‹ Tilbake til podkaster ‹ Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

6/17/2026

#JP220: Bærekraftseventyr SPESIAL: Livet etter, med Ingrid Grimsmo Jørgensen

Denne spesialepisoden av "Bærekraftseventyr" introduserer "Livet etter", en ny podcastserie med Ingrid Grimsmo Jørgensen, Lars Jakob og Sveinung. Ingrid deler sin sterke historie om livet etter sepsis, hjerneslag og varige kognitive utfordringer. Episoden utforsker reisen fra sykdom til rehabilitering, identitetstap og å finne mening i et endret liv, med fokus på sosial bærekraft.

00:26

Denne episoden lanserer podcastserien "Livet etter", hvor vi utforsker transformative livserfaringer og hvordan man tilpasser seg etter omveltninger.

12:52

En kvinne deler sin livsforandrende opplevelse etter å ha blitt rammet av sepsis og vært i koma.

24:23

Talen beskriver en persons utfordringer med hukommelse, språk og konsentrasjon etter å ha overlevd sepsis.

28:04

Podkasten utforsker kognitive utfordringer og prosessen med å søke hjelp for å gjenopprette en normalisert hverdag.

33:55

Ingrid deler sin erfaring fra rehabilitering etter hjerneslag og viktigheten av å finne balanse mellom skade og livskvalitet.

Transkript

Nevnt i episoden

Ingrid Grimsmo Jørgensen

Hovedgjest og medprogramleder for "Livet etter". Forteller sin personlige historie om livet etter sykdom og rehabilitering.

Lars Jakob

Medprogramleder for "Bærekraftseventyr" og "Livet etter". Intervjuer Ingrid om hennes erfaringer og bidrar til diskusjonen.

Sveinung

Medprogramleder for "Bærekraftseventyr" og "Livet etter". Ektefelle til Ingrid, og gir perspektiv på hennes sykdomsforløp og rehabilitering.

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

Podcasten som publiserer denne spesialepisoden. Fokuserer på bærekraftig forretningsdrift og sosiale mål.

Livet etter

Den nye podcastserien som lanseres. Den utforsker hvordan mennesker lever videre etter livsendrende hendelser.

Universitetet i Innlandet

Tidligere arbeidssted for Ingrid og Sveinung, hvor Ingrid var akademiker innen helsesosialfag.

Norges Handelshøyskole (NHH)

Lars Jakobs og Sveinungs nåværende arbeidssted. Nevnes i forbindelse med deres akademiske karrierer.

Sepsis (blodforgiftning)

Alvorlig infeksjon Ingrid ble rammet av i 2022, som førte til multiorgansvikt og koma.

Hjerneslag (hjerneinfarkt)

Ingrid fikk fire hjerneinfarkter som en konsekvens av sepsisen, noe som forårsaket varige skader.

PBC (Primær biliær kolangitt)

Gallegangssykdom som har ført til to levertransplantasjoner for Ingrid tidligere.

ERCP-prosedyre

Medisinsk prosedyre for å fjerne gallestein, utført på Rikshospitalet for transplanterte pasienter.

Rikshospitalet

Sykehus i Oslo hvor Ingrid ble fraktet med helikopter og behandlet under den kritiske fasen av sykdommen.

Koma

Tilstand Ingrid var i respirator i to uker etter at hun ble syk med sepsis.

Delir

Forvirringstilstand Ingrid opplevde da hun våknet fra koma, med hallusinasjoner og en forvrengt virkelighetsoppfatning.

Fatigue

Vedvarende og uttalte utmattelse som er en av Ingrids største utfordringer etter sykdommen.

Neuropsykolog

Spesialist Ingrid ble henvist til for å kartlegge og begynne å jobbe med sine kognitive utfordringer.

Gastroenterolog

Ingrids legespesialist som behandlet hennes leversykdom og henviste henne til nevropsykolog.

Sunnås Sykehus

Rehabiliteringssykehus som spesialiserer seg på ervervede hjerneskader, hvor Ingrid fikk et opphold for å lære å håndtere sin nye situasjon.

CRESS-avdelingen

Spesialavdeling på Sunnås for pasienter med kognitive eller ervervede hjerneskader, hvor Ingrid var innlagt.

Krono

Publikasjon som publiserte en kronikk om Ingrids historie med tittelen "Ingrid fikk flere hjerneslag, nå kjemper hun for å jobbe".

NAV (Arbeids- og velferdsetaten)

Offentlig etat som hjalp Ingrid med å tilrettelegge for tilbakekomst til arbeidslivet.

Lillehammer

Byen hvor Ingrid og Sveinung bor og hvor Ingrids rehabilitering startet på lokalsykehuset.

Bergen

By hvor Lars Jakob kidnappet Sveinung til NHH, og nevnes i forbindelse med reise.

Mestendal i Enger

Stedet hvor Ingrid og Sveinung bodde og jobbet med rusmisbrukere tidlig i karrieren, da kalt Tyrelig Tune/Kollektivet.

Skøyen i Oslo

Sted hvor Sveinung underviste eksekutivstudenter under Ingrids kritiske sykehusopphold.

Åre, Sverige

Sted Lars Jakob reiste til for å snakke til ledere i finansnæringen under Ingrids sykdomsperiode.

NRK Tabu

TV-serie som nevnes av Sveinung, med en episode om sepsis og amputasjon for å illustrere alvorlighetsgraden.

TV2 God Morgen Norge

Program Ingrid tidligere har deltatt i, i forbindelse med sitt arbeid mot mobbing.

Instagram (liveetter.no)

Sosial medieplattform for den nye podcastserien "Livet etter" for å interagere med lyttere og samle tips.

Deltakere

Gjest/Medprogramleder

Ingrid Grimsmo Jørgensen

Host/Medprogramleder

Lars Jakob

Host/Medprogramleder

Sveinung

Poeng

Jeg tror vel på livet, punktum. Det er jo sånn livet før, livet etter, livet underveis.

En filosofisk innledning til podcastens tema om livets ulike faser og utfordringer.

Den sosiale bærekraften er jo på et vis mest interessant når den er sånn en av like en, når den er på mikronivå. Altså, det er enkelt mennesker, enkelt situasjoner.

Understreker viktigheten av å se bærekraft i et individuelt perspektiv, spesielt den sosiale dimensjonen.

Jeg er så vant til å tenke at etikken er så mange ting man ikke skal. Etikken og det triste livet. Den dimensjonen som handler om det gode liv, og så knyttet til estetikken, det vakre i livet.

En refleksjon over etikkens bredere rolle, utover bare begrensninger, til også å omfatte 'det gode liv' og 'det vakre'.

Livet etter, ja etter hva? Livet etter fødselen, det er jo sånn fellesnevneren for oss alle. Har du født, så er du livet etter.

Utvider perspektivet på 'Livet etter' til å inkludere også positive, men likevel omveltende hendelser som fødsel.

Jeg har hatt et høyt tempo og veldig mange jern i ilden, eller baller i lufta, så å kalle det sånn, og alltid levd av hodet mitt og hjernen min.

Beskriver Ingrid Grimsmå Jørgensens tidligere identitet og kapasitet, som står i sterk kontrast til hennes situasjon etter sykdommen.

Det å ta inn over seg det at dette her var så forbannet alvorlig, og vi hadde jo ikke fantasi da, Ingrid, til å skjønne hva dette her var starten på, for det er jo virkelig et brudd med det som var før.

Viser sjokket og alvoret i situasjonen, og erkjennelsen av at livet aldri ville bli det samme.

