#JP174: Inkludering av krysskulturelle barn og unge med Warsame Ali
Podkasten diskuterer inkludering av krysskulturelle barn og unge i Norge. Gjeste Warsame Ali, daglig leder i Flexid, deler sine erfaringer og synspunkter på utfordringer knyttet til ungdomskriminalitet, identitet og tilhørighet. Han understreker viktigheten av åpen dialog og språk for å skape bedre forståelse og inkludering.
00:03
I denne episoden diskuterer vi utenforskap og inkludering med fokus på sosial bærekraft i næringslivet.
05:59
Diskusjonen handler om ungdomskriminalitet, innvandring og behovet for en bedre forståelse og språk rundt mangfoldet i samfunnet.
20:47
Innlegget diskuterer viktigheten av å anerkjenne og forstå vanskelige følelser blant migranter for å lette identitetskriser.
25:15
Inkludering av barn og unges opplevelser i skolen kan styrke tilhørighet, men tiltak må være bredere for de med kriminell bakgrunn.
33:28
Hvordan kan vi støtte innvandrere i å bli effektive foreldre i et nytt land gjennom utdanning og ressurser?
Transkript
Nevnt i episoden
Ungdomskriminalitet
Økende problem, men også økende fokus. Diskusjon om årsaker og løsninger.
Utenforskap
Knyttet til innvandring, tilhørighet og identitet. Diskusjon om ulike nivåer og løsninger.
Warsame Ali
Daglig leder i Flexid, forsker i FOI. Gjestekspert på inkludering av krysskulturelle barn og unge.
Flexid
Stiftelse i Oslo som jobber med inkludering av krysskulturelle barn og unge.
Oslo
Sted hvor Warsame Ali jobber og hvor utfordringene med ungdomskriminalitet er nevnt.
NRK
Mediekanal som publiserte en artikkel om Warsame Ali og ungdomskriminalitet.
Sylvie Listhau
Nevnt i sammenheng med Warsame Alis artikkel i NRK. Uenighet om løsninger på ungdomskriminalitet.
FOI
Forskningsinstitutt hvor Warsame Ali jobber.
Norge
Land hvor podkasten og diskusjonen om inkludering finner sted.
Gjøvik
Sted hvor en av programlederne bodde tidligere.
Moss
Sted hvor en av programlederne bodde tidligere.
USA
Sted hvor en av programlederne bodde tidligere.
Norges Handelshøyskole
Arbeidssted for en av programlederne.
NAV
Nevnt i sammenheng med tidligere podkastepisode om utenforskap.
Ulf Andersen
Nevnt i sammenheng med tidligere podkastepisode om utenforskap.
Ferd
Selskap som støtter Flexid.
Høybråten
Sted nevnt i eksemplet om jentefotball og utenforskap.
Furuset
Sted nevnt i eksemplet om jentefotball og utenforskap.
Hassleløren
Sted nevnt i eksemplet om jentefotball og utenforskap.
Alicia
Jente nevnt i eksemplet om jentefotball og utenforskap.
Bergen
Sted nevnt i sammenheng med økende ungdomskriminalitet.
SSB
Statistisk sentralbyrå, nevnt i sammenheng med levekårsundersøkelser.
Somalia
Warsame Alis foreldres hjemland.
Bosnia-Herzegovina
Nevnt i sammenheng med Leo Eichits TV-serie Uro.
Tøyen
Sted nevnt i sammenheng med Leo Eichits TV-serie Uro.
Leo Eichits
Nevnt i sammenheng med TV-serien Uro.
Uro
TV-serie nevnt i sammenheng med hat og ungdomskriminalitet.
Deltakere
Host
Jørgensen
Host
Pedersen
Guest
Warsame Ali
Sponsorer
Ferd
Poeng
Måten vi prater om ungdommene på kan bli en selvoppfyllende profeti.
Dette understreker viktigheten av å bruke et språk som fremmer håp og muligheter, heller enn å stigmatisere og forsterke negative forventninger.
Innvandrere er en veldig sammensatt gruppe, en veldig variert gruppe. Det tror jeg blir helt borte når man snakker om innvandrere i Norge i dag.
Dette poenget fremhever mangfoldet innen innvandrergruppen og behovet for å unngå generaliseringer.
Det finnes ikke en strategi for alle.
Dette understreker behovet for tilpassede løsninger og strategier for å møte de individuelle behovene til personer med innvandrerbakgrunn.
Påstander
Det er et økende problem med ungdomskriminalitet i Norge.
Dette er en påstand som støttes av statistikk, men det er viktig å se på sammenhengen med andre faktorer.
Kultur er ikke hovedforklaringen på økende ungdomskriminalitet.
Dette er et kontroversielt standpunkt som utfordrer vanlige oppfatninger. Det er viktig å se på andre faktorer, som sosial støtte og tilhørighet.
Det er en økende interesse for kurs, konferanser, og videreutdanninger knyttet til migrasjon og kultur.
Dette viser et økende behov for kompetanseheving innenfor feltet, og et ønske om bedre å kunne jobbe med minoritetsbefolkningen.
Lignende
Laster
Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Nå føler du deg som en outsider om dagen.
Du, jeg er jo sånn flyttegutt, og det har jo variert gjennom hele livet. Jeg har jo ikke vært sånn ordentlig utenifra, men jeg har tatt det store steget på 80-tallet i Norge og flyttet av fra Jøvik, der jeg oppdrett til å si dekk og itte og je, og så flyttet jeg til Moss, og der skulle man jo si ikke, og jeg husker ikke hva man skulle si i Moss. Men det er jo ikke så stor overgang, men det er jo nok overgang til å kjenne på at
du ikke er blant de som alltid har vært der, og har jo også vandret på tvers av Atlantra, og også på barneskolen og ungdomsskolen, og fått lov til å bo i USA også, og fått lov til å oppleve ja, de også kommer litt utafra, men er likevel såpass tett
på og lett å komme inn i, og akkurat nå liksom som hvit mann som pusher 50 så har jeg veldig litt å klage på, altså sånn at jeg er jo absolutt innenfor, og livet er jo ganske lett hva med deg, Kjøkken? Som har fast stilling på Norges Handelshøyskole og det er vel ikke så veldig mye å klage over der Du har mer å klage på, Kjøkken? Jeg har absolutt ingenting å klage på og jeg er jo
Vi minner oss jo selv på dette her, hvor jeg trekker frem, nettopp det her med handelseskolen også, som er sånn her...
