Det er veldig sjelden der, skal vi si, at man skader hverandre på en måte. Jeg greide jo å skalle til en annen spiller i en hodeduell. Og det var akkurat, jeg blacka ut i to sekunder. Det var akkurat...
akkurat som et fjernsyn, sånn gammelt fjernsyn, sånn sopp, så bildet forsvinner i midten, i en prikk, og så våkna jeg på en eller to sekunder etterpå på gresset, helt forfjemset, og kjente at det kommer en smerte i front av pannen, og den andre blødde veldig. Men han sto opp til beinst, han fikk bare et åpent sår, men ikke kanskje det største smellen, men han fikk en sånn
Noe jeg skjønte litt utover uka, så vi skulle egentlig spille en par episoder forrige uke, men så måtte jeg avlyse det. Det var jo da sannsynligvis en liten hjernerystelse, og det var som å gå rundt med fyllersjuke i en hel uke, og bare svime. Du greier ikke å feste tankene med noe, alt bare svever, og du er trøtt, og du plutselig bare legger deg ned litt på dagen, og det var en veldig, veldig underlig uke.
Du er for gammel for å drive med sånn blodsport, heter det. Det sier mamma også, og det sier kona, og nå kan ikke du gjenta det de sier, Asle. Jeg må ha noen motstrøms som sier at dette er bra, her holder du deg sharp, her får du litt aggresjon, og så leverer du maksjematikk. Jeg har i tillegg alltid en greie der, men da jeg var i Cambridge, jeg boksa jo. Gjorde du det? Ja, ja. Vanlig, sånn tradisjonel boksing? Ja, og det var jo kjempegøy, men saksen at
Jeg var allerede i ferd med å være på halen av den tiden man bør drive med boksing. Men det var en fantastisk måte å få ut aggresjon på. Jeg boksa bare med venner og boksa for mitt college. Det ga meg enormt mye glede. Men så kommer det til det punktet at hvis du ikke er trent godt nok, spesielt muskulaturen her, altså nakken, til å ta det,
så kan du bli skadet. Så jeg gikk og vasa rundt i Cambridge med blåveisere. Det ser jo jævlig bra ut, når du går ut med blåveisere og noen sånne strips. Ja, men det er jo også sånn en mannlig greie, selv om det var en uke jeg bare kunne spise suppe,
for at han hadde truffet meg i kjeven, så hele gradet bare lå seg. Men det eneste jeg tenkte på var den fantastiske følelsen, en høy huk traf han midt mellom øynene, og så bare å se øynene hans rulle i skallen på han, og han tar et steg bakover, og så ser knærne gi etter,
Selv om jeg tappte kampen, så var det det minneset satt igjen, liksom den fantastiske følelsen av å plante en skikkelig full kraft midt mellom øyene på ham. Det har jeg aldri gjort i meg, det høres veldig tilfredsstillende ut, og
og treffe et perfekt slag. Ja, selvfølgelig. Men den tyskeren tok jo Ristad av seg, og så kom tilbake og ga meg en tilsvarende i kjøkkenen, så jeg ble gående med låst kjeven en uke etterpå. Han var like blid 30 sekunder etterpå, men minnet satt fast. Det var en fantastisk og god følelse. Jeg tror jeg har opplevd, jeg skal ikke si at jeg har opplevd alt av skader, men jeg har opplevd mye skade fra topp til tå, men jeg tror sånn som
selvfølgelig hodet, sier seg selv, men det med nakke, skuldre, jeg tror kanskje det er det verste stedet man kan ha smerte, fordi det påvirker uansett hva man gjør, sover, sitter, ligger, står, nesten være en prolaps og rygg og alt det greiene. Skuldre og nakke er kanskje det verste stedet å ha smerte.
kronisk langvarig skade på deg. - Jeg tror det kommer mye an på hvem du er. Det er enkelte folk som klarer å få seg uføretrygde over en vond finger eller en restless leg syndrom. Det kommer an på hvor godt du kjenner etter. Jeg vet at jeg bare er midtsynt, så da kan folk bli sur, men du skal ikke kjenne det så veldig godt. Jeg teltet gjennom, jeg satt på flyet og kjedet meg. Så ble jeg veldig opptatt av hvor langt hjertet til landet, og så klarte jeg ikke å fokusere på noe annet. Så jeg begynte å telle på hvor mange ganger jeg har
ha brygt bein. 28. 28 ganger? 28 bryd i lepet av livet. Det er stor. Det matcher jo ditt, skal vi si, ruinprofil. Det er vel også det at kroppen skriver ut sjekker, at ego skriver ut sjekker som kroppen ikke kan kasse, tror jeg. Det er nok mange ganger at jeg har stukket alt
alt for langt, men det gjør jo ikke så vondt. Men hvordan har du brekt det? Har du falt fra høyder da? Den store benknusefesten var det at jeg falt ned ut i Ersfjordstravarsen, falt 180 høydemeter, knakk ryggen, trebrudde i hodet, brakk sternum nesten alle ribbeina, åpnet brudde i begge anklene. Når var det her? 1997. Men så som...
Jeg brakk foten for et år siden. Jeg har brekt mye, men det som det har lært meg er at smerte er ikke så farlig. Smerte er noe du fokuserer på eller ikke fokuserer på.
Hvis du fokuserer på det, så er det utholdelig. Men det er utrolig hvor mye smerte du kan velge å ikke fokusere på. - Hva policy har du på å smertestille noen? - Jeg bruker det ikke. - Aldri? - Nå skryter jeg på meg. Da jeg brakk foten, det var forferdelig. Jeg hadde trynet, så som de fleste tenkte jeg at dette gikk ikke særlig bra. Jeg klarer nesten ikke å gå på foten. Jeg går og legger meg. Det blir sikkert mye bedre i morgen.
Så våknet jeg opp, og foten var jo dobbelt så stor. Så kommer lille jenta mitt, Sigrid på to år, og så sier jeg, Sigrid, du må bare legge unna foten. Hun tar rennerfart og hopper med bleierumpe og setter seg på foten. Ut går det et brøl som høres til drammen. Det gjør ordentlig, ordentlig vondt.
Og da var det smertespillene inn. Tre-fire dager, og så er det bare suck it up. Det er jo akkurat sånn som med alt annet, at du lærer deg bare å fokusere på noe annet. Jeg har ikke tenkt å bli noe sånn her Oxycontin junkie. Så jeg tar så lite medisin som overhodet mulig. Men jeg tror på moderne medisiner. Jeg er ikke noe antivakser eller noe sånt. Jeg bare tar så lite medisiner som overhodet mulig. Jeg er helt enig. Jeg liker smerten i form av at du skal leve deg gjennom noe til du ...
Både at du tar straffen for det at du var veldig uforsiktig, og at jeg tror det skjerper et eller annet. Det er like med at det skjerper sinnen at du også får oppleve at du ikke skjermer deg for den smerten at du står i det og lever gjennom det. Jeg tror du kommer ut av det på en annen måte. Ja, men det er også en måte å leve livet sitt på. Vi blir bunnet av frykt. Frykt for smerte, frykt for vårt gode navn og rykte.
Og det hindrer deg ganske mye. Det å lære seg å tåle smerte, ikke det at du skal påføre deg selv smerte, men at når smerte skjer, at du har en voksen holdning om at
Slutt å suttere. Det er ingenting å suttere over. Din smerte er din smerte. Lær deg å håndtere det. Og hvis det blir for ille, skal du selvfølgelig ta smertestillende. Og naturligvis skal du alltid følge det legene sier. Det er en grunn til at det er syv års utdannelse. Man skal stole på medisinen.
Men i den grad det er mulig, så er det liksom, lær deg å håndtere det livet gir. Alle har sine kors å bære, hold kjeft og bær det. Og det er også noe som er spesielt i forhold til menn, det er ingen som liker menn som suttrer. Kvinner liker de ikke, menn liker de ikke. Så det er greiene som å bli oppfostret og snakke om følelsene sine, ikke vær så snill å være. Jeg elsker det her, det er jo helt samme. Jeg kjenner til bøyeligheten for å
i min, skal vi si, stund hvor jeg syns synd på meg selv, jeg kjenner tilbøyeligheten til å begynne å snakke om meg selv, at jeg har lyst til å begynne å snakke om skaden, men jeg tror det ligger noe i det, så vi har lyst til å fortelle at vi har det litt vondt også, men jeg mener det ligger i sånn at hvis man har det, så er det en øvelse også bare
bit hendene sammen, som jeg sier til jentene mine, og bare stå og gi det. Og hvis noen spør, ja, da kan du godt si hvordan det er, og at det er litt vondt, men ikke gå rundt og syte om det, for er det en ting jeg hater selv også, er det sånn klaging over småting. Ut på tur, aldri sur, ikke sant? En fyr som på en måte også har ganske mye smerte, men jeg tror han har en litt annen type smerte enn det du og jeg har, det er Michelle Welbeck. Michelle Welbeck, vår tids største forfatter. Ja, og min favorittforfatter,
Jeg fikk tipset han av min sjef faktisk for mange år siden. Jeg tror vi går helt tilbake til 2009-2010, så var det min gamle sjef som sa sånn, han her burde du lese. Jeg er ikke så veldig enig i det politiske, men han skriver helt fantastisk. Han valgte å ta det. Jeg er ikke enig altså. Selvfølgelig med et forbehold, men...
Jeg tror du skal begynne med plattform, for du er veldig interessert i sex og damer og sånn, Wolfgang. Sex og damer er jo i alle bøkene. Du får sex og damer i alle sammen. Det kommer bare an på hvor opptatt du er av prostituerte. Det er bare halvparten av dem som har dem. Vi skal nå ta for oss det kapittlet jeg kanskje har gledet meg til aller mest i jernbøret. Det heter «Jeg legger meg ned her» med Michelle Welbeck.
kulturpessimisme på fransk. Jeg visste jo faktisk ikke når jeg gjøv løs på gullbrikkespillet, så visste jeg ikke at du hadde møtt deg. Jeg hadde jo ikke sett deg i jernburet da, og visste jo ikke at du hadde møtt og at du kjenner og melder litt med Michelle Welbeck, så jeg ble jo helt tatt på senga der. Helt uforberedt. Jeg tror jeg har lest nesten alle bøkene hans. Jeg tror...
Den mest utypiske boken hans i den rekken her, som er min favoritt, er kanskje Kart og Terrenge av en eller annen årsak, og kanskje den første, den utvides av Kampson, også har jeg lest mange ganger. Hva er dine, Michelle, favoritter?
- Jeg synes at "De elementære bestanddelene" fra 1998 er den beste boken han har skrevet. - Mange som sier det. - Alle bøkene tangerer hverandre, men i sentrum står fortellingen i "De elementære bestanddelene". Det er en historie som fortelles på ulike måter og ulike elementer hentes inn, men alle elementene i "De elementære bestanddelene" møter du igjen i andre bøker som han løste videre på.
Så jeg kom i kontakt med den da den kom ut i 98, og så leste jeg da plattformen i den første boka, som heter Whatever, på engelsk. Men dette er jo før Velbeck blir en kontroversiell forfatter, og Gud bedre så kontroversiell han blir. Ja, det skal vi snakke mer om etter hvert. Men først må jeg bare...
