‹ Tilbake til podkaster ‹ Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

3/20/2023

#JP083: Bærekraft i bygg og by spesial med Anne Sofie Bjelland

Lars Jakob Jørgensen og Sveinung Pedersen, bedriftsøkonomer og podcast-verter for "Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen", diskuterer bærekraft i bygg og by med Anne Sofie Handahl Bjelland. De fokuserer på forretningsmodeller og sirkulær økonomi, og hvordan byggindustrien kan bli mer bærekraftig. De drøfter begrepet grønn vekst, og hvordan man kan skape verdi uten å øke ressursbruken. De ser på utfordringene knyttet til å endre etablerte forretningsmodeller og gir eksempler på hvordan man kan leie ut produkter og tjenester i stedet for å selge dem. De diskuterer også Nordic Circles, et selskap som jobber med å gjenbruke stål fra skip og borrerigger i byggeprosjekter.

00:00

I denne episoden diskuterer vi bærekraftig forretningspraksis med fokus på bygg og byutvikling.

06:34

Vekst i økonomien må tilpasses ressursbegrensninger, med fokus på bærekraft og mindre miljøpåvirkning.

16:26

Kontraktmodeller hindrer innovasjon i byggebransjen, til tross for vekst i sirkulære verdikjeder og nye krav til bærekraft.

25:19

Virksomheter må redesigne forretningsmodellen for å fokusere på bærekraft og ressursbruk i produktlivssyklusen.

28:30

Diskusjonen fokuserer på hvordan forretningsmodeller kan endres mot leie- og tjenestemodeller for økt verdiskaping og bærekraft.

Transkript

Nevnt i episoden

Bærekraft i bygg og by

Podcast-serien som Lars Jakob Jørgensen og Sveinung Pedersen er gjester i.

Høyskolen på Vestlandet

Høyskolen hvor podcast-serien "Bærekraft i bygg og by" kommer fra.

Anne Sofie Handahl Bjelland

Podcastvertinnende for "Bærekraft i bygg og by" og høyskolelektor ved Institutt for byggfag på Høyskolen på Vestlandet.

Norges Handelshøyskole

Høyskolen hvor Lars Jakob Jørgensen og Sveinung Pedersen møttes og hvor de leder Center for Sustainable Business.

Center for Sustainable Business

Senteret som Lars Jakob Jørgensen og Sveinung Pedersen leder ved Norges Handelshøyskole.

FNs bærekraftsmål

Målene som tar sikte på å fremme bærekraftig utvikling.

Limits to Growth

En teori som argumenterer for at økonomisk vekst har grenser på grunn av begrensede ressurser.

Null vekst

En idé om å stoppe økonomisk vekst for å beskytte miljøet og ressursene.

Ansvarlig og lønnsom

Boken skrevet av Lars Jakob Jørgensen og Sveinung Pedersen for ti år siden.

Per Espen Stokknes

Professor ved BI som har forsket på grønn vekst og skrevet bok om temaet.

Grønn vekst

Økt verdiskapning med mindre samlet miljøbelastning.

Veidekke

Et stort norsk byggefirma som har et fokus på å redusere CO2-utslipp.

CO2

Karbondioksid, en klimagass som bidrar til global oppvarming.

Sirkulære verdikjeder

Verdikjeder der ressurser blir gjenbrukt og resirkulert.

Donorbygg

Bygg som er designet for å kunne demonteres og gjenbrukes.

Interface

Et selskap som selger vegg-til-vegg-tepper og som har implementert en sirkulær forretningsmodell.

Philips

Et selskap som leverer lys som en tjeneste.

Apple

Et selskap som produserer elektronikk, inkludert iPhone, og som har implementert en leiemodell for noen av sine produkter.

Alfa Sko

Et selskap som produserer sko med lang levetid og reparasjonsgaranti.

Nordic Circles

Et selskap som jobber med å gjenbruke stål fra skip og borrerigger i byggeprosjekter.

Ville Arkitekter

Arkitektfirmaet hvor Fredrik Barth jobber.

Fredrik Barth

Arkitekt som startet Nordic Circles og som er involvert i å gjenbruke stål fra skip og borrerigger.

Helge Ingstad

Et skip som Nordic Circles eier og skal gjenbruke.

Agenda Vestlandet

En organisasjon som har finansiert Nordic Circles' forprosjekt.

Sparebanken Vest

En bank som har finansiert Nordic Circles' forprosjekt.

William McDonough

En verdenskjent arkitekt som har et fokus på bærekraftig design.

YouTube

En plattform for deling av videoer.

Ford

Et selskap som produserer biler.

NASA

Den amerikanske romfartsorganisasjonen.

NOH

En organisasjon som William McDonough har besøkt.

Vestmannskonferansen

En konferanse som William McDonough har besøkt.

Akvarie

Et akvarium i Bergen hvor Nordic Circles har et pilotprosjekt med en bryggefront.

Deltakere

Host

Lars Jakob Jørgensen

Host

Sveinung Pedersen

Guest

Anne Sofie Handahl Bjelland

Lignende

Laster

Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.

Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. I denne episoden av Berglas Eventyrsveinung skal vi gjøre noe som vi har gjort før, og som vi er glad i, nemlig å reposte

Episoder som vi har vært gjester i fra andre podcastserier, det er jo forfriskende å av og til sitte på andre siden av mikrofonen. Eller skal vi være helt ærlige, så sitter jeg egentlig på den samme siden av mikrofonen. I et eller annet mentalt bordbilde så sitter jeg på andre siden av bordet. Podcasten dette dreier seg om, det er bærekraft i bygg og by. Det er en podcast som...

kommer ut av Høyskolen på Vestlandet her i Bergen, og det er Anne-Sofie Handahl Bjelland som er podcastvertinnende for denne podcastserien, og hun er høyskolelektor tilknyttet av Institutt for byggfag på Høyskolen på Vestlandet, og det betyr for meg noe at hun

Kan veldig mye mer om bygget enn meg og deg. Absolutt. Så som dere vil høre, så stilte hun veldig mange gode spørsmål til oss ut fra sitt ståsted. Forventet at vi hadde svar på det meste. Jeg tror vi klarer å svare på mye her, men vi fikk en veldig fin diskusjon med henne, som jeg gleder meg til å dele.

Det gjør jeg også. Så da, uten noe mer om og menn, så setter vi over til bærekraftseventyr spesial, eller rettere sagt, bærekraft i bygg og by spesial. Halla igjen, Lars og Sveinom. Halla, Isikken. Halla igjen. Først må jeg si tusen takk for at dere har lyst til å være med i denne podcasten. Vi må begynne litt med dere, sånn at vi blir litt kjent med dere. Hva er bakgrunnen og rolle der dere er i dag?

Jeg har jo fotzoneterapi i bånd, og så gikk det. Det hadde egentlig vært mye bedre enn mye annet jeg har, men bakgrunnen vår, hva skal vi si der, Lars-Jørgen? Godt spørsmål. Vi er jo to enkle bedriftsøkonomer. Vi møtte hverandre for snart 20 år siden jeg var svein om. Det må bety at du er gammel, du da. Kjærlighet ved første blikk. Ja, ja, alltid. Og vi har aldri sett oss tilbake. Nei.