establishment-greier som en kan kjenne på når en er på et sted som det er i det daglige. Men så vet jo erfarne lyttere her at kanskje spesielt du har jo betydelig erfaring fra tidligere med å jobbe med personer som har falt utenfor med det som har med rusmisbruk å gjøre. Så vi har jo hatt episoder med tyrelist i støvselsen forleden. Vi hadde også nylig en episode med Ulf Andersen fra NAV, hvor vi snakket om utenforskap-
knyttet til arbeidslivet. Og det utenforskapet har jo veldig mange sider ved seg. Og jeg og du har lovet oss nå på vei inn i dette nye året som vi har gått i gang med, at både sosial bærekraft i det store, men også en del av disse problemstillingene knyttet spesifikt til utenforskap, inkludering og så videre, de kommer vi til å grave oss mer ned i denne podcastserien fremover. Og det skal vi fortsette med i dag, du.
Ja, og det gleder vi oss veldig til. Dagens gjest ble vi introdusert til først gjennom en veldig god artikkel i NRK. Der ble det plukket opp en handske. Møtte en person som satte ord på en del problemer, men som var veldig uenig i diagnosen og måten vi, hvis man får lov til å si det, vi som samfunn her i dag forsøker å løse det på.
Den gjesten er Varsama Ali, og han er her i dag daglig leder i stiftelsen Flexid i Oslo, som jobber med krysskulturelle barn og unge, og inkluderingen av dem, integreringen av dem, og utfordringene knyttet til det. Han er
per noe i permisjon fra stillinger som forsker i FOI, hvor han jobber med problemstillinger, altså lignende problemstillinger, også knyttet til psykisk helse i denne gruppa. Og denne artikkelen, Sveinung, som du var inne på, den startet jo med litt av en hukk, nemlig det at Varsame sa seg enig i i alle fall deler av diagnoserne som Sylvie Vistau hadde satt.
at på utfordringene knyttet til en del av det som handler om ungdomskriminaliteten, og da spesifikt i Oslo. Og det er klart at de roller som Varsama har i det daglige, så møter han jo en del av de barna som kanskje er, og de unge som er i farezonen for å falle utenfor i Oslo.
på ulike måter og i ulik grad. Og vi er veldig glad for at Varsame nå sitter i Berka's eventyrstudio sammen med oss, og vi gleder oss til praten. Velkommen til oss, Varsame!
Tusen takk. Takk for invitasjonen og for en veldig fin intro. Det er veldig hyggelig. Jeg kan bare tenke meg å gå og vente på en sånn artikkel som det, og se hva slags type overskrift der i desken velger, og hvordan den blir skrevet, og hvordan den blir tatt imot. Og så dra oss litt inn i dagene før, og reaksjonen på det, og hvordan den blir tatt imot.
Veldig godt spørsmål. Jeg tror du traff helt korrekt. Jeg var veldig nervøs på alt fra vinkling til reaksjoner tilbakemeldinger. Men jeg fikk jo bedre og bedre inntrykk underveis i de samtalene. Det var ikke en kort samtale. Jeg fikk muligheten til å si ganske mye, som gjorde meg litt mer betrygget at det kommer noe av det jeg står for til slutt.
Og heldigvis så kom det det meste av det jeg står for helt ut som det var. Og det jeg tenker er, det jeg håpet å få til med intervjuet var en litt sånn dreining i diskusjonen de 27-25 årene fremover på måten vi snakker om utfordringene. Jeg tror ikke noen av oss har en idé at det ikke er utfordringer, eller at det ikke er noen problemer knyttet til
innvandring til utenforskap, til tilhørighet og hva det kan føre med seg av konflikt på sikt. Men jeg tror vi har til gode for å se en samtale hvor
Begge er enige om at det er et problem, men hva gjør vi med det? Ja, nå skal ikke vi gjøre dette til en sånn Sylvie Listhau podcast, men hvem vet, det kan jo hende hun er vår neste statsminister, så det kan jo være interessant å hekte det litt på akkurat den der. Og jeg likte jo den inngangen, for han fanget oppmerksomheten, og det gjorde han nok for mange. Og dette med liksom
Er det noen ting du er enig med, Sylvie? Jeg tror dere er uenige. Hvis du skulle oppsummere den der litt, hvor er det du deler beskrivelsen av problembildet, og hvor vil du si at dere skiller lag i kanskje både beskrivelsen og hva som er løsningene som trengs? Ja, kort fortalt, jeg tenker at
Det som politikere som jeg ikke er helt enige i løsningsforslaget, så er jeg enig i at det er en økende ungdomskriminalitet, som vi ser i statistikken. Det er...
Det er et økende problem, men det er også et økende fokus. Så det problemet er ikke kanskje like stort som vi kanskje tror av og til. I den artikkelen som jeg var med på, så viser jo NRK en sånn graf som viser antall ganger vi nevner ungdomskriminalitet de siste årene. Og den er mye høyere enn selve økningen på ungdomskriminalitet. Og det tror jeg kan gi kanskje litt falsk bilde på at dette er mye større problemer enn det det faktisk er.
Men jeg er enig i at det er et økende problem. Også er det noen faktorer knyttet til innvandring, utenforskap, tilhørighet, identitet, noe kultur. Jeg er ikke enig om at det er hovedforklaringen.
Der tror jeg det er store skille. Jeg tror at hvis vi klarer å løse noen av de utfordringene med identitet og tilhørighet, og sikre at de som vokser opp i dag har en mye sterkere tilknytning til miljøet de vokser opp, så vil det også hjelpe. Det vil ikke løse alt, men det vil også hjelpe. Men at det er en sånn forklaring
At kultur er hovedforklaringen, den kjøper jeg ikke. Fordi når man kobler litt religion med kriminalitet, så synes jeg det blir problematisk. De færreste imamer støtter gjengmedlemmer og salger narkotika.