Jeg tror jeg ikke har noen annen måte å beskrive det på, enn at jeg følte meg litt sånn... følte meg som om jeg ikke var helt til stede. Jeg hadde en hjerne som ikke fungerte som vanlig. Jeg hadde store hukommelsesproblemer og sleit med språket.

En direkte og ærlig beskrivelse av de kognitive utfordringene etter hjerneslaget.

Han sa jo det, men han kom jo inn med en forforståelse han var helt åpen om, og det var at du led av dette store, vanskelige begrepet fatigue. Så det du hadde her var bare en form for slik.

Illustrerer den første misforståelsen rundt årsaken til Ingrids symptomer før de virkelige hjerneskadene ble avdekket.

Jeg tror jeg første to uker jeg var der, så trodde jeg ikke på dem, og sa at det er ikke sant, og bare motarbeidet dem i et og alt, gjorde alt de sa at jeg ikke skulle gjøre. Trente for mye, hang øverst i klatrevegger, svømte, drev med kano, gjorde alt mulig.

Beskriver den innledende motstanden mot å akseptere begrensningene og diagnosen på Sunnås.

Min leder kommuniserte veldig tydelig til meg at vi trenger deg, sånn at vi vil at du skal komme tilbake. Det trengte jeg å høre, at jeg var viktig.

Viser den positive effekten av anerkjennelse og følelsen av å være viktig fra arbeidsgivers side.

Og jeg kan kanskje gjøre en krevende arbeidsoppgave per dag, og jeg er nødt til å ha en tilrettelegger, og jeg må innse at jeg må tilrettelegge for meg selv i livet mitt.

Illustrerer de konkrete endringene i arbeidskapasitet og behovet for tilrettelegging etter skaden.

Og alt det morsomme er rødt. Det er sånn dere vet det.

En humoristisk, men også sår kommentar om utfordringen med å balansere energien når mange ønskede aktiviteter er energikrevende for en person med fatigue.

Påstander

Jørgensen 2.0. Jørgensen, en bedre versjon av Jørgensen.

En leken, men ambisiøs påstand om utviklingen av Ingrid Grimsmå Jørgensens nye podcastserie.

Men i 2022 ble jeg rammet av en sykdom som heter sepsis, eller kanskje flere kjenner det som blodforgiftning, for om ikke det stemmer helt, så er det mange som kjenner denne sykdommen som det.

En faktabasert påstand om en alvorlig sykdom og dens folkelige navn.

På transplanterte personer så gjøres den [ERCP-prosedyren] bare på Rikshospitalet.

Spesifikk medisinsk informasjon om en prosedyre og hvor den utføres for transplanterte pasienter.

Delir er noe som veldig mange pasienter får på intensiven, og det tror de er utløst på grunn av medisiner, og kanskje flere årsaker som de forsker mye på, og prøver å tenke hvordan vi kan forebygge delir, for den arter seg på veldig mange måter hos forskjellige pasienter, og det gjør at vi kan bli veldig redde, og vi opplever altså hallucinasjoner og en verden som ikke er der.

Beskriver fenomenet delirium, dets mulige årsaker, og hvordan det påvirker pasienter.

Det er noen skader i hjernen som du kan se på MR i ganske lang tid etter for eksempel det å ligge i sepsis. Da ser du veldig arrdannelse på fire steder hos meg som har påført meg det Sunnås fortalte meg er varige skader.

Påstand om at fysiske hjerneskader som følge av sepsis kan være synlige på MR og være varige.

Du kommer aldri til å bli frisk igjen.

Den brutale, men sannferdige diagnosen fra Sunnås, som Ingrid først nektet å tro på.

Lignende

Laster

Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Bærekraftig business

Tror du på et liv etter Lars Jakob? Jeg tror vel på livet punkt om. Det er jo sånn livet før, livet etter, livet underveis.

Vi har en spesialepisode i dag som heter nettopp Livet etter. Vi skal dykke ned i dette her livet sammen med Ingrid Grimmsmå Jørgensen i en helt ny podcastserie. Jørgensen 2.0.

Jørgensen tog en bedre versjon av Jørgensen. Jeg gir deg Ingrid Grimsmå Jørgensen. Vi hadde en episode sammen i fjor sommer, som fikk veldig mye tilbakemeldinger. Mange tilbakemeldinger, som de kaller det på norsk. Det har jeg også kjent så mange. Og vi har hørt fra mange som har lyst til både å høre mer om Ingrid sin historie, men som vil fortelle sine egne historier, og liksom...

Det vakte jo et engasjement der som var veldig betydelig, og det ble fødselshjelperen til en splitt av ny helt stand-alone podcastserie som heter Liv etter, som du sa, men som vi lanserer her i dag. Og jo da, jeg og du er jo med i podcastserien, men dette her er jo Ingrid sin serie, og vi skal få lov til å være med og danse litt.

Absolutt. Det er jo mange ting å ta tak i her, og som vi skal ta tak i i podcasteriet nå, men som bærekraftsmessig så er det jo mye

mye der som handler om liv, alle disse sosiale målene, for eksempel hos FNs bærekraftsmål, enten det er fattigdom, eller om det er knyttet til helse, eller hva noe det enn er, så er jo bærekraften, sosialdimensjonen er veldig sterk, og så er det noen spennende linker der mellom bærekraft og etikk, og etikk og det gode liv,

Jeg ble overrasket da jeg leste det for noen år siden. Jeg er så vant til å tenke at etikken er så mange ting man ikke skal må. Etikken og det triste livet. Den dimensjonen som handler om det gode liv, og så knyttet til estetikken, det vakre i livet. Jeg synes det er spennende å ha en eget sted og grave seg ned i en sånn sosial...

Bærekraft, ja. Men også i dette her, det gode liv og bakgrunnen for det, de som ikke hørte på denne episoden i fjor sommer med Ingrid, at hun gikk på en smell etter sepsis og hjerneslag. Og da er jo livet etter det da. Hvordan er all verden stablet på beina etter det?

et godt liv, et godt arbeidsliv når de kortene man har fått ut til ikke akkurat gir deg flush, eller hva det er for noe, når du spiller poker. Ja, og det der er jo sånn, du nevnte sosial bærekraft og disse målene. Liksom, den sosiale bærekraften er jo på et vis mest interessant når den er sånn en av like en, når den er på mikronivå. Altså, det er enkelt mennesker, enkelt situasjoner, og det er jo det den er

podcastserien kommer til å ta for seg, og vi startet jo med Ingrid sin historie, og den kommer til å være med i mange episoder og på ulike måter. Men så er det jo mange andre, både gjester som skal komme inn i serien, flere av disse episoderne er jo allerede spilt inn, og også samtaler av oss tre imellom, hvor vi skal tematisk gå inn i problemstillinger som handler om akkurat det du er inne på nå, når kortene blir stokket på nytt og ting blir delt ut på nytt. Og så er det jo viktig å

Livet etter, ja etter hva? Livet etter fødselen, det er jo sånn fennetnevnet for oss alle. Har du fulgt, så er du livet etter. Og det som jeg tenker, det er noen store traumatiske ting som kan være etterlivet for.

kan være ting som er mindre, men som likevel er livsomveltende. Det trenger ikke bare å være negative ting. Det er også et etterliv, et positive omveltning, men omveltninger som endrer forutsetningene for hvordan du lever og hva livet skal handle om. Så lærrettet her er jo brett, Sveinung, og vi kommer til å i denne serien, som selvfølgelig alle sammen må gå og følge sammen,

separat, for det kommer ikke til å være en sånn serie som ligger inne i Bergkast Eventyr, det gjør han nå i starten, og så er det en standalone serie som dere finner på Livet der på alle plattformer hvor podkaster bor.