Hvordan i alle dager fikk du audiens hos Michel Wellbeck? Får du intervjuet han hjemme hos han selv? Ja, i tolvtetasje i et av disse store tårnene som boligene i Paris. Jeg har jo den holdningen at når jeg skriver bøker, så vil jeg gi leserne det beste. Jeg vil gi det beste jeg klarer. Jeg er stolt av disse bøkene. Jeg må gjerne kritisere dem, men jeg klarer ikke bedre. Jeg er stolt av dem. Dette er så bra som Astrid Toyer klarer å skrive, men
Jeg vil jo også gi deg det beste jeg kan klare. Så sendte jeg en e-post til en e-postadresse som jeg fikk gjennom en fransk venninne som jobbet i forlagsverden. Der stilte han et spørsmål omkring sivilisasjoner og sivilisasjoners forfall. For det jeg var litt interessert i,
Ja, ok, greit. Jeg leser alle bøkene dine. Men hvordan tror du at dette kommer til å gå til slutt hvis du mener alt dette? Så begynte vi å diskutere for det. Vi visste at vi begge to hadde en fascinasjon for en britisk historiker som heter Arnold Toynbee. Så spurte jeg om jeg kunne gjøre et intervju. Nei, det var ikke snakk om det. Så fikk jeg plutselig bare en mail der jeg fikk beskjed om en dato og et tidspunkt og en adresse.
Så jeg tok og skremte opp en venninne som jeg størte sammen med i England, fra franske høyadelen, Diane, som skulle være å oversette, for jeg visste ikke hvor bra engelsk han snakket, og min fransk går i hvert fall ikke til noe intervju. Men så viser det seg at Michelle Wilbeck snakker jo flytende engelsk,
Så intervjuet var jo mellom oss, og stakkars Diane ble jo sittende på å bare lytte mer eller mindre, og egentlig klarere, når Vølbek var litt usikker på om valøren i et engelsk ord og sånne ting. Men han gjorde jo egentlig bare mest for å fuck med henne. Han kan være en ganske infam type. Ja, det
bare se på de intervjuene han har gjort, og som vi har snakket om tidligere, men har dere fortsatt kontakter? - Nei, så som, og det er ikke på grunn av at jeg ikke har prøvd, så som jeg har forsøkt å fortsette dialogen etter intervjuet, og så fikk noen korte svar, og så bare feida det ut. Men det har kanskje litt an å gjøre med hvor denne forfatteren er i livet sitt.
La oss sette Michelles forfatterskap etter litt her. Det er min lille oppsummering her, og så kan du fylle ut litt bedre meg her. Jeg har notert meg sånn, Michelle skriver om Vestens forfall, om ekte og kald seks og kjærlighet, om 68-erne, om selvopptatte mødre, om islams inntog i Europa, og ekstremt stusselige hvite menn i 40-60-årene, som i stor grad hater seg selv og jobbene sine.
Og så ut fra alt dette, og det jeg ikke har nevnt, ser du en tydelig rød tråd, eller en fellesnevner, eller noe som på en måte gjennomsyrer forfatterskapene hans i dine øyne? Jeg tror vi må snakke litt om hvem Michelle Wilbeck er. Michelle Wilbeck er produktet av et ekteskap mellom en fransk tinderbestiger, fjellkatter i friluftsmann, og en barnelege.
Begge av dem er radikale. Han ble født på Réunion i den franske øya, og som han selv skriver, etter hvert mistet de interessen for lille Michel seks år. Han blir da sendt bort til sin bestemor, som er stalinist i Frankrike, har en forferdelig oppvekst ifølge seg selv, og det er ingen grunn til å mistro det.
foreldre, moren, konverterer til islam og drar til Brasil for å starte en leprakoloni, tror jeg. You couldn't make this shit up. Faren er bare distansert og har ikke noe særlig interesse for sitt eget avkom. Og Michel gjør det han skal gjøre. Han tar en utdannelse, han har et godt hode, han blir landbruksingeniør eller noe sånt.
Får seg en jobb i det franske parlamentet som skribent eller et eller annet sånn, eller en eller annen klørk, en eller annen lavere sekretærstilling i parlamentet. Men har da litt rære aspirasjoner. Begynner å skrive litt dikt. De første tekstene hans kommer ut på norsk nå faktisk. Jeg har skrevet forord.
Tor Kappelen Dam. Og så skriver han da først Plattform. Plattform blir ganske godt tatt imot, han er plugget inn i det franske litterære verden, og får liksom høflige anmeldelser, for nesten alle disse magasinene som er opptatt av litteratur i Frankrike er litterære.
i venstrevidde, og de drives av titanene i fransk akademi og den intellektuelle verden. De er alle sammen 68'ere. Dyrker det som skjedde i Paris i 1968, liksom store drømmene, ikke sant? Jeg kan bare pause deg bittelitt der, for jeg husker for meg selv for et-åtte år siden så måtte jeg alltid google 68'erne, for det er alltid noen som dukker opp i sånne sånne
samtaler som dette, og jeg bare så måtte minne meg selv på hva det er. For de som måtte lure på det, sånn at vi bare setter det, for vi kommer til å snakke en del om det nå. Hvem var 68'erne? 68'erne er de store etterkrigskulene. Fra 45 til 49 spesielt, så får man veldig høye fettselstrater i Vestlige land.
Denne generasjonen vokser opp i et svært konservativt samfunn. La oss ikke glemme det. Etter 2. verdenskrig blir Europa og Nord-Amerika ultrakonservativt.
veldig knyttet rundt det tyskerne kaller Kinderkirche, altså veldig klare rammer. Og så skjer 1968, som da blir denne generasjonens maktovertagelse. Revolusjonen bryter ut ved veldig mange universiteter, blant annet i Paris. Man får en ny intellektuell kaste som tar seg til rette og som blir dominerende innenfor akademier og journalistikken spesielt, men også innenfor næringslivet i noen grad.
Og denne generasjonen er ganske radikal, og kommer inn med en tro på at verden kan og bør endres, vi bør leve på en annen måte, nye normer, nye organisasjonsformer, nye verdier bør prege våre samfunn. Velkommen, nå er det 68-erne som er sjefen.
Er det noen connection til musikk og kultur og film på denne tiden her forresten som speiler det her? Ja, bare se på den fantastiske dokumentaren Woodstock. Det er en feiring av 68-generasjonen, og folk som i samtiden så jo at dette nå er verden i ferd med andre som kan lese i Time Magazine. De så jo at dette her var ikke bare en gjeng med stein ungdom som hadde møttes på en
på en sløtte og knulle hverandres kjæreste mellom harspipene. Det var ikke bare det, selv om de gjorde også det. Det var en...
Det var et opprør mot sin egen samtid. La oss være ærlige, det opprøret var på mange måter påkrevd. La oss ikke være så opptatt av å holde dom over fortiden. Det skjedde. Det var grunnen til at det skjedde. I Frankrike ble denne generasjonen kanskje viktigere enn noe annet sted.
Det endte nesten i fullskala revolusjon. Man forsøkte å starte med protester blant studentene over at gutter ikke fikk lov til å besøke jentenes studentboliger etter mørkets frambrudd. Det syntes guttene var trist, og det syntes også jentene. Så ble det demonstrasjoner, og så ble det en generalstreik
Ting tok helt av. Og siden 1968 så har Frankrike mytologisert dette til å bli, fordi de hadde denne revolusjonstradisjonen, så 68 ble passet inn i den tradisjonen som går som en trittrapp-tredskro fra 1789 via 1830 til 1848, de store franske revolusjonene. Og da selvfølgelig Paris og kommunen i 1917-18.
Nei, hva er det jeg sier? Parisekommunen i 1873, altså etter den fransk-tyske krig, da kommunistene og de røde tar over byen Paris. De ble feiret som revolusjonære helter. Så kommer Michel Houllebecq, og så sier han, ja, men hva med oss da? Han er et barn av 68-erne, han betalte prisen for 68-ernes selvrealisering.
En generasjon som ville frigjøre seg fra alt, inkludert sine egne forpliktelser, sine forpliktelser overfor samfunnet, forpliktelser overfor sine egne barn, for sine foreldre. Alt dette var ikke relevant lenger, det var en ny tid, må vi vite. Men selvfølgelig var det mange offre for dette, og et av dette var lille Michelle på 6 år, som ble sendt hjem til bestemor, fordi foreldrene ikke har tid eller gidd til å ta vare på han.
Det er interessant at han snakker om seg selv i tredje person. I boka eller i intervjuet? Han skriver dette i sin egen biografi på Nesede, så ser han etter hvert mistet de interessen for lille Michelle, parentes 6. Han skriver om seg selv, ikke mistet de interessen for meg, men for lille Michelle. Michelle Bebeck er et skadd menneske, det tror jeg han vil være enig også. Han er et menneske som
som sliter på veldig mange måter, sliter med å knytte seg til andre mennesker, sliter med å fungere i samfunn og finner veldig mye meningsløshet i det nye Frankrike. Grunnen til at bøkene hans traffs utrolig godt var at hans erfaring stemte seg utrolig mye bedre med hvordan mange i Frankrike lever sine liv. Så den der seiersfortellingen som han hadde fått av en
Gruppe mennesker som gjorde opprør mot systemet, og så ble den nye eliten hei, hei, hei hvor du går. Nå sitter alle 68-erne på alle samfunnets kommandohøyder, på absolutt alle kommandohøyder i Frankrike, så sitter denne generasjonen som blir født i disse årene på tampen av 2. verdenskrig til før 1950-tallet.
og synes at ting går riktig, riktig bra. De anser seg for å være sin egen opposisjon, de anser seg for å være undertrykte på tross av at de har bukt av begge endene. Og så kommer da Michelle Welbeck og holder opp et speil for dem, og det var ikke helt uproblematisk. Fordi det er disse menneskene som da, når vi snakker om Michelle Welbecks popularitet, så er det jo litt sånn at han er forhatt i Frankrike samtidig som han er
en av de mest populære forfatterne, om ikke den mest populære forfatteren i Frankrike, og også Europa, og etter hvert også verden. Ja, han selger jo i bøtter og spanner. Jeg har aldri opplevd noe lignende i mitt liv, at da serotonin kom ut, så var jeg i Paris, og da sto folk i kø rundt kvartalet,
Fordi boka kom i salg i dag, folk stod i kø for å kjøpe en bok. Det skjer jo ikke, ikke sant? Sobel Beck er ikke bare foraktet og kritisert, tydeligvis også med rette, han kan være en drøy jævel og frekk,
men også en forfatter som må leses. Alle må ha lest. Franskmennene er jo lett å bli glad i franskmennene. Dette er en kulturnasjon, far. Det er jo sånn at når du blir invitert på middagselskap, så diskuterer man seriøse ting, og det forventes at du har lest boken. Det norske greia med at jeg leser ikke så mye bøker, det holder ikke i Paris, altså. Nei.
Nei, for du snakker jo også litt innledningsvis her, vi kan jo ta oss ferdig med den bokken her, for jeg synes det er også litt interessant. I et av de første avsnittene i Michelle Welbeck-kapittlet, så er det et sånt som heter «I Frankrike kjeder seg», og der skriver du først litt om din egen erfaring med fransk arbeidsliv, og din tid i Frankrike, en liten periode da du var yngre.
Ja, det var bare en ting som slo meg om at franskmennene på den ene siden var veldig stolt av at de var et av landene med høyest levestandard, samtidig som at for meg Paris var et sted som var preget av beklemmende stagnasjon. Jeg lærte jo ganske snart at de hadde aldri be å møte på en mandag eller en fredag, for franskmennene hadde allerede implementert fire dagers uka. Ja.
der jeg jobbet på Sikkerhetspolitiske Instituttet, så låste de dørene klokka seks. Ingen fikk lov til å jobbe etter klokka seks, fysisk avlåst. - Høres ut som NRK, det. - Og så hadde de en branddrill. For jeg satt og jobbet med doktorand, så jeg jobbet og jobbet og jobbet. Jeg var vant til, sånn som i USA, at bibliotekene var åpne hele natta. Jeg jobbet til klokka tre.
