Lyreko
Velkommen til Pengesnakk podcast. Jeg heter Lise, og i dag skal jeg presentere den første i en rekke lytterepisoder. Vi skal belyse ulike temaer som jeg selv ikke har vært borte i eller kan nok om, og vi skal fortelle historier som handler om penger og økonomi på ulike måter.
Hvor er du født? Hosei
Jeg blir kalt for Åse. Jeg er født i Indien og vokst opp i ganske mange land. Som i Afghanistan, som Iran, Pakistan, Nepal, Saudi-Arabia litt. Bodd i Norge siden jeg var 16-17. Ja, som jeg kan huske. Også de fleste landene her ble inn og ut av.
Jeg bodde to år, reiste vekk, kom tilbake litt sånn. Men som flyktning, eller fordi foreldrene dine jobbet i ulike land? Stort sett, det startet som flyktning. Etter hvert så...
Begynte de å jobbe, eller pappa, å jobbe av forskjellige steder. Men stort sett som flyktning fordi vi ikke kunne reise tilbake til Afghanistan. Fordi han var politisk aktiv. Altså, masse forskjellige. Og det har jo vært en god del politiske regjeringsskifte, eller hva man kaller det for, i Afghanistan. Så det har gjort at det er forskjellige grunner han ikke kunne reise. Så vi har på en måte...
Havnet til andre steder. Så foreldrene dine er fra Afghanistan, men du er født i India. Og hvordan vil du beskrive foreldrene dine sitt forhold til penger? Kanskje et stort spørsmål? Veldig stort spørsmål. Dårlig, enkelt sagt. Altså lite kunnskap, ingen kontroll, ingen... Kanskje...
Håpet er en ting, men ingen tillit til pengene. Ja. På hvilken måte da? Jeg føler... Jeg har veldig mye... Altså den relasjonen jeg har bygd til pengene, jeg har tillit... Jeg stoler på pengene mine. Fordi jeg selv har laget en trygg base, men det hadde de ikke. Det var sånn...
Hvis de hadde masse penger, eller når de fikk tak i masse penger, og det kunne komme av forskjellige grunner, enten fordi de solgte et stykke land de eide i hjemlandet, eller pappa gjorde noen tjenester for noen venner, fordi han kunne ganske mye om politikk og regler og rutiner. Han var jo tidligere politimann, så kunne han få en stor sum av penger og litt sånn forskjellig. Det var ikke stabil inntekt, men de sørget heller ikke for stabil inntekt.
Så når de pengene kom av et eller annet sted, så var de kjempeglade. Det var penger kjempe... Åh, penger er det beste de visste om. Hva kjøpte de da?
You name it! Alt! Alt fra unødvendige store silketeper til fancy gardiner til å lage middager til vennene sine og invitere alle. Mamma kunne kjøpe seg masse gull. Det var sånn bunader, altså de hjemmelandske bunadene våre er fantastisk vakre, helt nydelige, men man trenger ikke åtte stykker av dem. Det var sånn mye rart hun kunne bruke penger på.
som egentlig de pengene kunne gått til så mye annet. Så mye annet? Ja, fordi dere var ikke rike så lenge om gangen. Nei, det var vi ikke. Vi var ikke mer enn maks to måneder. Og så var vi tilbake.
Da var det sånn, åh, penger, og det er det verste som finnes, og ja, ikke bli rik, ikke prøve å bli rik. Det er det verste, og rike folk har ond, og rike folk, de selger sjelen sin til djevel, og masse sånne ting. Og da var det sånn, du skulle se på de rike som, og det er de som har skapt fattigdom. Det er de som gjør at folk er fattige, det er de som gjør det.
Så de hadde jo en veldig åpenhet overfor barna om penger da? At penger var et tema i oppveksten? Ja, det var en stor tema i oppveksten. Ikke nødvendigvis på den gode måten.
Men veldig stor tema. De var veldig åpne om å prate om. Eller de begynte å bli åpne om tema når de ikke hadde penger. Da var penger en veldig stor tema. Men hvordan visste du mamma og pappa har penger? Jo, det var ved at de kjøpte mye random ting. Men hvor kom pengene fra? Hvor mye som kom? Hva har de tenkt å gjøre med det? Hvor lenge kommer det til å vare? Sånne ting. Nei.
Men var du som liten bekymret for økonomi? Veldig, ja. Hvis jeg skulle telle hvor mange nøtter jeg har ligget tilbake og lurt på hva lillebroren min skal ha. Jeg som jente fikk jo ikke lov til å gå på skole. Vi hadde heller ikke råd. Men han fikk jo lov til å gå på skole, så for igjen var gutt og liten og viktig. Så pleide jeg å være bekymret for hva han skulle ha i matbakke.
og jeg vet ikke hvor mye mamma og pappa tenkte på det nei, det var din bekymring det var min bekymring jeg var den eldste søster jeg har en søster til så jeg var den som passet godt på søskene mine
Jeg pleide å være veldig bekymret. Jeg husker så mange, så mange ganger. Jeg kan huske fortsatt at jeg liker ikke vifte. Når vi bodde i Pakistan om nettene, så pleide vifte å være på. Lydene av vifte var det jeg pleide å fokusere på for å bli kvitt av de tankene mine. For å bare tenke på noe annet og ikke tenke på at hva lillebror min kommer til å ha med seg på skole. Og hva gjorde du mens han gikk på skole? Var det din jobb å skaffe inntekt på noen vis? Eh...
På ganske mange måter. En av de måtene var jo, altså, mamma, når vi ikke hadde penger, det var tider hvor det ble veldig ille, så pleide hun å bli veldig deprimert, hun pleide å gråte. Det var ikke noe hjelp å hente henne. Hun kunne ikke lage mat, hun kunne ikke rute og vaske huset, hun kunne ikke gjort noen ting. I hvert fall ikke lage mat, fordi hun
Hun så på matvarer vi hadde i kjøkkenet eller i huset. Jeg kan ikke lage mat ut av det. Hun fikk et eller annet hjerneteppe. Da var jeg alltid sånn, hva kan jeg lage ut av de matvarene? Hva er det jeg kan gjøre? Å, her er det linser. La meg koke det da. Så jeg pleide å
Etter hvert lærte jeg meg å lage mat som ikke trengte så mange ingredienser, men som kunne vare lenge, så vi ikke måtte bruke mye penger på. Eller at jeg kunne henge tøy til nabodama og få litt penger, eller vaske et eller annet husende, eller bare barnepass og sånne ting. Da pleide jeg å gjemme de pengene og ikke si til mamma.