Vi snakker jo om vanskelige ting her. Vi snakker jo om å bruke i-ord, og jeg må innrømme at jeg er usikker på hvordan man kan prate om disse tingene lenger, så jeg må bare prøve meg. Jeg hører jo at du bruker innvandrer-ordet, så da hiver jeg meg på å prøve det.
Og det er kanskje litt av problematikken her, hvordan skal vi egentlig prate om dette, hvordan skal vi forstå det som kom inn over landet den gangen en sånn liten jøvikunge flyttet til Moss og ble sett på en sånn outside, liksom. At vi hadde kanskje en vietnamesisk båtflykning i klassen, kanskje noe fra Pakistan på 80-tallet mot 90-tallet. Men ja,
Ganske tett opp til Oslo var det ikke veldig mye av det i samfunnet. Kontra i dag, hvor vi vet at tallene der på innvandring, i disse 30-40 årene, har skjedd veldig mye. Vi kan ta oss litt inn i bakgrunnen for dette, sånn som du ser på det og har studert og kjenner til. Hva er det som har skjedd med Norge?
Jeg tror også den berøringsangsten du beskriver nå med hvordan vi snakker om det er veldig erkjennbart. Vi mangler en fellesspråk på hvordan vi snakker om disse tingene uten å føle at man tråkker feil. Det kan kanskje få oss til å ikke snakke om det, som potensielt kan forverre forskjellene.
Men bare for å ta en rask gjennomgang på det, nå er jo innvandring til Norge, eller innvandrer i Norge utgjør 930 000 personer. Det er ikke en liten gruppe lenger. Og norskføtte med innvandrerforeldre, altså deres barn, utgjør over 200 personer. Så samlet sett, innvandrere og deres barn, de med innvandrerbakgrunn, utgjør litt over 20 prosent av landets befolkning. Og det har vært en kraftig økning de siste 15-10 årene.
Og det gjør at det er veldig mange i dag, eller relativt mange i dag, med kort botid. Og det er krevende for et system å håndtere. Fordi med kort botid kommer naturligvis liten forståelse av hvordan systemet er bygd opp.
Det krever en tilpassning i systemet på måten vi informerer om rettigheter, plikter, ting som vi tar for gitt, som folk flest forstår, men som kanskje trenger litt mer kontekst i å beskrive hvorfor det er sånn, hvorfor vi gjør det sånn. Og det er mangfold i Norge i dag.
Jeg tror ikke systemet har klart å henge helt med på en mye mer mangfoldig befolkning enn det vi hadde bare for 15 år siden. Og det bringer med seg noen utfordringer, som vi kan snakke litt om mer i dag, håper jeg. Og her er du jo inne på dette med språk, og jeg synes det er et veldig interessant poeng, dette med berøringsangsten, som er farlig, fordi hvis vi ikke...
klare å snakke om viktige problemstillinger i samfunnet, og vi dermed kanskje også ikke har lyst til å snakke om det, så er det jo også mindre sannsynlig at det både kan bre seg en ordentlig kunnskapsbasert forståelse av hvor vi er, og at vi også kan snakke både med innerstemme og snakke konstruktivt om hvilke løsninger vi trenger for å adressere disse problemstillingene.
disse problemstillingene. Og da er det jo problemet det at når det blir lite innestemme så hører vi enda bedre deg som snakker med utestemme, ikke sant? Og en ting som du sa i ditt intervju med NRK som jeg synes var interessant var jo det her med
ja, det er et direkte sitat her, måten vi prater om ungdommene på kan bli en selvoppfyllende profeti, sa du, i intervjuet. Og det er jo liksom en annen side ved dette med språk, og da er jo det sånn, ja, når det er så utestemme
personene da som tar en veldig sånn, ofte ser jeg en sammenheng mellom å snakke med utestemme og kanskje ha overforenklende beskrivelser av virkeligheten. Du var jo inne på det her i sted med det å bare sette likhetstegn mellom kultur eller religion eller hva det måtte være.
og jo tydeligere og høyere de stemmer ned, jo mer de dominerer ordskiftet, så er du inne på at dette kan ha negative konsekvenser for de som det snakkes om. Kanskje du tar oss litt mer inn i den taket? Jo, absolutt. Jeg tror det er helt naturlig at de som kanskje roper høyest med en forenklet versjon som beskriver at hele tjenesten
deler av problemet er knyttet til personers identitet, til personers landbakgrunn. Ting de ikke kan gjøre noe med tror jeg bare ender opp med å få skyve dem enda lengre ut av samfunnet. Men det er et annet ledd her også, og det er at folk som er uenige naturligvis vil
svare på det, og jeg tror kanskje fellene er da ved å si at dette har ikke noe med dette å gjøre. Du tar helt feil. Og på den måten så ender vi ikke opp med å diskutere noe som helst. Vi ender kun med å motbevise hverandre og ikke finne noen som helst common ground.
og ikke er enige i noe som helst utgangspunkt for videre diskusjon. Kun at du er basert på fremmedfrykt, eller du er rasist, og den andre siden, du er naiv, du vil ikke se på noe som helst av utfordringene, og bare gjemmer alt under teppet. Og det føler jeg har vært debatten de siste ti årene. Og hvordan kan vi løse det da?
Og det er, tror jeg, et engelsk språk, og nettopp knyttet tilbake til den berøringsangsten. Senest i går så hadde vi en veldig spennende fagdag for Ferd. Nå har Flekset en del av Ferd sin Oslo-satsing fra 2025. Takk.
Og et ledd i det har jo vært å ha litt sånn, eller de har vært interessert i kompetansevingen av sine bedrifter på mangfold, identitet, tilhørighet. Hva er det Flexit gjør med sylgjøring av kristkulturelle ressurser hos de som vokser opp? Det er et veldig stort negativt fokus. Det er utfordringer, men det finnes også veldig mye gøy og spennende ved å vokse opp med flere kulturer, som man kan forhåpentligvis ta fattig i voksenlivet etterhvert. Men det som kom frem der var jo
Takk for at du ga litt språk på ting jeg har slitt med å snakke om. Det gir også språk for de som opplever det selv, på de vanskelige følelsene de ikke helt har forstått hva det er som foregår i kroppen. Men å få litt opplevelse av brykkene på plass, selvfølgelig tenkte jeg som ungdom. Det make sense, jeg prøvde litt å finne ut hvem jeg var. Derfor gjorde jeg det på den måten, det var basert på det.