Vi er på Instagram med liveetter.no. Det er en nettside som er under utarbeidelse med samme domene, men der inne på liveetter.no på Instagram så oppfordrer vi

oppfordrer vi dere til å komme med kommentarer, spørsmål, tips om gjester og sånne ting. Så håper vi dere liker både denne episoden, liker den nye serien, og at dere deler den med andre som det kan være nyttig for, som vi har vært inne på her, og som vi prater mye om i episoden som vi nå

snart surrer i gang, så handler det jo mye om en sånn nysgjerrighet i bånd for når det har skjedd noe i livet, om det er en stor eller en liten livssorg, eller om det er sykdom, eller det er ting som har blitt snudd på hodet på et eller annet vis, hvordan skal man da klare å likevel leve det gode liv? Check it out!

Hei, og velkommen til Livetter. Tusen takk, Ingrid. Velkommen til deg også, og velkommen til deg i Sveinung. Tusen hjertelig. Jeg har sett veldig frem til denne dagen. Det har jeg også. Og dette er jo en ny podcastserie som vi tre har startet sammen, altså Ingrid Sveinung og Lars Jakob.

Jørgensen, Jørgensen og Pedersen. Og vi prater jo mye sammen. Og nå skal vi få lov å prate sammen foran en mikrofon også. Og denne podcast-serien som også heter «Livet etter».

den har jo en backstory. Og denne episoden her, det blir vel på en måte den backstory. Det er det. Og du sa Jørgensen og Jørgensen og Pedersen. Jeg måtte holde tunga rett i munnen, for vi er jo vant til å snakke som Jørgensen og Pedersen, Lars Jakob. Og så har vi også fått med oss en Jørgensen til. Jeg vil bare legge til en Grimsmo Jørgensen. Har vi fått med oss på laget. Angrer du, Ingrid, på at du blir med oss inn i podcaststudio? Nei.

Nei, jeg angrer ikke. Jeg gleder meg til å samarbeide med dere og til å snakke med masse viktige folk om deres historier. Og det er jo historier som nettopp følger av dine tittelen «Livet etter». Og «Livet» på mange måter, da kunne jo podcasten hette «Livet». Og det er jo mange fasetter ved «Livet». Men vi skal spesifikt grave oss ned i hvordan «Livet» arter seg etter ulike typer av hendelser som er omveltende.

som er transformative, som fører til at livet etterpå ikke var sånn som, akkurat som i hvert fall, livet før. Det betyr ikke at alt endrer seg, men det betyr at mye endrer seg. Og vi vet jo ikke enda hvem vi skal snakke med og hva vi skal snakke med deg om i de neste x antall episoderne, men vi vet at vi kommer til å snakke med folk som har stått over for traumatiske ting. Vi vet at vi kommer til å snakke med folk som har stått

og hva for ting som kanskje er mindre traumatiske, men som er snudd opp ned på livet der. Og vi kommer til å snakke med mange andre. Og den første episoden som vi nå sitter og spiller inn, den tar jo for seg det som vi i aller høyeste grad må kalle en traumatisk situasjon. Den har vi hatt tett på oss alle tre. Dere to enda tettere enn meg, men jeg har jo gleden av å være, jeg vet ikke, er jeg som en sønn, en vø, en irriterende onkel,

En slitsom nabo. På et eller annet vis tilhører jeg jo dine familier på godt og vondt. Og det kommer vi vel også til å komme inn på i denne samtalen. Jeg føler at du er en ektefelle nummer to, kanskje. Og er til sveinung. Så jeg har på en måte flere ektefeller. Det er det jeg føler rundt deg, Lars Jakob. Følelsen går begge veier. Men la oss rett og slett kaste oss inn i ditt samarbeid.

Vi er jo alle tre akademikere av yrke, men en type akademikere som har jobbet veldig utadvent, alle sammen. Jeg og Sveinung er jo økonomer. Du, Ingrid, er pedagog med fagbakgrunn i psykologi også. Du har vært tilknyttet av universitetet på innlandet, hvor Sveinung pleide å være før jeg kidnappet han i baksete av min Toyota RAV og kjørte han til Bergen og fikk

fikk ansatt den her på Norges Handelshøyskole hvor jeg jobber. Så vi har jo alle sammen hatt dette livet hvor vi får lov til å jobbe faglig med spørsmål, vi får lov til å jobbe med studenter, vi får lov til å jobbe med voksne fagfolk, vi får lov til å være del i å påvirke faglige samtaler om temaene som vi er opptatt av. For Sveinong og meg handler det veldig mye om bærekraft og økonomi. For deg, Ingrid, så handler det veldig mye om arbeid med mobbing og antimobbing med barn og

og unge. Og en del av den livet etter samtalen vi skal ha i dag, den handler jo om nettopp hvordan det, jeg kaller det arbeidsliv, og det er jo mye mer enn et arbeidsliv, fordi det er jo en identitet. Det er hvem du er, og det er hva du driver med, og det er

hva du gjør i livet. Og det er jo en av de mange måtene livet ditt har endret seg på, og livet dere har endret seg på. Og det er den livet etter samtalen vi skal lene i dag, Sveinok. Vi skal det.

og hvor i huleste heiteste bynemann vi sitter og tenker vi har jo hatt flere titelforslag før vi nå har landet på livet etter og en av dem var jo livet kolon tvungen restart altså når man bare er nødt til å ta tak i de dårlige kort

man har fått på hånda, og så prøve å spille det så godt som mulig, selv om du vet at du kommer til å tape hele potten i løpet av kvelden allikevel. Så hvordan i all verden skal man snu disse her situasjonene, hvor det ikke er enkelt til noe som er bedre. Jeg har litt lyst til å utfordre deg først, Ingrid, på sånn livet før. For vi snakker jo her, og vi legger jo opp til et lite etter, et lite vendepunkt.

Men kan ikke du ta oss litt mer inn i livet før? Ja, som Lars Jacob sier, så har jeg vært akademiker og jobbet ved Universitetet i England siden 2004.

Jeg har opplevd meg selv som ressurssterk. Jeg har hatt høy kapasitet. I tillegg til å ha en 100% jobb i akademia og innenfor helsesosialfagene, så har jeg reist rundt i hele Norge og holdt foredrag, temadager, seminarer og så videre for lærere, foreldre, elever, kommunestyrer og et cetera, et cetera. Så jeg har hatt et høyt tempo.

og veldig mange jern i illen, eller baller i lufta, så å kalle det sånn, og alltid levd av hodet mitt og jernen min. Vi møttes jo oppe i fjellene på Mestendal i Enger, på det som da var Tyrelig Tune, som nettopp hadde vært Tyrelig Kollektivet, der vi bodde der i flere år sammen og jobbet med rusmisbruker i vår tidlig...