Nei, hva brukte du de pengene til? Til å kjøpe mat. Vi hadde en sånn rom hvor mamma hadde alle tingene, sånn bodaktig, når vi bodde i Iran. De gangene hun hadde masse penger, kjøpte vi jo de dyreste rissekken og oljer og gi og masse forskjellige. Så jeg pleide å spare på sånne små sultetøybokser.
eller sånn alt egentlig av små boks som kunne bli oppvarmt så jeg pleide å vaske dem, skruppe dem, tørke dem og så legge i sola så de skulle tørke og så pleide jeg å stjele når mamma sov, så pleide jeg å stjele ris, bønner sukker, olje alt, og så hadde jeg bak vi hadde gamle tepper og dyner og sånn, vi har jo stor familier i hjemlandet, så når man skulle komme på overnatting så brukte vi de dyrene under der var det en kasse
Så jeg pleide å lage hemmelige lager i den kassen. Med matvarer til familier? Med matvarer. Og vaskepulver og alt du kunne tenke deg. Jeg pleide å ha. Etter hvert så blir det toksikk. Fordi mamma stolte på at jeg gjør det hele tiden. Så når jeg ikke gjorde det, så pleide hun å bli sur. Og etter hvert så bestemte foreldrene dine at du skulle giftes bort? Ja. Ja, ikke...
Første gangen de gjorde det var jeg 13 år. Da hadde de ikke penger på lenge. Og han jeg ble først forlovet bort til, og så var planen at jeg skulle giftes bort, var jo 23-24. Og så i kulturen vår er det når du gifter bort, eller når du gir bort datteren din, så får du penger for det.
Og de pengene de fikk tilsvarer 1500 kroner. Det var din verdi? Det var min verdi, som en 13-årig gal jente. Det forlovelsen ble avbrytt fordi pappa bestemte seg for å reise vekk. Fordi han syntes det var bedre jobbmuligheter hvis han reiste tilbake til India eller Afghanistan.
hva skulle han gjøre? Han hadde to valg det var enten å la meg bli med den fyren og være der eller så kunne han stikke av med deg? Med meg og hele gjengen det gjorde han, han stakk av
Og den håpen, eller drømmen han hadde at det skal bli bedre, han valgte jo dessverre Afghanistan. Hadde han valgt India, så hadde det vært litt annerledes med en gang, men han valgte først Afghanistan. Sitt eget hjemland? Sitt eget hjemland, fordi han hadde møtt et eller annet kompis som, ja nå er Taliban ferdig, og nå kan du komme tilbake, du er jo gammel politimann, og
Han har masse kunnskap og bla bla. Han har jobbet mye for Najib når det var sånn ordentlig bra stat og sånne greier. Han har jobbet mye, han er egentlig veldig kunnskapsrik. Fyr sånn sett. Så de kunne hatt behov for han. Så han ble fristet til det. Når han kom dit så var det jo ikke ting som det skulle ha vært. Jeg møtte jo alle de utfordringene igjen. Da har jeg blitt sånn, ja, femten.
Ja, 14-15. Jeg var ganske pen. Søtt og snill jente, tok ansvar, var kjempehyggelig mot alle. Så alle de mødrene blir jo fascinert over. Åh, du har fin datter, og hun er både pen og snill og kunnskapsrik og bla bla. Da begynte folk å komme til oss. Med tilbud om et nytt giftemål. Ja, om nytt giftemål. Og det liker de.
Det liker de. Er det fordi det er et kompliment? Eller fordi de nå skulle få penger igjen? Begge deler, på en måte. Men mest fordi, ifølge foreldrene mine, så har jeg gått opp i verdi. Fordi jeg er jo blitt større, og jeg er blitt mer kunnskapsrik. Jeg holder fine samtaler, jeg skjermerer. Så det er bra. Det er bonus. Det er god rykte. Så da var det sånn, ja. Da kom det mange...
Men da valgte de en som bodde i utlandet. Er det høyere status? Ja, økonomisk på ganske mange måter. Fordi det er et tegn på at da kan jeg sende dem penger. Så valgte de en fyr. Så da spurte jeg hvem det er. Det kom jo mange forskjellige folk til oss. Jeg var på rommet og rydde etter at det nettopp ble gjester.
Så kommer mamma og pappa og står i døra. Så stirrer de på meg. Så tenkte jeg, shit, hva har jeg gjort nå? Åh, nå har jeg gjort noe jeg ikke har hørt til å skjelte. Så løper pappa bort mot meg bare. Gratulerer, du har blitt forlovet! Og du visste ikke hvem det var på det tidspunktet? Nei, nei.
visste ikke hvem det var altså, visste ikke det var det de skulle, jeg hadde jo mine mistanker, men jeg visste ikke de skulle gjøre det så fort etter at vi kom til Afghanistan så jeg er sånn, ja ok det blir bra
Takk for beskjeden. Men klarte du å være positiv, eller knakte du helt sammen? Jeg klarte ikke å snakke. Jeg mistet... Jeg klarte ikke å prate på tre dager, eller noe sånt. Jeg mistet hele den der kommunikasjonsevnen min. Jeg tror jeg blir... Jeg vet ikke. Det tokete. Jeg husker det momentet veldig godt, da pappa løp mot meg og bare «Retulere, du har forlovet».
Det var litt sånn, wow! Det husker jeg fortsatt. Men jeg husker ikke så veldig mye etter det. Jeg husker masse sånne at det kom folk og det var masse ceremonier som jeg måtte være med. Jeg måtte smile og vise at jeg er glad og fornøyd og sånt. Så når jeg spurte hvem det er, så sa pappa, ja, faren hans var en god mann. Jeg har jobbet med han for 20 år siden, som da han døde i krigen.