Vi gikk faktisk sammen på Norges Handelshøyskole på Sviløkonomutdanningen en gang. Men da traff vi aldri hverandre, men når vi var ferdige, da tenkte vi at det var på tid å treffes. Så da var det en

En medestudent av oss den gangen som introduserte oss for hverandre, akkurat når vi begge to var i gang med doktorat, var vårt sted. Og da møttes vi på et doktoratskurs i det som vi i dag kaller for sirkulær økonomi, den gangen kalte jeg det for kretsløpsøkonomi. Det var oppe i bordet. Og da fant vi ut at det var moro å jobbe sammen.

Og derfor så har vi forsket sammen, og vi har etter hvert fått arbeidssted samme sted. Vi leder et senter som heter Center for Sustainable Business på Norges Handelshøyskole. Og i tillegg så forsker vi i tett samarbeid med bedrifter, vi rådgir bedrifter, vi sitter i styret til store og små virksomheter, og vi lager podcast, sånn som du. Og når vi ikke gjør det, så ser vi på fotball. Tror jeg det var bra. Korte greier til oppsummert.

Veldig bra. Jeg har jo hatt litt lyst til å prate med dere, og grunnen er at fokuset i den podden Bærekraftig bygg og by, det er jo tekniske løsninger og ting som kommer, eller får oss litt nærmere nettopp Bærekraftig bygg og by. Men det er et stort bakteppe, og det er jo pengene som på en måte legger en del føringer. Så jeg trengte å snakke med noen som har litt peiling, og vi må begynne på et litt sånn overordnet nivå, tenker jeg.

hele tiden så skal vi ha profit og vekst det står til og med i FNs bærekraftsmål vi må begynne der, må vi virkelig hele tiden ha det? Kan dere si litt om hvorfor det er og kan man, jeg vet det finnes noe som er argumentert for limits to growth eller null vekst hva problemer er det det gir oss? Hvorfor kan ikke vi bare gjøre det?

Lars Jakob dro jo linjene tilbake til gamle dager her da vi møttes. Vi er jo da enkle bedriftsøkonomer i bond, ikke sant? Så vi er oppdratt og glad i å se verden fra bedriftens ståsted. Og så gikk vi da fra at det kurset kretsløpsøkonomi inn i doktorgradene våre og skrev hva det urte.

og fikk enda flere spørsmål enn da vi begynte. Ut av det tenkte jeg at det var greit å skrive en bok. Vi skrev vår første bok for ti år siden nå. Den heter Ansvarlig og lønnsom.

Så hos oss ligger lønnsomheten ganske tett inn til hjertet vårt, samtidig som vi vet at det er veldig vanskelig, og at det byr på mange problemer. Så når vi da skal prøve å forene ansvarlighet og lønnsomhet, ansvarlighet vil jo ofte bety ting som koster penger, og som ikke nødvendigvis beriker deg. Det er rimeligere å lage klær med barnearbeid i verdikjeden, særlig hvis disse barna er effektive, ikke sant?

Det er mange måter å tjene penger på som er langt fra ansvarlige.

Og så bevegde vi oss da i vår historie mot bærekraft mer generelt som et fenomen. Og så som du sier, der er jo økonomi en del av det. Og denne veksten på et overordnet nivå. Men oss da for bedriften, så har vi på en måte slått oss litt til ro med. Og det kan være feil, men vi har slått oss litt til ro med at bedriften må tjene penger akkurat som alle oss tre har lyst til å ha.

pensjon når vi blir eldre, så er det en idé om at vi investerer i noe som blir større over tid. Men når vi da skal samtidig forholde oss til en jord med knappe ressurser, hvor det ikke er sirkularitet, hvor vi graver opp for mye, vi brenner alt for mye gass og kull og olje og slipper ut masse karbon som er på rømmen ute der som vi er nødt til å fange og nødt til å slutte med. Og så har vi da

bedriftspraksiser, enten det går på det sosiale eller sånn går på det miljømessig, som da ødelegger mer enn det skaper. Så nei, vi har jo ikke løst det, og vi er jo ikke samfunnsøkonomer som jobber med det på et sånt overordnet nivå. Vi har gode kollegaer, vi som er kjempeflinke, og som driver å utfordre denne ideen om et

ikke vekst, at det er umulig å få til vekst i et lukket system, eller for å si det på en annen måte som vår professor Jakobsen sa i Bode på dette kurset, han sa vi trenger å gå fra en cowboy-økonomi, hvor vi alltid kunne gå lenger vest og finne nye ressurser, til en romskips- økonomi, hvor vi tok hensyn til at

det er et sett med ressurser. Ja, vi får sol inn med energi. Ja, det skjer en regenerering på jorda, så det vokser og gror. Men når vi bruker dette her feil, og tror at vi kan vokse i et lukket system som dette romskipet jorden er, da vil vi feile. Men vi lever i et spenn der, og Lars-Jakob kan sikkert svare mye bedre enn meg på en

presist på det, men vi slites litt. Det er litt sånn paradokse, ikke det som ansvarlig og lønnsom. Vi leker jo litt med paradokse på en måte, og vi er jo der hvor vi utforsker dette her og leter etter løsninger. Vi har dessverre ikke funnet alle sammen. Men det har jo kommet et begrep da, som vi må tygge litt, og det er grønnevekst. Det er jo et forsøk på å i hvert fall gjøre økonomisk vekst innenfor et eller annet. Hva kan vi si om grønnevekst? Hva er det?

Jeg ville hvertfall tenke på det sånn, nå skulle vi jo hatt vår gode venn Per Espen Stokknes på BI, som jo har skrevet både bok om ditt og forsket på det i mange år. Og jeg tror, hvis jeg husker Per Espen sin definisjon rett, så er jo grønn vekst at han definerer det som...

økt verdiskapning med mindre samlet miljøbelastning eller noe i den duren. Og slik som jeg og Sveinung klarer å tenke på litt, altså Per Espen han er jo mer av en systemtenkere nå, som Sveinung er inne på, så er jo vi bedriftsøkonomer og vår analyseenhet på en måte er ofte forretningsmodellen, altså

en bedrift har en eller flere forretningsmodeller, og den på en måte er liksom omdreiningspunktet hvor denne lønnsomheten kommer fra, men også hvor fotavtrykket kommer fra. Fordi at valget du tar som bedrift, deg leder til noen fotavtrykk, og deg valger deg ofte knyttet til forretningsmodellen. Og det som jeg tenker på er at den enkleste inngangen til spørsmålet er å tenke vekst i hva? Jo, det finnes jo ulike typer vekst. Og hvis vi snakker om

Om et bygg da, så kan vi ha to bygg ved siden av hverandre i samme gata, så kan vi ha en utbygger som velger å utelukke enn det bruker jomfrulige materiale inn i det bygget, og så ved siden av er det en utbygger som velger å si at jeg har et gammelt bygg som jeg eier, og der kan jeg ta ned gammel betong og kverne den opp og mate den inn i den nye betongen, og der er det noen barnmetallkonstruksjoner der som jeg kan

hamre ned og bruke som spunt under bygget hvis jeg skal ha det, eller hva det en måte er da og så vil begge deg to ha la oss si for enkelte skyld at begge to selger dette bygget for 5 millioner etterpå og kanskje til og med begge har hatt nøyaktig, nå bare dikter jeg opp tall for å gjøre det enkelt da, begge to har hatt nøyaktig 3 millioner i kostnader i å sette opp dette bygget, men den ene av deg han tok nok en valg som dreide seg om å utelukke enda bruker omfugelig, mens den andre valg

