#JP067: Hvor mye bærekraftig business kan man stappe inn i en uke i Berlin?

Musikk Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. I denne episoden av Bærekraftig Eventyrsveien, så skal vi gjøre som vår gamle helt, onkel Reisende Vek, ville gjort. Vi skal sende et slags reisebrev, men ikke et reisebrev for reisebrevets skyld, Men rett og slett så har vi tilbrakt en uke i Berlin der vi fikk oppleve «Kom ikke bærekraft, du kan dytte inn i en uke». Og vi kom tilbake igjen med et kokende hodet og enda mer energi for å løpe med hodet først inn i den bare kraftige businessen i fremtiden. Jeg ventet litt på at du skulle si kokende hodet og bankende hjerte. Det har vært veldig fint. Nei, men vi gjorde jo det. Og vi var jo ikke alene. Vi var der med vårt eksekutivprogram Sustainable Business Strategy på NHH Eksekutiv 25. dyktige norske ledere som vi følger over et år i dette utdanningsprogrammet. Og nå fikk vi da gleden av å reise med dem til Berlin en uke, og ja, vi kom hjem med... Jeg håper ikke du er en død, men det var vel ikke akkurat der vi var. Ja. Det var en del av bildet. Og dette er jo for å kontekstualisere denne episoden litt, som du sa, Sveinung, så har vi jo gleden av å følge sånne eksekutiv- deltaker, ledere som står og har ansvaret for bærekraftig omstilling i sine virksomheter. Det er CFO-er, det er CEO-er, det er såkalt CSO-er, altså bærekraftsjefer. Det er folk som sitter i lederstilling her i bedriften som skal forsøke å få det til praksis. Og det blir jo et fantastisk kollegium av det, og det å følge 25 sånne ledere over et år er jo kjempespennende med alt fra nær sagt sirkulær økonomi til strategiformulering og vesentlighetsanalys og alle disse tingene som denne podcast-serien handler om. Og som del av dette programmet da, så får vi lov til å besøke partnerne våre i Berlin. ESCP Business School, det er altså Europas eldste handelseskole, ifølge enkelte verdens eldste, de lærte seg i det. Og da tilbringer vi en uke sammen med lederne der nede, entreprenører, politikere, forskere, og folk fra Tyskland som forsøker å få til det samme, verkraftig business. Og da dro vi jo kanskje ned til Berlin med en viss forhåpning om at dette her er hjemmeløsning av seg. I Tyskland, der skjer det jo masse ting på bærekraftsfronten, og det er vel riktig å si med fasit i hånden at folk kom tilbake igjen til Norge med masse energi, masse motivasjon, masse drive, men kanskje med en god mix av litt optimisme og positiv inntrykk, og litt sånn milde depressive tendenser av at kanskje kommer dette her til å bli enda vanskeligere enn vi trodde. Det var begge deler, ikke sant? Vi snakket med et stort energiselskap om energiproblematikken, og da kom man jo over på Russland og gass og olje ganske kjapt, og man kommer over i problemer og utfordringer knyttet til det å investere i fornybar energi. og den industrien som må til hvis dette skal bli mulig. Så det er litt sånn tyngende, for vi har håpet og tenkt en stund at Tyskland og EU skulle være motoren. I Norge snakker vi om EUs taktsonomi som ender i, mener mange, det har kommet inn som noe som skal hjelpe oss å få litt bevegelse i den retningen. Så kommer vi til kjernen, altså Tysklands motor her, som begynner å snakke om litt problemer i relasjon til Frankrike. Så kan jeg lese mye historie før man skjønner at Frankrike og Tyskland er et godt samarbeid der, det er viktig. Så kommer man til et næringsliv som på mange måter har motsatt seg endring, altså går rundt i Berlins gater så er det få endringer. elbiler å se, for eksempel. Så kan man diskutere hvor fornuftig det er å kjøre elbil som er fyret opp med gass og kull, da. Så det var den dimensjonen, så ser vi også veldig mange spennende selskaper, store selskaper som gjør ting, og oppstartsselskaper. Og før du går dit da, for dette selskapet som du nå sitter og snakker om, det er jo da en energiselskap som gudene må vite hvordan en uttaler. Det skrives ENBWT. Og det er jo det tredje største energiselskapet i Tyskland. Og har jo vært blant de aktørene i tysk energibransje, og for den del europeisk, som har satt seg veldig mye på fornybar. Så dette var jo ikke en aktør som satt og prøvde å klore seg fast i den gamle brune økonomien. Tvert imot, dette var jo en aktør som hadde tatt lid på det grønne skiftet, men som sitter her nå og sier at It's damn hard. Her lugger det. Her jobber vi mot bakke, fordi en ting er at vi er avhengig av Russland, av kull og alt det her, men samtidig så ber de oss legge ned våre velfungerende kjernekraftverk, for kjernekraftverk vil ikke folk ha. Og da har det fått en avhengig allernådigst en tre måneders utvidelse av virkeperioden til disse kjernekraftverkene fra nyttår til april 2023 for å være sikker på at den kommer seg gjennom vinteren med nok energi i bånd her. For som han her, Andreas Renner som han heter, som er Head of Politics and Government Affairs i dette selskapet, Han vektla jo det behovet for å ha stabil energi i bånd av systemet, og så kan du bygge fornybar miksen på toppen av det med sol, som det har bygd ut massevis av, onshore, eller vind på land, som det har bygd ut mye av, men som tyskerne heller ikke vil ha, høres det kjent ut, og også offshore wind, som kanskje ligger litt mindre naturlig til for tyskerne, i hvert fall sammenlignet med det landbaserte. Og dette var jo et politisk dyr, men en pragmatiker som satt der med en solid dose frustrasjon og en viss motløshet, kunne det se ut som. Selv om han satt i en megastremskutt-posisjon i et veldig stort og påvirkningskraftig selskap. Han var ikke særlig imponert over politikere. Han var ikke særlig imponert over motstanden mot politikere. kjernekraft. Han påstod det at de tyske kjernekraftene hadde bra kompetanse, bra teknologi, var sikre, og som du var inne på da, Jacob, han mente at vi absolutt burde, vi er helt avhengig av noe som ligger i bånd hele tiden. Det blåser ujent, det er sol ujent, at vi er nødt til å ha en strøm i kald i bånd, som kan fordeles uansett. Vi spørte han om han trodde det ville endre seg, men motstanden er så sterk, og litt sånn ironisk sett, så er man mer for goss og kull enn man... for atomkraft. Hele den der gass- og kullproblematikken, hvor de samtidig har forpliktet seg til å nå noen klimamål, det er nødt til å redusere det, og så er de så låst i den produksjonsmåten at de kommer seg ikke ut av det. Takk og lov, sa Andreas Rennær. Takk og lov for Habeck-varet. Robert Habeck er en av ministerene i den nåværende regjeringen. Han er for Economic Affairs and Climate Action, en kombinert finans- og klimapost i regjeringen. Habeck har gitt navn til det været som en opplever i Tyskland nå, nemlig vant høstvær. Når vi kom til Berlin i starten av november, så hadde jeg på meg boblejakke. Det hadde ikke drengt, for nå er det 19 grader. Og dette Habeck-været som jeg henviser til, det er jo det varme høst- og vinterværet som Robert Habeck og mange mer er glad for at den har nå, paradoksalt nok, for det er jo Det vittner gjerne om noe annet til dette varme været, men hvis det er bare vann igjennom denne vinteren, så kanskje vi skal klare å komme oss igjennom uten energirasjonering av Havæk sin posisjon. Så det er kanskje også en litt sånn ironisk refleksjon av utfordringene vi står i, i et forsøk på et grønt skifte mot mer fornybar, men hvor brevsyklossene er minst like mange som gaspedalerne. En av overskriftene for besøket vårt, Lars Jakob, var jo en sånn indre reise. Altså disse lederne. Hvor er det de står? Hvor er det bedriftene står? Hva er det de selv kan ta tak i? Og hvordan er det de ønsker å arbeide fremover? Så dette her var værende gjennom hele uka med ulike gjester som vi hadde, og også når vi var og besøkte ulike bedrifter. så hadde våre venner på ESCP rett og slett preppa bedriftene på å kjøre de sånne workshops og vi hadde sett hva som ble tatt opp om det var en spennende forretningsmodell Share som da selger varer i ordinære butikker vann og energibarer og den type produkter og de får hvert produktiv selger, så gir de bort mat til folk som trenger det. Dette er jo et Berlin-basert selskap som også har forgreininger utover i Europa. Når vi var der og hørte om disse ungdommene som stod bak det, og hvordan de har jobbet for å få skalert opp, hvordan de jobber med verdikjedene sine, hvordan de jobber med hele forretningsmodellen og hvor tøft det er å konkurrere på dagligvarumarkedet, men hvordan de faktisk klarte å komme seg inn hos store aktører med dette produktet. Så selv de tok jo en runde med oss og deltakerne våre. Ok, hvor er det dere står enn, og hvor er det dere skal gå enn? Og det har blitt spennende opp mot dette ressurset da vi begynte med energiselskapet. For gjennomgående gjennom hele uka så fikk vi jo høre utfordringer på energimarkedet, utfordringer i verdikjeden, hvordan folk har det, menneskerettigheter i hele verdikjeden, hvordan folk opplever dagen i dag med energikrise, inflasjon, så ligger det jo på en måte som et bakteppe rundt det hele, og i den der personlige reisen synes jeg det var veldig interessant å være en del av selv, for vi også fikk lov til å reflektere underveis, men vi også hører på deltakerne våre. de tankene de hadde i forkant, underveis og etterpå. Når man ser at nei, Tyskland og EU kommer ikke til å gjøre dette her for oss. Vi er også nødt til å bidra, enkelt ledere, men også de bedriftene disse lederne jobber i. Og du nevnte dette selskapet Share, som var kanskje nesten det selskapet som flest av deltakerne lot seg begeiste og inspirere av. Dere kan besøke deg på share.eu som er nettsiden. Og der traff vi Iris Braun, som er en av grunnleggerne av dette selskapet. Hun er co-founder og chief innovation officer i selskapet. Og hun var en ung person. ambisjøs, flink gjeng. Hun hadde vel Harvard-bakgrunnen, og det var mange av disse andre som kom fra ISCP, den andre søkskolen vi besøkte. Du kunne kjenne kompetansen os ut av dette lekkere kontoret ute i Kreuzberg, for da er dere som er kjent i Berlin. Jeg har aldri vært på et kontor med så mange store hunder som løper rundt. For du sa det var lekkert. Kunne Kanskje kalt industrielt på et vis. Veldig. Og veldig sånn umiskjennelig øst-berlinsk, selv om vi trenger å ta på vestsiden av muren i sin tid. Men dette selskapet som du er inne på, er klart å bygge dine forretningsmodell på veldig sånne forretningsmessige med en veldig forretningsmessig spirit, selv om det er folk med bakgrunn fra FNs matprogram og i det hele tatt, og klarte å skalere det på en utrolig imponerende måte. Og fortalte jo veldig ærlig og åpent om kanskje litt av flaksen jeg hadde hatt i møte med en konservativtisk retailbransje, men jeg kom inn på riktig tid og da klarte å posisjonere seg slik at jeg nå hadde... Husker jeg rett, det var når vi kom til... skjer et hundretall på veggen i ballonga, og det markerte de hundremiljonene donasjoner de hadde gjort på bakgrunn av solgte produkter. Så da donerer de altså vann når de selger vann, de donerer mat når de selger mat, skolebøker når de selger skrivetøy, og så videre. Og den måten har de klart på så få år siden 2017, hvis jeg husker rett, og bygger et selskap som nå ikke bare er inne i retail i Tyskland, men også flere andre europeiske land, inkludert Frankrike. Det var vel kanskje noe av den største wow-opplevelsen disse 25 lederne våre satt igjen med, med disse fryktelige, fryktelige unge entreprenørene. Som dere vil se, hvis dere går inn på nettsiden og leser om dem, så er dette da på utlandsk et for-profit-selskap. Det er... ekte investorer som krever ekte avkastning i form av profitt, hvis det er det som er ekte avkastning. Så de krever ikke bare impact ved at de da gir bort en del av overskuddet her i form av matdonasjoner, men de krever også at de skal vokse og etablere seg som en selvstendig enhet som er lønnsom. Så det er en kommersiell forretningsmodell med en stor og viktig sosial slagside. Jeg må benytte et lite øyeblikk her til å be om unnskyldning til flere av våre lytter som har bedt oss om, og som vi har lovt, å lage ikke bare en, men flere episoder om den norske åpenhetsloven. Så vi har snakket mange ganger i denne serien. Og jeg nevner det her nå fordi vi ble jo litt tatt på senga, Sveinung, når vi kom ned til Berlin. For en av folkene vi møtte der nede, han heter Torsten Gerhardt. Og han er associate director for både employment practices, altså hvordan folk har det på jobben, enkelt sagt, og human rights, altså med andre ord hvordan menneskerettigheter blir ivaretatt i den svært komplekse og globale verdikjeden til Coca-Cola. Så han jobber altså for det som heter Coca-Cola Euro-Pacific Partners, og har ansvaret for menneskerettigheter. Og han overrasket både meg og deg og alle de andre vi hadde med oss fra Norge og ned til Tysklands hjerte ved å flekke opp en PowerPoint-presentasjon som handlet i detalj om den norske åpenhetsloven og hvordan Coca-Cola jobber for å bli compliant med den. Samtidig som de jobber med tilsvarende lovgivninger i UK, Frankrike og Tyskland som er på vei nå, New Zealand og de mange andre landene som de jobber i. Det var vel ganske få av deltakerne våre som hadde forventet å få serviert denne. Dette var Pacifics og Europe stor produksjon i Indonesia. Stort fotavtrykk på miljø, det er de åpne om. Men også store fotavtrykk når det gjelder den sosiale dimensjonen. Her er jo mennesker involvert i hele verdikjeden. Da hadde vi lært av hvor utrolig billig det var å få Særens slave. Vi hadde en jettekonkurranse på det. Det var ingen som gjettet 20 dollar. Og det var jo ikke knyttet direkte til deres forretningsmodell, bare for å ha sagt det. Men i de områdene hvor de opererer, hvor man kan få tak i et menneske i en by for 20 dollar og eie vedkommende for resten av vedkommendes levetid gjennom at man da låner bort 20 dollar til noen som ikke har sjans i havet til å betale tilbake. Så det de da gjør er å ta denne personen og dens familie vekk fra det område hvor de bor, ut til det kan være jordbruksområder, det kan være fabrikker av andre slag, og hvor da også denne virksomheten står for boligen som disse folkene også må betale for. De har underskrevet avtaler som gjør at det er umulig for disse folka å komme seg ut av det. Og her opererer de. De opererer innenfor den virkeligheten og vil unngå denne type utfordringer, situasjoner og problemer. Det er ikke noe enkelt. Hvordan sørger for at leverandørens leverandør sine leverandører ikke har enten dette er jo et ekstremt tilfelle med slaveri, men fra slaveri til et på engelsk decent arbeidsforhold det er jo en lang vei mellom de to. Og det sitter sikkert litt der da på en bare kraft podcast som syns at Coca-Cola ikke er noe særlig og det syns sikkert folk her som syns at Coca-Cola er helt alright, men det som vi uansett kan kan være enige om at Coca-Cola har noen store utfordringer. Vi har jo truffet ledere i dette selskapet før, som blant annet jobbet med Net Zero-prosjektet, og nå er det han som jobber med human rights. Så jeg tror nok at jeg snakker på vegne av deltakerne når alle som satt der ble imponert over både engasjementet og hvor alvorlig denne personen som har jobbet i 20 år med å håndtere disse krevende menneskerettighetsutfordringene jobber med dette. Og ikke minst også når en av deltakerne er veldig betimelig utfordret på Hva med Qatar-VM, hvor Coca-Cola er en av hovedsponsorene av dette VM som sparkes i gang om bare et par dager nå når dette spilles inn, så vet vi jo at menneskerettighetsbruddet har vært svært omfattende og svært dramatiske. Og han svarte veldig godt for seg på en åpen og undrende måte vil jeg si. Han gikk veldig langt i åndtyd at han sikkert ikke ville signert den kontrakten hvis det var han som ble spurt om å inngå den, men han belyste det fra begge sider. De positive utviklingsstrekkene som de ser i disse veldig, veldig grevende markeder som de opererer i, men også alle de tingene som går alt for sakte, alle de tingene som fortsatt er håpløse, og er det et område av bærekraftsagendaen som Hvor vi virkelig trenger mer kraft, så er jo det på menneskerettighetsfronten, og der kommer det jo heldigvis i det minste alle disse lovgivningene som vi ser at store globale aktører tar på alvor når de rulles ut av et lovkontor i Norge, og i alle disse andre landene som prøver å få mokt med dette krevende problemet. Argumentasjonene minner jo veldig om måten investorer argumenterer på, helt opp til vår oljefondet. Skal vi være eier, eller skal vi ikke være eier? Skal vi være eier i bedrifter som har ulike utfordringer, og tenke at ved at vi er der, så kan vi påvirke positivt. Vi sitter og snakker om Berlin, Lars Jakob, men etter Berlin, og det er jo ikke lenge siden vi var der, så har vi møtt mye andre spennende folk også. Vi har vært i Nord-Norge på Agenda Nord-Norge, hørt på Nikolai Tangen i Oljefondet, som han har satt og tenkt på nå, med den og på sin egen podcast, hvor han sitter og diskuterer med CEO-en i Harley-Davidson og sier at ja, vi er jo kritiske til din lønnspakke ved forrige generalforsøring. Vi stemte jo mot hva synes du om eiere som oss? Så vi Så spørsmålet er, skal man da eie i det selskapet, eller skal man være der og forsøke å påvirke? Og det var deres argumentasjon opp mot Qatar, at de vil være der og forsøke å påvirke. Så kan man absolutt diskutere om det er riktig eller nei. Det er jo interessant å se nå, når man har kommet hjem etterpå, og kan lese i avisen det at både Coca-Cola og Hyundai, hvis jeg ikke tar helt feil, de er jo... hovedsponsorer til VM, men i Norge og andre land hvor det er en viss kritikk mot arrangementet og regimen bak, så velger vi ikke å kjøre kampanjer Så her kjøres det vanlige julekampanjer eller vanlige salgskampanjer, men ikke da knyttet til VM. Og dette er jo en del av bærekraftsansvarlig, en del av bedrifters utfordring, om du er investor, eller om du investerer i reklame, om du er sponsor, har verdikjeder med ulike typer utfordringer. Så er jo dette her ting som bedrifter... må ha et bevisst forhold til, og hvor de møter seg selv i døra. I et reisebrev fra Berlin, sa jeg noe, så dekker vi litt ulike fasetter. Det var naturlig å starte med energi på grunn av den store satsingen på grønn energi i Tyskland. Vi kom inn på disse unge entreprenørene med denne delingsmodellen, denne donasjonsbasert modellen, og vi snakket om en stor global aktør som kanskje i hermeteng tilfeldigvis har et stort kontor i Berlin. En En ting vi ikke har snakket om, men som ble tydelig for oss når vi trasket rundt i Berlin, som er jo på en måte en ung by. Altså rett og slett når du ser deg rundt, så er det liksom en ung befolkning. Det er jo kjent for å være en relativt hipp by, der det skjer mye nytt. Og sirkulær økonomi, inni Kjøver Asken, den virker jo på vei som å stå ganske sterkt i Berlin på ulike måter. Og i så måte så treffer vi en interessant fyr i konteksten av en faglig dag med vår gode venn og kollega Florian Lydegge-Freund, som er professor på ESCP, og som er en av forfatterne bak noen av de mest sentrale arbeider på ESCP. sirkulære økonomiske forretningsmodeller i forskningslitteraturen. Han har akkurat skrevet en bok som heter Sustainable Business Model Design, hvor han og medforfatterne tar for seg 45 såkalte patterns, altså mønstre av bærekraftige forretningsmodeller generelt, og sirkulære forretningsmodeller spesielt. Og på denne dagen går Florian kjørt til workshop sammen med oss og deltakerne våre. Så hadde han med seg en bekjent, og et av eksemplene, 45 menn strar i denne boka, en ung grunn der som heter, nå skal jeg prøve meg, Julian Nachtigall Leschner, og som da er grunn der i selskapet Kaffeform. Og dette er jo da en produktdesigner som er utdannet i produktdesign i nydelige Italia. Deretter fått seg veldig high-flying jobber i designmiljøet, først i New York og etter hvert i Berlin. Og deretter ble det ordentlig upopulært hjemme når han sa at han skulle slutte med det. Og heller finne en måte å gjenbruke resirkulere kaffegrunner. Kjære mor og far! Han er glad i kaffe. Så han sittet på mange en kaffebar og sette på alt avfallet som bare ble kastet. Og begynte da å jobbe med å finne måter å gjenbruke dette her, å lage et materiale. Han begynte med kaffe, og første produkten han lagde var jo rett og slett en kaffekopp. Når du tar på den så virker det som litt sånn grov plast på en måte. Så han har tatt kaffe grut som tørkes, og så blandes det inn to tredjedeler omtrent noe sukkerprodukt. Var det et biopolymer? Det var nok et biopolymer. La oss si det. For all fremtid så later vi som at det var det det var. Og ut fra dette her så er det laget også en annen forretningsmodell hvor kaffebutikkene begynte å bruke disse koppene framfor disse engangskoppene med papp som har plast. Vi gikk jo forbi en kaffebar på vei til Shares kontorutik i Kreuzberg. Der er det stort skilt i vinduet. Faktplastikk. Her inne bruker vi kun gjenbrukbare kopper. Og kanskje var det kaffeporm sine kopper. For dette selskapet heter jo Kaffeform. Den forretningspodelen er ganske interessant, for vi som er glad i det, vi vet at det er vanskelig å få skalert opp, uansett ofte. Og det å skulle få tak i nok grut, på å tørke av det raskt nok, ha folk som kan prosessere det, skape produkter ut av det, og så lage en forretningspodel, sånn at ikke den nye koppen bare blir brukt en gang. Så hvordan da samarbeide med kaffebutikkene for å få tilgang på gruten, og der hadde han jo syklister som kjørte sykler rundt i Berlin og andre steder hvor de er aktive og samlet opp dette her. Og så ble det samlet til enheter hvor det satt folk som ellers ikke hadde fått fått jobb, så det var en sosial entreprenør samtidig som da sørget for å få tørka det og prosesserte sånn at det kunne komme i sånne kallet pellets som da kunne brukes til ulike ting skateboard blant annet som hadde lagd i dette materialet for å vise hvor mye det tålte. Hadde utviklet en klokke nå, prøvde å lage deg et high-end-produkt, dette her var en designer. Og mange av spørsmålene... Ja, ja, absolutt. Industridesigner, da. Og mange av spørsmålene fra deltakerne gikk jo på det, hvordan, hvorfor kaffekopper, og hvorfor klokker? Burde ikke dette her skaleres opp? Burde ikke du få tak i tonnevis med kaffe fra... Og da repriserte han jo, ikke sant? For da sa han jo nettopp, for han hadde jo bodd i Italia mens han studerte, og... et av de tidlige, for dette startet jo som et studentprojekt allerede den gangen, men mange år senere så ble det etter selskapet. Men da fortalte han jo at den gangen hadde han kommet i kontakt med et av de store kaffehusene i Italia som da også opererer kaffebarer og så videre. Og de sa jo til han Du kan få 20 tonn med en gang. Så problemet her, i alle fall foreløpig på tilgangstida, var ikke det. Det kan jo komme etter hvert, at det begynner å konkurrere om du ser råstoffa. Men jeg tror nok at frustrasjonen til deltakerne våre i møtet med denne flinke fyren var jo den relativt beskjedende planen han hadde for skalering. Fordi da han fikk tilbydelse i 20 tonner, så var det litt sånn kanskje ikke det var helt det han ville. Så kanskje det er noen andre som vil komme til å ta de store massene. Kanskje blir han den som løper foran og viser vei på hva som er mulig. Og så er det en eller annen aktør som ender opp med å si ja takk til 20 tonner og 40 tonner og 100 tonner og ta det ned. Etter presentasjonene så fikk jo studentene våre mulighet til å jobbe i grupper. De satt fire og fire. med dette rammeverket til Florian Dideke Fraund med kolleger, og så fikk de oppgaver å tenke hvis de nå var en leverandør til det, eller hvis de var en bonde, hvis de var noen som skulle finansiere og investere i dette her, så jobba de seg gjennom dette rammeverket og fikk komme med ideer og pitchet det til han kameraten vår på slutten av dagen. Og da fikk de også prøve seg selv i den rollen. Greit nok å kunne stille spørsmål og hvorfor ikke, men hvordan da komme seg videre og utvikle verdikjeder, utvikle forretningspodeller, utvikle ideer for å løfte det der opp fra noen få produkter i noen utvalgte områder til å skape flere for større områder. Så det var en spennende dag. Jeg skal slå sammen den siste beretningen fra vårt lille reisebrev i Berlin til en, for det er egentlig to deler. For når vi kom til Berlin på første dagen så møtte vi en dame som heter Joanna Breidenbach. Og på den siste dagen før vi dro, så møtte vi faktisk mannen henne, som heter Stefan Breidenbach. Han er professor i JUS, mens Joanna er en kulturell antropolog. Og de har jobbet sammen på veldig mange unike fronter knyttet til bærekraft i vi forstand. Blant annet er de startet den ganske kjente plattformen Better Place, betterplace.org som er jo en slags plattform som skal drive fram social impact i veldig vid forstand. Og dette var jo to spennende sesjoner, men jeg har lyst til å peke særlig inn på den siste kalde politiske løftet som Stefan Breidenbach hadde stått bak et prosjekt som heter German Zero, som handler om hvordan få Tyskland klimaneutralt innen 2035. Og dette er jo et av de mest ambisjøse crowdsourcing-prosjektene jeg har hørt om noen gang, hvor de hadde fått med hundrevis av frivillige og eksperter og næringslivsfolk og jurister og you name it til å først utforske hva finnes av policy hver dag hva finnes av policy muligheter og hvordan kan en lage en helhetlig klimapolicy på tvers av alle sektorer politisk fra mobilitet og transport til energisystem til offentlig infrastruktur og liksom hele pakka hvordan må et sånt total politisk system se ut og så er det da å starte jobben med å forsøke å pushe dette her inn mot det tyske politiske liv og det var litt av en ambisiøs rigg Breidenbach la fram der Det var litt et hobbyprosjekt Ved siden av alt det andre han dreier med, og som du sier, det var jo en veldig fin avslutning på det hele. Og igjen, som jeg sa i sted, så var det rom for refleksjon igjen. Ok, han fortalte sin historie sittende på en stol. Så dro han oss gjennom problemet bak, frustrasjonen, Det å tenke hva slags type lover og regler trenger et samfunn som Tyskland. Hvordan kan det gangne både næringslivet, hvordan kan det gangne forbrukeren, hvordan kan det gangne miljøet, gangne klimaet. Hva slags type lover og regler må på plass. Det er jo ikke noe ta hele den prosessen på fritida, få inn folk også som bruker fritida på det, så kom man jo dit da, hvor dette her skulle selges inn til politikerne, og politikerne sa nei for å løpe. Så det var neste prosjektet, og det er jo det neste hobbyprosjektet her, hvordan da ta noe som de mener de har gode argumenter for, er et godt lovsystem, og få lovgivende myndigheter til å kjøpe det. Hvis man bruker sånn kjøp-og-solg- Begreper rundt dette her Men han tok oss med på en reise Som alle de andre Som var preppa av våre venner der nede Preppa til å si Ok, dere da, hvor er det dere står Hva er det dere tenker Hva er det dere har lyst til å gjøre når dere kommer hjem Så det satt en gjeng Relativt slitne Folk der etterpå Men som vi sa, Ode slitne hoder, og jeg la jo til banken i hjerter. For vi har jo sett en enorm energi ut av det etterpå. Både hos oss, men også de andre som var med der og som tenker, ok, hva er det vi nå må gjøre annerledes? Hvordan er det vi må forstå oss selv som ledere, virksomhetene våre, den verden vi er en del av, og hvordan er det vi kan bevege våre bedrifter og andre typer virksomheter fra der de er i dag til noe som er mer bærekraftig. som disipla av Onkel Reisende Mekk i den grad vi har en allegiance i livet så er det vel den så tror vi jo på postkortets kraft. Og dette lille reisebrev-postkortet her, er jo kanskje et, eller det tjener kanskje slik sett som et bilde på en mikrokosmos av der vi står alle sammen. Hvor vi ser at det er et grønt skifte som kommer på energifronten og i retail-shoppen og i consumer goods over hele fjellet, men det går for sakte. Der er noen ting som skjer, der er noen ting som bremser, der er politiske rammebetingelser som av og til bremser, der er politiske krefter som jobber for å se hvordan vi kan endre dette. Her er entreprenører som vil, og som av og til ikke er så mye skalere, som i tilfelle skjer, som kanskje ikke alltid har lyst til å skalere, som i tilfelle kaffe får en. Og vi står her da alle sammen midt i denne grøten og forsøker å både peke ut retningen og mobilisere energien hver for oss og sammen for å løpe enda raskere i den retningen. Og det kan vi vel i alle fall si at vi kom hjem igjen fra Berlin ikke med følelse av at vi kan ta et par uker fri, men simpelthen med enda mer kraft til å trykke på den metaforiske gaspedalen. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast-serier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder. Teksting av Nicolai Winther