Så faren var god mann. Sønnen, det har ingen sett, fordi sønnen er vokst opp i Russland. Så bra. Hyggelig. Så selv foreldrene dine hadde ikke møtt denne som de nå hadde lovet deg bort til? Nei. De hadde sett bilder av han. Og han visste seg jo å bo i Norge. Ja.
Ja, så jeg blir forlovbortegner, jeg tror, rundt 15. Jeg tror jeg hadde nettopp blitt 15, fordi det var i august, og jeg har bursdag i juli. Så ble jeg gift, ikke lenge etter, da kom han dit og gifte seg og sånt. Og så kom jeg til Norge i mai.
og da var jeg fortsatt 16 jeg blir 17 her i Norge jeg har bursdag i juli og nygift med en mann du ikke kjente i en helt ukjent land og verdens rikeste land ja det hadde jeg ikke kapasitet til å legge merke til i starten men det visste seg å være det etter hvert ja det er så mye annet å tenke på da men det var det
Og økonomisk sett for deg her i Norge, hvordan startet det? Det startet ikke noe bedre. Det startet med at jeg fant ut at han røyker veldig mye hash og har alkoholproblemer. Stort sett har pengene i hans gård til det.
Han er veldig glad for å ha meg her, fordi det er noe som heter introduksjonsprogram når du kommer til Norge som flyktning eller som familienforening. Så går du på det programmet i to år. Meningen med det programmet er at du skal kunne lære deg arbeidsliv og komme ut i arbeid og ha forberedelse på en måte i to år. Da får du praksisplass og du drar på skole samtidig som du lærer norsk og du lærer masse annet. Veldig fine ting.
Veldig, veldig fint program. Men der får du også lønn. Ikke så veldig høyt lønn, men det er nok til at du skal klare deg fra A til B, i hvert fall hvis du bor med noen og ikke har store boutgifter. Og det fikk jeg. Det så jeg aldri til. Det gikk rett til han. Han hadde laget bankkonto og alt, og så hadde han kortene mine og alt egentlig. Alt hadde han styr på.
Da fikk han sin egen lønn og fikk min inntekt. Når jeg spurte om penger og sånt, så pleide han å si at det er jeg som forsørger deg, så er jeg som kan gi deg penger. Da fikk jeg 100 kroner i uken for å kjøpe kort på butikken, på en asialbutikk eller innvandrerbutikk, og ringe familien min en gang i uken.
Jeg fikk 100 kroner, og det kunne jeg gjøre hva jeg vil med det i uken. Men jeg pleide å bruke det til å ringe hjem. På det 100 kronerskortet hadde jeg 60 minutter, så jeg kunne ringe til dem. Så det var min første møte med penger i verdens rikeste land. Heltig greier alt dette her, altså.
Og så går det ikke lang tid før du får barn? Nei, det gjør ikke det. Jeg ble gravid, eller jeg prøvde å, jeg ville ikke ha barn, fordi jeg tenkte, jeg vil ikke ha barn når jeg ikke har penger. Jeg var ganske ung, men jeg visste hva det innebærer, hvordan det er å ikke ha penger og ha barn. Så sa jeg til moren min, jeg har lyst til å studere, jeg har så lyst til å bli sykepleier.
Og læreren min har sagt at det er mulig for meg. Læreren visste jo ikke hvor gammel jeg var, for for å komme hit så måtte jeg være fem år eldre enn det jeg egentlig er. Så jeg var egentlig under 18. Men de hadde ljugt i dokumentet? Ja, de trodde jeg var mye eldre. Så læreren bare, du er ung, og du kan gå på voksenopplæring og få utdannet seg og bli sykepleier. Men
jeg kunne egentlig gått på ungdomsskole og videregående og det hele men det var jo noe annet nei, så jeg sa til moren min eller foreldrene mine at jeg ikke vil ha barn jeg vil heller gå på skole fordi her er det mulighet og jeg får det gratis faktisk gå på skole
nei, slutt med sånn galskap, sa de. Slutt. Nå har du en kone. Jeg bare, ja, men han er ikke snill. Han slår, han gir meg ikke penger, han kommer ikke hjem, han er full. Ja, det er fordi du gir han barn. Da blir han bra. Når en mann får barn, så blir menn ofte fine og snille, fordi da har de ansvar.
Jeg ble gravid med datteren min. Hun blir født. Og så blir det verre. Fordi hans addiksjon går jo mot en høyere nivå. Så når jeg forteller familien min, ja, men nå fikk jeg barn. Og han blir verre. Og da sa de, ja, fordi det er jente. Du må føde en gutt.
Da blir han bedre. Ok, det her, da er jo ikke slutt. Det begynner å, altså, hvordan skal jeg? Jeg blir gravid veldig fort etter datteren min. Og da var det sånn, og det blir verre. Verre, mer toksikk. Jeg husker, hvis jeg skulle ut til handlet, så pleide jeg å få noen hundrelapper av han.
Jeg måtte komme tilbake med kvittering. Og det var sånn handletur hjem, kjøpe mat. Jeg måtte komme med kvittering. Og alt annet av penger, sånn sedler og kvittering, pleide han å ta. Mynter, det fikk jeg beholde. Så når jeg var gravid med sønnen min, så jeg hadde en graviditetsbokse på datteren min når jeg var gravid med henne.
Så når jeg ble gravid med sønnen min, den buksen begynte å bli slitt mellom lårene, så jeg hadde hull i buksa. Og jeg trengte absolutt en ny bukse. Så jeg husker jeg hadde spart alle de myntene i en liten sultetøyboks igjen.
og da dro jeg til hennes Maurits eller jeg var ferdig på, jo jeg tror jeg var på trillet, jeg husker ikke, men jeg var i hvert fall forbi hennes Maurits, og da så jeg på salg en gravid bukse eller sånn, til mamma bukse, til 99 kroner tenkte, åh jeg håper jeg har 99 kroner i den buksen, til å kjøpe den buksen, så jeg spurte hun dame pent, kan du være så snill og beholde den for meg i sånn to timer jeg kommer tilbake
skyndte meg hjem, tok med meg hele buksen, kom bort dama på disken, og åpnet hele sultetøybuksen, og der falt det masse mynter. Det ble 116 kroner. Så jeg fikk kjøpt meg den buksen. Å, jeg var så glad. Lysens glaset. Jeg var så glad. Å, ny bukser.