Og det å bare, som rent psykologisk perspektiv, det å kunne sette ord på vanskelige følelser gjør lettere mye av burden. Og det tror jeg letter også mye burden av samtalediskursen, eller den offentlige diskursen, ved å ha noen
grunnleggende forståelse om hvem og hva innvandrere er, hvor mange de er, hvor mange har bodd der i relativt kort tid, hvor mange har lang god tid. Alle sliter ikke med det samme. Innvandrere er en veldig sammensatt gruppe, en veldig variert gruppe. Det tror jeg blir helt borte når man snakker om innvandrere i Norge i dag, at det er større variasjoner innen de innvandrerbefolkningen enn den øvre befolkningen.
Og det er jo alt fra landbakgrunn til språk til kunnskap, utdanning, erfaring. Så det gjør det ganske vanskelig å kunne sammenligne to sånne store befolkningskrupper. Men i det mangfoldet av både befolkningsgruppen av deg som litt er gjeldet, men også mangfoldet i de mulige...
typene av, eller variasjonene av utenforskap som dette kan handle om, tenker du at her er...
Jeg mener ikke one size fits all, for det er jo et sånn litt sånn teit begrep å sette på det, for det får det til å høres lett ut. Men det jeg mener med det er sånn, er det lignende type løsninger som må til, som du ser det, for de ulike typerne av grupper som faller utenfor? Eller er det sånn at det er et sett av ulike arter løsninger for ulike grupper?
som faller utenfor på ulike måter, om du skjønner. Ja, jeg tror det er absolutt en del verktøy og metoder man kan bruke nå, litt basert på
i hvilken fase av migrasjonsprosessen er målgruppen din og de du enten jobber med eller har som brukere eller som pasienter og det er også måter å kartlegge det på for å undersøke litt hvor de er i prosessen, hva er det de forstår av systemet og så videre det vi er opptatt av i stiftelsen er jo å kompetanseheve de som jobber med kristkulturelle på et eller annet vis og det vi så også på FOI hvor vår primær
Oppgave var egen forskning knyttet til migrasjon og helse, men også informasjonsutveksling for helsepersonell spesielt. Hva er det helsepersonell trenger å lære mer om for å kunne behandle pasienter med innvandrerbakgrunn? Det vi ser i helseutdanningen i Norge i dag, så er migrasjon og helsefagfeltet en veldig liten del av. Det har vært litt fokus på det ganske lenge, selv om innvandringen har økt kraftig.
Men det vi ser er at etter endt utdanning, når folk kommer ut i praksis, så er det økende interesse for kurs, konferanser, videreutdanninger knyttet til migrasjon og kultur. Og det tyder bare på at i dagens Norge så er ikke folk, de føler seg ikke trygge og kompetente til å jobbe med en målgruppe som de ikke har fått noe som helst utdanning i. Hvordan bruker tolk effektivt? Hvordan kommuniserer vanskelige, kompliserte strukturer på en bedre måte? Helsetjenestesystemet er komplekst.
hvem med hans svar for hva til enhver tid. Og det, sånn er Norge bygd opp, systemet generelt er komplekst. Men vi kan bli mye flinkere til å inkorporere tidligere i utdanningene våre, alle egentlig mulige profesjonsutdanninger, hvordan sikre at kommunikasjonen vår er så god som overhodet mulig, sånn at vi kan gjøre en bedre jobb. Hva er det du har for utdanninger?
Når du jobber med disse ungdommene som føler at de har falt utenfor, eller har falt utenfor, finnes det noe språk og noe verdtøy til å få dem mer til å forstå hvem de er og se seg som en del av dette som de føler seg fremmedgjort fra? Ja, det er jo hovedmålet etter de tolv temaene i Flexit, at de skal på en måte sitte igjen med. Flexit er ikke noe sånn fasitsvar at de som
gå gjennom flekset skal sitte med en avklart identitet at de er det ene eller det andre men de skal få et større perspektiv på hvem de er og hva de kan bli og at identitet er noe det er dynamisk, det er ikke noe statisk og selv om du som 13 eller 14 føler at jeg er kun afghaner, det er kun det jeg ser på meg selv som, så er det helt fint og det er faktisk noe som kommer til å forandre seg mest sannsynlig og gjøre de klar for det
Men jeg tror at vi har en sånn enten-eller-holdning i systemet i dag, og særlig i oppvekstsektoren, at vi ser det på kanskje som et rødt flagg eller varselstein, at personen ikke identifiserer seg selv som helt norsk, selv om den er født og oppvokst her. Men den personen kan godt også bare være i en sånn reise, hvor de føler seg akkurat her og nå litt mer som noe annet.
Men det kan forandre seg. Og da gi språk på hva er det som gjør deg afghaner da? Hvilken del av livet ditt føler du identifiserer seg mer med den afghanske kulturen enn den norske? Er det andre deler som du ikke identifiserer som det afghanske? Hvorfor ikke? Å, er det det norske? Kan det være det norske? Og på hvilken måte?
og gi dem verktøy til å kunne reflektere over det også ved et senere tidspunkt. Når de står i identitetskrise så har de noen knagger å henge det på. Og kanskje det viktigste oppgaven er å alminneliggjøre vanskelige følelser som jeg tror veldig mange i migrasjonsprosess sitter med en følelse av, nå føler jeg
Nå føler jeg meg ikke bra, til tross for at jeg har tak over hodet, jeg har trygghet, jeg har alt det viktigste, jeg har det motsatte av det jeg rømte fra. Men hvorfor føler jeg meg ikke bra da? At det er noe galt med deg. Men at det er naturlige reaksjoner på ganske unormalt livsløp. Det å flytte fra et eller annet til et annet, særlig i en sårbar situasjon, er kjempevanskelig. Og det...
tror jeg samfunnet kan anerkjenne på en bedre måte, og det tror jeg de selv som går gjennom det får mye ut av å bli møtt med at dette er tøft, det skjønner vi. Du var inne på dette med ulike faser av migrasjonsopplevelsen, har du akkurat kommet, har du vært der lenge, og så er det jo også ulike faser av utenforskapet, og det å, han har sagt, altså fra
det veldig begynnende forsiktige og helt til det mer ekstreme. Og du er jo inne på det her med artiklen i NRK, så
beskrivet gjorde nettopp dette med at det er blitt en mer ekstrem ungdomskriminalitet i Oslo. Vi ser noe av det samme her i Bergen hvor jeg bor. De siste fem årene har det vært en veldig markant vridning i retning av noe som vi ikke har sett her i Bergen på veldig mange år. Og det innebærer jo at her er barn og unge på ulike grader av
hvor langt utenfor du faller da, og hva slags konsekvenser det har i grader av alvorlighet. Og for å liksom starte i den milde enden
like etter jeg hadde vært på tilbrakt en uke på Norway Cup med jentefotballaget mitt så leste jeg om en jente som heter Alicia fra Høybråten hvis jeg husker det rett, hun spilte for Høybråten og Stofnaut tror jeg laget hette så forsvant det fotballaget og da måtte hun begynne å busse til Furuset og spille der, og så forsvant det fotballaget og så til slutt måtte hun busse til Hassleløren for å spille der, og det er jo sånn det er jo liksom i den kalde tidsfotballen
enden på et vis. Hvordan har de sånne langsiktige, trygge tilbud som gjør at
uavhengig av hvor du bor, enten det er i Oslo eller det er i Bergen eller en viss eller annen sted, at det samme tilbudet er der for de som kanskje har en større sannsynlighet for å falle utenfor. Fordi de tilhører de grupperne som er mer kallet i risiko for det. Men så er vi jo de som har kommet langt forbi det at en bare mangler et fotballlag å spille for, og at en kan være en del av en gjeng, en kan være...
en kan være i liksom henfall til ulike typer ekstremisme eller hva det måtte være. Hvordan tenker du rundt liksom det ulike setet av tiltak som trengs for å liksom langs hele denne kjeden der da? For jeg tror jo de fleste vil være enige at det er veldig bra hvis du kan ha et lokalt fotballag enten du bor på
Høybråten, på Frogner eller på Nordstrand eller hvor enn du bor. Og det der er liksom det sånn langsiktige tilbudet som må være der for å bygge gode sosiale rammer rundt barn og unge. Men så er det jo sånn, etter hvert som det faller ut, så kreves det gjerne mer...
kraftigere skyts da, kraftigere tiltak for å liksom dra tilbake igjen deg som har falt betydelig lengre ut og kjenne i mye større grad på utenforskapet. Kan du ta oss litt mer inn i hvordan du tenker rundt liksom den hele den der den lange gråsonen der? Jeg tror det er jo et kjempeviktig spørsmål, men også veldig vanskelig, fordi det er fleksig, det er
opptatt av å være en sånn universelt forebyggingsmetode. Det å bare kunne ha de åpne samtalene om vanskelige temaer kan gi dem en slags opplevelse av tilhørighet og ikke minst mestring av ditt eierskap. Det er de som er ekspertene i klasserommet som snakker om sine erfaringer på en måte hvor de ikke blir dømt på ...
meninger om seg selv, og at det skal være riktig og det skal være et fasitsvar på det. Og jeg tror hvis vi klarer å inkorporere barn og unges opplevelse av å vokse opp kristkulturell mye mer i skolehverdagen, så tror jeg man klarer å skape tilhørighet i mye større grad. Men når vi ser på de som har gått mye lengre ut i den kriminelle løpebanen, så er det jo mye annet som må til. Det er ikke nok med
med å snakke om identitet som et tiltak som kan få dem ut av det. Men jeg tror det kan også fungere som et supplerende tiltak til noe annet. Flexit blir brukt i alt fra skolen til kriminalomsorgen.
Så jeg har gode erfaringer med samme samtalegrupper i Flexid, i fengsler, hvor man snakker om opplevelser i barndommen og utenforskap og følelse av mestring og hvordan det har ført dem på vilde veier. Så jeg tror...
De samtaleemnene har sin plass uavhengig av hvor man er, men selvfølgelig avhenger det av at jo lengre ut man er, så kreves det mye annet enn bare de samtalene. Jeg ba deg dra 30-årene i sted, altså det lange perspektivet, og så er det et kortere perspektiv som du fanger opp i avisartikkerne her. Jeg sitter jo veldig nysgjerrig på, sånn som dere opplevde det, og sånn som dere beskriver det, du og kompisene fra ikke så veldig mange år siden, men var det da...
Hva var annerledes da som nå? Var samfunnet på en måte mer åpent for dette her? Aksepterte dere mer? Hvorfor opplevde dere ikke den typen utenforskap? Var det alltid bare deg og kompisen din som har sagt det, eller var det mer vanlig på den tiden at man kanskje i større grad aksepterte at man var litt sånn på utsiden og ikke krevde så mye mer? Er det noe som har skjedd i løpet av de siste 15 årene?
Det er spørsmålet jeg driver og grubler på daglig, egentlig. Og det er det største fordelen med å kunne jobbe med noe som jeg uansett grubler med hele tiden. Men
Jeg opplever det er veldig mye likheter med det da jeg vokste opp, og situasjonen nå. Det var gjengproblematikk på 90-tallet. Det var utfordringer knyttet til kriminalitet og utenforskap og skolefrafall blant gutter, særlig innvandrergutter. Og det gjelder dessverre også i dag at gutter med innvandrerbakgrunn, særlig de som selv har innvandret, har høyest risiko for frafall, særlig på videregående skoler.
Og det gjaldt da også. Det var ikke noen diskusjon på skolen om identitet og tilhørighet. Det handlet kanskje litt mer om tilpassningsevne og hvilken ressurser man hadde hjemme for å kunne bistå i den prosessen med å passe inn og følge opp på skolen. Og de som hadde den muligheten, eller var bare veldig flinke på skolen fra før,
tror jeg kom mye lengre frem, for de opplevde mestring på flere arener og idrett. Men samtidig så vi det er veldig mange som falt ut når vi vokste opp også. Men som jeg sier litt i intervjuet, jeg tror ikke det er på grunn av Heigens du er i seg selv. Jeg tror ikke det er på grunn av sammensetningen av landbakgrunnene til de som bodde der. Det var mer livssituasjonen også ellers. Jeg har somalisk bakgrunn, mine foreldre kom fra Somalia.