forhold, men også jobbforhold, for vi har jobbet tett sammen i alle år, og har fått gleden av å jobbe sammen på universitetet i Inlandet også, før jeg dro til Bergen, så vi har jo en karriere sammen hvor vi har gått, selv om det har vært et sånn ulike løp, så har vi jo stått tett på hverandre. Så du er jo den akademiske praktikeren som har levd med begge beina i det du har jobbet med, og så har du jo stått mye

stått mye mobbing og dialog og relasjoner og sånne ting på den plakaten der og kikker man på din CV hører på podcast du har vært med på tidligere ser på hva er det, 100 eller er det 40

type kronikker som du har skrevet gjennom årene, eller vært med på TV2 på God Morgen Norge. Så har jo du stått på barrikadene for barna og de som er sårbare. Og så har det jo skjedd noe her hvor du plutselig havna i en sårbar situasjon selv. Kan ikke du sette ord på hva i all verden var det som skjedde? Ja, jeg har jo et

jeg har jo en lengre sykehistorie det må man jo si jeg har jo vært levertransplantert to ganger på grunn av en gallegangsykdom som heter PBC, premier biljærekorangit og har hatt mange tøffe runder å møte med helsevesenet på grunn av det og har hatt erfaring med å komme tilbake til arbeidslivet trening, livet som før det har liksom på en måte vært

alltid vært målet for meg etter at jeg har vært syk. Men i 2022 ble jeg rammet av en sykdom som heter sepsis, eller kanskje flere kjenner det som blodforgiftning, for om ikke det stemmer helt, så er det mange som kjenner denne sykdommen som det. Jeg fikk en gallestein plutselig en torsdag, og begynte å kaste opp og føle meg dårlig. Det føltes som om jeg hadde

Jeg brygget på noe og kjente at jeg hadde en influensa i kroppen, og tenkte at hva som skjer nå på grunn av at jeg er transplantert, så må jeg være litt mer opps og ha litt mer følere uten at jeg blir syk. Men akkurat den dagen her var jeg helt overvist om at dette kom til å gå bra. Jeg hadde fått en type oppkastrunde eller noe sånt. Men jeg var på telefon med deg, Sveinung.

Det var jo til Røyla Sjakobsen skyld, for han hadde jo kidnappet meg til Bergen. Jeg satt jo på en annen landstel og hei meg rundt og dro hjem og hadde sykebil på tråden. Jeg hadde sykehuset på tråden. Og så hadde jeg deg på tråden som sa, nei, nei.

Det tror jeg ikke vi trenger. Og det gikk jo ikke så lang tid før jeg var hjemme og før jeg skulle kjøre deg opp, men det var jo ikke råd å få deg ned trappa, så vi måtte jo ha ambulanse her til å hente deg, og så var det opp på sykehuset, så det var jo ikke så lang tid, men det var jo ikke en magerskjev dette her, dette var jo noe helt annet.

Det var en gallestein som hadde satt seg fast, tror jeg, et eller annet sted, og det skapte en stor infeksjon i kroppen som heter da sepsis på fagspråket. Og det starter ofte med smerter, frostriger, oppkast, du føler deg dårlig, og det går veldig fort fra du kjenner at du kanskje er litt syk, og så avgjøres

Går det bare noen timer, og så er du dødsyk, så du må komme deg veldig raskt på sykehuset.

Men etter at ambulansen hentet meg, og vi kom på sykehuset, så husker ikke jeg noe mer. Og jeg husker det indirekte, for jeg var jo med på, dels på min og Sveinungs messenger, som går seg varm døgn rundt, og dels på øret. Så jeg fikk jo oppdatering underveis her, og skjønte jo ganske raskt etter at du, Sveinung, hadde kommet tilbake til Lillehammer, at her var det noe som var litt mer enn bare en tur på øret.

På legevakter, for å si det på den måten. Og det tok jo ikke lang tid før, Ingrid, at du rett og slett lå i et koma. Og det vet jeg også litt om hvordan arter seg for deg fra, jeg skulle si det er sagt, fra innsida. Og det er jo også noe som...

kanskje vi lyttere som ikke opplever det selv kan få lov til å få litt grann i innsikt i hvordan den virkeligheten fortoner seg. Men kanskje du forteller hva som skjedde her da etter du kom til sykehuset, og som du sa, ikke husket mer av virkeligheten som var rundt deg, for å si det sånn. Ja, altså, det ble jo...

Så fort jeg kom inn på legevakta, så gikk det veldig fort at jeg ikke klarte å puste ordentlig, og ble veldig dårlig, og ble sendt opp på intensiven. I løpet av kort tid på intensiven, så fant de ut at jeg hadde gallestein, og at den måtte fjernes. Det gjøres ved hjelp av en prosedyr som heter ERCP-prosedyr.

Og på transplanterte personer så gjøres den bare på Rikshospitalet. Og i og med at jeg var så syk så kom det et ambulansehelikopter og hentet meg og kjørte meg til Rikshospitalet. Og da tror jeg jeg snakket litt med deg Sveinung som etter at jeg landet på Riksen og var litt klar da.

Vi har jo levd sammen en stund, og jeg har jo vært og besøkt deg på sykehuset i ulike sammenhenger, og jeg pratet med deg på morrakvisten før du da skulle inn og operere, og jeg var jo veldig bekymret når jeg kjørte nedover til sykehuset, fordi jeg var redd jeg hadde med meg feil ansiktskrem.

Det husker jeg, det fikk jeg faktisk en telefon om faktisk. Det er det verste som kanskje, ikke sant? Det er bare sånn her, nei, vi kjørte til Oslo, det er jo nattkremen jeg skal ha, dette her er jo øyekremen for lørdagen når fullmånen står i vind. Nei, så jeg var veldig engstelig for det, men jeg fikk jo ikke lov til å komme inn på Rikshospitalet, og det som bare skulle være en enkel prosedyre, å ta den ut,

det tok jo lang tid og så fikk jeg komme inn til deg på intensiven og det er liksom 38 stykker som løper rundt fire pasienter som ligger der som sånne ja, du skal jo ikke se bort på de andre, men du skjønner jo at det er liksom valerosser som er lagt i søvn det ligger bare rundt der med tuber i alle retninger, og så

Og så spør jeg legen hva i all verden er det som driver med, og så ser hun på meg, ja, vi håper at vi kan hjelpe henne da. Så spørte jeg, hjelpe henne? Hjelpe henne med hva da? For jeg visste ikke hva det var, for jeg skjønte ikke alvorlig det. Og vi har vært gjennom et par runder før, så jeg må innrømme at jeg har vært innom sykehus noen ganger.

Nei, hjelpende til å overleve, så hun på meg, bare sånn helt ut av det blå. Hun trodde nok jeg var preppa på en måte, men det å gå både for min del og for datteren vårs del, og sønnen vårs del, og hele familien vårs del, og på siden av Jakob i tillegg. Så det å ta inn over seg det at dette her var så forbannet alvorlig, og vi hadde jo ikke fantasi da, Ingrid, til å skjønne

hva dette her var starten på, for det er jo virkelig en brudd med det som var før. Ja, det førte jo til at jeg lå i respirator i to uker, og fikk sånn multiorgansvikt,

som gjorde at de måtte sleit veldig med å holde blodtrykket på riktig nivå. Men etter en uke i koma på Riksen, så tenkte de, oi, nå tror jeg det er lurt at hun kan sendes tilbake til lokalsykehuset, så de kjørte meg tilbake i helikopter, sovende. Sånn at da den oppvarmelsen

oppvåkningsprosessen startet på sykehuset i Inlanda, og jeg hadde ingen minner om at jeg hadde vært noe annet sted. Når jeg begynte å våkne, og de prøvde å vekke meg fra denne komaen, så

å ha et veldig sterkt noe som kalles delir. Delir er noe som veldig mange pasienter får på intensiven, og det tror de er utløst på grunn av medisiner, og kanskje flere årsaker som de forsker mye på, og prøver å tenke hvordan vi kan forebygge delir, for den arter seg på veldig mange måter hos forskjellige pasienter, og det gjør at vi kan bli veldig redde, og vi opplever

altså hallucinasjoner og en verden som ikke er der. Så det føltes veldig spesielt. Jeg for eksempel våkna opp på 40-tallet, trodde ikke at jeg hadde noen familie lenger, og kjørte helikopter rundt omkring i Norge, var ute på en øy ute i Sundmøre, var oppe i Nordmøre og besøkte Tannhavn,