Det var de beste. Jeg var så lykkelig, jeg tror. Jeg var så glad for de voksne. 99 kroner, og jeg hadde faktisk nok penger til de myntene. Ting ble verre mens jeg var gravid med sønnen min. Jeg endte opp med å føde han alene. Så ble jeg tatt vekk fra han.
fordi fastleger og sånt fant ut at han hadde slått meg ganske mye, og ikke at jeg hadde bare falt på isen. Så jeg flyttet ut. Men sønnen din var bitteliten? Ja. Prosessen startet før jeg fødde han, men ordentlig når jeg var i egen leilighet og ordentlig flyttet ut, så var han bare noen få uker gammel.
Så da var du i tillegg alenemor? Ja, 19 år. Eller før, han er jo født i april, så jeg fulgte jo 19 i juli samme år. Da var jeg snart 19, og to barn og alenemor. Og hvordan bodde du da? Jeg fikk... Prosessen med å gå fra han var ikke enkelt. Det er jo ikke lov å skille seg i vår kultur. Så jeg måtte igjen bruke penger
ved å si til han jeg kan få leilighet og bo med barna du tåler jo ikke at de gråter eller hjelper til og sånn da kan jeg få leilighet hvor jeg kan bo der og staten betaler så alt som blir ekstra penger til meg når de betaler til barn og sånn så kan du få de og du kan også leie ut leiligheten din til noen andre å bo med da får du også inn penger
Og det synes jeg han var jo kjempegod i det. Og det var jeg ærlig med politibarn og alle sammen. Ok, hvis det funker så gjør du det. Sånn var det han lot meg gå da. Og da fikk jeg jo da måtte jeg søke om separasjon og måtte jeg flytte ut på den måten. Ellers hadde han ikke latt meg gå. Nei, det er jo ikke mulig. Og foreldrene dine? De klikket jo helt til vinkel.
selvfølgelig det tok et år for de pratet jo ikke med meg for jeg hadde jo bringet skam på hele slekta jeg elste datter og hvordan kunne du gjøre noe sånt mot oss hva tenker du? hvem tror du du er? masse sånn at jeg måtte skamme meg for det var noe veldig forferdelig jeg hadde gjort etter cirka et år så begynte morgenen min å ringe meg
Og da var det sånn, ja, vi hørte fra noen andre at han var forferdelig fyr. Det er bra. Det stemmer. Bra, jeg har prøvd å si det i to-tre år, men det er bra noe etter det. Men det er mye enklere når det kommer fra noen andre som bekrefter det, fordi da er skammen mindre på dem. Da er det mindre min skyld, eller min valg. Og så begynte du å bygge opp ditt
Helt egne liv med barna dine? Ja. Og så begynte jeg å bygge opp mitt eget liv med barna mine og starte på en ny helvete. Da begynte jo familien min å gjøre noe for pengene. Så da skal du forsørge oss i tillegg til du forsørger dine to. Vare alene mor.
Jeg har noe som heter klasehodepinne. Det er en sjelden hodepinne, men veldig intens. Med anfall? Med anfall. På mitt verste kunne jeg få opp til åtte anfall i løpet av en uke. Og den anfall kan være fra 15 minutter til tre timer. Og da liker du å lider. Altså,
Jeg ønsker ikke det til noen, ikke engang heksmannen min. Og det sier litt. Det er ille. Og jeg hadde to barn, jeg har jo ingen familie her. Jeg hadde ikke så veldig mange venner, fordi jeg bodde helst veldig lenge på hemmelige adresse og masse greier. Men jeg måtte gjennom det. Og jeg kunne ikke jobbe særlig mye.
Jeg prøvde å jobbe, jeg prøvde å gå på skole, det fungerte ikke. Det å hente og levere og vaske og rydde og fikse og ordne og klare meg gjennom en anfall med to stykk som var veldig tett, det var umulig. Så jeg hadde lite inntekt, bare minimum, og det måtte jeg dele med familien min. De valgte å flytte tilbake til India, så jeg måtte sende penger nesten hver måned 2-3 tusen kroner.
Jeg pleide å sette, hvis jeg fikk, når jeg betalte det meste av det obligatoriske regningen og sånne ting, og hvis jeg satt igjen med 1300 kroner, jeg husker det, til hele måneden, og jeg var så lykkelig. Jeg var så fornøyd, og jeg var så glad, herregud, nå blir det i hvert fall litt mat på barna. Og vinteren var det verste jeg visste om. Det var fordi de vokste jo så fort, jeg måtte ha ulltøy.
Det kostet så mye, og jeg måtte ha tran. Det kostet så mye, og jeg måtte ha fisk nok til middager. Fisk hadde jeg laget bra løsning på. Da pleide jeg å kjøpe en pakke med fisk. De innholdte fire. Så pleide jeg å steke, så pleide du å få to. Når de spurte om mamma skulle ikke ha, så pleide de å si at hun hadde allergi mot fisk.
Så jeg spiser ikke fisk. Barna trodde vi hadde allergi mot fisk lenge. Unnskyld. For at de skulle få en middag til. Så jeg pleide å vente til de var ferdige å spise, så pleide jeg å spise etter dem. Man blir veldig flink på å lage økonomiske middager, men det var jo jeg fra før også. Det har du øvd på et helt liv. Ja, det var jeg god på. Så...
Det å sende dem penger gjorde jo at jeg ikke fikk klart å betale regninger i riktig tid, eller klare å ta meg av min egen økonomi. Kunne du ordentlig norsk på dette tidspunktet? Jeg var veldig flink. Jeg kan seks språk.