Det er ikke på grunn av at jeg har somalske foreldre at vi har klart oss greit. Det er ikke på grunn av at de andre har somalske foreldre at de ikke klarte seg bra. Men litt som jeg påpeker i intervjuet er jo at diskusjonsrommet var fritt hjemme. Selvfølgelig hadde jeg veldig mye tydelige føringer på hva jeg måtte gjøre, og tydelige krav og forventninger, men som de kunne følge opp.
Og jeg tror veldig mange også vokser opp i et hjem med klare og strenge forventninger, men ikke noen mulighet og anledning til å følge det opp. Og hva er det barn og unge, særlig gutter, gjør da, er å teste grenser og finne ut måter å ikke levere det på når det ikke blir følt opp. Og da, hvis man er alenemor med fem eller seks barn og ikke snakker språket så godt, så blir det mye vanskeligere å ha det samspillet mellom skole og hjem.
Datteren min på Gågung Norskolen har faktisk tema akkurat denne uka om hat, og når hatet vokser, og hvordan man jobber mot det. Og en av kildene som de skulle kikke på, den så jeg selv, og det var en episode av Leo Eichits TV-serie Uro.
der han blant annet, han er jo mange steder og han er på Utøya og han er tilbake i sitt eget Bosnia-Herzegovina men han er også på Tøyen og treffer en gjeng gutter der som kjenner mange som har falt skikkelig utenfor og som jobber på en måte på gata for å
for å være en ressurs for å forsøke å trekke deg tilbake igjen på en måte så er det dels en sånn forbilde greie i det, altså dels er det en sånn at deg som er tettest på problemer, kjenner jo problemer best, ikke sant, og kan sånn sett drive om det er oppsøkende virksomhet eller hva det nå er, men jobbe der
problemer er på en vis. Og jeg tenker at dette er jo en sånn kompleks utfordring, det vi snakket om her, at den selvfølgelig krever tiltak på mange ulike nivåer. Nå har vi jo snakket en del om det som dere jobber med i stiftelsen, der det forebygger en arbeid, og dere er tett på problem og kjenner problemet godt, og det er jo fryktelig oppløftende å høre at FARD går inn og backer dere i å gjøre enda mer av det.
Men jeg har lyst til å stille et litt sånn klassisk klisjespørsmål, fordi hvis Sylvie da nå innser at hun trenger gode folk i denne regjeringen sin, hvis det nå skulle bli sånn at det er Sylvie Listhaus som skal lede dem, så kanskje slår hun på tråden at det var samme, og så sier hun «Du,
Vi er jo enige om en del ting vi med dette problemet, men jeg tror du forstår problemet bedre enn meg. Så jeg vil at du skal være inkluderings- og integreringsminister i regjeringen min. Da måtte jo du først ha vurdert om du ville takket ja da, men la oss si at du gjorde det. Det som jeg nå oppfordrer deg til er jo egentlig å bare løfte blikket til på et vis det øverste nivået. Hvis du skulle gå inn og jobbe med dette her fra det politiske, hva ville være de som tiltaket på samfunnsnivå som kunne månne?
Hva ville du da tatt med til første statsrådsmøte som tiltak? Det er et veldig godt spørsmål, for det illustrerer jo hvor vanskelig det er å være politiker. Det er jo prioriteringsarbeid. Alt politikere gjør er å prioritere. Og jeg har lyst til å gjøre veldig mye, og så blir førsteoppgaven å prioritere, som jeg ikke har lyst til. Men jeg tenker det jeg vil...
ville prøvd så godt som mulig å ikke ha det der fokuset på fullstendig stopp, innvandringsstopp, og på en måte nesten bryte alle former for asyllover som vi har i Europa. Den er jeg ikke så opptatt av. Jeg er opptatt av hvordan vi som de som vokser opp her og nå, hva er det kjappeste vei til målet for at vi får med hele samfunnet? Nå har jo i forrige episode Ulf snakket om
eldrebølge og i hvor stor grad unge faller ut. Men den eneste voksne gruppen er innvandrere i veldig mange byer. Så hvis det skal være svaret på løsningen, og som jeg tenker må være svaret på løsningen, jeg tror ikke vi har et alternativ her, så må vi sette alle mulige energi og investering inn til den gruppa for å sikre at de som vokser opp nå, de som har planer om å få barn i dette landet,
Hvordan kan de få best mulig trygghet, kapasitet, utdanning, kompetanse til å være best mulig foreldre i et nytt land? Og det er også et tema vi jobber mye med i Flexit, foreldreskap i et nytt land. Og her tar vi veldig for gitt hvor krevende det er
å være forelder i utgangspunktet. Og så skal du gjøre det på et språk du ikke forstår, med et system du ikke forstår. Og så spør du i mange tilfeller ditt barn som har lært språket mye raskere enn deg om svaret på hvordan det fungerer. Så foreldrerollen forskives og byttes om, og dynamikken i familien forvitret på mange tilfeller. I mange tilfeller kan det føre til relasjonsbrudd,
Det kan føre til konflikt i familien, forhøyet stress. Så hvordan kan vi som et samfunn trygge de familiene i mye større grad, slik at de blir gode foreldre, slik at de får språk, slik at de får verktøy for å ta gode valg i oppvekstårene? Fordi igjen så har vi enn så lenge sosial mobilitet i Norge, som er god, og i hvert fall mye bedre enn veldig mange andre land. Det er mulig å komme til Norge,
å få barna dine til å ha, eller det er mye mer sannsynlig at barna dine får muligheter du selv ikke hadde. Det er mye mer sannsynlig i Norge enn med veldig mange andre land. Og det er jo gjennom nesten kun en faktor, eller variabel, det er utdanning. Så i hvilken grad de får utdanning, så gjør det at barna er i en helt annen skikte enn det foreldrene var.