Men der var det ikke lov, selv om de hadde vakt i døra. Uten alle sammen hadde de branddrillet, så fant de ut at to tredjedel av staben ikke var til stede på jobb, uten gyldig fravær. Det var et kjempesjokk. Hva fanken? Så Frankrike, og samtidig kom det med målinger som viste at studentenes drøm var å få jobb i offentlig sektor, på grunn av at det var en antakel som var at folk i offentlig sektor jobbet mindre og har bedre lønn og større jobbsikkerhet enn alle andre.
Og inni dette så kommer da denne rabellisten Michel Vølbeck og beskriver livet til ganske gjennomsnittlige mennesker i Frankrike, hva de tenker, hvordan de lever. Og det slo mange som veldig sant, de kjente seg igjen i Michel Vølbeck. Men tilbake til det, når vi snakker litt om hvem han var, tilbake til spørsmålet, forfatterskapet hans, er det noe du selv ser som at det er noen...
spesielle temaer eller noen røde tråder eller noen fellesnevner som går inn i de fleste bøkene hans. Det er jo sånn, man kan jo si det er veldig stor kulturpessimisme, men det er også sånn, vestens forfall er jo en ting, og dette her med vårt, skal vi si, forhold til sex er blitt sånn kaldere og kaldere. Det er spesielt i, her er det plattform hvor det er en dame opp, så øker det her sexklubben og de har jo sånn ekstremt platonisk forhold, mens han selv har et veldig erotisk forhold og dyrker sexen og at det
Hva drar du av de store linjene og temaene fra forfatterskapet hans? Velbek har jo besøkt nesten alle de store kulturkanttemaene, så han har vært innom migrasjon, islam, masseinnvandring, svekkelsen av privat sektor, marginalisering av arbeideklassen, fremveksten av det nye høyresiden, alle
og han har håndtert dem alle på en måte som elitene misliker. Det er ikke sånn historien skulle være. Han har feil helter og feil fiender i dette. Men en av de tingene som går igjen, og det som jeg tror gjør dette til stor litteratur, er at han ...
Han holder ikke opp et ideal som er at det er de slemme, dette er de snille. Han viser det moderne mennesket i all sin prøkt og all sin gru, og han vender veldig ofte tilbake til sex. Jeg tror det har noe å gjøre med at franskmenn er utrolig opptatt av sex. Jeg har aldri opplevd, jeg blir veldig beklemt av sånn at man sitter rundt et middagsbord, og så sitter folk og snakker om sexlivet sitt. Oi.
at dette er et tema for åpne mikk, som ikke er en svært norsk måte å håndtere det på, men de er veldig seksualiserte, veldig opptatt av dette. I Frankrike er det sånn at de har for de bemidlede og de som er i det mondene børgerskapet, så har de seksklubber. Det ble fortalt om dette.
av en kollega som viser meg at det er bare i sentral Paris, det er i hvert fall 20 steder hvor folk som er høyt utdannet drar, og så er det musikk, det er litt om behagelig mat, og der møter du de andre mennesker som også er i samme inntekts- og utdannelsesnivå for å fuge, for å ha seg.
Det er en sånn springer-greie også, at du går litt med kona, så finner man hver sin. Det skal være helt platonisk, det er bare å ha seg i litt trivelige omgivelser. Jeg tror det kunne finnes noen annen sted enn i Frankrike, og så har du liksom
Det er et tegn ved vår samtid. Som i Norge har vi fått sekskjøpsloven, og den loven har blitt en internasjonal suksess. Flere land ønsker å kopiere den ideen om at man ikke skal gjøre prostitusjon til ulovlig for de prostituerte, man skal ta kundene. Ok, greit. Men det har jo blitt sånn som med forbudstiden, at man forbøyer alkohol i USA. Ja.
Og da bare gikk du under jorda. Du bor i samme by som meg, det er nesten ikke en gate i Oslo der det ikke er et massasjeinstitutt med åpent i rød bokstaver. Jeg har aldri vært noe sånne steder, men det blir meg fortalt at de selger seksuelle tjenester, så det har sannsynligvis aldri vært mer prostitusjon i Norge enn det det er nå, det har aldri vært mer forbudt enn det det er nå.
Og det bør ikke overraske noen, sånn var det i Victoria-tidens England også, at man hadde et nevrotisk forhold til sex. Det hørte kun hjemme i misjonærposisjon innenfor riktighetskapet. Samtidig som det var så mye prostitusjon. Og Bølbeck skriver jo om dette, for han skriver om mennesker som
ikke klarer å binde seg til andre mennesker annet enn gjennom sex, og sexen er skuffende. Hans hovedpersoner ender ofte opp med å kjøpe sex fra prostituerte, bare en ren transaksjonell handling som egentlig bare handler om hans behov, og den prostituerte er bare en biperson i dette, uinteressant. Det er jo utrivelig, og han erkjenner det også.
at han er jo også nostalgisk på en eller annen måte, som han sier at 68-erne gikk løs på denne siste bastionen av kommunisme i et kapitalistisk samfunn, altså familien. Familien er kommunistisk.
Der yter man etter evner og får etter behov. Han synes jo at familien er fin, for i et litt konservativt samfunn vil det være noen for alle. At ulike mennesker vil få muligheten til å finne seg noen de kan ligge med, noen de kan danne en familie med, som de kan få gleden av å ha familie og vokse opp.
Mens i det moderne samfunnet som har skapt gjennom steder som Tinder og andre, så har man overført markedets logikk.
Så de som er vakre og har kapital på ulike måter, vil ha mange partnere. Mens de som ikke har dette, eller som har kvalifikasjoner og evner som ikke er synlige på internett, for eksempel det å bare være en bra fyr, eller å være dugelig, det blir jo ikke synlig på Tinder. Og så er det stadig færre
flere sorteres ut, ikke sant? Og det er som han sier at de har vellykket å rike seksliv, men stadig flere får aldri oppleve det å elske. Så å bli redusert til hva han skriver, onani og ensomhet.
Jeg leste i fjor at bare i Norge er vel en femtedel av menn over 50 år har ikke fått egne barn eller har stiftet familie. Det er et økende tall. Og så leste jeg nylig at det var et slags rekordvolum i antall single i Norge på 1,4 millioner. Jeg vet ikke hvordan de kom frem til det tallet i forhold til hva, men det er jo åpenbart bare snakke med unge mennesker som har...
gått inn i kjærlighetslivet, inn i sexmarkedet, partnermarkedet, etter at Tinder var der fra dag 1, så er det en helt annen på en måte...
og et helt annet taktikk og kaldt samspill enn det var som det har vært før, pre-Tinder og før internettens datingportalen. Det er ekstremt transaksjonelt, og i de fleste sider, noen solstilshistorier er det at noen møter hverandre på Tinder og lager forhold og barn og så videre, men det er ekstremt transaksjonelt at det er så fort man...
Når man har gjort det som kanskje i mange forhold er det største, og gjør det på dag igjen, så slipper luften litt ut av bobla, og folk mister litt interessen til hverandre. Det er ekstremt mye trist singelliv der ute, hvor de sier at det er et ekstremt kast-og-bruk-marked. Ja, det er absolutt også ...
Jeg uroes over at de av mine venner som er Tinder-helter og har skrudd seg selv sånn at de ser ut slik de bør gjøre og fremstiller seg på en måte at de kommer høyt opp på valglista. For det er enkelte menn som velger seg mange kvinner, og enkelte menn som velger seg nesten ingen kvinner. Og de mennene som velger seg mange kvinner,
Ofte får de et veldig negativt syn på kvinner som gjør det vanskeligere for dem å danne familie på grunn av at de blir så kvinnehatende av det å ligge med masse kvinner, som er paradoksalt, men det er min erfaring. Jeg er seksuelt konservativ, og jeg synes at folk skal være svært forsiktige med sex.
hvis de ikke ligger med hverandre på første date, er det en veldig dårlig løsning. Ikke dårlig løsning bare for kvinner, og mye to, dette er ikke funnet på, at det er mange kvinner som opplever
svært, svært problematiske ting i et sånt marked. Men det er også for mennene. For sex er noe som man bør reservere for en person som har i alle fall ambisjonen om å leve med. Av og til går det ikke. Av og til ender ikke alle forhold opp i familie og ekteskap, men i alle fall litt forpliktende forhold. Mens når man tar bort det forpliktende forholdet,
så skaper man noen ting som ikke er til gode for menn og ikke for kvinner. Og der er vi nå, og det er en overseksualisert vestlige kultur, der vi gjør noe som er viktig til noen ting som skal være kult og morsomt, og vi bryr oss ikke noe særlig, men sånn er det jo ikke. Og der er vi liksom, Vølbeks helter er jo menn som da
ikke har klart å finne seg en partner, alltid. Og så er det også et aspekt om at Vølbeck er nok ikke den største kvinneførekjemperen noensinne, fordi kvinnene i Vølbecks bøker har en tendens til å dø eller å bli kvestet. Og det har nok kanskje noe å gjøre med at han har et svært problematisk forhold til sin egen mor. Jeg kjenner også en del folk som har hatt problematisk forhold til sine mødre, og det er nesten gjennomkommende også
Det er et kvinnesyn som også resonerer med det anstrengte forholdet. Jeg tror det der med den der frie sexen og Tinder-revolusjonen, så gjør det vanskelig å lage at du skal få troen på familieaspektet. Du ser på en måte all den utroskapen og alt det der med det volymet av sex-
som gjør at det bare er sånn, men hvorfor skal man binde seg over det ene, og at det andre, kanskje det blir kjedelig å være et, hvis du har levd et ganske frilindet liv, og ligget med 50-100 partner, og så skal du plutselig slå ditt ro med en, så blir det kjedelig, og så blir det vanskelig å holde på det viktige familieaspektet, og når familier løser seg opp, som er liksom, det er,
stort sett et offer i sånne ting, og det er jo barna. Og konsekvensen at far eller mor ikke er der, eller svikter, eller krangler, eller tar selvmord for den slags skyld, så er det sånn det er kanskje den første
Den påvirkningen vi vet mest av hvorfor det går til helvete med enkelte ungdommer, det er foreldrene. - Jeg var på Silk på litteraturfestivalen i Haugesund, kom hjem i går. Så var det en fyr som hadde skrevet en bok om norsk kriminalforvaltning, og så sier han i en bisetning at det er sikkert mange her som kommer til å reagere på dette, men det alle har til felles, alle de som sover nå har til felles, er at de ikke hadde en farsfigur.
Ikke sant? Mens vi ble fortalt i alle fall gjennom 70- og 80-tallet at det er ikke noe problem i det hele tatt. Vi har funnet en god løsning, bonusbarn og liksom, og vi har ikke så mye kontakt, men det vil ikke barn og sånne ting. Men når du ser på, la oss bare ta steget ut av anekdoten og over i makrotallene, så ser du at det er ingen enkelt faktor som har større forklaringstyngde enn
Vokste du opp med din far eller ikke? Og i det øyeblikket du ikke har gjort det, så er sjansen for at du kommer til å være overrepresentert på en av samfunnets svarte statistikker, om det er trygding eller fengsel eller what have you, det er også psykiatri, begynner å bli mye høyere i det øyeblikket du ikke har vokst opp i en kjernefamilie. Og det er litt av en sånn synd at vi ikke har vært flinke nok til å kommunisere gledene da.
verdien av å ta sitt ansvar, ta sitt ansvar, gifte seg, ta vare på familien sin, holde seg gift, gjøre de kompromissen som er nødvendig, ja, også de kompromissen som går ut over din selvrealisering. Men det du vinner er jo hinsidesverdi, ikke sant? Det vet jo du som er familiefar, og det vet jeg også. At dette er jo, familien er jo min sanne glede. Det er jo ikke liksom,
de medaljer og striper jeg må bli tildelt i løpet av min karriere, selvfølgelig, men det er jo litt sånn som konfetti, litt sånn irriterende nesten. Men det som gir meg sann glede er jo det å komme hjem til min kone og til mine barn, og ha det fint liksom. Og det er jo også på grunn av at jeg vet at jeg har offret, og jeg har gjort mange valg for at dette skal være mulig. Og det er jo liksom å...
Kanskje vi har ikke vært flinke nok med gutta våre, og det er jo noe som er så utrolig trist med det moderne samfunnet, at med statsfeminismen og den påfølgende minoritetsbølgen, så var det en gruppe som ble glemt, og det var guttene. I utdanningssystemet spesielt? Feminiseringen av utdanningen, den endeløse utdanningen,
Vi snakket om at i filmheltene så er kvinnefigurerne ferdig perfekte. De må ikke strekke seg en gang, de må ikke utdanne seg, de må ikke øve, for de er fine sånn som de er, men det fanger de ikke guttene. De skal alltid belæres. Alt som er maskulint er problematisk, men det maskuline forsvinner jo ikke bare fordi at du fornekter det,
Så vi menn blir født med høyere testosteron, hvor vi har en helt annen behov for aggresjon. Vi har et annet syn på aggresjon, og negative følelser har vi også. Det å lære seg å mestre dette som en voksen mann,
Vi glemte tydeligvis å lære en generasjon av menn det, så får man sånne mannebarn da, som sitter og spiller TV-spill og surfer på Tinder etter kvinner de kan ha sex med, og der etter ghost, liksom, og slutter å ta telefonen, og så tilbake sitter de inntil og lurer på hva som gikk gærent, ikke sant? Vel det som gikk gærent var at de hadde sex med ham på første date. Det var det som gikk gærent, tur i. Ikke sant? Hahaha.
Du må også kunne klare å holde Nickerson på. Her er det en dans som er innarbeidet for vår art, og det er at hvis jenta holder igjen, så blir mannen mer interessert, i alle fall lenge nok til å bli kjent med deg,
på ordentlig, og kunne verdsette deg for det menneske du er. Men hvis du tar runger av deg Nickerson på første date, så er det godt mulig at han kommer til å se på deg som et ganske utskiftbart supplement til sin egen livsstil, og er ikke interessert i hvem du er. Er jo så vondt det gjør, ja det gjør det. Men gi deg selv skylda i dette, det er ikke patriarkatet, det er deg. Jeg synes det er strålende oppsummert, mitt inntrykk av mennesker
Mye av det er sjekkemarkedet, Tinder-revolusjonen. En annen ting jeg tenker på er jo det her med hvordan man selger kjernefamilien og forpliktelsene spesielt. Det er jo harselering når man lager humor ut av det, men man gjør det jo ikke spesielt innbydende for tenåringer og tjuringer, og man snakker om familielivet som hele tiden er tidsknipet makt.
Det er bare drit som blir formidlet av familieopplevelsen. - Ja, altså familiefaren må være et svagt, lattelig menneske som ikke får til noen ting. Som går der underkuet i dårlige klær, og er en person som bør latteliggjøres fordi valgene har gjort ha-ha, mens da
hvis han bare hadde skilt seg og liksom hadde en ganske stilig leilighet og en kul bil og kunne bruke tiden sin på alt ting bare han hadde lyst til, så ville han være et vellykket menneske. Da ville hans maskulinitet på en eller annen måte mirakuløst gjennomstå, men det er jo ikke det. Nei, jeg tenker også på sånn der... Maskulinitet er jo fanken med det, liksom...
La meg si det med stor tydelighet. Den som vinner er den som klarer å finne seg en partner og holde på den partneren, og som klarer å få barn og ta vare på den. Det er den maskuline suksessen. Ikke kanskje på mikroperspektiv. Sannsynligvis mye bedre og mer spennende sex hvis du velger et annet alternativ. Men i det store bildet, for det er det det handler om, er det å reprodusere seg selv og sette neste generasjon i en posisjon til at de kan ta gode valg.
Og så får du da, i siste fasen av livet, så får du belønningen også. Å bli eldre omgitt av sin egen familie. Ser du på de eldre, ser du på dine foreldre, ser du på min mor, hva er de opptatt av når de tangerer 70? Barnebarna! Barnebarna, barnebarna, barnebarna! Det er det som gir dem glede.
Vi mennesker er forbannet med et kort liv og nesten ingen perspektiv i det hele tatt. Dette er helt umulig å forklare til en 20-åring hvordan at mesteparten av livet ditt kommer til å finne sted etter fylte 50. Da har sex-driven har dempet seg, du har ikke det behovet lenger for å komme deg ut over erobre. Andre ting tar over. Det å bli gammel alene, det er sin egen skjebne. Ensomheten.
Manglen på mening, ganske enkelt. Men Møllbeck, i hans bøker, så har manglen på mening springt ut som et rop ut av tusen millioner av stryper i Frankrike og blir til noe som er stort og dekker hele samfunnet.
"En verden uten mening". Saki Laidi, professor ved Sonspå, har skrevet en bok som heter "En verden uten mening". Utrolig smart. Han er en av disse franskmennene av arabisk avstemning som har gitt så mye til Frankrike intellektuelt.
en utrolig topper bok som burde vært feirit fra den ene enden av andre enden av kontinentet som et akademisk fagskrift. For det er så annerledes, ikke sant? Det er Max Weber-sk, men som liksom ble tatt imot med høflig applaus, for det passet ikke helt inn. Hvordan da? Nei, han forsøkte jo å løfte opp til en stor debatt om hvor er vår sivilisasjon på vei, og den tanken om at
Vi har også en plikt til å skape et samfunn som gir mening til enkeltmennesken. Vi har hatt 68-erne og 68-ernes barn som har gjort alt de kan for å latteliggjøre og rive ned det vanlige liv. Se på de stygge klærne og se på han han tror på nasjonene, se på tulledamene han går i kirken. Det handler om noe ikke selvrealisert i det hele tatt.
- Men hvis du da har fratatt gjennomsnittsmenneske, livsløgnen, Ibsen sa det, du skal ikke ta fra gjennomsnittsmenneske og livsløgnen, da tar du også selve livet fra dem. Men nå har du gått rundt som en, vår elite gikk rundt som en person med en nål på et barneselskap og sprukket ballonger, så er alle ballongene sprukket. Hva nå? Vi står tilbake med en verden uten mening.
Livet gir ikke mening for enkeltmennesket. Det var derfor jeg sa disse trygge, små fellesskapene, familien, som er intenst meningsbærende for individet. Men hvis man ikke har familien lenger, da, ikke sant? Og så sitter store deler av befolkningen, sitter i sine 40-60 kvadratmeter store leiligheter og spiser singlemiddager og ser på Netflix. Et helt liv. Tror du at sumtotalen av lykke i dette menneskets liv er større enn
med å gjøre alle de latterliggjorte kompromissene som det du må gjøre for å kunne fungere i en familie. Jeg er bare blitt mer og mer tolerant, så jeg liker alle. Det er som engelskmennene sier at one man's mistake is another man's wife. Sånn er det.
Det er massevis av kvinnefolk som jeg aldri kunne tenkt meg å være gift med, som er utmerkede kone for andre. Det er massevis av mannfolk som jeg ikke vil ha i min nærhet, som viser seg å fungere veldig godt i familie, for å gjøre nytte for kvinner.
Og det er noen for alle der ute, men jeg tror ikke at man skal lete på Tinder. Nei, det er noen sorts historier. Tinder er jo ikke noe teknologifeil heller. Det bringer jo, også var det Tinder, det bringer jo bare folk sammen i en slags chatkanal med et slags konsept rundt. Det er jo hva du gjør etter Tinder-greiene, så det er ingen som tvinger noen til å ligge med hverandre fordi du er på Tinder. Teknologien er jo bare der for å splice folk
å finne hverandre geografisk nærhet. Det er jo hvordan vi handler
som konsekvens av at vi er så lett å finne andre mennesker. Du slipper å dra fysisk og sminke deg og dra ut på forspill, at du slipper å være ute i sosiale og jobbe frem med relasjoner og gå frem til mennesker. Det er bare switching, så det er jo hva som skjer etter den der. Og så skaper du et marked, for det menn- og kvinneartist tilfelles er at kvinner og menn ønsker å ligge med folk som er litt penere enn dem selv. Ja.
Og kvinner er ekstremt diskriminerende. Vi blir jo lært av satsfeminismen at hvis bare verden var styrt av kvinner, så ville verden vært et så fantastisk sted.
Det tror jeg ikke det er i det hele tatt. Når kvinner velger, så velger de stort sett menn som er høyt utdannet, rike og kjekker enn dem selv, det er det de vil ha. Det skaper man et marked hvor de mennene som klarer å signalisere at de er i den kategorien, kan ha sex med så mange kvinner som de bare vil, mens menn som ikke tangerer disse, de sliter. Når du ser på, det som undrer meg er at 68-årene kommuniserte fri seksualitet, alle har sex med alle.
Men 68-erne selv, i deres egne liv, så var de svært konservative, stort sett så giftet de seg med mennesker som var like velkvalifiserte som dem selv.
og dyrket kjernefamilien og ga da sine egne barn til beste forutsetninger for å kunne storme ut i samfunnet og gjøre det svært godt uten alt enn det. Dette satt seg fast derimot i arbeid i klassen og lavere klasser. Slutten på ekteskap, slutten på å gå i kirken, slutten på det å være en god borger med sosial oppløsning som resultat for mange. Sånn som
Det var en statistikk, jeg husker det ikke i Cambridge, så var det en statistikk som gjorde sin seiersrunde, at en helt vanvittig høy andel av de som studerte i Cambridge møtte sin make, den personen de giftet seg med, i Cambridge. Universitetet er jo kanskje det beste datingstedet, for veldig mange som har gått ved universitetet møter den personen de gifter seg med, men ikke gjennom fucking Tinder. Du blir jo kjent med dem. Hva slags syn, jeg er jo mann, man må ta mannens perspektiv, hva slags syn tror du at du får på kvinner
Hvis du ikke må strekke deg, hvis du ikke må bli kjent, selv om ditt store mål er å komme i buksene på henne, så er det jo sånn at i en normal virkelighet må du strekke deg til å bli kjent med denne kvinnen, og danne en relasjon, en ordentlig relasjon. Og i dette så åpner man jo muligheten
for det viktigste valget du kommer til å ta i ditt liv, altså hvem du velger å få barn med. Men hvis man starter med forøginger, så er det jo, og det ser vi også, at det er et potensial for at veldig mange ting som kan komme til å skje, som ikke er noe særlig hyggelig for noen, og heller ikke veldig bra for de såkalte vinnerne, de som får ligget med flest,
Det er ikke bra for dem heller. De ender opp med å utviklingshemme seg i den forstand at de ikke klarer til slutt å danne et normalt parforhold med en kvinne. For la meg si det med stor tydelighet. Det er et kjempefordel å ha vokst opp med søstre. Kvinner er stort sett ganske like menn. Det er noen som er sånn, og det er noen som er sånn. Kvinnefolk er like forskjellige som det menn er.
og de er veldig like menn i det at vi er mennesker. Så hvis det er noen ting som du ikke ville like at noen gjorde mot deg, så er det ganske stor sjanse for at kvinner heller ikke vil like at du gjør det mot dem. Hvis du har den for tommelfingeregelen, så har du kommet til et godt stykke for å kunne ha et normalt forhold til kvinner. Det jeg tenkte på underveis her, jeg er helt enig i det du sa nå, men det var jo Gad Saad som sa det, han libanesiske, han kopiserte Nasentale faktisk, han sa det også,
at kvinner er ganske diskriminerende på hvem de velger som partner, og det er jo ganske forskning på dette, at de sjeldent velger noen som er under dem i pecking-orderen, eller i rangstigen, og det sies best på norsk. At det er som regel noen som er på et økonomisk prestisjenivå som dem selv, eller over. Hvis dette forandrer seg senere, så er det veldig stor sjanse for at forholdet ryker. Hvis kvinnen fortsetter å
stiger frem i rang, eller får et større økonomisk perspektiv, eller mer lønn, eller skal vi si et større upper hand i forhold til en sånn maktmessig tids... Altså hun krever mer tid, mer til jobb og tjener mer penger, så er det veldig mye større sjanse for at det forholdet ikke kommer til å ryke hvis mann stagnerer, eller bare blir sittende da, og sitter i man-caven sin og spiller dataspill og ikke har noen utvikling da. Og da er det
I motsetning til mannen, som bryr seg veldig lite om hvordan kvinnen gjør det i sitt liv, med tanke på karriere og personelt, så mister kvinnen mye mer lysten på den mannen hvis den avstanden blir for stor. Det er oppskriften på mange som møter hverandre i slutten av 10-årene, veldig tidlig i begynnelsen av 20-årene, så vokser de fra hverandre fordi ...
Mannen er ikke på linje sånn som de var da de var unge, karrieremessig eller fremtidsmessig, og så ryker det fordi de har forskjellige ambisjoner. Det er jo sånn at jeg gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør, for vi har samfunnsverdier, og så har vi hvordan kvinner faktisk velger. Kvinner er ekstremt diskriminerende. De fleste vet at de aller færreste kvinner ønsker å gifte seg med en mann som er lavere enn dem.
Det er rent statistisk, så det skjer i veldig liten grad. Men de liker heller ikke å gifte seg med menn som er lavere utdannet enn dem. Ja, det er også sant. I de aller sterkeste farger ser du det i forhold til afroamerikanske kvinner i USA, på grunn av at blant mennesker med afroamerikansk herkomst i USA, så er det en stor diskrepans med hvem som kommer seg til universitetet, mest kvinner som gjør det. Men veldig mange av de ender opp single på grunn av at de finner ikke menn.
som har tilsvarende utdannelse, og de har også en forskjellighet for å gifte seg med andre afro-brykaner, ikke noe galt i det. Mens man da plutselig har fått en tendens til at heller ikke menn med høyere utdannelse gifter seg, på grunn av at de er da i et perfekt seksuelt marked, der de kan være storokser og ligge med masse kvinner, og samtidig få lov til å bevare alle fordelene ved ikke å ta ansvar for sitt eget avkom, ikke sant? Så de pøler på unger på damer, og så sier Tudelue,
uten å ta konsekvensene for livene til sitt eget avkommet. For meg er det helt sjokkerende, for avkommet er det mest verdifulle du har. Men hvordan tror du det kommer til å gå i Norge da? Hvordan tror du det kommer til å gå når gledenstrålene rapporterer NRK at nå er det 70% av kvinnene som søkerne på politihøyskolen er nå kvinner, 70% på medisin, 70% på jus, 70% på seg, hurra! Ja, greit. Greit.
og hvordan tror du at det kommer til å gå da, når disse damene har gått gjennom universitetet, de har vært flinke og fått alle utdannelsene de trenger, og så kommer de ut i et marked der det er ganske få menn som har like høy utdannelse som dem, og de har da en ofte uttalt, men veldig sterk preferanse for å gifte seg med menn som er på akkurat samme nivå som dem selv. Det er samfunnsmessig svært uklokt hva vi driver på med. - Og det bidrar til en del skilsmisser, akkurat det aspektet der.
Ja, selvfølgelig skal man jo forsøke å endre samfunnets normer og få damer med doktorgrad til å forelske seg snekkere. Det kan jo skje. Nå er det jo sånn at vår erfaring med å endre samfunnets moral gjennom å indoktrinere dem og kjøre ting på læreplaten og ha en monokultur. Erfaringene er nok ganske begrensede for hvor godt det lykkes.
Men for et land som alt har lav fødselsrate, så er det idioti det vi gjør nå. Det å bare gasse opp og gasse opp og gasse opp, vi kan ikke få nok kvinner. Vi har ikke nådd likestillingen for 100% av alle som er her er kvinner. Ja, men de kvinnene vil jo også gjerne ha dugandes, eller hva de oppfatter som dugandes menn å gifte seg med. Så kanskje vi burde utdanne noen av dem også.
Det er jo noe vi kommer tilbake til her, for det er jo noe, la oss hoppe tilbake til praten med Michelle her, for dere snakker jo om det her med at Vesten har sluttet og omtrent og
forplante seg. Ateister får jo knapt barn, sier Michel, på et eller annet tidspunkt. De utrydder seg selv. Men så hva kan du ta oss gjennom som måte? Praten deres, litt sånn som du husker det, kanskje hensiktsmessig for lytterne her. Hva var det dere pratet om? Når var det dere kom inn på det her med...
demografi? Ikke sånn at vi kommer inn i leiligheten. Michelle og Rebecca er alene i leiligheten. Leiligheten er underinnredet, og langs det ene veggen står et batteri av Mac-komputere. Man jobber på ulike komputere med kjempesore skjermer. Får servert noe kaffe. Praten kommer i gang. Jeg skulle egentlig bare være der 45 minutter, og vi var der i tre og en halv time. Hadde en kjempegod samtale. Mens
- Velbeck er liksom, jeg vet ikke, kanskje han hadde matforgiftning eller kanskje det var noe annet, men han var ganske speisa, veldig klar i hodet, men ganske åpenbart i mimikk og kroppsspråk at det var et eller annet som pulserte i blodårene hans som ikke bare var blod. - Åh, klart.
Og vi bare drar i gang, snakker om bøkene hans, og så kommer vi da til, ja, men hva med det store? Hvordan kommer det til å gå fra Europa? Finnes det noen frelse i ditt univers? Velbeck beskriver et Europa som har gått tom for livskraft. Og da blir det fyrene, og så sier han at
Nei, nei, nei. Alle valgene vi har gjort har blitt i skjebne. Han hadde da nettopp skrevet en bok som het, det var Karte og Terrenge. Og så sier jeg at løsningen er at vi blir kristne igjen.
Og så sier han, ja det ville vært fint. Jeg vokste ikke opp i en kristen familie, og Gudene skal vite at jeg har prøvd. Han har liksom gått i kloster og forsøkt å bli kristen. Men så sier han, jeg vokste ikke opp med barntroen, jeg klarer det ikke. Det beste ville være om vi kunne bli kristne, det er en fantastisk religion. Han ble jo også saksøkt for det at han presterte å si at islam er den dummeste av de monotheistiske religionene, og da ble han forsøkt å tatt på hatsnakk, men det franske rettsvesenet er svært sekulært.
En sånn fantastisk liten episode der Vølbeck sitter og skal forklare seg for noen ting han har sagt. Og så spør da aktor, «Monsieur Vølbeck, er de familiære med den franske straffeloven?» Og så svarer Vølbeck, «Nei, men jeg tror den har mange langtekkelige passasjer.»
Ja, det er en nydelig sitat. Jeg husker du sa det forrige gang du var her også. Han har jo mange fine sitater med praten der også. Til det jeg touchet innom her, det er jo et spørsmål om demografi. Så sa han at atister får jo knappbarn, de utrydder seg selv. Evolusjon favoriserer religion, ellers hadde ikke religion stått sentralt i alle historiens sivilisasjoner.
Jeg vet ikke om evolusjon favoriserer religion, men jeg har også tenkt på religion som ekstremt robust, med lindig effekt, at det er noe som har vært så utrolig lenge og som er der for en grunn, og at fra å være den her, skal vi si, unge, naive ateisten selv, og skråsike på den ateismen, til å oppdage at det er ganske mange interessante og viktige ting med religion. Samfunnsganglige aspekter ved religion, ja. Ja, definitivt, og det er sånne oppdagelser som
Som sagt, men sikkert at den bastante ateismen er ganske ubrukelig og litt farlig, for det er så mange ting du glemmer der, og at du må ta religionen så ekstremt bokstavelig, spesielt kristendommen, som også synes Richard Dawkins var en veldig fan av periode, og Sam Harris og sånt, men det er der å ta ...
religiøse så ekstremt bokstavelig å se bort fra både de historiske budskapene og akkumulasjonen av kunnskap, erfaringer og historier som er ekstremt viktig med det. Om det å være menneske, ikke sant? Fordi vi lever i en tid der det sosiale medier og det at vi alle sammen har en avatar som er på internett,
Og så har vi en fysisk kropp og et fysisk liv som er omgitt av andre mennesker. Det gir oss tilgang. Når du møter mennesker i det virkelige liv, så må du forholde deg til hele mennesket. Det finnes ingen avatarer i det virkelige. Det er både godt og dårlig. Det er som din mor og din far. Så sannsynligvis de menneskene som du ...
Hvis du ikke har vært gift i mange år, er det disse menneskene du kjenner aller best, og du vet at de har gode sider og dårlige sider, og du forholder deg til det hele. Mens på internett gjør man i liten grad det. Jeg tror at religion på en måte blir også destillert
livsvisdom, om det menneskelige tilstandet, det å være menneske. Det er et sted hvor du kan ta alt dette som er vanskelig og vrient og paradoksalt, og forholde deg til noe som er større og som er eksternt. Det er genialt. Hvis ikke Gud fantes, noe jeg tror han gjør, så ville det vært tvingende den det oppfinnet han.
Men så mistet europæerne smaken på religion. Velbeck sier at det blir ingen gjenkristning i Europa, det finnes ingen sjanse for det. Så sier jeg, kanskje en ny religion da? Kanskje noen New Age? Nei, New Age funker ikke, det er bare billig bling, bare tull.
Men samtidig, han fortalte jo ikke dette, men han hadde da nettopp gjort ferdig boken Underkastelse i 2015, som handler om at islam tar over Frankrike, og da ble det bråk. For hovedpersonen da er en professor som ikke er religiøs, er ateist, han er sånn som nesten alle akademikere, det er jo en sånn legitimitet, jeg tror på noe.
Men liksom ikke organisert religion da, ikke sant? Og blir da konfrontert med en fundamentalistisk intolerant religion, og hva gjør han? Han underkoster seg. Han har så mye å tape. Han bare innfinner seg. Så alt hans, de sånne der prinsipielle skepsis mot religion, det viste seg at det var jo bare...
et ferniss. I det øyeblikket noen var villige til å true livet hans, så var han villig til å underkaste seg han også. Og det var noe som ikke var et spesielt populært budskap i Frankrike, hvor at ismail er løftet frem til som et religionssurgat, har vært det siden revolusjonene, ikke sant? Men boken der druknet den litt i den terroraksjonen.
eller jeg synes jo det er en av de viktigste bøkene han har skrevet, men står liksom ikke igjen så kanskje det er ikke en av de første bøkene jeg tenker på når jeg tenker om det blir litt for mitt eget ståsted. Nei, men jeg tror at den boken den ble et fenomen i Frankrike på en måte som knapt noen bok før den. Ja.
- Den krever kanskje litt fransk kunst, for den som ikke er kjent med fransk historie og personlighet. - Og en forståelse av hvordan franske universiteter fungerer, for han er så jævlig på spissen. Han beskriver franske professorer så utrolig bra, så det er kanskje en litt franskere bok. Men, sånn som Bølbeck, grunnen til at han har blitt det fenomenet han er, er at han har blitt
Frankrikes terapeut på en sett og vis, han tar i alt det vonde for Frankrike, og dette er et land som setter pris på sine intellektuelle, det kan ikke sammenlignes med Norge i det hele tatt, de ser virkelig opp til sine intellektuelle, og de har alltid likt rabulisten, den som liksom, både lærskikkelsen, som sier allting, det er bête noire, det uskikkelige barnet,
Men det ble også spennende på grunn av at han gikk imot de faktiske elitene, og disse elitene anså seg selv for å være de undertrykte fremtidse representanter. Og debattene ble jo veldig morsomme også på grunn av at Vølbeck, og det skal han ha til forskjell fra Karl-Ove Knausgaard, som jeg er veldig glad i. Knausgaard skriver for et visst segment, det er ikke for alle.
Mens Uwell Beck skriver jo som Hemingway, han skriver veldig enkelt, han skriver om kompliserte ting på en svært enkel måte. Litteraturen ble plutselig åpnet for alle igjen. Det var ikke bare for de som hadde litteraturutdannelse eller høy sosial prestisje. Det var en bok for alle. Sånn er det med alle bøkene hans, at de er så
Enkle, de er lett leste, de er ganske poengterte, og de skriver om vanskelige ting. Og det var noe som jeg tror har gjort at Volbeck gjør sin seiersgang gjennom i hvert fall hele den vestlige verden, og bøkene hans leses på en måte som nesten ingen andre forfattere i dag leser så mye bredere.
Jeg kom over en diskusjon, er det en forlengelse at visse litteraturviter og eksperter mener at Michelle Welbeck ikke er god litteratur? Er det det det stammer fra? At han åpner opp som du sier, skriver enkelt, men også på en ny måte som ikke står i stil med det gamle? Ja, men han passer ikke. Har du noen gang vært på en boklansering i Norge? Ja.
Faktisk aldri. Nei, nesten uansett hva som lanseres, kan jeg garantere at hvertfall 80% av de i publikum er kvinner. Så man har fått en feminisering av litteraturen. Litteraturen har blitt et rom der kvinner dominerer.
Og menn har sluttet å kjøpe bøker. Og det er et problem for sånne som meg. Hvis du skal selge mye, så må du selge noen ting som appellerer til kvinner. Hulbeck er en mann som ikke forsøker å skrive på vegne av kvinner. Han skriver slik han ser det. Ja.
Det er mye kritikkverdig, spesielt om hvordan han beskriver kvinner og annet, som nok var irriterte enkelte. Det irriterte andre at han gikk løs på deres egne livsløgner. Det var jo ikke sånn det skulle være. 68-erne skulle jo være de som gikk rundt og påpekte mennesker som var underleggende dem selv og deres livsløgner. Men her kommer jo en jævel og går løs på oss. Det er jo helt forferdelig. Det burde jo være forbudt.
og inn kommer da forsøkene på knebla han med ulike rettssaker, og liksom anmeldelsen av bøkene hans, men det har bare styrket han, han har slaktet i tolv ulike nyanser, og så infam som bare franskmenn kan være, ikke sant? Ja.
Og så biter det ikke, da selger han bare mer. Og det er jo liksom, man må snakke noe pent om Frankrike. Frankrike har en åndselite som er imponerende, uansett målestokk. Og det at man ikke bare heiser på skuldrene som man ville gjort for eksempel i Tyskland, og så bare hatt en viskekampanje om at jeg tror at han er høyere ekstrem. Jeg tror at han er høyere ekstrem. Ikke sant?
men at han da blir tatt på alvor og anmeldt, og folk går holmgang med han, og han får lov til å uttale seg og si drøye ting som får folk til å gå i halespin, og at alle sammen synes at det er en ganske hyggelig greie, det er sånn det skal være, det er høyt under tak i Frankrike.
Det tror jeg gjorde det mulig for Vølbekk å bli et internasjonalt litterært fenomen. Man snakker jo også mye om seg selv i praten inneningsvis skriver du om her. Det der med å bli likt og bli anerkjent. Han er jo opptatt av det, men han sa også at det gir han ingen glede. Man er likevel opptatt av den anerkjennelsen og blikt.
Ja, så som jeg spurte han om han bryr seg noen ting om dette, fordi jeg hadde vasset gjennom side til side til side med veldig stygge beskrivelser av han i Google, og så spurte jeg, googler du deg selv? Og så sier han, ja, jeg klarer ikke å la være. Og det
Jeg synes det var litt annerledes, for for meg er en del av oppskriften på lykke at jeg aldri googlet meg selv. Har du aldri gjort det? Selvfølgelig googlet jeg meg selv da jeg var yngre. Jeg var mer tannhørt da. Mens nå gjør jeg det aldri. Når folk sier, hei, har du sett hva han finner skrevet om deg? Som messenger for folk jeg ikke har fått messenger fra før, så åpner jeg aldri lenken.
Jeg vet at jeg blir opprørt og sint og vil ha hevn og vil ha oppreisning, og ingen er interessert i det. De få gangene jeg har tatt den der vasset ut og sagt at det der du sier er feil, det er feilsitat, jeg vil at du skal erkjenne at dette ikke stemmer,
Så ender jo jeg alltid opp med å se tåplig og hårsårig ut, og det er litt som at du skal ikke bryte med grisen. Du ender bare opp i å dekke til gjørme og grisen liker deg. Så jeg har bare hevet meg over alt sånt. Det er nok lurt det. Du risikerer jo også at hvis du havner inn i en serie av artikler med skittkasting, så kan du også risikere at det havner øverst i Google-søket ditt. Og det er jo veldig sånn,
Rar tid vi er i at det Google-søket er det første inntrykket mange kan få av deg hvis de googler navnet ditt for første gang, og ser hva som står der. De fleste går ikke inn og pynte på det, man må bare...
Men jeg tror veldig mange er taktiske i forhold til hva som ligger i Google-søket ditt, og som er aktivt inne og prøver å fjerne ting for å få at det skal se bedre ut. Det er jo sånn, for å forsøke å søke på Tom Cruise pluss gay i Google, så skal du se hva du finner. Nesten ingenting. Jeg har gjort det selv også, men det er sånn der ...
Jeg er jo mer systematisk opptatt av hva som kommer i rekkefølge. Jeg vil gjerne ønske at de tingene jeg har lyst til å selge kommer litt høyere opp. Hvordan skal jeg få det opp? Det er så mye gammelt som ligger der, som er litt ullent og ubrukelig og litt tøysete, som kommer litt for høyt opp. En ting jeg mangler, jeg mangler Wikipedia-siden.
Gjør du det? Ja, jeg har ikke Wikipedia-siden. Nei, så jeg vet ikke hva som har skjedd. Nå har det dukket opp Wikipedia-siden på meg på ulike språk. Jeg vet ikke hva som står der. Har du sjekket hvor mange språk du har Wikipedia-siden på? Det er ikke så mange, 5-6 eller noe. Men det er jo dødsbrå da. 5-6 er imponerende. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke, men som forfatter får du jo fort...
skal vi si mange leser interessenter i mange nasjoner. Nei, men det er kanskje også fordi jeg beveger meg i ulike settinger i ulike land. Ja, det er sant. Fordi jeg har jo den oppfatningen at du må snakke med folk. Det er ikke godt nok å tro at du kan lese New York Times og ha et godt bilde på verden. Du må ut og snakke med folk i Gulfen og i Russland og i Kina. Ja.
og ta deg tid til å forsøke å forstå hvordan de forstår verden. Bare ta bort den der arrogansen om at det jeg mener er noe som betyr noe, fordi jeg kommer fra et vestlig land, jeg sitter i Nobelkomiteen. Min mening er viktigere enn din, men altså bruke ørene til å ... For de fleste har et eller annet ...
verdensbildet som er konsistent innenfor visse rammer, og da må du forsøke å forstå de rammene, for det er en ny verden der ute, og vi må også forsøke å forstå verden. Vi dikterer ikke verden lenger. Det er ikke 1990-tallet, og engasjementspolitikken skal presse norsk levevis over alle verdens fattige folk, for det handler om kvinnefrigjøring, virkelig i et land hvor folk sulter ikke av utdannelse. Kvinnefrigjøring, er du helt sikker? Du har ikke fått satt deg inn i kulturen der heller, nei, ok?
Du har ikke forstått noe av den moderne historien i dette landet. Du vet veldig lite om hvordan familieforhold fungerer i dette landet, men du har bestemt deg for å gå rett inn. Du bare går rett på saken. Og forandrer den viktigste enheten i samfunnet. Det er det som er ambisjonen. Men så ligger jo alle disse prosessene i vrak og grus nå. Afghanistan, vi fikk med oss den. 20 år.
Altså amerikanerne, de hadde sagt de skulle ikke evakuere fra takambassaden, så de evakuerte med helikopter fra parkeringsplassen i stedet for. Det høres ut som ekvivalenten når du reiser utenlands, at jeg kanskje burde komme mer ut i Norge og høre hvordan andre har det, så kanskje jeg får meg en norsk Wikipedia-side på et eller annet tidspunkt. Jeg tror at hvis du begynte å gjøre litt en sånn roadshow... Man får noen fans.
Det er sånn det funker, er det ikke det? Ja, men de snakker, så jeg var på silk i Skutneshavn, og jeg fikk jo beskjed om at, hei, jeg har hørt på Wolfgang W. Ok. Det er det siste foredraget du hadde nå. Ja, ja. Da var det liksom folk i publikum som hadde hørt på Wolfgang W. Så du er jo en big deal. Så du har kanskje to typer publikummer. Du har det publikummet du har vant masse, og så er det plutselig en ny gjeng der.
litt unge mannlige lesere. La oss være ærlige, det er jo unge menn og unge kvinner, det er denne drømmedemografien som alle har lyst til å treffe, det er 18-34 eller noe sånt. Mange der, som liksom har støtt på meg gjennom deg. Ja, det tror jeg. Men jeg tror nok at de hører på mye mer fra deg enn det de hører på. Så hvorfor ikke gjøre, er det ikke Rogan, kanskje ikke Rogan, men
Sam Harris har jo sånn at han leier bygdekinoen, og så kjører han liveshow. Ja, han gjør det, ja. Ja, men det burde du jo prøve. Leie kinoen på sjåk, selge billetter, og få en bra gjest. Tre timer samtale. Jeg føler det ligger unektelig et sted nede i løypa der. Jeg tror det også. Men jeg tror jeg er sånn,
Er det mulig å fylle spektrum en gang da? Med to personer? Ja, det tror jeg helt sikkert. Sånn Jordan Peterson, Sam Harris-style? Ja, det trenger bare å få Jordan Peterson. Nei, men jeg tror faen, jeg skulle greide med to norske også. Hvem er ditt motstykke? Hvem er mitt motstykke? Det er jo ingen over, ingen ved siden. Hvis jeg hadde ringt deg og bare sånn, jeg har en ny god idé til deg, Asle. Nå bare bukker vi Oslo Spektrum. Du, jeg og ditt motstykke. Hvem skal sitte i den andre stolen?
Du synes om en person som jeg har så glede av å snakke med, er Thomas Seltzer. Det kunne vært fett. Thomas Seltzer er en fyr som er
Det er jo sånn rart at ofte rockemusikere er skikkelig godt beveget. De har lest masse og er skikkelig samfunnsengasjerte. Du vil ikke tro det, men det er litt... Det er litt irriterende beleste og smarte. Jo hardere rocken er, jo mer beleste er det. Så når du kommer til skikkelig ACDC-heavy greier, der møter du folk som burde ha professorater, ikke sant?
Det irriterer meg, for jeg elsker jo elektronisk musikk, men der er det stort sett nesten bare kjøtture som opererer, og det er bare livsglade folk som har hatt
i hvert fall aldri har plukket opp en bok. Så jeg er litt for glad i det elektroniske, har aldri fått tak i den hare, hare rockmusikken. Men sånn er det innenfor sport også, innenfor enkelte sport, sånn som fotball, så er det bare kjøttuer. De hadde sånne der, Dagblad var ondsynlig, da Dagblad var viktig, så hadde de spurt landslaget, det var liksom dril over tiden, hva er innleggsboka di? Og da var det Thor André Floh,
Donald Duck. Og så var det en, det var Myggen, Myggen som sa, her er et innleggsbok, jeg er hvite niggere. Og han ble da den intellektuelle. Fordi han hadde lest hvite niggere til Ann Bjørnsen. Men han sa, det var jo pliktlesing på gymnasiet, så han måtte jo forklare hvorfor han hadde lest en bok, men han var jo det eneste på hele landslaget som hadde lest en bok. Men så har du andre grupper som så for eksempel Rore av en eller annen grunn.
Der kan du begynne å diskutere, du kan starte med makroøkonomisk doktrine og bevege deg over filosofien. Dette er folk som er skikkelig godt oppegående. Du skulle jo tro at den som har en øvelse som er en enkelt fysisk bevegelse, gjenta i ulik hastighet, det er roing. Men at de folka burde være kjøtthudene, mens de folka som spiller fotball som er utrolig komplisert. Der er det jo...
fysikk på øverste nivå kombinert med fysiske forutsetninger. Du ville jo tro at her burde det jo være mennesker som hadde skikkelig omløp, men nei. Men jeg tror kanskje at det er så kulturt. Vedersikkelse og persepsjon, og det er mye, og lojalitet og hele pakka der. Men det er bare å se på en fyr som Høgmo, alle som har hørt en pressekonferanse med Høgmo, vet jo at det der henger ikke på grep. Det var totalt nonsens-
veldig ofte da. Men han ble jo hyllet på den intellektuelle fotballen, fordi jeg tror han har lest noen bøker, og så har han sagt, referert til disse bøkene på noen møter og i noen sånne store sammenhenger, og så blir det sånn, ja faen, han har lest bøker, han er en av de som er virkelig smart
det er fotball. Jeg må høre plesken for meg som først. Ja, men det var jo liksom, Mygge ble jo den intellektuelle på grunn av at han hadde lest en bok, så jeg tror vi kan konkludere at lista er relativt lav her. Ja, jeg tror det. Men du, har vi ti minutter igjen nå? Hva klokka? Nå er det en halv.
Det er tida for det, så jævlig. Da vil vi la oss lande. Hvor vil vi hoppe tilbake til intervjuet? Eller skal vi hoppe opp på statsvitteren Sake Leidy, som du også skriver om her? Vi har alltid snakket om Sake Leidy, men Sake Leidy, for World Bank, vi snakker om Arnold Toynbee, og så sier Sake Leidy, han er en veldig ærlig person,
Så jeg sier, hva likte du best av Toynbee? For Toynbee har skrevet en serie om sivilisasjon som er liksom 22 binder eller noe sånt. Et kjempeverk. Skrevet i tiden rundt Første verdenskrig. Jeg kan ikke overdrive hvor stor Toynbee var i første halvdelen av 1900-tallet. Alle bokhyller hadde noe av Arnold Toynbee. Så jeg har ikke lest noen bøker av Toynbee. Jeg er ikke interessert, stort sett så leser jeg ikke bøker. Jeg er interessert i tanker.
Han skal komme over en tanke fra Torinby om at sivilisasjoner blir ikke drept, sivilisasjoner begår selvmord. Dette er en tanke som animerer mye av hans forfatterskap, er hvordan selvmordet finner sted.
Og så sier jeg, hva er løsningen da? Skal vi gjennomføre religion? For han mener at tap av religion er en viktig grunn til at Europa er ferdig med å få gå nå. Michel, mener du? Michel Bebek, ja. Nei, han mener at det er ikke løsningen. Kristendommen, islam, kanskje islam ville fungere. At det kunne fungere i sivilisatorisk forstand, selvfølgelig ville det ikke være så trivelig å bo under et fundamentalistisk regime, men kanskje det ville fungere i sivilisatorisk forstand.
Men så sier han at saken er at helt siden fransk revolusjon så har det vært en nedadgående bane for vestlig sivilisasjon. Og at
Vi fikk en sånn bluff av livskraft som følget av bloduttømmingen av 2. verdenskrig. Og så kommer det en generasjon som har gjenoppdaget optimismen, og så spretter han opp, og så løper han bort på Mac-en, og så setter han på The Beatles, I Wanna Hold Your Hand. Det brød setter på kjempehøyt, og så brøler han over, liksom over på med kartene.
Hør på det! Hør på det! Dette er ufiltrert livstrang. Dette er ungdommens positivitet. Vi har ikke lagd musikk som dette i Europa på 50 år. Vi kommer aldri til å lage det igjen. Den følelsen som andre verdenskrig ga av at alle bøker hadde blitt lukket, alt det gamle hadde blitt svidda, og at det var en ny mulighet til å bygge et nytt samfunn,
Og det var 68-generasjonen, en svært håpefull generasjon, men som ikke misslyktes 68-erne. De var langhårede hippier. I Norge så kom jo 1968 som kjent på 70-tallet, alt innkom litt senere. De var radikale ML-ere og
Så ble de diskodansende japper på 80-tallet, så ble de dobbelt moralske velkledde design-opptatte jævler på 90-tallet. Nå er de ferdige med å sjekke ut 68-erne. Men det de ble stemmer ikke overens med hva de ønsket å være. Den revolusjonen de sto for, den manifesterte seg aldri. Europa har blitt et sted der
Det ikke finnes noen klar vei ut av der vi har gått. Det finnes ingen måte der vi kan gjenoppfinne oss selv og gjen bli verdensledende. Selve spørsmålet om å være verdensledende er noe som ville få halve universitetet til å fråde. Hvordan våger du? Her kommer Asle Tøye med sin neokolonialistiske patriarkalske ...
Men er det det at vi har gitt opp... Ja, sorry. Nei, men så saken at... Men tror du at du kan nyte alle godene ved å være verdensledende uten å være verdensledende? For da kan jeg fortelle deg at det kan du ikke. Men er det det at vi eropere innerst inne har gitt opp sivilisasjonen? Er det det at vi har gitt opp det vi selv har skapt? Er det det som er noe av kjernen her til pessimismen til Michel? Ja, i alle fall så er vi ute av stand til å verdsette det.
Et hvert skolebarn nå vil vite alt ting som er galt med norsk historie, men de vet nesten ingenting om hva som er bra ved norsk historie. Alle vet hva som skjedde med jøden i Norge under 2. verdenskrig, men de nye generasjonene har ikke fått vite om den striden og de offrene som tusener, tiotusener av nordmenn gjorde, krigsseilerne, de som dro til England, for å gjøre landet fritt.
ikke offre, og det er en sivilisasjon som ikke klarer å verdsette seg selv. Hvordan vil du gå med den da? Hva skal til for å rive ned en revolusjon? Og det er jo det som Toynbee sier, den begår selvmord, den blir ikke drept, den råtner innifra, og det er jo denne råten som Michelle Bullbeck beskriver, og derfor er han jo kontroversiell, for i hans historie så kommer det ikke til å gå bra.
Det er nedover og nedover og nedover som vann i et sluk, ikke sant? Men enda verre. Han sier ikke at alt vi trenger å gjøre er, hvis vi bare får gasset opp kvoten på noen et eller annet sted, eller bare vi får kuttet CO2-utslippene, så kommer det til at nei, vi lever på halen av en sivilisasjon. Vi står på skuldrene til mennesker som var bedre enn oss selv. Vi slutter til å prøve.
Den impulsen til å, ja, la meg si det, til å dominere i kraft av at du er bedre, at jeg er flinkere enn deg. Derfor har jeg en rett til å sette spillereglene. Sånn er verdenshistorien. Du kan opponere mot det. Sånn er verdenshistorien. Sånn har det alltid vært. Det er et survival of the fittest. Nei, jeg er ikke tilgjengelig av sosialdervenisme. Jeg bare beskriver fakta. Svake sivilisasjoner går under. Sterke sivilisasjoner overlever.
Men det ser ikke så veldig bra ut for Vesten akkurat nå. Se på lederne vi velger også. Jeg tror at det at britene valgte å se seg om etter døra, liksom alle journalister fråder over, Boris Johnson, klovnene, ikke sant? Men ok, ta to steg tilbake og se på brittisk historie. Dette er akkurat det tidspunktet britene ville kappe fortøyningene til Europa, når Europa er ferdig med å låse seg fast i et overregulert rammeverk, hvor det ikke er rom til å bryte ut
og britene ser at, oi, nå kommer nesten all vekst til å finne sted i en annen verdensdel, og deres impuls til å være en frihandelende, skarpt konkurrerende makt, de vil heller være med på det. De kapper fortøyningene. I britiske historier, det å isolere seg fra kontinentet, de gjør ofte det når kontinentet ikke står så bra til med kontinentet, de vil ikke være med mer.
Men for oss, for Norge, vi har bunnet oss opp i EU gjennom EØS-avtalen. Vi kommer til å være med på den reisen som Europa gjør. Gud behever det. Det kommer til å være mange krisemøter. Og Gud behever det. Det kommer til å være mange strategier. Og de strategiene kommer til å bli rapportert. Og man kommer til å få totalt missvisende rapportasjer om at nå er endring på vei. Men det er ikke det, sier Bølbeck. Nå er vi i siste kapittelet, og det er ikke «raging against the dying of the light», som Dylan Thomas sa tidligere.
Det er liksom at det er not with a bang, but with a whimper, altså lyden av Europa som går under
er i Bølbeks bøker det skuffende stønnende der en mann nørk under klimaks i en dårlig seksuelle opplevelse. Det er lyden av Europa som går under. Det var et veldig malende bilde. Det tror jeg alle kan relatere seg til, både menn og kvinner.
vil ikke høre det ynke der. Nei. Og det er jo også noe grunn til at Vølbeke er dømt til å være en kontroversiell forfatter. Du nevnte jo også den greske historikeren Herodot, som brukte bildet om et endeløst kretsløp, at sivilisasjonen går fra barbari til sivilisasjon, til dekadanse, til barbarien. Så er vi da nå i denne dekadans-
perioden nå, eller? Ja, eller så som spør hvem som helst som ikke kommer fra Europa, som anser Europa for å være skakkkjørt og dekadent på alle mulige måter, og det er ofte vanskelig å være uenig med dem i det, når du ser vår kultur, ta en titt på Eurovision, eller de Grand Prix, liksom. Det er jo ikke et tegn på at her går det skikkelig, skikkelig bra kulturelt, men
Så er det jo det med at jeg har noe troen på demokratiet. Jeg tror at, ja, ja, jeg forstår det, at av og til så går det dårlig med demokratier, av og til så roter vi oss opp i massevis av vås og vansker som vi ikke klarer å få løse, men så er det det at vi har dette, vi har liksom X-faktoren, vi har den hemmelige ingrediensen, og det er demokratiet, det er opplysningstidens verdier, vi har ytringsfriheten, vi har religionsfriheten, som gjør at
Vi er i stand til å erkjenne når det ikke er godt nok, og da har vi muligheten til å kunne endre på ting. Det er derfor det er så urovekkende at vi ser at meningskorridoren i denne situasjonen, når vi absolutt burde ha åpne diskusjoner om svært mye, så skrumper meningskorridoren seg inn på grunn av at da 68-erne gjorde inntoget på universitetet,
Jeg har fått høre alle disse historiene fra de gamle gutta som kjempet slagende med ML-lærere. Det var stort sett folk fra Venstre sin, folk fra AUF, fra SUF, fra SV, som gikk i omgang med de revolusjonære AKP-ML-lærere, og hindret det mye å ta over universitetet. Det var det som var målet. Det konservative Rås og sin del sa nei, dere får ikke lov til å skape deres lille kommunistregime her på universitetet i Oslo. Ikke sant?
Men så gjorde universitetet og de konservative og de liberale, det gjorde plass til dem. Veldig mange av disse folkene ble jo professorer. Rett fra Kull og AKP-ML, rett fra dyrkediktaturet i Kampuchea til professorat i journalistikk. Men så viste det seg at
Da Venstre siden vel hadde kommet i overtal så viste de ikke samme bløtaktighet som det konservative hadde gjort. De, i stedet for da å behandle det slik man hadde gjort, om at det er faktisk en verdi i å ha disse meningene representert til og med ekstremister som AKP og ML.
så begynte man da sakte men sikkert å utrense universitetet for annerledes tenkende. Det finnes nesten ikke konservative norske universiteter nå. Ikke på grunn av at det er en konspirasjon om at, hei, ikke å ansette, men det er på grunn av at konservative er ofte menn.
Og hvite menn, det er i minnespoeng med en gang. Og så er det en tendens til at man har en tendens til å rekruttere folk som ligner på deg selv, og når da stadig flere blir, er doktrinert på venstre siden røde fane, så rekrutterer de folk som har samme fordommer som seg selv, og da er det på mystisk vis, og i alle prosesser, i en tatt ti tusen ganger om igjen og om igjen og om igjen, så blir det stadig færre folk som er, tenker annerledes, som blir valgt inn, ikke sant? Og
Til slutt er det ingen, og til slutt mener alle stort sett det samme, og til slutt får man høyere læresteder som er intenst samfunnsskadelige. Da oppdager de den akademiske friheten, og Gud beder sånn de oppdager den akademiske friheten når noen påpeker, slik som vi så med Cecilie Hellestveit, at noen sier, hva er det som foregår i universitetet? Da søper de seg akademisk frihet. Ikke sant?
Men på motsatt vei, vil konservative også ha samme bias at du kunne velge å rekruttere blant dine egne hvis det var konservative som styrte institusjonene? Jeg tror ikke at det er et veldig troverdig scenario i Norge. Det finnes ingen institusjoner hvor konservative er i overtall. Er det et hypotesesett da? Hypotesesett, absolutt. Det er jo sånn at ulike regimer har en tendens til å overrepresentere seg på samme måte som at
et teokrati vil fylle opp teologistudiene, og på samme måte som at i et kommunistisk diktatur så vil universitetet fylles av marxist-leninister, eller i et kaudiostyre, et militærdiktatur, så fyller man barakkene.
Alle regimer har en tendens til å overrepresentere seg selv, men det var jo det som var poenget mitt. Poenget mitt var hva er det som gjør oss bedre enn andre? Vi demokratiene, nå lever bare 80,3 prosent av verdens befolkning i fullskalige demokratier, stadig færre. Demokratiet har det tøft der ute, men hva skulle være styrken vår? Det var jo nettopp det at vi var i stand til å ha en åpen debatt
som gjorde at man kunne avkle dårlige standpunkter, og at gode standpunkter flyter, og dårlige standpunkter synker i en endeløs, dekadent og motsetningsfull, praktfull diskusjon av et uenighetsfellesskap. Men hva skjer da hvis en gruppe mennesker overtar kommandohøyden som ingir mest legitimitet i debatten, altså universitetene, hva skjer da?
Og hva hvis de begynner å stenge ned hele forskningsfeltet? Har du lyst til å mene noe om klima? Nei, det tror jeg ikke. Har du lyst til det? Ok, skal vi se hvordan det kommer til å gå med da. Har du lyst til å mene noe om innvandring? Vi tar jobben din altså. Hva med kjønn da? Ta jobben din. Du bør behandle meg som en håndgranat uten splint, for det er jeg liksom. Universiteten i denne situasjonen,
Så svarte ikke universitetene sånn som de burde gjøre med å kle seg opp i opplysningstiden og voltærsdrakt og si stopp. Vi er ikke den type ting. Vi driver ikke med sensur ved universitetet. Det er ikke spørsmål som ikke er lov til å stille. Det er ikke konklusjoner som det ikke er mulig å komme til. I stedet for så bøyer man seg litt etter litt etter litt etter litt. Altså til slutt så var det ingen tilbake til å si imot. Og det er problematisk. Det er et sykdomstegn ved Vesten.
Men det er jo helt i tråd med hvordan Bølbeck beskriver det i underkastelse fra 2015. Det er akkurat sånn han spår det. Hva skjer da hvis ytterliggående islamister tar over universitetet og bare implementerer sharia i universitetet? Hva kommer professorene til å gjøre? Bøyer seg. Bøyer seg. Innfinner seg. De underkaster seg. Det er jo det som denne boken ...
Den hadde startet jo en debatt, og så kommer terrorangrepet på Bataclan, og så ble det litt av en vanskelig hele greie, for dette ble jo veldig vanskelig for de som ønsket å opponere mot boka, som det er all grunn til å gjøre. Det er jo ikke sånn at jeg sier at Michel Belbeck har rett i alt han sier, bare ta det rett i året. Ikke det hele tatt. Dette er bare perspektiver som du bør ha med deg i din indre dialog, og det er jo derfor jeg sier les bredt, tenk dypt. Du bør lese ting du er uenig i.
Det er jo sånn du blir bedre. For prosjektet ditt er et barn som tror at de kan forandre verden. Det du kan forandre er deg. Du har forbanneplikt til å forsøke å raffinere deg selv. Du må forsøke å være bedre enn det du er. Og det gjør du gjennom å utsette deg selv for tankegodt som du selv ikke bekjenner deg til.
Ja, jeg er helt enig. Og det er mange som likte den forrige podcast-serien vi gjorde med Gullblikkespillet, som også står politisk diamantralt helt opp med deg for eksempel, men som likte veldig godt det der med perspektivene, samtalen og utforske det. Og selv om ikke man er enig med det, så kan man fortsatt lære noe av mennesker som man er uenig med. Det er jo det jeg er uenig med, og det er jo en opptagelse da.
Så jeg tror kanskje mange får. Men jeg tror jeg må slippe deg nå, for nå skal du ha gåret. Du nevnte kortere at du holdt på med, er det en norsk versjon av den diktboka som Michel ga ut for noen år siden? Han har gav ut for en, han har fått en diktsamling ute. Han har skrevet diktsamlinger også. Dette her er liksom de første tekstene hans. Så han gir ut noen sånne bryddstykker i ulike litterære magasiner på begynnelsen av 1990-tallet. Spennende.
Som nå kommer ut. Og jeg synes det var kjempegøy å lese den, for dette grunntemaet i bøkene hans opptrer allerede i de aller første. Han har enkelte ting han har lyst til å snakke om og lyst til å skrive om. Og ikke overraskende er seksualitet noe som er ganske fremme i dagen der også. Og spesielt også denne tingen om
Hva med oss andre da? Hva med oss andre som ikke er seksuelle vinner i dette nye markedet? Hva med oss? Det er noe som er veldig svårt overalt, vel, Beck skriver. Og du kan jo også se at den gleden han har gjennom å få folk til å gå i halespinn,
Det er jo også underdoggen i han. Han kommer jo ikke fra eliten. Han har ikke hatt et liv som har løftet han opp til samfunnskommandohøyde, og se dem gå i frø over det han sier. Du kan se at det gir han en besk glede, og han nyter jo også det å si ting som han ikke skal si. Han er frekk, ikke sant?
men ikke mot meg. Det møtet jeg hadde med Michelle Wilbeck var noe som jeg levde på i lang, lang tid. Jeg tenker tilbake på ting han sa, måten han sa det på.
Michelle Wilbeck er et åndsmenneske av aller ypperste klasse. Det at han er et skadet menneske, at han er omsorgsviktig i unge alder, hans egne livserfaringer har gjort at han ikke er et trivelig menneske, ikke et menneske som har veldig god personlig hygiene heller, forandrer ikke det at
Her har du et menneske som er en samtalepartner. Her er en menneske du kan lære noen ting av. Anbefale folk å lese bøkene hans, ikke slukte rødt. Men les Michelle Wilbeck. Han er den som har laget en playlist for vår tid. Helt enig. Det er faktisk et par som har spurt meg hvor skal man begynne forfatterskapet? Bare begynn forfra, er i hvert fall mitt tips. Det er ikke bare å ta det kronologisk. Du ser også at han skriver annerledes. Jeg synes han skriver bedre og bedre litt sånn
Utover ikke at de første bøkene er dårlige, men at det var at setningsstrukturen, du merker at han utvikler seg som forfatter også hvis du leser den i riktig rekkefølge.
- Ja, og så er han veldig, jeg synes at han er en ujevn forfatter. Du får en følelse, sånn som han sa det jo selv, for da jeg var der, så var han nettopp ferdig med "Karta Terrenge", eller "Karta Territoria". Og der synes jeg de siste 20 sidene er bare benfrem dårlige. Det virker som at han har gått tom for kraft, og at han bare banker det ut for å få det ferdig. Og så sier han at... - Det var jævlig tungt i den slutten, det husker jeg. - Ja, og så er dette, for da han har sagt til en journalist at dette er det siste boka jeg skal skrive,
Og så sier han at, du vet hva, jeg må bare si det til meg selv, for det er så smertefullt å bli ferdig med en bok. Det er så fysisk slitsomt at jeg må bare love meg selv aldri igjen. Dette er siste gang du skal gjøre dette. Selvfølgelig var ikke jeg smart nok til å spørre, kommer det noen ny bok? For det var jo superhemmelig at han hadde skrevet den nye boken. Det fikk jeg vite at han hadde skrevet siste side i den boken den dagen jeg kom og ringte på døren hans. Ja, ja. Men ...
Det var synd du ikke, du må prøve å få pleide forholdet litt mer da. Kanskje du skal prøve en annen inngang, kanskje du skal skryte av musikken hans. Visste du at han har gitt ut flere seder av han? Det visste jeg ikke. Han har masse musikk liggende ut på Spotify. Visste ikke jeg noen som har kødda med navnet hans da, men det er noen sånne mørke greier som han har gitt ut musikk, tror jeg altså.
og så har han jo også lagd film eller vært med i en film om seg selv du har kanskje sett den? den har jeg ikke sett det må du bare se Kidnapping of Michelle Welbeck ok, men da har jeg noe jeg kan gjøre hvor finner jeg den da?
- Jeg har en sånn fil hjemme faktisk, jeg lastet den ned. Jeg fant det på en tjeneste. Det er ikke en film som er lett å finne. - Men du sender den da som en hyperlenke til meg? - Jeg skal se om jeg har den på en annen harddisk. Jeg er ganske sikker på at jeg har den ennå. - Det vil jeg sette veldig pris på. - Ja, det er strålende.