å gjenbruke i større grad betong og stål og hva det måtte være. Da vil vi se at her er det en som har valgt en forretningsmodell for bygget sitt. Hvor

kaller det sirkularitet og miljøpåvirkning, har blitt hensyntatt i utforming av forretningsmodellen. Og det betyr at, hvis vi aggregerer det opp til et vekstperspektiv, så skulle vi kanskje ønske oss mer av den typen vekst som det sirkulære bygget der representerer enn det andre bygget. Så hvis vi bryter det ned på mikronivå, så er det jo slik vekst blir til. Og hvis jeg husker det rett, så tror jeg det er Per Espen som har sagt en gang at

at økonomisk vekst er jo ikke et problem hvis det er vekst i antall yogatimer vi tar med i betraktning. Altså, folk betaler for å få yogatimer. Veldig stilisert eksempel, men det er selvfølgelig sant. Det er en type økonomisk verdiskaping som har et veldig, veldig lite kodavtrykk. Og så kan vi komme på mange eksempel på andre typer verdiskaping, ting folk betaler på, som har mye større kodavtrykk. Flyreise til Costa Rica og tilbake, for eksempel. Sånn at

noen spørsmål her blir jo vekst i hva, og vekst på hvilke måter. Og som Sveinung sa, når vi liksom aggregerer litt opp til summen av økonomien, så er det klart at vi hele tiden står og stanger mot ressursbeskrankningene som denne planeten tilbyr oss, liksom, inni romskipet her vi bor. Men vi kan i alle fall...

tror jeg enes om at vi kan ha grønnere typer vekst, vi kan ha vekst i ting som har en mindre samlet miljøpåvirkning for å bruke PRS-prøven sitt språk, enn vekst i de typerne aktiviteter og verdiskaping som har større miljøbelastning. Ok, så oppsummert, så handler det om å koble...

I hvert fall ikke la økonomisk vekst følge, altså økt økonomisk vekst med økt ressursbruk. Du må koble de to opp av hverandre. Det er jo sånn ironisk at det er verdiskapingsbegrepet, ikke sant? Man skaper verdi da, og så ødelegger vi jo så mye verdi samtidig.

Så hvordan skape verdi på en sånn måte som tar hensyn til jorda, som skaper et godt liv for de som er her nå, og muligheter for de som skal være her senere. I den gamle dagen i boka vår brukte vi begrepet skygg og lys om rundtforretningsmodellen, og så på de negative sidevirkningene som skygg.

Altså en bedriftsskyggesider og våre skyggesider som mennesker. Jeg har en skygge som er der fordi jeg finnes de valgene jeg gjør, og en bedrift på samme måte. Det kan være forurensingsrelatert, det kan være utslipp av CO2 eller klimagass i atmosfæren, det kan være forhold i verdikjeden. Det er mange, mange sånne skyggesider, og de kan jeg på en måte...

jeg og bedriften kan jobbe med de ned mot null, og så må vi tenke positivt, hvordan er det vi kan kaste mer lys, og hvordan er det vi kan få til en form for vekst på en sånn måte at det tar hensyn til denne jordkloden, dette romskipet. Og det er vel ikke akkurat en sunn

økonomisk vekst vi opplever nå. Vi vet jo det i sirkulærøkonomien også, det finnes ulike beregninger på det, men vi har et stort sirkulærøkonomisk gap mellom alle de ressursene vi putter inn i økonomien, og hvor lite vi klarer å

å selv resirkulere. Vi må ha mye, mye høyere ambisjoner enn resirkulering. Men selv resirkulering er veldig lite, så hvordan skaper da disse forretningsmodellene i vårt språk da, og vårt

ikke verdensbildet, men bedriftsbildet, som kaster mye, mye mindre skygge og mye, mye mer lys. Og så er det liksom å håpe på at hvis man klarer det, så vil det kunne bidra til den type veksten som Lars Jakob skjuserer her, litt sånn yoga-vekst, hvis du skjønner. Ja, ja. Men da kan vi jo bevege oss litt, nå har vi vært på overvannet nivå, nå må vi inn der, så dere håper jeg sier...

opererer mest, og da må vi inn i på en måte business-nivå. Og byggnæringen, det er altså Norges største fastlandsnæring. Og den er i hver bygd og hver by, den er over hele landet. Og den er identifisert som en svær utslippstriver, naturlig nok. Den bygger jo all vår infrastruktur, muliggjør at alle kan gjøre alt de holder på med, og er også et enormt sånn

tankskip å prøve å snupe, for å si det sånn. Det er en bransje der du har 5% med over 100 ansatte, og så er det 95% med under 5.

Så det sier litt om hva vi snakker om. Det er en vanskelig gjeng å vri på. Hvis vi går videre, så jobber disse sammen i byggeprosjekter som er utrolig komplekse, kontraktstyrte samarbeidsoperasjoner.

der du har noen sånne her kontraktsgrensesnitt og måter å føre kost på, som for eksempel timebasert og så videre. Og disse greiene her gir store utfordringer når man skal oppnå både, altså dere var inne på det tidligere, dette her verdibegrepet. For verdi er jo noe annet enn økonomisk profitt.

Det innebærer sosial verdi, sosial kapital, at folk har det greit på jobb, det innebærer sånne ting. Det innebærer også hva er det dette fysiske bygget eller det miljøet vi bygger, hvilke verdi er det det gir til omgivelsene sine og ikke minst hvor miljømessig ok er det, hvor lite utslipp og så videre.

Og alle de greiene der, det er ikke ting som nødvendigvis gir økonomisk profit tilbake til den som har puttet penger inn i greiene. For det er gjerne selgbart areal, utleibart areal. Så stået i dag er på en måte at du har en god tanke, enten det er fra kommunen, det er jo også en faktor her som prøver å bøte på situasjonen med sine reguleringsplaner og greier og bestemmelser og sier liksom sånn, dette skal være der. Sånn.

Men så kan du se i prosjekten at man gjerne går ut med gode, flotte tanker, og det er en utrolig imponerende bransje med utrolig mange gode initiativ og ønsker man får ting til. Men jeg synes veldig ofte så blir prosjektene litt sånn, altså de blir skrelt og kvelt av sine kontraktsmodeller. Så det er en utfordring, men nå er vi på sånn kontraktsnivå, sant?

Samtidig så skjer det utrolig mye gøy i forhold til at man jobber med å få opp disse sirkulære verdikjedene, og det foreløper litt sånn hurra-arbeid fra de som har ressurs til å avse et menneske, der man sitter og drådler på hvordan man skal klare å lage det, og hva trengs for at vi skal kunne kalle noe et donorbygg, som kan gi fra seg byggematerialer, eller liksom

avhende det til en demonteringsentreprenør som videre formidler dette til et nytt bygg og så videre. Det er jo helt nye greier som ikke finnes i dag. Men liven er der på en måte, men det krever jo nye forretningsmodeller. Og det var derfor jeg tenkte at vi må ha oss en prat.

Ja, men det som du beskriver her, på en veldig fin måte, det er jo, det er klart noen av deg og Sveinung er gjerne vasket, så sammen kan vi se på, så ser vi en forretningsmodell, men det du beskriver her er jo nettopp forretningsmodeller, og det er på en måte mønstre av forretningsmodeller som har satt seg i en bransje over tid. Og tid er et nøkkeloer her, fordi det som på en måte skjønner

som vi ser skjer over tid, er jo at det kommer nye krav til. Det gjør det jo. Bygg og næring er jo full av krav og reguleringer. Det kommer nye forventninger til fra kunden. Verden endrer seg. Men så har forretningsmodellene en tendens til å være vanskelig å endre, fordi

Sveinung har lært meg for mange år siden at en forretningsmodell er jo først og fremst et aktivitetssystem. Og det er jo det du beskriver, det er et system av aktiviteter som går på tvers av ulike bedrifter som skaper verdi sammen.

Og vi kan velge å zoome inn på et av dem. Vi kan zoome inn på et veidekke, eller et mester, eller hva det kan kalles. Og så kan vi si, ja, hvordan er det de skaper verdi? Men for å forstå hele greiene som du sa, så må vi se på det som går på tvers av flere typer aktører. Og for å gjøre vondt verdien som du var inne på, så er her statlige reguleringer, her er kommunale reguleringsplaner, alle mulige slags sånne ting som liksom

satt seg over tid, og så innenfor hele det systemet der, så har disse bedriftene funnet en måte å tjene penger på, og det er jo det de forsøker å få til. Og så begynner landskapet å endre seg, og du er inne på det med det sirkulære. Vi var...

Jeg nevnte Veidekke her. Vi var på den årlige Veidekke-frokosten for ikke så lenge siden og fikk lov til både å prate litt og lytte litt. Og da hørte vi på konsernsjefen i Veidekke vise fram CO2-

problematikken til selskapet. Det er felles for alle store aktører av den typen. Han viste frem hvor var det det kom fra, fra betongen, fra stål og andre ting. Og han viste til, liksom, du kan jo se den der kuttgrafen, at slik er det dette skal se ut frem mot 2030. Da har jeg vel sikkert kommittet seg til sånn 55% kuttdøy også, som veldig mange andre store virksomheter. Og du hører litt sånn, oi, shit,

Her kom det plutselig noen nye beskrankninger som bransjen ikke har vært rigget til å deale med.

Fordi i alle disse årene når dette systemet har satt seg på et vis, og disse forretningsmodellene har vokst frem, så har ikke det å kutte CO2 vært en prioritet. Det å gjenbruke gammelt stål eller knuse opp betongen og mate den inn i betongproduksjonen for å kunne resirkulere og gjenbruke gammel betong, det har ikke vært en prioritet. For det har ikke vært noe betalingsvilje for det, det har ikke vært noen som har regulert eller stilt krav til det. Men så plutselig beveger vi oss mot en verden

der disse tingene skal skje. Og det som gjør vondt da, både for den enkelte bedrift, med sin eller sine forretningsmodeller, men også for systemet som heilighet, det er at en står litt sånn låst fast der som industri, eller som bransje, som har blitt skapt i en tid hvor

Ting ikke var sånn, og så skal vi inn i den nye verdenen, og hvordan skal vi snu den skuta, som du sa? Hvordan skal den innovasjonen på forretningsmodellnivå skje, både for den enkelte bedriftene i kjeden, men også for kjeden som sånn? Og det betyr da at da vil kanskje kommunen måtte tenke nytt om reguleringsplanene sine. Det kan godt hende at det må komme nye tekniske krav til bygger som stiller krav til hjembruk. Det kan hende dit, det kan hende datt, og

Bankene stiller andre krav til å finansiere bygget, for da skal vi se at dette er en livsløst perspektiv, ser det som en god idé, at CO2-en er under kontroll, at kanskje det var gjenbrukt, hva vet jeg hva bankene ønsker, men de kan stille disse typerne krav. Og så er det mange aktører som hver på sin side prøver å danse innen der, men det er ikke så mye rom å danse på.

Fordi alle sammen skal levere på de forventningene til avkastning de har på det enkelte bygget, på det enkelte prosjektet og alt sånt. Og der står vi liksom. Det der er krevende. Det er forretningsmodell innovasjon i praksis. Det er sånne ting jeg og Sveinong forsker på og underviser i. Og det er fryktelig vanskelig å få til. Fordi

Ting har satt seg. Ting er sånn som de er, og så skal vi over i noe annet, og hvordan i all verden skal vi gå på oss til. Ok, ja. Men det er det jeg snakker med. Ja, det er det mer av. Vi bare slutter. Takk for praten. Veldig bra.

Tenkte vi kan kjøre et case. Fordi en ting er disse sirkulære verdikjedene for brukte byggemateriale, og der er det liksom noe en vilje, og så er det som dere sier, det blinkes om at her blir det lovkrav, you wait and see, det bare rigger seg. Så folk har et slags insentiv til å kjøre på her og bygge denne verdikjeden.

Så det er liksom, det er en valg som har begynt å rulle sånn bittelite, og folk skryter jo hvor mange meter med rør de har gjenbrukt og sånn i prosjektene sine. Og da begynner det å rulle, sant? Men jeg er litt opptatt av den andre siden av, håper jeg, saken. For vi fortsetter å fjule

bygningsmasen med på en måte tilnærmet identitetsløse materialer på en måte som går og bytter eier. Og da er vi inne på det med sirkulære forretningsmodeller. Er dere med?

Så hvis vi ser for oss nå, nå er det Casey i Bergen som jobbes med det, det er jo liksom Vestlandet vi skal bli best på gjennbruk av ventilasjonskanaler. Disse her stålrørene sier oss frisk luft i bygd, sant? Robuste saker kan egentlig ganske lett gjennbrukes, men det er ikke lett for det. Men likevel, vi begynner der.

Så nå jobber de med å bygge den kjeden, men spørsmålet er jo, de som tidligere har levert, solgt løpemeter med disse rørene, hvis de tenker at nå må vi jo begynne å kjøre en sirkularitet i vår forretningsmodell,

Hva skal de gjøre? Og hvordan kan de gjøre det? For dette er ikke en startup-aktivitet. Dette må jo de store moskedontene på en måte begynne å gjøre på siden. Og så kan de kanskje ta over hele butikken etter hvert. Så det var det. Der vil jeg gjerne ha litt råd for dere. Hvordan bør alle de som leverer på den rette linjen, hopper seg, linjære økonomi, leverer inn masse hardware i byggene,

Hvordan skal de flytte seg derfra til på en måte den siste verden? Det er et veldig godt spørsmål. Ja, men nå må jeg jo da få svare. Det er et veldig godt spørsmål, og vi møter dette her i...

I mange bransjer. Vi har brukt en 100-200 års tid på å bli skikkelig gode på en linjær økonomi. Når jeg stikker og spiller tennis, og det gjør jeg titt og ofte, så vet jeg at hver gang jeg plukker opp en ny ball, så er den reist rundt jorda to ganger. Før jeg slår den til fyllebite på et par timer, og så er det gjerne en ny ball neste gang.

og hvor går den hen da? Og det er jo den mest rasjonelle måten å lage en tennisball på, det er da å fly den to ganger rundt jorda, eller frakte den to ganger rundt jorda før den kommer til meg. Man henter de ulike materialene, sender det til langt vekk i stan, og det produseres, og så sendes det opp i dette tilfellet til oss da.

Så sånn sett har vi blitt fryktelig god på, og det er kjempeeffektivt, og det er lønnsomt, men så har de disse nedsidene, og så skal da alt fra disse tennisballprodusentene til disse rørgigantene som du snakker om her, legge om til en annen type virkelighet, hvor det ikke er da pris per meter og salgsprisen som nødvendigvis er viktig, men man skal begynne å tenke liksom, ja, hvordan kan vi bruke disse rørene lenger på nye måter? Hvordan kan vi...

nye rør, sånn at de varer lenger, bruker mindre ressurser når de blir lagd, og hvordan skal vi få dem tilbake ned i lupen? Så dette er alt for en bitte dumme tennisballen til disse svære tingene som du nevner. Vi møter det overalt, og det betyr at man må redesigne hele forretningsmodellen her. Og en sånn ting vi har sett, vi har fulgt et selskap lenge som heter Interface, og de selger den type prosjekter

produkter av å selge vegg-til-vegg-tepper. Det er skikkelig sexy. Og de i sin tid, i 1973, rett etter krigen da jeg ble født, de begynte jo Ray Anderson dette her og skjønte at man kunne jo selge tepper til dobbelt pris ved å stykke dem opp i fliser. Og disse flisene, og grunnen til at de hadde flisene var at det kom en sånn EDB-revolusjon, så man skjønte at man måtte ha ledninger under teppene. Og det var veldig dumt at det var vegg-til-vegg, så det var greit å kunne løfte dem opp og bytte...

bytte ledninger eller leggeledninger og så videre. Og en 20 års tid etter så begynte han å få noen spørsmål fra store kunder som spørte hva de gjorde for miljøet. Han ble jo dritforbannet, for de gjorde jo ikke noe. De var jo operert i tråd med alle lover og regler, og de kunne ikke skjønne at dette her var en problemstilling. Men de gnagde og gnagde og gnagde. Og da måtte de sette i gang midten av 90-tallet en innovasjonsprosess, ikke bare rundt

produksjonen av teppet, men hele produktet. Og en av de tingene de da begynte å utforske, for dette er jo ikke gitt, de begynte å utforske muligheten til å si, når teppet er slitt, så kommer vi ikke å bytte ut hele. Vi bytter bare ut de flisene som er slitt. Og det skal ikke så mye bedriftsøkonomi, grunnfag i bedriftsøkonomi til, for å skjønne at det er mye mer lønnsomt å selge kvadratkilometer med tepper enn to kvadratmeter som eventuelt er slitt.

Og da må man begynne å tenke annerledes rundt eierskapet til teppet da.

Da begynte de å forske på og utforske i virksomheten, ok, kunne de leie ut teppene i stedet? Kunne de da bygge en relasjon til kundene over tid, hvor de fikk kundene til å betale en gitt sum i månedvis eller årlig, for å da ha tilgang til teppet, som egentlig var interfacet. Og jeg sier ikke at det er løsningen for alle de stakkarene. Jeg mener virkelig stakkare, som skal vri om sine forretningsmodeller i bygg og anlegg. Nei, fra nå av er det bare å leie ut. Det er bare en mulighet, men

det som er felles for alle sammen, at de må begynne å utforske og tenke nytt omkring hvordan de skaper verdi for flere, hvordan de kan gjøre det ved å slankere, altså med mindre ressursbruk, hvordan de kan lage produkter og så forretningsmodeller som får det til å vare lenger, sånn at du kan tjene penger hver gang du enten selger eller leier ut et sånt rør til et system, ikke sant? Også det hvor du kan få det tilbake og bruke det enten som rør eller på nye måter.

Hvis jeg følger opp da, så er det jo ikke noe utkjent for folk som eier og drifter bygg rundt omkring. Fordi at den forretningsmodellinnovasjonen der som Ray Anderson og Interface sto bak på midt med 90-tallet, den har jo blitt adoptert og oppdatert og gjenskapet av veldig mange andre, og kanskje den mest

berømte versjonen av han i dag er jo Philips, sine lysinstallasjoner. Det er jo et hopetall av bygg, både hertelands og utlandet, og ikke bare bygg, det er tunneller og det andre stedet, hvor Philips leverer lys, men da leverer lys som en tjeneste. Det blir jo en parallell til det du er inne på med røra. Sånn sett er det jo ikke grunn for at du ikke skal kunne

overføre den til det røde, men i et sånt forretningsmodell perspektiv, så begynner man alltid å stille noen kontrollspørsmål under hvilke forutsetninger er det hensiktsmessig med en sånn leiemodell jeg sitter her med en Iphone

flere og flere iPhone-er blir leid nå, og det er jo fordi at Apple finner det, og Apple sine kallte andre aktører som håndterer etterlivet til telefonene, finner det formålstjeneste å få tilbake enn disse veldig verdifulle ressurser inni en sånn telefon, og på samme måte så er jo en lysinstallasjon av den typen du kan se i taket på en flyplass for eksempel, hvis vi går på Gardermoen og kikker opp og ser, ja det er ganske kostbare greier, og det er mye

teknisk materiell en kunne tenke seg å bruke igjen, og som kan ha lang levetid. Og hvis du i Philips-eksempelet også legger til tilleggsdimensjonen at det pleide å være noe som heter halogenlampe, eller det finnes fortsatt, men det var det som pleide å være normen, men så kom LED, og da plutselig så, oi, shit, dette her varer veldig mye lengre enn det gjorde før. Det betyr at vi kommer til å selge færre lyspære. Hvordan kan vi tjene

like mye penger, selv om vi skal selge færre lyspære. Og da viser det at i konteksten av lys, så gir det veldig mening å si at fordi vi har gått fra halogen til LED, fordi det er dyre og komplekse installasjoner som vi godt kunne tenke oss å gjenbruke i stor utstrekning, så gir det mening å få dette her over på en leiemodell. Og så er det nok ikke...

der er nok en grense for hva du burde leie ut. Vi snakket med en asfaltproducent nede på Sør-Vestland en gang, som drev og lurte på om man burde begynne med asfalt som en tjeneste. Og det er kanskje...

Kanskje, kanskje ikke. Jeg er ikke sikker. Jeg vet ikke noe om produkten, jeg vet ikke noe om markedet. Men det er bare for å si at noen type av produkt, iPhone, lysinstallasjonene til Philips, og som Interface har vist oss også da, vegg-til-vegg-tepper på hotellet, ja, de fungerer i en sånn as-a-service-modell. Og så kan det godt hende at det er sant for ventilasjons

systemer også. Jeg og Sveinom gikk faktisk bort på Hadeland og tråkket inne på en ventilasjonsfabrikk her for ikke så veldig lenge siden. Det var som de laget rører. Ja, hele systemet. Tråks på Hadeland. Og da diskuterte vi jo nettopp disse typerne as a service modeller med. For det er klart at veldig mange aktører som driver industriskaleproduksjon av ting som skal inn i bygget, inn i hjemmet vårt, inn i bilene våre, inn i livet våre,

de snuser på disse tingene her, fordi de også står overfor lignende type av krav til sirkularitet, lignende type av krav til gjennombruk, og lignende type av krav til innovasjon, hva jeg skjønner. Jeg bare hopper inn her, for vi snakker fremdeles om verdiskaping, ikke sant? Og som du har sagt, disse forretningsmodellene som aktivitetssystemer,

som er designet for å skape verdi for flere aktører. Så er det noe som påkaper noen verdi her også. Det er ikke bare å bake en større kake, men man også kaper en andel av det, apropos lønnsomheten i det, for å kunne drive videre.

Så for en aktør som Trox, for eksempel, når man er inne her og ser på disse nye fabrikkene, så er en ting den nye fabrikken, en annen ting er jo all den forskningen som skjer på fabrikken, hvor man da tester ulike typer ventilasjonssystemer, ulike typer settinger, for å se hvordan det fungerer. Og da er du ikke lenger bare et rør.

Så hvordan skal man da ikke bare produsere vinduer, eller bare produsere betong, eller bare produsere, bare produsere, bare produsere rør? Nei, man må også legge til verdiøkende tjenester knyttet til det, og det er jo ikke utleie den eneste veien. Så for alle disse aktørene, det å kunne designe for eksempel nye rør, sånn at de er lettere å bruke på nytt igjen. Vi ser jo det i den fabrikken vi nevnte der, så lager de jo

stedspesifikk ventilasjonssystem når bestillingen kommer.

Så den er jo lagd for hvordan det skal være. Så det er jo ikke bare å ta dette som du sa i sted, og bruke det på nytt igjen. Men hvordan er det man kan bidra inn til å skape mer verdi bak en større kake for alle ved å legge til tilleggstjenester, tilleggsverdiskapende dimensjoner? Det er en kjempeutfordring. Dette møter vi overalt. Om det er sjømatindustri, om det er byggnæring, eller om det er...

fast moving consumer goods som det heter på engelsk, som vi har jobbet mye med det er også å se på de eksisterende verdikjedene, eksisterende måtene å skape og ødelegge verdi på og tenke, ok, hva er det vi kan gjøre annerledes her og hvem skal vi samarbeide med, hva skal leveres til hvem, hvordan skal dette her gjøres i praksis, så det er en kjempeutfordring det er ikke noe enkelt

Men hvis man skulle gått fra å selge noe med fem års garanti ferdig, og så gått over til at vi gjør det som en tjeneste, eller dere leaser det, men vi skal i hvert fall ha det tilbake etter hvert.

Så tenker jeg, hva er konsekvensen for forretningsmodell? Jo, for det første får du et betydelig mye lengre perspektiv. Du får plutselig en driftsinteresse. Men rent sånn pengemessig så må du ha mye større investeringskapital. Og så får du etter hvert mange følere ute som gir deg litt, men langsiktig inntekt. Så du får jo en forutsigbarhet som er mye bedre.

Men da er den store barrieren for at noen skal begynne med dette her, det er jo egentlig at du må ha den svære investeringsporten. Så du må ha bankene med på lasset. Og det er jo det som ligger i

av forretningsmodeller, det er å se på hva er det vi gjør i dag, hva er det nye vi skal gjøre, og hvem skal vi ha med oss for å gjøre ulike oppgaver. Og banken er jo en partner som kanskje må, som du sier, eller helt sikkert må, eller en investor, eller et... Jeg tenker på...

disse sånne investeringsfondene, er det ikke det det heter, til private equity aktører, som har da mer sånne, som investerer i en havn, eller investerer i prosjekter, som ikke gir så høy avkastning til de som investerer, men det er en ganske steady flow av inntekt der over tid. Det er jo en sånn type aktør,

for eksempel da, som kunne vært med i en sånn koalisjon av interessenter da, for å bruke sånn høytidlig språk, altså bli med inn og gjøre dette her mulig, så du må tenke nytt der, bankene som du sier, eller andre kilder til finans, så er det ikke sikkert at man skal leie ut dette, det kan jo være, man skal selge det som du sier, med en garanti da.

Tilbake til Hadeland, Alfa Sko, som da ønsker å selge en sko som du kan ha livet ut. Det krever at kunden betaler mer, det krever at de klarer å industrialisere reparasjon,

og service på skoen, så deres avtale nå går på åtte års garanti hvis du da har skoen inne på service. Så da kommer den inn på service, og så blir den på en måte oppgradert og gjort noe med før du får den tilbake. Og i prinsippet så skal den da kunne vare hele livet ut. Den er dyrere for kunder å kjøpe, og du må få med deg kunden inn i den historien og si at «ja, dette har jeg lyst til å være en del av».

Dette har jeg lyst til å identifisere meg. Dette er fornuftig, både for min økonomi, men også for naturen. Og som en som går mye på fjellet, så skulle det bare mangle at jeg også da investerer litt for dette her. Så det er ikke en enkel omgjør. Det er ikke sånn, å hurra, der står det plutselig sånn reparasjonslinje bare og venter som er rimelig nok til å kunne gjøre dette her. Her er servicelinja, her er alt sammen. Men de har lansert produkter og jobber med det. Så det er et eksempel på da, ikke nødvendigvis en

utleiemodell, men en annen type modell, en annen type garantiordning som krever en annen type forretningsmodell for at man plutselig trenger partnere som kan yte service på en ny måte, for eksempel.

Ja, for i et enkelt bedriftsøkonomisk perspektiv, så er det jo et par ting en er nødt til å vite. Og det ene er det siste som Sveinung er inne på her. En må vite at en har inntektsstrømmer som er gode nok. Og noen av dem kan være upfront, at du får betalt noe upfront. Eller det kan være en leiemodell hvor du får en månedlig sum eller en årlig sum, eller hva det måtte være. Eller det kan være, som Sveinung er inne på, at du føler deg såpass trygg på at her vil det være serviceinntekter, her vil det være applaus.

operasjonsinntekter, så hver sko eller hvert rør, eller hva vi enn snakker om, vil sørge for at jeg har nok inntekt i 2023, 2024, 2025 og overskuelig fremtid, som gjør at dette her kan betale seg på inntektssida. Men så er du inne på, Anne-Sofie, noe som er veldig viktig, og det er jo liksom den

investeringskostnadene der, og det som det innebærer for løpende kostnader over tid. Det er en veldig stor kapitalbinding i disse modellene her, og det er en grunn til at kanskje de som har vært mest suksessfulle i å få til sånne as-a-service-modeller, det er gigantiske selskap som Philips og Apple og Interface også, som er ikke like store som Philips og Apple, men de er store. Og det betyr at de kan betjene

Den kostnaden med å investere i, det er rett og slett varelagere der i Interface i tilfellet, ligger rullet ut over hotellgulvet over hele det amerikanske kontinent. Varelagere til, altså råvarelagere til Apple, det sitter jeg og holder i hånda med her, er min iPhone. En eller annen gang skal jeg bite den inn i min iPhone her, inn i noen andre sin iPhone. Og Apple planlegger sin produksjon ut fra en sånn logikk at de får tilbake en del av som skal inn igjen i fremtidige produkter.

Og det er klart at det er både en konsekvens av at de må da kunne finansiere det at alle disse råvarene brukes og produseres og alt det der, og gjennom livsløpet så et eller annet tidspunkt skal de få det tilbake igjen.

Men en iPhone har jeg i noen få år. Et teppe ligger kanskje på gulvet til et Hilton-hotell i Washington i fem år eller noe sånt. Så det er nok en tidslinje. Men jeg går ut ifra at det jevne ventilasjonsrør kan befinne seg i en bygning i Barcode eller i Solheimsviken veldig mye lengre enn det. Så da skal du planlegge for et sånt type livsløp også da.

Og kanskje betyr det at underveis har du oppgraderinger, eller reparasjoner, eller ved likehold, og at det skaffer deg inntektsstrømmer. Men at du må anlegge et helt annet perspektiv, både for kapitalen som er bundet opp i disse installasjonene, og sørge for at du da har inntektsstrømmer som rettferdig gjør det over tid, det er jo da helt essensielt. Og det er typisk en litt annerledes måte å tenke butikk på, enn det disse aktørene har vært vant til å gjøre.

En annen viktig joker som håper seg gjør at man bør tenke på dette nå, er jo at det ikke er veldig langt fram før det blir ressursknappet på en del råvarer som er essensielle i hvert fall for bygge-næringene. Sånn som vinduesglass for eksempel. Det kommer en gang der det ikke bare er ja-ja, pøse på mer liksom.

Så det er jo et poeng å tenke på. Nå snakket vi litt om en slags leie eller as a service, men finnes det andre interessante nye konsept man kan vurdere? Jeg vet ikke om det er råd til å si sånn på en podcast, men det kan jo redigeres bort.

Så jeg prøver meg. Vi kommer til å klippe det vekk i sin heilighet. Ja, ikke sant? Eller så har vi ikke sånn klippe våre podcaster. Jeg er spennende på om jeg egentlig er med der i det hele tatt. Men når det er sagt, så er det jo litt sånn den blandingen av selvskryt her og litt selvpisking, for å si det sånn. For sammen med en gjeng på Vestlandet og Bergen så har vi jo startet et selskap som heter Nordic Circles.

Og det springer jo ut fra en arkitekt i Ville arkitekter, altså i Ville systemet, Fredrik Barth, som gikk rundt og så ut mot sjøen, ikke sant, og så på borreriggene og skipene der ute, og tenkte at de kommer jo til land, og så blir de ofte stykket opp, og så blir de varmet opp stålet, og så kommer de tilbake som spiker, og det er jo en form for resirkulering, liksom.

kunne det vært mulig å gjort dette på en annen måte? Kunne vi laget en industri nærmere oss, hvor vi både delte det opp og gjenbrukte i byggene? Så det vi jobber med er jo da å løse krisen

klimaproblemet blant annet, og stålproblemer, men også løse verdiskapingsproblemer i en bransje, på hvordan lage attraktive ting ut av det som har vært. Vi kaller det også pre-loved klær, altså klær som har blitt elsket før. Her bruker vi den beste stålen, ikke sant? Og så

skjærest opp og speltes om og gjenbrukes eller resirkuleres, men hvordan er det mulig å oppsirkulere det? Er det mulig å tenke nytt da? Vi har mange prosjekter og allerede avtaler inne på å skal selge bryggefronter og sånne gamle skip og vi eier et par tonn med kjendisstål som vi sa før, men nå er det jo Helge Ingstad

som vi eier og skal gjenbruke. Og en av tingene, og det er en sånn usynlig del av bygget, det er jo all spunten som blir banket ned. Og tallet på det viser at omlag 28 prosent av et bygget

byggsklimagassutslipp, det kommer jo fra spunten. Og det er jo ingen som ser det. Det er ikke så mange som deg som nikker anerkjenner når man sier høyt spunt. Det er jo virkelig noe ingen har. Du skal jo rimelig nerdete for å ha et forhold til det som skjer uten bakken. Og vi vet jo at null...

null hus i dag, det krever jo at du har en 60-års horisont med tiltak på enhøyt, tiltak på solenergi og så videre, som gjør at du kan nedskrive det klimautslippet som er der i utgangspunktet, for det er jo skyhøyt da.

Så her er det en helt praktisk måte å få skåret opp disse skipene på en sånn måte at du kan banke ikke jomfrulig stål ned i bakken, men stål som har blitt brukt og vært elsket en gang før og gjort nytta av seg absolutt. Så det er bare et eksempel derfor jeg sier at vi har en eiepost der og gått inn der sammen med venner eller har sørget opp sittere styre. Og det er jo helt sånn konkret da, ikke bare liksom det med skrivebordspost

eller jobbe med disse begrepene, om det er forretningsmodellen, ansvarlighet, eller om det er hva noe den er, men så sitte der sammen med disse aktørene. Og da skal det bygges en helt ny verdikjede, og vi må da designe en forretningsmodell med ulike typer aktører. Hvem skal finansiere dette? Hvem skal gjøre det? Hvem skal skaffe lærlinger? Hvem skal robotisere?

en livsfarlig arbeid for 80 meter med borrerigg inn til land, hvor man har brukt lang, lang, lang tid på å planlegge HMS-tiltak, og få sprengt det ene beinet, sånn at den velte trygt, skåret det og sendte ut bare raskest mulig. Og så skal man plutselig begynne å finne sånne biter her og der, og borrerigger og skip er jo heller ikke designet

Det var jo ikke designet da for å bli tatt fra hverandre. Så man må jo gå inn og tenke hvordan kan vi designe da borgerrigger og skit i dag, sånn at om 60 år da, så kan de tas fra hverandre. Ideelt sett vare lenger altså, men hvordan kan det gjenbrukes på nye måter? Så det er jo sånn, vi er jo med i utforskingen og framlekingen av nye ideer, nye samarbeidskonstellasjoner, nye kontrakter, og litt sånn umulig. For her er det nok av folk som aldri har gjort det på denne måten før.

Spunt bestiller man der. Bjelker som skal brukes i bygget, ja det har man jo arrangementer for, ikke sant? Bryggefronter, nei, vi har aldri tenkt at man kan klippe opp en gammel askøyferge. Vi har jo en pilot på Akvarie i Bergen med en sånn bryggefront med et slags fiskehotell hvor småfisk og krabber og sånne ting kan leve og vokse og gro der, framfor at det skal være en glatt front. Altså vi leker litt med sånn regenerativ...

i det der, og det vokser som bare det, ikke sant? Og så i det kan man rulle dette her ut og skalere det opp da.

Så du spørte meg om det finnes noen andre måter. Ja, og her er et eksempel på noen andre måter. Det er ikke den eneste måten, jeg løser jo ikke alle problemer, men det krever jo at folk i bransjen og folk utenfor bransjen tenker og ser på hva er problemene med dagens praksis, og hvordan kan vi endre den praksisen, og hva er det som skal til, hva er det som er sant for at vi kan få til dette her i praksis?

Utrolig gøy, da. Bare spørre rent som praktisk, hvem er det dere holder på med disse svære greiene? Husker aktivitetssystemet som du dro opp her i sted, en forretningsmodell som jeg sa, den strekker seg jo, jeg pleier å tenke på forretningsmodell på en sånn måte at en har en bedrift kanskje i midten, altså

altså den som er utgangspunktet for forretningsmodellen, og så strekker han seg over grensene til det andre. Og Nordic Circles er jo en liten startup med noen få personer som jobber der, designerer og arkitekter og forretningsutviklere og sånn. Men Nordic Circles har jo ikke stålvalse eller noen kjempestore sakse som du kan klippe opp et skipsdekk med. Så derfor er det jo en allians bestående av ulike aktører i

i skrapbransjen, eller hva skal dere det, i verftsbransjen og andre. Så det er jo liksom en konstellasjon av en litt avhengig prosjekt med fire-fem ulike bedrifter som jobber sammen for å få dette her til. Og da skal jo en forretningsmodell fungere sånn at alle sammen får noe

ut av det, så de får betalt for sin del av kaka da, enkelt sagt og Nordic Circle står jo på en måte i midten her da, i å være den hubben som, nær sagt, i en viss måte etterspør det for hans elskede stålet

designa produkt som det stålet kan formes til å bli finne kunderne som er typisk folk som eier kajfront og de skal sette opp bygg og greier og så trenger jeg da å trekke

på kompetansen og teknologien til disse aktørene rundt i skrapaktørene og vertsaktørene og disse her som må til for å da omforme dekket på Askei-Færga til en nær sagt perforert kaifront som kan monteres opp på en kai nær deg.

Og per i dag så er det Jon Jakobsen, en god kompis av oss, som er daglig leder. Fredrik Bartha er involvert, og Truls Indraane på kjempeflink designer, som lager fantastiske ting. Og disse ulike typer av aktørene som du har sagt om, som er med per i dag. Og så er det jo sånn som vi har vært inne på, hvordan finansierer dette her? Forprosjektet har blitt finansiert av Agenda Vestlandet.

Det er jo sparebanken Vest, apropos disse finansaktørene, som da har forbarmet seg over prosjektet i en tidlig fase og finansiert det. Med den tanken at hvordan kan vi lage Vestlandet til å bli et arnested for sirkulær økonomi i Europa og verden? Og hvordan kan vi ta tak i de ressursene som vi har tett på oss og

å skape da nye, ikke bare nye forretningspodeler, men en ny type økonomi da.

Så her er det flere aktører som er inne. Og så er jo utfordringen veien videre å skape lønnsomhet i det. Og der er vi litt tilbake der vi startet. Ja, men trenger man egentlig lønnsomhet da? Ja, man trenger det. Hvem, innskyld uttrykket, franken, er det som skal finansiere dette her, som er villig over lang, lang, lang tid å bare pøse penger inn og si «Dette var fint! Jeg velger heller å investere pensjonspengene mine i dette selskapet enn å

å leve lykkelig pensjonsdager i Toskana og spille golf og nippe til en San Giovese-vin. Så vi kommer det ikke bort fra at noen er nødt til å

Og om vi ikke tjener penger så må det i hvert fall gå i null. Noen er nødt til å bruke sparepengene sine til å investere i dette. Jeg har tro på at jo, den måten der, det koster mer. Vi har ikke en industri som er klar for det. Vi drømte jo om sånne valser i begynnelsen, for vi skulle lage sånne fasadplater til å putte ut av på, og det har vi fremdeles ambisjoner om, og andre idéer på enn det vi hadde i begynnelsen.

Men hun skjønte jo at det var den nærmeste valsen vi kunne finne. Den lå i Ukraina og veide så mange tonn. Hvordan i verden skal man da begynne å frakte skippstålet fra kysten og langt inn og tilbake igjen? Så vi har masse ubesvarte spørsmål her. Men vi begynner nå å se...

konsepter og produkter og kunder i byggebransjen som sier at der dere kan løse et problem for oss. Så vi har hatt vår skyggeside her har vært stor. Ja da, vi har snakket om null hus på et vis, men vi har jo lyst til å lage positive hus. Vi har ikke lyst til å byne mange, mange, mange minus for å komme i pluss i løpet av 60 år. Hvordan er det vi kan komme oss på null på en måte som start da? Som en visjon til å gå i pluss, pluss, pluss, pluss over tid. Utrolig spennende!

Vi må sule litt opp. Så til slutt, folkens, har dere noen gode råd for de som skal ut og forme morgendagens byggnæring? Drikk med tram. Det er tram. Jeg tror at...

innovasjon, det starter jo alltid der du er. Så en ordentlig erkjennelse av nå-situasjonen, og det å virkelig forstå det aktivitetssystemet du beskriver i dag, det er jo helt nødvendig for å kunne endre det. Vi hadde en verdenskjent arkitekt på besøk på, han er ikke bare arkitekt, men han er det i bånd, William McDonough var på NOH forrige uke og holdt deres forelesning, han var på Vestmannskonferansen dagen etterpå, og han har jo laget alt fra liksom

hovedkvarteret til YouTube med gress på taket og til Ford med solceller på taket eller er det motsatt? Bygge den her NASA plusshusbasen der borte som er designet av det samme folket som satte litt av den ute i verdensrommet for å lage det perfekte, positive

miljøpositive bygge. Jeg har vært vant til å tenke store, radikale tanker, og klart også å virkelig gjøre det ute i felten. Og han var jo litt der at vi må slutte å tenke inkrementelt, vi må slutte å tenke at vi liksom skal ta og gjøre ting litt grann...

litt mindre dårlig, slippe ut litt mindre CO2 i morgen og lage litt mindre avfall i morgen. Jeg mener at vi må jo tenke helt nytt, og så må vi se hvordan dette systemet ville sett ut dersom vi skulle designe det fra scratch og nærmest lage den positive, grønne, smarte byggnæringen. Og på en måte så deler jeg ambisjonen at jo, vi må tenke

5, 10, 15 år fremover så må vi spørre oss hvordan er det vi mener at denne bransjen bør se ut? Men så tror jeg at realiteten er sånn likevel at de aktørene som utgjør norsk byggebransje, de er nødt til å innovere fra der de er. Så de er nødt til å spørre seg og i samarbeid med de som skal regulere dette, de som skal kommunalt lage planverker og alt det. Dette krever jo en gigantisk innovasjonsdygnad for å omstille en næring fra

alt dette her som seemed like a good idea at the time. På den tiden hvor vi ikke trengte å tenke på CO2-utslipp. På den tiden hvor vi ikke trengte å tenke at ja, kanskje vi kommer til å gå tom for disse viktige metallene og disse viktige ressursene som vi trenger for å sette opp bygg nå og i fremtiden. Så liksom å sette i gang den jobben der da. Fra der enn er. Hva er det som er

relativt lavtengende frukt som vi kan få til, og kutte deg først 5% av den, 7% av den, 8% av den CO2, det er om ikke lett, så er det i hvert fall håndterlig, men så begynner det å bli suksessivt vanskeligere jo lengre du har kommet, og da trenger du disse mer radikale skiftene. Kanskje skal bygget bygges på en helt annen måte, kanskje er det andre innsatsfaktorer, kanskje er det ditt, kanskje er det datt, og de store tankene må vi tenke samtidig som vi lykkes med å få til disse inkrementelle forbedringene.

og da er vi nødt til å tenke forretningsmodell vi er nødt til å tenke forretningsmodell på tvers slik at de som sitter inne i den ene bedriften som er avhengig av den andre, at de snakker sammen at de jobber sammen og at de innoverer sammen for å få satt endringer i gang. Eller for å si det kort, husk å ta travl. Det tror jeg du har. Tusen takk for praten Lars Jakob og Sveinund. I like måte.

Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast-serier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.

Teksting av Nicolai Winther