Så jeg har jo flyttet litt. Så jeg var veldig flink på norsk, lærte jeg på tre måneder. Jeg var så ung. Alle var fascinerte, de trodde jeg hadde et eller annet norsk gud, men jeg var jo bare ung, og så unge folk lærer jo fort. Så jeg kunne bra norsk. Jeg var ikke så flink som jeg er nå til å skrive og forstå og lese alt i faglig...
men jeg var veldig flink til å prate. Og du forstod brev du fikk? Ikke helt. Den biten var det som var vanskeligst. Brevene skjønte jeg ikke helt. Jeg kunne jo prate. Det verbale var enkelt, men å forstå og regler, rettigheter, veldig mye sånne ordentlige...
Ordentlig viktige ting, det kunne jeg ikke. Jeg hadde hverken noen som kunne lære meg, eller tid til å lære. Jeg hadde hendene mine fulle med livet. Så det var jeg dårlig på. Men det gjorde at både mangel på kunnskap, og veiledning, og støtte, og det med at jeg sendte så mye penger hele tiden til familien, gjorde at jeg endte opp med masse hjelp.
Jeg er så spennt, hva er det som skjer nå i mellomtiden? For sånn jeg kjenner deg i dag, så jobber du med Røde Kors og med ungdommer og fritidsgruppe. Hvordan kom du deg dit? Ja, det er et godt spørsmål. Det var en veldig dårlig utgangspunkt. Ja, det var det. Jeg begynte å...
En ting som er et eller annet, jeg pleier å si kronisk galt, et eller annet er at jeg ikke klarer å la være å lære. Jeg må lære. Jeg må lære. Og en av de tingene jeg elsket mest av alt var, altså jeg gikk ikke på skole, men jeg ble jo tvunget til å gå på koranskole.
Når jeg var barn. Fordi jeg var en jente, og jeg stilte litt for mange spørsmål om religion, og det var kritiske spørsmål. Og det de gjorde var å sende meg til en skole hvor jeg kunne lære mer om religion. På den skolen lærte vi 70% om koran og sånt, men også litt andre religioner. Ikke fordi vi skulle lære om dem, men for å sammenligne hvor bra versus hvor dårlig det er.
Jeg endte opp med å være buddhist, og jeg lærte jo koran der på den skolen min. Alfabetene i arabisk er jo det samme som persisk, og de andre språkene jeg kan, eller noen av de andre språkene, og jeg lærte å lese. Så jeg tenkte at hvis jeg tar de bokstavene og bruker det til å lese andre bøker, det gir jo mening. Jeg kan jo språkene, så jeg kan jo begynne å lese bøker.
Jeg startet litt sånn dårlig, kunne ikke alle ordene, men jeg ga ikke opp, så jeg begynte å lese. Da kom jeg bort til persiske bøker,
Kom bort til poesi, historie og egentlig alt. Gav det meg en persisk bok, det kunne innholde om hvordan pakke søppeldunken og sette det ute. Jeg hadde blitt glad, jeg leste det. Så jeg var veldig ny i verden som hadde åpnet for meg. Og når jeg lærte norsk, det å bli bedre på å lese norsk, oppdaget biblioteket. Da var det sånn, åh, det her er gøy.
Så etter hvert så kom det jo lydbøker og podcast. Før det hele, jeg hadde jo ikke råd til å ha abonnement på lydbøker og sånn, så pleide jeg å låne venninne sine abonnementer og sånn forskjellig. Men der fant jeg noe som var sånn selvutviklingsbøker. Var det noe som heter selvutvikling? Det er sånn, wow, skulle jeg sette øynene mine...
Sånn begynte jeg å bygge meg selv mer kunnskap. Og det å bli bevisst på hvor stor tema penger er, hvor stor og viktig tema penger er, og det å lære å skifte hele fokuset mitt fra «Stakkars meg, penger er dårlig, bla bla». En annen ting var at jeg bodde jo på en av de rikeste områdene i byen jeg bor i.
Alle rundt meg bodde i villar og kjørte porscher og omtrent var på en liten jentetur til Thailand en lang helg og sånt folk. Men de var jo ikke onde. Sånn som mamma pleide å si, penger er ... Og de har selgt sjelen sin til djevel. Ingen hadde solgt sjelen sin til djevel. Alle var så snille folk.
Det var folk som støttet meg, det var folk som var snill og hyggelige, og de var rolige og de trygge, og de dømte deg ikke for at du er alene, mor eller ... Altså, ingenting. De var jo ordentlig fine folk. Og så tenkte jeg, ok, jeg har alt for mye gjeld nå. Veldig mye av det kom jo fra eks-mannen min, fordi han tok jo masse på mitt navn. Ja. Ja.
Og veldig mye av det blir jo etter hvert sånn ubetalte regninger som jeg ikke hadde råd til, som kommer en etter en. Ok, jeg har rundt halv million gjeld. Jeg har ikke bil, jeg har ikke lappen, jeg har ikke huslån, jeg har ikke jobb. Jeg har altså ingenting. Ok, hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke ha det sånn heller resten av livet, for jeg er sliten. Jeg var veldig sliten. Og da var det sånn, greit.
I stedet for å sitte at det kommer en til vinter, og jeg har ikke klær til barna, i hvert fall ult klær, så kan jeg prøve å finne løsninger på hva jeg ikke kan gjøre. Hva er jeg god på? Jeg måtte gå en lang tur og bare tenke på, hva er du god på? Hvis jeg skulle presentere meg selv til en person som hadde spurt meg, hei, hva er du god på? Mikrofon, hva hadde jeg sagt om meg selv? Jeg er god på å lage mat.
Jeg er god på å lage billig økonomisk mat. Jeg elsker å vaske og rute og organisere ting. Jeg elsker å gi omsorg. Det ene jeg er god på er å bri meg omsorg. Så jeg legger en liste i hodet mitt. Det er jo ting som ikke bringer penger. Hva kan jeg få ut av det? Det er ikke økonomi.
Fordi jeg trodde det er økonomi, man blir god. Det er økonomi. Du må kunne tall. Det er ingen tall her, jeg kan ikke matte ordentlig. Så jeg pleier jo ikke å ta med barna der sånn 1 pluss 1 blir 11. De bare, nei mamma, jeg må ikke 2 pluss 2 er 22, det er bare virus. Ja.
til en god grad så mener jeg det for jeg er skikkelig dårlig i matte så jeg trodde de som var gode i matte kunne økonomi eller hadde styr på alt i livet og da er det sånn ok, greit og så ser jeg alle de venner rundt meg naboer og litt sånn forskjellige som jeg kjenner som har ting på stell de har jo veldig mye jobb de jobber jo de er jo skikkelig opptatt av og så har de vaskedamer
og noen legger ut på Facebook at det er vasketamma, at de sa slutt, og det er full krise og litt sånn forskjellig så helt sånn forsiktig så sendte jeg melding bare jeg kan hjelpe til jeg kan vaske og rydde ut det, jeg har jo ingenting å gjøre på en god dag, jeg ikke har smerter, så har jeg jo energi til å gjøre det
så mente jeg det som hjelp i starten, bare for å ha noe å gjøre og komme meg ut av huset. Og da var det sånn, seriøst, kan du det? De blir jo kjempetakknemlige. Og da var det sånn, vaskedama kunne jeg kanskje tatt over kun de stedene de har ute. Men jeg gikk jo og deepglimta hele huset bort. Ja.
Jeg gjorde det rett fra hjertet og mente det godt. Jeg visste hvordan det er å ha det hektisk, så jeg hjalp så godt jeg kunne. Organiserte i skjeskoffen og liksom tørket støv over hyllene. Ingen så, ingen synes det var viktig og sånn. Jeg har jobbet sånn i et helt år hos venner og naboer. Vasket, lagde mat når de hadde selskaper og
Pleide å gå bort med dem hvis jeg hadde litt mat til over, så la dem smake på ny matretter og sånne ting. De likte det. Da var det sånn at når de hadde selskaper og sånne ting, så pleide de å spørre om jeg kan lage mat til dem. Og det gjorde at jeg fikk litt penger ekstra. Noen kroner ekstra. Hva kunne jeg få skrubbe i fem-seks timer? Pleide jeg å få kanskje 400-500 kroner? For meg var det veldig mye penger.
Det å få tusen lapp ekstra i måneden, det var sånn mirakel sendt fra alle gudene i himmelen. Så for meg var det jo veldig stort. Og det var en sånn liten følelse på hvordan det føles å ha det fint med penger. Eller hvordan føles det å ikke måtte konstant stresse på «Oi, to kroner mindre her, det kommer til å ha stor konsekvens».
Så jeg lærte det å kunne ha to entekter, og ikke relay on just one. Det var et sånt der pittelite lysetunnel jeg så. Etter hvert så begynte jeg å jobbe som frivillig på Røde Kors igjen, med mat.
De hadde jo åpnet en ny sånn kafé til kvinner som skulle komme seg litt ut av huset, bli litt sosiale, lære litt om arbeid og sånt. Jeg snakket innom og spurte om de trengte noen frivillige der. Ja, det gjorde de. De trengte en som kunne være teamleder i den kaféen. Jeg har aldri jobbet i en kafé, heller ikke vært noen teamleder. Så jeg bare...
Ok, greit. Hva er det jeg må gjøre? Jeg må lage mat og holde samtaler og holde styr på de damene som er der og hjelpe dem, veiledene. Jeg kunne norsk. De fleste av dem hadde bodd her lenger enn meg. Men de kunne ikke snakke fordi de kom seg aldri ut av huset. Og jeg tok vare på det. Jeg lærte masse, utviklet masse.
Jeg fikk god hjelp av en leder som heter Line. Jeg fikk masse veiledning av henne, og lærte meg det meste man kunne lære en person om akkurat den oppgaven jeg hadde der og da, og støttet og satt pris på kunnskapen min, på historien min, så meg. Og det ga meg masse motivasjon da, sånn ok, greit, jeg vil dette, jeg vil det her, jeg vil...
Jeg tjener ingenting på det nå. Jeg er frivillig. Men det jeg gir, det føles godt. Og det skal jeg fortsette med. Og på den kaféen der så måtte du kunne litt økonomi. Vi solgte mat, ikke til så veldig dyre priser, men det skulle være en form for økonomi der. Så jeg ble mer kjent med penger, hvor mye jeg må inn, for hvor mye jeg skal ut.
Og det var veldig enkle tall, men veldig store for meg. Ja, ble du skremt av den oppgaven? Mer fascinert og gledet meg. Selvfølgelig nervøs. Jeg var jo redd for at det var en gang jeg teltet penger og det manglet 80 kroner. Jeg var livredd for at jeg hadde gjort noe feil. Men det var bare...
Det var riktig. Det var bare jeg som hadde ikke skjønt helt. Men det lærte meg mye. Jeg var nervøs, men jeg lærte meg mye.
Og når jeg havnet tilbake i rutine, hvor jeg kunne gi, og det føltes godt, og det å se mennesker og folk som har jobbet, og folk som har studert økonomi, og det er kvinner, stort sett er det kvinner, og da sånn, jeg kan gjøre det, jeg kan gjøre det, jeg tror jeg kan gjøre det. Ok, la meg prøve. Ikke sikkert, men jeg kan prøve. Da gjorde jeg det.
Og i det mellomrommet mens jeg holder på å ha frivillig og drive med alle disse tingene, så har jeg nå begynt å tjene ganske ok med penger. At jeg kan tjene faktisk opp til 4000 kroner i måneden av å vaske husfolk og lage middager. Og i ny og ned lager noen kaker, bursdagskaker og sånt. Og det liker folk. De deler med hverandre.
Og da kommer det mer folk. De vil ha mat, de vil at jeg skal lage kake og sånt. Det er ikke sånne store selskaper, men det er sånn søndagsmiddag på lite familie, eller bursdagkake som skal i barnehage, eller noe sånt. Ja,
Egentlig sånn. Jeg vet ikke hva du spurte for veldig lenge siden. Men egentlig hvordan du kom deg til å nå. Du jobber og virker sånn. Nå har du kontroll på ting. Og har liksom en... Ser sånn ut. At økonomien også er noe som gir deg noe. Det er ikke bare noe negativt lenger. Nei, det er en av de tingene som gjør meg glad. Jeg...