Så jeg tror en strategi burde være hvordan bevare sosiale mobiliteten, hvordan sikre sosiale mobiliteten, særlig innvandrerbefolkningen, kan være med på å skape og i hvert fall forbedre noe av de utenforskapsproblematikken som vi kommer til å ha de neste årene.
Jeg vet ikke om det svarte på spørsmålet. I høyeste grad, og det er en som var dumt, at Lars Jacob glemte å si at du skulle være diktator. Han glemte det i farten. Det hadde vært mye lettere. Du svarte jo veldig godt mens jeg stilte deg spørsmålet om din bakgrunn.
kjente jeg på, ok, nå dro jeg den, og så snakket du innledningsvis om, det var 900 000 omtrent, hvis jeg husker riktig, og så fortalte du meg at det var større forskjeller internt mellom dem enn det er mellom...
og de som er galdefødt og oppvokst her. Så jeg har noen dårlig samvitt for at jeg dro opp deg, stakker. La oss nå gå inn på deg. Men når det er sagt av disse her 900 000, for jeg liker jo veldig godt at du går tilbake her og sier ok, vi må jobbe med foreldrene.
for vi må tenke fremover. Dette er ikke et problem som kommer til å gå over, og vi er nødt til å forebygge dette her. Men i denne diktatorrollen som jeg liker å gi deg i stedet, nei, du skal forlåtte å være ministerroll. Tenk på de som allerede da har
kommet dit hvor de ikke føler seg som en del av, jeg vet at dere gjør mye i fleksit der, men fra et sånt overordnet nivå igjen, hva er det vi kan gjøre for noe? Hva er det vi, å få si voksne, kan gjøre? Er det vi som jobber med utdanning som forskere og som er aktive i debatter og som møter disse ungdommene kanskje på fotballtrening eller som lærere? Hvordan er det vi kan ta tak i dette? Hvordan er det vi kan bryte ut? Hvilken type...
Er det noe tabu som vi snakket på vei innom? Er det noe som gjør at vi ikke prater om dette her på ordentlig? At vi går litt på tærne, litt på glassgård rundt dette her? Hvordan kan vi bli litt modigere og ikke være engstelige for å si innvandrere, som jeg var på vei inn her. Jeg har selv vært fotballtrener i mange år. Jeg hadde en jente som jeg plukket opp hjem til Trutt fra Somalia.
Hun prøvde å få inn i den der klassen, og hun var jo nesten litt sånn luft på en måte. Hun måtte ha vært ekstremt god i fotball hvis hun skulle klare å hevde seg på noen annen måte. Hun falt ikke akkurat innenfor dette her. Jeg lurte jo mye på det den gang da, og det er ikke så mange år siden. Jeg lurer jo på det fremdeles, hva det er vi skal gjøre med noen som da...
faller sånn utenom det som da blir normaliteten, litt av bygd her på innlandet i Norge, kalt lillame. Hva er det råd du har til oss generelt? Jeg synes det er ganske vanskelig. Vi bare anerkjenner først at det ubehaget vi i samfunnet har, den er helt naturlig. Den er liksom ikke...
det er en naturlig reaksjon på en prosess vi er i samfunnet det vi bruker mye tid på er akkulturasjonsstress hvilken type stress eller migrasjonsstress er det man opplever selv som innflytter over tid
Det krever veldig mye av en person å stadig måtte lese rom og forstå kontekst og alt som er som vi tar for gitt på small talk er jeg inne for, eller bommer jeg på tema nå eller er jeg invitert til barnebursdag hva er kotymen her og bare ha det tankeskjøret konstant
Og på samtidig så finnes det akkulterasjonstress for et samfunn. Det er også krevende å ikke vite hvordan man skal håndtere noe nytt til enhver tid. De fleste av oss har et ønske, vel med et ønske om å inkludere, og så har man ulike strategier på det. Og jeg tror de fleste strategier som folk velger er velmente, selv om man av og til bomber.
For det finnes ikke en strategi for alle. Noen har mer behov for at du er mye mer nysgjerrig på hvor du kommer fra, og hva du gjør, og hva du er vant til. Og jeg tror på den måten å vise empatisk nysgjerrighet på hva du er vant til, kan gjøre det lettere for deg å forklare hvordan du tenker, og hvordan samfunnet ellers gjør. Det jeg tror vi er veldig dårlige på i Norge, er å reflektere over vår egen kultur.
Og vår rolle, hva er det vi tar for gitt som vi gjør som er vanskelig for andre å forstå? Hvis vi har reflektert over det, så er det mye lettere for andre å kunne forstå det selv. Å kunne bake det litt i samtalen, ja vi gjør det der, ja det er kanskje fordi det og det, det har jeg ikke tenkt så mye på, men hva har du opplevd i møte med det? Og hva er du vant til?
Og det å bare vise en kjærlighet på måten vi gjør det på, men også en forklaring på hvorfor vi gjør ting på. Og det tenker jeg er noe så banalt som en legetime. Og det er ikke...
Du kan være en innvandrer fra Frankrike, som egentlig kom til Norge bare på grunn av jobb, og du er ingeniør, og har ganske lignende oppfatning av norske leger, som en fra Polen, fra Iran, fra Somalia. Og der er det noen likheter. For der er det noen land som har en mye mer autoritær helsepersonell rolle, hvor du kommer til legen for å bli fortalt hva som er galt, og hva du skal gjøre. Det er ikke så mye dialog.
Så kommer du til et land hvor førstelegen spør deg, hva tenker du? Hvorfor spør du meg? Hvorfor spør du meg? Er ikke du eksperten? Og så får man inntrykk av at personen ikke er kompetent. Men de er superkompetente, kanskje de beste, men de vet ikke hvorfor samtalen er ført på den måten.
Det er ikke noen forklaring på hvorfor de ønsker å spille ballen tilbake til deg. Det er ikke noen forklaring på hvorfor de sier ta deg en joggetur og drikk litt vann. Hvis de kanskje kommer til møte med en annen forventning som er jeg skal forlate dette rommet med antibiotika, heller noen piller.
Etter som du drar oss inn på legekontoret, så klarer ikke jeg å dy meg fra å trekke en linje tilbake til din tidligere jobb, eller jobben du nå er i permisjon fra, fordi noe av det som du er forsker på er jo psykisk helse blant minoritetsungdom. Når jeg har sagt at
Jeg går jo ut ifra at psykisk helse kan være relatert til det som vi snakker om her nå. Det kan jo være på ulike måter. Det kan jo blant annet være som en konsekvens av utenforskap, selvfølgelig. Men også på mange måter. Kanskje du bare tar oss litt mer inn på overskriftsnivå. Hvordan du tenker at, eller hvilke problemstillinger knytter til psykisk helse som er særlig relevant i denne sammenhengen her. Fordi det legger jo et ekstra lag av kompleksitet på toppen av det også går jeg ut ifra.
Absolutt. Det er jo noen risikoaspekter ved migrasjon som jeg var litt inne på tidligere. De som har opplevd naturligvis krig og traumer i hjemlandet, det kan påvirke negativt hvordan de fungerer akademisk, hvordan de er i stand til å ta imot ny informasjon hvis det er mye annet de ikke har fått behandling for eller hjelp til underveis. Men det har det vært mye, eller opplevet at det er
Det har vært mye fokus på at vi må ha forståelse for eventuelt tidligere traumer og opplevelser, og hvordan vi får behandling her. Men vi har ikke kommet så langt, fordi behandlingen stopper også opp når kanskje det er en barriere mellom hva psykologen og pasienten har av forventninger for det møtet. Vi vet pasienten og hva en psykolog er, hva rollen til psykologen er,
har de samme forklaring på utfordringene og problemene de sliter med. Det kan ta litt tid å finne frem. Men det vi er opptatt av, og som vi ser mye mer og mer forskning på, er at det som er faktisk mest viktig er hva som skjer etter ankomst. Så selv om traumer og opplevelser spiller selvfølgelig en rolle,
måten vi blir møtt med når vi først kommer og opplevelsen av maktesløshet versus mestring de tre første årene er ganske avgjørende for videre integrering sånn at hvis vi klarer å skape noe form for vi klarer ikke å dekke alle behov for det blir kaotisk uansett men hvertfall noen rammer som gir dem litt trygghet i å vite hva som kommer
Og at de har en finger med i spillet om hva som kommer. At de kan trekke noen tråder i sitt eget liv, sakte men sikkert. Men jo mer opplevelsen er at alt foregår utenfor dem, jo lengre unna tror jeg det er. Og når det kommer på ungdom, psykiske helse generelt versus innvandrerbefolkningen, så vet vi at det er noe overrepresentasjon i noen landbakgrunn.
knyttet til PTSD særlig. Det er jo særlig unge som har kommet med flyktbakgrunn og asylbakgrunn. Men det er veldig sprikende forskning på den generelle innvandrerungdomsbefolkningen. Jeg tror ikke vi kan si ganske tydelig at de er overrepresentert i psykiske plager, men at det er noen former for psykiske plager de har høyere risiko for
Og det jeg tror blir mest avgjørende når det kommer til psykisk helse og identitet, er jo det samspillet der. Fordi det er gjort noen interessante levekårsundersøkelser på SSB, på innvandrerbefolkningen. De gjøres hver tiende år, tror jeg. Så nå kommer det en ny en. Forrige var 2016, det begynner å bli en stund siden. Men det var blant voksne. Men da så de på psykisk helse og diskriminering, konsekvensene eller sammenhengen mellom de to.
Og ikke overraskende nok, de som opplever mye diskriminering rapporterer også om høyere andel av psykiske plager. Både kvinner og menn. Men når vi ser på ulike buffere til opplevelse av diskriminering, hva er det som er beskyttelsesfaktorer, så så de særlig på sosial støtte tilhørighet,
Der viser det at de som opplever at de har liten tilhørighet til begge land, opplever høyest andel av psykiske plager. De som opplever at de har stor tilhørighet til begge land, rapporterer om minst psykiske plager. Det tenker jeg blir avgjørende for oss som samfunn, hvordan sikrer vi at folk har tilhørighet både til stedet de bor og vokser opp, men også til sin bakgrunn, foreldrenes hjemland, sitt språk, sitt kulturidentitet, etnisitet og så videre.
Og sosial støtte selvfølgelig, de som opplever at de har sosial støtte, naturligvis rapporterer om mindre psykiske plager. Og det ungdomsåret er en sårbar psykisk tid for alle, uavhengig av landbakgrunn. Det er den tiden man prøver å finne ut hvem man er, utforske seg selv, sin egen identitet, men også hvilken plass unge selv har i et samfunn, og hvor de tenker at de kan være i fremtiden.
Og der blir det et tilleggsfaktor for de med innvandrerbakgrunn, fordi de må også forholde seg til et annet land, rett og slett, på mange måter. Dette var veldig interessant å høre på, veldig spennende å prate med deg og høre disse refleksjonene. Jeg blir sånn overrasket over mange av dem, og jeg likte godt den der speilingen av oss som samfunn, og du var så vidt inne på det i sted med inni ferd og kjørt en sånn fleksid-
kaller det variant da, der inne. Og så kommer de, kaller det fra den andre siden, eller de som var her først, han har sagt, og sier at oi, nå ser jeg på meg selv og på dette på en annen måte. Det tror jeg lytterne våre skal klare å lage sjaka opp. Absolutt. Og dette er jo...
Det som jeg er glad for med temaene vi har vært inne på, det er jo nettopp det her med at det starter med språket, som du vektlegger mye i ditt intervju med NRK, hvordan vi snakker om det, og det å føle seg komfortabel med å sette ord på. Det tror jeg er en...
en viktig side med dette her. Så dette skal vi snakke mer om i denne serien, også med andre gjester. Og jeg vet plutselig kommer Varsame tilbake igjen, enten det er som minister, eller det er tilbake i sin gamle jobb i
i FHI eller som diktator uansett hva som er så ønsker vi deg og kollegaene dine lykke til med alt som dere skal få til nå og til og med med fardvind i seila og det er vi der ønsker vi dere lykke til på farden fun intended og så takker vi deg for at du var med på Barkals event i Jørgen Tusen takk for invitasjonen lykke til videre
Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Peder. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette.