Denne ukas annonsør er HelloFresh. La meg dele rabattkoden med en gang. På HelloFresh.no bruker du koden FRESH-PENGE for å få opp til 1779 kroner rabatt. Hvorfor bruker vi matkasse fra HelloFresh?
Fordi det gjør livet mitt enklere. Det er litt mer oppvask, det er det eneste negative. For det er jo litt mer ordentlig middag enn de stakkars guttene mine sikkert hadde fått om jeg ikke hadde fått middagen levert på døra fra HelloFresh. Jeg føler meg som en mesterkokk med disse oppskriftskortene. At noen har tenkt ut middager som er gode, masse grønnsaker. Jeg bare elsker å ikke måtte tenke ut og planlegge og handle inn til middag. Her er alt sørget for og kommer på døra.
Du kan velge mellom tre, fire og fem retter i uka til to eller fire personer. Og så kan du alltid hoppe over en uke. Så hvis du skal på ferie, for eksempel, så kan du bare sette hele greia på pause. Og hver uke så velger du retter selv mellom 25 retter, så du vil alltid være noe som faller i smak. Har du ikke testet ennå, så anbefaler jeg deg absolutt det.
Gå inn på hellofresh.no og bruk koden FRESH-PENGE når du bestiller. Da får du inn til 1779 kroner rabatt på dine seks første matkasser og gratis levering på den første. Rabatten kan også brukes hvis du har vært kunde hos HelloFresh før, men det er mer enn 12 måneder siden.
Ellen, du er foreleser på BI's videreutdanning. Hvor kommer motivasjon på jobben fra? En viktig kilde til motivasjon på jobben ligger i å mestre arbeidsoppgavene og utfordringene man står og overfor. Den mestringsfølelsen opplever du i møte med forelesere og medstudenter i klasserommet på BI. Lær mer på bi.no-muligheter.
Velkommen til Kjemperådet! Vi har fått inn et kjempe nytt problem fra en mor. Jeg leser. Hei, jeg har en datter på 11 år som vurderer å slutte med orientering. Hun elsker jo å løpe, men finner aldri veien. Og jeg må sitte så lenge i bilen og vente. Men dette her har jeg opplevd selv faktisk. Og løsningen for meg ble da Maps på mobilen. Hun er jo under 13 år, og da får hun 5 GB data for bare 149 kroner med Telenor. Hun bør jo sjekke ut nye mobilabonnement på Telenor ennå da.
Velkommen til Pengesnakk podcast episode 216. Jeg heter Lise Wermelie, og i dag skal vi snakke om altruisme, det motsatte av egoisme. Vi skal snakke om neste kjærlighet, rettferdighet, ansvar, og hvor mye vi egentlig har råd til å gi bort av pengene våre. For å belyse dette temaet har jeg med meg en ivrig giver. Eirik Mofoss, velkommen hit. Tusen takk, Lise.
Du er sivilingeniør, kan mye om blockchain-teknologi, har jeg lest, hvordan det kan endre finanssektoren. Du er høyremann, leder en tankesmye, er styreleder, kåret til DNs lederstjerne i 2022. Gratulerer med det. Takk. Du har også jobbet med bistand i Norad, men du er mest kjent for én ting.
Og det er at du gir bort noe de aller fleste vil si er en stor del av inntekten din. Så jeg skal starte med et kjempestort spørsmål. Hvorfor det? Hvor kom denne ideen fra?
Jo, for meg er det å gi en måte å både skape mening i livet for meg selv, men også utjevne noe av den, det jeg mener en sosial urettferdighet, skapt av at vi blir født på ulike steder, ulike tidspunkter i historien, med ulike forutsetninger. Og selv om det er viktig å jobbe for de tingene man vil i livet, noe jeg forsøker å gjøre,
De aller fleste jobber for å nå sine mål, så det er ingenting som betyr så mye for din måluppnåelse og hvor velstående du blir i livet som hvor du er født.
Og dette faktoret jeg mener er moralsk vilkårlig, og fordi jeg mener at en mer rettferdig verden, en verden der jeg hadde vært komfortabel med å bli født inn i et tilfeldig sted, tilfeldig land, tilfeldig menneske, det er en verden der ressurser er mer jevnt fordelt.
Dermed ønsker jeg å bidra til en sånn verden. Det er den litt mer filosofiske forklaringen, et tilsnitt av filosofi, noen er kanskje kjent med filosofen John Rawls, men mer i hverdagen, så er kortet svaret at jeg ønsker å gi, fordi en liten offer for meg kan bety ekstremt mye for noen andre.
Men 20 prosent av inntekten er det du gir, og du kalte deg nettopp en liten del. Fortell hvordan du tenker rundt akkurat det med 20 prosent.
Så jeg startet å gi ganske tidlig, egentlig da jeg begynte å studere litt før det, og kommer ikke fra noen kristen bakgrunn eller annen religion, så det hadde ikke noe med tiden eller religion å gjøre. Men jeg hadde tenkt en del på at jeg var ressurssterk, og vi i Norge har det fint, og vokste opp i en veldig vanlig familie,
Jeg skjønte at jeg var ressurssterk på noen måter. For meg så handlet det mest om at jeg var en som enkelt kunne rekke opp handa og ta ansvar i klassen. Men jeg tenkte, ok, jeg har litt mer å gi enn andre. Da burde jeg begynne å gi noe. Hvor mye?
så hørte jeg om en organisasjon som heter Giving What We Can. De oppfordrer folk i rike land til å ta et løft om å gi ti prosent av inntektene si, eller mer. Og etter å ha tenkt på dette i et knappt år, så fant jeg ut at ok, det føltes ikke for ekstremt, la meg også gjøre det. Så du begynte med ti prosent? Det stemmer. Mens du var student?
Ja, og så tenkte jeg at hvis jeg en dag får veldig høy inntekt, så bør jeg begynne å gi mer. Fordi hvis jeg får dobbelt så høy lønn, så har jeg råd til å gi mer enn dobbelt så mye. Fordi min disponibel inntekt øker enda mer, eller hva har jeg igjen etter første utgiftet.
Og det var egentlig med en gang jeg startet å jobbe, så tenkte jeg, shit, dette er så mye penger. Startet ikke med noe veldig voldsomt lønn. Men fra studentstipend og deltidsjobb ved siden av, for å spørre på litt, så følte jeg det var en stor økning. Så det var først bare noe jeg tenkte jeg skulle gjøre midlertidig.
det første året fordi jeg var veldig motivert for å støtte et par prosjekter. Men så ble det en fasting. Så tenkte jeg, vet du hva? Jeg tror jeg kan klare 20% i resten av livet. La meg sette det. Kult. Hvis vi går litt tilbake til barndommen din igjen. Hva slags kunnskap og tanker hadde du om penger? Eller har du fått med deg noen pengekunnskap hjemmefra?
Jeg har vokst opp med en stor interesse for penger. Jeg har tre søsken som alle er civiløkonomer. Pappa har også studert litt økonomi. Og økonomi var noe vi diskuterte mye. Vi er alle interessert i personlig økonomi og mange av de temaene du snakker på podcasten. Hvordan kan vi spare? Hvordan gjør vi det mest fornuftig? Hvordan kan vi kutte ned på faste utgifter ved å bruke smartere?
Hva vi kjøper eller bruker kreditkort med bonuspoeng og unngå lån og låseventer og så videre. Så jeg var tidlig fokusert på økonomi. Og i ungdomstida så kom jeg også bort i dette konseptet «fire» eller «financially independent retire early». Ja, hadde du det som et mål for deg selv?
Jeg vil si at jeg ble litt betatt av målet, og at det ga en slags formål med å bruke mindre penger. Dette var tidlig i 10-årene.
Og jeg ble interessert i at det faktisk kan ha så mye å si. Det jeg allerede var opptatt av, som var å bruke penger smart. Men så ble allerede det noe stort mål for meg. Og jeg tror det var litt fordi jeg fortsatte å vokse, og tenkte at penger er jo bare et instrument for å oppnå noe.
Og for meg var det ikke egentlig et mål å kunne pensionere meg tidlig. Jeg gleder å jobbe, jeg tenkte jeg kan gjerne jobbe hele livet og litt til. Så da ble egentlig det å gi til gode formål mitt mål med å bruke mindre penger da. Og hvordan er livet og hverdagen din nå? Har du barn, har du hund, seilbåt?
Jeg har ikke barn, bor i en ledelighet her i Oslo som jeg eier, og stort sett bodde med en samboer i mange år. Det betyr at vi har ingen store utgifter. Jeg har ikke båt, har ikke bil, ikke hund, og har hobbyer som primært handler om å
Gå ut og spise med venner, løpe, sykle og andre ting som ikke koster så veldig mye. Ja, men et ganske vanlig liv hvis vi kan si det sånn. Absolutt. Og arbeidshverdagen? Du har startet din egen jobb? Ja, så for et par tre måneder siden så gikk jeg ut av en jobb jeg hadde i staten. Jeg var fagdirektør i Norad, et direktorat som er ansvarlig for Mesterpartenet av norsk bistand.
og begynte å jobbe fulltid som daglig leder i en tankesmye kalt langsikt som jeg selv har satt opp med noen andre. Og vi er i dag fem ansatte.
Og hva driver dere med i en tankesmie? Jeg føler det er ikke alle som forstår hva det konseptet er. Vi er en partipolitisk uavhengig organisasjon med mål om å påvirke norsk politikk. Konkret til å forbedre og melde ansiktet i politikk på områder som er av global betydning. Så vi mener at
Politikerne, både personlig, men også politikken som system, er kortsiktig. Vi har valg andre hvert år. Media skriver om det som skjer akkurat her og nå. Så både i tid er vi kortsiktig, men også geografisk ved at vi bryr oss mest om de tingene som vi ser som ... Vi bryr oss om klimaendringen når det er flom, og det blir sikkert en eller annen overskjømmelse eller ekstremvær i år også.
vil man se på undersøkelser at folk blir mye mer bekymret for klimaendringen akkurat da. Og så glemmer vi det, fordi eventer går opp, boligene blir dyre, og så tenker vi at kriger og klimaendringer og sånt i andre deler av verden, det føles litt langt unna.