Elsker økotomi. Jeg elsker det. Det er en av de fineste tingene. Penger er ikke onde. Penger er trygghet. Penger er glede. Penger kan faktisk skjøpe deg lykke. Kommer han på hvordan du ser det? Jeg føler ikke...
Jeg vil ikke snakke om de veldig, veldig, veldig store gutta der ute som eier alle de pengene i verden, men selv de, jeg føler...
penger hvis jeg hadde hatt millioner en person som meg jeg hadde jo ikke kjøpt meg en hjerteskjøp og en villa og bare ligget der og fått druer i munnen og blitt viftet av en palmetre jeg hadde jo skapt jobber jeg hadde jo
ytt pengene mine oppgave. Gode oppgaver. Jeg hadde jo skapt mat på bordet til flere. Jeg hadde jo funnet åsene der ute. Jeg hadde jo styrket dem. Og det er lykke for meg. Så
Jeg elsker penger. Jeg pleier å si det høyt. Hvis jeg møter en ny mann, så bare, hva liker du å gjøre? Jeg elsker penger, og de blir jo helt skremt. De tenker jo, hva skjer med meg? Ja, du gjør det, ja. Faktisk elsker jeg penger. Det beste jeg vet om penger.
Men de skjønner jo ikke hva jeg mener med at jeg ikke kjøper meg ikke vesker og bruker flere hundre kroner på negler og vipper og sånt. Det gjør jeg ikke. Det er lov det også, men penger det skaper muligheter. Det er en verktøy. Det har eksistert i, hvis du går tilbake til lesehistorien,
Bøkene og historien vår har eksistert i økonomi, en av de største basene i livene våre, som alt annet. Det er jo en del andre gode mennesker, så det er veldig få som snakker åpent om det. Det sliter jeg med.
Og nå jobber du med Røde Kors, men ikke lenger som frivillig? Nei. Men som ansatt? Ja, som ansatt. Samme sted, samme hus. Bare som ansatt. Jeg jobber med barn og ungdom, stort sett ungdom. I alder 15-25 år, stort sett. De jeg jobber mest med er fra 15-21 år.
Og så har du fortalt meg at det er noe som gjør deg litt frustrert eller trist i møte med disse ungdommene. Det stemmer. Det gjør det. Jeg blir veldig lei meg fordi jeg ser barn som er født i Norge.
de har vokst opp her til den alderen jeg møter dem så lenge jeg har det eneste stedet de kjenner til er Norge ja, men de har innvandrer bakgrunn ja, det er de men man skulle tro de kan alt de er jo kjempeflinke på språk de kan jo snakke perfekt norsk mye bedre enn jeg som prøver de er norske barn hvis du ser på dem men det er de ikke
Når det gjelder økonomi og penger. Ja. Når det gjelder kunnskap, når det gjelder penger, når det gjelder økonomi, når det gjelder mål for fremtiden, når det gjelder trygghet på seg selv, og det å kunne sikte høyere, det å kunne studere noe stort, det å kunne bli noe stort. Sparing, hva er det? Ferier. Det er så fjernt for dem, fordi de har ikke nok penger.
De vet ikke de basic kunnskapene som alle barn burde vite, alle ungdom burde vite. Som jeg tror veldig mange av norske barn blir lært opp fra tidlig alder. Vil du ha den PC-en, eller den væsken, eller den skoen, eller hva enn det måtte være, ja, da må du ta ut sopplet, ta opp vask. Det er sånn den der inn og ut. De lærer seg sånn.
Du må gjøre noe for å få noe. Og når jeg har sett du har gjort noe, resultat og så, belønning, hvordan man beskriver det med min dårlige norsk, men jeg føler, jeg har jo sett også barn fra veldig tidlig alder i Norge, det er sånn, de får penger i gave, eller dopsgave, eller et eller annet, så det blir spart. De har en konto. Det kan være alt fra store sum til bitte små, til to-tre tusen kroner, det blir spart.
Hver en ungdom jeg har møtt som har vennet til barna mine, alle har enten en fond de har blitt svarlig for, eller fått en konto i gave. Ikke at alle er veldig rike, men alle har en eller annen form for forståelse for hva en fond er.
Hva det å spare og ikke bruke alle de pengene du har med en gang, eller hva det å du må jobbe for å få noe, og at pengene kommer ikke fra himmelen, eller at du ikke kan bruke alt på en gang. Men det har ikke de ungdommene jeg jobber med. Det har de ikke. De får stipend, som de ikke har fått på flere måneder, og så har det samlet seg opp.
De kan plutselig få 15-16 000 kroner, og det er sånn 16-17 årige. Ja, kommer de, å se, jeg har fått masse penger. Går rundt og viser til hverandre. En uke senere, blakk. Hva gjorde du med pengene? Jeg brukte dem opp. Jeg kjøpte litt klær. Du gjorde det, ja.
Lappen, øvelseskjøring, spare til det, veldig få, veldig få. Fra ti er det kanskje to stykk som kan det. Deltidsjobbet siden av skole, det begynner jeg å mase på skikkelig.
Det momentet de fyller 16 år, så er jeg liksom klegg på dem. CV, CV, søk nærmest noe om du søker noe om du søker noe om. Veldig få som har det. Det å søke på studier som er litt krevende nå, som er litt vanskeligere nå, men som kan gi deg bra fremtid senere, det gjør ikke de. Fordi de vil velge noe som de kan gå i praksis, for da får de penger.
Tidligere, ja. Ja, tidligere. Eller, hva heter det? Lærling. Ja. Fordi de har så stor behov for å få inn penger, men de pengene som kommer inn, de forsvinner jo før de har kommet inn. Så de ser verdien av penger, men det er i et kortsiktig perspektiv alltid. Veldig kortsiktig perspektiv. Ja. Så hva prøver du å si? Kunne du ønske at du kunne bruke mer tid på å lære dem? Ja, veldig. Ja.
Det de ikke lærer fra de små, er at de går gjennom samme prosess som meg. Foreldrene sitter med alt kontroll på økonomi. Barn blir delt veldig lite ting med når det gjelder økonomi. De blir ikke fortalt nok, de blir ikke inkludert nok.
i økonomien, så da blir det en sånn fjern drøm, eller en sånn fjern ting for dem ting går av seg selv, de vet ikke hvor mye foreldrene deres betaler leie, de vet ikke hvor mye en bil koster, hvor mye det koster å ha en bil, de vet ikke hvordan man betaler regning, hva er en regning, altså de vet ikke hva gebyrer og innkasse er, de vet ikke betalingsanmerkning de vet ikke matbudsjett
du kan ikke kjøpe deg sjokolade og energidrykke syv ganger i uka altså klær de tror det er et langt knapp og så trykker du på og så skjer det ting fordi foreldrene har gjort det sånn
De tar seg av alt, og så skal, nei, du skal ikke bry deg. Nei, du skal ikke snakke om det. For penger er en voksen ting. Det er en voksen ting. I mange kulturer. Og barn har jo veldig ofte ikke rett til å si sine meninger, fordi det er disrespect mot voksne. De eldre. De eldre.
Så det sliter jeg med. Og det påvirker jo dem senere, ikke sant? Når de blir litt større, og så havner de veldig ofte i norske miljøer med ungdom som har alt på stell. Du ser jo, det kommer jo ungdom inn til meg som er, begge to går i samme klasse. En er et eller annet, la oss si fra Afghanistan, og den andre er norsk ungdom. Begge to er 16. Den ene
Det er øvelseskjører som stiller meg spørsmål på, og teorispørsmål, for de har allerede begynt å lese til det. De andre bare, ah, driver du med disse kjedelige tingene? Du er jo ikke 18, hvorfor skal du drive med det? Fordi det er ikke engang en tema. Hun har jo spart alle pengene sine til å ta trafikalkurs og masse forskjellige. Hvis du spør hun andre, så, hæ? Hva?
Det påvirker så mye. Veldig mange av ungdommene som kommer inn som ikke er innvandrerbakgrunnen,
de tar studiespesialisering for eksempel, det er sånne små detaljer som ikke nødvendigvis man legger merke til der og da har noe med penger å gjøre men det har mye med penger å gjøre i det store bildet fremtidsutsiktene men hva gjør du med dine egne barn da? har du tatt liksom bevisste valg for hvor gammel er din barn nå? veldig bevisste valg min eldste hun blir eller
Hun er 15, blir snart 16, og minste blir snart 15, og er 14 nå. Begge to, når jeg får lønnet min på konto, ja, nå har jeg fått lønnet min hjem. Jeg roper alltid hvis jeg sitter oppe, nå har jeg betalt husleie, gjett hvor mye vi fikk på strømregning, ja,
Ja, så gjetter de, nei, denne måneden har vi faktisk vært flinke. Det fikk så og så mye. Ja, ok, nå denne måneden har jeg det og det regning. Da må dere velge om vi skal, ja, altså alt sammen, en gang i måneden har vi 800 kroner til å spise mat ute.
og det er ikke must, det er hvis vi vil, det er budsjettet vårt, men noen måneder kan vi spise, du mamma, kan vi ikke spise noe utenfor denne måneden, fordi jeg har den og den turen vi skal ha, jeg vil heller ha de pengene delt, så
Det er sånn organisert. De vet alt. De vet at hvis de vil se Disney+, og Netflix, så må de se opp HBO og en annen. De vet at de må. Hun som er 15, hun har allerede jobb.
Hun søker jobber, hun er allerede frivillig. De har passet kattene til naboene i gata og i området siden de var åtte år gamle. Tjent egne penger. Det er sjelden de spør meg om penger. Og de vet at de pengene som skal inn skal holde lenge.
Og når det gjelder å studere det med fremtid og sånn, så vet begge to veldig godt at hvis de vil velge noe stort, så kan de det. Det er heller bedre å gå gjennom en lang prosess og være fattig student. Det er veldig vanlig å være fattig student, har de også forstått. Og heller studere noe som kan gi dem noe bra tilbake i lengre tid i fremtiden.
Så begge to har allerede satt ganske mange mål som de prøver å oppnå. Det er veldig åpent om økonomi. Når vi ikke har penger, når jeg fikk skattesmell nå i sommer, da var jeg veldig åpent om det. Hvis de har lyst på en tur til et eller annet sted, ja, vi kan ikke det. Det er ikke meg som
Det er ikke mine penger, det er ikke min lønn, det er ikke min inntekt, det er oss. Det er oss tre, det er vi, vår, våre penger, kontoene våre. Vi har hver vår konto, men det er vår konto. Fondene våre, deres sammen.
Så de er en del av det, de vet alltid. Mamma, jeg hørte at fondene og aksjene gjør det skikkelig dårlig. Hva betyr rød tall? Hvis du spør ham på 14, han kan alt om krypto, om alle sånne ting. Han har lest og følger...
Veldig strengt på hvem de følger på Instagram og TikTok og hva slags temaer. Så det er de veldig bevisst på. Det høres ut som du har gitt dem veldig gode forutsetninger. Det håper jeg. Tusen takk for at du har delt hele din historie og alt med oss i dag.
skulle jo bare mangle takk for at du vil lytte dette er det nå ikke bare jeg som lytter på men mange tusen andre også som har fått litt innblikk i en verden de ikke i hvert fall som meg da, ikke kjenner til sånn i detalj som du beskriver tusen tusen takk takk for at jeg fikk være med takk takk
Ja, velkommen til Lyreko's ekstraordinære presskonferanse, denne gangen på podcast. Nå kan du handle alt du trenger til skolestart på ett sted. Lyreko har tusenvis av produkter fra kjente, trygge merkevarer. Spørsmål? Har du noen eksempler på produkter? Ja, det kan være sekk og penal, matboks, drikkeflaske, bokpinn, tegnesaker. Veldig bra. Ikke sant? Du kan besøke en av våre 21 butikker, og så finner du de nærmeste butikk og alle tilbudene for Lyreko Nå. Ja, det er alt, sier den. Lyreko.