Jeg var på Nordsjeter og satt på langbord på legene mine, mens de tok en ryggmarksprøve på meg i stua der. Jeg kjørte også en svipptur ned til Spania og var på ferie med en som var så intenst opptatt av å pysse tennene mine. Det tror jeg var hennes sykepleier som jobbet hos meg, som var opptatt av å pysse tennene mine og tannhelse. For meg var det litt vitsende.

og litt fantasi. Heldigvis var det ikke sånn at jeg opplevde at jeg ble forfullt, eller at jeg ble skadet, eller at mine nærmeste ble drept, for det er det mange som opplever. Jeg var mer i en veldig fantasi-verden, og følte at alle sykepleiere og leger gikk i sånn 40-talls-uniformer, og det var diverse indianere som ruslet forbi senga mi, og det var så bizarr at jeg tror jeg hadde et sånt uttrykk i ansiktet hvor jeg var veldig

veldig redd hele tiden, tror jeg, Sveinung. Jeg tror det var det du sa, at jeg så ut som jeg var veldig redd hele tiden. Og du var jo likevel, tross alt dette her på Lillehammer hele tiden, og det var Sveinung også. Og

det skulle han jo ikke være. Dette var en periode hvor jeg og Sveinung reiste veldig mye, og han kom jo, som han sa, tilbake fra Bergen. Jeg dro ut på en reise på våre vegne, så jeg var flere av disse stedene, ikke akkurat de stedene du nevnte, men i de samme regionene. Først husker jeg at vi skulle ned i Sveinung til Skøyen i Oslo for å ha to dager undervisning med

med eksekutivstudentene våre den gangen, 25 forverdent ledere. Det var den dagen, tror jeg, omtrent du hadde fått inn beskjed om at de håpet at jeg kunne hjelpe Ingrid. 25 forverdent ledere og en gråtende professor. Ja, det er litt upraktisk når du skal forelese og fortelle at du er sveinung, og så står du der og

Står du der og gråter frem i auditoriumet på Skøyen. Et par dager senere så satt jeg i en leiebil og gråt over svenske grenser, husker jeg. Da var jeg på vei til Åre oppe i midtsverige et sted for å snakke til noen ledere i finansnæringen hvor du også skulle være svein. Og hele tiden så fikk jeg disse oppdateringene av det som skjedde.

og etter hvert da også heldigvis om oppvåkninger. Men det var en digresjon på reise her, Ingrid. For hele tiden så lå du på sykehuset og Sveinung var der, mens alt dette fortonet seg for deg som virkelig.

Og så sakte man sikkert da, så ventet du tilbake igjen til når jeg sagt noe som minnte mer om den virkeligheten som faktisk var rundt deg. Og hvordan, når du begynte å, når jeg sagt, kan du komme deg til deg selv da, og begynte å orientere deg, hvordan var situasjonen da?

Når jeg begynte å forstå, og jeg tror veldig mange rundt meg fortalte meg at du er på Lillamør sykehus, du er trygg, og det tror jeg Sveinung fortalte meg hver gang han kom på besøk. Du er trygg, og så la han hånden av seg på brystet mitt, sa at jeg er her, nå dette går bra, du har overlevd på en måte. Legen min var hjemmelig innom for å fortelle meg at jeg hadde hatt sepsis og septisk sjokk,

og hadde ligget to uker i koma, og at jeg nå var på vei til å våkne, og at alt hadde gått bra. Men når jeg våkna, så var jeg... Jeg tror jeg ikke har noen annen måte å beskrive det på, enn at jeg følte meg litt sånn...

følte meg som om jeg ikke var helt til stede. Jeg hadde en hjerne som ikke fungerte som vanlig. Jeg hadde store hukommelsesproblemer og sleit med språket. Jeg hadde

konsentrasjonsvansker, det var fryktelig vanskelig hvis det var flere i rommet som pratet samtidig. Jeg husker aldri hvilken lege som het var, eller hvilken sykepleier som het var. Sånn at det var en veldig kaotisk og vanskelig tid. Det var det. Hvis jeg husker riktig noe på høyre og venstre, så var det en venstre side som fungerte fryktelig dårlig. Det tok deg et par minutter å klø deg i øret.

Du skjønte ikke hvordan du ikke kunne ha kontroll på den armen, og du hadde en lang fysisk opptreningstid hvor du sleit med å bevege deg, og det tok lang tid. Så er jo alle sammen glad i en sånn situasjon. Jeg har gått en sår med en fantastisk serie på NRK i vinter som heter Tabu.

Og der er det en av de som er med på et av disse programmene som etter en sepsis, hvis jeg husker riktig, måtte amputere begge beina sine. Og det som skjer i en sepsis, som jeg har fått forklart folkelig, det er jo at immunforsvaret går helt bananas. Så det er jo en immunreaksjon, og du stenger ned indre organer, og de jobber jo som bare det når pasienten ligger i koma, bare for å holde den i livet, for det er jo dødelig.

og så er det de indre organene som slutter å fungere en etter en. Så de er veldig opptatt av sånn som nyre, de er opptatt av levefunksjon, de er opptatt av alle disse viktige tingene som er inni oss, og veldig opptatt av å følge med på fingre og sånne ting, og se om det er sånne blodutredelser som gjør at nei, nå begynner kolbrannen å komme. Som da ender med at de som overlever her, som kommer ut etterpå, er en stor...

stor sannsynlighet for å ha måttet amputere et eller flere ledd. Du var jo toket da du våkna, Ingrid. Og alle tenkte jo at ja, dette er jo en reaksjon på sepsisen, men dette deliret, som vi skjønte veldig godt,

Men det tok ganske lang tid før vi skjønte at den skaden som du hadde fått etterpå, den er usynlig. Og den sitter i hjernen din. Kan ikke du prøve å sette ord på hva i all verden som har skjedd med det du har mellom ørene? Ja, altså, jeg ble syk i august-september i 2022.

Når jeg etterhvert kom hjem og begynte å komme meg litt og klarte å gå trappa opp til andre etasje, begynte det fysiske å falle på plass. Jeg begynte å kunne dra på fysioterapi og begynte å kunne gå turer med deg og med hunden vår. Så jeg begynte å føle at livet begynte å falle på plass. Så begynte jeg å tenke at nå kan jeg sikkert dra tilbake på jobb.

Og i januar så dro jeg på mitt første, holdt jeg en sånn heldagskurs på en skole. Jeg fikk betalt for det. Jeg fikk betalt for det på en skole, og jeg skulle gjerne sett opptak av meg selv stå foran den gjengen med lærere, og skulle snakke om fellesskapsbyggende didaktikk, og hvordan de skulle rigge undervisningen sin for å skape fellesskap og tilhørighet for alle elevene.

Og jeg hadde ingen sammenheng. Jeg hadde ikke noen røde tråd, og mistet helt hvem er sentrale teoretikere her, hvem er det som har forsket på dette her, så vi vet hva slags case er det jeg kan bruke i de ulike situasjonene. Alt var borte. Så

Sånn at jeg ikke skjønte det før jeg dro ut på det foredraget, så tenkte jeg alt er tilbake igjen som normalt, jeg kan klare dette her. Men det klarte jeg ikke. Jeg hadde så store kognitive utfordringer, sånn at det gikk veldig... Men når det er sagt, så var det jo mange måneder og år det gikk før jeg skulle ta opp dette problemet med min gastroenterolog og si til henne at

Huset mitt er fullt av gule lapper. Jeg husker ikke å ta medisiner om morgenen. Jeg klarer ikke å huske om jeg skal til frisøren eller legen, om jeg skal ta blodprøver eller hva som skal skje. Jeg må vite, og jeg klarer ikke å gjøre jobben min på universitetet. Du må hjelpe meg. Og da var det hun sa, sånn kan du ikke ha det. Jeg tror du må, jeg må henvise deg til en gast, til en neuropsykolog.

Skulle du ønske at du hadde Ingrids arbeidsmoral å sjekke opp? Ja, det er mye jeg skulle ønske jeg hadde av Ingrids egenskaper. Det hadde vært en new and improved P.A. Darsen. Men det som jeg synes er så... Det som er en stor greie ved det her, jeg husker jeg gjorde inntrykk på det da jeg var liten gutt og fikk høre at pianisten Kjell Bekelund hadde forsikret fingrene sine. Jeg vet ikke om det er sant eller om det er en myte.

myte, men det er jo det viktigste arbeidsinstrumentet han har. Jeg leste her forleden dag om en av disse, var det Erling Haaland eller hva er det, en av disse toppfotballspillere som, de får ikke lov å kjøre motorsykkel, fordi de kan jo bli skadet, og kroppen der er verdien de har. Og det som du nå begynte å oppleve, Ingrid, at hva

hadde fått seg en ordentlig trøkk, det var jo ditt viktigste arbeidsinstrument. Hvis vi tenker jern, det er en kobler med personligheten din da, så er det jo det som gjorde deg til en sånn kraftfull fagperson på ditt område. Og det må jo være en helt utrolig vond følelse å stå der og kjenne at «Oi, alt det jeg kan, alt det som jeg har vært så god på,

her er det et eller annet som ikke ruller og går sånn som det pleier å gjøre. Men så blir du også henvist til en, i første omgang en neuropsykolog som har kompetanse på disse tingene, for det finnes jo heldigvis. Og det var jo selvfølgelig ikke kun for at du skulle fungere i jobben igjen, for du fortalte om de gule lappene over hele huset. Ta oss med inn i den prosessen da. Hvordan begynner en å jobbe for å se om en kan få fart på...

fart på disse kognitive prosessene igjen? Jeg satt på kontoret mitt og så ut av vinduet og gråt og tenkte har jeg fått lavere IQ? Er jeg ikke i stand til å gjøre sånne arbeidsoppgaver lenger? Sånn at når hun sier jeg henviser deg til Ottestad til en veldig dyktig neuropsykolog så tenkte jeg ja, nå kan jeg få hjelp nå kan jeg bli bra igjen på en måte

Så da jeg kom til han, så var det jo et kjempestort batteri av tester jeg måtte gjennomgå. Det var jo det vi kan kalle rene IQ-tester, og det var også veldig mye som handlet om det å avdekke demens, tegne klokker, forstå sammenhenger, gjenkjenne mønstre og

å kopiere ganske kompliserte tegninger som jeg skulle se på så og så lenge, så skulle jeg klare å tegne det uten å få se originalen. Og det var mange ulike typer tester jeg gjennomgå. Og jeg skjønte jo allerede på den første oppmerksomhetstesten jeg hadde, så skjønte jo jeg, ja...

Ok, dette vil jeg ikke klare. Jeg vil ikke klare å gjennomføre denne testen. Dette er kjempeåskelig. Og så sier han, du skal gjøre så godt du kan. Dette er bra nok. Du må bare gjøre så godt du kan. Men jeg opplevde ganske på den første testen, at jeg var en helt annen enn det jeg hadde vært før.

Han sa jo det, men han kom jo inn med en forforståelse han var helt åpen om, og det var at du led av dette store, vanskelige begrepet fatig. Så det du hadde her var bare en form for slik.

og det kan vi bruke flere episoder senere på å snakke om, og grunnen til at vi sitter her i studio og diskuterer disse tingene, er at vi, ja, en av de grunnenene, at vi hadde en episode på Lars Jakob og Min, sin andre podcast, Bærekraftseventyr, hvor du var gjest i fjor sommer. Og etter at vi postet den episoden og fortalte om det som hadde skjedd, og hva du sto i da, så har vi jo fått...

enormt mange reaksjoner fra andre mennesker som har sagt det at så flott at dere orker å dele dette her for det her, sånn som jeg kjenner deg du er jo ytterst privat egentlig og så skal du sitte der med dine svakheter og vi skal grave oss dypere ned i det og fortelle hva det er for noe

men andre mennesker i ulike typer situasjoner som har kjent på dette her, og vi har snakket med mange fagpersoner som jobber med folk i sånne typer situasjoner, og så vil vi lage denne podcasten for å kunne lære mer og forstå mer av hvordan andre mennesker har det, og ikke minst hvordan i all verden man skal snu disse håpløse situasjonene til noe som kan ligne et liv. For det...

Han hadde som forforståelse at det var fatigue, og det er det jo. Men det han ikke skjønte før etter testene, det var jo at du hadde fysiske hjerneskader som et resultat av hjerneslag som du hadde hatt da du lå i koma. Ja, vi tok jo et MR-bilde før vi dro til han, og det viser at jeg har hatt

jeg klarer ikke helt å huske det med det medisinske, men det er liksom fire hjerneinnfark på fire forskjellige steder i hjernen, og vi vet jo på en måte at hjernen vår, den er plastisk, og den er fantastisk fin, den kan jo på en måte lære å endre seg og utvikle seg, også etter skader og sykdommer og bilulykker og så videre, men

Det er noen skader i hjernen som du kan se på MR i ganske lang tid etter for eksempel det å ligge i sepsis. Da ser du veldig arvedanse på fire steder hos meg som har påført meg det Sunnås fortalte meg er varige skader.

Og Sundås, dit kom jo du etter hvert, og det er selvfølgelig litt frem i tid etter at du først traff din i neuropsykologen og kartleggingen hadde begynt. Men på et tidspunkt ble det besluttet at det var lurt å ta et opphold på Sundås. Det er sikkert mange som har hørt om Sundås, men du kan kanskje kort fortelle om hva slags sted det er, men enda viktigere, hva var det som møtte deg der nede og hvordan tok det opp?

Når jeg har sagt veien videre inn i denne prosessen på å forsøke å lage et bedre liv etter. Ja, det er et stort og veldig vanskelig spørsmål. Fordi han som jeg var hos Pottesa, han sa bare du med ditt sykdomsbildet og dine resultater, jeg synes du skal dra til Sundhavs.

Der har vi en avdeling som spesialiserer seg på kognitive eller ervervet hjerneskader, det vil si hjerneskader du får etter hjerneslag, bilulykker, hjernesulster, epilepsi og så videre. Den avdelingen heter CRESS, og jeg fikk plass på CRESS.

Ja, det klarer jeg ikke å huske akkurat hvor lenge det var etter at jeg var hos han, men jeg tror kanskje det var år etter eller noe sånt. Så fikk jeg plass på Sunnås, så når jeg kom dit så hadde jeg som mål at jeg skal bli helt frisk igjen, og jeg skal komme tilbake minimum 80% tilbake igjen i jobben min, om ikke 100%.

Og så går jeg inn på denne avdelingen og møter 20-25 pasienter som er akkurat som meg.

