, og det var da jeg virkelig ble trigget. Vi kan lage ting som ikke finnes på før. Og det trenger Norge mer av, for vi kan aldri konkurrere med industrilendinger i Tyrkia eller i Asia. Vi må skape noe nytt og fantastisk, og det har vi jo forhåpentligvis fått til med vår første produkt så langt da.

Skal vi ta oss og spole frem til nåtiden. Fiskehotell, altså ut av den der ideen Superdox så har det da utviklet seg noe som kalles et fiskehotell. Og den uka der så har dere to begge vært i vinden i Bergen med lanseringen av dette fiskehotellet med en pilot bakvaret. Fortell litt om det prosjektet.

Ideen oppstår vel i et annet felles prosjekt som Jonne hadde som handlet om utvikling av hele dokken i Bergen, altså den store transformasjonen Bergen har. Og så var vi igjen og analyserte hva er det man har jobbet med der som kommunearkitekter de siste årene, og så fant vi ut at det er enda ingen som har jobbet med liv under vann.

Altså, vi kaller oss havbyen Bergen, og vi har noen av de flotteste aktørene i en havkunnskap her. Men når man snakker byutvikling, så handler det kun om arkitektur. Og det ble en sånn opplevelse for oss at her må vi faktisk komme med noe annet.

Så svaret den gang ble å foreslå at kajfronta trenger ikke bare å være en kajfront. Kajfronta kan også brukes for å tilrettelegge for liv under vann, og der igjennom gi livet tilbake igjen til en litt død puddefjord eller store longårsvann, eller for så vidt Oslofjorden, som har vært mye snakket om i det siste, som er tom for liv.

Så hvis man kan bruke den menneskelige påvirkningen på hav og områder til å generere liv i stedet for å fjerne det, så burde det være et godt utgangspunkt for å diskutere byutvikling, synes vi. Og så tok vi tak i det i Nordic Circles.

og har utviklet produktet SuperDoc, som er nettopp det. Det er en kajfront som man kan bygge i stedet for en helt vanlig kajfront. Koster like mye som en vanlig kajfront, i hvert fall i samme leie, men i tillegg til å fungere til et sted du kan legge båten inn til, eller som en trapp, eller en badeanlegg, eller stupebrett, eller hva du nå vil, så optimaliseres forholdet for å skape liv under vann.

fiskeengleplasser, tang, kjell, og så videre. Altså tanken er å få livet tilbake til havnene. Jeg tror...

Det er mange havner rundt omkring i verden som gjerne skulle hatt litt mer liv under vann. Det ser ganske trist ut en del steder. I hvert fall i Bergen, som har tross alt det nasjonale akvariet og havforskningsinstituttet, så burde man jobbe for det. Det var gøy at akvariet gjerne ville ha det på seg, at de heier på det. Men jeg tror dette gjelder mange andre steder i verden.

at vi gjerne skulle ha hatt litt mer liv i havnene våre. Det er supert, og en av løsningene på det. Du svarer jo på flere...

Jeg kaller det bare kraftsproblem. Det er ikke minst det med liv under vann. Og hvis vi spoler litt tilbake igjen i tid, så husker jeg godt når vi fire satt i et rom og diskuterte mulige produktlinjer og de mulige forretningsmodellene rundt disse produktlinjene. Og nå var det jo det fasadeplate vi begynte å snakke om opprinnelig. Og det er jo ikke sånn at Nordic Circles ikke skal produsere fasadeplate noen gang, men det viste seg i stedet for å bli denne super-dopplen.

som ble den første produktlinja. Og der er jo noe sånn herlig skalerbart over det her. Der er ganske mange kajfronta rundt omkring i verden. Der er ganske mange steder hvor byen møter havet. Men så er det jo et kjempebehov for det som, du brukte vel ordet, Fredrik, dette regenerativet.

Altså det å gjenskape livet under vann, det er jo virkelig et av de store bærekraftsproblemer som ikke minst vi som bor langs kystene er vel kjent med. I hvor stor grad, hvis vi tenker i kundeperspektiv her, for å hjelpe lytterne å forstå både hvem kunderne for et sånt type produkt

kan komme til å bli. Men også hva slags type forståelse for eller vektlegging av disse problemer her er der ute hos deg som

eie kajene, eie frontene ut mot havet. Jeg tenker litt på å grave litt i et markedsperspektiv her. Hvordan kan en se for seg at disse fiskehotellene kan rulles ut langs ikke bare det ganske land, men den ganske planeten? Jeg tenker den enkleste...

Modellet ser for seg er en type eiendomsutvikler som ønsker å bygge boliger langs Puddefjorden eller Oslofjorden. Så kommer kravet om at de må tilrettelegge for en promenade og karriereanlegg foran dette her.

som del av prosjektet. Og sånne typer prosjekter har vi veldig mange av. Så du kan se for deg hele fjorbyen Oslo, og for så vidt utviklingen i Bergen, og du har tilsvarende i Trondheim og Kristiansand og Stavanger og overalt. Og da er det selvfølgelig at det bygges kajfronter med promenader, og du har benker og hoppeting og hele denne urbane sjøfronten som vi kjenner til.

Så det er jo en veldig tydelig privat kunde som går an å se for seg, og vi har fått kontakt med flere som ønsker seg en sånn retning. I tillegg så har vi fått mye oppmerksomhet fra det offentlige, og det er ofte de som eier store havneområder, Bergenhavn, LA Harbor, London Harbor, altså det er liksom de store områdene

Halv offentlige private selskapene som eier og drifter havner har vist interesse, og det er også blitt spilt inn som store forskningssøknader sammen med de i EU og andre steder som vi venter svar på selvfølgelig nå fremover.

Så det er spennende, det er tosidigheten der i både det offentlige og det private, og mulighetsrommet som der oppstår. Hvis du skulle beskrevet veien fra Askøyferie til denne piloten på akvariet, hvordan går man frem, og hva er det som har blitt resultatet? Hvordan ser det ut nå? Vi er jo på et lydmedium, så vi er nødt til å prøve å beskrive det visuelt, han har sagt.

Dette er det store spørsmålet mange lurer på, Tvennang. Hvordan klarer du å lage en sirkulær forretningsmodell? Hvordan klarer du å lage produkter som ikke bare blir å flytte et vindu til et nytt sted og sette inn et brukt vindu til et annet sted?

Og det er ikke tilfeldig at det ble Superdock, fordi der så vi at vi klarte å konkurrere prismessig med markedet slik det var, med en relativt enkel produksjon. Og det tror jeg er litt av poenget når man begynner. Man må bli konkret med noe. Og det er jo det vi har jobbet ganske hardt med. Vi buderte jo mange forskjellige ting. Og det begynte jo med at vi da fikk tak i

en ferge som skulle til D-kommisjon ute på handhutangen og vi spurte at i stedet for det som vanligvis skjer at de fliser opp i noen spesielle biter slik at de kan selges på en slags internasjonal børs så sa vi dropp det, kan dere heller skjære de ut i noen store plater

for oss for vi hadde en slags idé om hvordan vi kunne lage superdocs med disse platene med rett og slett å lage hull i de slik at de var tilpasset et maritimt liv så

Så sa de etter litt om og meld, ja vel, det var en rar bestilling, men det kan vi vel gjøre. Så etter en stund lå det ti tonn stålplater på havna ute på Askeøy, som vi klarte å få hjelp til av noen andre, noe som heter Størksen, som er et, hva skal vi kalle det for noe, stålselskap, som da kunne ta det inn og skjære det for oss, pusse det ned og lagde disse konstruksjonene, som rett og slett er noen stålkasser.

som er fylt med stein, som har et veldig spesielt mønster. Det er veldig dekorativt, kan man jo si. Man kan jo se for seg et dekorativt stålplass av et tidligere bildekk, som blir satt opp i stedet for en vanlig brygge. Den står på utsiden av en brygge, som gjør at småfisk har et hjemmested. Derfor er det såkalt et fiskehotell. Det får folk sende til inntektshotell som står på land, og så ser du for deg det under vannet i stedet.

Så det er en enkel konstruksjon å gjøre som vi kan skalere opp ganske fort. Og derfor begynte vi med den, og vi har jo lært veldig mye om hvordan vi skal håndtere stål. De kommer i forskjellige tykkelser. På 80-tallet lagde de plattformer som var tykke som husvegger, mens i dag så er de bare noen centimeter her.

Å håndtere alle disse tingene her har vært mye arbeid rundt det. Kan jeg få følge opp Fredrik til deg som er vant til å jobbe med bygningsmaterialer av ulike art og planlegger rundt deg? Fordi når Jon beskriver prosessen, du var jo inne på litt ved det skittende og utfordrende med å skulle ta disse store konstruksjonene og gjøre dem til nye materialer. Men jeg kom til å tenke på den gamle vitsen

hvordan tegner du en skildpadde? Steg 1, tegn en avlangsirkel som er hodet til skildpadden. Steg 2, tegn resten av den jævla skildpadden. Og litt sånn er det jo også den reisen som du beskriver her, Jon, fra at det står en oljerigg ute i Nordsjøen, eller det ligger en digerferge ute på Eikai, eller haven på Askei, og så skal det dafra til at designerne som er tilknyttet Nordic Circles og VIL-kollektivet da,

skal omforme dette her til lekkere, ferdig design av plate som skal settes ned på en kajfront eller puttes opp på en vegg som en fasadeplate. Kan du forsøke, Fredrik, å sette ord på både kompleksiteten og jobben knyttet til både designutfordringer i det her, men også det rent praktiske med å transformere disse ressursene til nye produkter? Først og fremst, det er en mulighet her for arkitekter og designer og produktdesignere

Til å komme 100 år tilbake i tid. Vår profesjon har blitt databasert. Vi sitter på kontorer som kanskje ser gøyere ut enn andre sine kontorer, men vi sitter på laptoper vi også, og siste år har vi sittet hjemme i sofaen som alle andre, og har en kontorjobb.

Så denne nye trenden som handler om gjenbruk og oppsirkulering, det gir en mulighet til å kunne jobbe med materiale igjen, som jeg setter fantastisk pris på. Man kan gå ut og ta på ting, man kan løfte på det, og man er nødt til å være med i produksjonen på en helt annen måte.

Og utfordrende har det vært, altså i det vi startet Nordic Circles, så sa de fleste at vi kommer aldri til å klare å hente ut en plate fra et skip en gang. Det er ikke sånn det fungerer, det skrapes. Og så har vi prøvd å forandre og jobbe med Dekom-siden, og så fikk vi det til. Og da sa folk at «ja, ja, men du klarer ikke å transportere det og lage noe av det», og så jobbet vi med den delen, og så har vi fått det til.

Sammen med Norse og forskere har vi laget SuperDoc og optimalisert det for liv under vann. Jeg husker første møte tok en av disse biologene et papirark, og så krøllet han det sammen, og så hevde han det ut på bordet, og så sa han «Det er sånn det skal se ut! Fisker liker!»

rare ting. De liker ikke, altså de bryr seg ikke veldig om design. Og da forandret vi det fra en sånn japansk tilnærming som handler om å designe boliger for fiskere under vann til å egentlig være denne kassen som Jan snakker om, som holder egentlig steiner og natur på plass. Og så er det en perforert stålplate som kan se fin ut,

men som slipper fisken gjennom, men ikke de store råfiskene. Og så har vi plutselig dermed klart å lage noe som både ser ut som et kunstverk, og som har en sånn, jeg vet ikke, egentlig en sånn elementær

Stålarbeider, industrigreier, det ble til i maskiner, det ble til med håndkraft, og vi måtte banke på det med en hammer for å få det på plass. Og det er en ganske deilig... Det er faktisk veldig deilig å banke løst med en hammer når du bare sitter på PC hele dagen. Og jeg må bare si, jeg husker når det var BP som sendte oss noen tegninger av en plattform, da holdt jeg på å gi opp også.

Fordi det var jo da håndtegnet, noe som blueprints. Jeg har aldri sett så mange kilometer med tegning noen gang i mitt liv. Å prøve å scanne det da. Det var umulig. Men vi trengte det for å begynne å kartlegge hvordan dette skulle tas. Og det fikk meg til å tenke på egentlig hvordan prosessen har vært. Det er litt som hvordan spiser man en elefant. Og det er en bit om gangen. Og det har vært egentlig metoden vi har gått løs på. Her er det som...

Bit etter bit har vi løst det, og alle har sagt at det går ikke an. Så har man klart å jobbe kreativt med det, så har man klart å finne en annen løsning. Men så møter man litt motstanden noen ganger. Jeg sitter her med denne VG-artikkelen som har overskriften «Ville lage fiskehotell av Helge Ingstad? For nei fra forsvarsministeren». Helge Ingstad er da ikke en person som vi ønsker å lage et fiskehotell av. Dette er jo en ganske kjent fregatt. Hva er historien bak det?

Denne delen av historien trenger ikke å dra helt fra denne stakkars fregatten kjørte på et tankskip eller omvendt, men den siste livsfasen av skipet, hva skjer?

Helge Engstad har liksom vært der for oss hele tiden. De første samtaler vi hadde om dette nye industrieventyret på Vestlandet, da vurderte vi Ågåttnes som en mulig lokasjon for en oppsirkuleringsfabrikk der skal Bergen havnflytte. Det kommer til å bli fremtidens

havbaserte hub på Vestlandet, så det er et godt sted for et sånn type lokasjon. Og der lå Helge Ingstad-fregatten etter den ble reddet fra havet. Så på vei inn i alle møter så gikk vi forbi denne fregatten og så ble det en sånn

word say på en måte at den der, i det den kommer så skal vi ha tak i den og vi skal gi den evig bærekraftig liv som vi har kalt det. Og så etter en lang tilbudsprosess for forsvaret ute det kommisjonen og demilitarisering av Helgingsdag så vant Hane i tangen den kontrakten.

Og det betyr at det er neste båt som Haneutangen skal dekommisjonere etter at vi sammen med Haneutangen har vist at vi kan lage båter om til fiskehotell.

Så dermed oppstod jo, eller er det mulighetsrommet til stede nå? Og nå ligger frigatten der, og så tenkte vi at oi oi oi, det blir det mest celebre fiskehotellet noensinne. Femstjerners. Femstjerners forsvarsfiskehotell, det må vi kunne fortelle.

Og der er vel saken nå. Nå har vi sendt en skriftlig forespørsel til Hanoi Tangen om kjøp av stålkomponenter fra frigatten, og så håper vi at det lar seg løse. Og der er forskjellen. Normalt ville man tatt den opp i mindre biter som man kan selge på stålbørsen.

mens vi ønsker oss større plater som vi kan lage produkter av. Så vi må inn inn i mellom. Dette er litt viktig opp mot den businessen dette er en del av, fordi det er en business med dekommisjonsverk som dere forteller her, hvor skip kommer til land, og noen deler tas ut og selges, og andre deler blir

blir brukt igjen, om det blir resirkulert til for eksempel spiker eller andre ting som vi trenger av metall. Men her er jo ideen å ta ting som er av høy verdi, disse stålplatene, perforere dem, lage dem i visuelt vakre kajfronter hvor fisken har et godt liv kontra disse kajfrontene som vi nå ofte kjenner som er helt glatte og hvor du ikke

får etablert seg liv og må da også få problemer i havnene med skittent vann, fordi at helt enkelt så renses ikke da automatisk dette vannet av plantene og så videre. Men den som eier et skip, den står jo her i en sånn situasjon, skal jeg selge det til noen og lage spikere av det? Eller skal vi da selge det til noen som vil lage for eksempel et fiskehotell av det?

Og hvorfor vil de ikke bare rekke opp hånda og si «Ja, men dette er jo en kjempegod idé. La oss nå plastre minnet om Helge Ingstad utover noen hundre meter med kaifront, sånn at folk kan gå opp etter her og minnes den gangen hvor dette skipet ble rent ned». Eller er det litt fristende å tenke for dem «Vi kan få mer penger».

kilo, tonn, tonn. Vi har laget spiker av det. Og da blir det en litt kortere historie. Da trenger vi ikke fortelle en historie i ti år på ti år, på hundre år på hundre år, om Helge Insta som ble til fiskehotell. Jeg bare spekulerer litt her, men hva er det som ligger bak det, og hva skal til, tenker dere, for å vippe det over de til at de sier, men dette her er jo en glimrende idé. La oss nå bruke

ikke det som er en her, til å skape liv i havet, skape arbeidsplasser, skape vakre havfronter, og så videre. Nå er du jo inne på...

Det vi egentlig ønsker oss er jo en ny forretningsmodell i forhold til Dekom. Det er jo at man tar ut verdiene i stedet for å ta dem inn i den kjente kjeden, som er rett og slett ta dem ned i små biter, rive dem i stykker så fort som mulig. Så går det jo nå i Norge også. I Moirana har vi Norges siste smelteverk. Der lager vi armeringsjern, som er ganske lav kjøkken.

kvalitetsprodukt, kan man jo si, som man trenger ganske mye av i byggeindustrien. Men veldig mye av det selges jo på en børs, så det kan jo ende opp faktisk i Kina, selv om vi har gjørt det kom i Norge. Men tanken, altså vi betaler jo samme prisen for stålet som vi gjør på børs, så det er ingen grunn til å ikke velge oss i forhold til stålprisen. Det som er utfordrende, det er, som det er med alle nye forretningsmodeller, at du skal gjøre ting på en annen måte enn det du gjorde i går.

Og det er at i stedet for å flise det opp så fort som overhodet mulig, så vil vi ta ut større deler, som er en... Den maskinen finnes jo ikke på norske kajer i dag.

Så det er en maskin som hvis det skal skaleres, så må den lages. Da må vi antagelig robotisere dette her og kunne ta ut plater på en annen måte. Mens i dag så må vi skjære de ut for hånd. Men det klarer Nordic Circus å betale for. Og handhøytangen har jo gjort det. De synes jo det var god stemning de. Så jeg tror ikke det står på dem om å gi oss stålplater. Så litt vilje fra forsvaret så er vi der, tror jeg.

Hva er det vi snakker om nå?

Det kunne vært store mengder fasadeplater som vi var inne på. Og så sitter nok en og annen lytter og ser for seg hvordan en oljerigg ser ut, og for den del hvordan et skip ser ut. Og oljeriggene de har ulike typer bein eller barnekonstruksjoner av ulike art. Skipet har en sånn her dette lille huset som kapteinen sitter inne i. Altså det er en del element ved skip og oljerigger som er mer sånn

ikke bare handler om de store mengdene stålplate eller hva det måtte være, men de andre typer egenskaper. En type samtale som man har i oppsirkuleringssammenheng, det er jo dette med de store kvantene av industrialiserbare produkter

skalerbare produkt, og på den andre siden det som er sånn skredda skydde og spesialtilpasset løsninger på bakgrunnen, mer sånn kallet signalelement ved båten eller riggen eller hva det måtte være. Og jeg vet jo Fredrik at dere har diskutert å bruke beina til oljeriggene for å kunne utvide byområdet i havnære strøk. Kan du diskutere litt mulighetene for å bruke disse typerne større og litt sånn

som er større og som det er færre av da, i en rig eller i en båt, og hvorvidt du ser for deg at det også vil være en mulighet i disse markene. Jeg tror kanskje særlig det vi veldig sånn grov kategori har vel kalt maritim konstruksjon, som egentlig er det som oljeplattformene står på, eller det som de flytende riggene er bygget opp av, og så videre, så er det

muligheter å kunne gjenbruke de mer eller mindre en til en. De er designet for å stå på en havbunn og holde oppe veldig tunge ting.

Når vi snakker om utvidelser og utfyllinger av byareal som gjøres og søkes om i Norge og internasjonalt hele tiden, så gjøres det stort sett med store utfyllinger. Det går jo på bekostning av alt liv som var der, naturlig nok, fordi du hiver stein på det.

I tillegg har du ganske store avfallsproblematikker fra sprengeprosjektene som har skaffet til veier alle disse steinene vi fyller ut. Blant annet nå fra Store Lungårdsvann i Bergen hvor vi skal lage ny badestrand, så har de altså funnet 16 tonn med røde sprengledninger i plast.

I hele Vestlandfylket, milevis unna, ute i øynene våre, ligger det åtte meter lange kvelningstau for marint liv. Så konsekvensene av det vi holder på med i dag er ganske negative.

Og der kommer nettopp disse konstruksjonene inn som en mulighet at kunne vi, da snakker vi gjenbruk, kunne vi gjenbrukt det å stå på havrunn og holde ting oppe som del av en sånn byfornyelsesdiskusjon, så hadde det vært et veldig interessant prosjekt. Og der er også Nordic Circle med i ulike diskusjonsgrupper med utviklere og kommuner som ønsker å gå i en sånn retning.

På den helt andre siden så ble vi ganske begeistret da vi fant ut at små skip og store oljeplattformer og store skip stort sett består av

stålplater med en ribbekonstruksjon på baksiden som står med 60 centimeter fra hverandre. Så selv de helt store tingene og helt små tingene er egentlig bygget opp på nesten samme måte. På samme måte som kjøkkene våre. Ja. Altså 60 centimeter, 60 centimeter moduler. Sånn er et skip inni, og sånn er kjøkkene. Og sånn er plattformer, og sånn er store, og sånn er småbåter.

Så der er vel kanskje den store industrielle muligheten, at om vi får tak i et kjip, eller et stort kjip, eller en plattform, så kan vi faktisk lage superdokk av det. Og jeg tror det er der vi har lært mest de siste årene, at det er jo denne type produkter som virkelig kan skaleres,

At ikke vi snakker om å lage toppen av det nye pilotprosjektet til en landriking i Oslo, men at vi rett og slett kan tilby byggematerialer til alle som har lyst å kjøpe byggematerialer uten klimagassfotavtrykk.

og til en pris som faktisk er konkurrerbart mot alternativprodukter som det ville slås mot. Går vi mot fasadeplater som du får kjøpt i dag, bare at det er miljøvennlig.

Så det er veldig store. Jeg er veldig glad i å snakke opp at du hadde med deg kjekst den dagen, og at du har så utrolig snille unger, og at dere to fikk prate godt gjennom det, du og Fredrik, og at ungene til Jon og Fredrik spiller fotball sammen, så dere fikk møttes på siderinna der, og selvfølgelig pratet om barna og fotballen og alt det viktige som skjedde der, men det gikk vel et og annet ord mellom dere, om andre ting også, og Jon, du sa det i starten,

Det som kreves her er jo nye forretningsmodeller. Mitt og Lars Jakobs virke over flere år har jo vært møte med folk som dere, eller møte med folk i andre typer bransjer som har så lyst til å prøve å gjøre noe på en annen måte.

Og det jeg er på vei mot nå er hva trengs å være sant? Man forstår en nå-situasjon. Man skjønner at bygg i dag blir bygd primært av jomfruende materialer. Det er lite gjenbruk. Greit, det er en del som er resirklet. Gjenbruket sin rene form, enten det er vinduer eller tegelstein eller stålkomponenter eller hva det måtte være, det er lite av det. Hva er det rundt

akkurat denne problemstillingen av denne forretningsmodellen, disse forretningsmodellene, hva er det som må være sant? Hva er det som er reflektert litt i Helge Ingstad-motstanden? Det er litt gamle måter å gjøre det på, og litt andre måter å tenke på. Regulering rundt her, vi vet at det har vært mye kontakt med politikere som er nysgjerrig på hvordan man kan

Nordic Circle, denne måten å tenke på, hvordan kan det være med å endre reguleringer? Dette er et åpent spørsmål, og det er å knytte av til hva som må være sant for å få til dette i praksis. Jeg tror grunnen til at politikere er veldig interessert, vi vet jo at vi kommer mot slutten av tiden hvor Norge utelukkende kan leve på å pompe olje opp av havet.

Samtidig så har vi noen av verdens høyest utdannede industriarbeidstakere. Hele subsimiljøet og olje-eventyret vi har vært i, det sysselsetter store deler av Vestlandskjøsten, og vi er nødt til å finne andre

andre arbeidsformer for disse bedriftene. Og her ser man en mulighet. En ting er at vi kan lage produkter som ser fine ut og som jobber med liv under vann.

Men den virkelige grunnsteinen i dette er jo at det er verftet på Hanøytangen som kan gjøre det kommisjonen. Og det er størksten stålarbeider som gjør stålarbeidene. Og det skal ut i havet ved hjelp av lokale entreprenører og subsea-arbeidere som kan få det til.

Så det går fra en sånn global økonomi, i hvert fall i mitt hodet, hvor skrapstål, norsk skrapstål, hvis fliser opp bakgrunnen for vår rikdom, sender det til Kina og får det tilbake igjen på en annen båt og skal bruke elementene til å skru opp nye hus, så plutselig har vi skapt noe som er lokalt. Og det tror jeg er en viktig del av dette her. Vi får...

billige råmaterialer, og så bruker vi kostnadene på lokale industrilønninger, og dermed vi deler sysselsettingen på Vestlandet. Og der tenker jeg at den store mindskiftet er at vi går rett og slett for å skape vår egen industrikultur og et nytt eventyr på Vestlandet.

Og derfor er det altså gjennomførbart. Og jeg tror, jeg nevnte jo innledningsvis, vi jobber med mange selskaper i dagjobben min, skal jeg si, som jobber med transformasjon, og det å flytte ting for langt unna det de er gode på fra før, det blir jo alltid veldig strepsomt. Her har vi en verdsindustri som har en kjernekompetanse vi trenger for å kunne drive med oppsirkulering.

Det er dette de er god på. De skal bare lage nye produkter av det. Og det er de som har bygget de båtene, så kan de også ta de fra hverandre igjen. Så det er egentlig ganske naturlig.

Men man må ta et steg om gangen her, tror jeg. Og det er kanskje der, om det er lovgivning eller hva det skal være, altså bærekraft kommer. Så vi er bare nødt til å gjøre det. Og apropos dette store skiftet, både i måten å drive business på og i mindset som du er inne på, Fredrik, og som du bygger videre på her, Jon.

en av de sterkeste filmopplevelsene jeg hadde som liten gutt, det var den første delen av filmen Blues Brothers, hvor de reiser rundt for å sette sammen bandet. At de må ha det rette folket for å få bandet. We're putting the band back together. Her setter vi jo ikke et band back together, men vi er jo i hvert fall blitt together da. Og vi fire som sitter her sammen, nå er jo en del av det. Og så er det jo mange andre parter som har vært inne her, og jeg lyst til å betone det, nettopp fordi

Jeg tror at den utfordringen som ligger der i å forstå det regulatoriske, forstå hvordan disse rigene er bygd, hvordan kan de tas fra hverandre, hvordan kan vi designe nye ting av dem, så er det jo et team i Nordic Circles som inkluderer alt fra advokater med kompetanse på maritimhus og bygghus i Hammervollpinn. Vi har Rune Gåsø som har vært med på

å designe disse typerne installasjoner før. Vi har dere i Vild som er på forretningsmodellering og strategi, Jon, og du og ditt kollektiv, Fredrik, av arkitekter og designerer og fritenkere i Vild, og det har i tillegg vært folk inne her fra CCB-basen på Ågått, som dere var inne på, som kjenner

disse næringene, og så ikke minst Sveinung, som du nevnte innledningsvis, Agenda Vestlandet, som har vært med på å finansiere prosjektet, fordi de ser behovet for en grønn og sirkulær omstilling her på Vestlandet, som er deres kjernområde. Og dette viser jo noe av kompleksiteten i utfordringene, og

Og i skiftet. Og så fikk jo dette prosjektet en fjær i hatten her forleden dag, når selveste Fast Company kom med sin lista av såkalt world changing ideas, som Fast Company gjør hvert år. Og der kom jo Nordic Circles med i Honorable Mentions, nettopp for ambisjonsnivået i fastning.

i ideen og evnen til å omsette dette her i praksis. Så et sånt spørsmål i landingen her da, kan jo være, hvor går veien videre? Hva er det som skal til nå? Hvordan skal en løfte dette prosjektet her til det neste nivået? Hvilke andre partner har trengen? Hvilke andre produktlinjer skal en inn i? Vi kan ikke dra hele historien her, men løfte blikket litt og kikke fremover. Hva er det dere ser når dere kikker utover horisonten, Jon og Fredrik? Jeg tror...

Altså i det en reda nå skal avhende et skip, for eksempel, så har i dag valget om å sende det til Norge. Da må de betale en del penger for at et verdt skal ta det imot. Eller så kan de selge det til Tyrkia. Da får de penger. Og det er åpenbart at det er enda mange skip oppe i Tyrkia, eller enda bedre bortover i Asiats sted, hvor til og med kjøp blir delfinansiert av kommunistpartiet i Kina.

Så det er en annen type økonomi i Asia og i Tyrkia enn det er i Norge. I Norge har vi kun sett på dette som en utgiftskilde, og så ender det som Jørn sa faktisk med at lavkostlavende kjøper det vi har fliset opp, for det er de som vet de kan tjene penger på det, mens vi bare hakker det i biter og sender det gårde.

I samtalen med Haneitangen Dekomvert, så er det liksom, ok, men hvis vi hadde en for eksempel dekommisjonsrobot som kunne ta ut disse her greiene her effektivt, vi bruker denne PropTech-kunnskapen som vi har i Norge, kobler det sammen med kunnskapen som industriarbeidsplassene har i Norge, og vi får en...

ny mulighet til å skape nye produkter, slik at vi ikke selger skrapstål, men vi selger noe annet. Da fikk Dekom-verftet Hanetengen stjerner i øynene og sa at da kan vi konkurrere med tyrkene på kjøp av skip. Da kan vi få de store skipene inn til Norge. Da kan vi drive i en helt annen bransje. Det tenker jeg er veien å gå fremover, at vi er nødt til å snu det mindsetet

i det konvertene fra at de er skraphandlere til at de er en viktig aktør i oppsirkulering og gjennbruksbransje. Dette er jo kjernen. Vi må ha tilgang til råvarer. Hvis vi skal lage noe av det, da må de nesten komme inn. Og det er ganske enkelt regnestykke de faktisk må jobbe med. Og det er at sender du et av de store skipene til Tyrkia, så betaler de mellom 6 og 8 millioner dollar for det. For det er det de får for det.

Hvis du tar det samme skipet inn til Norge, så må de betale opp til 2 millioner norske kroner for at de skal ta det inn. Så det er et gigantisk gap imellom der. Men ved å automatisere det som Fredrik snakker om her med robotene, som vi vet faktisk, som vi har skjønt at dette er gjennomførbar, så klarer vi å konkurrere og lage en helt ny industri i Norge. Ta vare på vårt eget stål. Kjære Jon og Fredrik,

Tusen takk for at dere har lyst til å være med oss på bærekraftseventyr. Ikke bare i dag, men generelt. Tusen takk for at dere har dratt opp veikartet fremover og sett sammen med oss på de utfordringene som er nå, og sett på hva som skal til for å

få dette til. Dette her er jo ikke land ennå. Dette her er en pilot. Dette er jo ting som skal skaleres opp, og det er jo en samtale vi skal fortsette å ha, oss imellom, og med andre. Og hvis det sitter der ute, kjære lyttere og andre som har lyst til å være med på denne samtalen, så er det jo en ting å gå inn på nordicsurface.com og kikke litt på hva som skjer der. Og så er dere også hjertelig velkommen til å hilse på dette bandet da, dette bandet som har blitt dratt sammen her, som sitter på Kaigat

kaffe og vinbar og har en evig samtale om bærekraft og bærekraftig business, sirkulær business og hvordan vi kan skape en bedre verden sammen med også en morsommere verden og et sted hvor det er enda bedre å leve enn i dag. Tusen takk skal dere ha for samtalen og lykke til videre. Tusen takk.

Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.