Så vi forsøker å endre på dette ved å få norske politikere til å lære mer om å få mer fokus på ting som pandemiberedskap, internasjonal bistand, klimaendringer, hvordan kunstig intelligens vil påvirke samfunnet vårt, og så videre. Og når folk hører at du gir bort 20 prosent av lønna di, pleier de å spørre hvor mye du tjener da?
Ja, noen. Men jeg tror det første spørsmålet folk stiller er, hvorfor det? Ja, ikke sant? Det er mer hvorfor enn hvor mye utgjør dette faktisk. For jeg kommer til å spørre. Hvor mye tjente du i fjor? I fjor tjente jeg 900 000 kroner. Og har du finregnet på at det er akkurat 20%? Eller jeg lurer på, hvordan gjør du det praktisk? Vi snakker jo mye om sparing i denne podcasten, og ofte også om sparerate.
Altså prosent. Og mange av de som hører på, hvis de sparer 20 prosent, så gjør de det som et automatisk sparetrekk dagen etter lønn. Hvordan foregår din velledighet i praksis? Jeg er glad i tall, jeg er glad i å vite hvor mye penger jeg har og sånt. Da jeg var yngre så følte jeg regnskap over alt jeg brukte i min personlige økonomi. Sparing, investering, utgifte. Det har jeg sluttet med, men jeg føler fortsatt oversikt hvert år over hvor mye jeg har.
og jeg fører løpende oversikt over hvor mye jeg gir. Og det er både for å gjøre meg selv accountable, eller holde meg til det løftet, men også for å kunne reflektere over det som er min største utgift hvert eneste år. Jeg tenker jeg bør bruke mer tid på å reflektere over det jeg bruker mest penger på. Men også som motivasjon for å kunne se hva jeg har gitt, fordi jeg
Jeg tror det er viktig å stoppe opp en gang iblant, og se på det regnarket mitt, og for eksempel forsøke å anslå hvor mange liv har det reddet, det har gitt. Og det er litt sånn ubegripelig, men det føles utrolig meningsfullt at jeg ved å gi en såkalt liten, men ikke betydelig del av inntekten min, kan redde en håndfull liv hvert eneste år.
Ikke bare redde liv på den måten vi har lest så mye aviser, eller hvis UNICEF eller andre står på gata og sier gi en matrasjon så redder du et liv. Ja, en dag hvis de er sultne i dag, men å sørge for at en toåring kan leve til de er 70. Altså hjelpe noen nok til at de kan få leve et fullt meningsfullt liv, i stedet for å dø tidlig. Og det koster ca. 50 000 kroner i dag gjennom de beste organisasjonene.
Og i det regnearket vet du da totalt hva du har gitt.
Ja, i år så nærmer jeg meg en miljøpæl som er 1 million kroner totalt donert. Og jeg hadde håpet jeg skulle... Jeg hadde et litt sånn bansjelig mål om hvornår det er før jeg blir 30. For jeg hørte om... Ja, da jeg var yngre så tenkte jeg å bli miljonær før jeg blir 30. Det hadde vært gøy. Eller en eller annen sånn miljøpæl. Og så fant jeg ut at jeg hadde å gi en million før jeg blir 30. Det er en riktig type miljonær.
Nå er jeg blitt 31 år. Jeg klarte ikke det, men om noen måneder så passer det. Så har du gitt bort én million. Hvordan kjennes det? Det kjennes fantastisk ut. Jeg føler veldig lite på at jeg har offret noe, og at jeg har kostet meg noe. Men det er nesten overveldende å tenke på at jeg har bidratt til så mye godt.
For en ting jeg har sett du har pratet om er egentlig det ansvaret vi har, vi som er rike. Hvor mye føler du deg egentlig forpliktet til å gjøre dette? Så litt tilbake til det moralske og filosofiske, så nesten alle i Norge er blant de ene eller to topprosent i verden når det kommer til inntekt.
Det å være midt på hver inntektsmessige Norge, gjennomsnittlig inntekt, 600-700 000 kr, gjør at man er blant topp 1,5% i verden.
Så selv om man kan føle seg mindre priviligiert her, så er vi i Internasjonal Målstokk svært priviligiert. Og jeg mener som sagt at det som betyr aller mest for at jeg havner der jeg er, inntektsmessig og velsignsmessig, hvor jeg er født og når, ikke all den innsatsen jeg har lagt inn i utdanning og så videre. Om jeg ville gå enda dypere, så kan jeg til og med tenke at den viljestyrken jeg er født med konsentrasjonsevnen,
Eventuelt å lære meg ting, er jo også flaks. Det er jo litt gener, og litt kanskje oppvekst, mest av alt gener, og det er jo også flaks. Det er ikke noe jeg har gjort meg fortjent til. Og alle disse tingene bidrar for meg til en oppfatning om at, ok, jeg har jobbet for en del ting i livet, men mest av alt er det flaks ved å gi bort noe som betyr lite for meg,
så kan det være forskjell på liv og død for noen andre. Hadde ikke jeg ønsket, hvis det var motsatt situasjon, at det var jeg som trengte hjelp og noen andre som kunne gi, hadde ikke jeg da ment at de hadde et moralsk ansvar til å hjelpe meg. Jo, det hadde. Og da tenker jeg det hadde vært litt hyggeligere å skaffe meg å ikke tenke at det ansvaret bør jeg ta selv. Så det er den pliktdelen av det å gi som jeg føler på.
Og så mener jeg at man også kan la seg motiveres av bare mulighetsdelen, altså den litt mer positive fremstillingen.
Jeg snakket med noen litt eldre menn i kirken, og de snakket om at vi må slutte med det ordet vedledighet, for det handler jo bare om rettferdighet. Det er bare rett og rimelig at vi gir. Vi trenger ikke å føle oss stolt eller noe sånt. Men så tenker jeg at for meg, når jeg gir til noe, så tenker jeg at der gjorde jeg gjennom meg en god gjerning. Og så tenker jeg, er det feil av meg å kjenne en stolthet over at det ikke bare er forventet, men at det er faktisk noe? Ja, der gjorde jeg litt ekstra.
Jeg synes det er veldig viktig. Selv om jeg mener et moralsk ansvar og en slags plikt, så mener jeg det som burde være hovedmotivasjon, og mer realistisk og mer givende for en selv, så alt følelsen min trenger ikke være negativt. Det kan også gi stor glede, selv om man kanskje gir primært feil på andre, så gir det mer mye. Jeg liker å tenke på det som en superkraft. Tenk at du liser hver måned,
har muligheten til å gjøre noe som potensielt kunne være den største happeningen i ditt liv. Fordi tenk at du på vei hjem fra jobb i dag, la oss si at du skulle gå forbi en vennende bygning.
Og du hører at det er et barn som skriker inn i bygningen, eller ser du ut til at folk har kommet seg ut. Folk står og ser på, og så tar du et trist valg om å løpe inn i bygningen, opp i etasjene, og finne dette barnet og få det med deg ut. Det går fint.
Du får bli litt forgiftet av sovel og gasser, men etter noen dager er du på begynnelsen igjen. Lokalavisen skriver om deg, kanskje til og med nasjonale medier, alle venner dine sender melding. Du er en held. Jeg redder et liv. Du redder et liv. Tenk det. Du blir kanskje nominert til årets navn i Oslo. Så stort ville det vært. Og du og alle andre vil nok huske det for resten av livet.
Samtidig så vet jo vi at ved å ta opp mobilen på vei hjem fra jobb, så kan du også overføre et beløp til en ideell organisasjon. La oss si 50 000 kroner som jeg snakket om tidligere. Det er ikke alle som har råd til det, men veldig mange i Norge har det. Så gjør det en gang eller flere ganger i løpet av året, og så kan du redde et liv.
Hvorfor er ikke vi som samfunn like begeistret over de som gjør det? Hvorfor ringer ikke ordføreren med? Eller de veldig, veldig, veldig mange andre i Norge som tross alt gir mye penger. Eller sender en brev, eller nominerer dem til årets navn. For det er jo resultatet som betyr noe for de vi hjelper. Vi pleier å si når det nærmer seg jul, og vi har bursdag og sånt at det er tanken som teller.
Sånn, det gjør det også for meg når mine venner gir meg en oppmerksomhet, fordi jeg har alt jeg trenger. Jeg setter mer pris på tanken, antageligvis mer enn derfor. Men jeg har alt. For de som har ingenting, så er det resultatet som betyr noe. Og derfor mener jeg vi ikke bør skille så mye på den heltemodige handlinga
noen gjør ved å redde et barn, enten ut av en brennende bygning eller på andre måter, som gir oppmerksomhet i dag, men også de som velger å helt visikofritt, veldig enkelt for en selv, å bare gi opp en del av sin inntekt, men med akkurat samme resultat.
Hvordan har du råd til å gi bort 20% av inntekten din? Ved å være privilegert og født i Norge, så er jeg blant de viktigste i verden. I tillegg så er jeg født med evner som gjør at jeg har klart å få en jobb som gjør at jeg tjener også oversnittet i Norge.
Så for meg var det kanskje det sterkeste motivet. Jeg tenkte, ja, men har du ikke så bra? Ok, men alle i Norge har det utrolig fint, eller de aller fleste. Hvis jeg til og med oversnittet bør i alle fall gi så mye at jeg kanskje kommer ned på snittet. Kanskje også mer, men jeg tenkte det burde i alle fall være en lower bound. Så også har jeg ikke dyre interesser. Jeg finner stor glede i å gjøre ting som ikke koster mye.
Og så tenker jeg at du gjorde noe lurt med tidspunktet du begynte på, altså når du gikk fra studentøkonomi til voksenøkonomi, at du ikke merket, altså du måtte aldri gå ned, at du hadde ventet til den type velstand og sånn. Nei, nå skal jeg gå ned 20 prosent i luksusnivå. Da hadde du merket det mer på kroppen.
Ja, og denne organisasjonen Giving What We Can, og gjennom effektiv altruisme, som var en type forening, jeg var med i på NTNU, og det finnes flere steder i Norge, så var dette en eksplisitt anbefaling. At det er mye lettere å begynne å gi mens det føles som et lite offer. Så sier de at som student, kanskje bare gi 1%, men begynne å gi 10%
eller et eller annet tall, mellom 1 og 10 eller over 10, når du får høy inntekt. Fordi du vet ikke hva du går glipp av, det føles uansett som du blir rikere. For de som allerede er i jobb, så kan man jo gjøre tilsvarende når man går opp i lønn. Enten det å ta prisveksten, eller det ved å ta bonuser, ved å ta inntektsvekst. Hvis man er redd for at det ellers skal føles som et tap, og at man må ned i levestandard.
For da, mitt neste spørsmål var hvilke privatøkonomiske grep har du gjort og gjør for å kunne fortsette å gi 20%? Men da er det egentlig ingenting. Eller du bare? For helt ærlig, det føles veldig lett. Men det er jo fordi jeg alltid har hatt god kontroll på økonomien min. Jeg begynte å gi
Før jeg begynte å tjene mye penger, så har jeg alltid levd utifra hva jeg har igjen etter jeg skal gi. Så jeg fører oversikt over det. Mange jeg kjenner har en egen donasjonskonto, så de 20%, 10% eller 5% trekkes rett fra lønna og går dit. Så uavhengig om de faktisk gir hver måned eller en gang i blant et større beløp, så er pengene lost.
Det har ikke jeg gjort, men det er fordi jeg har oversikt over hva jeg har, så jeg ser ikke på kontoren, og basert på det tar jeg en beslutning om om jeg råd til å kjøpe noe. Og så har jeg, utifra det, tatt noen valg om hvor mye jeg ønsker å bruke på bolig, om jeg ønsker å kjøpe en ny landeveissykkel, eller sykle noen år til på den 10 år gamle sykkelen jeg har, og
Da er det delvis basert på hva jeg har råd til, men for å være helt ærlig så handler det mest om å tenke det er verdt det. Er dette ting som er viktig for meg? Jeg sykler jo på den sykkelen for å få trening. Jeg kunne fått ren karbonfelg og lettere hjul. Derfor bare mindre trening. Men tenker du helt ærlig at det er ingenting du går glipp av? Eller hvis du ser venner som er på ferie eller kjøper seg en ny bil, tenker du aldri på at det er et offer det du gjør?
Jo, det er absolutt litt et offer. Men jeg tror jeg får mer igjen for det enn det jeg gir opp. For jeg ser også venner og bekjente som er deprimert eller føler på en manglende mening i livet. Og jeg tror virkelig at dette gir meg mye mer mening i livet og gjør meg mer robust i hverdagen. For om så er jeg ikke utrett noe viktig på jobb, om så er jeg en dårlig kjæreste eller venn,
så er ikke livet mitt totalt meningsløst. Så det er litt en sikkerhet for meg selv at noe godt bidrar jeg til ved å gi. Og så forsøker jeg å være bevisst på hva jeg egentlig ønsker å sette pris på i livet, hva det egentlig som betyr noe. Du snakker om minimalisme i en tidligere episode. Det kan være positivt på mange måter, men en måte tror jeg jeg bare reflekterer litt over, hva det egentlig som betyr noe for meg.
Så det er noen ting jeg har valgt å bestemme for at jeg ikke ønsker at penger skal være en for stor begrensning for. Jeg ønsker ikke at penger skal være en begrensning for om jeg har rått til å gå ut og spise med venner eller ikke. Det er ikke så dyrt.
Det gir meg stor glede, det vil jeg gjerne bruke penger på. Og på tidsfall andre ting. Mitt valg å gi er en ansikt til at jeg ikke har bil, men jeg mener jeg trenger virkelig ikke bil.
Men kunne jo hatt det. Hvis penger ikke betydde noe, for man kun så på kontoen og så på om man har råd til det, så hadde jeg sikkert kjøpt det. Det bidrar kanskje til at jeg reiser litt mindre, men jeg tror absolutt jeg reiser ganske passelig med tanker på hva som er ideelt uten å se på penger.
Og hvordan sparer du til egne mål? Du har jo også din egen framtid. Mange vil jo gjerne spare til seg selv, pensjonisttilværelsen, barn.
Sparer du også, eller er det bare å gi alt og tenke at det ordner seg? Nei, jeg sparer det også. Jeg har vært opps helt fra starten av, og det var min største tvil, venter jeg å starte, å gi og ta et løfte. Hva man ser tilbake på dette senere og tenker, å for en naiv og dum ungdomstid, tenker jeg går å gripe av nå.
Så jeg har vært opptatt av at jeg skal spare en del. Jeg har en tanke om at jeg ønsker en ny og større bolig senere. Så jeg bør legge til siden litt penger. Men om jeg kan kjøpe en større bolig om ett år eller fem år er ikke så viktig. Jeg har ikke nå et konkret mål.
Jeg investerte en del i fond. Når renta gikk opp, så følte jeg for å betale litt ned på bolånet. Jeg var usikker på aksjemarkedet. Så jeg har absolutt en tanke bak det og plan om å styrke min økonomiske posisjon inni fremtiden. Og faktisk, hvis jeg er usikker, så tenker jeg at jeg vil gjøre feil i retning av å kanskje spare for mye.
Kanskje ikke sånn moralsk, så mener jeg at det kanskje burde gitt mer. Men det er noe med når du gjør ting som er annerledes enn kanskje majoriteten i samfunnet, så tror jeg det er en sånn trygg heuristikk eller tommeltringeregel, og noen gang tenker at, ok, ikke gå alt for langt i ekstrem retning hvis ikke andre gjør det. Det er kanskje noe andre har tenkt på som ikke jeg har tenkt på. Er det noen som mener at du burde gitt mer?
Ingen som sier det til meg, men jeg har en kompis som jeg har snakket litt med faktisk, om ikke vi burde begynt å gi alt over en viss inntekt. Fordi, la oss si at jeg tjener 800 000, og så tar jeg en jobb, fordi jeg synes det er en meningsfull jobb, og har lyst til å gjøre den. Jeg gjør det ikke for pengene. Men så sier de, vi betaler deg 200 000 mer.
Selv etter å ha donert 20% brutto, og så er det jo progressiv skatt i Norge, så det betyr at jeg gir mer jo mer jeg tjener. Altså, mine donasjoner blir også progressiv. Nå sier jeg det er litt over 40% marginalskatt på de 200 000 ekstra, og så gir jeg 20%, så sitter jeg likevel igjen med 50-60 000 selv.
Jeg bytter ikke jobb i dette hypotetiske tilfellet for å tjene mer. Jeg har egentlig behov for de pengene. Egentlig burde jeg bare gi dem bort. Jeg har likevel nølt å fortsatt ikke ta det som et løfte av to grunner. For det første så tenker jeg at utgifterne mine kanskje vil øke når jeg blir eldre. I alle fall hvis det blir familie, barn og sånt. Da er det kanskje praktisk at disponibel inntekt øker en del.
Ellers måtte jeg bestemme meg for hvilket tall jeg skal sette, og hvordan jeg skal inflasjonsjustere det eller sånt. Det er en litt sånn dørstokkmiddel, hvordan skal jeg bestemme meg for det? Og så er det litt dette med
Ok, jeg er kanskje mer ekstrem enn mange andre allerede, selv om jeg på ingen måte er den eneste. Jeg vet om det er 150 personer i Norge som er medlemmer av Giving What We Can, og sikkert mange, mange tusen, ti tusener utenom det som bare personlig overvisning eller gjennom
religion eller tradisjon, kanskje i familien, gir. Så jeg vil ikke beskrive meg som unik på noen måte, men likevel det er en minoritet. Da tenker jeg at, ok, kanskje 20% er godt nok for nå. Og så kan jeg heller ta en revurdering hvis jeg plutselig føler at sparekontoen er litt for stor. Ja, jeg tenker når du sammenligner det med andre, så tenker jeg det er flere som vil si det er helt umulig.
Hva har du å si til dem? Hvis man tenker på, hvis man allerede er interessert i å spille penger og bli financial independent, retire early for eksempel,
men ikke egentlig ønsker å slutte å jobbe. Jeg tror mange av de som har en sånn plan legger til siden 20% av inntekten sin. Så i mitt tilfelle, når han har en mulighet til det, men har ikke noe behov for å slutte å jobbe tidlig, så kunne de på lik linje med meg.
Det andre er at jeg vet at jeg er en oversnittet. Det gjør det enklere. Jeg har ikke barn.
Det er jo de største valgene. Jeg tror for veldig mange hvis de setter seg ned og tenker på hva tvinger. Jeg pleier å stille dette spørsmålet noen gang til hvis jeg møter mennesker som har veldig mye penger. Fordi jeg opplever at folk er nesten like usikre på sin økonomiske fremtid, og om de har rett til å gi. Enten de har en, ti eller hundre millioner. Eller tusen for den saks skyld.
Og det er jo veldig merkelig. Hvis du har en milliard, så tenker du kanskje om en «tenk om». Da er det kanskje ikke «tenk om jeg blir lurt fattig», det er kanskje spørsmålet mer «tenk om jeg har lyst på en til hytte».
Men jeg pleier å si, spesielt for de som har veldig mye penger, skriv ned alle tenk-om-scenariene. Tenk om du har lyst på en yte. Tenk om du har lyst på en bil til. Kanskje tre. Tenk om du får et barn som har store økonomiske behov. Legg inn en miljon i året til tilpassning av huset.
Legg inn alle disse snørene, og så ser du, er det fortsatt penger igjen? Hvis jeg med min relativt normale inntekt hadde lagt inn mange sånne, så hadde jeg ikke vært rådgivet.
Men i et mer moderat scenario så har jeg penger igjen på konto. Fordi jeg har råd til å begynne å seile og få barn, og fortsatt gi. Og hvis man har en milliard, så har man antageligvis råd til alle tenkommene, og likevel så har man penger igjen. Når man kommer til nederst i Excel-erket, eller servietten, eller hvordan man gjør utregninger.
Så det å reflektere mer over hvor mye vi har, tror jeg også gjør at man kan føle en sikkerhet, som jeg føler at jeg absolutt ikke er bekymret for min fremtid, selv om jeg vil gi bort en betydelig inntekt. Hva tenker du om å vente til slutten av livet og testamentere bort pengene? For da vet du jo, da har du vært gjennom alt det tenker om, og det å gi fra, altså gjennom hele livet.
Det er et veldig interessant spørsmål som jeg har tenkt mye på og diskutert med andre. En viktig grunn til å starte og gi tidlig, er å bli vant til å gi. Jeg tror det er en viss sannsynlighet for at man kan endre verdier i løpet av livet, og hvis man vender seg til et høyt forbruk, hvis man har mye penger på kontoet, er det mer sannsynlig at man bruker dem, så vender man seg til et høyt forbruk.
Og jeg tror også man har mindre motivasjon til å spare for å gi når du ikke gir i dag, for du ser ikke alt det gode du kan oppnå. Jeg kan minne meg på hvert år hvor mye mine donasjoner jeg har oppnådd, og det gir meg motivasjon til å fortsette å gi neste år. Det andre er at
Vi får jo avkastning på penger vi investerer. Hvis vi investerer godt, så får vi mer avkastning. Det samme gjelder jo når man gir. Jeg får ingen finansielle avkastning når jeg gir 100 000 til en bistandsorganisasjon i dag. Men jeg har jo ikke tvil om at jeg har en sosial avkastning. Det å gi et barn en vaksine når de spør barn i stedet for å vente til de er ti,
Det har en avkastning, potensielt ikke bare i prosentene, men kanskje uendelig hvis vi snakker om det livet deres, fordi ti år senere er kanskje for sent. Det å gi et barn utdanning i dag gjør at de kan tjene mer resten av livet. Så jeg tror at den avkastning jeg får ved å gi i dag,
er langt over 10 prosent i året. I alle fall 15 prosent, noen gang enda mer. Og det er ikke tall bare tatt ut av lufta. Man kan spørre bistandsorganisasjoner hvor mye dere er villige til å
gi opp ved å få pengene et år tidligere. Da får du satt en slags verdi på hvor mye verdi det har for dem å få pengene tidligere. Det er også en forskning publisert av Verdensbanken som viser at event i mål til økonomisk utvikling så har bistanden avkastning på 11% i år, i gjennomsnitt.
Og en ting vi ikke har snakket om i dag, jeg mener det er veldig stor forskjell på gode, dårlige og veldig gode business-prosjekter. Det er akkurat det vi skal inn på nå. For det er jo et litt sånn dilemma. Jeg er, kan jeg innrømme, en litt sånn spontan giver. Hvis sønnen min kommer hjem og snakker om et utredningstro av dyr, så plutselig er vi panda-fadder i WWF samme dag. Og kirken støtter et barn hjem, da sender vi litt der.
Og så var det en på Instagram jeg snakket med, eller jeg sa noe om at vi var platfadder eller unisef eller hva det var.
Og da fikk jeg den strenge meldingen om at man ikke må støtte det her, for pengene går feil. Og det er jo sånn som har også holdt meg tilbake fra å gi. Fordi man vet ikke, går alle pengene til det de skal, eller hvor mye er mellomledde her. Hvordan skal vi tenke? Hva skal vi velge? Jeg mener vi og du bør tenke litt som du gjør om sparing, egentlig.
Når du sparer til å legge en pensjon eller for å bli økonomisk uavhengig, så er du jo opptatt av å få god avkastning, du er jo opptatt av å ta gode valg, kanskje få råd for andre, sammenligne ulike alternativer, og se på hva som gir deg best vilkår og resultater. Så hvis du plasserer penger i et fond, så er du nok opptatt av hvor store honorarer tar, er det 0,25 eller 1 prosent.
Og om du skal investere i noe du kan lite om, så søker du antageligvis ekstern hjelp. Du plasserer det i et aktivt forvaltet fond, kanskje i stedet for å plukke aksjer eller ennåmer selv. Hvorfor gjør vi ikke det også når vi ønsker å gjøre det godt? Om du selv sier, jeg tror du beskriver det for mange, man hører om noe, så kugler man det spontant, eller man blir møtt på gata, eller noen kommer og banker på døra og spør, hei, jeg kommer fra organisasjon X, vil du gi til et godt formål?
Så blir vi emosjonellt rørt og tenker at jeg vil jo gjøre en god sak, så jeg gir. Men du vil jo allerede ha gjort det med investeringer. Så jeg ringer på døren og de sier hei, vil du plassere 100 000 i mitt fond? Så skal jeg sikre deg pensjon. Så vi bør sammenligne alternativer.
Bistandsmarkedet, hvis det er lov å kalle det det, er mindre regulert enn det finansielle markedet. Og det er mindre konkurranse og mindre snakk om resultater og forvaltningshunderar. Så jeg tror forskjellen på en god og en dårlig bistandsorganisasjon,
er mye større enn forskjell på et bra og dårlig indeksfond eller aktivt forvaltet fond. Så jeg mener at ikke bare er det samme grunn til å sammenligne ulike alternativer når du gir som når du investerer, men det er enda mye større grunn.
Forskning viser også at de beste bistandstiltakerne og organisasjonene er veldig mye mer effektive. De oppnår mer per krone enn en gjennomsnittlig organisasjon. Det kan være ikke bare 10 prosent forskjell, det kan være tusen prosent eller ti tusen prosent forskjell. Det kan være ti og hundre ganger.
forskjell i hvor mange mennesker du kan hjelpe for samme beløp ved å gi til noe som virker bedre enn noe annet. Så nå håper jeg du kommer med noe svar. Hva skal jeg gi til da? Det aller første folk burde gjøre er å gi til tiltak i fattige land.
Penger nå lenger i land med både lavere kostnader, men også større behov. Det er folk som har det feilt i Norge, men det er et fåtal, og vi har heldigvis en velferdsstat som er villig til å strekke seg ganske langt for å hjelpe og bruke mye penger. Det er ikke tilfellig i alle andre deler av verden. Så hvis du gir penger til et sykehus i Norge, så kan de på marginen hjelpe veldig mange færre, og det koster veldig mye mer om de skal ansette en ekstra person enn i et fattig land.
Ok, men det hjelper kanskje et tak på VNG til fattigste land. Hvordan skal man finne de organisasjonene som gjør mest, og de tiltakerne? Skal man dele ut skolebøker, eller medisiner, eller investere i ventvann? Jeg var med å starte noe som heter Gi effektivt for cirka åtte år siden.
som forsøker å løse dette. Og der er målet at vi videreformidler donasjoner til noen av de mest effektive bistandsorganisasjonene i verden. Og det er ikke vi som analyserer eller gjør forskning for å finne hvem de ser, men vi stoler fullt og helt på en internasjonal organisasjon som heter Givewell. De har som eneste formål å se på forskninga, snakke med organisasjoner, evaluere ulike tiltak,
og komme opp med en anbefaling av det som gir mest bang for the buck til enhver tid, om man ønsker å bidra til fattigdomsreduksjon og reduserte ulykkerett og lidelse i verden. Så personlig er det primært det jeg gir til å anbefale
andre å gi til. Fordi de gjør ting veldig enkelt. Jeg har ikke tid til å sette meg inn i alle mulige ting i verden og sammenligne skolebøker med vitaminer til skudd. Men jeg tror, basert på det jeg har lest, at det ene er sikkert 50 ganger mer effektivt enn det andre.
Jeg vet i alle fall at medisiner mot parasittinfeksjoner i Kenya viser seg å være noe sånn som 60 ganger mer effektivt enn å dele ut skolebøker. Hvis målet ditt er å gi bedre utdanning. Det er ikke intuitivt, fordi er ikke skolebøker knyttet til utdanning, mens medisiner, det handler om helse. Jo, men i mange fattige land så er det primært helseproblemer som gjør at de enten ikke går på skolen eller ikke klarer å konsentrere seg når de er der.
Det vet vi nordmenn som ofte sliter om. Mange av oss har ikke vært i fattige land. Vi har i alle fall ikke gått inn der og lært oss hva som er problemene i skolevesenet. Så derfor burde jeg delegere de beslutningene til noen andre, på samme måte som at jeg ikke vet hvilken eiendom jeg har i Storbritannia som er bra å investere i. Så hvis jeg ville investere i eiendom eller Storbritannia, så hadde jeg funnet et forvaltet fond eller spurt noen profesjonelle områder.
Så i dag er det tusenvis av nordmenn som gir gjennomgi effektivt hvert år. Og jeg, det er faktisk en jeg snubler over også. Ja, så bra. Og det jeg likte på den siden var at det var sånn, ja, for de pengene så får du så så mange myggnett som beskytter så så mange mot malaria. Og det føltes veldig kult, og det er faktisk det jeg gjør.
Ja, så jeg har jo jobbet frivillig med dette prosjektet i mange år i dag, med å sitte i styret. Men nå har organisasjonen fått en stab, det har vært frivillig i mange år, og det har jo hjulpet å profesjonalisere. De har kunnet lage en sånn impact-kalkulator, så du kan få se og få vite hva dine penger har gått til, og et anslag på hvor mange liv også det har hjulpet eller reddet.
Og det tror jeg er veldig motiverende. Det funket på meg i hvert fall. Tusen takk for besøket, Erik. Selv takk. Hyggelig å snakke om penger og hva man kan bruke pengene på.
Du, jeg lurte på, hva er den beste investeringen du har gjort? Jeg tror det må være at jeg har kjøpt en egen leilighet. Jeg har kjøpt noen kryptovaluta, og håper jo at det vil være en god investering på sikt. Du, det må faktisk helt klart være utdanningen min fra BEI. Jeg har fått en kompetanse og noen verktøy som virkelig er nyttig for meg i alt jeg gjør på jobb.
En god investering handler ikke bare om økonomisk gevinst, men også om hva du gjør for å gi deg selv et enda bedre utgangspunkt. Utdanning er nemlig en av de største investeringene du kan gjøre for fremtiden din. På BI møter du kunnskapen og nettverket du trenger for å oppnå det du vil. Gå inn på bi.no for å finne kurs og programmer som tar deg videre.