Som jeg tenkte i alle dager, er dere alle sammen at sepsis? Og så sier de, nei, jeg har hatt hjerneslag, jeg har vært i en bilulykke, jeg jobbet i Aftenposten i alle år, men jeg fikk en hjernesvulst, jeg har hatt epilepsi, og så videre. Det var mange, mange forskjellige pasientgrupper, og de jobber da egentlig spesielt med å gi oss sykdomsinsikt, at vi klarer å ha oversikt over hva har skjedd,

hvorfor har det skjedd, og hva slags skader er det. Sånn at når jeg kom dit, så fikk jeg se MR-bildet mitt, jeg fikk en gjennomgang av hele sykehistorien, og jeg fikk leger og ergoterapeuter og fysioterapeuter som sa, det er ikke noe rart at du har det sånn, vi har mange pasienter som deg. Så sa de en ting til, du kommer aldri til å bli frisk igjen. Og det...

Jeg tror jeg første to uker jeg var der, så trodde jeg ikke på dem, og sa at det er ikke sant, og bare motarbeidet dem i et og alt, gjorde alt de sa at jeg ikke skulle gjøre.

Trente for mye, hang øverst i klatrevegger, svømte, drev med kano, gjorde alt mulig. Og gikk rundt med en sånn enorm fatig og slitenhet, og klarte i veldig liten grad å nyttegjøre meg det som var på Sundhås. Men heldigvis hadde jeg jo et stort legeteam. Altså lege, psykolog, ergoterapeut, fysioterapeut, internatører.

som på en måte alle sammen jobbet veldig tett rundt meg, og sa at du oppfører deg akkurat sånn som alle pasientene våre gjør når de kommer hit. De vet ikke nok og har ikke nok sykdomsinsikt i sin egen sykdom, og vet ikke hva slags konsekvenser og hvordan de skal finne den nye balansen i kroppen. Så begynte vi å jobbe med energibalanse.

det var kanskje det første jeg begynte å jobbe med, var hvor mye må jeg hvile i løpet av en dag for å kunne prestere, for eksempel sånn som jeg gjør her i dag da, på denne podcasten her. Hvor mye må jeg hvile både før og etter for å på en måte fylle batteriet mitt igjen og holde det batteriet sånn cirka på den grønne siden da.

Det er ikke så mange gjester vi har hatt med, Lars Jakob, som ser like bra ut som Ingrid. Jeg vet, jeg er ba-gjest. Jeg er jo gift med dama. Men ta også beskriv pulten foran deg, for jeg ser deg nå bare fra livet opp. Men beskriv hva du har rundt deg for å klare å være med på en sånn samtale som dette her. Jeg har en PC med hele... Jeg har jo skrevet en...

Skal vi se om jeg klarer å si dette. Jeg har jo skrevet en kronikk i Krono, som det startet med, hvor jeg forteller om denne opplevelsen. Og Krono kom jo hit på besøk til meg, og skrev på en måte en artikkel om meg, som fikk mye omtale, og fikk mange henvendelser, at mange hadde lest den. Så jeg har matet den inn i Kjetketep, og sagt, lag et manus til meg, fortell meg. Og så har jeg tatt

en bit av journalen min fra Sunnås og gjort det samme og sagt flett sammen det jeg har sagt på Krono og hva det står i journalen min og Epikrisen og laget en tekst til meg som jeg kan bruke sånn at jeg har et manus foran meg. Og så har jeg telefonen min ved siden av meg som gjør at jeg kan lage notater over nummer en

Hva var det som skjedde? Nummer to, når alt rakner på få timer, dette med sepsis, multiorgansvikt og så videre, så her er det fullt, og så har jeg en notatblokk hvor jeg har skrevet ned punkter som er viktige å snakke om. Så her er det fullt av papirer som gjør at jeg klarer å fungere. Ja.

Og det vittner jo med en ressurssterkhet her, Ingrid, som jo dessverre alle som får en sånn type tilstand som ditt ikke har, og som gjør at du er jo klart. Jeg vil jo tørre å påstå at hadde vi bare spilt inn denne samtalen her og snakket om noe helt annet, så kunne folk både hørt på fila og sett på videoen her, og ikke tenkt over i det hele tatt at du har det på den måten du har det.

Men så er det jo som du sier, det koster deg veldig mye å nær sagt gjennomføre, og du vil komme til å betale prisen med å være veldig sliten etterpå. Og det er tanke på den energibalansen. Og jeg har lyst til at vi skal begynne å dra det mot

mot arbeidsliv, fordi jeg har vært inne om det allerede. Jeg vil nevne denne Kronosaken, som er veldig fin. Den ble publisert i juni 2025, og heter «Ingrid fikk flere hjerneslag, nå kjemper hun for å jobbe». For deg som har lyst til å søke den opp, så finner dere den der. Det er litt dit jeg har lyst til at vi skal gå, men jeg har lyst til å gå et bittelite skritt tilbake, fordi du sa at du kom til Sundhås, og der var det 25 pasienter som deg, men med ulik

historie. Og da kunne den jo tenke seg to typer reaksjoner, og de to kan jo også sammeksistere. Altså, den kunne tenke seg at den kom...

og da kjente jeg også godt å komme til folk som har det som meg. Men jeg kunne også tenke at en kom og tenkte «Nei, dette føler ikke jeg meg hjemme i, dette er jo ikke den jeg er». Og at en kan få en sånn reaksjon på et vis. Hvordan opplevde du det der med å treffe andre som hadde det på samme måte? For det jeg litt vil inn i her, noe som henger sammen med arbeidslivet, det er jo at det handler om identitet.

Hvem er det jeg er? Hvem er det jeg pleier å være? Og hvem er det jeg skal være nå? Så hvordan følte du det å møte dine mangfoldige grupper av folk som hadde det som deg selv? De første ukene var det mye tårer, og jeg opplevde at jeg ikke hørte til. Jeg har nok tenkt at min identitet...

var veldig sterk grad knyttet til å være ressurssterk, være en som jobber på Sunnås og slett ikke være en av pasientene. Og jeg kjente veldig på en sånn stor identitetstap, og følte meg veldig, jeg følte meg ikke hjemme der, det gjorde jeg ikke. Og det gikk som sagt noen uker før jeg klarte å nyttiggjøre meg den rehabiliteringen, for Sunnås er jo et

stort kompetansehus på dette her med rehabilitering av pasienter og har jo mange avdelinger ryggmarksskade, hjerneslag og så videre og så videre, så det er veldig mange som kommer til Sunnås, men det var som å bli kjørt på av en lastebil

i 80 kilometer i timen. Det var sånn det føltes. Og likevel så skulle du altså da tilbake til livet, og du hadde jo en ambisjon fortsatt om arbeidslivet også i en eller annen form. Og her er to aktører som jeg vet var viktige i den sammenhengen. Det ene handlet om NAV lokalt, der dere bor på Lillehammer, og det andre handlet om en arbeidsgiver som du kjente godt og som kjente deg godt. Ja.

og hvor jeg vet at du var og er en veldig populær og sentral skikkehelse. Og du skulle la seg tilbake igjen på en eller annen måte til dette livet. Kan ikke du fortelle oss litt om den prosessen som selvfølgelig gikk parallelt med alt det som vi nå snakker om? Ja, NAV og min arbeidsgiver var veldig påkoblet veldig tidlig og kommuniserte veldig tydelig til meg, vi trenger deg, og

vi har som mål, og at du skal ha det så godt i livet ditt som mulig, og oppleve livet ditt meningsfullt. Sånn at jeg følte at jeg hadde en veileder i NAV som så meg veldig tydelig, og var veldig klar på at det var ingen forventninger, men hun skulle være min høyre hånd og hjelpe meg videre i den prosessen her, så jeg fikk veldig, veldig god hjelp av NAV. Og det opplever jeg etterpå at det er veldig mange som ikke får, men det jeg...

kommuniserte veldig åpent med henne og sa at for meg er det viktig å komme tilbake til jobb. Hun sa at vi skal gjøre alt vi kan, men vi skal prøve å etablere en god dialog med dine arbeidsgiver, og det klarte de veldig raskt. Min leder kommuniserte veldig tydelig til meg at vi trenger deg, sånn at vi vil at du skal komme tilbake. Det trengte jeg å høre, at jeg var viktig. Men samtidig er jeg en person som krever

kun går rundt i livet mitt og tenker på at jeg skal gjøre ting og jeg vil tilbake inn i jobb og jeg skal yte og prestere sånn at det gjorde det også vanskelig i mitt liv å kjenne at jeg måtte akseptere et lavere tempo og jeg må ha mange færre oppgaver og jeg må ikke

Hvis jeg har en arbeidsoppgave som er på en fredag, så sitter jeg med den fra mandag til fredag og bruker veldig lang tid på ting. Vi måtte på en måte gå igjennom alle arbeidsoppgavene mine og finne de få tingene jeg faktisk kunne gjøre. Vi krever ikke mye, Ingrid. Du og jeg, det er, jeg tror vi...

dro til meste de første årene vi var sammen, men er det en ting som har kommet tilbake disse årene her, og som har vært frustrerende å stå på siden din, det er jo den der manglende innsikten i hva du klarer og ikke klarer. Der har du jo kommet på en helt annen plass nå. Men jeg vet ikke akkurat hvor det der livet etter,

starter her, er det liksom på vei opp til sykehuset, er det tre år etterpå, det er ikke så farlig akkurat når det er, men det er jo å sette seg inn i for ditt vedkommende, også for mitt og alle oss som er rundt da en person som ser så bra ut men som har så begrenset kapasitet på en del områder, og for deg da jeg sa det til meg, Lars Jakob både jeg og han skulle gjerne ha din arbeidsmoral, ikke sant, altså det der og og ditt utseende

Å stå på så mye, og være så bunnet opp til en ting er jobben, men også inn i familie, inn mot venner. Du har jo hatt en identitet i over 50 år på noe helt annet som du ikke da klarer å ha sjanse til å leve opp til etterpå.

Du har jo gått en prosess der for å forsøke å se det i øynene selv, men det har jo vært vanskelig. Det er jo fremdeles vanskelig, dag etter dag etter dag, å si sånn, ja, hvem er jeg, og hvem skal jeg være, og hvordan i all verden skal jeg da få et godt liv? Ja, altså, det første jeg måtte gjøre når jeg kom tilbake til livet vårt, det var jo å ta fatig på alvor. For

For det om jeg hele tiden sa, ja, men jeg er ikke sliten når jeg har sovet en hel natt, liksom. Nei, men du er sliten etter frokost. Så er det liksom, jeg går tom veldig fort, og det tar veldig lang tid å hente seg inn igjen. Og jeg kan kanskje gjøre en krevende arbeidsoppgave per dag, og jeg er nødt til å ha en tilretter

og jeg må innse at jeg må tilrettelegge for meg selv i livet mitt. Og det har kanskje vært det vanskeligste, å akseptere denne fatigen som gjør at hjernen din bare skrur seg av.

Plutselig har jeg ikke ord. Jeg vet ikke hva ting heter lenger. Jeg tror jeg brukte to dager i Bergen til å komme på hva kikkertet er. Hva heter dette du setter foran øya og ser på båter langt unna? Jeg klarte ikke å komme på det. Det er så mange sånne ting i livet at jeg ikke lenger har det bokabularet jeg har. For om det høres sånn ut nå, så er det ordleting...

konsentrasjonsvansker, hvis det er mye bakgrunnsstøy, så er det noe som kverder energien ganske raskt. Så denne fatigen, den har jeg lært meg å ta på alvor. Hvordan skal jeg fylle og bruke denne batterimodellen som Sundås var så opptatt av? Hva er det...

hvilke aktiviteter er grønne og som gir påfyll, og hvilke aktiviteter er røde. Og alt det morsomme er rødt. Det er sånn dere vet det. Det betyr vel at det vi sitter og gjør nå er en rød aktivitet, og nå har vi holdt på kanskje nærmere tre kvarter. Det er jo fristende å gå videre og spørre deg mer

å jobbe med det, men jeg som da lever med det vet at vi går mot en limit her og jeg tror vi kan snart begynne å sette punktum jeg vet ikke hva du tenker Lars Jakob, Ingrid skal vi ikke gjøre på for hun vil jo bare gå på en time til men det er det å finne det stedet og på en måte si ok, dette er opptakten til det som kommer både om Ingrid om pårørende, om

om andre situasjoner rundt det, men også det at vi skal komme inn på her med mange, mange andre mennesker med andre type utfordringer, problemer. En av tingene som jeg synes er vanskeligst å sveide med dette her, det er at å se i øynene at å gå på vinbar med Ingrid, det har nå fått kategorien rød.

For det pleide jo å være en veldig grønn aktivitet, men det skal jeg lære meg til å leve med, Ingrid. Men for å følge Sveinung, som er en god tilrettelegger i livet, også for meg, sin kloke vurdering av noe, så skal jeg bare avslutte med å stille deg et spørsmål, Ingrid. Og det handler om at vi nå skal, dine historier, den er jo nå et springbrett for oss.

til å snakke med andre folk som har opplevd liknende ting, helt andre ting, andre typer av ting som har endret deres liv på mer eller mindre dramatiske måter. Jeg skal stille spørsmålet så bredt at du kan svare på det i den retningen du vil. Hva slags type folk har du lyst til å snakke om? Hva har du lyst til å lære? Hva slags historie ønsker du deg at livet etter skal handle om for oss og for lytterne våre?

Jeg tenker hvordan i huleheite er det dere stabler livet deres på beina igjen etter at dere har fått verden midt i panna. Hvordan er det dere klarer det fra dag til dag? Hvordan er det du finner balansen og orker å stå i nære relasjoner til andre og kanskje også har et bytteforhold?

til lite arbeidsliv og noe som gir deg mening i livet da? Er du kjærlig på mennesker som har på en måte møtt veggen sånn skikkelig? Hvordan får de det til? Hva er det som har inspirert dem i hverdagen da? Hvem er det de lener seg til? Lener seg på? Det gleder jeg meg til å grave mer i sammen med dere to.

og sammen med de som blir gjesterne våre og de som er lytterne våre. Hvis det er historier du har lyst til å fortelle oss om, hvis det er folk du har lyst til å tipse oss om, så ta kontakt med oss. Akkurat når dette spilles inn, så innser jeg det jeg snakker høyt her, Sveinung, at den kontaktinformasjonen finnes. Du har glemt en ting, vet du. Vi har jo en Instagram-side på Instagram.

Takk.

Punktstrekk? Vi skal gå inn og søke etter Liv etter på Instagram, og så sende oss en... Ja, punktstrekk er den der... Den understreken, hva heter det for noe sånn? Ja, bunnstrekk heter det. Ja, så det er jo nesten punktstrekk. Ja, så hvis du går forbi Bottenpris, så finner du... Kan du si noe på nordmørkning? Nei, du skal slippe det. Du kan jo si takk for i dag. Nei...

Det er sånn sirkusart. Å, dame med skjegg, kan du si. Ja, men i Sturendalen sier vi ganske mange rare ting. Vi tær det ganske rart. For eksempel 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20. Sånn at vi har mange sånne partytricks vi kan ta fram. Ja, det har det. Og hvert som dere sender oss en DM på liveetter på Instagram, der finnes vi.

Det er jeg med om. Takk for praten. Tusen takk. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Peder. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige.